Statsråd Erna Solberg: I Sem-erklæringen slår vi fast at Samarbeidsregjeringen vil styrke regionalpolitikken for å sikre bosettingen, verdiskapingen og levedyktige lokalsamfunn over hele landet. Regjeringen vil føre en fremtidsrettet og mulighetsorientert distrikts- og regionalpolitikk. Vi vil legge til rette for at det skapes varige og lønnsomme arbeidsplasser, og at det skal være godt å bo og leve over hele landet.

Norge er i seg selv en utkant i verden. Vi må etablere generelle rammebetingelser som gir grunnlag for å utvikle internasjonalt konkurransedyktige bedrifter og næringer. Dette er særlig viktig for våre eksportrettede næringer, som i stor utstrekning er lokalisert i distriktene.

Vi vil legge til rette for å utløse mer av det store verdiskapingspotensialet som i dag er uutnyttet – ikke minst i Distrikts-Norge. De verdier som skapes i næringslivet, er grunnlaget for velferd, sysselsetting og bosetting over hele landet.

Sikring av eksisterende og utvikling av nye lønnsomme arbeidsplasser krever styrking av vår evne til nyskaping – vår innovasjonsevne. De distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene må innrettes slik at de bidrar til å bringe flere prosjekter fra idéstadiet og over i lønnsom kommersiell virksomhet. Statens rolle må basere seg på at vekstkraft alltid kommer nedenfra.

Jeg vil understreke at det ikke bare dreier seg om å legge til rette for arbeidsplasser i distriktene, men også om å skape attraktive steder med gode bo- og leveforhold. Distrikts- og regionalpolitikken skal bidra til at bostedskvalitetene videreutvikles. Samtidig må distriktskommunene selv bli flinkere til å markedsføre sine bostedskvaliteter overfor enkeltmennesker og næringsliv.

Norge er et land med store variasjoner og rikt mangfold. Gjennom historien har vi utviklet ulike levesett, kulturer, dialekter, språk og kulturlandskap som representerer en betydelig egenverdi. Gjennom distrikts- og regionalpolitikken vil Regjeringen ta vare på og videreutvikle dette mangfoldet.

Av hensyn til nasjonens samlede verdiskaping må vi ha virksomhet i alle deler av landet. Råvareuttak og primærproduksjon i distriktene danner basisen for mye av denne verdiskapingen, men det er muligheter for mye mer. Tro på egne muligheter er viktig for å utløse nyskaping og vekstkraft. Regjeringen vil understøtte den optimismen og den fremtidstroen som preger store deler av Distrikts-Norge.

Staten bygger ikke landet. Staten skal legge til rette for at enkeltmennesker, bedrifter og institusjoner kan utvikle sin virketrang og skape verdier for seg selv og samfunnet. Regjeringen setter individet i sentrum. Dette gjelder også i distrikts- og regionalpolitikken. Hver enkelt av oss velger hvor vi vil bo og arbeide. Statens oppgave er å føre en politikk som gjør denne valgfriheten reell.

Vi vektlegger den enkeltes rett til å ta beslutninger om det som angår egen hverdag og eget liv. Politiske avgjørelser skal fattes så nær dem det angår som mulig. Derfor vil vi delegere mer myndighet nedover i statsforvaltningen og desentralisere større ansvar og flere oppgaver til kommunesektoren.

Konkurranse nasjonalt utløser skapervilje og virketrang hos den enkelte og er samtidig en forutsetning for landets konkurranseevne internasjonalt. Konkurranse virker skjerpende og er en viktig drivkraft for å få til utvikling og endring.

Gjennom sterkere målretting av virkemidlene vil Regjeringen kompensere for markedssvikt og bidra til at alle deler av landet gis muligheter for positiv utvikling og likeverdige vilkår for deltakelse i konkurransen. Hovedansvaret for verdiskapingen i Norge ligger imidlertid hos den enkelte, i den enkelte bedrift og i den enkelte region.

Lokalsamfunn som stilles overfor store og uhåndterlige utfordringer i form av svikt i næringsgrunnlaget og stor fraflytting, skal ha trygghet for at fellesskapet stiller opp og i en omstillingsperiode bidrar aktivt, inntil man lokalt igjen kan ta hovedansvar for egen utvikling. Uavhengig av bosted skal den enkelte av oss oppleve trygghet og forutsigbarhet for at grunnleggende offentlige tjenester opprettholdes.

De siste tiårene har det skjedd betydelige endringer i bosettingsmønsteret i Norge. Utviklingen har vært preget av sentralisering på alle nivåer. Mens folketallet stort sett har gått tilbake i spredtbygde områder og mindre bygdesentra, har det vært en viss befolkningsvekst i bygdebyregionene og en noe større vekst i småbyregionene. Samtidig har den klart sterkeste befolkningsveksten kommet i storbyområdene.

Flytting til sentrum er ikke noe østlandsfenomen. Flertallet av dem som flytter fra bygda og bosetter seg i et byområde, flytter til sitt landsdelssenter. Veksten er likevel størst i Oslofjordregionen.

Den økende etterspørselen etter arbeidskraft i sentrale strøk dekkes delvis gjennom innflytting, men også gjennom innpendling fra omlandet. Rundt de vekstkraftige byene vokser derfor pendlingsområdet. Bedre transportmuligheter, aksept for lengre pendlingsavstander og mer fleksible arbeidsforhold har gjort denne utviklingen mulig.

Det finnes imidlertid unntak fra sentraliseringstendensen. Austevoll kommune, med snaut 4 500 innbyggere, har i løpet av de siste tyve årene vokst med mer enn 14 pst. Vik, som er en enda mindre kommune, vokste med nær 11 pst. Vekstkraft er altså ikke alene avhengig av størrelse.

Fortsatt går flyttestrømmen i hovedsak fra periferi mot sentrum. Men det er verdt å merke seg at flyttingen fra distriktene ikke har økt de siste 10–20 årene. Tvert imot har den innenlandske flyttingen avtatt i styrke.

Når befolkningen går tilbake i mange utkantkommuner, skyldes det ikke lenger bare fraflytting, men vel så mye demografiske forhold. Kvinnene i Distrikts-Norge føder færre barn enn tidligere. Sammen med skjev alderssammensetning gjør dette at mange distriktskommuner nå har et fødselsunderskudd.

Nødvendige strukturendringer har ført til at sysselsettingen har gått tilbake i flere tradisjonelle distriktsnæringer. Samtidig har typiske bynæringer som personlig og forretningsmessig tjenesteyting vokst. Over hele verden ser vi den samme utviklingen. Ved overgangen til kunnskapssamfunnet har mennesker og bedrifter en tendens til å samle seg i byer, selv om teknologisk utvikling i seg selv legger til rette for at mennesker i større grad enn tidligere kan bosette seg der de ønsker. Byenes nærhet og mangfold ser ut til å gi de beste rammene for samspill og dynamikk.

Norges befolkning har ingen lang tradisjon for å bo i by. Men våre bostedsønsker blir stadig mer urbane. Flere unge vokser opp i byområder. Samtidig trekker stadig flere unge inn til byene for å gå på skole og skaffe seg arbeidserfaring.

Et flertall av oss legger likevel vekt på andre bostedskvaliteter enn storbyens når vi kommer i etableringsfasen. Mange vil bosette seg på mindre steder med gode oppvekstvilkår, et aktivt og godt lokalmiljø, nærhet til familie og rimelige bokostnader.

Utviklingstrekkene forsterker hverandre gjensidig, og det gjør dem vanskeligere å snu. Sentraliseringen er da heller ikke noe nytt eller noe særnorsk fenomen. Om lag halvparten av befolkningsveksten i Norge skyldes tilflytting fra utlandet. Siden innflyttere først og fremst slår seg ned i sentrale strøk, virker også dette sentraliserende.

Mye tyder på at sentraliseringen vil fortsette, men vi vil ikke passivt møte en slik utvikling. Vi vil legge til rette for vekst i ulike deler av landet, slik at alle får en reell valgfrihet med hensyn til bo- og arbeidssted.

Vekst kan skapes, i store og små lokalsamfunn. Vekstkraftige samfunn kjennetegnes av gründerkultur, samarbeid og evne til nyskaping. Grunnlaget for vekst finnes først og fremst i lokalsamfunnet selv, hos enkeltmennesker, næringsaktører og lokale myndigheter, og i deres evne til å samarbeide og tenke nytt. Dette er viktig å ha med seg når politikken skal utformes og statlig virkemiddelbruk skal målrettes.

Regjeringen vil legge til rette for at den enkelte har reell frihet til å bosette seg der hun eller han ønsker. Vi vil arbeide for bedre utnyttelse av det næringspotensialet vi vet finnes i ulike deler av landet, og legge grunnlaget for likeverdige levekår.

Regjeringen har imidlertid ingen mulighet til å stoppe enhver sentralisering. Det er en konsekvens av de strukturendringer som finner sted i næringslivet, og av endrede bostedspreferanser blant folk flest.

I flere tiår har skiftende regjeringer holdt fast ved målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Like fullt har sentraliseringen gått sin gang, på alle nivåer. Det er derfor på tide å spørre seg hvor vi ønsker å være når nye 20 år har gått.

For Regjeringen er det et mål å demme opp for en utvikling der Osloregionen fortsetter å vokse langt raskere enn – og på bekostning av – resten av landet. Vi vil bidra til å videreutvikle vekstkraftige regioner i alle deler av landet og bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, slik at vi fortsatt er i stand til å ta ut det verdiskapingspotensialet som finnes. Vårt bosettingsmål for de neste 20 årene er en mer balansert utvikling der alle landsdeler har befolkningsvekst.

Regjeringen vil i distrikts- og regionalpolitikken arbeide etter fire hovedlinjer:

• Vi vil sikre grunnlaget for gode levekår i alle deler av landet.

• Vi vil etablere rammebetingelser som er så gode at bedrifter, kapital og arbeidskraft blir i Norge, og at vi fremstår som attraktive for utenlandske investeringer.

• Vi vil prioritere virkemidler som bidrar til å styrke vår evne til innovasjon og nyetablering i alle deler av landet.

• Vi vil satse sterkere på regioner og sentra som har vekstpotensial. Vi vil styrke vekstkraften der den allerede finnes.

Regjeringen vil legge til rette for en effektiv utnyttelse av de ressurser vi har, uansett hvor i landet de finnes. Vi vil stimulere til omstilling, innovasjon og nyetablering, og vi vil bidra til at ungdom og kvinner i større grad får utnyttet sine ressurser. Også innvandrerne skal kunne utnytte sitt potensial bedre enn i dag. Potensielle nyskapere og entreprenører vil være hovedmålgruppen for den næringsrettede innsatsen.

For distriktene vil det være viktig å tiltrekke seg unge i etableringsfasen. I denne gruppen er mobiliteten stor, og relativt mange er motivert for å bosette seg utenfor de større byene.

Ikke alle lokalsamfunn vil få befolkningsvekst. Men også steder med befolkningsnedgang skal være trygge og gode samfunn å bo i. Regjeringen vil sikre grunnlaget for likeverdige levekår, og da først og fremst gjennom det kommunale inntektssystemet. Overalt i landet skal folk kunne føle trygghet for grunnleggende tjenester innenfor utdanning, helse, omsorg, lov og orden osv.

Økonomisk vekst i landet som helhet er sentralt for utviklingen i distriktene. Det er derfor viktig, også i et regionalpolitisk perspektiv, at den økonomiske politikken utformes slik at den generelt fremmer verdiskaping og effektivitet.

Gode rammebetingelser for næringslivet er nødvendig for å få frem lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter som kan bidra til økt verdiskaping. Overalt i landet opererer næringslivet i stadig større grad i et globalt marked. Ikke minst for viktige vekstnæringer i distriktene er det avgjørende at vi unngår for sterk lønns- og kostnadsvekst. Ytterligere nedbygging av konkurranseutsatt sektor vil særlig ramme distriktene.

Regjeringen har i Sem-erklæringen varslet reduksjon av skatter og avgifter som hemmer nyskaping og svekker bedriftenes konkurranseevne. Den midlertidige dobbeltbeskatningen av utbytte og avgiften på flyging av passasjerer er allerede avviklet. Investeringsavgiften er vedtatt fjernet fra 1. oktober 2002. Regjeringen vil gjennomføre ytterligere skatte- og avgiftslettelser for å bedre rammebetingelsene for verdiskaping i Norge. Regjeringen har varslet en reform av inntekts- og formuesskatten. Et ekspertutvalg skal foreta en bred vurdering av skatte- og avgiftssystemet og levere sin innstilling innen utgangen av 2002. Utvalget skal også vurdere arbeidsdelingen mellom de ulike delene av skatte- og avgiftspolitikken, og mellom skattepolitikken og andre politikkområder – som distrikts- og regionalpolitikken.

I mange bransjer og områder er det knapphet på arbeidskraft. Veksten i mange distriktskommuner forhindres av mangel på kvalifiserte medarbeidere. En viktig del av Regjeringens distrikts- og regionalpolitikk er derfor å øke tilgangen på arbeidskraft. Vi vil frigjøre arbeidskraft i offentlig sektor, stimulere til at flere av oss arbeider mer og lenger, og gjøre det enklere for personer utenfor EØS-området å få arbeidstillatelse i Norge. Blant annet gjør vi det nå enklere for russere i Barentsregionen å ta seg arbeid i Nord-Norge.

Det har i de senere årene, både nasjonalt og internasjonalt, vært stadig økende oppmerksomhet om den betydningen entreprenørskap og nyskaping har på fornyelsen av økonomien og på verdiskapingen.

Det er få etableringer i Norge sammenliknet med andre land, og spesielt er det behov for nyskaping i distriktene. Regjeringen arbeider derfor med utviklingen av en samlet og offensiv innovasjonspolitikk. Utvikling av en god entreprenørskapskultur og satsing på entreprenørskap i utdanningen er grunnleggende i en slik satsing. Regjeringen vil

• stimulere til næringsrettet forskning og utvikling

• tilrettelegge for samspill mellom næringsliv, kompetansemiljøer og offentlig sektor

• konsentrere virkemiddelapparatet mot nyskaping

• satse på entreprenørskap i utdanningssystemet

• videreutvikle ressursbaserte næringer

Forskning og utvikling er en viktig kilde til nyskaping og vekst. I forhold til andre OECD-land, ikke minst våre naboland, investerer norsk næringsliv relativt lite i forskning og utvikling.

I tillegg er det større geografisk variasjon i FoU-aktiviteten. Det er de største bedriftene i østlandsområdet som mottar mest av Forskningsrådets midler til næringsrettet forskning. Blant annet i Nord-Norge og i innlandet er næringslivet mindre kunnskapsintensivt, med få bedrifter som kunder i Norges forskningsråd.

For å gi en ekstra stimulans til næringsrettet forskning i Distrikts-Norge arbeider vi med utforming av skattestimuleringsordninger for FoU som særlig gjelder bedrifter i distriktskommunene. Regjeringen vil også bidra til å bryte ned barrierer mellom kunnskapsmiljøet og de mindre bedriftene for å lette samspillet mellom aktørene.

Idé-, utviklings- og kommersialiseringsfasene er de mest kritiske og risikofylte i en bedrifts utvikling. I disse fasene er det ofte vanskeligst å hente inn nødvendig kompetanse og investeringskaptial. Erfaring tilsier at det tar fem–ti år før en idé er kommersialisert. Regjeringen mener det er viktig at det offentlige bidrar til å lette overgangen fra idé til marked, og vil bl.a. legge til rette for etablering av flere kunnskaps- og forskningsparker, næringshager og «rugekasser», inkubatorer, der det også inngår miljøer for rådgivning og risikovillig kapital.

Vi vil legge til rette for regionalt samspill. Kunnskapsparkene skal fungere som «nav» i større regionale verdiskapingsmiljøer. I samarbeid med disse vil vi i distriktene satse på næringshager med rugekasser for å få frem flere små og kreative kompetansebedrifter.

Regjeringen besluttet i januar i år at de bedriftsrettede virkemidlene og apparatet rundt skal gjennomgås. Blant annet vil vi spisse innsatsen mot områder hvor de private markedene ikke fungerer tilfredsstillende. Virkemiddelbruken skal i større grad rettes mot utvikling av kommersielle muligheter som befinner seg i en tidlig fase, kunnskapsoppbygging og nyetablering. Dette vil kreve et mer oppsøkende og fleksibelt virkemiddelapparat, ikke minst rettet mot aktører og muligheter i distriktene. Konklusjonene vil bli trukket i løpet av året. På alle områder innenfor offentlig næringsutvikling vil Regjeringen stille større krav til mål- og resultatstyring.

Skal vi skape en bedre kultur for entreprenørskap og øke etableringstakten, må vi henvende oss til de unge. Vi må gi barn og unge kjennskap til næringslivet i lokalmiljøet. De må også selv få utvikle interessen for å skape noe nytt. I tillegg til å gi dem kunnskaper om det å etablere bedrift, må vi utvikle deres kreativitet, selvtillit og vilje til å ta risiko. Lokalt næringsliv må bli mer synlig i skolen og bidra med kunnskap og erfaring. Det vil gi unge mennesker en innsikt som ellers kan være vanskelig tilgjengelig.

Regjeringen vil satse sterkere på entreprenørskap i utdanningssystemet. Flere departementer har nå gått sammen om å gi Ungt Entreprenørskap et skikkelig løft i arbeidet med å utvikle entreprenørskap og ungdomsbedrifter både i grunnskole, videregående skole og ved høgskolene. Langt flere elever og studenter skal i tiden som kommer, få tilbud om å utvikle ferdigheter i det å etablere en bedrift. Regjeringen vil vurdere hvordan entreprenørskap på bred basis kan innarbeides i utdanningssystemet.

Jordbruk, skogbruk og reindrift har stor betydning for næringsaktivitet og bosetting i distriktene og for nasjonale oppgaver knyttet til biologisk mangfold, kulturlandskap og rekreasjon, kultur og identitet. Næringene står overfor store utfordringer knyttet til omstilling og strukturendringer. Samtidig er mulighetene store.

Regjeringen vil arbeide for en livskraftig landbruks- og reindriftsnæring som utnytter ny teknologi og nye markedsmuligheter, og som gir forbrukerne kvalitetsprodukter til konkurransedyktige priser. Våre geografiske og klimatiske forhold er viktige fortrinn som må utnyttes i produksjon av ren og trygg mat, og vi må øke produksjonen av økologiske produkter. Verdiskapingsprogrammet for mat skal videreføres, og vi arbeider med en handlingsplan for å gjøre det enklere for entreprenører i arbeidet med nye konsepter innen matområdet. Landbruket har også potensial for økt verdiskaping innen service, reiseliv og omsorg.

Regjeringen legger opp til betydelige forenklinger i landbrukspolitikken. Vi vil legge til rette for større handlingsrom for den enkelte næringsutøver med fokus på brukere med hovedinntekten fra gården. Som ledd i en mer offensiv klimapolitikk og for å styrke næringsgrunnlaget i distriktene vil Regjeringen også bidra til økt bruk av bioenergi i Norge.

Fiskeri- og havbruksnæringen har de senere årene gjennomgått en betydelig utvikling. Eksporten har økt kraftig. Det er potensial for ytterligere verdiskaping basert på marine ressurser, ikke bare når det gjelder tradisjonelt fiskeri, oppdrett og industri, men også innenfor nye næringsgrener som marin bioteknologi, bioprospektering, bedre utnyttelse av biprodukter og utnyttelse av hittil uutnyttede ressurser. Særlig for regionene ved kysten er det viktig at vi utnytter de marine ressursene.

Næringen opererer i et stadig mer globalisert marked med sterk konkurranse. Markedsadgang, miljøtilpasning, nyskaping og fleksibilitet er sentrale forutsetninger for at norsk fiskeri- og havbruksnæring skal være konkurransedyktig også i fremtiden. Gjennom bærekraftig forvaltning av naturressursene, økt fokus på lønnsomhet og gode rammebetingelser for næringen vil Regjeringen legge til rette for økt verdiskaping.

Reiselivsnæringen er viktig for å opprettholde bosettingen og bidra til verdiskapingen bl.a. i mange spredtbygde områder. I oppfølgingen av reiselivsmeldingen er merkevarebyggingen av Norge som reisemål en prioritert oppgave. Dette arbeidet gjennomføres av Norges Turistråd i samarbeid med reiselivsnæringen selv. Viktige innsatsområder er produkt- og reisemålsutvikling, internasjonal profilering og markedsføring av Norge som reisemål.

Det er også tatt initiativ til utredning av modeller for hvordan felles tiltak i reiselivsnæringen kan finansieres. Reiselivsnæringen må selv vurdere om slike modeller skal tas i bruk. Det legges til grunn at reiselivsnæringen selv må forvalte og finansiere eventuelle slike ordninger.

Bedriftsmiljøer med mange aktører innenfor samme geografiske område kan ofte vise til stor konkurranse- og vekstkraft. Innenfor slike regionale verdiskapingsmiljøer flyter arbeidskraft, kapital, informasjon og ideer lettere. Forbedringer skjer normalt i et samspill mellom bedriften selv, leverandører, kunder, utdannings- og forskningsinstitusjoner og offentlig sektor for øvrig.

I alle landsdeler finnes det slike vekstkraftige regioner med sterke kompetanse- og næringsmiljøer. Ved å dyrke egne fortrinn og videreutvikle det man allerede er god på, vil mange regioner i Norge ha gode fremtidsutsikter. For å nå vårt overordnede bosettingsmål vil vi legge til rette for vekstkraftige regioner og styrke regionsentrenes rolle, bl.a. ved å

• føre en mer aktiv by- og regionpolitikk

• binde den enkelte region ytterligere sammen kommunikasjonsmessig

• styrke kompetansemiljøene gjennom satsing på utdanning og forskning

• føre en offensiv statlig lokaliseringspolitikk

• styrke fylkeskommunen som regional utviklingsaktør

Byen utgjør kraftsenteret i større sammenhengende arbeids-, bo- og serviceområder. Tett samspill med omlandet, både når det gjelder næringsrelasjoner og innpendling, forsterker byenes vekstkraft. Dette samspillet vil Regjeringen støtte opp under. Vi vil understøtte byenes sentrale rolle som motor i regional utvikling.

Vi arbeider med en storbymelding som vil ta opp storbyenes spesielle utfordringer og roller. Ikke bare er vi opptatt av hvordan storbyene skal kunne takle sine sosiale problemer og skape bedre oppvekstvilkår for barn, vi er også opptatt av hvordan byene best mulig skal kunne fungere i samspill med sitt nære omland og landsdelen for øvrig. Storbymeldingen vil etter planen bli lagt frem tidlig neste år.

Funksjonelle og effektive samferdselsløsninger er avgjørende for samspillet innenfor og mellom regionene, og dermed for å utløse vekstpotensialet rundt om i landet. Norsk næringsliv, særlig næringslivet i distriktene, har lengre avstander til de europeiske markedene enn mange av konkurrentene. Regjeringen vil derfor sikre gode samferdselsløsninger over hele landet og i forhold til utlandet. Distrikts- og regionalpolitikken vil være blant de viktigste forutsetningene for prioriteringer i neste nasjonale transportplan i 2004.

Regjeringen vil sikre gode rammevilkår for luftfarten i Norge. Hele landet skal ha et godt flyrutetilbud til lavest mulig pris. Det er ikke minst viktig i Nord-Norge. Regjeringen vil opprettholde regionale lufthavner som fungerer godt, men vurderer enkelte plasser med dårlig samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Samferdselsdepartementet har bedt Luftfartsverket om å se på mulighetene for å få til et mer fleksibelt gebyrsystem for luftfarten. Dette vil gjøre det mulig for flere selskaper å etablere flyruter i Norge og stimulere til økt konkurranse og lavere priser.

For å opprettholde samfunnsmessig viktige – men bedriftsøkonomisk ulønnsomme – transporttjenester vil vi fortsatt kjøpe tjenester, ikke bare innen luftfarten, men også av NSB.

Den nye strukturen i Posten er en offensiv satsing på økt tilgjengelighet og bedre servicetilbud, bl.a. gjennom etablering av flere poststeder. Et langt større omfang av poststeder – drevet av bl.a. Posten selv, butikker og offentlige servicekontorer – vil gi et mer fleksibelt og bedre posttilbud. Staten vil fortsatt, gjennom krav i konsesjonen til Posten og statlige kjøp av bedriftsøkonomisk ulønnsomme posttjenester, sikre god tilgang til posttjenester i hele landet.

Telesektoren har vært gjennom en rivende utvikling som ikke minst har kommet Distrikts-Norge til gode gjennom bedre tjenester og lavere priser. På den annen side har mange kommuner opplevd tap av arbeidsplasser som følge av omstilling og markedstilpasning. Utbygging av bredbånd står nå sentralt. En bedre organisert offentlig etterspørsel skal gi drahjelp, men for øvrig vil utbyggingen være basert på lønnsomhet og konkurranse. For å sikre tilgjengelighet i områder der konkurranse og offentlig etterspørsel ikke strekker til, vil vi vurdere å sette inn ekstraordinære tiltak.

Stadig mer opplæring og undervisning, informasjon og kommunikasjon skjer ved bruk av data og Internett. Nettbaserte tilbud tas i bruk i etter- og videreutdanningen, og små skoler kobler seg opp til større for å kunne gi et mer fullverdig tilbud. Regjeringen legger opp til at voksne i større grad enn tidligere skal kunne ta utdanning på eller nær hjemstedet.

For å dyrke frem vekstkraftige regioner og næringsmiljøer må utdannings- og forskningspolitikken støtte opp under regionale strukturer og fortrinn. Gjennom de endringene i lov om universiteter og høgskoler vi nå legger frem, vil institusjonene få utvidet selvstyre. Dette gir dem økt mulighet for tilpasning til regionale forutsetninger og behov. Den nye lovteksten stimulerer til aktivt samspill mellom institusjonene og regionale nærings- og samfunnsinteresser og understreker institusjonenes ansvar for etter- og videreutdanning på sine fagområder.

Regjeringen legger opp til en langt mer offensiv politikk når det gjelder lokalisering av statlige oppgaver, inklusiv statlige tilsyn, enn foregående regjeringer. Med dagens kommunikasjoner og den kompetansen som finnes rundt om i Norge, er det få statlige oppgaver som nå må være lokalisert i hovedstaden. For å styrke tilsynenes uavhengighet kan det i noen tilfeller være en fordel med avstand til sentrale myndigheter. Også andre statlige oppgaver vil over tid kunne tjene på en lokalisering utenfor Oslo ved både drift og investeringer.

Ved geografisk å fordele de statlige oppgavene ønsker vi dessuten å forsterke de kompetansemiljøene som allerede finnes i regionene, og legge grunnlaget for økt regional vekstkraft. Regjeringen vil gjennom statlig lokaliseringspolitikk bidra til utviklingen av regionale vekstsentra over hele landet.

En stor del av den statlige tjenesteproduksjonen ved sykehus, politi, domstoler, ligningsmyndigheter og arbeidskontorer retter seg mot brukergrupper lokalt og regionalt. Ved omlegging av slike virksomheter vil vi legge vekt på tilgjengeligheten for brukerne. Offentlige servicekontorer og elektronisk forvaltning skal fungere som brukerrettede inngangsporter på tvers av etater og forvaltningsnivåer. Det er avsatt 30 mill. kr til videre innsats for å få etablert offentlige servicekontorer. Vi ønsker med disse midlene å bidra til at det utvikles et mangfold av ulike modeller og løsninger som er tilpasset lokale forhold og ulike brukergruppers behov.

Et viktig prinsipp for Regjeringen er at beslutninger skal tas så nær dem det angår som mulig. Derfor vil Regjeringen i langt større grad desentralisere beslutninger knyttet til bruken av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene til regionalt nivå. For å styrke det regionale partnerskapet vil vi også vurdere økt delegering til ulike statlige sektorer.

Fylkeskommunene vil fra 2003, sammen med det regionale partnerskapet, prioritere ressursinnsatsen til ulike formål. Vi mener det er riktig at det folkevalgte regionale nivået får ansvaret for å bruke pengene i tråd med politiske mål vedtatt i fylkesplanen. Dette nivået vil da bli ansvarlig for resultatene som oppnås.

For å være en god utviklingsaktør må fylkeskommunen være en aktiv tilrettelegger, samarbeidspartner og pådriver for nye løsninger. Fylkeskommunene må vektlegge helhet, brukervennlighet og medvirkning.

Fylkeskommunene skal – i forpliktende partnerskap med næringsliv, virkemiddelaktører, private organisasjoner og kommuner – utarbeide regionale utviklingsprogram. Ikke minst må de inngå nært samarbeid med næringslivet, der næringslivet også bidrar. Med sitt brede strategiske ansvar og sin tilretteleggingsfunksjon må fylkeskommunene også arbeide tett opp mot det næringsrettede virkemiddelapparatet.

Selv om vi lykkes med en aktiv regionalpolitikk, vil det fortsatt være behov for særlige tiltak rettet mot lokalsamfunn, regioner og landsdeler med svakere vekstkraft. Til grunn for denne typen tiltak vil vi legge et totalkostnadsprinsipp som gir oss et bredere vurderingsgrunnlag, og som klargjør om enkelttiltak gir ønsket samfunnsmessig effekt.

For å styrke rammevilkårene i enkelte områder er flere ordninger geografisk differensierte. Av størst betydning er den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften. Regjeringen legger stor vekt på å beholde denne ordningen. Vi vil også vurdere om det er flere generelle ordninger som bør differensieres geografisk.

For tiden arbeider et ekspertutvalg med å vurdere de distrikts- og regionalpolitiske effektene av ulike tiltak. Når resultater herfra foreligger, vil det være aktuelt å følge opp med en politisk sammensatt distriktskommisjon. En slik kommisjon kan bli ytterligere aktualisert dersom det viser seg vanskelig å videreføre den differensierte arbeidsgiveravgiften i et tilstrekkelig omfang.

Nord-Norge har lenge vært prioritert i distrikts- og regionalpolitikken. Samlet sett har landsdelen hatt en noe svakere befolkningsutvikling enn resten av Norge, og rammene for næringsutvikling er på mange måter vanskeligere, med spredt bebyggelse og lange avstander til markedet.

Regjeringen vil fortsatt sette inn ekstra ressurser i Nord-Norge og styrke tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark. Vi gjennomgår nå virkemiddelbruken. En strategisk analyse av tiltakssonen vil være ferdig til sommeren. Den vil da bli vurdert og fulgt opp i statsbudsjettet for neste år.

Vi har fått Stortingets tilslutning til utbygging av Snøhvit-feltet. Regjeringen har gjennomgått prosjektet for å ivareta viktige miljø- og fiskerihensyn og vil med denne utbyggingen sette en miljøstandard for utnyttelse av petroleumsreserver i sårbare arktiske områder. Snøhvit-prosjektet er den største industrisatsingen i Nord-Norge gjennom tidene, med totale investeringer anslått til 40 milliarder 2001-kroner. Ikke bare i utbyggingsfasen, men også i driftsfasen vil prosjektet omfatte mange interessante arbeidsoppgaver, og interessen for å få arbeid her er meget stor. I tillegg er det snakk om betydelige underleveranser, som nordnorsk næringsliv er i posisjon til å konkurrere om. Snøhvit-utbyggingens betydning for å skape regional aktivitet og optimisme, ikke minst for utviklingen i Finnmark og Nord-Norge for øvrig, kan neppe overvurderes. For nordnorske leverandører vil prosjektet også kunne åpne vei inn i et voksende marked etter hvert som russerne utvider sin aktivitet i Barentshavet. Skatteopplegget for Snøhvit er imidlertid klaget inn for ESA, og dette har skapt ny usikkerhet om prosjektet.

Regjeringen vil legge til rette for utvikling av samisk næringsliv. Dette gjelder særlig næringsliv basert på samisk kultur, eller som bidrar til utvikling i tradisjonelle samiske områder. Regjeringen vil gjennom økt frihet til næringsutøvere stimulere til virksomhet som er tilpasningsdyktig, økonomisk og økologisk bærekraftig, og som i liten grad er basert på offentlig støtte. Gjennom reindriftsavtalen og et eget verdiskapingsprogram vil vi tilrettelegge for økt verdiskaping i reindriften. Bærekraftige næringer er nødvendige for fortsatt kulturell utvikling. Vi vil også legge til rette for at samiske næringsutøvere ikke støter på strukturelle hindringer i møtet mellom regelverk og samiske tradisjoner, kultur, sedvane og språk. Sametinget bør inngå i det regionale partnerskapet der det er naturlig.

Regjeringen vil rette spesiell oppmerksomhet mot utkantkommuner og småsamfunn med stor avstand til regionale sentra, med problematisk næringsstruktur og nedgang i folketallet. I slike områder er det spesielt viktig å sikre tilgang på tjenester, utnytte de lokale muligheter og ta vare på de verdiene som er knyttet til samfunnet. Gjennom en egen småsamfunnssatsing vil Regjeringen bidra til å sikre velferds- og tjenestetilbud, utforme utdanningstilbud, stimulere til tiltak innenfor landbrukspolitikken samt rette en spesifikk innsats mot unge. Som nevnt finnes det også mindre samfunn som er livskraftige. Disse vil fortsatt ha høy prioritet ved bruk av selektive tiltak.

Vi vil fortsatt kunne gå inn med særlige tiltak i kommuner og regioner som rammes av store og uforutsette nedleggelser. I forbindelse med strukturendringene og nedleggelsene i Forsvaret har Stortinget for omstillingsperioden lagt opp til 250 mill. kr i omstillingsmidler til kommuner som rammes særskilt. Mitt departement er i gang med gjennomføring og oppfølging av denne omstillingsinnsatsen. Fylkeskommunene vil bli gitt en sentral rolle ved prioriteringen av omstillingsmidlene.

Valg av bosted er ikke alene et spørsmål om arbeidstilbud. Undersøkelser viser at folk i stor grad vektlegger bostedskvaliteter når de velger bosted, og at bostedspreferansene endrer seg gjennom livsløpet.

Kommunene har ansvaret for helhetsplanleggingen på lokalt nivå, og for å gi befolkningen tilfredsstillende tilbud innenfor kultur og fritid, oppvekst, skole, helse og pleie. I konkurransen om å tiltrekke seg og holde på folk i ulike aldre vil kvaliteten på slike tilbud kunne være avgjørende. Ikke minst er det viktig at kommunene prøver å imøtekomme ungdommens ønsker og drømmer om det gode liv. Distriktene har ikke det samme mangfoldet av kultur- og fritidstilbud som byene. Men ved å lyttet til ungdommen og slippe dem til i saker som berører dem, kan kommunen være med på å gi dem en tilhørighet til hjemstedet som varer inn i voksenlivet.

Regjeringen vil styrke det kommunale selvstyret. Gjennom å desentralisere ansvar og oppgaver skal kommunene gis større frihet til selv å velge hvordan de vil organisere og utforme egne tjenestetilbud, disponere overføringene fra staten og arbeide for å øke sine inntekter. Vi vil redusere øremerkingen av statlige midler og redusere og forenkle statlig regelverk overfor kommunesektoren. Regjeringen legger også opp til at kommunene i større grad skal beholde gevinster oppnådd gjennom effektivisering.

Gjennom Sem-erklæringen har Regjeringen forpliktet seg til en styrking av kommuneøkonomien og en fortsatt realøkning av kommunenes inntekter. I løpet av de nærmeste årene vil vi gjennomføre flere viktige endringer i det kommunale inntektssystemet. En andel av selskapsskatten må igjen tilfalle kommunene. Det må utarbeides fordelingskriterier som gir en mer rettferdig fordeling av selskapsskatten enn tidligere ordninger. For tiden utreder vi ulike modeller for dette.

Regjeringen vil understreke at kommunene har et hovedansvar ikke bare for tjenesteproduksjon og andre primæroppgaver, men også for egen utvikling. Grunnlaget for vekst og utvikling finnes lokalt. Kommuner med vekstkraftig næringsliv er kjennetegnet av gründerkultur, samarbeid og evne til nyskaping, samtidig som de er integrert i større regionale næringsmiljøer. Kommuner som er opptatt av egen fremtid, må selv ta tak i disse utfordringene. Sammen med næringslivet må de finne frem til hva som kan gjøre kommunen mer næringsvennlig, hvilke regionale allianser og strukturer som bør bygges, og hvordan nyskaping og entreprenørskap kan stimuleres. De må også vurdere om samarbeid eller eventuelt sammenslutning med andre kommuner kan være en hensiktsmessig strategi.

Norge har rike muligheter til å lykkes. Landet preges av optimisme. Jeg møter mange lokalsamfunn med tro på egen evne til å skape en god fremtid. Regjeringens distrikts- og regionalpolitikk skal støtte opp under denne optimismen. Betingelsene for vekst og utvikling skal bedres. Enkeltpersoner, bedrifter, kommuner og fylker skal gis større frihet til å forme egen fremtid. Regjeringen vil gi gode vilkår for dem som vil skape noe nytt, vi vil knytte by og land tettere sammen, og vi vil støtte opp under den regionale vekstkraften som finnes i alle deler av landet.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at kommunal- og regionalministerens redegjørelse legges ut til behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.