Statsråd Lubna Boby Jaffery [10:08:16]: Siden forrige redegjørelse om ytringsfrihet og mediepolitikk i Stortinget, våren 2022, har vi fått en helhetlig gjennomgang av ytringsfrihetens stilling i Norge – for første gang siden 1990-tallet, og siden internett ble en sentral del av hverdagen. Jeg synes derfor det er naturlig å la ytringsfrihetskommisjonens utredning og responsen på den være en inngang og en ramme for årets redegjørelse.

Hva er det vi snakker om når vi snakker om ytringsfrihet?

• Det er friheten til å motta eller meddele opplysninger, ideer og budskap.

• Det er friheten fra forhåndssensur.

• Det er friheten til å kunne ytre seg eller forholde seg taus uten å bli straffet for det eller sanksjonert på andre måter i etterkant.

• Det er myndighetenes plikt til å sørge for at borgerne faktisk kan ta i bruk sin ytringsfrihet.

Dette høres i utgangspunktet enkelt og greit ut – et solid fundament for det norske samfunnet. Dessverre er ikke dette like enkelt i praksis når interesser brynes mot hverandre, og vi møter en stadig mer polarisert verden. Det er nettopp da det er viktig å holde fast ved ytringsfriheten. Ytringsfriheten skal også romme og forsvare retten til å ytre seg og til å mene noe som kanskje ikke alle mener. Ytringer som ingen reagerer på, klarer seg fint uten et vern. Det er de utfordrende ytringene som kan få oss til å reflektere, bryte med inngrodde mønstre, kanskje endre mening og – selv om verden ser ekstra mørk ut akkurat nå – ta fram de beste argumentene, bringe oss framover og skape et bedre samfunn.

Samtidig er ikke ytringsfriheten absolutt, og det kan den heller ikke være. Den kan komme i konflikt med andre interesser – også andre menneskerettigheter. Da må interessene veies mot hverandre. Det norske lovverket inneholder mange bestemmelser som på ulike måter begrenser ytringsfriheten – fra forvaltningslovens regler om taushetsplikt til straffelovens regler om hatefulle ytringer. Forbudet mot hatefulle eller diskriminerende ytringer i straffeloven § 185 skal beskytte minoriteter i samfunnet som helhet mot hat som kan oppstå dersom hatefulle ytringer mot minoritetsgrupper får spre seg.

Heldigvis har ytringsfrihetskommisjonen slått fast og underbygd på en solid måte at ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag:

• For de aller fleste er det langt lettere å ytre seg og delta i de offentlige debatter enn før.

• Det finnes et vell av muligheter for å motta informasjon og tilegne seg kunnskap og ulike synspunkter.

• Det er et bredt tilfang av ulike stemmer og perspektiver i ordskiftet, også fra ulike minoritetsgrupper.

• Ytringsfrihetskommisjonen finner heller ikke grunnlag for å konkludere med at fenomener som filterbobler, ekkokamre, polarisering, kanselleringskultur eller scenenekt er utbredte problemer i dagens Norge.

Det er illustrerende at Norge topper Reportere uten grensers globale pressefrihetsindeks i 2023 – for sjuende år på rad. Vi er rett og slett best i verden på ytringsfrihet – og med det kunne jeg kanskje ha avsluttet redegjørelsen.

Men jobben er ikke gjort med det. Ytringsfriheten er en skjør plante, den må vannes, den må få lys og næring og beskyttes mot sykdommer og parasitter. Vi må passe på at den privilegerte situasjonen vi er i, ikke gjør oss likegyldige. Den må i stedet gjøre oss bevisste på hva vi har å miste, og motivere oss til videre innsats for å bevare og styrke ytringsfriheten.

La meg være klar på det: Det eksisterer utfordringer, noe ytringsfrihetskommisjonen også peker på. Det dreier seg om funksjonshemmedes tilgang til deltakelse i offentligheten. Det dreier seg om de utfordringene samer og andre minoriteter kan oppleve når de ytrer seg. Det dreier seg om trusler, hatefulle ytringer og ulike former for sjikane, som kan støte ut enkelte stemmer og perspektiver. Det dreier seg også om hvordan de globale tek-plattformene fungerer og driver forretningsvirksomhet. Kommisjonen mener omfanget av desinformasjon som er avdekket i flere land, gir grunn til økt bekymring og aktsomhet også i Norge. Samtidig mener kommisjonen at Norge relativt sett er godt rustet til å håndtere dette.

Ytringsfrihetskommisjonen gir uttrykk for at flere forbud og mer straff må begrenses til det strengt nødvendige. I stedet peker den på et sterkt og mangfoldig sivilsamfunn og et fornuftig regulert ytringsrom som den beste garantien for en solid reell ytringsfrihet. Like viktig som å sikre den rettslige ytringsfriheten er det ifølge ytringsfrihetskommisjonen å jobbe for en sunn ytringskultur.

Her har vi mye å gå løs på. Ytringsfrihetskommisjonen har lagt fram hele 98 konkrete forslag, rettet mot å videreutvikle og styrke den offentlige samtalen, bygge et godt sivilforsvar for toleranse og mangfold og sikre en bred tilknytning til det offentlige ordskiftet.

Anbefalingene spenner over et bredt spekter av samfunnsområder og typer tiltak – inkludert lovendringer, utredninger, utarbeidelse av instrukser, veiledninger og handlingsplaner, institusjonelle anbefalinger og anbefalinger knyttet til opplæring, utdanning og forskning. Om jeg hadde stått her hele dagen, hadde jeg knapt rukket over alt. Jeg har derfor valgt ut noen få temaer, bl.a. temaer som berører medienes rolle og mediepolitikken.

Høringsrunden, som ble avsluttet i månedsskiftet januar/februar i år, har vært svært omfattende, som den bør være i en sak som dette. Utredningen ble sendt til rundt 1 300 høringsinstanser, og vi har mottatt over 1 200 sider med innspill. Gjennomgangen har derfor vært et omfattende arbeid.

Generelt viser høringen bred støtte til ytringsfrihetskommisjonens vurderinger og forslag. Med et par unntak støttes samtlige konkrete forslag av et klart flertall av dem som kommenterer forslagene. De forslagene det er størst positivt engasjement for, er forslaget om å endre ordlyden i straffeloven § 185 om hatefulle ytringer, forslaget om å innlemme FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, i norsk lov, forslaget om å utvikle en Skolesekk for ytringsfrihet etter modell av Den kulturelle skolesekken samt forslaget om å lovfeste armlengdeprinsippet i kulturloven.

Lever vi i den beste av tider, eller i den dårligste? Teknologien har gitt oss en rekke nye muligheter til å bli hørt, til å holde oss informert og til å delta i viktige samfunnsdebatter. Informasjonstilgangen har økt voldsomt. Mangfoldet i nyhetskildene vi har tilgang til på skjermene våre, er svimlende sammenlignet med det som var nordmenns nyhetsdiett for bare noen få tiår siden. Som ytringsfrihetskommisjonen skriver, er det store bildet at offentligheten er mer innholdsrik og mangfoldig enn den var da den forrige ytringsfrihetskommisjonen leverte sin utredning i 1999.

Samtidig er det også betydelige utfordringer knyttet til teknologiutviklingen, som langt på vei styres av en håndfull svært store amerikanske selskaper. Disse utfordringene ser vi tydeligere nå enn da begeistringen for nye sosiale medier som Facebook, X – tidligere Twitter – og Instagram nådde toppen for noen år siden. Vi ser at demokratiet som idé og ideal er under press i mange land. Vi opplever trollfabrikker, desinformasjon og hybride angrep. Vi ser at verktøyene vi trodde skulle virke frigjørende, eies av selskaper som styres av andre prinsipper enn søken etter sannhet.

Likevel liker vi å tro at menneskeheten blir litt klokere for hvert år som går. Med kunstig intelligens tror noen til og med at vi kommer til å ta kvantesprang. Akkurat det gjenstår vel å se. Jeg tror en viktig lærdom fra de siste 15 årene med sosiale medier er at nye digitale teknologier kan gi oss svært kraftige verktøy. Derfor er vi nødt til å sørge for at vi utnytter teknologien til beste for alle.

Utviklingen går raskt, særlig når det gjelder kunstig intelligens. Det er nå 15 måneder siden ytringsfrihetskommisjonen la fram sin utredning. Utredningen omtalte både ChatGPT og bruk av avansert maskinlæring til å lage «deepfakes», men det er fortsatt mindre enn tolv måneder siden amerikanske OpenAI gjorde en prototype av ChatGPT allment tilgjengelig for publikum.

Kunstig intelligens skaper både muligheter og utfordringer på mange områder i samfunnet, og dette er noe denne regjeringen jobber aktivt med. Statsministeren utnevnte i oktober en ny digitaliserings- og forvaltningsminister, og fra årsskiftet vil det nye Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet være operativt. I tillegg vil jeg nevne arbeidet med en ny nasjonal digitaliseringsstrategi og utlysningen av 1 mrd. kr til forskning på kunstig intelligens og digital teknologi de neste fem årene. Digitalisering er jo ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å oppnå viktige samfunnsmål.

Mens vi legger hodene i bløt for å bli enige om hvordan vi best skal regulere kunstig intelligens, er arbeidet med å regulere plattformmakt og sosiale medier allerede godt i gang. Her er vi nødt til å jobbe sammen med EU.

Grunnen til at vi må jobbe sammen med andre land i Europa, er at plattformene er så store, og at de er multinasjonale. Vi må gjøre det både når det gjelder rettferdig skattlegging og personvern, og når det gjelder beskyttelse av ytringsfriheten og pressefriheten. Vi må også arbeide sammen med andre land for å få på plass effektiv beskyttelse av sårbare grupper mot hat, trusler og trakassering, beskyttelse av barn mot skadelig innhold og beskyttelse av forbrukerne mot svindel.

Jeg vil nevne noen av de viktige EU-reguleringene som kommer til å gi helt nye spilleregler for de store teknologiplattformene. På dette området kom ytringsfrihetskommisjonen med flere konkrete forslag. Den anbefalte bl.a. myndighetene å prioritere arbeidet med å innlemme forordningen om digitale tjenester, DSA, i norsk lov, sørge for effektivt og koordinert tilsyn av plattformselskapene og bidra til et nordisk samarbeid for større demokratisk kontroll av disse selskapene.

Her er oppfølgingen allerede i gang. Digital Services Act, heretter omtalt som DSA, pålegger de aller største plattformselskapene et tydeligere ansvar for måten tjenestene deres påvirker brukerne og samfunnet på. De må virkelig ta tak for effektivt å hindre spredning av ulovlig innhold, som f.eks. ulovlige hatefulle ytringer. Videre må plattformene gjøre rede for hvilken risiko som oppstår for samfunnet gjennom måten tjenestene deres er bygd opp og virker på. Til slutt blir de pålagt å iverksette tiltak for å begrense denne risikoen. Dersom selskapene ikke etterlever regelverket, risikerer de sanksjoner i form av bøter på inntil 6 pst. av global årlig omsetning. Det er viktig å merke seg at disse oppgavene ikke kan løses ved å innføre forhåndssensur og full filtrering av alt innhold som formidles via gigantplattformene. Reguleringen skal balansere beskyttelse for barn, unge og sårbare grupper med prinsippene om ytringsfrihet, informasjonsfrihet og pressefrihet.

DSA skal innlemmes i EØS-avtalen, og rettsakten er for tiden til vurdering i EFTA-landene. Det som er sikkert, og som ytringsfrihetskommisjonen også påpeker, er at tilsynet med DSA kommer til å bli helt avgjørende både i Norge og i EU.

EUs mediefrihetsforordning, EMFA, kommer til å bli en annen viktig brikke. Formålet med forordningen som nå behandles av EU-institusjonene, er bl.a. å sikre mediemangfold og medienes uavhengighet. Det ligger an til at EMFA bl.a. vil inneholde krav til hvordan veldig store internettbaserte plattformer skal håndtere innhold som publiseres av redaktørstyrte nyhets- og aktualitetsmedier, bl.a. ved at plattformene skal varsle før redaksjonelt innhold fjernes.

Mens vi fortsetter arbeidet med EUs forordninger om digitale tjenester og markeder og forslaget til mediefrihetsforordning, handler vi nasjonalt. Før sommeren holdt min forgjenger et nytt møte mellom representanter for redaktørstyrte medier og plattformselskapene. Målet var å etablere direkte dialog mellom disse aktørene, slik at de sammen kan finne fram til gode løsninger som ikke hindrer mediene i å nå ut til sitt publikum. I forkant av møtet hadde norske medier overbrakt et samlet forslag til prinsipper de mener bør gjelde mellom mediene og plattformene. På møtet underbygde og begrunnet mediene sine krav. De viste bl.a. eksempler på hvordan plattformenes moderering av medieinnhold har en nedkjølende effekt i redaksjonene. Videre viste de hvordan plattformenes atferd virker inn på redaktørstyrt innhold. Det ble gitt en rekke eksempler på hvordan medienes egne nyhetssaker stoppes med henvisning til det mediene hevder er uforståelige regler. De redaktørstyrte mediene formidlet at de opplever det som vanskelig å komme i kontakt med plattformselskapene for å få gode forklaringer.

Jeg kommer til å følge opp dette arbeidet og ønsker også at dialogen skal handle om hvordan befolkningens motstandskraft mot desinformasjon kan styrkes. Dette vil jeg komme nærmere tilbake til litt senere i min redegjørelse.

En av ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger er at myndighetene bør bidra til nordisk samarbeid for større demokratisk kontroll av plattformselskapene. Her vil jeg vise til Nordisk ministerråds tenketank om teknologi og demokrati, som la fram sine anbefalinger i april.

Tenketanken presenterte elleve anbefalinger, der en overordnet ambisjon er å samordne nordiske initiativer på tek-området. For Norge er det viktig å prioritere tiltak som bidrar til digital trygghet for barn og unge, bl.a. gjennom å samle kunnskap og vurdere virkningene av sosiale medier på trivsel, helse og demokrati. Det er nødvendig med et tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid for å skaffe riktig informasjon, møte utfordringer effektivt og bygge opp under mulighetene det digitale gir barn og unge. Derfor har regjeringen satt i gang et arbeid med en stortingsmelding om trygg digital oppvekst.

Det sies gjerne at løgnen reiser raskere enn sannheten. Derfor kan vi kanskje aldri helt regulere bort det potensialet nye teknologier bærer i seg til å spre hat, usannheter og usunn påvirkning. Ytringsfriheten krever også at vi noen ganger må tåle ytringer som ligger langt utenfor den enkeltes komfortsone.

I dette bildet er to ting minst like viktige som å regulere teknologiplattformene. Det ene er å sørge for at folk er mest mulig motstandsdyktige mot desinformasjon og påvirkning. Det andre er å sørge for at vi fortsatt har medier av meget høy kvalitet som brukes av mange og har høy troverdighet og tillit.

Derfor er jeg glad for at regjeringen har gitt meg ansvaret for å koordinere arbeidet med å styrke motstandskraften mot desinformasjon i befolkningen. Jeg vurderer nå hvordan vi skal følge opp dette ansvaret, som er knyttet til det sivile samfunnets motstandskraft.

Vi lever i svært urolige tider. Sterke krefter forsøker å så tvil om grunnleggende fakta. De ønsker å svekke tilliten til demokratiske institusjoner og myndigheter. Påvirkningskampanjer, desinformasjon og falske nyheter gir situasjonen en ny dimensjon.

Som ytringsfrihetskommisjonen påpeker, er ikke bekymringen for spredning av usann informasjon ny, men teknologien har gjort det enklere enn før å spre propaganda, løgn og feilinformasjon til et veldig stort publikum.

For at demokratiet skal fungere, er uavhengige redaktørstyrte medier avgjørende. Befolkningen er avhengig av tilgang til pålitelig informasjon. Mediene må være i stand til å bekrefte eller avkrefte den informasjonen som i dag reiser verden rundt på sekunder. Samtidig trenger vi en kritisk presse som kan stille myndighetene og oss politikere til ansvar.

Som ytringsfrihetskommisjonen viser til, er den tilliten befolkningen har til de etablerte, redaktørstyrte mediene avgjørende for hvordan vi vurderer informasjonen vi mottar. Det er viktig at vi har fellesarenaer og et mangfold av redaktørstyrte medier som er til å stole på, og som befolkningen stoler på. Jo flere som forholder seg til redaksjonelle, kvalitetssikrede medier, desto mindre gjennomslagskraft har desinformasjon og falske nyheter.

Betalingsviljen for nyheter påvirker også tilgangen til informasjon og en felles virkelighetsforståelse. Det er generelt høy betalingsvilje for nyheter i Norge. Mediebedriftenes Landsforenings undersøkelse fra 2022 viser at 68 pst. av nordmenn over 18 år har tilgang til minst ett avisabonnement i husstanden. Samtidig kan, ifølge Medietilsynet, viljen og evnen til å betale for nyheter variere i ulike grupper, basert på alder, kjønn, utdanning og økonomi. I dette perspektivet er NRK som allmennkringkaster viktig for å sikre hele befolkningen tilgang til informasjon.

Ytringsfrihetskommisjonen mener at Norge relativt sett er godt rustet til å håndtere desinformasjon og konspirasjonsteorier. Dette begrunnes bl.a. med at vi er et lite språksamfunn med et sterkt mediemangfold, at en høy andel av befolkningen bruker redaksjonelle medier, at den kritiske medieforståelsen er på et høyt nivå. og at befolkningen har høy tillit til mediene. Som en del av Mediemangfoldsregnskapet undersøker Medietilsynet mediebruksmangfoldet. Den siste rapporten fra 2023 viser at de redaktørstyrte journalistiske mediene i Norge har stabilt høy tillit, mens befolkningen har langt lavere tillit til nyheter i sosiale medier.

For å bevare et sterkt demokrati må vi jobbe for å unngå skadelig polarisering, feilinformasjon og desinformasjon. Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler å styrke kritisk tenkning, digital kildekritikk og motstandskraft mot desinformasjon, bl.a. gjennom å sikre en kraftfull mediepolitikk og arbeidet med faktasjekk i skolene. Jeg vil jobbe for å styrke befolkningens kritiske medieforståelse og digitale motstandskraft, slik at vi blir bedre rustet til å stå imot uønsket påvirkning, ta informerte valg og bruke mediene på en aktiv måte. Her spiller Medietilsynet en viktig rolle gjennom kartlegging av befolkningens kritiske medieforståelse og arbeidet med å utvikle aktive mediebrukere som tar informerte valg.

Den reviderte, frivillige europeiske bransjenormen mot desinformasjon ble vedtatt i juni 2022 og signert av en rekke selskaper, bl.a. TikTok, Meta, Google, Microsoft og X. Plattformene forplikter seg bl.a. til å gjøre spredning av desinformasjon mindre økonomisk lønnsomt, sikre større åpenhet om politisk reklame, styrke samarbeidet med faktasjekkere og gi bedre tilgang til data for forskere.

Kultur- og likestillingsdepartementet har gitt Medietilsynet i oppdrag å gjennomgå plattformselskapenes rapportering om hvordan de arbeider mot desinformasjon. Medietilsynets ferske rapport viser at de fleste tilbyderne tar arbeidet mot desinformasjon på alvor, og etterlever bransjenormen i større grad enn før. Utviklingen av kunstig skapt tekst, bilde og lyd har ført til at de fleste tilbyderne har innført tiltak for å dempe risikoen for desinformasjon.

Medietilsynet finner likevel at kvaliteten på plattformenes rapportering varierer kraftig. Det gjelder bl.a. hvordan selskapene rapporterer om tiltak for å forhindre algoritmisk og annonsefinansiert forsterkning av desinformasjon, om tiltak mot falske kontoer og kunstig skapt innhold og om forskertilgang og samarbeid med faktasjekkere. Flere av plattformene har heller ikke inkludert tall for EFTA-landene, Norge, Island og Liechtenstein, slik bransjenormen krever. Første skritt må være å forbedre rapporteringen. Det er avgjørende for å forstå utfordringene vi står overfor, og hvordan vi kan jobbe videre.

Det er viktig at plattformene tar sitt ansvar for å jobbe mot desinformasjon på alvor. Samtidig understreker Medietilsynet at det er en risiko for at bransjenormen legger føringer som kan resultere i at plattformene fjerner for mye innhold. De fleste ytringer som kategoriseres som feil- eller desinformasjon, er lovlige ytringer i Norge. Den norske grunnloven slår fast en svært høy terskel for forhåndssensur. Tiltak mot desinformasjon må derfor balanseres opp mot ytringsfriheten.

Departementet mener det er viktig at framtidige rapporter blir vurdert av Medietilsynet, og at det kan være interessant å undersøke om det kan etableres et nordisk samarbeid om vurdering av rapporteringen. Framover vil forordningen om digitale tjenester bli et viktig og kraftig instrument i kampen mot spredning av desinformasjon.

Et solid mediemangfold av redaktørstyrte medier bidrar til å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon. I sitt arbeid med å kartlegge det norske mediemangfoldet deler Medietilsynet mediemangfoldet inn i tre dimensjoner. Avsendermangfoldet handler om hvor mange og hva slags medier vi har i Norge, i tillegg til hvor de er lokalisert, hvem som eier dem, og mangfoldet blant journalistene og redaktørene som jobber i mediene. Bruksmangfoldet handler om hvilke mediebruksvaner vi har, og innholdsmangfoldet handler om hvilket innhold vi har tilgang til.

Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler at myndighetene sikrer støtteordninger som tilrettelegger for et mangfold av medier. Kommisjonen anbefaler videre at mediene jobber bedre og bredere med mangfold. Dette handler både om å gjøre mediene og innholdet tilgjengelig for flere og om representasjon av ulike stemmer og perspektiver i redaksjonelle stillinger og lederstillinger, som kilder og bidragsytere i redaksjonelle spalter og som deltakere i medienes kommentarfelt.

I sin rapport om avsendermangfold fra 2022 viser Medietilsynet til at journalisters kjønn, bakgrunn og interesser kan påvirke utvalg av saksområder og journalistisk tilnærming. En ny undersøkelse fra Mediebedriftenes Landsforening viser at andelen ansatte kvinner i mediebransjen økte fra 43 pst. i 2021 til 44 pst. i 2023. Samtidig oppgir 23 pst. av mediebedriftene at de opplever at de har høy grad av flerkulturell kompetanse. Det er en økning på 10 prosentpoeng fra 2021.

Retriever presenterte under Arendalsuka en undersøkelse om andelen kvinnelige kilder i norske medier. Her har 600 000 uttalelser over fem år blitt analysert, og undersøkelsen viser at 34 pst. av uttalelsene er gitt av kvinner og 66 pst. av menn. I enkelte bransjer er kvinneandelen så lav som 23 pst.

Ytringsfrihetskommisjonen viser til at redaktørene har jobbet aktivt og målrettet for å få opp kvinneandelen i mediene, og at det bør settes i gang tilsvarende arbeid overfor andre grupper i samfunnet, som personer med funksjonsnedsettelser, ulike etnisiteter og ulike politiske standpunkt.

NRK har i en årrekke jobbet aktivt for å fremme økt mangfold i alle deler av selskapet. I 2022 etablerte NRK et nytt rammeverk for arbeidet med mangfold innenfor fire områder: flerkulturelt mangfold, funksjonsmangfold, kjønn og LHBT+ og språkmangfold. NRK har dessuten tre egne talentprogram for å utdanne og kvalifisere særlig kritisk kompetanse. Dette gjelder journalister med nynorskkompetanse, journalister med flerkulturell kompetanse og talenter som har samisk kultur- og språkforståelse.

Sammen med Mediebedriftenes Landsforening arrangerte jeg nylig seminaret «Mangfold i mediene», der flere medier fortalte om utfordringer og hvordan de har lyktes med mangfoldsarbeid. Som medieminister er jeg særdeles opptatt av armlengdes avstand og at mediene selv må styre sine virksomheter slik de ønsker. Jeg vil likevel stille meg bak ytringsfrihetskommisjonens oppfordring til redaktørstyrte medier om aktivt å jobbe for mangfold blant kilder, journalister og ledere, slik jeg mener man må gjøre i alle bransjer.

Et mangfold av medier som det vi har i Norge, er et umistelig gode. Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler å sikre støtteordninger som tilrettelegger for et mangfold av medier og meningsmangfold.

Det er viktig at vi har redaktørstyrte medier som dekker demokratisk folkevalgte organer på alle nivåer, som gir velgerne informasjon om politiske alternativer og politikken som føres. I Norge har vi et sterkt mangfold av redaktørstyrte journalistiske medier, både nasjonalt og lokalt. I 2022 ble det gitt ut 242 aviser på 175 ulike steder i Norge. Vi har lokalradioer over hele landet. Vi har lokalaviser som er lim og lupe i sine lokalsamfunn. Vi har sterke nyhetsdrevne riksmedier og ikke minst svært solide allmennkringkastere. Det betyr også at vi har mye å ta vare på – og mye å forsvare. Mediestøtten er en viktig bidragsyter til dette.

Som Medietilsynet konkluderer med i sin rapport om avsendermangfold, har en bred sammensetning av medier og eiere betydning for å sikre mediemangfoldet. Konsolideringen i avismarkedet i Norge har økt de siste årene. Det kan være positivt for en liten avis å bli tilknyttet et større konsern, særlig for å kunne å ta del i den teknologiske utviklingen. Samtidig er det viktig å påse at økt eierkonsentrasjon ikke påvirker mediemangfoldet negativt.

Ytringsfrihetskommisjonen viser også til at mediestøtten bør sikre forutsigbare økonomiske rammer for medienes virksomhet. Det bidrar vi til ved å fastsette fireårige økonomiske styringssignaler for den direkte mediestøtten og NRK. I tillegg til å styrke forutsigbarheten sikrer systemet en mer helhetlig tilnærming til mediepolitikken og bidrar til å styrke medienes uavhengighet fra myndighetene. Hvert fjerde år skal regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av mediestøtten, bl.a. en gjennomgang av medieøkonomien og andre rammevilkår og tilskuddsordningenes treffsikkerhet. På bakgrunn av dette foreslås økonomiske fireårige styringssignaler og eventuelle behov for endringer i tilskuddsordninger.

I statsbudsjettet for 2023 la regjeringen fram fireårige styringssignaler, for perioden 2023–2026. Disse har vi fulgt opp i statsbudsjettet for 2024. Jeg har forståelse for at mediebransjen er bekymret for økonomien når flere piler peker nedover. Etter mange år med opplagsvekst så vi en nedgang i første halvår 2023. Bransjen bekymrer seg også for at en svekket privatøkonomi kan gi utslag i abonnementstallene, og at spesielt de lokale annonsemarkedene oppleves som tøffe. Flere mediekonsern har varslet at det skal gjennomføres store kutt. La meg gjøre det helt klart at jeg også deler bekymringen for hvordan dette vil påvirke bransjen og medietilbudet. Regjeringen vil følge utviklingen og er opptatt av å ha tett dialog med bransjen.

I rapporten «Mediemangfold i et bruksperspektiv» fra mars 2023 viser Medietilsynet til at Norge er i verdenstoppen når det gjelder tilgang til digital infrastruktur. Rapporten viser at de norske redaktørstyrte medienes journalistikk fortsatt har en solid og viktig posisjon i befolkningen. Medietilsynet viser samtidig til at det på tross av et godt bruksmangfold eksisterer noen demografiske og sosiale skiller i medie- og nyhetsbruken. Yngre, kvinner, de med lav utdanning og de med lav inntekt orienterer seg i noe mindre grad enn andre grupper mot norske redaktørstyrte medier. Det er først og fremst medienes ansvar å sørge for at innholdet er relevant for og når ut til alle grupper i samfunnet. Jeg vet at mediene er dette ansvaret bevisst. Det så vi f.eks. i Fædrelandsvennens satsing på å nå ut til yngre lesere før valget, og i Amedia, som ga alle elever i grunnskolen og videregående skole gratis tilgang til sine aviser i forbindelse med valget.

Kansellering og scenenekt er også tema som har skapt mye debatt det siste året, til dels med høy temperatur og steile fronter. Noen tolker dette som utslag av en pågående kulturkrig mellom «woke»-bevegelsen og liberale verdier, andre tolker det som legitime oppgjør med en historie preget av rasisme og andre utdaterte holdninger. Andre igjen inntar en mellomposisjon. Et eksempel er debatten i etterkant av uttalelsene fra Nasjonalmuseet om Christian Krogh-maleriet «Leiv Eiriksson oppdager Amerika».

Men er en opphetet debatt en trussel mot ytringsfriheten, eller snarere et utslag av at den fungerer? Og er ideen om en «kulturkrig» mellom to polariserte fraksjoner et godt bilde på den norske offentligheten, eller har vi importert et konsept som springer ut av et samfunn med helt andre premisser?

Dette er også temaer som ytringsfrihetskommisjonen vurderte. Kommisjonen fant det ikke dokumentert at kampanjedrevne forsøk på kansellering eller scenenekt per i dag er en trussel mot en åpen norsk offentlighet. Kommisjonen fant heller ikke grunnlag for å si at Norge blir et stadig mer polarisert samfunn, selv om kommentarfeltene kan gi inntrykk av det.

Derimot viste ytringsfrihetskommisjonen til at påstander om at noen bør kanselleres, at en bok ikke bør gis ut eller et innlegg ikke komme på trykk, ofte skaper engasjerte debatter og sterke reaksjoner. Kommisjonens vurdering var at dette ikke behøver å være en trussel mot ytringsfriheten. Tvert imot kan det nettopp være et tegn på at ytringsrommet faktisk fungerer.

Dette er et viktig poeng. Det er ikke først og fremst områdene med heftig debatt vi trenger å bekymre oss for. Det er tingene vi ikke snakker om, og stemmene vi ikke hører, som bør bekymre oss.

Samtidig er dette ikke et enten–eller-spørsmål. De fleste vil være enige i at det bør være en eller annen grense, og at det i visse tilfeller vil være legitimt å stenge ute de mest ekstreme stemmene. For eksempel kan man ikke forvente at et bibliotek skal stille lokalene sine til rådighet for et nynazistisk arrangement. I praksis er vurderingene sjelden så enkle. Hva som framstår som uakseptabelt, vil avhenge av hvor man selv står. Det viktige vil derfor være, som ytringsfrihetskommisjonen sier, å ha en løpende samtale om hvor vidt ytringsrommet bør være, og hvordan ytringskulturen skal se ut.

Grunnpremisset må uansett være at offentligheten skal være romslig. Demokratiet er avhengig av et åpent ytringsrom med stor takhøyde, der flest mulig har tilgang på relevant informasjon, kan engasjere seg i de sakene de mener er viktige, og kan ytre seg når det er nødvendig.

Regjeringen la i juni fram Meld. St. 22 for 2022–2023, «Kunstnarkår», også omtalt som kunstnermeldingen. Meldingen er nå til behandling i Stortinget. I meldingen diskuteres flere overordnede problemstillinger på tvers av kunstfeltene, og én av disse er kunstens ytringsvilkår. Kunst er en viktig arena for meningsbrytning og kritisk tenkning, og betydningen av at kunsten er fri, og at kunstnerne har et trygt ytringsklima å virke i, understrekes.

Ytringsfrihetskommisjonen konkluderte med at det generelt står bra til med ytringsfriheten i Norge – også for kunstnerne. Kunstnermeldingen anerkjenner dette, men peker også på noen bekymringsfulle utviklingstrekk der det kan se ut til at flere kunstnere opplever at ytringsfriheten er svekket siden 2014. Eksemplene som oppgis, er høyere konfliktnivå i det offentlige ordskiftet, trusler og hatefulle ytringer på nettet og usannheter og rykter som blir delt i sosiale medier. Regjeringen mener det er grunn til å følge nøye med på utviklingen her. Dersom stadig flere kunstnere kjenner seg utrygge, kan det føre til kunstnerisk selvsensur. Om dette brer seg, kan det i sin tur svekke kunstens kritiske og utforskende rolle i samfunnet.

Ytringsfrihetskommisjonen tematiserte også ytringsrommet internt i kunstmiljøene og viste bl.a. til at flere av innspillene pekte på utfordringer med lav takhøyde og en svak kultur for uenighet. Kommisjonen konkluderte ikke med at dette er et stort problem per i dag, men pekte på enkelte trekk ved kunstfeltet som gjør at dette framstår som en risiko. I høringsrunden etter at utredningen ble lagt fram, understreket flere aktører på kunstfeltet, bl.a. kunstnerorganisasjoner og Kulturrådet, at de ikke kjenner seg helt igjen i bildet som blir tegnet i utredningen, og at uenighetskulturen i kunst- og kulturfeltet er langt sterkere enn utredningen påstår.

Regjeringen mener at dersom kunstnerne vegrer seg for å ytre seg eller fortsette med å skape kunst som trigger kritikk, debatt og provokasjon, vil det være en uheldig utvikling, gitt den rollen kunsten har i å ivareta demokratiet og den offentlige samtalen. Generelt er kunstfeltet innrettet etter å utøve både kritikk, meningsbrytning og utfordrende uttrykk, både om samfunnsspørsmål og om kunstnerisk kvalitet og verdi.

Kunstfeltet har alltid vært preget av brytninger mellom ulike stemmer og perspektiver, og det er en viktig del av kunstens samfunnsverdi. Kritikk av kunst, kunstnere og bruk av offentlige ressurser på kunst er en legitim del av samfunnsdebatten. Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler at kunst- og kulturinstitusjonene bør jobbe for å øke bevisstheten innad i sektoren om verdien av debatt, kritikk og meningsmangfold. Denne anbefalingen er ikke regjeringen invitert til å ta stilling til, ettersom den retter seg direkte mot kunstsektoren. Kunstnermeldingen understreker at man samtidig skal ha forståelse for at trykket som kan oppstå i sosiale medier og på andre digitale flater, kan oppleves både brutalt og uhåndterlig for enkeltkunstnere som ikke har en institusjon i ryggen. Også dette vektlegges av ytringsfrihetskommisjonen, som anbefaler kunst- og kulturinstitusjonene å veilede og støtte kunstnere som står i krevende ordskifter.

Kunst- og kulturuttrykk er ytringer, og teatre, kinoer, konsertscener, museer, gallerier, forlag, biblioteker, osv. er arenaer for formidling av ytringer, tanker, ideer og debatt. Kultursektoren er derfor en sentral del av ytringsfrihetens infrastruktur.

For å synliggjøre dette foreslo ytringsfrihetskommisjonen bl.a. å innarbeide det såkalte infrastrukturkravet i kulturlovens formålsbestemmelse, dvs. myndighetenes grunnlovfestede ansvar for å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. I tillegg foreslo kommisjonen å lovfeste prinsippet om armlengdes avstand. Departementet sendte i mars på høring et lovforslag som følger opp disse forslagene.

Departementet foreslo her bl.a. å forankre loven i det såkalte infrastrukturkravet i Grunnloven § 100. Rettslig sett er det egentlig ikke noe nytt i dette, men det vil være en viktig påminnelse om at kulturpolitikk ikke dreier seg om kakepynt og underholdning, men om viktig demokratisk infrastruktur.

I tillegg ble det foreslått en todelt lovfesting av armlengdeprinsippet på kultursektoren. Armlengde blir gjerne omtalt som en kulturpolitisk «grunnlov», men er likevel ikke lovfestet i dag. Prinsippet har sammenheng med at kunst- og kultursektoren er en sentral del av ytringsfrihetens infrastruktur. For å kunne fylle denne oppgaven må kunsten og kulturen produseres og formidles med uavhengighet fra de maktstrukturene den skal overvåke, kommentere og kritisere.

Lovforslagene har fått bred støtte, både i høringen av ytringsfrihetskommisjonens utredning og i høringen av departementets konkrete lovforslag. Departementet vurderer nå den videre oppfølgingen av lovforslaget.

Som jeg har nevnt, favner ytringsfrihetskommisjonens utredning svært bredt. Den inneholder et bredt spekter av anbefalinger på mange departementers saksområder. De temaene jeg har trukket fram i dag, er bare en liten del av den samlede innsatsen for å beskytte og styrke den åpne og opplyste offentlige samtalen.

Denne innsatsen vil både departementer, etater, privat næringsliv og sivilsamfunn bidra inn i, på ulike måter. Og det skjer allerede mye! Jeg kan nevne arbeidet med ny arkivlov eller ny forvaltningslov. Jeg kan nevne Kommunal- og distriktsdepartementets arbeid med en veileder om hat og trusler rettet mot kandidater og politikere. Jeg kan nevne Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med å styrke politiets kompetanse til å vurdere hatefulle ytringer, bl.a. gjennom den gjeldende handlingsplanen for politiets arbeid. Jeg kan nevne regjeringens handlingsplan for økt inkludering i et digitalt samfunn eller arbeidet med en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Jeg kan nevne det arbeidet LO og NHO nylig har satt i gang for å sikre en god ytringskultur i arbeidslivet, og jeg kan nevne Redaktørforeningens nye handlingsplan, som bl.a. skal bidra til transparens og åpenhet i mediene og styrke redaktørene i møte med den teknologiske utviklingen.

Vi lever i en tid der skarpe motsetninger, kriger og konflikter skaper betydelige utfordringer for ytringsfriheten i møte med nye kommunikasjonsteknologier. Da er det ekstra viktig å være på vakt mot dem som ønsker å begrense ytringsfriheten. Den vakten tar jeg.

Det pågår mye godt arbeid både i offentlig og privat sektor for å holde ved like den gode offentlige samtalen vårt demokrati er avhengig av. En helt sentral del av dette er arbeidet med å legge til rette for et mangfold av uavhengige redaktørstyrte medier med høy kvalitet og høy tillit, som blir brukt av flest mulig. I Norge er vi godt stilt i dag, men vi kan ikke ta det for gitt at det vil se slik ut om ett eller fem år. Vi trenger høy bevissthet og en løpende debatt om hvordan vi kan opprettholde og videreutvikle den offentlige samtalen. Jeg ser fram til den spennende og viktige debatten vi skal ha i denne salen om to dager.