År 1999 den 4. mars holdtes Odelsting, hvor da ble gjort slikt
I lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her gjøres følgende endringer:
§ 5 tredje ledd skal lyde:
For øvrig gjennomføres loven av Kongen,
departementet, Utlendingsnemnda, Utlendingsdirektoratet, politiet
og andre offentlige myndigheter. Dersom det ikke fremgår
direkte av loven, bestemmer Kongen hvilke oppgaver og hvilken myndighet
de ulike offentlige instanser skal ha etter loven.
§ 6 annet ledd første punktum skal
lyde:
Utlending som akter å ta opphold i riket utover tre måneder
uten å ta arbeid, må ha oppholdstillatelse.
§ 7 første ledd skal lyde:
Første gangs tillatelse til arbeid eller opphold
gis i alminnelighet for ett, to eller tre år. Tillatelsen
kan gis for et annet tidsrom dersom formålet
med arbeidet eller oppholdet eller andre grunner tilsier det. Kongen kan
gi nærmere regler ved forskrift.
§ 9 skal lyde:
§ 9. Arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
til familiemedlemmer.
De nærmeste familiemedlemmene til norsk eller nordisk
borger som er bosatt i riket eller til utlending som har eller får
lovlig opphold i riket med arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
uten begrensninger, har etter søknad rett til arbeidstillatelse
eller oppholdstillatelse dersom det ikke
foreligger omstendigheter som nevnt i § 8 første
ledd nr. 3. Som hovedregel må underholdet være
sikret. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.
Kongen kan fastsette ved forskrift hvem som skal betraktes
som nærmeste familiemedlemmer etter denne paragrafen og
kan gi regler om arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
til de nærmeste familiemedlemmene til utlending
hvis opphold er forutsatt ikke å bli varig.
§ 11 annet ledd første og annet
punktum skal lyde:
Fornyet tillatelse gis i alminnelighet for ett eller
to år etter nærmere regler fastsatt av Kongen
ved forskrift. Tillatelsen kan gis for et annet
tidsrom dersom formålet med arbeidet eller oppholdet
eller andre grunner tilsier det.
§ 12 første ledd første
punktum skal lyde:
Utlending som de siste tre år
har oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse
uten begrensninger, har etter søknad rett til bosettingstillatelse
dersom det ikke foreligger forhold som nevnt i § 29 første
ledd.
§ 12 fjerde ledd skal lyde:
Tillatelsen faller bort når innehaveren har hatt
bopel eller faktisk opphold utenfor riket sammenhengende
i mer enn to år. Vedtak om
bortfall treffes av Utlendingsdirektoratet. Utlending
kan etter søknad gis adgang til å være
borte fra riket lenger uten at tillatelsen faller bort. Nærmere
regler kan gis ved forskrift fastsatt av Kongen.
§ 14 annet ledd skal lyde:
Utlending som skifter bopel mens behandling av sak
etter loven pågår, skal gi melding om dette til
politiet.
§ 17 annet og tredje ledd skal lyde:
Adgangen til å returnere flyktning til annen stat
i medhold av første ledd bokstav c og
d skal ikke benyttes dersom flyktningen har en tilknytning til riket
som gjør at Norge er nærmest til å gi
flyktningen beskyttelse.
§ 18 første ledd første
punktum skal lyde:
Innvilgelse av asyl innebærer at utlendingen har status
som flyktning og får arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse.
§ 19 skal lyde:
§ 19. Reisebevis for flyktning og utlendingspass.
Flyktning som har eller gis lovlig opphold i riket, skal
etter søknad også gis reisebevis for flyktning
for reise utenfor Norge dersom ikke særlige grunner taler mot
det. Har flyktningen reisedokument utstedt av fremmed stat, gjelder
denne retten bare når flyktningen er innvilget asyl eller
bosettingstillatelse, eller Norge i henhold til internasjonal avtale
har plikt til å utstede reisebevis for flyktning.
Utlending som har eller gis arbeidstillatelse
eller oppholdstillatelse i riket på grunnlag av søknad
om asyl, men uten å ha fått innvilget asyl, skal
gis utlendingspass for reise utenfor Norge dersom utlendingens forhold
til hjemlandets myndigheter tilsier det. Utlendingspass kan også utstedes
i andre tilfeller etter nærmere regler fastsatt av Kongen.
Pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse
av, må innleveres sammen med søknad om reisebevis
for flyktning eller utlendingspass.
Kongen kan gi forskrift om utstedelse, gyldighetsområde,
fornyelse og inndragning av reisebevis for flyktning og
utlendingspass og de nærmere vilkårene for
dette.
§ 21 første ledd skal lyde:
Utlendingsdirektoratet avgjør spørsmål
om vern mot utsendelse, flyktningestatus og asyl samt reisebevis
for flyktning og utlendingspass.
§ 22 fjerde ledd første punktum
skal lyde:
Utlending som er gitt innreisetillatelse etter første ledd,
får arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse.
§ 25 tredje ledd første punktum
skal lyde:
Visum for besøk gis for en innreise og for opphold av
bestemt varighet inntil tre måneder.
§ 27 første og annet ledd skal
lyde:
Ved innreise eller innen sju dager etter
innreise i riket kan det treffes vedtak om å bortvise
utlending
a) som ikke
viser gyldig pass eller annet godkjent reisedokument eller visum
når dette er nødvendig,
b) som er utvist fra riket eller fra annet nordisk land med
innreiseforbud som ennå gjelder, og utlendingen ikke har
fått adgang til riket etter søknad,
c) som mangler slik tillatelse som er nødvendig
etter kapittel 2,
d) som ikke kan sannsynliggjøre å ha
eller være sikret tilstrekkelige midler til opphold i riket
og til hjemreise,
e) som er straffet som nevnt i § 29
første ledd bokstav b eller c, eller
når andre omstendigheter gir særlig grunn til å frykte
at utlendingen her i riket eller i annet nordisk land vil begå straffbar
handling som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder,
f) i samsvar med reglene i den nordiske passkontrolloverenskomsten
artikkel 6, når det er sannsynlig at utlendingen vil reise
inn i annet nordisk land og trolig vil bli bortvist der fordi pass
eller visum som er gyldig for innreise i landet mangler, eller det
for øvrig foreligger bortvisningsgrunn i vedkommende land,
g) som ifølge kompetent helsepersonell åpenbart
lider av alvorlige psykiske forstyrrelser,
h) som ikke har dekket utgifter som er blitt påført
det offentlige i forbindelse med at utlendingen tidligere er ført
ut av riket, jfr. § 46 første ledd,
i) når hensynet til rikets sikkerhet eller tvingende samfunnsmessige
hensyn gjør det nødvendig.
Sjudagersfristen anses overholdt dersom
sak om bortvisning er reist innen sju dager.
§ 28 første ledd skal lyde:
Utlending kan bortvises etter reglene i § 27 første ledd
også etter utløpet av sjudagersfristen.
§ 29 skal lyde:
§ 29. Utvisning.
Utlending kan utvises
a) når
utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt
en eller flere bestemmelser i loven her eller unndrar seg gjennomføring
av vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket,
b) når utlendingen for mindre enn fem år
siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som
etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Tilsvarende
gjelder ved ilagt særreaksjon som følge av straffbart
forhold som nevnt,
c) når utlendingen her i riket er ilagt
straff eller sikring for et forhold som kan føre til fengselsstraff
i mer enn tre måneder, eller flere ganger i løpet
av de siste tre år er ilagt fengselsstraff,
d) når hensynet til rikets
sikkerhet gjør det nødvendig.
Utvisning etter første ledd bokstav a,
b og c besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets
alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig
tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.
Utlending som har arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, eller
nordisk borger som har hatt bopel i riket i mer enn tre måneder,
kan bare utvises dersom det straffbare forholdet kan føre
til fengselsstraff i mer enn ett år.
Utvisning er til hinder for senere innreise i riket. Innreiseforbudet
kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men som
hovedregel ikke for kortere tidsrom enn to år.
Etter søknad kan den som er utvist få adgang til
riket, men som regel ikke før to år
er gått fra utreisen.
§ 30 annet ledd skal lyde:
Utlending som fyller kravene til å få bosettingstillatelse,
kan bare bortvises eller utvises
a) når
hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig,
jfr. § 27 første ledd bokstav i og § 29
første ledd bokstav d,
b) når utlendingen har sonet eller er ilagt straff
for forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff
i tre år eller mer eller som gjelder
overtredelse av straffelovens §§ 162 og 317 jfr § 162,
og dette er skjedd for mindre enn fem år
siden i utlandet eller for mindre enn ett år siden her
i riket. Tilsvarende gjelder ved ilagt særreaksjon
som følge av straffbare forhold som nevnt.
§ 31 første ledd første
punktum skal lyde:
Vedtak om bortvisning etter § 27 første
ledd bokstav a til h treffes av politimesteren
eller den politimesteren bemyndiger.
§ 37 skal lyde:
§ 37. Identifisering.
Ved innreise, og frem til antatt korrekt identitet
er registrert, har utlending plikt til å medvirke til å avklare
sin identitet i den grad myndighet som nevnt i § 5 tredje
ledd krever dette. Vedkommende myndighet kan også senere
pålegge utlending slik plikt dersom det er grunn til å anta
at den registrerte identiteten ikke er den riktige. Kongen gir nærmere
regler ved forskrift om hva utlendinger kan pålegges å gjøre
for å oppfylle plikten.
Dersom det ved ankomst til riket eller etter
innreise oppstår tvil om utlendings identitet,
kan det foretas beslag av reisedokument, billetter og
annet som kan bidra til å avklare identiteten.
Tilsvarende gjelder ved tvil om tidligere oppholdssted, når
dette har betydning for retten til opphold i riket.
Dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om
at utlending, i strid med pålegg som nevnt i første ledd,
tilbakeholder eller skjuler opplysninger om sin identitet eller,
i strid med pålegg som nevnt i § 44, tilbakeholder
eller skjuler opplysninger om tidligere oppholdssted, kan det foretas
undersøkelse av utlendingens person, bolig, rom eller annet
oppbevaringssted.
Det kan tas fotografi og fingeravtrykk av utlending som
a) ikke kan
dokumentere sin identitet eller det er grunn til å anta
at utlendingen oppgir falsk identitet,
b) søker asyl eller en tillatelse etter loven,
c) har fått avslag på søknad
om asyl eller en tillatelse eller loven, eller
d) er bortvist eller utvist eller som antas å oppholde seg
ulovlig i riket.
Fingeravtrykk tatt i medhold av fjerde ledd
kan registreres i et EDB-basert fingeravtrykkregister. Kongen kan
ved forskrift gi nærmere regler for føring og bruk
av registeret.
Dersom utlending nekter å oppgi sin identitet, eller
det er skjellig grunn til mistanke om at utlending oppgir
falsk identitet, kan utlendingen pålegges meldeplikt
eller bestemt oppholdssted. Dersom slikt pålegg ikke overholdes
eller anses åpenbart utilstrekkelig, kan utlendingen pågripes
og fengsles, jfr. § 37 d. Samlet fengslingstid
kan ikke overstige 12 uker, med mindre det foreligger særlige
grunner.
Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.
Nye §§ 37 a, b, c og d skal lyde:
§ 37 a. Kompetanse og fremgangsmåte
ved beslag i identifiseringshensikt.
Beslag etter § 37 annet ledd besluttes
av påtalemyndigheten. Beslutningen skal så vidt
mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med
beslaget og hva det skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest
mulig nedtegnes. Før beslaget iverksettes, skal beslutningen
leses opp eller forevises for utlendingen. Foreligger det ingen
skriftlig beslutning, skal det muntlig opplyses om hva saken gjelder og
formålet med beslaget.
Ved ankomst til riket, ved undersøkelse
etter § 37 tredje ledd eller i situasjoner hvor det er
fare ved opphold, kan beslag tas av polititjenestemann. Foreligger det
ingen skriftlig beslutning, skal det muntlig opplyses om hva saken
gjelder og formålet med beslaget. Beslaget skal straks
meldes til påtalemyndigheten. Når påtalemyndigheten
opprettholder beslaget, utferdiger den beslutning etter første
ledd.
Enhver som rammes av beslaget, kan straks eller senere
kreve brakt inn for retten spørsmålet om det skal
opprettholdes. Påtalemyndigheten sørger for at den
som rammes av beslaget, blir gjort kjent med denne retten. For øvrig
gjelder reglene i straffeprosessloven kap. 16, med unntak av § 210,
så langt de passer.
§ 37 b. Kompetanse og fremgangsmåte
ved undersøkelser i identifiseringshensikt.
Uten vedkommende utlendings skriftlige samtykke kan
undersøkelser som nevnt i § 37 tredje ledd bare foretas
etter beslutning av retten. Er det fare ved opphold, kan beslutningen
treffes av påtalemyndigheten. § 37 a første
ledd annet til femte punktum gjelder tilsvarende. Reglene i straffeprosessloven §§ 198
til 202 gjelder for øvrig så langt de passer.
§ 37 c. Kompetanse og fremgangsmåte
ved tiltak som nevnt i § 37 fjerde og sjette ledd.
Beslutning om at det skal tas fotografi eller
fingeravtrykk som nevnt i § 37 fjerde ledd, treffes av
polititjenestemann eller Utlendingsdirektoratet.
Pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted som
nevnt i § 37 sjette ledd besluttes av påtalemyndigheten.
Utlendingen kan straks eller senere kreve innbrakt for retten spørsmålet
om vilkårene for meldeplikt eller bestemt oppholdssted
foreligger, og om det er grunn til å opprettholde forføyninger
som er tatt. Straffeprosessloven §§ 174 første
ledd, 175 første ledd annet punktum, 184 og 187 a gjelder
tilsvarende så langt de passer.
Pågripelse som nevnt i § 37
sjette ledd besluttes av påtalemyndigheten. § 37
a første ledd annet til femte punktum gjelder tilsvarende.
Vil påtalemyndigheten beholde den pågrepne, må den
snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen
fremstille den pågrepne for forhørsretten med
begjæring om fengsling. Når det er fare ved opphold,
kan polititjenestemann foreta pågripelse uten beslutning
av retten eller av påtalemyndigheten. Straffeprosessloven §§ 174 flg.
gjelder tilsvarende så langt de passer.
§ 37 d. Utlendingsinternat.
Utlending som pågripes og fengsles i
medhold av § 37 sjette ledd eller § 41 femte ledd,
skal som hovedregel anbringes i utlendingsinternat.
Utlendingsinternatet er ikke underlagt fengselsvesenet,
jfr. fengselsloven § 9 første ledd, men administreres
av politiet.
Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.
§ 38 skal lyde:
§ 38. Instruksjonsmyndighet og overprøving
av vedtak.
Departementet kan instruere om lovtolking og skjønnsutøvelse
når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske
hensyn, og om avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter
slike hensyn. For øvrig kan departementet verken instruere
om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen
av enkeltsaker.
Departementet kan instruere om prioritering av saker.
Vedtak truffet av politiet eller utenriksstasjon kan påklages
til Utlendingsdirektoratet. For øvrig kan vedtak påklages
til Utlendingsnemnda.
Ny § 38 a skal lyde:
§ 38 a. Utlendingsnemnda.
Utlendingsnemnda avgjør som et uavhengig
organ de klagesaker som er lagt til den i § 38 tredje ledd.
Utlendingsnemnda ledes av en direktør.
Nemnda skal videre ha nemndledere i heltids- eller deltidsstilling.
Direktøren og nemndlederne må fylle kravene til dommere
og beskikkes på åremål av Kongen i statsråd. Åremålsperioden
er seks år for direktøren og fire år
for nemndlederne. Gjenoppnevning kan foretas for én periode.
Nemnda skal ha nemndmedlemmer oppnevnt av Kongen
i statsråd etter forslag fra Justisdepartementet, Utenriksdepartementet,
Den Norske Advokatforening/Norges Juristforbund
og humanitære organisasjoner. De oppnevnes for fire år.
Gjenoppnevning kan foretas en gang. Vervet er frivillig. Suppleringer
i løpet av perioden foretas av departementet etter forslag fra
de samme instansene. Departementet kan løse et nemndmedlem
fra vervet dersom medlemmet ikke har overholdt sin taushetsplikt,
grovt har krenket andre plikter som følger av vervet eller
selv ber om det. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.
Nemnda skal ha et koordineringsutvalg med en leder
og fire medlemmer, ett fra hver medlemsgruppe, jfr tredje ledd.
De oppnevnes av departementet for fire år, fortrinnsvis
blant dem som har erfaring med nemndarbeidet. Utvalget behandler
spørsmål om alminnelige retningslinjer for nemndas
arbeid m.v.
Nemndas møter foregår for lukkede
dører. Enhver som deltar ved behandlingen av sak for nemnda,
har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13
til 13 e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121.
Ved søksmål mot staten om lovmessigheten
av Utlendingsnemndas vedtak etter loven her eller om erstatning
som følge av slike vedtak, opptrer staten ved Utlendingsnemnda.
Ny § 38 b skal lyde:
§ 38 b. Behandlingsformer m.v.
i Utlendingsnemnda.
I den enkelte sak deltar en leder og fire medlemmer,
ett fra hver medlemsgruppe, jfr. § 38 a tredje ledd, jfr.
likevel annet ledd i paragrafen her. Den enkelte nemnd kan behandle
flere saker.
Saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan
avgjøres av en leder alene. I slike saker kan nemnda også delegere
vedtaksmyndighet til sekretariatet. Saker som kan avgjøres
av en leder alene, er bl.a. klager der vilkårene for å omgjøre
Utlendingsdirektoratets vedtak åpenbart må anses å foreligge,
og klager som må anses grunnløse. Det samme gjelder
anmodning om omgjøring av vedtak truffet av Utlendingsnemnda
når det ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre
vedtaket. På samme vilkår kan en leder under behandlingen
av slik anmodning beslutte at det ikke skal tas hensyn til opplysninger,
dokumenter eller andre bevismidler som kunne ha vært gitt
eller fremlagt under den tidligere behandlingen av saken.
Nemnda bestemmer selv behandlingsformen. Saker
som behandles etter første ledd, avgjøres ved
flertallsvedtak, men ved stemmelikhet gjelder det resultatet som
er gunstigst for klageren.
Klager som anmoder om det, kan gis adgang til å møte
personlig og uttale seg i sak som behandles etter første
ledd. I asylsaker skal slik adgang som hovedregel gis. Klagerens
advokat eller en annen representant for klageren kan møte
sammen med klageren. Også andre kan gis adgang til å møte
og avgi uttalelse.
Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse,
vedtak og klage gjelder ikke for beslutninger om behandlingsform
og personlig fremmøte.
Kongen kan gi regler om nemndas arbeidsform og om
den nærmere behandlingen av sakene.
§ 39 annet ledd annet punktum utgår.
§ 41 skal lyde:
§ 41. Fremgangsmåten ved iverksetting
av vedtak.
Vedtak som innebærer at utlending må forlate
riket, iverksettes ved at utlendingen pålegges å reise med
en gang eller innen en fastsatt frist. Dersom pålegget
ikke blir fulgt eller det er overveiende sannsynlig at det ikke
vil føre til at utlendingen forlater riket, kan politiet
føre utlendingen ut. Når særlige grunner taler
for det, kan utlendingen bli ført til et annet land enn
det vedkommende kom fra. Beslutninger som gjelder iverksetting regnes
ikke som enkeltvedtak, jfr. forvaltningsloven § 2 første
ledd bokstav b.
Utlending som omfattes av første ledd
og ikke har gyldig reisedokument, har plikt til å skaffe
seg dette.
For å sikre at et vedtak som nevnt i første
ledd skal kunne iverksettes, kan utlendingen pålegges:
Pålegg som nevnt i tredje ledd kan
bare gis når det er særlig grunn til å frykte
at utlendingen vil unndra seg iverksetting. Ved denne vurderingen
kan også generelle erfaringer med unndragelse tillegges
vekt. Reglene i § 37 c annet ledd gjelder tilsvarende. Pålegget gjelder
ikke utover to uker med mindre utlendingen samtykker eller det besluttes
av forhørsretten ved kjennelse.
Når det er nødvendig for å sikre iverksetting, kan utlendingen
pågripes og fengsles etter reglene i § 37
c tredje ledd, jfr. § 37 d. Tilsvarende gjelder når
utlending ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle plikten
etter annet ledd og formålet er å fremstille utlendingen
for aktuelle lands utenriksstasjon for å få utstedt
reisedokument.
Fengsling kan besluttes for høyst to uker. Fristen kan
bare forlenges dersom utlendingen ikke frivillig forlater riket
og det er overveiende sannsynlig at utlendingen ellers vil unndra
seg gjennomføring av vedtak som nevnt i første
ledd. I slike tilfeller kan fristen forlenges for høyst
to uker, men ikke mer enn to ganger.
Pågripelse og fengsling foretas ikke dersom det
i betraktning av sakens art og omstendighetene for øvrig
ville være et uforholdsmessig inngrep, eller retten finner
at den i stedet kan pålegge meldeplikt, passbeslag eller
bestemt oppholdssted.
Tvangsmidler som nevnt i tredje og femte ledd kan
anvendes når vedtak som innebærer at utlending må forlate
riket er fattet, og når det verserer sak som kan føre
til slikt vedtak.
Når Utlendingsnemnda har truffet et vedtak
som innebærer at utlending må forlate riket, kan
den instruere politiet om å utsette iverksettingen. Utlendingsdirektoratet
kan instruere politiet om å utsette iverksettingen dersom
slikt endelig vedtak er truffet av direktoratet.
Utlendingsnemnda kan instruere Utlendingsdirektoratet
om å utsette iverksettingen av et vedtak truffet av direktoratet
på nemndas sakområde, når vedtaket innebærer
at utlending må forlate riket.
§ 42 første ledd første
og annet punktum skal lyde:
Retten skal oppnevne prosessfullmektig når den prøver
spørsmålet om fengsling etter § 37 sjette ledd annet
punktum eller § 41 femte ledd. Det samme
gjelder når retten prøver spørsmålet
om pålegg etter § 41 tredje og fjerde ledd,
med mindre det ville medføre særlig ulempe eller
tidsspille, eller retten finner det ubetenkelig å unnlate å oppnevne
prosessfullmektig.
§ 42 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel ikke i utvisningssaker i henhold
til § 29 første ledd bokstav b og
c, § 30 annet ledd bokstav b
og § 58 annet ledd når
det foreligger forhold som nevnt i annet punktum, eller
når utlending som har søkt asyl, klager over bare å ha
fått tillatelse etter § 8 annet
ledd.
§ 44 annet ledd skal lyde:
I forbindelse med forberedelse av sak etter loven kan den
utlending saken gjelder, pålegges å møte
personlig og gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket.
§ 46 skal lyde:
§ 46. Ansvar for utgifter m.v.
Utlending som i medhold av loven føres ut av riket,
plikter å betale utgiftene ved sin egen utreise. Utlendingen
skal også betale utgifter til vakthold når dette
er nødvendig fordi utlendingen ikke vil forlate riket frivillig.
Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg og kan dessuten gi
grunnlag for bortvisning ved senere innreise, jfr. § 27
første ledd bokstav h. Politiet kan beslaglegge
billetter hos utlendingen til bruk ved utreise.
Er det stilt garanti for utgifter etter første
ledd, kan utgiftene kreves dekket av garantisten. Kravet er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Når utlending som er kommet med skip eller luftfartøy
blir bortvist etter §§ 27, 28 eller 57, plikter
fartøyets eier eller leier, og på dennes vegne
dets fører eller agent i riket, enten å ta utlendingen
om bord igjen, på annen måte bringe utlendingen
ut av riket, eller å dekke utgifter som måtte
bli påført det offentlige ved at utlendingen føres
ut. På samme måte foreligger plikt til å ta
om bord og dekke utgifter til eskorte av utlendingen ut av riket
når politiet finner dette nødvendig.
Dersom utgiftene ved at utlendingen føres ut av
riket ikke dekkes etter første, annet eller tredje ledd, dekkes
de av staten.
Har utlending som trenger tillatelse fra politiet etter § 26
for å gå i land i riket, gjort dette uten slik
tillatelse, gjelder det samme som etter tredje ledd.
Ansvaret omfatter da i alminnelighet også utgifter som måtte
bli påført det offentlige i inntil tre måneder
ved utlendingens opphold i riket.
§ 47 første ledd første
del av første punktum skal lyde:
Med bøter eller med fengsel inntil seks måneder eller
med begge deler straffes den som
§ 47 annet ledd første del av første
punktum skal lyde:
Med bøter eller med fengsel inntil to år
straffes den som
§ 47 tredje ledd skal lyde:
Med bøter eller med fengsel inntil fem år
straffes den som i vinnings hensikt driver organisert virksomhet
med sikte på å hjelpe utlendinger til ulovlig å reise inn
i riket eller til annen stat.
§ 50 første ledd første
punktum skal lyde:
Utlending som omfattes av EØS-avtalen, kan uten tillatelse
reise inn i riket og ta opphold eller arbeid her i inntil tre måneder,
eller inntil seks måneder dersom utlendingen
er arbeidssøkende.
§ 51 første ledd bokstav b og c
skal lyde:
b) skal drive
ervervsvirksomhet eller skal være yter eller mottaker av
tjenester i riket,
c) oppebærer tilstrekkelige faste
periodiske ytelser eller har tilstrekkelige egne midler,
og søkeren omfattes av en sykeforsikring som
dekker alle risikoer under oppholdet i Norge, eller
§ 54 første og annet ledd skal
lyde:
Første gangs oppholdstillatelse etter §§ 51,
52 og 53 gis i alminnelighet for fem år.
Når arbeidsforholdet har en varighet av fra tre måneder
til ett år, gis tillatelsen til utlending
som nevnt i § 51 første ledd bokstav a tilsvarende
varighet.
§ 54 fjerde og femte ledd skal lyde:
Første gangs tillatelse til utlending som nevnt
i § 51 første ledd bokstav c kan gis en varighet
på to år. Kongen kan gi nærmere
regler ved forskrift.
Tillatelse til utlending som nevnt i § 51 første
ledd bokstav d gis for et tidsrom tilsvarende utdanningens varighet,
likevel ikke ut over ett år.
§ 55 første ledd annet punktum
skal lyde:
Fornyet oppholdstillatelse gis i alminnelighet for fem år,
med mindre formålet med arbeidet eller oppholdet eller
andre grunner tilsier en kortere varighet.
§ 56 annet ledd skal lyde:
Oppholdstillatelse gitt første gang etter § 51
første ledd bokstav a til c kan tilbakekalles
dersom utlendingen har oppholdt seg utenfor riket sammenhengende
i mer enn seks måneder, såfremt
fraværet ikke skyldes verneplikt.
§ 57 første ledd første
del av første punktum og bokstav c skal lyde:
Ved innreise eller innen sju dager etter
innreise i riket kan det treffes vedtak om å bortvise
utlending som omfattes av EØS-avtalen,
...
§ 57 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Sjudagersfristen anses overholdt dersom
sak om bortvisning er reist innen sju dager.
§ 57 tredje ledd første punktum
skal lyde:
Dersom sak om bortvisning etter første ledd ikke er
reist innen sju dager, kan utlending som omfattes
av EØS-avtalen og som ikke har oppholdstillatelse, bortvises
etter vedtak av Utlendingsdirektoratet etter reglene i første
ledd bokstav b, c eller d.
§ 58 skal lyde:
§ 58. Utvisning.
Utlending som omfattes av EØS-avtalen,
kan utvises når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet
tilsier det.
Utvisning etter første ledd kan skje
når det hos utlendingen foreligger, eller må antas å foreligge,
personlige forhold som innebærer en aktuell og tilstrekkelig
alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Er utlendingen
ilagt straff eller særreaksjon, kan utvisning på dette
grunnlaget som hovedregel bare skje dersom det foreligger forhold
som kan tilsi at utlendingen vil begå ny straffbar handling.
Utlending som omfattes av EØS-avtalen,
kan også utvises når utlendingen ikke fyller vilkårene
for opphold etter §§ 51 til 53.
Utvisning besluttes ikke dersom det i betraktning av
forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være
et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste
familiemedlemmene.
Utvisning er til hinder for senere innreise i
riket. Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men
som hovedregel ikke for kortere tidsrom enn to år. Innreiseforbudet
kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter tilsier
det.
Vedtak om utvisning treffes av Utlendingsdirektoratet,
som også avgjør søknad om adgang til
riket fra utlending som er utvist.
Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.
I lov av 12. desember 1958 nr. 7 om fengselsvesenet skal § 9 første ledd lyde:
I fengsel innsettes personer som skal utholde straff av fengsel, hefte eller militær arrest, og personer som er pågrepet eller fengslet siktet for en straffbar handling, eller som av andre grunner skal holdes i fengslig forvaring, jfr. dog § 10 første og siste ledd og § 12 annet punktum. Loven her gjelder ikke ved innsettelse i utlendingsinternat etter utlendingsloven § 37 sjette ledd eller § 41 femte ledd.
I lov av 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven
m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner)
del I skal nr. 10 lyde:
10. I utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 gjøres
følgende endringer:
§ 29 første ledd bokstav c skal
lyde:
når utlendingen her i riket er ilagt
straff eller overføring til tvungent psykisk helsevern
etter straffeloven § 39 for et forhold som kan føre
til fengselsstraff i mer enn tre måneder eller flere ganger
i løpet av de siste tre år er ilagt fengselsstraff,
§ 30 annet ledd bokstav b nytt annet punktum
skal lyde:
Tilsvarende gjelder ved ilagt særreaksjon
eller overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39
som følge av straffbare forhold som nevnt.
§ 58 annet ledd annet punktum skal lyde:
Er utlendingen ilagt straff, særreaksjon
eller overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39,
kan utvisning på dette grunnlaget som hovedregel bare skje
dersom det foreligger forhold som kan tilsi at utlendingen vil begå ny
straffbar handling.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft
til forskjellig tid. Endringene i III trer ikke i kraft før
lov av 17. januar 1997 nr. 11 settes i kraft.
Jorunn Ringstad, |
Olav Gunnar Ballo, |
president. |
sekretær. |