Statsråd Kristin Halvorsen [10:03:26]: Differensiert arbeidsgiveravgift har vært det viktigste virkemidlet i norsk distriktspolitikk i en årrekke. Det er treffsikkert, og det er ubyråkratisk. Det har vært målrettet og effektivt for å stimulere sysselsetting og bosetting i de områdene av Norge som har lav befolkningstetthet, og som sliter med fraflytting. Norge ble tvunget til å avvikle ordningen fra 1. januar 2004 fordi det ble framholdt at den var i strid med EØS-avtalen.
Det har vært betydelig politisk utålmodighet og strid i Stortinget og i det politiske miljøet rundt dette spørsmålet. Det har jeg ikke tenkt å rippe opp i i dag. Prosessen for å sikre en åpning i kommisjonens retningslinjer for differensiert arbeidsgiveravgift har pågått over flere år. Under den forrige regjeringen ble det lagt grunnlag for å sikre en åpning for gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift i kommisjonens og i ESAs nye retningslinjer for regionalstøtte. Hvordan denne åpningen skulle tolkes, var imidlertid ikke klart. Det er rom for ulike tolkninger på flere områder, og den tolkningen som skal legges til grunn, vil til slutt avgjøre omfanget av gjeninnføringen av differensiert arbeidsgiveravgift.
Denne regjeringen har jobbet hardt for å komme fram til en forståelse med ESA som sikrer en differensiert arbeidsgiveravgift gjeninnført tilnærmet slik den var før. Det er en stor seier for norske distrikter og for en aktiv distriktspolitikk at differensiert arbeidsgiveravgift nå kan gjeninnføres fra 1. januar 2007. Derfor er det en glede for meg og kommunal- og regionalministeren å kunne redegjøre nærmere for innholdet i denne saken for Stortinget i dag. Nå har altså forslaget, dvs. notifiseringen, fra Finansdepartementet gått til ESA.
I desember i fjor vedtok EU-kommisjonen nye retningslinjer for regionalstøtte som skal gjelde fra 1. januar 2007 til 31. desember 2013. EFTAs overvåkningsorgan, ESA, vedtok tilsvarende regler 6. april i år.
Retningslinjene setter ytre rammer for hva EØS-landene kan gi av regionalpolitisk offentlig støtte til næringslivet i denne perioden, og regulerer bl.a. ordninger som differensiert arbeidsgiveravgift og distriktsrettet investeringsstøtte. Innenfor disse rammene er det ESA som fortolker og håndhever regelverket og skal godkjenne de norske ordningene og virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene.
Norge aksepterte de nye retningslinjene 5. mai i år. Det betyr at alle regionale støtteordninger i Norge må være i overensstemmelse med disse retningslinjene fra 1. januar neste år.
Vi vil i dag redegjøre for prosessen med å notifisere, dvs. forslå, til ESA en ny ordning med differensiert arbeidsgiveravgift og nytt virkeområde for de distriktspolitiske virkemidlene som skal gjelde for sjuårsperioden 2007–2013.
For å sikre at vi har en ordning med differensiert arbeidsgiveravgift og et distriktspolitisk virkeområde på plass fra 1. januar 2007, ble det lagt opp til en tett dialog med ESA forut for at Norge skulle sende de formelle notifikasjonene.
Målet for Regjeringen har vært å gjennomføre ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift i et så stort omfang som mulig sammenlignet med den ordningen som gjaldt inntil 1. januar 2004. Dette gjelder både med hensyn til geografisk omfang og satsstruktur. I tillegg er det lagt vekt på at så få sektorer som mulig skal unntas fra ordningen.
Det var et tilbakeslag for norsk distriktspolitikk da ESA ikke aksepterte en videreføring av den generelle ordningen med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift etter 1. januar 2004. Differensiert arbeidsgiveravgift er vårt viktigste og mest treffsikre distriktspolitiske virkemiddel. Ordningen subsidierer sysselsetting i distriktene direkte. I tillegg har ordningen lave administrasjonskostnader både for offentlig sektor og næringslivet.
Det nye regelverket åpner som kjent for å ta i bruk en ordning som differensiert arbeidsgiveravgift i svært tynt befolkede områder for å hindre eller redusere vedvarende befolkningsnedgang.
Formuleringene som åpner for differensiert arbeidsgiveravgift i de nye retningslinjene, er langt fra entydige. Det er rom for ulike tolkninger på flere punkter, og den tolkningen som legges til grunn, som jeg var inne på innledningsvis, vil selvfølgelig ha avgjørende betydning for omfanget av ordningen. Derfor har Regjeringen selvsagt arbeidet systematisk for at det regelverket skal tolkes så lempelig som mulig med hensyn til geografisk virkeområde, altså hvor gjelder det, næringsunntak, for å få flest mulig næringer inn, satsstruktur, for å få den mest mulig lik det som var, og kriteriet knyttet til hvilken sats den enkelte arbeidsgiver skal beregne arbeidsgiveravgift med. ESA har på sin side hatt kontakt med EU-kommisjonen for å sikre en ensartet tolkning av regelverket i hele EØS-området.
Det er klart at den nye ordningen vil få en noe endret teknisk utforming. I den gjeldende ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift beregnes avgiften etter satsen i sonen hvor den enkelte arbeidstakeren er bosatt. ESA hevder at det ikke lenger skal være adgang til å knytte satsen til arbeidstakerens bosted, fordi virksomheter, næringslivet, utenfor virkeområdet da vil kunne motta regional støtte når de ansetter personer som pendler fra et virkeområde. For eksempel vil en person som er bosatt i Oslo, ha null arbeidsgiveravgift i tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms, og det mener ESA ikke lenger skal kunne gjelde. Nå mener ESA at det bare er virksomhet innenfor virkeområdet som kan omfattes av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Når arbeidsgiver skal beregne avgift, vil derfor satsen som skal brukes, være avhengig av hvor bedriften er lokalisert. ESA vurderte også andre alternative kriterier som ville ha blitt mye vanskeligere å håndtere. Vi mener at den måten som det nå legges opp til, er grei og ryddig å håndtere.
Med hensyn til næringsavgrensning er det klart at den nye ordningen vil bli mer næringsnøytral enn 2003-ordningen. I 2003-ordningen var deler av skipsbyggingssektoren, telesektoren, finanssektoren, transportsektoren samt kraftproduksjon, utvinning av petroleum og visse mineraler og produksjon av visse stålprodukter unntatt fra ordningen. Det er likevel klart at produksjon av enkelte stålprodukter fortsatt må unntas fra selve ordningen. Dette er jo en sektor som generelt sett er behandlet strengere i EØS-avtalens statsstøtteregelverk, og unntaket fra å motta statsstøtte gjelder ikke bare differensiert arbeidsgiveravgift, men alle typer statsstøtte i EØS. Dette henger jo sammen med historien bak EFs og EUs dannelse.
Transportsektoren og skipsbygging har vært to usikre sektorer. Hele transportsektoren blir nå inkludert i ordningen med generelt reduserte satser.
For skipsbygging foreligger det et eget sektorregelverk som har forrang framfor regionalstøtteregelverket. Regelverket omfatter både bygging og reparasjon av skip. Dette regelverket åpner i dag ikke for driftsstøtte. I 1999 klarte Norge likevel bl.a. å sikre at verft i Nord-Norge som utelukkende reparerer skip, ble omfattet av ordningen med henvisning til at støtte til disse verftene ikke påvirket samhandelen i EØS. Denne tilnærmingen har ESA vært avvisende til til nå.
Den vanskeligste siden av prosessen mot ESA har imidlertid vært knyttet til det geografiske virkeområdet og satsstruktur for ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Ifølge de nye retningslinjene er det regioner som representerer eller tilhører en landsdel – på stammespråket kalles dette for NUTS II-regioner – med åtte innbyggere eller færre pr. km2, som kan kvalifisere for driftsstøtte som differensiert arbeidsgiveravgift.
I tillegg kan mindre, tilstøtende områder som oppfyller det samme befolkningstetthetskriteriet, inkluderes i ordningen.
I områdene hvor ordningen skal brukes, må det enkelte land påvise at virkemidlet er nødvendig og hensiktsmessig for å hindre eller redusere vedvarende befolkningsnedgang i de aktuelle områdene.
Det er to landsdeler i Norge som tilfredsstiller befolkningstetthetskriteriet på åtte eller færre innbyggere pr. km2, nemlig Nord-Norge og Hedmark–Oppland. Nord-Norge og de næringssvake delene av Hedmark–Oppland har også vedvarende befolkningsnedgang. Norges utgangspunkt har derfor vært at disse områdene kan godkjennes som en del av virkeområdet for differensiert arbeidsgiveravgift.
Det resterende virkeområdet i den tidligere ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift tilfredsstiller også befolkningstetthetskriteriet, og har hatt en vedvarende nedgang i befolkningen sett under ett.
Et viktig punkt i diskusjonen med ESA har derfor vært hva som ligger i formuleringen «mindre, tilgrensende områder». Fortolkningen av ordlyden på dette punktet bestemmer i stor grad hvor stort område i Sør-Norge som kan få differensiert arbeidsgiveravgift.
Retningslinjene fastslår at nasjonale myndigheter må påvise at støtteordningen er nødvendig i de områdene den kan benyttes. ESA og Norge er enige om at støtten skal benyttes i de områdene hvor det er behov for den, forutsatt at virkeområdet er sammenhengende. Uenigheten om tolkningen av retningslinjene mellom Norge og ESA har i hovedsak dreid seg om på hvilket geografisk nivå behovet for støtten må påvises, dvs. på hvilket regionnivå kriteriene med hensyn til befolkningstetthet og befolkningsnedgang må være oppfylt, og om omfanget av virkeområdet utenom de områdene som kvalifiserer direkte ut fra ordlyden i retningslinjene.
ESA har lagt stor vekt på at områdene også på et lavt regionnivå må kvalifisere og vurderes etter begge kriteriene, både befolkningstetthet og befolkningsnedgang. Det er ifølge ESA ikke tilstrekkelig å dokumentere dette på landsdelsnivå.
ESA og trolig også kommisjonen er generelt svært kritisk til at en ordning rettet mot å hindre befolkningsnedgang skal omfatte regioner med befolkningsvekst. ESA mener derfor at regioner med befolkningsvekst eller høy befolkningstetthet i utgangspunktet ikke kan inngå i virkeområdet. Dette gjelder ikke bare tilgrensende områder, men også områder innenfor NUTS II-regionene, altså innenfor en landsdel, Hedmark–Oppland og Nord-Norge. De har krevd en særskilt og sterk begrunnelse i de tilfeller slike regioner skal inkluderes.
Norge har på sin side lagt stor vekt på at ordningen bør tillates også i mindre vekstsentre for å forhindre befolkningsnedgang. Vi har argumentert sterkt for at større områder må ses i sammenheng, slik at vi ikke ender opp med et virkeområde som ser ut som et «lappeteppe», der helt marginale forskjeller med hensyn til befolkningstetthet eller befolkningsnedgang fører til forskjellsbehandling av områder med helt likeartede distriktsutfordringer.
Med hensyn til Nord-Norge har vi vist til at landsdelen som helhet kvalifiserer etter kriteriene i retningslinjene. Som region oppfyller landsdelen befolkningskriteriet og har en negativ befolkningsutvikling. Regjeringen har også argumentert for at hele Nord-Norge må inkluderes i ordningen, ved bl.a. å peke på at byene i Nord-Norge ivaretar viktige senterfunksjoner for hele landsdelen. Disse sentrenes funksjon er sentral for å bremse befolkningsnedgangen i Nord-Norge som helhet.
Det legges nå til grunn at hele Nord-Norge blir omfattet av en ordning med differensiert arbeidsgiveravgift. Med ESAs tolkning av retningslinjene var dette ikke selvsagt. Tromsø og Bodø er byer som har hatt en befolkningsvekst de siste ti årene godt over landsgjennomsnittet.
Satsen for Tromsø og Bodø er i notifikasjonen, eller forslaget fra Norge, satt til 7,9 pst., dvs. noe høyere enn for øvrig i sone 4, som er på 5,1 pst., men godt under den generelle satsen som gjelder i sone 1, som er på 14,1 pst. Nullsatsen i arbeidsgiveravgiften beholdes for hele tiltakssonen. Heller ikke dette var selvsagt. ESA har i prosessen stilt spørsmål ved byene Hammerfest og Alta, som har hatt en befolkningsvekst og har høyere befolkningstetthet, men det er altså klart at tiltakssonen gjelder for hele det tidligere området.
I Sør-Norge vil imidlertid flere kommuner som var omfattet av ordningen i 2003, falle utenfor den nye ordningen. Alle disse kommunene tilhørte avgiftssone 2, dvs. den sonen med minst satsreduksjon.
Ved omleggingen i 2004 videreførte Norge 2003-satsene innenfor den beløpsgrensen som EØS-regelverket for bagatellmessig støtte tillater, den såkalte fribeløpsordningen. Også etter 2007 kan vi videreføre en slik fribeløpsordning i kommuner som ikke blir omfattet av ordningen med generelt nedsatte satser. Denne ordningen innebærer at om lag 60 pst. av årsverkene i disse kommunene betaler redusert avgift. ESA vil ikke tillate at en bagatellstøtte gis på toppen av godkjent regionalstøtteordning. Bagatellstøtte kan derfor ikke brukes i tillegg til en redusert sats i Bodø og Tromsø, selv om de får en sats som er noe høyere enn før.
I den gjeldende ordningen har visse foretak innen landbruks-, skogbruks- og fiskerisektoren fremdeles 2003-satsene dersom virksomheten er knyttet til produkter som ikke er omfattet av EØS-avtalen. I de områdene hvor det innføres generelt reduserte satser, vil det ikke lenger være behov for en særlig ordning for disse foretakene. I områder som ikke får tilbake 2003-ordningen, vil det imidlertid fortsatt være behov for et særlig unntak for landbruks-, skogbruks- og fiskerisektoren. Det er derfor foreslått å videreføre denne særskilte ordningen for disse områdene.
Til sammen vil omfanget av avgiftslettelsen som følger av den notifiserte ordningen, altså det forslaget som nå går fra Norge til ESA, med differensiert arbeidsgiveravgift og en fortsatt fribeløpsordning i kommunene som ikke får gjeninnført generell lav sats, utgjøre om lag 90 pst. av den avgiftslettelsen som lå i ordningen fram til 1. januar 2004. Det er et meget bra resultat.
Presidenten: Før presidenten gir ordet til statsråd Åslaug Haga, vil presidenten rette opp en feil, idet det ved innledningen av møtet ble sagt at Synnøve Brenden Klemetrud har tatt sete. Det som er riktig, er at Torstein Rudihagen, den innvalgte representanten, har tatt sete.
Statsråd Åslaug Haga [10:21:15]: Regjeringas utgangspunkt har vært at hele det gamle virkeområdet burde kunne forsvares i henhold til regelverkets formuleringer. ESA har imidlertid gitt klart uttrykk for at de ikke vil akseptere en gjeninnføring i et like stort område som tidligere.
Som nevnt av finansministeren, har ESA lagt stor vekt på at områdene også på et lavt regionnivå må kvalifisere etter begge kriterier, befolkningstetthet, altså færre enn åtte personer pr. kvadratkilometer, og befolkningsnedgang.
ESA og Norge har blitt enige om, etter forslag fra ESA, å bruke bo- og arbeidsmarkedsregioner som en tilnærming for avgrensning av et sammenhengende virkeområde i Sør-Norge. Det er her snakk om funksjonelle økonomiske regioner hvor dagpendling binder regionen sammen. Norge har samtidig argumentert sterkt for at prinsippet ikke må anvendes mekanisk, ut fra at denne tilnærmingen ikke passer like godt med virkeligheten i alle deler av landet.
Regjeringas vurdering av behov er også forankret i den såkalte distriktsindeksen som er utviklet av Transportøkonomisk institutt og NIBR, samt nærmere vurderinger av indikatorene som ligger til grunn for denne. Disse kvantifiserbare størrelsene blir sett i sammenheng med de funksjonelle regionene enkeltkommuner er en del av. Vi har notifisert enkelte regioner som ikke fullt ut tilfredsstiller kravene til befolkningstetthet og befolkningsnedgang eller kun deler av en bo- og arbeidsmarkedsregion, eksempelvis i tilfeller med isolerte øykommuner eller der enkeltkommuner er lite integrert i den bo- og arbeidsmarkedsregionen som de er en del av. Videre har hensynet til utviklingen på fylkes- og landsdelsnivå påvirket i hvilken grad tilnærmingen på lavere geografisk nivå er blitt anvendt mekanisk. Eksempelvis har hensynet til den samlede utviklingen i Nord-Norge og i Sogn og Fjordane medført at Regjeringa har lagt større vekt på landsdels- og fylkesnivået i disse områdene. Dette har ESA akseptert.
Jeg kan sjølsagt ikke i denne redegjørelsen gå inn på alle kommuner som har fått, og ikke fått. Det framgår av de listene som nå ligger ute på nettet. Men det jeg kan si, er at når det gjelder mindre, tilstøtende områder til Nord-Norge og Hedmark–Oppland, som var utgangspunktet man tok på landsdelsnivå, strekker de seg nå til Utsira og Kvitsøy i vest og til Setesdal i sør. Det er altså blitt store mindre, tilstøtende områder.
ESA har hele tida gitt klart uttrykk for at de ikke kan akseptere full gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift i alle områder. Dette har Regjeringa vært åpen om utad. Regjeringa har derfor arbeidet parallelt med alternative ordninger for de områdene som ikke får gjeninnført ordningen slik den var i 2003. Omleggingen skal gjennomføres på en provenynøytral måte, slik at avgiftsøkningen, sammenliknet med 2003-ordningen, tilbakeføres til de områdene som har fått økt arbeidsgiveravgift. For disse områdene legger Regjeringa opp til å videreføre hoveddelen av de ordningene som ble etablert ved omleggingen av differensiert arbeidsgiveravgift 1. januar 2004. Alle områder som ikke får gjeninnført ordningen, eller får en høyere sats enn i 2003, vil altså bli kompensert.
Finansministeren har allerede nevnt at fribeløpsordningen vil bli videreført i de kommunene som ikke får gjeninnført en generell ordning. Dermed vil den enkelte bedrift beholde fordelen av lavere avgiftssats innenfor reglene for bagatellmessig støtte. Foretak med opptil 30 ansatte vil være fullt skjermet for avgiftsøkningen som følge av fribeløpsordningen. Så det er det. Det andre er at den særskilte ordningen for landbruks-, skogbruks- og fiskerisektoren også vil bli videreført i de områdene som ikke får gjeninnført ordningen slik den var i 2003, dette fordi landbruk og fisk ikke er omfattet av EØS-avtalen. For det tredje vil Regjeringa foreslå kompensasjon til kommunal sektor gjennom skjønnstilskuddet, og for øvrig kompensasjon til statlig sektor.
Netto redusert avgiftsfordel som følge av forskjellen mellom 2003-ordningen og den notifiserte ordningen er foreløpig anslått til i underkant av 600 mill. kr i privat sektor når det er tatt hensyn til fribeløpsordningen. De resterende midlene føres tilbake til de områdene som har fått økt arbeidsgiveravgift gjennom ordningen med næringsrettede midler til regional utvikling. Det er det fjerde kompenserende tiltaket. Midlene skal gå til næringsrettet innsats i de områdene som Regjeringa mener ideelt sett burde ha fått tilbake den samme lave satsen for arbeidsgiveravgift som de hadde i 2003. Regjeringa er opptatt av at det legges til rette for at næringslivet kan være en sentral premissleverandør i utformingen av tiltak som midlene benyttes til. Vi legger også opp til at kommunene og FoU- og universitets- og høyskolemiljø skal involveres. Kommunal og regionaldepartementet vil følge aktivt opp at dette brukerperspektivet blir lagt til grunn.
Når vi har jobbet med den differensierte arbeidsgiveravgiften, har vi, som man forstår, hatt to tanker i hodet samtidig. Vi har jobbet med å få til et så stort område som mulig, og vi har jobbet med kompenserende tiltak. I tillegg til disse to tankene har vi også hatt en tredje tanke i hodet for å få til et så helhetlig opplegg som mulig. For parallelt med arbeidet med gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift har Regjeringa også hatt en prosess med ESA for å sikre at vi har et godkjent virkeområde for de bedriftsrettede distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene på plass fra 1. januar 2007. Dette virkeområdet reguleres også av de nye retningslinjene for regionalstøtte. Det gjelder andre kriterier for avgrensningen av det distriktspolitiske virkeområdet enn for avgrensningen av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Ifølge de nye retningslinjene kan det generelle distriktspolitiske virkeområdet fremdeles ta utgangspunkt i områder med lav befolkningstetthet, dvs. fylker – NUTS III-nivå – med 12,5 eller færre innbyggere pr. kvadratkilometer.Det er i denne omgang kun virkeområdet for de distriktspolitiske ordningene, dvs. sjølve kartet, som skal notifiseres og godkjennes av ESA. Først når dette rammeverket er på plass, vil ESA kunne behandle notifikasjoner av ordninger som er knyttet til det distriktspolitiske virkeområdet. Det distriktspolitiske virkeområdet avgrenser bl.a. bruken av distriktspolitiske lån og tilskudd til bedrifter gjennom Innovasjon Norge. Det vi snakker om, er altså investeringsstøtte.
I 1999 godkjente ESA en befolkningsdekning på 25,8 pst. av befolkningen i Norge. I dag omfatter virkeområdet reelt om lag 24,5 pst. av befolkningen. De nye retningslinjene setter et maksimalt befolkningstak for det distriktspolitiske virkeområdet på 29,1 pst., som tilsvarer den samlede befolkningsandelen i de ni fylkene som har lav nok befolkningstetthet. Det er de fire nordligste fylkene, Sogn og Fjordane, Hedmark, Oppland, Telemark og Aust-Agder som ligger innenfor dette.
ESA har samtidig understreket at et befolkningstak på 29,1 pst. kun er et teoretisk utgangspunkt, og at de ikke vil kunne akseptere at Norge utvider virkeområdet så mye. En utvidelse av området for distriktsstøtte i Norge vil bryte med utviklingen i EU, der de andre landene får redusert sine virkeområder fra 2007. Vår forståelse med ESA nå er at de vil kunne godta en økning i forhold til dagens virkeområde. Dette er et meget godt resultat for Norge. Som det eneste landet i EØS får Norge utvidet sitt virkeområde for de distriktspolitiske virkemidlene fra 2007. Det innebærer en økt nasjonal handlefrihet til å drive en mer aktiv distriktspolitikk i et større område.
I utgangspunktet er det fylker med 12,5 innbyggere pr. km2 eller færre på fylkesnivå som kvalifiserer for å kunne inkluderes i det generelle distriktspolitiske virkeområdet, som nevnt. Innenfor befolkningstaket åpner regelverket for en fleksibilitet i den konkrete geografiske avgrensingen av investeringsstøttekartet, såkalt «swapping». Det vil si at næringssvake områder i fylker som ikke tilfredsstiller befolkningstetthetskriteriet, kan byttes inn mot å ta ut sterke områder i fylker som tilfredsstiller kriteriet. En slik fleksibilitet er helt avgjørende for at Norge skal kunne likebehandle områder som har de samme utfordringene bl.a. knyttet til befolkningsutvikling, næringsstruktur, sysselsetting, økonomisk utvikling og store avstandsulemper for innbyggere og næringsliv.
Det er ni fylker som tilfredsstiller befolkningstetthetskriteriet i sin helhet: de fire nordligste fylkene, Sogn og Fjordane, Hedmark, Oppland, Telemark og Aust- Agder. I dag er også deler av Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Buskerud og Østfold innenfor virkeområdet.
Regjeringa har sjølsagt utnyttet åpningen for å øke befolkningsdekningen, og har foreslått å inkludere 24 nye kommuner i virkeområdet. Ingen kommuner vil miste sin distriktspolitiske status. Det nye virkeområdet vil dermed få en befolkningsdekning på 27,5 pst. Dette innebærer en økning på 3 prosentpoeng i forhold til dagens virkeområde. Med dette har vi utnyttet det reelle handlingsrommet fullt ut.
De nye kommunene ligger både i fylker som i sin helhet tilfredsstiller befolkningstetthetskriteriet, og i fylker som ikke tilfredsstiller kriteriet, men som nå «swappes» inn i virkeområdet. De nye kommunene som inkluderes, er i dag i sone D i det distriktspolitiske virkeområdet. Sone D er som kjent ikke godkjent for direkte bedriftsstøtte under distriktsrettede ordninger.
I tillegg til regelverkets formelle kriterier har Kommunal- og regionaldepartementet lagt vekt på en rekke faglige kriterier i vurderingen av hvilke områder som skulle inkluderes i det utvidede virkeområdet. Som et innspill i dette arbeidet laget Transportøkonomisk institutt og NIBR på oppdrag av departementet en rapport om hvordan det distriktspolitiske virkeområdet kan avgrenses.
I rapporten har Transportøkonomisk institutt/NIBR gått gjennom og vurdert et bredt sett av kriterier og statistiske data knyttet til geografi, befolkning, næring, sysselsetting, utdanning og inntekt, og på bakgrunn av dette laget en kommuneindeks, som vi kaller distriktsindeksen. Indeksen kan ses som et kvantitativt uttrykk for behovet for regionalstøtte.
En modifisert versjon av TØI/NIBRs distriktsindeks har vært en del av grunnlaget for avgrensingen av virkeområdet. Kommunal- og regionaldepartementet har ført videre prinsippet om å vurdere kommuner i forhold til større regioner de er en naturlig del av. Revisjonen er således basert dels på kvantitative vurderinger, dels på skjønn.
Regjeringa vil i forbindelse med notifikasjonen av de enkelte distriktsrettede ordningene komme tilbake til spørsmålet om en eventuell geografisk differensiering. Dette kan først skje når kartet, som er det ytre rammeverket, er på plass. En viss geografisk differensiering av tillatt støtteintensitet er fortsatt aktuell når det gjelder f.eks. distriktspolitiske lån og tilskudd gjennom Innovasjon Norge, samt fordelingen av distriktsrettede budsjettmidler over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. Regjeringa vil avklare dette i god tid før årsskiftet.
Det har vært tett kontakt mellom Norge og ESA i disse sakene, både med hensyn til notifikasjonen av differensiert arbeidsgiveravgift og det distriktspolitiske virkeområdet for investeringsstøtte.
Formålet med dialogen med ESA har vært aktivt å påvirke tolkningen av regelverket og kartlegge handlingsrommet før oversendelse til ESA. Hvis ESA ikke kan akseptere notifikasjonene eller er i tvil om de kan godkjenne dem, vil de åpne formell undersøkelsesprosedyre. Da vil det kunne ta vesentlig lengre tid, og det vil trolig gå langt inn i 2007 før eventuell godkjennelse foreligger.
Det har blitt gjennomført en rekke møter både på administrativt og politisk nivå med ESA. Rett før EU-kommisjonen vedtok retningslinjene i fjor, møtte finansministeren og jeg både ansvarlig kommissær i EU-kommisjonen og den daværende presidenten i ESA. I vår har det bl.a. vært avholdt tre fysiske møter på politisk nivå og fem møter på administrativt nivå med ESA. I tillegg har det vært hyppig kontakt pr. telefon mellom presidenten i ESA og Regjeringa.
ESA og Norge har drøftet foreløpige utkast til notifikasjoner. Gjennom denne dialogen har Norge aktivt søkt å påvirke ESAs tolkning av regelverket. Det har vært en krevende dialog. ESA har stilt tydelige krav, samtidig er det viktig å understreke at vi har fått gjennomslag for viktige deler av vår argumentasjon.
ESA har opplyst at de ikke har kapasitet til å behandle mange notifikasjoner samtidig, og notifikasjonene av differensiert arbeidsgiveravgift og det generelle distriktspolitiske virkeområdet har førsteprioritet. De notifikasjonene Norge i dag har sendt ESA, har vi tro på at ESA vil godkjenne i tide til at ordningen kan tre i kraft fra 1. januar 2007. Disse notifikasjonene er, som sagt, lovet prioritet fra ESAs side.
I stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken som skal legges fram fredag 16. juni, vil både notifikasjonene og innretningen på de kompensatoriske tiltakene omtales. Forslaget til ny ordning med differensiert arbeidsgiveravgift og kompenserende tiltak legges fram i statsbudsjettet for 2007. Dette avhenger imidlertid av at notifikasjonene er godkjent av ESA før statsbudsjettet legges fram, men det regner vi med.
Regjeringa har jobbet hardt for å gjeninnføre den differensierte arbeidsgiveravgiften og, som eneste landet i EØS, utvide det distriktspolitiske virkeområdet. Dette er en arbeidsseier og et langt steg framover for norsk distriktspolitikk. Det har gitt resultater å drive en aktiv Europa-politikk.
Presidenten: Under henvisning til forretningsordens § 34 a vil presidenten nå foreslå at det gis mulighet for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe, og eventuelt et avsluttende innlegg fra statsråd Kristin Halvorsen.
– Det anses vedtatt.
Dag Terje Andersen (A) [10:38:24]: I Soria Moria-erklæringen står det en helt konkret setning som sier at Regjeringen vil
«gjeninnføre ordningen med geografisk differensiert arbeidsgiveravgift».
Etter redegjørelsene som er gitt av de to statsrådene, kan vi hake av enda et punkt i Soria Mora-erklæringen og skrive i margen: Gjennomført! Det er gledelig, og spesielt gledelig fordi det er en gjeninnføring av kanskje det viktigste og mest effektive distriktspolitiske virkemidlet vi har, og derfor er de resultater som er oppnådd gjennom konsultasjoner med ESA, en seier for en aktiv distriktspolitikk.
Det er gledelig, ikke minst fordi det er en konklusjon etter flere år med usikkerhet, og fordi Regjeringen har fått stor grad av gjennomslag for sine tolkninger av regelverket, ikke minst ved at alle kommuner i sonene 5, 4 og 3 – utenom Bodø og Tromsø, som ble nevnt spesielt, som fremdeles vil ha redusert arbeidsgiveravgift – nå kommer inn i ordningen. Jeg tror jeg vil tillate meg å si at begrepet «mindre, tilgrensende områder» har vært tolket romslig i våre forhandlinger, og det er imponerende at man i så stor grad har fått gjennomslag for en slik romslig tolkning.
Jeg vil spesielt understreke det gledelige i at ordningen nå blir mer næringsnøytral enn den har vært tidligere, altså at flere bransjer omfattes av ordningen enn det som var tilfellet tidligere. La meg da spesielt nevne transportsektoren, for det er nettopp med utgangspunkt i lange avstander og ekstra kostnader til transport at vi har slåss for disse virkemidlene.
Nettopp på grunn av at ordningene er gode, blir det nesten enda verre for dem som ikke har kommet inn igjen i det nye virkemiddelområdet. Derfor blir de kompensatoriske tiltakene så viktige. Det ble nevnt av statsrådene at alle som var inne i 2003-ordningen, og som er utenfor nå, fremdeles vil kunne nyte godt av ordningen med såkalt bagatellmessig støtte, altså fribeløpsordningen, og at det vil omfatte kanskje 60 pst. av næringslivet, av antall arbeidsplasser, og stort sett bedrifter med opptil 30 årsverk. Når vi i tillegg vet at kommuner blir kompensert over skjønnsmidlene, og at vi fremdeles vil bruke næringspolitiske regionale utviklingsmidler, så vil ordningen føre til at de inntektene vi får fordi noen avgifter ikke blir redusert, i sin helhet brukes til kompensatoriske tiltak, at den altså er provenynøytral.
Det er dessuten veldig gledelig at det virkeområdet som gjelder de distriktspolitiske virkemidlene, nå faktisk ikke bare kan opprettholdes, men utvides med 24 kommuner – at 27,5 pst. av befolkningen blir omfattet av det – og at det da gjelder tidligere sone D-kommuner, som nå kan bruke aktive virkemidler, noe som ikke har vært mulig gjennom det å være sone D-kommune.
Både i valgkampen og gjennom våre stadige møter med næringslivet rundt om i Norge var og er det ett felles krav som går igjen, og det er: forutsigbarhet i næringspolitikken. Et gledelig element i det som statsrådene nå har sagt, er at Regjeringen mener at disse ordningene skal gjelde så lenge som de er gjort gjeldende for EØS-området. Det gjelder både for avgiftsreduksjonene, for virkemiddelområdet for distriktspolitikk og for de kompensatoriske tiltakene. Det betyr at norsk næringsliv helt fram til 2013 nå vil vite hva som kommer til å være de næringspolitiske virkemidler innenfor det distriktspolitiske området. Derfor er det kanskje også et av de mest gledelige resultatene av den jobben som Regjeringen har gjort, nemlig at vi får på plass nok en brikke i Regjeringens arbeid, som sørger for at den totale næringspolitikken skal være mer forutsigbar enn det som har vært tilfellet inntil i dag. De ordningene vi diskuterer her, er et typisk eksempel på virkemidler som har vært uforutsigbare de siste årene, og hvor vi nå har fått forutsigbarheten på plass. Derved leverer vi også næringslivet mer forutsigbare rammevilkår, og det er jeg glad for.
Gjermund Hagesæter (FrP) [10:43:47]: Først vil eg takke for utgreiinga.
Innleiingsvis vil eg slå fast at Framstegspartiet er einig med både finansministeren og kommunal- og regionalministeren i at differensiert arbeidsgivaravgift slik ho var før 2004, både var ei treffsikker og ubyråkratisk ordning, som det var brei politisk einigheit om.
No gjekk dei raud-grøne partia veldig hardt ut i valkampen og lovde langt på veg å gjeninnføre den differensierte arbeidsgivaravgifta både geografisk og i forhold til satsstrukturen, slik den var før 2004.
Det er openbert at dette som det er blitt gjort greie for i dag, er eit steg i rett retning, men det er langt frå det sjumilssteget som regjeringspartia lovde i valkampen. Ein lovde då at dette skulle bli gjeninnført 100 pst., medan vi no får opplyst at det er 90 pst. oppfyllingsgrad i forhold til 2003.
Det er også ei rekkje andre problemstillingar som ligg inne i den ordninga som no blir gjeninnført, og som er problematiske, bl.a. at Tromsø og Bodø, som vi er blitt informerte om, vil få ei arbeidsgivaravgift på 7,9 pst., medan området omkring desse byane vil ha 5,1 pst. Det er også sjølvsagt inne her at ein oppfyllingsgrad på berre 90 pst. inneber at det også er fleire område som tidlegare hadde lågare arbeidsgivaravgift, som ikkje får den same avgifta som tidlegare. Så vidt eg forstår, er det også næringar som blir unnatekne. Korleis verknadene av desse svakheitene vil bli, vil sjølvsagt vise seg på litt lengre sikt, og det er vanskeleg å dra nokon konsekvensvurderingar frå talarstolen no.
Det er elles veldig interessant å konstatere at regjeringspartia no har innsett at betre rammevilkår og lågare skattar og avgifter er eit godt verkemiddel for å sikre sysselsetjing og verdiskaping i distrikta. Det er sjølvsagt Framstegspartiet einig i. Vi meiner også at det resonnementet og den argumentasjonen også gjeld for resten av landet. Lågare skattar og avgifter og betre rammevilkår vil sikre betre verdiskaping, og det vil også tryggje arbeidsplassane.
Når det gjeld kostnadene ved denne omlegginga, er det ikkje sagt så veldig mykje om det. Det blir framstilt her som om nokon kjem vesentleg betre ut, og at ingen kjem dårlegare ut. Kommunal- og regionalministeren prøvde å antyde at dette skulle gjerast innanfor ei provenynøytral ramme. No er det vel heldigvis slik at dei fleste i denne salen – kanskje ikkje alle, men dei fleste – forstår at dersom nokon skal komme betre ut, og ingen skal komme dårlegare ut, må dette nødvendigvis koste pengar. Kven som skal finansiere dette, har vi ikkje fått noko svar på. Eg har tidlegare stilt spørsmål til finansministeren om kven som skal finansiere dei forskjellige tiltaka. Det eg har fått til svar, er at det er det dei rike som skal finansiere. Slik er det vel i dette tilfellet også. Antakeleg er det ikkje dei rike som bur i distrikta, men andre rike. Eg veit ikkje korleis ein har tenkt å leggje opp dette, men dersom nokon skal komme betre ut og ingen dårlegare, må dette på ein eller annan måte finansierast, iallfall dersom ein skal tilbake til skattenivået frå 2004.
Framstegspartiet er ikkje redd for desse kostnadene. Vi meiner at skatte- og avgiftslette er ei god investering, eit godt verkemiddel for å sikre verdiskaping. Derfor burde dette vere unødvendig å dekkje inn frå andre område.
Til slutt vil eg berre summere opp og seie at dette er eit steg i rett retning. Det er ikkje langt nok, iallfall ikkje så langt som regjeringspartia lovde i valkampen. Det har også ein del svakheiter og konsekvensar som openbert er problematiske, og etter kvart vil det bli avdekt kor problematiske dei er.
Bent Høie (H) [10:48:47]: Det har lenge vært bred politisk enighet om at den differensierte arbeidsgiveravgiften er det mest treffsikre regionalpolitiske virkemiddelet for å opprettholde bosetting og sysselsetting i distriktene. Derfor har det vært en felles målsetting å få aksept for et regelverk som vil gi grunnlag for en ordning med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift, som i størst mulig grad kan omfatte det området som ordningen tidligere omfattet, og som i størst mulig grad vil være på samme nivå.
Vi synes derfor at det er bra at en lang prosess har ført fram til dagens resultat. Dette er svært viktig for store deler av Distrikts-Norge. Arbeidsplasser og verdiskaping er en forutsetning for bosetting i hele landet. Gjennom redusert arbeidsgiveravgift kan noen av ulempene, bl.a. avstand til markedene, kompenseres.
Arbeidet med å bygge allianser og påvirke EU-kommisjonen startet allerede med Bondevik II-regjeringen i 2002–2003. Jeg er glad for at Regjeringen i dag klarer å være ærlige om denne prosessen i redegjørelsene og viser til at hovedprinsippene lå klare før Stoltenberg II-regjeringen overtok. Vi har i de siste månedene sett en tendens til det motsatte, spesielt statsministerens artikkel i Dagens Næringsliv lørdag 3. juni, der hans tidsregning startet med at finansministeren og kommunalministeren reiste til Brussel én uke før kommisjonen tok den endelige beslutningen. Hvis de to statsrådene ærlig mener at de forandret kommisjonens standpunkt i dette møtet, bør møtet med en så dynamisk og åpen organisasjon umiddelbart ha ført til at de to har endret standpunkt i EU-saken.
Det er grunn til å ha forståelse for at denne regjeringen tørster etter seier, men når statsministeren skriver at dette resultatet er en stor seier for den sittende regjeringen, er det på høyde med at den svenske landslagssjefen er fornøyd med lørdagens 0–0 mot Trinidad og Tobago.
Som EØS-ekspert sier Paal Frisvold i Nationen fredag den 9. juni:
«Hvis noen på norsk side fortjener heder, er det den forrige regjeringen, som var aktiv overfor EU-kommisjonen i forkant av at regelverket ble utformet.»
Høyre mener at dagens redegjørelser burde ha kommet for en måned siden. Når vi nå kjenner resultatet, innebærer det at Stortinget, og dermed de berørte samfunnene, ikke har fått være med i de avveiningene som førte fram til dagens kart og dagens system. Innenfor de retningslinjene som ble lagt fra EU, har det vært avveininger i Regjeringen, bl.a. i forhold til hva som skal vektlegges i distriktsindeksen. Vi mener at det er et slag mot den åpenhetslinjen som Regjeringen varslet ved sin tiltredelse, at ikke denne diskusjonen ble tatt i Stortinget før saken ble sluttført. Dette dreier seg faktisk om helt vesentlige rammebetingelser for enkelte lokalsamfunn. Hvilke prioriteringer og avveininger som førte fram til hvem som ble valgt, er derfor veldig viktig. Slike spørsmål burde Regjeringen ha drøftet med Stortinget i plenum – åpent – før de endelige beslutningene ble fattet. Men i dag er det absolutt grunn til å være enige om at denne seieren først og fremst er en seier for de distriktene som igjen får en god og virkningsfull ordning. Dette er en felles politisk seier for et samlet politisk Norge, som har stått på og bak den samme målsettingen, som vi er overbevist om at også den sittende regjeringen har arbeidet hardt for å oppnå.
Karin Andersen (SV) [10:52:43]: Først vil jeg benytte anledningen til å gratulere Regjeringen med arbeidsseieren. Vi som har jobbet med dette temaet i Stortinget i mange år, vet at den løsningen som blir presentert i dag, ikke var noen selvfølge. Derfor føler jeg etter det siste innlegget nå litt behov for å bidra til historiebeskrivelsen i denne saken.
Da dommen falt i mai 1999, og EU-domstolen dømte den differensierte arbeidsgiveravgiften ulovlig som regionalstøtte, var det bare ett parti som mente at Regjeringen her burde sette i gang et arbeid for å finne ordninger som kunne kompensere, eller overbevise EU om at dette var et system vi måtte beholde. Det partiet trenger jeg kanskje ikke å nevne navnet på.
I tillegg, etter at situasjonen ble erkjent av alle og man skjønte at Regjeringen måtte i gang med et vesentlig arbeid på begge områder, både for å overbevise ESA og EU om at støtteregimet vi hadde i Norge, var et godt regime, og for å finne alternative løsninger der det eventuelt ikke var mulig å gjeninnføre det, har det vært en svært lang prosess. Noen av oss har deltatt i den, og det er vel lov å si at det fra deler av Stortinget har vært utført et betydelig press på den forrige regjeringen når det gjaldt både omfanget av det som skulle gjøres, og de enkelte deler av støtteordningen som den forrige regjeringen ikke var særlig interessert i å gjøre så svært mye for å få videreført. Så fra SVs side må vi si at vi ser en stor forskjell på den aktivitet og den vektlegging som denne regjeringen har hatt på begge områdene. Det er svært gledelig at hele regimets volum er gjeninnført, dvs. 90 pst. av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift, og den manglende 10 pst. er en videreføring av noen av de kompensatoriske ordningene som også den forrige regjeringen var med på å innføre.
Det har selvfølgelig vært et stort arbeid å tilpasse tolkningen av det nye støtteregimet i EU til norske behov og norsk virkelighet. For jeg har også behov for å si at vi i Norge selvfølgelig må erkjenne de behovene som finnes i EU-landene, for å ha et regime som passer til de utfordringene som er i deres område. I det området er det slik at kriterier som går på fattigdom og på økonomisk underutvikling, er svært mye viktigere enn i store deler av Norge, som har de geografiske utfordringene, med befolkningsnedgang og lav befolkningstetthet som sine største distriktspolitiske utfordringer.
Jeg er svært glad for at denne regjeringen har sett på at det er mulig å lage et nytt støttekart, som har frigjort seg noe fra det støttekartet som den forrige regjeringen – jeg får vel si – ikke så noen særlige muligheter til å forandre på. Det har vært nødvendig, for slik som Norge er innrettet, er det et slags Fjell-Norge, særlig i Sør-Norge, som har utfordringer som er minst på linje med det som man kan se i de nordlige landsdeler. Derfor er det svært gledelig at Regjeringen har greid å få på plass et geografisk støtteområde som passer mye bedre til de faktiske distriktspolitiske utfordringene som vi har i Norge, enn det det i en periode lå an til skulle bli mulig.
Så til dette med å videreføre ordningen med bagatellmessig støtte for noen bedrifter. Det er vi glad for at man har fått gjennomslag for. I tillegg til det vil jeg si at i mange av de områdene som har fått regionalpolitiske midler som kompensasjon, har deler av næringslivet også vært svært fornøyd med måten dette har virket på. Så jeg ser ingen grunn til å være deprimert, eller misfornøyd med at deler av landet får videreført den ordningen. Tvert imot kunne en styrking av de ordningene ha gode distriktspolitiske og næringspolitiske virkninger i landet.
Bjørg Tørresdal (KrF) [10:58:09]: Differensiert arbeidsgiveravgift er det beste og mest treffsikre regionalpolitiske virkemiddelet vi har for å opprettholde bosetting og sysselsetting i distriktene. Så det var med tungt hjerte vi var nødt til å legge det bort for to og et halvt år siden. Under Samarbeidsregjeringen arbeidet vi aktivt for å prøve å påvirke EU til å endre regelverket. Alle muligheter ble benyttet: skriftlige innspill til kommisjonen og muntlig i møter både på politisk og administrativt nivå. Den forrige og den nåværende regjering har hatt som målsetting å få aksept for et regelverk som må gi grunnlag for en ordning med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift som kan omfatte Nord-Norge, deler av Nord-Trøndelag og deler av Sør-Norge.
Ordningen må ta mest mulig utgangspunkt i det som er situasjonen i Norge, og som på en best mulig måte sikrer distriktspolitikken framover.
Norge fikk under regjeringen Bondevik II i stor grad gjennomslag for vår argumentasjon i EU-kommisjonen. Det er gledelig at EU nå har endret sitt distriktsrettede virkemiddelregelverk slik at det er mulig å gjeninnføre ordningen.
Denne regjeringen har gjort en god jobb for å få gjennomslag for Norges interesser. Det er ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved Regjeringens innsats i sitt arbeid overfor ESA for at regelverket skal tolkes så lempelig som mulig med hensyn til geografisk virkeområde, næringsunntak, satsstruktur osv. Regjeringen har oppnådd mye, selv om vi hadde håpet at det skulle blitt enda bedre. Og kanskje er det slik at de nåværende statsråder antakelig har erfart at det ikke bare er å knipse med fingrene, og så gjør EU og ESA som vi vil. Det hørtes litt mer lettvint ut den gang de var i opposisjon.
Differensiert arbeidsgiveravgift er et viktig distriktspolitisk virkemiddel.
Saken er derfor av helt avgjørende betydning for våre muligheter til å legge til rette for verdiskaping i hele landet. Verdiskaping er en forutsetning for bosetting, lokalsamfunn med optimisme og positiv utvikling. Det er ingen tvil om at det er det beste virkemiddelet for de kommunene som nå får ordningen tilbake. Men vi vet også at en rekke kommuner kommer til å stå utenfor ordningen. For disse kommunene er det viktig at kompensasjonsordningen fortsetter og letter problemene.
Regjeringen varsler at gjeninnføringen av differensiert arbeidsgiveravgift skal være provenynøytral, at alle områder som ikke får gjeninnført ordningen som gjaldt ut 2003, vil bli kompensert, og videre at hoveddelen av de ordningene som gjelder i dag som alternativ til differensiert arbeidsgiveravgift, vil bli videreført. Videre har Regjeringen varslet at dette blir nærmere omtalt i den kommende stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken og i statsbudsjettet. Kristelig Folkeparti mener at Regjeringen må være enda mer konkret. Alle de kommuner som eventuelt ikke får gjeninnført differensiert arbeidsgiveravgift, må kompenseres fullt ut. Statsråd Haga sa: de kommunene som Regjeringen mener burde ha fått gjeninnført. Jeg håper at det er å forstå slik at det er alle de som hadde det før. Det nikker statsråden til, og det er bra.
Vi må unngå at kommuner kommer dårligere ut i forhold til kompensasjonsordningene. Regjeringen varsler at hoveddelen av ordningene som gjelder i dag som et alternativ til differensiert arbeidsgiveravgift, vil bli videreført. Statsrådene Halvorsen og Haga har redegjort for ordningene i dag, og det er bra at fribeløpsordningen eller bagatellmessig støtte videreføres i de kommunene som faller utenfor en ny ordning. Videre er det veldig bra at den særskilte ordningen for landbruks-, skogs- og fiskerisektorene videreføres i disse kommunene, og det er bra at de offentlige arbeidsplassene kompenseres. Vi vil også peke på at det er like viktig at en fortsetter med de næringslivsstyrte utviklingsmidlene i de kommunene som nå faller utenfor. Det har vist seg å være et vellykket alternativ til differensiert arbeidsgiveravgift i kommuner som f.eks. Sauda.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:02:38]: Dette er ein stor dag for alle som er opptekne av ein offensiv distrikts- og regionalpolitikk. Det er ei tydeleg fjør i hatten for to engasjerte og løysingsorienterte statsrådar. Det er eit solid eksempel på at det nyttar å føra ein aktiv dialog med Brussel.
Eit samla storting har vore einige om at den differensierte arbeidsgivaravgifta er det beste distriktspolitiske verkemiddelet vi har. Då Bondevik II varsla bortfall frå 1. januar 2004 som følgje av påtale frå ESA, var reaksjonane sterke. Både ute i landet og i Stortinget etterlyste mange ei meir offensiv haldning til kompensatoriske tiltak. Ein fekk ein periode ei kjensle av at Landsdelsutvalet og DA-nettverket var atskillig meir aktive overfor Brussel – førte ein annan og tydelegare dialog med ESA enn den norske regjering. Difor er det rett å minna om at det vart teke eit initiativ i Stortinget hausten 2003, i fyrste omgang frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet – Framstegspartiet slutta seg til. Det resulterte i at det var eit samrøystes storting som gav eit oppdrag til dåverande regjering om å gå ein ny runde i Brussel. Det framgår både av budsjettinnstillinga til finanskomiteen og til kommunalkomiteen kor viktig det var med fullstendig og varig kompensasjon, kor viktig det var med bransjevise unntak og òg med eit eige verkemiddelutval for å sjå på handlingsrommet, og i tillegg eit meir aktivt arbeid overfor EU-systemet.
Mitt råd til Bent Høie i høve til det han sa, vil faktisk vera å lesa referatet frå EØS-utvalet så seint som den 26. april i 2005, for det er no frigitt. Det viser at dåverande regjering skreiv brev, det viser at det var eit engasjement, men det viser faktisk så seint at Regjeringa hadde som minimumsmål å få endring for dei fire nordlegaste fylka, og at ein faktisk på det tidspunktet var usikre på om ein fekk Nord-Trøndelag med innanfor ordninga. Slik sett er det resultatet som i dag blir presentert, ekstra bra. 90 pst. gjeninnføring i høve til 2004 må vera klårt i overkant av det svært mange hadde venta på førehand.
Det er ingen grunn til å tru at ikkje alt er prøvt for å få den prosenten endå høgare. Det er ingen grunn til å dvela noko særleg meir ved fortida. Det som vi no alle saman skal gleda oss over, er at vi får eit opplegg som ligg fast frå 2007 til 2013, med den føreseielegheita som det betyr både for næringsliv og for kommunar.
Det er spesielt at medan ein så seint som i april diskuterte om tilstøytande område gjaldt Nord-Trøndelag, så blir det i dag presentert eit kart der tilstøytande område går heilt ned til Kvitsøy og Utsira og Evje og Hornnes i Setesdal.
Regjeringa presenterte ein strategi som var i tre punkt – området for differensiert arbeidsgivaravgift så stort som mogleg, kompensatoriske tiltak så omfattande som mogleg, og eit heilskapleg opplegg. Eg trur at dette, slik det no ser ut, blir så absolutt svært positivt motteke. Det gjer òg at 24 nye kommunar kjem inn på kartet for dei distriktspolitiske verkemidla. Det betyr større nasjonal handlefridom for distriktspolitikken, og det betyr ein god start for den stortingsmeldinga som skal diskuterast til hausten.
Eg merka meg at dei kompensatoriske tiltaka skal utarbeidast i nær tilknyting til det næringslivet dei vedrører. Det trur eg er veldig viktig, ikkje minst fordi det allereie er laga gode modellar i mange regionar på det feltet, med dei erfaringane som dei har trekt så langt.
Lars Sponheim (V) [11:08:05]: Det hadde vært fristende å kommentere det siste innlegget. Varmen de siste dagene kan ha vært vel hard med hukommelsen til representanten Meltveit Kleppa, men noen av oss husker tilbake til valgkampen og de kommuner hun da reiste rundt i. Det får måles opp mot det kartet som blir servert på nettet om ikke så lenge, håper jeg. Jeg har ventet under hele debatten på om det ikke snart foreligger der. Det gjør det altså ikke ennå.
La meg først ta det perspektivet på dette at kampen om å tiltrekke seg arbeidskraft kanskje er en av de mest samfunnsendrende prosesser som nå skjer i vårt samfunn. Det foregår en knallhard kamp for bedrifter, for næringer og for regioner om å skaffe seg arbeidskraft. Det er hoveddynamikken som gjør at vi nå, når norsk økonomi går for fullt, også opplever det sterkeste presset på utkantene noensinne. Tar vi våre sterkeste regioner, som langs vestlandskysten og her i Oslo-området, ser vi hvordan de tiltrekker seg arbeidskraft fra utkantene. Det har ikke minst sammenheng med at utkantene har næringer som ikke har den samme betalingsevne som næringer i de sentrale strøk. Det er det dette egentlig handler om. Dette er et viktig, men kanskje ikke så veldig stort bidrag for å prøve å kompensere noe av det, som vil gjøre det levelig for næringer i utkantene med mindre betalingsevne for arbeidskraft enn i sentrale strøk.
Det kunne vært fristende å være litt polemisk med Regjeringen når vi hører – etter et halvt år – i denne sal hvordan ordene «mer næringsnøytral» har blitt honnørord i regjeringspartienes munn i denne debatten. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal heller ikke gjøre et poeng av at finansminister og kommunalminister nå har stappet en velbrukt hammer ned i det nyervervede smykkeskrinet til næringsministeren. Det kan godt være han trenger det der.
Men jeg skal stoppe opp og dvele ved det som er litt av poenget, at det er en omlegging av den næringspolitiske innretning av dette nye virkemidlet, som ikke har blitt rørt i denne debatten, nemlig at nå følger man bedriftene der de er lokalisert, og ikke arbeidskraften der den måtte reise og ta med seg en lav arbeidsgiveravgift til en ny arbeidsplass. Jeg tror det er grunnleggende bra. Det styrker bedriftene i utkantene. Det gjør i og for seg ikke arbeidskraften fra utkantene mer konkurransedyktig når man reiser inn til byene. Det er ikke det vi primært er ute etter heller. Men det kan faktisk tiltrekke seg en del arbeidskraft utenfra, f.eks. fra Oslo, at man reiser til Hammerfest eller andre steder for å ta seg spennende og flott arbeid. Så jeg tror totalt sett det er bra.
Det viktigste med det som nå skjer, er at Nord-Norge som helhet får et kraftfullt virkemiddel. Hovedjobben vi har i distriktspolitikken, er å sørge for at Nord-Norge klarer å være med i konkurransen om arbeidskraft. Det er det viktigste i det som skjer nå, og det synes jeg er tilfredsstillende. Så tror jeg heller vi bare får registrere det som en liten parentes at Tromsø og Bodø skal leve med et lite regionalt eksperiment med en litt høyere arbeidsgiveravgift. Det kan få noen små utslag med litt rariteter, men jeg tror ikke det betyr noe for det som er det grunnleggende, å gjøre Nord-Norge konkurransedyktig i kampen om arbeidskraft.
Så er det Sør-Norge og kartet for Sør-Norge, som sikkert kommer til å bli diskutert. Ingen bør gjøre opp status på om dette er bra eller ikke bra før man ser kartet, for det vil nok oppleves som betydelig urettferdig. Og politikken er urettferdig ved at man henger seg fast i det som er urettferdig, og ikke alt som er oppnådd. 90 pst.-samfunnet – via presidenten til Karin Andersen – er det mange som har argumentert sterkt mot, men nå er det satt ganske eklatant i system her at det er 10 pst. som kommer til å oppleve dette som dypt urettferdig, og det vil de nok ha grunn til når vi ser kartet. Da er plutselig fram og tilbake ikke like langt, det er bare nesten like langt.
Hva er så politikken i dette nå? For nå prøver man å si: Hvem har æren, hvem har vært flinkest, osv.? Jeg tror finansministeren sa det kloke: Jeg tror ikke vi skal rippe opp i dette. For jeg tror det er ganske jamt fordelt urent trav i den debatten som har vært så langt. Jeg synes Regjeringen har gjort en bra jobb. Jeg har ikke kunnskapsgrunnlag når det gjelder Regjeringens indre liv og jobbing, for å kunne si noe annet enn at det som kan gjøres, har Regjeringen gjort. Så ærlig skal jeg være. Men da bør det heller ikke lyves om hva den forrige regjering gjorde, og f.eks. at EUs politikk er dramatisk endret. Da Soria Moria-erklæringen ble skrevet, visste man at den politikken var endret. Så vi får snakke sant om det som er rammene. Men jeg tror Regjeringen har gjort det som kan gjøres når man ønsker å få mest mulig differensiert arbeidsgiveravgift. Så vil vi da få noen problemer og debatter rundt funksjonelle økonomiske regioner, som det heter, hvor «dagpendling binder regionen sammen», som kommunalministeren sa.
Hvor står distriktspolitikken etter dette? Ja, vi er nesten tilbake til der vi en gang var, med et virkemiddel som åpenbart sentraliserte Norge i betydelig grad. Så nå må ikke dette bli et hvileskjær. Vi trenger nye og kraftfulle virkemidler, hvor man tenker nytt, og som legges oppå den politikken som nå etableres, og vi kan stille forventninger til den kommende distriktsmelding om at noe slikt skal komme. Jeg tror det er nødvendig å rette en helt spesiell oppmerksomhet mot de kommunene som nå faller utenfor, som ligger i såkalte vekstkraftige arbeidsregioner, men som likevel ønsker å skaffe flere arbeidsplasser til sin egen kommune for å slippe arbeidere på langpendling. Det blir en viktig hovedutfordring, og det er kanskje det vi bør rette oppmerksomheten mot framover. For mange av dem er ikke dette løst.
Statsråd Kristin Halvorsen [11:13:42]: La meg starte der representanten Sponheim slapp: Det vi nå får innført, er 90 pst. av de avgiftslettene som vi hadde gjennom differensiert arbeidsgiveravgift. De resterende 10 pst. skal kompenseres gjennom andre tiltak til de kommunene som nå faller bort. Så vi har sikret oss 90 pst. av avgiftslettelsene, men vi har sikret oss 100 pst. i forhold til hvor mye penger som skal gå til denne typen ordninger.
Bare for å si litt om hva slags størrelsesorden det er vi snakker om her, er det slik at den differensierte arbeidsgiveravgiften, slik den var i 2003 – hvis vi regner om det til 2007-kroner – innebærer 9,9 milliarder kr i distriktsvirkemidler. Det gjelder både offentlig og privat sektor. Privat sektor får 6 milliarder kr av dette i fordel, og offentlig sektor 3,9. Vi snakker altså om et stort og omfattende distriktspolitisk virkemiddel som har vært effektivt – det er utrolig lite administrasjonskostnader – og målrettet i forhold til det det dreier seg om, nemlig sysselsetting og bosetting i områder som har lav befolkningstetthet, og som er preget av fraflytting. Det er den ordningen som vi nå kan gjennomføre 100 pst. når det gjelder pengene, 90 pst. når det gjelder avgiftsbiten av det.
Så til et poeng som Fremskrittspartiet tok opp, nemlig at dette beviser at skatte- og avgiftslette er alfa og omega. Nei, det gjør ikke det. Det beviser at differensieringen, nemlig at man kan ha ulike satser ut fra nettopp det som dreier seg om befolkningstetthet og næringssvake områder, er det som har vært med på å utgjøre distriktspolitikken i dette, ikke skatte- og avgiftsletten i seg selv.
Så er det dette som dreier seg om næringsnøytralitet i ordningen. Ja, det er jammen kjempeviktig, for å ha ulike ordninger for ulike næringer i forbindelse med differensiert arbeidsgiveravgift er vanskelig å håndtere. Det lager de rareste avgrensninger, så det er meget bra at man har klart å utvide ordningen til å gjelde for flere næringer. Men vi har en utfordring når det gjelder skipsbyggingsindustrien, for det er ikke avklart hva slags ordninger som kan gjelde videre framover med hensyn til den. Men vi skal passe på det helt til mål.
Det beste tegnet på at vi nå har gjort en god jobb, og har kommet i mål med en veldig bra ordning for distriktspolitikken, er at temaet for dagens debatt i Stortinget ikke er å prøve å fordele skyld for en ordning som ble dårlig, men å prøve å fordele æren for en ordning som ble bra. Her er det så mange som ønsker å påberope seg farskapet for dette, og så mange mødre som står klar til å ta æren for dette produktet vi nå har klart å få fram, og det er det beste tegnet på at her har det vært gjort en god jobb. På et tidspunkt var det noen som hadde gitt opp. Det trenger vi ikke å bruke tid på i dag. Nå har vi fått på plass en ordning. Vi fordeler gjerne æren for den innsatsen som er gjort, og vi har stått på for å få på plass noe som er bra.
I spørsmålet om hvordan Stortinget skulle vært orientert og inkludert i denne prosessen, kommer vi gjerne tilbake til hvordan vi skal jobbe med EØS-saker framover, og i forbindelse med at Stortinget får saker om denne. Men kommunal- og regionalministeren og jeg har vært i EØS-utvalget og orientert om hva som var situasjonen på det tidspunktet da vi stod foran sluttspurten, den 15. mai. Etter det har vi gått en runde, som ikke kan sies å være å konsultere Stortinget, med de parlamentariske lederne, med mye større detaljeringsgrad i forhold til kart, kommuner og fram og tilbake. Det gir reelt sett en mye større påvirkning i sluttspurten foran forhandlinger enn en høring i åpen sal ville gitt, for vi står jo i dragkamper om prinsipper og om enkeltområder som det er vanskelig å drive med i en slags plenumsdebatt. Vi tar gjerne diskusjonen om hvordan vi kan gjøre dette bedre framover, for vi ønsker mest mulig åpenhet rundt dette, men når man er i en forhandlingssituasjon overfor ESA, er det krevende å klare både å oppnå best mulig resultater og å inkludere mest mulig underveis.
Med dette vil jeg gjerne avslutte denne debatten, og gratulere Stortinget, Regjeringen og særlig Distrikts-Norge med at vi har fått gjeninnført differensiert arbeidsgiveravgift i Norge – et meget viktig distriktspolitisk virkemiddel.
Presidenten: Debatten om de to redegjørelsene er avsluttet.
På bakgrunn av debatten kunne presidenten være fristet til å foreslå at vi alle gleder oss, også over at det er blitt bevist at det går an å påvirke Den europeiske union, (munterhet i salen) men ser seg nødt til å foreslå et noe mer nøytralt vedtak, nemlig at de to redegjørelsene vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.