Presidenten: Før vi går i gang med debatten, vil presidenten kort skissere opplegget for den:

Debatten vil ha en begrensning i deltakelse. Det er bare statsministeren og de parlamentariske lederne som kan delta. Det gjelder også for replikkene.

Statsministerens redegjørelse kan vare inntil 15 minutter, mens debattinnleggene fra de parlamentariske lederne er avgrenset til 5 minutter. Statsministeren får i tillegg inntil 3 minutter til en avsluttende kommentar.

Redegjørelsen, debattinnlegg og svar på replikker holdes fra den ordinære talerstolen. Replikkene tas fra den talerstolen som er plassert i salen.

Deltakerne utenom statsministeren har i utgangspunktet fått tildelt et visst antall replikker som de selv bestemmer bruken av. De kan likevel ikke bruke mer enn halvparten av disse på samme taler. Tidsbegrensningen for replikkene og svar er inntil 1 minutt.

Det blir ikke anledning til å fremme forslag under denne debatten.

Siden det skisserte opplegget ikke er dekket av debattreglene i Stortingets forretningsorden, vil presidenten be om Stortingets tilslutning til dette opplegget. – Det anses vedtatt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Rikets tilstand er god. Vi går inn i det nye årtusen med fred og frihet. Vi har en velstand i verdenstoppen. Vi er rike på naturressurser, og sysselsettingen er svært høy. Samtidig har vi mange utfordringer og uløste oppgaver. Vi har store muligheter, men også et stort ansvar, som jeg her i kveld vil invitere til debatt om:

• Vi må for det første satse på nyskaping for å bevare velferdens økonomiske basis

• og for det andre satse på rettferdig fordeling for å gi flere muligheten til et godt liv.

Jeg er nylig kommet tilbake fra offisielle besøk til tre land i Afrika. Kontrasten er sterk mellom deres fattigdom og vår velstand. Afrika-reisen har igjen bestyrket min overbevisning om at noe av det viktigste i politikken er kampen for de fattige og forfulgte. Dette engasjementet kan ikke stanse ved landegrenser, eller ved Europas grenser. Alle har samme menneskeverd!

Samtidig vil Regjeringen arbeide for å befeste våre europeiske og vestlige samarbeidsordninger og utvikle samarbeidet med de øst- og sentraleuropeiske land. Regjeringen vil i nær framtid legge fram en langsiktig strategi for vårt forhold til Russland. En aktiv Europa-politikk er viktig for landet vårt. Regjeringen vil mot slutten av året legge fram en Europa-melding. For øvrig ble Europa-politikken og andre utenrikspolitiske spørsmål drøftet i utenriksministerens redegjørelse og debatten om den sist måned.

Uten en offensiv politikk for å møte utfordringene også i Afrika, Asia og Latin-Amerika har vi ingen helhetlig utenrikspolitikk. Dette er mer enn noensinne tilfellet nå i globaliseringens tidsalder. Derfor har Regjeringen lagt fram tre nye bærebjelker i vårt utviklings- og menneskerettighetsarbeid:

• Gjeldsplanen vil føre til ettergivelse av u-landsgjeld på flere milliarder kroner. Den gjør Norge til et foregangsland – andre følger etter.

• Opptrappingsplanen skal bidra til at norsk bistand kommer opp i 1 pst. av BNI. Også her er Norge i front.

• Handlingsplanen for menneskerettigheter anviser 300 tiltak hjemme og ute. Den er et banebrytende dokument, også internasjonalt.

Regjeringen har tatt utfordringene. Det handler om rettferd og fordeling. Vi står på deres side som trenger det mest, internasjonalt og her hjemme.

Nå ligger Regjeringens utjamningsmelding til behandling i Stortinget. Der foreslår vi tiltak for mange av dem som kommer dårligst ut i dag: mennesker med løs eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet, de som har sosialhjelp som eneste inntekt, de med vanskelige boligforhold og mennesker som lider av psykiske problemer eller rusproblemer. Vi må stå sammen om en mer målrettet innsats for de vanskeligstilte. Solidaritetsverdiene må fortsatt være bærebjelker i det norske samfunn.

Regjeringen foreslo raskt etter sin tiltredelse – og fikk vedtatt – en økning av minstepensjonen med 12 000 kr i året. Det var et håndslag til en gruppe som fortjente et løft.

Trygghet fra kriminalitet er en sentral del av velferdspolitikken. Regjeringens reformforslag for en mer effektiv politiledelse er vedtatt av Stortinget. Det vil styrke politiets handlekraft. På samme måte som det har vært mulig å redusere vinningskriminaliteten, er det viktig å bryte ransbølgen, bekjempe vold i hjemmet og kriminalitet blant barn og unge. Regjeringens handlingsplaner mot vold i samliv og mot barne- og ungdomskriminalitet inviterer til et bredt samarbeid mellom foreldre, skole, barnevern, politi og frivillige organisasjoner. Nye tiltak skal beskytte voldsofre og styrke deres rettigheter.

I helse- og omsorgssektoren har vi fortsatt mange uløste oppgaver. Derfor er dette Regjeringens sterkeste prioriteringsområder.

Eldreomsorgen bygges sterkt ut. Men fortsatt har mange eldre ikke det omsorgstilbudet de trenger. Regjeringen legger i vår fram en stortingsmelding om status etter to år med handlingsplanen for eldreomsorgen.

Regjeringen fremmet raskt flerårige planer, som nå tilfører helsesektoren mange nye milliarder:

• Over fem år skal det brukes mer enn 2 milliarder kr til drift og investeringer for å ruste opp kreftomsorgen.

• Over åtte år vil opptrappingsplanen for psykisk helse gi investeringer på over 6 milliarder kr. Nivået for driftsutgiftene skal reelt økes med om lag 4,6 milliarder kr utover 1998-nivået. Dette er et historisk løft for en av de mest forsømte grupper i samfunnet.

Sykehuskapasiteten styrkes. Aldri før har så mange pasienter fått behandling. Aldri før er det bevilget så mye penger til helsevesenet. Økt aktivitet gjør at flere sykehus, og dermed fylkeskommunene, har økonomiske problemer. Regjeringen gjennomgår situasjonen i samarbeid med fylkeskommunene. Vi vil i mars fremme forslag for Stortinget om tiltak for å sikre fortsatt aktivitetsøkning ved sykehusene. Helsetjenesten skal ha topp prioritet.

For å finansiere velferden trenger vi et dynamisk næringsliv som gir arbeidsplasser, og et moderne skattesystem som sikrer nødvendige inntekter til det offentlige. For å stimulere næringslivet til å satse i Norge er forutsigbare rammevilkår avgjørende. Det gjelder særlig skattepolitikken. Skattereformen av 1992 har bidratt til at viktige sider ved skattesystemet har ligget fast. Løsninger med bred oppslutning har stor egenverdi. Skattereglene skal bidra til høy verdiskaping og rettferdig fordeling.

Merverdiavgiften er statens viktigste inntektskilde, men dens utforming er ikke framtidsrettet. Mens merverdiavgiften gjelder for alle varer, med noen eksplisitte unntak, er situasjonen den motsatte for tjenester. Imidlertid utgjør tjenester en stadig økende del av verdiskapingen. Over tid betyr det at skattefundamentet innsnevres og forvitrer.

Forslag om å speilvende reglene for tjenester lå på arbeiderpartiregjeringens bord helt fra 1990. Situasjonen krever handling. Regjeringen vil fremme forslag om å modernisere lovgivningen slik at varer og tjenester i prinsippet behandles likt. Merverdiavgift skal ilegges med mindre det er gjort uttrykkelige unntak.

Ved stram budsjettpolitikk har Regjeringen i samarbeid med Stortinget bidratt til å bringe norsk økonomi inn på tryggere grunn.

Norsk økonomi er nå sterk. Men utfordringene er også store. På kort sikt er budsjettpolitikken svært krevende på grunn av utgiftsveksten i regelstyrte ordninger og behovet for å hindre overoppheting av økonomien. Over tid vil jo også inntektene fra olje og gass falle.

Vi må få fram nye produkter, bedrifter og arbeidsplasser, som skal holde veksten og sysselsettingen oppe også etter det en kan kalle oljegullalderen. Regjeringens strategi bygger på aktiv bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi for nødvendig omstilling og nyskaping. Vi vil styrke kunnskapssamfunnet og satse på kompetansebygging. Kultursatsing i bred forstand fremmer også folks evne til nyskaping og omstilling.

Utdanningsnivået i Norge er høyt. Vi har en god skole, som med ekstra innsats skal bli enda bedre. Regjeringen vil de nærmeste årene satse særlig på ungdomsskolen, styrke lærernes etterutdanning og videreutvikle lærerrollen. Hver ungdomsskole skal få utplassere noen lærere i arbeids- og næringsliv gjennom en ny hospiteringsordning. Og vi vil prøve ut alternativ organisering av undervisningen og en ny modell for tildeling av ressurser i forhold til klassestørrelse. Læreryrket må være attraktivt. Vi trenger enda flere dyktige lærere for å gi våre barn den best mulige utdannelse – og dannelse.

Også andre arbeidstakere skal sikres mulighet til livslang læring. Derfor har Regjeringen – i samarbeid med partene i arbeidslivet – gjennom kompetansereformen staket ut en framtidsrettet kurs også på dette området.

Forskning og utvikling er avgjørende for å ligge i front. Her har Norge mye å ta igjen. Derfor har Regjeringen de to siste årene startet en opptrapping av bevilgningene til forskning og lagt fram en melding som har fått bred tilslutning.

Norske bedrifter må kunne rekruttere – og beholde – den beste kompetansen. Derfor vil Regjeringen nå myke opp reglene for aksjeopsjoner. Det vil også stimulere både norske og utenlandske bedrifter til å ha kjernevirksomhet i Norge.

Gjennom Regjeringens prosjekt «Et enklere Norge» vil vi forenkle bedriftenes hverdag og utløse økt skaperkraft i næringslivet.

Vi må være framtidsrettet, tenke langsiktig og handle offensivt. Da vil vi makte den omstilling og nyskaping som gjør norsk økonomi solid også etter «oljealderen», og sikre bosetting og verdiskaping i hele landet. Ny teknologi gir også distriktene nye muligheter. La meg gi tre eksempler på vekstområder vi vil satse på:

For det første: Norge må ligge blant de fremste i verden når det gjelder utvikling og bruk av IKT. Den er nå en av de viktigste drivkrefter for nyskaping. Derfor har Regjeringen lagt fram en IKT-plan for skolen med en ramme på ca. 750 mill. kr over fire år. Det er mer enn en seksdobling av statens innsats. PC-dekningen i norske skoler er nå blant den høyeste i verden. I en nylig offentliggjort rapport rangeres Norge nå for øvrig som nr. 4 i en internasjonal IT-ranking.

For det andre: Kyst-Norge har rike vekstmuligheter innenfor fiskeri- og havbruk. Næringen har på 25-30 år vokst fra å være en sterkt subsidiert næring til å bli Norges nest største eksportnæring. På dette område har vi naturgitte fortrinn, og fremdeles er vekstmulighetene store, ikke minst innen fiskeoppdrett. Regjeringen har derfor valgt marin forskning som et av våre satsingsområder.

For det tredje: Som energinasjon må Norge være ledende i utviklingen av en mer miljø- og energivennlig teknologi. Derfor har Regjeringen foretatt en markant økning av bevilgningene til enøk og fornybare energikilder, og gitt avgiftslette til miljøvennlig energiproduksjon. Vi vil også satse på miljøvennlig bruk av naturgass i en slik sammenheng.

Klimapolitikken er en stor utfordring. Med Kyoto-forpliktelsene må Norge innen år 2010 kutte CO2-utslipp med om lag 23 pst. i forhold til prognoserte utslipp. Da er det bakvendt å øke CO2-utslippene kraftig gjennom sterkt forurensende gasskraftverk før vi har fått et kvotesystem. Regjeringen vil i stedet bidra – også økonomisk – til satsing på ny, miljøvennlig teknologi. Det forbauser meg at Arbeiderpartiet og Høyre avviser drøfting med regjeringspartiene om hvordan vi kan unngå sterkt forurensende gasskraftverk, og i stedet synes å ha hastverk med å legge til rette for slike. Det er lite framtidsrettet å starte et nytt århundre med å satse på det forrige århundrets teknologi.

Regjeringen er åpen for et samarbeid om energipolitikken generelt og gasskraftverksaken spesielt dersom dette kan føre til miljøpolitisk gode løsninger.

Regjeringen kan etter to og et halvt år se tilbake på gjennomslag for en rekke av sine saker og prioriteringer. Det gjelder bl.a. en ny familiepolitikk, en ny offensiv i distriktspolitikken, omfattende helsereformer, styrket eldreomsorg, økt satsing på forskning og nyskaping, handlingsplaner for menneskerettigheter og gjeldssanering for u-land, for å nevne noe. Mange av tiltakene i Voksenåserklæringen er enten gjennomført, eller under gjennomføring. Vårt politiske regnskap – og gjennomslaget for vår politikk – står seg godt i forhold til tidligere regjeringer.

I langtidsprogrammet vil vi våren 2001 utdype Regjeringens strategi for et nyskapende, et tryggere og et mer solidarisk Norge. Vi vil fremme en offensiv politikk for løsning av nye oppgaver.

Vi er i en situasjon med mindretallsregjering, noe som har vært vanlig i mange år. Dette krever en utstrakt vilje til samarbeid både fra Regjeringens og opposisjonens side. Vi står overfor betydelige utfordringer framover hvor dette er særlig viktig, jeg tenker bl.a. på folketrygdens framtid og den framtidige organisering av statens petroleumsressurser.

Regjeringen er innstilt på samarbeid. Men det går selvsagt grenser for hva vi kan ta ansvar for. Det vil Regjeringen fortsatt vurdere nøye fra sak til sak.

Sentrumsregjeringen har skapt et nytt politisk mønster i Norge. Jeg vet at noen svært gjerne vil tilbake til det gamle, forenklede to-blokk-systemet. Men vi har vist at også sentrum er et tyngdepunkt og et regjeringsalternativ som kan bidra til å løse de utfordringene Norge står overfor ved inngangen til et nytt årtusen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Statsministerens redegjørelse inneholdt som ventet en god del selvskryt, men også mange betraktninger og synspunkter jeg fullt ut deler, og de viser at sentrum og Arbeiderpartiet på mange områder har felles politiske mål. Derimot sa statsministeren lite om det jeg mener er et av landets hovedproblemer, nemlig at vi har en regjering som på stadig flere områder administrerer en politikk den egentlig er uenig i. Det gjelder Europa-politikken, det gjelder Schengen-avtalen, veterinæravtalen, vår framtidige bankstruktur, og det gjelder stadig flere områder innenfor miljø- og energipolitikken. Av dette blir det ikke lederskap, det blir ikke en regjering som regjerer, men det blir en regjering som administrerer en politikk den selv ikke er enig i. Er statsministeren enig i at dette er et problem?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er ikke enig i Arbeiderpartiets nye parlamentariske leders beskrivelse. La meg for øvrig først få lov til å gratulere ham med nye oppgaver. Jeg ønsker velkommen til samarbeid der hvor det er naturlig – som også Stoltenberg påpekte at det kan være på noen områder – og til konfrontasjoner, hvor det er nødvendig. Men den karakteristikken som Stoltenberg nå gir av Regjeringen, er jo feilaktig. Og den blir ikke riktigere dess flere ganger opposisjonen gjentar den.

Som jeg sa i min innledning: Regjeringen står seg godt også i forhold til regjeringer Stoltenberg selv har sittet i, når det gjelder å få gjennomslag for vår politikk. Jeg har ikke tid til nå å gå gjennom listen over de saker vi har fått igjennom – vist lederskap, vist vei. Jeg får bare for korthets skyld vise til dette politiske regnskapet, hvor vi har sammenholdt det vi har gjort, med det vi lovte på Voksenåsen i Voksenåserklæringen. Den står seg godt. Det blir ikke riktigere om opposisjonen gjentar at vi bare administrerer.

Jens Stoltenberg (A): Jeg takker for de vennlige ordene fra statsministeren, og kan gjengjelde med at vi er interessert i samarbeid. Det er mange områder hvor vi har felles standpunkt, og ikke minst gjelder det innenfor bl.a. fordelingspolitikken.

Men jeg følte ikke at statsministeren på noen måte svarte på det som var hovedpoenget, og det henger jo selvfølgelig sammen med at vi har en enestående svak regjering. Det er riktig at vi har hatt mindretallsregjeringer før, men det er svært lenge siden vi har hatt en regjering som har hatt et så svakt parlamentarisk grunnlag i Stortinget, og som ikke på noen måte ønsker å etablere faste samarbeidsmønstre, men som har gjort det til en dyd å ikke ha noen faste samarbeidspartnere. Og da får vi en regjering som ikke driver igjennom saker den tror på, men derimot må drive med saker den ikke tror på. Det skaper en vingling, det skaper en politikk der vi det ene året får en politikk i den ene retningen, og det andre året i den andre retningen. Og det er altså det problemet jeg føler at statsministeren ikke fullt ut tar innover seg.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første syns jeg det er interessant å høre – akkurat i disse dager – at Arbeiderpartiets parlamentariske leder uttrykker den store interessen for å samarbeide med sentrum. I den aktuelle gasskraftsaken har jo Stoltenberg lenket seg til Høyre og sier konsekvent nei til enhver invitasjon fra sentrumspartiene om å gå inn i et samarbeid for miljøets skyld for å hindre at vi skal få sterkt forurensende gasskraftverk før vi har et kvotesystem og før vi har ny teknologi på plass. Det er jo det Stoltenberg går inn for, at det skal være fritt fram for utslipp i den perioden.

Så sier han at det er en enestående svak regjering. Jeg gjentar: Det blir ikke riktigere om det gjentas. Regjeringen står seg godt i forhold til tidligere mindretallsregjeringer, selv om de formelt hadde noen flere representanter bak seg. Det kunne være interessant å stille et spørsmål tilbake til Stoltenberg, siden han etterlyser et fast parlamentarisk grunnlag. Stoltenberg har jo ambisjon om å bli statsminister. Tar han sikte på å få et fast parlamentarisk flertallsgrunnlag her i Stortinget, slik hans forgjenger Jagland kunne oppfattes? Vil Stoltenberg ikke søke regjeringsmakt før han har et flertall i Stortinget bak seg?

Presidenten: Nå skal altså spørsmålene rettes til statsministeren i denne runden, så jeg beklager at det ikke er anledning for statsministeren …

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Kanskje presidenten da kan stryke spørsmålstegnet (Munterhet i salen)

Presidenten: Ønsker Stoltenberg flere replikker?

Jens Stoltenberg (A): Ja, president.

Jeg merker meg at statsministeren er veldig fornøyd med sin egen regjering og mener at han får gjennomført veldig mange saker han er veldig fornøyd med. Men det er også stadig færre velgere som er enig med statsministeren, og det merker jeg meg.

For øvrig skal jeg svare i replikkrunden etter mitt innlegg. Men statsministeren brakte inn gasskraftverk, og den saken handler ikke om hvem som er for miljøet, den handler om hvordan vi raskest får en mer miljøvennlig energiforsyning. Det som er Regjeringens opplegg, er å gjøre oss stadig mer avhengig av veldig sterkt forurensende import, og å legge opp en politikk som gjør at vi saktere kommer til å utvikle ny teknologi. Vi går for en politikk der vi tar i bruk gass, raskere får utviklet ny teknologi og dermed reduserer de totale utslippene av klimagasser. Det er ikke noe bare Arbeiderpartiet sier, men det sier også våre fremste faginstanser, som Norges vassdrags- og energiverk, SFT og SINTEF. Mener statsministeren at f.eks. NVE tar feil når de sier at gasskraft vil redusere de totale utslippene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå er det ganske dristig av Stoltenberg å ta bl.a. SFT til inntekt for sitt syn. I fjor på denne tid avgjorde SFT utslippstillatelsen for de omstridte gasskraftverk, med strenge utslippskrav. Da uttalte Stoltenberg at han var fornøyd med avgjørelsen, også at det var strenge utslippskrav. Ett år etterpå vil han oppheve disse utslippskravene. Hva er grunnen til det? Det har jo ikke skjedd noe avgjørende nytt på det året.

Så snakker han om å importere forurensende energi fra andre land. Ja, skal vi være sikker på at det å starte forurensning i Norge fører til reduksjon av forurensning i andre land, må vi ha et kvotesystem på plass. Det har vi ikke. Det er derfor vi har rakt hånden ut til Arbeiderpartiet. Selv om vi helst ville bruke avgifter istedenfor kvoter, så har vi sagt ok, vi kan være med på et kvotesystem, men kan dere da i hvert fall vente med å starte forurensende gasskraftverk til vi har det på plass? Selv det har Arbeiderpartiet foreløpig ikke vært interessert i å diskutere.

Jens Stoltenberg (A): Jeg merker meg at statsministeren fortsetter å stille spørsmål til meg og ikke svarer på mine spørsmål til ham. Jeg spurte: Er du enig med NVE i at de totale utslippene går ned? Dessuten er det slik at SFT, Statens forurensningstilsyn, også har gått god for hovedkonklusjonen, nemlig at utslippene blir lavere med gasskraftverk enn uten. Men så sier de at de blir enda lavere hvis vi får CO2-frie gasskraftverk, og det behøver man ikke være forsker for å forstå. Det skjønner alle. Men du svarer ikke på hovedspørsmålet, nemlig at de fremste faginstansene har dokumentert at utslippene blir lavere med vårt opplegg enn med opplegget fra Regjeringen, som i virkeligheten er å basere seg på stadig mer omfattende import, og det er ikke vindmøller de blåser opp i våre naboland, men det er kull- og oljefyrt kraft i all hovedsak. Går utslippene opp eller ned?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg tror man skal være litt forsiktig med å bruke uttrykk som at de «har dokumentert». De uttalelsene som er avgitt, både fra NVE og SFT, er relativt nyanserte og ikke så kategoriske som det Stoltenberg nå gir inntrykk av.

Den dagen vi har et kvotesystem på plass, kan vi være sikker på at økte utslipp i Norge kan bety reduserte utslipp enten i andre deler av vårt land, i andre næringer, eller i andre land. Så lenge vi ikke har et kvotesystem på plass, har vi ingen garanti for det, absolutt ingen garanti. Jeg mener også at det vil redusere presset på næringslivet til å utvikle forurensningsfrie gasskraftverk hvis vi lar dem få lov til å begynne med sterkt forurensende gasskraftverk.

Vi har rakt ut en hånd til Arbeiderpartiet, og Stoltenberg sier han er interessert i å samarbeide med sentrumspartiene. Vi har rakt ut en hånd og spurt: Kan vi sette oss ned og se hvordan vi i fellesskap, ut fra ulike ståsted, kan finne fram til en løsning som hindrer unødvendig forurensning, sikrer en miljøvennlig gasskraftpolitikk? Det sier Arbeiderpartiet konsekvent nei til.

Presidenten: Neste replikk er fra Jan Petersen.

Jan Petersen (H): Jeg er glad for at statsministeren konsentrerte seg om et meget viktig spørsmål, nemlig: Hva skal vi leve av etter oljen? Jeg er litt mindre glad for det han sa, for jeg er ikke sikker på om Regjeringen har de nødvendige grep på det som skal gjøres i en verden i rask forandring.

En av de tingene som helt åpenbart må gjøres, er å forbedre det norske skolesystemet og det norske undervisningssystemet. Det statsministeren antydet, er jo bare flikking. Hvor er det blitt av en forbedring av tiltak overfor lærerne? Hvor er det blitt av spørsmålet om økt økonomisk satsing, som bl.a. Regjeringens avtale med Arbeiderpartiet satte en sperre for? Hvor er det blitt av engasjementet for skolens innhold når det f.eks. gjelder å forbedre yrkesutdanningen, sørge for at det blir større valgfrihet, en kraftsats for dem som har lese- og regneproblemer? Kort sagt: Hvorfor er statsministeren så fornøyd med situasjonen at han bare legger frem forslag om flikking? Det er tross alt viktige velferdsspørsmål som blir avgjort av dette.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er glad for at Petersen tok opp de langsiktige utfordringer som går på hva vi skal leve av etter oljen, som jeg også prøvde å konsentrere en god del av min redegjørelse om. Vi er enige om, tror jeg, at utdanning, forskning og nyskaping er nøkkelbegrep for å få et fundament også for den tid som kommer når oljeinntektene begynner å synke.

Men jeg kan ikke være enig i at vi bare driver med flikking i skolepolitikken. Jeg er klar over at noen i opposisjonen har foreslått en god del større beløp til ulike skolepolitiske tiltak. Jeg skal ikke ta opp en debatt om hva det har gått ut over, men på noen områder syns jeg det har vært temmelig ille med den budsjettinndekningen som har vært. Vi har lagt fram en rekrutteringsmelding, som drøftes i komiteen i disse dager, hvor jeg håper det kan bli brei enighet om en god del tiltak. Vi har lagt fram en pakke for styrking av IKT i skolen, som kanskje er noe av det viktigste. Vi har lagt inn bedre ordninger for lærere når det gjelder etterutdanning, hospitering i næringslivet. Vi diskuterer gjerne med Høyre og andre partier ytterligere tiltak.

Jan Petersen (H): Jeg går ut fra at statsministeren ikke er spesielt overrasket over at jeg ikke synes dette var noe særlig offensivt svar, for det ligger jo ikke noen nye initiativ i det han har lagt frem i dag.

La meg så gå over til gasskraft, fordi han besvarte jo ikke Stoltenbergs spørsmål på en skikkelig måte. Det å ta i bruk gasskraft i dag er god miljøpolitikk. Det vil få de europeiske utslippene nedover. Statsministeren er vel egentlig fanget inn i egen retorikk når han er så opptatt av hva som er fremtidsrettet. Da er mitt spørsmål: Er det egentlig så fremtidsrettet når statsministeren fortsatt ønsker å basere seg på dansk kullkraft, fortsatt ønsker å basere seg på at vi skal selge gass til utlandet og så importere strømmen tilbake igjen? Hva er moralen i at vi selger kull til utlandet, at vi lar andre forurense, og så importerer strømmen tilbake igjen, når vi selv kunne bidra ved å ta i bruk egne ressurser?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Opposisjonen, og nå Høyre, har det forunderlige resonnement at bare vi øker forurensningen i Norge med noe som kanskje blir et sted tilsvarende halvparten eller hele den norske bilparken, vil forurensningene gå minst like mye ned ute i Europa. Det har vi ingen sikkerhet for, og det er nettopp derfor vi vil utvikle et kvotesystem for å få kontroll med det.

Når det gjelder dansk kullkraft, har vi som kjent nå et fritt energimarked i Norden. Vi leste i pressen for en tid tilbake at spørsmålet om hvorvidt danske kullkraftverk kommer til å fortsette eller ikke, ikke blir avgjort av om vi bygger sterkt forurensende gasskraftverk i Norge. Det forundrer meg at man ikke har tid til å vente på at vi får et kvotesystem nasjonalt eller internasjonalt – og nasjonalt kan det være ganske nært i tid – men på død og liv har slikt hastverk at en må åpne for sterkt forurensende gasskraftverk.

Jan Petersen (H): Det er ikke noe vanskelig å besvare det: Simpelthen fordi vi ønsker å få de europeiske utslipp ned nå, og det er det statsministeren ikke ønsker å bidra til. Det er bare Norge som ser gasskraftverk som et problem. I Europa er dette en av løsningene på forurensningsspørsmålet, og det er det som er kjernen.

Regjeringen har sagt at den er en slags form for tyngdepunkt, selv om jeg synes det også er ganske interessant når statsministeren nå sier at Voksenåserklæringen langt på vei er uttømt som et politisk arsenal. Vi har jo nå svært mange viktige, store saker vi står overfor, hvor det ikke er noen veiledning å hente der.

Men det vi også ser med Regjeringen, er at den har liten aktiv sondering. Vi har f.eks. ikke hørt noe fra Regjeringen på det året vårt gasskraftforslag har ligget inne. Derfor er mitt spørsmål om vi nå kan vente en endret stil når det gjelder sonderinger fra Regjeringens side, og ikke minst tror jeg svært mange borgerlige velgere er innstilt på å vite, etter at Regjeringen vendte Høyre ryggen i fjor høst: Kan borgerlige velgere vente seg et initiativ fra Bondeviks side når det gjelder et tettere borgerlig samarbeid?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Siden Petersen begynte med gasskraftverk en gang til, har jeg lyst til å nevne et parallelt eksempel. Jeg tror ikke at å bygge forurensende gasskraftverk er det som fremmer miljøvennlig gasskraftverk. For noen år tilbake var det et problem med brenning av gass, såkalt fakling, på den norske kontinentalsokkelen. Det innførte vi i praksis et forbud mot. Det var med på å fremtvinge en ny teknologi. Jeg tror vi nå bør si nei til sterkt forurensende gasskraftverk. Det tror jeg vil være et incitament til å få forurensningsfrie gasskraftverk.

Hvis Høyre har følt eller føler på at kontakten ikke er god nok i saker hvor det er naturlig med kontakt mellom sentrumsregjeringen og Høyre, tar vi mer enn gjerne kontakt. Jeg har sagt og mener at vi ønsker et samarbeid med ulike partier på Stortinget. Vi mener at sentrum også har et spesielt fortrinn i å kunne samarbeide begge veier.

Som statsminister i en regjering syns jeg ikke det er riktig av meg å spekulere i andre regjeringsalternativer. Regjeringsspørsmålet tror jeg partienes landsmøter våren 2001 vil avklare.

Presidenten: Neste replikk kommer fra Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg står her med manuskriptet til Kjell Magne Bondevik, og jeg la merke til at det er én setning han hoppet over, en kort liten setning, og der står det: «Jeg er optimist.» (Munterhet i salen) Jeg regner med at det er fordi han er blitt noe mer pessimistisk i løpet av de siste timene.

Bondevik beskriver sentrumsregjeringen som et tyngdepunkt. Men i mange sammenhenger er jo ikke Regjeringen engang et punkt når det gjelder å danne flertall i Stortinget, for de dannes utenom Regjeringen. Regjeringen blir bare et gjennomføringspunkt. Jeg har lyst til å spørre Bondevik om det er slik at sentrumsregjeringen nå ser en fordel ved å danne et fastere flertall i Stortinget som gjør at sentrum ikke må velge den ene blokken den ene dagen og den andre blokken den andre dagen, men kan satse systematisk for å oppnå noen av de visjonene som Bondevik har tatt opp i sin redegjørelse.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er glad for at Kristin Halvorsen hjalp meg med å få fram én av de setningene av flere som jeg dessverre måtte hoppe over på grunn av tidsnød. Men jeg er absolutt optimist. Dette stod i forbindelse med hva vi skal satse på og leve av etter oljealderen, og der er jeg optimist. Jeg er også optimist når det gjelder den politiske situasjon, fordi dette er en regjering hvor samholdet er sterkt, hvor pågangsmotet er sterkt. Vi kommer selvsagt ikke lenger enn hva vi får til i et samarbeid med Stortinget.

At Kristin Halvorsen også gjentar det de øvrige fra opposisjonen sier om at denne regjeringen ikke får noe til, blir altså ikke sannere om hun sier det på nytt, bare med andre ord.

Når det gjelder å etablere et fastere flertall med én blokk, er jo det et uttrykk for at Kristin Halvorsen lever i den gamle toblokkstenkningen. Jeg hadde håpet at hun var en litt mer moderne politiker som ser at konfliktlinjene går langs flere dimensjoner i norsk politikk, f.eks. i miljøpolitikken, som vi nå diskuterer. Er det en toblokkstenkning der, er det høyresiden mot venstresiden? Nei, det er jo ikke det. Her har jeg skjønt at Kristin Halvorsen er på linje med sentrumspartiene. Dette er jo et uttrykk for at den gamle toblokkstenkningen som overraskende nok Kristin Halvorsen henger igjen i, er gammeldags.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg går ut fra at Bondevik skjønner hvilke problemer Regjeringen er i selv, men jeg kan jo hjelpe ham litt på vei. Hele poenget med det Regjeringen sliter med nå, er at regjeringen Bondevik har ønsket å veksle fra den ene blokken til den andre og dermed ikke har sørget for at man har forhandlet med et flertall på Stortinget som gjør at det er mulig å få gjennomslag på noen av de områdene der sentrum og SV for så vidt ikke har flertall i utgangspunktet i Stortinget. Miljøpolitikken er meget vesentlig ved det. Når Regjeringen selv har lagt opp til å kjøre slalåm mellom to blokker, kommer man seg jo heller ikke inn i en situasjon der det f.eks. er mulig å presse Arbeiderpartiet til å kjøre en mer moderne og fremtidsrettet miljøpolitikk enn det de gjør nå.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg merker meg stadig at Kristin Halvorsen henger igjen i denne blokktenkningen. Er det ikke mulig for SV å se at norsk politikk har forandret seg? Det er ikke lenger et toblokksbilde. Det overrasker meg at SV av alle skal henge igjen i et sånt gammelt mønster, som først og fremst Arbeiderpartiet og Høyre har interesse av. SV burde jo ikke ha interesse av det.

Nei, jeg mener oppriktig at det å samarbeide med ulike partier, det som Kristin Halvorsen litt odiøst kaller å kjøre slalåm – nå er jo slalåm en viktig sport – faktisk har gitt oss stort gjennomslag. Jeg kunne gjerne begynne å liste opp de sakene vi har fått gjennomslag for. Jeg har god samvittighet for det vi har fått til i løpet av to og et halvt år. Får vi fortsette, tror jeg listen kommer til å bli lengre.

Presidenten: Da er replikkordskiftet etter statsministeren omme.

Jens Stoltenberg (A): Det forrige århundret handlet om å forvandle Norge fra et fattigsamfunn til et velferdssamfunn. Den jobben har vi klart. Våre inntekter har vokst mye raskere enn i andre vestlige industriland. Vi har tredoblet våre inntekter på 30 år. Andre europeiske land har doblet sine. Det århundret vi nå går inn i, må handle om hvordan vi skal bruke og ikke minst hvordan vi skal fordele denne store rikdommen. De politiske skillelinjene vil nettopp dreie seg om denne oppgaven.

Vi må vokte oss mot at rikdommen gjør oss selvgode og innadvendte – at vi blir oss selv nok. Vi må vise mer toleranse og respekt for våre medmennesker, uavhengig av etnisk og kulturell bakgrunn. Vi skal ta vare på vår kulturarv, men vi må også sikre mangfoldet.

At vi er blitt rike som nasjon gjør det ikke mindre viktig å være opptatt av at godene blir rettferdig fordelt. Tvert imot – når vi samlet har større velstand enn noen gang før, blir det desto mer uakseptabelt at noen har for lite, og at vi fortsatt opplever store mangler innen grunnleggende velferdstjenester som eldreomsorg, helse og utdanning.

Det er ikke lenger slik at det er utviklingen i vår samlede materielle levestandard som avgjør om vi lever i et godt samfunn. Det avgjørende er om vi greier å fordele godene, ta vare på hverandre og stille opp for dem som har det vanskelig. Det er den største politiske utfordringen vi står overfor. En første test på vår vilje til å gjøre noe med dette vil bli behandlingen av utjamningsmeldingen nå i vårsesjonen.

Å trygge velferden handler om å trygge fellesskapets inntekter. Da må vi ha et rettferdig og godt skattesystem, uten alle de hullene som vi alltid vet at det er de med størst inntekt og størst formue som er best til å benytte seg av. Vi må arbeide for lavere skatt på arbeid og høyere skatt på forbruk.

De store inntektene vi har hatt de siste årene, skyldes i stor grad at vi tærer på en viktig del av vår nasjonalformue, oljen og gassen. Dette er ikke inntekter i vanlig forstand, vi tapper av en sparekonto. Desto viktigere er det at vi setter til side mye av pengene, slik at vi kan trygge velferden også når oljeinntektene begynner å falle. Vi må trygge folketrygden som bærebjelken i vårt velferdssamfunn. Å bygge ut vår felles velferd krever også en mer moderne og effektiv offentlig sektor som setter brukerne i sentrum.

Mange spør hva vi skal leve av når oljen tar slutt. Svaret er at det er det ingen som vet. Vi ante heller ikke for 30-40 år siden hva vi skulle leve av i dag. For noen tiår siden utelukket våre fremste geologiske eksperter at vi kunne finne olje og gass på norsk kontinentalsokkel. Oppdrettsnæringen var helt ukjent. I dag er den vår nest største eksportnæring. Langt mindre var det noen som hadde forestilt seg at noen av våre mest dynamiske bedrifter ville produsere store verdier ved hjelp av datateknologi.

Vi vet ikke i dag hva som skal være våre viktigste næringer om noen tiår. Men vi vet at vi vil være helt avhengig av kunnskap. Mer enn noe annet er det kunnskap vi skal leve av når oljen tar slutt. Derfor vil Arbeiderpartiet satse så sterkt på utdanning. Vi vil gå lenger enn Regjeringen i å bedre rekrutteringen til læreryrket, og vi vil satse mer på forskning. Bare gjennom økt satsing på forskning og utdanning kan vi utvikle en offensiv næringspolitikk og en sterk IT-industri.

Kunnskap er avgjørende også i arbeidet for et bedre miljø. Derfor gikk Arbeiderpartiet allerede i 1997 inn for å opprette egne ordninger for å støtte utviklingen av mer miljøvennlig teknologi. Sentrumsregjeringen har trappet ned denne innsatsen. Ved å ta i bruk den best tilgjengelige teknologi til å produsere kraft ved hjelp av gass kan vi redusere vårt behov for å importere sterkt forurensende kraft og bidra til at vi raskere utvikler enda mer miljøvennlige løsninger.

Det er ett fordelingsproblem som er viktigere enn noe annet. Vi må aldri glemme at nær en fjerdedel av jordens befolkning ikke får nok mat. Sult skyldes ikke at det er for lite mat. Aldri før har vi produsert mer mat pr. innbygger i verden enn i dag. Men verdens fattige mennesker har ikke råd til å kjøpe maten. Problemet er også her en urettferdig fordeling av godene.

Vi er rikere enn noensinne, men vi blir et fattigere samfunn hvis vi ikke greier å ta vare på solidariteten og fellesskapet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (Frp): La meg også få lov til å gratulere Jens Stoltenberg med utnevnelsen til statsministerkandidat og parlamentarisk leder. I denne sammenhengen er det flere av oss som har undret oss på om en ny parlamentarisk leder kan bety en modernisering av Arbeiderpartiets politikk, eller om det bare er et nytt ansikt som skal stå for nøyaktig den samme politikk som har vært i den senere tid. Vi har mange merket oss at i andre land har det skjedd en modernisering, særlig i Tyskland og England.

Det skulle vært interessant å høre om Jens Stoltenberg fortsatt vil stå på politikken med høye skatter og avgifter og ingen lovfestede rettigheter for eldre og syke til nødvendig behandling og hjelp, og om han vil fortsette den snillistiske kriminalpolitikk hvor man tar mer hensyn til de kriminelle enn til ofrene.

Jens Stoltenberg (A): Hver gang Carl I. Hagen snakker om modernisering av Arbeiderpartiet, mener han at vi skal legge oss til høyre og adoptere Fremskrittspartiets politikk. Og hvis man med modernisering mener det, er svaret et klart nei. Jeg vil ikke legge opp til en politikk der vi adopterer Fremskrittspartiets politikk.

Men hvis man med modernisering mener at Arbeiderpartiet skal ta innover seg de nye utfordringer, de nye oppgaver, og ta fatt i dem, er svaret selvsagt ja. Men det er ikke noe nytt, det har Arbeiderpartiet gjort gang på gang. Gjennom mange tiår har vi tatt tak i nye utfordringer og løst dem. Og Arbeiderpartiet er ikke et enmannsforetak slik Fremskrittspartiet til tider kan virke som, Arbeiderpartiet er et stort parti med demokratiske beslutninger der vi sammen utformer politikken. Og politikken blir ikke noen annen av at vi har en litt annerledes arbeidsdeling i toppen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg skulle ønske det var slik som Jens Stoltenberg og andre later som det er i Fremskrittspartiet – men det er nok ikke det. (Munterhet i salen)

I gamle dager var det slik at Arbeiderpartiet var opptatt av vanlige folks ve og vel i hverdagslivet. Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet ser ut til å ha forlatt dette, hvis det ikke er blitt noen endringer. Og det jeg tenker på, er: Fortsatt har Norge, verdens rikeste land når Stoltenberg og Bondevik er i utlandet, store problemer med helsevesenet på grunn av mangel på penger til regionalsykehusene og sentralsykehusene, som trenger nytt utstyr og bedre ressurser til å utnytte de sykepleiere og leger de har, vår eldreomsorg har store problemer med mangel på utstyr, mangel på personell, og det er ingen lovfestede rettigheter for vanlige mennesker, og det er i vårt land utrygghetsfølelse blant vanlige folk når det gjelder veksten i kriminalitet. Arbeiderpartiet har ikke gjort noe med det. Vil det bli noe bedre med Jens Stoltenberg?

Jens Stoltenberg (A): Representanten Hagen sier han er bekymret for vanlige folk. Det er det grunn til å være. Det er mange mennesker som har det vanskelig, men samtidig er det slik at vanlige folk aldri har hatt det bedre i Norge enn i dag, og Arbeiderpartiet har styrt mesteparten av tiden. Så det kan jo ikke være slik at det partiet som er ansvarlig for mye av den samfunnsutviklingen vi har sett, ikke er opptatt av vanlige folk, når vanlige folk faktisk har fått det vesentlig bedre. Vi satser på eldreomsorg, vi satser på utdanning og vi satser også i kampen mot kriminalitet. Det er trappet opp på alle de områdene i de årene Arbeiderpartiet styrte.

Det som er problemet, er at denne innsatsen koster penger over fellesskapets kasser. Det vil være en trussel mot den innsatsen, enten det gjelder eldreomsorg, syke eller gamle, å følge opp Fremskrittspartiets politikk om å gi noe sånt som 100 milliarder kr i skattelette. Da blir det mer til de som har mest, og mindre til felles velferd. Det avviser vi. Det kaller vi umoderne politikk.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg skulle gjerne hatt en bedre forklaring på hvorfor skattelettelse for folk flest, at de fikk større grad av styring med sin egen økonomi, skulle medføre at folk flest fikk det vanskeligere.

Jens Stoltenberg har når det gjelder dette, vært opptatt av fordeling. Og da har jeg lyst til å spørre: Når vi nå som nasjon er så heldig at det blir betydelig økte inntekter som følge av en høy oljepris, hvorfor er det automatikk i at det bare skal tilfalle dem som bor i dette land om 20, 30, 40 år eller er pensjonister på den tiden – hvorfor skal ikke de som nå er i dette land, få fordel av det? Hvorfor skal det være slik at vanlige norske bilister må betale Europas høyeste bensinpris? Vi har råd til å sette ned bensinavgiftene og dieselavgiftene og derved også hindre at vi får et inflasjonspress. Og vi har faktisk råd til – gjennom kjøp av utstyr og annet i utlandet, f.eks. eldreinstitusjoner – fordelingsmessig å hjelpe de som bygde opp dette landet, og ikke bare tenke på de som skal bo her i fremtiden.

Jens Stoltenberg (A): Carl I. Hagen snakker fortsatt som om vi ikke har lagt opp til å satse på eldre. Noe av det siste arbeiderpartiregjeringen gjorde før den gikk av i 1997, var å legge fram tidenes største satsing på eldreomsorg. Vi la fram et konkret utbyggingsopplegg og satte av 30 milliarder kr til en gigantisk utbygging av eldreomsorgen. Det fikk vi plass til innenfor ansvarlige økonomiske rammer, og det betyr at vi greide å gjøre det uten å få inflasjon, høy prisstigning og nedbygging av industri og konkurranseutsatt virksomhet. Det er den ansvarligheten Fremskrittspartiet totalt mangler når de både skal øke bevilgninger til alle gode formål og samtidig redusere skattene dramatisk. Det er en uansvarlig politikk, og det er en politikk som bare holder om man er veldig langt fra makt og innflytelse, slik Fremskrittspartiet er og kommer til å bli.

Presidenten: Neste replikant er Einar Steensnæs.

Einar Steensnæs (KrF): Det var mye i Jens Stoltenbergs innlegg som jeg satte pris på, innretningen av det, de saker han nevnte som han ville prioritere innenfor en kort tidsramme – det likte jeg.

Nå rakk han ikke å nevne de internasjonale utfordringene hva gjelder miljø, eller fattigdomsproblemet, men totalt sett syns jeg at den nyvalgte parlamentariske leder i Arbeiderpartiet hadde en innretning som jeg satte pris på.

Nå var Stoltenberg opptatt av et bredest mulig parlamentarisk grunnlag for en regjering. Og nå skjønner jeg jo på Arbeiderpartiet at det haster kanskje mer enn hva mange hadde trodd, med å komme i regjeringsposisjon. Jeg er klar over at 65 representanter er mer enn 42 representanter, like fullt er det altså en mindretallsregjering Arbeiderpartiet i så fall må basere seg på. Og jeg vil gjerne spørre Stoltenberg: Hvilket bredt parlamentarisk grunnlag ser Jens Stoltenberg for seg for at han skal kunne danne en mer handlekraftig regjering som har et bredere grunnlag i Stortinget, og på den måten bedre sikre en gjennomføring av hans politikk?

Jens Stoltenberg (A): Nå har ikke Arbeiderpartiet noen umiddelbare planer om å danne regjering. Det vi har umiddelbare planer om, er å få flertall for vår politikk på et viktig område, nemlig å få flertall for å ta i bruk gass i Norge istedenfor å importere stadig mer sterkt forurensende kraft fra våre naboland. Hvis det blir et regjeringsproblem, er det ikke vi som tar initiativet til det, men det er Regjeringen. Og for Regjeringen er det ingen kunst å unngå regjeringskrise, det er jo bare å bli sittende og akseptere enda et nederlag, og det har jo Regjeringen god erfaring med, og det er en øvelse de behersker godt. Så hvis dette blir er problem i forhold til regjering, så er det ikke vi som tar initiativet, da er det i tilfelle Regjeringen som tar initiativet. Velger man å sitte, er det altså ikke noen problemstilling, i hvert fall ikke på denne siden av valget.

Vi har flere ganger invitert sentrum til samarbeid, fordi vi er enig i mange av de prioriteringene sentrum gjør, og vi tror at på sikt er det mellom sentrum og Arbeiderpartiet mye felles tankegods. Men et slikt samarbeid må jo basere seg på at det også er ulikheter. Dere er f.eks. varme tilhengere av kontantstøtten, det er ikke vi. Vi er varme tilhengere av gasskraft, det er ikke dere, men vi må kunne samarbeide likevel, selv om det er saker hvor vi er uenige.

Einar Steensnæs (KrF): Jeg har merket meg ulike uttalelser fra Arbeiderpartiet når det gjelder kontantstøtten. Kontantstøtten var jo en årsak til at Arbeiderpartiet parkerte seg selv fullstendig på sidelinjen i et par år, før de endelig bestemte seg for å legge denne steinen til side.

Vi hadde trodd at kontantstøtten nå var endelig avklart i Arbeiderpartiet, men en del uttalelser fra Arbeiderpartiets kvinnebevegelse kan tyde på at så ikke er tilfellet. Dette skaper en ny usikkerhet hos alle dem som nå planlegger barneomsorg, og som er avhengig av stabilitet i de ordninger som er innført. Jeg synes Stoltenberg skulle benytte denne anledningen til å avklare om det er slik at Arbeiderpartiet nå har akseptert det flertall det er i Stortinget for denne viktige ordningen som kontantstøtten innebærer.

Jens Stoltenberg (A): Jeg mener Steensnæs gjør det litt vanskeligere enn det faktisk er.

Arbeiderpartiet er ikke tilhenger av dagens kontantstøtte, slik den er vedtatt av flertallet i Stortinget. Men samtidig har vi gjort det klart, ikke minst gjennom budsjettforliket i fjor høst, at den ikke skal blokkere ethvert samarbeid om budsjettet dersom vi får nok gjennomslag på andre områder. Og hovedgrunnen til at vi var villig til å stemme for 3 milliarder kr til en ordning vi fortsatt ikke synes er god, var at vi følte at vi fikk gjennomslag på andre viktige områder. Slik er det når man må lage kompromisser. Og jeg regner med f.eks. at Kristelig Folkepartifortsatt er motstander av selvbestemt abort, selv om de sitter i en regjering som administrerer abortloven. Det er slik det må være når man ikke oppnår flertall for det som er ens primære standpunkter. Der har vi i praksis vist at vi kan samarbeide, selv om vi fortsatt synes at det er andre måter det er bedre å støtte barnefamiliene på enn med dagens kontantstøtteordning.

Einar Steensnæs (KrF): Nå vet vi at Stoltenberg er lei av at vi siterer fra hans pressemelding fra januar i fjor om SFTs utslippstillatelse. Men dette handler faktisk også om troverdighet og sammenheng i klimapolitikken.

Han sa for et år siden: Arbeiderpartiet er glad for at det stilles strenge miljøkrav i tillatelsen fra SFT ved bygging av gasskraftverk. Han sa også: Det er et absolutt og ufravikelig krav til bruk av naturgass i Norge at dette kan innordnes i våre internasjonale klimaforpliktelser. Og endelig: Jeg regner med at bygging av gasskraftverk ikke vil skje før det er avklart om det er mulig å bygge verk der CO2-utslippene langt på vei fjernes.

Hvilke av disse uttalelsene står Jens Stoltenberg fremdeles ved?

Jens Stoltenberg (A): Svaret er: samtlige.

Det Einar Steensnæs utmerket godt vet, som jeg også forklarte i detalj, er følgende: Da vi sa at man ikke skulle investere i gasskraftverk før det var avklart om man kunne ta ny teknologi i bruk, var det fordi Hydro hadde lansert et helt nytt konsept noen måneder i forveien. Da var det usikkerhet ved om vi skulle gå videre med de opprinnelige planene. Jeg sa nei, vi bør vente til Hydro har avklart om opplegget deres kan gjennomføres. Noen måneder etterpå sa Hydro: Nei, det lar seg ikke gjennomføre. Vel, da mener vi at vi skal gå videre med de opprinnelige planene. Det mener jeg med all rimelighet regjeringspartiene nå snart må forstå henspeilte på ett, konkret forslag som Hydro har satt til side, og Hydro sier nå at de tror vi raskere får ny og bedre teknologi dersom vi kommer i gang med å ta i bruk den best tilgjengelige teknologien som i dag finnes.

Det er dere som er sinker i klimaarbeidet, og det er dere som har snudd totalt rundt, fordi dere så sent som i fjor høst var mot å satse mer på CO2-fri gasskraft. Dere har faktisk redusert bevilgningene til CO2-fri gasskraftforskning i årets budsjett.

Einar Steensnæs (KrF): Sammen med Arbeiderpartiet.

Jens Stoltenberg (A): Nei. Det er feil.

Presidenten: Neste replikant er Jan Petersen.

Jens Stoltenberg (A): Kan jeg rette en åpenbar misforståelse?

Presidenten: Nei, det er ikke anledning til det.

Jan Petersen (H): Det er ikke noen tvil om at det at Jens Stoltenberg har tatt over som parlamentarisk leder – jeg har gratulert ham før, men jeg gjør det gjerne igjen – har utløst atskillig forventning om endring i Arbeiderpartiets linje. Jeg har lyst til å spørre om et par av de mulige endringene.

En av dem, som er overmoden, gjelder skole- og utdannelsesområdet, hvor Stoltenberg i sitt innlegg nå interessant nok sa at han ønsket å gå lenger enn Regjeringen når det gjaldt tiltak for å sørge for at unge mennesker satser på læreryrket. Ja, det må være ganske mye lenger enn Regjeringen, for dette er selve kjernen i skoleutfordringen akkurat nå.

Men på et annet området er det også et forbedringspotensial: Arbeiderpartiet må komme bort fra sin A4-skole, som er for lite tilpasset den enkelte elev, og sørge for en bedre tilpasset yrkesutdannelse, fordypning, valgfag i ungdomsskolen og ikke minst en skikkelig satsing for dem som har lese- og skriveferdigheter. Spørsmålet er: På hvilke områder vil Arbeiderpartiet nå foreta en endring av sin skolepolitikk?

Jens Stoltenberg (A): Det er mange av oss som ikke har hatt, og etter hvert har fått, lese- og skriveferdigheter. Det vil vi gjerne satse på at flere skal få, og det er vi tilhengere av, også i Arbeiderpartiet.

Men det vi har gjort, er for det første i forbindelse med rekrutteringsmeldingen å legge fram svært mange konkrete forslag til hvordan vi kan styrke lærerrekrutteringen, som kanskje er kjernespørsmålet i forhold til det å styrke kvaliteten og nivået i skolen. Det har vi gjort, knyttet til bl.a. tiltak når det gjelder kompetanseheving. Vi har også noen formuleringer om lønn, som Lærerlaget sa de ikke var helt fornøyd med, men som de mente var et skritt i riktig retning. Der har vi lagt fram en pakke på ganske mange penger for å styrke lærerrekrutteringen, som et nøkkelsvar i forhold til hvordan vi skal få større innsats i forhold til utdanning.

Jan Petersen (H): Det er ikke noen tvil om at selve lærerrekrutteringen er kjernen, og derfor må det være substansielle, skikkelige tiltak som gjør at unge mennesker nå føler tiltro til å gå inn i yrket. Det er det det hele dreier seg om.

Men det er et annet spørsmål som er berørt, som dreier seg om Stoltenbergs uttalelser om skatt, hvor han har bekjent seg til et høyt skattenivå. Sentralbanksjefen kom i forrige uke med en ganske kraftig advarsel mot å tro at man kan skatte seg til velferd. Han advarer mot økninger og peker ikke minst på at det er skattekonkurranse mellom land, og at de land som har satt ned sitt skattenivå, også har greid å tiltrekke seg aktivitet. Men Stoltenberg sender ut de motsatte signaler. Hvis det er snakk om å gi noen fordel på noen områder, må man for all del sørge for å ta igjen på andre områder, slik at man holder et høyt nivå. Det man da fort kan gjøre, er simpelthen å være med på å sage over den grenen man sitter på, på grunn av den internasjonale skattekonkurranse. Betyr det rett og slett at på dette området blir alt ved det gamle i Arbeiderpartiet?

Jens Stoltenberg (A): Først vil jeg takke for at Jan Petersen siterte meg helt riktig. Jeg har gått inn for å ha et fortsatt høyt skattenivå, altså skatt på nivå med det vi har i dag av nasjonalproduktet, mens andre har utlagt det som at jeg har gått inn for et høyere skattenivå. Det har ikke Arbeiderpartiet lagt opp til i sitt program, heller ikke i langtidsprogrammet som vi la fram i 1997.

Når vi forsvarer et høyt skattenivå, er det fordi vi ser at det er store uløste oppgaver f.eks. innenfor skole – som var det forrige spørsmålet. Det koster fort noen milliarder. Vi vet at vi bruker omtrent 5 milliarder kr mer i året bare for å opprettholde folketrygdens ytelser. Vi vet at vi får en aldrende befolkning som vil kreve mer helse og mer omsorg. Da mener vi det simpelthen er uansvarlig, slik Høyre legger opp til, å love omfattende skattelettelser, da blir det mindre penger til velferd. Det er ikke privat nød som er hovedproblemet i Norge i dag, det er mangel på offentlige velferdstjenester som er hovedproblemet.

Det som er Høyres problem, er at de både er for lavere skatter og for å gi mer til de fleste gode formål, og samtidig ønsker de en ansvarlig finanspolitikk. Det går ikke i hop.

Jan Petersen (H): Det som er problemet med Arbeiderpartiets skattepolitikk, er at de ikke har fantasi til å se at et høyt skattenivå går ut over verdiskapingen og på den måten er med på å ta vekk noe av grunnlaget for velferdsstaten. Det er det problemet som ikke minst sentralbanksjefen påpeker.

Men det er et annet viktig område som vi kan gå inn i for å sikre velferden, og det må sørges for flere ressurser både til omsorg og undervisning. Men det man da må gjøre, er å gå inn med ganske klar politikk for å endre offentlig forvaltning og sørge for reformer i det offentlige. Det gjelder f.eks. å få vekk ett av våre tre forvaltningsnivåer, det gjelder færre reguleringer å administrere, det gjelder vilje til å ta på seg færre oppgaver, det gjelder vilje til tjenesteutsetting og privatisering, og det gjelder vilje til – fordi arbeidskraft er et problem – å tillate arbeidsinnvandring. Men på disse områdene sier altså Jens Stoltenberg i sitt tiltredelsesintervju bare at han ønsker flere ansatte i det offentlige, og det er ikke svaret på spørsmålet, for han må ta et oppgjør med særinteresser, som f.eks. viktige fagforeningsinteresser. Er han villig til det?

Jens Stoltenberg (A): Høyre og Jan Petersen er mot flere ansatte i offentlig sektor, men for flere lærere, for flere sykepleiere, for flere leger og for flere ansatte innenfor de fleste offentlige tjenesteområder. Det er der det igjen er litt mangel på samsvar mellom retorikken og handlingen i det Høyre står for.

Og så er det en gammel borgerlig myte at høyt skattenivå fører til lav vekst. Hvis skattene er fornuftig utformet, lave skattesatser på et bredt skattegrunnlag, kan vi få veldig sterk vekst med et skattenivå på det nivået vi har i Norge i dag. Nå er f.eks. Sverige fremhevet som et av de fremste IT-land i verden, et av de land som virkelig har greid å få fart i sin IT-industri. Det er jo slik at Sverige har høyere skattenivå enn Norge. Finland fremheves som et utmerket land – Nokia, en fantastisk bedrift, en fantastisk nyskapning, alt det Høyre gjerne vil ha i Norge. Finland har like høye skatter som Norge. Så det er en veldig merkelig økonomisk teori og dårlig økonomisk empiri å si at et godt høyt skattesystem fører til lav vekst – tvert imot.

Presidenten: Neste replikk er fra Johan J. Jakobsen.

Johan J. Jakobsen (Sp): La meg for ordens skyld opplyse at jeg for min del for lengst har gratulert Jens Stoltenberg med den nye verdigheten.

Jeg la merke til at Stoltenberg i sitt innlegg la vekt på mulighetene for å samarbeide om velferdsoppgavene med sentrumspartiene, og han nevnte helt konkret utjevningsmeldingen. En viktig del av utjevningsstrategien går bl.a. på dette med rettferdig beskatning, sosialt nettverk og boligbygging – for å nevne noen enkelte saker. Dette er saker som også er knyttet til budsjettet som vi skal behandle til høsten, og da blir det et interessant spørsmål: Er det slik at Arbeiderpartiet også til høsten er innstilt på å akseptere kontantstøtten som et grunnlag for forhandlinger om et eventuelt budsjett? Og så ber jeg om at statsministerkandidaten for Arbeiderpartiet ikke tar det ille opp at det lå implisitt i spørsmålet at det er Gudmund Restad som skal legge fram budsjettet til høsten.

Jens Stoltenberg (A): Først er det opp til Regjeringen å avgjøre om denne gasskraftsaken blir et problem for Regjeringen. Vi har lagt fram vår politikk, og det er Regjeringen som har tatt opp regjeringsspørsmålet.

Når det gjelder om vi kan akseptere kontantstøtten som et grunnlag for forhandlinger, er svaret ja, i den forstand at det gjorde vi i fjor høst, og det har vi vært åpne for å gjøre igjen, hvis vi får gjennomslag for andre viktige deler av vår politikk. For eksempel var det slik at når vi kunne akseptere kontantstøtten i fjor høst, hang det sammen med at vi fikk mer til kommunene, mer til helse, mer til omsorg, men også at vi faktisk fikk lavere skatt på de laveste arbeidsinntektene, både fordi det kan bidra til mer rettferdig fordeling og fordi vi tror at det kan bidra til en mer dynamisk økonomi eller faktisk øke tilbudet av arbeidskraft, som er noe av det som nå er viktigst i norsk økonomi.

Johan J. Jakobsen (Sp): For å bringe oss tilbake til den aktuelle saken som opptar de fleste i Stortinget i dag, nemlig spørsmålet om bygging av gasskraftverk: Problemet med Arbeiderpartiets standpunkt er at det ennå ikke er etablert et internasjonalt kvotesystem. Det vil ennå ta ganske mange år før det er aktuelt. Men så vil jeg minne Stoltenberg på at da Regjeringen la fram sin Kyoto-melding, var Arbeiderpartiet og Stoltenberg i innstillingen til denne meldingen positive til et nasjonalt kvotesystem i påvente av et internasjonalt system. Mitt spørsmål til Arbeiderpartiets parlamentariske leder blir derfor: Er Jens Stoltenberg fortsatt positiv til at det blir etablert et slikt nasjonalt kvotesystem som kan gjøres operativt fra årsskiftet 2001-2002?

Jens Stoltenberg (A): Først vil jeg komme med en betraktning, og det er at Arbeiderpartiet har vært tilhenger av kvoter, de såkalte Kyoto-mekanismene, som går ut på at land kan gå sammen om å gjennomføre utslippsreduksjoner, helt siden Kyoto-prosessen og Rio-konferansen startet på slutten av 1980-tallet/begynnelsen av 1990-tallet. Da var sentrumspartiene mot det. De mente det nærmest var umoralsk at man skulle investere i rensetiltak i andre land og på den måten kunne gjennomføre sine miljøforpliktelser gjennom å kjøpe kvoter fra andre land. Det var altså Senterpartiet direkte motstander av. Nå gjør de dette med kvoter til hovedpoenget i sin klimapolitikk, og det er vi veldig glad for, det er en oppfølging av Arbeiderpartiets politikk, akkurat som satsing på CO2-frie gasskraftverk også er en flott snuoperasjon fra sentrum og oppfølging av Arbeiderpartiets politikk. Vi mener nøyaktig det samme om kvoter nå som i fjor, i motsetning til sentrum, og det betyr at vi er for det nasjonale kvotesystemet slik det er beskrevet, bl.a. ved at det må knyttes til et internasjonalt system.

Presidenten: Neste replikant er Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Det ligger to saker i Stortinget nå som kan føre til regjeringskrise i løpet av ganske kort tid. Jeg skal ikke spørre Stoltenberg om innholdet i gasskraftverksaken – der tror jeg ikke det kan bringes noe nytt til torgs – men jeg har lyst til å spørre ham om hvorfor Arbeiderpartiet kjører gasskraftverksaken så hardt som de gjør, i allianse med Høyre. Og når det gjelder den andre saken, nemlig saken om IT-Fornebu: Hvorfor kjører Arbeiderpartiet den saken så hardt som de gjør, i allianse med Fremskrittspartiet? Hvis det skulle bli regjeringskrise på noen av disse sakene, oppnår Arbeiderpartiet ingen annen situasjon enn den som førte til at Jagland gikk av i 1997, nemlig en uholdbar parlamentarisk situasjon der det til stadighet ble flertall mot Regjeringens politikk. Den store sporten her i huset, det spørsmålet både Høyre og Fremskrittspartiet stilte seg hver morgen, var: Hvordan kan vi påføre Regjeringen et nederlag i dag?

Jens Stoltenberg (A): Når vi har lagt fram de forslagene og stått på de standpunktene vi har gjort i gasskraftsaken og IT Fornebu-saken, er jo det fordi vi på den måten får flertall for det vi mener er best politikk, best politikk for å fremme norsk informasjonsteknologi og best politikk for å redusere de totale utslippene av klimagasser. Det er altså dokumentert at det blir lavere utslipp ved å redusere importen fra våre naboland. Dette må vi gjøre fordi vi står for den politikken.

Så er det jo slik at det er andre som bringer opp regjeringsspørsmålet. Men mitt inntrykk er at Regjeringen er veldig opptatt av å sitte. Regjeringen har godtatt nederlag på veterinæravtalen – som mange i regjeringspartiene mente var en trussel mot folkehelsen, de har godtatt nederlag på Schengen-avtalen, som de mente kunne fremme kriminalitet og narkotikaomsetning, de har godtatt nederlag på bankstrukturen, som de mener er helt omvendt av det de opprinnelig foreslo, de har godtatt nederlag på skytefelt og på Øvre Otta, som de mente var dramatiske miljøinngrep. Og da regner jeg med at de også kan godta et nederlag til.

Kristin Halvorsen (SV): Det er nettopp denne logikken som gjør at det er umulig å danne et fornuftig flertall i denne stortingssalen så en kan gå løs på noen av de viktige, langsiktige oppgavene vi må jobbe med i norsk politikk. Hvis Arbeiderpartiet fortsetter å ha den holdningen at vi vedtar det vi mener, og så hanker vi inn støtte fra Fremskrittspartiet i den ene saken, fra Høyre i den andre saken og fra sentrumsregjeringen i den tredje saken, da er vi i nøyaktig samme situasjon som i 1997. Og miljøpolitikken er et kjernepunkt her for om det fins et samarbeidsgrunnlag mellom sentrum og SV på den ene siden og Arbeiderpartiet på den andre siden.

Derfor må mitt neste spørsmål være: Er Stoltenberg enig med Jagland i at det som hadde vært mest forutsigbart og best i forhold til å planlegge langsiktig, var en sentrum-venstreallianse i norsk politikk som kunne samarbeide om de store linjene innenfor en fireårsperiode?

Jens Stoltenberg (A): Jeg er enig med Jagland – også i det spørsmålet.

Jeg har jo sagt at jeg tror det er mellom sentrum og Arbeiderpartiet vi kan finne de beste løsningene. Men det kan jo ikke innebære at vi skal utslette vår politikk på de områdene hvor vi har standpunkter som avviker fra hverandre, som f.eks. kontantstøtte eller gasskraft. Det er jo først når vi setter oss ned og eventuelt skal diskutere et samarbeid, at vi må håndtere de sakene. Og hvis sentrum faktisk ønsket samarbeid om disse spørsmålene, noe jeg gjerne hadde vært med på å diskutere og hatt samtaler om – det er feil å si at vi har avvist alle samtaler, for vi har samtalt opptil flere ganger – så burde man ha tatt kontakt før man tok beslutningen. Regjeringen tok jo i juni 1999 en forvaltningsmessig beslutning av stor politisk og prinsipiell karakter uten å gjøre noe forsøk på å undersøke hva Stortinget mente. Og det mener jeg ikke er en samarbeidsinvitt, det er det direkte motsatte. Hvis Regjeringen da hadde kommet til Stortinget, som en så smal mindretallsregjering selvfølgelig burde gjort i en så viktig sak, kunne vi hatt en fornuftig dialog om det. Det valgte Regjeringen ikke å gjøre.

Så er det også feil at vi ikke har villet samtale med dem nå. Vi samtaler gjerne, f.eks. om satsing på CO2-fri gasskraft.

Presidenten: Neste replikant er Gunnar Kvassheim.

Gunnar Kvassheim (V): Jens Stoltenberg gjør et stort poeng av at Regjeringen angivelig blir styrt av Stortinget fra sak til sak. Statsministeren har på en god måte dokumentert at det ikke er tilfellet. Han har vist at Regjeringen leverer resultater, og Stoltenberg sa i sitt innlegg i dag at aldri før har vanlige folk i Norge hatt det så godt som nå – altså etter to og et halvt år med sentrumsregjeringens styre.

Men Stoltenberg har rett i at på noen områder går Regjeringen på nederlag, bl.a. gjelder det saker som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sammen finner løsninger på. Det var tilfellet da Regjeringen foreslo en liberalisering av ordningen med arbeidsinnvandring, en ordning mange småbedrifter ønsker. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har hindret en slik liberalisering.

Nå hører vi at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet i takt er i ferd med å skifte syn. Spørsmålet mitt er om Stoltenberg er tilfreds med at det er sammen med Fremskrittspartiet hans parti skal finne løsning i denne type spørsmål.

Jens Stoltenberg (A): Man kan si mye om sentrumsregjeringen – og spesielt om Regjeringens minste parti, Venstre – men selvbildet er det ikke noe galt med, det er på ethvert tidspunkt opphøyd. Jeg skal ikke si mer om det.

Så til spørsmålet om arbeidsinnvandring. Her kan jeg komme med en nyhet til representanten Kvassheim, og det er at Arbeiderpartiet på sitt gruppemøte i dag har gått inn for de omlegginger og justeringer når det gjelder regulering av arbeidsinnvandring som Regjeringen har foreslått, da vi mener det er riktige tiltak fordi de bidrar til å lette forholdene for dem som ønsker å komme til Norge, og fordi en del norske bedrifter, f.eks. innenfor informasjonsbransjen, trenger det. I tillegg er det et nytt eksempel på at vi ønsker samarbeid, at vi ønsker dialog – og altså på mange områder støtter sentrumsregjeringen.

Gunnar Kvassheim (V): Jeg hadde bestemt meg for å være veldig forsiktig med selvrosen, derfor nøyde jeg meg med å ta til inntekt den formuleringen som Stoltenberg selv mente betegnet situasjonen i det norske samfunnet i dag.

Når det gjelder arbeidsinnvandring, har jeg registrert den endringen som Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet nå foretar samtidig. Men mitt spørsmål var om det ikke var naturlig for Arbeiderpartiet på dette området å søke de liberale løsningene sammen med sentrumsregjeringen, og samtidig som sentrumsregjeringen fremmer slike forslag. Det kunne også hatt den hyggelige bieffekt at det antallet nederlag som Stoltenberg er så bekymret over, hadde blitt redusert.

Og så til slutt: Arbeiderpartiet har når det gjelder bedriftsbeskatning, hatt én type synspunkt før valg og en type synspunkt etter valg. Det som kunne vært interessant å få vite nå, var om statsministerkandidat Stoltenberg ønsker å fjerne aksjerabatten, ønsker å innskjerpe delingsmodellen og ønsker å endre regimet for rederibeskatningen.

Jens Stoltenberg (A): Først når det gjelder arbeidsinnvandring: Det er jo ikke slik at vi var mot disse forslagene da dette var oppe for et år siden, for da var det nemlig ikke forslag, da var det noen generelle betraktninger i en stortingsmelding – og vi reserverte oss mot de rent generelle betraktningene. Da de konkrete forslagene kom, støttet vi dem. Jeg var med i mange debatter i fjor hvor jeg understreket at de konkrete forslagene som var lagt fram for en arbeidsgruppe, var vi åpne for å vurdere. Så her er det sammenhengende logikk hele veien.

Når det gjelder bedriftsbeskatning, vil jeg bare si følgende: Den største skattetrusselen mot norske småbedrifter er sentrumsregjeringen, for den viktigste bedriftsskatten er skatten på alminnelig inntekt, det Regjeringen kaller kapitalskatt, men som altså er den skatten alle norske bedrifter betaler, og som på en måte er bærebjelken, hovedgrepet i skattereformen – 28 pst. flat skatt på overskudd på småbedrifter. Det har dere gang på gang foreslått å øke. Regnet i kroner er det en dramatisk mye større skatteøkning enn de skattehullene vi ønsker å tette når det gjelder delingsmodell og rederiskatt, som altså er hull som de rike kan benytte seg av, mens småbedriftene rammes av Venstres brutale skattepolitikk. (Munterhet i salen)

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg må si Arbeiderpartiets nye parlamentariske leder forbauser meg ganske kraftig i denne debatten.

I sitt hovedinnlegg, og særlig i sin replikk til statsministeren, sabler han Regjeringen nord og ned og fremstiller det omtrent som en fare for samfunnet at vi har en så svak regjering, med så svakt grunnlag, og som er til de grader håpløs. Etterpå bedyrer han at han ikke på noen måte er på regjeringsjakt. Etter det han sa i sitt replikkordskifte til statsministeren, burde Jens Stoltenberg i realiteten ha plikt til å være på regjeringsjakt, det burde være en plikt han påtok seg for å fjerne den regjeringen som han sier er til de grader håpløs for samfunnet. Så her henger det ikke mye på greip det å ha en tanke som er logisk sammen med en annen.

Fremskrittspartiet kommer til å fortsette å hamre løs på nøyaktig de samme sakene som vi tror vanlige folk i dette land er sterkt opptatt av i sitt dagligliv. Jens Stoltenberg harselerer med oss på en litt ovenfra og nedad måte fordi vi vil bruke mer penger til våre regional-, sentral- og lokalsykehus, hvor direktørene nå bruker altfor mye tid på å vurdere hvordan de skal få budsjettene til å gå i hop, hvem de skal si opp og hvem de eventuelt skal si nei til å ta imot som pasienter. Det hadde vært bedre om de kunne konsentrere seg om å produsere mest mulig helsetjenester til beste for befolkningen. Man kunne også få omgjort en del av de stillingene som er deltidsstillinger på grunn av mangel på penger, for mangel på penger er ikke det som for tiden preger den norske stat. Tvert om har vi aldri hatt så god økonomi, og da burde først og fremst pleietrengende eldre og syke mennesker vite at vi vil gjøre hva som står i vår makt for at de skal få den nødvendige hjelp, eventuelt ved å importere både sykehustjenester og eldreomsorgstjenester.

Vi vet at vanlige folk er opptatt av å få ned kriminaliteten. Man ser gjengkriminaliteten. Vi vet at mange har en utrygghetsfølelse. På tross av det stemmer de øvrige partiene imot forslag etter forslag fra Fremskrittspartiet om å styrke politiet. Bare for noen dager siden stemte de imot et forslag om strengere straffer for gjengangerkriminelle, noe som ville hindret dem i å komme ut og begå ny kriminalitet. Vi kommer til å fortsette å mase om kamp mot kriminalitet, selv om vi av enkelte av våre konkurrenter blir latterliggjort.

Vi kommer til å fortsette å snakke for en mer fornuftig og realistisk flyktning- og innvandringspolitikk til tross for forsøk på å skremme oss til taushet i denne saken. Det er rekord når det gjelder asylsøkere til Norge. Det er store problemer med bosetting, og det er store problemer med integrering. Selv om de andre ikke ser vanskelighetene, så gjør vi det. Og vi er faktisk helt enig i at det er blitt et nytt problem. Vi er enig med Gunnar Prestegård, Kristelig Folkepartis mangeårige politiker i Oslo, som når det gjelder søknad om bønnerop fra minareter ved moskeene, sier følgende:

«Det er ikke ønskelig at muslimer kaller til bønn over hele byen. Jeg er for religionsfrihet, men vi må bevare de kristne verdier som det norske samfunn er bygget på. Ethvert samfunn har sitt særpreg, det norske er preget av kristendommen. Bønnerop virker forstyrrende på kristne tradisjoner.»

Andre tar dette som et støyproblem, uten å se den utfordringen dette innebærer overfor de verdier jeg faktisk trodde statsministeren bygde sitt politiske virke på. Selvsagt skal vi ha respekt for andre. Selvsagt skal vi ha religionsfrihet. Men det er skuffende å være vitne til at Regjeringen og Kristelig Folkeparti ikke ser den utfordringen som det som enkelte kristne ledere kaller fremveksten av islam og islamske holdninger i Norge, er for det norske samfunn.

Og så til slutt når det gjelder gasskraftdebatten: Det skulle ikke vært noe vanskelig å få lønnsom vindkraftproduksjon i Norge. Hvis bare staten, slik som nå regjeringspartiene og SV legger opp til, dekker kostnadene ved etableringen av investeringen, dekker en del utgifter og lar det være igjen et omtrent gratis anlegg til noen andre, da blir det lønnsomt. Dette er ren subsidiering, og de pengene som man fra regjeringspartienes side ønsker å bruke på dette, kunne gått til flere sykehussenger og flere eldreomsorgsplasser. Det hadde vært å foretrekke.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Jeg mener at en av de viktigste oppgavene vi står overfor som nasjon, er å skape toleranse og et mangfold der vi får fram det beste i hverandre, og da må vi også akseptere at folk har ulik religion, ulik kulturell bakgrunn og bor i Norge. Det er jo ikke spørsmål om vi skal ha mennesker med annen hudfarge og annen religion i Norge, men det er spørsmål om hvordan vi skal leve sammen. De holdningene Carl I. Hagen gir uttrykk for, er holdninger som skaper konflikter, motsetninger, og øker problemene med innvandring – de reduseres ikke ved at man gir uttrykk for at det er et støyproblem å ha bønnerop fra minareter.

Det er klart at alt må reguleres, man må ta hensyn til privatlivets fred – det skjønner alle. Men det er altså slik, ifølge Mellomkirkelig Råd, at i flere muslimske land, f.eks. i Syria og Egypt, får kirkeklokkene ringe i kristne kirker. Og hvis vi da skulle være nærmest prinsipielt motstandere av bønnerop, ville det være uttrykk for en intoleranse som fremmer problemer og konflikter mellom folkegrupper i Norge.

Carl I. Hagen (Frp): Når det gjelder dette med støy, så er ikke det min argumentasjon, det har vært Regjeringens argumentasjon. Regjeringen har behandlet dette mer etter støyproblematikken enn etter det religiøse innhold i bønneropene. Og det at man over Oslo fra minareter på de over 20 moskeer etter hvert fem ganger i døgnet, som de kommer til å søke om, skal rope at de vantros barn skal bli farløse, de vantro kvinnene skal bli enker – og for muslimer er de vantro ifølge Koranen de kristne og jøder – har ingenting med å vise toleranse å gjøre. Vi skal være tolerante, slik som kristendommen tar til orde for, men som islam ikke tar til orde for. Men det å legge forholdene slik til rette at vi endrer vårt samfunn, er å være misforstått tolerant. Det er å be om alvorlige problemer om 20–30 år, istedenfor å prøve å hindre dem fra å komme gjennom å ha en fast holdning og slå fast hvilke verdier vi bygger dette landet på, og at de som er kommet hit, får tilpasse seg våre lover og regler og skikk og bruk.

Jens Stoltenberg (A): Betyr det da at Carl I. Hagen mener at det ville vært helt akseptabelt om f.eks. Egypt eller Syria begynte å nekte kirker å ringe med kirkeklokker i de landene fordi de altså ikke aksepterer det?

Nå vil jeg faktisk være enig med Hagen i én ting, og det er at Regjeringen hadde en svært uheldig håndtering av dette i utgangspunktet, for da hadde jo kirkeministeren noe av den samme argumentasjonen som Carl I. Hagen, men han kom seg etter hvert.

Så vil jeg ta opp et annet spørsmål. Representanten Hagen mente at enhver statsministerkandidat nærmest hadde som plikt på ethvert tidspunkt å prøve å avsette Regjeringen. Nå mener jeg at det viktigste er valg – det er der man faktisk avgjør hva slags storting vi skal ha, og det er der vi også burde velge hvem som skal være statsminister. Men jeg har oppfattet at Carl I. Hagen og jeg nå har fått noe felles, siden landsstyret i Fremskrittspartiet har utnevnt Carl I. Hagen til statsministerkandidat. Da er det også slik at han har som plikt på ethvert tidspunkt å prøve å felle sentrumsregjeringen. Mitt inntrykk er at han driver med det motsatte.

Carl I. Hagen (Frp): Først til muslimske land og forholdet til kirkeklokker. Jeg vil gjerne få lov til å understreke at det er ganske mange av de muslimske land som legger betydelige hindringer i veien for dem som er kristne, det er forfølgelse av kristne i mange muslimske land. Men det er forskjell på et ringesignal, klokkesignal, og det å rope ut en bønn. Det er nettopp det samme som vi har prøvd å hindre i KRL-faget i skolen, at det skal være forkynnelse. Det er forkynnelse som ropes ut fra minaretene om man i tillegg roper at man ønsker at de vantro, altså de kristne som bor i dette landet, skal bli farløse. Det er en ganske sterk holdning.

Og så til det siste: Forskjellen på statsministerkandidat Stoltenberg og statsministerkandidat Hagen er at Hagen ikke har rettet den knusende kritikk mot den sittende regjering som statsministerkandidat Stoltenberg har gjort. Det er den store forskjellen. Det er ingen grunn til at jeg før valget i 2001 skal gjøre noe, for jeg ønsker at den sittende regjering skal fortsette. Men Stoltenberg har altså sagt det stikk motsatte når han karakteriserer Regjeringen.

Presidenten: Neste replikant er Einar Steensnæs.

Einar Steensnæs (KrF): Jeg får vel starte med å gratulere Hagen som Fremskrittspartiets statsministerkandidat. Ettersom Fremskrittspartiet er landets nest største parti, synes jeg ikke det er noe unaturlig. Men nå har jeg forstått at statsministerkandidaten også kaller Kristelig Folkeparti til regjeringsbordet, og da stusset jeg nok atskillig. Jeg var glad for det kristne verdigrunnlaget som Carl I. Hagen nå markerte som grunnlag for sitt parti og for den regjering han måtte danne i en usikker fremtid, men jeg vil nok anbefale Carl I. Hagen – hvis han skal tale til misjonsfolket og til kristenfolket – å interessere seg mer for den internasjonale rettferdigheten, for det arbeidet som gjøres på misjonsmarken, for den betydelige bistanden som Norge bidrar til, og hvor Carl I. Hagens parti aldri i denne sal har bidratt til den internasjonale solidariteten som vi anser som så viktig, med vern av svake grupper og en rettferdig fordelingspolitikk. På alle disse områdene er de kristne gruppene og misjonsfolket meget engasjert. Herr Hagens parti har så langt ikke vist noe engasjement.

Carl I. Hagen (Frp): Først til det første: Det er fremtiden etter 2001 som Fremskrittspartiet er opptatt av. Og vi synes faktisk at etter hvert som det er flere som er noe urolige over svake mindretallsregjeringer, lite forutsigbarhet og mangel på faste forhold, bør ansvarlige politikere på lang sikt også ha i tankene at dersom velgeroppslutningen gjør det mulig, må tradisjonelle borgerlige partier være innstilt på å samtale etter et valg hvis det skulle være et flertall av f.eks. partier som Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet – og Venstre hvis det er nødvendig for å få flertall. Da ville det være naturlig at de kom sammen og undersøkte muligheten for å finne frem til en politisk plattform for en flertallsregjering.

Det er nøkkelordet for oss – flertallsregjering. Det er det vi har sagt at vi er rede til å ta ansvar for deltakelse i. Det ville skape forutsigbare forhold. Det er noe helt annet enn det vi har når vi har mindretallsregjeringer.

Einar Steensnæs (KrF): Jeg merket meg at Hagen ikke svarte på mitt spørsmål. Jeg vil gjerne være veldig konkret, og spør: Er det slik – siden Fremskrittspartiet og Hagen nå kaller Kristelig Folkeparti til et eventuelt regjeringssamarbeid – at Fremskrittspartiet har lagt om kursen og har en helt annen politikk når det gjelder bistandsarbeid, når det gjelder asyl- og flyktningpolitikken, når det gjelder miljøpolitikken, fordelingspolitikken, vern av svake grupper, alkoholpolitikken og distriktspolitikken?

Carl I. Hagen (Frp): Jeg kan svare klart: Vi utformer selv vår politikk, og vi har ingen planer om å endre den på vesentlige områder. Vi vil selvsagt ha vår programbehandling, hvor dette skal gås igjennom for å se om det fortsatt er aktuelt, om det er ny informasjon. Men vi har ingen planer om det, og vi forventer heller ikke at andre partier har det. Så vidt meg bekjent, forhandlet nå sist tre partier på Voksenåsen, hvor alle måtte gi og ta. Og vi er innstilt på at i slike forhandlinger må man gi og ta, basert på det valgresultatet man har, med andre ord at de små partier ikke må få så mye gjennomslag som de større partier. Det er demokratisk tenkning.

Når det gjelder det foregående spørsmål, som jeg ikke rakk å svare på, konstaterer jeg at vi har forskjellig politikk. Men jeg konstaterer at dette med misjonering og det å overbevise andre om kristendommen, er noe man nå etter hvert i Kristelig Folkeparti har lagt til side når det gjelder forholdene i eget land, og hvor man heller snakker toleranse og åpner for den kanskje største konkurrenten, den islamske religion. Og vi har biskoper som også legger forholdene til rette for det.

Johan J. Jakobsen (Sp): Vi har nå fått presentert Fremskrittspartiet som regjeringsparti, og vi hørte for en stund siden at Carl I. Hagen på et møte formanet sine partifeller om at det å være regjeringsparti krevde en noe annen stil, mindre overdrivelse, eller større ansvarlighet, mindre populisme. Da blir det interessant å få vite av Hagen hvilke endringer vi andre vil komme til å kunne registrere når det gjelder det – skal vi kalle det – varslede hamskiftet i Fremskrittspartiet. Hvilke endringer av politisk karakter og hvilke endringer i form kan vi forvente? På hvilken måte vil vi i Stortinget kunne merke på bakgrunn av Hagens formaning til partifellene at Fremskrittspartiet nå har blitt regjeringsparti – kandidat?

Carl I. Hagen (Frp): Jeg trodde jeg skulle få gleden av å si at der var Jakobsen litt tidlig ute (munterhet i salen) – det er kandidat.

Jeg tror ikke Jakobsen eller noen andre i utgangspunktet kommer til å merke noen forskjell, fordi i de senere år har Fremskrittspartiet opptrådt meget ryddig, ansvarlig og seriøst, og det kommer vi til å fortsette med. Vi skal ha den samme klare tale, de samme klare løsninger og av og til også faktisk enkle løsninger. Det er bedre med enkle løsninger som virker, enn kompliserte løsninger som ikke virker. Men det jeg sa, det står jeg ved. Det er at vi er også helt bevisst på at hvis man er med i en regjering, en flertallsregjering, så får man ikke gjennomført hele sin politikk. Da må man også forsvare de deler som man måtte la andre deltagende partier få gjennom. Jeg synes det er viktig at hele Fremskrittspartiets bevegelse med over 10 000 medlemmer og over 1 000 folkevalgte er klar over de konsekvensene en endring vil kunne medføre i det daglige. Det vil vi da også forberede dem på, og jeg håper at det blir møtt med ros fra Jakobsens side.

Presidenten: Neste replikant er Gunnar Kvassheim.

Gunnar Kvassheim (V): Arbeiderpartiets nye parlamentariske leder har blitt hilst velkommen av nestlederen i Fremskrittspartiet, som mener det er på tide at Arbeiderpartiet overtar regjeringsmakten. Carl I. Hagen har for sin del sagt at han regner med at skiftet av parlamentarisk leder fører til mer gjennomslag for fremskrittspartipolitikk. Det er mulig at Hagen har hentet inspirasjon fra miljøpolitikken, som har vært Jens Stoltenberg sitt ansvarsområde, for der har Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet sammen funnet løsning på store spørsmål, i konfrontasjon med miljøbevegelsen. Det kunne vært fristende å spørre etter at Hagen har hørt Stoltenberg i dagens debatt, om lysten på et regjeringsskifte har økt, og om han kan konkretisere de områder som han regner med at Fremskrittspartiet får større gjennomslag på etter at Arbeiderpartiet har skiftet parlamentarisk leder.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har uttalt det håp – det håp – at Jens Stoltenberg ville modernisere Det norske Arbeiderparti, på lik linje med det statsminister Blair gjorde med arbeiderpartiet i England. Håpet er nok betraktelig redusert de siste dager, og etter det Stoltenberg i dag har gitt uttrykk for, er det ytterligere redusert. Dette har imidlertid ingenting med hvorledes vi ser på regjeringsspørsmål, å gjøre. Vi konstaterer at slik Stortinget er sammensatt i denne stortingsperiode, har vi intet ønske om noen endring når det gjelder regjering. Vi i Fremskrittspartiet er godt fornøyd med at vi har en regjering som lojalt gjennomfører de vedtak som Stortingets flertall måtte treffe i den enkelte sak, uavhengig av hvilke partier som har stemt for og imot vedtakene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Einar Steensnæs (KrF): I Vårt Land i forgårs ble jeg utfordret av Reiulf Steen til debatt om følgende spørsmål:

«Er ikke tiden inne til å samle omkring en felles politikk de ideologiske retningene i vårt folk som kommer til uttrykk i henholdsvis den kristensosiale, den sosialdemokratiske og den sosialliberale tenkemåten»?

I dag har Jens Stoltenberg kommet med en lignende invitasjon, selv om jeg fremdeles er usikker på innholdet og substansen i invitasjonen. Jeg forstår Steen dithen at han mener at kristendemokratisk politikk og sosialdemokratiet har fellesberøringspunkter som i større grad burde avleires i felles politikk, og kanskje også i felles politiske initiativ. Det kan vi gjerne debattere, for det finnes viktige felles berøringspunkter. Noe av utfordringen med en slik debatt er imidlertid at Arbeiderpartiet på mange områder fremdeles synes å henge igjen i tradisjonell sosialdemokratisk tankegang og ennå ikke har gjennomført den samme grad av fornyelse som søsterpartiet i England, som er utgangspunktet for Steens refleksjoner. I stedet for fleksibilitet og individuell tilpasning kjører partiet gjerne en gammeldags kollektivistisk politikk, som vi f.eks. har sett i kontantstøttesaken. Viktige forvalterprinsipper i miljøpolitikken blir sviktet av partiets fremste talspersoner, under press fra ulike interessegrupper. Ja, vi opplever at ledende arbeiderpartipolitikere, som tidligere med engasjement og overbevisning stilte opp for miljøet og en forsvarlig ressursforvaltning, plutselig snur trill rundt og blir de ivrigste forsvarere av det motsatte syn. I stedet for tilnærming til en felles oppfatning om f.eks. familiepolitikk og miljøpolitikk velger altså Arbeiderpartiet konfrontasjon. Det blir det dessverre lite dialog av.

Vi kan se tilbake på et århundre preget av betydelig materiell velferd og framgang. Ved inngangen til et nytt århundre kan vi konstatere at statsfinansene er i god skikk. Regjeringen har gjennomført et vellykket inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet og dermed lagt grunnlaget for en solid og stabil nasjonal økonomi med god kontroll på lønns- og prisutviklingen. Store grupper av befolkningen kan forvente ytterligere økning i levestandard. Dette vil også gjøre det lettere å rette offentlige virkemidler i sterkere grad inn mot udekkede behov innen tjenesteyting og for de grupper som har blitt hengende etter i inntektsutviklingen, og som derfor kan ha særskilt behov for fellesskapets hjelp og støtte. Helseministeren og sosialministeren har gjort en meget god jobb med å satse på en omfattende utbygging av omsorgs-, pleie- og behandlingstilbudene, men ennå gjenstår det å dekke store ressurskrevende behov. Da må vi også tilrettelegge for at det skapes verdier i samfunnet som kan sikre velferden og arbeidsplassene. Stabile rammevilkår, satsing på utdanning, forskning og informasjonsteknologi er viktige forutsetninger for å lykkes. Dette er i tråd med Regjeringens egne prioriteringer.

Vår rikdom, vår solide nasjonaløkonomi og høye levestandard legger imidlertid også på oss en moralsk, solidarisk forpliktelse til å bidra for å lindre nød og redusere fattigdommen i utviklingslandene. Vi må derfor fullføre opptrappingsplanen for bistanden og gjennomføre gjeldsletteplanen.

Det nye århundret stiller oss overfor store utfordringer, også når det gjelder forventningen om å dekke nye materielle behov. Men kanskje de sterkeste og klareste utfordringene vil være å skaffe rom for fellesskapsverdiene, for kulturen og for de åndelige verdiene. Utfordringen består ikke bare i å bygge norske hus, men også å sørge for livet mellom husene. Norge er et godt land å leve i. Vi kan gjøre det enda bedre ved å tilføre samfunnet større trygghet, mer menneskelig varme og mer medmenneskelighet. Vi har mye å være takknemlig for, men vi har også mye å ta fatt på ved terskelen av et nytt århundre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): I dag sier sentrum og Arbeiderpartiet mye pent om hverandre generelt; og så er vi uenige i de mest aktuelle sakene.

Jeg er helt enig med Steensnæs i at det er mye felles tankegods mellom sentrum og Arbeiderpartiet, mellom den kristne tenkningen og den sosialdemokratiske tenkingen. Det gjelder f.eks. fordeling, det gjelder sterke velferdsordninger og det gjelder ikke minst det internasjonale perspektivet – fattigdomsproblemet. Men så opplever jeg at man er litt forurettet i sentrum fordi Arbeiderpartiet går inn i et flertall på ett område, på energipolitikken, og får gjennomslag for det vi er for, nemlig å ta i bruk gass for å redusere de totale klimagassutslippene. Så sier man at fordi Arbeiderpartiet gjør det, ødelegger vi samarbeidet på alle de andre områdene. Det er en logikk jeg ikke helt forstår. Jeg mener det må være mulig å akseptere at selv om det er mye felles tankegods på mange viktige områder, er det også uenighet på noen enkeltområder, som f.eks. innen deler av energipolitikken, og slik det er f.eks. om kontantstøtten. Men det bør ikke forhindre oss fra å samarbeide om alt vi er enige om.

Einar Steensnæs (KrF): Det siste er jeg helt enig i. Det er to ting som gjør dette problematisk. Det ene er at vi har tatt på alvor de formuleringer som Arbeiderpartiet har nedfelt både i sitt eget program og i det bakgrunnsnotatet som jeg har studert meget nøye, og som var grunnlaget for Arbeiderpartiets stortingsgruppe da de gikk inn for gasskraftverk. Der er det nedfelt miljøprinsipper som sentrumspartiene er meget enig i, og vi kan ikke skjønne hvordan en finner en logisk sammenheng mellom disse viktige miljøprinsipper på den ene siden og beslutningen om å bygge disse sterkt forurensende gasskraftverkene på den andre siden. Det andre er at når Arbeiderpartiet skal føre sin politikk, aksepterer vi fullt ut at de gir uttrykk for det i en innstilling, men vi er opptatt av at en gjør det på en slik måte at det ikke skaper tvil, om at Arbeiderpartiet har en underliggende agenda som ikke dreier seg om miljøpolitikk, som ikke dreier seg om gasskraftverk, men som dreier seg om hvem som skal styre landet. Det er der det er skapt alvorlig tvil, for vi finner ikke troverdighet og sammenheng i Arbeiderpartiets argumentasjon og innstilling.

Jens Stoltenberg (A): Arbeiderpartiet har ingen underliggende agenda. Vi har én dagsorden, og det er å få flertall for vår politikk på et viktig område for oss, hvor vi mener at vår løsning er vesentlig mer miljøvennlig enn Regjeringens løsning. Derfor er det fullt samsvar mellom våre miljøprinsipper og de konkrete forslagene vi har. For Regjeringens alternativ er ikke CO2-fri gasskraft, det aner vi ikke når vi får. Regjeringens alternativ, slik det står nedfelt i energimeldingen, er mer import. I meldingen er heller ikke CO2-fri gasskraft nevnt med et eneste ord, i hvert fall ikke satsing på det.

Før øvrig mener jeg at det ville være en fordel om sentrumspartiene nå snart sluttet å tolke våre vedtak. Det er slik at det har vært et flertall og et mindretall i Arbeiderpartiet. Mindretallet har vært mot å sette i gang bygging av gasskraftverk. Det stemte mot disse vedtakene som dere mener egentlig sier nei til det flertallet sa ja til. Jeg tror dere bør konsentrere dere om egne vedtak og egen politikk, og så overlate til Arbeiderpartiet å forklare hva som er meningen med våre vedtak.

Einar Steensnæs (KrF): Det som er problemet med Arbeiderpartiets standpunkt, er måten en gjennomfører dette på – å velge form i innstillingen. Stoltenberg vet meget godt at det er ikke økonomi og grunnlag for å bygge noe gasskraftverk i dag. Ingen selskaper som baserer sin virksomhet på kommersielt grunnlag, altså på en økonomisk forsvarlig drift, vil i dag sette i gang bygging av et gasskraftverk. Derfor skjønner vi ikke den hasten Arbeiderpartiet har med i detalj å instruere Regjeringen, punkt for punkt, om hvordan dette skal gjennomføres. Etter vårt syn har vi tid til å vente på at ny miljøvennlig teknologi kan være tilgjengelig, slik at den dagen det kommersielt er mulig å bygge et gasskraftverk, har vi teknologi som gjør at gasskraftverkene ikke har de problemene ved seg som de gasskraftverkene Jens Stoltenberg, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vil bygge.

Jens Stoltenberg (A): Jeg hører at Steensnæs reagerer på formen i de forslagene Arbeiderpartiet har lagt inn. Hovedpoenget der er at vi hadde hatt en mye enklere situasjon hvis Regjeringen hadde vært litt mer lydhør og litt mer ydmyk. For Regjeringen tok en beslutning i juni i fjor, der man faktisk sa stopp for gasskraftverk og fattet en forvaltningsbeslutning som var i strid med stortingsflertallets vilje. Hvis man hadde vært litt mer samarbeidsvillig på den tidspunkt og lyttet til Stortinget, og i hvert fall utsatt beslutningen til Stortinget hadde behandlet energimeldingen, kunne formen og harmonien vært mye bedre her nå. Så det er dere som la dere på en meget offensiv linje. Det kan man gjøre hvis man har flertall, men når man har mindretall, bør man være opptatt av å lytte til Stortinget. Og det gjorde ikke Regjeringen. Vi samarbeider gjerne, vi snakker gjerne med dere, men det er Regjeringen som har lagt seg på en ganske offensiv linje i en sak hvor den visste den hadde mindretall i Stortinget.

Einar Steensnæs (KrF): Jeg skjønner at det er en viss sårhet ute og går når det gjelder departementets behandling av anken over utslippstillatelsen fra januar. Grunnlaget for den sårheten vil det nok være ulike meninger om. Der har Stoltenberg en dialog gående med miljøvernministeren. Jeg skal ikke legge meg opp i den.

Men er det da slik å forstå at Arbeiderpartiet nå har lukket boken for den felles forståelse en kunne ha hatt i januar 1999? Vi er villige til å skru klokken tilbake til januar 1999, bruke som utgangspunkt den pressemeldingen som Jens Stoltenberg sendte ut i januar 1999 – jeg må igjen få lov til å referere til den – hvor han sa at dette var et fornuftig miljøtiltak i tråd med Arbeiderpartiets målsettinger, i tråd med internasjonale klimaavtaler. Hvis det kan være et grunnlag for dialog, er sentrumspartiene beredt til å inngå i en slik dialog når det skulle være.

Presidenten: Neste replikant er Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil gjerne fortsette replikkordskiftet fra i sted om det Einar Steensnæs tok opp når det gjelder synet på misjonærer og kristendom.

I et åpent brev til Regjeringen og Stortingets partigrupper skriver 100 navngitte kirkeledere bl.a. følgende:

«Vi tror at Norge ikke vil være tjent med en fremvekst av islam, men at vi som nasjon tvert imot tar vare på vår kristne arv med evangeliet i sentrum. Denne arven sikrer også den Gudgitte friheten som ethvert menneske har igjennom en selvstendig og fri vilje.

Det faktum at det ofte flere steder i forbindelse med muslimenes fredagsbønn blir bedt om at «De vantros barn skal bli farløse. De vantro kvinnene skal bli enker.» (De vantro er ifølge Koranen kristne og jøder.), gjør hele denne saken enda mer alvorlig.

Som kristenledere fra hele Norge vil vi på det sterkeste anmode våre politikere om å avslå søknaden om at det skal kringkastes bønnerop fra moskeer i Norge!»

Mitt spørsmål er: Hva har skjedd med Kristelig Folkeparti, som forsvarer å si ja til dette?

Einar Steensnæs (KrF): For det første la meg si: Disse bønneropene er ikke en test på religionsfrihet i Norge. Jeg har aldri ment det. Jeg ser det mer som et uttrykk for den romslighet, toleranse og tradisjon vi har hatt for respekt for annerledes troende og tenkende, at vi tillater dem å kunne kalle inn til gudstjeneste på den samme måte som vi som kristne gjør det i våre kirker på søndagen.

Jeg tror nok at jeg også skulle kunne mønstre noen underskrifter i forhold til engasjerte misjonsvenner og kristne. Jeg skal ikke navngi dem her, men det er betydelige misjonsledere og kristenledere som ville ha formulert seg annerledes om dette.

Men det som jeg respekterer og stiller meg fullstendig bak i det oppropet, er ønsket om at Guds ord skal få rom i det norske folk, og at lovgivning og ordninger skal være slik at det skal være fritt for kristne menigheter, organisasjoner og lag å kunne misjonere for at Guds ord skal nå fram. Men på det konkrete spørsmålet er det altså ulike vurderinger.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg skulle gjerne fått Einar Steensnæs til å forklare om han mener at man kan sammenligne en kirkeklokke, som er et lydsignal, med det aktivt å rope ut forkynnende bønner, som i tillegg er fordømmelse av kristne. Er det virkelig slik at et lydsignal er det samme som en aktiv fordømmelse av mennesker med en annen tro? Er det sammenlignbart? Og når Regjeringen med en form for tilslutning fra Stortinget satte ned en verdikommisjon, var da meningen at Verdikommisjonen skulle bli et helt ordinært politisk organ med synsere på generelle politiske problemer? Var det ikke slik at denne kommisjonen skulle arbeide for å styrke det kristne verdigrunnlaget i det norske samfunn? Og er Steensnæs fornøyd med resultatet?

Einar Steensnæs (KrF): Jeg tror hr. Hagen skal være litt forsiktig med å ta på seg en autoritet i forhold til å tolke hva som ligger i bønneropene. Den fordømmelse som han refererer til, vil jeg ikke gå god for.

Nå er det mulig at hr. Hagen er bedre skolert i arabisk enn hva jeg er, men for meg har ikke bønneropene et budskap slik Hagen legger i dette. Jeg har studert hva disse bønneropene er, jeg vet hva den norske oversettelsen er. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for den type karakteristikker, som jeg også oppfatter som problematiske i forhold til det å ha respekt for annerledes troende og tenkende.

Etter min vurdering er bønneropene mer å sidestille med det vi bruker våre kirkeklokker til når vi kaller inn til gudstjeneste søndag formiddag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Petersen (H): Etter å ha lyttet til denne debatten må jeg si at jeg tror Stortinget har vist frem innholdet i en ganske assortert politisk landhandel. Og selv om jeg er klar over at det har vært en viss drøm for enkelte bak denne debatten, at man skal ha en debatt som ikke TV-kanalenes debattledere skal styre, må jeg ærlig si at jeg faktisk begynner å savne noen av TV-kanalenes debattledere etter å ha hørt hvordan det har gått i øst og vest i denne debatten.

Jeg tror kanskje at noe av poenget og det vi burde konsentrere oss om, var et av de anslagene som statsministeren også hadde i sin innledning, nemlig et forsøk på å se litt på de mer grunnleggende utfordringene vi står overfor. Jeg tror at en av de aller viktigste utfordringene våre simpelthen er hvordan vi skal håndtere Norges pund, Norges lodd, i en verden i knallhard forandring, hvor det hele tiden å være på høyde med utfordringen kanskje er det aller viktigste.

Det er jo slik at det nå er introdusert et begrep i norsk debatt som er nesten uselgelig, men innholdet er riktig – det er såkalt endringskompetanse, nemlig at det er samfunnets evne til å endre seg som vil styre hvorvidt dette samfunnet om noen år er et trygt og godt samfunn for oss alle sammen. Og da er spørsmålet: Hva gjør vi for å få samfunnet til å endres slik at det blir trygt og godt om fem, ti og femten år? Da er det en del helt klare grep vi må ta. Et av dem, og det har man vært opptatt av i flere av replikkene, er at det må føres en mer offensiv skole- og utdannelsespolitikk. Jeg må innrømme at på disse områdene har både statsministeren og Jens Stoltenberg skuffet meg, selv om Jens Stoltenberg kanskje antydet en liten endring på ett viktig punkt, men det gjenstår å se hva dette blir i praksis. Men jeg må nok si at så defensivt som Regjeringen nærmer seg disse spørsmålene, kan vi ikke fortsette med å gjøre. En god skolestandard er selve nøkkelen til dette samfunnets evne til å håndtere de raske forandringene.

Et annet viktig element er at vi må omstille den offentlige sektor. Det var et område som var helt borte i statsministerens innlegg, og det var ikke mye av et svar på det punkt jeg fikk fra Jens Stoltenberg heller. Men hvis vi nå skal skaffe de helt nødvendige ressurser til selve kjerneoppgavene vi står overfor, f.eks. skole og utdannelse eller eldre og helse, er det nødvendig med ganske grunnleggende endringer i offentlig forvaltning. Da er vi nødt til å være villige til å ta et oppgjør med en del av de særinteressene som nå hindrer slike omstillinger.

Et tredje element er at vi på en helt annen offensiv måte må føre en politikk for gründere. Det betyr også grep innenfor skattepolitikken. På det området deler jeg den skuffelsen som Hagen gav uttrykk for – de håpene man hadde til at Jens Stoltenberg kanskje skulle føre en ny linje i Arbeiderpartiets politikk, er det vel ikke så lett å bevare etter en debatt som dette. Men her er det nødvendig med endringer. Det er ikke slik at vi kan skatte oss til velstand i dette landet.

Det fjerde elementet er å ta i bruk ressursene som er i samfunnet – naturressursene – og her ligger jo selvfølgelig hele den gasskraftdebatten som vi nå har hatt. Den har her ført til en ganske underlig debatt om posisjoneringer, og jeg har lagt merke til at Regjeringen sender sine bannbuller i alle retninger. Odd Roger Enoksen har truet Arbeiderpartiet med isolasjon hvis man stemmer for det flertallet ser ut til å bestemme seg for, og Valgerd Svarstad Haugland har truet Høyre med isolasjon. Men det er klart at hvis 42 representanter i Stortinget har tenkt å isolere 123, så skal man få litt av en oppgave. Realiteten er at det standpunktet flertallet står på, har vært varslet lenge, Regjeringens problem er at den våknet for knappe 14 dager siden.

Kultur er en viktig forutsetning, og på det punktet har jeg lyst til å gi statsministeren ros for det han sa på dette området. Men jeg gir det som en ros, fordi jeg er nødt til å si at det han har sagt om samarbeid, ja, det må jo være en skuffelse for borgerlige velgere. Det er slik at Voksenåserklæringen nå langt på vei er uttømt – det sa statsministeren selv – det må politiske påfyllinger til. Jeg tror at borgerlige velgere nå venter på initiativ. Jeg tok selv et initiativ på valgnatten i høst om at vi burde snakke sammen på ikke-sosialistisk side. Men hvis det er slik at regjeringspartienes representanter, f.eks. Valgerd Svarstad Haugland, appellerer til Høyre og snakker om de videre perspektiver, ja, så må regjeringspartiene også følge opp. Og det er alvor – det er ikke lange tiden igjen!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Johan J. Jakobsen (Sp): Høyre er jo sterkt involvert i den saken som de fleste er opptatt av om dagen. Nå har det blitt kjent at flertallet i energi- og miljøkomiteen har innhentet en juridisk betenkning som Naturkraft står bak – en juridisk betenkning som omhandler konstitusjonelle forhold. Jeg vet ikke om Petersen er bekvem med at Naturkraft betaler en slik betenkning, men jeg er mest opptatt av spørsmålet om innsyn, fordi det er åpenbart at flertallet i komiteen har nektet andre innsyn i denne rapporten. Og det er jo egentlig litt oppsiktsvekkende, når en vet hvilken kritikk som har blitt reist fra det samme hold når det gjelder åpenhet.

Mitt spørsmål til Høyres parlamentariske leder er kort og godt: Kan Høyres parlamentariske leder tenke seg å ta et initiativ og instruere sine medlemmer i komiteen om at det nå gis innsyn og åpenhet omkring denne omtalte rapporten?

Jan Petersen (H): Dette var jo også et spørsmål å få i en samtale mellom parlamentariske ledere om de større spørsmål for landets fremtid!

Det er helt riktig som Jakobsen sier – vi ikke bare har vært involvert i gasskraftspørsmålet, det er jo vårt Dokument nr. 8-forslag som har ligget inne nesten et år, som er selve fundamentet for denne saken.

Den saken som Jakobsen nå nevner, må jeg innrømme jeg stort sett kjenner fra pressen, men jeg forstår det slik at Naturkraft har utarbeidet en rapport, og at Naturkraft som svært mange andre har vært i komiteen for å redegjøre for sine standpunkter og har et grunnlag for sine standpunkter. Hvis jeg ikke har misforstått alt, så er det jo Naturkrafts egen redegjørelse det her dreier seg om, så jeg tror kanskje Jakobsen i så fall får henvende seg til dem som har eiendomsretten til dette papiret. Jeg har ikke tenkt å gå på skrivebordet til Johan J. Jakobsen for å hente sakspapirer når det måtte passe. Jeg tror at vi alle sammen får innspill fra folk som ønsker å påvirke oss, og at vi selvsagt har et forhold til dem, og hvis Jakobsen ønsker å få greie på hva det står, så vil han sikkert kunne få vite det ved å henvende seg til Naturkraft.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg skal ta oppfordringen fra Jan Petersen om å stille et alvorlig spørsmål om noe som har med langsiktig utvikling å gjøre – og på hans favorittområde, nemlig skole.

Hva er årsaken til at Høyre, som snakker om behov for fleksibilitet i skolen, i går i Stortinget stemte imot et forslag fra Fremskrittspartiet om nettopp å innføre en mulighet for høyere lønn til dyktige lærere, større grad av fleksible karrierestiger i skolen for å tiltrekke seg og beholde dyktige lærere og for å endre disse systemene? Og hvorfor stemte Høyre da for en stund siden imot da man snakket om å ha konkurranse inn i skolen – det dynamiske virkemidlet som konkurranse er – stemte imot at nye skoler i privat regi skulle få den samme økonomiske støtte som de offentlige skoler får, og stemte imot at vi skulle åpne for gode skoler uten å kreve at de skulle ha et annet religiøst eller pedagogisk grunnlag enn det som er vanlig, men ganske enkelt organiserte virksomheten forskjellig? Hvorfor stemmer Høyre imot det de later som de er for i den offentlige debatt?

Jan Petersen (H): Det var et eiendommelig utsagn, å snakke om at vi later som vi er for. Vi har vært meget tydelig på det, vi er for i skolepolitikken, vi har ganske definerte ønsker, og vi la frem, som Hagen sikkert vet, et skriv som het «21 skritt mot en skole for det 21. århundre», som var 21 helt konkrete, viktige spørsmål om skolens fremtid.

Når det gjelder selve lønnsspørsmålet, som Hagen nå var opptatt av, så er svaret på det meget enkelt. Selve lønnsspørsmålet er et av de viktigste elementene i Regjeringens plan for lærerrekruttering, dvs. det burde ha vært det, og derfor vil det spørsmålet først og fremst bli adressert dit. Men det er klart at det her også er en delikat balanse mellom hva Stortinget som lovgivende forsamling skal pålegge, og hva partene i arbeidslivet skal avtale. Men vi er meget tydelige på hva vi ønsker, og Hagen vil ha full mulighet til å gå inn i disse problemstillingene når den saken kommer til behandling til neste uke – hvis jeg ikke husker feil.

Presidenten: Neste replikant er Einar Steensnæs.

Einar Steensnæs (KrF): Jeg grep nærmest ordet for å rette opp det man kaller for en åpenbar misforståelse, hvis Jan Petersen skulle mene at vi på noen måte hadde tenkt å isolere Høyre i norsk politikk. Tvert imot har vi et sterkt ønske om et nært samarbeid med Høyre om en rekke viktige saker. Vi har også gjennom to budsjettforlik – i hvert fall som jeg har vært med og ledet – blitt enig med Høyre om viktige saker, jeg kan bare minne om den viktige kontantstøttesaken. Det er ikke det det dreier seg om. Det dreier seg om hvorvidt Høyre på nærmere bestemte vilkår bidrar til at den Regjeringen som nå sitter, blir tvunget til å gå av. Da må en ikke samtidig forvente at det foreligger en invitasjon i neste omgang til å gå sammen om et regjeringsalternativ. Det kan heller ikke hr. Petersen mene, og jeg vil bare få bekreftet at han selvfølgelig er enig med meg i en slik beskrivelse.

Jan Petersen (H): Den generelle observasjonen er at ingen partier skal tro at de over lengre tid vil kunne gå til valg på det å være en forfulgt uskyldighet. Det er klart at det er svært viktig å se fremover i norsk politikk og prøve å skape allianser. Det som nå selvfølgelig kan skje, er at Regjeringen selv velger å sette hardt mot hardt, det er jo det det dreier seg om – om Regjeringen selv vil velge å sette hardt mot hardt. Men da går jeg ut fra at Regjeringen selv har valgt å ta den konsekvensen. Men det må ikke få Regjeringen og regjeringspartiene til å tro at den da ikke har noe mer å gjøre. Da må den se fremover: Hva kan skape et grunnlag for samarbeid? Det vil ikke minst de tre regjeringspartiene selv være tjent med.

For oss dreier denne gasskraftsaken seg om en meget enkel ting, nemlig å få virkeliggjort et politisk standpunkt som ligger oss nær, og som vi har tatt initiativ til, et forslag som har ligget der et helt år. Vi har ikke noen utenforliggende dagsorden utover dette, men jeg må nok si at regjeringspartiene ikke akkurat har gjort det lett å fravike dette som er vår overbevisning, og følgelig er det ganske greit, nemlig at når vi har sjansen til å realisere et viktig standpunkt innenfor Høyres program, ja, så gjør vi det.

Presidenten: Siste replikk er fra Gunnar Kvassheim.

Gunnar Kvassheim (V): Mange er skuffet over Høyres manglende miljøengasjement, og det hadde heller ingen framtredende plass i dagens innlegg fra Jan Petersen. Men jeg registrer at Unge Høyre og Willoch er på banen, og jeg undrer meg på hvorfor man må enten være medlem av partiets ungdomsorganisasjon eller være pensjonist for å være med på den miljøoffensiven som Venstre gjerne ønsker å være en del av.

Høyre er sterkt engasjert i bygging av forurensende gasskraftverk, og en ønsker å tillate bygging uten at det stilles krav til CO2-utslippene. Det betyr at en åpner for at byrdene ved å oppfylle Kyoto-avtalens forpliktelser veltes over på andre bedrifter og på transportnæringen. Hva har Jan Petersen tenkt å si til disse bedriftene og til transportnæringen som begrunnelse for at de skal bære byrdene ved at gasskraftverkene skal være gratispassasjer?

Jan Petersen (H): Ærlig talt, hvis ikke Kvassheim har hørt at jeg har snakket om miljøspørsmål flere ganger i dag, så følger han ikke godt nok med. Jeg har nettopp påpekt at det standpunktet Regjeringen og Kvassheim står for, ikke er et miljøstandpunkt. Det man gjør, er at man tror at man kan sette nærmest en slags grense rundt landet, og at det eneste interessante er det som skjer i dette landet. Det standpunktet Kvassheim og Regjeringen står for, er at det er helt i orden å importere sterkt forurensende kullkraft fra Danmark, at det er helt i orden å eksportere gass nedover i Europa, for så å importere det tilbake igjen i form av elektrisitet. Det standpunktet som Regjeringen står for, er ikke noe miljøstandpunkt, man er fanget av sin egen retorikk. Ja, man er så blendet av gjenskinnet av sin gode retorikk at man ikke engang greier å se hva realiteten er. Jeg vil oppfordre Kvassheim til én ting, ta miljøargumenter i gasskraftspørsmålet mer på alvor.

Presidenten: Da var replikkordskiftet omme.

Johan J. Jakobsen. (Sp): Folk flest har fått det bedre, sa Stoltenberg. Rikets tilstand er god, sa statsministeren. Jeg tror alle partier som er representert på Stortinget, må si seg enig i begge disse utsagnene, selv om det fortsatt er mange utfordringer og mange uløste oppgaver i vårt samfunn.

I samarbeid med partiene i Stortinget har sentrumsregjeringen maktet å stabilisere norsk økonomi etter det dramatiske oljeprisfallet i 1998 og krisetendensene i internasjonal økonomi.

IMF, det internasjonale pengefondet, har i en fersk rapport beskrevet denne prosessen som en «eksemplarisk», «i merkbar kontrast til mange europeiske land», «imponerende økonomisk konsolidering» – for å sitere direkte fra denne rapporten.

En mindretallsregjering kan ikke alene ta æren for en vellykket økonomisk stabiliseringspolitikk. Høsten 1998 var det Fremskrittspartiet og Høyre som tok medansvar, i 1999 var det Arbeiderpartiet. Slik har sentrumsregjeringens uavhengige samarbeidslinje blitt anskueliggjort. Selv om opposisjonspartiene hevder det motsatte, viser Regjeringens politiske regnskap etter to og et halvt år at sentrumspartiene har fått gjennomslag for en rekke viktige saker. Det kan i den forbindelse være på sin plass å minne om at 99,6 pst. – 99,6 pst. – av inneværende års budsjettforslag fra sentrumsregjeringen overlevde budsjettprosessen i Stortinget.

Statsministeren la i sin redegjørelse vekt på fordelingspolitikken og nevnte i den forbindelse utjevningsmeldingen som nå ligger til behandling i Stortinget. Og Regjeringen har allerede foreslått tiltak som bidrar til å jevne ut noen av de dokumenterte forskjellene. En analyse fra Statistisk sentralbyrå viser at 330 000 pensjonister har fått en betydelig inntektsøkning som følge av økningen av minstepensjonen med 12 000 kr i året, et inntektsløft som det i utgangspunktet ikke var flertall for i Stortinget.

Arbeiderpartiet har gitt uttrykk for at de ønsker å samarbeide med sentrum om de store velferdsoppgavene som skal løses de nærmeste år. I Senterpartiet håper vi på gjennomslag for den utjevningsstrategi som ligger nettopp i den utjevningsmeldingen som også Jens Stoltenberg nevnte i sitt innlegg, en utjevningsstrategi som kan sammenfattes slik: bedre offentlige tjenester, et mer finmasket sikkerhetsnett, en mer sosial boligbygging og en mer rettferdig beskatning.

Regjeringen har satt seg høye mål når det gjelder distriktspolitikken. En skal være forsiktig med å hevde at det bare er Regjeringens mer offensive politikk overfor Distrikts-Norge som har ført til at flyttestrømmen fra utkantene til de sentrale strøk av landet er redusert med nærmere 20 pst. siden sentrumsregjeringen overtok. Men påstanden om at sentraliseringen fortsetter med uforminsket styrke etter regjeringsskiftet, er iallfall en klart uriktig påstand. Regjeringens satsing på marin forskning, på utbygging av landsdekkende IT-tjenester og etablering av såkalte næringshager er eksempler på tiltak som har skapt tro på at flyttestrømmen kan dempes ytterligere.

Arbeiderpartiet har sagt at de vil samarbeide med sentrum om de store og viktige velferdsoppgavene i samfunnet. Tenk om Arbeiderpartiet ville ha inntatt den samme holdningen når det gjelder miljøpolitikken! Men i gasskraftsaken velger partiet andre alliansepartnere, som ønsker å møte Kyoto-forpliktelsene ved å satse på en teknologi som garantert vil være avleggs i løpet av ganske få år. Jeg håper imidlertid at Arbeiderpartiet vil være med på en målrettet satsing på ny miljøvennlig gassteknologi, slik sentrumspartiene går inn for. Den dagen det er kommersielt mulig å bygge nye gasskraftverk, bør Norge ha som ambisjon å være det førende land hva angår ny miljøvennlig teknologi. Å hevde, slik Arbeiderpartiet gjør, at det er satsing på forurensende teknologi og frislepp av CO2 som skal fremme utvikling av en slik miljøvennlig teknologi, er kort og godt ikke troverdig.

Kristin Halvorsen (SV): Det er noe forstemmende over den norske politiske debatten – det tror jeg veldig mange folk er enig med SV i – og det er at en bråte, dvs. 165, godt voksne folk, godt betalte folk, stort sett har én felles sport, og det er å sørge for å sette kjepper i hjulene for den til enhver tid sittende regjering.

SV mener at det er et skrikende behov for et fast flertall i norsk politikk. Markedskreftene herjer så mye med ethvert lands økonomi at hvis et storting, de folkevalgte, de fremste tillitsvalgte til det norske folk, har like mye kortsiktighet ved seg som markedskreftene, blir det veldig små muligheter til styring. Det er en fusjonsbølge på gang verden over som aldri har vært større. Store, gigantiske multinasjonale selskaper kjøper opp mindre selskaper, viktige kompetansearbeidsplasser flyttes fra mange mindre land og inn i store konserner og sentraliseres. I en slik situasjon har altså ikke landets fremste tillitsvalgte råd til å kaste bort så mye energi på bare å lage trøbbel og sette beinkrok.

Men det jo ikke sånn at SV ønsker en fast flertallskonstellasjon uansett hvilken flertallskonstellasjon det måtte være. Vi har ett sterkt ønske: Parker Høyre og særlig Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet utenfor innflytelse over norsk politikk. Vi spanderer når som helst langtidsparkering på Carl I. Hagen. Det er ingen grunn til at den sittende regjering eller Arbeiderpartiet i opposisjon annenhver gang skal gjøre sine hoser grønne for Carl I. Hagen. Vet representantene hva Fremskrittspartiet tror? Fremskrittspartiet tror at klimaproblemene er noe som SV har funnet på en dårlig dag, bare for å plage dem litt, for å gjøre at de skulle få litt dårlig samvittighet. De støtter seg på oljeselskapene i sin miljøpolitikk, og mener at siden det ikke er bevist at stormene rundt omkring i Europa ved juletider skyldes klimaproblemene, burde vi vente en 20 års tid med å slå fast det – for da er det nemlig for sent! Det er punkt 1.

Punkt 2 er at vi ønsker et flertall som kan gjøre noe med de langsiktige spørsmålene hvor man trenger en satsing, f.eks. i skolepolitikken. Nå flyr det jo rundt ord her om hvor viktig skole er. Men det er ingen som vet hvor viktig skolen er før vi kommer til budsjettet til høsten. Stortinget har vedtatt en storstilt satsing på forskning. Ingen vet hvor viktig forskning er før vi kommer godt utpå høsten. Det er da budsjettet skal gjøres opp, og da kan det hende at flertallet er et helt annet, og det blir ikke noe av den satsingen heller.

I alle festtaler snakker et flertall av partiene i Stortinget om kunnskap, kompetanse og skole – er det flertallet klar over hva som skjer rundt omkring i kommunene nå for tiden? 10 milliarder kr kommer kommunesektoren til å gå i underskudd. Det som skjer rundt omkring i kommunene, er at de kniper på skolebudsjettene. Våre søte, små, håpefulle som skal betale pensjonene våre, de er de som har den dårligste standarden. Og forskjellen i standard, mellom det de møter i den offentlige skolen og det de er vant til privat, øker, og vi foreldre kommer ikke til å sitte og finne oss i det. De som skjønner at de ikke når fram gjennom det politiske systemet for å få satset på det som er viktigst, de kommer til å ordne seg selv. Da er et av de virkelige fundamentene i et samfunn som skulle gi like sjanser til alle, truet.

De som ønsker å drive miljøpolitikk, kan altså ikke alliere seg med høyresiden i norsk politikk. Er det ikke vanvittig at det som er blitt hovedfokus rundt en energimelding, er spørsmål rundt gasskraftverk og ikke det faktum at den norske vanlige forbruker bruker ca. tre ganger så mye strøm som en danske og dobbelt så mye som en svenske? Forbruket er jo vårt store problem. Vi kommer ikke til å klare å dekke det forbruket som det ligger an til at vi kommer til å ha, hvis vi ikke gjør noe for å spare, og det er lønnsom næringspolitikk, kunnskapspolitikk og framtidsrettet i tillegg.

SV ser for så vidt lyst på livet – i motsetning til statsministeren. Vi ser fram mot neste valg. SV har ingen tro på at vi får delta i en flertallskonstellasjon uten at velgerne gir oss styrke til det. Men vi har altså noen kjempekronargumenter, og de er som følger: Mange av Arbeiderpartiets velgere og mange av sentrums velgere ønsker et tettere samarbeid med SV om de sakene vi står for. Ved neste valg – hvis intet skjer innen den tid – kan vi si til Arbeiderpartiets velgere som ønsker å samarbeide med oss: Ja, men da må du stemme på SV, hvis ikke kan du få Hedstrøm, du kan få Høyre, du kan få Kristelig Folkeparti, og det samme kan vi si til sentrum.

Presidenten: Da var taletiden omme.

Gunnar Kvassheim (V): Vi har lagt bak oss et århundreskifte som var preget av et sterkt ønske om og en sterk vilje til å heve blikket og finne løsninger som kunne bære fram over lang tid, og det ble uttrykt håp om at vi sammen kunne ta nye og framtidsrettede grep. Så kom vi til den første store testen – utformingen av framtidens energipolitikk – og så ser vi at det er stor fare for at vi kan trå feil, at vi kan velge de løsningene som hører fortiden til.

Når det gjelder gasskraftdebatten, er det to mulige spor. Dersom politikerne vil, kan begge føre fram samtidig. Det ene sporet er det som Arbeiderpartiet og Høyre har gått sammen om, å tillate bygging av forurensende gasskraftverk uten at det stilles krav til CO2-rensing før i 2008. Det hemmer utviklingen av ny teknologi, det er ingen garanti for mindre import av kullkraft, og det flytter byrdene, ved å oppfylle Kyoto-avtalen, fra gasskraftverkene og over på andre aktører, næringer, bedrifter og transportsektoren.

Det andre mulige sporet er å slå fast at vi står foran et veiskille i vår energipolitikk om å treffe et valg som bærer fram over flere tiår. Det valget er at i stedet for å subsidiere med gratis CO2-utslipp, så legger vi til rette rammevilkårene slik at det blir mer lønnsomt å bygge de rene gasskraftverkene. Det er fullt mulig, og omkostningene ved det er ikke større enn ved å tillate fritt utslipp av CO2. Gevinsten er i tillegg stor på miljøområdet. Og i tillegg til at vi da kan produsere ren energi, så vil vi bidra til å utvikle ny teknologi som kan brukes på en rekke andre områder, og som kan bli en eksportartikkel av betydning. Det er denne utfordringen vi står overfor – altså ikke bare en isolert energisak, men et valg om vi skal ha de framtidsrettede løsningene som baserer seg på utviking av teknologi.

Energi- og miljøkomiteen har nylig vært i Nederland og i Irland. Der besøkte vi gasskraftverk. Vi opplevde at de på spørsmål om hvordan de skulle håndtere CO2-utslippene, sa at det skyver vi foran oss og ordner det via kvoter. Det betyr at de som tror at kvotehandel blir en lettvint og billig løsning, tar feil. Norge vil måtte kjempe om dyre kvoter, et knapphetsgode. Dersom vi satser på ren teknologi nå og utvikler gasskraftverk som ikke er avhengig av å slippe ut CO2 , så får Norge et konkurransefortrinn ved at vi ikke går inn i Kyoto-systemet med den ballasten det vil være å ha store utslipp som skal arbeides inn i dette systemet. Det er altså ikke bare et teknologisk konkurransefortrinn vi kan få, men også et fortrinn når det gjelder kvotehandel, til stor glede for annen virksomhet i vårt land som er helt avhengig av å få en ordning med kvoter for å drive videre. Jeg tror at den dagen våre lokalsamfunn ser at flertallets gasskraftpolitikk også er en trussel mot arbeidsplasser i mange deler av Norge, så får vi en ny dimensjon i denne debatten som Høyre og Arbeiderpartiet skal få problemer med.

Bærekraftig og nyskapende er stikkord for Venstres politikk. Det gjelder også for vår næringspolitikk på andre områder. Derfor er det meget tilfredsstillende at statsministeren så sterkt vektlegger behovet for omstilling og nyskaping i sitt innlegg. Han peker på IT-næringene, og han peker på fiske og havbruk. Disse mulighetene må tas i bruk, men det krever omfordeling av virkemidler, at vi flytter ressurser fra områder som vi tradisjonelt har satset på, til nye områder. Det er en smertefull prosess, og det er en del av forklaringen på Jens Stoltenbergs aggresjon overfor Venstres næringspolitikk og vår skattepolitikk i forhold til næringslivet. Vi vil flytte fra dem vi har basert oss på, til dem som vi skal basere oss på når det gjelder næringspolitikken. Det jeg hadde håpet at vi skulle kunne vie oppmerksomhet i den debatten vi har hatt i dag, var disse lange linjene og de store valgene vi står overfor, og i stedet har vi fortapt oss i bønnerop – i hvert fall i deler av debatten.

Presidenten: Da er det statsminister Kjell Magne Bondevik som får det avsluttende ordet, og han har en taletid på inntil 3 minutter.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det har nødvendigvis blitt en del debatt om gasskraftverk i dag. Jens Stoltenberg kommer ikke bort fra at han har snudd i forhold til sine uttalelser for ett år siden – da var han glad for SFTs strenge utslippskrav til gasskraftverk, nå vil han faktisk oppheve dem. Han viser til NVEs uttalelse. Den var avgitt før Kyoto og forutsatte at gasskraftverk ikke førte til et økt energiforbruk. Nå ser vi at det blir økt energiforbruk.

Nei, kursen er endret trill rundt, og da er det selvsagt grunn til å undre seg over hva som måtte ligge bak. Arbeiderpartiet har åpenbart opphevet kravet om et valgresultat på 36,9 pst. for å komme i regjering i denne perioden. Stoltenberg var opptatt av et bredt parlamentarisk grunnlag for en regjering, men vi har overhodet ikke i debatten fått noen avklaring på – selv om Stoltenberg er utfordret, flere ganger – hva slags bredt parlamentarisk grunnlag han ser for seg, og ingen har heller meldt seg inn i et slikt grunnlag. Hans regjeringsalternativ er altså høyst usikkert i forhold til hans egne krav. Jeg har heller ikke registrert noen partier som har uttrykt et direkte ønske om en ny regjering.

Stoltenberg har tydeligvis lært seg en liste over saker hvor Regjeringen ikke har fått gjennomslag, og han gjentar den stadig vekk. Jeg skal på slutten av debatten ikke provosere ved å nevne den lange listen over nederlag de siste arbeiderpartiregjeringer hadde, men jeg gjentar: Sentrumsregjeringen står seg godt i sammenligning med de regjeringer Stoltenberg selv satt i.

Som en ytterligere indikasjon kan jeg nevne at når det gjelder lovsaker her i huset, har professor Trond Nordby, som fører statistikk over dette, påvist at flere lovforslag ble endret her i Stortinget under de siste år med arbeiderpartistyre enn det som har vært tilfellet under sentrumsregjeringen.

Til slutt: Arbeiderpartiets nye parlamentariske leder sier at han er for samarbeid med sentrum, men det han gjør om dagen i store, viktige saker, vitner egentlig om noe annet, hvor han har bundet seg til henholdsvis Fremskrittspartiet og Høyre. Jeg håper ikke han har den holdning til samarbeid som Arbeiderpartiets hovedtalsmann i gasskraftsaken har, som har sagt at gjerne et kompromiss, men da må sentrum helt over på Arbeiderpartiets standpunkt. Hvis det er slike meningsløse holdninger som ligger til grunn for samarbeidstenkningen, blir det avslørende. Slikt blir det selvsagt ikke samarbeid av. Men jeg håper fortsatt det er mulig å etablere et konstruktivt samarbeid både om energipolitikk og i andre saker.

Jeg la i innledningen vekt på det framtidsrettede: Hva skal vi leve av etter oljealderen? Debatten forlot raskt disse viktige problemstillingene og ble vel, som Jan Petersen riktig sa, en slags assortert landhandel. Men jeg får kanskje avslutte positivt og ta det som et uttrykk for at de langsiktige retningslinjer jeg gav uttrykk for i min innledning, har bred tilslutning i Stortinget.

Presidenten: Før vi anser oss ferdig med sak nr. 2, vil presidenten foreslå at statsministerens politiske redegjørelse vedlegges protokollen – og dette anses vedtatt.