Mani Hussaini (A) [10:01:39] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet om denne loven. Dette er en bra lov, det er en viktig endring og bidrar til at vi nå styrker vår forsvarsevne.

Norge står i dag overfor den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Etter flere tiår med fred og stabilitet ser vi nå et Europa preget av krig, økt geopolitisk usikkerhet og et skjerpet trusselbilde. I en slik tid må vi styrke både forsvarsevnen, samfunnets motstandskraft og vår beredskap.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende at vi legger til rette for norsk forsvarsindustri og andre kritiske samfunnsfunksjoner. Forsvarsindustrien er ikke bare en næringsvirksomhet, den er en sentral del av vår nasjonale beredskap og vår evne til å bidra til sikkerheten i NATO og Europa. Derfor mener Arbeiderpartiet det er viktig å etablere et tydelig hjemmelsgrunnlag i energiloven som gjør det mulig å prioritere nettilknytning når nasjonale sikkerhetsinteresser tilsier det.

Lovendringen sikrer at virksomheter som er avgjørende for landets sikkerhet, kan få tilgang til nødvendig strømkapasitet når det er behov for det.

Samtidig mener vi at forsvarsindustrien ikke kan behandles som vanlig forbruk i nettet. Denne industrien kjennetegnes ofte av store og til dels uforutsigbare kraftbehov knyttet til enkeltkontrakter og konkrete prosjekter. Dersom nettselskapene skulle holde av kapasitet basert på usikre prognoser, risikerer vi at verdifull nettkapasitet blir stående ubrukt mens andre aktører blir stående i kø. Derfor er en målrettet hjemmel, som vi foreslår, som kan brukes i konkrete saker, et mer effektivt og treffsikkert virkemiddel.

Det ligger også et annet forslag fra opposisjonen, som vi mener er problematisk. En modell der sikkerhetspolitiske hensyn automatisk skal overstyre modenhetskriterier dersom det innebærer at nettselskapene selv må avgjøre hvilke prosjekter som er av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser. Slike vurderinger krever sektorfaglig kompetanse og må gjøres av ansvarlig myndigheter ikke av nettselskapene. Nettopp derfor er en styrke ved lovforslaget vårt at disse vurderingene løftes bort fra nettselskapene og legges til Kongen i statsråd basert på faglige råd fra relevante sektormyndigheter. Slik sikrer vi både nasjonale sikkerhetsinteresser, en rydding av ansvarsfordeling og forutsigbarhet i energisystemet.

I en tid med økt usikkerhet må vi ta beslutninger som styrker Norges sikkerhet og beredskap. Denne lovendringen er et viktig bidrag til nettopp det. Derfor er jeg glad og stolt av at Arbeiderpartiet fremmer dette lovforslaget.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [10:04:52]: Er det en sak vi har ventet lenge på, så er det denne saken. Da Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for å prioritere kraft til forsvars- og sikkerhetsformål i Stortinget for mer enn ett år siden, trodde vi at arbeiderpartiregjeringen forsto alvoret.

Vi lever i en urolig verden hvor vårt naboland i øst driver en angrepskrig mot Ukraina. Det burde fått varsellampene til å lyse i Energidepartementet tidligere. Det gjorde det ikke. Stortinget, med Fremskrittspartiet i spissen, måtte sikre at forsvars- og sikkerhetsformål endelig kunne få prioritert kraft.

Det holder ikke at datasenter på datasenter, grønn ammoniakk, hydrogen- og batterifabrikker får lov til å stå foran i køen. Trenger Forsvaret kraft, må de faktisk få det. Trenger norsk forsvarsindustri kraft, må de faktisk få det. Lovendringen kommer bedre sent enn aldri.

Så vil jeg mene at det er en skandale at Forsvarets ubåtstasjon i Ramsund ikke fikk tildelt kraft, men tvert imot fikk avslag. Det var oppsiktsvekkende at Nammo, som hadde, og har, store behov for mer strøm til å øke våpenproduksjonen, ikke har fått den kraften de trenger. Det kan faktisk ikke være slik i Norge at kattevideoer skal være viktigere enn ammunisjon til Ukraina og til vårt eget forsvar.

I sist uke var jeg i Kyiv og fikk se de enorme ødeleggelsene som regimet i Moskva har påført sivil infrastruktur, fra kraftverk og kraftstasjoner til bygninger der det bor eller jobber mennesker. En ting er å øke egen beredskap og styrke eget forsvar. Det er ekstremt viktig, men når ukrainerne som står i en frihetskrig på vegne av hele Europa trenger mer våpen, ammunisjon og raketter fra oss, er det en tragedie at vi ikke klarer å stille opp fortere.

Hvorfor statsråden har brukt mer enn ett år på å følge opp Stortingets vedtak, skjønner jeg ikke. Det burde vært en åpenbar prioritering.

Etter Fremskrittspartiets syn er dette symptomatisk for dagens regjering. Kraft- og nettsaker mangler framdrift. Utbygging av kraft og nett går sent. Oppfølging av kraftsituasjonen for samfunnskritiske formål er utilstrekkelig.

Riksrevisjonen har rettet kritikk mot manglende nettkapasitet og utilstrekkelig tilrettelegging for økt kraft- og nettutbygging. Det understreker behovet en har for en tydelig hjemmel for å kunne prioritere kraft til forsvars- og sikkerhetsformål, særlig i områder med lange køer og begrenset tilgang på kraft.

Når en har som mål, som regjeringen, som elektrifiserer alt som elektrifiseres kan, i klimaets navn, sløser en ikke bare med penger, men en sløser også med store mengder kraft. Det går ut over noe, og det har allerede gått ut over Forsvaret og forsvarsindustrien. Det må det bli en slutt på.

Aleksander Stokkebø (H) [10:07:43]: De siste årene har det knapt blitt bygget ny kraft, og den kraften vi allerede har, kommer ikke fram dit den trengs. Det er alvorlig for næringslivet generelt, men også for Forsvaret og forsvarsindustrien spesielt. Høyre mener derfor at det er behov for å ta kraftfulle grep. Det viktigste for å løse situasjonen på sikt er å legge til rette for mer kraft og et sterkere strømnett. Vi må også ta grep for å løse situasjonen her og nå.

Forsvarsindustrien er kritisk for norsk og alliert sikkerhet og beredskap, og krigen i Ukraina har for alvor vist hvor viktig det er å legge til rette for økt produksjon. Høyre har i Stortinget fått gjennomslag for et hurtigspor for kritisk forsvarsindustri for å øke tempoet og produksjonskapasiteten. Dessverre minner regjeringens forslag mer om et saktespor med tunge og byråkratiske prosesser. Regjeringen understreker selv at terskelen skal være høy, og at aktørene først må forsøke alle mulighetene i den ordinære strømkøen. Høyre er bekymret for at hjemmelen er så stramt innrammet at den i praksis blir ubrukelig, eller i beste fall svært tidkrevende. Det er det motsatte av det vi trenger dersom vi skal klare den raske oppskaleringen som er nødvendig av hensyn til Ukrainas og vår egen sikkerhet.

Nettopp derfor fremmer Høyre forslag til endringer nå – for å få fortgang, og for å sikre det som hele tiden var poenget: å gi forsvarsindustrien reell prioritet og tilstrekkelig tilgang på strøm.

Regjeringen og Høyre deler ofte virkelighetsbeskrivelsen i sikkerhetspolitikken. Derfor er det krevende å forstå hvorfor regjeringen ikke følger opp med tilstrekkelig handling. Når flere av partiene her i salen etter hvert innser at dette forslaget ikke løser situasjonen for forsvarsindustrien, er jeg sikker på at vi vil komme tilbake til saken i denne salen. Spørsmålet er bare hvor mye tid vi taper på veien, for dette haster, ikke minst for Ukraina, som er avhengig av økt europeisk produksjon. Til syvende og sist handler det om nettopp det: å stå i solidaritet med Ukraina, og ikke minst å stå opp for norsk og alliert sikkerhet, statens viktigste oppgave.

Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er en del av.

Ole Herman Sveian (Sp) [10:10:53]: Verden står overfor en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Da er det viktig at vi gjør det vi kan for å bygge opp og utvikle de anleggene og installasjonene som trengs for å trygge vår nasjon og vår nasjonale sikkerhet.

En av de første sakene jeg fikk befatning med da jeg kom inn som vara i februar i år, var problemet med nettdekning til orlogsstasjonen i Ramsund, som skulle oppgradere ubåtbasen. Der bygges det ut for å kunne ivareta bl.a. nye ubåter som Forsvaret har kjøpt til forsvaret av Norge, og som en del av NATO-forpliktelsene våre for å forsvare nordområdene.

Folk skjønner ikke fornuften i at sånne anlegg må inn i samme kø som sivile behov, og det strider mot sunn fornuft at dette i det hele tatt skulle være noe å diskutere. Tilsvarende problemstillinger har vi sett andre plasser, hvor bedrifter som produserer viktige våpen, eller andre viktige anlegg, ikke raskt nok har fått avklaring på viktig infrastruktur som bl.a. strømtilkobling.

Jeg opplever det som flaut for oss som nasjon at vi i det hele tatt kommer opp i sånne situasjoner. Det er ikke bra, spesielt med den sikkerhetspolitiske situasjonen vi ser i verden nå. Derfor er det bra at regjeringen nå har fremmet forslag til en lovendring som gir oss en ventil, som gir nasjonen mulighet til å gjøre prioriteringer for at vi kan unngå sånne situasjoner i framtiden.

Å ivareta folks og nasjonens sikkerhet er noe av det viktigste vi på Stortinget skal gjøre. Med den endringen av lovverket bidrar vi med en av brikkene til å gjøre dette enda mer effektivt.

Sofie Marhaug (R) [10:12:50]: Rødt støtter denne lovendringen fordi den innebærer strengere prioritering av strømmen. Vi kan ikke ha det sånn i Norge at egen sikkerhet kommer i andre rekke i møte med internasjonale tekgiganter som Google, TikTok og Microsoft, for å nevne noen både faktiske og tenkte eksempler.

Samtidig mener jeg det er synd å begrense prioriteringen til kun nasjonale sikkerhetsinteresser. Når det er et stort press på forbrukssiden, trenger vi strengere prioritering enn som så. Rødt har allerede, sammen med andre partier, fremmet spesifikke forslag i denne sesjonen om et eget silingssystem for datasentre, et såkalt konsesjonssystem. Der kan jeg legge til at FrP, som her i sted omtalte seg som et parti som har gått i spissen for prioritering av kraften, ikke har støttet noen av de forslagene.

Vi vet at datasentrene vil utgjøre et enormt press framover på bekostning av småindustri og næringsaktører – ofte bedrifter som trenger kraften for å kutte i sine klimagassutslipp. Rødt har også foreslått et moratorium, en midlertidig stans i nye tildelinger, inntil vi har et sånt konsesjonssystem på plass.

Vi kan ikke fremme disse forslagene på nytt, siden de allerede er fremmet i denne sesjonen.

Vi fremmer derimot et annet og mer overordnet forslag, som vi for så vidt også har tatt opp tidligere – ikke minst i forrige stortingsperiode – og det er å få på plass et kriterium for samfunnsnytte. Dette er et innspill som har kommet fra både milljøorganisasjoner og fagbevegelsen. Vi skriver i forslaget, som også SV og MDG er med på, at samfunnsnytten skal ta høyde for både natur, klima og arbeidsplasser.

Jeg tror ikke det er så lett å få på plass et sånt system, men jeg mener likevel at det trengs. Kraft er en knapp ressurs. Da kan vi ikke behandle den som en hvilken som helst vare. Vi må faktisk behandle den som en knapphetsressurs. Konsekvensene av det motsatte er først og fremst et massivt press på naturen. Det opplever vi egentlig allerede. Vi trenger magemål, og da trenger vi enda strengere prioriteringer. Lovforslaget vi behandler i dag, viser at det faktisk går an, hvis det er politisk vilje til det. Rødt mener at vi bør gå enda lenger. Med det er vårt forslag fremmet, i tillegg til at vi støtter lovproposisjonen.

Statsråd Terje Aasland [10:15:39]: I en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon er Forsvarets behov og nasjonale sikkerhetsinteresser en prioritert oppgave for Arbeiderparti-regjeringen. Jeg er nå glad for at regjeringens lovforslag når det gjelder forsvarsindustri og tilknytning til nett, ligger an til å få flertall i Stortinget. Forslaget innebærer at nasjonale sikkerhetsinteresser kan prioriteres i nettkøen når det er nødvendig. Eksisterende kriselovgiving dekker allerede situasjoner høyere i krisespekteret. Jeg har også pålagt nettselskapene å holde av kapasitet til kunder med begrenset effektuttak, såkalt vanlig forbruk. Dette omfatter flere kunder med betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser.

I sum mener jeg at nettilgang for nasjonale sikkerhetsinteresser, som forsvarsindustri og våre alliertes behov, vil være godt ivaretatt med det lovforslaget Stortinget nå behandler.

I den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i, er det helt nødvendig å sørge for at vi har virkemidler for å ivareta vår nasjonale sikkerhet. Samtidig er det viktig for Arbeiderparti-regjeringen at næringslivet og industrien har forutsigbare rammevilkår, og at ressursene utnyttes effektivt. Dette er hensyn jeg mener vi nå har balansert på en god måte i det forslaget som er lagt fram som lovforslag.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [10:22:20] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for en grundig behandling av en viktig sak, som innebærer en behandling av spørsmålet om hvorvidt Norge skal melde seg ut av ACER. Jeg vil også takke de aktørene som har gitt innspill.

Over til selve saken: Fremskrittspartiet er sterkt bekymret for utviklingen i EUs energipolitikk – og det har vi vært nå over flere år – når det gjelder omfanget av både reguleringer og beslutninger som i liten grad har ivaretatt hensynet til forsyningssikkerhet, konkurransekraft og tilstrekkelig energiproduksjon.

EUs nye nettpakke frykter vi endelig vil innføre alle de negative sidene med ACER som vi har fryktet i mange år. Utviklingen i Europa har i økende grad vært preget av politiske prioriteringer som ikke i tilstrekkelig grad har lagt til rette for stabil og tilstrekkelig energiproduksjon. Dette har bidratt til økt prisnivå, større usikkerhet og svekket konkurranseevne for europeisk industri. Europa har tapt terreng innen teknologi og innovasjon sammenlignet med aktører som USA og Kina.

Fremskrittspartiet ønsker ikke at Norge skal være med i ACER. Vi ønsker å ha kontroll på vår egen kraft. Det skal være kontroll i Norge, ikke i Brussel, og heller ikke i Ljubljana hvor ACER holder til. Når flere land i EU har vært mer opptatt av feilslått klimapolitikk, skal ikke Norge være det grønne batteriet til Europa. Vi skal sørge for nok kraft til våre bedrifter, vårt næringsliv og våre innbyggere.

ACER vil med forslagene som ligger i EUs nye nettpakke nå, kraftig redusere den nasjonale råderetten over norske kraftressurser. Det kan ikke Fremskrittspartiet være med på. Vi ønsker å få kontroll på konsekvensene av å melde oss ut av ACER, men vi vil rent faktisk også melde oss ut av ACER. Derfor, når det ikke blir flertall for vårt forslag her i dag, vil vi subsidiært i hvert fall støtte det andre forslaget, om å starte arbeidet med å melde oss ut av ACER – fordi det haster. Grunnen til det er enkel: Vi vet ikke hva EU kommer med rundt neste sving. Vi er dypt bekymret, og vi vil beholde makten i denne salen.

Så enkelt er det: Det handler om nok kraft til industri, det handler om nok kraft til folk, og det handler om å sette fornuften først, og at vi ikke skal føre en politikk i Europa som overhodet ikke passer norske forhold.

Med det tar jeg opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Mani Hussaini (A) [10:25:00]: Debatten om ACER og energisamarbeidet vekker sterke følelser, og det er forståelig. Strømprisene de siste årene har gjort at mange stiller spørsmål ved hvordan energimarkedet fungerer, og hvilken rolle internasjonale avtaler spiller for Norge. For Arbeiderpartiet er det viktig å slå fast at Norge har nasjonal kontroll over egne naturressurser. Det er norske myndigheter som avgjør om det skal bygges kraftverk, og om det skal gis konsesjoner til strømnettet eller etableres utenlandskabler. Denne beslutningsmyndigheten ligger i denne salen.

Samtidig er det ingen tvil om at Norge er en del av et større energisystem. Vi er koblet sammen med våre naboland gjennom strømnettet. Det har vi vært siden 1960-tallet, og Gerhardsen var med og la til rette for det. Vi er avhengig av samarbeidet for å sikre stabil forsyning og et velfungerende kraftsystem for folk og industri. Derfor må vi også ha regelverk og ordninger som gjør dette samarbeidet mulig. ACER er en del av det samarbeidet. Men det betyr ikke at Norge ukritisk skal akseptere alt som kommer fra EU. Jeg mener energiministeren forbilledlig viste det da EUs nettpakke kom på bordet tidligere i våres. Arbeiderpartiet mener tvert imot at norske interesser alltid skal ligge til grunn når vi vurderer nye regler og avtaler, og vi er en tydelig stemme for norske forbrukere, norsk industri og norsk kraftpolitikk.

I en tid preget av internasjonal uro og økonomisk usikkerhet er det viktig å opptre ansvarlig. Norge er et lite land med åpen økonomi. Våre arbeidsplasser og vår verdiskaping er tett knyttet til samarbeidet med Europa og EØS-avtalen. Derfor mener vi at det er klokt å videreføre samarbeidet, samtidig som vi står fast på nasjonal kontroll over våre energiressurser.

Det betyr ikke at dagens system er perfekt. Mange opplever at strømprisene har vært høye, og at avstanden mellom beslutninger og folks hverdag føles stor. Disse bekymringene må tas på alvor, og Arbeiderpartiets oppgave er å sikre at energipolitikken fungerer for folk flest, at industrien har konkurransedyktige vilkår, og at verdiene fra våre naturressurser kommer fellesskapet til gode. Derfor handler ikke denne saken først og fremst om å være for eller imot ACER. Det handler om hvordan vi best ivaretar norske interesser i en verden hvor vi er avhengig av samarbeid med andre. Arbeiderpartiet mener at svaret er å kombinere nasjonal kontroll med ansvarlig internasjonalt samarbeid, ikke å skape usikkerhet om de avtalene som er viktige for norsk økonomi og norske arbeidsplasser.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:28:10]: Norge er et land med enorme naturressurser. I starten, da de naturressursene skulle bygges ut, var det jo ganske sterke utenlandske interesser, spesielt franske og svenske som gjorde det, og man fikk begrepet fossespekulanter. Det norske Stortinget hadde en stor debatt, innførte hjemfall og konsesjonslover og sikret nasjonal kontroll. Datidens Høyre kalte det panikklovene, men heldigvis var det ikke datidens Høyre som fikk gjennomslag. Man laget et nasjonalt prosjekt, takket være blant annet Johan Castberg.

Når man bygget ut de store naturressursene, laget man også fra Stortingets side et system som gjorde at de kommunene som ble nedbygd, fikk store inntekter tilbake til sitt lokalsamfunn for å bygge lokal velferd og gode lokalsamfunn rundt omkring i Norge, blant annet med systemet med konsesjonskraft. Hvis man ser hvor mye av industrien i Norge ligger, så ligger den rundt de store, første kraftutbyggingene. Norsk kraftpolitikk og norsk industripolitikk har gått hånd i hånd.

I tillegg til at det ga lokal verdiskapning, hadde den store utbyggingen av vannkraft i Norge det godet at den skapte stabile og trygge energipriser for Norge som land, og det var stor oppslutning om det systemet.

De siste årene har Norge gradvis gitt fra seg mer makt til EU på energifeltet. Den største diskusjonen rundt det var da tidligere FrP-statsråd Terje Søviknes, nå nestleder, valgte å melde Norge inn i ACER og lede den prosessen. Vi har sett at konflikter rundt energi er blitt mye større nå enn vi har vært vant til, ikke minst når vi ser vi vindkraftutbygging. Jeg tror det har en direkte sammenheng med at folk opplever at man bygger ut naturressursene deres, men at de ikke får lave og stabile strømpriser tilbake igjen som betaling.

I forbindelse med energikrisen i 2022 sendte statsråd Terje Lien Aasland brev til RME, reguleringsmyndigheten, som ble opprettet på grunn av at FrP meldte oss inn i ACER. Han spurte: Kan vi nå regulere krafteksporten? Er det mulig å regulere krafteksporten sånn at vi får en lavere og mer stabil strømpris i Norge? I august 2022 sendte Terje Lien Aasland det brevet, og han fikk svar fra RME ganske kort tid etterpå: Nei, det er ikke mulig med de forpliktelsene vi har overfor EU. Ergo ble regjeringen satt sjakkmatt på grunn av de forpliktelsene man har overfor EU, og det er derfor Senterpartiet mener at vi må tilbake til den nasjonale kontrollen og starte utmeldingen fra ACER umiddelbart, sånn at norske naturressurser kan brukes til å skape stabile og trygge arbeidsplasser i Norge og stabil og lav strømpris for folk i Norge, og sånn at det er det norske Storting som skal bestemme hvilke reguleringer vi skal gjøre. ACER og RME skal ikke kunne overprøve hva et norsk folkevalgt flertall ønsker.

Sofie Marhaug (R) [10:31:30]: Det var et stort feilgrep av Fremskrittspartiet å innlemme Norge i EUs energimarkedspakke, herunder tilsynsbyrået ACER. Dette skjedde på FrPs vakt med Terje Søviknes som energiminister. Denne drastiske endringen i norsk energipolitikk fikk støtte fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og MDG. Rødt var krystallklar den gangen. Vi var sterkt imot dette. For dette ble vi anklaget for både det ene og det andre, det kom blant annet urimelige anklager om konspirasjoner. Men faktum er at tredje energimarkedspakke har knyttet oss tettere juridisk og økonomisk til det europeiske strømmarkedet. Nye forordninger og direktiver melder seg, først med fjerde markedspakke, og nå med EUs nettpakke.

Et av de ufravikelige kravene for tilslutningen i sin tid, at det å bygge utenlandskabler skal være en suveren norsk beslutning, er nå under press. En del av EUs nettpakke, den såkalte energiinfrastrukturforordningen (TEN-E-forordningen), gir tilsynsorganet ACER rett til å initiere bygging av utenlandskabler. Dermed flyttes makt fra systemoperatørene, de såkalte TSO-ene, Statnett i Norge, til EU og ACER. Det er en alvorlig myndighetsoverføring.

EØS-regelverket fungerer også sånn at når vi først har sagt ja til direktiver og forordninger innenfor et område, vil nye direktiver og forordninger på det samme området automatisk gjøre seg gjeldende. Derfor er vi nå dypt innvevd i egentlig alt som kommer av energipolitikk fra EU, og det er demokratisk sett veldig problematisk. Det binder oss til en markedsretting som strider mot en stolt og sosialistisk tradisjon vi har i Norge, der kraften eies og styres i fellesskap. Riktignok har kraftbransjen også fått gjennomslag for liberalisering og sånn sett ødeleggelse av denne stolte tradisjonen, helt egenhendig. Men med EUs energipolitikk blir vi bastet og bundet til høyrepolitikk, også rettslig. Det begrenser det politiske handlingsrommet til Stortinget, og dette er som sagt dypt udemokratisk. Og gjennom EØS-avtalen har vi et overvåkningsorgan, ESA, som skal kontrollere og disiplinere folkevalgte i Norge til å følge EU snarere enn de andre interessene som vi er valgt til å representere på Stortinget.

Vi trenger et oppgjør med denne tilknytningen. Nylig truet Sverige med å trekke seg fra hele energiunionen. Norge bør gjøre det samme. Alternativet er stadig mindre makt og myndighet over svært verdifulle naturressurser. Allerede har vi mistet mye kontroll gjennom å ta energipolitikken inn i EØS-avtalen, og derfor er Rødt med på Senterpartiets forslag. FrP har et vagere forslag som vi også kan støtte subsidiært.

Statsråd Terje Aasland [10:34:48]: Det er interessant å sitte og høre representanten Vedum snakke om vannkrafthistorien i Norge. Den skal vi være stolte av. Det var for øvrig ikke bare Johan Castberg, men også Gunnar Knudsen som la grunnlaget for panikklovene i 1906 – var det vel. De to er for øvrig telemarkinger, likhet med undertegnede. Det er ingen tvil om at utviklingen fra den tid til nåtiden er at det norske kraftsystemet aldri har tilført det offentlige, fellesskapet, mer midler og verdier enn i dag. Det er realiteten, og den realiteten bør vi ta med oss og slå ring om i fortsettelsen. Stabilitet og forutsigbarhet også for kraftsystemet vårt er viktig med tanke på akkurat det.

Det vises til det brevet jeg sendte til Reguleringsmyndigheten for energi, RME, hvor det sies at man ikke kan regulere krafteksporten basert på prisreguleringer. Det er i strid med EØS-avtalen, men vi kan regulere når det gjelder energisikkerheten, og det har vi også gjort gjennom styringsmekanismen, i ytterste konsekvens.

Så til spørsmålet om ACER. Denne debatten hadde vi også for nøyaktig et år siden, etter et forslag fra Senterpartiet også den gang. Dette blir som markeringsøvelse. Det er nesten som å gå tur med bikkja. Den markerer på faste tidspunkt, og det gjør også Senterpartiet når det gjelder ACER-symbolikken. ACER-forordningen er en av flere rettsakter som samlet utgjør et sammenhengende regelverk for energimarkedet i EU, og er en viktig del av EØS-avtalen. I Norge har vi full kontroll over kraftressursene våre. Jeg mener det tjener våre interesser at reguleringsmyndigheten vår fremmer norske synspunkter i ACER-samarbeidet. Denne deltakelsen gir oss både informasjonstilgang og innflytelse, og Norge har lang erfaring og stor kompetanse på området. RMEs deltakelse i ACER gir grunnlag for at norske innspill kan hensyntas. Det er det jeg mener er viktig i det videre arbeidet også.

ACER har i all hovedsak en rådgivende rolle, i tillegg til at byrået fører tilsyn med energimarkedet og legger til rette for samarbeid mellom de nasjonale energireguleringsmyndighetene i Europa. Små land som Norge har en særlig egeninteresse i et samarbeid med felles regelverk der det føres uavhengig tilsyn med alle land, og at disse følger reglene.

Jeg anbefaler selvfølgelig at Stortinget ikke slutter seg til forslaget, og jeg er glad for at det er et flertall mot det. EØS-avtalen og verdien av EØS-avtalen mener jeg det er noen som ønsker å sette på spill kontinuerlig, og det må vi stå opp mot, for det er det viktigste rammeverket vi har mot vårt viktigste marked for ikke minst norsk industri.

Solveig Vik (A) [10:45:13] (ordfører for saken): Saken vi debatterer i dag har skapt stort engasjement. Utsira Nord betyr mye for mange, og havvindssatsingen engasjerer langs hele kysten.

Samtidig er uenigheten stor. Noen vil kutte støtten, andre vil ha flere utredninger, men det er verdt å minne om hvor vi faktisk står i dag.

Konkurransen om Utsira Nord er allerede godt i gang. Arealer er tildelt to konsortier. Det er ikke et statlig investeringsprosjekt. Det er selskapene selv som skal eie, bygge og drifte anleggene, og som tar den kommersielle risikoen.

Prosjektet kan gi opptil 2 TWh ny kraftproduksjon. Det tilsvarer omtrent produksjonen til Norges største vannkraftverk. Det er kraft som trengs i NO2, og den trengs raskt.

Den norske havvindsatsingen har allerede skapt betydelige verdier. Vi snakker om mer enn 60 mrd. kr i eksport og over 7 000 arbeidsplasser. Dette er ikke bare fremtidsplaner og visjoner. Dette er arbeidsplasser, teknologiutvikling og verdiskaping som skjer her og nå.

Vi har ikke råd til å miste den utviklingen. Vi har heller ikke råd til å miste den kraften som kan komme fra havvind. Norge og Europa trenger mer utslippsfri energi, og havvind vil være en viktig del av løsningen dersom vi skal lykkes med både elektrifisering og industriutvikling.

Samtidig opplever mange verft og leverandørbedrifter krevende tider. Flere steder ser vi nedbemanninger og færre oppdrag. Nettopp derfor er det viktig at vi bygger videre på de mulighetene vi har, og ikke skaper ny usikkerhet rundt prosjekter som allerede er satt i gang.

Det mest oppsiktsvekkende i denne saken er derfor Høyres kursendring. Partiet som vanligvis snakker varmt om forutsigbarhet og stabile rammevilkår, velger nå å skape usikkerhet rundt et prosjekt som Stortinget allerede har vedtatt. Etter kritikken Høyre rettet mot Fremskrittspartiet i Melkøya-saken, hadde jeg ikke trodd de selv skulle gå inn en ny omkamp.

Et samlet næringsliv har advart mot dette. LO og NHO har vært tydelig, og mange av Høyres egne ordførere langs kysten har vært tydelig. Budskapet er enkelt: Dette reduserer ikke risiko. Det øker risikoen. Og når også fagmiljøer innen energirett er klare på at det ikke er behov for nye utredninger, er det naturlig å spørre: Hvem er egentlig dette til for? Det bidrar ikke til å få bygget mer havvind i Norge. Det bidrar først og fremst til enda mer usikkerhet.

Jeg ser frem til debatten og engasjementet.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [10:45:37]: Finanspolitisk utvalg, regjeringens eget ekspertutvalg, konkluderte med at utbygging av havvind ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og at det heller ikke er et effektivt klimatiltak.

Når Arbeiderparti-regjeringen ønsker å sløse flere titalls milliarder av skattebetalernes penger i subsidier til en næring som staten har pekt ut, men som likevel ikke er lønnsom, er det Stortingets plikt å gjøre det vi kan for å stanse en pengebruk som er fullstendig uakseptabel, når vi samtidig vet at det er skoler som blir nedlagt, sykehus en ikke har råd til å bygge ferdig, en politidekning som er altfor lav, og ikke minst en eldreomsorg som trenger et kraftig løft.

Havvindprosjekt etter havvindprosjekt i Europa har kollapset. Sørlige Nordsjø II ser nå ut til å ha store problemer, og det er bare spørsmål om tid – vil noen tro – før regjeringen åpner heftet for å gi flere milliarder i subsidier. Utsira nord tiltrakk seg en laber interesse, og det var kun to konsortier. Selskaper som Equinor har gått mer og mer vekk fra såkalte grønne energiprosjekter.

Alt dette er det en grunn til, for er det ikke lønnsomt, er det i realiteten et luftslott.

Jeg synes det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke satser mer på Norges viktigste næring, olje og gass, når vi står overfor et politisk bestemt produksjonsfall på sokkelen, og at Arbeiderpartiet og Høyre stemte imot vårt forslag om en oljeaktivitetspakke som kunne sikret Wisting og sikret utbygging av flere lønnsomme prosjekter.

Når statsminister Jonas Gahr Støre omtalte havvindmøller slik: «Det er kanskje vår tids pyramider», vitner det ikke bare om det noen vil mene er stormannsgalskap, men om at havvind er et prestisjeprosjekt for regjeringen som en lar løpe løpsk, uansett hva det koster.

Fremskrittspartiet ønsker å stanse sløsingen av skattebetalernes penger med gigantiske subsidier til havvind på flere titalls milliarder kroner. Derfor foreslår vi nettopp å stanse subsidiene til Utsira Nord. Dessverre er det ikke flertall for vårt forslag fordi Høyre snakker som FrP, men tør ikke å stanse sløsingen. Fremskrittspartiet kommer likevel til å støtte Høyre sitt forslag, ikke fordi vi trenger flere rapporter, men det er samtidig et paradoks at slike prosjekter ikke er tilstrekkelig eksternt kvalitetssikret, og ikke minst fordi Fremskrittspartiet mener at det er første steget på veien for å stanse sløsingen av subsidier i milliardklassen til ulønnsom havvind. Hvis det er sånn at havvind ikke engang tåler en kvalitetssikring før det faller fra hverandre, sier det alt.

Til sist tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Aleksander Stokkebø (H) [10:51:09]: La én ting være krystallklart: Høyre ønsker en forsvarlig tilrettelegging for havvind, både bunnfast og flytende. Det var vi som startet arbeidet og åpnet områdene langs kysten. Høyre mener havvind kan bidra til betydelig økt krafttilgang og industrielle muligheter for Norge. Norsk eksport av løsninger til europeiske og globale markeder gir allerede betydelige ringvirkninger for norsk leverandørindustri, basert på kompetanse og erfaring fra petroleumsvirksomheten.

Nettopp for å lykkes med forsvarlig tilrettelegging for havvind er det svært viktig at satsingen er grundig kvalitetssikret og bredt parlamentarisk forankret. Høyres anliggende er ansvarlig pengebruk, kostnadskontroll og at man får de resultatene man må kunne forvente. Det er viktig for legitimiteten i befolkningen og den langsiktige forutsigbarheten for aktørene.

La det ikke være tvil: Høyre ønsker et prosjekt på Utsira Nord. Det var jo vi som åpnet området. Samtidig skriver vi ikke ut blanke sjekker med skattebetalernes penger, og derfor ber vi om det som er standard prosedyre for alle store prosjekter med statlig finansiering: en ekstern kvalitetssikring. Det er viktig for å redusere risiko, sikre forsvarlig styring og ikke minst forebygge at prosjektet strander på oppløpssiden på grunn av forhold som kunne ha vært unngått, forhold som vi nå ser skaper utfordringer på Sørlige Nordsjø II.

Vi gjennomførte ekstern kvalitetssikring for karbonfangstprosjektet Langskip, som har blitt en suksess og nå er i drift. En slik kvalitetssikring bidrar til å ta ned reell langsiktig risiko og bedre prosjektgjennomføringen, med sterkere kostnadskontroll og bredere parlamentarisk forankring.

Vi vet at seriøse aktører jobber grundig med Utsira Nord. Den samme grundige jobben burde også regjeringen ha gjort fra start, og det er det vi nå i Stortinget pålegger dem. Vi setter samtidig en tydelig frist, slik at man får gjennomført kvalitetssikringen effektivt og ikke trenger å forsinke tidslinjen i prosjektet. Gitt at noen allerede mener at det foreligger et godt tallmateriale, burde regjeringen nå komme raskt tilbake til Stortinget.

La det ikke være tvil: Høyre er for en forsvarlig tilrettelegging for havvind og ønsker et prosjekt på Utsira Nord, og nettopp derfor må ting gjøres grundig, kvalitetssikret og bredt forankret. Bestillingen er herved gitt, og med det tar jeg opp forslaget Høyre er med på.

Lars Haltbrekken (SV) [10:54:30]: Det er veldig alvorlig, det som nå er i ferd med å skje. Samtidig med at klimakrisen herjer med oss, står vi i fare for å avlyse en viktig satsing på fornybar energi. Havvind vil gi oss muligheten til store utslippskutt, den vil gi oss sårt tiltrengt kraft til fastlandsindustrien, og den kan sikre tusenvis av arbeidsplasser langs norskekysten, nå som olje- og gassproduksjonen går ned.

Er det én ting de siste månedene i verden har vist oss, med en gal president i USA, med diktaturer som herjer, er det at avhengigheten av fossil energi er svært farlig. Faren er nå stor for at vi med Høyres hjelp sender hele havvindsatsingen ut av Norge, til andre land. Hvis vi hører på hva Fremskrittspartiet sier på radioen i dag tidlig, bør de såkalte miljøpartiene som støtter Høyres forslag, høre på hva de sier. De vil nå ha en ny oljeskattepakke for å berge verftsindustrien. Oljelobbyen og direktørene i oljeselskapene kan le hele veien til banken hvis Høyres forslag til vedtak i dag går gjennom.

Det snakkes om ansvarlighet fra Høyres side i denne saken. Det ansvarlige er å lage en konkurranse med spilleregler som det er mulig å følge. Det er uansvarlig å endre spillereglene halvveis, sånn at de som vil bygge, nå kan falle fra. Denne støtten er dessuten kvalitetssikret på alle bauger og kanter. Høyres kvalitetssikring er en skinnmanøver som ingen i bransjen skjønner noe av. På radioen i dag tidlig forklarte Høyres finanspolitiske talsperson dette forslaget med at man skulle unngå en fiasko. Høyre står for å gjennomføre denne fiaskoen i dag.

Det er ikke uten grunn at tillitsvalgte rundt omkring norskekysten har stått på de siste ukene. De slåss for sine arbeidsplasser, de slåss for verftsindustrien, og denne kampen fører de med en av de viktigste miljøstemmene i Norge, Natur og ungdom. De har bedt oss, av hensyn til framtiden, om å sikre den videre havvindsatsingen.

Ole Herman Sveian (Sp) [10:57:50]: En ting som vi antakeligvis fort blir enige om, er at vi i dette landet trenger både arbeidsplasser og mer fornybar kraft i framtiden. Havvindsatsingen kan bidra til begge deler. Dessverre skaper det forslaget som Høyre har fremmet, ganske stor usikkerhet hos næringsliv, lokalsamfunn og arbeidstakere langs kysten. Det er ønsket om kontroll, åpenhet og ansvarlig bruk av fellesskapets midler som er inngangen til Høyre, men det er viktig at ønsket om kontroll ikke blir en kamuflert stopp, og gode prosesser bør gå parallelt med framdriften i disse prosjektene.

Havvindindustrien har potensial til stor verdiskaping og tusenvis av arbeidsplasser langs hele kysten vår. Det gir også store ringvirkninger til resten av landet, og etter mange år med utvikling av verdensledende kompetanse i Norge innenfor oljeindustrien, er det viktig at vi bygger videre på denne kompetansen for ny verdiskaping.

Høyre snakker ofte om forutsigbarhet for næringslivet og å skape tillit for investeringer. Vi hadde besøk av en god og stor delegasjon fra Rogaland i går som besto av både næringsliv, fagforeninger og lokale bedrifter og folkevalgte. Det etterlatte inntrykket var ikke at de syntes at dette skapte forutsigbarhet og trygghet for arbeidsplassene i framtiden.

Når FrP velger å gå inn i dette forslaget, har de i hvert fall en helt annen inngang med tanke på havvindsatsingen og ønsker ikke at det skal være statlig støtte til det. Er det slik at de likevel åpner for det på et vis, når de velger å gå inn i dette forslaget? Eller er det slik at de ser på det som en mulighet for å få spent bein på hele prosjektet? Historisk er det brukt ganske mye av fellesskapets midler på å skape ny aktivitet og ny næring i dette landet. Flere ganger har FrP vært mot det, og det har vist seg at det har vært en litt uklok inngang, for det har gitt stor verdiskaping og store ringvirkninger for landet.

Jeg skjønner at folk er bekymret for arbeidsplassene. Jeg tror at et resultat, hvis dette stopper opp, kan være at arbeidsstasjoner står tomme på verft langs hele kysten opp til Trøndelag, og at ringvirkningene vi skulle hatt av dette, uteblir. Slik sett blir det negativt for næringsliv og lokalsamfunn. Vi trenger arbeidsplasser og fornybar kraft i framtiden, ikke mer uforutsigbarhet.

Sofie Marhaug (R) [11:00:58]: Rødt er mot det såkalte havvindeventyret. Vi mener at det først og fremst er et eventyr uten særlig rot i virkeligheten. Norge har dårlige geologiske forutsetninger for havvind, kontinentalsokkelen er bratt. Derfor er flytende havvind mest aktuelt. Dette er en dyr og umoden teknologi, der vi vet mindre om konsekvensene for naturen enn vi vet om bunnfast havvind. Flytende havvind passer dårlig inn i kraftsystemet vårt på den måten at det er masse dyr og uregulerbar kraft som må balanseres med enda mer effektkjøring av vannkraftverkene våre – med de negative konsekvensene dette har for både strømpriser og miljøet i vassdragene.

Det er dessuten betydelige konflikter både med fiskeriinteresser og med det biologiske mangfoldet når man skal begynne å peke ut havvindområder. Utsira Nord, som vi diskuterer i dag, er f.eks. karakterisert som «riksveien for fugletrekk» av BirdLife Norge, og er også et internasjonalt fugletrekk av stor betydning. Rødt er føre var og vil sette hele havvindsatsingen i bero. Dette fremmer vi et eget forslag om i dag.

Vi er dessuten ikke overbevist om at satsingen kommer norske verft til gode. Det beste argumentet for havvindsatsingen er norske arbeidsplasser. Men erfaringen med Sørlige Nordsjø II var jo at regjeringen ikke turte å ta kampen med EUs overvåkingsorgan ESA og skrudde ned krav om bærekraft og lokale ringvirkninger. Det samme problemet gjelder for Utsira Nord. Det er ingen garanti for at oppdragene havner hos norske verft, og i så fall er det i en priskonkurranse som vil gå hardt ut over arbeidsforholdene, med korte kontrakter og massiv bruk av innleie.

Rødt fremmer to forslag som handler om å stille strengere krav hvis havvind først blir noe av, og vi synes det er litt underlig at partier som liksom er opptatt av arbeidsplasser, ikke støtter det. Rødt støtter Frps forslag subsidiært. I tillegg er Rødt med på forslaget fra Høyre som handler om de økonomiske realitetene i dette. Det skulle også bare mangle. Skal jeg være helt ærlig med denne salen, tror jeg rett og slett at å bygge ut Utsira Nord kommer til å bli veldig, veldig vanskelig. Europower beregnet i sin tid at det vil koste 250 mrd. kr å bygge ut. Siden den gang har ikke prisene blitt lavere – støttebeløpet på 35 mrd. kr vil neppe holde. Hvis man i fullt alvor mener at en kvalitetssikring av dette beløpet vil velte hele utbyggingen, ja, da er min beskjed at utbyggingen aldri vil tåle dagens lys. Da er dette ikke lønnsomt nok, da er det for skjørt. Da skyver man egentlig bare den beskjeden lenger fram i tid, og overlater til markedet å komme med den beskjeden. Jeg synes Stortinget og velgerne fortjener ærlige tall.

Med dette er Rødts forslag fremmet.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [11:04:18]: Det vi ser i dag, er at Høyre, KrF og Rødt og FrP samler seg om et forslag som skaper usikkerhet for næringslivet og hele fornybarsatsingen i Norge, setter arbeidsplasser på verftene og i leverandørindustrien i fare og potensielt gjør det vanskeligere å nå klimamålene våre og være med på å løse klimakrisen. Det er ikke hver dag, men her er vi.

Høyre bruker så godt som hver eneste mulighet på å «mansplaine» resten av norsk politikk om betydningen av stabile rammevilkår – investorer skal kunne stole på politiske vedtak, bedrifter skal kunne vite hva som gjelder, og næringslivet trenger forutsigbarhet – men dette er tydeligvis ikke så viktig lenger, nå som nye Høyre virrer rundt på velgerjakt. Det er viktig å påpeke konsekvensene av dette vedtaket. De bæres ikke av representantene fra Rødt, Fremskrittspartiet, KrF og Høyre. De bæres av de ansatte på verftene, av lærlingene som håper på jobb, og av leverandørbedriftene som har satset på at Norge faktisk mener alvor når vi snakker om nye grønne næringer.

Klimakrisen står nå og banker på døren. Allerede i dag ser vi konsekvensen, gjennom mer ekstremvær, hetebølger, tørke, flom og store flyktningstrømmer. Også i Norge, og spesielt på Vestlandet, kjenner vi konsekvensene. Klimakrisen fordrer at vi bytter ut kull, olje og gass med vind, vann og sol. Investeringstakten på norsk sokkel kommer til å gå ned, uansett om vi liker det eller ikke, og derfor trenger industrien vår andre oppdrag. Og uavhengig av det: Det finnes ikke et eneste scenario for hvordan framtidens energimiks i Europa og Norge skal se ut, uten en massiv satsing på havvind. Derfor reagerer nå industrien, fagbevegelsen og et samlet næringsliv. Derfor reagerer flere av Rødts egne tillitsvalgte og Høyres ordførere langs hele vestlandskysten.

Jeg vil minne representanten Astrup på noen avisartikler. Den 6. januar 2022 på dn.no:

«Høyre-topp Nikolai Astrup tror havvind kan bli større enn norsk vannkraft, men frykter at ‘krig’ mellom Ap og Sp forsinker industrieventyret.»

Den 31. januar 2022 på nrk.no går Nikolai Astrup ut mot havvind-plan:

«Regjeringen skaper usikkerhet om satsingen ...»

Den 7. november 2023 står det på dn.no:

«Høyre raser etter havvind-forsinkelser: – Slett politisk håndverk»

Jeg kunne ha listet opp mange flere. Jeg registrerer at representanten Astrup og representanten Stokkebø mener at dette forslaget ikke vil få konsekvenser, og jeg har hørt KrF mene det samme. Men nå står altså et samlet næringsliv, fagbevegelsen, deres egne ordførere og mange tillitsvalgte og sier det motsatte. Det er de som skal bære konsekvensene av dette stuntet. Når alle disse varsler at dette får store konsekvenser for forutsigbarheten rundt fornybarsatsingen, synes jeg representantene skal bruke mindre tid på å argumentere for eget standpunkt og litt mer tid å ta inn over seg hva konsekvensen av dette forslaget faktisk er.

Harry Valderhaug (KrF) [11:07:32]: Dette er først og fremst ei sak som handlar om politisk ansvar, eller mangel på det. Eit fleirtal i denne salen har gjeve grønt lys til å dele ut 35 mrd. kr i stønad til flytande havvind – ikkje etter ei fullverdig kvalitetssikring, ikkje etter ein komplett samfunnsøkonomisk analyse, men gjennom ein budsjettprosess med mangelfullt grunnlag. Det held ikkje. Vi snakkar om ein teknologi som framleis er umoden, vi snakkar om kostnader som har økt kraftig dei siste åra, og vi snakkar om prosjekt som ikkje er lønsame utan massiv statleg stønad. Likevel har budsjettkameratane valt å løyve enorme beløp, utan å stille dei spørsmåla som normalt er heilt grunnleggjande når staten bruker pengar i denne storleiken. Kva får vi igjen? Kor stor er risikoen? Og finst det betre måtar å nå dei same måla på? Dette er ikkje god økonomistyring. Det er lettsindig politikk.

For Kristeleg Folkeparti er dette særleg viktig. Vi har eit tydeleg landsmøtevedtak om at dei store subsidiane til flytande havvind skal reduserast eller kuttast. Det betyr ikkje at vi seier nei til havvind – tvert imot. Vi ønskjer teknologiutvikling og nye næringar, men vi nektar å være med på ein politikk der staten opnar sjekkheftet før ein har gjort heimeleksa. Difor er forslaget om ekstern kvalitetssikring så viktig. For dette handlar ikkje om å stoppe prosjekta. Det handlar om å sikre at avgjerder vi tek, er kunnskapsbaserte, ansvarlege og berekraftige over tid. Dei som i dag åtvarar mot forseinkingar, bør heller stille følgjande spørsmål: Kva er mest risikabelt, å bruke litt meir tid på å gjere ting riktig, eller å forplikte fellesskapet til milliardar på sviktande grunnlag? Det er ikkje næringslivet som har svikta her. Det er ikkje teknologien som er problemet. Problemet er at Stortinget, med opne auge, har gått føre analysane, før avgjerdsgrunnlaget er på plass. Det er der vi er nå, og vi har ei moglegheit til å rette opp dette. Difor er bodskapen til KrF tydeleg: Vi stør utviklinga av havvind, men vi stør ikkje uansvarleg pengebruk. Vi vil ha fakta på bordet før milliardane vert delte ut. Difor stør vi forslaget om ekstern kvalitetssikring.

Grunde Almeland (V) [11:10:44]: Norge står foran sjansen til å bygge helt ny industri. Flytende havvind på Utsira Nord kan gi jobber langs kysten, ny eksport å leve av etter oljen og sårt tiltrengt kraft i framtiden vi står overfor. Vi har gjort noe lignende før. Vi forvaltet oljen vår tålmodig og langsiktig og bygde velstand av den. Den samme kompetansen, kapitalen og ingeniørkunsten kan bygge det neste kapittelet.

I dag velger likevel et flertall av Høyre, FrP, KrF og Rødt å sende hele satsingen til en ny runde. 35 mrd. kr som forrige storting allerede har vedtatt, varslet og fått godkjent av ESA, skal vurderes på nytt.

Selvsagt skal vi være nøye med fellesskapets penger, men å rive opp et vedtak når aktørene står midt i konkurransen, er noe annet enn å være grundig. Equinor og Vårgrønn sier at støtten var avgjørende for at de i det hele tatt søkte. Trekker en av de to seg, kan hele auksjonen rakne. Det er derfor LO, NHO, Norsk Industri og ordførere langs hele Haugalandet advarer. Usikkerheten alene kan stanse en industri før den har begynt.

Det som gjør dette ekstra spesielt, er ikke at enkelte av de partiene som utgjør flertallet, er med på det, for både Rødt og FrP har vært tydelig imot mye av dette hele veien, men det er at det er Høyre som har fremmet forslaget. Partiet som kaller seg næringslivets parti skaper nå akkurat den uforutsigbarheten næringslivet frykter mest. Evige omkamper skaper ikke ny industri.

Høyre kan godt ønske seg forutsigbarhet, de kan godt ønske seg ansvarlighet, men forutsigbarhet og ansvarlighet måles ikke i antall ganger du gjentar det. Det måles i hva du faktisk er med på å vedta i Stortinget. Hva har Høyre brukt denne våren til? Jo, de har brukt denne våren til å fremme forslag som skaper nettopp den uforutsigbarheten næringslivet vårt ikke trenger i den omstillingen Norge er helt nødt til å gå igjennom hvis vi skal være konkurransedyktige i framtiden – enten det handler om avgifter som endrer forutsetningene for norsk næringsliv, eller det handler om havvindsatsingen her i dag.

Rødt tegner opp et bilde av en norsk industri som på ingen måte er konkurransedyktig, og som ikke vil klare å stå i dette. Det er også et helt feil bilde. Norsk industri er konkurransedyktig. Det utvikles teknologi over hele verden, men denne satsingen vil sørge for at noe av den utviklingen skjer her i Norge. Det bør vi ønske oss dersom vi skal være med på omstillingen og være konkurransedyktig i framtiden, og ikke være avhengig av andre.

Statsråd Terje Aasland [11:14:01]: Det er en veldig spesiell sak Stortinget nå behandler. Det er veldig spesielt, og jeg har aldri opplevd noen gang tidligere at Stortinget forsøker å gjøre om på allerede fattede vedtak i Stortinget med de konsekvensene det kan få. Norsk energisektor er selvfølgelig avhengig av stabile og forutsigbare rammebetingelser. Politisk og regulatorisk usikkerhet, slik Høyres forslag innebærer, er helt uforståelig at blir fremmet av Høyre.

Da vi våknet på morgenen i dag, hørte vi representanten Kristoffer Sivertsen på radioen. Han anså at når Fremskrittspartiet stemmer for dette, blir det det første skrittet i å stanse havvindstøtten. Det er alvorlig. Spesielt for Høyre. Representanten Stokkebø sier i dag at de ønsker en forsvarlig tilrettelegging for havvind. Det er det stikk motsatte som skjer, og det er helt identisk med Melkøya-saken. Det er ulike partier med ulike motiver som stemmer for det samme forslaget. Noen ønsker å stoppe havvindstøtten, og noen andre ønsker å kvalitetssikre, som de så fint sier det.

Prosjektene på Utsira Nord er i full gang. Utviklerne er tildelt areal, og utredningsprogrammene har vært på høring. En forutsetning for utviklernes arbeid har hele tiden vært at prosjektene må være lønnsomme.

Rammen på 35 mrd. kr er ikke tatt ut av luften. Den er et uttrykk for statens øvrige betalingsvillighet og ikke et kostnadsanslag, som noen prøver å framstille det som. Det er basert på et anmodningsvedtak i Stortinget. Før rammen ble endelig satt, gjennomførte departementet en offentlig høring av NVEs oppdaterte kostnadsanslag. Det ble redegjort for NVEs anslag og innspillene fra høringen i grunnlaget for Stortingets fullmakt da det ble gitt i forbindelse med statsbudsjettet for 2025.

Hva den endelige støtten blir, avgjøres gjennom støttekonkurransen. Det er to sterke konsortier som virkelig vet hva de holder på med, som konkurrerer om støtten. Det er ikke sånn at staten går inn og investerer. Staten har stilt til rådighet et støtteprogram, og det blir konkurranse om denne støtten.

Hva som skal kvalitetssikres eksternt, er litt uforståelig. Det er ikke statens prosjektmodell som følges i dette tilfellet. Det er ikke staten som bærer risiko ved slutt. Jeg har hørt at det gjøres sammenligninger med Langskip, men da var staten plassert sånn at man var med på å bære risikoen som var til slutt, og sluttbeløpet. Dette er to vesentlig forskjellige saker, og det er helt uforståelig og helt ufattelig at Høyre bidrar til å skape denne uforutsigbarheten. De må bære konsekvensene av forslaget sitt på sine skuldre hvis det skulle gjøre at noen av dem som utvikler dette, endrer oppfatning av stabiliteten og forutsigbarheten i Norge.

Tonje Brenna (A) [11:32:10]: Forslaget fra Høyre kan bare virke ufarlig og som et tilforlatelig forslag om mer kunnskap om man sitter godt i det, gjerne plassert lengst vest i Oslo, langt fra industriarbeidernes hverdag. For tusenvis av arbeidstakere på verftene langs kysten er dette et ødeleggende forslag som skaper stor usikkerhet.

I morges fortalte klubbleder ved Worley Rosenberg-verftet i Stavanger, Aleksander Eriksen, om sin bekymring for at havvindsatsingen kan bli borte. Det betyr lavere aktivitet ved verftene. Det betyr færre arbeidsplasser. Klubblederen står ikke alene. Han står sammen med industrien, andre verft, NHO, LO, Fellesforbundet, Norsk Industri og ikke minst flere Høyre-ordførere langs kysten.

Det er bare ett annet parti som den siste tiden har klart å samle så massiv motstand mot seg selv når det gjelder næringspolitikken. Det var Fremskrittspartiet, da de foreslo å ta strømmen fra Melkøya.

Jeg er urolig for at dette er den nye borgerlige næringspolitikken: omkamper om inngåtte avtaler og gitte rammevilkår. Næringslivet ber om forutsigbarhet. De ber om trygge, stabile rammevilkår. Stortinget vedtok støtte til havvind for to år siden. En anbudskonkurranse er allerede i gang, og bedrifter langs kysten med flere tusen ansatte har allerede investert både tid og ressurser. Det har de gjort fordi de har gjort noe som er veldig typisk norsk, nemlig å stole på at Stortinget faktisk står ved sine egne vedtak og betingelser.

Høyres forslag har sterk motstand i næringslivet. Det skaper usikkerhet og uforutsigbarhet for bedriftene. Fremskrittspartiet gjør nok en gang kuvending og sikrer flertall for et forslag som ingen i næringen har bedt om eller ønsker. Senest 7. mai sa Fremskrittspartiet at de ikke kom til å stemme for Høyres forslag. Da ba de Høyre avklare om de var for eller mot havvind, fordi Fremskrittspartiet var opptatt av å stoppe nettopp den satsingen. Nå er det Fremskrittspartiet som sikrer flertall for Høyres forslag, fordi de vil satsingen til livs, fordi de ikke er bekymret for hva det betyr for verftsindustrien, arbeidsplassene og arbeidsfolk som rammes av dette forslaget.

Den borgerlige hopp og sprett-politikken kan koste arbeidsplasser. Det vil ramme bedrifter langs kysten vår, og det vil ramme kystkommunene våre. Dette er ikke ansvarlighet, trygge rammevilkår eller framtidsrettet politikk, men jeg er redd for at dette er den nye borgerlige næringspolitikken.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [11:35:14]: Når jeg hører representanten Tonje Brenna snakke om verftsindustrien, står ikke krokodilletårene hennes til troende. Hennes parti har i mange omganger vært garantisten for å skape usikkerhet og ustabile rammevilkår for Norges viktigste næring, olje- og gassnæringen. Arbeiderpartiet har et regjeringsprosjekt som omtrent er på en trampoline og spretter i alle retninger. La meg minne om at en av de viktigste budsjettpartnere til Arbeiderpartiet, Rødt, faktisk stemmer for å stoppe subsidier. En må ta inn over seg at en ikke har kontroll på sitt eget regjeringsprosjekt.

Hvis SV og representanten Haltbrekken, og også MDG, skal løse klimakrisen med havvind, som regjeringens eget ekspertutvalg sier rett ut ikke er et effektivt klimatiltak, er det totalt uansvarlig og viser at SV har kapitulert totalt som klimaparti, men ikke minst som et kunnskapsparti. At MDG nå later som en bryr seg om verftsjobber, er samtidig oppsiktsvekkende, all den tid en vil oljenæringen til livs. Dersom en ønsker å legge ned olje- og gassnæringen, kan en ikke være spesielt bekymret for verftsnæringen. Når Venstre sammenligner havvind med oljen, tror jeg ikke de har tatt inn over seg hva oljen faktisk er, og hva den næringen faktisk er. Hvis omstillingen til Venstre er at havvind skal være ulønnsomt og leve av subsidier, håper jeg ikke Venstre får innflytelse igjen.

Ekspertutvalget til regjeringen har sagt at havvind ikke blir samfunnsøkonomisk lønnsomt. Spørsmålet er hvor mye tid og hvor mange milliarder i subsidier vi skal fortsette å bruke på den typen prosjekter, når vi vet at vi har sykehus – som det hjemme i Stavanger – som ikke engang har råd til å bygge ferdig, når vi har underdekning på politi, når vi har skoler som blir nedlagt. Det er ikke god politikk.

Dersom en faktisk ønsker en god næringspolitikk, kan en starte med å sette ned skatter og avgifter, sånn at det er mulighet for verdiskaping, og at ikke enda mer norsk kapital forsvinner til utlandet. Staten har en dårlig «track record» når det gjelder å velge vinnere. At Arbeiderpartiet ikke klarer å hente lærdom av Morrow Batteries-skandalen, er intet annet enn totalt oppsiktsvekkende. At en fortsetter i det tempoet som en ønsker, er uansvarlig. Hvis det er sånn at en kvalitetssikring og en rapport om flytende havvind og subsidier ikke er noe en tåler, og det faller fra hverandre, er det grunn til å stille spørsmål ved om det har livets rett i utgangspunktet. Det vil jeg ikke mene det har, når det uansett ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Her er det grunn til å gå i seg selv og sørge for heller å satse på lønnsomme næringer.

Nikolai Astrup (H) [11:38:24]: La meg først få lov til å si at det er spesielt å høre Arbeiderpartiets parlamentariske leder starte sitt innlegg med et lite kamuflert personangrep. Henne om det – jeg tenker vi i denne sal kanskje kan holde oss til saken.

Statsråd Aasland sier at Høyres forslag er veldig spesielt og helt uforståelig. Jeg vil heller snu det på hodet og si at det er veldig spesielt og helt uforståelig at ikke regjeringen sørger for at vi har et grundig og godt kvalitetssikret prosjekt, som minimerer risikoen for at prosjektet slår feil. Det er helt avgjørende at dette første flytende havvind-prosjektet blir vellykket, men da må vi sørge for at vi gjør det vi kan for å ta ned risiko og øke sjansen for vellykket gjennomføring.

Statsråd Aasland sa også at det ikke er noe krav om ekstern kvalitetssikring. Vel, la meg få lov til å sitere litt fra Finansdepartementets rundskriv nr. 108/2025, Krav til utredning, planlegging og kvalitetssikring av store investeringsprosjekter i staten. Der heter det nemlig at det er krav til ekstern kvalitetssikring i alle statlige investeringsprosjekter med en terskelverdi på over 1 mrd. kr.

Det står videre:

«Kravene i dette rundskrivet gjelder også investeringsprosjekter i selskaper, stiftelser og andre selvstendige rettssubjekter som ikke er en del av staten, samt i ikke-statlige virksomheter (…) dersom staten bidrar med hel eller delvis finansiering eller garanti av prosjektet.»

Det kan ikke være noen tvil om at Utsira Nord er omfattet av dette kravet, som regjeringen på eklatant vis velger å se bort fra. Da er mitt spørsmål: Hva er de egentlig redd for? Hvis prosjektet er bunnsolid og, som representanten Haltbrekken sa her, er utredet på alle bauger og kanter, kommer en slik ekstern kvalitetssikring til å komme ut med ståkarakter, og det er ingenting å bekymre seg for. Dersom det imidlertid er noe som bør gjøres for å ta ned risikoen i prosjektet, slik vi så når det gjaldt Langskip, som ble gjenstand for flere eksterne kvalitetssikringer, er det jo viktig at det blir gjort, slik at ikke dette prosjektet feiler.

Sørlige Nordsjø II-sammenligningen er god, for da la regjeringen frem en egen proposisjon til Stortinget hvor de anslo at støttebehovet var 9 mrd. kr. I løpet av Stortingets behandling, og på grunn av spørsmål fra Stortinget, endte man opp på et estimert støttebehov på 23 mrd. kr. Det var ikke en spesielt tillitvekkende prosess, og vi må unngå at vi nå havner i den samme situasjonen når det gjelder Utsira Nord-prosjektet. Da handler det om å gjøre dette skikkelig og ordentlig. Regjeringen må ta sin del av ansvaret for at dette ikke er gjort, og at vi har havnet i den situasjonen vi nå har havnet i. Derfor tar også Høyre ansvar for å få prosjektet inn på et godt spor.

Marthe Hammer (SV) [11:41:43]: Noreg har i hundreår hatt eit næringsliv som har vore verdsleiande på sjø og hav, og som dei siste åra også har betydd ei eventyrleg offshore- og oljehistorie.

Over år har likevel næringslivet langs kysten omstilt seg i møte med ny teknologi og nye utfordringar. Norsk økonomi og kystindustri står no ved eit nytt slikt vegskilje. Skal vi fortsetje i eit spor der vi legg alle egga i ei korg, nemleg oljenæringa, eller skal vi byggje opp ei anna næring, som også byggjer på fortrinnet med den langstrakte kysten vår og dei store havområda, nemleg havvind? Det er det denne saka handlar om.

Andre land med kyststripe gjer nemleg det, dei sett inn store midlar for å posisjonere seg og landet sitt, næringslivet sitt og sikre arbeidsplassar gjennom storstilt havvindutbygging. Det er ikkje berre påfallande og eit paradoks, det er direkte urovekkjande at då eg sist besøkte Akers verft på Stord, var det ikkje norske havvindprosjekt som sikra arbeidsplassane, det var kanadiske og amerikanske havvindprosjekt.

Ein seier at denne saka berre handlar om kostnadskontroll og ei utgreiing, men ho blir støtta av parti som vil stoppe heile havvindsatsinga. Mens Høgre snakkar på inn- og utpust om føreseielegheit for næringslivet, er dette det motsette. Dette er oppskrifta på uføreseielegheit for næringslivet.

Det som er frykta mi i denne saka, er at konsekvensen ikkje berre er at havvindsatsinga blir så usikker og så uføreseieleg at alle havvindselskapa forlèt Noreg og vender seg til andre land, men det er konsekvensen som skjer når det verkeleg går opp for Arbeidarpartiet, Høgre og FrP at verfta våre manglar oppdrag, og næringslivet manglar kraft. Vi veit at ein ikkje treng konsekvensutgreiing i denne salen for, over bordet, å løyve ei oljeskattepakke på 68 mrd. kr, ei oljeskattepakke både den noverande og den førre statsministeren i ettertid har sagt blei altfor stor.

Eg er også svært bekymra for konsekvensen av vedtaket som Raudt og FrP no støttar, er eit massivt press på vindkraftutbygging på land. Det er det vi risikerer når Arbeidarpartiet og Høgre finn saman i panikken over manglande kraft til industrien. Langs heile vestlandskysten ligg det føre planar om vindkraftanlegg på dei flottaste fjella og i den finaste kystnaturen, som vi foreløpig har klart å stanse, fordi det er planar om å byggje ny fornybar energi gjennom havvind. Blir havvindsatsinga skrota, vil desse partia og fleire samle seg om eit massivt press på storstilt utbygging av vindkraft på land.

SV og Raudt har stått saman i motstanden mot utbygging av vindkraft på land langs kysten av Noreg, men dette vedtaket som blir fatta i dag, gjer at ein i staden for å stoppe eit havvindprosjekt, risikerer å setje verkeleg fart på vindkraftutbygginga. Det er det motsette naturen og klimaet treng no.

Mani Hussaini (A) [11:44:45]: Forutsigbarhet er kanskje det viktigste vi som land kan tilby dem som skal investere, bygge industri og skape arbeidsplasser. Næringslivet må kunne stole på at staten står ved sine vedtak og at spillereglene ikke endres midt i løpet. Derfor er det svært alvorlig det Høyre nå gjør på Stortinget. Jeg vil gå så langt som å si at i dag abdiserer Høyre som et ansvarlig styringsparti.

Representanten Astrup og Høyre har startet en omfattende omkamp om Utsira Nord – en prosess som kan sette hele den norske havvindsatsingen i fare. Det er en omkamp ingen har bedt om – verken næringslivet, industrien, LO eller NHO har etterlyst dette. Tvert imot har mange advart mot konsekvensene. Representanten Astrup har til og med greid å hisse på seg halvparten av Høyres ordførere på Vestlandet og Sørlandet.

Prosjektene på Utsira Nord er allerede godt i gang. Utviklerne har fått tildelt arealer, og utredningsprogrammene er ute på høring. Etter år med politiske vedtak, planlegging og investeringer velger Høyre å skape usikkerhet om noe Stortinget allerede har besluttet.

Stortinget har vedtatt at staten skal bidra til å realisere flytende havvind på Utsira Nord. Kraften skal inn i det norske kraftsystemet. Samtidig skal satsingen bidra til aktivitet, kompetansebygging og arbeidsplasser i norsk industri.

Norge trenger mer kraft. Norge trenger flere arbeidsplasser. Norge trenger flere industrielle ben å stå på, og havvind kan bidra til alt dette. Derfor er det oppsiktsvekkende at Høyre nå velger å så tvil om rammevilkårene for en av de viktigste framtidsnæringene vi har.

Dette minner om debatten vi hadde om Melkøya – et slags déjà vu, der FrP skapte stor usikkerhet rundt prosjektet, som allerede hadde fått nødvendige tillatelser. Den type politisk vingling svekker tilliten til Norge som industrinasjon. Da er det svært trist at Høyre kaster seg på det.

Nå advarer også aktører i næringen. Offshore Norge og Equinor bør man lytte til. De peker på at Høyres forslag skaper ny usikkerhet om rammevilkårene for flytende havvind. De understreker at støtteordningen for Utsira Nord allerede er grundig utredet og politisk behandlet, og at næringen nå trenger forutsigbarhet og framdrift – ikke omkamper.

Arbeiderpartiet mener at politikk handler om å ta ansvar. Når Stortinget har fattet vedtak, må vi stå ved dem. Når næringslivet investerer på bakgrunn av politiske beslutninger, må vi sørge for stabile rammevilkår. Dersom havvindsatsingen nå stopper opp, dersom investeringene uteblir og arbeidsplasser går tapt, ja, da må Høyre og Fremskrittspartiet ta ansvaret for de konsekvensene.

Til slutt vil jeg bare gratulere Høyre med i hvert fall å ha oppnådd en ting – de har greid å samle alle havvindmotstanderne bak sitt eget forslag i dag.

Linda Monsen Merkesdal (A) [11:48:01]: Ei undersøking viser at ein av to menn trur dei kunne ha landa eit fly dersom piloten skulle svima av. Kva kategori trur presidenten at representantane Astrup og Stokkebø er i? Ut frå dette forslaget har eg god grunn til å tru at representantane er blant dei som meiner dei hadde teke plass i cockpiten.

Kvifor seier eg dette? Jo, fordi representantane Astrup og Stokkebø tilsynelatande meiner at dei veit betre enn Equinor, LO, NHO, Forbundet Styrke, næringsråda og sine eigne ordførarar langs heile vestlandskysten, og dei veit betre enn det nasjonale kompetansesenteret for havvind. Alle desse aktørane åtvarar mot konsekvensane, men representantane frå Høgre meiner dei tek feil. Alle andre enn Stokkebø og Astrup tek feil.

Eg er ikkje overraska over FrP. Dei er jo ikkje for klimatiltak, og dei lever i ein draum om ein ny oljeskattepakke – som ingen andre i bransjen har etterspurt. Dei er ikkje for noko prosjekt som kuttar i klimagassutslepp. Det er underhaldande når FrP vil ha ein oljeskattepakke der staten skal ta den største risikoen, men ikkje til havvind, som vil gje investeringar i ny kompetanse og omsette for 60 mrd. kr i 2024.

Høgre og Framstegspartiet har gjentekne gonger kritisert regjeringa for for lite framdrift i kraftsaker og for mykje byråkrati, som dei gjorde i sak nr. 1, men i denne saka føreslår dei tiltak som vil skapa meir usikkerheit, meir byråkrati og ytterlegare forseinkingar. Er dette dagen for dei store sjølvmotseiingane?

Konsekvensane er dramatiske for ei heilt næring. Eg trur det er lett å sitja i Oslo og fatta vedtak når skatteinntektene kjem frå verdiskapinga på Vestlandet, frå arbeidsplassar ved Aker Stord, kompetanse frå Ågotnes og Austevoll og frå industrien som er bygd opp frå olje og gass gjennom generasjonar.

Mitt spørsmål er: Korleis blir det opplevd for Høgre å få fleirtal saman med partia som vil skrota havvindnæringa? Mitt spørsmål til presidenten er: Hadde du sett deg inn på flyet om det var representantane Astrup og Stokkebø som sat i pilotsetet?

Morten Sandanger (A) [11:51:08]: Jeg skulle ha klart å lande det flyet, president!

I dag markerer siste dagen Høyre kan kalle seg et seriøst styringsparti, når de nå går inn for å slå beina under havvindsatsingen og industrien langs kysten. Jeg synes det er trist å se på den hopp-og-sprett-politikken fra Høyre, som egentlig tidligere har vært opptatt av stabile rammevilkår. Det virker som representanten Astrup sto opp en dag og bestemte seg for at de nå er imot havvind, og skal rokke ved rammebetingelsene til verftsindustrien. For å sitere FrP fra i dag tidlig: Dette forslaget er første steg på veien for å avvikle havvind.

Lokale ordførere langs kysten fra Høyre har gått hardt ut i denne saken og bedt partiet sitt om å snu. Det har vært krisemøter på verftene, som ber Høyre om å snu. Næringslivet, NHO, næringsforeningene og fagbevegelsen har alle gått ut og bedt Høyre om å snu. Mange av disse sitter i dag her på galleriet.

Hva har representanten Astrup forstått som alle disse andre aktørene har misforstått? Jeg synes det er flaut at vi sender signaler til næringslivet om at forutsigbarheten kan rokkes ved når som helst. Høyre har som regel alltid prydet seg som et parti som støtter opp under denne forutsigbarheten, men i dag tar dette slutt.

Utenlandske aktører kommer til å tenke seg om to ganger før de investerer i Norge. Gründere vil tenke seg om to ganger før de starter opp i Norge. Bedrifter vil tenke seg om to ganger før de utvider i Norge. Tenk hvis vinglepetterpartiet Høyre plutselig ombestemmer seg i en sak.

For bare noen måneder siden sto vi her og diskuterte saken om Melkøya. Det ligner veldig på saken vi debatterer her i dag, hvor et uansvarlig forslag over bordet skulle rokke ved allerede vedtatt politikk industrien sto klar for å jobbe med. Forskjellen mellom nå og da er at Høyre den gangen sto sammen med oss ansvarlige i kampen for forutsigbarhet. Spørsmålet blir: Hva har skjedd mellom nå og da?

At en representant fra Stavanger står som medforslagsstiller på dette forslaget, synes jeg er skremmende. Dette er et direkte angrep på industrien, som f.eks. Rosenberg Verft i Stavanger. Dette kan i ytterste konsekvens føre til industridød og massearbeidsledighet.

Det er ingen skam å snu, Høyre. Det er en mye større skam å være delaktig i nedbyggingen av leverandørindustrien. Hadde vi holdt på sånn som dette på 1960-tallet, hadde vi skremt vekk oljeselskapene fra Norge på grunn av dårlig forutsigbarhet og dårlige rammevilkår. Da hadde vi ikke hatt oljeeventyret vi har i dag. Det er godt at Arne Rettedal slipper å se hvordan partiet hans holder på i dag.

Kai Steffen Østensen (A) [11:53:54]: Så var det faktum: Høyre skaper vår tids store usikkerhet i omstillingen av leverandørindustrien og den tidlige overgangen fra et olje- og gasseventyr som peker nedover, til andre former for både viktige energikilder og offshorearbeid. Det er en usikkerhet som signaliserer til privatkapitalen at investeringene Norge har sagt vi skal bidra med, ikke lenger har samme forutsigbarhet.

Det er nå Oslo Høyre som legger rammene for industrisatsingene langs kysten vår. På Agder er det en stor leverandørindustri og en rekke selskaper som allerede forbereder seg på, men også bidrar inn i havvindindustrien. Det settes nå i spill – et spill hvor Høyre har med seg partiene som er imot hele utviklingen av havvind. Hva er formålet? Å feire et flertall?

Fagbevegelsen og klubbledere langs hele kysten slår hardt tilbake mot Høyres forslag. Bedriftseiere og næringsforeninger advarer mot hopp-og-sprett-politikken Høyre har bestemt seg for å levere på. NHO og LO er samstemte i sin kritikk mot Høyre.

Det er bra politikere er gode på retorikk, for man skal virkelig stå til muntlig eksamen for å kunne trumfe lydmuren av en felles front i industrien som advarer mot å skape usikkerhet i det som allerede er en milliardeksportinntekt for Norge. Det er en industri som kan bli mye mer verdifull, og som kan trygge arbeidsplasser i lang tid framover, for generasjoner av offshoreansatte, om vi gir forutsigbarhet.

Spørsmålet er hvor Høyre egentlig vil. FrP er krystallklart: De stemmer for Høyres forslag fordi de vil havvindindustrien til livs. Til frokost i dag slo Rogalands egen stortingsrepresentant fast at målet er klart: Dette er et steg på den veien. Den samme representanten representerer en region med arbeidsplasser og bedrifter som opplever at framtidsutsiktene settes i spill, fordi man ikke lenger med trygghet kan planlegge neste investering i egen bedrift.

Høyres kystrepresentanter fra Agder har vært på samme krisemøte som meg, hvor et samstemt Agder er krystallklart på hvordan reverseringspolitikk skaper usikkerhet for næringslivet hjemme. Hadde vi vært uenige om havvind kunne jeg forstått det, men man snur altså ryggen til egen landsdel fordi oslomakta i eget parti vil noe annet.

Det samme gjelder for nabofylket Rogaland, der ordførere ber om at man stopper det vi på Lista kaller «galnedommen», og heller bidrar til å trygge utviklingen av arbeidsplasser og verdiskaping langs sørvestkysten.

Leverandørindustrien eksporterer i dag for 60 mrd. kr og sysselsetter 8 000 ansatte i over 600 bedrifter. Det er en industri som utgjør hjørnesteiner i mange av Agders kommuner. Det er bedrifter næringspartiene burde hegne om, men som Høyre i dag finner flertall med Rødt, FrP og KrF for å bremse opp. Det er en politikk både Arbeiderpartiet og sørlandsk næringsliv advarer mot.

Vebjørn Gorseth (A) [11:57:04]: Gjennom mer enn 50 år har titusenvis av nordtrøndere tjent til livets opphold på Aker Verdal. De har opplevd opp- og nedturer, store investeringer, permitteringer og enorme omstillinger. Én av disse omstillingene har vært å tilpasse deler av produksjonen sin til havvindsegmentet. Siden 2020 har de levert flere understell til denne næringen. Den omstillingen ble påbegynt på grunn av at markedet endret seg, ja, men først og fremst på grunn av politiske ambisjoner og politiske vedtak.

Sånne omstillinger koster, og ikke bare i form av penger; det koster også noe for de ansatte å lære seg nye produksjonslinjer, i tillegg til de store kronebeløpene som er gjort når det gjelder investeringer. På Aker Verdal har man investert i en ny helrobotisert produksjonslinje, i tillegg til at de snart er i mål med utvidelse av arealet sitt, bl.a. basert på lagringsbehov for havvindkonstruksjoner. Dette er ekte kostnader og ekte omstilling, med utgangspunkt i en tro på at i Norge så kan man stole på de politiske signalene som blir gitt. Dette er vanlige folk som står opp om morgenen, går på jobb, og som gjør sitt beste. Dette er industri som følger opp politiske vedtak, bygger ny kompetanse og tar i bruk ny teknologi. Det er disse folkene FrP og Høyre i dag dytter ut i usikkerhet.

På Aker Verdal har man fremdeles tyske og engelske prosjekter å produsere for – de varer fram til 2029 – men skal Aker Verdal og annen leverandørindustri i Norge tørre å omstille seg på den måten vi politikere har bedt dem om å gjøre, er de nødt til å ha forutsigbarhet. De har ikke muligheten til å tilpasse seg et Høyre som sliter med å finne seg selv – et Høyre som annenhver dag vingler mellom å være et forutsigbart næringsparti og en dårlig kopi av FrP, som lar eksponeringsbehovet sitt overkjøre egne overbevisninger.

Nå ser det altså ut som at resultatet av et Høyre uten selvtillit, et FrP som aldri har vært opptatt av å bygge norsk industri, og et Rødt som burde visst bedre, blir mindre forutsigbarhet, mindre omstilling og mindre trygghet for arbeidsfolket på Aker Verdal. De hadde fortjent bedre, Trøndelag hadde fortjent bedre, og hele Kyst-Norge hadde fortjent bedre. Neste gang jeg besøker gjengen på Aker Verdal, kommer i hvert fall jeg til å være veldig tydelig på hvor ansvaret for den utryggheten ligger.

Julia Eikeland (A) [11:59:47]: Jeg drev en lang valgkamp sammen med både representanten Stokkebø og representanten Sivertsen, og hvis det var én ting de to representantene kanskje sa på inn- og utpust gjennom hele den valgkampen, var det at man måtte sikre forutsigbarhet for næringslivet. Etter bare et kort år på Stortinget til nå, for min del, håper jeg inderlig at de to representantene ikke bruker de ordene igjen, etter både omkamp om Melkøya og Høyres snuoperasjon om havvind nå.

Hvis det er én ting næringslivet ber oss politikere om – om og om igjen – er det å sikre forutsigbarhet. Når en bedrift skal investere milliarder av kroner, ansette folk og bygge opp ny kompetanse, skjer ikke det bare fra ett statsbudsjett til et annet. De planlegger for tiår fram i tid. Da må de kunne stole på at politikken ikke snur hver gang vinden skifter. Derfor er Høyres kursendring rett og slett tragisk.

I 2018 sa et enstemmig storting ja til å legge til rette for havvindprosjekter. Det var til og med Rogaland Høyres egen olje- og energiminister, Tina Bru, som åpnet for satsingen på nettopp Utsira Nord. Budskapet var ganske klart: Dette skulle Norge satse på. Som en konsekvens av det lyttet selvfølgelig bedriftene til politikerne. De stolte på signalene fra Stortinget og skiftende regjeringer. Og hvem er det som kommer til å sitte igjen med regningen når Høyre nå vingler? Det er leverandørindustrien langs hele kysten. Det er bedrifter som bruker tid og penger på å forberede seg på store havvindprosjekter. Det er tusenvis av ansatte som er helt avhengig av at det faktisk kommer prosjekter å levere til, f.eks. til Rosenberg verft. Dette er ikke ansvarlig industripolitikk.

Dette handler egentlig om mer enn havvind. Det handler også om tilliten mellom politikken og næringslivet. Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at Høyres egne ordførere i Rogaland og langs hele Vestlandskysten har advart mot den kursen partiet nå velger. Likevel virker det som om Asker og Bærum Høyre har hjemme alene-fest i denne saken, og at ingen lytter til Vestlandet.

Det siste norsk industri trenger akkurat nå, er hopp-og-sprett-politikk, og det siste Rogaland trenger nå, er at arbeidsplasser settes i spill fordi politikere ikke evner å stå ved de signalene de har sendt.

Aleksander Stokkebø (H) [12:02:48]: Etter å ha hørt Arbeiderpartiets mange innlegg, har jeg én ting å si, og det er milde Moses! Hvis det er ett parti som bør se seg selv i speilet og slutte å belære andre om kraftmangel og forutsigbarhet, er det Arbeiderpartiet, som ikke engang har klart å gi én eneste ny terrawattime med ny kraft, som har detonert skattebombe etter skattebombe over næringslivet generelt og fornybar utbygging spesielt. Doblet skatt på norsk eierskap, økt arbeidsgiveravgift, lakseskatt, høyprisbidrag på vannkraft, forslag om skattesjokk for småkraft, midlertidige skatter, nye skatter, skatter med tilbakevirkende kraft – ja, lista er lang.

For ikke å snakke om Utsira Nord, hvor Arbeiderpartiet introduserte nye kriterier underveis, som gjorde at flere aktører falt fra. Det gjør at vi nå har fått mindre konkurranse og en tapt mulighet til virkelig å la mange teknologier få bryne seg på hverandre og få ned kostnadene i prosjektet. Da skjønner jeg at det kan være fristende å kaste ut en røykgranat for å tilsløre fem år med uforutsigbarhet og vinglete styring av norsk næringsliv, og heller angripe en kvalitetssikring av en pengebruk på 35 mrd. kr.

La det være krystallklart: Høyre ønsker en forsvarlig tilrettelegging for havvind, både bunnfast og flytende havvind. Det var vi som startet arbeidet og åpnet områdene, og vi har fra dag én vært konsekvent på at denne satsingen må gjennomføres riktig for å lykkes, med en grundig kvalitetssikring og en bred parlamentarisk forankring. Det har vi bedt om fra dag én, og det er det vi ber om nå også. Det handler om ansvarlig pengebruk, kostnadskontroll og om å få de resultatene man må kunne forvente, nettopp av hensyn til legitimiteten i prosjektene og for å sikre den langsiktige forutsigbarheten, for å unngå eller redusere risikoen for å støte på de utfordringene man nå ser på Sørlige Nordsjø II, der kvalitetssikringen også glimret med sitt fravær.

Det er få ting som er så skadelig for verftene og leverandørindustrien som å sette i gang prosjekter som ikke har en tilstrekkelig kvalitetssikring, og som risikerer å strande på oppløpet fordi regjeringen ikke har gjort hjemmeleksen sin godt nok.

Man snakker man om at ESA har kvalitetssikret prosjektet, men alle som har lest deres gjennomgang av prosjektet, kan ikke med anstendighet kalle det en ekstern kvalitetssikring. De godkjenner om det er i henhold til gjeldende rett – det er helt korrekt, basert på regjeringens innmeldte informasjon – men det er ikke en ekstern kvalitetssikring.

Ruth Mariann Hop (A) [12:06:02]: Høyre har helt rett i én ting: 35 mrd. kr er fryktelig mye penger, og vi må bruke dem klokt. Der er vi helt enige. Vi er også enige, tror jeg, om at noen av våre viktigste konkurransefortrinn er forutsigbarhet og tillit, og det er disse verdiene næringslivet vårt bygger på. Nå risikerer Høyre å rokke ved nettopp dette, ved igjen å snu i en sak som er vedtatt her i Stortinget. Da blir det et paradoks at representanten fra Høyre rett før meg sto og snakket om forutsigbarhet.

Jeg kommer fra Rogaland, og der og langs hele kysten står nå store og små bedrifter klare. Det er verft, det er leverandører, og det er industrimiljøer som har brukt år på å bygge kompetanse og satse på havvind. Vi vet at vi trenger mer kraft i framtiden, til folk, til industri og til verdiskaping. Havvind er en del av løsningen, både for energibehovet og for å kutte utslipp.

Vi kan mene mye om havvind, men vi kan ikke leke med tilliten til dem som skal investere i nye arbeidsplasser i Norge. Høyre skaper nå denne usikkerheten, slik vi også så i Melkøya-saken. NHO og fagbevegelsen advarer tydelig: Mer usikkerhet betyr lavere investeringsvilje og færre prosjekter, altså færre jobber langs kysten.

Dette skjer også etter at et bredt flertall på Stortinget over flere år har lagt stein på stein for å bygge opp denne næringen. I 2024 vedtok vi inntil 35 mrd. kr i støtte, og industrien har svart med investeringer, med kompetanse og med satsing – og det bærer frukt, det har vi hørt tidligere i dag. Havvindnæringen omsatte for rundt 60 mrd. kr i 2024, med 200 bedrifter og opp mot 8 000 arbeidsplasser. Dette er ikke fantasi, dette er virkelighet.

Dersom Høyres forslag vedtas i dag, med støtte fra KrF, FrP og Rødt, sender det et signal om at rammevilkårene i Norge ikke er stabile. Dette setter arbeidsplasser i fare, for når industrien investerer, investerer de for mange år framover. Jeg tror egentlig ikke dette er det Høyre ønsker, og derfor håper jeg at de lytter til sine egne langs kysten – til kommuner og til næringsliv som har forberedt seg på at havvind skal bli en ny industri.

Det er jo et paradoks at det var Høyre som var med og startet denne satsingen. Tina Bru gikk i bresjen og tålte mye, og det kan nå kastes på båten. Ikke sett kjepper i hjulene for et av de viktigste industriprosjektene vi har sett på flere tiår. Det er fortsatt mulig å snu. Oljeeventyret krevde modige politikere, og havvindeventyret krever det samme.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [12:09:12]: Jeg gjentar det mine Høyre-kollegaer har sagt: La det være helt klart, Høyre er for en forsvarlig havvindsatsing. Vi har ingen intensjon om å stoppe eller utsette Utsira Nord, som noen prøver å hevde. Snarere tvert imot: Fordi Høyre er for havvind, er det viktig for oss at det gjennomføres ekstern kvalitetssikring. Det øker sjansene for at prosjektet blir vellykket.

35 mrd. kr av fellesskapets penger er veldig mye penger. Da er det viktig med legitimitet og tillit i befolkningen. Det kan vi få til på en god måte med et godt gjennomarbeidet prosjekt. Ekstern kvalitetssikring kan bidra til å ta risikoen ned, og til bedre prosjektgjennomføring. Det er alle tjent med. En vellykket havvindsatsing gir teknologiutvikling, mindre utslipp, ren kraft, arbeidsplasser og verdiskaping, og kommer hele samfunnet til gode. Langsiktighet og forutsigbarhet for aktører er viktig. Derfor er ekstern kvalitetssikring, som ikke forsinker prosjektet, fornuftig å gjøre. Dette skulle regjeringen ha sørget for.

Sammenligningen med Melkøya treffer ikke. Konsesjonen der ble gitt for mange år siden, og prosjektet er langt på vei gjennomført. Støtten til havvindsatsingen skal ikke tildeles før tidligst i 2028/2029, så det er tid til å gjennomføre kvalitetssikring, slik som er normal prosedyre for statlige investeringsprosjekter. Da vil det bli en forsvarlig satsing på havvind, slik Høyre har ønsket i mange år og fortsatt ønsker.

Geir Jørgensen (R) [12:11:38]: Innledningsvis vil jeg få lov til å berømme Høyre, som har kommet seg på et bedre spor i det siste. Da Rødt gjentatte ganger ba om å få Melkøya-utbyggingen med alle detaljene inn til Stortinget, var det vanskelig å få Høyre med seg på det, men det er fint at man kan forbedre seg.

Vi deler ikke Høyres panegyriske omtale av havvindsatsingen – nei, tvert imot.

Rødt er et industriparti. Vi er også fagbevegelsens parti. Da er vi jo nødt til å lære av praksis, slik vi har sett den utspille seg når det gjelder industribygging i Norge over mange år. Hva er problemet på verftene? Jo, det er at utbyggingsprosjekter med norske eiere dumpes i lavkostland, i Tyrkia, Spania, Polen, Vietnam og Kina – det ene prosjektet før og det andre etter. Det er der den norske kapitalistklassen velger å bygge sine prosjekter. Det statseide selskapet Equinor har nå det største vindkraftprosjektet i verden, Doggerbank. Hvor tildeler de kontraktene for å bygge det som trengs? Jo, i Vietnam. Skulle det bli noen som helst forandring på denne praksisen om vi bare bygger ut havvind på vår egen kyst, i et land som ennå er netto krafteksportør? Nei, det finnes ingen garantier for det, så dette er dårlig industripolitikk.

Det er andre industrier vi er nødt til å se på, her i denne sal. Jeg vet ikke hvor mange som har vært oppe på talerstolen, men hvor er hensynet til den næringen som bl.a. står for råstoffet til den største fastlandsindustrien vi har i Norge utenom olje og gass: matvareindustrien? Er det sånn at fiskerne våre fortsatt skal sitte og se at milliarder på milliarder på milliarder av fellesskapets penger går ut til prosjekter som driver dem ut av deres områder, ut av deres næring? Nei, sånn kan vi ikke ha det. Vi har andre hensyn å ta.

Til slutt, når det snakkes om forutsigbarhet: Rødt har en veldig god og krystallklar industripolitikk, og den er veldig forutsigbar. Vi er helt klar på at vi ikke bygger havvind i norske havområder. Vi bygger ikke havvind på fiskernes fiskebanker. Dette er svært forutsigbart og enkelt å forholde seg til.

Amalie Gunnufsen (H) [12:14:43]: Høyre ønsker at vi skal lykkes med havvind i Norge. Havvind kan gi viktige industrimuligheter og ikke minst bidra til å dekke det framtidige kraftbehovet vårt, men Høyre er ikke likegyldig til hvordan det skal gjøres.

Alle som er bekymret for hva en kvalitetssikring av et prosjekt staten er villig til å bruke 35 mrd. kr av skattebetalernes penger på, bør se på hva som skjer på Sørlige Nordsjø akkurat nå. Når konsortiet som skal bygge ut havvind, ønsker å reforhandle med staten, er ikke det fordi Sørlige Nordsjø ble eksternt kvalitetssikret en gang for mye. Det er fordi det ikke ble kvalitetssikret. Kvalitetssikring er standarden for alle store prosjekter med statlig finansiering. Da regjeringen og Ventyr signerte kontrakten om utbygging på Sørlige Nordsjø II, la staten 23 mrd. kr i potten. Da skulle de få 6,6 TWt havvind tilbake.

I mellomtiden har verden forandret seg, og kostnadene har økt. Nå vil Ventyr reforhandle hele avtalen. BP vil kvitte seg med prosjektet hvis dagens vilkår blir stående. Det må de jo, for noe annet ville vært urettferdig spill. Ventyr har knapt begynt med nødvendige undersøkelser og har utsatt leveransene av både transformator og omformersystem. Statens subsidier er ment å vare i 15 år, men fornybardirektøren i Pareto har spådd at pengene kan være brukt opp på bare fire år. Vi vet heller ikke nøyaktig hvor mye strøm Sørlige Nordsjø kan gi.

Det er dette som er skadelig for forutsigbarheten til norsk havvindproduksjon, og det er denne feilen vi ikke kan la gjenta seg. Den gode nyheten er at Stortinget ennå har tid til å kvalitetssikre Utsira Nord uten å forsinke prosjektet, for det er ikke noe forslag om utsettelse vi behandler i dag. Alle som ønsker at norsk industri skal lykkes, er tjent med at vi avdekker risiko så tidlig så mulig, sånn at også dette industrieventyret kan få en lykkelig slutt.

Solveig Vik (A) [12:17:06]: Som dere ser går jeg i svarte klær i dag. Det er fordi det i dag er begravelse for Høyre som et næringsvennlig parti – et parti som tidligere sto for forutsigbarhet, på lag med industrien. I dag er det over. Høyre har gjennom mange år vært et parti som har snakket varmt om stabile rammevilkår, langsiktighet og tillit mellom politikk og næringsliv. I dag er det vanskelig å kjenne igjen det partiet.

Det mest alvorlige er at skaden allerede har skjedd. Selv om jeg har et ønske om at Høyre skal snu i dag, er signalet sendt. Investorer, bedrifter og arbeidsplasser langs kysten har fått beskjed om at store industriprosjekter kan bli gjenstand for politisk omkamp, selv etter at rammene er vedtatt og konkurransen er i gang.

Det er nettopp derfor reaksjonene har vært så sterke. De siste ukene har vi sett et næringsliv som står mer samlet om havvind enn tidligere. Over 30 organisasjoner langs hele kysten har gått ut mot Høyres forslag. LO og NHO står samlet. Verftene står sammen, og leverandørindustrien står sammen. Budskapet deres er krystallklart: Næringslivet kan leve med tøffe krav, men det de ikke kan leve med, er at spillereglene endres midt i.

Det er også interessant å se Fremskrittspartiets rolle i denne saken. Vi har sett dem gjøre snuoperasjoner selv. Det har de gjort før – i Melkøya-saken – og nå gjør de det igjen. Så sent som 6. mai avviste representanten Sivertsen at partiet ville støtte Høyres forslag, men i dag har de snudd.

Spørsmålet er: Hva blir det neste? Hvilken næring blir den neste til å oppleve at rammevilkårene endres når investeringene nærmer seg? Hvilke bedrifter må nå legge inn tillegg for politisk risiko før de tør å satse i Norge? Det er det denne saken handler om. Høyre snakker om langsiktighet og forutsigbarhet, men i dag stemmer de for det stikk motsatte. Og når verftene, klubblederne, LO, NHO og næringslivet langs hele kysten ber dem om å snu, har jeg et sterkt ønske om at de en gang skal lytte.

Sofie Marhaug (R) [12:19:33]: Det ble stilt spørsmål om Rødt kommer til å støtte Fremskrittspartiets forslag om en ny oljeskattepakke i denne salen, og det kan jeg avklare enkelt og greit: Det kommer vi ikke til å gjøre, og jeg opplever heller ikke at det er stemning for det i Stortinget. Vi støttet heller ikke den forrige oljeskattepakken, og den er jo noe av grunnen til at det nå er et ganske brått, unødvendig brått, fall i leverandørindustrien. Man fikk en voldsom vekst og så et brått fall på grunn av den oljeskattepakken.

Det skapes et bilde av kysten versus politikerne i Oslo – i det jeg vil si er en ganske velregissert lobbykampanje. Det er delte meninger om havvind i hele landet, men støtten til havvind er aller, aller størst i Oslo. Vet dere hvor den er minst? Hvor motstanden er størst? Jo, det er på Vestlandet og på Sørlandet, der det skal bygges ut og ilandføres havvind. Det viser tall fra forskning ved Universitetet i Bergen og ikke på oppdrag fra interesseorganisasjoner med ledende spørsmål.

Men det er ikke disse assosiasjonslekene om hvem som er på lag med hvem, som er det vesentlige her. Det vesentlige er jo om det er gode argumenter for å bygge ut havvind i Norge eller ikke. Havvind er et skudd i mørket, et skudd i blinde. Det kan ikke erstatte oljenæringen. Det er ikke mulig at én næring erstatter oljenæringen. Det er heller ikke geologisk gode forhold for det i Norge, og det er i store konflikter med både biologisk mangfold og fiskeriinteresser.

Til FrP, som framstiller det som at Rødt liksom bryter avtaler som er inngått: Det er ikke sånn at avtaler som er inngått i forrige stortingsperiode, av et helt annet flertall og uten Rødt, binder Rødt i en ny stortingsperiode med et nytt flertall. Det viser egentlig bare at FrP er ganske forvirret. De har ikke fått med seg hvilken stortingsperiode de befinner seg i, eller hva slags parlamentarisk grunnlag det er på Stortinget i denne stortingsperioden.

Det er riktig at Rødt også er mot landvind, på samme måte som vi er mot havvind. Jeg har vært på Utsira sammen med vindkraftmotstandere som er mot havvind og landvind, og min erfaring er at det er ingen motsetning mellom de to. Tvert imot – det er de samme folkene, og de er opptatt av miljø, opptatt av natur. Det er derfor de er imot. Det å bygge ut havvind i et internasjonalt fugletrekk, synes jeg er rart at man skal forsvare i miljøets navn.

Noen snakker om uforutsigbarhet. Jeg mener at i et demokrati skal vi kunne fatte vedtak i Stortinget uten at næringslivet skal få diktere hva vi skal mene.

Statsråd Terje Aasland [12:22:49]: Det siste innlegget er ganske urovekkende i utgangspunktet. Når Stortinget fatter et vedtak, og en setter i gang prosjekter ute i norsk næringsliv, må norsk næringsliv forvente at de vedtakene som er gjort i Stortinget, står seg over tid. Den tryggheten og forutsigbarheten som har vært der, er litt av grunnmuren for investeringer.

Når jeg hører Høyres representanter her, lurer jeg på: Er det misforståelser ute og går, eller er det en bevisst bruk av ord? Representanten Astrup sier at store statlige investeringer skal underlegges ekstern kvalitetssikring. – Ja. Andre sier at et godt gjennomarbeidet prosjekt må følge prosedyrene for statlige investeringer. Dette er ikke en statlig investering, det som ligger til grunn for Utsira Nord, det er et støtteprogram, en ramme for en konkurranse. Prosjektutviklingen, prosjektansvaret og kostnadsansvaret ligger hos utviklerne. Det er de som må kvalitetssikre, det er de som må sørge for at de klarer å delta i konkurransen. All risiko ligger på utbyggerne, og majoriteten av støttebeløpet betales ut etter at vindkraftanlegget er satt i drift.

Det er helt uforståelig når jeg hører argumentasjonen til representanten Astrup og andre fra Høyre her, for det er jo ikke det som er tilfellet. Det er et støtteprogram det er lagt opp til, og det er det en bør forholde seg til. Det er altså kommet i stand gjennom de kostnadsanslagene NVE har gjort, basert på erfaringer fra mange andre land. Det er sendt på høring, det er lagt et grunnlag, redegjort for i Stortinget, og Stortinget har fattet et vedtak om en støtteramme på 35 mrd. kr. Staten pådrar seg ikke risiko, det er utviklerne som gjør det. Det er en vesentlig forskjell på hvordan det argumenteres for Høyres forslag.

Når Høyres representanter sier at de er veldig for en ansvarlig havvindutvikling, bør det være et tankekors at av de som stemmer for det forslaget som Høyre har fremmet i dag, er det altså 31 representanter, hvis jeg kan ta med Kristelig Folkeparti, det vet en jo ikke, som støtter dette, mens de 56 andre representantene som støtter det, har ett motiv, og det er å stoppe havvindutviklingen i Norge. Jeg synes dette er høyst merkverdig og høyst alvorlig, og det Høyre bidrar med her nå, er med respekt å melde en stor politisk risiko for framtidige investeringer i Norge.

Nikolai Astrup (H) [12:26:16]: Det blir nesten absurd når man hører representanten Vik, som fremstiller det å be om en ekstern kvalitetssikring av 35 mrd. kr av skattebetalernes penger som en begravelse for Høyres økonomiske ansvarlighet. Poenget er at det er det motsatte. Det er nettopp fordi vi er opptatt av økonomisk ansvarlighet at vi mener at dette prosjektet må være så solid som det bare kan, for vi har ikke råd til at det går galt. Det er grunnen til at staten har krav om å gjennomføre ekstern kvalitetssikring. Statsråden sier at det ikke er nødvendig å gjennomgå ekstern kvalitetssikring, fordi det er et støtteprogram. La meg igjen friske opp hans hukommelse og lese fra Finansdepartementets rundskriv nr. 108/2025, hvor det står: «dersom staten bidrar med hel eller delvis finansiering eller garanti av prosjektet». Det er jo definisjonen på et støtteprogram. Derfor er det ganske pussig at statsråden insisterer på å overdramatisere hva dette forslaget fra Høyre egentlig handler om.

Statsråden er opptatt av at dette prosjektet er utredet på alle bauger og kanter. Da burde han ikke ha noe å frykte. Det burde være i hans interesse at vi nettopp er helt sikre på at vi har tatt ned risikoen der det er mulig, og økt oppsiden der det er mulig, gjennom innretningen på programmet. Så garanterer statsråden for at vi ikke skal bruke en krone mer enn 35 mrd. kr, på dette. Det er jo ikke sant, for når vi har stilt spørsmål til departementet om beløpet skal inflasjonsjusteres frem til byggeperioden, inkludert byggeperioden eller i hele støtteperioden – forskjellen på dette er 20 år – svarer departementet at det vet de ikke. At alt er utredet på alle bauger og kanter, kan ikke være helt sant når man ikke klarer å svare på helt enkle spørsmål fra Stortinget. Derfor må dette kvalitetssikres, slik at vi øker risikoen for at dette går bra. Det bør være i alles økonomiske interesse.

Så er det noen som har forsøkt å dra paralleller til Melkøya. Det er, med respekt å melde, helt useriøst, for Melkøya var halvveis i løpet da det ble foreslått å snu. Det var tildelt og inngått kontrakter for mange milliarder kroner. Her har vi fremdeles tid til å gjøre dette. Vi har ikke foreslått verken å snu, utsette eller stanse prosjektet, vi har rett og slett foreslått at det skal gjennomføres en ekstern kvalitetssikring, som ikke vil forsinke prosjektet, fordi støtten ikke skal tildeles før tidligst om to–tre år, og vi runder antakelig 2030 før det er aktuelt å begynne å bygge.

Så til Merkesdal. Dette handler ikke om at vi er de som tror at vi kan fly. Det er det motsatte. Det er regjeringen som tror at den kan fly uten å være pilot. Vi ønsker å sikre oss at flyet både tar av og lander trygt, slik at leverandørindustrien og resten av kysten kommer styrket ut av dette. At ikke Arbeiderpartiet vil være med på det, mener jeg er meget spesielt.

Morten Sandanger (A) [12:29:39]: Rødt er et parti som liker å si at de lytter til fagbevegelsen og kjemper for arbeidsfolk. Problemet er bare at dette gjelder kun når det selv passer dem. Nå står vi her i dag og debatterer en sak der fagbevegelsen har vært klinkende klar: ikke tull med arbeidsplassene til folk i industrien.

Oljeskattepakken er over, og dermed er det en dupp i aktivitetsnivået i leverandørindustrien. Dette har ført til nedbemanning og permittering, som f.eks. på Rosenberg, hvor de har redusert arbeidsstokken kraftig. Og hva er den neste oppsvingen som de står klare til å jobbe for? Jo, det er havvind. Lyset i enden av denne tunnelen er havvindsatsingen. Nå er jeg og tusenvis av arbeidsfolk redd for at dette lyset isteden er et tog på vei mot oss, styrt av bl.a. representanten Marhaug.

Det er katastrofe for Rogaland hvis dette fører til at havvindsatsingen skrinlegges, slik som Rødt ønsker. Representanten Marhaug sa i dag på Politisk kvarter at det er ingen garantier for at dette prosjektet kommer norske verft til gode. Da anbefaler jeg representanten å ta turen ut til Buøy på Rosenberg neste gang hun er i Stavanger. Der kan de forklare henne at dette ikke er riktig.

Hvis det ikke er nok at en samlet fagbevegelse får Rødt til å innse at dette er dårlig politikk for arbeidsfolk, hadde jeg håpet at opprøret internt på grasrota deres hadde funket. Tillitsvalgte i partiet har gått ut offentlig og bedt sitt eget parti om å snu. Til og med sentralstyremedlemmer har tatt til orde for at dette er dårlig politikk.

At Rødt abdiserer som et parti som taler arbeidsfolks beste, er trist å se på. Vi trenger politikere som forstår industrien og kjemper for fagbevegelsen. For nå står vi her i dag, og en gjeng partier som ikke forstår industripolitikk, skal nå slå beina under verftsindustrien, noe av det fineste vi har langs kysten – gode arbeidsplasser som beriker lokalmiljøet, og som samfunnet er bygd rundt.

Jeg skal alltid i denne sal kjempe for fagbevegelsen, jeg skal alltid i denne sal kjempe for industrien, og jeg skal alltid i denne sal kjempe for arbeidsfolk, spesielt nå når Rødt har sluttet å gjøre det.

Til slutt vil jeg avslutte med en utfordring til representanten Marhaug. Når Rødt er for avvikling av norsk olje og gass, er mot oljeleting og skal avvikle havvindsatsingen – hva i all verden tenker hun at verftene skal jobbe med i framtiden hvis Rødt får det som de vil? Skal de tilbake til å lage fiskebåter, sånn som på begynnelsen av 1900-tallet?

Rikard Spets (FrP) [12:32:10]: Det snakkes mye fra denne talerstolen om omstilling og forutsigbarhet. Noe av det kanskje minst intelligente man som nasjon kan gjøre, er å subsidiere kraftproduksjon som produserer kraft for å levere til subsidiert forbruk. Det er det som er essensen av Arbeiderpartiets politikk her: å bygge ut subsidiert, uregulert kraft på sokkelen som skal brukes til subsidierte batterifabrikker, hydrogenproduksjon og ammoniakkproduksjon. Det eneste forutsigbare med dette er at det er skattebetalerne som må ta regningen.

Det snakkes mye om verftsindustrien og at dette er et angrep på verftsindustrien. Det er ingenting av det som produseres av verftsindustrien, som leveres i Norge. Det er et internasjonalt marked man leverer til. Aker Solutions ligger nå i forhandlinger med Rolls-Royce om å produsere modulære kjernekraftverk, og de skal altså serieprodusere kjernekraft i Norge. Da må jo den logiske slutningen til Arbeiderpartiet være at vi må subsidiere kjernekraft på hver holme i Norge. Det er det eneste logiske man kan trekke ut av det.

Høyres forslag tror jeg kommer til å fortelle oss det vi allerede vet: Det er ikke lønnsomt, det er ikke et effektivt klimatiltak. Og det er greit at vi nå får de tallene på bordet, før det går videre.

Så til politisk risiko og hopp-og-sprett-politikk, som det ble sagt her nå: Selve begrepet politisk risiko er jo noe Arbeiderpartiet har funnet opp på sin vakt. De har ansatt en hel konsulentbransje i Oslo for å levere rapporter om politisk risiko. Dette startet da Aasland og resten av Arbeiderparti-regjeringen inntok regjeringskontorene.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [12:34:40]: Høyre og Fremskrittspartiet har åpenbart abdisert som næringspartier. Det har vi sett nå, og vi så det da de fjernet avgifter verdt 5,5 mrd. kr over natten før påske. Det er gammelt nytt. Nå har vi diskutert det allerede, og jeg har holdt et innlegg om det.

Jeg har lyst til å rette oppmerksomheten mot Rødts standpunkt i denne saken. Representanten Marhaug kalte den motstanden vi har sett de siste dagene, en velregissert lobbykampanje. Det er det ikke. Det vi har sett nå, er at veldig mange, både fagbevegelsen og industrien, de som jobber i leverandørindustrien og på verftene, NHO, LO, en rekke av Rødts egne tillitsvalgte og en rekke av Høyres egne tillitsvalgte, sammen går ut og sier at dette er dårlig politikk og et dårlig vedtak. Det er ikke en velregissert lobbykampanje. Det er rett og slett uenighet om et standpunkt som Rødt tar, som ofrer og setter arbeidsplasser, klimamål og forutsigbarhet for næringslivet på spill.

Når en samlet industri, fagbevegelse og klimabevegelse advarer om konsekvensene, er jeg helt ærlig skuffet over at Rødt stiller seg skulder ved skulder med Fremskrittspartiet, Høyre og KrF i en sak som risikerer å koste arbeidsplasser langs kysten og bremse en av våre viktigste klimasatsinger. Det er, med all respekt, et bemerkelsesverdig valg, mener jeg.

Rødt er imot mer vindkraft og mer vannkraft, de er også for makspris på strøm og vil legge ned olje- og gassnæringen, sånn som vi i Miljøpartiet De Grønne også vil. Det er helt greit, men jeg sliter med å forstå hvor man skal finne kraften fra når man er imot enhver ny satsing på den industrien som kan være en del av klimaløsningen etter at vi skal erstatte den fossile energibruken vår i Norge med fornybar kraft. Da er spørsmålet: Hva er man villig til å ofre? Er det klimamålene, er det arbeidsplassene, er det leverandørindustrien? Hva er man villig til å ofre? For noe er det.

Havvind er, som alle andre næringer, ikke risikofritt, men jeg mener at alternativet er så mye verre: det å ikke være i stand til å dekke framtidens energibehov eller å kutte norske utslipp. Det er også å fortelle alle arbeidsfolk og hele fornybarnæringen at norske politiske vedtak gjelder, men kun til Høyre og co. plutselig bestemmer seg for at de ikke gjør det lenger. Jeg mener det er en bekymringsverdig presedens som Høyre og resten av partiene som støtter dette forslaget, er i ferd med å lage. Jeg mener at det ikke bare skaper uforutsigbarhet for klimamålene, for klimaomstillingen, men også for hele næringslivet og alle de som ønsker å satse på norsk næringsliv. Det er bekymringsverdig, og jeg håper at partiene tar til vettet i løpet av debatten.

Rune Støstad (A) [12:37:31]: Energiministeren startet sitt innlegg med å si at dette er en spesiell sak, og det har han virkelig helt rett i. Det er veldig spesielt å sitte og lytte til debatten og spesielt lytte til Høyres representanter. Det er helt legitimt å være både for og imot havvind, men dette handler ikke om å være for eller imot. Det er ikke hver dag Stortinget og et parti på Stortinget ønsker å åpne en ny runde etter at vedtak er fattet, konkurransen er i gang og bedriftene har innrettet seg etter de vedtak Stortinget har fattet.

Høyre begrunner forslaget sitt med at de ønsker en forsvarlig og ansvarlig tilrettelegging for havvind, men hva er ansvarlig med å skape usikkerhet etter at løpet har startet? NHO advarer, Norsk industri advarer, Offshore Norge advarer, verftsindustrien advarer, fagbevegelsen advarer og Høyres egne tillitsvalgte og folkevalgte langs hele kysten advarer og ber dem snu. Likevel velger Høyre å overkjøre alle de gode kreftene, velger å overkjøre sine egne.

Det handler ikke om å være for eller imot havvind. Dette handler om bedrifter over hele landet – verft, leverandørbedrifter, teknologibedrifter og industribedrifter, en næring som bare i fjor omsatte for 60 mrd. kr. Stortinget har sagt ja, ESA har sagt ja, og private selskaper har investert og har forberedt seg. Så kommer Høyre og vil ha en ny runde. Det er ikke kvalitetssikring, dette er rett og slett en omkamp. Det alvorlige er det signalet dette sender. For hvis næringslivet ikke kan stole på vedtak fattet i denne salen, hvordan skal en da få privat kapital til å satse på nye næringer i Norge? Det handler derfor ikke om Utsira Nord, det handler om tilliten mellom politikere og næringslivet.

Høyre har sagt og gjentatt i debatten at de ønsker mer kraft, flere arbeidsplasser og nye næringer. Men i dag fremmer de altså et forslag som får flertall, og et forslag som risikerer å sette en hel framtidsnæring på pause. Derfor er Høyre helt umulig å kjenne igjen i denne saken. Partiet som liker å omtale seg som næringslivets parti, velger i dag å gå imot næringslivet, arbeidstakere og sine egne folk langs kysten. Det er ikke ansvarlig politikk, det er uansvarlig økonomisk politikk.

Torbjørn Vereide (A) [12:40:43]: Landet vårt treng meir kraft, kysten vår treng meir industri. Frå Agder til Vestland står verft, leverandørindustri, fagarbeidarar og lokalsamfunn klare til å satse på havvind. I dag skapar Høgre usikkerheit om den satsinga, usikkerheit om kraft og usikkerheit om arbeidsplassar. 30 aktørar frå næringslivet, frå fagrørsla og frå maritime miljø varslar at Høgre med deira forslag i dag kan velte heile Utsira Nord, at dominoeffekten kan bli alvorleg langs heile kysten.

Eg trur ein skal tenkje litt på det når ein har eit forslag som i all hovudsak berre blir tilflokka og tiljubla av parti som ønskjer å stikke kniven inn i havvindsatsinga. Er det verkeleg då ei sikring, eller er det ein dolk? Påskotet til at Høgre har vore så usynleg det siste halvåret, har vore at dei har reist rundt for å lytte. Har dei lytta til næring og industri? Har dei lytta til sin eigen Høgre-ordførar, Monika Lindanger i Tysvær, som seier at dette vil skape usikkerheit og i verste fall kan velte heile det flytande havvindprosjektet Utsira Nord, og setje satsinga utanfor Rogaland i sin heilskap i spel? Har dei lytta til ho?

Stortinget har allereie behandla støtteordninga for Utsira Nord. Vi har vedteke rammene, ESA har godkjent ordninga, konkurransen er i gang, området er tildelt og Noreg har bedt næringane om å satse. Då blir det litt useriøst å kome i runde to og spenne krokfot.

Vi har levd av havet før – av fisk, av frakt og energi.

No ser vi vinden inn frå sør gjev oss arbeid og ny industri.

La oss byggje havvind og la oss satse, er rop frå næring og arbeidsfolk,

men med Høgres forslag kan det kollapse, dei kallar det for sikring, men hold ein dolk.

Noreg treng meir kraft, kysten vår treng meir industri. I dag er ein mørk dag for begge delar.

Linda Monsen Merkesdal (A) [12:43:11]: Når ein lyttar til Høgre i denne debatten, kan det høyrest ut som at desse synspunkta er noko Arbeidarpartiet står aleine om. Slik er det på ingen måte. I denne debatten er Arbeidarpartiet meiningsberarar for ein heil bransje, for organisasjonslivet og for arbeidsplassar langs kysten. Dette er ikkje noko Arbeidarpartiet har sete og kokkelert saman nede på kontoret; det er gjort i kontakt med næringslivet langs heile kysten.

I representanten Astrups innlegg er han berre med på å forsterka mitt poeng med at ein av to menn tenkjer at dei kan styra eit fly utan kunnskap.

Representanten Spets seier at han er for og støttar forslaget frå bl.a. Høgre. Då må eg stilla spørsmålet: Er Framstegspartiet blitt for å auka byråkratiet? Det er litt sjølvmotseiande at FrP skal støtta eit forslag om å undersøkja subsidiane. For meg verkar det litt sjølvmotseiande, men så er òg Framstegspartiet eit parti som har bygd politikken sin på misnøye i samfunnet, og ikkje på moglegheiter. Me veit jo at er det noko havvindnæringa kan gje oss no, er det moglegheiter. Det har vore løfta av fleire representantar frå Arbeidarpartiet frå denne talarstolen.

Eg skal vera grei og ikkje nemna representantar frå mitt eige fylke som sikkert har vondt i dag på grunn av Høgres politikk, men eg kan igjen nemna f.eks. Aibel på Ågotnes, Aker Solutions på Stord, Wergeland Group i Sløvågen og DOF på Austevoll, som er leverandørar og produsentar av komponentar til havvindmøller, som er viktige næringar for oss.

Eg stiller meg òg spørjande til det representanten frå Raudt seier om at undersøkingar viser at folk er imot, for BOW på Universitetet i Bergen og Offshore Norge viser til at det er ei overvekt av folk som støttar havvindnæringa.

Statsråd Terje Aasland [12:46:14]: Representanten Astrup reiste spørsmål om inflasjonsjusteringen. Da kan jeg bare svare representanten Astrup at støttebeløpet som avgjøres i konkurransen, skal inflasjonsjusteres fram til tidspunktet for idriftsettelse av prosjektet.

Da jeg tok min utdannelse, hadde jeg på meg vernesko, kjeledress og hjelm. Det er en utdannelse jeg er veldig godt fornøyd med. Jeg tror jeg representerer ganske bredt, arbeidsfolk også, men jeg prøver hele tiden å sette meg inn i andres situasjoner og reflektere litt – f.eks. inne i et styrerom. Hvordan vil et styre som f.eks. allerede har satset mye penger på å vinne et havvindprosjekt, vurdere et forslag fra Stortinget hvor Stortinget ber regjeringen legge fram en egen sak med ekstern kvalitetssikring, samfunnsøkonomisk analyse og vurdering av teknologiutviklingspotensialet for støtteprogrammet for flytende havvind, slik at Stortinget kan behandle saken før det inngås forpliktelser basert på vedtak, osv.?

Det er noen her som har sittet i noen styrer. Hvordan ville de tenkt når det påløper millioner av kroner ukentlig for å utvikle prosjektet og ikke få stans i prosjektet? Jeg tror en naturlig reaksjon fra et styre, og ikke minst fra en styreleder, ville vært at nå må en avvente og se situasjonen an. I så fall er det ganske dramatisk, for kostnadene løper jo hvis en skal utvikle prosjektet i fortsettelsen.

Det er ingen tvil om at det som skjer her i denne salen i dag, ved votering, er å utsette disse prosjektene for betydelig politisk risiko. En aner jo ikke hva Høyre vil gjøre når en kommer tilbake med en sak om dette, men det vi vet, er at av dem som støtter Høyres forslag, vil i hvert fall 56 representanter gå på denne talerstolen og prinsipielt argumentere mot støtte til havvind. Er det en ansvarlig utvikling av det havvindpotensialet og de mulighetene vi har på norsk sokkel? Svaret er opplagt: Nei, det er det ikke.

Ole Herman Sveian (Sp) [12:49:20]: Jeg sa i mitt forrige innlegg at vi kommer til å trenge både arbeidsplasser og fornybar kraft i dette landet i framtiden. Hvis vi skal få til det, må vi klare å skape en sikkerhet rundt – dugnaden er vel et dårlig ord, men det samarbeidet som skal til for å få utnyttet de mulighetene som ligger i det. Vi må bruke dette til å bygge landet videre og trygge arbeidsplasser. Mange ser på dette som det neste store industrieventyret for Norge, og det kommer tydelig til uttrykk i tilbakemeldingene vi får i denne saken.

Vi klarte å samle oss om å satse på store, og det man også kan omtale som vidløftige, prosjekter for nasjonen før vi også hadde oljeinntektene å bruke. Nå har vi enda mer muskler til å kunne gå inn i sånne prosjekter. Når man da har lagt opp til et støttenivå på inntil 36 mrd. kr i en statlig støttepakke, er det noe helt annet enn å gi direkte statsstøtte.

Skal vi ha trygge lokalsamfunn med aktive folk og aktivt næringsliv langs kysten, må vi ha forutsigbarhet og langsiktighet som viktige bærebjelker. Lokalsamfunnene trenger trygghet for arbeidsplassene, folk trenger trygghet for inntekt, og de trenger framtidstro. Hvis vi har den forutsigbarheten, har vi også den kraften som ligger i å utløse privat satsing og kapital for å være med oss på å få dette til å leve langs kysten, og å gi næringslivet gode vilkår.

Jeg ble litt skremt da jeg hørte representanten fra Rødt snakke om at vi ikke måtte la næringslivet diktere vedtakene vi skal gjøre i denne salen. Jeg tror det kan være et klokt råd at vi i hvert fall lytter til næringslivet, som skal bruke den private kapitalen, sammen med de rammebetingelsene som vi fra denne salen legger, for å sørge for at hjulene går rundt.

Man snakker om at mye av de varene som lages, kjøpes i et internasjonalt marked. Jeg synes også det er riktig at vi posisjonerer Norge for å bruke teknologien som er verdensledende, til også både å kunne selge i et internasjonalt marked og å være attraktive, både for norske og internasjonale kunder.

Jeg står på det jeg sa innledningsvis, at vi nå har havnet der at man ved å vedta dette forslaget har klart å skape en usikkerhet som havner på kant med brede folkelige allianser, fagforeninger, næringsliv, kommuner, regionråd, fylkeskommuner osv. langs kysten. Det trenger vi ikke. Vi trenger arbeidsplasser og fornybar kraft i framtiden, ikke den usikkerheten.

Lars Haltbrekken (SV) [12:52:26]: Det er noe «trumpsk» over det Høyre nå gjør, hvor de legger store hindringer i veien for næringslivet og endrer spillereglene etter at spillet er satt i gang. Det er akkurat det samme som vi ser hos den amerikanske presidenten.

Høyre sier at de er et ansvarlig parti som bare vil ha kvalitetssikret. Hvor var den ansvarligheten dagen før påske, da Høyre på 24 timer var med på å svi av 5,6 mrd. kr – på 24 timer, uten noen som helst slags vurdering av konsekvensene, for det var ikke viktig? Det står ikke til troende.

Jeg tror kanskje ikke at Høyre egentlig ønsket flertall for sitt forslag her i dag. Jeg tror de ble tatt på senga. Det viser, hvis jeg har rett, hvor utrolig korttenkt de er blitt der i gården.

Vi får også høre at det har vært en velregissert lobbykampanje den siste tiden. Jeg har hatt besøk av lokale tillitsvalgte i fagbevegelsen som er bekymret for arbeidsplassene sine. De er redde for at ordrebøkene på Aker Stord og Aker Verdal skal gå tomme. De er klare til å ta imot ordrer om å bygge flytende havvind. Hvorfor bruke ord som «velregissert lobbykampanje» om det disse menneskene gjør? Er det for å sverte deres kamp for arbeidsplassene?

Naturen er under et hardt press. Klimakrisen truer også naturen. Derfor har to av Norges fremste naturforskere, Dag O. Hessen ved Universitetet i Oslo og Vigdis Vandvik ved Universitetet i Bergen, advart mot den omkampen som Høyre nå legger opp til. De to, Norges fremste naturforskere, har stor tro på at havvind kan være en del av løsningen framover.

Aleksander Stokkebø (H) [12:55:40]: Representanten Vik sier hun har møtt opp til begravelse for en forutsigbar næringspolitikk. Til det har hun møtt opp fem år for sent. Hvor var Vik da Ap satte seg i cockpiten og begynte å påføre næringslivet skattesjokk etter skattesjokk, da man bremset kraftutbyggingen, eller da man ikke tok seg bryet med å skikkelig kvalitetssikre og forankre havvindsatsingen i et bredt storting? Hvor var man da regjeringen innført nye kriterier for Utsira Nord-prosjektet underveis, slik at konkurransen i prosjektet ble mindre og mulighetene for kostnadsreduksjoner tilsvarende mindre?

Høyre er for en forsvarlig tilrettelegging av bunnfast og flytende havvind. Nettopp derfor ber vi om ekstern kvalitetssikring og en bred parlamentarisk forankring. Det har vi sagt fra start, og det er det vi nå ber om igjen. Samtidig har vi satt en tydelig frist, og vi forventer at regjeringen gjennomfører kvalitetssikringen effektivt, slik at den blir klar i god tid. Det er på tide at regjeringen begynner å gjøre jobben sin.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [12:56:54]: Når Fremskrittspartiet nå vil stemme for Høyres forslag, gjør vi det fordi det er det første steget på veien mot å stanse sløsingen av milliarder av kroner i subsidier til havvind. Det vi trenger framover nå, er en oljeaktivitetspakke, ikke flere milliarder i subsidier til ulønnsom havvind.

Jeg ble litt bekymret da jeg hørte statsråden prøvde å bortforklare hva forslaget til Høyre faktisk er. Spørsmålet jeg sitter igjen med, er om han faktisk vil følge opp Stortingets vedtak.

Til slutt vil jeg si at jeg håper vi kan begynne å tenke oss om to ganger før vi inngår den typen vedtak som vi har gjort tidligere, med enorme milliardbeløp som kunne vært brukt til noe mer fornuftig. Når en som stat må peke ut vinnere, er det en gambling med høy risiko av skattebetalernes penger.

Sofie Marhaug (R) [12:57:57]: Til representanten Merkesdal: Jeg sa at motstanden mot havvind er størst på Vestlandet og i Sør-Norge, og at støtten til havvind er størst i Oslo. Det viser forskningen.

Til representanten Sandanger: Jeg har allerede vært på verftet Worley Rosenberg flere ganger. Jeg mener Arbeiderpartiet og andre partier som er veldig entusiastiske rundt havvindsatsingen, kaster blår i øynene på industrifolk i hele Norge. Det er ikke riktig at havvind kan erstatte oljenæringen. Det må man gjerne ønske seg, men det har ikke noe med realitetene å gjøre. Det hjelper ikke å på veien latterliggjøre og håne skipsverftsindustrien, som faktisk er et av beinene vi skal stå på når oljen tar slutt. Det blir ikke mer sant av den grunn.

Ellers vil jeg minne MDG om at de i programmet sitt er imot å bygge ut havvind i områder det går fugletrekk. Utsira Nord er et internasjonalt fugletrekk.

Grunde Almeland (V) [12:59:13]: Oljenæringen har tjent Norge godt. Den tjener Norge godt, og den kommer også til å tjene Norge godt i årene framover, men den kommer ikke til å tjene Norge godt for alltid. I denne sal har vi mange diskusjoner om når det sluttpunktet vil være, men uavhengig av når vi mener det skal være, vil det på et tidspunkt ta slutt. Det ansvarlige å gjøre da er å sørge for at vi har noe å leve av i etterkant av dette.

Jeg tror ingen her har noen form for illusjon om at enkeltindustrier skal ta over for det fantastiske bidraget oljenæringen har gitt til norsk økonomi og norsk velferd, men hvis noe skal ta over, er det en rekke ulike industrier. Norge er ikke så likt Iran, men ganske likt Iran på ett punkt, og det er konsentrasjonen av industri, altså hvor avhengig vi er av enkeltindustrier for vår økonomi. For å prøve å ligne litt mindre på Iran og litt mer på de fleste andre velstående stater i verden, må vi klare å diversifisere industrien vår mer enn det vi gjør akkurat nå. Da trenger vi at staten er med når private aktører ønsker å ta risiko, når de ønsker å være med på å utvikle og teste ut noe nytt. Lykkes vi med det, klarer vi å skape ny industri som samlet sett kan sørge for velstand og velferd i framtiden.

Høyre og representanten Astrup virker å være helt opphengt i at de for flere år siden tapte et vedtak i Stortinget. Venstre har også tapt vedtak i Stortinget før. Så ærlig kan jeg være. Men akkurat når det gjelder denne typen vedtak, der man gir tydelige beskjeder til næringslivet, må man, hvis man ønsker å være ansvarlig, stå ved de vedtakene selv om det noen ganger er veldig fristende å ri kjepphestene sine inn i solnedgangen.

Uansett hvor mange ganger man gjentar at man ønsker forutsigbarhet, er det, som jeg også sa i mitt første innlegg, til syvende og sist hva man faktisk vedtar og gjør her, som er avgjørende for om den forutsigbarheten er reell eller ikke. Akkurat nå er flertallet på Stortinget så usikkert og så ustabilt at internasjonale investorer vegrer seg for å investere i Norge. Norske industriaktører vegrer seg for nyinvesteringer, og resultatet er at Norge stopper opp når vi hadde trengt å omstille oss.

Jeg skulle ønske at denne salen ønsket mer for norsk velstand, norsk velferd og norsk næringsliv.

Mani Hussaini (A) [13:02:31]: Det har vært en fornøyelse å høre på debatten. Vi har lært noen lekser underveis. Rødt mener dette på veldig mange måter ligner på Melkøya og den behandlingen det fikk. Høyre mener at det overhodet ikke gjør det. Jeg tror vi skal lytte til dem som har skoene på – til industrien, til fagbevegelsen, til alle dem som har ønsket å investere i havvind – som sier at dette er prikk likt det som skjedde for bare noen måneder siden.

Den andre leksen er at FrP setter verdensrekord i vingling, og nok en gang kan vi dra en parallell til Melkøya. Først var de for å stoppe de prosjektene. Så var det et par uker med frislipp, da representanten Wara sa at de ikke skulle stoppe det, for det hadde kommet for langt. Så snudde de i siste liten og stemte for å trekke tilbake tillatelsene.

Jammen har de gjort det i denne saken også. Først sa de at de ikke kom til å støtte Høyre, og det var ikke en misforståelse. Representanten Sylvi Listhaug er helt rå på å kalle en spade for en spade. Hun sa tydelig – den 7. mai, i Finansavisen – at Høyre bare kunne glemme det, de kom aldri til å stemme for det forslaget. Hva gjør FrP i dag? Jo, de stemmer for forslaget.

FrP er i hvert fall god på dette ene. Det er å vingle fra den ene siden til den andre.

Den tredje leksen er at alt Rødt ikke liker, kalles for en lobbykampanje, selv når det kommer fra deres egne. Det mener jeg vi skal huske til neste gang. Når det er saker Rødt er opptatt av, er det helt innafor. Når de er uenig, er det en lobbykampanje. Jeg mener Rødt hadde hatt godt av å lytte til de innspillene som har kommet i denne saken.

En fjerde lekse er at Høyre nekter å lytte. Alle advarer om hva dette forslaget vil innebære, og det handler ikke først og fremst om støttenivået, om havvind, men om hvilket signal man sender. Vi har i denne debatten ramset opp hvilke aktører som har advart Høyre – mye deres egne. Når det partiet som sikrer flertall for Høyres forslag, sier: Ja, dette stemmer vi for, for å starte slutten på havvindsatsingen – da bør kanskje Høyre lytte. Jeg er redd for at representanten Astrup har for mye innflytelse i Høyre. Jeg tror at hvis det hadde vært noen andre som ledet an i denne saken, hadde man nok snudd. Det er ikke for sent å snu.

Vi har noen timer igjen til vi skal stemme. Jeg håper lederen i Høyre lytter til de signalene som nå kommer, og kanskje vurderer å snu – eventuelt å trekke saken tilbake.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [13:05:46]: Jeg registrerer at representanten Sivertsen har brukt hvert eneste innlegg på å snakke om behovet for en ny oljeskattepakke. Altså: Hvem er det som har bedt om en ny oljeskattepakke? Det er ingen. Det er ikke oljenæringen selv, det er ikke leverandørindustrien, det er ikke verftene, det er ikke fagbevegelsen, og det er ikke næringslivet. Selv Aker BP-sjefen har sagt at oljeskattepakken fra 2020 ble unødvendig dyr og har spesifisert at når de ber om en ny aktivitetspakke, innebærer det ikke nye skattefordeler. Ingen har bedt om en ny oljeskattepakke. Likevel står Fremskrittspartiet på sitt, men nekter å ta inn over seg at fagbevegelsen, næringslivet og industrien – alle – ber dem om å snu i spørsmålet om havvind. Det er ikke interessant i det hele tatt.

Jeg har lyst til å gjenta det: De som må bære konsekvensene av dette stuntet, er ikke representantene som sitter i denne salen. Det er de som har skoene på, som jobber rundt omkring i dette landet og har forventet at Stortinget skal fortsette å stille seg bak den nye grønne industrisatsingen.

Vær så snill – man har tid. Jeg vil be representantene fra Høyre, Rødt, KrF (presidenten klubber) og Fremskrittspartiet om å snu.

Lars Haltbrekken (SV) [13:07:07]: Jeg skal fortsette der representanten Sjursæther ble klubbet, for det var et godt innlegg.

Representanten Sivertsen fra Fremskrittspartiet sier at vi må tenke oss om to ganger før vi bruker milliarder av kroner. Dette er representanten som for noen uker siden foreslo en ny skattepakke til oljeindustrien gjennom et Dokument 8-forslag i Stortinget – nye milliardlettelser til direktørene i oljeselskapene, og det selv uten at de har bedt om det. Så lenge det er subsidier og støtte til fossil, forurensende industri, kan du være trygg på at Fremskrittspartiet stiller opp uten å nøle. De er med til og med ivrige etter å dele ut penger som ingen har bedt om. Hvis oljeselskapene blir spurt om de vil ha milliarder, sier de selvfølgelig ja takk. Jeg frykter at dette er en døråpner for en sånn skattepakke.

Solveig Vik (A) [13:08:22]: Det virker litt som at representanten Stokkebø er i en litt presset situasjon. Det kan godt hende at presset hjemmefra endelig begynner å inntreffe. Kanskje er det ordførerne som endelig har nådd inn. Kanskje er det næringslivet hjemme som ikke lenger har tillit, som begynner å påvirke. Det er gjerne derfor han har behov for å bruke litt strengere stemme for å dekke over den politikken han i dag ønsker å stemme for. Det er en industri han egentlig har vært for hele veien. Han later som at han er for det i dag også, men stemmer motsatt, så jeg er spent på hvordan det kommer til å utvikle seg videre.

Det må gjøre vondt. Det må gjøre vondt når du sier nei til egen industri, nei til arbeidsplasser hjemme hos deg selv, og nei til aktivitet på verftene som sårt trenger det. Det burde det gjøre.

Jeg tenkte egentlig å takke for debatten. Det har vært mye engasjement. Jeg vil gjerne minne om en siste gang at det ikke er for sent å snu. Det trenger ikke bli en begravelse i dag. Takk til dem som har lyttet. Det er mye folk som har fulgt med i dag. Det er mye folk som har hørt på debatten. Takk til alle som har vært tydelige i dialogen, til alle partier – og det er ikke for sent å snu.

Ole Herman Sveian (Sp) [13:10:58] (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Saken dreier seg om å gjøre tiltak for å styrke forsyningssikkerheten i det norske kraftmarkedet ved å ta større kontroll over krafteksporten. Komiteen har i brev til Energidepartementet ved statsråd Aasland bedt om en vurdering av forslaget, og statsrådens uttalelse følger vedlagt i saken. Komiteen inviterte til skriftlig høring i saken og mottok fire høringsinnspill innen høringsfristen. De ulike partiene vil i debatten redegjøre for sine meninger, regner jeg med, så jeg går over til å snakke om Senterpartiets holdninger i denne saken.

Norge har i dag et rekordstort kraftoverskudd. I 2025 eksporterte vi netto 22,8 TWh strøm, det høyeste nivået som noen gang er registrert. Samtidig har norske husholdninger og bedrifter de siste årene opplevd historisk høye og ustabile strømpriser. Rikelig tilgang på ren, regulerbar og rimelig fornybar kraft har vært en forutsetning for utvikling av industri og det norske velferdssamfunnet. I årene framover forventes det et stort behov for ny kraft. På samme tid henger utbygging av ny kraftnettinfrastruktur etter.

Senterpartiet vil at hele Norge skal oppleve vekst, utvikling og omstilling. Da må det sikres fortsatt kraftoverskudd, prissmitten fra Europa må reduseres mest mulig, og den nasjonale kontrollen over energipolitikken må styrkes. EUs regler for energimarkedet og forbudet mot eksportrestriksjoner på strøm for å redusere strømprisene resulterer i for høy etterspørsel sammenlignet med tilbudet av kraft.

Energipolitikken skal styres av norske folkevalgte. Senterpartiet vil alltid arbeide for suverenitet og nasjonal kontroll i energipolitikken. For husholdningene har Norgespris gitt en viss trygghet. For næringslivet er situasjonen en annen. Mange bedrifter opplever at det som i generasjoner har vært Norges viktigste konkurransefortrinn, tilgang på rimelig og fornybar kraft, gradvis er blitt svekket. Vi ser at dagens markedsmodell innebærer en risiko for at vannmagasinene tappes ned når eksportetterspørselen er høy. Erfaringene fra 2021 viste hvor sårbart dette kan være.

Forsyningssikkerheten må alltid komme først. Norske vannmagasiner er ikke bare energilagre, de er selve grunnlaget for vår regulerbare kraftproduksjon. Derfor trenger vi sterkere nasjonal kontroll med krafteksporten. Statnett bør få fullmakt til å redusere eksportkapasiteten når fyllingsgraden i de viktigste vannmagasinene faller under normale nivåer. Det vil sikre at vi ikke eksporterer kraft på bekostning av norsk forsyningssikkerhet.

Vi mener også at avtalene om kabler til Tyskland og Storbritannia må reforhandles. Konsesjonen må åpne for endringer når allmenne hensyn gjør det nødvendig. At norske strømpriser i perioder ikke lenger reflekterer kostnaden ved norsk vannkraft, eller at forsyningssikkerheten utfordres, er eksempler på allmenne hensyn som må gjøres gjeldende. Tiden er inne for å ta tilbake styringen over norsk kraftpolitikk og sette forsyningssikkerheten først. Jeg tar opp de forslagene Senterpartiet er med på.

Mani Hussaini (A) [13:14:17] (komiteens leder): Forsyningssikkerhet er kanskje det aller viktigste ansvaret vi har i energipolitikken. Folk skal være trygge på at strømmen er der når de trenger den, og norsk industri skal kunne stole på at energisystemet fungerer, også i krevende tider. Erfaringene fra energikrisen i 2022 viste oss hvor viktig dette er. Derfor tok regjeringen grep for å styrke den norske forsyningssikkerheten. I 2024 ble det vedtatt en ny styringsmekanisme som gir energimyndighetene flere og bedre verktøy enn tidligere. Kraftprodusentene må nå ha strategier for hvordan vannmagasinene skal disponeres for å ivareta forsyningssikkerheten, og myndighetene kan gripe inn tidligere dersom det oppstår risiko for energiknapphet.

Arbeiderpartiet mener dette er en mer treffsikker og ansvarlig løsning enn forslaget om automatiske begrensninger i strømeksporten, basert på fyllingsgraden i enkelte magasiner. Kraftsystemet vårt er komplekst, og det krever helhetlige vurderinger. Derfor trenger vi virkemidler som gir myndighetene kontroll, samtidig som vi bevarer den fleksibiliteten som har vært en styrke i det norske kraftsystemet gjennom mange tiår. Det er også viktig å huske at kraftutveksling går begge veier. Dersom Norge ensidig reduserer eller stopper eksportkapasiteten, kan det også påvirke vår tilgang på import når vi har behov for det. I år med lite nedbør eller svakt tilsig kan import være viktig for å sikre strømforsyningen. Derfor må vi være varsomme med tiltak som kan svekke den langsiktige forsyningssikkerheten.

Samtidig er Arbeiderpartiet opptatt av at hensynet til norske strømpriser og norske interesser skal veie tungt. Derfor har vi vært tydelige på at vi ikke ønsker å legge til rette for nye utenlandskabler. Når Skagerrak 1 og 2 nærmer seg slutten av sin tekniske levetid, vil spørsmålet om framtidige løsninger måtte vurderes. Arbeiderpartiet er skeptisk til en fornyelse av disse forbindelsene. Eventuelle beslutninger må bygge på solid grunnlag. Det er viktig å ha god kunnskap om hvilke konsekvenser ulike alternativer kan få for strømpriser, forsyningssikkerhet og kraftsystemet som helhet.

Til syvende og sist handler dette om å sikre norske interesser, og som jeg var inne på i saken om ACER, er det for oss i Arbeiderpartiet nødvendig å gjenta at Norge har nasjonal kontroll over egne naturressurser, at det er norske myndigheter som avgjør om det skal bygges kraftverk, og at det er norske myndigheter som avgjør om det gis konsesjon til strømnettet eller etableres utenlandskabler, og disse beslutningene tas i dette rommet.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [13:17:27]: Fremskrittspartiet er sterkt bekymret for økt integrasjon med det europeiske kraftmarkedet. I praksis har det flyttet prisdannelsen i det norske kraftsystemet nærmere et system som er preget av knapphet og høye kostnader. Dessverre mener vi at vi står overfor en systematisk prissmitte som ikke står i forhold til den norske kraftbalansen, og at dagens regime i for liten grad tar høyde for variasjoner i hydrologi og magasinfylling.

Det er en svakhet ved dagens modell at eksportkapasiteten i liten grad justeres i takt med den faktiske forsyningssituasjonen. Det er det på tide å gjøre noe med. Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å etablere en tydelig styringsmekanisme hvor Statnett pålegges å gjøre kontinuerlige vurderinger og får fullmakt til å redusere eksportkapasiteten når fyllingsgraden i sentrale vannmagasiner er under historisk mediannivå, slik at nasjonal forsyningssikkerhet gis reell prioritet i perioder med økt risiko.

For det handler om beredskap. Det handler om næringsliv, og det handler om innbyggerne våre og at de skal tilgang på rimelig kraft, slik som arvesølvet har gitt oss gjennom vannkraften i mange år.

Dagens avtaler og markedsdesign knyttet til utenlandskablene ivaretar i begrenset grad norske hensyn. De ivaretar ikke prisstabilitet og industriell konkurransekraft. Det er derfor nødvendig å ta initiativ til reforhandling av avtalene knyttet til kablene til Tyskland og Storbritannia, så vi får stanset en ufordelaktig kraftflyt og stanset prissmitten. Derfor trenger vi en enda tydeligere energipolitisk kurs, hvor hensynet til forsyningssikkerhet, prisstabilitet og nasjonal verdiskaping gis forrang, og at vi i Norge ikke står igjen som EUs grønne batteri. Nå må vi tenke på norske interesser.

Så må vi få en slutt på snikfornyingen av utenlandskabler som NVE holder på med, og som energiministeren er vel kjent med. Derfor foreslår vi å instruere NVE til å avslutte arbeidet med Skagerrak 1 og 2.

Jeg viser til forslagene Fremskrittspartiet er en del av.

Sofie Marhaug (R) [13:19:37]: Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, varslet i forrige uke følgende i en pressemelding:

«De neste månedene forventer NVE at fyllingsgraden i flere norske vannkraftmagasiner blir lavere enn den har vært de siste 30 årene.»

Nivåene i vannmagasinene er lave og langt under medianen i Sør-Norge. Også den hydrologiske balansen – hvor mye strøm vi har på lager – er kritisk. Når det er lav snømengde i fjellet, er tilsiget begrenset også utover det som vi kan måle i magasinene fra uke til uke-

I høst og vinter ble det dessuten eksportert veldig mye. Det har også selvfølgelig betydning for den situasjonen vi nå befinner oss i. Fremdeles eksporteres det. På tross av at regjeringen i sin tid innførte det de kalte for en styringsmekanisme for krafteksport, later det til at kraftprodusentene kan tillate seg nesten hva som helst. De tjener penger på massiv eksport om vinteren og tomme magasiner om sommeren. Begge deler er bedriftsøkonomisk lønnsomt for dem. Spørsmålet er om det gagner samfunnet i samme grad.

Rødt mener at vi må iverksette en rekke tiltak for å begrense krafteksporten. Dette handler om flere ting samtidig. Det handler om Norges egen forsyningssikkerhet, det handler om miljøet i vassdragene våre knyttet til kraftproduksjonen, og det handler selvfølgelig også om konkurransefortrinnet med lave, forutsigbare strømpriser.

Derfor fremmer Rødt i denne saken flere forslag som handler om å begrense nedtappingen av magasinene, om å reforhandle avtalene for utenlandskablene og om å ikke bygge enda flere. Verken såkalte hybridkabler, som i virkeligheten bare er et fint ord for utenlandskabler, eller danmarkskabler bør bygges. Det siste gikk regjeringen til valg på at de ikke skulle bygge. Likevel utredes byggingen av disse kablene. Rødt mener dessuten at en slik beslutning ikke skal tas av departementet alene, men forelegges Stortinget. Det er et politisk problem at det har blitt bygget utenlandskabler, med store konsekvenser for norsk næringsliv og folk flest, uten at dette engang har vært oppe til politisk behandling i det norske storting.

Rødt er skuffet over at Norge stiller seg i denne situasjonen, der smale interesser, altså kraftprodusentenes interesser, får forrang for samfunnsinteresser, foran hensynet til konkurransekraften til industri og annet næringsliv, foran hensynet til naturen i vassdragene våre og foran hensynet til den urørte naturen. Den legges det et ekstra press på når proppen ikke er satt i badekaret – når det ikke finnes grenser for hvor mye det kan produseres og eksporteres på det europeiske markedet.

Jeg viser til de forslagene Rødt er med på.

Statsråd Terje Aasland [13:22:52]: Regjeringens mål er veldig klart: Vi må sikre trygg tilgang på kraft for norske bedrifter og husholdninger. Siden vi tiltrådte har vi tatt flere grep for å sørge for mer kraft, økt energieffektivisering og økt kapasitet i strømnettet. Vi har også fått på plass den omtalte styringsmekanismen, som er en trappetrinnsmodell, for å unngå rasjonering og sikre energisikkerheten i landet.

Jeg vil understreke at vi i Norge har full kontroll over kraftressursene våre. Det er også vi som høster fordelene av at vi har kraftoverskudd, effektoverskudd, ren produksjon og ikke minst en høy andel offentlig eierskap. Vi har i flere tiår har kraftutveksling med våre naboland, og dette er til gjensidig nytte og utnytter de ulike egenskapene i våre lands kraftsystemer. Dette styrker forsyningssikkerheten. Også i tiden framover må kraftutveksling med andre land være til nytte for Norge og bidra til å sikre forsyningssikkerheten vår.

I Norge har vi lagt bak oss en tørr og uvanlig kald vinter som krevde mer strøm enn normalt. Både januar og februar i år var de kaldeste på 16 år. Dette har bidratt til økt forbruk og dermed høyere produksjon, men også større import. Per uke 21 har det vært nettoimport til Norge i 12 av 21 uker så langt i år. Dette er et eksempel på situasjoner hvor tilgang på importmuligheter også er viktig for det norske kraftsystemet.

Siden 2021 har vi sett en helt spesiell situasjon i det europeiske energi- og kraftmarkedet. Det er en situasjon som gradvis og heldigvis har bedret seg, men nå ser vi igjen usikkerheter i energimarkedene som følge av krigen i Iran og usikkerheten om når Hormuzstredet vil åpne igjen.

Samtidig har kraftsystemene i Europa gjennomgått store endringer. Nedlegging av regulerbar kraftproduksjon og økt utbygging av væravhengig produksjon har gjort det europeiske kraftsystemet mer sårbart for endringer i værforhold og for uforutsette hendelser som kan gi knapphet på kraft. Derfor har vi også tatt opp dette spørsmålet med EU og vært tydelige på at det er nødvendig at man får styrket grunnlastkapasitet i det europeiske kraftsystemet.

Som en del av strømpakken regjeringen la fram i slutten av januar i fjor, slo vi også fast at Statnett ikke skal starte planlegging av flere nye undersjøiske utenlandsforbindelser fram mot 2029. Dette gir forutsigbarhet om regjeringens politikk, samtidig som vi må være åpne for at situasjonen i kraftsystemet i Norge og landene omkring oss kan se annerledes ut noen år fram i tid.

Representantene foreslår at vi skal reforhandle avtalen med Storbritannia og Tyskland, og at vi skal stanse utredningen av Skagerrak-forbindelsene. Jeg mener at vi som ansvarlig handelspartner og alliert ikke er tjent med uten videre å be om reforhandling av enkelte inngåtte avtaler eller stanse pågående utredninger, samtidig som vi på andre deler av energiområdet argumenterer for stabilitet og forutsigbare rammer, noe som vil være svært uheldig hvis vi får motreaksjoner mot oss.

Mani Hussaini (A) [13:38:05]: Med fare for å forlenge debatten, kunne jeg ikke dy meg når jeg i andre sak på rad nå hørte et fremskrittsparti som ikke tar noe ansvar for sine vedtak og beslutninger i kraftpolitikken da de satt med regjeringsmakt og hadde energiministeren – fire, fem eller seks av dem.

Det er viktig at velgerne husker på at det var Fremskrittspartiet som fikk oss med i ACER. Riktignok ble det ikke så ille som advart, men likevel: Det var Terje Søviknes, nåværende nestleder i Fremskrittspartiet, som meldte Norge inn i ACER. Det er viktig å ha med seg. Sånn som jeg hører debatten, høres det ut som at FrP ikke hadde noe forhold til den beslutningen.

Den andre saken er de to utenlandskablene. De er – som energiministeren helt riktig sier – en viktig årsak til den prissmitten vi har i NO2. Det er viktig å minne velgerne på at det var Fremskrittspartiets energiministre som sto i front for at vi skulle ha disse utenlandskablene. Og ikke nok med det: De ville også åpne for muligheten for at private investorer skulle eie disse kablene. Heldigvis var det ikke flertall for det, og vi var med på å stoppe det forslaget. Det var Fremskrittspartiet som var pådriverne for disse to utenlandskablene. Det er viktig å minne velgerne på det.

Begrunnelsen for disse utenlandskablene fra Fremskrittspartiets energiminister – igjen er det viktig å minne om det, for det er viktig at vi ikke er historieløse i denne salen – var at det var for lave strømpriser i Norge. Derfor måtte vi få mer kraftutveksling og disse private utenlandskablene. Heldigvis fikk de ikke fullt gjennomslag.

Det er viktig å huske på det, for når jeg hører Fremskrittspartiet nå, høres det ut som at de ikke har vært med på noe av dette. Det er viktig at velgerne får med seg hvordan Fremskrittspartiet opptrer når de er i posisjon, og hvordan de opptrer når de er i opposisjon. Når de er i posisjon, gjør de en del, men idet de forlater makten og regjeringskontorene, har de null ansvar for det. Jeg mener det ikke kler et parti som nå ruver på meningsmålingene, å løpe fra ansvaret når det blir for tøft. Nå er det på tide at Fremskrittspartiet tar ansvar for de beslutningene de tok da de satt med makten, med sine fire, fem eller seks energiministre.

Rikard Spets (FrP) [13:41:09]: Hvis man ser at man er i ferd med å kjøre på et isfjell, er det kanskje lurt å legge om kursen noen hakk, slik at man ikke pådrar seg enda større skade.

Når det gjelder utenlandskabler, var det et arbeid som var godt påbegynt under den forrige Stoltenberg-regjeringen, og som vi riktignok fullførte. Det har vi faktisk sagt at var en dum – unnskyld, uklok – beslutning. Vi har faktisk sagt til velgerne hva vi mener. Det er kanskje noe flere politiske partier kan ta til seg. Det er kanskje derfor vi er så høyt på meningsmålingene nå: fordi vi faktisk tar ansvar og legger om kursen der vi ser at det er nødvendig å gjøre det – for landets beste.

Terje Aasland (A) [13:42:18]: Noen ganger er det greit å snu seg rundt og angre på det en har gjort tidligere, og noen ganger er det også klokt i historiens lys å erkjenne hva en har gjort. Hadde det vært Fremskrittspartiets stemme som hadde fått flertall i Stortinget – bare i den perioden jeg har vært her, i de 20 årene – hadde norsk vannkraft vært åpnet for privatisering, helt og holdent, for det var det Fremskrittspartiet ønsket. De mente det var fornuftig at privat kapital eide norske vannkraftverk. De hadde lagt til rette for en endring i energiloven der utenlandsforbindelsene kunne eies av private investorer, og det ville vært svært ille. Så er det noen som har brutt med noen av de kvalitetene som ligger i norsk kraftsystem i dag, er det Fremskrittspartiet. Det er greit og det er flott at man har besinnet seg på noen områder. Det gjelder nok i ulike typer saker vi har behandlet i dag, at kanskje Fremskrittspartiet i historiens lys kommer til å si at det vi gjorde den gangen, det var feil. Det tror jeg kommer til å skje.

Grunde Almeland (V) [13:44:23] (ordfører for saken): President, jeg håper du har solbrillene klare, for endelig skal vi få lov til å snakke om solen!

Utgangspunktet for denne debatten er et forslag fra MDG, der de inviterer oss til å diskutere rammevilkårene for solenergi og samtidig ulike tiltak for å tilrettelegge for mer utbygging av solenergi.

Det er en samlet komité som stiller seg bak en beskrivelse av at solindustrien nå er inne i en kritisk fase, at økte råvarepriser og endringer i rammevilkår har påvirket lønnsomheten også i denne næringen. Så det er en samlet komité som ser at for solindustriens del kreves det å gjøre noe annet enn det vi gjør i dag, dersom vi ønsker å lykkes framover.

Det kan også være greit å minne om at Stortinget har gjort vedtak knyttet til solenergi tidligere. I sesjonen 2022–2023 vedtok altså Stortinget et mål for ny solenergi på 8 TWh innen 2030. Dette er et mål som er gjentatt flere ganger og bekreftet flere ganger i regjeringens strategier og planer, og det er også et mål som det refereres til hyppig. Etter dette deler komiteen seg i mange ulike beskrivelser av hva som trengs, men det er altså et flertall i komiteen som likevel har klart å samle seg om ett forslag, og det er å be regjeringen sikre at salg av overskuddsstrøm fra husholdninger fortsatt er unntatt beskatning, og foreslå et varig og forutsigbart regelverk for dette.

Utover det har jeg – på vegne av Venstre – gleden av å si at Venstre er med på en rekke ulike forslag, som jeg med dette tar opp. Jeg skal ikke gå inn på alle i mitt innlegg nå, men jeg vil si at litt av grunnen til at vi står i denne krisen for solenergiindustrien, er konkret politikk som er ført av den sittende regjeringen. Den krevende situasjonen blir jo gjort mye mer krevende når helt vesentlige rammevilkår for næringen rives bort over natten, enten det er snakk om norgespris eller annet. Det krever ganske mye av oss hvis vi faktisk skal lykkes med å være med på det potensielle industrieventyret solenergi kan være i Norge.

En av de tingene som gjør at dette forslaget er såpass godt, er at det peker på en kraftutbygging vi trenger å gjøre, som Norge har behov for, men som er langt mindre konfliktfylt enn veldig mye av det andre som vi bare har diskutert i dag – og derfor også min litt ekstra gode stemning da jeg innledet dette innlegget.

Jeg er glad for at det er en rekke forslag som er fremmet her i dag. Jeg skulle ønske at flere fikk flertall, men jeg håper regjeringen lar seg inspirere.

Linda Monsen Merkesdal (A) [13:47:44]: Noreg treng meir kraft, og sjølv om solenergi ikkje vil vera heile løysinga, vil det vera eit viktig bidrag i kraftsystemet som treng meir produksjon og meir lokal verdiskaping. Difor er det positivt at Stortinget no har sett seg eit mål om 8 TWh ny solenergi innan 2030.

Norsk solcelleindustri har hatt ei krevjande tid. Det har vore ei endring i marknaden, og høge kostnader har treft hardt. Regjeringa har gjennom Enova og Husbanken styrkt støtteordningane. Frå 2022–2025 blei det gjeve over 1 mrd. kr til installasjon av solcelleanlegg. Nye delingsordningar gjer det mogleg å dela eigenprodusert straum frå både eigedomar og næringsområde. No kan hushaldningane selja overskotskraft skattefritt for opp til 15 000 kr i året. Det har noko å seia.

Regjeringa har forenkla regelverket sånn at det blir mindre byråkrati for å få solkraft under 10 MW. NVE har peika på at målet om 8 TWh solkraft innan 2030 må ein i stor grad oppnå gjennom solkraft på tak, fasadar, bustader og næringsbygg. Det er nettopp det potensialet som er størst, og det er det mest miljøvenlege arealet å byggja på. Dette er ofte areal som allereie er bygd ned.

Utviklinga går i riktig retning. Berre på fem år har det blitt installert solkraft i Noreg med ein auke frå nær 100 MW til 900 MW. Det viser at når me legg til rette for utbygging, kjem resultatet. Når me kan produsera meir straum på tak av industribygg, utan å koma i konflikt med natur og naboar, bør ikkje byråkratiet vera det som stoppar det.

Arbeidarpartiet skal leggja til rette for meir energi.

Rikard Spets (FrP) [13:50:08]: Fremskrittspartiet mener det er fint at folk og bedrifter som ønsker å investere i solkraft på egne tak og grå areal, får muligheten til det, men vi støtter ikke forslag som i praksis handler om massive subsidier, mer statlig styring og nye pålegg til både husholdninger, kommuner og næringsliv.

Forslagsstillerne vil innføre garantipriser, momsfritak, utvide støtteordningene, pålegge strømselskapene nye løsninger og innføre krav om solkraft på bygg og parkeringsplasser. Det er nok et eksempel på at venstresiden, også delvis med Høyre på slep, tror at staten skal løse alle problemer med subsidier og reguleringer.

Fremskrittspartiet mener det helt feil vei å gå.

Norge har allerede et av verdens mest fornybare kraftsystem. Det vi trenger nå, er mer stabil og tilgjengelig kraftproduksjon, som fungerer når folk faktisk trenger strømmen – også på mørke vinterdager. Da gjelder det å ikke bygge politikken på symboltiltak og stadig nye støtteordninger.

Det er heller ikke markedssvikt når investeringer uteblir fordi lønnsomheten er svak. Tvert imot er det et tegn på at markedet fungerer som det skal. Det er et signal om at staten skal holde seg langt unna og ikke tvinge fram investeringer ved å sende regningen til skattebetalerne.

Det virker ikke som Stortinget har lært særlig mye av konkursraset i den nye, grønne oljen. Det skjer nærmest daglig, både i Norge og resten av Europa. Men så lenge det er andres penger man søler bort, virker det som man bare fortsetter ufortrødent videre.

Fremskrittspartiet vil ha lavere strømpriser, mindre avgifter og bedre rammevilkår for næringslivet – ikke flere kostbare støtteordninger og mer detaljstyring fra staten.

Jeg merker meg at Fremskrittspartiet står mer eller mindre alene i norsk politikk om å føre en teknologinøytral kraftpolitikk. Det lever vi veldig godt med. Er det noe nyere norsk politisk historie har vist, er det at når FrP står alene, har vi som regel rett. Dessverre tar det sannsynligvis noen år og et ukjent antall milliarder av skattebetalernes penger, med dysfunksjonelt kraftmarked på kjøpet, før resten kommer til samme konklusjon.

Aleksander Stokkebø (H) [13:52:31]: Vi trenger betydelige mengder ny kraft for å skape arbeidsplasser, vekst og inntekter til fellesskapet. For å få til det må vi ha en mest mulig teknologinøytral tilnærming der vi slipper flest mulig kraftformer til. For Høyre er målet med kraftpolitikken nemlig klart: Vi skal ha lave strømpriser, ren kraft til industrien og kostnadseffektive utslippskutt. For oss er det viktigste å oppnå resultater, samtidig som vi tar vare på naturen, holder byråkratiet nede og sikrer lokale ringvirkninger.

Solbransjen står nå i en krevende situasjon som er forsterket av Støre-regjeringens politiske grep. Det vi trenger, er mer solkraft. Det vil gjøre strømforsyningen mer robust, desentralisert og diversifisert, og jeg vil gi honnør til forslagsstillerne for flere gode initiativer i denne saken.

Høyre har formulert flere egne forslag. For det første mener vi man bør vurdere å øke Enova-tilskuddet til solcelleanlegg for husholdninger, heve den øvre grensen for produksjon og sørge for at ordningen også omfatter batterier. For det andre mener vi regjeringen må utrede krav til solkraft på nye, større yrkesbygg, parkeringsplasser og offentlige bygg. For det tredje vil vi utrede en nasjonal ordning for virtuell strømdeling, sånn at man kan dele egenprodusert strøm uten avgifter. For det fjerde vil vi kartlegge takarealer på private og offentlige bygg for å identifisere områder med mål om produksjon opp mot 10 TWh ny solkraft.

Dette er konkrete og gjennomførbare tiltak – tiltak som kan gi mer kraft raskere, smartere og mer effektivt. Det trengs, for dagens regjering har knapt gitt konsesjon til ny kraft, noe som nå risikerer å kortslutte både nærings- og klimapolitikken. Derfor er det i Stortinget mye av den nødvendige politikkutviklingen nå skjer. Og derfor er det både oppsiktsvekkende og uheldig at regjeringen igjen velger å stemme ned tiltak som kunne gitt mer kraft raskere, for behovet er soleklart. Tiltakene er klare. Nå handler det om vilje til å gjennomføre, og det ansvaret er Høyre klar til å ta.

Jeg varsler at Høyre vil stemme for innstillingens tilråding.

Ole Herman Sveian (Sp) [13:55:31]: Norge trenger mer kraft. Samtidig trenger vi løsninger som skaper minst mulig konflikter med natur, matjord og lokalsamfunn. Derfor er det vanskelig å forstå hvorfor vi fortsatt ligger så langt bak våre egne mål for solkraftutbygging. Stortinget har vedtatt mål om 8 TWh solenergi innen 2030. Vi har også bedt regjeringen legge til rette for minst 5 TWh produksjon fra næringsareal langs motorveier og i andre nedbygde arealer. Likevel viser prognosene at vi i 2029 bare vil ha rundt 2 TWh. Det er langt unna målet vi selv har satt oss.

Det er positivt at regjeringen har gjennomført flere tiltak. Enova og Husbanken har bidratt med betydelig støtte, delingsordningen er forbedret, regelverk er forenklet, og det er blitt mye lettere å koble nye anlegg til strømnettet.

Solkraft på bygg og grå arealer er blant de mest arealeffektive og minst konfliktfylte formene for ny kraftproduksjon vi har. Tak på næringsbygg, parkeringsanlegg, industriområder og andre allerede nedbygde arealer representerer et stort potensial. Her kan vi produsere mer strøm uten å bygge ned natur eller skape nye arealkonflikter. Samtidig opplever mange husholdninger og bedrifter at lønnsomheten er for svak og rammevilkårene for uforutsigbare. Når overskuddsstrøm må selges billig, mens strøm kjøpes tilbake til en langt høyere pris senere på dagen, svekkes insentivene for å investere, og det skaper ikke den sikkerheten det burde ha gjort.

Solkraft alene vil ikke løse kraftutfordringene våre, men som et supplement til annen kraftproduksjon kan det bidra til økt energisikkerhet, mer lokal verdiskaping og et mer robust kraftsystem i den kraftmiksen vi skal ha. Derfor bør Stortinget fortsatt arbeide med å gjøre grå arealer til en viktig del av Norges framtidige kraftproduksjon.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [13:57:41]: Som allerede er belyst i debatten, har Stortinget satt et mål om 8 TWh strøm fra solenergi innen 2030. Vi har også et mål om 5 TWh fornybar kraft i næringsarealer langs motorveier og i andre nedbygde arealer. For å kutte utslipp, bevare arbeidsplasser og fase ut fossil energi fra energisystemet vårt trenger vi ny fornybar kraft, spesielt nå som Høyre, KrF, Rødt og Fremskrittspartiet har skapt massiv usikkerhet for havvindsatsingen, som vi har sett, og diskutert lenge, tidligere i dag.

Solkraft på tak og grå arealer er kraft som er nesten helt uten negative konsekvenser for naturen. Det er desentralisert kraft som også er bra for beredskapen vår og for å kutte kostnader i strømnettet. Derfor satser EU og Storbritannia knallhardt på utbygging av solkraft. Men i Norge går det motsatt vei. NVE anslår at vi nå styrer mot beskjedne 2 TWh i 2030. Det er ikke bare litt under mål, men det er et politisk mageplask for solkraften. Regjeringen har ikke bare mislykkes i å følge opp målet, men de har også aktivt bidratt til at vi ikke når det. Regjeringen har økt skatten på salg av solkraft, og de har innført en ekstremt dyr norgespris, som gjør at investering i solkraft på hustak er nesten fullstendig ulønnsomt. Det vil Miljøpartiet De Grønne selvfølgelig gjøre noe med, og det er derfor vi har fremmet disse forslagene i dag.

Med forslagene vi har fremmet her, vil vi igjen få sving på utbyggingen av solkraft. Vi vil sannsynligvis nå målet om 8 TWh, og vel så det, og vi vil kutte strømutgiftene for folk og bedrifter, øke energisikkerheten og redusere behovet for andre kraftutbygginger med større negative konsekvenser for naturen.

Jeg er glad for at forslagene våre har fått støtte fra flere partier på Stortinget, og at det går mot flertall for forslaget om å ikke beskatte salg av overskuddsstrøm fra husholdninger. Jeg er likevel skuffet over at regjeringen motsetter seg tiltak som ville vært med på å løse mange av de problemene vi har i dag, på en gang. MDG har f.eks. foreslått garantipris for å gi trygghet til folk som produserer solkraft hjemme, regjeringen sier nei. Vi har foreslått bedre støtteordninger gjennom Enova, regjeringen sier nei. Vi har foreslått solkonto og delingsordninger som gjør det enklere å bruke egen strøm, regjeringen sier nei. Og når vi har foreslått krav om sol på nye bygg, nøler regjeringen og utsetter.

Energiprisene, klimakrisen, naturkrisen og økonomien vår krever handling i solpolitikken, ikke mer nøling. Jeg tar med det opp forslagene nr. 15–17.

Statsråd Terje Aasland [14:00:17]: Solkraft bør absolutt bygges ut der forholdene ligger til rette for det, og regjeringen har tatt en rekke grep for å bidra til økt utbygging av solkraft i Norge. Regjeringen har styrket sentrale virkemidler og la våren 2024 fram en tiltakspakke for solkraft. Regjeringen har sørget for i overkant av 1 mrd. kr i støtte til installering av solcelleanlegg i perioden 2022 til 2025. Enova, Husbanken og energitilskuddsordningen for næringslivet høsten 2022 har bidratt til det. Regjeringen innførte i 2024 regler som gjør at husholdninger kan selge egenprodusert kraft opp til 15 000 kr per år uten å betale skatt.

Jeg merker meg at det er flertall for et varig og forutsigbart skattefritak for salg av egenprodusert kraft fra husholdningene. Dette skattefritaket finnes altså allerede, og det er jeg glad for. Skattesatsene fastsettes imidlertid i de årlige budsjettprosessene, og det vil derfor være opp til Stortinget å avgjøre både varigheten og forutsigbarheten av et slikt skattefritak.

Veksten i solkraftmarkedet har stagnert i Europa de siste årene og falt i 2025. Den europeiske bransjeorganisasjonen for solkraft, SolarPower Europe, peker på fallende oppnådd kraftpris i timene hvor solkraftproduksjonen skjer, som en viktig årsak til den avtakende veksten i solkraftmarkedet. Dette er også noe NVE peker på i sine analyser. Jeg mener likevel solkraft vil komme til å bidra med mer fornybar energi. Solkraft på allerede utbygd areal har liten miljøpåvirkning og bør bygges ut der forholdene ligger til rette for det.

Regjeringen har, som sagt, lagt til rette for mer solkraft ved å forbedre konsesjonsprosessene og videreføre tilskuddsordningene samt gjennom fornuftige regelverksendringer. Regjeringen er også opptatt av å tilrettelegge for sol der forholdene ligger til rette for det. Det vil vi fortsette med.

Sofie Marhaug (R) [14:07:21] (ordfører for saken): Jeg har vært saksordfører for Miljøpartiet De Grønnes meny av forslag for å bygge ut enda mer landvind i Norge. Det er ingen hemmelighet at jeg – og Rødt – er uenig i dette. Jeg vil likevel høflig takke komiteen for samarbeidet.

Flertallet i komiteen har blitt enige om seks forslag til vedtak som ikke Rødt støtter, og et syvende forslag om å videreutvikle Miljødirektoratets kart over grå arealer – uten noen føringer for utbygging – som også Rødt er med på.

De andre forslagene handler grovt sett om økonomiske insentiver for å bygge mer landvind, enten det er å utrede økologisk kompensasjon, utrede forskudd til kommunene for produksjonsavgift eller en såkalt nabokompenasjon. I tillegg er det et forslag om å utrede å fjerne antallsbegrensingen for søknader om vindkraft, et vagt forslag om å sikre et bedre kunnskapsgrunnlag i kommunene og til sist et ønske om å styrke og opprette regionale energiplaner.

Det som likevel har fått størst oppmerksomhet, og som i virkeligheten ville krevd en endring av plan- og bygningsloven i saker som angår vindkraft, er MDGs mindretallsforslag om å innføre en utredningsplikt for vindkraft. Dette er et krav som særlig har blitt fremmet av NHO og Fornybar Norge, og som har forplantet seg i det politiske landskapet.

I forrige stortingsperiode var jeg med på å behandle det som det den gang var tverrpolitisk enighet om, nemlig at kommunene skulle få anledning til å avslå vindkraftplaner på linje med andre utbyggingssaker – etter plan- og bygningsloven. Dette krevde en lovendring og kom etter massivt folkelig press fra Kommune-Norge. Dette var helt reelle erfaringer med vindkraftutbygginger som hadde gått over stokk og stein, og i strid med både lokal folkevilje, natur, friluftsliv og samiske interesser.

Den enigheten mellom partiene i forrige periode var en god ting. Det har gitt oss mer demokrati, ikke mindre. Jeg er derfor glad for at flertallet i denne salen tross alt ikke går til det drastiske tiltaket å endre loven, at vi ikke skal forskjellsbehandle vindkraft, men at kommunene fortsatt kan avslå planinitiativ – at de ikke må tvinges til å gjøre utredninger på utbyggers premisser.

Jeg kommer til å tegne meg på nytt i denne debatten for å redegjøre grundigere for Rødts syn i denne saken, for hvorfor vi mener det som vedtas, er dårlige forslag, for hvorfor vi også mener at mindretallsforslagene til MDG er alt annet enn natur- og miljøvennlige, og for hvorfor de også er problematiske med tanke på hvordan vi forvalter naturressurser og ivaretar lokaldemokratiet i Norge. Men med dette har jeg iallfall lagt fram det som er komiteens tilråding, og punktene der noen av konfliktsakene står.

Torbjørn Vereide (A) [14:10:41]: Halvparten av Noregs energiforbruk er framleis fossilt. Om arbeidsplassane skal skapast, og om landet vårt skal lykkast, treng vi meir kraft. Det handlar òg om beredskap. Då kjem vi ikkje utanom at vi treng å produsere meir fornybar energi.

Så veit alle som har jobba med dette, anten på Stortinget eller ute i kommunane, at det å byggje ut fornybar energi, er ei seriøs avveging mellom ulike omsyn. Det finst ingen snarveg rundt det.

For Arbeidarpartiet er det viktig både at vi klarer å byggje meir kraft, og at vi ivaretek dei fundamentale lokaldemokratiske prosessane. Det gjer at eg er veldig glad for at det har blitt eit veldig sterkt fleirtal i Stortinget om fleire viktige forslag. Eg synest det har vore eit solid samarbeid mellom MDG, Arbeidarpartiet, Venstre og Høgre – eg trur òg i Senterpartiet – i potensielt alle sakene. Det synest eg er ein styrke i ei sak som elles har vore litt betent og av og til kan vere litt splittande. Her ber ein regjeringa prøve å finne ut korleis dei lokale avgjerdene til fornybarprosjekt kan byggjast på eit tilstrekkeleg relevant og nøytralt kunnskapsgrunnlag på ein god nok måte. Det trur eg er viktig: å få fakta på bordet før tommelen går opp eller ned på vegen vidare.

Det òg eit ønske om å få naturrekneskap, finne ut korleis ein klarer å ivareta den totale balansen. Til sist er det òg eit punkt vi har fleirtal på, om å sjå korleis kommunane kan få større føreseielegheit i kva pengar dei får tilbake for det når dei set lokal jord til dispensasjon for fornybar kraftproduksjon. Det handlar ikkje berre om tall i eit budsjett, det handlar om føreseielegheit for eldreomsorg, skule og tenester i kvardagen til folk som bur der.

Med det håpar eg òg at vi etter kvart kan prøve å ta energidebatten i eit litt rolegare spor, med litt meir innestemme. Ja, det skal engasjere med både energi og natur. Det skulle berre mangle. Men vi kjem lengst når vi snakkar om kvarandre som at vi vil få til noko bra, og ikkje som fiendar, som ein gjer i mange andre land. Det håper eg at vi kan bidra til med desse vedtaka. Eg synest samarbeidet har vore godt. Eg håper vi saman no kan leggje til rette for at det i Noreg blir bygd meir energi som er fornybar, for sanninga er at halvparten av energiforbruket i Noreg framleis er fossilt.

Rikard Spets (FrP) [14:13:49]: Norge står foran store utfordringer i energipolitikken. Vi trenger mer kraft, mer nett og raskere prosesser. Det vi ikke trenger, er enda flere planer, utredninger, avgifter og statlige styringssystemer. Fremskrittspartiet mener hovedproblemet i norsk energipolitikk ikke er mangel på veikart, utredninger og planregimer. Problemet er politisk usikkerhet, lang saksbehandlingstid, kompliserte regelverk og manglende vilje til å legge til rette for lønnsom kraftproduksjon.

Vi er særlig kritiske til forslag som svekker det kommunale selvstyret. Kommunene må kunne avvise uønskede vindkraftprosjekter på et tidlig stadium dersom de ønsker det. Vi skal ikke tvinge inn kostbare utredningsløp for prosjekter de lokalt ikke ønsker. Med riktig framgangsmåte er kommunene selve nøkkelen til rask kraftutbygging. Det er f.eks. ingenting i dag som forhindrer at kraftprodusenter frivillig kan tilby kommunene inntekter fra å anlegge og produsere kraft. Det er heller ingenting som hindrer et kraftselskap i å tilby naboer kompensasjon – noe de til en viss grad allerede gjør i dag –, dersom det kan lette prosessen. Men erfaringene med sånne tvungne ordninger, bl.a. fra Danmark, er delte, for å si det mildt. Det er ikke nødvendigvis sånn at nære naboer blir positive til vindkraft fordi om de får noen få kroner. Belastningen er der like fullt. Lokal aksept skapes først og fremst gjennom reell lokal innflytelse, frivillige avtaler, forutsigbare rammer og konkrete lokale gevinster, ikke gjennom enda et statlig kompensasjonsregime.

Fremskrittspartiet vil ha en energipolitikk som bygger landet, styrker industrien og gir folk og bedrifter tilgang på rimelig og stabil kraft. Da må vi kutte byråkrati, sikre forutsigbare rammevilkår og få fart på investeringene, ikke gjøre energipolitikken enda mer komplisert. Flertallet i salen framstår som mer opptatt av planregimer, detaljstyring, naturregnskap og kompensasjonsordninger for å bøte på egen politikk og nye utredningskrav. Det er ikke det vi trenger. Norge trenger mer kraft, ikke mer byråkrati. Det har vi allerede mer enn nok av.

Aleksander Stokkebø (H) [14:16:23]: For Høyre er målet med kraftpolitikken som nevnt krystallklart: Vi jobber for lave strømpriser, ren kraft til industrien og kostnadseffektive utslippskutt. For å få til dette trenger Norge mer kraft og bedre nett, og derfor vil Høyre som kjent ha en mest mulig teknologinøytral tilnærming, der vi slipper mange kraftformer til, fordi det viktigste er å oppnå resultater. Høyre er samtidig opptatt av å ivareta naturen, holde byråkratiet og kostnadene for kommunene nede, sikre lokale ringvirkninger, ta hensyn til berørte naboer og ikke minst sørge for grundige, nøytrale og faglig funderte beslutningsgrunnlag.

Høyre mener at enhver kraftutbygging må gjøres ordentlig og rettferdig, og lokalsamfunnet bør sitte igjen med betydelige ringvirkninger og kompensasjon for ulempene. Vi er derfor glad for at det er flertall for vårt forslag om at kommunene bør få forskudd på produksjonsavgiften, slik at inntektene raskere kan bidra til å styrke den lokale velferden. Vi er også glad for at flere partier ser verdien av at naboer som blir berørt vindkraft, blir bedre ivaretatt, f.eks. gjennom direkte kompensasjon, som i Sverige og Danmark.

Samtidig som samfunnet trenger mer kraft, er Høyre opptatt av naturen. Derfor er vi glad for at det er flertall for å forbedre Miljødirektoratets kart over grå arealer og for en utredning av naturregnskap og økologisk kompensasjon som verktøy.

Jeg vil takke flere partier for et konstruktivt samarbeid i denne saken, og med det tar jeg opp de forslagene Høyre er med på.

Ole Herman Sveian (Sp) [14:18:35]: Vi har vel sagt i flere debatter her nå at Norge trenger mer kraft. Skal vi lykkes med det og skape nye arbeidsplasser, utvikle industri og sikre verdiskaping i hele landet, må vi bygge ut mer fornybar energi. Men spørsmålet er ikke bare hvor mye kraft vi skal produsere, spørsmålet er også hvordan vi skal gjøre det.

For Senterpartiet er det avgjørende at utbyggingen av ny kraft skjer i samarbeid med dem som blir berørt. Lokal aksept må være en forutsetning for nye arealinngrep. Vi kan ikke møte behovet for mer kraft ved å overkjøre kommuner, lokalsamfunn og næringer som lever av naturressursene. Derfor står vi fast ved at arealforvaltningen skal skje nærmest mulig folk. Kommunene kjenner sine områder best og må fortsatt ha den avgjørende stemmen gjennom den kommunale vetoretten i vindkraftsaker.

Forslag som svekker kommunenes mulighet til å si nei på et tidlig tidspunkt, er etter vårt syn et unødvendig inngrep i det kommunale selvstyret og vil påføre kommunene mer byråkrati og nye kostnader, uten nødvendigvis å gi bedre beslutninger. Samtidig må vi erkjenne at de kommunene som stiller sine naturressurser til disposisjon for kraftutbygging, må få mer igjen enn de gjør i dag. Lokalsamfunnene skal ikke bare sitte igjen med inngrep, men også få en rettmessig del av verdiskapingen. Næringsliv og kommunene trenger mer forutsigbarhet her.

Senterpartiet mener også at vi må utnytte potensialet som finnes på allerede utbygde arealer. Mer vindkraft og solkraft på industriområder, næringsareal og andre gråarealer, som vi snakket om i forrige sak, kan gi økt kraftproduksjon, med mindre konflikt og færre naturinngrep.

Skal vi lykkes med å bygge ut mer landvind, må vi bygge tillit, ikke motstand. Da må vi sikre lokal medvirkning, ivareta naturen, respektere kommunenes beslutninger og sørge for at verdiene som skapes, i større grad kommer lokalsamfunnene til gode. Det er med et godt samspill vi kan få både mer kraft og aksept i lokalsamfunnene.

Jeg tar opp de forslagene Senterpartiet er en del av.

Jeg vil også opplyse om at Senterpartiet kommer til å stemme for IV i komiteens tilråding, selv om det ikke står i innstillingen.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [14:21:06]: Denne saken har jeg gledet meg til, og jeg er veldig stolt av de flertallene vi har fått til i denne saken. Jeg ble med i politikken fordi jeg brenner for at Norge skal nå klimamålene og være en del av klimaløsningen framfor en del av klimaproblemet. Skal vi klare det, trenger vi mer fornybar energi.

I Norge er om lag 50 pst. av energibruken fortsatt fossil. I løpet av de neste årene skal det erstattes med strøm, og den strømmen må komme fra et sted. Hovedpotensialet ligger, i alle fall på kort sikt, i landvind. Det viser så godt som alle framskrivinger. Ethvert seriøst scenario for hvordan Norge og Europa skal dekke framtidens energibehov, innebærer utbygging av mer vindkraft, også hvis vi satser massivt på solceller på tak, fjernvarme eller energisparing samtidig. Industrien varsler at de vil trenge mer kraft hvis de skal kunne fortsette å konkurrere med Kina i aluminiumsproduksjonen. Får de ikke mer fornybar kraft, står flere bedrifter i fare for å måtte nedskalere, men også – og dette er enda verre i mine øyne – i fare for å måtte droppe klimasatsinger som er avgjørende for å få ned norske utslipp. Uten vindkraft blir strømmen dyrere, hjørnesteinsbedrifter og arbeidsplasser går tapt, og klimaomstillingen blir tilnærmet umulig. Det siste ligger selvsagt mitt hjerte aller nærmest.

Mitt parti fremmer stadig forslag for å spare mer på strømmen:

• Vi er imot grønnvasking og elektrifisering av oljeplattformer.

• Vi vil regulere datasentre og forby utvinning av kryptovaluta.

• Vi har hele tiden vært imot norgespris på strøm, som har ført til økt strømsløsing blant husholdningene.

• Vi har økt Enova-støtten til enøktiltak.

• Vi har heiet på EU-direktiv om energieffektivisering i bygg.

Den triste sannheten er at dette ikke er nok. Derfor er jeg glad for at Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre går sammen med MDG og sørger for at

• det blir enklere å bygge ut små vindkraftverk i tilknytning til næringsbygg

• at kommunale beslutninger om vindkraft skal bygge på mer kunnskap

• at kommunen og lokalbefolkningen skal få en større andel av den økonomiske gevinsten fra vindkraftverkene

• at de regionale transportplanene styrkes, sånn at det blir litt mer sammenheng mellom tilbud og behov for fornybar kraft i regionene, og at man kan sentrere prosjektene der de er best, også i fylket og ikke bare i kommunen

• at vi har fått gjennomslag for å se på økologisk kompensasjon, naturregnskap og at det skal tas mer hensyn til naturen når det bygges ut vindkraft

Jeg vil si noen ord om utredningsplikt, som lå inne i MDGs opprinnelige forslag: De siste ukene og månedene, når jeg har jobbet med denne saken, har jeg blitt ytterligere overbevist om at noe vi trenger mer av i vindkraftsaker, er utredninger og diskusjoner, ikke mindre av dette. Jeg tror det er viktig at vi klarer å ta en diskusjon om at den politikken vi har ført, har gjort at vi verken har klart å bygge mer fornybar kraft eller klart å ta vare på naturen. Da tror jeg ikke det er en god løsning å fortsette akkurat som før og håpe at problemene løser seg av seg selv.

Denne saken viser, i motsetning til tidligere saker på sakslisten, at norsk politikk er best når vi evner å finne sammen om gode løsninger når det trengs som mest. Derfor er jeg glad for de forslagene MDG har fremmet, og de forslagene vi har funnet flertall for.

Jeg tar med det opp de forslagene som MDG er en del av.

Grunde Almeland (V) [14:24:30]: Som flere representanter har sagt før meg, trenger Norge mer kraft. Vi trenger mer fornybar kraft, for å være spesifikk, hvis vi skal klare både å omstille Norge, gjøre Norge mer konkurransedyktig, løse klimaforpliktelsene våre og samtidig sikre beredskapen i landet. Det som er så fantastisk med fornybar kraft, er at den løser alt dette. Men det som er problemet med fornybar kraft, er at også det er med på å legge naturen under press, selvsagt. Derfor er det ikke alltid like lett å vite hvilke utbygginger som er gode å gjøre, selv om de kan virke gode i utgangspunktet. Det er også en av grunnene til at Stortinget helt riktig tok en fot i bakken i forrige periode og sa at vi må erkjenne at i mange sammenhenger har vi gått for fort fram. Belastningen på natur og folk har blitt for stor. Derfor må vi gi kommunene rett til å si nei.

For Venstre er det ikke et mål i denne saken å få mest mulig vindkraftutbygging på land, men vi har et mål om at den utbyggingen som skjer, er den riktige utbyggingen og den utbyggingen som balanserer hensynet til behovet for mer kraft og hensynet til naturen på en best mulig måte.

Resultatet – også etter forrige stortingsperiode – er at det har blitt helt stillstand i helt nødvendig kraftutbygging. I denne salen har vi i dag diskutert en rekke ulike kraftformer, men også når det gjelder vindkraft, som til forskjell fra en del av det andre vi har diskutert, i større grad er økonomisk bærekraftig allerede nå, er det rett og slett slik at vi ikke engang har fått til utbygginger som er gode. Derfor er jeg glad for at Venstre er med på flere vedtak i dag, også de sju forslagene til vedtak i tilrådingen, som ligger an til å få flertall.

Igjen: Dette handler ikke om en kompromissløs utbygging, men det handler om å sørge for bedre beslutningsgrunnlag og å sørge for at når utbygging først skjer, er det en bedre fordeling i hele bruken og utnyttelsen av prosjektet.

Jeg er glad for at vi i dag tar et skritt i riktig retning, men også for at vi gjør det på en ansvarlig og god måte.

Statsråd Terje Aasland [14:27:39]: Jeg har lyst til å starte med å takke forslagsstillerne for forslaget, og for at man har fått opp en debatt om vindkraft og vindkraftens betydning i Stortinget. Det er det første som er veldig bra. Det at det også ser ut til å være et forholdsvis bredt flertall for noen av de forslagene som er fremmet, er også veldig bra. Er det noe vi trenger i norsk energipolitikk, så er det brede, gode løsninger i Stortinget for å sikre at vi får investeringer og får mer fornybar energiproduksjon.

Det er ingen tvil om at vi har en etterspørselsvekst som er ganske formidabel. Den må dekkes inn på en eller annen måte. Det handler om utviklingen av samfunnet vårt, hvordan vi legger til rette for at industrien skal kunne investere og få tilgang på langsiktige kraftkontrakter, hvordan vi kan omstille samfunnet bort fra fossil energibruk og over til mer fornybar energibruk, og hvordan vi dimensjonerer det i tiden framover. Da er vindkraft utvilsomt den teknologien som er rimeligst å bygge ut, det er den som raskest kan bygges ut, og den kan bidra betydelig i f.eks. eksisterende industri.

Det er noen forutsetninger som er viktig. Det er at et bredt flertall i Stortinget har sagt at dette skal gjøres sammen med kommunene, ikke mot kommunenes vilje. Det prinsippet står seg også i dette – det er veldig viktig. Jeg tror det er helt nødvendig at man opprettholder det prinsippet også i fortsettelsen.

Når det gjelder forslagene i denne saken, mener jeg at alle vedtak som peker i retning av et ønske om å få til mer, er kjempebra. Jeg kommer til å følge dem opp. Jeg tror ikke det er nok for å lykkes, men det er et veldig betydelig skritt i riktig retning, og likeledes det at Stortinget nå gir forholdsvis bred tilslutning til det.

Det er et viktig tema i III i komiteens tilråding, om at vi må bygge på et tilstrekkelig, relevant og nøytralt kunnskapsgrunnlag. Følelser styrer altfor mye av debatten om vindkraft. Jeg har forståelse for og full respekt for at det er ulike synspunkter, ulike meninger osv., men det å få fram den faktabaserte debatten i denne sammenhengen, er usedvanlig viktig. Så igjen vil jeg takke forslagsstillerne.

Jeg er litt forundret over at Fremskrittspartiet er så teknologinøytrale at de er helt usynlige i denne innstillingen. Det er litt forunderlig. Det står riktignok noen ord i merknadene fra Fremskrittspartiet, som ble lest opp fra talerstolen, men jeg hadde trodd at også de ville være med og stemme for og bidra til at en av de teknologinøytrale og viktige produksjonsmåtene blir ivaretatt på en god måte.

Sofie Marhaug (R) [14:42:52]: Fattige kommuner har ikke mindre verdifull natur enn rike kommuner, men når flertallet i denne salen nå kommer til å vedta en rekke forslag som gir økonomiske insentiver til å bygge ut mer vindkraft, er det fattige kommuner det går utover. Det er ikke sånn at det er mer følelser blant vindkraftmotstandere enn det er blant vindkrafttilhengere, men det er en veldig vanlig hersketeknikk, som jeg har blitt møtt med i veldig mange debatter om vindkraft. Det er både fornuft og følelser på begge sider, og det skulle bare mangle. Politikken har godt av begge deler.

Vi står ikke bare i en klimakrise, vi har også en naturkrise. Den viktigste grunnen til det er arealendringer. De siste 10–15 årene – i den perioden det ble bygget masse vindkraft – har inngrepsfri natur i Norge blitt bygget ned med 55–60 pst. fra kraftutbygging. Dette er ikke bare teoretisk, det er en del av problemet med nedbygging av natur i Norge de siste årene.

Norge har størst fornybarandel i Europa – sammen med Island, riktignok. Hvis ikke vi i den situasjonen er i stand til å beskytte naturen vår, enten det er mot inngrep i vernede vassdrag eller enda mer vindkraftutbygging, er det ikke mange land som er i stand til å stoppe naturtapet.

Det eneste vedtakene her bidrar til, er økt press på kommunene for å bygge ut og bygge ned enda mer natur. Den utredningsplikten som foreslås, er i virkeligheten en privatisering av hele planprosessen, for det man sier, er at kommunene ikke kan si nei til planinitiativ. Kommunene kan altså ikke ta en selvstendig vurdering, men må gå videre med konsekvensutredning på tiltakshavers premisser. Det er sånn plan- og bygningsloven fungerer i dag. Det mener Rødt er dypt problematisk, også i et demokratisk perspektiv, der man flytter makt fra innbyggerne og gir den til utbyggere. Det kommer til å gå utover naturen.

Det finnes eksempler på en del kommuner som har sagt nei til planinitiativ, f.eks. Overhalla kommune. Begrunnelsen for det var ikke en konsekvensutredning, men de visste at det var reindriftsinteresser som sto på spill, naturinteresser som sto på spill. Med den utredningsplikten MDG foreslår, vil en sånn kommune være tvunget til å utrede. Man kan vise til at man ønsker at NVE skal gripe inn tidligere, men da vil jeg bare understreke at NVE først kan gripe inn når forslag til utredningsprogram har kommet opp, i henhold til energiloven § 2-1. Det må man gjerne ønske seg, men i praksis vil en utredningsplikt tvinge kommuner til å utrede vindkraftplaner også i verdifull natur og i konflikt med urfolksrettigheter.

Yngve Sætre (H) [14:46:06]: Norge trenger mer kraft, mye mer kraft. De fleste analyser viser at strømforbruket i Norge vil øke med over 50 pst. fram mot 2050. Det er ikke bare én løsning på denne utfordringen, det er flere. Vi må vurdere alle kilder til produksjon av mer og ny energi, herunder både kjernekraft og vindkraft på land.

Selv om vindkraft kan ha flere negative sider ved seg, er det likevel den billigste og raskeste veien til mer kraftproduksjon. Det kommer klart fram i energikommisjonens rapport. Store deler av Norge har naturverdier som gjør at vi aldri skal bygge vindturbiner der. I noen områder, f.eks. i såkalte grå arealer, kan det likevel vurderes. Det sentrale er at natur, friluftsliv og lokalmiljø må veies opp mot samfunnsnytte, verdiskaping og kraftbehov.

I min hjemkommune, Elverum, er denne debatten i full gang. Kommunen har mottatt planinitiativ på fem vindkraftprosjekter. Det vi er mest avhengig av lokalt, er kunnskap – kunnskap om naturverdier, inntekter og konsekvenser ved en mulig utbygging. Dette kunnskapsbehovet tror jeg er felles for hele Kommune-Norge. Forslaget om en bedre kartlegging av grå arealer som kan egne seg til vindkraft, er derfor et veldig godt forslag. En slik kartlegging vil gi kommuner og interessenter kunnskap og trygghet til å gå videre med riktige og gode prosjekter.

Hvis det skal være realistisk å etablere vindkraftverk på land, må berørte kommuner, lokalmiljøer og innbyggere oppleve det som rettferdig og balansert. De må få noe igjen for den ulempen de tar på seg. Derfor er forslaget om å utrede en form for kompensasjon for naboer til vindkraftverk veldig bra.

Nøkkelen til å etablere vindkraft på land er nok kunnskap, gode og respektfulle prosesser og balansert kompensasjon til kommuner og lokalmiljø. Får vi til dette, kan vindkraft på land bli en viktig del av løsningen for mer kraftproduksjon.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [14:49:00]: Det er mulig å bygge ut mer fornybar energi i Norge uten at det trenger å gå på bekostning av den mest verdifulle naturen vår. I forslaget om utredningsplikt som ikke ligger an til å få flertall, men som MDG i utgangspunktet fremmet, lå det inne at man skulle styrke NVEs hjemmel for tidlig saksavslutning i områder hvor det bryter med hensynet til natur, friluftsliv eller reindrift. Det tror jeg er klok politikk, for jeg mener det er synd at man på prinsipielt grunnlag sier nei til noe som er et helt nødvendig gode i samfunnet om vi skal kunne fortsette industriutviklingen, om vi skal kunne kutte utslipp i Norge og kunne leve det gode livet vi har i Norge allerede – som er avhengig av mer fornybar kraft.

Fornybar kraft er ikke som hytteutbygging. Det er heller ikke som motorveiutbygging. Det er ikke som nye rullebaner eller flyplasser, heller ikke som gruvedumping i fjordene våre. Jeg mener at fornybar energi er det tilfellet hvor det er helt avgjørende at vi klarer å finne en balanse mellom å ivareta sårbar natur – dette er en av de viktigste sakene for Miljøpartiet De Grønne – og å få nok kraft til at vi klarer å stanse klimakrisen.

Vi har fire vetoer nå, blant annet for i det hele tatt å se på et plan- og utredningsprogram. Jeg mener at siden fornybar energi er helt avgjørende for at vi skal kunne ha det samfunnet vi har i Norge, med industriutvikling, med utslippskutt, at vi klarer å se på om man trenger å ha alle disse fire vetoene.

Så er vi med på at det kan være fint at vi har fått noen gode flertall sammen med regjeringen og sammen med Høyre og Venstre – og i noen av punktene også Senterpartiet og KrF. Det er viktig, for vi tror det er avgjørende at vi har bred forankring av viktige politiske tiltak for å kunne få opp kraftproduksjonen i Norge uten å kompromisse med den sårbare naturen vår.

Jeg er veldig stolt over disse forslagene, for jeg opplever at vindkraftdebatten har vært i en så dyp dal at man ikke engang har kunnet diskutere de prosjektene som faktisk kommer både naturen og lokalsamfunnene til gode. Jeg er opptatt av at vi klarer å ha en kunnskapsbasert diskusjon om vindkraft. Jeg mener også at når en kommer til et nivå hvor kommunepolitikere som ønsker å utrede prosjekter, må tåle grov hets, sjikane og trusler mot egne barn, og ber om at Stortinget og regjeringen skal ta en større del av ansvaret for å sikre nok insentiver og verktøy for at disse prosjektene blir vurdert på en klok måte rundt omkring i kommunene, så er det vårt ansvar å gjøre det.

Jeg er veldig glad for at Stortinget går sammen om flere gode forslag som vi har fått jobbet sammen om, og jeg vil takke spesielt Arbeiderpartiet, Venstre og Høyre for gode diskusjoner og gode kompromisser i denne saken.

Sofie Marhaug (R) [14:51:59]: Det blir snakket i denne salen som om de som sier nei til vindkraft, er helt kunnskapsløse, og at de ikke vet hva de holder på med. Det er feil. Når kommuner sier nei til vindkraft, og når de på et tidlig stadium sier nei til et planinitiativ, er det basert ikke bare på kunnskap, men også på interessemotsetninger, ikke minst på interessemotsetninger mellom naturverdier på den ene siden og utbyggerinteresser på den andre siden.

For noen år siden, etter at det hadde vært massiv vindkraftutbygging i Norge, gjennomførte forskere i forskningsinstitusjonen NINA, på oppdrag fra WWF, en gjennomgang av vindkraftutbyggingene på land i Norge. Den viste at over 90 pst. av den utbyggingen var i konflikt med viktige verdier. Det er jo kunnskapsbasert. Likevel blir vindkraftmotstanderne anklaget for å være følelsesstyrt og ikke være interessert i kunnskap. Men sannheten er jo at her er det interessemotsetninger, uenighet, slik det ofte er i politikken.

For naturen spiller det egentlig ikke noen stor rolle om en vei går til en hytte eller til et vindkraftanlegg. Begge deler er ødeleggende for naturen. Vindkraftutbyggingen, vindkraftindustrien, er jo mer enn bare de turbinene man ser. Det er veier som går på kryss og tvers, det er i virkeligheten store industrianlegg, som selvfølgelig går på bekostning av naturen. Og det er veldokumentert.

Jeg nevnte også i sted at det er kraftutbygging som har stått for den største prosentandelen av nedbygging av inngrepsfri natur de siste 10–15 årene. Det er tall fra Miljødirektoratet. Man må gjerne riste på hodet av det, men det er sant. Og det er ikke kun vindkraft; det er også kraftledninger og vannkraftutbygging. Alt dette er en del av det som bygger ned norsk natur, inngrepsfri natur.

Så er det slik, som jeg egentlig redegjorde for i spørsmålsstillingen min til statsråden, at det ikke er riktig å snakke om en vetorett. Det som er riktig å snakke om, er om man skal behandle noe etter plan- og bygningsloven eller ikke. I henhold til plan- og bygningsloven har altså kommuner mulighet til å si nei til et planinitiativ. Hvis de mister den muligheten, kan staten i teorien gå inn med statlig plan og overstyre, uten samtykke fra kommunen. Så hvis man fjerner muligheten til å si nei til planinitiativ, fjerner man – i alle fall i teorien – muligheten til å si nei på et senere stadium.

Det er derfor den utredningsplikten vekker så stor motstand. Dette er ikke bare noe som Rødt har funnet på. Jeg forstår jo de som jobber med plan- og bygningsloven også, at dette er en ganske stor og dramatisk endring, og det ville krevd en lovendring, som jeg er veldig glad for at flertallet i denne salen ikke støtter.

Oda Indgaard (MDG) [15:27:52]: Det er ikke rart at følelsene er sterke knyttet til vindkraft. Vi er et folk som er glad i naturen vår, og vindmøller bygget i urørt natur illustrerer en veldig tydelig og synlig form for naturtap. Det finnes knapt eksempler på god vindkraftutbygging på land i Norge i dag. Vi har eksempler som den forferdelige utbyggingen på Fosen, som er dømt ulovlig av Høyesterett, men får stå, og altfor mange eksempler på viktige natur- og friluftsområder som har blitt rasert av vindmøller.

Hvordan vindkraftutbygging ble sluppet løs i sin tid, burde være et alvorlig varsko for alle i denne salen, for alle som ønsker mindre regulering, vern og bruk av naturhensyn i både byggesaker og i møte med næringer, som oppdrettsnæringen. Om vi politikere ikke klarer å balansere hensynet til naturen vår i løsning av andre samfunnsfloker, vil vi ikke lykkes. Det betyr ikke at de andre samfunnsflokene ikke er viktige å løse.

Klimakrisen vil ikke bare være dypt ødeleggende for veldig mange naturtyper, men også for velferden vår. Derfor er det så viktig for oss i MDG å foreslå en helhetlig plan for naturvennlig utbygging av landvind. I møte med behovet for nullutslippsløsninger er det utrolig viktig med enøktiltak som vil spare energibehovet vårt, men vi vil ikke komme i mål utelukkende på strømsparing. Da må vi se på hvordan vi kan bygge vindkraft skånsomt, på grå arealer.

Vindkraft er ikke kun 300 meter høye vindmøller. Evver er et gründerselskap i Verdal som holder på å utvikle vertikale vindmøller, og de er bare et av flere eksempler på gründerselskap som ser på hvordan man kan finne nye energiløsninger. De er perfekte å plassere sammen med solkraft på store industribygg, men da må vi ta ned konfliktnivået og diskutere hvordan vindkraft kan bygges ut skånsomt, og hvilke reguleringer som må justeres.

Det vi har holdt på med i vindkraftutbyggingen så langt, har åpenbart ikke fungert. Enten har vi fått forferdelig store naturinngrep, eller så har vi ikke hatt utbygging i det hele tatt. Ingen av disse alternativene hjelper naturen. Derfor er jeg glad for at et flertall på Stortinget ser at vi må finne en ny og balansert vei for mer kraftutbygging i Norge.

Aleksander Stokkebø (H) [15:31:25] (ordfører for saken): Norge og våre allierte trenger tilgang på kritiske mineraler. De er avgjørende for å kutte utslipp, skape arbeidsplasser og styrke vår sikkerhet og forsvarsevne. I dag kontrolleres likevel store deler av verdens mineralutvinning av et fåtall land, ofte preget av ustabile og autoritære regimer. Det skaper betydelige økonomiske og sikkerhetspolitiske sårbarheter som vi er nødt til å ta på alvor. Den økende geopolitiske uroen understreker behovet for mer diversifisert og robust tilgang på kritiske råvarer. Jeg vil i fortsettelsen redegjøre videre for Høyres syn.

Høyre mener at vi må utvinne mer på norsk og alliert territorium. Vi må øke tempoet på land, hvor regjeringen dessverre ikke har lykkes. Samtidig må vi utforske mulighetene på havbunnen, hvor vi finner viktige ressurser som litium, kobolt, nikkel, mangan og sjeldne jordarter.

La meg minne om at Stortinget for få år siden sluttet seg til åpningen av et havområde på kontinentalsokkelen samt en forvaltningsstrategi for havbunnsmineraler nettopp for å legge til rette for en kunnskapsbasert forvaltning. Høyre står fjellstøtt ved denne linjen. Vi er opptatt av en skrittvis tilnærming, der all aktivitet skal være forsvarlig og bærekraftig. Under behandlingen av stortingsmeldingen fikk Høyre gjennomslag for strengere miljøstandarder og en gradvis opptrapping, sånn at kunnskapsgrunnlaget styrkes før det tas beslutninger om utvinningstillatelser.

Samtidig er vi opptatt av framdrift i arbeidet med utlysningsrunder for havbunnsmineraler. Dette er rett og slett for viktig til å bli gjenstand for politisk spill i budsjettforhandlingene mellom Arbeiderpartiet og MDG. Det handler om alliert og nasjonal sikkerhet og om langsiktig industriutvikling. Derfor understreket Høyre i vårt forslag at regjeringen må videreføre arbeidet med å kartlegge havbunnen på norsk kontinentalsokkel og legge fram et oppdatert kunnskapsgrunnlag med tydelige miljøkrav som grunnlag for en konsesjonsrunde.

Sokkeldirektoratet peker på at innholdet av enkelte metaller som man finner på havbunnen på norsk sokkel, er veldig høyt sammenlignet med mange andre steder i verden, så mulighetene er der. Da ville det være lite klokt å smelle igjen døren og trenere den første konsesjonsrunden, noe som Arbeiderpartiet og venstresiden nå gjør. La oss heller komme videre. Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Solveig Vik (A) [15:34:29]: Arbeiderpartiet er for havbunnsmineraler som en mulig framtidig ressurs for Norge. Tilgang på kritiske mineraler og metaller er avgjørende for den grønne omstillingen, utvikling av ny teknologi, industri og vår nasjonale og våre alliertes sikkerhet. Derfor mener vi det er ansvarlig politikk å undersøke nye forsyningskilder og bidra til mer robuste, diversifiserte verdikjeder, særlig i samarbeid med stabile og demokratiske land.

Havbunnsmineraler er ikke noen erstatning for sirkulærøkonomi eller ansvarlig gruvedrift på land. Tvert imot må disse løsningene ses i sammenheng. Samtidig vet vi at ressursene på sokkelen skiller seg fra mange landbaserte forekomster ved at de inneholder tunge og sjeldne jordarter, inkludert flere mineraler som er definert som kritiske for forsvarsindustrien vår.

En eventuell framtidig havbunnsmineralnæring kan bidra til verdiskaping, styrke norske verdikjeder og skape arbeidsplasser langs kysten. Men Arbeiderpartiet er tydelig på at dette kun kan skje trinnvis, kunnskapsbasert og innenfor strenge miljømessige rammer. Føre-var-prinsippet skal ligge til grunn. Hensynet til miljø, sikkerhet og bærekraft må ivaretas i alle faser. Enhver aktivitet skal være i tråd med norsk regelverk og våre internasjonale forpliktelser. Økt kunnskap om havbunnen er en forutsetning for ansvarlig forvaltning, og derfor er kartlegging og forskning viktig. Vi står bak budsjettavtalen som er inngått, og vi vil derfor ikke støtte de forslagene som ligger til behandling i dag, men vi står fast på at Norge må bygge kunnskap om ressursene på havbunnen, sånn at framtidige beslutninger kan tas på best mulig faglig og miljømessig grunnlag.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [15:36:23]: Vi lever i en urolig verden hvor Europa er i ferd med å bygge opp forsvarsindustri. Samtidig er det en enorm etterspørsel etter kritiske råvarer som mineraler og sjeldne jordarter og et svært begrenset tilbud av demokratiske råvarer. Syv av tolv av de kritiske mineralene for forsvarsindustri som NATO peker på, finner vi på norsk sokkel. Norge er verdensledende på subsea, og det er flere private selskaper som har kompetanse og investeringsvilje til å gå i gang med det som kan bli et nytt investeringseventyr i Norge, og som genererer arbeid til verft og leverandørindustri og ikke minst kan skape verdier for mangfoldige milliarder kroner.

Fremskrittspartiet framsetter i dag et forslag om å be regjeringen igangsette den første konsesjonsrunden for leting etter og utvinning av havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel. Det gjør vi fordi alternativet er uansvarlighet, naivitet og en håpløs næringspolitikk som attpåtil er en gavepakke til Kina. Kina har jobbet målrettet i mange år for å sikre seg tilnærmet total kontroll over de mest kritiske mineralene og sjeldne jordartene. Europeiske land kjøper ukritisk mineraler av kineserne som en er avhengig av i vår forsvarsindustri. Enkelt forklart kan du glemme å ta av med en F-35 hvis du ikke har mineralene som trengs til det. Da er det samtidig et gigantisk paradoks at en av de største sikkerhetstruslene for Vesten er den samme som skal måtte levere mineraler til vår forsvarsindustri. Det henger ikke på greip, og vi må ta advarslene fra det internasjonale energibyrået på alvor, som har advart mot å legge alle eggene i én korg – i korga til Kina.

Spørsmålet må stille oss, er hva vi gjør den dagen i NATO er i en eskalert konflikt med Kina. Da regjeringen sammen med klimapartiene og Senterpartiet sørget for at utvinning av havbunnsmineraler på norsk sokkel ble stanset for andre gang, vitnet det om en ekstrem naivitet og uansvarlighet som verken Norge eller våre allierte har råd til dersom vi skal bygge opp et troverdig forsvar.

Det er nesten komisk å høre hvordan Arbeiderpartiet snakker om havvind og jobber, men samtidig nekter det som kunne blitt en enormt viktig næring i Norge, med havbunnsmineraler. Vi må ta forutsigbarheten tilbake. Vi må ta sikkerhet på alvor. Vi må ta forsvar og verdiskapning på alvor. Nå er det tid for å åpne opp for havbunnsmineraler, ikke vente og se og stanse det enda en gang. Jeg mener det er respektløst overfor Stortinget, som opphevet beslutningen om å si nei til havbunnsmineraler, men det er dessverre sånn det har blitt med en regjering som er villig til å ofre sikkerhetspolitikk for å få beholde sorte biler. Jeg tar opp forslagene som Fremskrittspartiet er en del av.

Ole Herman Sveian (Sp) [15:39:31]: Norge har lange tradisjoner for å høste av havet. Gjennom generasjoner har havet gitt grunnlag for verdiskaping, arbeidsplasser og utvikling innen fiskeri, transport og energi. Nå ser vi også at havbunnen kan åpne for en ny næring basert på mineralressurser som Europa i stadig større grad har behov for. Dette er råstoff som kan få betydning for både forsvarsindustrien, ny teknologi og framtidens energisystem.

Senterpartiet mener det er i norsk interesse å være med på å utvikle denne næringen. Gjennom petroleumsvirksomheten har Norge opparbeidet seg verdensledende kompetanse innen offshore, teknologi, drift og ressursforvaltning. Vi har også sterke fagmiljøer og et forvaltningssystem som gir et godt utgangspunkt for å håndtere ny aktivitet på havbunnen.

Samtidig er det avgjørende at utviklingen skjer på en måte som bygger tillit. Skal havbunnsmineraler bli en legitim og varig næring, må kunnskapsgrunnlaget være solid, miljøkravene høye og reguleringene tilpasset de utfordringene en ny type virksomhet reiser.

Senterpartiet mener det er behov for en grundig faglig vurdering, høye miljøstandarder og en gjennomgang av om dagens regelverk og tilsynsordninger er godt nok rustet for oppgavene. Senterpartiet er positiv til at det på sikt lyses ut konsesjoner for havbunnsmineraler. Det er en helt ny næring, og den må utvikles steg for steg, basert på kunnskap, teknologiutvikling og erfaringer som høstes underveis.

For Senterpartiet handler dette om å kombinere framtidstro med ansvarlighet. Norge skal være med og utvikle nye næringer og skape nye verdier, men vi skal gjøre det på en måte som ivaretar miljøet, sikrer bred tillit og legger grunnlaget for langsiktig verdiskaping. Når vi tar de neste stegene innen havbunnsmineraler, bør det være med den grundigheten og klokskapen som har kjennetegnet norsk havforvaltning gjennom generasjoner.

Det føles også ryddig å opplyse om at vi står bak budsjettenigheten om ikke å utlyse konsesjonsrunder for havbunnsmineraler i denne stortingsperioden, og vi støtter derfor ikke forslagene som foreligger her.

Sofie Marhaug (R) [15:41:54]: Rødt er glad for at flertallet av partier har blitt enige om ikke å åpne for leting og utvinning av havbunnsmineraler i denne stortingsperioden. Det er det veldig gode grunner til. Miljødirektoratet har frarådet dette, kunnskapsgrunnlaget knyttet til konsekvensene av kommersiell gruvedrift på havbunnen i Arktis er svakt, og det man la opp til, var jo ikke bare leting, men også åpning for gruvevirksomhet i Arktis. Jeg vil også peke på at de som har ganske god peiling på offshore og geologi, Equinor, i to høringsinnspill har frarådet å åpne for gruvedrift på havbunnen i Arktis.

Det er et kappløp mot bunnen for å bygge ned natur. I møte med det trenger vi å gjenvinne mer og å utnytte de ressursene vi har, på en klok måte. Norge er heldig, på den måten at vi har et av Europas største funn av sjeldne jordarter, Fensfeltet. Rødt er, med henblikk på det, glad for at et flertall i Stortinget nå går inn for å utrede et statlig mineralselskap. Det står i sterk kontrast til høyresiden, som snakker om at de er redd for kinesiske aktører – men vi ser jo at de kommer hit og kjøper seg opp og allerede er til stede i Norge. I den situasjonen er det klokt å gjøre det som de røde og grønne partiene har gjort, nemlig gå sammen om å utrede et statlig mineralselskap.

Vi har likevel mer enn nok å henge fingrene i, og som vi kan gjøre på en langt mer miljøvennlig måte enn å åpne for store områder i Arktis uten at vi egentlig forstår konsekvensene av det.

Jeg vil også understreke at de nye selskapene – nå har jeg nevnt en stor og viktig aktør, Equinor, som ikke var positiv til dette – som har meldt sin interesse og vil etablere seg, i korrespondanse med regjeringen har sagt at de ikke ønsker å følge norsk arbeidsmiljølov hvis de fikk åpning for leting og utvinning. Det synes jeg er spesielt. Det varsler ikke om seriøsitet, men det motsatte. Det varsler ikke om et nytt industrieventyr. Det varsler egentlig om utnytting av ikke bare ressurser, men også arbeidskraft. Det kan ikke Rødt gå med på.

Vi er glad for at vi skal holde havbunnen også i Arktis frisk og fin iallfall de neste tre årene, så lenge denne budsjettavtalen gjelder.

Lars Haltbrekken (SV) [15:45:09]: Fremskrittspartiet fornekter seg ikke. Finnes det muligheter til å sette i gang miljøskadelig virksomhet, kan man være sikker på at partiet vil gripe sjansen og gjøre det.

Det å sette i gang gruvedrift på havbunnen er et gedigent eksperiment med miljøet i havet. Aldri før har Miljødirektoratet vært så klare i sine konklusjoner som da de slaktet regjeringens forslag om å åpne havbunnen for gruvevirksomhet. De var også i tvil om dette var konsekvensutredninger som var gjort i tråd med norsk lov. Havforskere advarte på det sterkeste mot konsekvensene, som vi i dag fortsatt ikke vet veldig mye om, bortsett fra at de kan være svært store.

Da komiteen for en god tid tilbake behandlet stortingsmeldingen om åpning for gruvedrift på havbunnen, var det to selskap som meldte sin interesse. Begge var ukjente selskap som ikke hadde erfaring på norsk kontinentalsokkel. Det selskapet som har mest erfaring med å operere på norsk kontinentalsokkel, Equinor, sa den gang at gruvedrift på havbunnen ikke var noe de var interessert i. Et av de to selskapene som var interesserte, er nå borte. De gikk konkurs.

Internasjonalt ble det også advart i sterke ordelag mot å sette i gang gruvedrift på havbunnen, og store norske finansieringsselskap, som Storebrand, advarte også klart og sa at de ikke vil være med på å finansiere dette. Selv Google sa at de ikke ville være med på å kjøpe mineraler utvunnet fra havbunnen.

Allikevel ønsker altså Fremskrittspartiet å sette i gang med denne typen uansvarlig virksomhet. Det er da bra å se at det kun er Fremskrittspartiet som står bak forslaget om å igangsette den første konsesjonsrunden for leting etter og eventuelt utvinning av havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel.

Statsråd Terje Aasland [15:48:17]: Tilgang på mineraler er ganske vesentlig for videreutviklingen av samfunnet. Det mest kritiske nå er at vi lener oss veldig tungt på Kina, både når det gjelder tilgangen på mineraler, men også når det gjelder Kinas prosesseringskapasitet knyttet til bl.a. sjeldne jordarter og viktige innsatsfaktorer i forhold til det som ligger framfor oss. Med det som bakgrunn så la regjeringen til rette for at vi skulle gå i gang med havbunnsmineraler. Vi fikk på plass lovverket, rammeverket, og åpnet et område for det.

Vi tror fremdeles at utvinning av havbunnsmineraler kan bli en ny og viktig havnæring for Norge, som kan gi verdiskaping og arbeidsplasser langs kysten. Men det er noen forutsetninger, og det er at vi må ha kunnskap på det tidspunktet hvor vi gir tillatelser til å utvinne, og det må skje innenfor bærekraftige rammer som er akseptable.

Slik situasjonen er nå, med den økte geopolitiske spenningen som ligger der, og med handelsforstyrrelser, er det veldig viktig for Vesten å ta dette spørsmålet særdeles alvorlig. At vi får en mer diversifisert og pålitelig forsyning av kritiske mineraler, er viktig. Derfor mener jeg at et land som Norge, som har lang erfaring med en kunnskapsbasert og forsvarlig ressursforvaltning, og som har et ressurspotensial, bør utforske mulighetene. Det var grunnlaget.

Så fikk vi vedtaket i Stortinget, basert på den budsjettenigheten som ligger der. Det står jeg bak, og jeg forholder meg til det, men jeg understreker at vi kommer til å legge til rette for at vi fortsatt har et grunnlag for å kunne gå i gang med havbunnsmineraler når tiden er moden for det. Det er viktig å ha rammeverket, lovverket, og at man fortsatt har kunnskapsinnhenting, ikke minst om miljørelaterte forhold, som jo er den sensitive delen av diskusjonene i dette spørsmålet.

Margret Hagerup (H) [15:57:41] (ordfører for saken): Jeg vil takke både forslagsstillere og komité for godt samarbeid om en viktig sak. En fødsel er vel noe av det fineste en kan oppleve, men kanskje også noe av det mest skremmende. En er prisgitt den hjelpen en får av jordmødre og helsepersonell som er trent opp til å gi den enkelte kvinne og mann den beste opplevelsen. De gjør hver dag sitt ytterste for at alle skal få nettopp det.

La meg først være tydelig på at det er trygt å føde i Norge, og det skal det fortsatt være. Komiteen er samstemt om at en trygg og god barselomsorg er helt avgjørende for både mor, barn og familie. Komiteen merker seg også at selv om de fleste kvinner er fornøyd med svangerskaps- og fødselsomsorgen, er det samtidig tydelige forbedringsområder, særlig i barselomsorgen og i overgangen mellom sykehus og kommunehelsetjeneste.

Bemanning og tilgjengelig kompetanse er flere steder en utfordring, og behovet for bedre sammenheng i tjenestene er tydelig. Komiteen understreker derfor at utviklingen av barselomsorgen må skje kunnskapsbasert og innenfor helhetlige rammer, og med vekt på pasientsikkerhet, ressursbruk og faglig forsvarlighet.

Komiteen er samlet om at kvinner skal ha et helhetlig og sammenhengende tilbud gjennom svangerskap, fødsel og barseltid, og at bedre oppfølging og styrket kvinnehelse er viktige mål.

Komiteen står også samlet om at regjeringen må styrke forebyggingen og oppfølgingen av fødselsdepresjon, og ber videre regjeringen sikre at alle kvinner som har født, mottar en påminnelse via helsenorge.no om bestilling av konsultasjonstime hos fysioterapeut.

Det er bra for framtidens barselomsorg at komiteen også er samstemt om at regjeringen må sørge for at kompetansen innen fødsels- og barselomsorgen utvikles, særlig med vekt på forebygging av fødselsskader, styrking av kunnskap om kvinnehelse og utvikling av beste praksis. Det er videre viktig å bygge på og forsterke eksisterende fagmiljøer og tjenester, for til tross for at tjenestene i hovedsak holder høy kvalitet, er det nødvendig å jobbe videre for å forbedre barselomsorgen i hele landet. Jeg er glad for at komiteen gir et tydelig signal om det i dag.

Kai Steffen Østensen (A) [16:00:02]: Barselomsorgen er svært viktig og treffer mor, barn og familie på et tidspunkt hvor de er sårbare, hvor de trenger trygge tjenester rundt seg med riktig fagkompetanse og dyktige fagfolk, og hvor den første forebyggingen i det fødte liv skjer. På kort tid kan barselomsorgen skape magi og viktig relasjonsbygging for foreldre og barn, og på kort tid kan den skape trøbbel, hvis foreldrestøtten ikke er god nok, eller tiden i tjenesten ikke strekker til.

I løpet av de første 1001 dagene til et barn skjer det en ekstrem utvikling. Derfor er det viktig at politikkens rammer nettopp sørger for en helhetlig svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg – et grunnlag som er lagt i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og som forsterkes med flere forslag komiteen er samstemt om i dag.

Først en stemmeforklaring: Arbeiderpartiet kommer ikke til å støtte alle forslagene i denne saken – ikke fordi de ikke inneholder gode intensjoner, men fordi vi mener deler av forslagene må ses i sammenheng med både ny helsepersonellplan og arbeidet med en ny helsereform, som skal bygge ned barrierer og sikre enda bedre samhandling for dem som får helsetjenester, også i barselomsorgen.

Videre støtter Arbeiderpartiet at vi intensiverer arbeidet med forebygging av fødselsdepresjon – en livskrise i en allerede sårbar situasjon. Forebygging og oppfølging av fødselsdepresjon må skje med tidlig innsats, tilgjengelig lavterskeltilbud, foreldrestøtte og bedre samhandling i tjenesten, mellom sykehus og tilbudet hjemme i kommunen.

Det foregår heldigvis mye viktig fagutvikling i tjenesten i dag for å tette dette gapet – et arbeid vi må legge til grunn når vi skal tegne opp helsetjenestekartet på nytt. For kanskje kan vi knytte finansiering og organisering til et tydeligere forebyggingsløft, og kanskje kan vi klare å skape én reell dør inn, der psykisk helse og somatikk i fellesskap deltar i første vurdering for raskere å avklare videre forløp.

Forslaget om å utvikle digital varsling om konsultasjonstimer hos fysioterapeut er et eksempel på utvikling vi trenger, og som bygger på nybrottsarbeidet med å pushe seksukerskontroll på familier med nyfødte barn. Et annet eksempel handler om enda bedre oppgavedeling. Vi støtter derfor at vi nå vurderer om jordmødre kan få utvidet rett til å henvise til spesialisthelsetjenesten og samtidig forskrive medikamenter som er svangerskapsrelaterte. Med faglig forsvarlighet som bunnlinje kan det bidra til at vi bruker våre menneskelige ressurser og fagkompetansen de har, enda bedre.

Jeg vil takke komiteen og saksordføreren samt fagforeninger og fagmiljø som har gitt oss innspill i denne saken. Det har bidratt til at vi nå forsterker innsatsen for en tryggere barselomsorg og fortsetter å tette gapet i tjenesten. Nybakte foreldre skal oppleve at fellesskapet stiller opp for dem. Det trenger små liv, som fortjener den beste starten vi kan gi – en start som varer livet ut.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [16:03:18]: Norge er, og skal fortsatt være, et trygt land å føde i. De fleste er i dag godt fornøyd med fødselsomsorgen, og det er bra, men det er også tydelige forbedringsområder, og aller sterkest kommer det til uttrykk i barselomsorgen.

Fremskrittspartiet vil sikre at familier opplever gode fødetilbud og barseltilbud, uansett hvor de bor i landet. For å få til det mener Fremskrittspartiet at det ikke er behov for flere handlingsplaner, det er behov for handling. Vi trenger flere jordmødre, vi trenger flere barnepleiere, vi trenger flere barselsykepleiere. Vi trenger å styrke laget både på sykehuset og i kommunehelsetjenesten. Det kan løses med flere studieplasser, det kan løses med å styrke kompetansen om barsel og fødsel, og det kan løses med penger til bemanning.

Jordmødre og andre yrkesgrupper trenger flere kollegaer, og det koster penger. I dag havner mange av de ansatte på fødeavdelingene og i barselomsorgen i et krysspress som er vanskelig å stå i over tid, som gjør at enkelte slutter. Da er det et klokt hode og et sett kompetente hender som forsvinner, og en kollega som savnes. Når det skjer mange nok ganger, gjør det bemanningssituasjonen svært krevende. Da kan ikke fødeavdelingene fortsette å være underfinansiert, og det er på tide å endre hvordan fødeavdelingene i dag finansieres.

Jeg er glad for at Stortinget i dag uttrykker et ønske om bedre oppfølging av fødselsdepresjon, en påminnelse om seksukerskontrollen og hvor viktig den er, og et tilbud om fysioterapi. Kroppen er ulik, men for mange er kroppen et før og etter fødsel.

Vi trenger flere barselsykepleiere. Det er startet en utdanning for det, og det er bra, for det tror vi det trengs flere av. Færre og færre kvinner møter jordmor på barsel. Det er ansatt mange sykepleiere på barsel, og mange av dem har et stort engasjement for faget. Mange søker seg også videre til å bli jordmødre. Det mener Fremskrittspartiet er bra, men det fører også til turnover, og vi tror at det trengs flere barselsykepleiere.

Fremskrittspartiet støtter forslagsstillerne i at det er en viktig målsetting at alle kvinner opplever én-til-én-oppfølging under aktiv fase av fødselen. De som har født selv, kan nok fortelle om hvor viktig det er, både for den enkelte og for tryggheten til mor, barn og far, og at forløpet under fødsel er mer kontrollert da, og opplevelsen etterpå bedre. Men å gjøre det til en rettighet er ikke å anerkjenne virkeligheten slik den er. Vi er enige om at det mangler jordmødre, og det vil Fremskrittspartiet gjøre noe med, men nærmest uavhengig av hvor mange jordmødre vi ansetter på føden, vil det kunne oppstå samtidskonflikter. En stille vakt kan brått bli veldig travel. Vi klarer ikke å kontrollere når alle fødsler skjer.

Kathy Lie (SV) [16:06:40]: Jeg er redd på jobb, redd for å gjøre feil og redd for å ikke strekke til – dette er et sitat fra en jordmor som beskriver arbeidshverdagen sin. Når de som skal ta imot et nytt liv i verden, går på jobb med frykt for ikke å strekke til og at noe skal glippe, har vi et alvorlig problem. Det handler om tryggheten for kvinner i fødsel, det handler om barns første møte med verden, og det handler om kvaliteten i et av de mest grunnleggende velferdstilbudene vi har.

Nasjonale retningslinjer anbefaler én-til-én-omsorg i aktiv fødsel – ikke fordi det høres fint ut, men fordi forskningen er tydelig. Særlig for førstegangsfødende gir tett oppfølging bedre fødselsutfall. Det betyr mindre behov for epidural og lystgass, færre keisersnitt og færre operative inngrep. Det betyr rett og slett tryggere fødsler og bedre omsorg.

Jordmorforbundets medlemsundersøkelse tegner et bilde som burde bekymre oss alle. Halvparten av jordmødrene forteller at stillinger står ubesatt. Nesten halvparten melder om situasjoner der kvinner på barselavdelinger ikke får medisiner til riktig tid på grunn av lav bemanning.

SV mener at tiden er overmoden for å gå fra anbefaling til rettighet. En kvinne i aktiv fødsel skal ikke være prisgitt geografi, tilfeldigheter eller om vakten tilfeldigvis er underbemannet. Én-til-én-oppfølging må være noe av det alle kan stole på at finnes når de trenger det som mest. Derfor støtter vi forslaget om å sikre at én-til-én-oppfølging under aktiv fase av fødselen blir en rett for alle fødende kvinner, og at bemanningen ved fødetilbudene faktisk dimensjoneres slik at denne retten kan oppfylles.

Jeg skal medgi at jeg er personlig berørt av dette. Jeg skal snart blir bestemor, og jeg ser at det er altfor mye usikkerhet og utrygghet i føde- og barselomsorgen – og det har vært slik lenge.

SV støtter også forslaget om å få en handlingsplan som bygger på erfaringene til kvinner som har brukt svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen – ikke fordi vi ikke har nok planer, men fordi det helt tydelig trengs noen nye styringsredskaper som tar utgangspunkt i det som tross alt er det viktigste: fødekvinnenes erfaringer.

Det er mange utfordringer knyttet til en fødsel, men mest av alt skal nybakte foreldre kunne glede seg over det mirakelet et nytt, lite barn er. Vi er ganske gode på oppfølging av kvinnen mens hun er gravid, men etterpå dreier det meste seg om barnet. Kvinnen som har gjennomgått en stor påkjenning, både mentalt og fysisk, kan fort bli glemt. Altfor mange kvinner opplever fødselsdepresjon i en eller annen grad, og nå ber vi om bedre forebygging og oppfølging av dem som rammes.

I tillegg er det mange kvinner som sitter igjen med fysiske plager som legger en demper på deres glede. Kroppen har fått juling, og mange sliter med ettervirkninger av bekkenløsning og ulike plager i muskel og skjelett. Vi ønsker at alle kvinner skal få time hos fysioterapeut. Jeg er glad for at vi nå sikrer at alle kvinner som har født, skal få en elektronisk påminnelse om bestilling av time hos fysioterapeut.

Jeg kommer tilbake med mer i et senere innlegg.

Jeg tar opp forslagene nr. 3–5 og 6 og 7.

Kjersti Toppe (Sp) [16:09:53] (leiar i komiteen): Eg vil hevda at barselomsorga i Noreg har vorte nedprioritert i mange år, og eg synest det er veldig trist.

Takk til KrF, som har fremja dette forslaget om tryggleik for mødrer i barselomsorga. Når vi har tatt opp dette frå talarstolen før, har vi vorte avfeia med at det er enkeltepisodar. Men det er mange kvinner som er desse enkeltepisodane.

No har vi fått ei brukarundersøking som er gjort av Helsedirektoratet som eg meiner vi må lesa. Eg vil referera litt frå ho. Der står det at mange kvinner oppgav at det framstår som travelt på barsel, og at det var for få tilsette i forhold til barselkvinner, barn og behova deira. Det står at mange kvinner opplevde å få for lite tilsyn og oppfølging, at nokre følte seg oversett eller gløymde, og at det kunne ta lang tid frå kvinner bad helsepersonell om hjelp, til det kom nokon for å hjelpa. Mange kvinner beskreiv helsepersonellet som veldig dyktige og med stor evne til å vise omsorg, men at dei ikkje hadde nok tid til å gjera jobben sin på ein god måte, og at dette kunne gå ut over kvinner si følelse av tryggleik og ivaretaking.

I brukarundersøkinga oppgav òg kvinner at mange var opptekne av lengda på opphaldet. Ein del kvinner var fornøgde med opphaldet, nokre ønskte å dra tidlegare heim når alt gjekk bra, og andre ønskte å vera ei ekstra natt og fekk lov til det. Det er likevel mange som har kommentert at dei måtte reisa heim med den nyfødde før dei føte seg klare for dette. Fleire skriv at dette vart grunngitt med kapasiteten ved barselavdelinga og hotellet. Ein del skriv at dei strevde med amminga og ønskte at dette var meir etablert før dei drog heim, mens andre hadde behov for meir restitusjon og følte seg ikkje klare for heimreisa. Dette gjaldt både førstegongs- og fleirgongsfødande.

Fleire av kvinnene trakk fram at dei tilsette ikkje hadde nok tid til å vegleia dei tilstrekkeleg og følgja opp amminga undervegs i opphaldet. Nokre skriv at helsepersonell kom innom for å observera eller spørja korleis det gjekk med amminga, men at dei ikkje var lenge nok på rommet til å kunna gjera ei god vurdering av om sugetaket til barnet var riktig, og om amminga faktisk fungerte.

I kommentarane i brukarundersøkingar som omhandla arming og ernæring, var det òg mange kvinner som trakk fram at dei veldig ofte fekk ulike og motstridande råd frå helsepersonell, og då vart ein usikker.

Dette er ei anerkjenning av at barselomsorga i Noreg er for dårleg. Det skortar på sjukehuset, og det er nitrist å oppleva at barselkvinner og den nye familien i realiteten vert overlatne til seg sjølv. Eg vil koma tilbake til ulike forslag i det neste innlegget mitt. Med det tar eg opp forslaget frå Senterpartiet.

Seher Aydar (R) [16:13:09]: Problemene i føde- og barselomsorgen er ikke noe nytt. Vi har sett den negative utviklingen over flere år og fra regjering til regjering. Det er et resultat av at vi driver sykehus som butikk. Konsekvensene av dette er det de fødende og jordmødrene som må betale prisen for. Markedstenkningen i sykehusene har bidratt til kortere liggetid og nedprioritering av tid og omsorgskrevende oppgaver. Dette systemet taper bl.a. føde- og barselomsorgen på.

I sykehusutvalgets rapport ble det løftet fram hvordan innsatsstyrt finansiering har bidratt til redusert liggetid for noen pasientgrupper, og for fødende kvinner har liggetiden gått jevnt nedover. Det på høy tid at vi begynner å drive sykehus som de er ment, nemlig til velferd, ikke til inntjeningskrav og kunstige økonomiske insentiver.

Nedgangen i liggetid etter fødsel fører til at mange kvinner reiser fra fødeavdelingen før amming er etablert. For dem som kan amme, men ikke får den hjelpen de trenger, skaper det en tøff start, særlig for de førstegangsfødende. Det må være nok bemanning til å følge barselkvinnene i barselavdelingene.

Ammehjelpen gjør en utrolig viktig jobb som veldig mange er evig takknemlige for i dag. Samtidig må vi huske at det er en frivillig organisasjon som har begrensede ressurser. Barselavdelinger og helsestasjoner må fortsatt ta sin del av ansvaret.

Jordmødrene er tydelige: De opplever et altfor høyt arbeidspress og har ansvar for flere kvinner samtidig, også når de er i aktiv fødsel. Halvparten melder om samvittighetsstress knyttet til at de ikke klarer å gi én-til-én-omsorg. Da må bemanningen legge til rette for at det er mulig. Fødsels- og barselomsorgen i Norge er på mange områder fortsatt på verdenstoppen, og det skal vi være stolte av. Men varsellampene blinker, og de har egentlig blinket ganske lenge.

Sommeren er her, og det er en periode vi vet det er særlig krevende på fødeavdelingene. Vi vet også at de som føder om sommeren, opplever at informasjon om egen helse og barnet i barseltiden er dårligere enn ellers i året. Jeg håper denne sommeren kan være annerledes når vi ser tilbake på den. Jeg er bekymret for stengte eller ubemannede fødetilbud rundt i landet, for det vitner egentlig om et større problem når vi ikke er i stand til å drifte vanlig ved ferie.

Dyktige fagfolk sørger for at veldig mange har gode og trygge opplevelser. Det må vi ikke glemme. De er noen utrolig gode helter, men mange jordmødre og andre yrkesgrupper som jobber i føde- og barselavdelingene, vurderer å slutte på grunn av høyt arbeidspress og dårlig samvittighet. Det er en trend vi er nødt til å snu – til det beste for arbeidsfolk og for fødende.

Marius Langballe Dalin (MDG) [16:16:20]: Svangerskap, fødsels- og barseltid kan vere noko av det finaste, vakraste og største vi kan oppleve i eit menneskeliv, både som kvinne og som partnar. Samtidig er vi er sårbare, og ein fødsel er noko av det farlegaste ei ung kvinne kan gå gjennom. Difor er tryggleik og høg fagleg kvalitet heilt avgjerande.

Heldigvis har vi ei god fødselsomsorg, men det betyr ikkje at den ikkje kan og bør bli betre – for helse er ikkje butikk. Fødselsomsorga er av dei delane som i betydeleg grad har tapt i kampen om helsekroner. Vi ser det ved mange avdelingar. Ikkje minst på Haukeland i Bergen ser vi stadig skrekkeksempel på korleis fødande får altfor kort opphaldstid, og det er for mange samtidige konfliktar. Dette må vi gjere noko med.

MDG er sterkt engasjert i å gjere barselomsorga betre der ho ikkje er god nok. Vi ønskjer å styrkje kompetansen innan fødsels- og barselomsorg, styrkje kunnskapen om kvinnehelse og bruke erfaringane frå dei fødande aktivt. Det bør vere ei sjølvfølgje.

Førebygging av fødselsskadar er eg som kirurg spesielt oppteken av. Eg har også hatt gleda av å hjelpe ei 40 år gamal kvinne som var fullstendig inkontinent etter ein fødsel, og sjå både sorga ho har hatt i mange år, og gleda ved å sleppe å leve sånn lenger. Å få lov til å forløyse ei kvinne som har lege lenge i fødsel, å få lov til å gjere eit keisarsnitt og få ut eit barn, er fantastisk og rett og slett noko av den største gleda eg har hatt i karrieren min.

Fødselsdepresjon kan verke som eit stort paradoks oppi all denne gleda som skal vere der når ein får eit ønskt barn. Ein skal liksom vere lykkeleg, og så kjem dei vonde følelsane i staden. Det går ut over tilknytinga mellom mor og barn. I verste fall kan ein fødselsdepresjon få ein tragisk utgang. Difor er eg glad for at vi no får fleirtal for å sjå nøye på korleis innsatsen mot fødselsdepresjon kan styrkjast.

Opptrening etter fødsel er nødvendig, og for mange vil ein fysioterapeut kunne gje mange nyttige råd som kan hjelpe ein godt på vegen. Det er også anna helsepersonell med kompetanse på opptrening etter fødsel som kan bidra i rettleiing og opptrening. Eg jobbar sjølv med uroterapeutar, som urologar, og veit at dei kan mykje om bekkenbotnen og å rettleie folk nettopp i bekkenbotnstrening f.eks. Det er ikkje lenger nødvendig med tilvising til fysioterapeut. Difor meiner vi forslaget om å sørgje for ei påminning om konsultasjon hos fysioterapeut er godt. Det vil sikre at alle som ønskjer det, får moglegheita.

Det er gode grunnar til at ei god fødselsomsorg engasjerer oss. Ei god fødselsomsorg er svært viktig for oss alle og er ein avgjerande del av sjølve livshjulet. Difor kjem vi til å kome tilbake til det gong etter gong. La oss gjere vårt for at vi tek dei kloke vala og let fagfolka tilpasse behandlinga og oppfølginga til det kvinna og barnet treng.

Resten av forslaga vil eg kome tilbake til i neste innlegg.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [16:19:49]: Det er historie på historie om kvinner som ikke har fått hjelp, kvinner som er usikre og ensomme, kvinner som lever med store smerter, og som ikke blir trodd eller tatt på alvor. Vi må spørre oss: Er det akseptabelt? Hva er svaret vi har til disse kvinnene? Er det at det tross alt var verre før, eller at det tross alt er verre i andre land rundt oss? Det er faktisk heller ikke rett. Liggetiden var lenger før. Det var ikke alt som var verre før, snarere tvert imot har barselomsorgen blitt nedprioritert over år. Andre land har på plass flere av de tiltakene som blir fremmet i dette representantforslaget. Historiene er også så mange at det ikke bare er enkeltsaker, det er systemisk. En krevende barseltid får for noen fysiske og psykiske konsekvenser resten av livet.

Barseltiden er en særlig sårbar periode som forutsetter tett og forutsigbar oppfølging. Overgangen i dag er utrolig stor fra et svangerskap der du har tett oppfølging, gjerne månedlig eller oftere enn det også, til nærmest ingenting når du kommer hjem fra sykehuset. På barselavdelingene ansettes sykepleiere i jordmorstillinger, og når kvinner og barn skrives ut, er kommunetilbudet viktigere enn noen gang, men også der kuttes det. Stortinget har vedtatt at alle skal få hjemmebesøk i tråd med retningslinjene, men regjeringen følger ikke opp, og i kommunene kuttes det.

Barseltiden kan være den beste, den mest fantastiske, den mest nære tiden, og for mange er den nettopp det. Mange får virkelig god hjelp og god oppfølging og støtte, og sånn bør det være for alle.

Jeg er glad for at vi i dag får flere gjennomslag som vil bedre fødsels- og barselomsorgen, men det er likevel behov for å styrke barselomsorgen ytterligere. Det handler om likestilling, det handler om å ta kvinner på alvor, det handler om å ta den sårbare tiden som barseltiden er, på alvor.

Med det tar jeg opp forslagene nr. 2, 9 og 10.

Statsråd Jan Christian Vestre [16:22:43]: Kvinner skal være trygge på at de får en god og sammenhengende omsorg og oppfølging gjennom hele svangerskaps-, fødsels- og barseltiden. Norge er ett av verdens tryggeste land å føde i – det skulle også bare mangle –, men vi kan alltid bli bedre. Derfor har regjeringen presentert en tipunktsplan for hvordan vi skal sikre en bedre og mer sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Denne planen har flere tiltak, som f.eks. bedre ammeveiledning, rett til å ha med partner under fødsel, bedre ansvars- og oppgavefordeling, mer tverrfaglig helsestasjon, kompetanseutvikling og ikke minst planer for å rekruttere og beholde jordmødre, for vi trenger flere jordmødre framover.

Helsedirektoratet har gjennomført brukererfaringsundersøkelser om svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Disse undersøkelsene gir verdifull kunnskap om hva kvinner etterspør, og hva vi bør prioritere framover. Undersøkelsene viser i all hovedsak gode resultater, men det er rom for forbedringer, særlig i barselomsorgen. Dette følger vi opp, bl.a. gjennom egne oppdrag til Helsedirektoratet og FHI.

Helsedirektoratet har bl.a. hatt utkast til revidert retningslinje for barselomsorgen på høring. Barselkvinnens helse står sentralt, herunder å fremme psykisk helse og så tidlig som mulig identifisere psykiske plager eller lidelser. Direktoratet skal også vurdere hvordan kunnskapsbaserte kartleggingsverktøy kan brukes for å avdekke svangerskapsdepresjon og psykisk uhelse hos mor, og hvordan vi kan benytte dette i enda større grad framover.

Det er mange som etterspør mer sammenheng i tjenestene. Dette er utgangspunktet for helsereformen som vi ønsker å gjennomføre, og de prosjektene som allerede er igangsatt for mer sammenheng, bl.a. Min jordmor i Drammen og Prosjekt X, som nå skal rulles ut i Oslo.

Jeg tar også på alvor at ansatte rapporterer om økt arbeidspress i føde- og barselavdelingene på sykehus. Derfor er det avgjørende viktig at vi klarer å rekruttere flere jordmødre og annet personell som kan avlaste og bidra til god fordeling av oppgavene. Gjennom Helsepersonellplan 2040, som regjeringen snart legger fram, ønsker vi å samarbeide med alle partiene på Stortinget for å sikre nok arbeidskraft og riktig kompetanse i alle deler av helse- og omsorgstjenestene våre fram mot 2040, også innenfor svangerskap, fødsel og barsel.

Jeg er glad for at forslagsstillerne fremmer flere gode forslag knyttet til et viktig tema. Komiteen har, slik jeg oppfatter det, i stor utstrekning blitt enig om forslag til vedtak som er i samsvar med min uttalelse om representantforslaget, og som gir regjeringen rom til å videreutvikle et godt svangerskaps-, fødsels- og barseltilbud for framtiden. Tilbudet skal utvikles i tråd med det som er bra for barnet, for mor og for hele familien.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [16:46:55]: Et nytt liv skal komme til verden, og det er en gledens dag, men når man da kommer til kvinneklinikken og opplever at man blir lagt på korridor, er det ikke en veldig god start på det som skal være denne gledens dagen. På Haukeland sykehus har det over mange år vært så krevende at vi ser at det er kvinner som får veldig dårlige opplevelser, og vi ser at det er folk som jobber der – dyktige fagfolk vi burde ha støttet og bakket – som faktisk forlater yrket, fordi det har vært så krevende over lang tid.

For Fremskrittspartiets del er vi ganske trygge på at behovet ikke er at man kommer med flere utredninger og flere planer. Det er mange der ute i barselomsorgen som står klare og kan bygge opp tilbud, hvis vi tilfører nødvendige ressurser. Det er verdt å ha med seg i den debatten vi har her.

Vi skal gjøre noen kloke vedtak som går på å utnytte kompetansen bedre. Fremskrittspartiet er glad for at vi også kan sørge for at jordmødrene kanskje kan få henvisningsrett nå, og at de kan få skrive ut svangerskapsrelaterte medisiner. Det er klokt. Det er en bedre utnyttelse av kompetanse.

Vi må aldri legge vekk det vi faktisk allerede vet, at det ikke utdannes nok til å fylle behovet for framtiden, sånn det er i dag. Da er vi faktisk nødt til å ta grep. Da må vi øke kapasiteten på å utdanne både jordmødre og barselsykepleiere.

Heldigvis har mange fått en god opplevelse også, men når man da kommer ut i kommunene, ser vi at det er for store variasjoner. Man er avhengig av at kommunen har satset på barselomsorg for at man da klarer å levere på de tilbudene. Der er vi nødt til å se sammenhengen mellom tjenestene som leveres fra staten, og tjenestene som leveres fra kommunene.

En av løsningene er å se finansiering mer i sammenheng, at man har statlig finansiering av de kommunale helsetjenestene også, for det er veldig ofte der hunden ligger begravet – når det blir krangel om hvem som skal betale for det. Det må vi få en stopp på. Det fortjener fødende kvinner i Norge.

Tom Staahle (FrP) [16:50:10]: Norge skal være verdens tryggeste land å føde i. Likevel møter mange kvinner en barselomsorg som varierer betydelig, avhengig av hvor de bor. Det er et tankekors, og det er et ansvar for helseministeren å rydde opp i.

Når mange kvinner opplever oppfølgingen etter fødsel som tilfeldig, og for mange kvinner går med plager som ikke ble fanget opp eller behandlet i tide, er det noe både helseministeren og helseforetakene må ta på alvor.

Vi trenger en sterkere barselomsorg. Det vi ikke trenger, er flere handlingsplaner, strategier og utredninger. Det vi trenger, er konkrete tiltak som vil gi bedre tjenester til mødre og familier.

Jeg har selv hatt gleden av å gi barselomsorg, selv om det er noen år siden. Jeg erfarte at kvinner har ulike ønsker, ulike behov og ulike erfaringer, men alle er opptatt av å kjenne trygghet, både i svangerskapet og under og etter fødsel.

Fremskrittspartiet er opptatt av at kvinner skal få raskere hjelp, bedre oppfølging og større valgfrihet. Vi ønsker flere jordmødre, bedre bemanning og en god og trygg barselomsorg som er tilgjengelig når behovet oppstår, uavhengig av hvor man bor.

Mange kvinner opplever plager etter svangerskap og fødsel som påvirker hverdagen i lang tid. Derfor har FrP støttet tiltak som skal sikre bedre informasjon og oppfølging etter fødsel, bl.a. digitale påminnelser om fysioterapi og seksukerskontroll. Dette er enkle, men effektive grep som kan bidra til at flere får den hjelpen de trenger.

Vi ønsker også å styrke jordmødrenes rolle. Jordmødre besitter høy kompetanse, og det mest naturlige er at de da sikres større mulighet til faktisk å bruke den. Derfor har FrP tatt til orde for å vurdere sykmeldingsrett ved svangerskapsrelaterte plager og støtter utvidede fullmakter til henvisning og forskrivning av relevante medisiner. Det vil gi raskere hjelp til gravide, og det vil bidra til å avlaste fastlegene.

Det er mange utfordringer innen helsesektoren, og ikke alle utfordringer løses ved å vedta nye rettigheter eller å pålegge nye nasjonale ordninger. For Fremskrittspartiet handler god barselomsorg om resultater. Løsningen er flere jordmødre – eller jordfedre – og barselsykepleiere. Til det trenger vi flere studieplasser, ikke bare gode intensjoner.

Anne Grethe Hauan (FrP) [16:52:45]: Noreg er blant dei tryggaste landa i verda å føda i. Det skal me vera veldig stolte av. Dei fleste kvinner er fornøgde med både svangerskapsomsorga og sjølve fødselen, og det er eit kvalitetsstempel til jordmødrer, barnepleiarar og helsepersonell over heile landet.

Men barseltida skårar lågare. Det ser me òg veldig godt i Vestfold. Dette bør me ta på alvor. Når fødselen er over, er faktisk ikkje behovet for hjelp nødvendigvis over. For mange er det då nye spørsmål, nye utfordringar og nye bekymringar melder seg, spesielt når det gjeld førstegongsfødande. For ein førstegongsfødande finst det inga erfaring å lena seg på. Alt er nytt. Kvar lyd frå ungen er ny, kvar bekymring er ny, kvar smerte er ny. Då betyr det mykje å vita at hjelpa finst dersom ein treng ho.

Samtidig er kvinner ulike. Nokre kjem med ei lang ønskeliste, andre har ingen forventingar i det heile teke. Nokre ønskjer å reisa heim ganske raskt, andre treng meir tid. Nokre treng lite hjelp, mens andre treng mykje tid. Difor handlar ikkje trygg barselomsorg om at alle skal få det same. Det handlar om at alle skal få det dei treng.

Kvart år opplever tusenvis av kvinner fødselsdepresjon. Mange slit med smerter, bekkenplager eller fødselsskadar lenge etter at dei har reist heim frå sjukehuset. Bak desse tala finst det ikkje berre statistikk, der finst det menneske, det finst familiar, det finst ungar. Difor er eg veldig glad for at Stortinget styrkjer innsatsen mot fødselsdepresjon og for kvinnehelse.

Men Framstegspartiet kjem tilbake til det same spørsmålet: Kven skal vera der når hjelpa trengst? For den jordmora som har ansvar for fleire fødande samtidig, får ikkje meir tid av ein ny handlingsplan. Den nybakte mora som treng hjelp klokka tre om natta, blir ikkje tryggare av ein ny strategi. Difor treng me fleire jordmødrer, difor treng me fleire barnepleiarar og barselsjukepleiarar, og difor må me bruka kompetansen til jordmødrene betre.

Me snakkar mykje om korleis me skal få fleire barn i Noreg. Då er det kanskje ikkje heilt ulogisk å starta med å ta best mogleg vare på dei som faktisk får ungar, for dersom me ønskjer fleire ungar i framtida, må me faktisk òg sørgja for at fleire opplever svangerskap, fødsel og barseltid som trygt og godt. Det verkar i alle fall som ein betre plan enn å berre skriva ein ny plan om det.

Margret Hagerup (H) [16:55:49]: Det er ingen tvil om at fødsler engasjerer, og det kan bli en lang fødsel hvis vi skal definere resten av kveldens debatter ut fra dette engasjementet.

La meg understreke at Norge har en god fødsels- og barselomsorg. Men det betyr ikke at alle de historiene som har blitt fremmet fra talerstolen i dag, ikke er sanne. Høyre mener at hovedutfordringen i dag er mangel på sammenheng, kapasitet og tempo i forbedringsarbeidet, men også differensiering. Når vi snakker om fødsler, er det viktig å erkjenne at det er stor forskjell på en førstegangsfødende og en person som er inne for andre eller tredje gang. Og det er dessverre ikke så lett å styre om en skal føde i juli eller ikke, men det er nå engang sånn at juli er den travleste tiden å få barn på, det har jeg erfart flere ganger. Men uavhengig av antall barn kan en ha større behov i forbindelse med barn nummer to, tre eller fire fordi det er ting en trenger oppfølging av. Det er ingen tvil om at barseltiden er en særlig sårbar fase, der en må sørge for at en også kan få oppfølging etter at en har reist hjem fra sykehuset, hvis en trenger det.

Jordmødre står i et ganske stort arbeidspress mange steder. Høyre mener derfor at rammene for fødselsomsorgen må endres, og at en må se på hvordan en finansierer dette. Når finansieringen i stor grad er knyttet til aktivitet, tar en ikke innover seg at fødselsomsorgen er en beredskapstjeneste. Det bør i større grad lønne seg å legge til rette for gode fødselsforløp med minst mulig behov for unødvendige inngrep. Derfor mener vi at regjeringen må utrede innføring av forløpsfinansiering, for å sikre bedre kontinuitet og mer helhetlige tjenester.

Vi må også bruke kompetansen i helsetjenesten bedre. Vi må gi jordmødrene større handlingsrom og mer tillit, og vi må se på oppgavedelingen. Vi forventer derfor at regjeringen følger opp Helsepersonellplan 2040 med konkrete tiltak som styrker jordmortjenesten og bidrar til en mer helhetlig svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg.

Det er også behov for bedre systemer etter fødsel. For mange kvinner i dag har fødselsskader som avdekkes for sent, eller får ikke nødvendig oppfølging etter fødsel. Dette må bli bedre.

Målet må være enkelt: En trygg barseltid skal ikke være avhengig av hvor en bor. Det skal være trygt å føde i hele landet. Men jeg tror at uavhengig av hvor godt barseltilbud en klarer å få til, må vi også erkjenne at det er store forskjeller med tanke på når på året folk velger å få barn, og at det er et ekstra press i juli. Vi må sørge for at jordmor- og fødselstilbudet kan være den beredskapstjenesten det skal være, og at en klarer å håndtere ulikheter i inntak av fødende kvinner og fedre som venter i spenning.

Høyre er glad for at komiteen er ganske samstemt. Nå har vi hatt forslag både fra Senterpartiet og fra KrF som har skapt stort engasjement, og jeg vil si at vi flytter oss litt nærmere en bedre barselomsorg for hver sak. Jeg er glad for at vi har en del enighet i komiteen om mange av disse forslagene.

Kathy Lie (SV) [16:59:03]: Tiden går fort når man har det gøy, og det har vi når vi diskuterer dette, for det er helt klart at svangerskaps-, føde- og barseltilbudet er noe som engasjerer oss alle sterkt.

Det jeg tenkte å si noe om, er presset som er på føde og barsel, og liggetiden på sykehus, som er presset ned til et absolutt minimum. For noen fungerer det helt fint, men mange, særlig førstegangsfødende, kjenner på en stor usikkerhet, og altfor mange sendes hjem før de har fått i gang ammingen. Derfor mener SV at det bør være mulig for fødende å bli på sykehuset til ammingen er etablert, i tillegg til at alle helsestasjoner bør bli klassifisert som ammekyndige.

Så vet vi at der det finnes, er det gode erfaringer med mor-barn-vennlige sykehus. Vi mener dette bør bli et tilbud på alle fødeenheter.

Det har vært mye snakk om samarbeid mellom fastleger og jordmødre og hvor tungvint det er at barselkvinner i dag får én oppfølging av jordmor, mens de må til fastlegen for å få henvisninger til spesialisthelsetjenesten eller få resept på svangerskapsrelaterte medisiner. Det er også vurderinger og diskusjoner rundt om jordmødre bør få rett til å sykmelde.

I det forslaget vi har her i dag, er vi enige om at henvisningsrett og foreskrivningsrett skal vurderes. Så er det noe mer motstand når det gjelder rett til å sykmelde. Det er kanskje noe vi bør diskutere når vi skal behandle den kommende helsepersonellplanen.

I likhet med flere talere her i dag er vi i SV glad for de forslagene som blir vedtatt i denne saken, sammen med gjennomslagene i saken vi nylig behandlet om jordmødre. Vi har tro på at vi kan få en bedre svangerskaps-, føde- og barselomsorg i Norge.

Det avhenger av at vedtakene følges godt opp. Det avhenger av at det utdannes flere jordmødre. Det avhenger av at grunnbemanningen på føde- og barselavdelingene økes, slik at det er flere folk på jobb. Og det avhenger av at flere jordmødre ansettes i hele, faste stillinger. Ikke minst avhenger det av en styrking av både helsesykepleier- og jordmortjenesten i kommunene. Det er tross alt hjemme i kommunen de fleste nybakte foreldre plutselig står alene med ansvaret og hele verden dreier seg om det nyfødte barnet.

Da er det viktig at vi sørger for at mor blir ivaretatt. Mor trenger den støtte og hjelp hun kan få, når det gjelder både de fysiske og de psykiske utfordringene etter en fødsel. Det er jo sånn at hele familien samler seg om den store gleden ved det nye barnet, og det skal man jo, og så sitter kanskje ofte en nybakt mor igjen med plager som hun ikke får hjelp med. Det håper jeg vi kan ta litt mer tak i, for det er det mange som har erfaring med og har slitt med i mange år etter fødsel.

Marius Langballe Dalin (MDG) [17:02:14]: Når ein har vore ute i verda og fått sjå korleis fødselsomsorg er ute, og kor krevjande dette kan vere for mange kvinner, er eg jo takknemleg for at vi bur i det landet vi bur i. Eg vil gjerne få lov til å seie det først. Det betyr som sagt ikkje at det ikkje er mange ting vi kan gjere betre og bør gjere betre. Nettopp no skal eg gå gjennom dei forslaga vi støttar no. Vi støttar litt fleire forslag enn det som ligg i innstillinga.

Vi støttar å vurdere om jordmødrer kan få utvida rett til å tilvise i spesialisthelsetenesta og forskrivingsrett for svangerskapsrelaterte medikament, som det står. Men her er det fleire fallgruver som må analyserast godt før ein tek stilling til om ein skal gå vidare, og kva ein skal gå vidare med. Det vil vi kome tilbake til seinare.

Det er føreslått å greie ut forløpsfinansiering for å skape meir kontinuitet. Eg ser det som meir hensiktsmessig å behandle dette i samanheng med innstillinga frå helsereformutvalet. Det er viktig å få til betre kontinuitet, og då er nok kommunikasjonen mellom alle hjelparane det sentrale og finansieringa truleg underordna, men vi vel å støtte forslaget likevel og legg til grunn at dette blir integrert med behandlinga av arbeidet til helsereformutvalet.

Forslag tre: MDG støttar varmt at éin-til-éin-oppfølging av kvinner i aktiv fødsel skal vere norma. Samtidig er det å feste rettar eit tviegga sverd. Samtidigheitskonfliktar vil gjere at ein må tilsette langt fleire jordmødrer, spesielt på små sjukehus, som igjen vil gje mindre erfaring og vil kunne svekkje kvaliteten i tilbodet. Difor støttar vi intensjonen, men kan ikkje stemme for forslaget. Gratis etterkontroll hos lege eller jordmor er eit tilbod i dag der kvinnene sjølve kan bestemme når det passar, og til kven. Det er og bør vere tilpassa det behovet barselkvinna har. Vi er difor skeptiske til for mykje standardisering, slik eit av forslaga legg opp til. MDG er opptekne av at kvinner som treng det, får vere på sjukehus til amminga når det er behov for det. Vi kjem difor stemme subsidiært for forslaget om liggjetid etter fødsel, som sikrar at barselkvinner kan bli på sjukehus inntil amming er etablert. Her er det også mange moglegheiter for å lage opplegg som gjer kvinna trygg og gjer at ein kan kome tilbake, og det bør vere insitamentet til å få til det i samråd med kvinna, sånn at det blir frivillig,

Til slutt meiner vi at alle sjukehus bør vere mor-barn-venlege, og kjem til å stemme for det forslaget òg.

Kjersti Toppe (Sp) [17:05:13]: Arbeidarpartiet og regjeringa støttar ikkje forslaget i innstillinga om å greia ut innføring av forløpsfinansiering av svangerskaps-, fødsels- og barselomsorga. Arbeidarpartiet skriv i merknader at dei meiner at det på noverande tidspunkt er for tidleg å konkludera om større endringar i finansieringssystemet. Dei viser òg til arbeidet som skjer i helsereformutvalet. Men dette er jo faktisk veldig spesielt, for etter at regjeringa sette ned helsereformutvalet i fjor, kom jo regjeringa med ti-punktsplanen sin for fødselsomsorga, som er omtalt her i debatten òg. Punkt ein i denne ti-punktsplanen er at regjeringa vil vurdera forløpsfinansiering i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorga. Da er det rimeleg spesielt både å stemma ned forslaget og å argumentera imot det.

Fleirtalet i innstillinga støttar heller ikkje forslaget om å sikra at alle kvinner under aktiv fase av fødselen får éin-til-éin-oppfølging av jordmor som ein rett, og det meiner Senterpartiet er beklageleg, for dette er eit veldig viktig dimensjonerande forslag som kunne ha retta opp i veldig masse av den travelheita og bemanningsknappleiken som mange opplever i dag. 90 pst. av jordmødrene seier sjølve at dei opplever altfor høgt arbeidspress, det er i Jordmorforbundet si brukarundersøking, og like mange oppgir at dei har ansvar for fleire kvinner samtidig, også når dei følgjer opp kvinner i aktiv fødsel. Det er i dag ei sterk fagleg anbefaling. Vi veit at ho ikkje vert følgd opp godt nok, men for Senterpartiet har dette vore ei kampsak i veldig mange år.

Dei argumenta som vert brukte mot dette forslaget, også i denne salen, er at det er tenester som er prega av uføreseielegheit og samtidigheitskonfliktar. Vel, dette er systemskapt uføreseielegheit og systemskapte samtidigheitskonfliktar på grunn av låg bemanning. Det er jo ikkje slik at vi aksepterer at det ikkje er legar til stades når ein vert lagd inn med akutt hjarteinfarkt i eit akuttmottak. Da er det sjølvsagt bemanning til stede, og vi dimensjonerer bemanninga etter det. Vi sommarstengjer heller ikkje akuttmottaka fordi også dei som jobbar der, må ha ferie. Denne debatten viser jo at vi tar fødsels- og barselomsorga på mindre alvor enn andre akuttilbod i den norske helsetenesta. Det er det som gjer meg så opprørt. Eg har vore i debattar om det same i så mange år i Stortinget. Statsråden meinte at eg var negativ, og at han var positiv. Ja, eg er litt negativ i denne saka, fordi eg ser ikkje at det vert forbetringar. Det opprører meg veldig masse fordi dei som føder og er i barsel, fortener så veldig mykje meir.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [17:08:38]: Statsråden sa i replikkutvekslingen at ni av ti får hjemmebesøk, men det er å sminke på tallene. En tredjedel får altså ikke hjemmebesøk av jordmor. På sommeren får halvparten ikke besøk, og jeg reagerer veldig på at statsråden faktisk ikke tar dette på alvor og ikke ser forskjellen på å få besøk av en helsesykepleier og en jordmor og ikke ser forskjell på de ulike oppdragene som en helsesykepleier har på hjemmebesøk, og en jordmor har på hjemmebesøk. Og så skulle man tro, ut fra statsrådens argumentasjon, at det var i distriktskommuner dette var en stor utfordring, men det er ikke det heller. I sentrale strøk har man utfordringer med å sikre hjemmebesøk, og da handler det ikke kun om rekruttering. Det handler om at sykehusene kutter, og derfor blir det lavere liggetid i sykehusene på grunn av økonomi, og det kuttes i kommunene. Derfor får man heller ikke hjemmebesøk.

Jeg vil også understreke viktigheten av å endre finansieringsmodell. Nå er det altså sånn at det lønner seg i sykehusene at fødslene går raskt, og at det er mer medisinske inngrep. Når det er dårlig bemannet, og når det er stress på avdelingen, endrer dette faktisk hele fødselsomsorgen, uten at det egentlig er villet, men fordi vi har den finansieringsmodellen vi har. Jordmorstyrte avdelinger legges ned, og terskelen for medisinske inngrep reduseres. Derfor er dette forslaget om forløpsfinansiering viktig. Det er sånn at hvis vi mener det ikke er greit at en jordmor har ansvaret for to kvinner i aktiv fødsel samtidig, må vi faktisk gjøre noe med det og ikke bortforklare det, og det er nettopp dét våre forslag tar til orde for.

Til slutt vil jeg bare løfte fram forslag nummer fem om keisersnitt og å likestille det med andre helt like operasjoner. Nok gang ser vi hvordan det kvinner må igjennom, får en annen stilling i helsevesenet enn andre typer operasjoner. Det undrer meg at oppfølgingen og rettighetene tilknyttet keisersnitt altså er dårligere enn tilsvarende operasjoner. Det er helt uforståelig og viser en veldig tydelig forskjellsbehandling at inngrepet og konsekvensene av keisersnitt egentlig ikke tas på alvor.

Jeg vil også benytte anledningen til å nevne forslag 6 og 7 fra SV, Senterpartiet og Rødt, og forslag 8 fra Senterpartiet. Der ligger vi ikke inne i innstillingen, men vi vil støtte de tre forslagene.

Marius Langballe Dalin (MDG) [17:11:47]: Eg stiller meg litt undrande til Lindtveit Røses oppfatning av at det er nokre spesielle andre rettar knytt til keisarsnitt i forhold til annan bukkirurgi. Etter det eg kjenner til, er det ingen forskjell eller sidestilling. Eg har hatt folk som har gått på jobb same dag som eg har operert dei i buken, så eg forstår ikkje heilt det.

Når det gjeld dette med rettsfesting av éin-til-éin-oppfølging, er vi som sagt veldig einige i intensjonen i forslaget, men eg er djupt bekymra for konsekvensane av å rettsfeste. Hadde vi i staden sagt normering ut frå kor mange fødslar ein har i ei avdeling, hadde vi snakka om noko som kunne vore realistisk. Realiteten er at ein kanskje må tredoble bemanninga ved dei minste avdelingane, som allereie har lite erfaring, medan ein ved dei store avdelingane kunne hatt ei avgrensa auke. Å greie ut korleis ein kan dimensjonere, hadde vore eit godt forslag vi kan støtte, og det kan vi sjå på neste gong dette kjem opp.

Kjersti Toppe (Sp) [17:13:02]: Til representanten Dalin: Mi klare erfaring er at det er på dei store kvinneklinikkane ein har problem med å gi éin-til-éin-omsorg, det er ikkje på dei små fødeavdelingane.

Når det gjeld å greia ut dette, er det allereie ei sterk fagleg anbefaling. Det står òg at ein skal dimensjonera bemanninga etter det for å oppnå det, så vi treng ikkje å greia det ut. Når vi føreslår ei rettsfesting, er det fordi vi har stått på denne talarstolen i så mange år og spurt og sagt at dette må ein faktisk no få til.

Det er veldig mange andre ting ein gir som ein rett i norsk helsevesen, men altså ikkje dette. Vi vil gi kvinner tryggleik. Utan samanlikning elles: Vi har rettsfesta at ein skal kunne ha med seg ein støtteperson, men det er altså veldig gale å rettsfesta at ein skal ha jordmor hos seg når ein føder.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [17:14:10]: Jeg har heldigvis aldri operert noen i buken, men jeg har heller aldri møtt en kvinne som har gått på jobb dagen etter keisersnitt. Det er nettopp det det er snakk om – tilsvarende operasjoner med tilsvarende tid. I dag ber man egentlig kvinner gå på jobb rett etter man har tatt keisersnitt, for man får ikke sykmelding eller den oppfølgingen som trengs etter et keisersnitt. Det er hele poenget med dette forslaget.

Ellers mener jeg at når det gjelder dette med én-til-én-oppfølging, handler det faktisk om vi aksepterer det eller ikke. Det er tydelig at et stortingsflertall dessverre mener at det skal aksepteres at man ikke har jordmor under fødsel. Jeg mener virkelig at det er noe alle kvinner skal ha rett til, og derfor står jeg også helhjertet inne i det forslaget.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [17:15:28]: Jeg tar bare ordet for å varsle at Fremskrittspartiet ønsker å støtte forslag nr. 8, fra Senterpartiet, om årlige brukerundersøkelser på fødeavdelinger, som også kan gjennomføres i samarbeid med kommunene.

Ragnhild Bergheim (A) [17:16:31] (ordfører for saken): Først vil jeg takke helse- og omsorgskomiteen for godt samarbeid i saken, og så alle som har bidratt med høringsinnspill.

Komiteen er samlet om at vaksinasjon er et av de mest effektive og best dokumenterte tiltakene vi har i folkehelsearbeidet. Over tid har vaksiner bidratt til mindre sykdom, økt levealder og lavere helseutgifter. Samtidig peker komiteen på at hvordan vaksiner vurderes, finansieres og tas i bruk, er annerledes enn for legemidler for øvrig. Vaksiner i vaksinasjonsprogrammet finansieres direkte over statsbudsjettet, og beslutninger om nye vaksiner er derfor politiske og en del av budsjettprioriteringen.

Komiteen mener videre det er behov for forbedringer. Det handler både om mer effektive og forutsigbare beslutningsprosesser og om å sikre høy vaksinasjonsdekning i befolkningen. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG fremmer derfor forslag om å legge til rette for raskere og mer forutsigbare prosesser og styrke ordninger som kan øke vaksinasjonsdekningen og videreutvikle den automatiske påminnelsesordningen. Vi ønsker også en vurdering av om flere vaksiner kan settes f.eks. på apotek og på legekontor.

Arbeiderpartiet vil særlig understreke betydningen av et helhetlig og ansvarlig system for innføring av vaksiner. Vi deler målet om rask tilgang på effektive vaksiner. Samtidig er det avgjørende å bevare demokratisk kontroll over prioriteringene i helsetjenesten. I dag er det Stortinget som gjennom statsbudsjettet avgjør hvilke vaksiner som inngår i de nasjonale programmene. Forslag om automatisk innlemmelse vil flytte viktige prioriteringsbeslutninger bort fra denne demokratiske behandlingen, og Arbeiderpartiet mener det ikke er riktig, særlig fordi beslutningen ofte innebære betydelige og varige budsjettkonsekvenser.

Samtidig er vi opptatt av at systemet må bli bedre. Derfor støtter vi arbeidet med å forenkle og forbedre prosessen, slik at vaksiner som oppfyller tydelige kriterier, kan behandles raskere uten at det går på bekostning av forsvarlige prioriteringer.

Vi er også opptatt av bedre tilgjengelighet. Økt bruk av fastleger, apotek og andre aktører kan bidra til høyere vaksinasjonsdekning innen trygge rammer. Videre bør en vurdere om finansierings- og refusjonsordninger kan utvikles slik at særlig risikogrupper får raskere og mer likeverdig tilgang.

Arbeiderpartiet står altså bak komiteens tilråding. Vi ønsker et bedre, mer effektivt, men samtidig demokratisk forankret system for innføring av vaksine.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [17:19:28]: Vaksiner har gjort underverker i historien. Vaksiner har reddet millioner av liv og bekjemper hver eneste dag alvorlige sykdommer. Det som tidligere var vanlige sykdommer, er tilnærmet utryddet, og det er takket være en enorm utvikling i kunnskap, at det forskes, at det er kloke, kompetente og nysgjerrige hoder som med vilje og kunnskap vil løse helseutfordringer for folk, og at det har vært lønnsomme produkter å utvikle.

Fortsatt bruker norsk helsevesen altfor mye ressurser på sykdommer som kunne vært unngått med vaksinering. Det er en gjenganger i politiske taler fra venstresiden til høyresiden at vi må slutte å reparere, vi må forebygge mer. Hvis vi mener alvor med det, er vaksiner et helt utmerket sted å begynne. Andre utfordringer som vi som samfunn står overfor, som frafall fra arbeidsliv eller utdanning, er komplekse faktorer som vi som samfunn gjør mye for å kompensere for, men som er vanskelig å løse.

Det som ikke er like komplekst, er å benytte en allerede utviklet vaksine, som er bevist at har effekt, som har studier bak seg, og som viser seg å være økonomisk lønnsom. Med vaksine vet vi ofte effekt både i lidelse og i kroner.

Dagens system virker ikke, og derfor vil Fremskrittspartiet ha endringer. DMP bør kunne innvilge refusjon for vaksiner under en gitt kostnadsgrensen. Vaksiner som DMP og FHI anbefaler, bør ikke forsinkes, de bør implementeres. Saksbehandlingen må også forbedres. I dag har vi for mange eksempler på at det tar for lang tid, og at systemet er uforutsigbart og uoversiktlig, både for produsentene, for pasienter og for oss politikere.

Hvis det er lov – man skal være veldig forsiktig med hva man bruker denne talerstolen til og velge sine ord med omhu – må jeg som småbarnsmor bare nevne: Jeg har et ønske til jul – la oss få en vaksine mot norovirus. Jeg er så innmari lei, og jeg har mistet tellingen på antall runder vi har hatt det i huset. For lenge, lenge siden sendte jeg dette ønsket ut i universet. Jeg vet det foregår ting der, og den dagen det skjer, vil være en jubeldag – medisinen går jo framover. Det er ikke bare for å slippe alle runder med vask, men fordi jeg er helt overbevist om at er det én vaksine som vil være samfunnsøkonomisk lønnsom, er det akkurat denne. Med det benytter jeg anledningen til å takke alle som jobber i barnehage og skole, som håndterer dette hver eneste dag, og som lever med det ikke bare noen ganger i året, men hele vinteren.

Margret Hagerup (H) [17:22:37]: Vaksinasjon er kanskje det mest vellykkede forebyggende helseverktøyet vi har. Gjennom generasjoner har vaksiner reddet liv, redusert sykdom og bidratt til bedre folkehelse. Vaksinasjon er blant de mest kostnadseffektive, dokumenterte og virksomme folkehelsetiltakene som finnes. Det er vel få områder i helsetjenesten som er så grundig vurdert med hensyn til effekt, sikkerhet og kostnadseffektivitet før de anbefales tatt i bruk. Nye vaksiner blir utviklet, faglige vurderinger blir gjort og Direktoratet for medisinske produkter og Folkehelseinstituttet kommer med anbefalinger. Likevel opplever vi at vaksiner som er vurdert som effektive og kostnadseffektive, blir liggende til behandling i årevis før det tas en beslutning.

For Høyre handler dette om én ting, og det er at vi må bli bedre til å forebygge.

Norsk helsevesen er kanskje blant verdens beste til å behandle sykdom, men vi bruker fortsatt for mye tid og for mange ressurser på å håndtere sykdom som kunne vært forebygget. Det er ingen tvil om at forebygging må få en sterkere plass i helsepolitikken hvis vi skal møte utfordringene med en aldrende befolkning, knapphet på helsepersonell og et økende press på helsetjenesten.

Vi ser allerede konsekvensene av dagens system. Hvert år blir mange spedbarn innlagt på sykehus med alvorlige RS-virusinfeksjoner. Det samme gjelder sykdommer som særlig rammer eldre og personer i risikogrupper, som helvetesild. Når fagmyndighetene har gjort sine vurderinger, mener vi at veien fra anbefaling til pasient må være kortere enn den er i dag. Derfor mener Høyre at vi må modernisere systemet for innføring av vaksiner.

I dag finnes det en fullmaktsgrense for legemidler, men for vaksiner finnes ingen tilsvarende ordning. Det betyr at alle vaksiner må gjennom politiske prosesser, selv når de faglige vurderingene er gjort. Det bidrar til unødvendig byråkrati og forsinkelser. Høyre mener derfor at det er naturlig å vurdere en fullmaktsgrense også for vaksiner, slik at dokumentert effektive og kostnadseffektive vaksiner kan tas raskere i bruk.

Vi mener også at saksbehandlingstiden må bli mer forutsigbar, med tydelige tidslinjer, klare frister og større åpenhet om framdriften. Vi må samtidig gjøre det enklere for folk å ta ansvar for egen helse gjennom digitale påminnelsesordninger som kan bidra til at en kan ta oppfriskningsvaksiner når en trenger det.

Vaksiner må være tilgjengelig der folk er. Apotekene har høy kompetanse og spiller en viktig rolle. Vi mener de kan bidra til vaksinering og legge bedre til rette for det.

Høyre ønsker et helsevesen som ikke bare reparerer når mennesker blir syke, men som gjør mer for å hindre at sykdom oppstår i utgangspunktet. Målet må være at effektive og anbefalte vaksiner kommer befolkningen til gode på en raskere, mer forutsigbar og mer rettferdig måte enn i dag. Det vil være bra for den enkelte, det vil være bra for helsevesenet, og det vil være bra for samfunnet.

Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er med på.

Kathy Lie (SV) [17:25:48]: Vaksiner har i mange år vært et viktig folkehelsetiltak og har ført til at befolkningen har kunnet beskytte seg mot alvorlige sykdommer. Flere sykdommer som mange døde av tidligere, ser vi omtrent ikke lenger i Norge på grunn av iherdig arbeid med vaksinasjonsprogrammer og massevaksinering av særlig barna våre. Utvikling og innføring av nye vaksiner har ført til mindre sykdom og lavere helseutgifter, noe som er bra både for samfunnet og for den enkelte. Det er likevel en utfordring at ikke alle vaksiner er gratis. Noen er faktisk så dyre for folk at en del ikke har råd til dem. Et aktuelt eksempel er RS-vaksinen til gravide, som koster rundt 2 500 kr. Det skaper et klasseskille i helse som går ut over dem som har dårlig råd.

I en tid med økende forskjeller i samfunnet ser vi at dette også i høy grad gjelder helsa til folk. Vi vet allerede at folk som lever i fattigdom, med dårlige levekår, har dårligere helse, noe som forsterkes av manglende mulighet til å forebygge visse sykdommer. Derfor mener vi at alle vaksiner som er anbefalt av Direktoratet for medisinske produkter og Folkehelseinstituttet, bør være gratis og tilgjengelig for alle og bør innfases i nasjonale vaksineprogrammer.

Hvilke vaksiner som skal være gratis for alle, er også et budsjettspørsmål. Derfor må det prioriteres. Sammen med Rødt fremmer vi derfor forslag om at regjeringen må gå gjennom hvilke vaksiner som er anbefalt, og starte med en innfasing av disse i vaksinasjonsprogrammet.

Det rød-grønne flertallet i denne sal står sammen om at det må gjøres en gjennomgang for å forbedre systemet for vurderinger og beslutninger om finansiering av vaksinetilbud. Vi er også enige om behovet for å styrke ordninger som kan øke vaksinasjonsdekningen i befolkningen, sørge for, så langt det er mulig, at folk får en automatisk påminnelse om når de bør vaksinere seg, og å se på hvordan ulike helsepersonell kan bidra til at flere blir vaksinert. Vi vet jo f.eks. at apotekene sier de kan utføre langt flere vaksinasjoner. Apotek finnes på de fleste tettsteder, nær der folk til vanlig handler og får utført ulike tjenester, og mange har utvidede åpningstider.

Et stort utvalg av høringsinnspillene til denne saken handler nettopp om å sørge for lik tilgjengelighet av anbefalte vaksiner til hele befolkningen. Helsesykepleierne, Norsk Sykepleierforbund, Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag og Forum for forebyggende infeksjonsmedisin, FIRM Norge, understreker i sine høringsinnspill at bred og likeverdig tilgang til vaksiner for hele befolkningen vil bidra til å redusere sosiale og geografiske helseforskjeller og avlaste pressede helsetjenester.

I en tid da nettopp helsetjenestene våre skriker etter mer penger og mer folk for å klare å levere på sitt oppdrag, behandle alle syke, redusere ventetider og holde den kvaliteten som er nødvendig for å levere de beste helsetjenestene til innbyggerne våre, mener vi det er på tide å gjøre en større innsats for å forebygge sykdom og utjevne helseforskjellene i landet vårt.

Jeg tar opp forslaget fra SV og Rødt.

Kjersti Toppe (Sp) [17:29:04]: Vaksinar er eitt av våre mest kostnadseffektive og verknadsfulle førebyggjande helsetiltak. Senterpartiet meiner at vi må leggja til rette for raskare tilgang til vaksinar, særleg for risikogrupper, og at prosessen for vurdering og inklusjon av nye vaksinar i vaksinasjonsprogram, vert utgreidd og effektivisert. Eg vil takka forslagsstillarane, for eg meiner dette er eit forslag som er heilt på sin plass. Sjølv om vi ikkje støttar dei konkrete forslaga, står vi bak fellesforslaget, som òg er tilrådinga frå komiteen.

Forslaget om at alle vaksinar som vert anbefalte av Direktoratet for medisinske produkt og Folkehelseinstituttet, automatisk skal innlemmast i nasjonale vaksinasjonsprogram, er eit forslag som i utgangspunktet kan verka veldig bra. Det er jo viktig at vaksinar som er tilrådde av desse to, vert behandla raskt, men noko anna er kven som skal ha endeleg myndigheit til å avgjera innhaldet i eit nasjonalt vaksinasjonsprogram. I dag er dette Stortinget. Eit sånt forslag vil redusera den politiske styringa over avgjerder som har relativt store budsjettmessige og prioriteringsmessige konsekvensar, så det forslaget er vi ueinig i. Men sjølv om vi ikkje støttar forslaget, støttar vi sjølvsagt at vi treng forenkling og forbetring i prosessane rundt vurdering og innlemming av vaksinar. For det er ikkje enkelt å forstå at legemiddel og vaksinar i dag vert behandla på veldig ulike måtar når det gjeld finansiering. På legemiddelområdet har direktoratet fullmakt til å innvilga førehandsgodkjend refusjon innanfor ei fastsett kostnadsgrense, mens vaksine vert tilbode i vaksinasjonsprogram over statsbudsjettet. Dette har allereie vorte tatt opp i prioriteringsmeldinga. Eg merkar meg at statsråden skriv i svarbrev til komiteen i denne saka at departementet arbeider med oppfølging av det, og at ein vil koma tilbake til Stortinget på eigna måte når det gjeld desse utgreiingane.

Vi står altså bak fleirtalsforslag som gjeld alle dei ulike områda som forslagsstillarane tar opp, og det vi har snakka om no, men òg automatisk påminningsordning og korleis ein kan auka tilgjengelegheita av vaksinar.

Seher Aydar (R) [17:32:24]: Viktige og medisinsk anbefalte vaksiner kan ikke være forbeholdt kun dem som kan betale for seg privat. Det skaper et todelt helsevesen der noen kan kjøpe seg til bedre helse. Å sikre lik tilgang til anbefalte vaksiner er et forebyggende tiltak mot sykdom, men også mot sosiale forskjeller. Når viktige vaksiner holdes utenfor det nasjonale vaksinasjonsprogrammet, blir resultatet at forebygging mot enkelte sykdommer i praksis er forbeholdt dem som har bedre økonomi. Det strider egentlig mot prinsippene som vi har i helsetjenesten ellers. Derfor bør regjeringen, mener vi, gjennomgå hvilke vaksiner som er anbefalt, og starte innfasingen av dem allerede nå. Det er også derfor vi sammen med SV har levert et eget forslag, og vi er også en del av flertallsforslaget.

En vaksine mot helvetesild koster ca. 5 000 kr i dag. Den sykdommen kan i utgangspunktet ramme alle som har hatt vannkopper. I praksis kan man si at det er hele befolkningen, men i utgangspunktet er det én av tre som får det i løpet av livet, og det er hovedsakelig eldre eller personer med redusert immunforsvar. Folkehelseinstituttet skriver i sin anbefaling av hvorfor f.eks. denne vaksinen bør være en del av voksenvaksinasjonsprogrammet, at det er godt dokumentert at komplikasjoner av helvetesild medfører betydelig belastning for helsevesenet og samfunnet. Det er altså en god investering for å forebygge sykdom og for å ta ned presset på helsetjenestene våre. Ikke minst er det viktig for dem som slipper å være syke.

I sine skriftlige innspill er det nettopp det som både LHL, Helsesykepleierne og Norsk Sykepleierforbund understreker, altså at bred og likeverdig tilgang til vaksiner vil redusere sosiale og geografiske helseforskjeller og samtidig avlaste pressede helsetjenester. Vi er enig i det, og det er også på bakgrunn av det vi har satt fram dette forslaget.

Mye av intensjonen i representantforslaget kan vi både forstå og dele, men for å sikre befolkningen god tilgang til vaksiner, som er viktig for folkehelsen, må det også være en grundig vurdering. Vaksiner som anbefales, bør behandles raskt, det er det enighet om. Samtidig handler det også om hvem som skal avgjøre hvilke vaksiner som skal inngå i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. En ordning med automatisk innlemming vil redusere den politiske styringen. Det er faktisk også vi som bestemmer hvordan det skal finansieres. Da må det legges opp til at demokrati og åpenhet er avgjørende for tilliten til hele vaksinasjonsprogrammet.

Marius Langballe Dalin (MDG) [17:35:41]: For din eigen og dine næraste si helse kan vaksinar vere noko av det aller viktigaste vi kan gjere – og med ein avgrensa innsats. Difor er MDG opptekne av at vi får utvida vaksinasjonsprogrammet til å omfatte fleire nye, anbefalte vaksiner.

MDG løfta RS-virusimmunisering inn i budsjettforhandlingane no i vår, men nådde dessverre ikkje fram med vårt krav. Det betyr at vi truleg ikkje får nokon RS-virusbeskyttelse før tidlegast på slutten av virussesongen våren 2027. For denne vaksinen er det temmeleg openbert at det burde vore på plass allereie no i haust, og gjerne – faktisk – året før.

Når det blir føreslått automatisk innlemming av vaksinar utanom dei normale budsjettprosessane, er det mykje meir krevjande. Vi bør ha pengar til det vil skal innføre, slik at det ikkje går ut over pasientar som treng det minst like mykje – ja, kanskje meir.

At regjeringa somlar med å gå igjennom og forbetre godkjenningsordninga er ei helt anna sak. Det er openbert behov for å få fart på prosessane og ta raskare avgjerder, som er betre fundert i den kliniske verkelegheita. RS-virusbeskyttelse er eit typisk eksempel der dette har gått altfor treigt, og der klinikarane si fortviling ikkje har blitt teke tilstrekkeleg omsyn til tidleg.

Når det gjelder forslag nr. 3, som gjeld påminningsordninga, støttar eg intensjonen varmt. Her hadde MDG lagt inn i statsbudsjettet i haust eit forslag om å styrkje ordninga og vidareutvikle løysinga for innkalling til vaksenvaksinasjonsprogrammet, og det er det definitivt behov for. Vi kjem til å støtte dette forslaget, og eg forventar at regjeringa tek tak i dette uansett, og sørgjer for å be om midlar i neste års statsbudsjett, dersom det er behov. Dette kostar ikkje mykje, det er berre å vise handlekraft.

Komiteens tilråding blir fremja av medlemane i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Raudt og Miljøpartiet Dei Grøne.

Så gjeld det forslag nr. 7, frå SV og Raudt, om å begynne innfasinga og kome tilbake til Stortinget på eigna måte, og det tenkjer eg er ein sjølvfølge. Eg trur nok regjeringa ville gjere det uansett, men vi synest det er riktig å støtte opp også om dette forslaget.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [17:38:15]: Vi må bli bedre til å forebygge, og vi må gjøre vaksiner lettere tilgjengelig. I dag gjør byråkratiet at innføring av vaksiner går for tregt, og tilgjengeligheten bør også bli bedre. Spesielt viktig er det å gjøre vaksinering tilgjengelig der folk bor. Det kan apotekene bidra til. De har en viktig rolle i at de har kunnskapen, de er tilgjengelige, det er lengre åpningstider og det er mer fleksibelt, men for få vet om muligheten, og man må også gjennom en rulle – med henvisning osv. – for å få vaksinen tilgjengelig.

Når vi bruker penger på feil sted, gjør det at vi bruker pengene på behandling framfor på forebygging, og vi legger beslag på ressurser i helsetjenestene. Men viktigst av alt: Det gjør at mennesker må gjennom sykdom som kunne vært unngått. Det er jo hele grunnlaget både for at vi har vaksiner, og for at vi i større grad må tilgjengeliggjøre vaksiner – økonomi, men mest av alt for å hindre menneskelig sykdom.

Statsråd Jan Christian Vestre [17:39:53]: Regjeringen deler langt på vei problembeskrivelsen i representantforslaget. Jeg synes også det er positivt at forslagsstillerne løfter et viktig tema.

Vi mener at vaksiner som er anbefalt av Direktoratet for medisinske produkter, DMP, og Folkehelseinstituttet, FHI, bør vurderes raskt, og jeg er helt enig i at det er gode grunner til å vurdere om dagens system for beslutning om offentlig finansiering av vaksiner kan innrettes mer hensiktsmessig og mer effektivt enn i dag.

Derfor har vi allerede igangsatt flere prosesser for å forbedre systemet for vurdering, finansiering og gjennomføring av vaksinasjonstilbud. Målet er at dette skal legge til rette for at vi får nettopp raskere og mer forutsigbare beslutningsprosesser, slik også forslagsstillerne ønsker seg.

Vi har bl.a. fått på plass en påminnelsesordning for vaksiner i voksenvaksinasjonsprogrammet. Den har vært en stor suksess, og jeg ønsker å videreutvikle denne påminnelsesordningen. En utvidelse av påminnelsesordningen kan være med andre vaksiner, f.eks. oppfriskningsvaksinasjon hos voksne av vaksiner man har fått i barnevaksinasjonsprogrammet, der det er teknisk mulig, men det forutsetter selvfølgelig tilstrekkelig vaksinetilgang, og at det er kapasitet hos dem som tilbyr vaksinene.

Regjeringen vil derfor også jobbe videre med å se på hvordan fastlegene kan benyttes bedre i vaksinasjonsarbeidet. Det varslet vi i stortingsmeldingen om framtidens allmennlegetjenester. Vi vil også se på hvordan andre aktører, herunder f.eks. apotekene, kan benyttes mer i vaksinasjonsarbeidet framover.

Jeg støtter komiteens tilråding og vil på vanlig måte sørge for at departementet følger opp dette i sitt videre arbeid.

Anne Grethe Hauan (FrP) [17:57:01]: Me brukar milliardar på å behandla sjukdom, men når me får sjansen til å hindra sjukdom før folk blir sjuke, går systemet plutseleg mykje saktare. Det er eigentleg det denne saka handlar om. For problemet er ikkje at me manglar vaksinar, problemet er at vaksinar som kan førebyggja sjukdom og redusera belastninga på helsevesenet, blir ståande fast i systemet. Fagfolka har gjort jobben sin. Dei har vurdert om vaksinen verkar, og om han er trygg. Dei har vurdert om han er verd pengane. Likevel kan sakene bli liggjande i årevis før det kjem ei avgjerd. Det er veldig vanskeleg å forstå. For dersom me veit at eit tiltak verkar, dersom me veit at det kan hindra sjukdom, og dersom me veit at det er ei god investering for samfunnet, kvifor skal det då bli ståande i kø? Framstegspartiet meiner at førebygging må takast meir på alvor. Kvar pasient som slepp sjukdom, er ein gevinst for den enkelte, men det er også ein gevinst for helsevesenet. Den beste sjukehussenga er ofte den som aldri blir brukt.

Samtidig er det viktig for meg å seia at Framstegspartiet ikkje er for tvang. Folk skal få bestemma over eigen kropp og eiga helse. Vaksinasjon må byggja på frivilligheit, tillit og god informasjon, men for å kunna ta gode val må folk få kunnskap og tilgang. Mange veit ikkje kva vaksinar som blir anbefalte. Mange veit ikkje når dei bør fornyast. Mange veit ikkje om dei høyrer til i ei risikogruppe. Difor støttar me betre informasjon, betre påminningsordningar og enklare tilgang til vaksinar.

Me meiner òg at apotek og vaksineklinikkar må få spela ei større rolle. Helsetenestene må vera der folk er. Det gir betre tilgang, mindre byråkrati og frigjer tid hos fastlegane. Framstegspartiet støttar difor forslaga om raskare innføring av anbefalte vaksinar, meir open og føreseieleg saksbehandling, større bruk av apotek og vaksineklinikkar og betre tilgang til vaksinar på blå resept for fleire risikogrupper. For dette handlar eigentleg om noko ganske enkelt: Når fagfolka har gjort jobben sin, bør ikkje gode tiltak bli ståande fast i ein politisk kø. Den største forskjellen er ikkje mellom sjuk og frisk i denne saka, han er mellom dei som kan ta fram bankkortet og kjøpa seg vern, og dei som må venta på at regjeringa skal bestemma seg. Det er eit Forskjells-Noreg Framstegspartiet ikkje vil ha. Difor støttar me forslaga i saka.

Bård Hoksrud (FrP) [18:00:05]: Det er interessant å høre på debatten – alle er nå veldig positive. Jeg syns det er bra at statsråden sier at han er stolt av folkehelsepolitikk, og at det er viktig. Det tror jeg vi er ganske enige om. Så er det slik at noen tror at påbud, forbud og regulering er det beste og det som virker, mens andre faktisk tror at mennesker klarer å ta gode valg og klarer å gi barn gode verdier med seg når det gjelder hvordan man skal gjøre ting. Når statsråden sier han er opptatt av barn og unge, trodde jeg at også spedbarn var barn. Nettopp en av vaksinene vi snakker om, RS-vaksinen, vil ikke statsråden være med på å innføre nå, men den betyr enormt mye og er bra for folkehelsa til spedbarna våre.

Det er morsomt å se forslag 7 fra Rødt og SV. Dette ser ut som handlekraft: Man skal finne ut hvilke vaksiner som anbefales av Direktoratet for medisinske produkter og Folkehelseinstituttet. Det er å slå opp på internett, det – det står på Folkehelseinstituttets sider hvilke vaksiner de anbefaler, så det kan ikke være veldig vanskelig. Da er det egentlig ikke så veldig mye offensivt med forslaget til SV og Rødt. De har blitt så forsiktige fordi de tydeligvis har inngått noen avtaler med regjeringen. Jeg skulle gjerne også sett at Kjersti Toppe, som også var mer på her og virkelig ville, var med på Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis forslag, der en faktisk både vil være mer på og også få til noe. Vaksine mot helvetesild er anbefalt av FHI, de mener vi bør innføre det, og det betyr at vi bør gjøre det så fort som mulig. RS-vaksine er anbefalt, og det er neste sak vi skal behandle. Der ser det ut til at et flertall vil overkjøre regjeringen, og det er jo bra, men det viser altså at Rødt og SV ikke er veldig offensive når de ber om å finne ut noe man bare kan finne oversikt over ved å gå på internett og skrive inn FHIs internettadresse.

Forslaget og vedtaket fra flertallspartiene viser egentlig bare at det er den samme debatten vi har hatt gang på gang i denne salen, og det er det mange partier som er veldig for, men når man ønsker å ha hurtigspor og ønsker å gjennomføre, er ikke viljen like god. Det er veldig spesielt når det er vaksiner der som faktisk sannsynligvis vil bidra til at kostnadene går ned for samfunnet og være en besparelse. Det burde man i hvert fall være positiv til, å heie på de vaksinene, men så er det tydeligvis ikke så viktig – det er lommeboken som kan betale likevel for både SV og Rødt. Nå klarte jeg sikkert å provosere noen, og det er godt.

Ragnhild Bergheim (A) [18:03:21]: Jeg kjenner meg ikke helt igjen i debatten når det gjelder Arbeiderpartiet og vaksiner og folkehelsearbeid. Jeg er selv sykepleier og har lært ganske mye om dette på studiet, bl.a. Når vi snakker om vaksiner i Norge, snakker vi om en av de største folkehelsesuksessene i moderne tid. Det er en suksess som ikke kom av seg selv. Den har kommet fordi Arbeiderpartiet har stått opp for vaksiner og folkehelsearbeid i hele etterkrigstiden og fram til i dag.

Vi gjorde vaksiner til et universelt gode for alle, uansett lommebokens størrelse. Resultatet er at Norge har en av verdens høyeste vaksinasjonsdekninger. Dette er et resultat av politisk vilje. Gjennom etterkrigstiden sto Arbeiderpartiet i front da vi innførte vaksine mot polio, kikhoste, difteri, stivkrampe, tuberkulose og senere meslinger og MMR, altså selve barnevaksinasjonsprogrammet. Alle disse sykdommene tok liv. De tok mange barns liv, og de lemlestet mange. Polio, f.eks., lemlestet folk for resten av livet.

Vi kan diskutere både tempo og metode i salen i dag, men ingen skal tvile på Arbeiderpartiets fokus og tro på vaksiner og folkehelsearbeid. Det er bare å ta en titt på Arbeiderpartiets historie.

Seher Aydar (R) [18:05:15]: Jeg tenkte at det burde være unødvendig å gå på talerstolen for å be en stortingsrepresentant om å lese forslaget som han refererer til, men nå må jeg nesten gjøre det. Det er lenge siden representanten Bård Hoksrud satt i helsekomiteen, og han har kanskje glemt hvordan man finner forslagene. Men jeg kan referere, slik at representanten neste gang kan argumentere mot det som faktisk er reelt: Vi sier ikke at en skal finne ut hvilke vaksiner som er anbefalt, men at en skal gjennomgå det for å starte innføring. Representanten kan godt være uenig i det, men da får representanten heller argumentere mot det, ikke mot en eller annen fantasi av et forslag som representanten bare finner på.

Så må jeg understreke en ting, og det er at dette handler om at Rødt mener at vi trenger å innføre vaksiner som er anbefalt, fordi det er viktig for å forebygge sykdom. Det er også viktig for å motvirke sosiale forskjeller. Det handler om at folk som trenger vaksiner, skal ha tilgang til det, uavhengig av økonomi. Er en gammel og trenger vaksine mot helvetesild, skal en slippe å betale 5 000 kr av egen lomme. Skal en beskytte ungen sin mot RS-virus, skal en slippe å betale 2 500 kr av egen lomme. Men vi er uenig med høyresiden om det skal være automatisk. Vi mener det er lurt at det er demokratisk, og demokrati bidrar til tillit. For å sørge for det tror vi det er lurt at det gjennomgås, og at innføringen er politisk styrt. Det er forskjellen. Så kan man være uenig i det, men da får man heller diskutere det.

Til slutt vil jeg si at det er viktig å få med seg det som blir sagt i denne debatten, som etter det jeg registrerer, vil bety at flere mennesker skal ha tilgang til de vaksinene de trenger, mye raskere enn det som er realiteten i dag. Det er jeg glad for – hvis det faktisk skjer i praksis.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:07:37]: La meg først si at det er godt å ha representanten Hoksrud tilbake i både helsedebattene og vaksinedebattene. Jeg tviler ikke et sekund på at han har et sterkt og brennende engasjement for at befolkningen skal få tilgang til gode vaksiner, men det er bare slik at uansett hvor mye vi vil, så blir det ikke flere vaksiner hvis en ikke setter av penger til det. Jeg har nå sett på Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2026 – vi får tro at hvis Fremskrittspartiet hadde hatt flertall og styrt, ville det vært det budsjettet Norge nå ble styrt etter. Der flyttes det på titalls milliarder kroner og så står det en note: 25 mill. kr satt av til vaksine mot helvetesild og elveblest. Hvor det tallet kommer fra, får Hoksrud svare for selv, men jeg er litt undrende til hvor mange vaksiner mot helvetesild vi får for 25 mill. kr, gitt at dette er vaksiner som kan koste veldig mye mer.

Jeg har også hørt representanter fra Fremskrittspartiet som i denne debatten har tatt til orde for vaksine mot RS. Det er også veldig mange gode grunner til å ha det. Jeg hørte en FrP-representant som gjerne skulle hatt en vaksine mot norovirus. Det tror jeg er litt optimistisk, for meg bekjent finnes ikke den ennå, men det er bra at vi heier på framtiden og nye medisinske gjennombrudd. Den vaksinen er i hvert fall ikke finansiert i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett.

Vi politikere må være litt tydelige på hva det er vi skaper forventninger om. Hvis vi lover å innføre alle disse vaksinene nærmest over natten, og gir inntrykk av at det bare handler om handlekraft, raskere saksbehandling og fiksing – dette ordner vi – men Stortinget ikke bevilger penger til det, blir det ingen vaksiner. Hvis det er så enkelt for Fremskrittspartiet å finne disse milliardene det vil koste å innføre alt dette på én gang, ser jeg fram til å lese Fremskrittspartiets alternative statsbudsjettet for 2027 og se hvordan det regnestykket går opp. Men for det året vi nå er inne i, 2026, og med det opplegget Fremskrittspartiet har lagt opp til i sitt alternative budsjett, er det ikke satt av penger til en betydelig utvidelse av vaksinasjonsprogrammene.

Kjersti Toppe (Sp) [18:10:13]: Mitt innlegg er retta mot representanten Hoksrud, som har klart å provosera ein del representantar opp på talarstolen igjen.

Det er ikkje slik at alt av ulike forslag som direktorat på dei ulike saksområda i politikken anbefaler og tilrår, automatisk vert innlemma i statsbudsjettet som ei prioritering. Eg ueinig med FrP om dette forslaget, men når eg er einig med FrP, gir eg uttrykk for det òg. Her har statsråden og regjeringa eit veldig viktig poeng. Det må vere Stortinget som skal stå til ansvar for prioriteringar i statsbudsjettet, for dette er snakk om ganske mykje pengar. Eg er einig i at det er lurt og ønskjeleg å prioritera vaksine, men vi må jo sjå dette i ein samanheng.

Forslaga i representantforslaget slår jo kvarandre litt i hel òg. I punkt 1 ber ein regjeringa sikra at vaksinar som vert anbefalte, automatisk vert innlemma, og i punkt 2 ber ein regjeringa vurdera ei fullmaktsgrense. Eg har meir sansen for forslaget om fullmaktsgrense, men det vert jo òg no utgreidd av departementet. Det må vera ei politisk prioritering når det er snakk om så mykje pengar på statsbudsjettet.

No vil eg kommentera heile debatten: Eg synest det er flott at det òg i Stortinget er ei så stor tilslutning til ønsket om fleire vaksinar. Vi har inga vaksinemotstand i Noreg no, i alle fall ikkje som er synleg. Vi vil berre ha fleire vaksinar. Det er uttrykk for ei utruleg stor tillit til myndigheitene – ein ser verdien av det. Eg er veldig takknemleg for dei vaksinane vi har. Eg hadde meslingar då eg var liten, og eg kan hugse kor sjuk eg var – det var ganske alvorleg. Ingen av mine barn har hatt meslingar, og det er fordi dei har fått vaksine. Det er eg veldig takknemleg for.

Så ja, vi ønskjer å bruka pengar på vaksine, men dette må prioriterast av Stortinget, for det er snakk om store kostnader. Eg er meir positiv til ei fullmaktsgrense, viss vi kan få til ei ordning for det. Det må sjølvsagt heller ikkje ta for lang tid – ein må gå igjennom og sjå at prosessane fram mot avgjerd blir så raske som mogleg.

I neste sak vil eg koma tilbake til RS-vaksine, men då handlar det om ei politisk prioritering av eit ferdig utgreidd forslag – eit heilt anna forslag enn det vi diskuterer i denne saka.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [18:13:21]: Representanten Bergheim sier at barnevaksinasjonsprogrammet eksisterer takket være Arbeiderpartiet. Ære være henne for å prøve å ta æren, men meg bekjent tror jeg ingen av partiene i denne salen noen gang har vært mot barnevaksinasjonsprogrammet. Arbeiderpartiet styrte i mange av de årene – det var vel i 1952 at barnevaksinasjonsprogrammet så sin fødsel, men det har vel røtter tilbake til 1 800-tallet, så vidt jeg vet. Men at de har bidratt til det, det skal vi alle være glade for. Men jeg tror det var flere kokker som fikk til det.

Jeg støtter veldig det representanten Toppe sier, at vi skal være takknemlige og glade for at vi har det i dag. Da skal vel ingen kunne tvile på Arbeiderpartiets fokus og deres tro på vaksinearbeid? Vel, jeg begynner å tvile litt i dag, også i denne debatten. Det er klart at mange av oss her er samstemte om retningen, men det er tempo, takt og måten vi skal gjøre det på, som det er uenighet om. Hvis vi mener alvor med at vi ønsker å forebygge mer, istedenfor å reparere, er vaksinasjon et ypperlig sted å starte.

Så må jeg kommentere at statsråden nevnte mitt ønske om en vaksine mot norovirus. Det var i hvert fall et forsøk på å ha litt glimt i øyet. Er det én ting jeg tror koster dette samfunnet litt penger, i form av sykefravær, oppfølging og alt det bringer med seg av fravær i barnehage, skole og også for foreldrene – og frustrasjon hos en trebarnsmor – er det noroviruset. Er det noe jeg har googlet, er det dette. Jeg vet at det har vært noen forsøk på det, men man har ikke lyktes ennå. Når den dagen kommer, håper jeg vi får debatt om det i Stortinget – forresten, kanskje vi ikke skal ha en debatt i Stortinget om det, og at det heller skal bli automatisk implementert.

Stortinget ber i dag om en retning – spesielt i neste sak – og finansieringen må regjeringen ta ansvar for. Fremskrittspartiet har prioritert dette i mange av våre budsjetter. Vi peker ut en retning i våre alternative statsbudsjetter, og det burde ikke være noen tvil om hva vi ønsker av vaksiner.

Bård Hoksrud (FrP) [18:15:54]: Jeg liker å fyre opp folk. Det er morsomt å høre Arbeiderpartiet, som later som at det var Arbeiderpartiet som innførte dette. Det var litt vanskelig for Fremskrittspartiet, for det partiet ble jo stiftet i hvert fall 20 år etter 1952. Jeg var ikke født i 1952, så det var litt vanskelig for meg å være med og heie på barnevaksinasjonsprogrammet den gangen.

Jeg opplever at det er veldig bred enighet om vaksinasjonsprogrammet – alle er enige om det. Det som er utfordringen, er hvor raskt man skal få implementert, og hvor raskt man skal få muligheten til å få tatt disse vaksinene.

Til representanten fra Rødt: Jeg klarer veldig godt å lese hva som står i forslaget fra Rødt. Jeg har også registrert at representanten Seher Aydar flere ganger har vært ute og nevnt vaksiner man mener bør komme med i vaksinasjonsprogrammet. Da har man muligheten til å stemme for noe som sørger for at det skjer raskere. Men Rødt har jo egentlig blitt en pusekatt, eller et eller annet annet, hvis man ser på de alternative budsjettene, og hvordan man jobber med dette, så jeg er ikke så overrasket over at representanten Aydar ikke vil være med. Men ut fra uttalelser og diskusjoner og debatter jeg har vært med på, burde representanten fra Rødt hive seg med på forslagene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, som er veldig gode forslag.

Til representanten fra Senterpartiet, Kjersti Toppe: Blant dem som virkelig har kjempet for at helvetesild skal komme inn i vaksinasjonsprogrammet, er Senterkvinnene, og det har de gjort i mange år – kjempebra! Da kunne jo Senterpartiet vært med og støttet forslag som ville sørget for at vi kunne gjøre dette raskere. Forskjellen er kanskje at noen vil mer og er litt yngre, men da må man jo jobbe for å få inn nye vaksiner, da, sånn at vi viser at det er viktig. At man kan forebygge og hindre at man blir syk, betyr faktisk veldig mye for mennesker. Jeg tror de fleste kjenner noen som har hatt sykdommer som kunne vært forhindret hvis man hadde fått vaksine. Alle har ikke en lommebok som gjør at de kan betale for det. Stortingsrepresentanter har stort sett det – også mange andre – men for veldig mange er det å betale for vaksine, noe man ikke har råd, eller ikke kan prioritere å bruke pengene sine på.

Dette har vært en morsom debatt. Statsråden sa at han syntes det var litt lite penger, men, som jeg også sa, jeg tror at noe av dette faktisk kunne bidratt til å redusere utgiftene for samfunnet, f.eks. vaksine mot RS-viruset, som rammer spedbarn. Det ville vært bra for folkehelsen, i hvert fall for barna.

Ragnhild Bergheim (A) [18:19:30] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke helse- og omsorgskomiteen for godt samarbeid om saken, og alle som har bidratt med høringsinnspill.

Saken vi behandler i dag, gjelder altså et representantforslag om å styrke beskyttelsen av spedbarn mot RS-virus. Saken tar opp en viktig problemstilling. RS-virus er en av de vanligste årsakene til luftveisinfeksjoner hos små barn og kan være særlig alvorlig for nyfødte og spedbarn. Selv om de fleste barn blir friske, uten varige konsekvenser, ser vi hvert år tilfeller med alvorlig sykdom, sykehusinnleggelser og betydelig belastning for både familier og helsetjenesten.

Det har skjedd mye på vaksinefronten de siste årene når det gjelder RS-virus. Den gravide kan få en RS-virusvaksine, slik at antistoffer overføres via morkaken til barnet. Det beskytter barnet de første månedene etter fødsel og reduserer risikoen for sykehusinnleggelse hos spedbarn med ca. 70 pst. Barnet kan også få langtidsvirkende antistoff. Det gis som én dose før eller i starten av RS-virussesongen, og kan redusere sykehusinnleggelser med over 80 pst.

For Arbeiderpartiet er barnas helse og trygghet helt grunnleggende. Vi tar på høyeste alvor belastningen RS-virus kan gi for de aller minste og deres familier. La det ikke være tvil om at Arbeiderpartiet ønsker å forebygge RS-virusinfeksjoner hos sped- og småbarn ved å tilby RS-vaksiner eller antistoffbehandling, men den norske helsetjenesten bygger på klare prioriteringsprinsipper: nytte, alvorlighet og ressursbruk. Disse må ligge fast også i denne typen saker.

Folkehelseinstituttet vurderer både vaksine til gravide og behandling av barnet med langtidsvirkende antistoff som en effektiv måte å beskytte barnet på, så nyttekriteriet er oppfylt. RS-virus hos sped- og småbarn kan være alvorlig, så alvorlighetskriteriet er også oppfylt. Da er det finansieringen som gjenstår.

Vi har akkurat diskutert dette i forrige sak, og det er viktig for Arbeiderpartiet å understreke at tiltak av denne typen ikke kan behandles isolert utenom budsjettprosesser og i form av et Dokument 8-forslag. Innføring av nye, brede ordninger for beskyttelse av spedbarn mot RS-virus kan ha betydelige økonomiske konsekvenser, og derfor må innføring av tiltaket vurderes og prioriteres i de ordinære budsjettprosessene, altså i statsbudsjettet. Det er i statsbudsjettet vi sikrer både finansiering og rettferdig prioritering, og det er der denne typen beslutninger hører hjemme. Derfor fremmer Arbeiderpartiet et eget forslag i saken og vil stemme imot komiteens tilråding. Men vi er altså helt enig i viktigheten av å få RS-virusvaksine på plass.

Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet og MDG.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [18:22:41]: Fremskrittspartiet er bekymret for at Norge ligger bak sammenlignbare land når det gjelder forebygging av RS-virus hos spedbarn. Og dette er på ingen måte en liten sak. Hvert eneste år legges mellom 1 000 og 2 000 barn inn på sykehus med alvorlige RSV-infeksjoner. For disse barna og deres familier betyr det lidelse, mye bekymring og en betydelig frykt. For helsevesenet betyr det et betydelig press på allerede begrensede ressurser.

RS-virus er blant de vanligste årsakene til sykehusinnleggelse blant barn under ett år. Dette er altså ikke et marginalt helseproblem, men faktisk en av de største utfordringene vi har innen barnemedisin i Norge. Det finnes imidlertid løsninger. Flere andre europeiske land har nemlig innført offentlige forebyggende tiltak mot RSV-infeksjon hos spedbarn. Resultatene er tydelige og dokumenterte. Finland har oppnådd en reduksjon i sykehusinnleggelser på hele 95 pst. Sverige, som startet med vaksinasjon så sent som i september i fjor, rapporterer om en kraftig nedgang.

Det er noe å tenke på for oss alle. Hvorfor skal ikke norske barn ha den samme beskyttelsen som barn i våre naboland? Hvorfor skal norske foreldre måtte leve med en risiko som familier i Sverige og Finland i stor grad nå er spart for? Hvorfor skal norske foreldre oppleve at barn hiver etter pusten? Mange barn opplever også å få senvirkninger etter en RS-virusinfeksjon, som astma og allergi. Fremskrittspartiet mener at tiden for utredning er forbi. Når er det på tide med handling.

Folkehelseinstituttet har vært tydelig: Forebyggende tiltak mot RS-virus bør inn i barnevaksinasjonsprogrammet. Verdens helseorganisasjon anbefalte allerede i 2024 at alle land innfører vaksine eller antistoff mot RSV. Direktoratet for medisinske produkter sier at dette ikke bare er et godt helsetiltak, men også god økonomi. Det er altså et tiltak som bruker samfunnets ressurser bedre og smartere. Likevel står vi i en situasjon der tilgang i praksis har blitt et spørsmål om privat betaling. Det mener Fremskrittspartiet er uakseptabelt. Vi mener dette må være et tilbud til alle, ikke bare til de foreldrene som har råd til å kjøpe seg ekstra trygghet.

Med vedtaket som flertallet på Stortinget nå mest sannsynlig vil fatte, slår vi fast at dette skal på plass som et tilbud til alle. Nå er det avgjørende at regjeringen følger opp vedtaket og tar alle nødvendige grep for å sikre at vi kan nå mest mulig innen neste sesong.

Nina Dons-Hansen (H) [18:26:00]: Hver vinter opplever vi det samme på norske sykehus: Barneavdelingene fylles opp, og mellom 1 000 og 2 000 spedbarn legges inn med alvorlig RS-virus. Det er en stor belastning for familiene som rammes, og det krever mye ressurser av en helsetjeneste som allerede har mer enn nok å gjøre hele året.

Det mest frustrerende er at vi har verktøyene for å unngå dette. Andre nordiske land har vist at det fungerer. Finland har, som det ble sagt, redusert sykehusinnleggelsene med hele 95 pst. etter at de innførte forebyggende behandling. Sverige ser nå en tilsvarende nedgang. Norge ligger bakpå, og det haster med å komme i gang.

De faglige rådene er entydige. Både Folkehelseinstituttet og WHO anbefaler å innføre dette. Direktoratet for medisinske produkter slår i tillegg fast at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er sjelden vi får en sak hvor hensynet til barna, familiene, helsetjenesten og samfunnsøkonomien trekker så tydelig i samme retning.

For oss i Høyre er det et viktig prinsipp at helsehjelp skal være tilgjengelig for alle. I dag koster en RSV-vaksine til gravide rundt 2 500 kr. Det betyr i praksis at det er foreldrenes økonomi som avgjør om barnet får beskyttelse. Sånn kan vi ikke ha det. Tilbudet må være universelt og offentlig finansiert.

Høyre mener generelt at vi må forebygge framfor å bare reparere. Derfor er vi glade for at et bredt flertall i komiteen nå ber regjeringen sikre vaksine eller antistoff snarest mulig. Arbeiderpartiet og MDG ønsker en mer forsiktig linje, der man ber om en plan uten krav om rask innføring. Vi mener det er feil prioritering. Vi trenger ikke flere lange prosesser når kunnskapsgrunnlaget er klart og løsningen er åpenbar. Vi kommer til å spare penger på reduksjon i sykehusinnleggelser. Ikke minst unngår vi at små barn blir syke, og vi hindrer usikkerhet og redsel hos nybakte foreldre.

Høyre forventer nå at regjeringen starter de praktiske og administrative forberedelsene umiddelbart, sånn som flertallet skriver i merknadene. Målet må være at flest mulig barn får beskyttelse allerede fra neste sesong. Det er god helsepolitikk, det er god samfunnsøkonomi, og det er rett og slett sunn fornuft.

Kathy Lie (SV) [18:28:55]: RS-virus er i dag den vanligste årsaken til at barn under ett år legges inn på sykehus. Små barn har små lunger, og en alvorlig lungeinfeksjon rammer derfor de minste barna hardest. Mer enn 1 000 spedbarn legges inn på norske sykehus med RS-virusinfeksjon hvert år. Mange må gjennom dramatisk behandling med pustehjelp, maskebehandling og i verste fall respirator.

Som lungesykepleier har jeg bare erfaring med hvor dramatisk denne typen behandling er for voksne med pusteproblemer, hvor mye angst man får av ikke å få puste, og hvor redd man blir for at det skal gjenta seg. Hvilke spor dette setter i så små barn, kan vi bare gjette på – og hvilke spor det setter i nybakte foreldre, hvilken redsel og bekymring de må gjennomleve.

Mange land rundt oss har tatt grep og har innført denne vaksinen som et gratis tilbud til alle gravide og/eller spedbarn. De som har gjort det, har hatt en drastisk nedgang i antall barn som legges inn på sykehus. I Norge er vi litt bakpå med dette, men i november kom anbefalingen fra Folkehelseinstituttet om å beskytte spedbarn mot RS-virus gjennom enten vaksinasjon av gravide eller antistoffbehandling til spedbarn.

Statsråden svarte i sitt brev til komiteen at det vil ta fra seks til ni måneder å få på plass et program for dette etter at det er tatt beslutning om finansiering i en budsjettprosess. Det haster derfor med finansiering av dette hvis vi skal få det på plass fra høsten 2027, som er det mest realistiske.

Vaksinen finnes allerede, men den koster. Med en prislapp på rundt 2 500 kr er det mange kommende foreldre som ikke har råd til den. Dette er et klassisk eksempel på et forebyggende tiltak som er med på å øke de sosiale og økonomiske helseforskjellene.

Det gode med denne saken er at den har vist at alle partier er enige om at vi må få på plass gratis vaksine mot RS-virusinfeksjon til alle spedbarn. Derfor er det synd at vi ikke har klart å enes om et felles forslag. Det er i praksis veldig liten forskjell på forslagene, og med litt ekstra velvilje fra begge sider – og kanskje mest fra regjeringen – hadde vi kunnet stå sammen her.

SV er enig i at innføring av gratis RS-virusvaksine til alle er et kostnadskrevende tiltak som må behandles i de ordinære budsjettprosessene, men vi er likevel så utålmodige at vi har valgt å støtte det forslaget som ligger an til å få flertall her, fordi vi mener det sterkere faktisk ber regjeringen sikre en innføring så snart som mulig. Siden RS-virus er en sesongsykdom som inntreffer i vintersesongen, vil det – uavhengig av vedtak i denne saken – måtte finansieres i et ordinært budsjett for at det skal komme på plass i påfølgende sesong.

I vedtaket som ble gjort i forbindelse med trontaledebatten, nevnes at man skal se på hvordan beskyttelse av spedbarn mot RS-virus best kan ivaretas basert på faglige råd, kost-nyttevurdering og gjeldende prioriteringskriterier. Nå har vi fått de faglige rådene fra FHI. Jeg vil bli svært overasket om man ikke kommer til den konklusjonen at vaksinering av spedbarn er billigere enn krevende intensivbehandling av mer enn 1 000 spedbarn hver vinter.

Kjersti Toppe (Sp) [18:32:11] (leiar i komiteen): Eg snakka i mitt førre innlegg om at vi skal vera veldig takknemlege for dei vaksinane vi har fått, særleg dei vaksinane vi har som gjer at barn som veks opp i dag, slepp sjukdomar som er både alvorlege og veldig plagsame. No diskuterer vi eit forslag om å innføra vaksine eller beskyttelsestiltak mot RS-virusinfeksjon hos småbarn og spedbarn.

Det som etter mi vurdering er spesielt i denne saka, er at det nærmast vert ein etisk vanskeleg situasjon når ein er på overfylte barneavdelingar og akuttpostar med mange spedbarn som slit veldig med å pusta – dei er tungpusta, nokon må òg på respirator – og vi veit at dette faktisk kunne vore unngått. For meg og Senterpartiet er dette ei veldig spesiell sak vi faktisk ønskjer å prioritera no, når vi har fått veldig klare råd frå Folkehelseinstituttet.

Mange før meg har stått på talarstolen og kome med gode argument, om både korleis dette er i våre naboland, og kor mange barn dette vedkjem kvart år. Det er ikkje få. Vi kan tenkja oss dei lidingane ein kan unngå, og at det inneber ei stor belasting for helsevesenet vårt. Vi kan anta at det vert ein stor nedgang i sjukehusinnleggingar med ein vaksine. Det er òg veldig bra å tenkja på.

Som statsråden har vore inne på, vil det vera ei innsparing for sjukehusa ved innføring av denne vaksinen. Det er òg samfunnsøkonomisk lønsamt. Mange foreldre må ta fri frå arbeid for å følgja med dei sjuke ungane sine. Det ville vi òg kunna ha unngått. Fyrst og fremst vil det verta fleire friske spedbarn i Noreg, og det synest eg er ein god grunn til å gjera ei politisk prioritering.

Verda helseorganisasjon er blant dei som har anbefalt dette, så det manglar ikkje på tilrådingar. Eg har respekt for at dette òg er ei politisk prioritering. Difor er forslaget skrive slik at regjeringa skal koma tilbake igjen, men i løpet av hausten. Vi ønskjer eit prinsippvedtak om at dette skal innførast.

Vi meiner at statsråden må ta grep slik at ein parallelt no framover greier ut dette programmet, sånn at beskyttelsestiltak kan starta med ein gong tiltaket er finansiert.

Seher Aydar (R) [18:35:33]: RS-virus er en av de vanligste årsakene til sykehusinnleggelse hos barn under ett år. Det er en stor belastning for barna, det er en belastning for de pårørende, og det legger også betydelig beslag på ressurser i en allerede hardt presset helsetjeneste.

Rødt går inn for å styrke vårt felles helsevesen. En del av det handler også om at vi vil utvide tilgangen til viktige vaksiner. Når så mange små barn blir innlagt på sykehus på grunn av RS-viruset, samtidig som det finnes mulighet til å beskytte dem fra det, synes vi det er viktig at de faktisk blir beskyttet. Fagfolk anbefaler derfor vaksinen for å beskytte småbarn mot dette smittsomme luftveisviruset.

I dag må folk betale 2 500 kr for å gi barnet sitt denne beskyttelsen. Det gjør at mange ikke har råd til nødvendig beskyttelse for ungen sin. Det er uholdbart og en oppskrift på et klassedelt helsevesen, siden de med penger kan kjøpe seg vaksine privat, mens de som ikke har råd, kanskje vil bli nødt til å ta en risiko. Det utfordrer ideen om et felles helsevesen, og det vil også øke de sosiale forskjellene innen helse.

Tilgang på nødvendig helsehjelp skal ikke være avhengig av størrelsen på lommeboka. Det er noe Rødt er tydelig på, uansett hva det handler om. Jeg synes det er interessant å høre at når det gjelder akkurat denne vaksinen, er det også noen på høyresiden som bruker samme argumentasjon. Jeg ønsker det velkomment for andre helsetjenester også. Hvis det blir mer av det, er det bare bra for folk flest. Jeg håper de kan la seg inspirere av denne debatten også i andre saker.

Å sikre lik tilgang til anbefalte vaksiner er forebygging, og det er også viktig for å jobbe mot sosiale forskjeller. Spørsmålet er derfor ikke om vi har råd til RS-vaksine eller ikke, men om alle små barn skal beskyttes mot viruset eller ikke. Rødt mener at alle barn skal beskyttes.

Vi er glad for at absolutt alle partier på Stortinget går inn for en eller annen form for forslag som faktisk underbygger at det ikke bare er flertall, men egentlig enstemmighet på Stortinget om at vi trenger beskyttelse mot RS-virus, og at det skal dekkes. Jeg håper det skjer så fort det lar seg gjøre, slik at flere barn kan være beskyttet før neste sesong.

Marius Langballe Dalin (MDG) [18:38:35]: Eg har sjølv tallause gonger behandla alvorleg sjuke barn og skadde og opplevd kva det gjer både med foreldre og oss som helsearbeidarar. Å måtte sjå eit barn døy som vi har jobba for å redde, og sjå kor fortvila foreldra blir, er det tøffaste eg opplever som lege. Å sjå eit hjelpelaust barn på intensivavdelinga med all verdas slangar og respirator er heilt grufullt for nybakte foreldre. RS-infeksjon er ein sjukdom som gjer at 1000–2000 barn leggjast inn årleg, og mange treng også respirator for å overleve. Når vi veit at det finst gode alternativ, er det fortvilande at vi ikkje har fått dette på plass før. At foreldre skal måtte oppleve å sjå det alvorleg sjuke barnet sitt på respirator i dagevis, at barneavdelingane blir overbelasta og helsepersonell fortvilar over å ikkje få gjeve barna så god behandling og pleie som dei kunne ha fått, er heilt unaudsynt.

Her har regjeringa ikkje hatt den framdrifta dei burde hatt. Det er trist for alle dei spedbarna og komande foreldra som går ein usikker virussesong i møte. Heldigvis er vi alle einige om at vi treng RS-vern så raskt som råd. Difor er det nesten flaut å late som ørsmå skilnader i dei to forslaga er det det handlar om. Vi er jo eigentleg heilt einige om kva vi skal, og eg synest representanten frå Raudt la dette fram på ein fin måte nettopp.

Det er likevel skuffande at Senterpartiet skryter av eit eige vedtaksforslag som kjem heilt utan pengar og inndekking. Det blir ikkje meir virusvern om vi ikkje kan betale for det. Når det kjem utan pengar, betyr det lengre ventetid før vi har det på plass. MDG løfta RS-virusvern i budsjettforhandlingane no fordi vi meinte det var den gode måten å gjere det på. Då kunne vi fått RS-vern allereie i november i år. Diverre nådde ikkje kravet vårt opp i forhandlingane. Det er trist for dei det gjeld, spedbarn og nybakte foreldre, at vi ikkje fekk meir støtte for kravet vårt i forhandlingane – difor står vi her no. Vi vil sjølvsagt ikkje gløyme saka, men tvert imot ta det med oss så vi får det på plass så raskt som råd. No er det på overtid å finne pengane, så vi kan kome i gang med å redde dei som er mest sårbare, frå livstruande RS-virusinfeksjonar. Vi har ikkje råd til å la vere.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [18:41:19]: Det er allerede sagt mye i denne saken, og flere har vært inne på det faktum at 1000–2000 barn legges inn på sykehus med RS-virus hvert år. Det er ganske dramatiske tall, og det er forferdelig for både nyfødte og deres familier å bli satt i en slik situasjon, selv om vi har en vaksine tilgjengelig, og selv om vi kunne forebygget det. Det legger beslag på helsetjenesten, og det gjør at familier opplever at en svært sårbar tid blir enda verre.

Så er det i grunn ingen uenighet – vi må bare være ærlige om det, det er ikke noen uenighet i denne saken – og jeg er veldig glad for at vi ikke har en debatt hvor vi er helt uenige om hvorvidt denne skal innføres, og om den skal tilgjengeliggjøres for alle. Det handler om hvordan det skal gjøres, og jeg synes det er synd at vi ikke har kunnet samle hele komiteen, og at ikke alle partier kan stå sammen om dette. Jeg synes det er synd at vi ikke har en mer offensiv regjering som får dette på plass. For nå handler det om å få det på plass til sesongen som kommer, så man forhindrer alle disse innleggelsene, og at man bruker pengene på rett sted og ikke på behandling, når det faktisk kan forebygges.

Så vil jeg påpeke en veldig tydelig merknad i saken: Det er penger som skal hentes, og det er virkelig regjeringspartiet og deres samarbeidspartiers ansvar når man forhandler budsjett. Vi har lagt inn mer penger til sykehusene, vi har lagt inn mer penger til helsetjenestene. Det kan også regjeringen og deres samarbeidspartier gjøre.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:43:31]: RS-viruset forårsaker mye sykdom, og det legger et stort press på landets barneavdelinger hver vinter. Kanskje like alvorlig er den frykten som mange foreldre opplever når deres små blir alvorlig syke. Derfor er det gledelig at det nå har kommet flere muligheter til å forebygge RS-virussykdom.

Jeg er opptatt av at alle barn skal ha likeverdig tilgang til effektive forebyggende helsetiltak, uavhengig av familiens økonomi. Departementet mottok i november 2025 FHIs anbefaling om å inkludere vaksine til gravide eller antistoff til spedbarn i barnevaksinasjonsprogrammet for å forebygge nettopp RS-virusinfeksjon hos spedbarn. Denne anbefalingen gir oss et godt kunnskapsgrunnlag med vekt på norske forhold, som er avgjørende for at vi skal ha tillit til vaksinasjonsprogrammet. Vi følger nå dette opp i departementet.

Grunnen til at vi har så høy tillit til barnevaksinasjonsprogrammet i Norge, er bl.a. at vi gjør grundige utredninger, at det er full åpenhet om kunnskapsgrunnlaget, og at det er bred faglig forankring. Og jeg vil gjenta fra forrige debatt at det er Stortinget som tar disse beslutningene.

Når nye vaksiner skal inn i vaksinasjonsprogrammet – og vi kommer til å innføre flere nye vaksiner –, må vi ta høyde for tiden det tar å anskaffe disse vaksinene, og for tiden opplæring og informasjon tar. Det er fra faglig hold anslått at det vil ta mellom seks og ni måneder fra det tas en beslutning om finansiering til et tilbud om forebygging av RS-viruset kan være på plass i programmet. Derfor mener jeg det er viktig å planlegge godt. Jeg er enig med representanten Toppe, som sa at dette er avgjørende for at vi skal starte med et godt utgangspunkt.

Regjeringen tar vaksiner på alvor. Derfor innførte vi voksenvaksinasjonsprogrammet høsten 2025, derfor innførte vi vaksine mot kikhoste til gravide i mai 2024, og derfor har vi nå fått på plass de faglige utredningene som er helt nødvendige for i det hele tatt å kunne bevilge penger til RS-vaksine. Regjeringen er opptatt av at barnevaksinasjonsprogrammet i Norge skal være blant de beste i verden også i framtiden, og da må vi være ærlige om at endringer i dette programmet som har store og varige budsjettkonsekvenser, må ses på i den ordinære prosessen med statsbudsjettet. Det er slik Stortinget kan få tatt stilling til helheten i helsebudsjettet og prioritert alle viktige tiltak opp mot hverandre og i den rekkefølgen Stortinget mener det er riktig å gjøre det.

Anne Grethe Hauan (FrP) [19:07:17]: Det finst lydar foreldre aldri gløymer, som den første latteren, det første ordet og den vesle, raske pusten til ein nyfødd baby som søv trygt, men det finst òg ein annan lyd: lyden av eit spedbarn som kjempar for å få nok luft.

Kvart år blir mellom 1 000 og 2 000 norske spedbarn lagt inn på sjukehus med RS-virus. For dei fleste er dette eit virus som går over av seg sjølv, men for dei aller minste kan det vera alvorleg. Foreldre sit ved sjukehussenga og ser brystkassa til barnet arbeida hardare og hardare for kvar pust. Ingen foreldre burde oppleva det dersom me kan førebyggja det.

Det er nettopp det denne saka handlar om. Me står ikkje i ein situasjon der kunnskapen manglar. Me veit kva som verkar. Folkehelseinstituttet har anbefalt tiltak. Direktoratet for medisinske produkt har vurdert tiltaket. Verdas helseorganisasjon har anbefalt at land innfører vern mot RS-virus. Nesten heile Europa har gjort det.

Finland har rapportert ein dramatisk nedgang i innleggingar etter innføring av vaksinen. Sverige har allereie starta med det. Mens andre land har bygd rekkverk langs vegen, står Noreg framleis og diskuterer om me skal kjøpa plankane. Det er veldig vanskeleg å forstå, særleg når me veit at dette ikkje berre kan hindra sjukdom og liding, men òg spara samfunnet for pengar.

I dag er situasjonen slik at dei som har råd, kan kjøpa beskyttelse sjølv. Dei som ikkje har råd, må håpa på det beste. Det kostar ca. 2 500 kr for beskyttelsen, for tryggleiken. Slik skal me ikkje ha det. Helsa til eit spedbarn kan ikkje avgjerast av saldoen på kontoen til foreldra. Det handlar om tryggleik, det handlar om likskap, og det handlar om å bruka kunnskapen me allereie har.

RS-sesongen ventar ikkje på budsjettprosessar. Viruset tek ikkje pause medan sakene går frå skrivebord til skrivebord. Når alle faglege lys står grøne, må nokon slutta å stå på bremsa, for bak alle tala står det eit barn, bak alle tala står det foreldre, og bak alle tala står det netter ingen familie ønskjer å oppleva. Difor må me få dette på plass så raskt som mogleg.

Kristian August Eilertsen (FrP) [19:10:07]: Jeg har tidligere kritisert regjeringen for å slepe beina etter seg når det gjelder eldreomsorgen, men jeg tror jeg må bruke den samme påstanden når det gjelder regjeringens vilje til å få på plass beskyttelse mot RS-virus for spedbarn. På nytt ser vi at regjeringen sleper beina etter seg. Jeg lurer på hva det er man venter på. Her er det altså et faglig grunnlag som sier at dette er fornuftig å gjøre. Vi har også fått erfaringer fra naboland som viser at dette har god effekt. Det er ikke noen tvil om at dette er noe som bør gjøres, og det burde helst vært gjort i går. Likevel venter regjeringen fortsatt.

Det er et så å si enstemmig storting som sier at dette skal på plass. Likevel virker det som statsråden sår tvil om det faktisk også er vilje til å finansiere dette. Det synes jeg er helt merkelig. Nå er det et flertall i Stortinget som skriver veldig tydelig i merknadene at man ber regjeringen om å ta alle mulige og nødvendige grep for at man skal kunne få på plass et immuniseringsprogram mot RS-virus så fort som mulig, så snart det er finansiert.

Hvis regjeringen faktisk mener alvor med at dette er fornuftig, kan man sette i gang nå med å forberede anbudspapirer og gjøre beregninger på hva det helt konkret vil koste. Man kan gjøre alle nødvendige grep, og i det øyeblikket klubba slår i bordet i denne salen og pengene er bevilget, kan man trykke på publiser, sende ut anbudsgrunnlaget og få kjøpt inn dette. Man kan gjøre alle mulige og nødvendige grep for å få dette på plass raskest mulig.

Dersom regjeringen er villig til å gjøre det, er det faktisk et håp om at vi kan få med oss om ikke hele, så i hvert fall deler av kommende virussesong. Det er det nå helt og holdent opp til regjeringen om man vil levere på. Viljen i Stortinget er helt tydelig. Alle partier sier dette. Da ville det vært oppsiktsvekkende om Stortinget ikke finansierte dette.

Hvis regjeringen selv mener dette er så viktig, kan man også sette i gang og innarbeide den økonomiske konsekvensen gjennom f.eks. nysalderingen av årets budsjett. Her er det åpenbart politisk vilje i Stortinget til å komme i gang og til å finansiere dette. De eneste som sleper beina etter seg nå, er regjeringen.

Jeg vil igjen utfordre statsråden på ikke å komme med disse forhåndsprogrammerte svarene sine på de konkrete spørsmålene som stilles fra flere representanter, om statsråden vil følge opp det et helt tydelig flertall nå sier i merknadene at man skal gjøre, nemlig å ta alle nødvendige grep for at man skal kunne rulle dette ut så fort som mulig, når dette er finansiert av Stortinget. Som vi har fått dokumentert og avdekt gjennom denne debatten, er viljen unison for å finansiere dette helt nødvendige tiltaket for å beskytte de minste barna mot RS-virus.

Truls Vasvik (A) [19:13:22]: Både i denne saken og i forrige sak ble det etterlyst tempo. Nå ble det sagt at man sleper bena etter seg. Det burde vært gjort i går, ble det til og med sagt. Det ble åpenbart ikke sagt det for å syv måneder siden, for i FrPs alternative budsjett var det delvis finansiering av to vaksiner, og det var helvetesild og elveblest. Så RS-vaksinen var åpenbart ikke så viktig for syv måneder siden.

De fleste som sitter i denne salen, har sittet i et kommunestyre. Der er det faktisk sånn – og det vet presidenten, som også har vært ordfører – at man må ha inndekning for de forslagene som fremmes. Det gjør politikken kanskje litt kjedeligere, men det gjør i hvert fall at det blir en mer ærlig diskusjon, som viser både konsekvenser og muligheter ved de forslagene vi legger fram. Den erfaringen mange av oss har fra kommunestyre, tror jeg kanskje med fordel kunne vært tatt med inn i denne salen.

Ja, alle vaksiner kan og vil mest sannsynlig gi en lavere kostnad for sykehusene våre, men den lavere kostnaden vil jo ikke bli materialisert om alt skal være dimensjonert akkurat som i dag. Senere i dag er det et forslag om at en helseregion skal stå pip stille. Ingenting skal skje. Da sparer man jo ikke noen penger. Det er rart med det, men da blir det bare dobbelt opp. Jeg vil derfor gjenta: Tempoet avhenger av penger. De pengene er det ingen i denne sal som har lagt på bordet i dag. Jeg tror, hvis jeg skal være ærlig, at alle regjeringer de siste hundre årene har tenkt at noen saker burde vi gjort fortere. Jeg vil gjenta det statsråden sa: Her kom anbefalingen i november 2025. Et halvt år etter står et samlet storting og sier at dette vil vi ha på plass, men vi må ha pengene. Jeg tenker at det faktisk er ganske kjapt. Det er like vondt og vanskelig for de foreldrene som må stå i det, men det er engang sånn demokratiet fungerer.

Representanten Nordtun sa at det var sendrektighet at vi faktisk må vente på bevilgningen for å iverksette ting. Det er ganske oppsiktsvekkende at det største partiet på meningsmålingene mener at regjeringen bare skal finne på ting etter beste evne, og så eventuelt se om de får gyldig vedtak i stortingssalen etterpå. Det kunne jo vært tilforlatelig – hvis man kunne stole på Stortinget. For fire saker siden gikk det største opposisjonspartiet tilbake på 35 mrd. kr. Hvordan i all verden skal regjeringen da etter eget forgodtbefinnende bare finne på ting og satse på at Stortinget står bak det de sier? Det er tre timer siden Stortinget beviste at det kan de ikke stole på.

Kristian August Eilertsen (FrP) [19:16:12]: Til det siste: Hvis regjeringen mangler finansiering, har den vel nå 35 milliarder til disposisjon som den kan bruke på bl.a. å finansiere dette vaksinasjonsprogrammet, så da er problemet løst – siden det var så problematisk at vi har vedtatt det vi har, tidligere.

Jeg synes det er merkelig å høre representanten fra Arbeiderpartiet. Her er det altså så tydelig hva et enstemmig storting – uavhengig av hvilket forslag man stemmer for i dag – vil ha på plass. Da ville det vært helt utrolig oppsiktsvekkende om Stortinget ikke ville finansiere det, som jeg sa i mitt forrige innlegg. Det er ikke til å tro at man kan insinuere at man ikke kan ha tillit til Stortinget i en sånn sak, når det er så ettertrykkelig uttalt.

For å ta det andre som representanten tar opp, Fremskrittspartiets alternative budsjett: Vi foreslo i vårt alternative budsjett for inneværende år at regjeringen måtte legge dette fram i revidert. Det valgte regjeringen ikke å gjøre. Vi fikk for øvrig ikke flertall for det i behandlingen av statsbudsjettet. Siden ikke regjeringen selv har gjort det, måtte vi skjære gjennom nå i Stortinget og si at dette skal på plass. Nå må regjeringen hoste opp pengene. Så er det opp til regjeringen, som legger fram statsbudsjettet, eventuelt nysalderingen, for Stortinget, å vise hvordan man vil gjøre det. Hvis Stortinget er uenig i denne inndekningen, får vi gjøre en annen inndekning, en omprioritering.

Så lurer jeg på hva som er den prinsipielle forskjellen mellom dette og det at Stortinget rett før påske valgte å sette ned avgiftene på bensin og diesel, mens den økonomiske konsekvensen av det først ble innarbeidet nå, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det var ikke sånn at man da sa: Nei, vi må vente til den økonomiske konsekvensen blir innarbeidet, før vi kan sette ned avgiften. Avgiften ble satt ned umiddelbart på den datoen som Stortinget forutsatte.

Så vil jeg gjerne høre representanten Vasvik fra Arbeiderpartiet forklare for Stortinget hva forskjellen mellom de to sakene er. Ja, han kan gjerne komme opp og belære oss om forskjellen mellom de to sakene, for jeg klarer ikke å se hva som er forskjellen.

Her er det helt tydelig hva Stortinget ønsker. Nå er det opp til regjeringen å levere på det. Det er nok prat, nå er det tid for handling. Det er bare å innarbeide dette og sette i gang, for det er ingen tvil om hva Stortinget mener, og hva Stortinget vil. Dette er ikke bare en ambisjon, dette en klar marsjordre, og nå må regjeringen levere.

Kjersti Toppe (Sp) [19:18:46]: I førre sak var eg tydeleg på at Senterpartiet meiner at innføring av vaksiner må vera politisk forankra, og at vi òg tar politisk ansvar for dei kostnadene som tilbodet medfører. Men eg reagerer på representanten frå Arbeidarpartiet som eigentleg gjer denne saka til ein situasjon der vi gjer opp rekning utan vert – at det er useriøst, og at vi ikkje kan fremja forslag i Stortinget om saker som har ei kostnadsside, utanom budsjettet.

Sånn fungerer jo ikkje Stortinget. Arbeidarpartiet kan gå tilbake og sjå kva forslag dei sjølve var med på i opposisjon. Sjølvsagt var Arbeidarpartiet med på forslag som hadde konsekvensar for utgiftssida i helsevesenet, når dei sat på Stortinget. Det finst haugevis av eksempel. Blant anna var Arbeidarpartiet med på eit vedtak om å auka døgnkapasiteten i psykisk helsevern. Det har ei kostnadsside, men vi gjorde eit prinsippvedtak om at det ønskte vi. Arbeidarpartiet var med på forslaget om å styrkja fødsels- og barselomsorga. Sjølvsagt har det ei kostnadsside. Det vart gjort utan budsjett.

Skal vi ta Arbeidarpartiet på alvor, kan vi ikkje fremja ei einaste sak utanom ved budsjettbehandling. Sånn fungerer ikkje Stortinget. Men sjølvsagt – når vi går inn for eit forslag, er det òg ein garanti for at vi som står bak dette forslaget, ønskjer å prioritera desse pengane inn, det er den forpliktinga. Eg meiner at når ein er ei mindretalsregjering, må ein passa seg litt for å heile tida koma med denne retorikken. Han er brukt i andre saker òg, og det vil eg eigentleg ta avstand frå.

No er det eit breitt fleirtal i Stortinget som står bak denne formuleringa i vedtaket – ikkje om å koma med ein plan der det er usikkert når dette skal innførast, men om å koma tilbake til Stortinget i løpet av 2026. Da meiner eg, som eg òg tok opp i replikkvekslinga, at ein kan begynna å førebu innføringa av dette, slik at ein brukar minst mogleg tid etter at ein har løyvd pengane. Det er eg heilt einig i, det må vi gjera i budsjettet. Men ein må ta Stortinget på alvor. Vi ønskjer at vi iallfall kan nå mest mogleg av neste sesong, altså vintersesongen, for å beskytta dei aller minste og mest sårbare blant oss, og fordi dette er ei politisk prioritering som vi står ved.

Truls Vasvik (A) [19:21:53]: Jeg sier ikke at det er useriøst, jeg sier ikke at det ikke går, jeg sier bare at før vi ber regjeringen sette i gang tiltak for å iverksette et eller annet, må de faktisk vite at pengene for å iverksette kommer. Det er greia. Stortinget kan vedta alle intensjoner i alle de vedtak de ønsker. Allikevel er det engang sånn regjeringen må ha de bevilgningene som skal til, for at man faktisk skal få det til. Vi kan synes det er dumt, vi kan synes det er sendrektighet, vi kan godt si det er unødvendig, men jeg er veldig glad for at vi har et storting som faktisk også kontrollerer økonomien til regjeringen. Det må regjeringen forholde seg til, og derfor må også økonomien være på plass før vi faktisk iverksetter altfor store ting.

Bård Hoksrud (FrP) [19:22:48]: Jeg trodde jeg hadde sagt det meste om denne saken i den forrige saken, men når jeg hører på representanten Vasvik fra Arbeiderpartiet, som belærer og er litt arrogant mot stortingsflertallet som mener noe om dette viktige temaet her, får det meg faktisk til å ta ordet. Med 53 representanter i denne salen bør man ikke forsøke å belære når man kan få et stort flertall imot seg.

Derfor er jeg veldig glad for at det i denne saken her blir flertall mot regjeringen og MDG. Jeg synes det er viktig, for i den forrige saken var en Arbeiderparti-representant oppe og skrøt av at det var Arbeiderpartiet som startet dette, som satte i gang barnevaksinasjonsprogrammet og voksenvaksinasjonsprogrammet, og skulle ta æren for dette. De startet allerede i 1952, samme året som vi hadde OL i denne byen og dette landet. Var ikke andre partier nok opptatt av dette? Jo, Fremskrittspartiet har vært opptatt av dette i lang tid, men vi ble etablert over 20 år etter 1952. Det er litt vanskelig å være for noe før man faktisk er født.

Heldigvis ønsker man nå å sørge for at spedbarn skal få denne vaksinen, og det er jeg kjempeglad for, men man må også se på Arbeiderpartiet og MDGs forslag. Det er sånn: «Stortinget ber regjeringen, senest innen utgangen av 2026, komme tilbake til Stortinget med en plan for innføring av RSV-vaksinering/antistoffbehandling for sped- og småbarn.» En plan – det er ingen forpliktelser. Som vi dessverre altfor ofte ser med Arbeiderpartiet i sånne saker, er det utsettelse og å late som om man handler, mens man egentlig ikke er så positiv.

Jeg regner med at statsråden følger opp stortingsflertallet, som sier at man ønsker å ha dette på plass denne høsten her. Da klarer man helt sikkert å få på plass pengene også. Jeg synes Kristian Eilertsen forklarte veldig godt at det er muligheter hvis det er vilje, og i denne salen er det vilje til å sørge for dette – mot Arbeiderpartiets vilje.

Kristian August Eilertsen (FrP) [19:25:13]: Jeg vil bare framheve at representanten Vasvik fra Arbeiderpartiet ikke klarte å forklare forskjellen mellom det Stortinget gjorde før påske da det gjaldt bensin- og dieselavgiften, og denne saken. Det er selvfølgelig ingen forskjell på de to. Det er selvfølgelig mulig å gjøre et vedtak og innarbeide konsekvensen senere – særlig i en sak der det er så tydelig hva Stortinget ønsker.

Jeg vil også understreke at flertallsmerknader har betydning, ikke bare vedtakene vi gjør. Hva vi sier fra denne talerstolen, har også betydning. Her er det en tydelig forventning om at statsråden og hans embetsverk leser nøye hva som står i flertallsmerknaden fra Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, som også Rødt har sluttet seg til, og følger det opp. Det er rett og slett ikke valgfritt. Hvis han velger ikke å forholde seg til det, har det også konsekvenser.

Truls Vasvik (A) [19:27:12] (ordfører for saken): Først takk til komiteen for et godt samarbeid i denne saken om justering av terskelverdien for legemidler. Det er en sak som i behandlingen utløste ikke mindre enn 24 skriftlige innspill i høringsrunden.

En samlet komité understreker at prioritering i helse- og omsorgstjenesten reiser viktige spørsmål om ressursbruk, rettferdighet og pasienters tilgang til effektiv behandling, og at terskelverdi og alternativkostnad inngår i et større prioriteringssystem som må bygge på et faglig og metodisk grunnlag. Jeg forutsetter at de ulike partiene redegjør videre for sine syn.

Spørsmål om terskelverdier er svært tekniske spørsmål. Samtidig handler det om liv og død for enkeltpasienter. Derfor tror jeg vi alle forstår godt det engasjementet disse sakene vekker. Like fullt er det vår oppgave som politikere å sikre at vi vet konsekvensene av de vedtakene vi fatter i denne sal, og at kunnskapsgrunnlaget vi har, er så godt som mulig. Det gjelder kanskje særlig innenfor det vi diskuterer nå, nettopp fordi en endring automatisk vil kunne føre til en opprioritering av enkelte pasientgrupper, mens andre pasientgrupper da vil komme dårligere ut. Det kan i utgangspunktet være riktig, men fordrer at vi vet hva vi gjør, og følgelig hvilken begrunnelse som gis til de pasientene som kommer dårligere ut, fordi noen andre skal prioriteres.

Vi må også sikre oss at en endring med økt betalingsvillighet faktisk fører til flere og bedre legemidler, ikke bare at de legemidlene vi har i dag, isolert sett blir dyrere. Sagt med andre ord: Vi må vedta at en økt pengesekk gir økt pasientgevinst, ikke bare høyere priser.

Flere av oss har vært i et utall debatter og møter om denne saken, både nå og tidligere. Budskapet tilbake til oss har vært tindrende klart: Den beregningsmodellen vi har i dag, basert på britiske tall, er ikke god nok. Derfor trenger vi et evidensbasert, robust og anvendbart estimat på alternativkostnaden basert på norske data. Jeg er glad for at det ligger an til et flertall for dette i denne saken nå.

Videre er jeg tilfreds med at vi med dette vedtaket også viser en utålmodighet i dette arbeidet som jeg er helt sikker på at hele salen er enig i. For det haster å gjøre noe. Samtidig må et nytt system både være faglig forankret og ikke minst ha legitimitet i befolkningen. For, som jeg sa tidligere, dette er et spørsmål om rettferdighet, bærekraft og kunnskap og i ytterste konsekvens et spørsmål om liv eller død. Nettopp derfor er det avgjørende at befolkningen har tillit til og forstår de systemene vi i dette Stortinget beslutter.

Kristian August Eilertsen (FrP) [19:29:57]: La meg starte med følgende spørsmål: Hvor mye er et menneskeliv verdt? Svaret på det er at et menneskeliv blir mindre verdt år for år, uten at det gjøres noe med det. Det er alvorlig. Terskelverdien i norsk helsevesen har stått stille siden 2015, men prisene og kostnadene har ikke stått stille. Betalingsviljen har likevel blitt mindre – ikke gjennom vedtak, ikke gjennom debatt, men gjennom stillstand og beslutningsvegring.

Når man lar være å justere terskelverdien for inflasjonen, skjer det noe grunnleggende. Et godt leveår blir litt mindre verdt. Er det virkelig dette Stortinget ønsker? Det framstår i alle fall som det, basert på det flertallet gjør i denne saken. De konkrete konsekvensene av dette er brutale. Nye medisiner og behandlingsmetoder som kan forbedre livskvaliteten eller berge livet til mange pasienter, avvises nå fordi Beslutningsforum mener de koster for mye. Så sent som i dag slo et legemiddelselskap fast at det ikke blir noen videre dialog med Sykehusinnkjøp om en ny behandlingsmetode som bl.a. kan benyttes for kvinner med eggstokkreft. Selskapet sier til Dagens medisin:

«Vi må dessverre konkludere med at investeringsviljen for medisiner i Norge nå tydelig begrenser pasienters tilgang til nye, effektive behandlingsalternativer.»

Dette medfører at flere hundre alvorlig kreftsyke kvinner nektes tilgang til et legemiddel som vil gi dem både mer tid og mindre bivirkninger.

Noen sier at vi må vente, vi må utrede, og vi må være forsiktige, men la oss være ærlige: Å ikke gjøre noe er også et valg. Å la terskelverdien stå stille er også en prioritering – en prioritering som betyr senere tilgang, færre behandlinger og i verste fall dårligere liv.

Fremskrittspartiet vil prioritere annerledes. Verdensbildet er i endring. Når Norge holder betalingsviljen kunstig lav, risikerer vi at legemidlene aldri kommer hit, at de kliniske studiene ikke skjer her, og at norske pasienter blir stående bakerst i køen. Er det virkelig en sånn posisjon vi vil at Norge skal ha? Derfor sier Fremskrittspartiet: Det er nok nå. Vi må justere terskelverdien i tråd med prisutviklingen. Vi må sørge for at den gradvise reduksjonen som har vært det siste tiåret, ikke skjer igjen, gjennom å innføre en årlig, forutsigbar justering. Dette er ikke radikalt. Dette er ikke uansvarlig. Dette er rett og slett sunn fornuft.

For Fremskrittspartiet handler dette om noe helt grunnleggende: hvorvidt vi som samfunn mener at et godt leveår i 2026 er like mye verdt som i 2015. Fremskrittspartiet mener at svaret må være ja, og hvis svaret er ja, må man også handle deretter. Jeg tar derfor opp forslagene fra Fremskrittspartiet i denne saken.

Margret Hagerup (H) [19:33:16]: Norske pasienter skal ha tilgang til effektive og innovative behandlinger, og Høyres mål er å gi pasienter raskere tilgang til nye medisiner. Vi behandler i dag et viktig tema. Terskelverdien for kostnadseffektivitet i helsetjenesten handler om hvilke behandlinger norske pasienter får tilgang til, hvordan vi prioriterer fellesskapets ressurser, og hvordan vi sikrer tillit til prioriteringssystemet vårt. Derfor er det avgjørende at beslutningene vi tar, er basert på kunnskap, og at det er de faglige vurderingene som veier tyngst.

Høyre mener at prioritering er helt nødvendig. Ressursene i helsetjenesten er begrenset, mens behovene er store og vil være stadig økende. Derfor trenger vi et prioriteringssystem som er faglig robust, åpent og legitimt.

Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved dagens situasjon. Alternativkostnaden som ligger til grunn for terskelverdiene, bygger på et anslag som i stor grad er basert på engelske data og har stått uendret i over et tiår, til tross for betydelig pris- og kostnadsutvikling i perioden.

Det var nettopp derfor Høyre sammen med et bredt flertall i Stortinget ved behandlingen av prioriteringsmeldingen i fjor ba regjeringen om to ting: for det første å utrede et sikrere anslag over alternativkostnaden basert på norske data, for det andre å gjennomføre en hurtigutredning med mål om å justere terskelverdien snarest mulig. Høyre mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har fulgt opp denne bestillingen som Stortinget forutsatte. Når Stortinget ber om handling, forventer vi framdrift. Og la det ikke være tvil: Dette haster for norske pasienter.

Men vi kan ikke vedta en ny terskelverdi nå. Prioriteringsbeslutninger har konsekvenser. Det rammer pasienter på godt og vondt. Når noe prioriteres, er det også noe som nedprioriteres. Vi må derfor være klar over konsekvensene, og sånne beslutninger må bygge på et solid kunnskapsgrunnlag.

Høyre er ikke fornøyd med status quo. Tvert imot, vi forventer at regjeringen får på plass den større utredningen av alternativkostnaden basert på norske data, og vi mener at arbeidet må munne ut i et robust estimat og en metode for regelmessig oppdatering av dette anslaget. Jeg forventer at dette arbeidet settes i gang snarest, for dette er viktig. Norske pasienter skal ha tilgang til effektive og innovative behandlinger. Samtidig må prioriteringene være rettferdige, kunnskapsbaserte og bærekraftige. Det krever et system som både helsepersonell, pasienter og samfunnet for øvrig har tillit til.

Nå må vi få på plass et evidensbasert norsk anslag og en modell for framtidige oppdateringer, og vi forventer at regjeringen følger opp Stortingets vedtak med et langt større tempo enn det vi har sett så langt, for regjeringens unnfallenhet rammer norske pasienter. Det ansvaret er tydelig plassert, og vi lover å følge opp at dette arbeidet prioriteres.

Kathy Lie (SV) [19:36:34]: Forslaget som er til behandling, nemlig justering av terskelverdien, handler grunnleggende sett om hvor mye samfunnet er villig til å betale for nye behandlinger, og hva vi velger å prioritere. Jeg forstår ønsket. Alle vil at pasienter skal få tilgang til gode medisiner så fort som mulig.

Tilfellet er imidlertid at vi fortsatt ikke vet hva riktig nivå på terskelverdien faktisk bør være. Dagens nivå bygger delvis på internasjonale beregninger, og nettopp derfor har Stortinget bedt om en egen utredning basert på norske data. Å øke terskelverdien nå vil være å gjøre et stort prioriteringsgrep uten godt nok kunnskapsgrunnlag, og konsekvensene stopper ikke ved nye medisiner. Terskelverdien påvirker prioriteringer i hele helsetjenesten – hvilke behandlinger vi sier ja til, og hva vi samtidig må velge bort. Høyere terskelverdi kan også gi betydelige budsjettkonsekvenser. Dette handler derfor ikke om å være for eller mot nye medisiner. Det handler om å prioritere ansvarlig. Før vi flytter en så viktig grense, må vi vite at nivået faktisk er riktig.

Med det sagt: Tålmodigheten vår er ikke ubegrenset. SV forventer nå at det blir fortgang i dette arbeidet, og at tidligere stortingsvedtak blir oppfylt. SV forventer at vi får et bedre datagrunnlag, blant annet knyttet til pris- og lønnsvekst, produktivitetsutvikling og utviklingen i helse- og omsorgsbudsjettene. Det er viktig for legitimiteten til prioriteringssystemet at det oppleves rettferdig og bidrar til gode beslutninger i helse- og omsorgstjenesten. Det er nødvendig med større åpenhet om prioriteringsbeslutninger for tilgang på legemidler og om hvordan terskelverdien praktiseres.

Vi mener det er et viktig grep at statsråden vil gi DMP i oppdrag å gjøre en større utredning av alternativkostnaden basert på norske data før sommeren, med forslag til metodikk og hyppighet for framtidige justeringer.

Ellers stiller vi oss bak komiteens tilråding om å be regjeringen utarbeide et evidensbasert, robust og anvendbart estimat for alternativkostnaden i helse- og omsorgstjenesten som kan baseres på norske data og legges til grunn for prioriteringer.

Kjersti Toppe (Sp) [19:38:58]: Senterpartiet meiner at det er heilt nødvendig for rettferdig prioritering at dagens alternativkostnad som eit minimum vert justert for pris- og produktivitetsutvikling inntil det nye nivået for anslaget er på plass. Vi fremja vårt eige forslag om dette med utgangspunkt i vedtaket Stortinget gjorde om dette for eit år sidan. Senterpartiet er skuffa over regjeringa si oppfølging av vedtaket frå i fjor, som vart gjort under behandlinga av prioriteringsmeldinga.

Saman med FrP fremjar vi i dag følgjande forslag: Stortinget ber regjeringa snarast følgja opp Stortingets vedtak nummer 903 og sikra at dagens alternativkostnad vert justert for pris- og produktivitetsutvikling inntil sikrare anslag for alternativkostnaden baserte på norske forhold er på plass, og koma tilbake til Stortinget seinast innan utgangen av 2026.

Som legeforeininga skriv i sitt høyringsinnspel: «Når terskelverdien ikke justeres i takt med prisutviklingen, innebærer det i praksis en gradvis innstramming i prioriteringene uten at dette er resultat av et eksplisitt politisk vedtak. Stillstand i terskelverdien er derfor ikke en nøytral videreføring, men en reell prioriteringsbeslutning med konsekvenser for pasienttilgang.»

Stortinget har altså allereie gjort vedtak om å be regjeringa sørgja for eit nytt estimat for alternativkostnaden basert på norske data. Og det er jo grunnen til at Senterpartiet ikkje står inne i tilrådinga, for det er allereie vedtatt. Vi meiner at dei årstala som no står i vedtaket, er lang tid. Det skal koma ein rapport i 2028, og så skal den rapporten på høyring, og så skal departementet gjera vurderingane sine av det. Da vil vi jo kanskje ikkje i denne stortingsperioden få tilbake igjen ein alternativkostnad på bakgrunn av norske data. Det er veldig lang tid. Regjeringa har allereie brukt eitt år på dette før det arbeidet er byrja. Det synest eg òg er kritikkverdig. Men etter ei totalvurdering har eg likevel tenkt at vi stemmer subsidiært for forslaget, for det er kanskje betre enn ingenting.

For oss handlar dette om å bevara tilliten til det norske helsevesenet og det offentlege helsevesenet. Senterpartiet fremja allereie i 2015 forslag om å be regjeringa gjera eit nytt estimat av alternativkostnaden basert på norske forhold, og da stod vi ganske åleine om det. Vi er skuffa over at oppdraget frå i fjor om å greia ut korleis dagens alternativkostnad kan justerast, i mandatet til utvalet vart til å vurdera om det finst grunnlag for å justera alternativkostnaden.

Marius Langballe Dalin (MDG) [19:42:21]: Terskelverdien har stått temmeleg stille i mange år. Samtidig er effekten av å endre terskelverdien kompleks. Det vil openbert vere rom for betydelege tilpassingar i legemiddelindustrien, som gjer at store delar av ein auka betalingsvilje går rett i lomma på ein superlønsam industri, og ikkje kjem pasientane til gode.

Skal vi ta gode avgjerder, treng vi eit godt avgjerdsgrunnlag. Her har regjeringa sove i timen. Dei burde ha vore på ballen og sørgt for eit godt kunnskapsgrunnlag som kunne seie noko om effekten av å auke terskelverdien eller å velje andre system for å prioritere. Det er for så vidt kritikkverdig, men no er vi der vi er.

Vi står inne i forslag nr. 1, som går ut på å be regjeringa greie ut konsekvensen av terskelverdien. Vi kan ikkje støtte resten av forslaga. Det oppfattar vi er å ta snarvegar, som vi difor ikkje kan støtte. Det er på overtid å jobbe godt med eit kunnskapsgrunnlag og få det ferdig så raskt som råd, men heller ikkje raskare enn det som blir kravd for å få god kvalitet i utgreiinga.

Statsråd Jan Christian Vestre [19:43:50]: I Norge har vi en lang tradisjon for å snakke åpent og ærlig om prioriteringer i den norske helsetjenesten. Det skal vi være stolte av. Alternativkostnaden er en sentral parameter for å bidra til rettferdig prioritering.

Jeg er glad for komiteens tilråding i denne saken. Vedtaket sikrer at vi får utarbeidet et evidensbasert, robust og anvendbart estimat for alternativkostnaden i helse- og omsorgstjenesten basert på norske data. Vedtaket sikrer at det gis tilstrekkelig med tid til å utvikle en metode for jevnlig å kunne oppdatere estimatet på alternativkostnaden, inkludert forslag til frekvens på justering. Det vil være en nyvinning i Norge. Et slikt system har vi aldri hatt tidligere, og nå legger vi altså grunnlaget for å få det på plass. Det synes jeg er positivt.

Som Stortinget er også jeg utålmodig etter å få anslaget og metoden for justering. Direktoratet for medisinske produkter er allerede i gang med anskaffelsesprosessen for dette oppdraget. Stortingets innstilling – selv om det foreløpig ikke er fattet vedtak – ligger til grunn for denne utlysningen. Vi håper leverandør vil være på plass i august. Vi har framskyndet arbeidet, slik at det skal leveres en delrapport høsten 2027 og en endelig rapport høsten 2028, i tråd med det Stortinget ønsker.

Tilnærmingen er nødvendig fordi hurtigutredningen fra Direktoratet for medisinske produkter og Helsedirektoratet – som altså var en klar oppfølging av et tidligere vedtak i Stortinget, som regjeringen selvfølgelig har fulgt opp – viste at det er mangler i dataene for å kunne justere terskelverdien, samt at det er noe usikkerhet med hensyn til nivået på dagens alternativkostnad. Denne utredningen ble sendt på høring, og det har også vært en ekstern referansegruppe som støttet vurderingene i hurtigutredningen.

Alternativkostnaden, den totale budsjettrammen og prinsippene for prioritering er faktorer som henger tett sammen. Stortinget har ikke tidligere tatt stilling til forholdet mellom dem. Jeg mener terskelverdier ikke kan heves uten at vi har gjort en nærmere vurdering av dette. For eksempel vil en justering for prisvekst alene kunne innebære en risiko for at vi må betale mer for de samme legemidlene vi har i dag, med samme helsegevinst, samtidig som midler til andre helsetjenester vil reduseres. Samlet sett mener jeg det innebærer større risiko å skulle justere terskelverdiene basert på et usikkert og manglende grunnlag, enn å sørge for at vi får en grundig vurdering av dette basert på norske data, slik at Stortinget har et ordentlig vurderingsgrunnlag når en fatter beslutning.

Bård Hoksrud (FrP) [20:06:10]: Det er ganske utrolig å høre på enkelte representanter som er oppe på denne talerstolen. Statsråden har helt rett. Statsråden har levert det stortingsflertallet ba om. Fremskrittspartiet advarte mot det vi dessverre faktisk ser nå. Høyre sier fra denne talerstolen at de ikke fornøyd med det regjeringen holder på med. Hvorfor skal de da sørge for at de skal fortsette å holde på med det i to år til? Det betyr at i de to årene er det mennesker som ikke kommer til å få medisin som er livsviktig, fordi man ikke har pris- og lønnsjustert kostnadene. Det var i 2015 vi innførte denne ordningen. Nå er vi i 2026. Det er elleve år siden. Når den ikke har blitt prisjustert på elleve år, betyr det at hva et godt menneskeliv er verdt, har blitt redusert i elleve år.

SV står på denne talerstolen og sier at det er en tålmodighet, men at den ikke er ubegrenset. Men det er tydeligvis helt greit å vente to år til før man i det hele tatt skal konkludere. Dette mener jeg betyr at flertallet i denne salen, til tross for advarsler i fjor, fortsetter og vil at regjeringen skal gjøre akkurat det samme – bortsett fra at de skal lage en litt større utredning, litt mer av å se hva man skal gjøre, og det skal altså gå to år til.

Mennesker kan risikere å dø fordi de ikke får medisinen de trenger fordi hva et godt menneskeliv er verdt, er mindre nå enn det var for 15 år siden. Det er det denne saken egentlig handler om. Det provoserer meg ganske mye når noen reagerer på det de selv har vært med på. De har støttet dette. Gå inn og se på prioriteringsmeldingen fra i fjor og vedtaket der, og se forslaget til vedtak som flertallet står bak i dag. Det er egentlig veldig, veldig likt.

Hvis noen av de partiene som var kritiske, og som dessverre ikke lot seg overbevise – hvis partiet Høyre hadde blitt med den gangen, tror jeg også Senterpartiet hadde blitt med den gangen, og da hadde det vært flertall for ikke å få denne ekstrarunden som nå blir en strafferunde med det nye forslaget i dag.

Dessverre er det pasientene det går ut over. Jeg håper noen tenker seg om før de skal votere over saken i morgen, og faktisk støtter Fremskrittspartiets forslag, som er klart og tydelig. Hva et godt menneskeliv er verdt, er mer i 2026 enn det var i 2015, da ordningen ble innført.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [20:09:20]: Fremskrittspartiet er bekymret for norske pasienters tilgang på nye behandlinger og nye legemidler. Terskelverdien vi nå prater om, har stått stille i ti år uten å bli inflasjonsjustert. Det betyr direkte oversatt at Norges betalingsvilje for legemidler har blitt redusert år for år.

Fremskrittspartiet mener at vi skal ha «ordning och reda» i dette landet, og det betyr at vi selvsagt skal ha god kontroll på hvordan vi bruker skattebetalernes penger. De skal forvaltes effektivt og til det beste for innbyggerne. Det er derfor bra at Norge har vært gode på å forhandle gode priser på legemidler.

Denne saken viser at Arbeiderpartiet, deres støttepartier og også Høyre ikke tar inn over seg at verden rundt oss har endret seg. Det ene er at prisene selvsagt har gått opp på ti år. Det vet jo alle som har prøvd å betale en regning i det siste. Det andre er at handelen i verden ikke er som den var for bare få år siden.

Billigst mulig pris er ikke lenger Norges fordel. Vi risikerer at legemidler ikke lanseres i Norge, at legemiddelselskaper ikke ser til Norge når legemidler skal lanseres eller når de skal gjennomføre en klinisk studie. Sistnevnte ser vi allerede i dag. Det kan føre til at norske pasienter ikke får tilgang på legemidler. Når terskelverdien står stille, vil det ha konsekvenser for norsk tilgang, og det vil ha konsekvenser for norske pasienter.

Om denne alternativkostnaden som det så fint snakkes om at skal utredes i to år til: Det er fint med kunnskap, det ønsker også Fremskrittspartiet, men det står ikke i veien for å justere på terskelverdien. Terskelverdien kan vurderes ut fra flere kriterier enn alternativkostnaden.

Hurtigutredningen som ble lagt fram i januar, prøvde å stille spørsmål ved om terskelverdien kanskje allerede er for høy. Kostnadsnivået i spesialisthelsetjenesten har økt betydelig siden 2016, samtidig som produktivitetsveksten har vært svak eller kanskje ikke til stede i det hele tatt. Da mener jeg det er ganske spesielt at vi mener at legemidler skal ha samme terskelverdi som for ti år siden.

Vi snakker om en tid hvor det meste har blitt voldsomt mye dyrere, alt fra produksjon, som ingredienser av det man trenger til å produsere legemidler, til distribusjon, frakt, arbeidskraft osv. Det er ingen tvil om at vi nå betaler mindre for legemidler gjennom terskelverdien enn vi gjorde for ti år siden. Å tro at det ikke har konsekvenser for norske pasienter, er i beste fall naivt. Det er derfor skuffende at stortingsflertallet ikke anerkjenner at dette kommer til å ha konsekvenser.

Til slutt vil jeg takke for det store engasjementet vist gjennom denne saken, spesielt til alle pasientorganisasjonene som har engasjert seg. De vet hvor viktig dette er.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [20:12:35]: Beslutningsvegring har konsekvenser. Dette har ikke bare politiske konsekvenser for hvordan disse prosessene skrider fram og kvalitet i utredning og det vi hører fra regjeringspartiet og fra Høyre, dette har konsekvenser for ekte mennesker som ikke får tilgang til medisiner. I et av verdens rikeste land skal vi sitte og tvære på dette framfor faktisk å ta inn over oss realitetene om at selvfølgelig har det blitt dyrere siden 2015.

Vi har vært gjennom en tid nå hvor de som er på min alder aldri har opplevd denne typen prisvekst. Selvfølgelig har kostnadene gått opp. Alle er tydelige om det. Det er for meg helt ubegripelig at man kan sitte i denne sal og si at man er utålmodig, men samtidig kan akseptere at vi kan bare la det gå så lang tid som dette uten at man faktisk foretar seg noe. Det er på tide å handle.

Dette systemet vi har for å godkjenne nye medisiner og nye behandlinger, er preget av beslutningsvegring, av at man setter byråkratiske rammer rundt framfor å se de ekte konsekvensene for mennesker som står og venter på å få helt nødvendige, livsviktige behandlinger og medisiner. Det må på et eller annet tidspunkt også kunne være mulig i denne stortingssalen og si at nok er nok. Dette har tatt så mange år. Det har vært så mye utredning, så mye snakk. Samtidig har vi sett mennesker som har kjempet for livet og tapt.

Det er et alvor i denne saken som jeg ikke opplever at de som nå har tenkt å danne flertall imot å gjøre noe her, ikke tar inn over seg. Det har konsekvenser.

Fremskrittspartiet kommer til å fortsette å kjempe for at norske innbyggere skal få tilgang på de beste helsetjenester, på de nyeste metodene. Det skal ikke være sånn at det er noe man må legge ut på Spleis eller tigge penger om for å kunne få. Det er et spørsmål om verdighet. Det er et spørsmål om prioritering, og det er et spørsmål om handlekraft. Jeg må ærlig innrømme at det ser jeg ikke fra denne regjeringen og heller ikke fra de partiene som ikke vil være med på å handle nå.

Anne Grethe Hauan (FrP) [20:15:49]: 524 dagar er den gjennomsnittlege ventetida norske pasientar må igjennom før nye legemiddel blir tilgjengelege gjennom det offentlege helsevesenet.

524 dagar er ikkje berre eit tal. Det er 524 dagar med venting, 524 dagar med smerte, 524 dagar der sjukdom kan utvikla seg mens systemet vurderer, reknar og greier ut.

Dette handlar om den såkalla terskelverdien – eit teknisk omgrep som dei aller fleste ikkje har høyrt om. Men konsekvensane er svært konkrete. Terskelverdien seier noko om kva samfunnet er villig til å betala for nye behandlingar og legemiddel. Problemet er at denne verdien har stått stille sidan 2015, som det er blitt sagt veldig mange gonger her. På elleve år har prisane stige, kostnadene har stige, budsjetta har stige, men terskelverdien står framleis fast. Det betyr i praksis at betalingsviljen blir mindre år for år. Behandlingar som kunne blitt godkjende tidlegare, risikerer no å falla utanfor. Det er ikkje fordi legemidla nødvendigvis er blitt dårlegare, det er fordi systemet ikkje har halde tritt med røynda.

Framstegspartiet meiner ikkje at me skal kasta pengar ut vindauget, me skal framleis stilla krav. Me skal framleis forhandla hardt, og me skal framleis ha respekt for skattebetalaranes pengar. Men me må òg ha respekt for pasientanes tid. For kva hjelper det at saksbehandlinga går raskare dersom pasientane framleis ikkje får tilgang til behandlingar? Kva hjelper det med nye utgreiingar dersom resultatet er at folk må venta endå lenger? I denne saka får me høyra at me må venta på meir kunnskap, at me må venta på nye utgreiingar, at me må venta på nye utrekningar. Pasientane har allereie venta nok.

Når Kreftforeininga, Legeforeininga og pasientorganisasjonar og ei rekkje fagmiljø ropar varsku, bør me lytta. Det handlar om menneske som ventar på behandling, som kan gje betre helse, betre livskvalitet og i enkelte tilfelle fleire leveår.

Regjeringa seier dei treng meir tid. Problemet i denne saka er ikkje at regjeringa manglar tal, problemet er at pasientane går tomme for tid.

Margret Hagerup (H) [20:18:33]: Jeg registrerer at statsråden sa at en fulgte opp vedtaket til punkt og prikke. I vedtaket som ble fattet i forbindelse med behandlingen av prioriteringsmeldingen, står det:

«Stortinget ber regjeringen utrede et sikrere anslag på alternativkostnaden for helse- og omsorgstjenesten i Norge, basert på norske data.

Det vedtaket forventer jeg at statsråden følger opp nå med en klar tidsfrist, og at en kommer tilbake til Stortinget med det. Jeg undrer meg litt over at det vedtaket ikke ble igangsatt da en ba om det, for ett år siden.

FrP spør hvor mye et menneskeliv er verdt. Mitt spørsmål er: På hvilket grunnlag skal vi velge noen mennesker foran andre?

Det er ingen tvil om at dagens situasjon svekker systemets faglige grunnlag og legitimitet, men vi må ha et kunnskapsgrunnlag for å gjøre endringer som kan stå seg over tid – og der er uenigheten. FrP må gjerne gi inntrykk av at dette er enkelt, men det er ikke det, og det har store konsekvenser. Vi må ha et sikrere anslag, som vi ba om i forbindelse med behandlingen av prioriteringsmeldingen for et år siden. FrP var også med på det. At regjeringen ikke har fulgt opp vedtaket, er kritikkverdig, og derfor fremmer vi det på nytt, med en klar tidsfrist og med forventninger om at det følges opp. Uten det risikerer vi at pasienter går glipp av tilgang til viktig behandling og medisiner.

Flertallet ba om en utredning og et bedre kunnskapsgrunnlag i forbindelse med behandlingen av prioriteringsmeldingen, og det var også FrP med på, men det er forskjell på vedtaket om å gjennomføre en hurtigutredning, med mål om å justere, som ble fattet i forbindelse med behandlingen av prioriteringsmeldingen, og forslaget som fremmes nå, om å sikre at det justeres. Det springende punktet er at det fortsatt mangler et kunnskapsgrunnlag for å sikre at dette kan gjøres på en måte der Stortinget er klar over konsekvensene, der vi sikrer at det er rettferdig, og der vi sikrer at det har legitimitet. Det verste som kan skje, er at vi står her, noen år fram i tid, og ikke har et kunnskapsgrunnlag fordi noen har gitt inntrykk av at dette kan gjøres på en mye enklere måte enn det vi sa i forbindelse med behandlingen av prioriteringsmeldingen.

Vi forventer at regjeringen følger opp dette, og vi forventer at statsråden avklarer at dette arbeidet vil igangsettes. Jeg vil tro at det burde ha blitt startet allerede for ett år siden, da en ba regjeringen utrede et sikrere anslag på alternativkostnaden for helse- og omsorgstjenesten i Norge, basert på norske data. Vi ber ikke om at terskelverdien skal justeres nå, men vi ber om at norske pasienter tas på alvor, at en sikrer at vi har et system som sikrer legitimitet, og at vi forsikrer oss om at vi nå får dette får plass, for det haster. Det er det viktigste verktøyet en har i helse- og omsorgspolitikken.

Statsråd Jan Christian Vestre [20:21:28]: Med all respekt for Stortinget: Det framsettes en del påstander her som er faktuelt feil. For det første: Det er ingenting som tyder på at det er dårligere tilgang til nye metoder i Norge enn i andre land. Sju av ti nye metoder tas i bruk i Norge. Vi bruker over 30 mrd. kr på legemidler i året. Hvis man regner på disse bevilgningene og sammenligner det befolkningstall, viser det at vi bruker mer penger på legemidler enn f.eks. Danmark. Når det gjelder kreft, som har noen av de dyreste legemidlene, ligger vi foran land som Sverige, Nederland og Storbritannia. Ja, vi ligger faktisk på tiende plass av alle land som er undersøkt, når det gjelder hvor mange av disse metodene som tas i bruk.

Det høres ut som om alternativkostnaden sier noe om hva hvert enkelt legemiddel koster, men alternativkostnaden er ett av flere virkemidler for å prioritere nye metoder. Det er riktig at den har et tall, men erfaringen er jo at det godkjennes nye metoder som ligger langt over nivået på alternativkostnaden. Vi har eksempler på dyre legemidler innen genterapi, som kan koste titalls millioner kroner, som norske pasienter får tilgang til, men som pasienter i andre europeiske land ikke får tilgang til. Så påstanden fra Fremskrittspartiet, fremmet her i salen, om at Norge nærmest er å regne som et utviklingsland når det gjelder nye metoder, er rett og slett feil, og det er veldig lett å motbevise det. Kan vi ikke nå holde oss til en faktabasert diskusjon og prøve å ha en samtale om hva som eventuelt kan bli bedre.

Det vi vet, er at hvis vi nå skulle hevet alternativkostnaden, basert på de faglige vurderingene vi har gjort, ville vi kunne risikere å bruke over 1 mrd. kr mer på akkurat de samme legemidlene som vi allerede kjøper. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det skulle være en god prioritering i den offentlige helsetjenesten å betale internasjonal legemiddelindustri 1 mrd. kr for det vi allerede kjøper. Da vil jeg spørre Fremskrittspartiet: Hvor skal den milliarden tas fra, og hvordan skal vi sikre at flere pasienter får tilgang til nye metoder, hvis det er holdningen en har til offentlig pengebruk?

Kristian August Eilertsen (FrP) [20:24:40]: Jeg synes at statsråden overdriver alvorlig mye når det gjelder hva Fremskrittspartiet sagt i denne saken. Fremskrittspartiet har ikke sagt at Norge er et u-land når det gjelder tilgang til nye medisiner og behandlingsmetoder, absolutt ikke, men vi sier at fordi terskelverdien har stått urørt i elleve år, betyr det at det er nye, innovative medisiner og behandlingsmetoder som norske pasienter ikke får tilgang til, fordi betalingsviljen har blitt svekket år for år de siste elleve årene. Det er ikke det samme som å si at Norge er et u-land. Det er å si at vi kan gjøre det så utrolig mye bedre hvis vi tar grep.

Jeg tok ikke ordet for å kritisere Arbeiderpartiet. Jeg tok ordet for å prate om Arbeiderpartiets beste venn i helsepolitikken, nemlig Høyre. De står her og jamrer seg over at det tar tid – de snakker om 2027–2028. Men til Dagens Medisin uttalte Høyres helsepolitiske talsperson følgende tidligere i år: Regjeringen skal følge opp Stortingets vedtak. Det var å justere dagens alternativkostnad med usikre tall i påvente av et sikrere tallgrunnlag, og det forventer jeg at regjeringen gjør.

Det var altså Høyres linje da. Det er tydeligvis ikke Høyres linje nå. På nytt – og egentlig i sak etter sak – må jeg konstatere at partiet Høyre «går opp som en løve og ned som en skinnfell» hver gang man skal gjøre noe konkret i stortingssalen.

Det er flere parti i denne salen som engasjerer seg sterkt i kvinnehelse – det har vi hatt flere debatter om, også ganske nylig – men fordi man nå lider av beslutningsvegring og ikke vil ta grep, får bl.a. nye behandlingsmetoder for eggstokkreft nei i Norge fordi det koster for mye. Da hører jeg ikke ett ord om kvinnehelse, og det gjelder flere partier. Verken fra Høyre, SV, Rødt eller andre partier kommer det ett ord, selv om det er flere hundre kreftsyke kvinner som nå får nei som følge av at man ikke justerer terskelverdiene. Så neste gang det skal være nok en stor kvinnehelsepolitisk debatt i denne salen, forventer jeg ingen belæring fra de partiene jeg nettopp nevnte – ingen belæring om hva Fremskrittspartiet er imot. Vi tar faktisk konkrete politiske grep for å gi kreftrammede kvinner tilgang til nye medisiner som kan gi dem både bedre tid og bedre livskvalitet – men det sier de andre partiene altså nei til.

Denne saken handler om å gjennomføre og ikke gå rundt og vente i dager og år – sommer, vår og vinter – på et perfekt tall, som det kanskje ikke er mulig å komme fram til. Da er det bedre å ta en beslutning basert på det datagrunnlaget og tallgrunnlaget vi har i dag, og å sørge for at norske pasienter får tilgang til de beste medisinene og behandlingsmetodene i verden.

Bård Hoksrud (FrP) [20:27:54]: Når statsråden kommer opp her og skal belære oss, skjønner jeg at han kanskje begynner å få en litt dårlig sak. Da gleder jeg meg til at statsråden skal fortelle meg, siden han innførte ordningen med enkeltgodkjenninger og individuelle vurderinger i april 2025, hvor mange pasienter som siden april 2025 og fram til nå har fått enkeltgodkjenning. Det hadde vært interessant om statsråden kunne fortelle det.

Statsråden sier at Norge ikke er et u-land. Det er ingen som har sagt det, men når det gjelder en del medisiner, tar det faktisk mye lenger tid før norske pasienter får medisin enn pasienter fra andre land.

Som noen sier, handler dette om prioritering – hva vil man prioritere? Fremskrittspartiet mener at når man nå har holdt på i så mange år og verdien er den samme med tanke på hva et godt liv er verdt, ønsker vi at det skal bli justert opp. De som i sin tid lagde modellen, sa også at det må følges opp. Det har dessverre ikke skjedd.

Til representanten fra Høyre: Da må man lese innstillingen fra saken om prioriteringsmeldingen, og den har jeg her. Der står det klart og tydelig at Fremskrittspartiet stemte imot II i tilrådingen fra komiteen, som flertallet gikk inn for, og som egentlig og i stor grad er mye av det samme som flertallet i denne saken ønsker å gå inn for, bortsett fra at da skulle det være en hurtigutredning, som viste at man ikke ville dette. Nå skal man ha en lengre utredning, som skal vare til 2027. Da skal man få en delrapport, og så skal man vente til 2028, når den endelige rapporten skal være ferdig. Det betyr at det er pasienter som ikke kommer til å få medisin fordi vi har en slik regjering og et slikt stortingsflertall. Heldigvis har Senterpartiet nå sagt at de vil støtte Fremskrittspartiets forslag om å oppjustere fra 2016 og fram til nå. Flertallet her er imidlertid ikke der, men de er veldig høy og mørk ute i mediene. Enten må de slutte å være så høy og mørk der ute, eller så må de begynne å stemme for forslag som handler om at mennesker i Norge med livstruende eller andre alvorlige sykdommer skal få medisin raskere. Statsråden må gjerne gjøre narr av WAIT-rapporten og andre ting, og at vi bruker det, som han prøver å gjøre, men det dokumenterer jo at det er en del forhold rundt norske medisiner og når norske pasienter får medisiner, som gjør at vi dessverre er langt fra å være høyt oppe når det gjelder den gode statistikken. Vi gjør det faktisk veldig dårlig. Det må man i denne salen ta inn over seg.

Kjersti Toppe (Sp) [20:31:07]: Når representanten frå FrP snakkar om at andre må slutta å vera høge og mørke, kan eg fortelja at dei i 2015 stemte mot forslaget om å utgreia alternativkostnaden basert på norske forhold. Så FrP har i denne saka litt ansvar for at det har gått så mange år, og for at ein ikkje tok tak i det. Det vi diskuterer i dag, visste vi allereie i 2015. Det vart opplyst om det i meldinga vi hadde om prioritering, som vart lagd fram i av regjeringa til Høgre og FrP. Då er det sagt.

Statsråden sa i replikkordvekslinga at utvalet fekk i oppdrag å utgreia om det var grunnlag for å justera alternativkostnaden. Det er sant, men kritikken frå Senterpartiet er at det ikkje var ei oppfølging av vedtaket til Stortinget. Vedtaket som vart gjort av Stortinget i samband med behandlinga av prioriteringsmeldinga i fjor, var eit kompromiss. Arbeidarpartiet var med på det – eg trudde vi hadde ein avtale. Det var filt ganske mykje på formuleringane, og eg oppfatta at dei har vorte vridde på etterpå. Så frå at vi skreiv at ein skal greia ut korleis ein kan prisjustera det inntil den nye alternativkostnaden er på plass, har oppdraget til utvalet vorte å seia om det er grunnlag for det. Det er ugreitt. Det er litt som «som ein ropar i skogen, får ein svar». Utvalet har då svart på eit oppdrag om kor vidt det er grunnlag for det, ikkje korleis ein kan innføra det. Det gjer at vi er kritiske i dag og meiner at vedtaket til Stortinget faktisk ikkje er følgt opp. Dette var jo noko vi var einige om for eitt år sidan.

Det vert sagt mykje om den rapporten som er komen. Vi òg høyrer sjølvsagt på det som står i fagrapportar, men det som det ikkje har vorte sagt så mykje om i denne salen, er jo at den rapporten har vorte ganske kraftig kritisert òg. Han måtte jo trekkast tilbake fordi han hadde ei villeiande tilvising. Samtidig vert tilrådinga oppretthalden i den nye rapporten. I høyringa kunne vi likevel høyra kva f.eks. Overlegeforeininga og Legeforeininga skriv, så dette er i beste fall omdiskutert. Så vi har ikkje fått ein eintydig fagrapport, og at alle fagmiljøa er einige om at dette ikkje er bra. Det er faktisk ein stor diskusjon i Helse-Noreg om dette, noko som gjer at Senterpartiet i dag fremjar eit nytt forslag, som eigentleg er ganske likt eit forslag frå i fjor, der vi ber regjeringa kome tilbake igjen med ei ordentleg sak om korleis dette kan verta følgt opp.

Statsråd Jan Christian Vestre [20:34:23]: Jeg hører at representantene fra Fremskrittspartiet omtaler det å ta en beslutning som beslutningsvegring. Men å ikke heve alternativkostnaden, basert på at våre beste fagmiljøer fraråder det, er jo også å ta en beslutning. Det er også en beslutning. Det er også en beslutning og gjøre det en mener er riktig å gjøre, når alternativet i verste fall bidrar til at færre pasienter får tilgang til nye legemidler.

Alle i Norge mener at norske pasienter skal ha tilgang til de beste helsetjenestene i verden, og alle vi som sitter her, ønsker at flest mulig nye metoder skal tas i bruk – selvfølgelig vil vi det – men vis meg det landet som ikke har en eller annen måte å prioritere nye metoder på, ut fra f.eks. hvor mye nytte det gir, hvor alvorlig tilstanden er, og hvor ressurskrevende det er. Uansett, selv om vi hadde hatt nesten ubegrensede helsebudsjetter i Norge, måtte vi hatt mekanismer for å prioritere nye metoder. Alle land har det. Da mener jeg at hvis vi har kunnskap som tilsier at norske pasienter generelt har dårligere tilgang enn andre land, bør vi diskutere om det er behov for tiltak. Men når vi, bl.a. ut fra denne undersøkelsen, ser at vi ligger over snittet blant land der nye metoder kommer hele befolkningen til nytte, er jo det kanskje et uttrykk for at vi har funnet en måte å gjøre dette på som er ganske riktig likevel.

Jeg hører representanten Eilertsen igjen og igjen si at betalingsviljen står stille, men det er jo ikke riktig. Det er riktig at vi har en norm på alternativkostnad på 275 000 kr, men jeg har sjekket 26 legemiddelsaker fra årene 2023, 2024 og 2025 hvor dette var aktuelt. Der var gjennomsnittlig kostnad på 550 000 kr, altså langt over alternativkostnaden. Vi har også en rekke eksempler på at vi tar i bruk nye metoder, spesielt for sjeldne og alvorlige sykdommer, der betalingsviljen har vært langt over 825 000 kr, som altså er den øverste terskelen. Så det er heller ikke riktig at staten nærmest er en gnien aktør som sier at vi skal bruke mindre og mindre penger på legemidler, og at vi ikke er villige til å betale mer for det mest innovative. Som jeg sa i stad: I Norge tar vi i bruk genbehandling til titalls millioner kroner som andre land sier nei til. Det er jeg glad for.

Margret Hagerup (H) [20:37:43]: Prioriteringsbeslutninger har konsekvenser. Det rammer pasienter på godt og vondt. Når noe prioriteres, er det noe som nedprioriteres. Vi må derfor være klar over konsekvensene, og slike beslutninger må bygge på et solid kunnskapsgrunnlag. Representanten Eilertsen må gjerne sette pasientgrupper opp mot hverandre. Det er ikke min oppgave, for hvem skal velges vekk? Høyre mener at vi trenger et prioriteringssystem som er faglig robust, åpent og legitimt. Vi må få på plass et evidensbasert norsk anslag på alternativkostnaden og en modell for framtidige oppdateringer, og vi forventer at regjeringen følger opp Stortingets vedtak med et langt større tempo enn det vi har sett så langt, og det ansvaret forventer jeg at regjeringen tar.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [20:39:02]: Statsråden snakker om prioritering, og det er klart at alle prioriterer, enten det er i Norge, i utlandet eller i denne salen, må vi hele tiden prioritere våre felles skattepenger der vi mener at de er mest effektfulle. Problemet er bare at Norge prioriterer mye strengere enn våre naboland og resten av Europa. Av 168 legemidler som fikk EMA-godkjenning i årene 2021–2024, ble 59 godkjent i Norge. Det er 35 pst. Gjennomsnittet i Europa er 76 legemidler, som gir et snitt på 46 pst. Det er altså en betydelig lavere andel som blir godkjent i Norge. På sjelden-feltet ble 43 pst. godkjent i Norge, mens 51 pst. ble godkjent i Europa. Fremskrittspartiet mener ikke at denne prioriteringen skal opp til 100 pst., men det er bare det at vi prioriterer strengere i Norge enn i våre naboland, og det er det Fremskrittspartiet vil til livs.

Vi har et sett med penger, og de skal vi prioritere og forvalte på en god måte, men vi kan ikke prioritere så strengt at det går ut over vår tilgang til legemidler til norske pasienter.

Bård Hoksrud (FrP) [20:40:48]: Da statsråden la fram denne saken, var det stor skuffelse blant pasientorganisasjoner og mange pasienter i Norge.

Jeg bare registrerer at statsråden enten ikke ville eller ikke kunne – kanskje han ikke visste det – svare på spørsmålet om hvor mange pasienter som har fått tilgang etter etableringen av den nye tilgangsordningen om individuell vurdering av behandling, som statsråden var ute og skrøt hemningsløst av i april i fjor. Det kunne vært greit å få vite det.

Statsråd Jan Christian Vestre [20:41:39]: I de sakene det har vært besluttet, har en fjerdedel fått innvilget sin søknad etter den nye tilgangsordningen. Det er 7 av 28 saker.

Truls Vasvik (A) [20:42:09]: Alle sier at vi må prioritere, og det er jeg i og for seg glad for å høre. Jeg vil også anbefale at vi har et system for dette, et system som har tillit i befolkningen, og et system som gjør at befolkningen ikke opplever at det er de som roper høyest, som blir hørt – eller de som har størst lobbyapparat. Jeg forutsetter – jeg har ingen grunn til å tro noe annet – at alle i denne salen vil det beste for norske pasienter.

Hele den diskusjonen har egentlig handlet om alle dem som eventuelt skal få nye medisiner. Ingen prater om dem som kan risikere å miste sine medisiner på grunn av at vi skal prioritere annerledes. Det er en ærlig sak, men jeg forventer at FrP vil fortelle de som prioriteres ned, hvorfor det skjer, og hva de skal gjøre hvis de ikke får medisinene sine, så lenge vi ikke kan basere oss på et system som fagfolkene også står bak. Det er jo det som er vårt tankesett her, og det er det vi ønsker. Et samlet fagfelt har sagt at vi må ha norske tall. Også legemiddelindustrien har sagt, i den debatten vi hadde nedi gaten, at de tallene vi har i dag, ikke er gode nok, og at det systemet vi har, ikke er godt nok. Da mener vi at det er lurt å lage et nytt system, istedenfor å flikke på noe som egentlig ingen er fornøyd med.

Seher Aydar (R) [20:44:18] (ordfører for saken): Denne saken handler om lokalsykehus og ulike tilbud som skaper mye engasjement, og jeg regner med at de ulike partiene redegjør for sitt syn, men jeg vil først takke forslagsstillerne for forslaget og komiteen for samarbeid.

Lokalsykehusene er det nærmeste sykehustilbudet for befolkningen. Det er en av grunnmurene for helsetjenesten å sikre både beredskap og behandling av vanlige sykdommer som folk trenger behandling for. Det har vært mange sykehuskamper der lokalbefolkningen og ansatte ofte har stått sammen for helsetilbudet sitt og lokalsykehuset sitt, og det har skapt frustrasjon at styreledere og direktører langt unna virkeligheten lokalt eller på sykehuset har tatt avgjørelser over hodene på folk, og at viktige avgjørelser om helsetilbud tas i styrerom av noen som aldri har vært på valg.

Lokalsykehusstrukturen er et politisk ansvar. Det trengs mer demokrati og mindre sentralisering. De ulike forslagene i saken gir egentlig uttrykk for situasjonen i Sykehus-Norge på ulike steder i landet. Det gjelder blant annet Ringerike sykehus og den foreslåtte flyttingen av all urologisk virksomhet, og å stoppe prosessen med fag- og funksjonsfordeling i Vestre Viken og sikre at en eventuell ny prosess ikke fører til sentralisering. På Stord har helseforetaksledelsen besluttet å fjerne døgnvakt for radiologer uten styrebehandling. Det bør være et minimum at eventuelle endringer skjer i samarbeid med ansatte etter grundige risikoanalyser. Det er også uro i Møre og Romsdal, som er bekymret for helsetilbudene på grunn av kravene til kutt, og flere steder i landet skjer det en nedbygging av distriktspsykiatriske sentre, særlig ved at døgntilbud sentraliseres, for eksempel i Tynset og Troms.

Alle runder med sykehuskamper bidrar også til å skape usikkerhet, både for lokalbefolkningen og for ansatte som skal bosette seg i distriktene. Vi må tenke på samfunnsmessige konsekvenser, og vi må ta et helhetlig ansvar. Dagens organisering og finansieringsmodell må endres.

Helt til slutt vil jeg også nevne at i revidertforliket går Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG inn for at lokalsykehus skal brukes aktivt i ventetidsprosjektet for å utnytte kapasiteten i sykehusene bedre, og at det er et mål å utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet i Norge, flytte mer av den elektive virksomheten ut til lokalsykehus og styrke den lokale akuttberedskapen. Det er også en viktig del av helseberedskapen siden lokalsykehus kan ha både bemanning, kapasitet og utstyr til å utføre planlagte behandlinger på dagtid.

Jeg håper at dette flertallet vil bety en styrking av lokalsykehusene også i framtiden, og at vi kan redde så mye som reddes kan. Jeg vil ta opp de forslagene Rødt er en del av.

Truls Vasvik (A) [20:47:36]: Arbeiderpartiet deler engasjementet for sterke lokalsykehus og gode helsetjenester nær folk. Det har vi alltid stått for. For innbyggerne handler dette om å vite at hjelpen finnes når du trenger den, og at helsetjenesten er til stede uansett hvor i landet man bor.

Lokalsykehusene har en sentral rolle i vår felles helsetjeneste. De er viktige for beredskap, for nærhet til tjenester og for samspillet mellom sykehusene og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I en tid med flere eldre, knapphet på helsepersonell og økte beredskapsbehov blir denne rollen enda viktigere.

Samtidig mener Arbeiderpartiet at helsetjenesten må utvikles helhetlig. Vi kan ikke planlegge sykehusene våre stykkevis og delt. Lokalsykehus, større sykehus, ambulansetjeneste, fastleger, kommunale tjenester og psykisk helsevern må ses i sammenheng. Målet må være trygge, tilgjengelige og faglig gode tjenester i hele landet. Derfor mener vi at arbeidet med helsereformen må brukes til å tydeliggjøre hvilken rolle mindre sykehus skal ha framover. Det gjelder oppgavefordeling mellom sykehus, samspill med kommunene og ambulansetjenesten og hvordan ressursene fordeles.

Arbeiderpartiet er opptatt av sterke lokalsykehus, men vi mener ikke at én modell nødvendigvis passer overalt. Norge har store forskjeller i geografi, reiseavstander, pasientgrunnlag og tilgang på personell. Derfor må vi ha rom for gode lokale løsninger, der pasientsikkerhet, kvalitet og beredskap ligger fast.

Når det gjelder Ringerike sykehus, mener Arbeiderpartiet at endringer i funksjonsfordelingen ikke samlet sett må svekke tilbudet til befolkningen. Ringerike er et viktig lokalsykehus for et stort omland. Derfor mener vi at det må vurderes om deler av urologitilbudet kan opprettholdes der, og om flere planlagte pasienttilbud kan desentraliseres til lokalsykehuset.

Også i Vestre Viken må fag- og funksjonsfordelingen vurderes bredt. Det handler ikke bare om sterke fagmiljøer, men også om pasientenes reisevei, lokalsykehusenes rolle og behov for å redusere ventetider.

Innen psykisk helse er vi opptatt av at det fortsatt skal være døgnkapasitet på Tynset i samarbeid med kommunen. Det tror vi er en løsning flere steder med fordel kan benytte seg av, med bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Vi forstår Tynset-samfunnets ønske om at hvis vi først skal gjøre dette, må vi sikre et visst omfang. Så vidt jeg vet, er det framskrevne behovet satt til omtrent to plasser.

Arbeiderpartiets linje er klar. Vil vi ha sterke lokalsykehus, tjenester nær folk og trygghet i hele landet. Men vi må bygge helsetjenesten på faglighet, pasientsikkerhet og realistiske løsninger for framtiden. Lokalsykehusene skal ikke svekkes. De skal videreutvikles som en viktig del av vår felles offentlige helsetjeneste. Jeg tar opp de forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [20:50:20]: Dette er en viktig sak. Det handler litt om hvordan sykehusene våre egentlig skal være organisert – de sykehusene som er de lokale, nære sykehusene. Den intensjonen deler Fremskrittspartiet med forslagsstilleren.

Dette er ikke den første saken som har kommet opp i Stortinget om at vi ser at lokale tilbud blir redusert eller lagt ned, og at det spesielt rammer lokalsykehusene i distriktene. Det handler om at vi i dag ikke har et system som finansierer sykehusene tilstrekkelig. Dette bunner i den gjeldskrisen som regjeringen har satt norske sykehus i. Det at man ikke fra Stortingets side betaler for utbygging eller helt nødvendige investeringer, har ført til at helseforetakene går med kraftige underskudd. Da kommer disse forslagene opp på bordet om å legge ned, kutte ned på bemanning og ta vekk ting som man trenger for å ha gode, robuste fagmiljøer, fordi man skal spare penger for å betale renter og avdrag inn til staten. Det er i og for seg også der løsningen ligger. Det handler om å rydde opp i sykehusøkonomien framfor å lage flere nye planer, definere nye kategorier eller framheve lokalsykehusene som sådan.

Men det som også alltid er spennende i disse sakene, er at det alltid kommer fram noen gode forslag nede i helseforetakene. Det er nok flere fra Fremskrittspartiet som kommer til å peke på noen av dem. Jeg vil peke på det forslaget som handler om Stord sykehus. På dette sykehuset er det nå snakk om at radiolog kun skal være til stede to dager i uken. Hvordan skal man kunne bygge et fagmiljø hvor man jobber sammen og finner løsningene for pasientene når store deler av fagmiljøet ikke er tilgjengelige? Der må vi faktisk bare sette ned foten. Det er ikke greit, og uttalelsene som kommer fra leger på Stord sykehus, er: Hvordan skal vi kunne jobbe her hvis vi ser at myndighetene ikke prioriterer det å ha gode fagmiljøer, sånn at man kan jobbe godt på tvers for å gi pasientene den best mulige behandlingen?

Vi kommer til å støtte de konkrete forslagene som vil utgjøre en forskjell, men vi går ikke inn for noen nye utredninger eller nye modeller. Her kreves det handling. Jeg tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Margret Hagerup (H) [20:53:44]: Målet for Høyres helsepolitikk er å skape pasientens helsetjeneste, der systemet bygges rundt pasientens behov. Det handler om en helsetjeneste med forutsigbare rammevilkår, hvor det er fag som leder retning.

Sterke lokalsykehus, gode helsetjenester nær folk og en helsetjeneste som er rustet for framtiden, er avgjørende for å lykkes med en bærekraftig helsetjeneste. Uenigheten handler vel ofte om hvordan vi kommer dit. For Høyre er det avgjørende at utviklingen av sykehusene bygger på faglige vurderinger, pasientsikkerhet og kvalitet. Derfor mener vi det er klokt å avvente arbeidet til helsereformutvalget. Fordi utfordringene i helsevesenet henger sammen, trenger vi helhetlige vurderinger av organisering og oppgavedeling, personell og ressursbruk før vi trekker de store konklusjonene.

Derfor er denne innstillingen ganske interessant, for på tvers av flere partier blir det argumentert for at Stortinget ikke bør foregripe helsereformutvalgets arbeid. Arbeiderpartiet viser til utvalget, Miljøpartiet De Grønne viser til utvalget, og LOs høringsinnspill trekker fram som begrunnelse at vi må avvente helhetlige vurderinger før vi fatter nye vedtak. Det er i utgangspunktet et syn som Høyre deler, men så skjer det noe merkelig. Samtidig som disse partiene argumenterer for at vi må vente på utvalgets konklusjoner, fremmer de egne forslag om hva konklusjonene bør være. Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne ber regjeringen utrede en ny kategori sykehus. Arbeiderpartiet fremmer forslag om å tydeliggjøre hvilken rolle og funksjoner mindre sykehus skal ha i framtiden. Det fremmes forslag om konkrete føringer for funksjonsfordeling, organisering og utvikling av sykehustilbudet, og flere forslag griper langt inn i helseforetakenes styringsmandat.

Da blir spørsmålet naturlig: Har regjeringen gitt opp helsereformutvalget før det har levert? Eller er helsereformutvalg i ferd med å bli et vandrende seminar, som alle viser til, samtidig som de politiske konklusjonene trekkes underveis? Hvis vi virkelig mener alvor med at utvalget skal gi et helhetlig kunnskapsgrunnlag, må vi også være villige til å lytte til det før vi begynner å definere svarene.

For Høyre er dette et prinsipielt spørsmål. Vi mener ikke at Stortinget skal detaljstyre hvilket miljø som skal ligge hvor, hvilke funksjonen hvert enkelt sykehus skal ha, eller hvordan den medisinske oppgavedelingen skal organiseres. Slike beslutninger må bygge på faglige vurderinger og ses i sammenheng med kvalitet, rekruttering, beredskap og pasientsikkerhet. Det betyr ikke at lokalsykehusenes rolle er uviktig. Tvert imot: De er avgjørende både for beredskap, nærhet til tjenester og tilliten til helsetjenesten i landet. Men nettopp derfor fortjener de jo mer enn symbolpolitikk og enkeltstående politiske markeringer i alle retninger. De fortjener beslutninger som bygger på kunnskap, helhetlige vurderinger og et langsiktig perspektiv.

Det ryktes at helsereformutvalget er like om hjørnet. Enten mener vi at de skal få gjøre jobben sin, eller så mener vi det ikke. Høyre mener det.

Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Kathy Lie (SV) [20:57:06]: Hvem vil ikke ha det helsetilbudet de trenger, nær der de bor? Hvem vil ikke slippe å reise langt når de trenger helsehjelp? Og hvem har ikke et ønske om at akkurat det tilbudet har den beste kompetansen?

Lokalsykehus er en vesentlig og svært viktig del av den norske helsetjenesten. I mange tilfeller er det avgjørende for hvor folk vil – og kan – bo. Lokalsykehusene er også en viktig del av helseberedskapen vår, både i krig og fred.

Nå står helsetjenesten i et stadig press på økonomi og bemanning. Helseforetakene snur hver stein for å spare penger, og mange opplever at deres helsetilbud blir truet av flytting eller nedleggelse. Sånn skaper usikkerhet for om man får den hjelpen man trenger, når man trenger den.

Samtidig som flere store arbeider er i gang for å se på hvordan helsetjenesten vår best skal organiseres, vedtar styrene i helseforetakene å legge ned tilbud innen psykiatrien, flytte poliklinikker og andre behandlingstilbud fra ett sykehus til et annet – uten noen politisk forankring og uten tanke på hva som kommer.

Til høsten skal helsereformutvalget levere en helhetlig utredning med anbefalinger. Derfor reagerer vi når vi i mellomtiden ser en bit for bit-nedlegging av viktige lokale tilbud. Her på Stortinget blir vi fortvilet. Det arrangeres folkemøter, og vi ser at lokale folkevalgte kjemper med nebb og klør for sitt sykehus og sine helsetilbud. Det kan sies at vi er uansvarlige og populistiske når vi fremmer og støtter ulike forslag om å opprettholde enkelttilbud lokalt. Det er klart vi står i et alvorlig dilemma. Mye av dette handler om helseforetaksmodellen, hvor vi organiserer sykehusene våre som en bedrift som helst skal tjene penger – og i hvert fall ikke gå med underskudd. Det handler om finansieringsmodellen, som kobler investering og drift, og det handler om mangel på demokratisk styring og kontroll.

En av de nærmeste dagene får vi overlevert til Stortinget regjeringens Helsepersonellplan 2040. Her inviteres vi til å være med og vedta hvordan vi best mulig kan sikre at vi har nok og riktig helsepersonell i årene framover. Midt oppe i dette står vi i en spagat mellom stykkevis og delt eller helhetlig tilnærming.

Vi er påvirkelige og lar oss bevege. Derfor støtter vi flere av forslagene om å bevare helsetilbud som trues av nedleggelse, i håp om å redde helsetjenestene nær folk og arbeidsplasser lokalt og hindre kompetanseflukt i distriktene.

SV støtter opprettholdelsen av DPS på Tynset, Storslett og Storsteinnes, og at det skal være radiologer på døgnvakt på Stord. Vi støtter at Ringerike sykehus fortsatt skal beholde deler av urologitilbudet sitt, og at Vestre Viken skal vurdere nærhet til tjenestene, opprettholdelse av gode fagmiljøer og tiltak som reduserer ventetidene i prosessen med fag- og funksjonsfordeling.

Vi varsler også nå at vi vil stemme for forslag nr. 7, fra Arbeiderpartiet og MDG, og det løse forslaget, nr. 16, fra Høyre.

Kjersti Toppe (Sp) [21:00:14] (leiar i komiteen): Mens vi ventar på helsereformutvalet, risikerer vi at norske sjukehus vert sentraliserte i sund, og at vi får ei bit-for-bit-nedlegging av viktige lokalsjukehusfunksjonar. Det kan vi ikkje sitja og sjå på.

Lokalsjukehusa er ein grunnmur i helsetenesta vår og kan behandla om lag 70 pst. av pasientane som treng sjukehusbehandling, og like mange kan verta ferdigbehandla på lokalsjukehusnivå. I ei tid der helse- og omsorgsministeren har bedt norske sjukehus om å førebu seg på krise og krig, er det viktig at vi får fleire og ikkje færre fullverdige lokalsjukehus. Vi meiner at lokalsjukehus som eit minimum må sikrast døgnberedskap og breiddekompetanse innan medisin, kirurgi, anestesi, røntgen og laboratorietenester, i tillegg til ei fødeavdeling der det er slikt i dag, og at ein må ha eit breitt tilbod av planlagde dagtenester, men no opplever vi at mange føretak planlegg eller gjennomfører sentraliseringar av slike tenester.

På Ringerike sykehus i Vestre Viken har ein allereie flytta all urologisk aktivitet til Bærum. Det betyr ein reduksjon i kirurgisk aktivitet på om lag 40 pst. på Ringerike sykehus, og ei dramatisk svekking av heile lokalsjukehuset. Helseføretaket har òg sett i gang ein prosess med såkalla fag- og funksjonsfordeling, der verken akutt- eller fødefunksjonar er skjerma, noko som vil kunna gå ut over lokalsjukehusa, særleg på Ringerike og Kongsberg. På Stord sjukehus har dei nyleg fått svekt tilbodet ved at radiologar ikkje lenger skal gå i vakt. Det er gjort utan at dei tilsette har vorte involverte, og utan at ein har sett på konsekvensane av eit sånt vedtak for resten av sjukehusdrifta. På Tynset vart DPS-en lagd ned 6. mars, og vi ser at nedbygginga av DPS-døgnplassar skjer over heile landet. I Møre og Romsdal varslar føretaket at ein må sjå på strukturendringar. Volda sjukehus vert sett i spel, og det er forslag om nedlegging av døgnplassar ved dei distriktspsykiatriske sentera i Kristiansund og Molde.

I Senterpartiet er vi tydelege på at vi ikkje kan godta ei slik bit-for-bit-nedbygging av lokalsjukehusfunksjonar og viktige helsetilbod i distrikta, og tap av breiddekompetanse og beredskap må vi no stoppa. Med bakgrunn i forslaget vil eg ta opp dei forslaga som Senterpartiet har åleine. Utanom det vi har signalisert at vi vil støtta av lause forslag, vil eg varsla at vi subsidiært stemmer for forslag nr. 4, 5 og 9 i innstillinga.

Marius Langballe Dalin (MDG) [21:03:33]: Eg har som generellkirurg og mangeårig medlem i spesialitetskomiteen vore brennande oppteken av breiddekompetanse og eit godt akuttkirurgisk tilbod ved alle akuttsjukehusa våre, store som små, og eg har besøkt godt over halvparten av dei med spesialitetskomiteen. Breiddekompetanse er noko av det aller mest krevjande ein kan tileigne seg. Det krev betydeleg erfaring. Å bli kjempegod på noko som er veldig lite, er mykje enklare og dessverre det som indirekte blir mest påskjønt. Det er synd, så sånn sett støttar eg varmt overskrifta i dette forslaget. Men så er det ein gong sånn at faglegheit, pasientsikkerheit og kvalitet bør liggje til grunn for dei avgjerdene vi tek, og der begynner det straks å sprikje litt, for det å lure folk i distrikta med eit dårleg tilbod er det siste eg ønskjer – heller ikkje i sentrale strøk, sjølvsagt.

Når det gjeld detaljane i forslaget, meiner eg vi heller bør ha eit overordna blikk på helsetenesta, der vi lager tydelege rammer, men overlèt til fagfolk å organisere. Vi er einig i at dagens føretaksmodell må forkastast og erstattast av noko betre, men i påvente av dette kan vi ikkje helle barnet ut med badevatnet. Då blir det detaljstyring med potensielt alvorlege konsekvensar for pasientane. Erfaringa mi, som lege, med detaljstyring frå Stortinget er ikkje god. Det gjev ofte uheldige prioriteringar som rammar pasientane.

DPS i Troms har Stortinget teke stilling til før. Det er eit stort behov for å styrkje psykiatrien i Troms, men då er det faktisk døgnplassar ein bør leggje størst vekt på. Her har fagmiljøet sjølv lagt ein plan for dette, og skal denne kunne gjennomførast, er vi avhengige av å samle faglege ressursar. Vi har fått sterke åtvaringar frå fagmiljøet mot å rokke ved den planen som er lagd.

Akuttsjukehus treng radiologisk kompetanse i vakt. Dette kan løysast på veldig mange måtar. Vi klinikarar er i dag vande med å gjere ultralyd sjølve, og digitale moglegheiter gjer det lett å få hjelp i sanntid med CT og røntgen sjølv om radiologen er mange mil unna. På Stord har ein til no hatt ein «vikarstafett», som no har sagt opp, og dei har ingen radiologar som kunne ha gått i denne vakta. Eg har fått tydelege åtvaringar mot å gripe inn i ein kompleks lokal prosess. Det kan gjere vondt verre for Stord sjukehus.

Når det gjeld Ringerike og urologi, så er urologi faget mitt, og vi meiner vi bør strekkje oss langt for å få urologiske tenester på Ringerike, med poliklinikk og gjerne dagkirurgi og nyresteinskirurgi. Eg har ikkje fått ei einaste tilbakemelding frå urologar om dette, men vi trur ikkje at vi på Stortinget er dei rette til å detaljregulere urologien i Buskerud ved å insistere på status quo, det kan gjere vondt verre. Resten får eg kome tilbake til i neste innlegg.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [21:06:49]: Det er helt grunnleggende for folks trygghet og for beredskapen vår at vi har gode og tilgjengelige lokalsykehus. Det bekymrer meg veldig at en presset økonomi bidrar til at tilbud legges ned, uten at det er noe faglig grunnlag for det. Hele omstruktureringen og hvordan helsetjenestene våre skal se ut framover, vil være en viktig del av helsereformutvalget og arbeidet med oppfølgingen av det, og det er nettopp der disse problemstillingene hører hjemme. Det er veldig kritisk hvordan de store investeringskostnadene og rentene legger press på og nå tvinger fram kutt i driften. KrF er mot den finansieringsmodellen. Vi mener at investeringer og drift må skilles, sånn at ikke slike investeringskostnader gjør at driften blir skadelidende.

Penger trylles ikke fram med vedtak i Stortinget. Forslagene til kutt ulike steder kommer på bakgrunn av behovet for å kutte for å få budsjettene i balanse. Om Stortinget vedtar at enkeltkutt ikke skal vedtas, er det andre kutt som tvinges fram, og konsekvensen av disse har ikke blitt lagt på bordet.

KrF har i vårt alternative budsjett lagt inn langt mer penger. Jeg er mot alle de kuttene som kommer basert på finansieringsmodellen vår. Det er mer penger enn det regjeringen har lagt fram, og det som ligger i budsjettforliket. Heller ikke nå, i revidert budsjett, kommer det mer penger, og det er kritikkverdig i den situasjonen sykehusene våre står i. Med det utgangspunktet gjør det det veldig vanskelig å støtte forslagene som gjelder helt spesifikke tilbud, for man ser ikke hva slags alternative kutt som kommer, og som egentlig er vurdert å gjøre enda mer skade.

Vi støtter forslag nr. 16, fra Høyre, som er en del av det løse forslaget vi tidligere har vedtatt. Kutt får konsekvenser. Det vil være å føre folk bak lyset om man sier at kutt ikke skal gjennomføres, men heller ikke legger penger på bordet.

Når det gjelder situasjonen i Møre og Romsdal, men også andre steder, er den kritisk. Det som kan løse situasjonen, er mer penger på bordet, en ny finansieringsmodell og en styrking av sykehusene – ikke disse forslagene, som bare vil være noe på papiret, og som ikke vil kunne gjennomføres i praksis.

Statsråd Jan Christian Vestre [21:10:03]: La meg først få takke representanten Toppe for å reise en viktig debatt. Lokalsykehusene engasjerer – og det med rette. De betyr mye for trygghet, beredskap, nærhet og tilgjengelighet i hele vårt langstrakte land. Lokalsykehusene har også en sentral rolle i samspillet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene.

Regjeringen deler absolutt ønsket om å videreutvikle spesialisthelsetjenestetilbudet i hele landet. Målet vårt er at pasientene skal møte en mer tilgjengelig, mer sammenhengende og mer desentralisert helsetjeneste. Vi ser at det kan være gode grunner for å flytte mer av tjenestene folk bruker ofte, nærmere der de bor – når det er faglig riktig. Samtidig må vi være tydelige på at dette sannsynligvis ikke løses med én modell eller ett minstekrav for alle sykehus. Nærhet er viktig, men det er også kvalitet, pasientsikkerhet, tilgang på personell og det at vi har bærekraftige, kompetente fagmiljøer. Derfor må løsningene tilpasses lokale og regionale forhold.

Regjeringen har sammen med Senterpartiet pekt ut en tydelig retning gjennom Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og vi arbeider nå med en ny helsereform. Helseforetakene både regionalt og lokalt arbeider med nye og oppdaterte utviklingsplaner for neste fireårsperiode.

Helsereformutvalget som regjeringen har nedsatt, vil i sitt arbeid også berøre lokalsykehusenes rolle og oppgavefordeling. Jeg mener det er riktig å la dette arbeidet få danne grunnlaget, framfor å binde det opp i en egen lokalsykehusplan nå.

Når det gjelder Ringerike sykehus og prosessen i Vestre Viken, må vurderingene også her ivareta både robuste fagmiljøer, nærhet til tjenestene og behovet for å redusere ventetider. Samtidig ligger det fast at dagens fødetilbud skal opprettholdes i planperioden, gitt forsvarlig drift.

Regjeringen følger opp Stortingets vedtak om en plan for videre utvikling av distriktspsykiatriske sentre i hele landet. Sykehuset Innlandet og Tynset kommune samarbeider nå om nye løsninger med samlokaliserte døgnplasser. Dette er nettopp den typen samhandling vi ønsker mer av i årene framover.

Regjeringens retning er klar: Vi satser på spesialiserte tjenester i kombinasjon med å utvikle desentraliserte tilbud, vi vil styrke samhandlingen på tvers av alle nivåer, og vi skal sammen bidra til at folk i hele landet møter en helsetjeneste som er trygg, som er nær, og som er faglig sterk.

Anne Grethe Hauan (FrP) [21:32:10]: Folk spør: Kva blir det neste som forsvinn?

På Ringerike er folk bekymra. I Vestre Viken er folk bekymra. På Stord er folk bekymra. På Tynset forsvann døgntilbodet ved DPS. I Seljord forsvann døgntilbodet ved DPS. Og i Vestfold følgjer folk veldig nøye med, for når lokale tilbod blir svekte andre stader, er det mange som spør seg kva som blir det neste.

Representantforslaget handlar om lokalsjukehus, om breiddekompetanse, om beredskap, og om noko så enkelt som å veta at hjelpa finst når me treng den.

Eg kjem frå vakre Stord. Eg er fødd på Stord sjukehus, eg har fødd to barn på sjukehuset, og eg har familie som har brukt sjukehuset fleire gonger gjennom livet. Difor veit eg kva det vil seia å ha eit lokalsjukehus. Det handlar ikkje om nostalgi. Det handlar om tryggleik. Det handlar om å veta at nokon er der når livet plutseleg tek ei vending du ikkje såg koma.

Frå Stord er det om lag ein times køyring til Haugesund. Det høyrest kanskje ikkje så dramatisk ut, men prøv å vera 94 år, prøv å vera alvorleg sjuk, prøv å vera pårørande – og skulle reisa til Haugesund for å ta røntgen, CT, MR eller ultralyd. Då blir faktisk ikkje avstanden målt i kilometer. Då blir avstanden målt i krefter. Den ekstra timen i bilen blir ikkje berre ein ekstra time – det blir ei belastning. Det blir meir uro og meir stress – og ikkje minst meir stress for pårørande.

Det er også noko anna som skurrar. Me veit jo at det blir fleire eldre folk. Det har me blitt påminna om i mange år allereie. Me veit at fleire kjem til å trenge behandling, me veit at fleire kjem til å leva lenger med sjukdom, og me veit at presset på helsevesenet kjem til å auka. Det er det ingen som er uenig i. Då er det vel på sin plass å spørja: Kva er planen? Planen kan vel ikkje vera at folk skal reisa lenger når dei blir fleire? Planen kan vel ikkje vera at nærleik blir mindre viktig akkurat når behovet blir større?

Framstegspartiet meiner at lokalsjukehusa er ein del av løysinga, ikkje problemet. Me treng sterke fagmiljø, me treng kapasitet, og me treng eit helsevesen som kjem nærare folk, ikkje fjernare frå dei. Når fleire kjem til å trenga hjelp, er det ei merkeleg tid å gjera hjelpa fjernare. Folk treng ikkje fleire forklaringar på kvifor tilbod forsvinn. Dei treng tryggleik for at hjelpa er der når dei treng henne, og det er då regjeringa må levera.

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [21:35:19]: Etter Framstegspartiets syn er det ei sjølvfølge at alle skal ha tilgang på eit trygt og godt helsevesen, uavhengig av kor dei bor. Dessverre ser vi til stadigheit at det kjem forslag om kutt i helsetilbodet rundt om i landet, og dette gjer oss svært bekymra.

Eit skrekkeksempel er situasjonen som er i Helse Møre og Romsdal. Leiinga varslar omfattande kutt i sjukehus, psykisk helsevern og ambulanse. Dette er ikkje små tilpassingar; dette er store strukturelle endringar, og det er forslag som bidrar til ei massiv nedbygging av helsetilbodet i fylket.

For innbyggjarane handlar det først og fremst om kor langt det er til nærmaste fødeavdeling. Det handlar om kor raskt ambulansen kjem, og det handlar om tryggleiken for barn og eldre og alvorleg sjuke, når kvar time og i mange tilfelle kvart minutt kan vere avgjerande.

Arbeidarpartiet har styrt landet i fem år, og dei er veldig glad i å snakke om trygg og ansvarleg styring. Altså: Å sitte stille og sjå på at helsetilbodet i Møre og Romsdal blir bygd ned bit og bit er så langt frå trygg og ansvarleg styring som du kan få det. Å styre handlar om å ta ansvar. Regjeringa kan ikkje stå på sidelinja mens innbyggjarane i Møre og Romsdal risikerer å få eit mykje dårlegare helsevesen enn i resten av landet.

Når alle varsellampene blinkar, er det ikkje tidspunktet for å vente og sjå – det er tidspunktet for å handle. Ja, til og med lokale arbeidarpartipolitikarar etterlyser handling frå sin eigen statsråd. Arbeidarpartiet og deira budsjettkameratar, dei som dei har inngått budsjettsamarbeid med, har likevel ikkje prioritert ei einaste krone for å berge helsetilbodet til innbyggjarane i Møre og Romsdal. Vi i Framstegspartiet tek situasjonen alvorleg, og difor har vi sett av 200 mill. kr til ei redningspakke for Helse Møre og Romsdal i vårt alternative reviderte budsjett.

Den siste veka har vi sett eit massivt opprop mot dei føreslåtte kutta – frå fagforeiningar, tilsette, innbyggjarar og offentlege aktørar. Bodskapet er så krystallklart som du kan få det: Kutta må stoppast – og det no!

Framstegspartiet meiner at nok er nok. Vi kan ikkje akseptere at økonomiske utfordringar skal løysast gjennom sentralisering og svekking av akuttberedskap, ambulanse- og sjukehustilbod. Innbyggjarane i Møre og Romsdal fortener akkurat det same som alle andre i landet – tryggleik for at hjelpa er der når dei treng den.

Eg tek med dette opp Framstegspartiets forslag nr. 15, og så ønskjer eg å leggje inn eit tillegg i forslaget der ordet «rehabilitering» blir lagt til.

Alf Erik Andersen (FrP) [21:38:22]: For meg er det naturlig å bruke Agder som et bilde i denne saken. Sykehusstrukturen i Agder er i ferd med å endre seg på en måte som ikke bare påvirker fagmiljøene, men også tryggheten til innbyggerne. Kristiansand er hovedsykehuset, og det er i ferd med å bli stadig tydeligere at avdelingene i Arendal og Flekkefjord betaler prisen for en utvikling som styres mer av økonomiske rammer enn av pasienters behov. Dette er ikke en teknisk prosess – det er et resultat av prioriteringer. Arendal er formelt et fullverdig akuttsykehus, men i praksis står de i en skvis. Funksjoner og akuttfunksjoner flyttes tidsbegrenset, nærmest etter innfallsmetoden. Det er i hvert fall sånn innbyggerne oppfatter det.

Flekkefjord er kanskje det tydeligste eksempelet på hva som skjer når en region styres etter sentraliseringslogikken:

• Kirurgisk aktivitet reduseres.

• Rekrutteringen kollapser fordi fagmiljøene ikke lenger har en framtid å tilby.

• Akuttberedskapen i Agder er under press.

Dette er ikke tilfeldige hendelser. Det er konsekvenser av en helseforetaksmodell der funksjoner trekkes mot hovedsykehuset, mens avdelingene i Arendal og Flekkefjord gradvis mister sin rolle. Når en avdeling mister funksjoner, mister den også fagfolk, og når fagfolkene forsvinner, brukes det som et argument for ytterligere nedbygging. Det blir altså en selvforsterkende spiral.

Det er fullt mulig å drive en robust sykehusstruktur i Agder med tre sterke lokasjoner, men det krever politiske valg som går lenger enn å «følge faglige anbefalinger» fra et helseforetak som selv er bundet av økonomiske styringsmål.

Politikere må ta stilling – og jeg spør statsråden: Skal Arendal være et reelt akuttsykehus, eller bare en avlastningsstasjon for Kristiansand? Skal Flekkefjord ha akuttkirurgi og fødetilbud, eller skal regionen akseptere at alt samles i Kristiansand? Skal avdelingene utenfor hovedsykehuset styrkes, eller skal de gradvis fases ut? Dette er valg som må tas åpent, ikke gjennom stille interne prosesser i et sykehusstyre. Derfor er Fremskrittspartiet kritisk til foretaksmodellen.

Når avdelingene i Arendal og Flekkefjord svekkes, skjer det ikke i et vakuum:

• Det påvirker responstid ved akutte hendelser.

• Det påvirker tryggheten for gravide.

• Det påvirker kapasiteten i Kristiansand.

• Det påvirker rekrutteringen i hele regionen.

• Det påvirker muligheten til å få behandling nær hjemmet.

Dette er ikke bare strukturdiskusjoner. Det er hverdagsliv.

Sykehusene i Arendal og Flekkefjord står i en utvikling som ikke kan bortforklares som driftsmessige tilpasninger. Det er en styrt sentralisering som gjør hovedsykehuset i Kristiansand sterkere, men som samtidig gjør Agder som helhet svakere.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [21:41:34]: Jeg vil si litt om DPS-en på Tynset.

Jeg var den eneste stortingsrepresentanten som deltok i fakkeltoget på Tynset den 5. mars. Det samlet opp mot 2 000 mennesker, som alle var opprørt over at det forelå planer for å legge ned DPS-en. Det var gripende å høre hvordan flere av talerne under massemøtet etter fakkeltoget åpnet opp og forklarte hvor mye DPS-tilbudet hadde betydd for den enkelte. DPS var grunnen til at de nå sto der og ikke hadde gjort valg med svært dramatiske konsekvenser for både seg selv og sine nærmeste pårørende.

Mennesker i en sårbar situasjon trenger hjelp, ofte svært raskt, og da hjelper det lite at nærmeste tilbud er 20 mil unna. Dette er personer som trenger akutt støtte, og med pårørende som allerede står i en meget krevende situasjon. Når avstanden til hjelp blir større, øker også risikoen for at mennesker ikke får den behandling og oppfølging de trenger, når de trenger det. FrP er av den oppfatning at å legge ned DPS-en på Tynset er en helt klar svekkelse av tilbudet og ikke bare en organisatorisk endring, som enkelte hevder.

Det er ikke bare Tynset kommune som rammes av dette, men hele Nord-Østerdal. Nord-Østerdal trenger et faglig forsvarlig, trygt og tilgjengelig døgntilbud – hele uken. Nedleggelse av DPS-plasser kan ikke fortsette uten at konsekvensene for pasienter, pårørende og lokalsamfunn tas på alvor. Tynset kommune, Nord-Østerdal, Hedmark og Innlandet trenger DPS-en for å ta vare på denne gruppen sårbare mennesker.

Til slutt en stor takk til Tor Inge Snekkermoen og alle de engasjerte på Tynset som virkelig har stått på og jobbet for å bevare DPS-en.

Yngve Sætre (H) [21:43:47]: En god helsetjeneste er avgjørende for folks trygghet og livskvalitet. Lokalsykehusene er ryggraden i helsetjenesten i hele landet. Når helsetjenester i distriktene blir svekket og ikke erstattet, gir det direkte negative konsekvenser.

Dette er tilfellet med distriktspsykiatrisk senter, DPS, på Tynset, som ble opprettet i 2001. I 2017 ble tilbudet redusert fra ti til fem plasser. I 2025 ble det redusert til to plasser. Den 1. april i år ble enheten lagt ned. Resultatet blir at mennesker i krevende livssituasjoner får betydelig lengre vei til hjelp. Nærmeste DPS blir nå rundt 20 mil unna. Åtte kommuner mister døgntilbudet sitt. I mars gikk 2 000 personer i fakkeltog i protest mot nedleggelsen.

Bekymringen og engasjementet rundt DPS på Tynset er svært forståelig. Det er også meget spesielt – og etter min mening kritikkverdig – at nedleggelsen på Tynset skjer kort tid etter at et enstemmig storting 6. januar i år ba regjeringen lage en plan om å utvikle DPS-sentrene i hele Norge og hindre nedbygging av slike tilbud. Stortinget har altså bedt om at tilbudene styrkes, og så skjer i praksis det motsatte.

Samtidig er ikke dette en enkel sak. Det blir fort problematisk hvis Stortinget skal gripe inn og detaljstyre tilbudene ved hvert enkelt sykehus. Det er ikke vår oppgave, og vi kan fort møte oss selv i døren. Stortingets oppgave er å gi stabile og gode rammevilkår og styre på overordnet nivå, slik vi gjorde i vedtaket 6. januar. Når det er sagt, ønsker Høyre en gjennomgang av hele DPS-ordningen, og vi etterlyser regjeringens plan for å utvikle DPS-sentrene.

Det psykiske helsetilbudet må styrkes i hele landet, og en slik plan må komme raskt, av hensyn til pasienter, pårørende og samfunnet rundt.

Kathy Lie (SV) [21:46:38]: Jeg tar i grunnen ordet for å si litt om hva vi støtter, hva vi ikke støtter, og hvorfor. Jeg vil først si at jeg er enig med siste taler i at vi er nødt til å få en helhetlig gjennomgang av tilbudet innen psykisk helsevern, og at det er bra at vi skal ha en tidsfrist for det. Dette er allerede vedtatt politikk i SVs forslag om å styrke det psykiske helsetilbudet. Vi støtter forslaget fordi det er lagt inn en tidsfrist, noe vi mener er fint.

Vi støtter forslag nr. 13, fra Senterpartiet, om å opprettholde og styrke distriktspsykiatrisk senter i Kristiansund og Molde. Det handler også om vedtaket om å styrke og utvikle DPS-ene. Vi kan ikke akseptere at nettopp dette står i fare for kutt og nedleggelse, før regjeringen har levert den helhetlige gjennomgangen og planen for utvikling av distriktspsykiatriske senter.

Vi støtter forslag nr. 14, fra Fremskrittspartiet. Det handler om at man ikke skal kunne ha dobbeltroller og være f.eks. administrerende direktør, medlem av toppledelsen eller styremedlem i et regionalt helseforetak og samtidig sitte i styret i en annen region. Vi mener dette ikke løser alle problemer, men at det også må gjelde mellom det offentlige og det private, f.eks. at man ikke kan lede et offentlig helseforetak og samtidig sitte i styret i et kommersielt helseforetak.

Vi støtter ikke forslag nr. 15, som vi mener går altfor langt i å sementere dagens tilstand i helseforetaket Møre og Romsdal. Det er ikke bevilget mer penger i revidert budsjett. En slik sementering vil derfor sannsynligvis føre til at hele helsetilbudet blir svekket.

Jeg er ikke så bekymret for flyttingen av urologitilbudet på Ringerike sykehus. I vårt langstrakte land, med store avstander, er det verdt å merke seg at Bærum sykehus, som det er foreslått flyttet til, bare er en drøy halvtime unna, og at forslaget om flytting er begrunnet med kvalitet i tilbudet.

Margret Hagerup (H) [21:48:55]: Lokalsykehusene har en viktig rolle i organiseringen av framtidens spesialisthelsetjenester, og en desentralisert sykehusstruktur skal sikre beredskap, øyeblikkelig hjelp og nærhet til sykehustjenester. De store sykehusene skal være spesialisert og støtte opp under de mindre sykehusenes aktivitet.

Stortinget har et ansvar for å sette rammene og styre i stort. Da regjeringen Solberg la fram den første nasjonale helse- og sykehusplanen i 2015, var det første gang siden staten tok over sykehusene i 2002, at en regjering la fram for Stortinget en helhetlig og konkret plan for utvikling av spesialisthelsetjenesten. Det la til rette for en demokratisk forankret nasjonal politikk for framtidens sykehus i Norge, hvor Stortinget satte de overordnede politiske rammene for utviklingen av framtidens spesialisthelsetjeneste. Vi mener jo at det var feil at en gikk vekk ifra denne planen, og foreslo i 2024 at vi skulle gjeninnføre den.

Det siste halve året har det gått inflasjon i å fremme forslag som griper langt inn i helseforetakenes ansvarsområde. Alle disse tingene skal løses innenfor de samme rammene som er satt, og flertallet i Stortinget setter flere og flere ganger helseforetakene i en umulig spagat.

Det er ingen tvil om at Høyre mener at sykehusøkonomien må styrkes, og vi har satt av 1,2 milliarder mer enn det regjeringen har gjort. Høyre helt tydelige på at vi må se på endringer av finansieringen av sykehusene, og vi mener at de kan styres bedre. Høyre er bekymret over at pasienter rammes av at økonomiske vurderinger går på bekostning av de faglige vurderingene. Men vi er også bekymret over at Stortinget i større og større grad nå behandler enkeltelementer stykkevis og delt. For hvem er det som ivaretar et helhetlig tilbud og sørger for at helseforetakene skal klare å gi dette tilbudet?

Det er også grunnen til at vi har fremmet et løst forslag. Som flere talere allerede har sagt, sa Stortinget allerede i desember 2023 at en skal stanse nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern. Stortinget har sagt at en skal øke antallet døgnplasser minimum i tråd med helseforetakenes framskrivninger. Derfor fremmer vi et lignende forslag som det Stortinget vedtok i januar, der vi ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av tilbudet innen psykisk helsevern og fremme en konkret og tidfestet plan for utvikling av distriktspsykiatriske sentre i hele Norge, hindre nedbygging av slike tilbud og komme tilbake til Stortinget med dette innen våren 2027. Stortinget har et ansvar for å sikre at personer over hele landet får tilbud innenfor DPS. Da er det noen som må ivareta helheten, og det skulle jeg ønske at Stortinget i større grad gjorde i ganske mange saker når helsereformutvalget er rett rundt hjørnet og vi får mye vi skal diskutere da.

Marius Langballe Dalin (MDG) [21:51:59]: Eg legg til grunn at når vi kjem til å stemme for å vurdere å oppretthalde delar av urologitilbodet ved Ringerike sjukehus og vurdere å desentralisere fleire pasienttilbod til lokalsjukehuset, så tek statsråden dette på største alvor. Ein skal sikre både nærleik til tenester og gode fagmiljø. Det er dei som har skoa på, som er best til å vurdere.

Vi meiner det er for stor grad av gjenbruk av helseleiarar med altfor mange som har stor avstand frå og lite forståing for den jobben helsearbeidarane gjer kvar dag. Difor treng vi fleire helseleiarar med fersk erfaring frå å jobbe med pasientar og større mangfald. Likevel kan vi ikkje støtte forslaget frå FrP, for kva med å ha styreverv i Aleris? Kva med å ha andre forskjellige bakgrunnar? Forslaget er for dårleg gjennomarbeidd og manglar nødvendig utgreiing.

I siste sving kjem det også fleire forslag frå Senterpartiet og FrP om å fryse situasjonen som han er i Møre og Romsdal. Dette er forslag som det er vanskeleg å ta stilling til på kort varsel blant mange andre saker. Eg legg til grunn at regjeringa kjem tilbake til Stortinget på eigna måte dersom det blir planlagt større strukturelle endringar i Møre og Romsdal, og at regjeringa vil følgje opp forslaget frå Høgre, som truleg får fleirtal, om å setje fart på utgreiinga og styrking av DPS nasjonalt. No må Møre og Romsdal få ro til å vurdere kva for nokre tiltak som totalt sett vil gje det beste tilbodet til pasientane i fylket. Eg kan berre seie det med ein gong: Vi vil vere imot fleire av forslaga eg registrerer er til vurdering, men la dei no få lov til å sjå på dette i ro og ikkje forskotere vurderinga av tiltaka før dei er greidde ut. Detaljstyring av helseføretaka frå Stortinget er ikkje ein eigna måte å sørgje for best mogleg tilbod til pasientane på. Ein skulle tru ein har gløymt kva hensikta med å greie ut endringar er: nettopp å gje det gode tilbodet. I staden risikerer vi at Stortingets uforstand gjer at pasientbehandlinga blir svekt. Det som ikkje trengst, er jo nettopp ostehøvelkutt som følgje av denne typen forslag. Det er dårleg bruk av helsekronene. Eg nemner at vi står inne i fleire forslag, sju og åtte, blant anna, med innspel til helsereformutvalet, blant anna for å sikre finansiering og kvalitet ved lokalsjukehusa.

Kristian August Eilertsen (FrP) [21:54:41]: Stortinget har et stort engasjement for de tilbudene som ligger innenfor DPS over hele landet. Det har vært flere debatter om det, og vi har gjort tydelige vedtak. Og selv om det er en klar forventning politisk om at man skal øke tilbudet innen døgnkapasiteten innenfor psykisk helsevern, ser vi at det kuttes og skjæres ned flere steder i landet.

Et område som har vært debattert tidligere i denne salen, er mitt eget hjemfylke Troms. Styret i UNN har tidligere vedtatt å legge ned døgntilbudet ved DPS-et på Silsand i Senja kommune, Storsteinnes i Balsfjord kommune og Storslett i Nordreisa kommune. Heldigvis har styret tatt til fornuft og gått bort ifra å legge ned døgntilbudet ved DPS-et på Silsand i Senja kommune, som er et veldig stort DPS i Troms. Det er klokt at styret har lyttet til de innspillene som har kommet, og de argumentene som har vært framført om at dette er ufornuftig.

Det er også veldig bra at styret i Helse Nord har støttet dette vedtaket fra UNN og sagt at dette ikke bare er et midlertidig stopp. Dette tilbudet skal videreføres permanent. Det er veldig bra, det er veldig positivt.

Men det man ikke har stoppet ennå, er nedleggelsen av tilbudet på Storslett i Nordreisa og Storsteinnes i Balsfjord. Der forventer jeg at statsråden griper inn og gir en instruks til helseforetaket om at disse plassene også må videreføres. Selv om man får på plass nye Åsgård i Tromsø, vil det fortsatt være behov for disse døgnplassene. Hovedgrunnen til det er de store avstandene som er i Troms.

Til slutt vil jeg også komme inn på og herved ta opp forslag nummer 14 fra Fremskrittspartiet, som flere har vært innom allerede, men som ikke har vært tatt opp formelt. Det handler om denne ukulturen som nå har fått etablere seg i helseforetakene, med flere dobbeltroller. Vi ser at det er administrerende direktører som også er styremedlem i andre helseforetak i Norge. Dette er en ukultur som burde stoppes veldig raskt. Det er fordi det er med på å svekke tilliten hos befolkningen til helsetilbudet som gis i Norge. Det kan ikke være sånn at det å ha det øverste ansvaret for helsetilbudet i dette landet, enten som direktør eller som styremedlem, er blitt en stollek der man peker på de samme menneskene i de ulike rollene på kryss og tvers. Det er uheldig og må avsluttes umiddelbart. Derfor ber vi regjeringen om å sørge for at personer som er administrerende direktør, medlem av toppledelsen eller styremedlem i et regionalt helseforetak eller underliggende helseforetak, ikke samtidig kan inneha styreverv i offentlige helseforetak i en annen region. Vi forventer at Stortinget slutter seg til dette forslaget og sørger for at det settes en stopper for denne ukulturen en gang for alle.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [21:57:55]: Det passer bra å komme etter representanten Eilertsen her, for jeg tenkte jeg skulle kommentere nettopp forslag nr. 14. Når man ser oversikten over ledere som også er styremedlemmer i ulike helseforetak, ser det nærmest ut som et edderkoppnett. Det er de samme personene som sitter i hverandres styrer, og det svekker tilliten til foretakene.

Samtidig mener KrF at dette må vurderes i de ordinære prosessene. Det kan ikke løses gjennom et forbud mot at enkelte personer kan sitte i styrer, og det kan faktisk hende at det er fornuftig også en gang iblant at en leder sitter i et styre, uten at jeg eller andre her i denne salen er de beste til å vurdere det. Det er nettopp det som vurderes i prosessen for å komme fram til et styre.

Slik det er nå, framstår det som en ukultur, og jeg vil være veldig tydelig på at det må det ryddes opp i. Jeg forventer også at det gjøres, for slik det er nå, svekker det tilliten, og det er svært uheldig i den situasjonen vi står i.

Anne Grethe Hauan (FrP) [21:59:40]: Dei fleste av oss tenkjer nok ikkje så veldig mykje på sjukehuset før me faktisk treng det. Me reknar berre med at det er der, at nokon svarar når ein treng hjelp. Difor reagerer folk når lokalsjukehus og DPS blir svekte, ikkje fordi dei er imot endring, men fordi dei veit kva som står på spel.

Denne saka handlar om lokalsjukehus, breiddekompetanse og behandling nær folk. Det handlar om noko me ser fleire stader i landet, at viktige tilbod blir svekte bit for bit.

På Tynset ser me kanskje det tydelegaste dømet. Folk på Tynset opplever ikkje at dei har mista tilbodet over natta. Dei opplevde at tilbodet først blei redusert. Så blei det svekt. Til slutt blei det brukt som argument for å leggja det ned. DPS-en hadde tidlegare ti døgnplassar. Så blei det fem, så blei det plutseleg to, og no er døgntilbodet vekke.

Åtte kommunar har mista sitt lokale døgntilbod, samtidig vedtok eit samrøystes storting i januar at DPS-tilbod ikkje skulle byggjast ned. Difor er det lov å spørja: Kva er verdien av eit samrøystes stortingsvedtak dersom det ikkje gjeld når det verkeleg blir sett på prøve? Nord-Østerdalen er større enn Oslo, Akershus, Vestfold og Østfold til saman. Når lokale tilbod blir fjerna i eit sånt område, aukar ikkje berre avstanden – det aukar belastninga òg.

For helseføretaka blir avstanden målt i kilometer. For pasientane blir avstanden målt i smerte, uro og kor mykje krefter dei har att. For mange eldre og alvorleg sjuke kan ein ekstra time eller to vera forskjellen på om dei kjem seg til behandling eller ikkje. Menneske som slit psykisk er sjeldan den pasientgruppa som ropar høgast. Difor bør me lytta ekstra godt når så mange faktisk seier frå. Fastlegar, pasientar, pårørande og kommunar har sagt frå. Over 2 000 menneske har gått i fakkeltog. Likevel står me her. Då er det lov å spørja: Var dette ein reell prosess, eller var konklusjonen klar lenge før folk fekk seia meininga si? Dersom folk sit igjen med den kjensla, handlar ikkje dette lenger berre om DPS Tynset. Då handlar det om folk faktisk har noko dei skulle ha sagt.

Kjersti Toppe (Sp) [22:02:25]: Det er sagt ein del ting i denne debatten som eg vil kommentera.

Til Tynset DPS: Det er ikkje uklart kvifor belegget er lågt; det er fordi det i løpet av år er gjort gradvise kutt i tilbodet, sånn at det er vorte usikkerheit om det. Stortinget må ikkje tru at det går 2 000 i fakkeltog på Tynset på grunn av ingenting. Det er jo fordi dette er eit viktig og nødvendig tilbod for den befolkninga. Når ein etter vedtak i Stortinget i vinter om å få ein plan for utvikling av DPS og hindra nedlegging av desse, opplever vedtak etter vedtak om kutt – sånn som på Tynset, men òg no i Møre og Romsdal og i Troms – er det jo ingen politisk styring over det. Dessverre må vi då fremja detaljforslag om igjen på Stortinget.

Til det som er vorte sagt om fagleg utvikling, at det er ei fagleg utvikling som skjer, veit vi at veldig mykje av det som skjer, er økonomisk motivert sentralisering, f.eks. vedtaket om å leggja ned ortopedien i Lærdal. I Møre og Romsdal er det no fleire forslag som inneber sentralisering, strukturelle vedtak, kutt i akuttenester og sentralisering av lokalsjukehus til tilboda. Det meiner vi er heilt uakseptabelt. Sjukehusstruktur og desentraliserte tenester må stå fast, og vi fremjar i dag forslag om det.

Når statsråden seier at han stoler på helseføretaka, må eg minne om at det i Nasjonal helse og samhandlingsplan, som er det styrande dokumentet, står at helseføretaka skal flytta elektiv verksemd ut og utvikla lokalsjukehusa, og ikkje sentralisera dei. Når statsråden stoler på helseføretaka òg her, når dei faktisk ikkje følgjer opp overordna politikk, er det jo ein spesiell situasjon vi har på helseområdet.

Arbeidarpartiet fremjar òg forslag om å utgreia såkalla nærsjukehus med svekt akuttberedskap. Viss det vert ein realitet, klarer Arbeidarpartiet noko som sjølv ikkje Høgre klarte då dei styrte Helsedepartementet, når det gjeld sentralisering av viktige lokalsjukehusfunksjonar.

Truls Vasvik (A) [22:05:42]: Jeg vil bare kort kommentere de løse forslagene som er fremmet. Jeg kan begynne med å si at Arbeiderpartiet stemmer mot forslag nr. 13, 14 og 15, og så stemmer vi for forslag nr. 16 fra Høyre.

Til det første forslaget, fra Senterpartiet, om DPS i Kristiansund og Molde: Alle er enige om at det er viktige tilbud, og derfor må det også behandles skikkelig. Stortinget har allerede bedt regjeringen om å legge fram en plan for utvikling av distriktspsykiatriske sentre i hele landet og hindre nedbygging av slike tilbud, og det følges også opp i Høyres forslag nr. 16. Jeg vil bare si med en gang, før noen sier at vi kjører doble standarder her: Når vi nevner Tynset spesifikt, er det fordi samarbeidsprosjektet med kommunen som statsråden nevnte, allerede er i gang, og det er et spennende prosjekt.

Så til Fremskrittspartiets forslag om styreverv og lederroller i de offentlige helseforetakene. Arbeiderpartiet er opptatt av ryddighet, habilitet og tillit i styring av helseforetakene, men dette forslaget er bredt, generelt, og ikke bare dårlig utredet, det er faktisk ikke utredet i det hele tatt. Attpåtil gjelder det bare styreverv i det offentlige helsevesenet. Bindinger til private helseaktører synes derimot å være helt uproblematisk – forstå det den som kan. All den tid det ikke er utredet på noe som helst vis, vil jeg hevde at det kan få konsekvenser for rekruttering og for kompetanse og styring i helseforetakene. Norge er ikke et veldig stort land. Det er ikke uendelig mange erfarne helseledere å ta av. Hvis dette skal vurderes, må det utredes ordentlig. Det bør ikke vedtas på sparket som et løst forslag en sen nattetime i en sak om lokalsykehus. Jeg forutsetter også at dette er ting som må på bordet i Helsereformutvalget.

Det andre forslaget, fra Fremskrittspartiet, går enda lenger. Der bes regjeringen sikre at ingen kutt og nedleggelser, reduksjoner og sentralisering, eller flytting av funksjoner, gjennomføres i spesialisthelsetjenesten i Møre og Romsdal på en lang rekke områder – faktisk en så lang rekke områder at det ble lagt ned et ekstra område her i kveld. I tillegg skal utredningen om akutt- og fødetilbudet ved Volda sykehus ikke gjennomføres. Det betyr i praksis at Stortinget skal fryse prosesser før det er faglig vurdert. Man skal ikke bare si nei til endringer, men til og med si nei til utredninger og kunnskap. Det er en dårlig måte å styre helsetjenesten på. Vi kan ikke vedta at kunnskapsgrunnlag ikke skal innhentes, vi kan ikke late som at personellutfordringer, faglig bærekraft og pasientsikkerhet forsvinner fordi Stortinget vedtar at alt skal stå stille. Trygghet skapes ikke ved å låse fast alle strukturer på papiret. Trygghet skapes av faglig gode tjenester, nok personell, forsvarlig drift og politisk ansvar for helheten.

Til slutt: Når det gjelder forslaget fra Høyre om DPS, stiller saken seg som nevnt annerledes. Det er nærmest identisk med det Stortinget allerede har bedt regjeringen om, men viser en utålmodighet vi også har, og derfor støtter vi Høyres forslag.

Kristian August Eilertsen (FrP) [22:08:32]: Fremskrittspartiets forslag som omhandler Møre og Romsdal, handler ikke om at man skal ha stillstand, snarere tvert imot. Vi er opptatt av å utvikle og videreutvikle tilbudet i Møre og Romsdal, men vi sier tydelig at vi ikke aksepterer de mange kuttforslagene som nå ligger på bordet, som en direkte konsekvens av den økonomiske situasjonen helseforetaket befinner seg i. De er blitt påført dette av både det regionale helseforetaket og flertallet på Stortinget, med bl.a. investeringer knyttet til Helseplattformen. Derfor mener vi at vi må slå klart og tydelig fast fra denne talerstolen og denne salen at det skal ikke forekomme kutt i viktige tjenestetilbud til innbyggerne i Møre og Romsdal. Enten det handler om ambulanse- og akuttberedskap, barnetilbudet i fylket eller om rehabilitering osv., skal ikke kuttene forekomme som en direkte konsekvens av at dette helseforetaket er kraftig underfinansiert. Det er bakgrunnen for forslaget vi har fremmet, og vi håper også Stortinget sluttet seg til det. Noe annet vil være et svik mot innbyggerne i Møre og Romsdal og denne delen av landet, som står for en stor del av verdiskapingen landet vårt nyter godt av.

En grunn til at jeg tegnet meg på nytt på talerlista, var at jeg vil redegjøre for hvordan vi stiller oss til enkelte av de forslagene som har blitt fremmet underveis. Blant annet gjelder det forslag nr. 13 framsatt av Senterpartiet, som omhandler nettopp tilbudet innenfor DPS i Møre og Romsdal. Dette forslaget vil Fremskrittspartiet støtte. Når det gjelder forslag nr. 16, framsatt av Høyre, som omhandler et forslag som vi er allerede støttet tidligere i år, bare nå med en tidsfrist, vil vi også støtte dette. Igjen vil jeg imidlertid understreke at vi ikke bare må komme med generelle forslag og generelle formuleringer. Vi må også tørre å peke på de stedene i landet der det faktisk nå er konkrete forslag på bordet om å kutte i og legge ned viktige tilbud. Da må Stortinget evne å si at vi ikke aksepterer dette, all den tid vi faktisk ønsker at man skal videreutvikle og bygge ut tilbud og ikke redusere og legge ned. Da må vi ikke henfalle bare til generelle formuleringer, men tørre å være konkret, klar og tydelig. Det tør Fremskrittspartiet å være. Derfor stemmer vi som vi gjør, og fremmer de forslagene vi har fremmet.

Kjersti Toppe (Sp) [22:11:09]: Min korte merknad går på at vi ikkje ønskjer å frysa alle prosessar i norske sjukehus, men vi har stor respekt for at vi ikkje skal setja i gang unødvendige prosessar, fordi det skapar usikkerheit blant dei som jobbar på norske sjukehus. No ventar vi på ein helsepersonellplan, og vi kjem til å mangla veldig mykje helsepersonell i tida framover. Spesialistar og andre som jobbar på sjukehus, er det veldig viktig å behalda.

Alle fag- og funksjonsfordelingsprosessar – f.eks. i Vestre Viken og i Helse Møre og Romsdal, som er sette i gang no – gjer at dei som jobbar på sjukehuset, ikkje veit om dei har ein jobb om fire år, om to år, om eitt år. Kvifor skal dei då søkja seg til det sjukehuset, eller kvifor skal dei ikkje søkja seg vekk? Difor er vi kritiske til alle dei fag- og funksjonsfordelingsprosessane norske sjukehus no gjer, som får støtte av regjeringa.

Kristian August Eilertsen (FrP) [22:12:33]: Jeg ble nødt til å tegne meg på nytt igjen når jeg registrerer at statsråden ikke tegner seg på talerlisten for å si noe om situasjonen innenfor psykisk helsevern i Troms. Det har vært et tema vi har tatt opp flere ganger tidligere. Nå har helseforetaket UNN og Helse nord gjort vedtak om å videreføre tilbudet ved DPS-en på Silsand i Senja kommune, men man har ikke gjort det samme vedtaket når det gjelder tilbudet på DPS-en på Storslett i Nordreisa kommune eller Storsteinnes i Balsfjord kommune. Dette er viktige tilbud i Troms som det er viktig å videreføre og bevare, også med tanke på de vedtakene som har vært gjort i Stortinget, om at vi ønsker en vekst og ikke nedleggelse av tilbud. Likevel registrerer jeg at man ikke har reversert denne nedleggelsen. Statsråden sitter taus i salen og vil ikke kommentere disse to viktige tilbudene for innbyggerne i Troms. Jeg forventer at statsråden sier noe om disse tilbudene.

Statsråd Jan Christian Vestre [22:13:39]: Det gjør jeg selvfølgelig gjerne. Vi har diskutert dette utallige ganger før, og vi kan gjerne holde det gående utover kvelden også.

Det vi har sagt fra regjeringens side, er at antall døgnplasser i psykisk helsevern skal opp. Jeg er veldig glad for at vi nå ser at det er i ferd med å skje. Vi har stoppet nedbyggingen av kapasiteten innen psykisk helsevern. De offisielle tallene har ikke kommet ennå, men alt tyder på at det har vært en liten økning – for første gang på lenge – i 2025. Alt tyder på at vi også kommer til å ha en økning i 2026, og den økningen skal jeg sørge for at fortsetter de neste årene. Vi har også sagt at det er behov for om lag 430 flere døgnplasser over en del år framover, og det er basert på faglige framskrivninger.

Representanten Eilertsen vet veldig godt at innenfor målet og kravet om å øke antall døgnplasser, må de regionale helseforetakene og helseforetakene få gjøre vurderinger av hvor dette tilbudet skal være. Da minner jeg igjen om at vi står overfor en ganske stor mangel på helsepersonell i Norge. Når vi da har enkelte tilbud i Norge der det enkelte dager og i enkelte perioder ikke finnes en eneste pasient, mener jeg det er riktig at de lokale sykehusstyrene kan få gjøre vurderinger av om deler av dette tilbudet skal flyttes dit hvor det er et faktisk pasientgrunnlag. Sykehusstyrene må også få gjøre vurderinger av hvordan de skal opprettholde et forsvarlig fagmiljø. Det å ha spesialiserte tjenester innenfor psykisk helsevern når det er svært få pasienter, svært få ansatte, mange ubesatte stillinger, vikarer og fagfolk som kommer og går, gir heller ikke gode helsetjenester.

Jeg registrerer – og jeg har respekt for det – at det er partier på Stortinget som mener det er Stortingets oppgave da å gå inn og overprøve disse vurderingene og si at man mener og vet bedre enn det kompetente fagfolk, helsepersonell og ledere i helsetjenesten gjør. Jeg mener fremdeles at helsetjenesten vår bør styres nedenifra og opp, og at de lokale sykehusstyrene – uansett om det er Sykehuset Innlandet, UNN, Helse Fonna, Helse Førde eller Vestre Viken – må få gjøre vurderinger av hvordan de sikrer et best mulig kvalitativt tjenestetilbud til sine innbyggere og for sine ansatte.

Kai Steffen Østensen (A) [22:17:27] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Det er en sak som engasjerer mange, til tross for at komiteen ikke fikk høringsinnspill i vår skriftlige høringsrunde. Jeg legger til grunn at de ulike partiene gjør rede for sine standpunkter, og vil i det videre fortelle hva Arbeiderpartiet vil gjøre for å styrke norsk hørselsomsorg.

Arbeiderparti-regjeringens eldreløft har satt en helhetlig eldrepolitikk på agendaen, hvor høreapparatgarantien er en viktig del av dette. I den prioriterer vi både utdanningskapasitet og penger til personell og kompetanseheving, vi foreslår forskriftsendringer for å bruke riktig kompetanse til riktige oppgaver, som skal gi bedre helsetjeneste, og vi sikrer bedre oppgavedelingen mellom profesjoner – alt med mål om å styrke hørselsomsorgen i Norge.

For to uker siden demonstrerte Hørselsforbundet utenfor Stortinget. Det var en demonstrasjon av en litt annen karakter enn det vi vanligvis hører på Eidsvolls plass. De takket nemlig politikerne og særlig regjeringen for å sette hørselsomsorgen på agendaen. De støtter vårt mål om å kutte ventetidene fra man starter med utredning til man har fått høreapparat til fire måneder.

Høreapparat er nøkkelen for fortsatt livskvalitet for mange. Det forebygger ensomhet og gir selvtillit. For noen kan det forebygge kognitiv svikt og utsette demenssykdom. Samtidig vil jeg understreke at likepersonarbeidet også er en viktig del av dette, for det er en terskel for folk å begynne å bruke høreapparat. Hørselsforbundets viktige likepersonarbeid bryter ned stigma, samtidig som det bygger bro mellom erfarne og nye høreapparatbrukere. Et sånt arbeid vil vi trenge mye av framover.

Representantforslaget peker på allerede igangsatt arbeid. Det kunne vært fristende å si velkommen etter til Fremskrittspartiet. Likevel tror jeg vi heller skal markere at et samlet storting nå prioriterer hørselsomsorg.

Når forslagene i denne saken ikke får flertall, handler det om at nesten alle partier mener at arbeidet som er satt i gang, er på riktig vei. Vi må gjøre det enklere for audiografer å gjøre jobben de er utdannet til. Vi må utdanne flere og gjøre hørselstjenesten enda mer desentralisert. Vi må kutte de lange ventetidene, som for noen kan være på opp mot halvannet år. Det er konkrete grep som vil gjøre hørselsomsorgen mer tilgjengelig for flere, raskere.

Anne Grethe Hauan (FrP) [22:20:22]: Det er vanskeleg å delta i eit fellesskap når ein ikkje høyrer kva som blir sagt. Det handlar om besteforeldre som ikkje får med seg kva barnebarna fortel. Det handlar om vaksne som slit med å følgja samtalar på jobb. Det handlar om barn og unge som skal læra, delta og vera ein del av fellesskapen.

Målet er ikkje at alle skal høyra, men målet må vera at dei som kan få hjelp, får hjelpa dei treng no. Difor er det alvorleg når folk i Noreg må venta opptil to år på utgreiing, tilpassing og oppfølging av høyreapparat. To år er ikkje berre ei ventetid. Det er to år med færre samtalar og meir isolasjon der mange gradvis fell utanfor.

Dette gjeld ikkje berre eldre, sjølv om veldig mange eldre blir hardt råka. Me veit at ubehandla høyrselstap kan vera knytt til både depresjon, sosial isolasjon og auka risiko for kognitiv svikt og demens. Difor handlar dette om langt meir enn høyreapparat, det handlar om å kunna vera med. Å høyra er ikkje ein luksus, men ein føresetnad for å delta.

Regjeringa har lansert ein høyreapparatgaranti, og det er bra. Problemet er at garantiar ikkje fjernar ventelister. Regjeringa sitt mål er at folk skal få hjelp innan fire månader i 2029. Det er veldig bra ambisjonar, men folk som står i kø i dag, får ikkje hjelp av at målstreken blir flytta til 2029.

Det som gjer denne saka ekstra frustrerande, er at mykje av løysinga allereie finst. Det finst om lag 800 utdanna audiografar i Noreg. Likevel arbeider berre rundt halvparten klinisk med utgreiing og tilpassing av høyreapparat. Audiografforbundet peikar på høgt arbeidspress, få stillingar, mangel på kommunale arbeidsplassar, låg lønn og manglande refusjonsrett som viktige årsaker. I dag blir mange pasientar sendt gjennom spesialisthelsetenesta sjølv om dei allereie er medisinsk avklarte og berre treng tilpassing eller justering av høyreapparat. Det binder opp spesialistar som burde bruka tida si på dei som faktisk treng spesialistbehandling.

Fremskrittspartiet vil gje audiografar refusjonsrett, få fleire audiografar ut i kommunane og sørgja for at pasientar kjem raskare fram til den hjelpa dei treng.

Folk treng ikkje fleire lovnader om kva som skal skje i 2029. Dei treng hjelp før det. Difor føreslår Fremskrittspartiet å bruka kompetansen som allereie finst, kutta unødvendige omvegar i systemet og få pasientane raskare fram til hjelpa dei treng.

Eg tek opp forslaga til FrP.

Nina Dons-Hansen (H) [22:23:26]: Nedsatt hørsel representerer en betydelig barriere for deltakelse i arbeidsliv og samfunnsliv, og kan for mange medføre ufrivillig sosial isolasjon. Det er derfor uakseptabelt at ventetidene for utredning og tilpasning av høreapparat i dag er så lange i store deler av landet.

For Høyre er det overordnede målet å realisere pasientens helsetjeneste. Dette forutsetter at vi tar i bruk all tilgjengelig fagkompetanse og kapasitet for å sikre at pasientene får rett hjelp til rett tid. Høyre støtter derfor intensjonen i representantforslaget. Audiografer er autorisert helsepersonell med verdifull spesialistkompetanse.

For pasienter som allerede er medisinsk avklart, er det uakseptabelt at de må gjennomgå unødvendig lange ventetider hos en øre-nese-hals-spesialist utelukkende for teknisk og praktisk oppfølging. Ved å gi disse pasientene mulighet til å henvises direkte til audiograf vil vi kunne oppnå en vesentlig systemforbedring: Pasientforløpet forenkles, og spesialistene frigjør verdifull tid til medisinske utredninger og mer komplekse inngrep. Dette er god og rasjonell bruk av personellressurser.

Vi må i større grad legge til rette for at audiografer kan etablere seg i privat praksis. I dag utgjør mangelen på refusjonsordninger et strukturelt hinder for å bygge opp et bredere tilbud.

Høyre vil advare mot å pålegg kommunene nye oppgaver, som ansettelse av audiografer som er et av forslagene, uten at det følger med tilstrekkelig finansiering, og uten at dette er forankret i kommunenes egne prioriteringer.

Når Høyre velger å ikke støtte forslagene som enkeltvedtak i dag, er det ut fra et behov for en helhetlig tilnærming til helsetjenesten. Vi forventer at tiltak for bedre utnyttelse av audiografenes kompetanse inkluderes i den varslede helsepersonellplanen. For å sikre en bærekraftig helsetjeneste i årene som kommer, kreves det strukturelle grep for riktig oppgavedeling framfor stykkevise vedtak.

Høyre deler forslagsstillernes ambisjoner, og vi forventer at regjeringen leverer konkrete løsninger for denne oppgavedelingen når helsepersonellplanen legges fram ganske så snart. Tiden for handling er moden, jeg vil si overmoden.

Kathy Lie (SV) [22:26:17]: Det er viktig med forbedringer av norsk hørselsomsorg, og det er viktig å holde trykket oppe på å redusere ventetidene for utredning, tilpasning og oppfølging av høreapparat. Derfor applauderer vi det arbeidet som er igangsatt av regjeringen, med mål om at ingen skal vente mer enn fire måneder på hørselsutredning, utprøving og tildeling av høreapparat.

Stadig flere vil trenge høreapparat. Vi blir eldre, og stadig flere får dårligere hørsel, bl.a. på grunn av støyforurensning og at mange går med mye lyd rett på øret. Dårlig hørsel fører til isolasjon og økt ensomhet og disponerer for tidlig utvikling av demens og andre kognitive sykdommer.

Vi støtter intensjonen i forslaget, men når vi ikke støtter forslagene i denne saken, er det bl.a. fordi Hørselsforbundet har gitt tydelig uttrykk for at de er fornøyd med det arbeidet regjeringen nå er i gang med. Faktisk er de så fornøyd at de for litt siden inviterte oss alle ut for å spise kake på Eidsvolls plass. Da fikk jeg også gjennomført en hørselstest, og den viste at jeg faktisk hører helt utmerket.

Kjersti Toppe (Sp) [22:27:51] (leiar i komiteen): Eg må òg innrømma at eg òg fekk tatt ein høyrselstest på Eidsvolls plass, og eg høyrde òg veldig bra. Det er eg eigentleg veldig glad for, sjølv om enkelte seier at eg høyrer det eg vil høyra.

Så må eg fortelja at eg fekk gleda av å halda eit ei veke gammalt barnebarn på ein høyrselstest på Haukeland universitetssjukehus. Det var ein dobbeltsjekk, ein testa om igjen fordi det var ein test som ikkje var så bra på barselavdelinga. Eg er veldig imponert over kor langt ein er komen. Sjølv på ein bitte liten nyfødd baby kan ein no med instrument og teknologi faktisk finna ut om høyrselen er i orden. Tenk kor bra det er, og kva det har å seia for utviklinga til småbarn at ein oppdagar høyrselstap og høyrselssvikt. Det er mykje, mykje bra som skjer i helsevesenet.

Dette forslaget handlar kanskje mest om vaksne og eldre, og eg synest forslaget frå FrP er veldig viktig. Det er utruleg bra at vi får høyrsel og høyrselstap opp på den politiske dagsordenen, for det er eit område som ikkje har hatt den store statusen, samtidig som det er så enormt mange folk i Noreg som anten har nedsett høyrsel eller ingen høyrsel. Det er mykje meir omfattande enn ein trur og det debatten eigentleg gir inntrykk av. Eg takkar FrP for forslaget. Så støttar heller ikkje vi dei enkelte forslaga, fordi vi meiner dei er ivaretatt.

Eg vil berre framheva det som òg står i merknader om Hørselsforbundet sitt likepersontilbod. Det er imponerande mange ein hjelper med den ordninga. Eg trur det er eit enormt bra tilbod, for det er eit supplement til det offentlege tilbodet, og det når ut på ein annan måte som det offentlege kanskje elles aldri hadde klart. Eg ser dei har ei 20 pst. auking i aktiviteten i 2025. Dei når ut til over 33 000 ulike oppdrag. Så eg meiner vi må hegna om det tilbodet og gi Hørselsforbundet gode rammer slik at dei kan vidareutvikla det gode likepersonarbeidet som dei gjer, som òg er ein viktig del av høyrselsomsorga.

Marius Langballe Dalin (MDG) [22:30:49]: Det er seint, og eg skal berre kort gjere greie for stemmegjevinga. Høyrselstap kan utvilsamt vere eit stort handikapp. Mange med sterkt nedsett høyrsel kan bli sosialt isolerte. Dette kjenner eg godt frå eigen nær familie. Det er nok litt arveleg, så eg må nok rekne med å hamne i same kategori sjølv om ikkje så mange år.

Høyrselshjelpemidlar er utvilsamt noko som kan få menneske ut av isolasjon og inn igjen i samfunnet. Vi er sjølvsagt for å kutte ventelister og gjere dette lettare tilgjengeleg. Når vi stemmer ned FrP sine forslag i denne saka, handlar det om at vi meiner vi bør behandle denne saka heilskapleg i samband med helsepersonellplanen.

Statsråd Jan Christian Vestre [22:31:51]: Det er for mange i dag som må vente for lenge på høreapparat, og det går ut over livskvalitet, kommunikasjon og muligheten til å delta fullt ut i arbeid og samfunnsliv. Høreapparat vet vi kan forebygge både isolasjon, kognitiv svikt og psykiske plager, og kanskje aller viktigst, det kan også bidra til å forebygge utvikling av demens. Derfor har regjeringen satt et veldig tydelig mål: Ingen i Norge som trenger det, skal måtte vente mer enn fire måneder på hørselsutredning, utprøving og tildeling av høreapparat. Høreapparatgarantien skal innfris senest innen 2029, men vi jobber på og forventer å se resultater fortløpende framover.

Skal vi lykkes, nytter det ikke bare å sette et mål. Vi må gjøre akkurat som vi gjorde med Ventetidsløftet, gjennomføre konkrete handlekraftige tiltak som utgjør en forskjell. I dette tilfellet må vi øke kapasiteten og bruke kompetansen smartere. Derfor har regjeringen gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å sette i verk kompetansehevende tiltak og legge bedre til rette for oppgavedeling i hørselsomsorgen. Vi har bevilget egne penger til dette formålet.

Vi må også styrke utdanningskapasiteten. Det har vi også gjort i inneværende år, der NTNU er tildelt 10 mill. kr for å øke kapasiteten i audiografutdanningen etter en desentralisert modell – for vi er for desentraliserte løsninger –, og slik kan vi rekruttere flere audiografer i hele landet. Vi regner med at det tas opp studenter til et slikt tilbud senest høsten 2027.

Vi må også fjerne unødvendige flaskehalser i pasientforløpet. Også der er regjeringen allerede godt i gang. Vi har allerede sendt forslag til regelverksendringer på offentlig høring. Der foreslår vi blant annet at det kan gis stønad for konsultasjoner delegert fra avtalespesialist til audiografer ansatt i legens praksis. Det vil gjøre at pasienter ikke trenger å undersøkes av øre-nese-hals-lege ved hver konsultasjon. Regjeringen foreslår også å gi audiografer som er ansatt hos avtalespesialist, og private aktører med avtale med regionale helseforetak mulighet til å begrunne søknader om høreapparat og tinnitusmaskerere.

Regjeringen er også positiv til bedre bruk av audiografers kompetanse, også i kommunene, og vi mener det er viktig at kommunene har mulighet til å organisere tjenestene ut fra lokale behov. I Helsepersonellplan 2040 som snart legges fram, vil det også inngå vurderinger og tiltak for oppgavedeling og hensiktsmessig bruk av kompetanse.

Dette handler om tryggere, raskere og mer sammenhengende tjenester for pasientene. Regjeringen har allerede tatt en lang rekke konkrete grep slik at høreapparatgarantien innfris, og slik at flere får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Og hvis det skulle bli aktuelt med ytterligere tiltak for å realisere dette målet innen fristen, kommer vi selvfølgelig til å innføre det.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [22:41:10] (ordfører for saken): Det er sent på kvelden, og det er en viktig sak vi skal avslutte dette møtet med. Jeg vil for det første takke forslagsstillerne for å løfte et veldig viktig tema i forslaget om bedre oppfølging av foreldre som venter barn med funksjonsvariasjoner. Jeg vil også takke komiteen for gode drøftinger knyttet til både hvordan disse vordende foreldrene blir møtt i helsevesenet, og hva vi kan gjøre for å styrke arbeidet med også å kunne få informasjon fra likepersoner. Jeg forutsetter at partiene vil redegjøre for sine standpunkt.

I denne saken har vi dessverre sett noen veldig uheldige møter disse vordende foreldrene har med helsevesenet vårt. Når man i lykken over å vente barn får beskjed om at barnet har en funksjonsvariasjon, som f.eks. Downs syndrom, har man mange spørsmål. Man har et stort behov for å bli møtt med respekt for sine egne meninger, verdier og vurderinger knyttet til dette. Når vi da hører at det er vordende foreldre som opplever at man i møte med helsepersonell nærmest får en oppfordring om å avslutte svangerskap, gjør det sterkt inntrykk.

I det offentlige helsevesenet skal man møtes på en sånn måte at man får all den informasjonen man trenger og kunnskapen som er nødvendig, for å kunne ta en avgjørelse i en krevende situasjon. Da skal det ikke legges føringer basert på hva de som jobber med dette, eventuelt har av personlige oppfatninger. Der er jeg veldig glad for at komiteen er helt entydig. Det er en tydelig beskjed også ut i norsk helsevesen. De aller fleste er nok gode på dette, men jeg tror det er på sin plass at det er en tydelig beskjed fra en samlet komité om at foreldre ikke skal møtes med den typen nærmest oppfordringer.

Jeg er veldig glad for at vi nå kan få på plass et likepersonstøttetilbud, hvor disse foreldrene også kan møte andre foreldre som har vært gjennom svangerskapet og har fått barn med funksjonsvariasjoner, så de kan dra erfaringene fra dem inn i den avgjørelsen.

Mona Nilsen (A) [22:44:28]: Foreldre som venter eller får et barn med funksjonsvariasjon, skal møtes med trygghet, kunnskap og forutsigbarhet. Altfor mange opplever i dag et tjenesteapparat som kan framstå som fragmentert, tilfeldig og personavhengig. Det skaper usikkerhet i en livsfase som allerede kan være krevende.

Derfor er det avgjørende at det offentlige tar sitt informasjonsansvar på alvor. Familier må møte tjenester med nødvendig kompetanse, god koordinering og tilstrekkelig oppfølging. Det offentlige skal være bærebjelken i tilbudet.

Vi vet også hvor viktig likepersonstøtte kan være. Mange familier opplever stor verdi i å møte andre som har stått i lignende situasjoner. Frivillige organisasjoner og likepersonarbeid gir støtte, erfaring og fellesskap det offentlige alene ikke kan tilby. Derfor må det offentlige og frivilligheten fungere utfyllende og gjensidig forsterkende, ikke som alternativer til hverandre.

Norges Handikapforbund peker samtidig på at frivilligheten er bekymret for sine rammevilkår. Det er en bekymring vi tar på alvor. Skal organisasjonene kunne opprettholde gode tilbud over tid, må de ha både forutsigbarhet og mulighet til å drive kunnskapsinnhenting, kompetanseheving og veiledning rettet mot familienes behov.

Det er viktig å understreke at det å gi støtte under graviditet og svangerskap reiser særskilte spørsmål. Det er forskjell på å møte familier etter at barnet er født, og det å gi råd i en situasjon hvor foreldre står overfor svært vanskelige og personlige valg. Vi må være varsomme med å legge et ansvar på familier for å påvirke eller veilede andre familier i slike avgjørende situasjoner.

Derfor deler Arbeiderpartiet statsrådens vurdering av at en statlig finansiert og nasjonal likepersonordning, slik det ble foreslått i NOU 2023: 13, reiser flere problematiske sider. Frivillige organisasjoner har lang erfaring med denne typen arbeid og ofte bedre forutsetninger for å organisere det enn det offentlige, men ordningen var ikke tilstrekkelig utredet, og det var ulike syn blant organisasjonene selv.

Arbeiderpartiet støtter intensjonen om gode rammevilkår for frivilligheten. Det er også positivt at det nå pågår en gjennomgang av tilskuddsordningene på Helsedirektoratets område.

Til slutt vil jeg framheve barnekoordinatorordningen. Den ordningen er nettopp ment å gjøre hverdagen enklere for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom eller nedsatt funksjonsevne, gjennom bedre koordinering, informasjon og oppfølging. Målet er klart: Familier skal oppleve trygghet, helhet og støtte, både fra det offentlige og fra sterke frivillige fellesskap.

Nina Dons-Hansen (H) [22:47:49]: Når foreldre i lykkelige omstendigheter får beskjed om at barnet de venter, har en funksjonsvariasjon, havner de i en svært sårbar situasjon. Det er et øyeblikk preget av usikkerhet, bekymring og mange spørsmål om framtiden.

I denne fasen er møtet med helsevesenet helt avgjørende. Dessverre forteller mange foreldre at informasjonen de får, ikke oppleves som helhetlig eller balansert. Fokuset kan fort bli ensidig rettet mot medisinske diagnoser, risikoer og begrensninger. Enda mer alvorlig er det at en del foreldre opplyser at de nærmest opplever forventninger om svangerskapsavbrudd, eller at de nærmest må forsvare ønsket sitt om å bære fram barnet. Slik kan vi ikke ha det. For oss i Høyre er det et grunnleggende prinsipp at foreldre skal kunne ta reelle, informerte valg uten å oppleve press. Da trenger de et balansert bilde av hva det vil si å få et barn med en funksjonsvariasjon.

Helsepersonell gjør en uvurderlig jobb, men medisinsk ekspertise kan ikke alene gi svar på hvordan hverdagen faktisk blir. Den innsikten er det bare de som har gått veien før, som sitter på. Erfaringskunnskap er et helt nødvendig supplement til den medisinske informasjonen. Derfor er Høyre glad for å stå sammen med et flertall i komiteen om å be regjeringen sikre en offentlig finansiert ordning for frivillig likepersonstøtte.

For Høyre er det et viktig poeng at dette ikke skal løses ved å bygge opp et nytt, tungt statlig byråkrati. Vi vil spille på lag med frivilligheten. Organisasjoner som Downs Syndrom Norge og Norges Handikapforbund gjør allerede en formidabel jobb. Ved å la frivillige organisasjoner drive ordningen, sikrer vi at foreldre får snakke med andre foreldre som har stått i nøyaktig samme situasjon. Det gir trygghet, det gir svar på praktiske spørsmål, og forhåpentligvis kan det bidra til at skuldrene senkes litt.

Dette handler til syvende og sist om menneskeverd, valgfrihet og respekt – respekt for enkeltmennesket og ikke minst tro på at sivilsamfunnet og frivilligheten ofte løser oppgaver like godt og kanskje bedre enn et nytt statlig byråkrati.

Gjennom dette vedtaket sikrer vi bedre støtte til familiene, og vi viser i praksis at vi bygger et samfunn med plass til alle. Det er en glede at innstillingen Høyre er en del av, får flertall når det skal voteres – forhåpentligvis.

Kathy Lie (SV) [22:50:47]: Det er et viktig tema representantene her reiser, og det er ingen tvil om at foreldre står i en svært sårbar og krevende situasjon om de får beskjed om at fosteret har en funksjonsvariasjon. Jeg er rimelig sikker på at vi fra storsamfunnets side bør ha et bedre rådgivings- og støtteapparat enn det vi har i dag. Mange blir fortvilet og rådville om hvordan de skal forholde seg.

Først og fremst: Det offentlige må være bærende i helsetilbudet til de gravide. Forslagsstillerne bak representantforslaget peker allikevel i en klok retning. De beste rådene kan ofte fås fra likesinnede som har vært gjennom samme situasjon, fra andre foreldre som fikk samme beskjed: en graviditet der fosteret har funksjonsnedsettelse. En har jo så mange tanker og spørsmål i en slik situasjon.

SV er allikevel skeptiske til at likepersoner skal bli satt i en situasjon hvor de i praksis får ansvar for avgjørende valg hos en annen familie. Det må ikke undergraves at foreldre som får beskjed om at fosteret har alvorlige funksjonsnedsettelser som vil kreve store ressurser, kanskje i hele barnets levetid, vurderer for og imot å bære fram dette barnet. Vi mener det krever profesjonell beslutningsstøtte til foreldrene i denne fasen.

Likevel er likepersonsstøtte en god løsning som et supplement til det offentlige tilbudet, og jeg vil nok – med litt store bokstaver – si at i helse- og omsorgssektoren er likepersonsordninger undervurdert. Ofte er det å snakke med personer med samme erfaring som selv lever med de samme utfordringene, vel så viktig som å snakke med en lege eller en fagsykepleier, men gode likepersonsordninger må være organisert som nettopp det: av likepersoner, ikke som en offentlig tjeneste.

Flere av de frivillige organisasjonene har her gode ordninger. Det er en klok organisering, og vi bør støtte opp under dette. Samtidig er nok likepersonsordningene sårbare, og vi er nødt til å se på hvordan vi kan gjøre de frivillige organisasjonenes likepersonstøtter mer robuste. Her har vi en jobb å gjøre, og i komiteens innstilling peker noen av oss nettopp på det.

SV er glade for at vi har sørget for regelstyrt momskompensasjon for frivillige organisasjoner, og at vi har sørget for at tilskuddsordningene for de frivillige organisasjonene på helsefeltet skal gjennomgås for bedre å tilpasses organisasjonenes og samfunnets behov. Først og fremst mener vi likevel at det offentlige rådgivings- og støtteapparatet må styrkes og sikre at foreldrene får den beste faglige og emosjonelle støtten, uansett hvilket valg de tar.

Kjersti Toppe (Sp) [22:53:50] (leiar for komiteen): Senterpartiet er glade for å vera med i eit fleirtal som fremjar forslaget om å be regjeringa sikra «etablering av en offentlig finansiert ordning for frivillig likepersonsstøtte for foreldre som venter barn med funksjonsvariasjoner», og at ordninga «skal være drevet av frivillige organisasjoner slik at tilbudet blir tilgjengelig for foreldre som venter barn med funksjonsvariasjoner».

Eg meiner dette er på høg tid, og eg synest det er så bra at vi frå Stortingets side kan gjera noko meir for dei familiane som er i ein sånn situasjon, og som ventar – og får – barn med ulike funksjonsvariasjonar.

Eg må seia at eg reagerer litt på argumentasjonen for å vera mot dette forslaget, for det er ikkje farleg å gi ein familie i oppgåve å gi andre familiar råd eller svara på spørsmål som dei kan ha. Vi må jo òg ha tillit til familiane, både til den familien som ønskjer svar, og til den familien som har eit barn og da kan dela av sine erfaringar. Det er ikkje slik at det da er den familien som vert ei likepersonsstøtte, som har ansvaret for valet til den andre familien.

Vi må jo òg vita at det familiar som kjem i ein situasjon der dei har eit barn med ulike funksjonsvariasjonar, gjer elles, er at dei googlar. Da får dei masse ulike svar, dei har masse spørsmål, og det er masse utryggleik. Det offentlege vil jo ikkje nå desse familiane på den måten dei treng. Samtidig er det offentlege ryggrada, det offentlege skal gi familiar gode råd, oppfølging, rettleiing og tryggleik, og det er ikkje nokon motsetnad mellom det og det forslaget som vi fremjar i dag. Dette er eit supplement.

Sjølvsagt er eg og Senterpartiet òg veldig opptatt av å få gode offentlege tenester for desse familiane, men det er veldig bra om vi kan få på plass den ordninga. Det er etterlyst av familiar som har stått fram, og som har bore fram barn med Downs syndrom, og familiar som er i liknande situasjonar, tar kontakt med folk som er kjende gjennom media, og med organisasjonen Downs Syndrom Norge. Det er altså eit behov her, og da synest eg ikkje vi skal vera overdommarar og seia at dette har ikkje familiane godt av, eller at det er farleg for desse familiane.

Eg synest dette faktisk er ei gledas dag, og eg er glad for at vi får fleirtal her.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [22:57:12]: For 15 år siden sto Marte Wexelsen Goksøyr i Stortingets vandrehall og utfordret daværende statsminister Stoltenberg om mennesker med Downs syndroms rett til liv. Den gang avviste Stoltenberg at Arbeiderpartiet ville endre lover som ville gjøre det lettere å ta abort ved indikasjon på Downs syndrom. Vi skulle ikke gjøre som Danmark.

Siden den gang har tidlig ultralyd blitt innført, NIPT-test har blitt innført og abortloven er utvidet – alt med argumentasjon om bedre informasjon. Samtidig viser statistikken en økning i antall aborter ved påvist Downs syndrom, og tallene indikerer at så mange som ni av ti som får påvist Downs syndrom i svangerskapet, tar abort.

Vi har hørt historiene fra de familiene som har valgt å bære fram barnet, om hvordan de ble møtt i helsevesenet, om at svar på NIPT-test ble gitt over telefon uten av familiene var forberedt på det, og om jevnlige spørsmål helt fram til abortgrensen om de ønsket abort til tross for at de gjentatte ganger hadde sagt at de ønsket å bære fram barnet – en ensidig problematisering og en opplevelse av press.

I en veldig sårbar situasjon og en sårbar tid kan det å møte en likeperson være viktig – noen som har vært gjennom akkurat det samme, noen å spørre. Og flere familier, Downs Syndrom Norge og Handikapforbundet har også påpekt hvor viktig et slikt tilbud kan være. Det er et helt frivillig tilbud både for familiene som ønsker å stille opp og for familiene som ønsker å benytte seg av tilbudet, og det kan også bidra til å gjøre familiene best mulig forberedt til livet som kommer etter fødsel.

Jeg er bekymret for statistikken. Et samfunn uten mangfold og uten rom for ulikhet er et fattigere samfunn. Det sier også noe veldig alvorlig om vårt samfunn om familier opplever at det ikke er god nok støtte og oppfølging. Om de opplever og frykter at belastningen ved å bære fram et barn med Downs syndrom eller funksjonsvariasjoner er for stor, sier det noe om vårt samfunn og hva slags apparat vi har. Vi kan politisk sikre bedre støtte og oppfølging. Vi kan som samfunn stille opp for disse familiene. Dette forslaget som nå får flertall, er en del av det, og det er jeg veldig glad for.

Statsråd Jan Christian Vestre [23:00:29]: Vi er alle enige om at foreldre er i en sårbar situasjon hvis de i svangerskapet får vite at fosteret har en funksjonsvariasjon. Jeg støtter absolutt helse- og omsorgskomiteens vektlegging av balansert, faglig informasjon.

Jeg tror også vi kan være enige alle sammen om at informasjonen skal hjelpe familien til en god forståelse av situasjonen, og at veiledningen ikke må gis på en måte som kan oppfattes som et press i retning av å avslutte eller fullføre svangerskapet. Det må være opp til familien selv å vurdere.

Da kontaktfamilieordningen ble etablert var det også ulike synspunkter på om det er etisk riktig og forsvarlig å gi foreldre til barn med funksjonsvariasjon ansvar for å formidle informasjon til familier som vurderer om de vil avslutte eller fullføre svangerskapet.

Jeg mener likepersonsarbeid i de fleste sammenhenger er verdifullt fordi det å snakke med noen som har opplevd det samme, kan gi en forståelse og anerkjennelse som helsepersonell ikke alltid kan tilby. Men jeg mener det er etiske utfordringer med at en likeperson som selv har et barn med funksjonsvariasjon, skal informere mennesker som står i en krevende valgsituasjon om å avslutte et svangerskap.

Selv om likepersonene har de aller beste intensjoner, er jeg redd for at samtalene også for likepersonene kan bli opplevd som vanskelige i ettertid. Familier har ulike ressurser, de har ulike verdier og ulike livssyn, og barna med en diagnose, f.eks. Downs, er mer eller mindre rammet av sykdommen. Jeg mener derfor at flertallets forslag i dag innebærer samme etiske risiko som tidligere forslag om kontaktfamilieordning. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, FFO, ønsket ikke kontaktfamilieordningen på grunn av etiske forhold knyttet både til kontaktfamiliene og til foreldrene som venter barn med redusert funksjonsevne.

FFO sa i brev til departementet at de opplevde det som vanskelig å be familier med egne funksjonshemmede barn om å gi informasjon, som de mente lett oppfattes som råd eller veiledning, til familier som står i en valgsituasjon om de skal søke om abort eller ikke, fordi de vet at fosteret har en sykdom.

Jeg mener, i likhet med FFO, at flertallet undervurderer kompleksiteten i dette forslaget, og at fagpersoner i sykehus og kommuner fortsatt har gode faglige forutsetninger for å gi trygg informasjon, støtte og forutsigbarhet. Jeg har tillit til at de forvalter kunnskapen til beste for familiene som er usikre på konsekvensene for familielivet framover.

Jeg merker meg selvfølgelig komiteens tilrådning om å etablere en offentlig tilskuddsordning, og jeg vil på vanlig måte komme tilbake til Stortinget med forslag om faglige og økonomiske rammer, slik at dette kan gjennomføres på best mulig måte.

Kari Baadstrand Sandnes (A) [23:20:18]: Dette er en veldig viktig sak. Det er bra at vi ønsker bedre oppfølging av foreldre som venter barn med funksjonsvariasjon, og det er bra at vi løfter fram behovet for god informasjon, trygg rådgivning og tett oppfølging, for det er avgjørende.

De aller fleste som venter barn, gjør det med glede. De går til ultralyd med forventning og ikke med frykt, men noen får en beskjed som snur livet på hodet. Felles for dem alle er at de trenger noe trygt å lene seg på, faglig god, helhetlig og ansvarlig veiledning.

Jeg vet litt om dette. Jeg fikk beskjed etter fødsel om at min sønn hadde Downs syndrom. Jeg var 23 år. Jeg trodde at jeg var voksen, men jeg ble det virkelig da. Nå er dette 33 år siden. Hvis jeg kunne reist tilbake i tid, ville jeg ha gitt meg selv en klem og sagt: Dette kommer til å gå bare godt, det kommer til å gå bedre enn du frykter.

Sånn ble det hos oss, men én ting var avgjørende: at vi hadde fagfolk rundt oss. Vi trengte mennesker med kompetanse, som kjente systemet, som kunne veilede oss gjennom rettigheter, muligheter og valg, for det er en stor skog å finne fram i. Ja, det betyr også mye å møte andre foreldre. Likepersoner er viktig. De gir håp, erfaring og gjenkjennelse. Det er likevel viktig å huske at to mennesker med funksjonsvariasjon ikke er like, og én erfaring kan aldri være et fasitsvar for en annen familie.

Det er her bekymringen min ligger. I denne saken legger man opp til å gi likepersoner en større rolle i rådgivningen. Jeg forstår ønsket, men vi må være tydelige på hvor ansvaret ligger. Det er stor forskjell på å dele erfaringer og å gi råd i livets kanskje vanskeligste valg – for vi vet at spørsmålene kommer: Hva ville du ha gjort? Hva bør vi gjøre? Når konsekvensene er så store, er ikke faglighet et ønske, det er et krav. Rådgivningen må være faglig forsvarlig, helhetlig og forankret i ansvar.

Utfordringen i dag er ikke at vi har for mye fag. Utfordringen er at vi ikke alltid gir et godt nok og bredt nok faglig bilde. Det er der vi må styrke oss. Likepersoner er en stor styrke, men de skal ikke stå alene i det som er et faglig ansvar. De skal ikke settes i en uetisk og vanskelig situasjon. Jo vanskeligere situasjonen er, jo viktigere er det at rådene gis av noen med kompetanse, trygghet og ansvar.

Mona Nilsen (A) [23:23:48]: Når Arbeiderpartiet ikke er en del av forslaget til vedtak, handler det ikke om å nedvurdere frivilligheten. Tvert imot – det handler om å sikre bærekraftige og gjennomarbeidede løsninger som faktisk styrker tilbudene til familier. Målet må være et godt samspill mellom sterke offentlige tjenester og en frivillig sektor som har trygghet og forutsigbarhet nok til å kunne fortsette det viktige arbeidet de gjør hver dag. Derfor vil jeg også minne om at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i år har utbetalt over 250 mill. kr i tilskudd til landsomfattende organisasjoner for personer med funksjonsnedsettelse. Det viser at det allerede gis betydelig støtte til bl.a. dette arbeidet.

Samtidig har Stortinget nylig også bedt regjeringen gjennomgå samtlige tilskuddsordninger som forvaltes av Helsedirektoratet, med særlig vekt på faglig kvalitet, relevans, økt forutsigbarhet og rom for innovasjon og utvikling. Dette skal gjøres i samråd med organisasjonene selv. Det mener vi er riktig vei å gå. Vi må se på hvordan eksisterende ordning kan både forbedres og styrkes, framfor å vedta en ny nasjonal ordning som verken er tilstrekkelig utredet eller kostnadsberegnet.

Vi deler intensjonen bak forslaget, men ansvarlig politikk handler også om å sikre at nye ordninger er grundig vurdert – hvordan de skal organiseres, hva de skal koste, og hvilke konsekvenser de kan få. Her er det, som statsråden har vært inne på flere ganger, mange ubesvarte spørsmål.

Vi registrerer også at det er ulike syn blant organisasjonene selv. Derfor mener vi at det er naturlig at endringer og utredninger vurderes og også ses i sammenheng med de ordinære budsjettprosessene og den varslede gjennomgangen av tilskuddsordningene på Helsedirektoratets område og de eksisterende tilskuddene, som allerede i dag gis bl.a. til likepersonarbeid gjennom Bufdir.