År 2009 den 9. juni holdtes Odelsting, hvor da ble gjort slikt
1. Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom endres slik:
§ 2 første ledd nytt nr. 55 skal lyde:
2. Lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar (grannelova) endres slik:
§ 2 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Det skal jamvel takast omsyn til naturmangfaldet på staden.
§ 3 første ledd første punktum skal lyde:
Er det ikkje nemndande om å gjera for eigaren eller for naturmangfaldet på staden, må eigaren ikkje ha tre som er til skade eller serleg ulempe for grannen, nærare hus, hage, tun eller dyrka jord på granneeigedomen enn tredjeparten av trehøgda.
3. Lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter endres slik:
§ 8 b skal lyde:
Dersom en oppfinnelse gjelder eller anvender biologisk materiale eller tradisjonell kunnskap, skal det i patentsøknaden oppgis hvilket land oppfinneren mottok eller hentet materialet eller kunnskapen fra (leverandørland). Hvis nasjonal rett i leverandørlandet krever at det innhentes samtykke for uttak av biologisk materiale eller bruk av tradisjonell kunnskap, skal det opplyses i søknaden om slikt samtykke er innhentet.
Hvis leverandørlandet er et annet land enn opprinnelseslandet for det biologiske materialet eller den tradisjonelle kunnskapen, skal også opprinnelseslandet oppgis. Med opprinnelsesland menes for biologisk materiale det landet der materialet ble hentet ut fra sine naturlige omgivelser og for tradisjonell kunnskap det landet der kunnskapen ble utviklet. Hvis nasjonal rett i opprinnelseslandet krever at det innhentes samtykke for uttak av biologisk materiale eller bruk av tradisjonell kunnskap, skal det opplyses i søknaden om slikt samtykke er innhentet. Hvis opplysningene etter dette leddet ikke er kjent, skal søkeren opplyse om dette.
Opplysningsplikten for biologisk materiale etter første og annet ledd gjelder selv om oppfinneren har endret strukturen i det mottatte materialet. Opplysningsplikten gjelder ikke for biologisk materiale fra mennesker. Når biologisk materiale er ervervet i samsvar med artikkel 12 nr. 2 og 3 i den internasjonale traktat om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk 3. november 2001, skal det i stedet for opplysninger som nevnt i første og annet ledd legges ved patentsøknaden kopi av standard materialoverdragelsesavtale som nevnt i artikkel 12 nr. 4 i traktaten.
Brudd på opplysningsplikten er straffbart så langt det følger av straffeloven § 166. Opplysningsplikten berører ikke behandlingen av patentsøknaden eller gyldigheten av patentet.
4. Lov 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom endres slik:
§ 2 annet ledd skal lyde:
I avgjerda om noko er urimeleg skal det leggjast vekt på kva som er føremålet med retten, kva som er i samsvar med tida og tilhøva, og kva som høver til å fremje naturmangfaldet på staden.
§ 1 (lovens formål)
Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige
og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig
bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet,
kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for
samisk kultur.
§ 2 (stedlig virkeområde)
Loven gjelder på norsk landterritorium, herunder innsjøer
og vassdrag, og i Norges territorialfarvann.
For Svalbard og Jan Mayen gjelder lovens kapittel VII.
Kongen kan bestemme at også andre bestemmelser gjelder for Svalbard
og Jan Mayen. For øvrig gjelder lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern
på Svalbard og lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen i stedet
for loven her.
På kontinentalsokkelen og i jurisdiksjonsområder opprettet
i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone
(økonomiske soneloven) gjelder §§ 1, 3 til 5, 7 til 10, 14 til 16,
57 og 58 så langt de passer.
§ 3 (definisjoner)
I denne lov forstås med
a) art: etter biologiske kriterier bestemte grupper
av levende organismer;
b) bestand: en gruppe individer av samme art som lever innenfor
et avgrenset område til samme tid;
c) biologisk mangfold: mangfoldet av økosystemer, arter
og genetiske variasjoner innenfor artene, og de økologiske sammenhengene
mellom disse komponentene;
d) dyr: pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier, fisk og virvelløse
dyr;
e) fremmed organisme: en organisme som ikke hører til noen
art eller bestand som forekommer naturlig på stedet;
f) genetisk materiale: gener og annet arvemateriale i ethvert
biologisk materiale, som kan overføres til andre organismer med
eller uten hjelp av teknologi, likevel ikke genetisk materiale fra
mennesker;
g) høsting: jakt, fangst, fiske og innsamling av planter
eller plantedeler (medregnet bær og frukter) og sopp, i friluftsliv
og næring;
h) innførsel: kryssing av grense på land mot nabostat eller
ilandføring fra områder utenfor lovens virkeområde;
i) naturmangfold: biologisk mangfold, landskapsmessig mangfold
og geologisk mangfold, som ikke i det alt vesentlige er et resultat
av menneskers påvirkning;
j) naturtype: ensartet type natur som omfatter alle levende
organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle
typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle
typer geologiske forekomster;
k) organisme: enkeltindivid av planter, dyr, sopp og mikroorganismer,
inkludert alle deler som er i stand til å formere seg eller overføre
genetisk materiale;
l) planter: karplanter, moser og alger;
m) sopp: sopp og lav;
n) utsetting: utsetting, bevisst utslipp eller deponering
som avfall av organismer i miljøet, eller i et innesluttet system
der rømming ikke er utelukket;
o) uttak: enhver form for avliving eller fjerning av hele
eller deler av organismer fra naturen uansett formål;
p) vilt: naturlig viltlevende landpattedyr, fugler, krypdyr
og amfibier;
q) virvelløse dyr: dyr uten ryggsøyle;
r) økologisk funksjonsområde: område – med avgrensing som
kan endre seg over tid – som oppfyller en økologisk funksjon for
en art, slik som gyteområde, oppvekstområde, larvedriftsområde,
vandrings- og trekkruter, beiteområde, hiområde, myte- eller hårfellingsområde,
overnattingsområde, spill- eller parringsområde, trekkvei, yngleområde,
overvintringsområde og leveområde;
s) økologisk tilstand: status og utvikling for funksjoner,
struktur og produktivitet i en naturtypes lokaliteter sett i lys
av aktuelle påvirkningsfaktorer;
t) økosystem: et mer eller mindre velavgrenset og ensartet
natursystem der samfunn av planter, dyr, sopp og mikroorganismer
fungerer i samspill innbyrdes og med det ikke-levende miljøet.
§ 4 (forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer)
Målet er at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor
deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de
økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Målet
er også at økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet ivaretas
så langt det anses rimelig.
§ 5 (forvaltningsmål for arter)
Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas
på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine
naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå
dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og
de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.
Forvaltningsmålet etter første ledd gjelder ikke for fremmede
organismer.
Det genetiske mangfold innenfor domestiserte arter skal
forvaltes slik at det bidrar til å sikre ressursgrunnlaget for fremtiden.
§ 6 (generell aktsomhetsplikt)
Enhver skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig
for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med målene i §§ 4 og
5. Utføres en aktivitet i henhold til en tillatelse av offentlig
myndighet, anses aktsomhetsplikten oppfylt dersom forutsetningene
for tillatelsen fremdeles er til stede.
§ 7 (prinsipper for offentlig beslutningstaking i
§§ 8 til 12)
Prinsippene i §§ 8 til 12 skal legges til grunn som retningslinjer
ved utøving av offentlig myndighet, herunder når et forvaltningsorgan
tildeler tilskudd, og ved forvaltning av fast eiendom. Vurderingen
etter første punktum skal fremgå av beslutningen.
§ 8 (kunnskapsgrunnlaget)
Offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal
så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters
bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand,
samt effekten av påvirkninger. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal stå
i et rimelig forhold til sakens karakter og risiko for skade på
naturmangfoldet.
Myndighetene skal videre legge vekt på kunnskap som er
basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med
naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig
bruk og vern av naturmangfoldet.
§ 9 (føre-var-prinsippet)
Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig
kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal
det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet.
Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet,
skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette
eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.
§ 10 (økosystemtilnærming og samlet belastning)
En påvirkning av et økosystem skal vurderes ut fra den
samlede belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for.
§ 11 (kostnadene ved miljøforringelse skal bæres
av tiltakshaver)
Tiltakshaveren skal dekke kostnadene ved å hindre eller
begrense skade på naturmangfoldet som tiltaket volder, dersom dette
ikke er urimelig ut fra tiltakets og skadens karakter.
§ 12 (miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder)
For å unngå eller begrense skader på naturmangfoldet skal
det tas utgangspunkt i slike driftsmetoder og slik teknikk og lokalisering
som, ut fra en samlet vurdering av tidligere, nåværende og fremtidig
bruk av mangfoldet og økonomiske forhold, gir de beste samfunnsmessige
resultater.
§ 13 (kvalitetsnormer for naturmangfold)
Kongen kan fastsette retningsgivende kvalitetsnormer for
naturmangfoldet, bl.a. om forekomsten av en art eller utbredelsen
eller økologisk tilstand av en naturtype.
Grenseverdier for forurensning eller kvalitetsmål for vassdrag
fastsettes etter reglene i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger
og om avfall (forurensningsloven) eller lov 24. november 2000 nr. 82
om vassdrag og grunnvann (vannressursloven).
Blir en kvalitet fastsatt i en norm etter denne loven ikke
nådd, eller er det fare for dette, bør myndigheten etter denne lov
i samråd med andre berørte myndigheter utarbeide en plan for hvordan
kvaliteten likevel kan bli nådd. Planen kan bl.a. gå ut på at det
fastsettes nærmere forskrifter med hjemmel i denne eller andre lover.
§ 14 (vektlegging av andre viktige samfunnsinteresser
og samiske interesser)
Tiltak etter loven skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser.
Ved vedtak i eller i medhold av loven som berører samiske
interesser direkte, skal det innenfor rammen som gjelder for den
enkelte bestemmelse legges tilbørlig vekt på hensynet til naturgrunnlaget
for samisk kultur.
§ 15 (forvaltningsprinsipp)
Høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal
følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse
på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås.
Høsting og annet uttak av viltlevende planter og sopp er
tillatt så langt det ikke truer overlevelsen av den aktuelle bestanden
eller begrenses ved lov eller vedtak med hjemmel i lov.
Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til hinder
for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som
skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6.
Høsting og annen utnyttelse av marine organismer reguleres
av lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine
ressursar (havressurslova).
§ 16 (høsting av vilt og lakse- og innlandsfisk)
Vedtak om å tillate høsting av vilt treffes med hjemmel
i lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven).
Vedtak om å tillate høsting av lakse- og innlandsfisk treffes
med hjemmel i lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk
m.v. (lakse- og innlandsfiskloven).
Høsting kan bare tillates når best tilgjengelig dokumentasjon
tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd.
Ved avgjørelsen om å tillate høsting og om fremgangsmåten
ved høsting skal det videre legges vekt på artens funksjon i økosystemet
og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfold for
øvrig. Det skal også legges vekt på artens betydning for næring eller
rekreasjon, høstingstradisjon i vedkommende område og på skade som
arten gjør.
Tredje og fjerde ledd gjelder ikke ved vedtak om høsting
av fremmede organismer.
§ 17 (alminnelige regler om annet uttak av vilt og
lakse- og innlandsfisk)
Smågnagere, krypdyr og lakse- og innlandsfisk kan avlives
dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom.
Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne
en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller
en som opptrer på vegne av eieren, kan felle vilt under direkte
angrep på bufe eller tamrein. Avliving og forsøk på avliving etter
dette ledd skal straks meldes til politiet.
Avliving for å hindre at et dyr lider unødig er tillatt
i samsvar med lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern (dyrevernlova).
Det samme gjelder avliving for å bekjempe smittsom sykdom som kan
gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser i samsvar med lov 19.
desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven).
§ 18 (annet uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk
etter vurdering av myndighetene)
Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak tillate uttak
av vilt og lakse- og innlandsfisk
a) for å beskytte naturlig forekommende planter, dyr
og økosystemer,
b) for å avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog,
fisk, vann eller annen eiendom,
c) for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller
andre offentlige interesser av vesentlig betydning,
d) for innfanging til gjenoppbygging av bestander,
e) for innfanging til lovlig oppdrettsvirksomhet,
f) for forskning, undervisning eller taksonomisk virksomhet,
eller
g) som er fremmede organismer.
Vedtak etter første ledd bokstav a til f kan bare treffes
hvis uttaket ikke truer bestandens overlevelse og formålet ikke
kan nås på annen tilfredsstillende måte.
Myndigheten etter loven kan av eget tiltak iverksette uttak
med formål som nevnt i første ledd bokstav a til d og g, jf. annet
ledd. Uttaket regnes ikke som enkeltvedtak, og kan om nødvendig
skje på annens eiendom. Kongen kan gi nærmere forskrift om slikt
uttak.
Kommunen kan gi tillatelse til uttak av hjortevilt og bever
for å avverge skade etter § 18 første ledd bokstav b, samt til å
fjerne beverbolig eller dam for å hindre vesentlig skade ved oversvømmelse.
Tillatelser gitt av kommunen kan påklages til fylkesmannen.
§ 19 (erstatning for tap og følgekostnader når husdyr og
tamrein blir drept eller skadet av rovvilt)
Når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt,
yter staten full erstatning for tapet og følgekostnadene i samsvar
med forskrift gitt av Kongen. Kongen kan også gi forskrift om tilbakekreving
av uriktig utbetalt beløp.
§ 20 (uttak av virvelløse dyr)
Med mindre annet er bestemt, er det tillatt å
a) avlive virvelløse dyr som er til plage eller
skade,
b) avlive fremmede virvelløse dyr,
c) utta virvelløse dyr når det ikke truer bestanden i området.
Når myndigheten etter loven treffer tiltak etter første
ledd bokstav a eller b, kan dette om nødvendig skje på andres faste
eiendom.
Kongen kan gi forskrift eller treffe enkeltvedtak om høsting
og annet uttak av landlevende virvelløse dyr.
Høsting og annen utnyttelse av marine viltlevende virvelløse
dyr reguleres av havressurslova.
§ 21 (uttak av planter og sopp)
§ 15 annet ledd er ikke til hinder for at planter og sopp
fjernes for å avverge skade på menneskers eller dyrs helse, på avling,
skog eller annen eiendom, for å fjerne fremmede organismer, eller
for å ivareta viktige samfunnsinteresser.
Myndigheten etter loven kan på andres eiendom iverksette
tiltak for å avverge skade som nevnt i første ledd, og uttak for
å beskytte naturlig forekommende arter og økosystemer.
Kongen kan gi forskrift eller treffe enkeltvedtak om høsting
og annet uttak av planter og sopp som ikke reguleres av regler i
eller med hjemmel i annen lov.
Høsting og annen utnyttelse av marine viltlevende plante-
og sopparter reguleres av havressurslova.
§ 22 (ferdselsregulering i utmark)
For å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr kan
Kongen gi forskrift om gjennomføring av større arrangementer i utmark
og for naturstudier, fotografering mv. og for ferdselsformer som
i særlig grad kan være skadelig.
§ 23 (prioriterte arter)
Kongen i statsråd kan ved forskrift utpeke nærmere angitte
arter som prioritert. Ved avgjørelsen legges vesentlig vekt på om
a) arten har en bestandssituasjon eller bestandsutvikling
som strider mot målet i § 5 første ledd,
b) arten har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse
eller genetiske særtrekk i Norge, eller
c) det er internasjonale forpliktelser knyttet til arten.
I sjø anvendes bestemmelsen i første ledd bokstav b bare
i særlige tilfeller.
Når det foreligger dokumentasjon for at en art etter vitenskapelige
kriterier antas å ha en tilstand eller utvikling som vesentlig strider
mot målet i § 5 første ledd, skal myndighetene etter loven – av
eget tiltak eller etter krav fra en organisasjon eller andre med
rettslig interesse – vurdere om det bør treffes vedtak etter første
ledd.
Departementet kan ved forskrift avgjøre at en prioritering
etter første ledd bokstav a faller bort når bestandsmålet i § 5
første ledd er nådd.
§ 24 (beskyttelsens innhold)
En forskrift om prioriterte arter etter § 23 første ledd
kan
a) fastsette forbud mot enhver form for uttak,
skade eller ødeleggelse av en prioritert art eller bestemte bestander
av den, og at reglene i §§ 15 til 22 bare gjelder så langt det følger
av forskriften,
b) gi regler om beskyttelse av visse typer økologiske funksjonsområder
av mindre omfang. De hensyn som pålegges må ikke medføre en vesentlig vanskeliggjøring
av igangværende bruk. Dersom summen av hensyn i etterkant av vedtaket
gir restriksjoner som medfører en vesentlig vanskeliggjøring og
et vesentlig tap, kan grunneier kreve at området vernes etter kapittel
V eller at det gjøres unntak fra prioriteringen for de aktuelle
områdene etter femte ledd. Bestemmelsen gjelder ikke i sjø,
c) sette krav om å klarlegge følgene for arten av planlagte
inngrep i dens funksjonsområder, herunder klarlegging av alternative
funksjonsområder som kan bidra til å sikre bevaring av arten i samsvar
med § 5 første ledd.
Forskriften kan gi regler om skjøtselstiltak i samsvar
med § 47 når dette er nødvendig for å sikre bevaring av arten. Offentlige
tilskuddsordninger skal så langt mulig bidra til å sikre bevaring
av en prioritert art.
Gis det regler om beskyttelse av visse typer økologiske
funksjonsområder for prioriterte arter etter første ledd bokstav
b, der aktiv skjøtsel eller andre typer tiltak er en forutsetning
for ivaretakelse av funksjonsområdet, skal staten legge frem en
handlingsplan for å sikre slike områder. Det offentlige kan inngå nærmere
avtale med grunneier eller rettighetshaver om skjøtsel av et økologisk
funksjonsområde for prioriterte arter.
Samtidig med forskrift etter § 23 første ledd skal myndigheten
vurdere om det for å bevare arten og dens genetiske mangfold er
nødvendig å treffe ytterligere vedtak om økologiske funksjonsområder
etter denne eller andre lover.
Myndigheten etter loven kan gjøre unntak fra forskrift
etter § 23 dersom det ikke forringer artens bestandssituasjon eller
bestandsutvikling, eller dersom vesentlige samfunnshensyn gjør det
nødvendig.
§ 25 (bevaring av særskilte bestander)
Kongen kan fastsette særskilte forvaltnings- og beskyttelsestiltak,
herunder totalfredning, av en bestand av en art når bestanden antas
å ha genetiske særtrekk.
§ 26 (handel mv.)
For å gjennomføre konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal
handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES) eller andre
internasjonale forpliktelser, eller for øvrig for å bevare naturlig
viltlevende arter, kan Kongen gi forskrift om inn- og utførsel,
transport, omsetning og oppbevaring eller besittelse av levende eller
døde eksemplarer eller deler av slike.
§ 27 (bevaringstiltak utenom leveområdet og for
domestiserte arter)
Hvis en art står i direkte fare for å bli utryddet, skal
myndigheten etter loven her vurdere om det i tillegg til vedtak
etter § 23 skal iverksettes bevaringstiltak utenfor leveområdet,
hvis det kan bidra til å fremme artens overlevelse i naturen.
Kongen kan gi forskrift om særskilte bevaringstiltak for
domestiserte arter for å bidra til målet i § 5 tredje ledd.
§ 28 (krav til aktsomhet)
Den som er ansvarlig for utsetting av levende eller levedyktige
organismer i miljøet, skal opptre aktsomt, og så langt som mulig
søke å hindre at utsettingen får uheldige følger for det biologiske
mangfold. Utføres en utsetting i henhold til en tillatelse av offentlig
myndighet, anses aktsomhetsplikten oppfylt dersom forutsetningene
for tillatelsen fremdeles er til stede.
Den som setter i verk virksomhet eller tiltak som kan medføre
spredning eller utslipp av levende eller levedyktige organismer
til steder der de ikke forekommer naturlig, skal i rimelig utstrekning
treffe tiltak for å hindre dette.
Dersom det oppstår skade på biologisk mangfold eller fare
for alvorlig skade på biologisk mangfold som følge av utsetting
eller utilsiktet utslipp av fremmede organismer, skal den ansvarlige
umiddelbart varsle myndigheten etter loven her, og treffe tiltak
i samsvar med §§ 69 og 70, med mindre slik melde- og tiltaksplikt
følger av annen lov.
Kongen kan gi forskrift om virksomheter eller tiltak som
kan medføre fare for spredning eller utilsiktet utslipp av organismer
som ikke forekommer naturlig på stedet, og om varslingsplikten etter
tredje ledd.
§ 29 (innførsel)
Levende eller levedyktige organismer kan bare innføres
til Norge med tillatelse fra myndigheten etter denne loven.
Tar innførselen sikte på utsetting i miljøet, skal søknaden
om tillatelse klarlegge de virkninger som utsettingen kan ha for
det biologiske mangfold.
Tillatelse kan ikke gis hvis det er grunn til å anta at
innførselen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske
mangfold.
Kongen kan gi forskrift om innførsel etter første ledd,
herunder om krav til søknad og vilkår for tillatelsen. Kongen kan
også gi forskrift om at bestemte organismer kan innføres uten tillatelse
etter denne paragraf, eller fastsette forbud mot innførsel av bestemte organismer
hvis det anses nødvendig for å unngå vesentlige uheldige følger
for det biologiske mangfold.
Med mindre annet er bestemt ved forskrift gitt av Kongen,
kreves ikke tillatelse etter denne loven til innførsel av landlevende
planter og nærmere bestemte husdyr. Det kreves heller ikke tillatelse
for innførsel av biologiske plantevernmidler som det er gitt tillatelse
til innførsel av i eller i medhold av annet lovverk.
§ 30 (alminnelige regler om utsetting)
Ingen må uten med hjemmel i § 31 eller tillatelse fra myndigheten
etter denne loven sette ut
a) organismer av arter og underarter som ikke
finnes naturlig i Norge, herunder utenlandske treslag,
b) vilt av arter, underarter eller bestander som ikke fra
før finnes naturlig i distriktet,
c) sette ut i sjø eller vassdrag organismer, unntatt av stedegen
stamme, med mindre det foreligger tillatelse etter lov 17. juni
2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven),
d) organismer som ikke fra før forekommer naturlig på stedet,
dersom Kongen i forskrift har stilt krav om tillatelse til dette.
Søknad om tillatelse til utsetting etter første ledd skal
klarlegge de virkninger som utsettingen kan ha for det biologiske
mangfold. Kongen kan gi forskrift om krav til søknad.
Tillatelse kan ikke gis hvis det er grunn til å anta at
utsettingen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske
mangfold.
§ 31 (utsetting uten særskilt tillatelse)
Utsetting kan skje dersom aktsomhetsplikten etter § 28
blir overholdt, av
a) organismer som er innført med tillatelse etter § 29
første ledd, jf. annet ledd med sikte på utsetting,
b) planter i hager, parkanlegg og andre dyrkete områder,
hvis plantene ikke kan påregnes å spre seg utenfor området, samt
norske treslag,
c) biologiske plantevernmidler som det er gitt tillatelse
til utsetting av i eller i medhold av annet lovverk,
d) nærmere angitte organismer dersom Kongen har gitt forskrift
om det.
Utsetting etter første ledd kan ikke skje i strid med forskrift
etter § 30 første ledd bokstav d. Dette gjelder ikke norske treslag.
§ 32 (forholdet til andre lover)
Krav om tillatelse etter denne loven fritar ikke for tillatelse
til innførsel eller utsetting etter annet lovverk. Trenger en innførsel
eller utsetting tillatelse etter flere lover, skal myndighetene
etter denne og andre lover sørge for samordnet saksbehandling. Kongen
kan gi forskrift om slik samordning.
Reglene i §§ 28 til 31 gjelder ikke for genmodifiserte
organismer som går inn under lov 2. april 1993 nr. 38 om framstilling
og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven).
Vurderinger etter dette kapitlet skal ikke omfatte hensyn
til planters, dyrs og menneskers liv og helse som ivaretas av lov
5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven)
og matloven.
§ 33 (mål for områdevern)
Verneområder på land, i vassdrag og i sjø etter dette kapittel
skal bidra til bevaring av
a) variasjonsbredden av naturtyper og landskap,
b) arter og genetisk mangfold,
c) truet natur og økologiske funksjonsområder for prioriterte
arter,
d) større intakte økosystemer, også slik at de kan være
tilgjengelige for enkelt friluftsliv,
e) områder med særskilte naturhistoriske verdier,
f) natur preget av menneskers bruk gjennom tidene (kulturlandskap)
eller som også har kulturhistoriske verdier, og tilrettelegging
for bruk som bidrar til å opprettholde naturverdiene,
g) økologiske og landskapsmessige sammenhenger nasjonalt
og internasjonalt, eller
h) referanseområder for å følge utviklingen i naturen.
Når det etter en annen lov treffes vedtak om å beskytte
naturen i et område, bør det legges vekt på målene i første ledd.
Inngår slike vedtak etter annen lov i en plan som omfatter områder
beskyttet ved vedtak etter denne loven, kan Kongen gi regler for
å sikre at beskyttelsen etter de forskjellige lovene samordnes i
forhold til målet med planen.
§ 34 (forskrifter om verneområder)
Kongen i statsråd fastsetter det enkelte verneområde, jf.
§§ 35 til 39, ved forskrift. Overfor grunneiere og rettighetshavere
som blir berørt av forskriften, gjelder også forvaltningslovens
regler om enkeltvedtak.
I forskriften angis verneområdets formål, herunder hvilke
natur- og kulturverdier vernet skal ivareta og den tilstand som
ønskes oppnådd med vernet, verneområdets grenser, berørte eiendommer
og bestemmelser om bruk av området. Forskrift om verneområder i
sjø skal angi om verneformålet gjelder sjøbunnen, vannsøylen, vannflaten
eller en kombinasjon av disse.
Verneområdets geografiske utstrekning skal samsvare med
verneformålet. Ved avgrensing av verneområdet skal det legges vekt
på å ivareta økologiske funksjoner av betydning for verneformålet
og økosystemets tåleevne mot ytre påvirkninger.
Innenfor den rammen som gjelder for den enkelte vernekategori,
kan Kongen i forskriften forby eller regulere virksomhet eller ferdsel
som i seg selv eller sammen med annen bruk kan motvirke formålet
med vernet. Det kan fastsettes særskilte regler for forskjellige
deler av området når det er forenlig med delområdets funksjon for
verneformålet.
Verneforskriften skal ikke være til hinder for å videreføre
bærekraftig bruk som bygger opp under verneformålet i et område.
§ 35 (nasjonalparker)
Som nasjonalpark kan vernes større naturområder som inneholder
særegne eller representative økosystemer eller landskap og som er
uten tyngre naturinngrep.
I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av naturmiljø
eller kulturminner finne sted, med mindre slik påvirkning er en
forutsetning for å ivareta verneformålet. Forskriften skal verne
landskapet med planter, dyr, geologiske forekomster og kulturminner
mot utbygging, anlegg, forurensning og annen aktivitet som kan skade
formålet med vernet, og sikre en uforstyrret opplevelse av naturen.
Ferdsel til fots i samsvar med friluftslovens regler er tillatt.
Slik ferdsel kan bare begrenses eller forbys i avgrensede områder
i en nasjonalpark, og bare dersom det er nødvendig for å bevare
planter eller dyr, kulturminner eller geologiske forekomster.
Utkast til forvaltningsplan skal legges frem samtidig med
vernevedtaket. Der det også er aktuelt med skjøtselsplan, skal den
inngå i forvaltningsplanen.
§ 36 (landskapsvernområder)
Som landskapsvernområde kan vernes natur- eller kulturlandskap
av økologisk, kulturell eller opplevelsesmessig verdi, eller som
er identitetsskapende. Til landskapet regnes også kulturminner som
bidrar til landskapets egenart.
I et landskapsvernområde må det ikke settes i verk tiltak
som kan endre det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig.
Pågående virksomhet kan fortsette og utvikles innenfor rammen av
første punktum. Nye tiltak skal tilpasses landskapet. Det skal legges
vekt på den samlede virkning av tiltakene i området. I forskriften
kan det gis bestemmelser om hva som kan endre landskapets særpreg
eller karakter vesentlig, om krav til landskapsmessig tilpassing,
og om ferdsel som ikke skjer til fots.
For de deler av landskapsvernområdet der bruk er en vesentlig
forutsetning for å ivareta verneformålet, skal det senest samtidig
med vedtak om vern etter første ledd legges frem et utkast til plan
for skjøtsel for å sikre verneformålet. Planen kan omfatte avtale
om bruk av arealer, enkeltelementer og driftsformer. Planen eller
avtalen kan inneholde bestemmelser om økonomisk godtgjørelse til
private som bidrar til områdets skjøtsel.
Utkast til forvaltningsplan skal legges frem samtidig med
vernevedtaket. Der det også er aktuelt med skjøtselsplan, skal den
inngå i forvaltningsplanen.
§ 37 (naturreservater)
Som naturreservat kan vernes områder som
a) inneholder truet, sjelden eller sårbar natur,
b) representerer en bestemt type natur,
c) på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold,
d) utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller
e) har særskilt naturvitenskapelig verdi.
Som naturreservat kan også vernes et område som er egnet
til ved fri utvikling eller aktive gjenopprettingstiltak å få verneverdier
som nevnt i første ledd.
I et naturreservat må ingen foreta noe som forringer verneverdiene
angitt i verneformålet. Et naturreservat kan totalfredes mot all
virksomhet, tiltak og ferdsel. I forskriften kan det gis bestemmelser
om vern av kulturminner i reservatet.
Treffes vedtak om reservat som krever aktive gjenopprettingstiltak,
eller vedtak om reservat der bruk er en forutsetning for å ivareta
verneformålet, skal det samtidig med vernevedtaket legges frem et
utkast til plan for skjøtsel for å sikre verneformålet. Planen kan
omfatte avtale om bruk av arealer, enkeltelementer og driftsformer.
Planen eller avtalen kan inneholde bestemmelser om økonomisk godtgjørelse
til private som bidrar til områdets skjøtsel.
§ 38 (biotopvernområder)
Som biotopvernområde kan vernes et område som har eller
kan få særskilt betydning som økologisk funksjonsområde for en eller
flere nærmere bestemte arter. Det kan fastsettes forbud mot virksomhet
og ferdsel som kan påvirke eller forstyrre arten eller dens livsbetingelser.
§ 37 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 39 (marine verneområder)
Det kan opprettes verneområder i sjø for å beskytte marine
verneverdier, herunder naturverdier som er økologiske betingelser
for landlevende arter.
Som marine verneområder kan vernes områder som
a) inneholder særegne eller representative økosystemer
og som er uten tyngre naturinngrep,
b) inneholder truet, sjelden eller sårbar natur,
c) representerer en bestemt type natur,
d) på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold,
e) utgjør en spesiell geologisk forekomst,
f) har særskilt naturvitenskapelig verdi, eller
g) har særskilt betydning som økologisk funksjonsområde
for en eller flere nærmere bestemte arter.
Verneområder i sjø kan opprettes for å oppfylle ett eller
flere av målene i § 33 første ledd.
Verneområdet i sjø må angi om verneformålet og restriksjoner
gjelder bunn, vannsøyle, overflate eller en kombinasjon av disse.
For øvrig gjelder §§ 33, 34 og §§ 40 til 51 tilsvarende så langt
de passer.
I et verneområde i sjø må ingen foreta seg noe som forringer
verneverdiene angitt i verneformålet. Et verneområde i sjø kan vernes
mot all virksomhet, forurensning, tiltak og bruk, med de begrensninger
som følger av folkeretten. Restriksjoner på aktivitet skal stå i
forhold til verneformålet.
Høsting og annen utnytting av viltlevende marine ressurser
reguleres etter havressurslova innenfor rammene av verneforskriften.
Marine områder der beskyttelsen kun består av nærmere bestemte
regler om utøving av fiske, fastsettes etter havressurslova.
§ 40 (internasjonal status for verneområder)
Kongen kan ved forskrift gi et verneområde en særskilt
status etter en internasjonal konvensjon om vern av natur- eller
kulturmiljø. Den virkning som vedkommende konvensjon tillegger en
slik status, gjelder også som norsk rett.
§ 41 (saksbehandling)
Når et arbeid med vern etter dette kapitlet tar til, skal
det innenfor rammene av annet til tredje ledd samt §§ 42 og 43 legges
til rette for en saksbehandling med best mulig samarbeid med grunneiere,
rettighetshavere, berørte næringsinteresser og representanter for
lokalbefolkningen, herunder utøvere av samisk kultur og utøvere
av samisk næring, kommunen og fylkeskommunen, Sametinget og andre
berørte myndigheter. Det samme gjelder når grunneier eller rettighetshaver
selv tilbyr områder for vern. Saksbehandlingen skal legge til rette
for mest mulig klarhet om verneformål og verneverdier, lokal bruk
og kunnskap om verneverdier, avgrensing av området og følger av
vernet. Som ledd i saksbehandlingen skal det også innhentes kunnskap
om andre mulige verdier i området.
Forholdet til spørsmålet om samtidig oppstart av kommunalt
og regionalt planarbeid etter lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging
og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen) skal
avklares med kommunen og fylkeskommunen. Kongen kan gi forskrift
om samordnet behandling av planer etter plan- og bygningsloven og
vern etter denne lov.
§ 42 (kunngjøring av påtenkt verneforslag)
Vernemyndigheten skal kunngjøre verneforslaget, med de
viktigste følger det antas å få, i minst én avis som er alminnelig
lest på stedet. Forslag til verneområder i sjø skal kunngjøres på
en måte som er hensiktsmessig for å gjøre berørte interesser kjent
med forslaget. Grunneiere og rettighetshavere skal så vidt mulig
underrettes ved brev og gis en rimelig frist for å komme med merknader
før forslag utformes.
På et tidlig tidspunkt i saksforberedelsen, og i god tid
før kunngjøringen, skal det søkes samarbeid med offentlige myndigheter,
organisasjoner mv. som har særlig interesse i tiltaket. Utarbeidelse
av forskrift skal skje i et samarbeid med berørte sentrale myndigheter.
§ 43 (høring av forslag til verneforskrift)
Forslaget til forskrift skal sendes på høring etter reglene
i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven)
§ 37. Om varsling av grunneiere og rettighetshavere gjelder reglene i
forvaltningsloven § 16. Forslaget legges ut til offentlig ettersyn
på minst ett lett tilgjengelig sted og kunngjøres i Norsk Lysingsblad
og i minst én avis som er alminnelig lest på stedet.
Høringsforslaget skal beskrive området som forslaget omfatter,
herunder verneformål og verneverdier, avgrensing av området og andre
verdier enn naturverdier, samt de følgene forslaget antas å få,
og gi en frist på minst to måneder for uttalelse.
Forslaget legges frem til uttalelse for kommunen, fylkeskommunen
og berørte statlige fagorganer, og for Sametinget hvis verneforslaget
berører samiske interesser.
§ 44 (tiltak ved igangsatt saksbehandling)
Når det er foretatt kunngjøring etter § 42 kan et forvaltningsorgan
uten videre avslå en søknad om tillatelse mv. til et tiltak i et
område som inngår i verneforslaget. Tillatelse kan bare gis dersom
tiltaket er uten nevneverdig betydning for forslaget. Når vesentlige
samfunnsinteresser gjør det nødvendig kan Kongen likevel gi tillatelse
til tiltaket.
Samtidig med, eller etter en kunngjøring som nevnt i § 42,
kan departementet for hele eller deler av det foreslåtte verneområdet
fastsette meldeplikt for tiltak som ikke trenger tillatelse etter
annen lov. Meldeplikten kunngjøres på samme måte som verneforslaget.
Høring etter forvaltningsloven § 37 første ledd gjennomføres etter
at meldeplikten er bestemt, for å avgjøre om meldeplikten bør opprettholdes
og om det bør fastsettes nærmere regler for meldeplikten.
Når det er foretatt kunngjøring etter § 42 kan offentlig
myndighet ikke gi tilskudd til tiltak i et område som inngår i verneforslaget.
Vernemyndigheten kan gjøre unntak fra dette dersom tiltaket er uten
nevneverdig betydning eller er positivt for forslaget.
Kongen kan bestemme at reglene i første til tredje ledd
helt eller delvis skal anvendes også før et verneforslag er kunngjort,
hvis sentrale offentlige myndigheter har satt i gang samlet planlegging
for vern.
Virkningene av første til fjerde ledd er begrenset til
fire år etter at forslaget er kunngjort. Departementet kan forlenge
virkningene med inntil to år.
§ 45 (midlertidig vern)
For å hindre skade på verneverdier kan departementet gi
forskrift om midlertidig vern av bestemt angitte områder. Overfor
private grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av vedtaket,
gjelder forvaltningslovens regler om enkeltvedtak.
Når en bestemt naturtype står i fare for å forsvinne, kan
Kongen ved forskrift fastsette begrensninger og forbud mot virksomhet
og ferdsel som ytterligere kan true naturtypens fortsatte eksistens.
For vedtak om midlertidig vern etter første og annet ledd
gjelder ikke §§ 41 til 43. Når det treffes vedtak om midlertidig
vern, skal saksbehandlingen fortsette uten ugrunnet opphold. Virkningen
av vedtak om midlertidig vern er begrenset til fire år etter at
vedtaket ble kunngjort. Departementet kan forlenge virkningen av
det midlertidige vernevedtaket med inntil to år.
§ 46 (grunngiing og kunngjøring av vernevedtak)
I vedtak etter § 34 skal begrunnelsen gjøre rede for hvilket
naturmangfold og andre verdier som er vernet i og med vernevedtaket,
og hvordan det bidrar til å oppfylle nasjonale mål og internasjonale
forpliktelser.
Vedtak etter §§ 34 og 45 skal kunngjøres etter reglene
i forvaltningsloven § 38 og i minst én avis som er alminnelig lest
på stedet. Vedtak om verneområder i sjø bør kunngjøres på en måte
som er hensiktsmessig for å gjøre berørte interesser kjent med vedtaket.
Vedtaket skal meddeles grunneiere, rettighetshavere og kommuner
i verneområdet etter reglene i forvaltningsloven § 27. Kunngjøringen
og meddelelsen skal gjøre oppmerksom på retten til erstatning etter
§ 50 og fristen etter § 51 første ledd.
Vernevedtaket skal tinglyses.
Vernevedtak skal være offentlig tilgjengelig i elektronisk
form med tilhørende kart.
§ 47 (skjøtsel av verneområder)
I verneområder etter dette kapitlet kan forvaltningsmyndigheten
foreta skjøtsel og grensemerking av verneområdet. Forvaltningsmyndigheten
skal, hvis mulig, inngå avtale med grunneieren om at denne utfører
nærmere bestemte skjøtselstiltak. Forvaltningsmyndigheten kan også
inngå avtale med interesserte organisasjoner eller andre om at disse
utfører slike skjøtselstiltak.
Som skjøtsel kan foretas tiltak for å opprettholde eller
oppnå den natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet,
herunder tiltak for å kanalisere ferdsel, fjerning av vegetasjon
eller fremmede treslag og restaurering etter naturinngrep. Skjøtselstiltak
som innebærer høsting av naturlige ressurser eller en vesentlig
endring i naturtilstanden slik den var da vernearbeidet tok til,
jf. § 42 eller § 45 første ledd, kan ikke skje etter denne paragraf.
Berører skjøtselstiltak privat eiendom eller rettigheter
i verneområdet, skal eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig
varsles på forhånd.
Økonomiske fordeler ved gjennomføring av skjøtselstiltak
tilfaller grunneieren eller rettighetshaveren.
Utkast til plan for skjøtsel av verneområdet skal om mulig
legges frem samtidig med at verneforskriften blir fastsatt.
§ 48 (dispensasjon fra vernevedtak)
Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra et vernevedtak
dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke
verneverdiene nevneverdig, eller dersom sikkerhetshensyn eller hensynet til
vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig.
I avveiningen mellom øvrige vesentlige samfunnsinteresser
og hensynet til verneområdet skal det særlig legges vekt på verneområdets
betydning for det samlede nettverket av verneområder og om et tilsvarende
verneområde kan etableres eller utvikles et annet sted. Tiltakshaveren
kan pålegges å bære rimelige kostnader ved ivaretakelsen, opprettelsen
eller utviklingen av et slikt tilsvarende område.
Trenger et tiltak tillatelse både etter verneforskriften
og etter annet lovverk, kan tiltakshaver velge å søke om tillatelse
parallelt. Vedtak skal i slike tilfeller først fattes etter verneforskriften,
dersom ikke annet følger av verneforskriften eller forvaltningsmyndighetens
samtykke.
Søknad om dispensasjon etter første ledd skal inneholde
nødvendig dokumentasjon om tiltakets virkning på verneverdiene.
I dispensasjon etter første ledd skal begrunnelsen for vedtaket
vise hvordan forvaltningsmyndigheten har vurdert virkningene som dispensasjonen
kan få for verneverdiene, og hvilken vekt det er lagt på dette.
§ 49 (utenforliggende virksomhet som kan medføre skade
inn i et verneområde)
Kan virksomhet som trenger tillatelse etter annen lov,
innvirke på verneverdiene i et verneområde, skal hensynet til disse
verneverdiene tillegges vekt ved avgjørelsen av om tillatelse bør
gis, og ved fastsetting av vilkår. For annen virksomhet gjelder
aktsomhetsplikten etter § 6.
§ 50 (erstatning til eiere og rettighetshavere i
verneområder)
En eier eller rettighetshaver i eiendom som helt eller
delvis blir vernet som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat,
biotopvernområde eller marint verneområde, har rett til erstatning
fra staten for økonomisk tap når et vern medfører en vanskeliggjøring
av igangværende bruk. For bruk som trenger tillatelse fra offentlig
myndighet, gjelder retten til erstatning bare hvis tillatelse er
gitt før det er foretatt kunngjøring etter § 42.
Når vilkårene etter første ledd er oppfylt, fastsettes
erstatningen for tap i igangværende bruk i samsvar med utmålingsreglene
i lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom
(ekspropriasjonserstatningslova). Ved anvendelsen av nevnte lov § 10
er det tidspunktet for vernevedtaket som skal legges til grunn.
Kongen fastsetter ved forskrift hva som regnes som igangværende
bruk for virksomhet i henhold til
a) utvinningstillatelse etter lov 29. november
1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven),
b) utmål etter lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk (bergverksloven),
c) mineralloven.
§ 51 (fremgangsmåten ved fastsetting av erstatning)
Staten skal senest ett år etter at vernevedtaket ble truffet,
gi tilbud om erstatning etter § 50 til en eier eller rettighetshaver
som har fremsatt skriftlig krav om dette innen fire måneder fra
vernevedtaket. Departementet kan forlenge fristen og kan også gi
oppfriskning for oversittelse av fristen. Bestemmelser i lov 17. juni
2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)
om oppfriskning gjelder så langt de passer.
Blir tilbudet ikke akseptert, kan eier eller rettighetshaver
senest seks måneder etter at det ble gitt, sette frem krav for fylkesmannen
om at staten begjærer rettslig skjønn for tingretten til fastsetting
av erstatning etter § 50.
Skjønnet holdes etter reglene i lov 1. juni 1917 nr. 1
om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsprosessloven) og reglene
i dette ledd. Tingretten kan gi oppfriskning for oversittelse av
fristen i annet ledd etter reglene i tvisteloven. For saksomkostninger
ved underskjønn gjelder skjønnsprosessloven § 42. Ved overskjønn
begjært av staten skal staten dekke grunneierens nødvendige omkostninger.
Ved overskjønn begjært av grunneieren får reglene i tvisteloven
kapittel 20 anvendelse.
§ 52 (utvalgte naturtyper)
For å fremme målet i § 4 kan Kongen i statsråd fastsette
forskrift som angir bestemte naturtyper som utvalgte i hele eller
deler av landet. Det kan i forskriften angis nærmere kriterier for
hvilken type forekomster av naturtypen som omfattes av reglene i
dette kapittel.
Ved avgjørelsen av om en naturtype skal bli utvalgt, skal
det legges særlig vekt på om
a) naturtypen har en utvikling eller tilstand
som strider mot målet i § 4,
b) naturtypen er viktig for en eller flere prioriterte arter,
c) naturtypen har en vesentlig andel av sin utbredelse i
Norge, eller
d) det er internasjonale forpliktelser knyttet til naturtypen.
Når det foreligger dokumentasjon for at en naturtype etter
vitenskapelige kriterier antas å ha en tilstand eller utvikling
som vesentlig strider mot målet i § 4, skal myndighetene etter loven
her – av eget tiltak eller etter krav fra en organisasjon eller
andre med rettslig interesse – vurdere om det bør gis forskrift
etter første ledd.
Ved utvelging av en naturtype der aktiv skjøtsel eller
andre typer tiltak er en forutsetning for ivaretakelse av naturtypen,
skal staten legge frem en handlingsplan for å sikre naturtypen.
§ 53 (utvelgingens generelle betydning)
Ved utøving av aktsomhetsplikten etter § 6 skal det tas
særskilt hensyn til forekomster av utvalgte naturtyper for å unngå
forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske
tilstand.
Ved utøving av offentlig myndighet, herunder når et forvaltningsorgan
tildeler tilskudd, og ved forvaltning av fast eiendom skal det tas
særskilt hensyn til forekomster av en utvalgt naturtype slik at
forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske
tilstand unngås. Før det treffes en beslutning om å gjøre inngrep
i en forekomst av en utvalgt naturtype, må konsekvensene for den
utvalgte naturtypen klarlegges. Kongen kan gi forskrift om utføring
og behandling av en slik konsekvensanalyse.
Ved vurderingen av om den utvalgte naturtypes utbredelse
eller økologiske tilstand forringes, skal det legges vekt på forekomstens
betydning for den samlede utbredelse og kvalitet av naturtypen og
om en tilsvarende forekomst kan etableres eller utvikles på et annet
sted. Tiltakshaveren kan pålegges å bære rimelige kostnader ved
ivaretakelsen, opprettelsen eller utviklingen av en slik forekomst.
Rettslig bindende plan etter plan- og bygningsloven som
avklarer arealbruken for en forekomst av en utvalgt naturtype og
som er vedtatt etter at forskrift etter § 52 er gitt, går foran
reglene i første til tredje ledd.
Kommunen kan ved forskrift bestemme at reglene i §§ 53
til 56 også skal gjelde for kommunens forvaltning av forekomster
av andre nærmere bestemte naturtyper i kommunen.
Det offentlige kan inngå nærmere avtale med grunneier eller
rettighetshaver om skjøtsel av en forekomst av en utvalgt naturtype.
§ 54 (meldeplikt for skogbrukstiltak)
Skogbrukstiltak som berører forekomster av utvalgte naturtyper
og som ikke krever tillatelse, skal meldes til kommunen før tiltaket
iverksettes. Tilbakemelding fra kommunen skal foreligge før tiltaket
utføres. Kommunen skal vurdere tiltaket etter reglene i § 53 annet
og tredje ledd. Finner kommunen at tiltaket kan medføre forringelse
av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand,
kan kommunen nekte tiltaket eller gi nærmere pålegg om hvordan tiltaket
skal gjennomføres i samsvar med reglene i lov 27. mai 2005 nr.
31 om skogbruk (skogbrukslova) § 6 fjerde ledd eller § 8 annet ledd.
Frist for tilbakemelding kan fastsettes i forskrift etter § 52 første
ledd.
§ 55 (meldeplikt for jordbrukstiltak)
Jordbrukstiltak som berører forekomster av utvalgte naturtyper
og som ikke krever tillatelse, skal meldes til kommunen før tiltaket
iverksettes. Tilbakemelding fra kommunen skal foreligge før tiltaket
utføres. Kommunen skal vurdere tiltaket etter reglene i § 53 annet
og tredje ledd. Finner kommunen at tiltaket kan medføre forringelse
av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand,
kan kommunen nekte tiltaket eller gi nærmere pålegg om hvordan tiltaket
skal gjennomføres i samsvar med forskrift etter lov 12. mai 1995
nr. 23 om jord (jordlova) § 11 første ledd.
Eiere eller brukere av jordbrukseiendommer som inneholder
forekomster av utvalgte naturtyper, kan søke kommunen om godkjenning
av miljøplan. Slik godkjenning innebærer at meldeplikten etter første ledd
ikke gjelder for jordbrukstiltak som utføres i samsvar med planen.
§ 56 (kunngjøring og klage)
Tillatelse til tiltak i forekomster av en utvalgt naturtype
skal kunngjøres i minst én avis som er alminnelig lest på stedet
eller på den måten som følger av den enkelte lov. Ved utvalgte naturtyper
i sjø skjer kunngjøringen på en måte som er hensiktsmessig for at
berørte interesser kan bli kjent med tillatelsen.
Blir en tillatelse eller avslag på en tillatelse til tiltak
i en forekomst av en utvalgt naturtype påklaget etter ellers gjeldende
regler, skal overordnet miljøvernmyndighet få uttale seg til klagen.
Kommunen rapporterer om forekomster av utvalgte naturtyper
gjennom de alminnelige rapporteringsrutinene mellom kommune og statlige
myndigheter.
§ 57 (forvaltning av genetisk materiale)
Genetisk materiale fra naturen er en felles ressurs som
tilhører fellesskapet i Norge og forvaltes av staten. Utnyttingen
skal være til mest mulig gagn for miljø og mennesker i både nasjonalt
og internasjonalt perspektiv, der det også legges vekt på en hensiktsmessig
fordeling av fordelene ved utnytting av genetisk materiale og slik
at urfolks og lokalbefolkningers interesser ivaretas.
§ 58 (uttak og utnyttelse av genetisk materiale fra
naturen)
Kongen kan fastsette at uttak fra naturen av biologisk
materiale med formål om å utnytte det genetiske materiale eller
utnytting av slikt materiale, krever tillatelse av departementet.
Foreligger en tillatelse til uttak, kreves ikke ny tillatelse for
senere utnytting, men vilkårene for tillatelsen gjelder tilsvarende
for erververen av materialet eller resultatene fra uttaket. Uttak til
offentlige samlinger og til bruk og videreforedling i jord- og skogbruk
krever ikke tillatelse.
Første ledd innskrenker ikke den rett som en eier eller
annen berettiget har på annet grunnlag til å nekte tilgang
som det genetiske materialet hentes fra.
Myndigheten kan ved tillatelsen etter første ledd gjøre
unntak fra bestemmelsene i kapittel III.
Kongen kan gi forskrift om hvilke opplysninger søknaden
skal inneholde, herunder om opplysninger om bruk av urfolks eller
lokalbefolknings kunnskap. I forskriften kan det også gis nærmere
regler om hvilke vilkår som kan stilles, bl.a. kan det stilles vilkår
om at fordeler fra utnytting av genetisk materiale tatt ut fra naturen
innenfor norsk jurisdiksjon, skal tilfalle staten. Forskriften kan
også angi hvordan grunneiernes, urfolks og lokalbefolkningens interesser
ivaretas på en rimelig måte. Det kan stilles vilkår til videre utnytting
av materiale som er nødvendige for å sikre at formålet i § 57 blir
ivaretatt.
§ 59 (genetisk materiale i offentlige samlinger)
Offentlige samlinger skal forvaltes i samsvar med prinsippene
i § 57. Den som forvalter samlingen, har plikt til å registrere
og gjøre offentlig tilgjengelig hvilket genetisk materiale som tas
ut av samlingen.
Med offentlig samling menes en samling av genetisk materiale
som forvaltes av eller på vegne av staten og der enhver gis tilgang
på nærmere bestemte vilkår.
Den som mottar genetisk materiale som stammer fra en offentlig
samling, skal avstå fra i Norge eller i utlandet å kreve noen immaterialrett
eller annen rettighet som begrenser bruken av materialet, herunder
for bruk til mat- eller landbruksformål, med mindre det har skjedd
en bearbeiding som har medført en vesentlig endring av materialet.
Dersom det etableres immaterialrettigheter på genetisk
materiale i strid med tredje ledd, skal myndighetene etter loven
vurdere å iverksette tiltak, eventuelt reise søksmål, for å sikre
at formålet i § 57 blir ivaretatt.
Enhver kan påberope vilkår etter tredje ledd eller andre
vilkår som er satt for uttaket, mot den som i strid med vilkårene
søker å håndheve en immaterialrett.
Kongen kan gi nærmere forskrift om uttak fra samlinger,
herunder stille vilkår som nevnt i § 58 fjerde ledd siste punktum.
For uttak av genetisk materiale som omfattes av traktat
3. november 2001 om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk
eller av annen mellomstatlig avtale, gjelder de standardvilkår som
er fastsatt etter avtalen.
§ 60 (genetisk materiale fra andre land)
Innførsel for utnytting i Norge av genetisk materiale fra
en stat som krever samtykke for uttak eller utførsel, kan bare skje
i samsvar med slikt samtykke. Den som rår over materialet, er bundet
av de vilkår som er satt for samtykket. Staten kan håndheve vilkårene
ved søksmål til fordel for den som har satt dem.
Når genetisk materiale fra et annet land utnyttes i Norge
i forsknings- eller næringsøyemed, skal det følge med opplysninger
om hvilket land det genetiske materialet er mottatt eller hentet
fra (leverandørland). Hvis nasjonal rett i leverandørlandet krever
samtykke til uttak av biologisk materiale, skal det følge med opplysning
om slikt samtykke er innhentet.
Hvis leverandørlandet er et annet land enn opprinnelseslandet
for det genetiske materialet, skal også opprinnelseslandet oppgis.
Med opprinnelsesland menes det landet der materialet ble hentet
ut fra sine naturlige omgivelser. Hvis nasjonal rett i opprinnelseslandet
krever samtykke til uttak av genetisk materiale, skal det opplyses
om slikt samtykke er innhentet. Er opplysningene etter dette leddet
ukjent, skal det opplyses om dette.
Kongen kan gi forskrift om at det skal følge med opplysninger
om det, hvis utnyttingen gjør bruk av lokalbefolkningers eller urfolks
tradisjonelle kunnskap.
For materiale som omfattes av traktat 3. november 2001
om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk skal det, når dette
materialet utnyttes i Norge i forsknings- eller næringsøyemed, følge
med opplysninger om at materialet er ervervet i tråd med Standardavtalen
under traktaten.
§ 61 (gjennomføringen av Den internasjonale
traktaten om plantegenetiske ressurser for
mat og jordbruk)
Kongen kan gi forskrift om gjennomføringen av traktat 3.
november 2001 om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk i
norsk rett. Forskriften kan gi nærmere presiseringer og unntak fra
bestemmelsene i dette kapitlet.
§ 62 (myndighet etter loven)
Kongen er øverste myndighet etter denne loven.
Kongen kan bestemme at kommunen er myndighet etter nærmere
angitte bestemmelser i eller i medhold av loven. Kongen kan instruere
kommunene om utøvelsen av delegert myndighet etter bestemmelser gitt
i eller i medhold av kapittel V. Kongen kan bestemme at et særskilt
oppnevnt organ er forvaltningsmyndighet for et område vernet med
hjemmel i kapittel V.
Direktoratet for naturforvaltning er klageinstans for vedtak
truffet av kommunen etter denne loven, med mindre annet er bestemt.
Fylkesmannen har klagerett over vedtak truffet av kommunen etter
delegasjon.
Kongen kan gi forskrift om kommunenes utøvelse av myndighet
eller oppgaver etter loven.
§ 63 (tilsyn)
Departementet fører tilsyn med miljøtilstanden og med at
bestemmelsene gitt i og i medhold av loven blir overholdt. Tilsynsmyndigheten
avgjør på hvilke områder det skal føres tilsyn. Tilsynsmyndigheten
skal utøve kontroll i et slikt omfang at den kan avdekke regelbrudd.
Under utøvelse av tilsynet skal den som blir kontrollert
eller den ansvarlige for virksomheten gi tilsynsmyndigheten nødvendig
bistand og opplysninger. Tilsynsmyndigheten kan stanse personer,
fartøyer og motorkjøretøyer dersom dette er nødvendig for utøvelsen
av tilsynet. Det skal legges vekt på å føre et så effektivt tilsyn
som forholdene tilsier med minst mulig belastning for miljøet.
Myndighetene skal gjennom råd, veiledning og opplysning
arbeide for å fremme formålene med loven her.
§ 64 (gransking)
Når det er nødvendig for å utføre gjøremål etter loven,
skal tilsynsmyndigheten eller politiet ha uhindret adgang til eiendom
der det foregår virksomhet som kan påvirke naturmangfoldet, eller
der naturmangfoldet kan antas å være påvirket. Tilsynsmyndigheten kan
også kreve å få lagt frem og granske dokumenter eller annet materiale
som kan ha betydning for gjøremål etter loven.
§ 65 (opplysningsplikt)
Enhver som har eller foretar seg noe som kan påvirke naturmangfoldet,
plikter etter pålegg fra tilsynsmyndigheten og uten hinder av taushetsplikt
å gi de opplysninger som tilsynsmyndigheten trenger for å utføre
sine gjøremål etter denne lov.
Dersom det oppstår skade på naturmangfoldet eller fare
for alvorlig slik skade som følge av aktiviteter som reguleres etter
denne loven, skal den ansvarlige så fort som mulig varsle myndigheten
etter loven, med mindre faren allerede er avverget eller skaden
gjenopprettet.
§ 66 (internkontroll)
For å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av loven
blir overholdt, kan departementet gi forskrift om internkontroll
og internkontrollsystemer.
§ 67 (endring og omgjøring av tillatelser)
Myndigheten etter denne loven kan oppheve eller endre vilkårene
i en tillatelse gitt i medhold av loven, eller sette nye vilkår,
og om nødvendig kalle tillatelsen tilbake hvis
a) det er nødvendig for å hindre uforutsette vesentlige
skadevirkninger for naturmangfoldet,
b) skadevirkningene kan minskes uten urimelig kostnad for
tiltakshaveren,
c) ny teknologi gjør det mulig å redusere ulempene for naturmangfoldet
vesentlig,
d) omgjøring eller endring er nødvendig for å nå kvalitetsnormer
fastsatt etter § 13,
e) tiltakshaveren overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold
av loven, og overtredelsen er betydelig, gjentar seg eller vedvarer,
eller
f) det for øvrig følger av ellers gjeldende omgjøringsregler.
Tillatelse kan i alle tilfeller tilbakekalles eller endres
når det er gått ti år etter at den ble gitt. Myndigheten kan lempe
på begrensninger og vilkår i en tillatelse dersom erfaring viser
at det kan skje uten skadevirkninger av betydning for naturmangfoldet.
Ved avgjørelser etter første og annet ledd skal det tas
hensyn til kostnadene en endring eller omgjøring vil medføre for
tiltakshaveren og de fordeler og ulemper endring eller omgjøring
for øvrig vil medføre.
§ 68 (miljøvedtaksregister)
Kongen kan gi forskrift om opprettelse av et miljøvedtaksregister
og plikt til å føre inn vedtak i registeret. Registeret skal bl.a.
omfatte vedtak etter §§ 24 femte ledd, 34 første ledd, 45 første
og annet ledd, 48 første ledd og vedtak som nevnt i 56 første ledd
første punktum.
§ 69 (retting og avbøtende tiltak)
Myndigheten etter loven kan pålegge den ansvarlige å rette
eller stanse forhold som er i strid med loven eller vedtak med hjemmel
i loven.
Den som ved å overtre loven eller vedtak med hjemmel i
loven forårsaker fare for forringelse av naturmangfoldet, skal sette
i verk tiltak for å forhindre at slik forringelse skjer. Har forringelsen
allerede inntrådt, gjelder plikten hindring av ytterligere forringelse
og – om mulig – gjenoppretting av den tidligere tilstand for mangfoldet
ved oppsamling, rydding, fjerning, planering eller andre egnede
tiltak. Tiltak som i seg selv kan medføre miljøforringelse av noen
betydning, skal bare iverksettes etter samtykke av myndigheten etter
loven eller pålegg etter første ledd.
Plikten til forebygging, utbedring og gjenoppretting gjelder
ikke i den utstrekning det i lys av kostnadene og virkningene av
tiltakene, miljøvirkningene av overtredelsen og overtrederens skyld
og økonomiske stilling, ville være særlig urimelig.
Tiltak etter denne paragrafen kan gå ut på avliving av
fremmede organismer som overtredelsen gjelder, eller tilbakeføring
av levende organismer til opprinnelsesstedet.
§ 70 (uforutsette miljøkonsekvenser av lovlig
virksomhet)
Dersom det viser seg at tiltak i samsvar med loven eller
vedtak i medhold av loven medfører vesentlige uforutsette konsekvenser
for naturmangfoldet, skal den ansvarlige treffe rimelige tiltak
for å avverge eller begrense skader og ulemper. Når det kan skje
uten særlig ulempe for den ansvarlige, kan myndighetene gi pålegg
om gjenoppretting av den tidligere tilstand for mangfoldet.
Myndigheten etter loven kan pålegge den ansvarlige innen
en fastsatt frist å utføre tiltak som nevnt i første ledd. Når det
kan skje uten særlig ulempe for den ansvarlige, kan myndigheten
gi pålegg om gjenoppretting av den tidligere tilstand for mangfoldet.
§ 71 (direkte gjennomføring)
Blir et pålegg som inneholder krav som nevnt i § 69 første
ledd eller § 70 annet ledd ikke etterkommet av den ansvarlige, kan
myndigheten etter loven sørge for iverksetting av tiltakene. Myndigheten
etter loven kan også sørge for iverksetting av tiltakene dersom
disse haster av hensyn til naturmangfoldet, eller det ikke kan påvises
en ansvarlig.
Utgifter til tiltak etter første ledd kan kreves dekket
av den ansvarlige. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 72 (bruk av andres eiendom ved gjennomføring av tiltak)
Er det nødvendig for gjennomføring av tiltak etter §§ 69,
70 eller 71, kan det gjøres bruk av den ansvarliges eiendom eller
– om nødvendig – andres faste eiendom.
Blir det etter første ledd gjort bruk av andres faste eiendom,
skal vedkommende ha erstatning av den ansvarlige for tap som skyldes
skade og ulempe. Staten innestår for beløpet.
Er det nødvendig for å gjennomføre skjøtselstiltak etter
§ 47 kan myndighetene etter loven benytte motorferdsel på fast eiendom
som ikke inngår i verneområdet.
§ 73 (tvangsmulkt)
For å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne
loven blir gjennomført, kan myndigheten etter loven fatte vedtak
om tvangsmulkt.
Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelse av en bestemmelse
er oppdaget. Tvangsmulkten begynner å løpe dersom den ansvarlige
oversitter den frist for retting av forholdet som myndigheten etter
loven har fastsatt. Tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd dersom
særlige grunner tilsier det, og løper da fra en eventuell overtredelse
tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det
ulovlige forhold varer, eller at den forfaller for hver overtredelse.
Tvangsmulkt løper likevel ikke dersom etterlevelse er umulig på
grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige. Tvangsmulkt kan
fastsettes som løpende mulkt eller engangsmulkt.
Tvangsmulkt pålegges den ansvarlige for overtredelsen.
Er overtredelsen skjedd på vegne av et selskap eller en annen sammenslutning,
en stiftelse eller et offentlig organ, skal tvangsmulkten vanligvis
pålegges dette. Er tvangsmulkt pålagt et selskap som inngår i et konsern,
kan påløpt tvangsmulkt også inndrives hos morselskap.
Departementet kan frafalle påløpt tvangsmulkt. Avgjørelsen
regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
§ 74 (miljøerstatning)
Den som overtrer bestemmelser i eller i medhold av denne
loven eller bestemmelser som tjener til gjennomføring av mål og
prinsipper i loven, skal etter pålegg fra myndigheten etter loven
betale miljøerstatning til staten.
Avgjørelse av om pålegg skal gis og fastsetting av miljøerstatningens
størrelse, skjer etter en samlet vurdering av de aktuelle miljøverdienes
betydning, miljøskadens eventuelle omfang og varighet, sanksjoner pålagt
overtrederen og omstendighetene for øvrig. Kongen kan gi forskrift
om forenklet pålegg etter fastsatte satser for bestemte overtredelser.
Pålegg om miljøerstatning regnes som et enkeltvedtak etter
forvaltningsloven.
Pålegg om miljøerstatning er tvangsgrunnlag for utlegg.
Erstatningskravet kan også tas opp i straffesak. Blir erstatningskravet
brakt inn for retten i straffesak, sivilt søksmål eller ved klage
over utleggsforretning, kan retten prøve erstatningskravet fullt
ut. Underretning om pålegget skal gi opplysning om reglene i leddet
her.
Departementet kan frafalle kravet på miljøerstatning. Avgjørelsen
regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Miljøerstatning etter denne loven ilegges ikke hvis det
ilegges erstatning etter genteknologiloven eller forurensningsloven.
At noen er ilagt miljøerstatning, er ikke til hinder for
ileggelse av sanksjoner som f.eks. overtredelsesgebyr.
§ 75 (straff)
Med bøter eller fengsel inntil ett år straffes den som
forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i eller i medhold
av §§ 15 til 18, §§ 20 til 22, § 24 første ledd bokstav a og b,
§ 25, § 26, § 28 annet til fjerde ledd, §§ 29 til 31, §§ 34 til
39, §§ 45, 54, 55, §§ 58 til 61, § 63 annet ledd første punktum,
§§ 64 til 69 eller pålegg etter § 70.
Grov overtredelse av første ledd straffes med bot eller
fengsel inntil tre år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov,
legges særlig vekt på om den har medført eller voldt fare for betydelig
skade på naturmangfoldet, om skaden på naturmangfoldet må anses uopprettelig,
graden av skyld, og om overtrederen har truffet forebyggende eller
avbøtende tiltak.
Dersom en overtredelse av en eller flere av bestemmelsene
som nevnt i første ledd samtidig innebærer overtredelse av andre
lovers regler, gjelder naturmangfoldlovens regler om straff bare
i den utstrekning tilsvarende straff ikke er hjemlet i vedkommende
lov.
§ 76 (ikrafttreden)
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan
fastsette at loven skal tre i kraft til forskjellig tid for forskjellige
bestemmelser eller forskjellige grupper av organismer.
§ 77 (overgangsbestemmelser)
Beslutninger om delegering av myndighet, forskrifter eller
enkeltvedtak med hjemmel i bestemmelser som oppheves eller endres
ved denne loven, står fortsatt ved lag inntil Kongen bestemmer annet.
§ 48 gjelder også for eldre vernevedtak. For en eier eller rettighetshaver
som har fått områder vernet som nasjonalpark eller landskapsvernområde
og der den ordinære fristen for å fremsette krav om erstatning ikke har
gått ut 1. januar 2002, reguleres spørsmålet om erstatning av §§ 50
og 51 i denne lov. Kongen kan gi forskrifter med overgangsbestemmelser
for tilpasning fra tidligere lovgivning til loven her.
§ 78 (endringer i andre lover)
5. Lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern oppheves.
6. Lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner endres slik:
§ 2 tredje og fjerde ledd skal lyde:
Reglene om kulturminner og kulturmiljøer gjelder så
langt de passer også for botaniske, zoologiske eller geologiske
forekomster som det knytter seg kulturhistoriske verdier til.
Etter denne lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk
verdifulle kulturminner og kulturmiljøer som kan vernes. Ved
vurdering av verneverdier kan det i tillegg legges vekt på viktige
naturverdier knyttet til kulturminnene.
§ 15 annet ledd skal lyde:
Byggverk og anlegg som kan fredes etter første ledd er
bl.a. kulturminner som nevnt i § 4 første ledd bokstavene a til
j uavhengig av alder, særskilte anlegg som parker, hageanlegg, alleer
mv. og offentlige minnesmerker og andre steder som viktige historiske
minner knytter seg til. Fredningen kan omfatte naturelementer
når de bidrar til helheten i parker, hageanlegg, alleer mv.
§ 20 første ledd skal lyde:
Et kulturmiljø kan fredes av Kongen for å bevare områdets
kulturhistoriske verdi. Fredningen kan omfatte naturelementer
når de bidrar til å skape områdets egenart.
7. Lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet endres slik:
Lovens tittel skal lyde:
Lov om jakt og fangst av vilt (viltloven)
§ 1 skal lyde:
§ 1. (lovens formål)
Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i
samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet
og artsrikdom bevares.
Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode
for landbruksnæring og friluftsliv.
§ 3 oppheves.
Overskriften i kapittel III skal lyde:
Kapittel III. Vilt i fangenskap
§ 7skal lyde:
§ 7. (forbud mot vilt i fangenskap)
Ingen skal holde vilt i fangenskap med mindre
annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.
Kongen kan gi forskrift om adgang til å holde
vilt i fangenskap, og om oppdrett, farming og utsetting av vilt
i innhegnet område. I forskriften kan det settes krav om tillatelse
og særskilte håndhevingsregler for å stanse ulovlig virksomhet.
§ 8oppheves.
Overskriften i kapittel IV skal lyde:
Kapittel IV. Jaktbare arter og jakttider
§§ 11–14 a oppheves.
§ 24 første ledd annet punktum skal lyde:
Bruk av fangstredskaper er forbudt mot annet vilt enn
smågnagere og krypdyr, om ikke annet følger av lov eller
vedtak med hjemmel i lov.
§ 25 første ledd annet punktum skal lyde:
Bruk av kjemikalier eller gift til avliving av
annetvilt enn smågnagere og krypdyr,
er forbudt.
§ 26 nr. 8 og 9 oppheves.
§ 47 oppheves.
§ 48 første ledd annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder forlatte egg, egg som oppbevares ulovlig,
fallvilt og vilt som er avlivet i medhold av naturmangfoldloven
§§ 16 og 18.
§ 48 annet ledd tredje punktum skal lyde:
Tilsvarende gjelder når hjortevilt eller bever
er felt med tillatelse av kommunen etter naturmangfoldloven.
§ 51 annet ledd skal lyde:
Vederlag for felling i henhold til naturmangfoldloven
§ 18 første ledd bokstav b kan fastsettes av departementet.
§ 56 første ledd skal lyde:
Med bøter eller fengsel inntil 1 år straffes den som overtrer
regler gitt i eller i medhold av denne lov dersom ikke forholdet
rammes av strengere straffebud. Under særlig skjerpende omstendigheter
kan fengsel inntil 2 år anvendes. Gjelder overtredelsen
også naturmangfoldloven, skal straffebestemmelsen i naturmangfoldloven
§ 75 anvendes.
8. Lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk
m.v. endres slik:
§ 1 første punktum skal lyde:
Lovens formål er å sikre at naturlige bestander av anadrome
laksefisk, innlandsfisk og deres leveområder samt andre ferskvannsorganismer
forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens mangfold
og produktivitet bevares.
§ 4 oppheves.
§ 7 annet ledd oppheves. Tredje og fjerde ledd blir nytt
annet og tredje ledd.
§ 7 femte ledd blir nytt fjerde ledd og skal lyde:
Annet ledd gjelder ikke for kraftutbyggingstiltak som
krever konsesjon etter lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer eller
vannressursloven, og heller ikke for andre tiltak som
krever konsesjon etter vannressursloven, med mindre formålet med
tiltaket er å øke fangsten av fisk på stedet, forskyve fangsten
av fisk i vassdraget, eller forandre én eller flere arters produksjon,
bestandsstørrelse eller utbredelse.
§§ 8 og 9 oppheves.
§ 33 første ledd første punktum skal lyde:
I samsvar med naturmangfoldloven og formålet i loven
her kan Kongen tillate fiske etter anadrome laksefisk.
§ 34 skal lyde:
Kongen gir forskrift om regulering av fiske etter innlandsfisk
i samsvar med naturmangfoldloven, herunder om redskapstyper, redskapsbruk
og stenging av vassdrag av hensyn til fangst av ål. Det kan gis
særskilte regler for forskjellige områder eller vassdrag. Ved fastsetting
av forskrifter for vassdrag hvor det går anadrome laksefisk, skal
det tas hensyn til denne bestanden.
§ 49 første ledd skal lyde:
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker
til overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne
lov eller opprettholdt ved loven eller vilkår fastsatt i medhold
av loven, straffes med bøter eller fengsel i inntil 1 år dersom
forholdet ikke rammes av et strengere straffebud. Under særdeles skjerpende
omstendigheter kan fengsel i inntil 2 år anvendes. Gjelder
overtredelsen også naturmangfoldloven, skal straffebestemmelsen
i naturmangfoldloven § 75 anvendes.
9. Lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett endres
slik:
§ 4 tredje ledd skal lyde:
I søknaden skal det opplyses om tidligere utnyttelse av
sorten som etter § 2 første ledd bokstav d kan være til hinder for
meddelelse av planteforedlerrett, eller det skal opplyses at sorten
ikke er utnyttet på en slik måte. I søknaden skal det dessuten
opplyses om opprinnelsen for plantematerialet som ligger til grunn for
sorten og tradisjonell kunnskap som er brukt ved foredlingen i samsvar
med lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter § 8 b første til tredje
ledd. Brudd på opplysningsplikten etter annet punktum er straffbart så
langt det følger av straffeloven § 166, men opplysningsplikten berører
ikke behandlingen av søknaden eller gyldigheten av planteforedlerretten.
10. Lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova)endres
slik:
§ 11 først ledd annet punktum skal lyde:
Føresegnene kan mellom anna ta sikte på å hindra erosjon
og regulera bruk og lagring av gjødsel og andre innsatsvarer i produksjon, samt
å ta omsyn til særlige naturverdiar.
11. Lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn
endres slik:
§ 2 første ledd skal lyde:
Oppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene gitt i
eller i medhold av:
lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet,lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag,lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner,
lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger
og om avfall, i den utstrekning departementet bestemmer,lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet,lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.,
og
lov … om forvaltning av naturens mangfold
blir overholdt.
Departementet kan gi forskrift om at oppsynet skal
føre kontroll med overholdelsen av bestemmelser gitt i medhold av
plan- og bygningsloven så langt disse er gitt for å gjennomføre
naturmangfoldloven kapittel VI (utvalgte naturtyper).
Nåværende annet, tredje og fjerde ledd blir nye tredje,
fjerde og femte ledd.
§ 2 nytt sjette ledd skal lyde:
Oppsynet har rett til å ferdes med bruk av motorkjøretøy,
båt eller luftfartøy når dette er nødvendig for utføring av oppsynets
oppgaver. Motorferdsel skal skje så skånsomt og begrenset som forholdene
tillater.
12. Lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten (kystvaktloven)
endres slik:
§ 11 første ledd skal lyde:
Kystvakten kan føre kontroll med at bestemmelser gitt i
eller i medhold av følgende lover blir overholdt
a. lov om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven)
kapittel 5.
b. lov av 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet,
c. lov … om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven),
d. lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner,
e. lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger
og om avfall (forurensningsloven),
f. lov av 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt,
g. lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk
m.v.
13. Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann
(vannressursloven) endres slik:
§ 18 første punktum skal lyde:
Vassdragsmyndigheten kan ved forskrift eller enkeltvedtak
fastsette om et vassdragstiltak trenger konsesjon etter § 8 eller
gi forskrift om at visse vassdragstiltak eller vassdragstiltak
i nærmere angitte områder eller typer områder skal meldes
til vassdragsmyndigheten.
§ 33 første ledd bokstav b skal lyde:
§ 33 annet ledd første punktum skal lyde:
For så vidt vassdraget går inn under vedtak etter naturmangfoldloven
kapittel V, gjelder reglene i og i medhold av naturmangfoldloven istedenfor
loven her.
14. Lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven)
endres slik:
§ 15 første ledd litra b) skal lyde:
15. Lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning
av viltlevande marine ressursar (havressurslova) endres slik:
§ 7 nytt tredje ledd skal lyde:
Det er forbode å setje ut organismar og levande rogn
utan løyve frå departementet. Departementet kan i forskrift eller
enkeltvedtak gjere unntak frå forbodet i første punktum.
16. Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling
(plandelen) endres slik:
§ 35-1 nr. 8 skal lyde:
§ 8 siste ledd første og andre punktum skal lyde:
Tillatelse i medhold av første ledd skal ikke innhentes
for bygge- og anleggstiltak som er i samsvar med reguleringsplan
som er vedtatt etter denne lovs ikrafttreden. Tilsvarende gjelder
for områder som i kommuneplanens arealdel er utlagt til bebyggelse
og anlegg, og der vedkommende myndighet etter loven her har sagt
seg enig i arealbruken.
§ 9 tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første og andre ledd får tilsvarende anvendelse
ved utarbeiding av reguleringsplan.
§ 22 nr. 1 skal lyde:
Når et arbeid med fredning etter denne lov (jf. §§ 15,
19 og 20) starter opp skal det tas kontakt med berørte fylkeskommuner
og kommuner for å drøfte avgrensing av området, innhold i fredningsbestemmelser
og spørsmål om samtidig oppstart av kommunalt eller regionalt planarbeid
og spørsmål for øvrig av betydning for kommunens og fylkeskommunens
planarbeid. Kongen kan gi forskrift om samordnet behandling av planer
etter plan- og bygningsloven og fredning etter denne lov.
Berit Brørby |
Asmund Kristoffersen |
president |
sekretær |