Stortinget - Møte tirsdag den 11. november 2014 kl. 10

Dato: 11.11.2014

Sak nr. 4 [11:48:05]

Redegjørelse av utenriksministeren og helse- og omsorgsministeren om smitteutbruddet av ebola i Vest-Afrika

Talere

Utenriksminister Børge Brende [11:48:39]: Takk for at vi har fått anledning til å redegjøre om ebola og den trusselen som denne epidemien utgjør ikke bare for Vest-Afrika, men også globalt.

For snart et år siden, den 6. desember 2013, døde en to år gammel gutt i landsbyen Meliandou i Guinea. Like etter døde moren, deretter søsteren og så bestemoren. Man antar nå at den to år gamle gutten var «patient zero». Det skulle likevel gå flere måneder før sykdomsutbruddet ble gjenkjent som det det var, nemlig ebola.

Vi kan ikke med sikkerhet si hvor mange som er blitt smittet eller har dødd av ebola siden den gang. Tallmaterialet er ufullstendig og usikkert. Trolig er det store mørketall, bl.a. fordi mange kvier seg for å oppsøke helsevesenet. Det så jeg selv da jeg var på besøk i Liberia og Sierra Leone. De siste tallene fra Verdens helseorganisasjon, WHO, tyder likevel på at minst 13 000 personer er blitt smittet, og at minst 4 960 har dødd av ebola.

Det er ikke bare det største ebolautbruddet noensinne. Det er allerede mange ganger større enn alle tidligere utbrudd til sammen – og det uten at vi tar høyde for mørketall.

Så langt er det registrert smittetilfeller i åtte land. De aller fleste tilfellene har vært i Liberia, Sierra Leone og Guinea. Felles for disse tre landene er at de mangler sterke statsstrukturer og velfungerende helsesystemer. Dette er også land som på forhånd slet med å etablere stabilitet, utvikling og demokrati etter mange år med politisk uro og borgerkrig.

Foruten Liberia, Sierra Leone og Guinea er det også registrert et lite antall tilfeller i Spania, USA, Mali, Nigeria og Senegal – og det tilfellet som vi er kjent med i vårt eget land. Et lite lysglimt her er at WHO i midten av oktober erklærte at utbruddene var over i både Nigeria og Senegal.

Det er vanskelig å si noe definitivt om sykdomsutbruddets videre utvikling. Prognosene er urovekkende. Veksten er fortsatt sterk. I Sierra Leone og Guinea forblir smitteraten høy. I Liberia har vi de siste dagene sett en viss nedgang i antallet tilfeller. Bildet er imidlertid sammensatt. I deler av landet er det fortsatt høye smittetall.

FNs målsetting er at epidemien skal være under kontroll innen seks–ni måneder. For å nå det målet er det nødvendig med en rask og kraftig opptrapping av den internasjonale innsatsen. I dagene og ukene som kommer, er det derfor viktig at de store bidragene som mange land – inkludert Norge – har annonsert, blir gjort om til faktiske kapasiteter på bakken.

Svært mange av de viktigste bidragene i kampen mot ebola er kommet og kommer fra de rammede samfunnene selv, fra de store humanitære organisasjonene, som Leger Uten Grenser og Røde Kors, og fra enkeltland som USA og Storbritannia. Ingen av disse kan fullt ut erstatte FN og FNs særorganisasjoner, ikke minst i det arbeidet som nå ligger foran oss. Sikkerhetsrådets vedtak den 19. september om å etablere en FN-operasjon for innsats mot ebola var derfor viktig. Det er første gang det er opprettet en FN-operasjon mot en helsekrise.

UN Mission for Ebola Emergency Response, UNMEER, vil spille en sentral rolle i å koordinere den internasjonale innsatsen. UNMEER er i ferd med å konstituere seg, med hovedkontor i Accra i Ghana og landkontorer i Guinea, Sierra Leone og Liberia.

WHO har en sentral rolle som FNs særorganisasjon for helse. De arbeider både med UNMEER i regionen og med påvirkningsarbeid og mobilisering globalt.

Store deler av det humanitære systemet har også mobilisert, som Verdens matvareprogram, UNICEF og FNs kontor for koordinering av humanitær innsats, OCHA. Disse arbeider med å håndtere de alvorlige humanitære konsekvensene av krisen. De bidrar til FNs samlede innsats med logistikk, matvarer og annen nødhjelp. Vi må ikke undervurdere betydningen av dette. Allerede før denne krisen levde svært mange mennesker i de rammede landene uten sikker tilgang på mat.

Ebolautbruddet har utviklet seg til å bli langt mer enn en helsekrise. Etter flere år med positiv utvikling i regionen, ser man konturene av alvorlige sosiale, økonomiske og politiske konsekvenser som vil kunne ramme Vest-Afrika hardt. Skolene og universitetene i Liberia har vært stengt siden 1. august, og det rapporteres om utbredt frykt i befolkningen og en forverret matvaresituasjon. I tillegg ser man at den økonomiske aktiviteten har falt, med de konsekvensene det har for sysselsetting og vekst, og at utbruddet har forsterket eksisterende skillelinjer i befolkningen og svekket tilliten til nasjonale myndigheter. Helt nødvendige politiske fremskritt er dermed satt i fare.

Jeg håper at dette nå ikke blir den glemte krisen, men at vi både gjennom disse redegjørelsene i dag og gjennom arbeidet fremover vil sette inn de nødvendige ressursene for å kunne utrydde ebola i Vest-Afrika.

Vi må håndtere de økonomiske og mer langsiktige konsekvensene parallelt med kampen mot ebola. Et viktig bidrag her er støtten fra de internasjonale finansinstitusjonene. Verdensbanken har gitt et tilsagn på 400 mill. US dollar for å hindre spredning. De har også etablert et flergiverfond for ebola. Norge var første bidragsyter til fondet med 70 mill. kr. Afrikabankens ebolarespons beløper seg til 220 mill. US dollar. Det internasjonale pengefondet har godkjent en ekstraordinær budsjettstøtte til Liberia, Sierra Leone og Guinea på til sammen 130 mill. dollar.

Norge har så langt bidratt med 329 mill. kr i øremerkede midler til ebolaresponsen. Det første bidraget ble gitt til Leger Uten Grenser i april. Siden har vi kunngjort nye bidrag flere ganger. Foruten Leger Uten Grenser har vi gitt bidrag til Røde Kors, internasjonale organisasjoner – WHO, OCHA og Verdens matvareprogram – flergiverfondene samt internasjonale operasjoner under ledelse av FN – UNMEER – og Den afrikanske union.

I tillegg har Utenriksdepartementet gitt støtte til vaksineutvikling gjennom WHO og Forskningsrådet, og vi vurderer nå om norsk støtte kan bidra til raskere uttesting av de mest lovende vaksinekandidatene under utvikling. Helseforvaltningen, Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet har forberedt et personell-, transport- og utstyrsbidrag til Storbritannias operasjon i Sierra Leone. Helseministeren vil i sin redegjørelse beskrive dette bidraget nærmere.

Norge gir dessuten store bidrag i kjernestøtte til institusjoner og organisasjoner som har svart på ebolautbruddet. Det omfatter Verdensbanken, Den afrikanske utviklingsbanken, UNDP, UNICEF, OCHA og andre.

Norge har over flere år hatt en lederrolle i arbeidet med å redusere barne- og mødredødelighet og for å stoppe spredningen av hiv og aids, tuberkulose og malaria – tusenårsmålene fire, fem og seks. Gjennom dette arbeidet har vi også vært en pådriver for økt satsing på helsesystemstyrking. Vi har arbeidet for at vaksinealliansen GAVI og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria skal støtte opp om mottakerlandenes helsesystemer. GAVI besluttet i 2010, etter påtrykk fra bl.a. Norge, at mellom 15 og 25 pst. av organisasjonens virksomhet skal gå til helsesystemstyrking i mottakerlandene. Støtten skal gis etter dialog med mottakerlandene og i henhold til landenes egne planer for bl.a. helsesystemstyrking.

Ebolautbruddet understreker betydningen av gode helsesystemer. Det er derfor naturlig at det blir en diskusjon om hvordan disse kan styrkes, og da særlig i land med svake institusjoner. Dette er en diskusjon vi er villige til å ta her hjemme, men det er i like stor grad en diskusjon som må føres i landene selv og internasjonalt.

En av utenrikstjenestens viktigste oppgaver er å hjelpe norske borgere i utlandet som har behov for det. Det gjelder også i denne situasjonen. Vi har derfor utstedt et reiseråd som fraråder alle reiser og opphold i de tre mest rammede landene. Samtidig har vi arbeidet hardt for å få på plass et beredskapsopplegg for å bistå norske borgere som måtte bli smittet av ebola. I dette arbeidet har vi samarbeidet tett med øvre deler av forvaltningen, ikke minst med helseforvaltningen og Forsvaret. Vi har også brukt våre ambassader for å kunne ivareta de mange praktiske spørsmålene som f.eks. en medisinsk evakuering innebærer.

Vi vil aldri kunne utstede noen garanti til personer som reiser ut. Men vi har fått på plass en god beredskap for å kunne evakuere norske ebolasmittede eller ebolasyke borgere dersom Helsedirektoratet anmoder om det.

Vi har også styrket vår egen organisasjon i denne situasjonen. Vi har utpekt en spesialrepresentant for ebola som har et særlig ansvar for å koordinere Utenriksdepartementets bidrag. I tillegg styrker vi ambassaden i Accra ved behov.

Det internasjonale samfunnet har brukt for lang tid på å mobilisere innsats mot ebola. Det har gjort sykdomsutbruddet mye mer omfattende og alvorlig enn det trolig ville blitt dersom det hadde vært reagert tidligere.

Det er viktig å ta diskusjonen om hvorfor verdenssamfunnet undervurderte situasjonen, og hvorfor responsen var for svak og for sen. Vi skal kreve endringer der vi ser at rutiner, systemer og organisasjoner har feilet. Men alt til sin tid. Nå må vi rette vår oppmerksomhet mot det viktigste, nemlig arbeidet for å hindre at epidemien sprer seg ytterligere, og for å hjelpe dem som allerede er blitt rammet.

Statsråd Bent Høie [12:00:14]: «Klokka tikker, dødstallene stiger. Vi må handle, og vi må handle nå.» Lege Silje Lehne Michalsens sterke budskap mandag 20. oktober etter å ha blitt friskmeldt fra ebola illustrerer hvilken alvorlig helsetrussel vi står overfor.

Utenriksministeren har redegjort for omfanget av ebolakrisen og hvordan det internasjonale samfunnet har mobilisert for å bistå de rammede landene. Jeg vil nå følge opp med å redegjøre for hvordan vi fra norsk side forbereder økt norsk innsats i form av personell og utstyr til de tre landene, hvordan vi forbereder oss slik at frivillig norsk personell kan bistå på en så trygg og sikker måte som mulig, samt hvordan vi iverksetter tiltak i Norge for å forebygge smittespredning her.

Med det omfang ebolaepidemien har fått i Vest-Afrika, er vi helt avhengige av at verdenssamfunnet vesentlig styrker behandlingskapasiteten i de rammede landene. Så langt har organisasjoner som Leger Uten Grenser og Røde Kors gjort en formidabel innsats, men det er ikke nok. Vi kan ikke passivt se på at frivillige organisasjoner drar lasset alene – Norge og andre ressurssterke land må bidra til at hjelpen skaleres opp.

En grunnleggende forutsetning for å kunne sende ut norsk helsepersonell til innsats mot ebola er at vi kan tilby dem trygge rammer, og at de må få forsvarlig og god behandling hvis de skulle bli smittet eller syke. Muligheten til å kunne frakte syke nordmenn – framfor alt helsepersonell i felten – hjem har derfor vært en prioritet fra regjeringen. Det har vært avgjørende å prioritere arbeidet med å få på plass en medisinsk evakueringsløsning raskt, samtidig som andre mer langsiktige løsninger også har vært vurdert.

Vi har i dette arbeidet valgt to parallelle tilnærmingsmåter: Vi har inngått avtaler med Phoenix Air og Medic Air for den type transport. Forsvaret har i tillegg klargjort en norsk C-130 Herkules for å kunne frakte ebolasyke hjem som et alternativ. Herkules-maskinen vil, om nødvendig, også kunne benyttes til ebolatransport internt i Norge. Det at flere alternativer nå foreligger, gjør at vi kan tilby norsk helsepersonell som ønsker å reise ut, en trygghet for rask og forsvarlig hjemtransport dersom behovet oppstår.

Utenriksministeren har orientert om opprettelsen av UNMEER og hvordan denne enheten vil koordinere og ha overoppsyn med innsatsen som verdenssamfunnet går inn med. Fordi FN så langt ikke er operativ nok til å nyttiggjøre seg norsk personell- og materiellbidrag direkte, har vi fra norsk side inngått en avtale med britiske myndigheter om norske bidrag for å øke og understøtte deres innsats i Sierra Leone. Dette gjør vi fordi Storbritannia har en helhetlig ramme om sitt bidrag som vil ivareta sikkerhet og oppfølging for norsk personell, samtidig som vi relativt raskt vil kunne komme i gang.

Inkludert i britenes operasjon er oppbyggingen av et eget behandlingstilbud for helsepersonell lokalt i Sierra Leone som det kan bli aktuelt å benytte også av norsk helsepersonell. Vi planlegger imidlertid fortsatt å transportere hjem smittede nordmenn som etter en medisinsk vurdering er tjent med det.

Helt konkret forbereder vi oss nå på å sende fire team på inntil 50 personer som vil rullere i et britisk feltsykehus under etablering i Moyamba i en seks til ti måneders periode. Helse Bergen er gitt i oppdrag å rekruttere og forberede norsk helsepersonell fra landets helseforetak til oppdrag i Sierra Leone. Norsk klargjøring til innsats vil være integrert med britiske forberedelser. Særskilt opplæring av norsk personell i Storbritannia inngår i disse, og en første gruppe med norsk og britisk personell starter opplæring i York 13. november.

I tillegg vil Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap bidra til å bygge opp boenheter for helsepersonellet som skal betjene feltsykehuset, og Forsvaret har tilbudt Storbritannia flytransportstøtte for frakt av utstyr.

Målet vårt er at innkvarteringsleiren for helsepersonell skal være klar til bruk i begynnelsen av desember, slik at det første norske teamet kan begynne innsatsen sin da. Man kan kanskje spørre seg: Hvorfor først i desember? Svaret er at enhver slik operasjon krever forberedelser, og særlig der rammer og infrastruktur skal bygges fra grunnen av. Her skiller vi oss ikke fra Leger Uten Grenser eller Røde Kors; rekruttering, logistikk, opplæring og trening tar tid. Når vi først i begynnelsen av desember sender det første norske teamet, skyldes det at britenes behandlingsleir, som teamene skal jobbe i, er operativ fra det tidspunktet.

Norsk helsepersonell har respondert veldig positivt på oppfordringen fra helsemyndighetene om å reise ned som frivillige helsearbeidere: Mer enn 300 personer har meldt seg så langt, mange med svært relevant kompetanse. I tillegg har Leger Uten Grenser og Røde Kors merket økt pågang fra personer som er villige til å dra ut.

Som helse- og omsorgsminister er jeg glad og stolt over at så mange frivillige helsearbeidere vil bidra i innsatsen mot ebola. Kun gjennom en betydelig innsats fra Norge og andre land vil vi kunne bidra til å håndtere, begrense og etter hvert stoppe epidemien.

Dette bringer meg til neste tema: Hvordan helsetjenestene i Norge arbeider for å forebygge ebolautbrudd i Norge og følger opp innbyggere i landet vårt som skulle bli smittet. Helsetjenestene gjør dette i tett kontakt med våre nordiske naboland, med EU og basert på de faglige rådene fra Verdens helseorganisasjon.

En sak som har vært diskutert hyppig i Europa, er hvilke smitteforebyggende tiltak som bør iverksettes overfor borgere som reiser inn i og ut av Vest-Afrika. I samarbeid med Verdens helseorganisasjon vil europeiske land bidra til at screening av passasjerer ved avgang fra Vest-Afrika blir styrket. Dette vurderes som et effektivt forebyggingstiltak av Verdens helseorganisasjon.

I tråd med anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon og Det europeiske smittevernbyrået har Norge, i likhet med det store flertallet av europeiske land, besluttet å ikke innføre screening ved ankomst, fordi dette vurderes å ha svært liten effekt i å redusere smitterisiko. De tre landene som har innført slik ankomstscreening, Belgia, Frankrike og Storbritannia, gjør dette fordi de har langt flere passasjerer som kommer fra de berørte landene enn øvrige europeiske land på grunn av direkteflyvninger til Vest-Afrika.

Noen av stortingsrepresentantene har kanskje sett at det på norske flyplasser nå opplyses tydelig om hvordan passasjerer bør agere hvis de er redd for å ha blitt smittet. Informasjon er blitt utviklet både til norsk allmennhet, til vestafrikanske innvandrermiljøer, og det jobbes med informasjon til ulike yrkesgrupper som har særlig behov for å vite hvordan de skal håndtere mistanke om ebola. I tillegg publiserte Folkehelseinstituttet i går en faglig veileder for hvordan helsepersonell skal håndtere personer som kan være smittet av ebolavirus. Det er min overbevisning at slike tiltak vil være avgjørende for en korrekt og sikker håndtering av eventuelle framtidige ebolatilfeller her i landet.

Vi har i høst fått demonstrert at vi har høyt kompetent og trent helsepersonell som kan ta imot og behandle sykdommer som ebola. Oslo universitetssykehus er nøkkelinstitusjon i norsk helseberedskap på dette området, og personellet der har tett kontakt med tilsvarende miljøer på andre norske sykehus. CBRNe-senteret og smittevernavdelingen ved Oslo universitetssykehus jobber sammen med berørte sykehus i andre land for å kunne tilby den beste behandlingen som finnes.

Helsetjenestene forbereder seg på å skulle håndtere flere scenarier, bl.a.:

  • syke personer som transporteres til Norge, slik den norske legen opplevde

  • helsepersonell som smittes under behandling av en ebolasyk

  • personer som er smittet når de kommer til Norge, men som ikke umiddelbart fanges opp av helsetjenesten

Jeg vil benytte anledningen til å uttrykke min anerkjennelse til de norske helsetjenestene, særlig til Helsedirektoratet, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Helse Bergen og Oslo universitetssykehus og til våre samarbeidspartnere i utenrikstjenesten og i justis- og forsvarssektoren. De jobber alle under sterkt tidspress for at tiltakene jeg har orientert om, skal effektueres raskest mulig. Det er deres kompetanse og evne til effektiv prioritering og koordinering som gjør oss i stand til å iverksette innsatsen fra norsk helsevesen mot ebola, og deres perspektiv vil være viktig når vi i etterkant av epidemien skal evaluere norsk og internasjonal innsats.

La meg avslutningsvis få understreke at Folkehelseinstituttet vurderer det til å være lav fare for en ebolaepidemi i Norge. Vår tilnærming må være balansert. Ved å styrke vår beredskap og ved å gjennomføre tiltakene vi iverksetter, sikrer vi lav smittefare i Norge. Samtidig ønsker jeg å unngå at vi skaper unødvendig frykt. Det er lite sannsynlig at vi vil oppleve utbredelse av ebola i Norge, men vi iverksetter nødvendige tiltak, følger utviklingen nøye og vil være på vakt for endringer i situasjonen framover, slik at vi kan ta de nødvendige forholdsregler.

Presidenten: Presidenten vil nå, i henhold til Stortingets forretningsordens § 45 annet ledd, foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og avsluttende innlegg fra medlemmene av regjeringen.

– Det anses vedtatt.

Marit Nybakk (A) [12:11:43]: :Jeg vil takke for to gode redegjørelser om en epidemi som også kan ses på som en sikkerhetspolitisk utfordring. I det internasjonale samfunnet kan vi komme til å se mer av epidemier og pandemier som faktisk kan være internasjonale kriser.

Det skal ganske mye til å bli smittet av ebola. Derfor er smitterisikoen i land med velfungerende helsesystemer relativt liten. Her blir pasientene isolert, behandlingen går raskt, og man greier å forebygge videre smitte. Vi hørte også helseministeren redegjøre for dette akkurat nå. Ebola er først og fremst en utfordring der det ikke drives forebyggende helsepolitikk, der folkehelsesystemer ikke er bygd ut, og der det ikke finnes noe velfungerende helsesystem – forsterket av fattigdom, dårlig utbygd infrastruktur og kanskje fordommer. Alt dette bidrar til at man ikke får diagnostisert og/eller behandlet pasienter.

Vi ser hvordan ebola har spredd seg i land som Liberia og Sierra Leone. Dette er land som for få år siden var herjet av borgerkrig, og som ennå ikke har maktet å bygge opp igjen verken landbruk eller andre arbeidsplasser etter disse krigene. Jeg var i Liberia i 2012 sammen med to andre stortingsrepresentanter, hvorav én sitter i salen. Nesten alt helsevesen ble drevet av FN-organisasjoner og NGO-er. De gjorde en formidabel jobb, men Liberia var helt avhengig av dem. Vi var sammen med en FN-organisasjon som leverte medisiner. Hva hadde Liberia gjort uten den FN-organisasjonen? I dag er det nok på sin plass å gi sin uforbeholdne ros til organisasjonen Leger Uten Grenser, som sto på ikke bare for å hjelpe, men også for å bevisstgjøre et verdenssamfunn som reagerte altfor sent.

Situasjonen i Vest-Afrika beskrives nå som en regional epidemi. Det gikk for lang tid fra utbruddet i mars til nå. Sjelden er et velfungerende samarbeid på tvers av landegrensene viktigere enn i slike situasjoner. Dessverre viser ebolautbruddet i Vest-Afrika hvor svak og mangelfull verdens evne til å hjelpe mennesker i humanitære kriser egentlig er. Det internasjonale samfunnet klarer ikke å gi rask nok hjelp når kriser oppstår. Her kan jeg legge til at jeg synes den norske regjeringen har gjort en flott innsats og reagert raskt også i en internasjonal sammenheng. Men det skjer for sent totalt sett.

Vi har nå fått testet verdens helseberedskap for første gang siden svineinfluensaen. Muligheten for rask respons i situasjoner som krever humanitær nødhjelp, må være utgangspunktet for måten vi innretter budsjettene våre på. Jeg snakker da om utenriksbudsjettet og om bistandsbudsjettet. Det må etableres ubyråkratiske løsninger som sikrer fleksibel finansiering og mulighet for rask respons. Mennesker i den ytterste nød kan ikke vente.

Vi må skille mellom forebygging, beredskap og utviklingssamarbeid på den ene siden og ren nødhjelp eller humanitær bistand – det er ikke alltid like greit å skille – på den andre siden. Men vi trenger begge deler. Hvis vi ser på land som Liberia og Sierra Leone, trenger de faktisk begge deler, og de må gå hånd i hånd.

Hva skjer når nødhjelpen forsvinner, når den humanitære innsatsen blir borte? Ebolakrisen er en god anledning til en kritisk gjennomgang også av norske nødhjelpsbidrag, selv om jeg synes det har vært gjort en god jobb. Responsen blant norske helsearbeidere har også vært imponerende. I likhet med utenriksministeren vil jeg understreke at FN og de FN-organisasjonene som er ute i felten, er helt avgjørende aktører i den situasjonen vi er oppe i nå. Men det er også viktig å gi økonomisk støtte til de frivillige aktørene som Leger Uten Grenser representerer, og for den saks skyld også Røde Kors.

Sylvi Graham (H) [12:17:06]: Ebolautbruddet har på kort tid blitt en av vår tids mest alvorlige kriser. Siden det første utbruddet i Guinea i 2013 har nesten 5 000 menneskeliv gått tapt som følge av sykdommen. Prognosene er usikre, og mørketallene er antagelig store.

Jeg vil aller først – som statsrådene – rette en takk til dem som har hjulpet de landene som er rammet: de som står i kampen, som er på bakken, og som var der nesten før verden hadde åpnet øynene. Leger Uten Grenser og samarbeidende organisasjoner, som Røde Kors, var tidlig ute og har jobbet på spreng under forhold som for oss kan virke livsfarlige – og som antagelig er det. Verden har etter hvert reist penger, men uten personell er intet vunnet. Penger pleier ikke syke – hender gjør det. Men penger må til!

Jeg er glad for at regjeringen har tatt situasjonen på største alvor, og jeg takker utenriksministeren og helseministeren for redegjørelsene og for de tankene som de har delt med oss i dag. Fra det første bidraget til Leger Uten Grenser i april har Norge til sammen bidratt med 329 mill. kr i øremerkede midler til den samlede ebolaresponsen. Det er bra. Norge har også som ledd i en britisk-ledet operasjon, som vi hørte, bl.a. stilt et Hercules-fly til disposisjon for å frakte personell og utstyr og sender altså også inn frivillig personell sammen med britene.

Utbruddet i Vest-Afrika i vår har rammet områder som ikke tidligere har vært utsatt for ebolautbrudd. Befolkningen har vært rådvill, og støttefunksjoner har vært mangelvare. Store ressurser har derfor blitt satt inn for å informere om sykdommen, dens forløp og tiltak som kan settes inn for å forebygge. Det å spre kunnskap om sykdommen er derfor et av de viktigste forebyggende tiltakene man kan gjøre. Kun ved å komme i kontakt med, informere og mobilisere lokalsamfunnene kan man kontrollere utbruddene bedre. Da må man sette inn overvåkingsmekanismer, rent vann og bedre sanitærforhold, matsikkerhet og gode laboratoriumfasiliteter. I tillegg har det blitt satt inn informasjonsarbeid som skal sørge for at begravelser av ebolaofre skjer på en trygg måte. Dette er arbeid som må fortsette. Samtidig må vi også sette inn ressurser og trekke lærdom av innsatsen.

Utviklingslandenes fremtidige muligheter til å takle slike påkjenninger som en epidemi er, kan bedres dersom deres helsesystemer styrkes. Når virvlene fra ebolautbruddet stilner, må disse landenes helseinfrastrukturer få vårt fokus og vår oppmerksomhet. Det internasjonale samfunn må fortsette det arbeidet som er igangsatt. Vi har ikke råd til å la denne situasjonen forverre seg.

Som utenriksministeren var inne på, har ebolautbruddet utviklet seg til å bli langt mer enn et problem kun knyttet til helse. Sviktende helseapparater i svake stater har over det siste halvåret også ført til et sikkerhetspolitisk problem. Også i vestlige, utviklede land har vi sett at sykdommen sprer frykt og frustrasjon i lokalsamfunn – noe som igjen kan være kime til konflikt. Det er en alvorlig trussel mot helse, sikkerhet og utvikling både i regionen og globalt. Vi ser at en rekke land innfører sikkerhetstiltak for å hindre smitte. Det er viktig, spesielt i nabolandene, der risikoen for smitte tross alt er størst.

Norske regjeringer har gjennom de senere år vist at man har tatt et globalt lederansvar når det gjelder vaksineprogram og andre tiltak for å redusere barnedødelighet, og for å bedre mødrehelse i fattige og sårbare stater. Det er vi enige om er gode tiltak som har hjulpet. Vi vil i kjølvannet av ebolakrisen måtte tørre å reise spørsmål om hvordan vi best kan innrette helsebistanden i tiden fremover. Kanskje bør vi også stille oss spørsmål om vi, gjennom vår bistand knyttet til helse, har vært like flinke til å se på helseinfrastrukturen i de samme landene. Kanskje må vi stille oss spørsmålet om vi har vært for opptatt av store helsefond og mindre av styrking av helsevesen i fattige land.

Helse er en rettighet som må gjøres tilgjengelig for alle. Derfor øker denne regjeringen innsatsen for global helse. Det humanitære systemet er under press, særlig på grunn av de mange – store – krisene som vi opplever i dag, og på grunn av kompleksiteten. Norge jobber aktivt og strategisk for å forebygge kriser og for å bistå og har en betydelig grad av troverdighet innenfor det humanitære området, både på grunn av størrelsen på sine bidrag, på grunn av evnen til rask respons kombinert med forutsigbarhet og fordi politiske prioriteringer på innsats baserer seg på de faktiske behovene i felt, uten andre agendaer. Slik må det fortsatt være. Jeg er svært glad for statsrådenes åpne holdning til videre evaluering og arbeid med Norges rolle i dette landskapet.

Gry-Anette Rekanes Amundsen (FrP) [12:22:17]: Jeg vil først takke for to gode redegjørelser fra regjeringen i dag.

Ebolaviruset har utviklet seg til å bli en global krise. Verdens helseorganisasjon anslår at opp mot 10 000 så langt har dødd på grunn av viruset. Vi vet at dette er en trussel vi må bekjempe internasjonalt i solidaritet.

Det har vært noen kritiske røster knyttet til innsatsen mot ebola. For lite hjelp har kommet for sent, har det blitt sagt. Det er sikkert riktig at ting kan bli bedre, men vi må også kunne si at vi, som en del av det internasjonale samfunnet, har tatt denne trusselen på det ytterste alvor. Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak og har en sterk økonomisk tilstedeværelse, og den har så langt bidratt med 329 mill. kr.

Norsk støtte er gitt til bl.a. FN, Leger Uten Grenser og Røde Kors. Det er organisasjoner som er der det skjer, som står midt i tragedien, og som hjelper andre og utsetter seg selv for risiko. Disse organisasjonene utgjør frontsoldatene i krigen mot ebola, og de gjør en uvurderlig jobb for å hindre smitte og pleie de syke. De fortjener vår respekt og vår støtte.

Norge har også stilt til rådighet Hercules-fly fra Forsvaret for å fly utstyr og evakuere helsepersonell om nødvendig. Det er imidlertid viktig at vi tar lærdom av denne epidemien. Dette utbruddet er bare det siste av mange internasjonale utbrudd de siste årene, som har skapt frykt hos befolkningen. Vi hører stadig om nye supervirus og antibiotikaresistente bakterier som truer vår folkehelse. Skal man tro visse forskere, er det kun et spørsmål om når neste globale pandemi er et faktum. Neste gang får vi kanskje ikke like godt forvarsel og like god forberedelsestid. Neste gang er det kanskje ikke et forholdsvis kjent virus som rammer oss, men noe helt nytt og mer aggressivt.

Vi ser at epidemien nå går noe tilbake i Liberia, men da er det ekstra viktig ikke å slippe opp på tiltakene, for viruset er kanskje ikke like synlig, men det er like farlig. Vi har sett at det fort kan blusse opp igjen.

Ved utbrudd av slike epidemier er det av vesentlig betydning å komme i gang med tiltak raskt. FN ble advart allerede tidlig i 2013, uten å agere på noen annen måte enn ved å vurdere. Det må derfor rettes noen kritiske spørsmål til FN.

Flere hundre frivillige står klare til å bistå. Dialogen med organisasjoner som Leger Uten Grenser er særdeles viktig. Jeg er tilfreds med at regjeringen følger opp dette.

Kampen mot ebola er høyt prioritert og viktig. Like viktig er det å høste kunnskap og erfaring om hvordan vi kan møte liknende trusler i framtiden. Vi må ha klare og utvetydige retningslinjer for hvordan vi skal agere når faren truer. Forskning og utvikling og samarbeid med frivillige organisasjoner er essensielt når vi bekjemper ebola og framtidige trusler.

Det forhandles i disse dager om statsbudsjettet, og jeg håper på en styrking av arbeidet til de frivillige organisasjonene for å ruste disse ytterligere i kampen mot ebola.

Knut Arild Hareide (KrF) [12:26:33]: Lat meg først få takke utanriksministeren og helse- og omsorgsministeren for to veldig gode og dagsaktuelle utgreiingar.

Det pågåande utbrotet av virussjukdomen ebola har særleg ramma landa Liberia, Sierra Leone og Guinea i Vest-Afrika. Dødstala stig for kvar dag. Det er no rundt 5 500 døde. Talet på smitta er fleire gonger så stort. Det er viktig å stanse spreiinga av denne sjukdomen, ikkje berre for befolkninga i dei ramma landa, men for heile verdssamfunnet.

I Noreg har me – som helse- og omsorgsministeren heilt riktig sa – gode føresetnader for å møte denne utfordringa. Me har eit avansert helsevesen. Me ser no at internasjonalt blir det produsert medisinar og utvikla vaksiner.

Med eit godt utbygt helsevesen og reint vatn kunne dei også i Vest-Afrika lettare stoppa spreiinga og gitt dei smitta betre behandling. Med skulegang for alle ville kunnskapsnivået vore høgare og førebygging vore lettare. Men fordi fleire land i Afrika er blant dei fattigaste i verda, manglar dei veldig mykje av det som er sjølvsagt for oss.

Ebolautbrotet i Vest-Afrika viser betydinga av internasjonal bistand. Me kan handle raskt, fordi løyvinga i bistandsbudsjettet gir handlekraft, og fordi me ikkje har halde Sierra Leone og Guinea utanfor noka landliste.

I starten av oktober varsla regjeringa om ei landliste som hindra norsk bistand til desse landa. Eg trur det som har skjedd, viser at me må gjere nokre endringar her, dels ved å gjere unntak for akutt nødhjelp, dels ved andre endringar .

Etter mitt syn viser ebolaepidemien i Vest-Afrika at akutt nødhjelp er nødvendig og viktig, men samtidig at kortsiktig nødhjelp ikkje er nok. Den manglande beredskapen og det svakt utbygde helsevesenet i landa har bidratt til at smitteutbrotet er blitt så stort. Derfor er kanskje den viktigaste lærdomen me kan dra, at det trengst langsiktig innsats for å byggje ut eit velfungerande helsevesen.

Da Leger Uten Grenser slo alarm for eit halvt år sidan, i april, svarte Verdas helseorganisasjon at dette var eit lite utbrot. I ettertid kan me sjå at overvakings- og varslingssystema var for dårlege. Dei nasjonale helsesystema i landa makta ikkje oppgåva. Den internasjonale responsen kom for seint. Derfor har utbrotet fått større omfang enn nødvendig. Her er det lærdom å hente.

Frå Kristeleg Folkepartis side har me konsekvent understreka betydinga av å byggje nasjonale helsesystem i fattige land. Når me har støtta tiltak for å kjempe mot hiv/aids, tuberkulose, malaria og utbreidde årsaker til høg dødelegheit blant barn og mødrer, har me alltid understreka følgjande poeng: Full vaksinedekning og medisinsk behandling til alle delar av landet og til stadig nye årskull føreset eit godt utbygt helsevesen over heile landet

Satsing på langsiktig bistand til utdanning og helsevesen er kanskje ikkje det mest «medievenlege» når ein skal ha nyheiter å selje ut. Det er kanskje ikkje «politisk» nok når ein fokuserer på makt- og systemendringar. Det er likevel slik der ute som i vårt eige land: Det er langsiktig bygging av landet som har bringa oss dit me er i dag.

Eg er nesten litt freista til å – eg skal kanskje vere forsiktig med det, med helseministeren til stades – bere fram ei lita skål, nettopp for den viktige, langsiktige utviklingsbistanden! Men kanskje skal eg vente med det til me har vedtatt eit budsjett for neste år.

Presidenten: Det høres ut som en god tanke.

Kjersti Toppe (Sp) [12:31:00]: Takk til statsrådane Brende og Høie for ei veldig viktig utgreiing som har vore etterlengta. Vi har høyrt veldig mykje om dette i media, og det er veldig viktig at òg Stortinget får slik informasjon.

For dei landa som er ramma, er dette meir enn ei helsekrise. Det er, som utanriksminister Brende sa, ei krise for landet som både kan gå ut over sysselsetjing og ikkje minst tilliten til nasjonale myndigheiter. Ebolaepidemien minner oss om at helse er veldig viktig i utanriks- og utviklingspolitikken.

Eg hugsar at vi i førre periode behandla Meld. St. 11 for 2011–2012, om global helse i utanriks- og utviklingspolitikken. Der vart global helse for første gong gjenstand for ei samla behandling i Stortinget. Den dåverande regjeringa var tydeleg på at helse skal vera eit prioritert område i utanriks- og utviklingspolitikken. Det var tre hovudmål i den stortingsmeldinga: Ein skulle mobilisera for rettane til kvinner og barn opp mot helse, ein skulle redusera sjukdomsbyrda – med vekt på førebygging – og ein skulle fremja menneskeleg sikkerheit gjennom helse.

No har verdssamfunnet nok ein gong undervurdert risikoen og omfanget av ein smittsam sjukdom. Vi har fått det største ebolautbrotet nokon gong, og det har gått sterkast ut over land som manglar grunnleggjande infrastruktur. Eg er einig med representanten Gry-Anette Rekanes Amundsen frå Framstegspartiet i at dette ikkje er siste gongen vi vil oppleve ein epidemi i verda. Det er ikkje meir enn fire år sidan også Noreg var ramma av ein pandemi. Vi fekk eit mildt utslag, men med influensapandemien fekk vi òg oppleva massevaksinering, og vi vart minte om det trugselbiletet som vi står overfor.

Erfaringa vår med den pandemien i Noreg var at også her vart kampen om vaksine diskutert. Vi er eit rikt land, og vi klarar å ordna oss, men det er ei grov urettferd i verda kring korleis vaksinetilgangen i verda er skeivt fordelt. Men når det gjeld helsepersonell, vil eg støtta det som òg statsråd Høie sa då han gav ros til helsepersonell som ønskjer å dra ut og hjelpa, og eg er sikker på at helsemyndigheitene i Noreg gjer alt det dei kan for at den risikoen som ein alltid utset seg for, vert minst mogleg.

Når det gjeld vaksine, ser eg at Folkehelseinstituttet på oppdrag har kome med ein rapport der dei anbefaler to ting: at Noreg på kort sikt skal bidra til rask klinisk utprøving av vaksine i Guinea, og for det andre at ein skal bidra til finansiering av neste generasjon ebolavaksine og vaksineteknologi. Dei anbefaler dette og meiner at det vil kosta om lag 100 mill. kr. Eg er veldig opptatt av at dette kan Noreg bidra med i denne situasjonen. Norske fagmiljø og aktørar er relevante for utvikling, utprøving og regulatorisk godkjenning av vaksine. Eg går ut frå at anbefalingane frå Folkehelseinstituttet vert tatt til følgje.

Ketil Kjenseth (V) [12:35:21]: Jeg vil få starte med å takke de to statsrådene for grundige orienteringer og for en betryggende norsk innsats så langt med de utfordringene vi står overfor, særlig i Vest-Afrika. Flere talere har vært inne på en rekke av de utfordringene vi står overfor. Representanten Hareide nevnte overvåkings- og varslingsrutiner som en av årsakene til at innsatsen fra verdenssamfunnet har tatt tid.

Jeg vil ta utgangspunkt i naturkatastrofer, hvor vi i Norge er veldig gode på å bidra internasjonalt, og hvor vi er godt organisert. Når vi ser til helserelaterte katastrofer, kommer vi inn på et tidsperspektiv som er noe lengre, og på hvilke utfordringer vi da står overfor. Det gjelder organiseringen av den internasjonale beredskapen og bistanden, men jeg tror også, som flere har vært inne på, at vi skal se litt på hvordan vi organiserer de norske bidragene. Naturkatastrofer får jo, ved sin karakter, litt annen oppmerksomhet i mediene og sånn sett lettere tilgang til akutte bidrag. Helserelaterte katastrofer, som her, som utvikler seg over tid – med ett og ett tilfelle som blir til ti og ti og hundre og hundre – har en annen langsomhet i seg og får ikke den nødvendige oppmerksomheten fra mediene før det blir en stor utfordring. Det er vel en av forklaringene på at verdenssamfunnet ikke har greid å organisere – i tilstrekkelig grad og tidsnok – nødvendige ressurser.

Det er også viktig å minne om, og særlig overfor utenriksministeren, at det er viktig for Norge å påpeke overfor både FN-systemet og Verdens helseorganisasjon viktigheten av langsiktig innsats og økonomiske bidrag for å holde oppe en beredskap som står seg over tid. Helseministeren var inne på aktører i Norge som har fått et spesielt ansvar i dette tilfellet: Helse Bergen, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Oslo universitetssykehus og ikke minst de frivillige aktørene. Jeg tror at vi i Norge skal bygge oss et større og grundigere nettverk for å ha langsiktighet blant de aktørene som skal mobiliseres, og at kompetanseutviklingen over tid er viktig her, for å kunne bidra i situasjoner hvor tidsaspektet er et annet enn ved en typisk naturkatastrofe.

Informasjonsarbeid er også en del av en slik innsats, og hvor Norge har særlig gode forutsetninger for å bistå. Her kommer det etter hvert også mye digital teknologi som Norge behersker og er langt framme på, og hvor vi kan dyrke fram en økt internasjonal satsing. Så her er det flere utfordringer framover som Norge også kan ta tak i innenlands.

Audun Lysbakken (SV) [12:39:03]: La meg først få takke utenriksministeren og helseministeren for redegjørelsene. Det er godt å se at regjeringen har et sterkt engasjement, og det er viktig at også Stortinget understreker det ansvaret Norge har, i kraft av vår kapasitet og evne til å hjelpe i en veldig alvorlig situasjon.

Historien om ebolaepidemien er en historie om store lidelser og mange dødsfall. Det er også en trussel om samfunnssammenbrudd i deler av Vest-Afrika. Et eksempel: Det et land som Liberia har oppnådd utviklingsmessig over de siste årene, risikerer å bli nullet ut gjennom den lammelsen av samfunnet som epidemien har innebåret.

Ebola er også historien om to slags svikt i den internasjonale innsatsen mot epidemier som tar mange liv i fattige land. Det ene er at vi tidlig i utviklingen av denne epidemien nok en gang så at for mye ansvar ble lagt på noen få frivillige organisasjoner, som, til tross for at de gjør en fantastisk innsats, ikke alene kan bære en respons mot en utfordring av denne typen. Ikke minst Leger Uten Grenser har veldig tydelig understreket behovet for statlig innsats. Den statlige innsatsen kom fra mange land, men den kom sent.

Det andre som denne situasjonen retter oppmerksomheten mot, er jo den himmelropende urettferdigheten når det gjelder hva det satses på i utviklingen av medisiner rundt om i verden. Ebola har vært et kjent virus i lang, lang tid, men det er også en sykdom som tar livet av fattige mennesker, og som til nå kun har tatt livet av fattige mennesker.

Måten den internasjonale farmasøytiske industrien er bygd opp på, gjør at det er det som lønner seg, som i altfor stor grad avgjør hva slags medisiner som utvikles. Viagra lønner seg. Det å jobbe med ebola lønner seg ikke. Det betyr jo at vi som politikere må ha økt oppmerksomhet rettet mot hvordan vi kan endre dette systemet, slik at innsatsen i større grad rettes inn mot det som er farligst for mennesker, og ikke bare mot det som lønner seg mest å utvikle på et marked for medisiner.

I begynnelsen av debatten om en norsk innsats kritiserte SV regjeringen for å være for treg i sin respons. Siden vi gjorde det, synes jeg også det er på sin plass å gi regjeringen honnør for at responsen, da den kom, var god og svarte på det det var behov for og viste en kraftfull innsats fra norsk side.

Norges ansvar mener jeg er tydelig i denne saken. Jeg håper også at det vil lede til et langsiktig engasjement for å hjelpe de berørte landene med å gjenoppbygge og styrke sine helsevesen.

Det er også viktig at vi i denne debatten understreker at selv om ebola nå har kommet litt nedover på dagsordenen i mediene, er dette en akutt og dramatisk situasjon som fremdeles ikke er løst. De siste meldingene tyder på at selv om antallet ebolatilfeller går nedover i Liberia, er det økende i Sierra Leone og i Guinea. Det betyr at det er av største betydning å være oppmerksom på denne situasjonen – også politisk – i tiden som kommer. Det blir også sagt fra hjelpeorganisasjonene at kapasiteten er strukket til bristepunktet når det gjelder det organisasjonsmessige, i tillegg, selvfølgelig, til den store utålmodigheten som handler om tilgang på medisiner.

Jeg er glad for at regjeringen signaliserer tydelig at den vil opprettholde engasjementet og imøteser det i tiden som kommer.

Utenriksminister Børge Brende [12:43:52]: Først vil jeg takke for en god og viktig diskusjon.

Ebolaepidemien må bekjempes. Den er en regional helsetrussel, men det er også en global sikkerhetsrisiko knyttet til den type epidemier, og dessverre tror jeg vi bare har sett toppen av isfjellet. Dette er en type sykdomsutbrudd vi kan oppleve flere av i årene fremover hvis vi ikke greier å styrke kapasiteten i utviklingsland, både når det gjelder helse, og når det gjelder tilgang på rent drikkevann, og det henger nært sammen med sanitære forhold.

Det er også slik – f.eks. i Liberia, Sierra Leone og Guinea – at når sykdommen bryter ut, ser vi at man ikke greier å mobilisere raskt nok det som er nødvendig når det kommer til isolasjon av pasientene. Når noen utvikler ebola, så må de isoleres, de må tas hånd om forskriftsmessig, det må være gode systemer på plass når det gjelder hvordan man behandler døde. Hvis pasienter blir liggende hjemme med ebola, og det kommer pårørende og andre – f.eks. fra landsbyen – på besøk, så er det bare snakk om dager før mange flere kan være smittet. Det å få på plass den nødvendige kapasiteten nå, slik at ebolapasienter kan isoleres og få den behandlingen de trenger, er det det dreier seg om.

Jeg er glad for at det er full oppslutning i Stortinget om at vi nå ikke bare skal bevilge penger til FNs ulike organisasjoner og de humanitære organisasjonene og til landene og Bretton Woods-institusjonene, men også at Norge skal benytte seg av den frivilligheten blant helsepersonell som vi nå har sett, og som er beundringsverdig, at de kan reise ned og gjøre en innsats gjennom det opplegget vi har utviklet sammen med Storbritannia i Sierra Leone. Jeg må si at det er utrolig beundringsverdig når vi ser hundrevis av norske helsepersonell som stiller seg til rådighet. Det er rørende, og det viser at folk – og helsepersonell – tenker bredt og har et brennende humanitært engasjement. Det er selvsagt ikke risikofritt å reise til Vest-Afrika, men vi har nå fått på plass systemer som skal kunne ivareta dette så godt som overhodet mulig. Og det at man har fått på plass den type systemer, gjør at vi kan lære av det som nå har skjedd, slik at man i eventuelle nye tilfeller i årene fremover vil kunne ha den type kapasitet og den type læring basert på den prosessen vi nå har vært igjennom.

Men bare for å slå det helt klart fast – det var representanten Hareide som var inne på dette med de humanitære midlene: Regjeringen har i budsjettet lagt opp til en styrking når det gjelder helse for neste år med over 170 mill. kr. I tillegg har vi lagt opp til en styrking av det humanitære budsjettet på nærmere en halv milliard kroner.

Og det er ingen geografisk konsentrasjon når det gjelder de humanitære midlene: De humanitære midlene skal tildeles der behovene er størst – både som en følge av krig og konflikt og denne type helsekriser eller naturkatastrofer. Den geografiske konsentrasjonen som regjeringen foreslår – en forsiktig konsentrasjon fra 116 land til 84 land – er den langsiktige utviklingshjelpen. Når det gjelder det humanitære, så må det være det humanitære imperativ som gjelder. Vi stiller opp der behovene er størst. Det er utgangspunktet for tildeling. Derfor har man nå tildelt 326 mill. kr til Vest-Afrika og til kampen mot ebola, og ved behov vil det komme mer midler i tiden fremover, for denne kampen må vi vinne. Vi kan ikke glemme situasjonen nå i disse tre vestafrikanske landene. Det vil spre seg til andre land i Afrika, og det vil kunne få store internasjonale konsekvenser hvis vi nå ikke får bukt med ebolaepidemien.

Statsråd Bent Høie [12:48:55]: Jeg vil takke Stortinget for tilbakemeldingene på redegjørelsen, og jeg er glad for at det er et samlet storting som uttrykker takknemlighet overfor det norske helsepersonellet som har meldt seg frivillig til å reise til Vest-Afrika. Det skal jeg viderebringe når jeg møter den første gruppen av disse senere i ettermiddag.

Som flere har vært inne på, er det selvfølgelig også viktig å understreke at dette først og fremst handler om å hjelpe de menneskene i Vest-Afrika som er berørt. Det er vårt ansvar å bidra til å snu utviklingen, å bidra i en humanitær katastrofe, men det er også riktig å se dette inn i en større sammenheng – i både et regionalt og globalt sikkerhetsperspektiv. Derfor har også flere av representantene vært inne på det som er helt grunnleggende, nemlig det å ha en god helsetjeneste og dens betydning for sikkerhet både lokalt, regionalt og globalt. USA har jo tatt et initiativ som Norge er med i gjennom den globale sikkerhetsagendaen, som handler om nettopp å bygge opp lokal helsetjeneste og beredskap knyttet til denne type situasjoner, om rett og slett å få implementert det globale helse- og sikkerhetsreglementet som er utarbeidet av Verdens helseorganisasjon. Der har vi fortsatt store utfordringer. Hadde dette vært på plass før denne situasjonen oppsto i Vest-Afrika, så hadde vi sannsynligvis hatt et helt annet scenario.

Det er en stor utfordring å bidra til at en i disse landene, og i tilsvarende land, bygger opp en helsetjeneste lokalt som kan håndtere og hjelpe befolkningen når ulike helsebehov oppstår, og da er det viktig å starte med begynnelsen, som er utdanning. Derfor er den satsingen på utdanning som regjeringen har prioritert i bistanden, helt riktig. En forutsetning for å bygge helsetjenester lokalt er at en utdanner barn og unge, og ikke minst jenter. Så dette henger sammen, og det er også riktig, som representanten Hareide var inne på.

Vi har nå fått anbefalingen fra Folkehelseinstituttet når det gjelder vaksine, og det skal vi jobbe videre med. Det er likevel grunn til å understreke at på dette området er den viktigste «medisinen» kjent: Den viktigste medisinen er nettopp å bygge opp helsetjenester lokalt. Den viktigste medisinen er også å ha samfunn der det er stor grad av tillit mellom befolkningen og myndighetene. Begge deler er en forutsetning for å lykkes med å ta i bruk både vaksiner og andre typer medisiner. Dette gjelder i alle land, uavhengig av hvor en er plassert i verden. Det vil også være det viktigste i vårt eget land hvis det oppstår epidemier som berører oss – at befolkningen har tillit til de vaksinerådene som gis, at folk har tillit til og følger opp de rådene som gis av helsemyndighetene. Tilliten er også avgjørende for å unngå at sideeffekter av den type situasjoner skaper unødvendig uro og fører til andre problemer i et samfunn. Vi ser at når det oppstår redsel for epidemier, selv i velutviklede samfunn, så får det utslag som berører hele samfunnet. Derfor er det helt avgjørende at vi også i Norge tenker veldig grundig igjennom at den form for tillit er det helt avgjørende for et samfunn å ha, og den tilliten bygger en i gode tider for å kunne bruke den i tøffere tider.

Det er også situasjonen i disse landene, at noe av utfordringen nettopp har vært å få befolkningen til å følge de rådene som gis, og innrette seg etter dem, og å nå fram med de rådene. Dette er også viktig, selv om det selvfølgelig også er viktig å utvikle både vaksine og medisiner, men det er ikke tilstrekkelig hvis ikke de andre forutsetningene er på plass.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Debatten om redegjørelsen er dermed avsluttet.

Presidenten vil foreslå at utenriksministerens og helse- og omsorgsministerens redegjørelse om smitteutbruddet av ebola i Afrika vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.