Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg er glad for å ha fått anledning til å redegjøre for Regjeringens nedrustningspolitiske prioriteringer forut for Tilsynskonferansen for avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen i New York 24. april – 19. mai.
Norges deltakelse i internasjonal nedrustnings- og ikke-spredningspolitikk utgjør en viktig del av vår sikkerhetspolitikk.
Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen står sentralt i dette arbeidet. Avtalen er en hjørnestein i ikke-spredningsregimet. Den utgjør det folkerettslige grunnlaget for arbeidet med å forhindre spredning av kjernevåpen og redusere eksisterende kjernevåpenarsenaler.
Ikke-spredningsavtalens tilsynsprosess gir oss muligheten til å behandle spørsmål og initiativ som kan styrke vår felles sikkerhet. Spredning av masseødeleggelsesvåpen, eksport av rakett-teknologi samt overføring av teknologisk viten om slike våpen til uansvarlige regimer eller grupper er en del av det nye trusselbildet. Denne utviklingen må tas alvorlig.
Vi står nå foran Ikke-spredningsavtalens sjette tilsynskonferanse i New York. Jeg vil selv delta under konferansen og holde det norske innlegget i generaldebatten.
Gjennom de senere år har vi stått overfor en fastlåst forhandlingssituasjon med hensyn til oppfølgingen av Ikke-spredningsavtalen. Dette gir grunn til bekymring.
Etter en periode med stor framgang innen kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning, fra 1991 og fram til 1996, da prøvestansavtalen ble undertegnet, har verdenssamfunnet blitt stilt overfor svært ulike utviklingstrekk. Arbeidet med nye strategiske styrkereduksjoner mellom USA og Russland har stoppet opp. START II-avtalen fra 1993 er ennå ikke ratifisert av den russiske nasjonalforsamling. Dette har blokkert videre framgang på andre områder.
Samtidig har enkelte land bygd opp sine kjernevåpenarsenaler. Indias og Pakistans prøvesprengninger våren 1998 var ikke bare et anslag mot ikke-spredningsregimet og internasjonal sikkerhet, men også mot forestillingen om at sosial og økonomisk utvikling må ha forrang framfor militær makt. Nord-Koreas utviklingsprogram for langtrekkende raketter er urovekkende. Nord-Korea har allerede testet en bærerakett, og synes å forberede nye rakettprøver. Den uoversiktlige situasjonen i Midtøsten med hensyn til rakett- og kjernevåpenprogrammer er også bekymringsfull. Samtidig er Kina i ferd med å gjennomføre et moderniseringsprogram for sine strategiske styrker. Mye tyder på at Russland tillegger kjernevåpen økt betydning i sin militære strategi.
USA på sin side synes i økende grad å legge til grunn en ensidig tilnærming i sin nedrustnings- og ikke-spredningspolitikk. Et eksempel på dette er det amerikanske senatets nei til godkjenning av prøvestansavtalen, som vanskeliggjør oppslutning om avtalen. Det amerikanske senatets manglende oppslutning om prøvestansavtalen er dypt beklagelig. Beslutningen gir et svært uheldig politisk signal i en tid da ikke-spredningsregimet er under press. President Clintons arbeid med å sikre en ratifikasjon av prøvestansavtalen og hans tilsagn om å videreføre det ensidige moratoriet på prøvesprengninger er imidlertid positivt.
De amerikanske planene om et begrenset nasjonalt rakettforsvar, NMD, for å beskytte amerikansk territorium mot rakettangrep med masseødeleggelsesvåpen fra uansvarlige regimer eller terroristgrupper møtes med mange spørsmål nå i Europa, også fra norsk side.
Som kjent har USA ennå ikke fattet noen beslutning om utplassering av et slikt begrenset rakettforsvar. Vi deler den amerikanske bekymringen for spredning av masseødeleggelsesvåpen og raketteknologi til uansvarlige grupper og regimer. Men vi ser samtidig antirakettforsvarsavtalen, ABM-avtalen, mellom Russland og USA som en hjørnestein i det internasjonale avtaleverket når det gjelder rustningskontroll og nedrustning. Det ville være meget uheldig om ABM-avtalen svekkes som følge av ensidige tiltak.
Det er vårt ønske at Russland og USA kommer til enighet på en måte som bevarer ABM-avtalen som en hjørnestein i den strategiske balanse. Vi er også opptatt av at det legges til rette for en positiv utvikling og ytterligere reduksjoner i de strategiske våpen gjennom dialogen mellom USA og Russland.
Regjeringen har tre overordnede målsettinger for tilsynskonferansen og det videre arbeid med å skape en ny giv i det internasjonale nedrustnings- og ikke-spredningsarbeidet.
For det første må vi bevare og forsvare resultatene fra tilsynskonferansen i 1995. Det er viktig å hindre at disse svekkes.
For det andre må vi revitalisere og forbedre selve tilsynsprosessen for Ikke-spredningsavtalen. Dette for å bidra til en oppmyking av fastlåste prosesser i forbindelse med Nedrustningskonferansen i Genève.
For det tredje må vi styrke innholdet i ikke-spredningsavtaleprosessen gjennom konkrete forslag og tiltak som kan virke samlende, samt stimulere til økt samarbeid mellom atomvåpenmaktene og land uten atomvåpen.
I det følgende vil jeg redegjøre mer detaljert for hvordan Regjeringen mener disse målsettinger kan følges opp.
Under den forrige tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen i 1995 ble avtalen forlenget på ubestemt tid. Denne beslutningen ble koblet opp mot to andre viktige vedtak: For det første vedtaket om «Prinsipper og målsettinger for kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning», som forpliktet partene til konkrete mål for det videre arbeid med kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. For det andre vedtaket om at det skulle opprettes en egen tilsynsprosess for å drøfte hvordan slike målsettinger best kan gjennomføres og hvilke nye tiltak og initiativ som bør utvikles. Vi må erkjenne at tilsynsprosessen for Ikke-spredningsavtalen ikke har fungert slik vi ønsker.
Vi mener at det nå er avgjørende for Ikke-spredningsavtalens troverdighet at det skapes en prosess som kan bidra til en ny giv i dette arbeidet. Det må utvikles ordninger som styrker mulighetene til å gjennomføre de tiltak som den kommende tilsynskonferansen vedtar. En grundig evaluering av tilsynsprosessen er også nødvendig. Vi vil derfor spille inn forslag til tiltak som kan bidra til å gjøre selve prosessen mer operativ.
Jeg vil i denne sammenheng peke på et par elementer som kan inngå i en strategi for å gi tilsynsprosessen ny kraft.
For det første: Det er svært viktig å holde fast ved de målsettinger for atomnedrustning og ikke-spredning som ble vedtatt på tilsynskonferansen i 1995. Få av disse er i dag realisert. Hederlige unntak er forhandlingene av prøvestansavtalen og IAEAs tilleggsprotokoll for utvidet sikkerhetskontroll. Målsettingene fra tilsynskonferansen i 1995 må bevares som viktige føringer for det videre arbeid og ikke gjøres til gjenstand for reforhandling.
For det andre er det behov for en bedre mekanisme som kan bidra til å omsette målsettingene i praktisk handling. Et eget handlingsprogram for tilsynsprosessen kan spille en slik rolle. Et slikt program bør i tillegg til å romme tidligere målsettinger som ikke er gjennomført, også inneholde nye tiltak og initiativ. De årlige møter i tilsynsprosessen må bidra til å gjennomføre handlingsprogrammet fram til neste tilsynskonferanse.
Indias og Pakistans prøvesprengninger fokuserte skarpt på sammenhengen mellom ustabile regionale sikkerhetsomgivelser og faren for spredning av masseødeleggelsesvåpen. Vi ønsker at tilsynsprosessen nå setter regionale spørsmål inn i en ikke-sprednings- og nedrustningssammenheng. Underliggende politiske motsetninger i regionen bør være i fokus.
I dag er det kun situasjonen i Midtøsten som partene i Ikke-spredningsavtalen er forpliktet til å drøfte. Etter mitt syn bør de regionale drøftelser for framtiden gjøres mer balanserte og helhetlige ved at årets tilsynskonferanse utarbeider en pakke med regionale spørsmål som skal behandles på tilsynsprosessens enkelte årlige møter. En slik pakke bør i tillegg til Midtøsten også omfatte Sør-Asia. Samtidig er det viktig å se på situasjoner hvor partene i Ikke-spredningsavtalen ikke opptrer i samsvar med sine forpliktelser under avtalen.
Det er av stor betydning for den videre nedrustningsprosess at USA og Russland viderefører START-forhandlingene med sikte på ytterligere strategiske styrkereduksjoner. Ønsket om at Russland ratifiserer START II deles av alle i denne sal. Håpet er at dette blir en realitet når Dumaen behandler saken i løpet av nær framtid. I tillegg bør man fra amerikansk og russisk side iverksette nye tiltak for strategisk rustningskontroll, som f.eks. konkrete tiltak om åpenhet omkring de respektive beholdninger av strategiske kjernefysiske stridshoder. Dette ble presidentene Clinton og Jeltsin enige om på prinsipielt grunnlag under toppmøtet i Helsinki i 1997. START III-forhandlinger og konkrete åpenhetstiltak vedrørende de strategiske beholdningene er også initiativ som vil kunne bidra vesentlig til et mer konstruktivt samarbeidsklima.
Det er nå nødvendig å skape økt oppmerksomhet omkring de taktiske kjernevåpen og få dette spørsmålet på den internasjonale nedrustningspolitiske dagsordenen. På russisk side er tusenvis av slike våpen blitt trukket tilbake og lagret, men deres status i russisk forsvarsplanlegging og omstendighetene omkring lagringsforholdene er uklare. Slike våpen kan komme på avveie og må derfor underlegges grundig sikring og kontroll. Det er derfor viktig å sikre at håndtering og nedbygging av slike våpen inngår i den mer omfattende nedrustningsprosessen.
Økt åpenhet om ikke-strategiske kjernevåpen vil også kunne være et viktig tillitskapende tiltak. De ensidige russiske og amerikanske erklæringene om delvis tilbaketrekking og ødeleggelse av taktiske kjernevåpen fra 1991 bør nå konkretiseres og bekreftes på nytt. USA har gjennomført tiltak. Det vil være ønskelig om man også fra russisk side kunne følge opp på tilsvarende måte.
Jeg vil ta opp et annet alvorlig spørsmål. Det finnes i dag store mengder våpengrads plutonium og høyanriket uran som oppbevares på en utilfredsstillende måte. Dette innebærer både en betydelig spredningsfare og et stort miljøproblem. Det er nødvendig med økt søkelys på disse problemene. Det er nødvendig å finne fram til tilfredsstillende ordninger for kontroll og forsvarlig håndtering. Samtidig må man være klar over at dette er svært kostnadskrevende og teknologisk komplisert. Utfordringene er store og nødvendiggjør en omfattende internasjonal satsing. Norge tillegger dette arbeidet stor vekt.
Utilfredsstillende ordninger for kontroll og verifikasjon av lagre med spaltbart våpenmateriale utgjør en trussel mot den globale sikkerhet. Disse forhold virker også negativt inn på fremdriften i nedrustningsprosessen. Ingen nedrustningsavtaler har så langt omfattet disse spørsmålene. Det er derfor nødvendig å utvikle en helhetlig strategi for å sikre bedre kontroll, større åpenhet og bidra til å redusere beholdningene av slikt materiale.
Det sentrale element i en slik strategi må være et avtalefestet forbud mot framtidig produksjon av spaltbart materiale til våpenformål. Dette er imidlertid ikke nok. Eksisterende lagre må også håndteres. Vi må finne egnede måter å behandle de store mengder av høyanriket uran og våpengrads plutonium på som frigjøres og fases ut fra militær sektor. Dette materialet kan raskt avledes og brukes til våpenproduksjon dersom dette er politisk ønskelig.
Det er også nødvendig å håndtere mengden av høyanriket uran som inngår som drivstoff i atomdrevne skip. Både overskuddsmateriale fra militær sektor og spaltbart materiale for drivstoffutnyttelse utgjør en betydelig spredningsrisiko.
Videre bør det tas skritt for økt åpenhet omkring eksisterende militære lagre og spaltbart materiale. Målsettingen må være nettoreduksjoner gjennom frivillige, tillitskapende tiltak. For å sikre en samlet tilnærming har Norge allerede fremlagt en rekke forslag innenfor rammen av tilsynsprosessen. Vi vil under konferansen i New York fortsette arbeidet med å vinne tilslutning til de norske forslagene.
Nedrustningskonferansen i Genève er det eneste faste forum for multilaterale drøftelser og forhandlinger om nedrustning og rustningskontroll.
Verdenssamfunnet har en legitim interesse i å bli informert om atommaktenes politikk og arbeid for videre atomnedrustning. Selv om atommaktene selv har ansvaret for å bygge ned atomvåpenarsenaler, bør det etableres multilaterale ordninger som kan sikre økt åpenhet, styrket dialog og en bedret informasjonsutveksling om slike spørsmål.
Dette vil også kunne gi atommaktene anledning til å informere om sine nedrustningspolitiske tiltak og ulike sider ved deres kjernefysiske doktriner. Økt åpenhet fra kjernevåpenmaktene omkring disse spørsmålene er viktig, ikke minst for samarbeidsklimaet i internasjonale nedrustningsfora. Norge har derfor sammen med Belgia, Nederland, Italia og Tyskland tatt initiativ og lagt fram et forslag i Nedrustningskonferansen i Genève om dialog og informasjonsutveksling om kjernefysisk nedrustning. Forslaget har så langt vakt bred interesse.
Vi har også engasjert oss i arbeidet med å reformere Nedrustningskonferansen med sikte på å sikre størst mulig representativitet og effektivisere arbeidet. Norge ønsker at Nedrustningskonferansen i Genève skal bli et universelt forum ved at alle stater som ønsker det, kan opptas som fullverdige medlemmer.
Regjeringen er tilfreds med at NATOs toppmøte i Washington i april 1999 gav mandat til en ny og bred gjennomgang av NATOs arbeid for kjernefysisk rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning. Det pågår nå et omfattende arbeid i NATO for å vurdere opsjoner for ulike tillit- og sikkerhetsskapende tiltak, verifikasjon, ikke-spredning, rustningskontroll og nedrustning.
Fra norsk side ønsker vi en helhetlig tilnærming og synlige resultater av prosessen. Siktemålet må være å komme fram til konkrete satsingsområder hvor NATO kan og bør spille en sterkere rolle. I NATO er en rekke komiteer nå i gang med å utforme bidrag på sine arbeidsfelt til denne prosessen. I løpet av året vil NATO gjennomføre en vurdering av alliansens bidrag til hele nedrustningsdagsordenen. En rapport om arbeidet skal fremmes til NATOs ministermøter senere i år. Det er viktig at vi gjennom en slik prosess bidrar til større åpenhet. Vi ønsker også å synliggjøre hvordan alliansen vil arbeide framover for å styrke sin innsats for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning. NATO har kanskje ikke godt nok informert om de vesentlige reduksjonene i løpet av det siste tiåret. Blant annet er det funnet sted en reduksjon på over 85 pst. av NATOs taktiske kjernevåpen i Europa.
Vi lever i en verden med store forandringer. Håndtering av sikkerhetsspørsmål blir stadig mer komplisert. Framtidig sikkerhet vil være avhengig av et samspill mellom nøye avstemte regionale og globale initiativ og tiltak. Vi er avhengig av at vi lykkes i det internasjonale samarbeidet for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Målsettingen må være nye, konkrete og varige resultater som fremmer vår felles sikkerhet.
Som jeg har påpekt, har ikke-spredningsregimet i den senere tid kommet under press. Vi står utvilsomt overfor en meget vanskelig tilsynskonferanse i New York senere denne måneden og inn i den neste. Dette må spore oss til økt innsats for å finne samlende løsninger på utfordringene som vi i dag står overfor.
Regjeringen er fast bestemt på å gjøre sitt ytterste for å bidra til å bevare det vi allerede har oppnådd, og arbeide for en styrking av ikke-spredningsregimet og kjernefysisk nedrustning. På denne måten bidrar vi til å styrke det internasjonale sikkerhetssystemet og samtidig ivareta våre egne nasjonale sikkerhetsinteresser.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse utlegges for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.