Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Lars Sponheim

• statsråd Odd Einar Dørum

• statsråd Hilde Frafjord Johnson

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Øystein Hedstrøm.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til nærings- og handelsministeren.

Næringsdepartementet har nylig kommet med et ambisiøst mål om å redusere skjemaveldet og oppgaveplikten for våre næringsdrivende med 25 pst. på to år. Det er selvfølgelig vi i Fremskrittspartiet sterkt enig i hvis det kan la seg realisere. Nå har næringsministeren sittet ved roret i departementet i 2 ½ år uten at det har skjedd noe særlig på dette området. Det har vært en del kosmetikk som også vi i Fremskrittspartiet innrømmer har skjedd, men jeg har regnet litt på dette: I 1999 ble tidsbruken til oppgaveplikten for bedriftene våre redusert med 6 promille, så hvis man fortsetter i det tempoet, vil det ta 360 år å nå målet om en reduksjon av skjemaveldet på 25 pst. Hvilke nye virkemidler er det departementet og Regjeringen nå vil innsette for å nå sitt ambisiøse mål?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg må først få gi uttrykk for at det er definitivt mer enn kosmetikk. I hele etterkrigstiden har skjemabelastningen for næringslivet økt dramatisk, det har nærmest vært sett på som en uhelbredelig sykdom. Det er det ikke lenger. I løpet av de årene denne Regjeringen har sittet, har vi først og fremst klart å snu en utvikling som har gått i gal retning, og for første gang, i 1999, har vi sett at skjemabelastningen for bedriftene har gått ned. Jeg er enig i at nedgangen ikke er veldig stor, men når en ser den trend og utvikling som har vært over de siste årene, er det et viktig tidsskifte.

For første gang er det også samlet en fullstendig oversikt over forskriftsverket, hvilket er omfattende. En Statskonsult-rapport viser at det er 12 000 regler og forskrifter som norske bedrifter skal forholde seg til. Det har ikke vært en samlet oversikt over dette som et grunnlag for å starte en sanering, slik Regjeringen nå er i gang med gjennom prosjektet «Et enklere Norge». Så har Regjeringen – ikke minst som en forutsetning knyttet til reduksjonen på 25 pst. i skjemabelastning, ikke i antall skjemaer, for bedriftene i løpet av to år, som jeg har satt som et ambisiøst mål – satt i gang store prosjekter når det gjelder samordnet elektronisk innrapportering, for det vil gi en revolusjon ikke minst for de minste bedriftene. Det er slik at 70 pst. av skjemaveldet kommer fra tre offentlige etater: Statistisk sentralbyrå, skatteetaten og Brønnøysund. Gjennom de bevilgninger Stortinget gjorde for inneværende år, er det nå i gang et stort program for elektronisk innrapportering. Og den dagen man kan levere de ordinære næringsoppgavene elektronisk inn i en database, kan de offentlige etater spørre databasen istedenfor at man skal måtte levere inn opplysningene hele tiden. Her ligger det en dramatisk sanering av skjemaveldet.

I tillegg har Næringsdepartementet i år vedtatt som en forsøksordning at alle nye regler og lover skal forhåndstestes opp mot et panel av bedrifter, noe som vi er ganske sikre på vil resultere i at vi får anvendbare regler for bedriftene. Dette er definitivt mer enn kosmetikk!

Øystein Hedstrøm (Frp): I valgkampen i 1997 utnevnte statsråden seg selv som de små og mellomstore bedrifters beste venn. Jeg tror nok frem til nå at mange av disse bedriftsledere i hundretusener av små og mellomstore bedrifter har blitt ganske skuffet. Det har i realiteten ikke skjedd noe særlig som har bedret deres tøffe hverdag.

Så til dette ambisiøse programmet med en tidsramme på to år: Ville det ikke vært bedre for statsråden og departementet å kunne legge frem konkrete resultater i forkant av stortingsvalget i 2001, slik at disse hundretusener av bedriftsledere vet om de fortsatt skal stemme på regjeringspartiene eller velge andre partier, på bakgrunn av det resultatet som er oppnådd på dette området?

Statsråd Lars Sponheim: For det første setter jeg selvsagt pris på råd fra representanten Hedstrøm om hvordan mitt parti og de andre regjeringspartiene skal agere i valgkampen om halvannet år. Men jeg tror nok at vi også vil gjøre oss våre egne tanker rundt dette. Jeg kommer med betydelig grad av entusiasme til å selge det betydelige skifte i regimet rundt småbedriftene som har skjedd i den perioden denne regjeringen har sittet.

Jeg vil ta fram et sitat som jeg hører stadig vekk i en del foredrag fra generalsekretæren for IT-næringens interesseorganisasjon, Per Morten Hoff, som har sagt at det har skjedd mer i Næringsdepartementet de to siste årene for denne type småbedrifter enn på ti år tidligere. Og jeg tror vi kan ta fram mange eksempler på at det har skjedd viktige ting, ikke minst som oppfølging av den handlingsplanen for småbedrifter som nå er i god gjenge.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg har et spørsmål til justisministeren.

Arbeiderpartiet stiller opp i forhold til vårt internasjonale ansvar når det gjelder flyktninger og asylsøkere som har behov for beskyttelse, eller som av humanitære grunner, f.eks. når barn er involvert, trenger vår støtte. Men i praktiseringen av vår flyktning- og asylpolitikk ligger det også mye skjønn og enkeltsaker. Det er Regjeringens ansvar.

I et spørsmål til statsministeren i januar hevdet vi fra Arbeiderpartiets side at Norge over tid ikke kan ha en flyktning- og asylpolitikk som er vesentlig forskjellig fra andre europeiske land eller våre naboer. Det hevdes f.eks. at norske myndigheter er de eneste i Nord-Europa som automatisk gir oppholdstillatelse uten begrensninger til asylsøkere fra Nord-Irak. Et stort antall asylsøkere som ikke har et beskyttelsesbehov, kommer til Norge fra andre land fordi de der har fått avslag. Statssekretær Hamar sa i forrige uke at Norge nå ønsker å legge norsk asylpolitikk tettere opp til praksis i resten av Europa. Media er en viktig informasjonskanal, men kan også statsråden overfor Stortinget lette litt på teppet i forhold til hva han ønsker å gjøre, som han signaliserer i dagens aviser.

Statsråd Odd Einar Dørum: Representanten og jeg er enige om at det er overfor Stortinget man skal lette på teppet.

Det er riktig det statssekretær Hamar har signalisert i forskjellige sammenhenger, at det er en tilstrømning til Norge, angivelig fra Nord-Irak, men hvor vi – for å bruke mine ord – kan konstatere at svært mange av dem snakker flytende tysk, svensk og dansk. Da må vi ha som utgangspunkt at de neppe har kommet direkte hit fra Saddam Hussein. Derfor har vi i lengre tid sett på disse spørsmålene, for det første ved å bekjempe det politimessig når det gjelder smugling. Det ble ryddet kraftig opp i det i fjor. Men meget raskt vil vi komme med tiltak som strammer inn på denne situasjonen. Vi kan ikke ha en slik situasjon at noen i praksis søker til Norge av velferdsmessige grunner og ikke har beskyttelsesbehov.

Vidar Bjørnstad (A): Vi har i flere sammenhenger fra justiskomiteens og Arbeiderpartiets side registrert at Regjeringen har hatt en gjennomgang av praksis i forhold til opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforening i Norge.

Jeg skulle likt å vite fra statsråden når han eventuelt vil involvere Stortinget i sine tanker om hvordan den praksisen forholder seg, og hvordan den praktiseringen av skjønnet er fra myndighetenes side.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg leter etter en naturlig anledning til å oppsummere den oppmykning som er gjort – som for øvrig startet under Arbeiderpartiets forrige regjering – og hvor vi har ment at det er skjønnsrommet vi har gått inn i, men ikke regelrommet. Det er min holdning at dersom regler skal endres, skal reglene til Stortinget først og ikke forskutteres ved skjønnsutøvelse. Dette var for øvrig et tema under den såkalte barnepikesaken i fjor. Da slo jeg fast også dette standpunktet.

Jeg er blitt kritisert fordi jeg ikke har brukt skjønnsrommet mer, senest i den såkalte Grace-saken på Sørlandet. Jeg har da sagt at når vi praktiserer et skjønn, og spesielt hvis man foretar en oppmykning, er det stadig flere hjerteskjærende grensetilfeller man kommer borti. Men da er det min plikt som statsråd å stå oppreist i den situasjonen, selv om noen etterpå kan mislike meg sterkt for det jeg gjør.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Petter Rasmussen.

Jan Petter Rasmussen (A): 90 pst. av alle kurdere som kommer til Norden, smugles inn av internasjonale smuglerorganisasjoner, ifølge dansk politi. I fjor avslørte Kripos flere større menneskesmuglingsoperasjoner, og det var en dramatisk økning i tallet på innmeldte menneskesmuglingssaker. I 1995 var det 22, i 1997 var det 72, i 1998 var det 150, og i første halvår av 1999 var en oppe i 81, så fjoråret kan trolig bli et nytt rekordår. Det ble betalt store beløp til dem som organiserer dette. Utgangspunktet er flere steder i Europa, og man antar at Tyskland er et hovedutgangspunkt.

Mitt spørsmål er: Hva gjør en fra norsk side for å bekjempe dette? Og hvorledes jobber en internasjonalt for å få slutt på eller få redusert denne type virksomhet?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det vi kan gjøre, er flerdelt. Det jeg signaliserte i svaret til representanten Bjørnstad som går på utlendingsloven og praktiseringen av den, kommer vi meget raskt tilbake til. Jeg sier meget raskt!

Når det gjelder det internasjonale, har vi et aktivt samarbeid politimessig for å bekjempe menneskesmugling. Vi er selv en del av Budapest-prosessen når det gjelder dette. Jeg kan bekrefte at det samarbeidet man hadde med tysk politi, stoppet en del av denne velferdsmessige flyttingen mot Norge i fjor. Vi følger opp dette tett, både gjennom det internasjonale politisamarbeidet vi har, og gjennom de erfaringene vårt politi gjør.

Jeg samler også selv personlige erfaringer fra mennesker som tar imot personer i asylmottak. Og når jeg hører at en meget stor del av dem som kommer hit fra Nord-Irak, snakker et språk som ikke tyder på at de har lært det på språkkurs hjemme, har jeg plikt til å handle. Representanten kan, som jeg har sagt allerede, regne med at det vil skje meget raskt.

Presidenten: Kristin Krohn Devold – til oppfølgingsspørsmål.

Kristin Krohn Devold (H): Noe av det Høyre har vært mest fornøyd med av de signaler statsråd Dørum har sendt ut når det gjelder utlendingspolitikken vår, er nettopp utsagnet om at en borger er en borger og en skurk er en skurk. Utlendingspolitikken vår er firedelt. De som tilfredsstiller reelle flyktning- og asylkriterier skal få komme hit, slik alle land praktiserer det, men Stortinget har ikke gitt fullmakt til en kursomlegging når det gjelder kriteriene for opphold på humanitært grunnlag. Jeg er derfor glad for at statsråden sier at han vil komme tilbake til Stortinget med det. Videre har vi når det gjelder arbeidsinnvandring, sagt at de som ønsker å komme hit og jobbe og forsørge seg selv, skal ha en reell mulighet uten å snike i en flyktningkø. Når det gjelder den fjerde gruppen, de som er aktive kriminelle, som ikke har rett til å oppholde seg i Norge og som skal sendes hjem, har vi sagt at det skal skje med en relativt hård hånd. Vi har lest i avisene at tunge kriminelle kosovoalbanere som har vært forsøkt hjemsendt, er blitt nektet innreise i sitt eget land. Og mitt spørsmål til Dørum er: Hva gjør han aktivt for å sørge for at en slik tilbakesendelse skjer?

Statsråd Odd Einar Dørum: La meg først starte med det innledende spørsmålet som går på sterke menneskelige hensyn og opphold på humanitært grunnlag. Jeg føler i det alt vesentlige at den politikken vi har ført, har hatt støtte av et stortingsflertall, men jeg føler også det er rimelig, slik representanten Bjørnstad spurte om, at vi kommer tilbake og forteller hvordan dette er.

Når det gjelder det andre spørsmålet som går på kriminelle, er det rett at det er et syttitall personer som har sin sak til sluttbehandling enten i Justisdepartementet eller i UDI. Vi ønsker å sende dem tilbake dit de kommer fra, nemlig Kosovo. Vi har hatt praktiske problemer med å få til det på normal måte. Derfor har jeg nå innledet et samarbeid med UD – det har vært forberedt over lengre tid – slik at vi kan få en direkte transport tilbake til Kosovo. Da er vi avhengig av flere forhold. Vi er bl.a. avhengig av et samarbeid med UNMIK, altså FN-organisasjonene, som i realiteten gjør jobben sin i Kosovo, og vi er muligens også avhengig av transitt når man f.eks. skal ha en direkte flytransport. Dette spørsmålet er jeg svært opptatt av, for det blir et uendelig galt normsignal dersom vi ikke klarer å få gjennomført noe som alle reagerer på, og som jeg synes er galt.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg har et spørsmål til næringsministeren.

På næringskomiteens reiser i de forskjellige fylkene har det vært et veldig entydig budskap om hva som er viktig å endre i rammebetingelsene for næringslivet. En av de tingene vi møter fra landsende til landsende og fra store bedrifter og små bedrifter, er det som går på transportkostnader, samferdsel og veiinvesteringer. Transportkostnader er en viktig konkurransefaktor både for små og store bedrifter, og dette møter vi fra landsende til landsende, ikke minst i norsk eksportindustri – en industri som vi er veldig avhengig av. Ikke minst innenfor fiskeeksport møter vi dette.

Hva er grunnen til at Bondevik-regjeringen i sin levetid ikke har vært villig til å vektlegge næringslivets argumentasjon for å øke innsatsen på veiinvesteringer? Man har lagt dette på et minimumsnivå hele veien. Hva er årsaken til det?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg tror jeg kan gi uttrykk for at det ikke er noe mindre engasjement verken i sentrumsregjeringen eller blant medlemmene i regjeringspartiene rundt i det ganske land enn det er i Høyre med hensyn til nødvendigheten av å satse på samferdselsprosjekter. Jeg husker fra min tid som ordfører at det stort sett handler om at ordførere samles og engasjerer seg i lokale veiprosjekter. Det er viktig for bedrifter, og det er viktig for sikkerhet osv. Grunnen til at det ikke har vært mulig for Regjeringen å gå lenger i den perioden vi har vært i regjering etter 1997, har vært at vi har vært inne i en vanskelig situasjon i norsk økonomi, hvor det har vært nødvendig å foreta betydelige innstramminger. Det har smertet de fleste områder, men det har vært nødvendig bl.a. for å få ned rentene, slik vi har opplevd, og for å få den finanspolitiske styring over landet som landet har trengt. Det har bedriftene vært grunnleggende tjent med, og det har vært jobb nummer én. Det tror jeg bedriftene også vil være enig i, hvis man setter ønsket om høyere veibevilgninger inn i en slik sammenheng.

Regjeringen arbeider nå med Nasjonal transportplan, som selvsagt er en viktig oppgave for samferdselsministeren i Regjeringen, men som også engasjerer bl.a. næringsministeren i stor grad. I den sammenheng mener jeg personlig at vi må evne å vektlegge betydningen av veiinvesteringer der hvor vi har stort verdiskapingspotensial. Det krever ganske høye rammer, fordi vi også ønsker å ta betydelig vare på sikkerhetsaspektene ved veiinvesteringer. Det vet vi kan være i konflikt med hverandre. I den grad vi prioriterer planfrie overganger og skoleveier for barna våre og slikt som er så viktig, kreves det ganske høye rammer for også å legge vekt på verdiskaping. Men det kan bety at det kanskje ikke først og fremst handler om å få gode veier inn til Oslo lenger, men at det handler om å forsterke regionene, om hvordan de skal fungere i samspill, og om hvordan de skal komme ut i markedene. Det er et veiperspektiv som jeg tror kan være viktig å ta med seg i behandlingen av Nasjonal transportplan.

Ansgar Gabrielsen (H): Vi hadde i går en demonstrasjon her i Oslo av 150 sindige politikere og næringslivsfolk fra Sørlandet, som for en gangs skyld gikk i tog. Så vidt jeg kan se i avisene i dag, ble de tatt imot av statsråd Sponheim. Og han – som det står i Dagens Næringsliv – «hyllet dem for deres sterke samfunnsengasjement».

Kan næringslivet på Sørlandet – og for den saks skyld en hvilken som helst region – forvente at engasjementet fra statsråden går langt utover det å hylle de andre som har et engasjement i forbindelse med nettopp Nasjonal transportplan? Og vil det være slik at hvis Regjeringen viderefører det lave ambisjonsnivået den har hatt, er det i hvert fall ikke på grunn av et lavt ambisjonsnivå hos statsråden?

Statsråd Lars Sponheim: For det første må jeg gi uttrykk for at representanten Gabrielsen vet like godt som jeg at det ikke er mulig for en statsråd å møte en delegasjon eller en demonstrasjon med et sjekkhefte og skrive ut sjekker. Det er Stortinget som foretar bevilgninger, og det er innenfor statsbudsjettets rammer det er mulig for en statsråd å agere i økonomiske spørsmål. Dette vil være et spørsmål som først Regjeringen skal ha en mening om, og som Stortinget senere skal legge planer for hvordan man skal prioritere innenfor de rammer man får.

Men la meg gi uttrykk for at det var en sterk opplevelse for meg å møte ikke tradisjonelle demonstranter, men et bredt lag av norske borgere som stilte opp og var indignert over en situasjon hvor mange av deres medborgere har omkommet i trafikken, og som hadde et engasjement for næringslivet i regionen sin. Og fordi de var spesielt kritisert fordi det var dårlig lobbyisme av profesjonelle lobbyister, etter hva jeg forstår, gav jeg også uttrykk for at jeg synes det er ærefullt og skikkelig i et demokrati at man tør stå opp på denne måten og gå ut i det åpne rom og i dagslys og fortelle om sitt engasjement.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Svein Ludvigsen.

Svein Ludvigsen (H): En av de viktigste forutsetninger for å lykkes i distriktsnæringslivet er alt som har med samferdsel å gjøre, og det næringsministeren har gitt distriktsnæringslivet i den siste tiden, er økt dieselavgift, innføring av veiprising, og at regjeringspartiene har løpt fra løftene om økt satsing på veisektoren og på rassikring.

Jeg ser, i likhet med forrige taler, at næringsministeren var den som tok imot denne viktige delegasjonen fra Sørlandet, og statsråden sier ifølge Dagens Næringsliv:

«Jeg takker for at dere stiller opp som skikkelige samfunnsborgere og tar ansvar.»

Og han sier at dette er en viktig form for lobbyisme.

På vegne av en del av velgerne i Troms, i Lyngen, hvor veien har vært sperret store deler av vinteren fordi det er for dårlig rassikring, vil jeg gjerne høre hva statsråden sier til alle de rundt i landet som har fått et så dårlig samferdselstilbud fra denne regjeringen at de ikke er i stand til å møte hos statsråden og få ros for samfunnsengasjement og lobbyisme?

Statsråd Lars Sponheim: Nå er situasjonen den at jeg av og til mottar mennesker som har et engasjement på viktige områder også fra Troms, og de blir tatt like godt imot. Men representanten Ludvigsen vet utmerket godt at det er tøffe prioriteringer innenfor samferdsel, noe som er nødvendig i vårt land, som har geografien imot seg. Og en trenger ikke gå til Troms for å finne rasutsatte områder, jeg har selv familien boende i et svært rasutsatt område, og som lever med usikkerheten om hvilke veier man tør kjøre i dag – hver dag. Så dette kjenner jeg meget godt på kroppen, og jeg vet om det alvoret og den engstelsen og hva det gjør med mennesker når man lever med den frykten. Men det er faktisk slik at vi skal fortsette å bygge dette landet i årtier på årtier framover, og det må vi gjøre gjennom reelle prioriteringer i demokratiet vårt, hvor denne sal har det avgjørende ord. Og slik vil det fortsatt være framover. Ingen er tjent med at vi bevilger penger utover det landets økonomi er i stand til å bære, det vil iallfall straffe beboere både i Troms og andre steder.

Presidenten: Det blir et oppfølgingsspørsmål til – Thore Aksel Nistad.

Thore Aksel Nistad (Frp): Det er bra at statsråden skal komme tilbake til lovnadene sine i Nasjonal transportplan. Det er som i det første spørsmålet i dag, om skjemaveldet, der lovde også statsråden veldig mye tidligere. Og nå lover han også mer penger i Nasjonal transportplan.

Men slike lovnader har vi hørt tidligere, bl.a. skulle det være en stor satsing innen veisektoren like før forrige valg. Nå sier statsråden plutselig at det har blitt en økonomi som gjør at man ikke kan gi så mye veibevilgninger, som er god næringspolitikk. Hva er det som er skilnaden på den økonomiske situasjonen som var før valget, og den som er nå? Har den blitt så veldig forverret med den nye regjeringen?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg blir fort litt indignert når jeg blir tillagt synspunkter som jeg ikke har gitt uttrykk for. Jeg har ikke stått her og gitt lovnader til økte bevilgninger i Nasjonal transportplan. Jeg har sagt at dette arbeider Regjeringen med, og jeg har en personlig oppfatning av at vi må vektlegge både sikkerhet og framkommelighet for næringslivet innenfor de prioriteringer som man finner forsvarlig. Jeg er sikker på at det ikke har gått noen hus forbi at vi har vært igjennom en betydelig omstilling i norsk økonomi de siste to årene, som denne regjeringen har måttet sitte i førersetet for – med de ubehageligheter det representerer – hvor norsk økonomi har en full kapasitetsutnytting, og hvor det er nødvendig å ha en stram finanspolitikk. Det går ut over veldig mange områder, og det har også gjort det nødvendig med mindre bevilgninger til samferdselssektoren isolert enn det hver og en av oss ønsker, men det har vært en nødvendighet. Så får noen av oss ta belastningen med å ta et ansvar, og så får vi akseptere at en kan tillegges synspunkter, og at andre har et engasjement.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Astrid Marie Nistad (A): Mitt spørsmål går til justisminister Dørum.

I samband med handsaminga av lotterilova i Stortinget, uttalte ein samla komite seg om dagens forskrift til utskiftingar av automatar. Komiteen peika på at når grensa for å spele på automatane vart sett til 18 år, var det ikkje same trongen for å skifte ut dagens automatar til det ein kallar «snillare automatar», som t.d. har færre lys og lengre omdreiingar. Bakgrunnen var at alle som får inntektene frå desse automatane, sa at inntektsreduksjonane ville bli store med nye automatar, og at dei ikkje ville makte å halde oppe arbeidet sitt på det frivillige, humanitære plan.

Men det komiteen no får bodskap om, er at departementet praktiserer den gamle forskrifta som om Stortinget ikkje har uttalt seg om den. Og mitt spørsmål blir då: Kvifor gjer departementet dette, og vil statsråden rydde opp i dette i tråd med Stortinget sitt vedtak?

Statsråd Odd Einar Dørum: Selvsagt vil statsråden følge det Stortinget har gjort, men en rettstilstand kan ikke erstattes av mangel på rettstilstand når man skaper noe nytt. Derimot har man plikt til å skape noe nytt så raskt som overhodet mulig. Derfor var noe av det som skjedde et stykke ut i januar, at jeg mottok representanter for bransjen. Jeg hadde bedt dem henvende seg til meg fordi jeg ønsket en dialog og et samarbeid med dem. Og jeg kan si til representanten at det meget snart, i de nærmeste dager, går ut et høringsbrev om et lotteritilsyn. Der vil vi også omtale at vi så raskt som mulig vil se på automatforskriften i dialog med de berørte grupper, dvs. bransjen og organisasjonene, slik at vi kan jobbe den gjennom med bakgrunn i de merknader som Stortinget har gjort, og uten noe unødig spill av tid.

Det er min hensikt at når det arbeidet er gjort, skal Stortinget få det som sak så raskt som overhodet mulig. Vi er ikke tjent med at vi har hatt en rettstilstand som har vært kritisert, og at vi må vente for lenge på en ny rettstilstand, som et flertall i komiteen har uttrykt ønske om. Jeg oppfattet det slik at et mindretall i komiteen ville oppheve den gamle forskriften umiddelbart, mens det flertallet ønsket, var å sette meg på stram line med å jobbe raskt for å få en ny forskrift på plass med bakgrunn i det som er det aktuelle, slik som representanten Nistad også beskrev det, nemlig at man må ta utgangspunkt i en 18 års aldersgrense og prøve å sikre inntektene så godt som mulig.

Astrid Marie Nistad (A): Eg takkar statsråden for svaret.

Den innstillinga var tydeleg, for det var eit stort fleirtal som bad om at desse automatforskriftene ikkje skulle nyttast lenger – statsråden peika på at det var ein merknad frå Framstegspartiet og Høgre med kritikk, og at forskrifta skulle opphevast straks. Bakgrunnen for at Arbeidarpartiet ikkje var med på den merknaden, var at det var ein påstand i den merknaden som vi ikkje ville følgje opp. Frå Arbeidarpartiet si side var det heilt tydeleg at vi ikkje ønskjer at desse forskriftene skulle nyttast, og at signalet ut til dei som arbeider i desse laga og organisasjonane, skulle vere klårt i forhold til dei automatane dei framleis kunne ha.

Statsråd Odd Einar Dørum: Ja, en statsråd som står overfor et storting som ikke har forslag, må forholde seg til merknadene, og jeg oppfattet Arbeiderpartiets merknader slik at de ikke ønsket å skape et rettstomrom mens man gikk fra noe de var sterkt kritiske til, til noe nytt. Jeg oppfattet det slik at vi skulle holde en veldig stram og rask tidsplan for å få noe nytt på plass, og jeg jobber på den måten. Jeg følte at representanten Astrid Marie Nistad ville forvisse seg om det, og jeg ønsker å gjenta at jeg er opptatt av å få dette på plass. Jeg inviterte bransjen til dialog i januar, for vi er tjent med å ha en direkte dialog med dem på samme måte som vi er tjent med å ha en direkte dialog med organisasjonene, slik at det ikke skal gå for lang tid fra Stortingets behandling og til vi får en endring i den gamle forskriften.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg har et spørsmål til næringsminister Sponheim.

For et par uker siden gav Næringsdepartementet Røkke konsesjon for overtakelse av RGI. I klartekst betyr det at Næringsdepartementet har gitt Røkke fullmakt til å håndtere Aker RGI akkurat som han vil. Han kan ta ut ekstraordinært utbytte, han kan selge unna deler av virksomheten. Kort sagt: Han kan strippe selskapet, hvis han ønsker det.

Saken er den at det har vært betydelig strid også internt i Regjeringen, forstår jeg, om en skulle gi konsesjon etter ervervsloven. Men på tross av at regjeringsadvokaten har gitt en anbefaling som går på at erstatningsansvaret kunne bli for stort, og på tross av at en også i regjeringskretser i utgangspunktet ønsket å være restriktiv, har departementet gitt konsesjon.

Vi har en ervervslov som så langt ikke har vært brukt for å nekte oppkjøp, heller ikke i dette tilfellet, som kanskje er det groveste tilfellet vi har sett av et rent spekulativt raid mot et industriselskap. Mitt spørsmål til næringsministeren blir derfor: Hva tenker næringsministeren å gjøre når vi har en lov som i praksis er helt ubrukelig, og som ikke har sanksjonsmidler overfor den typen spekulative raid?

Statsråd Lars Sponheim: For det første kommer representanten Djupedal her med noen påstander som jeg ikke kjenner til. Det er en samlet regjering, selvsagt, som står bak det vedtaket som Regjeringen har gjort i denne saken. Regjeringen har valgt, etter å ha gått en runde med nærmere prøving etter ervervsloven av TRGs søknad om oppkjøp i Aker RGI, å godkjenne ervervet på vilkår – etter mitt skjønn ganske strenge vilkår.

Jeg vil også ta avstand fra påstanden om at ervervsloven ikke har vært brukt. Ervervsloven er i kontinuerlig bruk. Det medfører at man etablerer en dialog mellom selskapene som kjøper opp, eller som har en ambisjon i forhold til selskaper i Norge, og som gjør at vi får på plass gode ordninger. Svært ofte foregår dette i en tidlig fase av ervervsbehandlingen, noe som gjør at det ikke er nødvendig med nærmere prøving. Selskapene får på plass planer og på andre måter tilfredsstiller departementet, slik at vi ikke har behov for å bruke ervervsloven. I noen tilfeller går vi inn i en nærmere prøving som gir adgang til å sette formelle vilkår. Det ble gjort i denne saken. Det er ikke så ofte det heller er gjort – vi har vært inne i en slik nærmere prøving 10-15 ganger – og meg bekjent er det heller ikke andre ganger blitt satt såpass strenge vilkår som vi her har gjort: at TRG må etablere et norsk eierselskap til disse aksjene, slik at de blir underlagt norsk regnskapslovgivning og aksjelovgivning og det innsyn som det gir, krav til aktivitet i Norge osv.

Jeg vil også gi uttrykk for – jeg synes dette er en anledning til å gjøre det – at alle har krav på lik behandling etter norsk lov, uansett hvordan myter og rykter måtte være. Røkke har vært gjenstand for omtrent kontinuerlig ervervsbehandling i Næringsdepartementet så lenge jeg har sittet der, og han har faktisk hele tiden etterlevd de planer han har lagt fram. I perioden 1996 fram til nå har han doblet aktiviteten i Aker RGI og doblet antall arbeidsplasser. Så disse mytene som handler om at dette er ulik behandling, at det bare er slaktemotiver og slikt, kjennes ikke igjen i det betydelige informasjonsgrunnlaget som Næringsdepartementet sitter inne med.

Øystein Djupedal (SV): Jeg la merke til at næringsministeren overhodet ikke berørte noe av det jeg sa. Altså: Det gjenstår jo å se hva Røkke ønsker å gjøre med Aker RGI. Påstand står mot påstand, og jeg håper selvfølgelig for de ansatte i Aker RGI at Røkke har langsiktige industrielle planer for selskapet, men alt som så langt har kommet fram, tyder vel på at motivene er litt delte.

Mitt poeng er følgende: Ervervsloven har aldri vært brukt for å nekte oppkjøp. Det er riktig at ervervsloven stiller vilkår, men ervervsloven har ingen sanksjonsmulighet. Hvis en næringsdrivende som får erverve etter ervervsloven, ikke følger den, har Næringsdepartementet ikke mulighet til å gå inn, annet enn å åpne saken på nytt og ta et nytt erverv. Og jeg spør om det som mange nå har vært opptatt av etter den siste tillatelsen fra Næringsdepartementet: Er ervervsloven god nok? Har ervervsloven det maktmidlet som skal til? Ikke minst representanter her i salen fra regjeringspartiene har vært opptatt av at ervervsloven må endres på dette punkt. Og min utfordring til næringsministeren er da: Når vi ser dette spekulative oppkjøpet som vi her har vært vitne til, bør ikke ervervsloven endres slik at departementet får maktmidler til å sørge for at ervervet etterleves?

Presidenten: Taletiden er omme.

Statsråd Lars Sponheim: For det første vil jeg gi uttrykk for at jeg svarte direkte på spørsmålet, nemlig om hvordan ervervsloven fungerer, og jeg er uenig i påstanden til Djupedal om at loven ikke fungerer. Det gjør den, det opplever jeg nesten daglig. Vi har et enormt antall saker til behandling etter ervervsloven, og jeg ser hvordan bedriftene endrer sine planer. Jeg har også sittet lenge nok i denne stolen til å se at de faktisk etterlever planer, og det har jeg mange eksempler på.

Et samfunn må finne en fornuftig balanse mellom det å regulere og sette begrensninger for hvordan man kan endre eierskap i bedrifter, og det å sørge for at eierskap blir attraktivt også for utenlandske investorer. Det er kanskje en fremmed tanke for representanten Djupedal, men jeg synes iallfall det er viktig at vi får inn mange investorer i Norge, også utenlandske store investorer. Det er viktig for å bygge norsk industri og tilføre kompetanse, og da må vi ikke ha en nasjonal regulering som gjør at vi skremmer vekk folk ute. Denne kombinasjonen føler jeg at ervervsloven representerer på en god måte.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Marit Nybakk (A): Jeg har et spørsmål til statsråden for utvikling og menneskerettigheter.

UNCTAD X, den tiende FN-konferansen for handel og utvikling, er nettopp avsluttet i Bangkok, og mye av debatten dreide seg om en såkalt total utviklingsstrategi for det enkelte land, basert på bl.a. helse, utdanning, sosiale minstegoder, et godt styresett og investeringer i landbruk og næringsliv; dette naturligvis i tillegg til at u-landene er helt klare i sine krav om gjeldslette og markedsadgang i vår del av verden.

Parallelt med UNCTAD-konferansen var statsministeren og bistandsministeren på besøk i tre afrikanske land, fulgt av representanter for norsk næringsliv og for private organisasjoner. Mitt spørsmål til statsråden i første omgang er følgende: Hvordan mener statsråden at norsk næringsliv innenfor en helhetlig utviklingsstrategi kan bidra til investeringer i sør, og hvordan ble dette gjort under Afrika-reisen?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg er svært glad for at representanten Nybakk også trekker frem UNCTAD, for det er forbigått med taushet i Norge, men har fått meget god dekning i internasjonal presse og har ført til at problemene med motsetning mellom nord og sør etter Seattle er blitt atskillig mindre.

Så til spørsmålet fra representanten Nybakk. Det jeg er opptatt av å få formidlet fra reisen som statsministeren hadde, og som jeg deltok på, er at det var meget vellykkede næringslivsseminarer som ble avholdt. Det dreide seg ikke bare om eksport fra norsk næringslivs side til landene, som man kunne få inntrykk av av en del kommentarer fra solidaritetsorganisasjonene, men det var også betydelig interesse for investeringer og for å gå inn med partnerskap i forhold til motparter i landene selv.

La meg nevne at særlig var det interessant at man også hadde den type diskusjoner i Mosambik, som er et av de fattigste landene, og hvor det var en betydelig interesse – det var en næringslivsdelegasjon på 48 bedrifter, som er meget sterkt i forhold til det som har vært tilfellet før. Det var betydelig interesse der, men det samme gjorde seg selvfølgelig gjeldende i Sør-Afrika, og ikke minst i Nigeria, hvor vi for øvrig også ser for oss at vi kan gå inn på petroleumsforvaltningssiden dersom det på nigeriansk side kommer positiv tilbakemelding på det, og hvor det også ble undertegnet et Memorandum of Understanding mellom norske og nigerianske myndigheter. Både på olje- og gassektoren, og også på investeringssiden, er det således nå lagt et grunnlag i alle tre land, Mosambik, Sør-Afrika og Nigeria, for et samarbeid med parter i utviklingslandene og for økte investeringer.

Marit Nybakk (A): Jeg takker for svaret, som jeg synes er ganske positivt.

En av grunnene til at jeg tok opp dette spørsmålet, var at vi i Innst. S. nr. 28, som statsråden vil huske, nettopp bad om å få en utredning om næringslivet som aktør innenfor en helhetlig bistands- og utviklingsstrategi. I Dagsnytt Atten den 11. februar kom Gro Brækken, tidligere direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon, men nå i Redd Barna, med et frontalangrep på og en veldig sterk kritikk mot nettopp næringslivets engasjement i sør på bakgrunn av hennes erfaring i disse tre afrikanske landene. Hun sier bl.a.:

«Og jeg mener at det store flertallet av norske bedrifter som opererer i utlandet, er altfor lite interessert i det som er utenfor deres næringslivsverden, og de vet ofte altfor lite om det.»

Dette var en påstand som ble meget sterkt imøtegått av en representant for Eksportrådet, og jeg vil gjerne be statsråden om å utdype dette noe.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Ja, jeg har registrert denne debatten. Den ble også registrert på reisen, det kan jeg forsikre. Men det jeg er opptatt av, er at virkeligheten er like mangfoldig blant næringslivsaktørene som den er blant alle andre aktører i sør. Man finner næringslivsaktører som har meget lang erfaring og god kompetanse, god landinnsikt, og gjør en hederlig og veldig god jobb i landene og har gjort det i lang tid. Og så finner man selvfølgelig andre med mindre erfaring, og som kanskje ikke har den tilsvarende innsikt. Etter min vurdering er det kanskje litt betenkelig å skjære alle over en kam, slik jeg opplever at Gro Brækken her gjør. Utfordringen må heller være å bruke den kompetansen som noen av bedriftene har etablert, og styrke den hos andre. Så må vi appellere til det sosiale ansvaret hos næringslivet, som vi også har gjort i KOMpakt-sammenheng, i det pilotprosjektet som er foreslått i handlingsplanen for menneskerettigheter, om å ta et større og helhetlig medsamfunnsansvar når man er ute, og operere med de samme normer, verdier og standarder ute som man gjør hjemme, det være seg om arbeidstakernes rettigheter, barnearbeid eller andre forhold. Der opplever jeg nå at næringslivet tar utfordringene på alvor.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Hedstrøm.

Øystein Hedstrøm (Frp): En ikke-proteksjonistisk næringspolitikk er veldig viktig for at bistandslandene skal kunne bygge opp markedsøkonomi og markedskontakt med de vestlige land f.eks. I fjor dumpet Norge landbruksprodukter i verdensmarkedet – 19 000 tonn prima storfe- og svinekjøtt helt ned til tre kroner pr. kilo. Hva skjer da i praksis? Jo, da konkurrerer norske subsidierte produkter med det som u-landene kan bidra til å bygge seg opp på. Det er ofte landbruksprodukter som er det eneste de kan selge og få inn utenlandsk valuta og bygge seg opp på. Der er Norge veldig proteksjonistisk. Vi har noen MUL- og GSP-ordninger som er sterkt begrenset. Vi gir milde gaver i 10 milliarder kroner-klassen til den tredje verden, men vi er ikke villig til å kjøpe produktene på de områder der de har mulighet til å bygge seg opp.

Hvilken strategi har Regjeringen for å åpne opp og liberalisere næringspolitikken på dette området?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Regjeringen har lagt frem det som vi kaller strategien for næringsutvikling i sør, som også er blitt positivt mottatt, ikke minst blant landene i sør, blant tunge utviklingsaktører og i Stortinget. Der prøver vi nettopp å legge en helhetlig strategi for både handel og næringsutvikling gjennom investeringer fra norsk side, hvor man også ser på hele virkemiddelapparatet. I den sammenhengen har vi adressert det spørsmål som representanten Hedstrøm er inne på, nemlig å bidra til økt import til Norge fra utviklingslandene.

Nå vil jeg ikke overdrive betydningen av den smule overproduksjon som finnes i norsk sammenheng på verdensmarkedet. Jeg tror nok at en aktør som EU gjennom sine eksportsubsidier har atskillig større effekt i forhold til u-lands markeder, og det håper jeg at man i neste WTO-runde kan få endelig bukt med. Men det er helt klart at i den sammenhengen bidrar EU til å utkonkurrere produkter fra utviklingslandene.

Så vil jeg gjøre oppmerksom på én ting, og det er at i veldig mange av disse landene er det faktisk nødvendig å bidra med bistand for å få til næringsutvikling, som igjen kan føre til eksport.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Jørn L. Stang (Frp): Jeg har et spørsmål til statsråd Dørum. Det gjelder at noen og enhver er både skremt og sjokkert over ransbølgen i landet, og spesielt i Oslo-området. Vold og all slags våpenbruk tiltar, særlig ved ran på gaten, som øker mest, der unge kriminelle skaper frykt blant yngre og eldre mennesker, som er mest utsatt for gatens vold. Tenåringer kan begå rundt 100 ran før de blir siktet etter å ha utøvd vold og trusler. De fleste som pågripes, er av utenlandsk opprinnelse, noe som er særs alarmerende. Et sentralt stikkord må være grensesetting med tilhørende straffer som slår ned på kriminelle handlinger overfor uskyldige mennesker som ferdes på gaten.

Mitt spørsmål er: Er det noen spesielle initiativ justisministeren kan slå i bordet med – jeg tenker eksempelvis på det å senke den kriminelle lavalder, eller for den saks skyld hvis kriminelle handlinger begås av utlendinger som ikke har norsk statsborgerskap, å sende dem ut av landet?

Statsråd Odd Einar Dørum: Nå bør vel ikke en justisminister slå i bordet, men sørge for at det er respekt for lov og orden.

Den ransbølge som representanten omtaler, er todelt. Det er en bølge som foregår blant voksne, som er meget alvorlig, og som politiet gjør stor innsats for å oppklare, og som jeg også har dyp uro for kan knytte seg til organiserte former for kriminalitet.

Hovedspørsmålet til representanten gikk på vold utført av de yngre, som kom fram i politistatistikken ved årsskiftet. Det er der innledet et meget bredt samarbeid mellom Oslo politidistrikt, Oslo kommune og Justisdepartementet for å se på spørsmålet, både når det gjelder ungdom over og under den kriminelle lavalder, som vi ikke har planer om å endre. Når det gjelder ungdom over den kriminelle lavalder, er vi innstilt på å gå inn og bruke Kriminalomsorg i frihet på en langt mer aktiv måte enn vi har gjort til nå, for å sette grenser.

Jeg er veldig glad for det kirke-, utdannings- og forskningsministeren har gjort når det gjelder muligheten for å fjerne mobbere fra nærmiljøet til en skole.

Når det så gjelder vold utført av de yngste, og som er meget alvorlig, fordi vi kan frykte at eldre grupper av innvandrergjenger rekrutterer de yngste som en slags form for kriminelle leiesoldater, vil jeg i nær framtid bl.a. ha et møte med Oslo kommune for å se på dette. Og uten å gå inn på barne- og familieministerens område er jeg ganske sikker på at vi er nødt til å være villige til å tenke nytt når det gjelder hvordan vi skal sette grenser for barn som rett og slett har mistet enhver respekt for voksne.

Jørn L. Stang (Frp): Jeg noterte at statsråden ikke ville senke den kriminelle lavalder. Det er som oftest bevæpnet ungdom og barn som i dag er trusselen i hovedstadens gater. Mange av ranerne er ifølge politiets statistikk innvandrere med voldelige tendenser og atferd, og som oftest gir mange foreldre bokstavelig talt blaffen i at deres barn regjerer gatene med terror. Politiet og ofrene møtes med respektløshet, og i retten møter aktor og dommere hånflirende tenåringer uten respekt for lov og rett. Alt dette fører til at ungdomskriminaliteten nå er i ferd med å komme ut av kontroll. Denne negative utviklingen har vokst samtidig med mengden innvandrere som kommer til vårt land, og som etter min mening er en konsekvens av Regjeringens lettsindige innvandringspolitikk og kriminalpolitikk.

Jeg har et siste spørsmål til statsråden: Ønsker Regjeringen å gå i seg selv og analysere konsekvensene av sin politikk både på innvandringssiden og kriminalpolitikksiden?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er vel kjent at Fremskrittspartiet og Regjeringen er uenige om de generelle retningslinjer i innvandringspolitikken. Men la meg slå fast følgende: En borger er en borger, og en kriminell er en kriminell uansett hudfarge og bakgrunn, men barn er barn, og vi har plikt til å reagere overfor barn som har mistet respekten for voksne, men da er vi også nødt til å se på hvordan vi skal gjøre det. Og det er ikke slik at dette stort sett skjer i sentrale gater, det kan skje i forskjellige deler av byen. Det tallet representanten Stang nevner, er bekymringsfullt nok – det er 200-300 – men det er ingen grunn til å generalisere og si at det gjelder all innvandrerungdom. Jeg tror heller ikke ofte foreldre gir blaffen, men jeg tror mange foreldre ikke makter å stå løpet ut med hensyn til å være foreldre.

Jeg har personlig hatt et møte med Oslos politimester og Oslos byrådsleder i en moské, den største moskeen i Oslo. Vi inngikk en avtale om at pr. 1. mai i år skulle menigheten finne fram til alle språkløse kvinner, dvs. kvinner i sin menighet som ikke kan norsk, slik at de fikk et opplæringsprogram for det. Og de skulle gripe direkte inn i en situasjon hvor de som voksen så at en 11-,12-,13- eller14-åring ble rekruttert som kriminell leiesoldat av eldre. De lovet meg dette, og representanten kan være helt sikker på at jeg 1. mai kommer til å minne om løftet.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Kristin Krohn Devold (H): En type forening som virkelig gjør noe for å forhindre at barn og ungdom blir ungdomskriminelle, er alle de frivillige foreningene våre – det er svømmeklubbene, det er idrettsklubbene, og det er de humanitære organisasjonene. Men disse må også ha penger for å overleve, de må ha finansiering. Og den lotteriloven som Stortinget sendte tilbake før jul, ble sendt tilbake fordi den var for stram i forhold til rammebetingelsene for nettopp disse foreningene. Det som Stortinget enstemmig sa i innstillingen, var:

«Komiteen mener det ikke må settes krav i forskriftene som krever utskiftning av automatene eller som reduserer inntektene for organisasjonene.»

Det betyr at de signaler som har gått fra departementet til organisasjonene om at den siste forskriften gjelder, har skapt veldig stor uro, og den har skapt uro omkring disse organisasjonenes framtidige inntekter. Jeg vil be statsråden bekrefte at enten får vi en ny forskrift raskt, eller så kan den gamle forskriften gjelde.

Presidenten: Så vidt presidenten forstår, er dette et spørsmål som allerede er sterkt berørt tidligere i dag.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg oppfattet imidlertid at representanten Krohn Devold forsøkte å stille et spørsmål til meg, så jeg tar det gjerne opp.

Jeg gjentar det samme som jeg sa til representanten Astrid Marie Nistad. Jeg oppfatter at komiteen ønsker at vi skal ha en forskrift som er annerledes enn den vi har nå. Jeg kan ikke oppheve en forskrift som eksisterer, for da skaper jeg et rettstomrom, men jeg har plikt til å sørge for at vi får en ny forskrift raskt, slik at det ikke skapes en praktisk vanskelig situasjon for ulike organisasjoner. Det var det jeg gav uttrykk for i svaret til representanten Nistad. Jeg vil nå også få sjansen til å korrigere meg selv. Jeg tror jeg kom i skade for å si at jeg traff «representanter» for bransjen. Jeg traff én sentral representant for bransjen, og jeg inviterte til et samarbeid, nettopp for å kunne få en rask løsning på det som representanten Krohn Devold tar opp.

Kristin Krohn Devold (H): Mitt første spørsmål hadde en nyanseforskjell i forhold til dialogen med Astrid Marie Nistad. Fordi statsråden i sitt svar til Nistad sa at det var et flertall og et mindretall i komiteen, refererte jeg hva hele komiteen sa på det punktet.

Men jeg har et oppfølgingsspørsmål, og det går på antall automater. Komiteen sa også i sin innstilling at man med det taket som ble innført, legger til grunn 33 000-35 000 automater. Nå viser det seg i møte mellom departementet og enkelte frivillige organisasjoner at departementet har fremholdt at det er et tak på 28 000 automater som gjelder. Det er i så fall en betydelig innstramming i forhold til signalene fra komiteen. Derfor har en av rettighetsinnehaverne til automatene tatt dette opp med Sivilombudsmannen, som i et brev denne måneden har sagt at departementets måte å tolke adgangen til å ha automater på, ikke er god, den bør vurderes på ny. Jeg skal overrekke brevet til ministeren etterpå, men vil be ham bekrefte at de som har adgang til å sette ut automatene, skal få lov til å gjøre det, og at ikke et for begrensende tak skal gjelde.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg oppfattet debatten slik da lotteriloven var oppe til behandling før jul, at man holdt seg til det antall som da var kjent for komiteen. Og jeg har ikke noen grunn til å operere med noe annet antall enn det, og jeg har ikke endret syn på det spørsmålet, selvfølgelig.

Når det gjelder den rent juridiske situasjonen for hvilke automater en kan ha, gjelder den gjeldende forskrift inntil den er erstattet av en ny. Men jeg har sagt i svar til representanten Astrid Marie Nistad og tidligere i svaret til representanten Krohn Devold nettopp, at det er et poeng at det ikke går lang tid før den kommer. Og da har jeg sagt at vi vil ha et tett samarbeid med bransjen og organisasjonene for å få en forskrift med utgangspunkt i de merknader komiteen har skrevet – alle merknadene komiteen har skrevet.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Torstein Rudihagen (A): Spørsmålet mitt går til næringsministeren.

Næringsministeren har jo vorte ført inn på samferdselsministerens domene her tidlegare i dag, og det kan hende at dette også tangerer inn på same området. Vi har nå liggande til behandling her i Stortinget ei stortingsmelding om elektronisk handel, ei melding som føyer seg inn i rekkja av etter kvart kjende analysar av omstillingsbehovet som vi er inne i, drive fram av ny teknologi, nye produkt, nye marknader og internasjonaliseringa av handel og økonomi.

Vi er kjende med eit tal som forskarane nå har nemnt fleire gonger, at vi må skape 800 000 nye arbeidsplassar innan ein 20-årsperiode. Elektronisk handel vil medverke til at delar av arbeidslivet endrar karakter. Det blir mindre behov for førstelineteneste i butikkar osb., men større behov innanfor logistikk og innanfor varetransport. Ein handlingsplan for tiltak og satsing innanfor dette området er sakna. Kva ansvar tek næringsministeren for å stimulere til ny vekst og betre forhold innanfor denne sektoren?

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få gi uttrykk for at den stortingsmelding som nå snart har ligget til behandling i ett år i den komiteen Rudihagen sitter i, er en stortingsmelding som på mange måter trekker opp helt nye linjer, også når vi måler den mot hva slags arbeid som gjøres på dette området i andre land. Nå vil det i løpet av denne uken komme et brev fra meg til komiteen som bringer inn nye momenter som kanskje er nødvendige på et område der forholdene skifter så raskt som på dette – bringer inn nye forhold som jeg synes er relevante for komiteen før man sluttbehandler dette arbeidet, fordi det har gått så pass lang tid.

La meg understreke at veldig mange av de forslagene og aktiviteten som ligger i dette, å få på plass de rettslige instrumentene rundt det å få en sikrere elektronisk handel og legge forholdene til rette for at dette skal ta av, er vi allerede i gang med. Vi har et eget forum som arbeider under Næringsdepartementet med elektronisk handel, som er ledet av en viktig Internett-bedriftsleder fra Rogaland som heter Rana, som er godt i gang, og som har varslet at han i løpet av kort tid vil legge fram en handlingsplan for hvordan Norge skal ta noen raske skritt for å øke aktiviteten på elektronisk handel. Vi er blant de absolutt beste i verden når det gjelder penetrering eller antall PC-er og Internett-tilknytning, men vi har noe uforløst i å ta dette i bruk innenfor bl.a. elektronisk handel og forretningsdrift. Vi fokuserer veldig på handel, og på forbrukeres handel, kanskje. Vi tror vi skal fokusere mye mer på hvilke muligheter det er for å lage veldig mange småbedrifter alle steder, fordi avstand ikke betyr noe. Det gir et enormt næringsutviklingspotensial, som jeg tror vi skal se og kunne glede oss over i et langstrakt land som vårt.

Torstein Rudihagen (A): Poenget mitt var nedgangen i talet på arbeidsplassar på eitt område og spørsmålet om stimuleringstiltak for å erstatte desse på andre område, som det visseleg vil bli behov for, og likså å legge til rette for transport og logistikk, slik at det er mogleg å få ein auke i elektronisk handel.

Staten sit med eit eigd selskap, Posten, som har det beste distribusjonsapparatet som tenkjast kan. Og Posten har sanneleg slite i lange tider med ein reduksjon i talet på postkontor og aktivitetar. Nå skulle ein kanskje tru at Posten gjekk mot gylne tider nettopp på grunn av den elektroniske handelen. Og spørsmålet mitt er: Kva gjer næringsministeren for å ruste opp Posten til å møte denne utviklinga, både til beste for å skape ny vekst i Posten – ny næringsutvikling der – og for å legge forholda til rette for ein auka e-handel?

Statsråd Lars Sponheim: Næringsministerens ansvarsområde her er å sørge for at vi får økt aktivitet og at elektronisk handel og forretningsdrift blir tatt i bruk i alle deler av landet. Potensialet for det er til stede. Derfor arbeider Regjeringen nå intenst med et samlet program for hvordan vi raskt skal få den bredbåndsutbyggingen som landet trenger, basert på den aktivitet som ligger i de mange selskaper som er engasjert i dette, og som i dag investerer stort.

Jeg er helt sikker på at det potensial som ligger på dette området, og den eksplosivitet som vi faktisk forventer i elektronisk handel og forretningsdrift de nærmeste ikke bare årene, men månedene – vi har forventninger om en betydelig økning bare i løpet av år 2000 – vil gi en forretningsmulighet som Posten vil utnytte. Og jeg er sikker på at min gode kollega, samferdselsministeren, som har ansvar for Posten, vil sørge for at Posten også er rustet til å utnytte disse mulighetene.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til næringsministeren. Det gjelder sikkerheten om bord i passasjerbåter.

Etter «Sleipner»-ulykken er det kommet for en dag at en rekke passasjerbåter seiler rundt på norskekysten uten utstyr som er tilstrekkelig utprøvd. Ut fra dette er det gått ut et rundskriv om at samtlige redningsvester skal skiftes ut. Kan statsråden forklare hva han har gjort, utenom det med redningsvestene, for å sikre at passasjerbåter som seiler i norske farvann, har nødvendig utstyr som er testet og utprøvd i de forholdene det er beregnet på?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg kan forsikre representanten Bastesen om at sjøsikkerhet er i fokus fra Næringsdepartementet og Sjøfartsdirektoratets side. Etter sånne tragiske ulykker som det vi har bak oss i nær fortid, er det selvsagt at dette tar mye av vår tid og oppmerksomhet.

Nå skal vi ha den respekt, både for dem som er rammet av ulykken og for selskapet som er rammet av ulykken, at vi skal avvente konklusjonen fra den store kommisjonen som er i arbeid, og som vil komme etter sommeren, og ikke trekke forhåndskonklusjoner på altfor mange områder. Men på noen områder har det vært nødvendig å trekke noen forhåndskonklusjoner. Det var også bakgrunnen for at Sjøfartsdirektoratet omgående etter at denne tragiske «Sleipner»-ulykken skjedde, satte ned et eget arbeidsutvalg for å se på hva vi trenger å gjøre på meget kort sikt for å bedre sjøsikkerheten med de erfaringer man da gjorde, uten å foregripe det viktige arbeidet som foregår i kommisjonen. Rapporten kom den 12. januar i år med et sett av ulike tiltak og anbefalinger til forbedringer til rederiene som opererer de hurtiggående fartøyene. Det er forslag om å kreve at eksisterende hurtigbåter også skal oppfylle de internasjonale reglene, altså IMO-reglene. Vanligvis er det slik at de kun gjelder for nye hurtigbåter som kommer, men de er da også gjort gjeldende for de hurtigbåtene som allerede er i drift. Så er det helt konkret innført noen regler som en direkte konsekvens av dette – bl.a. at det skal være redningsvester med lys og skrittstropp – som gjøres gjeldende for passasjerskip generelt og ikke bare for hurtigbåter. Dette har vi sett på som en nødvendig konsekvens, og det gjorde også at vi valgte å gå utover våre forpliktelser i EØS om at vi skal godkjenne redningsvester som er godkjent i et annet land. Vi satte det til side, varslet engelske og italienske styresmakter om det og har laget egne regler fordi vi her så at det var redningsvester som ikke var gode nok – de var godkjent i andre land, og vi skulle dermed automatisk godkjenne dem i Norge etter EØS-reglene.

Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg festet meg ikke så veldig mye ved ulykken med «Sleipner», men jeg sier på generell basis at det er en rekke passasjerbåter, inklusiv ferjer, som har seilt rundt i mange år uten utstyr som er tilstrekkelig testet. Det seiler ferjer rundt i dag som har evakueringssystemer som er testet ved kai i maksvær, blankstille hav, med fotballag og ungdommer. Systemene er ikke testet under de forholdene som kan oppstå hvis en får en katastrofe.

Spørsmålet mitt er – jeg gjentar det: Hva har statsråden tenkt å gjøre for å sørge for at utstyret blir testet, slik at folk kan føle nødvendig sikkerhet? Jeg vil betro statsråden en annen ting: Sjøfartsdirektoratet har ansvaret for dette, og det er opplagt etter «Sleipner»-ulykken – jeg må trekke den inn igjen – da ikke engang redningsflåtene utløste seg slik at folk kunne få en sjanse til å komme om bord i en flåte, at ting tyder på at Sjøfartsdirektoratet ikke har gjort jobben sin. Så jeg har to spørsmål til statsråden. Det gjelder både tilliten til Sjøfartsdirektoratet, som nå må være svekket, og hva man har tenkt å gjøre for å få utstyret generelt i stand slik at man kan bruke det og stole på det.

Statsråd Lars Sponheim: Til det første må jeg understreke at det er vanskelig for meg å forholde meg til noen påstander som representanten måtte komme med. Det er Sjøfartsdirektoratets oppgave å vurdere fortløpende sikkerhetsforhold, og det gjør de også – deres kompetanse er å fastsette sikkerhetsbemanning og de regler som skal gjelde. Og det er i samsvar med sikkerhetstenkningen i Norge og alle andre land, både innenfor sjøfart og andre områder, at man i større grad må ansvarliggjøre selskapene for å ha sikkerhetssystemer. Det går ikke lenger an bare å basere det på enkeltmennesker og kapteinens ansvar, man må sørge for at også kapteinen på skip blir satt inn i sikkerhetssystemer som gjør at menneskelige feil ikke skal være mulig. Denne sikkerhetstenkningen har Sjøfartsdirektoratet arbeidet veldig med, og derfor legger jeg til grunn at sikkerheten er så godt ivaretatt som det er mulig fra myndighetenes side.

Når det gjelder Sjøfartsdirektoratet, har det vært gjenstand for veldig mange synspunkter og mye omtale. Jeg vil vise til at vi har en kommisjon under arbeid, og jeg tror vi skal avvente den når det konkret gjelder «Sleipner»-ulykken.

Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg har et spørsmål til justisministeren.

Arbeiderpartiet tar kampen mot den såkalte gjengangerkriminaliteten på alvor. Ofte dreier det seg om vinningskriminalitet begått av et begrenset antall personer, til stor sjenanse og ulempe for den vanlige borger.

Politiet spiller en viktig og avgjørende rolle for å stoppe denne virksomheten. Derfor bekymrer det meg når redaktøren av Politiembetsmennenes Blad rykker ut og kommer med en del uttalelser, der han bl.a. sier at antall uoppgjorte saker på kriminelle ofte får oss til å gispe. Mange av de vanekriminelle burde for lengst vært stoppet. Ofte hender det at politikamre, som har mange uoppgjorte saker mot hyperaktive vanekriminelle, ikke er interessert i å stanse forbryternes kriminelle aktivitet.

Hvordan reagerer statsråden på disse uttalelsene?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg oppfatter det slik at vedkommende benytter seg av sin ytringsrett og melder friskt om forhold som justiskomiteen og statsråden er helt enige om, nemlig at det kan oppnås mer effektivitet i politiet sett under ett. Her bad justiskomiteen oss helt betimelig – og som jeg sa at jeg var enig med dem i – se på flaskehalser i forskjellige politidistrikter.

At det snakkes direkte om hvordan man gjør en best mulig jobb innenfor politiet, er en del av det trykket som nå forplanter seg med åpen tale i stortingssalen mv. Mitt inntrykk er at norske politifolk tåler direkte tale, og hvis de synes det er urimelig, tar de igjen. Men kjernen i dette er selvfølgelig at jeg helt siden jeg ble justisminister har ment at med bra lønn og økt lønn – som man har kjempet for på en rettferdig måte i politiet – med nye etterforskningsmetoder og med en bred støtte i Stortinget og opinionen har man også rett til å stille krav til hva man får igjen for dette. Jeg har tidligere på spørsmål her i salen sagt at det ofte kan være spørsmål om hvor inspirert man er til å lede. Det er et tema som justiskomiteen bl.a. kommenterte da vi hadde oppe saken om politidirektorat.

Så jeg oppfatter at det her reises en debatt som både representanten Rasmussen og jeg er interessert i og enige om at vi trenger.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker for svaret.

Jeg er klar over at bildet er mye mer nyansert enn det jeg egentlig gav uttrykk for innledningsvis, det var en ytring. Og faktisk gjøres det også mye bra politiarbeid rundt i de forskjellige politidistriktene i landet. Jeg synes eksemplet fra Majorstua politistasjon i Oslo er veldig bra. Der har de hatt et prosjekt der en i samarbeid med dem som blir rammet av den type kriminell virksomhet, har oppnådd å få sterk reduksjon i antall innbrudd i leiligheter, villaer og biler. De erfaringene ønsker en nå overført til andre bydeler i Oslo. Istedenfor å starte nye prosjekt basert på det samme, har vi erfaringer som er så gode at de allerede nå bør settes inn slik at de kan effektueres også i resten av Politi-Norge, spesielt i de distriktene som ble nevnt i det første spørsmålet.

Statsråd Odd Einar Dørum: Vi vet at det er mange gode eksempler i Politi-Norge. Ett av dem er det som representanten nevnte, på Majorstua. Vi kan f.eks. også gå til Hordaland politidistrikt, som har en lav bemanning, men en veldig høy oppklaringsprosent. Og vi skal på det politisjefmøtet som kommer til våren, se på nettopp effektiviteten i straffesakskjeden, det å ha trykk på de gode eksempler. Representanten vet jo at et av mine viktigste argumenter for å få et politidirektorat, og som jeg fikk bred tilslutning til i Stortinget, er nettopp å ha en så effektiv etatsledelse at man uten å nøle tar de gode eksemplene i bruk og gjør det til god arbeidskultur over hele landet.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.