Statsråd Sylvia Brustad: Regjeringa har høye, men realistiske ambisjoner for distrikts- og regionalpolitikken. Målet om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret står fast. Men det å prøve å låse folketallet for den enkelte kommune står for meg som urealistisk og direkte kunstig. Med den aldersstrukturen som mange kommuner har, ville det fordre at flyttestrømmen snus helt. Vi kan ikke vedta hvor folk skal bosette seg. Det er heller ikke noe mål at distriktsungdom ikke skal reise vekk fra hjemstedet. Tvert imot er det positivt at folk flytter på seg.

En viktig utfordring er imidlertid å tilrettelegge for tilbakeflytting og nyinnflytting. Det er skjev kjønns- og aldersbalanse i mange kommuner. Særlig må unge og kvinner få mulighet til å bruke sin kompetanse også i distriktene. Distriktene må bli mer attraktive som bo- og arbeidssteder for både menn og kvinner.

Regjeringa legger opp til å føre en aktiv distriktspolitikk. Økt vektlegging på nyskaping i næringslivet på både nasjonalt og regionalt nivå vil skape forutsetninger for en ny giv. Dette fordrer bl.a. fornyelse av offentlig sektor også i distriktene. Både offentlige og private krefter må mobiliseres. Det ligger nye og spennende muligheter i utviklingen av ny teknologi og nye kommunikasjonskanaler. Teknologien av i dag er noe våre politiske forfedre bare kunne drømme om. La oss ta disse mulighetene i bruk.

I denne redegjørelsen vil jeg presentere Regjeringas distriktspolitiske ambisjoner innenfor rammen av følgende tre viktige temaer:

• Utvikling av robuste regioner – der samspillet mellom by og land står sentralt.

• Utvikling av et konkurransedyktig næringsliv – med vekt på nyskaping og kompetanseutvikling.

• Fornyelse av offentlig sektor – der en helhetlig og samordnet offentlig politikk vil stå i fokus.

I den neste stortingsmeldinga om distrikts- og regionalpolitikken, som skal legges fram neste vår, legges det opp til en bredere og grundigere gjennomgang av Regjeringas distrikts- og regionalpolitiske innsatsområder.

Det er færrest levekårsproblemer i en del mindre vestlandskommuner og i byenes høystatusområder. Tilsvarende finner vi de dårligste levekårene i en del kommuner i Finnmark samt i sentrumskjernen i større byer. Det er med andre ord bydelen Vinderen på Oslo vest eller f.eks. Luster i Sogn og Fjordane som har de beste levekårene her i landet, mens enkelte finnmarkskommuner og bydeler som Sagene-Torshov i Oslo har de dårligste levekårene. Derfor er det misvisende å male et svart-hvitt bilde når det gjelder distrikts- og regionalpolitiske utfordringer i Norge. Vi har fortsatt en jobb å gjøre med å sikre alle like levevilkår og like muligheter, uansett hvor de måtte velge å bo. Landet vi bor i, er mangfoldig og variert, og avhengig av bosted fortoner utfordringene seg forskjellig.

Samferdselsutfordringene er annerledes i utkantkommunene enn i de store byene. I de store byene er et godt utviklet kollektivtransportnett mulig på grunn av befolkningsgrunnlaget og nødvendig av hensyn til miljø- og køproblemer. I utkantkommuner med spredt bosetting og store avstander vil utfordringene i større grad være å gi tilgang til infrastruktur på transportsiden som dekker behovene for framkommelighet, sikkerhet og forutsigbarhet for befolkning og næringsliv. Bedre veistandard er spesielt viktig for å styrke næringslivets konkurranseevne i disse områdene. Regjeringa vil komme tilbake til dette i stortingsmeldinga om Nasjonal transportplan.

Fraflytting har preget mange utkantkommuner i hele det forrige århundre, til tross for politisk enighet om en aktiv politikk for å motvirke det. Fraflyttinga tapper de mange små samfunnene for mennesker. Det betyr at de mister arbeidskraft, kundegrunnlaget for butikker og postkontor og elever i skolene. De nære nettverkene uttynnes. Distriktskommunene er langt mer økonomisk sårbare enn byene.

Mange av dem som flytter, flytter til byene. Der er det ofte trangere om plassen, større boligmangel, høyere levekostnader, men også flere utdannings-, jobb- og fritidstilbud. Byene har en del kulturtilbud som vi ikke finner i Bygde-Norge. Mange opplever dessuten at en kan leve friere i byen enn i et lite samfunn med noen få hundre eller tusen mennesker. Det er ikke tilfeldig at f.eks. mange homofile søker til byene. Det kan være verdt å tenke over hvorfor det er slik. Jeg tror ikke økonomiske insentiver ville holdt dem tilbake i små distriktskommuner.

Samtidig kan friheten og individualismen, som særlig storbyen lokker med, være farlig. Rusmiddelmisbruk, kriminalitet, ensomhet og fattigdom finner vi oftere i By-Norge enn i Distrikts-Norge. Det er denne form for sosiale problemer som skaper de store ulikhetene spesielt i Oslo.

Som kommunal- og regionalminister føler jeg sammen med Regjeringa et ansvar for å bidra til å løse disse store problemstillingene.

Den gjensidige avhengigheten mellom by og land har økt. Distriktene og byene har ulike funksjoner for både næringsliv og befolkning. Distriktene har nærhet til viktige naturressurser, noe som er grunnlaget for en betydelig del av den verdiskapinga som skjer i landet. Samtidig representerer de et regionalt mangfold av levemåter og kulturelle uttrykk av stor verdi for landet som helhet.

Byene på sin side fungerer som viktige knutepunkter for foretak som er avhengig av fysisk nærhet til andre foretak, kunder og underleverandører. De er også sosiale og faglige læringsarenaer for ungdom med utferdstrang. Politikken for Distrikts-Norge kan ikke legges opp uten at vi også tar hensyn til hva som skjer i byområdene. Regjeringa ønsker derfor å se den distriktspolitiske innsatsen i nær sammenheng med både en aktiv bypolitikk og med regionalpolitikken for øvrig.

Framtidas distrikts- og regionalpolitikk bør i langt større grad enn til nå bli en politikk for utvikling av regioner. Regjeringa vil gi høy prioritet til arbeidet med å utvikle robuste service-, bolig- og arbeidsmarkedsregioner i alle deler av landet. Dette vil være positivt både for distriktene og for byene. Sterke regioner vil virke som motorer i utviklinga av Distrikts-Norge og vil motvirke ensidig tilflytting til de største byregionene fra distriktene. Dette er en trend vi ser i hele Europa, og som har pågått i nærmere ti år i de fleste EU-land. Sterke regioner er en motkraft mot sentralisering. Sterke regioner betyr mer lokalt selvstyre. Sterke regioner er et effektivt virkemiddel i distriktspolitikken.

Siktemålet med dette er å bidra til å skape sammenhengende og mer varierte arbeidsmarkeds-, bolig- og serviceregioner. Samferdsel og kommunikasjoner, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi, skal innad i regionene bidra til at arbeidsplasser, utdannings-, bolig-, tjeneste- og velferdstilbud er reelt tilgjengelig for innbyggere som også bor utenfor disse sentrene. Her er det mye bra arbeid på gang som vi ønsker å videreføre, og som vi ønsker å forsterke.

Vi må få til en mer effektiv bruk av våre virkemidler. Midlene må i langt større grad tilpasses situasjonen i hvert enkelt fylke. Det er derfor bl.a. igangsatt et forsøksprosjekt i Hedmark og Oppland hvor fylkene i større grad selv bestemmer hvordan ressursene skal brukes.

I prosjektet kalt «Morgenlandet» er kjernen et bredt fokus på omstilling og utvikling av de to fylkene. Det skjer i et nært samspill med næringslivet, organisasjonslivet og offentlige etater. Målet er å redusere detaljstyringen og gi fylkesnivået, uansett hvordan det måtte bli i framtida, økt handlingsfrihet og dermed økte muligheter. Gjennom prosjektene skal en også vurdere hvordan oppgavefordelingen kan organiseres slik at en på best mulig måte løser de regionale utfordringer på tvers av sektorene.

Mange kommuner opplever fortsatt til dels sterk nedgang i folketallet. Jagland-regjeringa tok initiativ til en egen utkantsatsing for de kommuner med størst nedgang i folketallet. Det er satt i gang mange spennende prosjekter innenfor kultur, bolig, fritid, skole, næringsliv og ungdomsmedvirkning. Resultatene viser at den helhetlige tenkninga som utkantsatsinga representerer, er et riktig og viktig grep i distriktspolitisk sammenheng. Det vil fortsatt være behov for en spesiell innsats overfor denne type kommuner. Hvordan innsatsen skal innrettes, er et spørsmål vi vil komme tilbake til i en stortingsmelding neste vår. Ett sentralt element vil selvfølgelig bli forholdet til fiskeri- og landbrukspolitikken, siden disse næringene har stor betydning for en del av disse kommunene. Endrede kjønnsroller og endrede økonomiske betingelser i primærnæringene gjør at langt flere kvinner velger å flytte til mer sentrale strøk. Vi vil derfor vurdere å utvikle en særskilt utkantstrategi rettet spesielt mot kvinner. Denne bør bl.a. innbefatte bygdeutviklingsmidler, etableringsstøtte, støtte til å starte bedriftsbarnehager, desentralisert undervisning og større mulighet til både grunn- og etterutdanning via fjernundervisning.

Nord-Norge-satsinga vil fortsatt ha høy prioritet. Regjeringa har vedtatt å opprette et eget statssekretærutvalg for regionalpolitikk for denne landsdelen. Dette utvalget vil bl.a. ha særlig oppmerksomhet knyttet til næringsutviklinga i Nord-Norge. Aktørene i landbruket i samarbeid med en rekke institusjoner i landsdelen vil utarbeide et forslag til etablering og organisering av et kompetansesenter for landbruket.

Innenfor Barentssamarbeidet arbeides det med mange ulike prosjekter innenfor en rekke områder. Norge er også engasjert i Nordvest-Russland gjennom både SIVA og INTERREG. Nordvest-Russland har store ressurser, spesielt innenfor olje og gass, som det i framtida er naturlig å frakte sjøvegen til de europeiske markedene. Nord-Norge har kompetanse innenfor transport og logistikk som Nordvest-Russland vil ha nytte av. For Kirkenes og andre havner vil dette gi muligheter for økt aktivitet. Også på andre felt er det gode muligheter til å utvikle næringssamarbeidet mellom våre nordligste fylker og Nordvest-Russland. Fortsatt norsk engasjement for en positiv utvikling i Nordvest-Russland er derfor viktig i regionalpolitisk perspektiv.

Innenfor regionalpolitikken har samarbeidet mellom regioner på tvers av landegrenser fått økt betydning og oppmerksomhet, både med hensyn til næringsutvikling og på det mellomfolkelige plan. EU er pådriver for et slikt samarbeid gjennom både å finansiere og ta initiativ til regionalt forankrede samarbeidsprogrammer. Grenseregionalt samarbeid er også viktig sikkerhetspolitisk. Jeg er glad for at internasjonalt samarbeid med utenlandske kommuner og regioner er i ferd med å bli en integrert del av utviklingsarbeidet i norske kommuner og fylkeskommuner.

Norge er invitert med som deltaker i EUs nye grenseoverskridende samarbeidsprogram INTERREG III. Regjeringa er opptatt av at næringslivet blir trukket aktivt med i det grenseregionale samarbeidet for å få mest mulig effekt av dette arbeidet. Det er ingen tvil om at INTERREG-satsinga gir mange utkantstrøk i både Sverige og Norge unike muligheter til å delta i spennende prosjekter som de ikke ville hatt anledning til ellers.

Næringslivet må kontinuerlig arbeide for å øke kunnskapsnivået for å opprettholde og utvikle konkurranseevnen. Et konkurransedyktig næringsliv er avgjørende for bosettinga i distriktene og for å sikre grunnlaget for velferdssamfunnet vårt. Oljeindustrien har f.eks. hatt stor betydning for bosettinga på Vestlandet. Det samme kan sies om fiskerienes betydning for Kyst-Norge. I langt større grad enn tidligere vil de deler av landet som har et framtidsrettet og dynamisk næringsliv, også framstå som attraktive steder å bo. Behovet for entreprenører som kan skape nye bedrifter, er stort. Jeg er likevel overbevist om at en vesentlig del av nyskapinga i norsk næringsliv vil ta utgangspunkt i det eksisterende næringsliv, men trolig innenfor teknologi- og produktområder vi knapt nok kjenner til pr. i dag.

En viktig rolle for det offentlige er å bidra til nyskaping. Med de store og raske endringene vi ser i dag, både teknologisk og kunnskapsmessig og når det gjelder utenlandsk konkurranse, er det nødvendig med et sterkere og mer helhetlig grep for å få til mer regional nyskaping. Mye er usikkert, men kunnskap og kompetanse vil uansett være vår viktigste produksjonsfaktor i framtida. Derfor er utdanning og forskning så avgjørende. Vi må arbeide offensivt for at distriktene ikke skal bli hengende etter i utviklinga av nye kunnskapstunge bedrifter.

Regjeringa vil også vurdere å utvikle flere desentraliserte studiesteder innenfor høyere utdanning i alle deler av landet. Mange, kanskje særlig kvinner, vil med fordel nyte godt av disse tilbudene. Det må også legges til rette for at de som allerede er i arbeidslivet, får muligheter til etter- og videreutdanning.

For å legge til rette for flere kunnskapsintensive næringer i distriktene vil vi videreføre satsinga på næringshager.

Fra i år stilles det også krav til SND om at 30 pst. av distriktsutviklingstilskuddet skal nyttes til kompetansehevende tiltak i bedriftene.

For at bedrifter skal kunne bygge opp nødvendig kompetanse, er det et mål at alle typer utgifter til utdanning og opplæring for de ansatte skal likebehandles. Endring av forskrift om skattefritak for fri utdanning i arbeidsforhold ble nylig vedtatt, og omfatter også utgifter til etter- og videreutdanning. Rekruttering av kvalifisert arbeidskraft kan også sikres av bedriftene selv ved at de samarbeider gjennom opplæringskontor og opplæringsringer, og på den måten også få flere lærlingkontrakter.

Når det kommer til stykket, er nyskaping og etablering i første rekke avhengig av kulturelle og sosiale forhold og enkeltpersoners kunnskap og kompetanse. Kjønn spiller også en rolle her. Det kan dessverre virke som det er like lite sannsynlig at kvinner blir sin egen arbeidsgiver som det er at menn blir førskolelærere. Derfor er holdningsskapende arbeid og motivasjonsarbeid noe som vil stå sentralt i arbeidet med å tilrettelegge for flere entreprenører, og da spesielt kvinnelige entreprenører. Vi ønsker å øke innsatsen på dette området gjennom å gå inn i sterkere grad i utdanningssystemet og stimulere til økt samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet.

Vi ønsker også å få til en bedre tilpasning og differensiering av virkemidlene i forhold til behovene både når det gjelder ungdom og kvinner og i forhold til ulike livsfaser.

Tradisjonelle ressursbaserte distriktsnæringer vil fortsatt være svært viktig. Det bør være et siktemål at råvarene skal bearbeides mest mulig i distriktene. Norge har rettigheter til å utnytte noen av verdens mest produktive fjord-, kyst- og havområder. Dette gir unike muligheter for framtidig verdiskaping basert på havets egne produksjonsressurser. Gjennom det århundret vi har bak oss, har fiskerinæringa vist evne til tilpasning og ikke minst til nyskaping. Norsk fiskeri- og havbruksnæring har erfaring og kompetanse til å generere økt verdiskaping. Disse fortrinnene danner grunnlaget for bærekraftig vekst. Det er derfor politisk vilje til å iverksette en ekstra satsing på marin sektor. Vi går inn for at etablering at et nytt statlig-privat investeringsselskap og et eget teknologifond, som bl.a. skal bidra til tiltak for å øke videreforedlinga innen alle deler av fiskerinæringa, blir utredet videre. Det ligger store muligheter i å utvikle nye produkter og vinne nye markeder ved hjelp av råstoff fra fiskeri og havbruk. Vi ønsker å fange opp nye muligheter innenfor denne næringa, men da trenger vi også økt forskningsinnsats på dette feltet.

Om kort tid skal St.meld. nr. 19, landbruksmeldinga, behandles. Landbruksnæringen har en viktig rolle i distriktspolitisk sammenheng. Den internasjonale utviklinga medfører at vi står overfor spennende utfordringer. Jord, skog, utmark, ferskvann og kompetanse skal gjennom primærproduksjon og videreforedling tilfredsstille forbrukernes ulike ønsker og storsamfunnets krav til fellesgoder. Skognæringa har stor betydning for distriktene, både i form av arbeidsplasser, bosetting og for å vedlikeholde et særnorsk kulturlandskap. Det ligger store muligheter for ny videreforedling og økt verdiskaping lokalt innen denne næringa.

En god distriktspolitikk er også en god samepolitikk. Vi må fortsette arbeidet med fornyelse og omstilling av næringslivet også i de samiske områdene, både for å fremme utvikling av samiske bygder og samisk språk og kultur og ut fra økologiske hensyn. Det vil bli lagt særlig vekt på å utvikle kombinasjoner av næringer i pakt med samiske tradisjoner og som en del av en bærekraftig ressursutnytting.

Bosetting i distriktene krever også en effektiv og god offentlig sektor som kan produsere gode velferds- og tjenestetilbud. Godt utbygd infrastruktur og velferdstjenester er grunnleggende forutsetninger for vekst, jobbskaping og næringsutvikling i alle landets regioner. Regionnivåets rolle i arbeidet med å tilby disse tjenestene på en best mulig måte vil bl.a. bli vurdert av Oppgavefordelingsutvalget, som kommer med sin innstilling i juli i år. Regjeringa vil komme tilbake til dette spørsmålet i en egen sak til Stortinget neste vår. Dette vil også få betydning for distrikts- og regionalpolitikken i tida framover.

Bosettingsmønster og næringsliv i ulike deler av landet blir påvirket av summen av nærings-, infrastruktur-, utdannings- og kulturpolitikk og velferds-, tjeneste- og lokaliseringspolitikk. Jeg vil konsentrere meg om to sentrale temaer som går på tvers av nesten alle sektorområder, nemlig tilgangen på velferd og tjenester og statlig lokaliseringspolitikk.

En likeverdig tilgang på velferdsgoder, nødvendig infrastruktur og offentlige tjenester er grunnleggende forutsetninger for bosetting og utvikling i alle deler av landet vårt. Målet om et likeverdig tjenestetilbud står sterkt i Norge. Det skal stå ved lag. Utgangspunktet må være et selvfølgelig krav om at offentlige goder bygges ut og representerer et noenlunde likeverdig tilbud til alle landets innbyggere, uavhengig av bosted og inntekt. Utjamningsmeldinga viser at det har skjedd en vesentlig utjamning mellom by og land. Det er imidlertid fortsatt store problemer mange steder, noe som bl.a. skyldes lange avstander og dårlig lege- og lærerdekning. Tilgjengeligheten til offentlige velferds- og infrastrukturtjenester må sikres også for folk utenfor sentra.

Vi vil jobbe for å utvikle en kreativ og nyskapende tjenestesektor hvor det også er plass for stor frivillig innsats.

Det kommunale inntektssystemet må bidra til å skape trygghet for kommunene, slik at de blir satt i stand til å yte likeverdige tjenestetilbud. Kommunenes inntekter skal økes. Men penger til viktige formål kan ikke bare komme gjennom økte bevilgninger. Vi vil stille krav både til organisering og bruk av penger. Samtidig må politiske myndigheter lokalt ha frihet til å prioritere mellom sektorer og i valg av løsninger. Vi må tenke nytt og se om vi kan bruke resursene på en bedre måte. I den forbindelse er det som kjent etablert en prøveordning med konsultasjoner mellom Regjeringa og Kommunenes Sentralforbund. Jeg har store forventninger til det. Jeg tror vi gjennom det skal kunne bidra til en felles forståelse av virkeligheten, komme lenger, og at vi på den måten også skal kunne bidra til mindre statlig styring og mindre øremerkede midler, og på den måten styrke lokaldemokratiet.

Regjeringa har som et ledd i utkantsatsinga satt i gang et program for etablering av offentlige servicekontorer. 70 kommuner med negativ befolkningsutvikling ble invitert til å delta, og så langt er det 47 som har meldt sin interesse. Jeg har tro på at det programmet kan bidra til å sikre befolkninga i mindre kommuner god tilgjengelighet til ulike typer tjenester. Hensiktsmessig bruk av ny teknologi kan effektivisere resursbruken og gi bedre tjenester for den delen av befolkninga som har store reiseavstander til offentlige kontorer.

Den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien er ikke bare interessant for å bedre statlig tjenesteproduksjon. Det vil også være en av de viktigste kildene til nyskaping, verdiskaping, effektivisering, økt konkurransekraft og omstrukturering i næringsliv og offentlig virksomhet. Derfor vil det også være helt sentralt innenfor videreutvikling av våre tjenestetilbud, og det kan også få betydning for lokalisering av næringsliv og statlig virksomhet. Regjeringa har som mål at den nye teknologien skal komme alle til gode. Det er viktig å sette i gang en nasjonal satsing for å sikre at bredbåndsnett og bredbåndstjeneste kan utnyttes av husstander, offentlige virksomheter og bedrifter over hele landet. Norges befolkning skal derfor i løpet av de kommende åra ha tilbud om tilknytning til bredbåndsnett og bredbåndstjenester og andre kommunikasjonskanaler til rimelige priser.

I distrikts- og regionalpolitikken blir det ofte fokusert på det vi kan kalle de «harde pakkene», som veger, bygg, havneanlegg og næringsutvikling. Vi må imidlertid vokte oss for kun å prioritere helse, samferdsel, næring, bolig, bygg og bedrifter, som i seg sjøl er viktig. Vi må også ha med oss at uten en meningsfylt fritid er det få som kan leve et helt og fullverdig liv. Fritida skal gi oss påfyll av krefter, nye ideer, tanker og verdier. Fritida handler om kultur – i alle dens meninger av begrepet. Få vil bo i områder der det ikke tilbys noe kultur. Jeg vil advare mot at kulturen blir satt i bakerste rekke, som den sektoren man gir penger til dersom det er noe til overs. Jeg tror at de kommunene som ikke har et rikt kulturliv, vil miste innbyggere til fordel for dem som satser på kultur. Derfor er kultur også viktig i en distriktspolitisk sammenheng. Gjennom kulturen blir vi bevisst på hvem vi er, hvorfor vi er sånn, og hvor vi hører til.

Regjeringa har fornyelse av offentlig sektor som et av sine viktigste mål. Hensikten er at velferdstilbudene og tjenestetilbudene skal bli bedre. En av våre viktigste utfordringer er å unngå at dette arbeidet kommer i konflikt med distriktspolitiske mål. Fornyelse skal ikke bety at tjenester og arbeidsplasser sentraliseres på en slik måte at distriktene blir taperne. Tvert imot, ambisjonen er at samlede ytelser skal bli bedre i alle deler av landet.

Vi må se nærmere på hvordan vi kan omfordele oppgaver og utnytte kompetent arbeidskraft gjennom aktiv bruk av bl.a. elektronisk kommunikasjon. I den helt nødvendige fornyelse, omstilling og effektivisering må den regionale spredning av tjenester og arbeidsplasser være en viktig rammebetingelse.

De omstillinger som skjer, bl.a. i Posten, kan være et eksempel på hvordan samordning mellom ulike endringsprosesser kan gi nye muligheter. Gjennom postfilialer, landpostbudtjenester og ikke minst offentlige servicekontorer kan tjenesteytinga endres og faktisk i mange tilfeller forbedres. Omstillinga i Posten kan også være et eksempel på de teknologiske muligheter som kan åpne seg. Posten representerer en meget velutviklet infrastruktur i form av et IT-nett som forgrener seg til alle deler av landet, og personalressurser med kompetanse til å håndtere transaksjoner i store volumer. Denne omstillinga må vi se i sammenheng med pågående endringer i annen statlig virksomhet. Jeg er opptatt av at vi må forsøke å snu situasjonen til noe positivt og utnytte de ressursene som allerede ligger der, men på nye måter. Dette er et spørsmål vi vil følge opp i tida framover.

Avslutningsvis vil jeg si: Vi ønsker å legge opp til en åpen prosess rundt arbeidet med stortingsmeldinga om distrikts- og regionalpolitikken, som kommer neste vår. I løpet av de nærmeste månedene vil vi derfor arrangere åpne meldingsmøter med ulike temaer, og diskusjonsnotat er lagt ut, bl.a. på Internett, hvor vi ønsker innspill i denne viktige prosessen.

Arbeiderpartiets kanskje mest kjente slagord noen sinne er: «By og land, hand i hand». For meg uttrykker det slagordet likhet, toleranse og solidaritet med hverandre uansett hvor vi bor i dette landet. Vi trenger byene, og vi trenger bygdene. Det er på bakgrunn av det denne redegjørelsen må forstås. Regjeringa har visjoner om å framstå som en regjering som jobber for like levevilkår for alle – uansett hvor i landet en måtte bo.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at kommunal- og regionalministerens redegjørelse utlegges for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.