Stortinget - Møte onsdag den 7. november 2001 kl. 10

Dato: 07.11.2001

Sak nr. 2

Redegjørelse av utenriksministeren om WTO-spørsmål i forkant av ministerkonferansen i Qatar

Talere

Utenriksminister Jan Petersen: Terroranslagene mot USA var ikke bare rettet mot uskyldige mennesker, men mot grunnleggende demokratiske verdier og våre åpne økonomier.

I tiden etter 11. september har vi stått overfor en situasjon preget av økonomiske tilbakeslag og redusert handel.

Vi må imidlertid ikke la terroristene få vinne frem. Vi må stå sammen for å slå tilbake frykten og motgangen. Vi må stå sammen for å opprettholde håpet om en bedre fremtid for alle. Vi må stå sammen for å legge forholdene til rette for ny økonomisk vekst og fremgang i alle land – ikke minst i utviklingslandene.

Derfor trenger vi styrket internasjonalt samarbeid og mer rettferdige rammebetingelser for internasjonal handel. Derfor trenger vi å støtte aktivt opp om Verdens Handelsorganisasjon. Derfor trenger vi en vellykket ministerkonferanse i Qatar.

Samarbeidsregjeringen vil føre en økonomisk politikk der hovedmålene er arbeid til alle, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene.

Norges økonomi er godt tilpasset globale rammevilkår, men den er også liten og åpen – og dermed sårbar. Vi trenger et sterkt globalt regelverk som kan gi oss størst mulig forutsigbarhet og bidra til at vårt næringsliv skal få bedre markedsadgang og likeverdige rammebetingelser på verdensmarkedet. Det er derfor i vår klare egeninteresse å styrke og videreutvikle det multilaterale handelsregelverket gjennom en ny og bred forhandlingsrunde i WTO.

Den 9. november samles regjeringsmedlemmer fra WTOs 142 medlemsland i Qatar for å ta stilling til rammen for nye forhandlinger i Verdens Handelsorganisasjon.

Redegjørelsen som ble gitt i Stortinget 1. juni i år om forberedelsene til WTO-konferansen i Qatar, og den påfølgende debatt, viste at det er bred oppslutning i Stortinget om norske posisjoner.

Samarbeidsregjeringen vil bygge videre på denne enigheten. Vi vil være en konstruktiv medspiller i den videre utviklingen av regelverket for internasjonal handel. Vi vil arbeide for bedre markedsadgang for norske eksportnæringer, og sikre et godt, variert og rimelig vare- og tjenestetilbud til norske forbrukere. Vi vil arbeide for å bevare et nasjonalt handlingsrom til å føre en landbrukspolitikk i samsvar med våre behov. Vi vil fremme hensynet til miljø i internasjonal handel. Og ikke minst vil vi arbeide for at utviklingslandenes interesser må ivaretas.

Etter sommerferien har WTOs medlemsland ført intensive konsultasjoner om utformingen av en slutterklæring fra ministerkonferansen i Qatar. Formannen i WTOs hovedråd la 27. oktober frem et revidert utkast til erklæring som nå er oversendt til ministerkonferansen og vil danne basis for drøftelsene i Qatar. Ministererklæringen fra Qatar vil være svært viktig, da den vil danne det konkrete rammeverket for de videre forhandlinger.

Fra norsk side mener vi utkastet utgjør et godt utgangspunkt. Ikke minst imøtekommer det hensynet til en rekke viktige norske eksportnæringer, bl.a. knyttet til forhandlinger om markedsadgang for industrivarer og tjenester. På enkelte andre punkter kunne vi imidlertid ha ønsket formuleringer mer i tråd med våre nasjonale synspunkter.

Jeg vil i det følgende kort gjennomgå ti viktige forhandlingsområder – sett i lys av norske synspunkter og vurderinger.

For det første: Forhandlinger om markedsadgang for industriprodukter, inklusive fisk og fiskevarer, er et tradisjonelt forhandlingstema i WTO. Dette tema ivaretas på en tilfredsstillende måte i utkastet til forhandlingsmandat. Utnytting og foredling av fisk og marine ressurser er grunnlaget for en betydelig del av norsk utenrikshandel, og er blant de viktigste bidrag til sysselsetting og bosetting i distriktene. Samtidig er det et betydelig potensial for å videreutvikle denne næringen ytterligere. Bedre markedsadgang for et bredt spekter av våre eksportprodukter vil være en høyt prioritert oppgave for Norge i forhandlingene.

For det andre: Kravet fra utviklingslandene om forbedret markedsadgang. Særskilte tiltak drøftes for å hjelpe særlig de minst utviklede land – de såkalte MUL-land – som i liten grad har maktet å høste fordeler av et mer åpent internasjonalt marked. Norges beslutning tidligere i år – på linje bl.a. med EU – om å gi toll- og kvotefri import på alle produkter, unntatt våpen, fra de minst utviklede landene er et viktig skritt i riktig retning.

For det tredje har det – som en oppfølging av Uruguay-runden for syv år siden – fra 1. januar i fjor foregått forhandlinger om handel med tjenester. Tjenestesektoren har stor betydning for norsk økonomi og står for en betydelig del av veksten i norsk eksport. Tjenesteforhandlingene vil også bli en viktig del av en ny bred forhandlingsrunde. Regjeringens siktemål er å bidra til bedre markedsadgang for norsk tjenesteeksport på viktige områder, som bl.a. skipsfartstjenester, offshoretjenester, tele- og IT-tjenester og energirelaterte tjenester. Under forhandlingene vil vi arbeide aktivt for å fremme våre offensive interesser på disse områder.

Det er slått fast i WTOs tjenesteavtale at medlemslandene selv skal bestemme hvilke forpliktelser de vil påta seg. Utkastet til ministererklæring bekrefter retten til å foreta reguleringer for å tilgodese nasjonale politiske målsettinger, f.eks. innenfor miljø, utdanning, kultur og helse. Vi vil gå inn for at denne retten ikke svekkes.

For det fjerde: Landbruksforhandlingene. Disse har, som tjenesteforhandlingene, pågått siden i fjor, basert på et mandat som er nedfelt i landbruksavtalens artikkel 20. I forbindelse med en ny forhandlingsrunde ønsker landbrukseksporterende land – inklusive en rekke utviklingsland – et nytt mandat med sterkere forpliktelser til både økt markedsadgang og reduksjoner i såkalt intern støtte og eksportstøtte i de industrialiserte land.

Den såkalte «Cairns-gruppen», som utgjøres av i alt 18 industri- og utviklingsland, stiller omfattende krav til ytterligere liberalisering, og ønsker at handelen med landbruksprodukter skal reguleres på samme måte som handelen med industrivarer. En rekke andre utviklingsland og USA støtter langt på vei denne gruppens krav, og setter bedre markedsadgang, reduksjon av eksportstøtte og nedbygging av interne støtteordninger til landbruket blant sine hovedkrav i de kommende forhandlingene.

På norsk side legger vi til grunn at det fortsatt er behov for en egen landbruksavtale i WTO, som gir medlemslandene tilstrekkelig handlingsrom til å føre en aktiv landbrukspolitikk som gir grunnlag for et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur i tråd med våre behov. Det må være mulig å opprettholde en landbrukssektor under vanskelige klimatiske forhold og ivareta såkalte ikke-handelsmessige hensyn, slik som distriktshensyn, matvaresikkerhet, vern av kulturlandskap og hensyn til det biologiske mangfold. I WTO er det særlig Japan, Korea, Sveits og EU som deler Norges synspunkter, og det har vært et nært samarbeid med disse landene i forberedelsene til ministerkonferansen. Vi tar sikte på å videreføre dette samarbeidet i Qatar, hvor vi bl.a. vil være med på å arrangere en egen tilstøtende ministerkonferanse om ikke-handelsmessige hensyn, der et bredt utvalg av utviklingsland og industrialiserte land er invitert.

På norsk side mener vi at erklæringen fra Qatar i størst mulig utstrekning bør bygge på det nåværende mandat for landbruksforhandlingene. Det tekstutkast som er fremlagt av hovedrådsformannen, går lenger enn den nevnte artikkel 20 i landbruksavtalen, men søker også å balansere de ulike interessene. Utkastet går imidlertid ikke like langt som det forslaget som lå på bordet ved avslutningen av ministerkonferansen i Seattle. Vi bør imidlertid i samarbeid med andre land med tilsvarende interesser arbeide aktivt for om mulig å oppnå en bedre balanse på dette punktet i ministererklæringen.

For det femte vil Regjeringen gå inn for en innstramning av regelverket for å begrense bruken av antidumpingtiltak. Norsk fiskerinæring er ved gjentatte anledninger blitt urettmessig utsatt for bruk av konkurransevridende mekanismer, slik som utjevnings- og antidumpingtiltak. Et bedre og klarere regelverk for bruken av antidumpingtiltak vil derfor klart være i vår interesse.

En rekke utviklingsland, med Chile og Brasil i spissen, samt land som Japan, Korea og Norge krever forhandlinger om større disiplin med hensyn til anvendelse av antidumpingreglene. På motsatt side står USA relativt alene om å være skeptisk til endringer, og foreslår en tilnærming i to trinn – først en analyse og deretter eventuelt forhandlinger på enkelte punkter. På norsk side vil vi arbeide for en så forpliktende tekst som mulig.

For det sjette vil Regjeringen arbeide for at hensynet til miljø og bærekraftig utvikling innarbeides i alle relevante WTO-forhandlinger. Hensynet til miljø og bærekraftig utvikling bør være et bærende prinsipp i en ny forhandlingsrunde. I utkastet til ministererklæring er dette langt på vei ivaretatt, men kunne nok vært understreket enda klarere. Videre er det viktig at WTOs arbeid med spørsmål om handel, miljø og utvikling koordineres, og at dette reflekteres i ministererklæringen.

De fleste utviklingslandene er fortsatt skeptiske til å innlemme miljø som eget forhandlingstema i WTO, ut fra en frykt for at miljøhensyn skal bli brukt som begrunnelse for å utestenge deres varer fra de industrialiserte lands markeder.

I utkastet til ministererklæring foreslås det at medlemslandene frem til neste ministermøte skal vurdere behov for avklaring av forholdet mellom WTO og internasjonale miljøavtaler og virkningene av miljøtiltak på markedsadgang.

For øvrig foreslås det at medlemslandene vurderer miljøsider ved avtalen om immaterielle rettigheter, merkeordningenes betydning og hvilke fordeler økt handelsliberalisering vil ha for miljø og utvikling. Fra norsk side støtter vi en slik tilnærming. Vi mener det er viktig at disse spørsmålene drøftes i WTO, og at det vil være en fordel om man fikk avklart om det er nødvendig å igangsette nye forhandlinger på disse områdene. Det samme gjelder forslag om en nærmere avklaring av WTOs regelverk i forhold til føre var-prinsippet.

For det sjuende vil vi fra norsk side gå inn for at det utvikles multilaterale regler for investeringer og konkurranse. Disse saksområdene bør inngå i en ny forhandlingsrunde.

Et regelverk for investeringer må sikre både vertslandets rett til å regulere og samtidig utenlandske bedrifters behov for forutsigbare og ikke-diskriminerende rammebetingelser. Et multilateralt regelverk for konkurranse vil også bidra til økt samarbeid mellom nasjonale konkurransemyndigheter og til at nedbygging av handelshindre ikke blir undergravet av monopol- eller kartellvirksomhet. For øvrig må forhandlingene på disse områdene ta særlig hensyn til utviklingslandenes behov og interesser.

Det har vært motstand fra mange utviklingsland mot å starte forhandlinger om multilaterale investerings- og konkurranseregelverk. Det skyldes bl.a. frykten for at et internasjonalt regelverk vil hindre dem i å føre en nasjonal nærings- og utviklingspolitikk.

Det foreliggende utkast til ministererklæring presenterer en tilnærming vi bør kunne slutte oss til. Det foreslås her bl.a. at medlemslandene skal bruke tiden frem til neste ministermøte til å klargjøre hva som bør inngå i forhandlinger om et nytt regelverk for investeringer og konkurranse. I utkastet vises det bl.a. til vertslandets utviklingshensyn og myndighetenes styringsrett, samt at faglig bistand må tilbys utviklingsland for å gi dem reell forhandlingskapasitet.

For det åttende: I tilknytning til den såkalte TRIPS-avtalen, som fastsetter reglene for handel med produkter som er beskyttet gjennom bl.a. patenter, varemerker og opphavsrettigheter, tar man sikte på å utforme en egen ministererklæring om forholdet mellom patenter og folkehelse. Formålet er i hovedsak å klargjøre noen av de rettigheter som TRIPS-avtalen gir det enkelte land – særlig utviklingslandene – til å skaffe seg tilgang til rimelige patenterte legemidler. Dette vil Norge aktivt støtte.

For det niende har Norge arbeidet aktivt for å sette forholdet mellom handel og arbeidsstandarder på dagsordenen i WTO. De aller fleste medlemsland, herunder samtlige utviklingsland, motsetter seg imidlertid drøfting av arbeidsstandarder innenfor WTO av frykt for at dette vil åpne for restriktive tiltak mot land som har et lavt lønnsnivå. På grunn av denne betydelige motstanden vil Norge arbeide for at ministererklæringen skal inneholde en konkret henvisning til arbeidsstandarder, samtidig som det understrekes at den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen, ILO, bør ha en lederrolle på dette felt. Også andre internasjonale organisasjoner, herunder WTO, må trekkes aktivt inn i ILOs arbeid.

Sist, men ikke minst, vil Regjeringen gå inn for at utviklingslandenes særlige problemer skal gis høy prioritet i den nye forhandlingsrunden.

Et flertall av WTOs 142 medlemsland er utviklingsland. Et stort antall av disse har gitt til kjenne misnøye med at deres spesielle problemer og interesser ikke reflekteres sterkt nok i det eksisterende WTO-regelverket. Både av hensyn til utviklingslandene selv og WTOs legitimitet ser vi det som viktig at man i den kommende forhandlingsrunden bedre ivaretar utviklingslandenes interesser.

Handel er en forutsetning for økonomisk utvikling. Vår målsetting må derfor være at de fattigste landene i større grad får ta del i internasjonal handel og de positive ringvirkningene av denne. Det kan vi legge forholdene bedre til rette for gjennom bl.a. bedre markedsadgang for viktige produkter og en utforming av regelverket slik at utviklingslandenes behov blir bedre ivaretatt. Ikke minst er det viktig å øke den faglige bistanden til utviklingslandene.

Utviklingslandenes krav både når det gjelder fortolkning, gjennomføring og endringer av gjeldende avtaler, har vært diskutert siden ministerkonferansen i Seattle i 1999. En del av disse kravene vil nå etter alt å dømme bli imøtekommet på ministerkonferansen i Qatar. Resten vil måtte inngå som en integrert del av forhandlingsmandatet fra ministerkonferansen. Dette er en løsning vi fra norsk side har hilst velkommen.

Kina og Taiwan har avsluttet sine tiltredelsesforhandlinger og vil ventelig bli nye medlemmer i løpet av kort tid. Samtidig har tiltredelsesforhandlingene med Russland fått ny dynamikk. WTO blir dermed ikke bare i navnet, men også i gavnet en virkelig global handelsorganisasjon.

WTO vil bli et stadig viktigere redskap i arbeidet for å bekjempe fattigdom og fremme sosial utvikling og politisk stabilitet. Dette krever imidlertid at WTO-regelverket videreutvikles. Vi må sette WTO i stand til å møte nye utfordringer.

Vi må ha in mente at hovedmålet i Qatar ikke er å nå ferdige resultater, men å samles om en dagsorden for videre forhandlinger – en plattform for å kunne gå videre. Vi trenger å enes om en bred og omfattende forhandlingsrunde, slik at alle interesser skal kunne bli hørt og avveid.

Vi har nå et langt bedre grunnlag for å oppnå enighet i Qatar enn vi hadde i Seattle. Utkastet til ministererklæring som nå foreligger, legger til grunn et mer realistisk ambisjonsnivå og søker å ivareta medlemslandenes samlede interesser på best mulig måte.

WTO har satset mye på å gjenopprette tillit hos medlemslandene og skape et bedre samarbeid innad i organisasjonen. Ikke minst erfaringene fra Seattle-konferansen har fremskyndet dette arbeidet. Det er derfor nå gjort endringer slik at alle land skal få innsyn i forhandlingsprosessene og en bedre anledning til å fremme nasjonale syn.

Verdenshandelen trenger i dag en vitamininnsprøytning. Vi trenger mer handel – ikke mindre. Flere land må få anledning til å delta fullt ut i den globale økonomien, samtidig som det tas særlige hensyn til de minst utviklede medlemsland.

Mye står på spill. Dersom vi ikke oppnår enighet i Qatar, risikerer vi å undergrave hele det multilaterale handelssystemet. Dette vil ikke tjene noen – aller minst utviklingslandene. Alle land – også Norge – må derfor være villige til å vise den nødvendige politiske vilje og fleksibilitet under forhandlingene i Qatar.

Presidenten: På bakgrunn av utenriksministerens redegjørelse vil det bli gitt anledning til en kort debatt, begrenset til én taler fra hver politisk gruppering i Stortinget, og til slutt får utenriksministeren 5 minutter.

Jens Stoltenberg (A): Først vil jeg takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Tidligere utenriksminister Thorbjørn Jagland gav i Stortinget den 1. juni i år en redegjørelse for arbeiderpartiregjeringens overordnede politiske mål i Norges arbeid i WTO, og jeg registrerer med glede at denne regjeringen viderefører den linje som da ble valgt, og som det var bred enighet om i Stortinget. Det betyr at selv om regjeringer skifter, så er holdningen til WTO-forhandlingene den samme. Og det henger vel også sammen med at det er de samme embetsmennene som skriver disse omfattende redegjørelsene, men ulike politikere som leser dem opp. Og noen ganger jobber embetsmennene i stortingsgruppene også!

Jeg vil kort komme inn på noen av de områdene jeg mener er viktige i forhandlingene.

Norge har sammen med andre land spesiell interesse av et internasjonalt regelverk for verdenshandelen som forplikter alle stater. WTO har utviklet seg til å bli et handelspolitisk forum for hele det globale samfunnet. Det er anslått at når Russland slutter seg til, vil over 98 pst. av verdenshandelen skje mellom WTO-land. Derfor er Verdens Handelsorganisasjon et av de viktigste organer for en videreutvikling av det internasjonale rammeverket for å møte globaliseringens utfordringer.

WTO handler derfor om en bedre organisert verden, en mer rettferdig organisert verden. Dette fordrer at utviklingslandenes spesielle behov og interesser ivaretas. Det gjelder særlig de minst utviklede landene. Det er derfor nødvendig med et sterkt, åpent og regelbasert handelssystem. Utfordringene ligger da i at fattige land gis en reell mulighet til å delta aktivt i forhandlingene, og dermed være med på videreutviklingen av et slikt handelsregelverk. Både med hensyn til markedsadgang, regelverk og overføring av kompetanse må det gjøres mer.

Målsettingen må være at utviklingslandene bedre kan ta del i og nyttiggjøre seg av det internasjonale handelssystem, for derigjennom å legge grunnlaget for økonomisk vekst og bekjempelse av fattigdom. Det avgjørende er at vi lykkes i å få til utvikling i den fattige verden, og WTO-forhandlingene handler nettopp om dette. Arbeiderpartiregjeringen besluttet å gå inn for toll- og kvotefri import av alle produkter, unntatt våpen, fra de minst utviklede landene. Det har også fått tilslutning i Stortinget. Med det er Norge helt i forkant i forhold til å forbedre markedsadgangen for de fattigste landene i verden.

Det er litt uklart for meg hva utenriksministeren mente med at det var behov for «å oppnå en bedre balanse» på punktet i ministererklæringen om landbruksforhandlingene. For øvrig slutter vi oss helt til det som ble uttrykt, men med et forbehold om at hvis det med «bedre balanse» menes at man ønsker mer restriksjon, vil vi markere reservasjon i forhold til det.

Det andre jeg vil komme inn på, er nødvendigheten av å få til en hensiktsmessig dialog om arbeidsstandarder. Norge har i lang tid lagt stor vekt på arbeidet for menneskerettigheter, inkludert grunnleggende arbeidsstandarder. I WTO har målet fra norsk side vært å spre forståelse for at handel i større grad må baseres på hensynet til slike grunnleggende rettigheter. En rekke land, herunder alle utviklingsland, motsetter seg imidlertid utvikling av et regelverk for grunnleggende arbeidsstandarder innenfor WTO. Det er viktig at ILO, som det internasjonale ansvarlige organ for arbeidstakerrettigheter, står helt sentralt i en dialog om slike rettigheter.

Det er også viktig at WTO-samarbeidet gjenspeiler hensynet til miljø. Forholdet mellom handel og miljø er et stadig mer sentralt tema i internasjonalt samarbeid. Miljøhensyn og bærekraftig utvikling må integreres i framtidige forhandlinger.

Sist, men ikke minst: Den forrige regjeringen tok et krafttak for bekjempelse av hiv/aids. Som vi alle vet, er det et problem at i de fattigste landene, der utbredelsen av denne sykdommen er størst, er tilgangen på medisiner til en rimelig pris dårligst. Ved bekjempelse av hiv/aidsepidemien står pris og tilgjengelighet for legemidler helt sentralt. Vi må sikre oss at patentregelverket ikke står i veien for at også de fattigste landene får tilgang til legemidler på rimelige vilkår.

Det er å håpe at man på ministermøtet i Qatar blir enige om en ny, bred forhandlingsrunde. Jeg vil ønske Regjeringen lykke til i sine bestrebelser med å oppnå enighet om dette.

Oddvard Nilsen (H): La meg aller først få lov å understreke hva utenriksministeren var inne på i sin innledning, nemlig at man i disse tider, knyttet til det som skjedde i USA, må stå sammen, og det krever også at vi alle deltar i prosessen og for disse landene.

Derfor er kanskje WTO-forhandlingene denne gang i Qatar viktigere enn noensinne. Nettopp i en tid hvor den internasjonale situasjonen er slik som den er, er det viktig at vi viser at vi vil samarbeide over landegrensene, og ikke minst at dette også har implikasjoner for den usikkerheten knyttet til den internasjonale økonomi som det er viktig å ta hensyn til. Vi står faktisk foran globale utfordringer som absolutt krever globale løsninger. Verden trenger mer handel, mer samkvem – ikke mindre. Det er viktig at alle landene nå får muligheter til å delta i den globaliserte økonomien, ikke minst for å få gjort noe med fattigdommen, med den sosiale utviklingen, og ikke minst å skape politisk stabilitet. Det er derfor viktig, som utenriksministeren var inne på, at WTOs regelverk videreutvikles, gjøres mer solid, og kanskje, ikke minst, gjøres mer rettferdig.

Norges økonomi er robust og godt tilpasset den internasjonale økonomien, men vi er en liten nasjon, og vi er sårbare. Vi trenger derfor sterkt et globalt nettverk som gjør at vi har forutsigbarhet og adgang for våre produkter på verdensmarkedet på likeverdige betingelser med alle andre. Derfor er nettopp markedsadgangen for industriprodukter, herunder fisk og fiskevarer, veldig vesentlig. Det er ikke ukjent for noen i denne sal at dette betyr veldig mye for Norge. Det er store verdier knyttet til denne næringen. Vi vet også at utviklingspotensialet er kolossalt, men selvsagt er dette avhengig av at vi møter en verden hvor vi får adgang for våre produkter. Det er derfor viktig å gi dette prioritet i forhandlingene i WTO. Samtidig er det også viktig å understreke det som utenriksministeren var inne på knyttet til antidumpingregelen, at det ikke er tvil om at norske fiskeriinteresser har blitt møtt med urettmessige restriksjoner på disse områdene. Det er viktig for Norge som nasjon at vi gjør alt vi kan og får til en så forpliktende avtale på dette området som overhodet mulig.

Når det gjelder tjenesteforhandlingene, er disse også viktige. Jeg mener å minnes at i 2000 var den totale omsetningen på tjenester for Norge 137 milliarder kr – det sier litt om beløpets størrelse. Jeg tror 71 milliarder av disse var relatert til skipsfart. Det sier hvilket enormt omfang dette har for oss, og hvor viktig det er at man også får gjort noe på disse områdene, spesielt relatert til offshore, som statsråden var inne på, IT-næringen og energirelaterte tjenester. Det er viktig at vi også på dette området kommer videre framover.

Det er kjent at mange u-land er skeptiske til å innføre miljøstandarder i verdenshandelen. Frykten er kanskje også begrunnet i redsel for at de industrialiserte land skal nytte dette regelverket til å beskytte seg selv. Men uansett er det slik at vi alle sammen lever på samme klode og at vi alle sammen er avhengige av at vi får et miljø som er bærekraftig. Derfor må det være en målsetting at vi videre i WTO-forhandlingene får tillit til at vi i fellesskap kan danne regler på dette området som gjør at vi bl.a. legger til grunn føre var-prinsippet.

Det er også et annet område, som også representanten Stoltenberg var inne på, og det gjelder TRIPS-avtalen knyttet til nettopp dette med patent og folkehelse. Jeg vet at det i Qatar legges opp til at man skal diskutere rettighetene innenfor dagens regelverk, men jeg håper endelig at man kan komme så langt at det er mulig for u-landene å få ta del og få nytte av medisiner i kampen mot aids og hiv til en pris som de er i stand til å betale. Jeg mener at man på det området bør strekke seg rimelig langt for å komme dem i møte.

Jeg merket også at utenriksministeren la vekt på dette med investeringer og konkurranse. Det som står, er at man skal videreføre dette og se hvilke rammer man kan få. Hvert enkelt land skal drøfte dette. Det kan virke litt lite ambisiøst, men det er vel slik det er, og man får gå i den takten dette tilsier.

Over 140 land er medlemmer av WTO, og jeg tror 110 av dem er utviklingsland. Det sier også hvor viktig det er nettopp å ta hensyn til disse landene i det internasjonale samarbeidet, for å skape den nødvendige tillit og legitimitet til WTO. Lykkes man ikke på dette området, vil man heller ikke kunne lykkes i å få WTO til å bli det instrumentet som vi alle ønsker at det skal være. Jeg håper at man lykkes, og at man strekker seg langt i Qatar for å komme frem til felles løsninger om en ny forhandlingsrunde.

Morten Høglund (FrP): Jeg vil få lov til å starte der utenriksministeren avsluttet, nemlig med å signalisere behovet for å gi verdenshandelen en vitamininnsprøytning, og understreke at det denne gang står veldig mye på spill.

Verdensbanken presenterte i forrige uke en rapport som dessverre gav noen dystre spådommer for verdenshandelen. Mens veksten i u-landenes økonomi i fjor ble 5,5 pst., forventes i år en vekst på kun 2,9 pst. Dette skyldes bl.a. den situasjonen som verdensøkonomien befinner seg i etter 11. september. Rapporten fra Verdensbanken gir den klare konklusjon at bedre regler for verdenshandelen, inkludert reduksjon av hindringene for handel, vil gi økt vekst i verdensøkonomien og redusere fattigdommen i verden. Utvidet verdenshandel kan fort gi en økning i BNP på i snitt ½ pst., og innen 2015 vil det bety at ytterligere 300 millioner mennesker kan løftes ut av fattigdom i tillegg til de 600 millioner som unnslipper ved normal vekst. Forutsetningen for å få til denne veksten og hjelpe de fattigste av de fattige er bl.a. at handelen med landbruksvarer liberaliseres i et helt annet tempo og omfang enn det som det nå legges opp til.

Fremskrittspartiet vil ikke legge skjul på at vi ved denne WTO-runden hadde foretrukket at Norge valgte andre alliansepartnere relatert til landbruksvarer enn EU, Japan, Korea og Sveits. Den grupperingen vi her har blitt en del av, står for oss for en utvikling innen WTO som absolutt ikke fremmer utviklingslandenes sak. Og selv om vi på kort sikt kan argumentere med at vi kjemper for viktige nasjonale spørsmål, er det et spørsmål om ikke også Norge vil ha mye å tape på at vi ikke aksepterer en frihandelsutvikling også for landbruksvarer. Etter min mening er Norges strategi her meget kortsiktig.

Problematikken rundt landbruksvarer vedrører flere forhold, og det vil selvsagt ta tid å få gjort endringer som kan likestille landbruksvarer med øvrige varer. Men vi bør kunne ta viktige steg, og et av de viktigste tiltakene er å avskaffe eksportstøtte. Dette er noe av de mest skadelige tiltak, og det rammer alle. Noen få land benytter seg av eksportstøtte. Å holde kunstig nede og destabilisere de internasjonale markedsprisene gir lavere inntekter til landbruksprodusenter i andre eksporterende land og virker forstyrrende på den lokale landbruksproduksjonen i land som er avhengig av import av landbruksvarer. At skattepenger i relativt rike land skal brukes til å konkurrere ut varer som ofte kommer fra fattige land, er ulogisk og sterkt hemmende for en positiv fattigdomsbekjempelse. Jeg ser ingen grunn til at eksportstøtten innen landbruket skal fortsette. Når det gjelder industriprodukter, avskaffet GATT – som det het den gang – eksportstøtten for over 40 år siden.

Selv om utenriksministeren i sin redegjørelse la stor vekt på utviklingslandenes problemer, unnlater Norge, slik vi ser det, å gripe fatt i det som kan bety aller mest for utviklingslandene og verdenshandelen samlet sett. Norges forhandlingsstrategi har i skjæringspunktet mellom landbrukets interesser og u-landenes interesser motsetninger som vi gjerne kunne vært foruten.

Et annet forhold jeg kort vil kommentere, er ønsket om å innarbeide hensynet til miljø og bærekraftig utvikling i alle relevante WTO-forhandlinger. Fremskrittspartiet stiller spørsmål ved om det er hensiktsmessig både for miljøsaken og ikke minst for handelsspørsmål å koble disse sammen. Vi har andre og kanskje mer egnete fora for å diskutere miljø og bærekraftig utvikling. Vi ser også her en fare for at rike land kan bruke miljøsaken for å innføre handelshindrende tiltak overfor land som foreløpig har mer enn nok med å kjempe for å kunne delta i verdensøkonomien. De har ikke ressursser, som f.eks. Norge, til å bedrive miljøkampen.

Avslutningsvis vil jeg for øvrig si at Fremskrittspartiet på de øvrige områder i all hovedsak stiller seg bak den strategi som Regjeringen har lagt opp til.

Ågot Valle (SV): Også jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen, men jeg vil samtidig si at det er et paradoks at WTO-debatten har vært grundigere i mange frivillige organisasjoner enn den har vært her i Stortinget. Internasjonale avtaler som denne vil være avgjørende for om vi skal kunne eller ikke kunne løse fundamentale spørsmål, både globalt og nasjonalt, som utviklingen av offentlig sektor, presset på fellesskapsløsninger, årsakene til at flere blir fattige, spørsmål som miljø, matvaresuverenitet, store spørsmål som rettferdighet og demokrati.

Virkningene av denne avtalen vil gripe inn i livene til hver enkelt av oss. Men først og fremst vil avtalen ha avgjørende betydning for u-landa, om store deler av verdens befolkning skal kunne ha den samme muligheten som rike land har hatt til å løfte seg sjøl ut av fattigdom og marginalisering. Jeg har merket meg at representanten Petersen i juni i år var enig i at WTO-spørsmål må få en langt grundigere behandling i Stortinget. Jeg vil utfordre utenriksminister Petersen til å si noe om hvilke grep Regjeringa vil gjøre for å ta Stortinget med på råd.

Det var mange grunner til at forhandlingene i Seattle strandet. En av dem var at u-landa stod samlet i sin kritikk av råkjøret fra et udemokratisk WTO-system, og i sine krav til de rike landa. Blant annet ber de om at de må få samme muligheter til å utvikle egen industri og eget næringsliv som det rike land har hatt. Ikke ett land har maktet å utvikle rettferdighet og demokrati for de store befolkningsgruppene uten muligheten til å beskytte egne ressurser og interesser.

Et udemokratisk WTO-regime vil være til fordel først og fremst for de transnasjonale selskapene, men gi få muligheter for u-landa til å ta vare på egen befolkning, dette til tross for mange fagre ord i redegjørelsen om å ta hensyn til u-landa i forhandlingene.

De 48 fattigste landa har reagert skarpt på utkastet til nye forhandlinger. De får følge av India, hvis handelsminister har reagert skarpt på utkastet og ser det som en krigserklæring. De motsetter seg en ny, bred forhandlingsrunde før konsekvensene av de gamle er evaluert. Det er stor motstand mot at nye områder, som tjenester, investeringer, intellektuell eiendom og patenter, blir lagt inn under en mer liberalisert verdenshandel. De krever matsuverenitet, dvs. muligheten til å produsere basismat lokalt til egen befolkning. De krever at Uruguayrunden skal evalueres med tanke på hvordan fordeling av rikdom har utviklet seg globalt og påvirket statenes evne til å forbedre levekårene, innbefattet muligheten til å forsyne egen befolkning med mat, før nye temaer blir tatt inn. Miljø- og solidaritetsorganisasjoner her heime er enig i dette kravet. I Qatar vil u-landa bli satt under et kolossalt press for å gi seg. Det har betydning hva Norge gjør fordi WTO bygger på konsensusprinsippet. Da er vårt spørsmål til statsråden: Hvilken side skal Norge stille seg på? SV utfordrer Norge til å lytte til u-landas innvendinger og krav om evaluering før nye temaer tas inn.

Hele WTO-systemet er grunnleggende udemokratisk ved at de viktigste forhandlingene foregår i de grønne rom, der ikke alle får være til stede. De 29 fattigste landa har ikke engang ressurser til å delta i arbeidet i Genève. Daværende utenriksminister Knut Vollebæk sa etter Seattle:

«Man kan ikke fortsette med handelsforhandlinger der 20 land deltar, mens de øvrige 120 land står på gangen».

Vårt spørsmål blir da: Hva vil Regjeringa gjøre for å oppnå mer demokratiske og inkluderende forberedelses- og beslutningsprosedyrer i WTO?

Norge presser på at handelen med fisk skal liberaliseres, og at fisk skal vurderes som en industrivare. Flere land, bl.a. EU-landa, vil kople generell markedsadgang og ressursadgang på fiskeriområdet. Dette vil ødelegge ressursgrunnlaget for mange fattige land og også være en trussel mot norsk fiskeriforvaltning. Norsk fiskeripolitikk har hatt målsettinger som sysselsetting, bosetting, bærekraftig ressursforvaltning og lønnsomhet. Står Regjeringa fast på de målsettinger? Anerkjenner Regjeringa u-landas rett til å utvikle egen fiskeripolitikk og mulighet for å forvalte eget matfat? Eller skal det bli fritt fram for mektige selskap til å underlegge seg ressursene?

SV mener at det etter 11. september er viktig å se på om de grepa som tas, fremmer rettferdighet, bedrer menneskerettighetene og miljøet og gjør noe med fattigdommen i verden. Det vi, de rike landa, gjør, må ha legitimitet, særlig blant verdens fattigste. Verdenshandelen trenger spilleregler, men reglene må først og fremst tøyle grådige markedskrefter og baseres på interessene til vanlige folk, til de fattige og til miljøet. Det gjør ikke WTO i dag. Det kan det bare gjøre dersom WTO blir lagt under FN, og at viktige FN-avtaler blir overordnet handelsavtalene.

Marit Arnstad (Sp): Også jeg vil få lov å takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Arbeidet i WTO har fått stadig større betydning. Det antall land som nå har sluttet seg til WTO, og den handelen som de landene til sammen representerer, gir et meget godt bilde av det. Det understrekes også av talerne her i dag hvor viktig denne saken er. Da synes nok jeg at det er en smule merkverdig at dette som er så viktig, ikke gir behov for en bredere og mer grundig diskusjon om temaet enn det vi opplever her i salen akkurat nå. Jeg synes i det hele tatt at det er ganske forstemmende det fravær vi har av grundig debatt i Stortinget omkring de samfunnsmessige virkningene av WTO for helt vitale nasjonale interesser. Og la meg i den sammenheng også minne om at den runden vi hadde 1. juni, ikke var noen bred debatt, men en redegjørelse med korte merknader, slik vi også får i dag. Vi burde hatt en grundig debatt i Stortinget omkring disse problemstillingene, fordi det som foregår i WTO nå, har og vil få så avgjørende betydning for norsk fiskeri- og landbrukspolitikk, fordi det vil påvirke vår handlefrihet når det gjelder organiseringen av offentlig sektor, velferdstilbud, kulturpolitikken, og fordi det berører helt sentrale deler av vårt forhold til utviklingsland.

Med en økende betydning er sjølsagt også kontroversene blitt større knyttet til forhandlingene i WTO. Senterpartiets mål er at et samarbeid på det handelsmessige området må bidra til en mer rettferdig internasjonal handel, med stor grad av forutsigbarhet. Problemet med WTO er fortsatt at en fokuserer frihandel så ensidig som det organisasjonen gjør. Fokuset blir «free trade» framfor «fair trade». Her ligger fortsatt det grunnleggende problemet ved hele WTO-systemet.

Jeg tror også at WTOs ensidighet i retning av liberalisering er en av grunnene til de sterke reaksjonene WTO-forhandlingene har skapt gjennom de siste årene. Med et nytt og annet utgangspunkt kunne diskusjonen om internasjonal handel ha blitt mer preget av dialog enn det vi har sett de senere årene.

Senterpartiet er av den oppfatning av vi burde ha imøtekommet de krav som er kommet fra en rekke utviklingsland om at dagens avtaler og avtaleverk blir gjennomgått og evaluert før en gikk videre med en ny forhandlingsrunde. Vi tror at det ville ha vært viktig nettopp for å bidra til en mer holdbar og konstruktiv framtidig dialog i WTO-organisasjonen.

De forhandlingene som i dag pågår, ville også tjent på å ta et bredere perspektiv. En del av signalene på landbrukssiden fra utenriksministeren var positive, og de mål utenriksministeren skisserer, bl.a. om en desentralisert jordbruksproduksjon og en variert bruksstruktur, er viktige mål. Men jeg må få lov til å minne ministeren om at det betinger at en rekke virkemidler og tiltak blir opprettholdt, ikke minst at en opprettholder importvernet fullt ut.

Når det gjelder fiskerispørsmål, mener Senterpartiet at det er vesentlig ikke bare å fokusere på markedsadgang, men også å sikre den framtidige retten til nasjonal forvaltning av ressursene. Å ensidig vurdere fisk som en industrivare kan gjøre oss sårbare i forhold til rådigheten over egne ressurser. Det perspektivet savnes helt i den smule debatt som foregår omkring WTO. Vi må knytte våre posisjoner til fiskeripolitikken også opp mot de viktige tradisjonene vi har om en deltakereid fiskeflåte gjennom deltakerloven og råfiskloven.

Senterpartiet har forståelse for den skepsis som utviklingslandene har vist i forhold til forhandlingene i WTO om investeringer og konkurranseregler. Vi anser det som viktig at særlig land som er i en oppbyggingsfase av sin økonomi, må få muligheten til å kunne føre en nasjonal næringspolitikk. Og vi mener også at det må sikres at en innenfor tjenesteavtalen kan sikre organiseringen av en offentlig sektor og egne velferdstjenester.

Et annet område som også er svært viktig, gjelder TRIPS-avtalen. Der har jeg lyst til å være nokså bastant og si at det ikke er tilstrekkelig at utviklingsland i hovedsak kan sikre seg tilgang til rimelige patenterte medisiner. Det må ligge en helt ubetinget rett for ethvert land til å sikre livsviktige medisiner og til å ivareta hensynet til innbyggernes helse. Her at kan WTO svikte om de ikke imøtekommer det ubetingede kravet som er kommet fra en del utviklingsland.

Senterpartiet ser dessverre ikke den redegjørelsen som holdes i dag, som en tilstrekkelig gjennomgang av en så viktig sak som Norges forhold til WTO er. Vi mener at denne saken berører helt vitale nasjonale interesser, og burde ha vært debattert på en helt annen og mer grundig måte enn det vi gis anledning til i Stortinget i dag, og enn det vi har vært vitne til gjennom de få innlegg som vi har fått presentert.

Jon Lilletun (KrF): Det er rett som fleire her har sagt, at ei sak som dette fortener ein brei og grundig debatt. Men eg synest nok at det er viktig å sjå på den situasjonen vi er i, at vi har hatt eit val, at vi har hatt eit regjeringsskifte, og at vi no har fått ei utgreiing før møtet i Qatar som var svært viktig, og som gjev anledning til respons. I den situasjonen vi var, med full tilslutning frå dei parlamentariske leiarane og Presidentskapet for den modellen som var lagd, synest eg på ein måte det vert litt urimeleg å kritisere dagens utgreiing og det som har skjedd, for at ein ikkje får tid nok. Men eg er einig med representantane Arnstad og Valle som har sagt at vi bør ta desse sakene grundigare, og det vil det òg verte anledning til seinare.

Men eg synest at utanriksministeren på ein brei og svært god måte utgreidde det som ligg føre som Noregs disposisjonar. Bakgrunnen er jo samanbrotet i Seattle og dåverande utanriksminister Knut Vollebæks utgreiing den 20. desember 1999, der han analyserte samanbrotet og kva for veg vi måtte gå vidare. Og det var brei tilslutning til den vegen som han skisserte at Noreg skulle gå. Så fekk vi utgreiinga frå utanriksminister Jagland i juni, og eg vil sitere hovudpunkta frå den utgreiinga, som no på ein god måte vert førte vidare:

«For det første støtter vi arbeidet med å gjøre dagens kjøreregler mer rettferdige og forutsigbare. Vi må unngå at Norge og andre små land utsettes for vilkårlighet og ensidige tiltak, slik som proteksjonisme og antidumpingtiltak.

For det andre ønsker vi at handelssystemet fortsatt skal sikre et stadig bedre og mer variert vare- og tjenestetilbud til gunstige priser for forbrukerne.

For det tredje er vi opptatt av å sikre en bedre markedsadgang for norsk eksport. Dette gjelder varer som fisk, industri- og høyteknologiprodukter, og innenfor viktige tjenesteområder som skipsfart, offshore, energi, ingeniørfag, miljøtjenester, telekommunikasjoner og IT.

For det fjerde legger vi vekt på å bevare nasjonal handlefrihet til å utforme offentlig sektor slik vi ønsker, og å føre en aktiv landbrukspolitikk.

For det femte er vi opptatt av at WTO-samarbeidet må gjenspeile hensynet til miljøet. Vi vil gå inn for at WTOs målsetting om bærekraftig utvikling reflekteres i mandatet for de nye forhandlingene.

Sist, men ikke minst er vi opptatt av at det må gjøres mer for å ivareta utviklingslandenes legitime interesser, både med hensyn til markedsadgang, regelverk og overføring av kompetanse. Målsettingen må være at utviklingsland bedre kan»

dra nytte av det internasjonale handelssystemet, og slik få til større økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon.

Etter mitt syn har utanriksministeren på ein god måte foredla det som kom i begge dei utgreiingane. Og eg trur at sjølv om det er mange ting som kan kritiserast, og at den breie debatten er viktig, er det ingen som vil tape meir enn akkurat dei fattige og utvikingslanda om vi ikkje denne gongen kjem i mål. Det er heilt opplagt at ikkje alt vil verte bra no heller, men eg er sikker på at dei fattige vert fattigare dersom vi ikkje no når mål. Det har denne gongen – det skal vi glede oss over – vore ein mykje meir harmonisk førebuingsprosess foran WTOs Qatar-møte enn det var foran Seattle-møtet. Det teiknar til at det vert mindre skarpe konfrontasjonar, men det er òg mindre skarpe føringar på ein del kontroversielle punkt. Det har vore ein god prosess her heime under førebuingane av dei norske posisjonane. Det er difor ei linje av kontinuitet som pregar utgreiingane frå Vollebæk, Jagland og i dag Petersen. Og det er grunn til å gle seg over at vi er så einige som vi er. Når det er sagt, er det heilt opplagt at den uroa vi har sett via frivillige organisasjonar, via ein del utviklingsland, skal vi ta på ramme alvor. Men i motsetnad til enkelte andre trur altså ikkje eg at det å ta dette på alvor på ein måte er å utsetje dei viktige avgjerdene i Qatar. Eg trur tvert imot at det bringar meir fattigdom.

Kristeleg Folkeparti kan heilt ut stille seg bak den utgreiinga som utanriksministeren har kome med her i dag, og ynskjer delegasjonen til lukke med arbeidet i Qatar.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at det ville vært forunderlig om det var annerledes.

Trine Skei Grande (V): Jeg vil også benytte muligheten til å takke utenriksministeren for redegjørelsen, og er egentlig glad for at det er bred enighet i denne salen om de viktige målene som ligger i forhold til WTO knyttet til miljø og rettferdighet for den tredje verden. Det er en prosess der det har vært forholdsvis bred enighet mellom partiene her i salen. Det er viktig å huske at dette ikke er en prosess som gir oss idealer over natten, men der det faktisk er viktig å ha fokus knyttet til miljø og rettferdighet for å komme dit vi ønsker.

Vi i Venstre ønsker likevel å understreke noen punkter i forhold til denne runden i WTO.

Vi er glad for at vi i Norge har det hovedfokuset man har når det gjelder utviklingslandenes behov – og særlig gjelder det de minst utviklede landene, MUL-landene – i forhold til avtalen, og vi er glad for at Sem-erklæringen også er klar med hensyn til hovedfokuset sitt på dette.

Venstre er også opptatt av at neste runde i WTO bør være en grønn runde. Miljøhensynet må bli en naturlig del av regelverket, og vi er glad for at Regjeringen ønsker å være drivkraft når det gjelder det.

Så til et punkt som ikke er nevnt i debatten tidligere: Vi i Venstre er opptatt av at det er viktig å arbeide for så stor åpenhet som mulig rundt WTO-prosessene. Det er greit å forstå at det ikke går an å ha full åpenhet rundt prosesser der det er snakk om forhandlinger, men det er viktig å tilstrebe å ha som mål full åpenhet som faktisk gjør at frivillige organisasjoner kan ha en konstruktiv deltakelse i den prosessen som pågår.

Så vil jeg også dra fram utenriksministerens punkt sju om å utvikle multilaterale regler for investering og konkurranse. Det er en viktig avtale og et viktig grep for framtida og et produkt av det globale samfunnet.

Så vil jeg, som representanten Stoltenberg, dra fram patentregler på legemidler. Kunnskapen om hiv og aids har nok økt betraktelig, i hvert fall hos folk flest, etter TV-aksjonen. Det aspektet viser med all tydelighet hvor viktige slike avtaler er for å sikre utjevning, for å sikre rettferdighet og også for å redde liv.

Det er en viktig oppgave Regjeringa her skal gå i gang med, og jeg ønsker lykke til.

Steinar Bastesen (Kp): Vi har i dag fått en redegjørelse fra utenriksministeren om de forhandlingene som skal foregå i Qatar, og jeg takker så mye for det.

Vi er i en situasjon der verdensøkonomien og handelen ser ut til å være for nedadgående, så avtaler om handel og relasjoner mellom de forskjellige nasjonene er viktig. Sånn sett kan jeg stort sett si meg fornøyd med det utenriksministeren her har tatt opp. Jeg ser at han har lagt mye vekt på dette med å sikre antidumping og få redusert de problemene som antidumping har ført til for fiskerinæringen. Fiskerinæringen er avhengig av et transportmarked og i stor grad fri handel. I de fleste tilfellene tidligere har fiskeprodukter vært en salderingspost når man har hatt internasjonale forhandlinger, og derfor er jeg glad for at det nå er satt skikkelig på dagsordenen.

Det jeg er litt mer betenkt over, er det som er sagt om multinasjonale regler for investeringer og konkurranse. Der må jeg trekke oppmerksomheten mot MAI-avtalen, som lå klar til signering i den tiden den forrige Bondevik-regjeringen var på banen. På grunn av at det – heldigvis – ble protestert i Canada og Frankrike, ble ikke den avtalen underskrevet. Den ble lagt på is etter det. Nå dukker den avtalen opp i en annen form i WTO.

Det som jeg syntes var mest bekymringsfullt med den avtalen, var retten til å kunne investere i et land etter det såkalte bestevilkårsprinsippet, som går ut på at et multinasjonalt selskap som investerer i et land, skal ha bedre vilkår enn nasjonale selskaper. De skal ikke kunne diskrimineres, og de skal ha unntak fra spesielle lover når det gjelder både miljø og arbeidskraft, og selvfølgelig også unntak fra en rekke andre nasjonale lover. Det var det som lå i den MAI-avtalen som heldigvis ikke ble vedtatt.

Jeg vil rette oppmerksomheten nettopp mot disse punktene hvis de kommer opp som et tema under forhandlingene i Qatar. Det som det ligger an til her når det gjelder investerings- og konkurranseavtale for multinasjonale selskaper, blir selvfølgelig ikke vedtatt. Men det er klart at det blir en forhandlingsprotokoll, og jeg ber spesielt utenriksministeren være oppmerksom på dette: Vi er en stormakt i verden når det gjelder naturressurser, og vi er en stormakt når det gjelder mat. Vi har fiskeressurser som vi kontrollerer oppe i Barentshavet, så vi kan godt kalle oss for verdens spiskammer når det gjelder visse fiskearter. Det er klart at slik som utviklingen nå er med salg av konsesjoner, nye lover som blir vedtatt i dette huset, og endringer i eierstruktur, er det ingen ting i veien for at vi om noen år har multinasjonale selskaper som går inn og overtar våre naturressurser. Og hvis man da har vedtatt og gått inn i internasjonale avtaler som overkjører nasjonale regler, er vi ute på ville veger. Det er derfor jeg ber om at man må rette søkelyset nettopp mot disse tingene når vi nå skal forhandle på nytt om en revidert MAI-avtale.

Det er ikke for ingenting at NGO-ene og utviklingslandene lager bråk, slik de gjorde i Seattle. Det er klart at de som styrer verdensøkonomien, er interessert i å tjene mer penger. Man investerer ikke for å tape penger. Det er klart de vil ha kontroll med det som er basisen for all velstand. Og den som har kontrollen med matressursene i verden, kontrollerer verdensøkonomien. Derfor retter jeg en pekefinger opp og varsler at den forhandlingsprotokollen som blir underskrevet etter møtet i Qatar, vil bli kontrollert og undersøkt. Og hvis man ikke har gjort jobben sin, skal jeg love at det blir mer bråk i Stortinget!

Presidenten: Man får vel ta tingene etter hvert!

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Stortinget kommer til å følge godt med i de forhandlinger som nå kommer til å skje. Men en ting av gangen.

Det som er det viktige nå, er at vi har trygg grunn under føttene når vi reiser til Qatar, fordi det nå er et tilstrekkelig klart flertall i Stortinget som stiller seg bak dette opplegget. Jeg forstår det også slik at det er et sterkt ønske om å få til et resultat. Og det er i dagens situasjon ganske avgjørende, tror jeg, at de 142 landene virkelig når frem til en plattform for videre forhandlinger. Det er jo ikke slik at man på noen måte avslutter i Qatar. Det er rett og slett et grunnlag for å komme videre som skal skapes der nede.

Nå forstår jeg veldig godt de mange som hadde ønsket seg en bredere debatt. Det vil jeg også gjerne ha i den forstand at jeg mener at dette er en god offensiv sak. Jeg tror det er svært viktig at vi får en mer åpen verdenshandel med klare kjøreregler. Jeg tror både de utviklede land og utviklingslandene er tjent med dette. Og derfor ønsker jeg meg så mange debatter jeg kan få om dette temaet, fordi dette er en god offensiv sak.

Når vi allikevel har bedt om denne formen, er det fordi forhandlingene jo kommer meget snart etter regjeringsskiftet, og dessuten bygger det denne regjeringen gjør, på det de daværende opposisjonsrepresentanter sa i Stortinget forrige gang saken var til behandling, og som var en tilslutning til det opplegget den daværende regjering hadde. Standpunktene er de samme om posisjonene har snudd seg. Det forteller at det er et bredt flertall her.

Jeg registrerer jo at det også, særlig fra SVs, men også fra Senterpartiets side, gis uttrykk for mye mer fundamental kritikk mot selve opplegget, men det sier ikke at det ikke er et klart flertall bak det opplegget som foreligger.

Jeg er helt uenig i at den tilnærmingsmåten som både SV og Senterpartiet legger seg på, vil styrke så vel u-landene som verdenshandelen. Det er jeg uenig i, men det bør vi kunne henlegge til en større og mer omfattende debatt. Og det er ingen tvil om at hvis man skal forsøke å gi uttrykk for sterk u-landsinteresse samtidig som man gir uttrykk for et sterkt ønske om å beskytte norsk landbruk, så er man inne i debattmessige c-momenter som jeg tror det er litt vanskelig å få til – i hvert fall særlig elegant! Det er av de dilemmaene vi må være forberedt på en nitid gjennomdrøfting av i løpet av forhandlingene. Og Regjeringen vil være meget innstilt på å holde kontakt, ikke minst med Stortingets organer. Ofte forutsetter jo mange avveininger kjennskap til tekster, som jeg i min tidligere virksomhet som stortingsrepresentant ofte savnet, for å kunne ta et skikkelig standpunkt, så jeg forstår det behovet. Men det er klart at Regjeringen jo gjerne vil spille mot Stortinget så godt som mulig, slik at vi sammen kan dra dette lasset. Det er en del vanskelige avveininger som må foretas, ikke minst er avveininger mellom u-landsinteresser og andre interesser vanskelige. Derfor er jeg så glad for at så mange har understreket u-landsinteressene i dette. De skal Regjeringen passe meget nøye på. De gir andre resultater enn det noen tror de gir, men nettopp nytenking er nødvendig når det gjelder å inkludere u-landene i den internasjonale, den globale økonomien.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Presidenten foreslår at utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål i forkant av ministerkonferansen i Qatar vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.