År 2008 den 11. juni holdtes Odelsting, hvor da ble gjort slikt
1. I lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske
dommer på straff m.v. skal § 6 lyde:
Reglene i lov om nordisk arrestordre
§ 8 gjelder tilsvarende for domfelte som i medhold av
bestemmelsen i denne lovs § 5 overføres til Danmark, Finland, Island
eller Sverige for å utholde frihetsstraff der.
2. I lov 5. juni 1970 nr. 35 om utlevering for å
få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet
nordisk land gjøres følgende endringer:
§ 1 andre ledd skal lyde:
Loven gjelder ikke avgjørelse i samband med strafforfølgning,
jf. lov om nordisk arrestordre.
§ 9 første ledd nytt andre punktum skal lyde:
Om adgangen til å strafforfølge den utleverte
og til å fullbyrde straff for forhold som er begått før utleveringen,
samt til å utlevere vedkommende videre til en tredje stat for et
slikt forhold, gjelder lov om nordisk arrestordre § 8.
Nåværende første ledd andre punktum og andre til fjerde
ledd oppheves.
3. I lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere
m.v. gjøres følgende endringer:
§ 9 nytt tredje punktum skal lyde:
Med hensyn til avbrytelse av foreldelsesfristen
er det den anmodende stats bestemmelser som kommer til anvendelse
dersom utleveringsbegjæringen er fremmet av en stat som deltar i
Schengensamarbeidet.
§ 18 nr. 2 skal lyde:
I tilfelle som nevnt i § 11 andre ledd
innhentes uttalelse fra kriminalomsorgen før
avgjørelse treffes, såframt den det gjelder soner straff eller er
anbrakt i anstalt.
§ 21 nr. 2 første punktum skal lyde:
Samtykke kan bare gis når handlingen kunne ha begrunnet
utlevering etter denne lov.
§ 21 nr. 2 nytt tredje punktum skal lyde:
Dersom saken tidligere ikke har vært prøvd for retten,
skal den tingretten hvor den ettersøkte sist oppholdt seg, avgjøre
spørsmålet.
Nåværende tredje punktum blir nytt fjerde punktum.
§ 22 andre punktum oppheves.
§ 24 nytt fjerde ledd skal lyde:
Endringen i utleveringsloven § 9 trer i kraft straks.
§ 24 nr. 3 tredje punktum skal lyde:
Ved begjæring fra Danmark, Finland, Island eller Sverige
gjelder heller ikke første punktum første alternativ.
§ 25 nr. 3 fjerde punktum skal lyde:
Første punktum gjelder ikke for begjæringer fra Danmark,
Finland, Island eller Sverige.
§ 1 Definisjon av nordisk arrestordre
En nordisk arrestordre er en avgjørelse truffet av en nordisk
stat om å be en annen nordisk stat pågripe og overlevere en ettersøkt
person til
a) strafforfølgning for forhold som i den staten
som har utstedt arrestordren, kan medføre frihetsstraff eller en
annen frihetsberøvende reaksjon, eller
b) fullbyrding av reaksjon som nevnt i bokstav a.
§ 2 Krav til utforming av en nordisk arrestordre
En arrestordre skal være skrevet på norsk, svensk, dansk
eller engelsk og den skal inneholde den ettersøktes personalia og
statsborgerskap,
a) navn, adresse, telefon- og faksnummer og e-postadresse
til den som har utstedt arrestordren,
b) om det foreligger en rettskraftig dom, en pågripelsesbeslutning
eller en annen avgjørelse med samme rettskraft,
c) lovovertredelsens karakter med en henvisning til straffebestemmelser
som antas å ramme handlingen,
d) en beskrivelse av under hvilke omstendigheter lovovertredelsen
er begått, herunder tidspunkt, sted og omfang av den ettersøktes
deltakelse,
e) den idømte straff eller den strafferamme som er fastsatt
for lovovertredelsen i den staten som har utstedt arrestordren,
og
f) så vidt mulig andre følger av lovovertredelsen.
Som en nordisk arrestordre regnes også en europeisk arrestordre
utstedt etter Den europeiske unions råds rammebeslutning 13. juni
2002 om den europeiske arrestordre og prosedyrene for overlevering
mellom medlemsstatene.
Er den ettersøkte registrert i Schengen informasjonssystem,
skal registreringen regnes som en nordisk arrestordre dersom den
inneholder opplysninger som nevnt i første ledd.
§ 3 Forholdet til straffeprosessloven
Så fremt ikke annet er bestemt i denne lov, gjelder straffeprosesslovens
regler så langt de passer.
§ 4 Plikten til å iverksette en arrestordre
Arrestordren skal etterkommes og iverksettes hvis ikke
det foreligger en avslagsgrunn etter § 5 eller § 6.
Gjelder arrestordren flere straffbare forhold, skal den
etterkommes og iverksettes selv om vilkårene bare er oppfylt for
ett av forholdene. Dersom det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn
for ett eller flere forhold, jf. § 5, skal det settes vilkår om
at den ettersøkte ikke kan strafforfølges for disse forholdene. Dersom
det foreligger en fakultativ avslagsgrunn, jf. § 6, kan det settes
et slikt vilkår.
§ 5 Obligatoriske avslagsgrunner
En arrestordre skal avslås dersom:
a) det er gitt amnesti for det samme forholdet
i Norge,
b) den ettersøkte på grunn av sin alder ikke kan gjøres
strafferettslig ansvarlig for forholdet i Norge,
c) det i Norge foreligger rettskraftig dom for det samme
forholdet, og straffen i tilfelle domfellelse er fullbyrdet, under
fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes,
d) det i Norge foreligger rettskraftig dom for det samme
forholdet på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen
omsorg, og dommen er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan
fullbyrdes,
e) det i Norge foreligger rettskraftig forelegg for det samme
forholdet, og forelegget er fullbyrdet, under fullbyrding eller
ikke lenger kan fullbyrdes,
f) det i Norge foreligger godkjent avtale fra mekling i
konfliktråd for det samme forholdet, og avtalen ikke er vesentlig
misligholdt,
g) rettsforfølgning for det samme forholdet i Norge er innstilt,
med mindre det foreligger forhold som nevnt i straffeprosessloven
§ 74 første, femte eller sjette ledd,
h) det i Norge er meddelt påtaleunnlatelse for det samme
forholdet, med mindre det foreligger forhold som nevnt i straffeprosessloven
§ 74 andre, tredje, fjerde eller sjette ledd, eller
i) den kompetente myndighet har kjennskap til at det i en
stat som er tilknyttet Schengensamarbeidet, foreligger en rettskraftig
dom eller en annen endelig avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning
for det samme forholdet, og, dersom det er ilagt en reaksjon, at
denne reaksjonen er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger
kan fullbyrdes.
§ 6 Fakultative avslagsgrunner
En arrestordre kan avslås dersom:
a) det er igangsatt strafforfølgning mot den ettersøkte
i Norge av det forholdet arrestordren gjelder,
b) forholdet er begått helt eller delvis i Norge, herunder
på Svalbard, Jan Mayen eller i de norske bilandene, eller øvrige
områder underlagt norsk jurisdiksjon, og forholdet ikke er straffbart
etter norsk lovgivning,
c) påtalemyndigheten har kjennskap til at det i en stat
som ikke er tilknyttet Schengensamarbeidet, foreligger rettskraftig
dom for det samme forholdet, og straffen i tilfelle domfellelse
er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes etter
denne statens regler, eller
d) arrestordren gjelder fullbyrding av dom, og den ettersøkte
er bosatt eller oppholder seg i Norge, eller er norsk statsborger,
og norske myndigheter forplikter seg til å fullbyrde dommen.
Den ettersøkte skal få anledning til å uttale seg før en
arrestordre avslås på grunnlag av et forhold som er nevnt i bokstav
a til d. Før en arrestordre avslås etter bokstav d, skal også kriminalomsorgen
gis anledning til å uttale seg.
§ 7 Betinget overlevering
Dersom en arrestordre gjelder overlevering til strafforfølgning,
og den ettersøkte er norsk statsborger eller bosatt i Norge, kan
det settes som vilkår for overleveringen at vedkommende sendes tilbake
for å sone en eventuell dom her.
Den ettersøkte og kriminalomsorgen skal få anledning til
å uttale seg før det settes et slikt vilkår.
§ 8 Vilkår for overlevering. Spesialitetsprinsippet
Det skal settes som vilkår for overleveringen at vedkommende
ikke skal utleveres eller overleveres til en stat utenfor Norden
for et forhold begått forut for overleveringen, med mindre
a) den ettersøkte samtykker,
b) den ettersøkte har unnlatt å forlate riket, enda han i
45 dager har hatt mulighet dette,
c) den ettersøkte frivillig er vendt tilbake til riket etter
først å ha forlatt det, eller
d) departementet samtykker til utleveringen eller overleveringen.
Strafforfølgning eller straffullbyrding kan innledes mot
en person som er overlevert fra Norge for et forhold som er begått
forut for overleveringen, med mindre
a) det foreligger forhold som nevnt i § 5, eller
b) forholdet er begått helt eller delvis i Norge, jf. § 6 bokstav
b, og påtalemyndigheten ikke samtykker.
§ 9 Oversendelse til påtalemyndigheten
En arrestordre skal sendes politimesteren på stedet den
ettersøkte oppholder seg. Er oppholdsstedet ukjent, skal arrestordren
sendes Kripos.
Ved feilsending skal den som mottar arrestordren, straks
sende den videre til kompetent påtalemyndighet og underrette den
som har utstedt arrestordren.
§ 10 Pågripelse, varetektsfengsling og annen bruk
av tvangsmidler
Den ettersøkte skal pågripes snarest mulig hvis det ikke
er åpenbart at overlevering må avslås etter § 5 eller vil bli avslått
etter § 6. Ved pågripelsen skal den ettersøkte informeres om arrestordren
og om muligheten til å samtykke til overlevering og en eventuell strafforfølgning
for andre forhold og hvilke rettsfølger et slikt samtykke har. Det
skal oppnevnes forsvarer.
Vil påtalemyndigheten beholde den pågrepne i mer enn 3
dager for å gjennomføre overleveringen, skal vedkommende snarest
mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen fremstilles for
tingretten med begjæring om fengsling. Fengsling kan besluttes dersom
vilkårene i straffeprosessloven §§ 171 eller 172, jf. § 170 a, er
til stede. Tingretten skal i vurderingen av om fengsling skal besluttes
legge til grunn opplysningene i arrestordren, med mindre de åpenbart
er uriktige. Beslutter retten fengsling, skal det settes en tidsfrist
som ikke må overstige 2 uker. Den kan forlenges med inntil 2 uker
av gangen. Dersom det foreligger en konkurrerende anmodning om utlevering,
jf. § 14 andre ledd, eller den som kreves overlevert tidligere er
utlevert fra en stat utenfor Norden, gjelder ikke fristene i fjerde
og femte punktum.
Andre straffeprosessuelle tvangsmidler kan anvendes i samme
utstrekning som i saker om tilsvarende lovbrudd her i riket. Andre
ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.
§ 11 Immunitet og privilegier
Dersom den ettersøkte har immunitet eller et privilegium
med hensyn til rettsforfølgning eller fullbyrding i Norge, skal
påtalemyndigheten straks anmode angjeldende myndighet om å oppheve
immuniteten eller privilegiet.
§ 12 Overlevering av ettersøkte som tidligere er
overlevert/utlevert til Norge
Den som er overlevert til Norge på grunn av en nordisk
arrestordre, kan overleveres videre til en annen nordisk stat på
grunn av en nordisk arrestordre som gjelder et straffbart forhold
vedkommende har begått forut for overleveringen til Norge.
Dersom den ettersøkte er overlevert fra Island, skal videreoverlevering
ikke skje uten samtykke fra de kompetente islandske myndigheter
når den ettersøkte er islandsk statsborger eller handlingen vedkommende
kreves overlevert for utgjør en politisk forbrytelse.
Dersom den ettersøkte er utlevert til Norge fra en stat
utenfor Norden, skal vedkommende ikke overleveres i strid med vilkår
som er satt for utleveringen.
Den kompetente myndighet skal sørge for at det straks blir
sendt en anmodning til angjeldende stat for å anmode om samtykke
til overleveringen.
§ 13 Avgjørelse om overlevering
Avgjørelse av om arrestordren skal etterkommes eller ikke,
treffes av påtalemyndigheten.
Gir den ettersøkte samtykke til overlevering, skal avgjørelsen
treffes straks og senest tre dager etter at samtykket er gitt. Den
ettersøkte kan også samtykke til rettsforfølgning for andre lovovertredelser
som er begått forut for overleveringen. Et samtykke skal avgis skriftlig
etter at den ettersøkte har blitt orientert om virkningen av at
samtykke gis. Et samtykke kan tilbakekalles, likevel slik at samtykke
etter andre punktum bare kan kalles tilbake dersom samtykke til
overlevering kalles tilbake.
Dersom påtalemyndigheten vil etterkomme arrestordren, og
den ettersøkte ikke samtykker til overlevering, eller trekker samtykket
tilbake før overleveringen er gjennomført, sendes saken straks til
tingretten. Tingretten avgjør ved kjennelse om vilkårene for overlevering
er oppfylt. Spørsmålet skal om mulig behandles i rettsmøtet om varetektsfengsling.
Opplysningene i arrestordren skal legges til grunn for avgjørelsen,
med mindre de åpenbart er uriktige. Kjennelsen kan ankes etter reglene
i straffeprosessloven kapittel 26. Fristen for anke er likevel tre
dager. Anke har oppsettende virkning. Rettskraftig avgjørelse skal om
mulig foreligge senest 30 dager etter pågripelsen av den ettersøkte.
Den rettskraftige avgjørelsen sendes straks til påtalemyndigheten,
som innen tre dager treffer avgjørelse om arrestordren skal etterkommes
eller ikke.
Frister som nevnt i andre og tredje ledd begynner ikke
å løpe før påtalemyndigheten har mottatt tilstrekkelige opplysninger
til å treffe avgjørelsen. Dersom den ettersøkte har immunitet eller
privilegium i Norge for den straffbare handling arrestordren gjelder,
begynner ikke fristen å løpe før immuniteten eller privilegiet er
opphevet. Dersom det foreligger forhold som nevnt i § 12 andre og
tredje ledd, begynner fristen ikke å løpe før angjeldende stat har
gitt samtykke.
Dersom fristene i særlige tilfeller ikke kan overholdes,
skal påtalemyndigheten straks underrette den som har utstedt arrestordren
om dette.
Den ettersøkte kan påklage påtalemyndighetens vedtak. Spørsmålet
om vilkårene for overlevering er til stede kan ikke påklages. Straffeprosessloven
§ 59 a gjelder tilsvarende. Fristen for å klage er likevel tre dager,
og klagen har oppsettende virkning. Klageinstansen treffer avgjørelse
straks og senest tre dager etter å ha mottatt klagen.
Når endelig avgjørelse om overlevering foreligger, skal
påtalemyndigheten straks underrette den som har utstedt arrestordren.
Departementet kan gi forskrifter om samtykke.
§ 14 Avgjørelse om overlevering når det foreligger konkurrerende
anmodninger
Dersom det foreligger flere nordiske arrestordre som gjelder
samme person, skal påtalemyndigheten treffe avgjørelse om hvilken
arrestordre som skal etterkommes.
Dersom det i tillegg til en eller flere nordiske arrestordre
foreligger en utleveringsbegjæring fra en stat utenfor Norden, treffes
avgjørelsen av departementet.
I vurderingen av hvilken arrestordre eller utleveringsbegjæring
som skal etterkommes, skal det bl.a. legges vekt på stedet for og
grovheten av de straffbare handlinger, når de konkurrerende arrestordrene/utleveringsbegjæringene
er utstedt, og om de gjelder strafforfølgning eller fullbyrding
av dom.
§ 15 Frist for overlevering
Den ettersøkte skal overleveres snarest mulig og senest
fem dager etter at det foreligger en endelig avgjørelse om overlevering.
Gjør særlige omstendigheter det umulig å overlevere den ettersøkte
innenfor denne fristen, skal påtalemyndigheten straks kontakte den
som har utstedt arrestordren for å avtale en ny frist.
Overlevering kan utsettes dersom det foreligger tungtveiende
humanitære grunner.
§ 16 Utsatt og midlertidig overlevering på grunn
av strafforfølgning i Norge
Overlevering kan utsettes for å strafforfølge den ettersøkte
i Norge for et annet straffbart forhold. Det samme gjelder dersom
den ettersøkte skal fullbyrde en dom for et annet straffbart forhold.
I stedet for å utsette overleveringen kan overlevering
gjøres midlertidig på vilkår som avtales skriftlig mellom påtalemyndigheten
og den som har utstedt arrestordren.
Dersom den ettersøkte er frihetsberøvet, skal kriminalomsorgen
gis anledning til å uttale seg før det treffes avgjørelse etter
første ledd andre punktum og andre ledd.
§ 17 Utstedelse av en nordisk arrestordre
Påtalemyndigheten kan utstede en arrestordre til en annen
nordisk stat til strafforfølgning dersom den ettersøkte med skjellig
grunn kan mistenkes for å ha begått en straffbar handling som kan
medføre fengsel. Påtalemyndigheten kan utstede en arrestordre til
straffullbyrding dersom det foreligger rettskraftig dom på fengsel
eller annen frihetsberøvelse.
Arrestordren skal utformes i samsvar med § 2 og sendes
den myndigheten som etter vedkommende stats lovgivning er kompetent
til å motta en arrestordre.
§ 18 Varetektsfradrag
Når en ettersøkt overleveres til fullbyrding av dom her
i riket, skal det gjøres fradrag i straffen for den tiden han eller
hun i anledning av saken har vært berøvet friheten i den iverksettende
stat. Det samme gjelder når den ettersøkte blir overlevert til strafforfølgning,
dersom den ettersøkte blir idømt fengselsstraff her i riket på grunnlag
av det straffbare forholdet arrestordren gjelder.
§ 19 Strafforfølgning for andre straffbare forhold
Den som overleveres til Norge, kan strafforfølges, og straff
kan fyllbyrdes mot vedkommende for straffbare forhold begått forut
for overleveringen med mindre
a) det i den stat som overleverte vedkommende foreligger
forhold som nevnt i § 5 bokstav a til h eller det foreligger forhold
som nevnt i § 5 bokstav i,
b) vedkommende er overlevert fra Island, forholdet gjelder
en politisk forbrytelse og Island ikke samtykker til strafforfølgning,
eller
c) forholdet er begått helt eller delvis på territoriet til
den stat som overleverte vedkommende, eller et sted som likestilles
med dette, og forholdet ikke er straffbart etter denne statens lovgivning, med
mindre denne staten samtykker til strafforfølgning.
Selv om vilkårene i første ledd bokstav b og c ikke er
oppfylt, kan den som overleveres til Norge, strafforfølges på grunn
av tidligere straffbare forhold når
a) vedkommende har unnlatt å forlate riket, enda han
i 45 dager har hatt mulighet dette,
b) vedkommende har vendt frivillig tilbake til riket etter
først å ha forlatt det, eller
c) vedkommende før eller etter overleveringen har samtykket
til strafforfølgning for andre forhold.
§ 20 Videre utlevering av personer som er overlevert til
Norge fra annen nordisk stat
Videre utlevering kan bare skje hvis
a) den ettersøkte samtykker,
b) den ettersøkte har unnlatt å forlate riket, enda han i
45 dager har hatt mulighet dette,
c) den ettersøkte frivillig er vendt tilbake til riket etter
først å ha forlatt det, eller
d) den staten som overleverte den ettersøkte til Norge,
samtykker til videre utlevering.
Avgjørelse om videre utlevering til en stat utenfor Norden
treffes av departementet etter bestemmelsene i utleveringsloven.
§ 21 Beslag og overlevering av ting
Påtalemyndigheten skal beslaglegge og overlevere ting som
antas å ha betydning som bevis i den saken arrestordren gjelder,
eller som er utbytte av dette straffbare forholdet. Det samme gjelder
andre ting og utbytte som kan inndras etter straffeloven §§ 34 til
37 b, så fremt den staten som har utstedt arrestordren begjærer
det, og det ville vært adgang til inndragningen etter lovgivningen
i den staten som har utstedt arrestordren.
Plikten i første ledd gjelder selv om den ettersøkte er
død eller forsvunnet.
Påtalemyndigheten kan holde tilbake eller midlertidig overlevere
ting som nevnt i første ledd når de antas å ha betydning som bevis
i pågående strafforfølgning her i riket.
Overleveringen får ingen betydning for eksisterende rettigheter
i tingene. Det kan stilles vilkår for overleveringen hvis det er
nødvendig for å beskytte slike rettigheter.
§ 22 Transitt
Den som overleveres fra Sverige, Danmark, Finland eller
Island til en av disse statene, kan uten særskilt samtykke føres
over norsk territorium.
§ 23 Ikrafttredelse m.m.
Stortinget samtykker i at konvensjon 15. desember 2005
om overlevering for straffbare forhold mellom de nordiske land (nordisk
arrestordre) ratifiseres.
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
Kongen kan bestemme at loven kan tre i kraft mellom enkelte av de
nordiske stater. Fra samme tidspunkt oppheves lov 3. mars 1961 nr.
1 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige.
Loven gjelder for arrestordre mottatt etter at loven har
trådt i kraft. Utleveringsbegjæringer mottatt før loven har trådt
i kraft, behandles etter lov 3. mars 1961 nr. 1 om utlevering av
lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige.
§ 24 Endringer i andre lover
Fra den tid Kongen bestemmer, gjøres følgende endringer
i annen lovgivning:
Berit Brørby |
Asmund Kristoffersen |
president |
sekretær |