Utenriksminister Jan Petersen: I den kalde krigens tid var det som følge av vår utsatte posisjon ikke vanskelig å få forståelse for og støtte fra våre nære venner og allierte.

I dag er situasjonen radikalt forandret. Vi fremstår ikke lenger som truet, men som et privilegert folkeferd i et av verdens roligste hjørner. Konkurransen om å få omverdenens gehør er blitt vesentlig tøffere – på en måte heldigvis.

Men vårt behov for gode og lydhøre forbundsfeller er ikke blitt mindre. Tvert imot har vi erfart gang på gang at vellykket nettverksbygging er helt nødvendig for å få forståelse og gjennomslag for våre synspunkter og interesser. Og vi har også fått erfare det motsatte: Hvor tungt det kan være å forhandle i en situasjon hvor jevnbyrdighet ikke er akkurat det stikkordet som først renner en i hu.

Vi står overfor utfordringer som gjør at det å ha gode forbindelser, å ha et nettverk preget av verdi- og interessefellesskap, ofte vil utgjøre forskjellen mellom å lykkes eller å mislykkes.

Gjensidighet er et nøkkelord i nettverksbygging. For å vedlikeholde og styrke solidariteten med nasjoner som kan gjøre en forskjell for oss, må vi selv bidra på områder som betyr noe for dem. Vi må synliggjøre at Norge er rede til å stille opp, og at vi dermed er en nyttig og verdifull samarbeidspartner.

Vårt engasjement i fredsprosesser, deltakelse i fredsbevarings- og stabiliseringsoperasjoner, vårt arbeid for menneskerettighetene, vår omfattende humanitære innsats og bistand kan også sees i et slikt perspektiv. Vi skal være gode og pålitelige samarbeidspartnere for våre nærmeste, og vi bestemmer selv hvor og hvordan. Våre bidrag – så vel som vår sterke støtte til FN – reflekterer en sterk norsk vilje til å ta ansvar, og at vi har klare interesser i å arbeide for en verden basert på forpliktende internasjonalt samarbeid, folkeretten og frihet fra nød og ufred.

Og: Våre internasjonale bidrag er ikke minst et uttrykk for et verdigrunnlag som tilsier at dersom vi kan bidra til at andre mennesker får et tryggere og mer verdig liv, så har vi ganske enkelt plikt til å gjøre det. 60 000 mennesker er blitt drept i konflikten i Sri Lanka. Dersom norsk innsats kan gjøre en forskjell, er det selvsagt en god nok begrunnelse for å bidra. Men det gir også inngang for Norge som en diplomatisk bidragsyter som betyr noe.

Norsk utenrikspolitikk utformes altså for å kunne ivareta både direkte og indirekte nasjonale interesser og ikke minst våre politiske og moralske fellesforpliktelser. Det ene utelukker ikke det andre. Vi er nå i den tid hvor Norge må yte.

La meg bruke vårt forhold til EU som eksempel. Gjennom konstruktivt samarbeid med EU er vi med på å bygge fred og stabilitet i Europa, bl.a. ved å støtte opp om økonomisk vekst, utjevning av velstandsforskjeller, gjenoppbygging av krigsherjede samfunn og demokratiske reformprosesser. Dermed investerer vi også i vår egen sikkerhet. Samtidig er vårt engasjement med på å legge grunnlaget for et bredt nettverk i Brussel og tosidige kontakter i de europeiske hovedstedene. Som et land som har valgt å stå utenfor EU, har vi desto større behov for å arbeide desto hardere for å kunne ivareta våre nasjonale interesser best mulig innenfor rammene av den situasjonen som vi selv har bestemt vi skal være i.

Våre bidrag til Europas økonomiske og sosiale utvikling vil for øvrig bli enda tydeligere når vi om tre måneder står overfor et nytt og utvidet EU og EØS. For å få fortsatt adgang til et marked som 1. mai utvides med 75 millioner mennesker, når ti nye land blir medlemmer, må vi betale nesten 2 milliarder kr pr. år til de nye finansieringsordningene i EØS. Det er en tidobling av våre bidrag i forhold til tidligere, og Norge blir blant de land i Europa som forholdsmessig yter mest støtte til nye medlemsland i EU.

Det er blitt spurt om dette virkelig er verdt pengene. Utvidelsen i seg selv er viktig for Norge. 75 millioner mennesker innenfor EØS-området gir oss økte markedsmuligheter, særlig når kjøpekraften i dette markedet øker. Videre gir det oss et tettere og nærmere politisk forhold til de ti nye EØS-land. Men så store beløp kan ikke bare begrunnes som «ren butikk». Det handler i alle fall minst like mye om politikk – viktig politikk. Norge er et av Europas rikere land. Vi har et klart ansvar for å være med på å utjevne skillelinjene i Europa. Det ville være uanstendig og uklokt av oss ikke å bidra i den historiske utvikling vår verdensdel nå befinner seg i.

La meg fortsette i Europa. EU og NATO-utvidelsene i 2004 vil medføre store endringer i det utenrikspolitiske landskapet. Ytterligere sju land i Sentral- og Øst-Europa vil bli våre allierte i NATO. Ti nye land tiltrer EU og EØS fra 1. mai. EU og NATO vil nå omfatte det alt vesentlige av det tidligere blokkdelte kontinentet.

Folkeavstemningene i de nye medlemslandene har vist at det er solid folkelig oppslutning i Sentral- og Øst-Europa om en utenrikspolitisk linje som har ført frem til medlemskap for disse landene i EU og i NATO. Påtvunget samarbeid, slik mange av dem opplevde det i Sovjetunionen eller gjennom Warszawapakten og COMECON, fører til ufrihet og ulikhet. EU og NATO er organisasjoner av frie og selvstendige stater som velger å inngå i et forpliktende samarbeid for å møte utfordringer som best kan løses i felleskap.

Et utvidet EU og et utvidet NATO vil romme land med store forskjeller med hensyn til både politisk kultur og økonomisk utviklingsnivå, forskjeller som må utjevnes gjennom samarbeid og felles innsats. For et stort flertall av Europas land vil samarbeid innen EU og NATO og mellom de to være den foretrukne samarbeidsrammen. Det er klart at dette får stor betydning for Norge, ikke minst når det gjelder hvordan vi kan og skal ivareta norske interesser.

EU utvides ikke bare geografisk. Samarbeidet utdypes og utvikles samtidig videre. Konventet om Europas fremtid la i fjor sommer frem et forslag til en ny forfatningstraktat. Målsettingen er å forenkle og effektivisere EUs beslutningssystem. EU-toppmøtet i desember gav ingen avklaring, særlig på grunn av uenighet om avstemningsreglene. Hvilken stemmevekt hvert enkelt EU-land skal ha i Rådet, har imidlertid alltid vært et vanskelig spørsmål. Kompromisser må kunne forklares og forsvares overfor velgere og nasjonalforsamlinger. Men når EU-landene ikke er blitt enige om så viktige spørsmål, er det et klart tilbakeslag.

EU fortsetter anstrengelsene for å komme til enighet om en ny traktat. Jeg møtte min irske kollega i Dublin like etter at Irland overtok EU-formannskapet 1. januar. Han bekreftet at de søker å bringe forhandlingene videre, og han ville ikke akseptere ordet «krise». Selv om utfallet av prosessen foreløpig er temmelig åpent, skal vi ikke undervurdere EU-landenes vilje til å komme i havn med et kompromiss. Det har de demonstrert gang på gang.

Regjeringen vil følge arbeidet med EUs forfatningstraktat nøye. Et mer åpent, demokratisk og beslutningsdyktig EU er også i norsk interesse.

Forslaget til nye traktatbestemmelser ser ikke ut til i seg selv å ville vanskeliggjøre en videreføring av dagens EØS-samarbeid i særlig grad, skulle det bli vedtatt, men vi står likevel overfor vanskelige utfordringer i vårt forhold til EU.

Det kan ikke legges skjul på at det er en stadig større utfordring å få oppmerksomhet i EU om EØS-samarbeidet. Vi må erkjenne at EØS er viktigere for oss enn for EU, og vi vil etter 1. mai stå overfor et større, mer sammensatt og samtidig mer selvbevisst EU. For å ivareta våre interesser må vi drive lobbyvirksomhet mot kommisjonen, mot 25 og ikke lenger 15 hovedsteder, samt mot Europaparlamentet. Det er krevende.

EU-utvidelsen svekker Norges og de to andre EØS-landenes relative tyngde i forhold til EU. Vi er fem millioner mennesker, de vil være drøyt 450 millioner. Vi må innse at det gjør det vanskeligere å påvirke og få et ord med i laget når beslutninger skal fattes. Dertil kommer at verdien av vårt formelle avtalegrunnlag innsnevres når samarbeidet innen EU vokser på områder hvor vi har ingen eller begrenset formell tilknytning.

Som det fremgår av St.prp. nr. 3 for inneværende periode, som Stortinget skal behandle kommende torsdag, er det en samstemmig målsetting for alle parter at EØS-utvidelsen skjer samtidig med at EU utvides. Jeg har vært optimist med hensyn til at det skulle gå, men det er nok lite sannsynlig at alle EU-land rekker å gjennomføre de nødvendige interne prosedyrer tidsnok til å ratifisere innen 1. mai. EU-kommisjonen har derfor foreslått at man sikrer samarbeidet i et utvidet EU/EØS allerede fra utvidelsestidspunktet gjennom en brevveksling om en midlertidig anvendelse av utvidelsesavtalen. Regjeringen ser positivt på en slik løsning, forutsatt at Stortinget samtykker til inngåelse av selve avtalen.

I proposisjonen legges det også vekt på at Norge gjennom de to nye finansieringsordningene i EØS vil ta del i den felles europeiske innsatsen for å sette de nye medlemslandene i stand til å delta i det utvidede indre markedet. Den felles EØS-ordningen skal nyttes til bl.a. miljøtiltak inkludert kulturvern, utdanning, forskning og helse. I tillegg forutsettes det at tiltak for styrking av justissektoren, regionalt samarbeid og ekspertbistand til gjennomføring av det felles regelverket i EØS vektlegges i den norske finansieringsordningen.

Mottakerlandenes ønsker og prioriteringer vil være utgangspunktet for anvendelsen av disse midlene. Men innenfor den rammen som mottakerstyringen setter, vil Regjeringen legge til grunn at norske interesser trekkes inn der det er naturlig.

Med en årlig ramme på ca. 1,8 milliarder kr kommer dette til å være et betydningsfullt bidrag til Europas økonomiske og sosiale utvikling.

Regjeringen vil videreføre dialogen og samarbeidet med EU om utenrikspolitiske spørsmål, særlig når det gjelder utviklingen av den felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, men også om de kriser og konflikter der Norge er spesielt engasjert. Vi anser det for å være av fundamental betydning at det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeidet utvikles i et nært og åpent samarbeid med NATO. Det er viktig for Norge og avgjørende for å opprettholde tilliten og samarbeidet over Atlanterhavet.

EUs nye sikkerhetsstrategi vektlegger også EUs ansvar for å bidra til sikkerhet og stabilitet i Europas naboland. Samtidig har strategien som mål å styrke multilateralt samarbeid mot terrorisme og andre sikkerhetstrusler. Den brede tilnærmingen som strategien legger til grunn, med vekt på forebygging gjennom kombinert bruk av EUs mange virkemidler, samsvarer i stor grad med norsk politikk. Slik dette samarbeidet nå utvikles, er det lite som tyder på at dette vil skape spenninger i NATO-alliansen. Etter mitt skjønn vil det heller være til det felles beste.

Også landene på Vest-Balkan hører hjemme i det europeiske samarbeidet. EU ønsker å trekke disse stadig tettere inn i EU-samarbeidet gjennom støtte til reformprosesser og tilpassing til europeiske standarder. Kroatia er det landet på Vest-Balkan som er kommet lengst i tilnærmingen til EU, og kroatene har søkt medlemskap. Dersom Kroatia oppfyller sine forpliktelser overfor Jugoslavia-domstolen, kan veien være åpen for forhandlinger om EU-medlemskap. Det vil kunne bidra til stabilitet og utvikling både i regionen og i et samlet Europa.

Regjeringen støtter målsettingene i EUs politikk overfor landene på Vest-Balkan og vil fortsatt bidra til gjennomføringen av samarbeidsprosjekter som kan styrke deres integrasjon både i europeisk og i euroatlantisk samarbeid. Samtidig er det viktig at vi oppfyller det ansvaret vi har for å støtte de lokale krefter som arbeider for en demokratisk utvikling i regionen. Vi må ikke ignorere de faresignalene som fortsatt kommer fra dette krigsherjede området.

Norge skal ha formannskapet i Europarådets ministerkomite fra mai til november i år. På norsk side har vi alltid lagt vekt på å støtte aktivt opp om Europarådet. Det skal vi fortsatt gjøre. På sine kjerneområder, bl.a. fremme av menneskerettighetene, rettsstaten og godt styresett, gjør rådet et stort og betydningsfullt arbeid. Det er et viktig instrument i arbeidet for å forebygge konflikter og bygge demokratiske samfunn i vår del av verden. Men for at Europarådet skal kunne løse sine oppgaver på en best mulig måte i fremtiden, trengs det reformer.

Fra norsk side har vi for det første engasjert oss aktivt i bestrebelsene på å effektivisere Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Domstolen er en bærebjelke i det europeiske menneskerettighetsarbeidet, men har i de senere år slitt med en eksplosiv vekst i saksmengden og tiltagende kapasitetsproblemer. Arbeidet for å styrke domstolen vil være en av de viktigste prioritetene under det norske formannskapet.

For det andre vil vi arbeide for forståelsen av at Europarådet må fokusere skarpere og konsentrere seg om de områder der det kan gjøre en bedre jobb enn andre, og hvor det kan utfylle andre internasjonale organisasjoner, i første rekke innenfor menneskerettighetene, rettsstaten og demokratibygging. Det gjelder særlig EU og OSSE. Utgangspunktet må være at organisasjonene skal utfylle hverandre, ikke konkurrere. Dette er særlig viktig i forholdet mellom Europarådet og OSSE.

For det tredje ønsker vi å bidra til å videreutvikle Europarådets rolle når det gjelder forebygging av konflikter, bl.a. ved å fremme dialog mellom etniske grupper og trossamfunn.

Det har vært reist spørsmål om hvorfor Sem-erklæringen har en så tydelig henvisning til betydningen av NATO og de transatlantiske forbindelser når Norge og andre europeiske land tidvis kan være uenige med USA. La meg illustrere det på følgende måte: Den som søker venner en bare er enig med, får ingen. Over Atlanteren er det et grunnleggende verdifellesskap, historisk, kulturelt og politisk, som det for oss er meget vesentlig å bevare og videreutvikle. Det er derfor gledelig at NATOs ministermøte i desember viste at Alliansen nå er i ferd med å legge problemene i forbindelse med Irak-striden bak seg. Vi var uenige, men nå er vi i en ny fase som bringer oss sammen: Målet om å bygge et demokratisk Irak. Det er krevende og bør kalle på felles innsats heller enn å gjenopplive gammel uenighet. Og når diktatoren er borte, er muligheten for et bedre Irak til stede.

Samtidig må vi erkjenne at europeiske vurderinger av sentrale spørsmål ikke alltid samsvarer med amerikanske. Jeg er skuffet over at USA har valgt å bli stående utenfor viktige multilaterale avtaler. Jeg tenker da f.eks. på Kyotoprotokollen, Prøvestansavtalen for kjernevåpen og Den internasjonale straffedomstol. På det handelspolitiske området opplever vi også at USA tidvis opptrer enerådig i forhold til WTO-regelverket. Men samtidig må det understrekes at USA la til grunn bestemmelsene i dette multinasjonale regelverket da de aksepterte dommen i den viktige stålsaken.

For Norge er det avgjørende å bidra til en styrking av de transatlantiske forbindelser i tiden fremover. De nye sikkerhetstrusler, bl.a. i form av internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen, tilsier en felles tilnærming på begge sider av Atlanterhavet.

NATOs stats- og regjeringssjefer møtes i Istanbul 28. og 29. juni. På toppmøtet vil man trekke opp de politiske rammene for Alliansens virksomhet i tiden fremover. Et sentralt tema vil være NATOs fortsatte engasjement i Afghanistan. Jeg vil heller ikke se bort fra at USA og andre nærstående allierte vil komme til å anmode om en rolle for NATO i Irak utover den støtten Alliansen i dag gir i den polsk ledede sektor. Skjer dette, vil jeg selvfølgelig drøfte det med Stortinget.

Imidlertid ble det under NATOs ministermøte i desember i fjor ikke fremsatt noe forslag fra amerikansk side om en sterkere rolle for Alliansen i Irak. Betegnende nok ble det derimot lagt stor vekt på dette fra europeiske land som har påtatt seg et betydelig ansvar i Irak, slik som Polen, Spania og Italia. På bakgrunn av disse og de nye amerikanske signalene forventer vi at dette kan bli et tema frem mot og på NATO-toppmøtet i Istanbul i juni. Da er vi også nærmere et viktig tidspunkt for Irak: Overgangen til irakisk styre. Dette vil gjøre det enda tydeligere at beslutningene ikke må tas med et blikk på gammel uenighet, men ut fra Iraks behov for fremtiden.

Fra norsk side forventer vi at det under toppmøtet i Istanbul også vil bli fattet de beslutninger som er nødvendige for at EU skal kunne overta den NATO-ledede operasjonen i Bosnia-Hercegovina. Det beste ville være om dette kunne skje innenfor rammen av et NATO/EU-toppmøte i Istanbul. Det arbeides med å få til et slikt møte, og skulle det bli en realitet, ville det være en kraftig markering av det grunnleggende samarbeidet som er etablert mellom de to organisasjonene.

Istanbul-toppmøtet vil også markere integreringen av NATOs sju nye medlemsland, som innebærer at de store politiske skillelinjer i Europa nå definitivt er visket ut. I tillegg vil forholdet til partnerlandene ventelig bli styrket i lys av den betydelige interessen disse landene viser for et fordypet samarbeid med NATO.

NATOs nye generalsekretær legger vekt på at alliansens søkelys i tiden fremover først og fremst skal være rettet mot Afghanistan. Det er helt i overensstemmelse med hva jeg fremholdt i Stortinget under debatten like før jul. NATOs innsats som leder av ISAF-operasjonen vil være avgjørende for den videre stabiliseringen av Afghanistan. Oppdraget vil også få stor betydning for hvordan NATO-samarbeidet vil utvikle seg, og hvordan NATOs troverdighet vil bli oppfattet fremover. Afghanistan er i en vanskelig situasjon, og dette vil ta tid.

En viktig milepæl i landets historie ble nådd 4. januar da det konstitusjonelle møtet i storrådet Lloya Jirga kom til enighet om en ny afghansk grunnlov. I grunnloven er rettighetene til både kvinner og etniske minoriteter styrket. Samtidig viste grunnlovsprosessen til dels store politiske, etniske og religiøse motsetninger.

Det norske vakt- og sikringskompaniet som ble utplassert i forbindelse med avholdelsen av møtet i Lloya Jirga, bidrog til at sikkerheten rundt møtet ble ivaretatt. Det kan ikke være tvil om at vår beslutning om utplassering var viktig og riktig. Kompaniet vil nå videreføre sitt engasjement på andre områder frem til sommeren 2004.

Da jeg i min redegjørelse 17. desember omtalte planene om den gradvise utvidelsen av ISAFs operasjonsområde i Afghanistan, la jeg spesiell vekt på de såkalte Provincial Reconstruction Teams, forkortet PRT. Jeg signaliserte også at vi var innstilt på å delta i en PRT-styrke i samarbeid med andre nordiske land og Storbritannia. Drøftelsene om en slik PRT-styrke er nå i gang med sikte på utplassering i løpet av året.

I tillegg har Regjeringen besluttet å tilby afghanske myndigheter inntil ti politiinstruktører til opplæring av det afghanske sivile politikorps og det afghanske grensepoliti i 2004. Dette skal skje i samarbeid med Tyskland, som har det internasjonale koordineringsansvaret for oppbygging av justissektoren i Afghanistan.

Oppgavene i Afghanistan er store og kompliserte. De krever en langsiktig og målrettet innsats fra det internasjonale samfunns side. Regjeringen er innstilt på å bidra til dette, i samarbeid med nærstående land.

Utviklingen i Afghanistan, så vel som Irak, kan ikke løsrives fra situasjonen i regionen, særlig konflikten mellom Israel og palestinerne. Det er derfor dypt beklagelig at det synes ytterst vanskelig å få fremgang i fredsprosessen dem imellom. Situasjonen preges av manglende tillit, terroristhandlinger og militære aksjoner. Den nødvendige vilje til å nå det mål det internasjonale samfunn har satt seg om to stater, Israel og Palestina, som kan leve side om side i fred med sikre og trygge grenser, synes ikke å være til stede.

Men målet kan etter mitt syn nås dersom partene iverksetter tiltak som kan bedre sikkerheten og gjenopprette tilliten dem imellom. Palestinerne må vise vilje og evne til aktivt å bekjempe terror som utøves av ekstreme palestinske organisasjoner. Israel, på sin side, må fjerne bosettingsutposter og stanse utvidelsen av eksisterende og bygging av nye bosettinger.

Ingen ansvarlige land setter spørsmålstegn ved Israels selvsagte rett til selvforsvar. Men like klart er det at israelerne må avstå fra maktbruk som ikke står i noe rimelig forhold til den trusselen landet og innbyggerne er utsatt for. I den forbindelse vil jeg understreke at etter Regjeringens syn er den trasé Israel har valgt for den såkalte separasjonsbarrieren, folkerettsstridig. Barrieren vil være et alvorlig hinder for alle forsøk på å gjenopprette tilliten partene imellom. Jeg er redd det skaper et nytt faktum på bakken og dermed gjør en tosidig tostatsløsning enda vanskeligere.

Det internasjonale samfunn må på sin side benytte alle midler det har til rådighet for å støtte opp under fredsbestrebelsene. Her hviler et tungt ansvar på den såkalte Kvartetten, dvs. FN, EU, Russland og i særdeleshet på USA. Samtidig er det viktig å understreke at det til sjuende og sist er israelerne og palestinerne selv som må ta de nødvendige skritt for å bringe fredsprosessen tilbake på sporet.

Hva kan så Norge bidra med? Vi må støtte opp om de krefter på begge sider som ønsker en snarlig gjenopptakelse av forhandlingene. Et eksempel på slike er arkitektene bak det såkalte Genève-initiativet, som i dag besøker Oslo. Selv om situasjonen er fastlåst, må vi ikke glemme at flertallet i befolkningen på begge sider er for en tostatsløsning og en rask gjenopptakelse av forhandlingene.

En annen viktig utfordring er å bidra til at de palestinske selvstyremyndighetene ikke svekkes ytterligere, og å lette den vanskelige økonomiske og sosiale situasjonen for palestinerne. Norge er en vesentlig bidragsyter til myndigheten, og Regjeringen planlegger å videreføre ulike økonomiske støtteordninger.

For å sikre selvstyremyndighetenes fortsatte eksistens, noe som er en betingelse for en tostatsløsning, tok Norge som formannsnasjon i desember i fjor initiativ til et møte i giverlandskomiteen for palestinerne i Roma. Det at mine kolleger fra både Israel, de palestinske selvstyremyndighetene, EU-formannskapet samt presidenten i Verdensbanken deltok på møtet, vitner om at vi langt fra er de eneste som tar situasjonen alvorlig.

På møtet ble det besluttet å etablere et fond for budsjettstøtte hvor utbetalingene skal være knyttet til konkrete resultater i reformarbeidet. Regjeringen planlegger å kanalisere deler av vårt bidrag gjennom et slikt fond. Som formann i giverlandsgruppen vil jeg aktivt arbeide for å skaffe midler til fondet blant andre givere.

På møtet diskuterte vi også de hindringer og økte kostnader som palestinerne påføres på grunn av den israelske stengningspolitikken. Jeg tok nok en gang opp med israelerne betydningen av å endre på dette.

Den israelske utenriksminister Silvan Shalom presenterte på møtet det han kalte en «positiv dagsorden». Hvis iverksatt skulle denne, i henhold til Shalom, lette palestinernes økonomiske og sosiale situasjon. Foreløpig har vi ikke sett resultater.

En løsning på konflikten mellom israelere og palestinere vil ha enormt positiv betydning for andre utfordringer i regionen. På den andre siden er ikke fremgang på andre områder betinget av at konflikten mellom israelere og palestinere er løst. I den forbindelse er det verdt å merke seg den positive utviklingen vi har sett i Libya og i Iran når det gjelder masseødeleggelsesvåpen.

En av de mange utfordringene i regionen har UNDPs Human Development Report for 2002 og 2003 satt lys på: mangel på dynamikk i mange arabiske land. På tross av store naturressurser er store deler preget av økende fattigdom, ujevn fordeling og demokratisk underskudd. Rapporten understreker hva utdanningsministeren i Forente arabiske emirater sa til Washington Post tidligere denne måned: Arabere ønsker det samme som andre mennesker: frihet, likhet og rettferdighet. Men deres politiske regimer nekter dem ofte disse grunnleggende rettighetene, fordi de er redde for å bli holdt ansvarlige.

Dette er en utfordring heller ikke vi i vest systematisk har tatt innover oss. Det er å håpe at de dialoger som føres i ulike sammenhenger, kan være forløpere for mer politisk orienterte handlinger.

Fredsforhandlingene mellom myndighetene i Sudan og Sudan People’s Liberation Movement, SPLM, viser at partene har tatt et ansvar for å stanse 20 års borgerkrig og lidelser for det sudanske folk.

Vi beklager at man ikke kom helt i mål før man i går tok en pause i forhandlingene. Likevel har det vært god fremdrift i fredsprosessen siden partene innledet direkte forhandlinger med hverandre i september i fjor. Avtalene om organiseringen av de militære styrkene og ressurs- og inntektsdelingen i interimsperioden understreker viljen til å nå frem til en endelig fredsavtale.

Vi håper forhandlingspausen blir kortvarig og er i kontakt med partene for om mulig å få dem til å gjenoppta forhandlingene så snart som mulig. Vi håper at partene vil benytte pausen til forberedende kontakter, med sikte på rask avklaring av de siste utestående spørsmålene. Dette gjelder status for de tre omstridte grenseområdene mellom nord og sør: Nubafjellene, Southern Blue Nile og Abyei. Partene må også bli enige om de siste utestående spørsmålene for den politiske maktdelingen i den seks år lange interimsperioden. Når disse elementene er avklart, vil partene kunne undertegne en rammeavtale som vil være det avgjørende skrittet mot fred i Sudan. Vi håper og tror at dette kan skje ikke senere enn februar i år. I tillegg må partene bli enige om praktiske sider ved gjennomføringen av en fredsavtale, herunder en våpenhvileavtale. Det vil derfor trolig ta ytterligere et par måneder før den endelige fredsavtalen kan undertegnes.

Bidrag fra det internasjonale samfunn har vært viktig i anstrengelsene for å bistå den krigsrammede befolkningen i Sudan. Her har ikke minst norske frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp gjort en betydelig innsats. Internasjonal innsats har også vært viktig i arbeidet for å få fred i Sudan. Den regionale organisasjonen IGAD under ledelse av Kenya har vært en pådriver for og tilrettelagt for fredsforhandlingene. Sammen med USA, Storbritannia, Italia, FN og Den afrikanske union har Norge hatt et nært samarbeid med IGAD og partene. Likevel er det partene selv som har vært i førersetet i forhandlingene. Dette eierskapet er viktig med tanke på ansvaret for gjennomføringen av fredsavtalen.

Gjennomføringen av fredsavtalen vil kreve et langsiktig internasjonalt engasjement i Sudan. La meg understreke at en fredsavtale bare vil være første skritt på veien mot en normalisering av situasjonen i landet. Fredsavtalen må sikres gjennom en bredt anlagt internasjonal innsats. Sammen med Italia står Norge i spissen for forberedelser tilrettelagt av giverlandsgruppen IGAD Partners Forum og vil invitere til en giverlandskonferanse i Norge når en fredsavtale er undertegnet.

Norges rolle i forhandlingene forplikter. Regjeringen er innstilt på å leve opp til disse forpliktelsene. Hvis det skulle bli en fredsavtale i Sudan, vil Regjeringen positivt vurdere deltakelse av norsk personell i en FN-ledet styrke når eventuelle behov og finansiering er klarlagt.

I Sri Lanka nærmer det seg nå to år siden det med norsk hjelp ble inngått våpenhvile mellom regjeringen og de tamilske tigrene, LTTE. Dette er den lengste periode med våpenhvile siden krigen startet for mer enn 20 år siden. Denne våpenhvilen har holdt, ikke minst takket være de nordiske lands innsats i Sri Lanka Monitoring Mission, som er observatører for våpenhvileavtalen. Etter et halvt års brudd i forhandlingene lå alt i fjor høst til rette for å gjenoppta forhandlingene mellom partene med sikte på å etablere en interimsadministrasjon for de tradisjonelt tamildominerte områdene.

Mens fredsprosessen mellom partene altså gjorde fremskritt, oppstod det uenighet på regjeringssiden mellom presidenten og statsministeren om hvem som skulle styre fredsprosessen og kontrollere det militære. Vi har fra norsk side gjort det klart at vi ikke kan tilrettelegge for gjenopptakelse av forhandlinger før det skapes klarhet i hvem som har ansvaret på regjeringssiden. Vi registrerer at uklarheten vedvarer, og at det er lite som tyder på at en enighet mellom presidenten og statsministeren vil bli oppnådd i overskuelig fremtid.

I denne situasjonen prioriterer vi fra norsk side å bistå myndighetene og LTTE med å sikre at våpenhvilen fortsatt respekteres. Det er etter mitt syn positivt at både presidenten, statsministeren og LTTE eksplisitt uttrykker full støtte til våpenhvilen og de nordiske observatørene under norsk ledelse. Det er også verdt å merke seg at det i de siste månedene ikke har vært noen alvorlige brudd på våpenhvilen. Det er likevel grunn til bekymring for at våpenhvilen gradvis kan svekkes dersom det går lang tid uten utsikter til nye forhandlinger.

Det er også viktig å bidra til at både myndighetene og LTTE arbeider videre med økonomiske og sosiale spørsmål som partene er opptatt av. Norge vil i nær kontakt med alle parter, andre regjeringer og internasjonale organisasjoner søke å bidra til dette. Vi er også rede til på nytt å legge til rette for forhandlinger når partene måtte be oss om det.

På enkelte av de områder hvor Norge yter internasjonale bidrag, er kanskje ikke vår nasjonale egeninteresse åpenbar ved første øyekast. Det gjelder definitivt ikke for det brede samarbeidet vi har etablert med Russland på en rekke områder. Ikke minst i nord er samarbeidet på regionalt og lokalt plan omfattende. Vårt formannskap i Barentsrådet, som vi har frem til høsten 2005, vil vi bruke til å styrke bredden og mangfoldet i samarbeidet i nord.

Atomhandlingsplanen, prosjektsamarbeidet med Russland og Investeringsfondet for Nordvest-Russland er våre viktigste nasjonale virkemidler for å møte utfordringene i Barentsregionen. Regjeringen deltar også aktivt i samarbeidet med Russland gjennom Arktisk Råd, Østersjørådet, Nordisk Ministerråds nærområdeprogram og EUs nordlige dimensjon.

Parlamentsvalget i Russland i desember i fjor bekreftet den vedvarende og omfattende popularitet som president Putin og hans program for reform, stabilitet og samarbeid med Vesten, har. Det er all grunn til å tro at den politiske handlefriheten Putin har fått etter valget, vil bli benyttet til å videreføre de økonomiske reformene og det gode samarbeidet med vestlige land. Samtidig må vi følge nøye med på hvordan handlefriheten benyttes når det gjelder utviklingen av det sivile samfunn, ytringsfriheten og demokratiske rettigheter.

Fra norsk side vil vi fortsette våre bestrebelser på å utvikle vårt gode forhold til Russland, og bygge målbevisst videre på det solide grunnlag som er skapt de siste årene. Vi har alt å tjene på et forpliktende samarbeid med russerne på alle områder av felles interesse. Ikke minst vil Regjeringen videreføre et aktivt samarbeid med Russland om atomsikkerhet i våre nærområder. Samarbeidet har gitt gode resultater, men innebærer også en rekke dilemmaer.

Utfordringene er store. I våre nærområder finnes kjernekraftverk, et stort antall utrangerte atomubåter, lagre med betydelige mengder brukt reaktorbrensel og fast og flytende radioaktivt avfall. Langs Kolakysten finnes et hundretalls fyrlykter drevet med dårlig sikret høyradioaktive kilder. Vi står overfor en miljøtrussel og en sikkerhetstrussel vi har en klar egeninteresse av å bidra til løsningen av.

Russiske myndigheter prioriterer dette arbeidet, men er avhengige av bistand utenfra. Vi har helt siden vi innledet vårt samarbeid med Russland på dette feltet, arbeidet for et sterkere og bredere internasjonalt engasjement. Et juridisk rammeverk er på plass, miljøfondet under EUs nordlige dimensjon er operativt og G8-landene har gått sammen for å reise 20 milliarder dollar for sikring av masseødeleggelsesvåpen og våpenmateriale i det tidligere Sovjetunionen.

Vi er med i alle disse sammenhenger, også i G8-samarbeidet. Russland og G8-landene prioriterer opphugging av utrangerte ubåter høyt. Det gjør også vi. Vi deltar i arbeidet med å fastsette prioriteringene og retningslinjer for gjennomføring av praktiske tiltak. Dette gjelder også kravene til miljøkonsekvensvurderinger av enkeltprosjekter.

Det er mange årsaker til atomproblemene i Russland. En av dem er at russiske tilsynsmyndigheter ikke har tilstrekkelig gjennomslagskraft. Derfor vil vi i vårt videre arbeid legge vekt på å bidra til at de styrkes.

Vi behøver mer kunnskap om Russlands håndtering av det brukte kjernebrenselet fra ubåter. Vi har særlig behov for bedre kunnskap om de miljømessige konsekvensene av gjenvinning av brukt reaktorbrensel, og om hvilke alternativer som foreligger.

Lagring er et slikt alternativ. Men det vil kreve lang tid å få den nødvendige lagringskapasitet på plass. Enkelte eksperter mener det vil kunne ta inntil ti år. Men vi kan ikke legge atomsikkerhetsarbeidet på is til dette problemet er løst. Det vil øke faren for utslipp og ulykker, og høyne risikoen for at radioaktivt materiale kommer på avveier. Derfor må vi både videreføre atomsikkerhetsarbeidet med Russland og arbeide for alternativer til gjenvinning.

Dette er problemstillinger vi nå i sterkere grad griper fatt i, både bilateralt overfor russiske myndigheter og i det internasjonale samarbeidet. Og Statens strålevern, som norsk fagmyndighet på området, har fått en enda mer sentral rolle i gjennomføringen av Regjeringens handlingsplan for atomsikkerhet.

Regjeringen vil før sommeren komme tilbake til disse spørsmålene i en egen stortingsmelding om norsk nordområdepolitikk.

La meg avslutte med noen ord om situasjonen i WTO-forhandlingene. I redegjørelsen for Stortinget 13. juni i fjor gjennomgikk jeg hvorfor WTO er viktig for Norge. Jeg la vekt på at det er et prioritert mål for Regjeringen å bidra til at WTO kan videreføre sin sentrale rolle på det handelspolitiske området. Stabile og forutsigbare rammer for verdenshandelen er av avgjørende betydning for å sikre økonomisk vekst og velstandsutvikling, både her hjemme og i resten av verden.

Regjeringen beklager derfor at fjorårets ministermøte i Cancun ikke klarte å fatte de politiske beslutningene som må til for å føre forhandlingene videre på en konstruktiv og balansert måte. Regjeringen vil gjøre det den kan for å bidra til at reelle forhandlinger kan komme i gang igjen så snart som mulig.

Selv om enighet ikke er oppnådd, er det imidlertid ingen krisestemning i WTO. Snarere er det pragmatisme som råder, og erkjennelse av at man har behov for mer tid.

Jeg deltok i et uformelt ministermøte om WTO i Davos sist fredag. Dette møtet og andre samtaler jeg har hatt etter Cancun-møtet, bekrefter at det nå har vært en periode for refleksjon, men at det igjen fokuseres mer på hvordan man skal komme videre. Et initiativ fra den amerikanske handelsutsending, Robert Zoellick, er blitt positivt mottatt, og det vises på flere hold vilje til løsning. I Davos var det sentrale spørsmålet som gikk rundt bordet: Hvordan kan vi, WTOs medlemsland, vise fleksibilitet? Hvordan kan vi raskt få i gang igjen den reelle prosessen?

Et ministermøte i Hong Kong mot slutten av 2004 kan bli neste milepæl, men det forutsetter at fleksibilitet og vilje til kompromisser materialiserer seg i praksis.

Etter mitt syn er det ikke tvil om at det er de små og mellomstore land som har mest å tape på manglende fremgang i WTO-forhandlingene, ikke de store som lett kan få bestemmende innflytelse over de bilaterale eller regionale løsninger. Det vil være ytterst uheldig hvis vi skulle få en situasjon med stans i forhandlingene på ubestemt tid, og en økning i bilaterale og regionale frihandelsavtaler eller tilsvarende arrangementer.

Dessverre kan vi allerede nå se konturene av en slik utvikling. USA er i gang med forhandlinger med Australia og med flere land i Latin-Amerika og i Asia. Australia, New Zealand og Japan, som tidligere var sterkt imot slike overenskomster, forbereder eller ønsker avtaler med sine naboer i Asia og USA.

Til tross for alle forsikringer om at eventuelle avtaler vil være i tråd med WTOs regelverk og bygge opp under det multilaterale system, er det liten tvil om at i denne situasjonen er det de sterkestes rett som vil gjelde. Vi – og enda mer utviklingslandene – vil kunne bli tilskuere til at de store landene skaffer seg markedsadgang og andre fordeler for sine varer og tjenester på attraktive markeder.

Hva må til for å unngå en slik utvikling? Hva skal til for å bringe forhandlingene tilbake på sporet? Møtet i Cancun så vel som senere konsultasjoner illustrerer det jeg har understreket ved en rekke anledninger: Landbruk er og blir det viktigste og vanskeligste emnet i forhandlingene. Doha-runden står og faller med landbruk. Det kommer til å bli fokusert på reelle innrømmelser for alle, ikke bare på innrømmelser som er lette å gi.

Dette er et tema jeg vil komme nærmere inn på i svaret på den interpellasjonen som skal behandles umiddelbart etter denne redegjørelsen. Derfor vil jeg her nøye meg med å understreke at både en kortsiktig og en langsiktig strategi for å bringe forhandlingene videre er avhengig av at alle parter, også Norge, beveger sine posisjoner.

Regjeringen vil selvsagt fortsette å arbeide aktivt for våre prioriterte hovedmålsettinger på samtlige forhandlingsområder. Samtidig må vi bidra til et samlet resultat som alle kan leve med. Jeg vil ikke legge skjul på at dette kan innebære vanskelige valg. Men med den langsiktige betydning handelssystemet har for stabilitet, økonomisk vekst og velstandsutvikling, er det Regjeringens klare målsetting at Norge skal bidra aktivt til – ikke stå i veien for – løsninger som kan bringe Doha-runden trygt i havn. Jeg vil etter behov komme tilbake til Stortinget i dette spørsmålet.

Jeg har i det foregående forsøkt å få frem verdien av fellesskap, kostnadene ved å stå alene og hvordan internasjonale bidrag er en forutsetning for at vår stemme skal bli hørt.

Jeg begynte min redegjørelse med å understreke vårt behov for samarbeidspartnere og støttespillere under innfallsvinkelen «Den som gavner sine venner, gavner seg selv». Noen vil kanskje innvende at begrepet «venner» strengt tatt ikke er et særlig relevant begrep i utenrikspolitikken, og det forstår jeg. Vi kan neppe forvente at andre land skal gi avkall på sine nasjonale interesser og behov bare for vår skyld.

Men én ting er sikkert: Hvis vi ikke bruker de ressursene vi har, til å gjøre for andre det vi vil at andre skal gjøre for oss, får vi ikke forbundsfeller som på grunnlag av felles interesser kan bidra til at våre utenrikspolitiske målsettinger virkeliggjøres.

Inge Lønning hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: I henhold til forretningsordenens § 34 a foreslår presidenten at utenriksministerens redegjørelse utlegges for behandling i et senere møte.

– Det anses vedtatt.