Statsråd Trond Giske [12:48:28]: Jeg viser til mitt brev til Stortinget av 16. januar i år og takker for muligheten til å redegjøre for håndteringen av statens eierskap i Telenor i forbindelse med A-pressens salg av aksjer i TV 2. Telenor, der staten er aksjonær med 54 pst., er en betydelig aksjonær i A-pressen.

Det statlige eierskapet i norsk næringsliv er omfattende, og staten forvalter store verdier på vegne av fellesskapet. Av hensyn til statens investeringer, selskapene og medaksjonærer er det viktig at staten forvalter sitt eierskap på en profesjonell måte. Det er full overensstemmelse mellom dette og den ambisjon regjeringen har om å være en aktiv eier som ønsker å bidra til selskapenes industrielle og økonomiske utvikling.

Statens rammer og prinsipper for den statlige eierskapspolitikken har ligget fast gjennom vekslende regjeringer siden eierskapsprinsippene ble etablert i 2002. Disse prinsippene ligger også til grunn for den nåværende regjeringens eierskapsutøvelse og ble senest formidlet til Stortinget i den nye eierskapsmeldingen, som jeg la fram våren 2011.

Den statlige eierskapspolitikken skal utøves i henhold til rolledelingen mellom selskapets aksjonærer, styre og ledelse, slik det framgår av selskapslovgivningen, og innenfor rammen av allment anerkjente prinsipper for eierstyring og selskapsledelse.

Dette innebærer at staten i selskaper med forretningsmessige mål utøver eiermakt gjennom generalforsamlingen, med respekt for rolledelingen i selskapslovgivningen. Det legale rammeverket her er bl.a. allmennaksjeloven, og særlig § 5-1, hvor det framgår at aksjeeierne utøver den øverste myndighet i selskapet gjennom generalforsamlingen, og aksjeloven/allmennaksjeloven § 6-12, som innebærer at forvaltningen av selskapet hører innunder styret og daglig leder.

En konsekvens av dette er at statsråden ikke har vedtaksmyndighet i selskapet utenfor generalforsamlingen, jf. statens eierstyringsprinsipp nr. 3 «eierbeslutninger og vedtak skal foregå på generalforsamling». Videre har staten tradisjonelt vært varsom med å instruere selskapene på generalforsamling i enkeltsaker, ettersom det kan undergrave rolle- og ansvarsdelingen og kan ha sider mot det konstitusjonelle ansvaret og mot mulig erstatningsansvar overfor tredjeparter. I deleide selskaper er det i tillegg begrensninger av hensyn til de andre aksjeeierne og aksjelovens likhetsprinsipp, slik det framgår av aksjeloven/allmennaksjeloven § 5-21.

Innenfor disse rammene er regelmessige kontaktmøter med selskapets ledelse en sentral del av oppfølgingen av det statlige eierskapet. Slike kontaktmøter er vanlig også for mange av de private aksjonærene i selskapene. Normalt har departementet kvartalsvise møter med selskapene. Det framgår også av eierskapsmeldingen. I praksis vil slik kontakt mellom departementet og selskapet være en forutsetning for at departementet kan utøve eierrollen på en forsvarlig måte, og dette har vært praksis under vekslende regjeringer. Tema for slike møter kan bl.a. være den økonomiske utviklingen i selskapet, strategiske problemstillinger og samfunnsansvar.

I denne dialogen er det viktig med god informasjon. Selskapet bør selv sørge for å informere og involvere eierne i saker som det er grunn til å tro er viktige for eier. Dette følger av alminnelig praksis i norske selskaper. Det er selskapene som til enhver tid har mest informasjon om egne aktiviteter, og som derfor må utvise et skjønn rundt hvilke saker som det bør informeres om. Departementet blir jevnlig orientert om slike saker i selskapene.

Stortinget mener også at slik informasjon er viktig. I Innst. S. nr. 310 for 2008–2009 om statens rolle i transaksjonene mellom Aker og Aker Solutions uttaler en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité følgende:

«Komiteen mener saken illustrerer behovet for en tydeliggjøring av statens klare forventninger som eier med hensyn til omfanget av selskapsinformasjon av strategisk eller industriell karakter, hvordan staten skal informeres, hvem som plikter å informere, og tidspunktet for en slik informering.»

Departementet kan også på eget initiativ ta opp ulike forhold. Det framgår av eierskapsmeldingen at det i tillegg til ordinær eierdialog kan tas opp forhold som er av samfunnsmessig betydning i eierdialogen som staten har med selskapene, på lik linje med andre aksjonærer og andre interessenter for øvrig.

Videre framgår det:

«Rammene omkring eierstyring er således ikke til hinder for at staten som andre aksjonærer i møter tar opp forhold som selskapene bør vurdere i tilknytning til sin virksomhet og utvikling. De synspunkter staten gir uttrykk for i slike møter er å betrakte som innspill til selskapets administrasjon og styre. Styret har ansvar for å forvalte selskapets eierandeler til beste for alle aksjonærer, og må foreta de konkrete avveininger og beslutninger. Saker som krever tilslutning fra eierne må tas opp på generalforsamlingen, og få sin avgjørelse gjennom aksjonærdemokratiet på ordinær måte.»

Nærings- og handelsdepartementet har ved enkelte anledninger fått kritikk for eierskapsutøvelsen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, bl.a. med utgangspunkt i undersøkelser gjennomført av Riksrevisjonen. Et gjennomgangstema i denne kritikken har vært at departementet har vært for lite aktiv i sin dialog med selskapene.

I forbindelse med behandlingen av Riksrevisjonens undersøkelse av lederlønninger i selskaper med statlig eierandel våren 2011 var komiteen opptatt av hvorfor regjeringen som eier ikke hadde gjort nok for å bremse lederlønnsutviklingen i enkelte selskaper. For eksempel fikk jeg følgende spørsmål fra Høyres representant i komiteen, Per-Kristian Foss, vedrørende en konkret godtgjørelsesordning i Argentum:

«Ja, jeg stiller igjen spørsmålet: Hva har statsråden gjort i den eierdialog som har vært med Argentum hittil, for å sørge for å undersøke mulighetene for å bringe en avtale til opphør?»

Stortingets eget kontrollorgan, Riksrevisjonen, la tirsdag denne uken fram en gjennomgang av virksomheten i 2010. Også Riksrevisjonen mener departementet må være mer aktiv. Riksrevisjonen peker bl.a. på følgende:

«Statens eierskap skal utøves innenfor de rammene som følger av ansvarsdelingen mellom selskapenes eiere og styre. Innenfor disse rammene er aktivt eierskap en sentral forutsetning i regjeringens eierpolitikk.»

Videre uttaler Riksrevisjonen:

«Etter Riksrevisjonens oppfatning må staten som eier på denne bakgrunn benytte de virkemidler som er tilgjengelig for eierstyring, oppfølging og kontroll på en aktiv måte.»

Forventninger om at vi skal ha en dialog med selskapene reflekteres også i skriftlige spørsmål fra Stortinget. 29. november 2010 stilte Fremskrittspartiets nestleder i næringskomiteen, Harald T. Nesvik, meg følgende skriftlige spørsmål:

«Hva vil statsråden gjøre for å følge opp eierskapet i Uninor, herunder usikkerheten rundt investeringene i India, samt sikre situasjonen for småaksjonærene i Telenor ASA?»

Det er nettopp denne typen problemstillinger som kan være elementer i en eierdialog, samtidig som man er tydelig på at det er selskapenes styre og ledelse som har ansvaret for den forretningsmessige driften, herunder håndtering av denne typen problemstillinger.

Departementets rett til og ansvar for å gå inn i en aktiv eierdialog kommer klart til uttrykk i forbindelse med kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av den såkalte Aker-saken. I Innst. S. nr. 310 for 2008–2009, som nevnt, om statens rolle i transaksjoner mellom Aker og Aker Solutions uttaler en enstemmig komité følgende:

«Komiteen viser videre til at det under behandlingen av saken har fremkommet bred politisk enighet om at Aker-saken understreker behovet for et aktivt og bevisst eierskap fra statens side, jf. St.meld. nr. 13 (2006–2007) Et aktivt og langsiktig eierskap.»

Så står det videre:

«Komiteen vil videre understreke nødvendigheten av at staten som eier, på linje med andre industrielle eiere, deltar aktivt og tydelig med klare, velbegrunnede og selvstendige standpunkter knyttet til større strategiske industrielle disposisjoner i selskapet.»

Dette dokumenterer at god eierstyring innebærer en tydelig dialog med selskapet mellom generalforsamlingene, hvor vi, som komiteen sier, deltar aktivt og tydelig med klare, velbegrunnede og selvstendige standpunkter.

Så til den konkrete saken om salget av TV 2, og om dette er en sak som er av en slik art at det er riktig å bringe den inn i dialogen med selskapet.

Det er et overordnet mål med eierskapspolitikken å bidra til nasjonalt eierskap og virksomhet i Norge. I eierskapsmeldingen står det f.eks.:

«Regjeringen mener det er riktig og viktig at staten bidrar til næringsutvikling i Norge gjennom en betydelig og aktiv eierposisjon i norsk næringsliv.»

Og videre:

«Blant selskapene med statlig eierskap er flere ledende industriselskaper i Norge. Disse selskapene har en betydningsfull rolle i norsk industri og næringsliv. Det er viktig at disse selskapene bidrar til en god teknologiutvikling, til utviklingen av gode næringsklynger, knoppskyting og økt verdiskaping.»

Nasjonalt eierskap kan derfor være et viktig hensyn. Det vil derfor ikke være unormalt at salg av store norske bedrifter vil bli berørt i eierdialogen.

Slike problemstillinger tas også fra tid til annen opp av stortingsrepresentanter. 6. januar 2011 stilte Høyres Ivar Kristiansen meg et skriftlig spørsmål, hvor han spør:

«Hva vil statsråden foreta seg for å forhindre at selskapet Widerøe blir en del av et eventuelt SAS-salg, og hva gjøres av forberedelser for at Widerøe kan forbli et norsk selskap?»

Stortinget kan være trygg på at framtiden til Widerøe er en sak i eierdialogen med SAS.

Når det gjelder bedrifter som driver medievirksomhet, har Stortinget sluttet seg til de målene som er nedfelt i St.meld. nr. 30 for 2006–2007 Kringkasting i en digital fremtid. Der framgår det at et av de overordnede målene for mediepolitikken er å stimulere til norsk eierskap. TV 2 er Norges største private mediebedrift og var, altså inntil nylig, den eneste private kringkastingsbedrift av en viss størrelse med norsk eierskap.

Dette viser at et salg av TV 2 til en utenlandsk eier var et legitimt tema å ta opp med Telenor. Det betyr ikke at vi gjennom det statlige eierskapet kan eller skal instruere Telenor i selskapets forretningsmessige disposisjoner. Det vil være i strid med prinsippene for statlig eierskapsutøvelse.

Målet med statens eierskap i Telenor ligger fast, nemlig å bidra til nasjonal forankring av selskapet, at hovedkontorfunksjonene og sentrale forsknings- og utviklingsaktiviteter forblir i Norge og sikre en god industriell utvikling av selskapet. Selskapet skal drives på forretningsmessig grunnlag. Det er fullt mulig å ivareta disse målene samtidig som man har en dialog om viktigheten av norsk eierskap til TV 2.

Et salg av TV 2 har vært tema i dialogen med Telenor i lang tid, senest i møtet i juni. Betydningen av nasjonalt eierskap i TV 2 har vært understreket. På juni-møtet var ikke en konkret salgsprosess noe tema.

Jeg vil gå gjennom hovedelementene i dialogen de siste ukene.

Noen dager før jul fikk kulturministeren informasjon om at et TV 2-salg var på gang. På bakgrunn av dette ble Telenor innkalt til møte i Nærings- og handelsdepartementet 22. desember. Jeg viste til at det var uheldig om TV 2 selges ut av landet, samtidig som jeg var tydelig på at dette ikke er en eierbeslutning. Mulighetene for alternativ ble drøftet, og jeg sa at mulighetene for dette burde forfølges. Styreleder ga uttrykk for at dette ville bli fulgt opp.

Dagen etter hadde jeg en kort samtale med styreleder, med ønske om at departementet skulle holdes løpende orientert.

Den 29. desember hadde jeg en telefonsamtale med styreleder. I tillegg var det én telefon fra embetsverket uten at det materielle innholdet i TV 2-salget var tema.

De første dagene etter nyttår hadde departementet kontakt med styreleder, og vi forsto at saken hadde mye raskere framdrift enn vi var klar over. Vi startet arbeidet med et grunnlag for å kunne orientere videre om saken.

Den 5. januar hadde jeg en kort samtale med konsernsjefen som førte til at vi innkalte til et møte samme kveld for å få informasjon om prosessen. Fra Telenor møtte styreleder. Han fortalte at et TV 2-salg var nær ferdigforhandlet, og at de sannsynligvis ville komme i mål i løpet av helgen, med etterfølgende styrebehandling. Han fortalte at alternativ ikke hadde vist seg mulig å realisere.

På dette møtet ga jeg klart uttrykk for skuffelse over oppfølgingen av muligheten for alternativ. Det var på dette møtet styreleder oppfattet noe jeg sa på en slik måte at han spurte om dette kunne få konsekvenser for styret. Jeg svarte umiddelbart at slik var det ikke å forstå.

Lørdag 7. januar ble det sendt tekstmeldinger fra departementet til Telenors styreleder. Her gjentok vi ønsket om å søke muligheter for alternativ, og vi ba om å få informasjon om tidsløpet. Vi presiserte også at vi ikke ville instruere, men at vi ønsket å få tid til å orientere. Dette er offentliggjort i departementets pressemelding fra 13. januar.

Fredag og lørdag tok styreleder i Telenor kontakt med Statsministerens kontor med spørsmål om regjeringens syn. Statsministeren meddelte at dette er en sak styret i selskapet avgjør, som regjeringen derfor ikke tar standpunkt til, og at saken behandles av styret på normal måte.

Lørdag 7. januar vedtok styret i Telenor at de støttet et salg av TV 2, og søndag 8. januar vedtok A-pressens styre at TV 2 selges til Danmark.

I vår kommunikasjon med Telenor har det vært tydelig at det er styret som skal ta beslutninger. Samtidig har vi vært opptatt av at selskapet søker muligheter for alternativ som ivaretar en mulig nasjonal forankring av TV 2.

Vi har etter min oppfatning holdt oss til de rammer og prinsipper som Stortinget har sluttet seg til for utøvelsen av den statlige eierskapspolitikken. Vi har hatt klare, velbegrunnede og selvstendige synspunkter som vi har formidlet i eierdialogen med selskapet. Samtidig har vi etter mitt syn respektert rollefordelingen.

Likevel er det ting som kunne vært gjort annerledes. For det første ser jeg at formuleringen av én setning i den ene sms-en sendt lørdag var upresis. Samtidig kom det tydelig fram i samme sms at det ikke var aktuelt å instruere styret.

Jeg ser også at vi ikke har ført dialogen i en god nok form. Det er jeg lei for.

Jeg mener at vi ikke har utøvd utilbørlig press. Samtidig tar jeg til etterretning at Telenors styreleder opplever det annerledes. En dialog består av to parter, og disse kan ha ulik oppfatning av det som sies og gjøres. Vi har allerede hatt kontakt med Telenor om hvordan dialogen skal være i framtiden for å bidra til et godt og tillitsfullt samarbeid.

Presidenten: Da vil presidenten, i henhold til Stortingets forretningsorden § 34 a annet ledd, foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde begrenset til innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt et avsluttende innlegg fra statsråden.

– Det anses vedtatt.

Terje Aasland (A) [13:04:59]: Jeg vil takke næringsministeren for en grundig redegjørelse, som etter mitt syn er klargjørende i forhold til statsrådens håndtering av Telenor knyttet til A-pressens salg av TV 2.

Statsråden har understreket prinsippene for statens eierstyring, med den fastlagte ansvarsfordelingen mellom styre og eier som et bærende element. Det er viktig å presisere at staten har utformet egne hovedprinsipper for godt eierskap som retter seg mot alle statlige selskaper. Disse prinsippene er i tråd med allment aksepterte eierstyringsprinsipper, som bl.a. omhandler vesentlige forhold som likebehandling av aksjonærer, åpenhet, uavhengighet, styresammensetning og styrets rolle. Det slås også der fast at eierbeslutninger og vedtak skal foregå i generalforsamling.

Da den nye eierskapsmeldingen ble behandlet i Stortinget i juni i fjor, sto dette helt sentralt. Både meldingen og komiteens innstilling vektlegger at regjeringen skal føre en aktiv eierskapspolitikk, der det formuleres klare forventninger til styrene.

Som statsråden nå har framhevet i sin redegjørelse, er det innenfor disse prinsippene anledning for næringsministeren som angjeldende statsråd for eierutøvelsen, å ta opp forhold som selskapet bør vurdere. Det er også fra Stortingets side lagt til grunn at man gjennom sin eierutøvelse sørger for å holde seg tilstrekkelig godt orientert, og tar opp forhold som det er relevant at selskapene vurderer i tilknytning til selskapets virksomhet og utvikling.

Selv om det på mange måter er forskjell på staten og andre eiere, er det ingen forskjell på dette punktet. Dette dreier seg ikke om å instruere selskapet, men om å gi uttrykk for eiersynspunkter som innspill til styrets behandling, hvorpå styrets oppgave er å ivareta selskapet og alle selskapets aksjonærer.

Begrunnelsen for å ta opp denne konkrete saken med Telenor er det nå redegjort for, noe som viser, etter mitt skjønn, at det var legitimt og relevant for næringsministeren å ta opp saken.

Som statsråden viste til, har Stortinget i flere sammenhenger tatt opp forhold der de mener man burde være mer aktive i forhold til eierskapsutøvelsen. Dette gjelder bl.a. forholdet til lederlønninger. Stortinget har en rekke ganger understreket statsrådens ansvar for å gå inn i en aktiv eierdialog med selskapene, bl.a. for å holde seg tilstrekkelig informert om forhold som er nødvendige for å forvalte det statlige eierskapet på en god måte og i tråd med Stortingets intensjoner.

I enkelte saker har opposisjonen vært kritisk og vist til at man har vært for passiv og unnlatt å innhente nødvendig informasjon fra selskapene. Blant annet har representanten Per-Kristian Foss fra denne talerstol tidligere sagt at han forutsetter at statsrådene følger med i timen, holder seg informert, stiller spørsmål og engasjerer seg.

I den forbindelse er det grunn til å bemerke at for å oppfylle Stortingets krav og fastlagte styringsprinsipper er det viktig at selskapenes styrer ivaretar sine forpliktelser om å holde eiere informert om viktige strategiske disposisjoner.

Jeg synes også det er viktig å merke seg det Stortingets eget organ, Riksrevisjonen, påpeker i rapporten som kom denne uken, om at det er rom for en mer aktiv oppfølging av statens eierpolitikk. Riksrevisjonen legger til grunn at det innenfor selskapslovgivningen og øvrige rammer som Stortinget har satt, er betydelige muligheter for en mer aktiv eierskapsutøvelse i flere av de statlige selskapene.

La meg avslutte med å si at fra Arbeiderpartiets side er vi fornøyd med redegjørelsen næringsministeren nå har gitt Stortinget. Vi mener at saken er tilstrekkelig belyst, og at statsråden har fulgt regjeringens egne prinsipper for eierskapsutøvelse og ivaretatt sitt ansvar for å skaffe seg informasjon, likeledes forholdt seg til de rammer som er fastsatt av Stortinget. Jeg registrerer at statsråden erkjenner at enkelte ting kunne vært gjort annerledes i forhold til kommunikasjonen med Telenor. Jeg er enig i dette.

Redegjørelsen underbygger etter vårt syn at statsråden ikke har hatt til hensikt å instruere selskapet i saken om salg av TV 2.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:09:46]: Først av alt vil jeg få lov til å takke statsråden for at han kom til Stortinget og redegjorde, etter initiativ tatt av opposisjonen. Det er svært viktig at man får klarlagt alle fakta i en sak som er så viktig i forbindelse med utøvelsen av statens eierskap.

Staten er en veldig stor aktør. Det er ikke bare Handels- og næringsdepartementet som har ansvar for eierskap i regjeringen. Det er også en rekke andre selskaper fordelt på andre departementer – vi snakker om ti–elleve departementer med ansvar for forskjellige selskaper. Derfor var det viktig da statsråden la fram Meld. St. 13 for 2010–2011, Aktivt eierskap. I den forbindelse var undertegnede saksordfører og førte førsteutkastet til komiteens merknader i pennen. Det er helt klart at det er forskjellige innfallsportaler til hvordan et aktivt, statlig eierskap skal være, men meg bekjent er det ingen som har kritisert statsråden for at han har et engasjert og aktivt forhold til eierskapet i diverse selskaper. Det kritikken har vært rettet mot, er måten man har gjort det på. Det er klart at når man ser nivået på det som har blitt utført, kommer selvfølgelig spørsmålene: Har dette vært utøvelse av et aktivt eierskap til beste for alle aksjonærer i selskapet? Eller er det vi har sett, et forsøk på utilbørlig press overfor et av landets desidert største og viktigste selskap?

Statsråden viste selv til flere sitater fra Meld. St. 13, og det har jeg også tenkt å gjøre. Regjeringen skriver følgende knyttet til kategori 1–3-selskaper, som Telenor er en del av:

«Eierforvaltningen av selskapene i kategori 1–3 har som ett av hovedformålene å maksimere verdien av statens aksjer og å bidra til en god industriell utvikling av selskapene. I tillegg har det statlige eierskapet i noen av disse selskapene andre hovedmål, som eksempelvis nasjonal forankring av hovedkontor eller andre spesifikt definerte mål.»

Dette er man ikke uenig i, men det er klart at når man har fulgt saken og den tidslinjen vi her har sett, reises det en rekke problemstillinger. Hvordan klarte man å skape den store usikkerheten overfor selskapets styre, som var så stor at Roar Flåthen, LO-lederen, måtte ringe statsministeren for å høre hva som var regjeringens politikk?

Statsråd Giske har prøvd å gi en forklaring på en del av det som har skjedd i saken, men redegjørelsen bar også preg av en rekke saker der man faktisk ikke tar kritikken av det som har framkommet, inn over seg. Var det fornuftig å sende disse sms-ene? Blant annet kom den ene sms-en til styret rett før en styrebehandling. Eieren av 54 pst. av aksjene i selskapet sier at han hver gang han har sagt at han er uenig i selskapets valg, har presisert at det selvfølgelig er opp til styret. Men gjennom ens opptreden sender en også et annet signal. Når det i tillegg står i en sms at man ønsker å få saken drøftet i regjeringen, er spørsmålet: Er det også statsministerens oppfatning? Hadde man vurdert om denne saken skulle til regjeringen eller til regjeringens underutvalg? Når statsråden sier at han er engasjert og finner det naturlig å utøve sitt aktive eierskap – han henviser også til flere eksempler – må man stille spørsmålet: Var det behov for alle disse telefonsamtalene som fant sted i romjulen og rett over jul? Var det tilstrekkelig å ha det ene møtet? I tillegg har vi flere ganger sett statsråden i media i forbindelse med denne saken, der han nok en gang har presisert: Vi kan ikke gripe inn, men vi er uenige. Dette gikk så langt at vi så en pressekonferanse knyttet til styret i Telenor. Denne måten kan vi ikke drive eierskap på. Vi kan ikke ha dette forholdet mellom et så stort børsnotert selskap og dets største eier.

Jeg føler heller ikke at alt er kommet fram i saken. På bakgrunn av dette ber jeg om at denne saken sendes over til kontroll- og konstitusjonskomiteen, slik at alle parter kan bli hørt. I dag har vi hørt statsrådens versjon. Jeg tror det er opptil flere som ønsker å høre både Telenors og andres versjon. Så jeg håper at saken sendes over til kontroll- og konstitusjonskomiteen for behandling.

Svein Flåtten (H) [13:15:10]: I forvaltningen av de store verdiene som den norske stat eier gjennom sine selskaper, er det nødvendig å være helt pinlig korrekt i utøvelsen av eierskapet. Da må det ikke skapes usikkerhet, slik som det er gjort i denne saken – gjennom medieoppslag, statsrådens egne uttalelser og ikke minst forsøkene på å fremstille seg vekselvis som ansvarlig statsråd og vekselvis som borger med oppfatninger om nasjonalt eierskap.

Usikkerheten om styringsprinsippene ble ytterligere eskalert gjennom det vi fikk vite av styreformannen i hans pressekonferanse. For Høyre synes det helt klart at eierskapsprinsippene ikke har vært fulgt i dette tilfellet. Kontakten staten skal ha med selskapet, er nøye beskrevet i eierskapsmeldingen – jeg går ikke nærmere inn på det, det har statsråden selv gitt godt uttrykk for.

Men det som er nødvendig, er at markedene, Stortinget og omverdenen må vite når statsråden er representant for regjeringen, og når han er mer privatpraktiserende på utvalgte områder. Det er egentlig det saken gjelder. Vi kan ikke ha en usikkerhet og en uforutsigbarhet om så sterke, finansielt viktige selskaper. Vi må styre etter faste kriterier, ikke etter innfallsmetoder. En adhocstyring kan bli negativt for selskapet, for investorenes tillit, for verdiene i markedet og ikke minst – etter det vi har sett av kontakten med styret – for å rekruttere gode, kompetente styrerepresentanter som ønsker å mene noe på egen hånd etter den jobben de har fått.

I redegjørelsen fra statsråden og i oppfølgingen fra komiteens leder har man skjøvet Stortinget, kontroll- og konstitusjonskomiteen og Riksrevisjonen foran seg i et forsøk på å late som om dette har vært et ønske fra Stortinget. Det har det slett ikke. Statsråden snakker om «et aktivt og bevisst eierskap fra statens side» i Aker-saken. Ja, det har kontroll- og konstitusjonskomiteen sagt noe om. Men problemet i denne saken er: Hvem er staten? Er det statsråden, når han sender sms-er til styreformannen, eller er det statsministeren som er staten? Det er det som er problemet for opposisjonen i dette tilfellet. Det har hele veien vært gjort et forsøk på nærmest å forkle seg som representant for regjeringen, mens det var egne meninger det ble gitt uttrykk for. Dette har Statsministerens kontor på forespørsel fra styreleder karakterisert som misvisende, og jeg har ikke hørt at statsråden har tilbakevist det i dag.

Dette blir også underlig: I en debatt på NRK 11. januar sa statsråden: Vi er enige om disse prinsippene, og dem har vi også fulgt i denne saken. Det er ingen uenighet mellom meg og statsministeren.

Jeg har vanskelig for å forstå hvordan statsråden kunne si dette, når han veldig godt visste at det motsatte var tilfellet.

I denne prosessen har vi fått kunnskap om og innsikt i at statsråden forsøkte å presse en erfaren styreleder, med lang erfaring fra politikk og næringsliv, til å gå inn på andre styringsprinsipper enn dem som gjelder. Heldigvis for selskapet – og også for staten – hadde styrelederen LO-sjefen og statsministeren som våpendragere og beskyttere av de retningslinjer for eierskapsstyring som Stortinget har trukket opp. Det spørsmålet man stiller seg i neste runde, er: Har noe tilsvarende skjedd, eller kan noe tilsvarende skje i andre tilfeller? Det er den typen eierskapsstyring man ikke kan ha. Nå forstår jeg på statsråden at heller ikke han kanskje synes dette var 100 pst., men det går mer på detaljer i dette.

Jeg tror at den usikkerhet som er skapt i denne saken, kan komme til å prege forvaltningen fremover, det vil prege den ageringen som styrerepresentanter gjør i statens selskaper. Nettopp derfor er det viktig at vi har tatt opp saken her. Jeg mener også at den kan få en fortsettelse, hvor man går inn på prinsippene i dette og får fastslått for omverdenen at det som til nå har vært gjeldende, fortsatt skal være gjeldende, uansett hvordan man håndterer det.

Alf Egil Holmelid (SV) [13:20:33]: Eg vil takke statsråden for ein grundig og nøktern gjennomgang av denne saka. Den har rydda vekk grunnlaget for spekulasjonar om kva som har skjedd. Den har også vist at næringsministeren har handtert denne saka med basis i dei prinsippa som gjeld for statleg eigarskap.

For eit halvt år sidan behandla vi stortingsmeldinga om statleg eigarskap, og det var brei semje i Stortinget om hovudtrekka i meldinga. Eit sentralt element i meldinga er prinsippet om ein aktiv statleg eigarskap. Det er omtalt mange stader i meldinga. Vi finn bl.a. følgjande:

«Rammene omkring eierstyring er ikke til hinder for at staten, som andre aksjonærer, i møter tar opp forhold som selskapene bør vurdere i tilknytning til sin virksomhet og utvikling. De synspunkter staten gir uttrykk for i slike møter, er å betrakte som innspill til selskapets administrasjon og styre.»

Det er nettopp dette næringsministeren har gjort. Han har gitt uttrykk for synspunkt overfor styret, samtidig som han har sagt at det ikkje er nokon instruksjon.

SV er oppteke av at vi skal ha ein aktiv statleg eigarskap. Vi som disponerer fellesskapen sine ressursar, har eit stort ansvar for å følgje med på at desse ressursane blir forvalta på ein god måte. Derfor ser SV positivt på at regjeringa utøver ein aktiv eigarskap innafor dei rammene som gjeld. Vi oppfattar at det er det ministeren har gjort i denne saka.

SV og dei andre regjeringspartia er opptekne av nasjonal forankring av nøkkelbedrifter. Det går fram av eigarskapsmeldinga, som fekk brei støtte i Stortinget. Ønsket om nasjonal forankring gjeld ikkje minst mediebedrifter som TV 2. Mediebedrifter har eit formål utover det kommersielle. Dei er viktige for den demokratiske samtalen i det offentlege rom og for formidling av vår kultur.

Det er naturleg at slike synspunkt blir formidla til leiinga i Telenor, slik at dei kan vurdere om desse omsyna kan foreinast med dei forretningsmessige interessene til selskapet.

Regjeringa blir ofte kritisert for å vere for lite aktiv som eigar. Sist skjedde det for nokre dagar sidan, då Riksrevisjonen, som er Stortinget sitt eige organ, la fram si innstilling. Her blei regjeringa kritisert for at ho har utøvd for passiv eigarskap. Det viser kor viktig det er å følgje opp eigarskapsmeldinga sine prinsipp om ein aktiv eigarskap.

Som fleire har vore inne på før her i dag, behandla kontroll- og konstitusjonskomiteen i 2009 forholdet mellom Aker og Aker Solutions. Då uttalte ein samla komité følgjande:

«Komiteen vil videre understreke nødvendigheten av at staten som eier, på linje med andre industrielle eiere, deltar aktivt og tydelig med klare, velbegrunnede og selvstendige standpunkter knyttet til større strategiske industrielle disposisjoner i selskapet.»

Salet av TV 2 er etter vår vurdering ein større strategisk disposisjon. Eit samla storting har sagt ifrå om at regjeringa skal delta aktivt og tydeleg i slike saker, altså i større strategiske disposisjonar.

Aktiv eigarskap er ein berebjelke i eigarskapspolitikken til SV og til den raud-grøne regjeringa, slik det går fram av eigarskapsmeldinga. Gjennomgangen her i dag viser at næringsministeren har følgt opp desse prinsippa i arbeidet og i kommunikasjonen med Telenor.

Irene Lange Nordahl (Sp) [13:24:31]: Jeg vil starte med å takke statsråden for redegjørelsen, der han på en god og grundig måte redegjør for både statens eierskapspolitikk og dialogen departementet hadde med Telenor. Her framhevet statsråden viktigheten av at staten forvalter sitt eierskap på en profesjonell måte, av hensyn til statens investeringer, selskapene og medaksjonærer.

Senterpartiet er enig i at staten skal utøve et aktivt eierskap, og dette ble også slått fast under behandlingen av eierskapsmeldingen i fjor.

I eierskapsmeldingen, kap. 3.4, som omhandler «Kontakten med selskapene», og som Stortinget har sluttet seg til, står det:

«Rammene omkring eierstyring er ikke til hinder for at staten, som andre aksjonærer, i møter tar opp forhold som selskapene bør vurdere i tilknytning til sin virksomhet og utvikling. De synspunkter staten gir uttrykk for i slike møter, er å betrakte som innspill til selskapets administrasjon og styre. Styret har ansvar for å forvalte selskapet til beste for alle aksjonærer og må foreta de konkrete avveininger og beslutninger.»

I tråd med eierskapsmeldingen mener jeg derfor det er naturlig at det er regelmessige kontaktmøter med selskapets ledelse – som en sentral del av oppfølgingen av det statlige eierskapet. Fra Senterpartiets side mener vi at statsråd Giske her har gjort jobben sin. Han både kan og skal gjøre sitt syn klart for selskapet, noe som også er gjort. Det er også slik at det er Stortinget som definerer rammene for eierskapspolitikken, og regjeringen som utøver eierskapspolitikken innenfor disse rammene. Statsråd Giske har opptrådt innenfor de rammene Stortinget har vedtatt.

Hvem som eier norske medier, er et spørsmål som opptar den rød-grønne regjeringen. Samtidig har statsråden hele tiden vært svært nøye med å uttrykke at dette er beslutninger som styrene selv må fatte.

Generelt vil jeg fra Senterpartiets side framheve at det etter vår oppfatning er viktig at staten skal være en aktiv eier i viktige norske selskaper. Gjennom eierskapet skal staten bidra til god og stabil utvikling av næringslivet i landet. Staten forvalter store verdier på vegne av samfunnet. Det medfører ansvar for å utøve eierskapet på en best mulig måte.

I Meld. St. 13 for 2010–2011, om aktivt eierskap, som ble behandlet i Stortinget i fjor, framgår forventninger og krav til de selskapene staten eier enten helt eller delvis. Dette er en god modell, og denne modellen er valgt for å kommunisere hva Stortinget legger vekt på overfor regjeringen, som er den som reelt sett utøver eierskapet.

De rød-grønne partiene mener at det statlige eierskapet er viktig i et større næringspolitisk perspektiv, ved at et betydelig statlig eierskap bidrar til utviklingen av et konkurransekraftig og bærekraftig norsk næringsliv. Dette knytter seg både til at det er viktig å sikre nasjonal forankring av viktige nøkkelbedrifter, og til at de statlige selskapene er store og viktige aktører innenfor forskning, innovasjon og kompetanseutvikling, og dermed bidrar til å drive teknologiutviklingen framover.

Det er slik at det er regjeringen og Stortinget som definerer eierskapspolitikken. Statsråd Giske har i saken som han har redegjort for i dag, opptrådt innenfor statens rammer og prinsipper for den statlige eierskapspolitikken.

Jeg vil takke statsråden for å ha avholdt en god og ryddig redegjørelse både om statens eierskapspolitikk og dialogen departementet hadde med Telenor.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [13:28:25]: Kristelig Folkeparti ønsker et aktivt og profesjonelt statlig eierskap. Uten aktivt eierskap har det ingen hensikt å ha staten som eier, og uten profesjonalitet har ikke statlig eierskap legitimitet. Problemet med regjeringens eierskapsutøvelse er som regel at den er passiv. I denne saken har regjeringen vært aktiv, men uprofesjonell i prosessen.

Det er helt naturlig for en eier å ha meninger om viktige strategiske veivalg og aktivt arbeide for sitt syn. Problemet her er at regjeringen ikke har vært enig med seg selv. Statsministeren har ment én ting, næringsministeren en annen. Statsministeren har snakket direkte med Telenor, uten å gå via næringsministeren, og næringsministeren har ønsket å påvirke, men blir oppfattet som truende.

I sum har dette skapt usikkerhet om salget av vår fremste kommersielle TV-kanal. Det er skapt uklarhet om statens eierskap i Telenor, et selskap med en markedsverdi på over 150 mrd. kr. Denne uryddigheten er alvorlig. Ansvaret må deles av næringsministeren og statsministeren.

Denne saken viser med all tydelighet at regjeringens eierskapspolitikk ikke er konsekvent. Den aktiviteten næringsministeren har lagt for dagen i denne saken, er påfallende, sammenlignet med den passiviteten han normalt utviser. Dette illustreres godt i gårsdagens utgave av Dagens Næringsliv. Her vises det til at statsråden har vært passiv hver gang Kristelig Folkeparti har bedt ham gripe inn, enten for å trekke Statoil ut av klimaskadelig oljesand eller forhindre at Telenor, sammen med russiske Altimo, etablerte et felles selskap i skatteparadiset Bermuda.

I oljesandsaken sa statsråden at det er

«i strid med god eierskapsforvaltning å gå inn i en slik sak».

Han fortsatte:

«Vi mener det er et forretningsmessig spørsmål. Vi kommer til å få ganske uoversiktlige og uoverstigelige utfordringer hvis vi skal gå inn på den type ganske detaljerte investeringsstrategier.»

Regjeringen ønsket heller ikke å forhindre at Telenor etablerte et selskap i skatteparadiset Bermuda. Jeg tillater meg igjen å sitere statsråden:

«Jeg må i forvaltningen av statens aksjer i store aksjeselskaper med internasjonal virksomhet legge til grunn at den forretningsmessige forvaltningen av selskapet tilligger selskapets styre og ledelse.»

De siste dagene har med andre ord bekreftet følgende:

Punkt 1: Regjeringen har en uforutsigbar og til tider uryddig eierskapspolitikk som veksler mellom et overveiende passivt og et unntaksvis aktivt eierskap.

Punkt 2: Å stanse klimaskadelig oljesandproduksjon eller å hindre etableringer i skatteparadiser er ikke viktig nok for regjeringen til å reagere.

Dette sier mye om regjeringens prioriteringer.

Så til slutt: På bakgrunn av det som er kommet fram i denne saken, ser vi i Kristelig Folkeparti at det er naturlig å sende redegjørelsen til kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Borghild Tenden (V) [13:32:30]: Jeg takker for redegjørelsen, og for at statsråden kom så raskt til Stortinget. Det er bra at han tok en smule selvkritikk på kommunikasjonsformen, for jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at statsråden har et ekte engasjement for å beholde 50 pst. av eierskapet til TV 2 i Norge. I motsetning til sin forgjenger har han fornuft nok til ikke ukritisk å stille statlige penger til disposisjon når det trues med å flagge ut noe. Hvilket eierskap som er best for TV 2, er imidlertid i beste fall en sidediskusjon i forbindelse med statsrådens redegjørelse i dag – noe jeg skal komme tilbake til i slutten av dette innlegget.

Det som er problematisk i denne saken, er at statsråden har opptrådt som en privatpraktiserende eier i Telenor, på vegne av det norske folk. Han opptrer åpenbart ikke på vegne av regjeringen, som gjentatte ganger både muntlig og per sms har vært krystallklar på at den overlater beslutningen om salg av TV 2 via A-pressen til Telenors styre. Slik skal også eierskapsforvaltningen av Telenor være, ut fra de vedtak og prinsipper som Stortinget har fastsatt.

Forbyr så dette statsråden å ha noen mening om salget? Selvfølgelig ikke. Men det hadde åpenbart vært en fordel om statsråden fremførte regjeringens syn, ikke sitt eget, høyst private, og at han fremførte sitt syn i andre former – ikke via skjulte trusler og tekstmeldinger med innhold som i beste fall var villedende.

Det andre som er problematisk, er den inkonsekvente politikken som føres. Jeg skal ikke gjenta forrige taler – om oljesandprosjektet og Bermuda. Det ble grundig nok redegjort for i hennes innlegg, men statsråden og de rød-grønne politikerne mener det er riktig å gripe inn overfor Telenor for å forhindre salg av TV 2 via A-pressen. Det merkelige er også at presset utøves mot Telenor – som er et selskap med en rekke minoritetseiere som statsråden må ta hensyn til – og ikke mot den andre hovedeieren i A-pressen, LO, som statsråden stadig vekk har både formelle og uformelle møter med, og som jo fungerer «utmerket» og er selve grunnlaget for den nordiske modellen, som vi stadig hører her i denne sal.

Denne saken viser at den rød-grønne eierskapspolitikken ikke er bygget på prinsipper eller politisk overbevisning, men på tilfeldigheter og private preferanser. Dette skaper usikkerhet hos private minoritetsaksjonærer som vurderer å investere i Telenor og andre selskaper hvor staten er en dominerende aktør. Resultatet blir fort at verdien av selskaper blir redusert på grunn av «spill, spetakkel, omkamp og alt det tøvet», som ifølge Jens Stoltenberg var hele hovedbegrunnelsen for en flertallsregjering. Dessuten er statsrådens opptreden i direkte motstrid til regjeringens egen eierskapsmelding og Stortingets påfølgende vedtak. Her står det svart på hvitt på side 27. Hadde jeg hatt tid, skulle jeg ha sitert det – men det kan alle lese seg fram til – for det er kanskje det som er det mest alvorlige i denne saken: Statsråden har åpenbart har brutt med Stortingets retningslinjer for eierskapsstyring.

Til slutt til selve eierskapet i TV 2. Er det åpenbart at det beste for TV 2 og norske borgere er at eierskapet i TV 2 er 50 pst. dansk, heller enn at det er 100 pst. dansk? For Venstre er dette en rimelig irrelevant problemstilling. Egmont burde vært en drømmeeier, sett med rød-grønne øyne. Det er et selskap med en stolt historie, med et svært godt økonomisk fundament, det er preget av nøkternhet og langsiktighet, og det er et selskap som bruker flere titalls millioner kroner til veldedig virksomhet, spesielt rettet mot vanskeligstilte barn og unge.

Salget av TV 2 til Egmont er etter Venstres syn en av de minst kontroversielle selskapstransaksjonene som har funnet sted den senere tid. Det er derfor underlig at deler av regjering og storting har gjort nettopp dette til en sak, og dermed torpedert troverdigheten når det gjelder utøvelse av det statlige eierskapet.

Så på lik linje med Kristelig Folkeparti støtter Venstre forslaget om å sende denne saken videre til kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Statsråd Trond Giske [13:37:27]: For det første synes jeg runden har vært avklarende med hensyn til at prinsippene for statlig eierskap gir anledning til å ta opp saker i en eierdialog med selskapene. Her er det – og det får vi innrømme – ulike syn mellom partiene. Noen mener at man skal holde seg til generalforsamlingen, og andre mener at man skal gå svært aktivt til verks i den eierdialogen.

Men særlig Venstre og Kristelig Folkeparti har jo ment at vi skal gå mye lenger. I en debatt 9. juni 2011 sa Dagfinn Høybråten:

«Vi må styre Statoil mer. Jeg vet det er kontroversielt, og vi har en lang norsk tradisjon på at man ikke blander seg inn i forretningsmessige beslutninger, men jeg mener vi er nødt til å se på dette en gang til.»

Borghild Tenden sa i en debatt 18. februar 2010:

«Når det norske folk gjennom den norske stat sitter som eier i en bedrift, ja, da må vi også ta ansvar for at driften i selskapet er samstemt med vår egen samvittighet, og vi må også ta stilling til hvilken type virksomhet vi synes er akseptabel ut fra et samfunnsansvarsperspektiv.»

Så langt går ikke vi. Og i spørsmålet om oljesand svarte jeg til Stortinget at vi kommer til å få

«ganske uoversiktlige og uoverstigelige utfordringer hvis vi skal gå inn på den type ganske detaljerte investeringsstrategier. Det finnes også andre områder hvor CO₂-utslipp er store, og hvor man kan stille spørsmål ved om det er riktig eller galt å gå inn (…)».

Dette illustrerer bare at det er ikke om det er riktig å gå inn, som er spørsmålet, og diskutere saker med selskapene, men det er hvor store de er, hvor detaljerte de er, og hvor viktige de er.

Jeg føler også at det er godt etablert at nasjonalt eierskap er et legitimt mål. Det er en sak der det er viktig å ha en dialog med selskapene, og TV 2-salg er en legitim sak å ta opp med Telenor.

Jeg reagerer litt på dette med privatpraktiserende. Dette er altså etablerte standpunkt i Stortinget som man har sluttet seg til i ulike sammenhenger, og altså spesifikt i kringkastingsmeldingen, hvor det ble uttrykt et eget mål om at det er viktig med nasjonalt eierskap. TV 2 var det eneste store kringkastingsselskapet som var norskeid, så hvis ikke det målet gjaldt TV 2, vet jeg ikke helt hvem det da gjaldt. Nå er det ingen av de store tv-kanalene som er norskeid. Det målet er ikke oppfylt. Så det er ikke noe privatpraktiserende, dette er et uttrykk for Stortingets politikk i de dokumenter som er relevante.

Så har jeg jo også i min innledning sagt at dialogen ikke har vært god nok. Det er helt sikkert også mitt ansvar. Det får vi lære av og gå videre på, og jeg er sikker på at vi skal bygge et godt og tillitsfullt samarbeid med Telenor.

Jeg har også sagt at den omtalte sms-en er upresis. Det er ikke mye å få gjort med det – men det er den. Samtidig står det veldig klart i den samme sms-en at vi ikke skal «instruere», og at jeg ønsker å orientere videre. Jeg synes det er så oppklarende som jeg kan få gjort det. Det er det som er virkeligheten. Det kunne vært bedre, det tar jeg også selvkritikk for. Det er det å si om det.

Så er det spørsmål om «utilbørlig press». Jeg har inntrykk av at et av argumentene er – jeg ser det også i pressen og fra opposisjonen – at det utilbørlige presset er omfanget av kontakten mellom departementet og Telenor. Nå har jeg prøvd å redegjøre for hovedelementene i den kontakten. Jeg snakket altså med styreleder i Telenor én gang i romjula – jeg prøvde å få tak i ham noen flere ganger – men det var ikke noen samtale med materielt innhold i forhold til å snakke om TV 2. Det var én samtale. Så hadde min departementsråd en kontakt uten at det var noen diskusjon materielt om TV 2-salget.

Det er mulig at det er mye, men jeg føler at det å ha en tett dialog også om prosess og å vite hva som skjer, også for å kunne orientere om saken, er en legitim oppgave for en eierminister. Det er altså sånn at det statsministeren og jeg begge er helt enige om, og som jeg kommuniserer til selskapet, er at dette er selskapets ansvar, det er styret som beslutter, men vi kan komme med våre begrunnelser, sånn som jeg har gjort som eierminister.

Så får vi lære av dialogen, bygge tillit og kontakt med Telenor på et godt vis, senke skuldrene og prøve å bidra til en litt lavere temperatur og en god eierskapsdialog i tiden framover.

Presidenten: Dermed er debatten om redegjørelsen avsluttet.

Etter presidentens vurdering ville en naturlig videre behandling av saken være at redegjørelsen vedlegges protokollen, altså at den behandles i tråd med forretningsordenens § 34 a punkt d.

Så oppfatter presidenten det slik at representanten Harald T. Nesvik antydet et forslag om at nærings- og handelsministerens redegjørelse sendes til kontroll- og konstitusjonskomiteen. I den grad vi da skal oppfatte det som et forslag, vil det bli tatt opp til votering – det var ment som et konkret forslag.

Da har presidenten registrert at Kristelig Folkeparti og Venstre har gitt uttrykk for at de støtter forslaget fra Harald T. Nesvik – bare så vi nå kommer gjennom en slags stemmeforklaring.

Så har representanten Helga Pedersen bedt om ordet.

Helga Pedersen (A) [13:43:42]: Jeg vil gjerne få gi en stemmeforklaring til forslaget om oversendelse til kontroll- og konstitusjonskomiteen.

På vegne av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil jeg gi uttrykk for at det er vår klare oppfatning at statsrådens redegjørelse både er oppklarende og fyllestgjørende. Realitetene i saken er grundig gjennomgått. Det som var av uklarheter på forhånd, er også ryddet opp i gjennom redegjørelsen og statsrådens svar etter debatten. Næringsministeren har også erkjent at enkelte ting kunne vært håndtert annerledes.

Da mener jeg det åpenbare spørsmålet er: Hva i alle dager er det nå som skal kontrolleres? Det er ingen saklig begrunnelse for å bruke Stortingets kontrollfunksjon på denne måten. Jeg ser ingen annen årsak til dette forslaget enn at opposisjonen ønsker å holde saken politisk varm. Det ønsker selvfølgelig ikke posisjonspartiene å støtte, og derfor ønsker vi at saken vedlegges protokollen.

Presidenten: Representanten Erna Solberg har også bedt om ordet til stemmeforklaring.

Erna Solberg (H) [13:45:14]: Vi har hørt en redegjørelse hvor statsråden har klippet sitater fra bl.a. innstillinger. Det er ikke en oppklarende redegjørelse, det er en bortforklarende redegjørelse. Derfor mener vi det er nødvendig at Stortinget, på bakgrunn av denne redegjørelsen, på ny rydder opp i prinsippene for eierstyring og kontrollerer at man ikke nå lager ny politikk basert på en redegjørelse og et 5-minutters svar her, men at man tvert imot går grundig igjennom at det som er Stortingets instruks om eierstyring, faktisk følges. Det betyr at vi trenger en komitébehandling av dette, og derfor vil Høyre støtte forslaget fra Fremskrittspartiet om at redegjørelsen oversendes kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Presidenten: Dermed skulle vi ha avklart alle partiers preferanser i forhold til den kommende avstemning.