Debatten inkluderte politikere, filosofer, diktere og byråkrater og holdt usedvanlig høy temperatur. Hvordan forløp debatten, og hvordan hadde det seg at arkitekt Langlet stakk av med seieren til slutt?

Disse spørsmålene er blant temaene Mari Hvattum tar for seg i boken Debatten om stortingsbygningen 1836–1866. Boken ble lansert 12. mars 2016, under åpningen av Nasjonalmuseet – Arkitektur sin utstilling i anledning stortingsbygningen 150 år. Ved hjelp av utvalgte tekster fra norsk og utenlandsk presse, stortingsdebatter og regjeringsforedrag i perioden 1836–1866 presenterer Mari Hvattum dette viktige kapittelet i norsk arkitekturhistorie.

Hvattums innledning setter debatten i sammenheng og undersøker det tette samvirket mellom arkitektur, politikk og offentlighet i 1800-tallets Norge. Her presenteres den største arkitekturdebatten på 1800-tallet i all sin skrud. Alle som er interessert i norsk politisk historie, kulturhistorie eller arkitekturhistorie vil ha glede av denne boken.

Debatten handlet nemlig om mer enn en bygning. Den handlet også om hvordan et moderne demokrati skulle manifesteres. Til syvende og sist handlet debatten om hvordan det moderne Norge skulle gestaltes i fysisk form.

Kommentarer fra forfatter Mari Hvattum

Gjennom arkitekturdebatten på 1800-tallet ble stortingsbygningen diskutert både som et kunstfilosofisk og et realpolitisk problem. At prosessen inkluderte intriger, dobbeltspill og trusler om søksmål fra en internasjonal stjernearkitekt, gjorde ikke saken mindre spennende.

– I dag er vi jo vant til langvarige krangler om offentlige bygninger, og debatten om stortingsbygningen er en god påminnelse om hvor viktige de offentlige bygningene våre er, og hvordan de blir formet gjennom offentlig forhandling og debatt, sier forfatter Mari Hvattum.

En gryende debattkultur

Forfatteren forteller om en debatt som holdt høy temperatur:

– Særlig i avisene gikk det en kule varmt, og krasse personangrep var vanlig. Den som tror at 1800-tallet var et høflig og formelt århundre må tro om igjen!

Hvattum forteller at Emil Victor Langlets prosjekt ble kalt alt fra et «sygeligt forvirret Fantasteri» og et «phosphoristisk Fantasiefoster», til et «Korthus» som satte baksiden fram og utfordret «alle Kunstens hevdvundne Love».

– Sånn sett er boken også et studium i moderne debattkultur. Den viser hvordan «Lægmanden» begynner å opponere mot ekspertveldet, og hvordan den nye pressen gir stemme til opprøret, sier forfatteren.

Prakt eller praktisk?

– Debatten om stortingsbygningen kan sees som et prisme for brytninger i norsk kultur og historie og det er derfor historien er så viktig, forteller Mari Hvattum, og viser blant annet til et særlig interessant trekk ved debatten – det utpregede nøysomhetsidealet som hersket:

«Pragtsyge» var en farlig tendens som måtte stagges. Bare noen få, modige menn tok til orde for prakt, for eksempel P.A. Munch, som mente at en praktfull stortingsbygning ville styrke stortingsrepresentantenes selvtillit overfor de mer verdensvante regjeringsmedlemmene.

En praktfull bygning

Professor Mari Hvattum mener selv at stortingsbygningen er fabelaktig.

– Selv om 1800-tallets stortingsrepresentanter var skeptiske til prakt og livredde for å virke råflotte på egne vegne, fikk de i sannhet en praktfull bygning. «Skam for den som ikke taler godt i så fint eit hus!» skrev Aasmund Olavsson Vinje i Dølen, og enhver som har vært i stortingssalen vil si seg enig.

– At bygningen dessuten overlevde 1940-tallets saneringsiver og lot seg bygge om til en moderne nasjonalforsamling av Nils Holter, vitner om kvalitet, konkluderer forfatteren.

Les mer om forfatter Mari Hvattum.

Se også: Jubileumsboken Stortinget. Huset på Løvebakken gjennom 150 år.

Mari Hvattum presenterte boken og utdrag fra debatten om stortingsbygningen under fagseminaret «Stortingsbygningen 150 år – bygget og dets historie», som ble holdt i lagtingssalen på Stortinget 15. mars. Her fikk hun også selskap av arkitekt og forfatter av den nye jubileumsboken om stortingsbygningens historie, Peter Butenschøn. Les mer om seminaret.