Stortinget - Møte mandag den 29. april 2013 kl. 12

Dato: 29.04.2013
President: Dag Terje Andersen

Sak nr. 9 [18:47:48]

Interpellasjon fra representanten Marit Nybakk til justis- og beredskapsministeren:
«Kampen mot internasjonal menneskehandel og prostitusjon er en viktig del av arbeidet for å fjerne misbruk og nedverdigelse av kvinner og barn. Norge har i dag tre viktige lover for å regulere prostitusjon og menneskehandel. Hallikparagrafen er viktig for å ta de mektige bakmennene. Forbudet mot bordeller retter seg mot innemarkedet. Sexkjøpsloven skal heve terskelen for å kjøpe prostituerte og virke holdningsskapende for å hindre at menn kjøper sex.
Hvordan mener statsråden at de nevnte lovene virker i arbeidet for å redusere omfanget av det norske markedet for prostitusjon, og hva gjør statsråden for å sikre at lovene håndheves?»

Talere

Sakene nr. 7-9 ble behandlet uner ett.

 

Presidenten: Presidenten vil foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 12 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Først får de tre interpellantene en taletid på inntil 10 minutter hver.

Videre får justis- og beredskapsministeren en taletid på inntil 15 minutter.

Deretter åpnes det for inntil 15 talere med en taletid på inntil 5 minutter hver.

Til slutt gis henholdsvis de tre interpellantene og justis- og beredskapsministeren ett innlegg hver på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [18:48:58]: Et av mine store politiske forbilder heter William Wilberforce. Han ble valgt inn i det britiske parlamentet på slutten av 1700-tallet. Den gangen var han i starten av 20-årene – som for øvrig er en perfekt alder for å bli valgt inn i parlamentet.

Fra 1787 var det én sak som han kjempet utrettelig for – han kjempet for menneskeverdet. Derfor kjempet han mot slaveriet. Han kjempet mot slavehandel og slavehold i britiske kolonier. Utgangspunktet hans var at alle mennesker har samme verdi. I hans tid var det kampen mot slaveriet som opptok ham mest. Storbritannia var den gang en stormakt, og han ble motarbeidet og nedkjempet når han hvert år foreslo forbudet i parlamentet. Mye av bakgrunnen var nok at enorme rikdommer var knyttet til nettopp slavehandelen. I 1807 klarte Wilberforce å vinne fram med det første vedtaket, og slavehandelen ble forbudt. Tre dager før William Wilberforce døde opplevde han at slaveriet ble avskaffet for godt.

På en måte kan vi si at Norge har ganske stolte tradisjoner når det gjelder slaveri. Danmark-Norge var det første landet i verden som fremmet en lov om å forby slavehandel. Vi sier at slaveriet ble avskaffet for nesten 200 år siden i Europa. Dessverre er det ikke sånn. Det er i dag flere slaver i verden enn de 10–12 millionene som ble fraktet med den transatlantiske slavehandelen. Ifølge den internasjonale organisasjonen Free the Slaves lever nemlig hele 27 millioner mennesker som slaver i dag. Vi kan trygt si at dette dreier seg om enorme pengesummer. Det vil være på linje med narkotika- og våpenhandel – penger som helt sikkert også brukes til å kjempe mot f.eks. politiske endringer som vil sørge for en større innsats til å bekjempe menneskehandel.

Menneskehandel er vår tids slaveri. Derfor må vi gjøre alt vi kan for å kjempe kampen mot dette – både nasjonalt og internasjonalt – for å hindre misbruk og nedverdigelse av kvinner, barn eller menn. Kristelig Folkeparti ønsker at Norge også går i bresjen for å bekjempe det moderne slaveriet. Vi har tatt til orde for at Norge må ha en målsetning om å bli verdens første slavefrie land. I dag er menneskehandelen og slaveriet mer brutalt og mer utbredt, men mindre synlig. Jeg håper derfor statsråden vil svare på utfordringen som er gitt: Hva kan vi gjøre for å bekjempe det moderne slaveriet?

Palermoprotokollen som trådte i kraft i slutten av 2003, bidro til en felles internasjonal forståelse av hva menneskehandel er. Det var på mange måter et viktig steg for å komme et skritt nærmere opphøret av slaveriet. Men en definisjon er langt fra nok, noe også ettertiden har vist. Definisjonen tolkes svært forskjellig i ulike land, som igjen medfører en ulik tilnærming til hvordan slaveriet skal bekjempes. Det er uheldig. Skal vi virkelig få gjort noe med dette, må det en felles internasjonal innsats til.

Slaveri er utnytting av barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester – herunder prostitusjon, vinningskriminalitet, salg av narkotika og tigging – ved bruk av vold, trusler og andre kontrollmekanismer. Mennesker behandles som varer som kan kjøpes og selges, for så å settes i arbeid. Etter straffeloven § 224 er handel av mennesker forbudt i Norge. For å bekjempe denne uretten som mange mennesker opplever, er det viktig med nytenking og åpenhet.

Bondevik II-regjeringen kom med den første handlingsplanen mot menneskehandel for om lag ti år siden, og helt siden den gang har norske myndigheter løpende vurdert og justert tiltakene som er igangsatt for å motarbeide menneskehandel og assistere ofrene. Dessverre har vi fremdeles en lang vei å gå – både nasjonalt og internasjonalt. Sakene som omhandler menneskehandel, er svært komplekse, og vi trenger derfor å få mer kunnskap for å kunne hjelpe den enkelte. Forskning på feltet må derfor prioriteres.

I 2008 vedtok Stortinget å innføre et forbud av kjøp av seksuell omgang eller handling, som trådte i kraft 1. januar 2009. Bakgrunnen for innføringen av forbudet var bl.a. at det skulle være et tiltak for å bekjempe det moderne slaveri. Innføring av loven var en viktig milepæl for å framheve menneskeverdet, men det kan ikke gjøres bare ved en lovendring, det må suppleres med gode sosiale tiltak for å få mennesker ut av prostitusjon. Det har hele tiden vært intensjonen fra Kristelig Folkeparti, men dessverre har ikke regjeringen lyktes godt nok her.

Motstanderne av loven hevder at loven ikke fungerer fordi for få mennesker har blitt straffeforfulgt. Det er en svært urettferdig argumentasjonsrekke mot politiet. Vi kan ikke kreve at de skal håndheve lover om vi ikke setter dem i stand til det. Jeg var nettopp i Sverige, hvor alle partier står samlet om sexkjøpsloven og sier at det er en svært god lov, i tillegg til at politiet og frivillige som jobber med de prostituerte, støtter loven. De har fått til gode resultater, men det hadde ikke kommet om det ikke hadde vært politisk vilje – noe som dessverre har manglet hos de rød-grønne. Det de også ser ut til å oppnå i Sverige, som jeg mener er avgjørende, er at i tillegg til at samfunnet slår fast at det ikke er greit å kjøpe sex, er det også blitt en utbredt forståelse av at det å kjøpe sex bidrar til å opprettholde etterspørselen etter prostituerte og dermed også slaveriet.

Seksualvaneundersøkelsen fra 2002 viser at 13 pst. av norske menn kjøper seksuelle tjenester. Vi må derfor arbeide for å gi våre barn og unge gode holdninger, og i skolen må vi ikke bare lære om den transatlantiske slavehandelen, også det moderne slaveriet må være tema.

Vi vet at fattigdom gjør at mange føler seg tvunget til å selge ungene sine til slaveri eller tror at de blir tilbudt drømmejobben i utlandet, for så å bli solgt på gaten. Hjelpetilbudet for de prostituerte må derfor ses i sammenheng med dette. Ofre for slaveri er i en svært sårbar situasjon. De er ofte helt alene og har blitt utsatt for grov vold, trusler, misbruk eller annen utilbørlig atferd. I tillegg kan deres familier i hjemlandet være under trussel for represalier fra bakmenn. Alt dette gjør det vanskelig for dem å komme seg ut av slaveriet. Tilbudet som gis, må derfor være helhetlig, slik at det faktisk kan resultere i at den enkelte blir fri fra sin bakmann.

For endelig å utrydde menneskehandel må man gjøre noe med årsakene, og vi må intensivere kampen mot de internasjonale nettverkene som selger mennesker. Mange prostituerte oppholder seg i Norge i kortere eller lenger tidsrom for så å dra videre til andre land. Skal vi lykkes i å hindre rekruttering av prostituerte og bekjempelse av slaveri, må det arbeides aktivt internasjonalt.

I en rapport fra Norad som kom i 2009, Utrygg trafikk, kartla de internasjonale trender innen menneskehandel. Den slår fast at begrensning av etterspørselen til prostitusjon er et viktig tiltak for å bekjempe menneskehandel. De henviser i rapporten til organisasjonen Coalition Against Trafficking in Women, CATW, som har pekt på at svensk kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester har ført til betydelig nedgang i ofre for menneskehandel fra Øst-Europa – det er bra.

Einstein sa en gang at definisjonen på galskap er å gjøre det en alltid har gjort, og tro det vil gi andre resultater. I rapporten fra Norad er det mange eksempler på tiltak som kan innføres, og hvis vi bare gjør det vi alltid har gjort, får vi fort de samme resultatene vi alltid har fått – i dette tilfellet dessverre manglende resultater. Ergo må vi også være villige til å tenke nytt. Derfor er det interessant å høre hva statsråden tenker om eventuelle nye tiltak i kampen mot det moderne slaveri.

Marianne Marthinsen (A) [18:58:35]: Den gangen sexkjøpsloven ble innført, hadde den flere hensikter. Det skulle være en normgivende lov som klart slo fast at kjøp av kropp ikke er akseptabelt i Norge. Det i seg selv er viktig fordi vi har sett tydelig fra andre storbyer hvor prostitusjon har en stor plass i gatebildet, at kjøp av kvinner normaliseres og i større grad blir akseptert adferd. Jeg hører veldig ofte kritikere si at loven er meningsløs fordi den er vanskelig å håndheve. Jeg har hørt gjentatte forsøk på å prøve å problematisere hva prostitusjon egentlig er og argumenter om at dette er noe som uansett alltid vil forekomme, og at forsøk på å forby det er helt fåfengt. Til det er det viktig å få sagt at samfunnet har mange lover som fungerer normgivende, og som er med på å definere hva som er greit og ikke i vårt samfunn, uten at det nødvendigvis er så enkelt å kontrollere hva som skjer i lukkede rom. At det er forbudt i Norge å slå sine egne barn, er et veldig godt eksempel på en sånn lov, og det er ingen tvil om at den lovparagrafen har hatt stor innflytelse på hvordan man tenker rundt barn og deres status i Norge. På samme måte er jeg ikke i tvil om at barrieren for en ung gutt eller en familiefar som vurderer å kjøpe sex, blir vesentlig høyere når det er forbudt. Men vel så viktig – og det er det som er utgangspunktet for min interpellasjon til justisministeren – er det at loven skal gjøre Norge til et mindre attraktivt marked for menneskehandel gjennom å begrense omfanget av markedet.

I bekjempelse av menneskehandel med formål prostitusjon er det viktig å huske på at uten et marked blir det ingen prostitusjon. De som kjøper sex, opprettholder problemet og bidrar med store pengesummer inn i den svarte økonomien. Det er derfor ikke nok bare å kjempe mot bakmenn, det må også rettes en innsats mot dem som etterspør og kjøper seksuelle tjenester. En måte å bidra til det på, er å gjøre som vi har gjort her i Norge: å kriminalisere kjøp av sex.

Menneskehandel er selvfølgelig forbudt i seg selv, men tallene fra politiet, til tross for at de er beheftet med en del usikkerhet, viser at det er utnyttelse til prostitusjonsformål som dominerer når mennesker handles til Norge. Internasjonalt regner man med at omtrent 80 pst. av jentene som utsettes for menneskehandel, blir det i forbindelse med prostitusjon. Det gjør at både sexkjøploven og hallikparagrafen er potensielt viktige virkemidler for å bekjempe menneskehandling hit. Men skal dette fungere effektivt, krever det at det samarbeides godt internasjonalt. Menneskehandel er ifølge FN på vei til å bli den nest største illegale økonomien i verden etter handel med våpen. FN anslår antallet personer som har vært utsatt for menneskehandel, til å være over 4 millioner. 80 pst. av dem er kvinner og jenter. 80 pst. av disse igjen blir seksuelt utnyttet. Gitt overvekten av kvinner og jenter blant ofrene, må menneskehandel, eller moderne slaveri, ses i kjønnsperspektiv. Det antas at minst 700 000 av dem har blitt transportert til Vest-Europa.

En annen veldig bekymringsfull tendens er utviklingen av tverrfaglighet. Fra Kripos’ rapport om utviklingen i den organiserte kriminaliteten kan vi bl.a. lese at en stor del av den organiserte kriminaliteten i Norge har sammenheng med narkotikakriminalitet, f.eks. menneskehandel, grove tyverier, torpedovirksomhet, hjemmeran, utpressing og hvitvasking. De skriver videre at menneskehandel som er avdekket i Norge så langt, hovedsakelig er knyttet til seksuell utnyttelse, og ofrene er oftest utnyttet gjennom prostitusjonsvirksomhet. Flere av de samme miljøene som organiserer prostitusjonsvirksomheten, er også meget aktive innen andre kriminalitetsformer. En trend de siste årene er at de ser sterkere koblinger mellom prostitusjon og narkotikakriminalitet. Personer som er knyttet til prostitusjonsmiljøet i Norge, er aktive innen veksling og utførsel av valuta. Det er i noen tilfeller en utfordring å fastslå om pengene stammer fra narkotika eller prostitusjon. Denne trenden ser vi i det etablerte prostitusjonsmiljøet, som jobber på både ute- og innemarkedet. Det gjør at det er helt nødvendig å ha en bred internasjonal tilnærming til dette. Vi har noen viktige internasjonale pilarer. Palermoprotokollen er en av dem. Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel fra 2005 er en annen. Norge er ett av 30 land som er bundet av den protokollen.

Det er tidligere nevnt her at regjeringen i 2011 la fram en handlingsplan mot menneskehandel. Den var det flere departementer som sto bak, og et vesentlig element som den planen vektlegger, er at motivasjonen for organisert menneskehandel er økonomisk vinning. Derfor er man nødt til å følge kapitalstrømmen for å avdekke og straffeforfølge bakmenn. I FN har det etter hvert blitt mye sterkere fokusert på behovet for å bekjempe menneskehandel og annen organisert kriminalitet gjennom finansiell etterforsking som følger de internasjonale kapitalstrømmene. Man anslår nå at årlig inntekt fra menneskehandel ligger rundt 32 mrd. euro. I en artikkel som ble publisert i Human Rights Review i 2011, ble det bemerket at antall ofre for sex-trafficking har økt, mens kostnadene forbundet med menneskehandel har falt.

Store penger betyr store interesser, og bak dem står det store nettverk. Det kreves spesialkompetanse og kunnskap om menneskehandel for å kunne håndtere denne godt organiserte virksomheten. Jeg mener det er svært viktig at Norge har en aktiv rolle i å stoppe ulovlig kapitalflyt fra menneskehandel og bidrar til å styrke finansiell etterforskning i den hensikt å få inndradd gevinsten ved handel. Det er ingen tvil om at med de summene vi snakker om her, er det å ta en straffereaksjon en kalkulert risiko som ikke virker spesielt avskrekkende, når gevinsten uansett venter i det du slipper ut. Vi snakker fort om en skyhøy årslønn for å ta en periode i fengsel dersom man ikke har muligheter for effektiv inndragning. Dette handler ikke bare om menneskehandel med prostituerte, men også om all mulig annen form for organisert kriminalitet.

Jeg mener det er interessant at FNs generalsekretær nå har satt organisert kriminalitet så høyt på dagsordenen som han nå har gjort. Gjennomslaget kom i 2011 da Verdensbanken rettet spesiell oppmerksomhet mot dette, men FN har ikke helt klart å finne sin rolle i det. Blant annet dekker man dette gjennom seks underkomiteer i FNs generalforsamling i dag. Derfor ble jeg glad for å se at Norge var med på å støtte opprettelsen av et samordningsorgan i FN på dette området, så jeg håper at det er noe vi kommer til å følge nøye opp i tiden som kommer. For hvis vi skal klare å ramme bakmennene på en effektiv måte, er vi nødt til å gå etter pengene.

Jeg er glad for muligheten til å få diskutert denne problemstillingen med justisministeren. Norsk lovverk er bra, men det kreves internasjonalt samarbeid for å sørge for at det fungerer. Jeg tillater meg derfor å spørre justisministeren om hva regjeringen gjør for å styrke det internasjonale samarbeidet på området, slik at disse lovene kan fungere mest mulig effektivt. Det er ingen tvil om at det er enorme summer involvert i denne typen kriminalitet. Jeg viste tidligere i innlegget til artikkelen publisert i Human Rights Review, hvor man faktisk har gått inn og beregnet hvor store gevinster det er snakk om. Det koster nå i gjennomsnitt 1 895 USD å kjøpe seg en sexslave, mens hver sexslave årlig genererer omtrent 29 210 USD, og det er høyst sannsynlig at kommersielt sexslaveri vil øke i framtiden. Derfor mener jeg det er en styrke for parlamentet at vi er i stand til å løfte denne type debatter – også på tvers av de ulike partigruppene og på tvers av posisjon og opposisjon. Dette er den type problemstillinger som ofte forsvinner i dag-til-dag-politikken, men det er nødvendig at vi selv minner oss på hvor grunnleggende problemene faktisk er. Dette ikke er noe som løses med enkle politiske grep over natten, men er noe som krever nitid oppfølging, både fra oss som politikere og de etater – bl.a. politiet og Forsvaret – som er satt til å gjennomføre.

Så med det retter jeg mitt spørsmål til justisministeren og ser fram til videre debatt.

Marit Nybakk (A) [19:07:52]: La meg først slutte meg til de to foregående innlederne – hvert eneste ord de sa, nesten.

Så vil jeg starte med å vise til at det var to unge menn som var ute i flere medier for noen uker siden og tok til orde for å opprette bordeller i Norge og fjerne de lovene som i dag skal hindre menneskehandel og sexkjøp. Jeg foreslår at de to unge mennene tar seg en tur til Krisesentersekretariatet. Der vil de få høre fra utenlandske prostituerte som har hoppet av, hva slags liv de har hatt. De har store skader i underlivet. De er psykisk traumatisert. Det eneste de kjenner til om Norge, er norske menn som har nedverdiget dem på det groveste. Horekunder har nemlig en annen sexadferd når de kjøper prostituerte, enn når de går hjem til kona.

For noen år siden hadde jeg en samtale med en advokat som bisto traffickerte jenter fra Sørøst-Europa – jenter som hadde hatt krefter til å flykte fra sine slavedrivere. Dette var før den nye sexkjøploven trådte i kraft. De hadde rystende historier å fortelle. Her i Oslo – utenfor stortingsbygningen, hver kveld, hver natt – jobbet sexslaver fra Moldova og Ukraina som ufrivillig prostituerte. De startet kl. 18 og holdt gjerne på til kl. 6–7 om morgenen. Mange av dem betalte 90 000 kr hver måned til en bakmann som så sendte pengene til mektige mafianettverk.

Disse jentene hadde kanskje lest om Holmenkollen og vakre fjorder på skolen. Men i Oslo hadde de nok ikke sett noe til Holmenkollen. De visste ikke noe om den norske velferdsmodellen. De ble bare fornedret på det groveste – fornedret som mennesker, som individer – og fratatt sin personlige integritet. De opplevde bare norske menn som kjøpte kroppen deres, og de opplevde ikke minst brutale halliker som banket dem opp. Å hoppe av kunne bety represalier mot familiene hjemme.

En ukrainsk jente som prøvde, ble først banket opp. Så bortførte mafiaen hennes lillesøster i hjemlandet og truet med å drepe henne. En annen jente som flyktet hjem, opplevde å bli voldtatt av ukrainsk grensepoliti på veien hjem.

Er det disse jentene de nevnte unge mennene mener skal jobbe i potensielle norske bordeller?

Jeg har flere ganger besøkt FNs kontor mot narkotika og kriminalitet – UNODC – i Wien. De er sterkt engasjert i å bekjempe menneskehandel i Europa. UNODC er i Norge kanskje mest kjent for sine reklamefilmer, hvis det går an å kalle dem det – korte innslag med sterke scener om tvangsprostitusjon og slavearbeid, ikke minst blant barn. Ofrene er enten blitt lokket, truet, eller rett og slett kidnappet.

Også OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, har utarbeidet handlingsplaner mot menneskehandel. OSSE er spesielt aktive i postsovjetiske områder i Kaukasus og Sentral-Asia, men også på Balkan og i land som Moldova, Armenia og Ukraina.

Som de tidligere talerne også understreket, er internasjonalt organisert kriminalitet i økende grad blitt tverrfaglig. De samme står bak prostitusjon, narkohandel og ran. I Bergen tok politiet for en tid tilbake vestafrikanske asylsøkere med ulovlig opphold som solgte dop. Pengene ble smuglet ut av landet av nigerianske prostituerte.

Prostitusjon er en like stor inntektskilde for internasjonal mafia som våpensmugling og narkosalg. Her er det mye penger som står på spill. Norge er et kjøpekraftig land, lukrativt for hensynsløse bakmenn.

Derfor er det viktig at vi har forebyggende lover som bremser noe av strømmen av utenlandske prostituerte til Norge. Men de må håndheves, og jeg vil spørre justisministeren om hun mener at det skjer i tilstrekkelig grad.

Prostitusjon er vold mot kvinner. Men prostitusjon bekrefter også todelingen av kvinnen som hore og madonna, som kvinnebevegelsen har kjempet mot i 100 år. Menn som kjøper sex, tramper på seksuell likestilling mellom menn og kvinner. De siste årene før sexkjøpsloven kom, vet vi at gutter fra videregående skoler i Oslo debuterte med utenlandske prostituerte. Hva slags syn fikk de guttene på kvinnelig seksualitet? Eller historiene vi hørte om gutta som dimmet fra Rena og dro til Trondheim for å feire med prostituerte. Det gjør de ikke nå. Terskelen blir høyere fordi det er forbudt. Slik virker også lovverket normgivende.

En lov mot kjøp av seksuelle tjenester er et oppgjør med strukturer og holdninger som reduserer kvinner og kvinners seksualitet til en vare. Det dreier seg også om likeverd mellom kjønnene. Loven er også unik ved at den anerkjenner det ulike maktforholdet mellom tilbud og etterspørsel. Det er markedet som kriminaliseres, det er markedet som skaper prostitusjon, og det er markedet vi vil skal bli mindre, vi vil ha færre sexkunder.

Jeg tilhører en generasjon der råderett over egen kropp og egen seksualitet var en del av den feministiske kampen: kamp mot ulik moral for kvinner og menn, kamp mot begrepene hore og madonna.

Vi har i dag tre lover for å motvirke prostitusjon: sexkjøpsloven, hallikparagrafen – for å ta bakmennene – og forbudet mot bordeller, som politiet bruker for ta innemarkedet. Lovene henger sammen. Hallikparagrafen er veldig viktig fordi den hjemler etterforskning av bakmenn og organisasjoner, organisasjoner som ofte driver med flere typer kriminalitet. Den er også et viktig signal om at det er forbudt å selge og bidra til salg av prostituerte i Norge.

Vi ønsker å sende et signal til bakmenn nasjonalt og internasjonalt: Å selge andre mennesker er og skal være straffbart, det er det også å kjøpe sex og å opprette bordeller. Vårt signal til utenforverdenen er: Det er ikke penger å tjene på salg av kvinner i Norge.

Fjerner vi de tre lovene, vil internasjonal mafia skipe tusenvis av jenter til Norge, for Norge er kjøpekraftig hvis markedet igjen blir legalt. Men fordi vi er kjøpekraftige, ser vi også hvorfor lovene blir utfordret.

Internasjonalt er det viktig å få tilsvarende lover i andre land i Europa, og det diskuteres veldig mange steder.

Gledelige ting skjer: Da VM i fotball var i Tyskland, var det planlagt en containerlandsby med prostituerte. Kvinnelige medlemmer av Europaparlamentet aksjonerte og tok kontakt med justisministrene i EU. Landsbyen ble det ikke noe av. Under VM i Sør-Afrika oppdaget hallikene at det ikke var noe marked og trakk en del av de prostituerte ut igjen.

Når jeg snakker om norsk likestillingspolitikk med utenlandske politikere, tar jeg også opp vårt syn på prostitusjon. Det er også viktig i den kontakten vi har mellom Norden og Baltikum, at vi forteller våre kolleger at prostitusjon og handel med kvinner er uakseptabelt.

Prostitusjon er et kulturelt og strukturelt samfunnsproblem. Jeg mener at menneskehandel er vold mot både kvinner og smågutter i veldig stor utstrekning og mot barn, og at det er et alvorlig brudd på menneskerettighetene.

Ingen tror at prostitusjon eller menneskehandel forsvinner ved lover alene – ingen tror det. Det er forbudt å stjele, det er forbudt å drive med innsidehandel, men det betyr ikke at tyverier blir borte. Men terskelen blir høyere.

Lovene ligger i bunnen for å hanskes med trafficking, med menneskehandel, og sender kraftfulle signal til hva som er uakseptabel oppførsel, og hva som krenker kvinners og barns integritet. Men vi trenger å følge dem opp med handlingsplaner for å bevisstgjøre menn om at de ikke skal kjøpe sex.

Og dessuten: Vi trenger – og la meg vise til det som ble sagt av den første interpellanten her – ytterligere tiltak for å få kvinner ut av prostitusjon. Det som gjøres i dag fra Krisesentersekretariatet og ROSA-prosjektet er i stor grad rettet mot utenlandske kvinner som har hoppet av. Det gjøres veldig mye bra, men vi trenger selvfølgelig en mye mer systematisk oppfølging. Og jeg vil gjerne understreke at den høsten sexkjøpsloven ble vedtatt, var det flere av oss som bidro med at vi fikk ut 10 mill. kr. Det var folk fra alle partier som bidro til det, men vi trenger å forsterke den innsatsen.

Så helt til slutt tilbake til disse to unge mennene. Jeg har av og til lurt på hvem de unge mennene som nylig gikk ut mot lovverket og var for bordeller, mener skal være prostituerte i bordellene – søstrene deres, kanskje kjærestene, eller kanskje framtidige døtre.

Statsråd Grete Faremo [19:18:01]: Jeg vil først takke for de tre interpellasjonene. Det at det reises tre interpellasjoner om samme tema, illustrerer hvor viktig det er fortsatt å ha fokus på hva som skal til for å bekjempe menneskehandel og hjelpe personer ut av prostitusjon.

Interpellantene har reist spørsmål knyttet både til effekten av vår nasjonale lovgivning om prostitusjon og menneskehandel og til vår internasjonale innsats på området. Det er naturlig for meg først å si en del om situasjonen i Norge.

Dagens straffelov har flere bestemmelser som retter seg mot ulike handlinger knyttet til kjøp og salg av seksuelle tjenester. Bestemmelsene tar dels sikte på å forebygge kjøp og salg av seksuelle tjenester, dels å forhindre at noen utnytter andre til slik virksomhet, og dels å hindre formidling av prostitusjon.

Straffeloven § 202 omtales ofte som hallikparagrafen, og den rammer den som fremmer andres prostitusjon. Mellommannsvirksomhet og organisering av sex-klubber er eksempler på handlinger som rammes av bestemmelsen.

Bestemmelsen rammer også den som leier ut lokaler og forstår at lokalene skal brukes til prostitusjon.

Straffeloven § 202 retter seg også mot den som i offentlig kunngjøring utvetydig tilbyr, formidler eller etterspør prostitusjon.

Straffeloven § 202 a rammer kjøp av seksuelle tjenester fra voksne. Det er denne paragrafen som benevnes som sexkjøpsloven. Hensikten med bestemmelsen var å bidra til å redusere menneskehandel i Norge og til å endre holdninger rundt kjøp av seksuelle tjenester.

Straffeloven § 224 gjelder menneskehandel og er ikke bare rettet mot utnytting av mennesker innen prostitusjon. Likevel har menneskehandel avdekket i Norge i all hovedsak vært knyttet til utnyttingen av kvinner i prostitusjon. La meg ellers kort minne om at Stortinget ved vedtakelsen av vår nye straffelov videreførte innholdet i dagens lovgivning.

Lovgivningen hviler på den tankegang at prostitusjon er negativt. Det er skadelig for et menneske å være i prostitusjon, og det er som oftest mennesker i utsatte og ulykkelige situasjoner som ender i prostitusjon. Det er videre en klar erfaring at organisert prostitusjonsvirksomhet ofte springer ut av, og gir opphav til, straffbar virksomhet av ulik art.

Våre sosiale hjelpetiltak har som oppgave å bistå personer innen prostitusjon ved å hjelpe dem i deres hverdag, men også ved å oppmuntre og støtte dem i forsøk på å forlate virksomheten. Vi støtter også forsøk på å nå ut til kunder og tilby rådgivning for å få dem til å avstå fra å kjøpe seksuelle tjenester.

Vi ser alle at lovgivningen kan kritiseres for å inneholde selvmotsigelser. Lovgivningen tillater salg av seksuelle tjenester, men straffer kjøp av de samme tjenestene. Enkeltindivider kan selge seksuelle tjenester, men tillates ikke å organisere virksomheten på noen hensiktsmessig måte. Slike paradokser må vi leve med, og det er ikke det land i verden som i sin lovgivning og håndhevelsespraksis har lyktes i å forene alle de hensyn som bør ivaretas, stilt overfor salg av seksuelle tjenester.

Vi snakker alle, også jeg, om kampen mot menneskehandel og prostitusjon. Det er likevel viktig å huske nyansene i lovgivningen som gjør det upresist å si at vi bekjemper prostitusjon, siden en slik begrepsbruk kan reise tvil om vår solidaritet og støtte overfor personer i prostitusjon. Uten en overbevisning om at de trenger vår støtte framfor straff, ville det eneste naturlige være å forby også salg av seksuelle tjenester. Det er annerledes med menneskehandel. Denne moderne formen for slaveri er en kynisk utnyttelse av sårbarhet og fattigdom og en alvorlig form for profittbasert kriminalitet.

Det er reist spørsmål om hvordan jeg mener disse lovbestemmelsene virker for å redusere det norske markedet for prostitusjon. Her vil jeg først minne om at vi fortløpende vurderer om lovverket er oppdatert. Straffebestemmelsene må hele tiden reflektere endringer i hvordan prostitusjon foregår, f.eks. hvordan kontakt mellom kunde og selger etableres. Som følge av en henvendelse fra Oslo politidistrikt, som i flere år målrettet har bekjempet hallikvirksomhet og menneskehandel, har Justis- og beredskapsdepartementet sett behovet for en endring av straffeloven § 202 og vil i vår sende ut på høring et forslag som innebærer at paragrafen tydelig vil ramme alle typer formidling av prostitusjon. Nyere rettspraksis knyttet til annonsering via Internett har vist at regelverket ikke er oppdatert.

Jeg vil framheve at våre straffebestemmelser på området henger sammen, og at vurderingen av hvordan de virker og håndheves derfor blir komplisert. Da man forbød kjøp av seksuelle tjenester, var vi bekymret for hvordan forbudet ville virke for kvinner i prostitusjon. Ville de bli mer sårbare for vold og bli mindre tilgjengelige for hjelpetiltak? Vi besluttet at man etter en tid ville evaluere virkningen av forbudet. Denne evalueringen iverksettes i år, men vi ser allerede store utfordringer i å skulle isolere virkningen av forbudet fra andre hendelser. En evaluering er likevel langt mer enn å telle personer i prostitusjon på ulike arenaer før og etter forbudet.

Økningen i menneskehandel har gjort det nødvendig for politiet å bekjempe organisert prostitusjonsvirksomhet på ulike måter. Allerede før forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester trådte i kraft, hadde politiet i Oslo iverksatt en strategi for å hindre utenlandske halliknettverk i å etablere seg i byen.

Gjennom Operasjon husløs oppsøker politiet huseiere som leier ut til personer i prostitusjon, og gir beskjed om at leieforholdet eller prostitusjonsvirksomheten må opphøre hvis de vil unngå strafforfølging. Ofte er resultatet at kvinner på kort varsel kastes ut av sine leiligheter. Denne strategien påvirker trolig situasjonen til disse kvinnene og deres forhold til politiet i adskillig sterkere grad enn at kundene deres risikerer straff. Det er grunn til å tro at kvinner i prostitusjon unnlater å rapportere at de har vært utsatt for vold eller trusler til politiet, i frykt for at dette kan føre til at de blir kastet ut av leiligheten de bor i. Vi ser her en uheldig konsekvens av paradoksene vi møter på prostitusjonsområdet, og dette er problemstillinger vi må gå nærmere inn i.

Vår handlingsplan mot menneskehandel er et sentralt styringsdokument for dette arbeidet. Departementet innhenter opplysninger om gjennomføringen av handlingsplanens tiltak og om håndhevingen av lovgivningen om prostitusjon og menneskehandel på mange ulike måter. Vi mottar opplysninger gjennom møtevirksomhet og ved rapportering fra politiet, andre myndigheter, organisasjoner og forskere. Samlet sett etterlates et inntrykk av at politiet gir nødvendig prioritet til oppgaven, og at det oppnås gode resultater.

Når det gjelder den internasjonale innsatsen, la meg si litt mer før jeg går inn i den. Om politiet gir nødvendig prioritet til oppgaven, er jo et spørsmål om både kvalitet og omfang, om det settes av tilstrekkelig kapasitet for denne oppgaven, og også hvordan de oppgavene som er knyttet til dette området, henger sammen med annen form for organisert kriminalitet. Dette er totalt sett oppgaver vi har økt oppmerksomhet rundt – også om hvordan oppgavene kan løses bedre.

Når det gjelder vår internasjonale innsats, er det slik at Justis- og beredskapsdepartementet har hovedansvaret for å koordinere regjeringens innsats mot menneskehandel. Flere departementer samarbeider for å oppfylle regjeringens mål. Vår internasjonale innsats styres av Utenriksdepartementet, i nært samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet og andre departementer.

Utenriksdepartementet ba i 2008 Norad om å gjennomgå innsatsen mot menneskehandel. Hovedformålet var å få kunnskap om hvilke resultater og erfaringer som hadde kommet ut av den norskfinansierte innsatsen, og å se denne i en større internasjonal sammenheng. Resultatet av gjennomgangen ble nedfelt i tre ulike rapporter – Utrygg trafikk er en av dem. Rapportene er en viktig del av bakgrunnsdokumentasjonen i handlingsplanen mot menneskehandel, som Justis- og beredskapsdepartementet framla i desember 2010, og som gjelder fram til og med neste år.

En sentral betraktning i Utrygg trafikk er at en av de viktigste utfordringene i arbeidet, er kompleksiteten og behovet for en helhetlig tilnærming. Det framgår tydelig av vår handlingsplan at regjeringen deler denne oppfatningen og følgelig viderefører vår brede internasjonale innsats, både gjennom forsøk på å styrke det internasjonale rammeverket og gjennom prosjektstøtte til forebygging og til bistand til ofre. Utrygg trafikk oppsummerer erfaringer fra arbeidet mot menneskehandel, og viser til enkelte tiltak som anses som såkalt «best practice».

Jeg vil gi noen eksempler på hvordan regjeringen har vurdert og fulgt opp rapporten. Rapporten viser, som flere har vært inne på allerede, til Palermoprotokollen, om forebygging, bekjempelse og straff for handel med mennesker, særlig kvinner og barn. Denne protokollen til FNs konvensjon om grenseoverskridende organisert kriminalitet, UNTOC, er det viktigste globale instrumentet mot menneskehandel. Rapporten påpeker at til tross for protokollens helhetlige strategiske tilnærming til bekjempelse av menneskehandel, har implementeringen av tiltak vist seg å være svært ujevn.

Regjeringen er enig i denne vurderingen. Dette er bakgrunnen for at Norge innenfor FN målrettet har støttet innsatsen for å etablere en overvåkningsmekanisme for UNTOC og Palermoprotokollen. Det var forventet at konferansen for statspartene til UNTOC skulle vedta mekanismen i oktober i fjor. Det ble imidlertid ikke oppnådd enighet på grunn av ulike syn på finansiering og sivilt samfunns deltakelse. Saken ventes å komme på dagsordenen igjen under den neste partskonferansen i 2014.

Et annet tiltak rapporten viser til, er behovet for at politiet iverksetter økonomisk etterforskning i saker om menneskehandel for å følge pengestrømmene både før og etter pågripelser. Dette mener jeg – i likhet med interpellanten Marthinsen – er et viktig og riktig tiltak.

Tiltak 2 i vår handlingsplan slår fast at Norge skal bidra til internasjonal innsats for å stoppe ulovlig kapitalflyt fra menneskehandel og styrke finansielle etterforskninger med henblikk på inndragning av vinning. Norge har derfor finansiert en FN-studie om penger fra kriminell virksomhet, herunder menneskehandel. Studien lå til grunn for en påfølgende resolusjon initiert av Norge og vedtatt i FNs kriminalitetskommisjon og i generalforsamlingen.

Norsk politi har på sin side gjennomført etterforskning som har resultert i dommer for hvitvasking av penger som stammer fra menneskehandel og organisert prostitusjonsvirksomhet.

«Utrygg trafikk» anbefaler at man blir mer bevisst på at også menn er ofre for menneskehandel, og at innsatsen mot tvangsarbeid gis tilstrekkelig prioritet.

I tiltak 1 i vår handlingsplan er det nevnt at Norge gjennom deltakelse i Østersjørådet vil styrke fokuset på menneskehandel på arbeidsmarkedet.

Norge ved Justis- og beredskapsdepartementet ledet Østersjørådets arbeidsgruppe mot menneskehandel i ett år, fram til juli 2011. Arbeidsgruppen gjennomfører nå et prosjekt i Østersjøregionen for å styrke samarbeidet mot tvangsarbeid nasjonalt og internasjonalt. Som et ledd i dette prosjektet ble det gjennomført et nasjonalt seminar om tvangsarbeid i Oslo medio mars i år. Dette er ett eksempel på at vår nasjonale innsats mot menneskehandel er integrert i vårt internasjonale engasjement på feltet. Vi har sørget for at våre nasjonale eksperter er oppdatert på internasjonale erfaringer, og på tilsvarende vis bidrar man fra norsk side til økt samarbeid og erfaringsutveksling mellom land og organisasjoner.

Regjeringen gjør en bred og helhetlig innsats for å styrke arbeidet mot menneskehandel internasjonalt – innsats som støtter opp under målet om å hindre at menneskehandel finner sted i Norge, og om å forebygge og bekjempe denne kriminaliteten også i andre land. Men vi må løpende fokusere på hva vi kan gjøre bedre, både når det gjelder regelverk, konkrete tiltak og håndheving.

Anna Ljunggren (A) [19:32:57]: Jeg vil takke interpellantene for å sette menneskehandel på dagsordenen i Stortinget i dag. Menneskehandel er grenseoverskridende organisert kriminalitet og et alvorlig brudd på menneskerettighetene. Det er en form for kriminalitet som rammer ofrene særdeles hardt, og som setter det internasjonale samfunnet på prøve. Menneskehandel er i strid med grunnleggende menneskerettigheter, herunder forbudet mot slaveri og tvangsarbeid i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Det er derfor helt på sin plass at interpellanten Ropstad fra Kristelig Folkeparti kaller menneskehandel for vår tids slaveri.

I Norge er menneskehandel hovedsakelig handel med kvinner og mindreårige som utnyttes til prostitusjon eller til andre seksuelle formål, men det forekommer også handel der menn er ofre. Falske løfter om et bedre liv fører ofrene for menneskehandel over landegrensene, og mange tror at de skal arbeide i serviceyrkene, som hushjelp eller som modell. Menneskehandel er det når en person utnytter en annen til prostitusjon eller andre seksuelle formål, til tvangsarbeid eller til tvangstjenester. Det kan være tigging, narkotikasalg langs Akerselva eller organhøsting – dette gjennom tvang, vold, trusler eller misbruk av personens spesielt sårbare situasjon.

Noen av ofrene vet at de skal inn i sexindustrien, men de vet ikke at de vil få lite eller ingenting betalt. De vet heller ikke at trusler, vold eller fratakelse av bevegelsesfrihet eller råderett over egen kropp kan bli en del av hverdagen. Mange blir slått, voldtatt, innesperret og sultet inntil de gjør det som bakmennene krever.

Jeg vil spesielt benytte muligheten her i dag til å trekke fram to viktige prosjekter som tilbyr hjelp og støtte til ofre for menneskehandel. ROSA-prosjektet har stått sentralt i bistandsarbeidet med sitt tilbud om oppfølging av ofre siden 2005. ROSA tilbyr bistand og beskyttelse i hele Norge 24 timer i døgnet for kvinner utsatt for menneskehandel, og de gjør en uvurderlig jobb for å bistå disse ofrene. Krisesenteret i Bodø hadde over lengre tid en ung kvinne som var utsatt for menneskehandel, boende hos seg, og de har understreket ettertrykkelig at det ville vært særdeles vanskelig for dem å gi den hjelpen og den støtten som det var behov for, til denne kvinnen, uten å ha ROSA der som et kontaktledd.

Tidligere i år besøkte jeg Lauras Hus, som er her i Oslo. Det er et prosjekt i regi av Kirkens Bymisjon. De tilbyr trygge boliger til ofre for menneskehandel. I tillegg til bolig skal prosjektet gi sosialfaglig oppfølging relatert til bl.a. sosiale, helsemessige og juridiske utfordringer. Det er et tilbud som ble opprettet fordi mange uttrykte bekymring for at ofre for menneskehandel ble boende på krisesentre for lenge. Spesielt bekymringsfullt var det – og er det fortsatt – når disse ofrene blir boende med barn på krisesenter i flere måneder og opp til ett år. Lauras Hus er det eneste prosjektet i Norge som driver med dette, og i regjeringens handlingsplan står prosjektet nevnt. Det er viktig at dette følges opp i regjeringens arbeid med ofre for menneskehandel framover, og at man vurderer å gjøre spesielt disse to prosjektene faste.

Interpellanten Nybakk viste i sitt innlegg spesielt til sammenhengen mellom prostitusjon og menneskehandel – for så vidt noe som også de andre interpellantene var inne på.

Jeg vil dra fram det arbeidet som politiet i Trondheim gjør med sexkjøpsloven. Over halvparten av de ulovlige sexkjøpene som blir avslørt her i landet, blir avslørt i Trondheim, og det av Sør-Trøndelag politidistrikts egen gruppe, som heter «Pimp It». Der er to faste tjenestemenn satt til kun å jobbe med sexkjøpssaker. De fokuserer på oppsøkende virksomhet, de sjekker at de prostituerte har det bra, de jobber med å forhindre at gateprostitusjon oppstår i byen, og de avdekker hallikvirksomhet og menneskehandel.

Kunnskap generelt i samfunnet er viktig. Jeg likte tanken til representanten Ropstad om å ta dette inn i skolen. Det er også viktig med kunnskap hos krisesentrene for at de skal håndtere dette på en god måte, men det er viktig at politiet vet hvordan de skal gjennomføre spesielt avhør av disse ofrene på en så skånsom måte som mulig. Mange av disse kvinnene vil ha problemer med å stole på to store menn som skal høre deres historie, når de før har fortalt sin historie til politi i andre land som har stått i ledtog med bakmennene. Ved å snakke med disse politifolkene har deres liv blitt verre, og de har fortsatt å leve som sexslaver.

Åse Michaelsen (FrP) [19:38:13]: Det har vært veldig mange gode innlegg. Mye er blitt sagt, men det er også veldig mye situasjonsforklaring. En ting er i hvert fall sikkert: Det er tverrpolitisk enighet om å redusere både prostitusjon og menneskehandel, men det skal ikke være en debatt som kun dreier seg om sexkjøpsloven, for det er faktisk så mye, mye mer enn det. Det er menneskehandel, det er organisert kriminalitet, det er illegale som lever skjult, det er tigging, det er – som vi har sett i det siste – au pair-ordning osv., osv. Det er veldig mye som blir omfattet av det som har med menneskesmugling og trafficking å gjøre. Dette er et dyptgående problem, og det gjelder på mange områder.

Som medlem av OSSE hadde vi besøk av Iana Matei. Iana Matei er en rumensk forfatter og menneskerettighetsforkjemper, og det var veldig interessant å lese hennes bok. Jeg vet ikke om noen i salen har lest boka av Iana Matei. Denne dreier seg nettopp om det som vi diskuterer i dag, altså menneskehandel. Hun var veldig tydelig og veldig konkret. Hun sa til oss i OSSE-gruppen at det er tre hovedområder som hun ønsket at vi i Norge burde tatt et grep om. Det ene var å følge pengestrømmen – det har representanten Marthinsen og flere vært innom: å følge pengestrømmen. Hun fortalte oss at de fleste europeiske land har disse vekslekontorene, disse pengevekslekioskene. Vi har sett dem alle sammen. Der kan en bl.a. kjøpe cash-kort, bit-kort. En kan gå inn og levere penger, og så får en ut et kort som senere kan brukes som betaling. Da kan en ikke spore den pengestrømmen etterpå. Da har en en del kort som kan benyttes i utlandet, i en hvilken som helst valuta, og som da har gjort brudd på pengestrømmene.

Så må vi har valutahunder på grensen. I Norge har vi i dag noen valutahunder. Vi kjenner til dette veldig godt på Sørlandet. Der har vi en som fungerer veldig bra. Det burde ha vært langt, langt flere valutahunder som står på grensen – på Gardermoen, på Svinesund og andre steder hvor det er mange mennesker som reiser ut og inn.

Det andre punktet som hun skriver om i boken, er strengere straffer – et høyere nivå på straffene. Det skal være frykt for å bli tatt, og det skal være kjapp utlevering når en blir tatt. Det skal være raskere saksbehandling, og det skal være egne fengsler i påvente av utsendelse for de utenlandske.

Det tredje hun tok opp, er vitnebeskyttelse for dem som tør å anmelde. Jeg husker da justiskomiteen var i Nederland. Vi ble fortalt om hvordan en jente sånn sett torde å være i et vitneprogram, og om hvordan en kunne klare å løsrive jentene fra sine halliker. Dette gjaldt spesielt nigerianske prostituerte. Der gikk en inn og leide inn to voodoo-prester. Jeg vet at vi kan riste på hodet her vi står, men alle i justiskomiteen som sitter her i salen, vet at det ble sagt. I Holland – eller Nederland i dag – er det nesten ikke nigerianske prostituerte på grunn av at de hadde hyret inn disse som kunne ta vekk spillet – eller hva en skal kalle det. Det er jo interessant at en kan klare det med så enkle midler.

Så må vi ha strengere kontroll på grensen. Tollvesenet spiller en helt sentral rolle her, særlig på de indre grenser i Schengen, hvor politiet i stor grad ikke er til stede. Jeg har selv vært med og avdekket en proff gjeng med menneskesmuglere på Gardermoen. Tollvesenet må ha begrenset politimyndighet, de må ha flere skannere som kan se mennesker som er gjemt i containere, vi må ha langt flere kontroller på buss og tog, og ved mistanke må vi ha ekstra ID-kontroll for å se hvem disse jentene er som reiser sammen med menn. Så grensekontroll er nøkkelen for å forhindre at de organiserte kriminelle grupperingene får trafikkere jenter og gutter uten å bli tatt.

Matei sier også at Norges samarbeid med andre land, det være seg gjennom SIS-systemet eller andre databaser, er kjempeviktig. Så denne debatten som må komme når det gjelder Schengen og hva vi kan få til ut av de avtalene vi har, er viktig.

Nå kunne jeg sikkert ha gått inn på selve sekskjøpsloven, men det har jeg valgt ikke å gjøre. Den har vi diskutert før, og vi kommer sikkert nok til å diskutere den igjen. Det viktigste for oss nå er å klare kampen mot organiserte kriminelle nettverk.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

André Oktay Dahl (H) [19:43:29]: Dette diskuterer vi altfor sjelden her i Stortinget. Begrepet «menneskehandel» dekker over hva det egentlig er snakk om – det er for nøytralt. Trafficking høres dessverre ut som en del av NTP. Slaveri er derfor det rette begrepet for hva det er snakk om, for til forskjell fra trafficking av varer og narkotika, kan menneskekroppen brukes igjen og igjen.

Innfallsvinkelen til de tre interpellantene er kvinner, barn og prostitusjon. Det er riktig, men samtidig feil. Det er riktig fordi kvinnelig prostitusjon er det mest synlige, men det er feil fordi vi må ha mer fantasi for å avdekke de ulike variantene av slaveri. Prostitusjon er en del av bildet, men ikke alt. Det handler om taktekking, det handler om asfaltlegging, det handler om bilvask, det handler om bærplukking, det handler om tigging og det handler om fiskerier. Jeg var på en konferanse hvor jeg møtte folk fra departementet som begynte å prate om trafficking knyttet til nærområdene og Russland hvor det var fiskerier. Det hadde jeg aldri hørt om, det var nytt for meg.

Poenget mitt er at vi er nødt til å vite: Hva er det vi ser? Hva er det Tollvesenet ser? Hva er det politiet ser ellers i samfunnet? Ser vi en kriminell, eller ser vi kanskje et mulig traffickingoffer, en slave som ikke er kvinne og ikke er prostituert, men brukes som slave til helt andre ting.

Debatten er begrenset. Jeg synes den debatteres veldig mye om kvinner og av kvinner. Én ting er her i salen i dag, men hvor i all verden er alle de mannlige samferdselspolitikerne når det gjelder disse debattene, de mannlige næringspolitikerne, de mannlige fagforeningspampene som er opptatt av sosial dumping, men aldri snakker om menneskehandel. Debatten må også føres av dem. Debatten må handle om menn også, og den må diskuteres av menn – heller ikke bare av justis.

Noen konkrete tiltak: Norge trenger en nasjonal rapportør, som er helt uavhengig av regjeringen, for å kunne sørge for at norske myndigheter fotfølges, evalueres og kritiseres sønder og sammen, gjerne etter mønster av hva man har i Nederland. Det er en måte å få mer systematisk kunnskap på om hva som fungerer og ikke fungerer på hele menneskehandels- og slaverifeltet. De som har sagt at man må følge pengene, har helt rett, for det må koste noe å bruke menneskers kropp. I dag er det bare en vanlig forretningsavgjørelse av de miljøene som står bak. De regner med at man kan bruke kroppen så mange ganger at det uansett om de tas en gang eller to, ikke koster noe. Det er rett og slett en del av budsjettet at noen tas.

Så må man tenke bredt også internasjonalt. Et Europa i økonomisk kaos har også behov for norsk bistand, f.eks. Litauen når det gjelder å bruke moderne politimetoder som overvåking. Det koster mye, så det har de ikke råd til. Det bidrar også til at det norske politiet er frustrerte over at de ikke får flere domfellelser enn de gjør, fordi man rett og slett ikke har nok informasjon fra landene som kvinnene, mennene og barna kommer fra.

Så er det ingen som har sagt noe om refleksjonsperioden, som er på seks måneder. Veldig mye forskning tyder på at den er uten noe som helst reelt innhold. Vi bør diskutere lengden på den. Hva skjer egentlig mens folk har refleksjonsperiode. Det er ulik praksis og manglende forståelse av hva refleksjonsperioden skal inneholde, og det er snakk om hvilken beskyttelse de har.

Jeg vil avslutningsvis si at det går an å være feminist uten å være for sexkjøpsloven, men jeg mener at for å kunne kalle seg en skikkelig feminist, bør man inkludere begge kjønn når man debatterer slaveri. Jeg har bare 5 minutter, men jeg håper at det vellet av kvinner som kommer etter meg på talerlisten og som vanlig står her i denne type debatter, kan bruke noe tid på å utvide menneskehandels-/slaveribegrepet slik at begge kjønn involveres i debatten. Anna Ljunggren var inne på det, og statsråden hadde noen bisetninger. Jeg synes det er trist etter en menneskehandelsdebatt basert på tre interpellasjoner, hvis referatet blir: Kvinner, en Høyre-homse og han fra Kristelig Folkeparti prater litt sammen – og det var det.

Karin Andersen (SV) [19:48:11]: Jeg skal utvide debatten til et enda mer grotesk felt når det gjelder menneskehandel.

I dag kom meldingen om at fem personer er dømt til åtte års fengsel for ulovlig organhandel og transplantasjon i Kosovo, en sak som Europarådet har arbeidet mye med. Blant de fem er Kosovos mest kjente urolog, og det er i den EU-ledede domstolen i Pristina denne dommen falt på mandag. De er dømt for å ta ut organer, for å selge organene og for illegal transplantasjon av dem.

Representanten Oktay Dahl sa at menneskekroppen kan brukes om igjen og om igjen. Ja, til slutt: For noen barn – jeg tror dessverre også veldig tidlig – kan det faktisk være så grotesk at man dreper folk for å ta ut organene og selge dem. Det er også et marked som finnes der ute, og det er helt umulig å forstå at det i det hele tatt kan være slik. Noen myndigheter har nå begynt å se også på dette området.

Så menneskehandel er en milliardindustri på linje med våpenhandel og narkotikaomsetning, som flere har sagt, og er veldig ofte blandet inn i den. Derfor er jeg, i likhet med de andre, veldig opptatt av å følge pengestrømmen.

I handlingsplanen står det at menneskehandlerne skal straffeforfølges, men i punkt 30 står det «Oppfordre politiet til å følge pengene». Jeg vil gjerne spørre justisministeren om det å oppfordre politiet til det er nok. Hvis vi ikke greier å få en helt konsekvent oppfølging av å følge pengene på dette området, kommer vi ikke til å lykkes. Akkurat som ved sosial dumping, som er en annen type menneskehandel, er det så mye penger i det at vi ikke lykkes hvis vi ikke makter å plukke pengene vekk. Det er ikke enkelt å gjøre bare i Norge, men vi må si at det skal gjøres, for det er det som vil virke. Det som vil virke for ofrene her og nå, er at de får hjelp, og at de tiltakene vi har på området, blir gjort permanente og trygge. Vi må også se på asylpolitikken vår, slik at den ikke er for streng, slik at folk som blir utsatt for dette, faktisk tør å gå til myndighetene og be om råd, fordi de føler trygghet for at de blir tatt vare på.

Men jeg er veldig opptatt av dette med pengene. Det krever selvfølgelig at vi får lukket skatteparadiser. Det er helt nødvendig. Det er ingen av oss som er trygge hvis vi ikke får gjort det, verken bedrifter, land eller enkeltmennesker, og det er uhyre viktig at vi får til samarbeid på justisområdet, men også på finansområdet, for å få stoppet dette. Det har vært gitt noen eksempler her i dag på hvordan man kan gjøre dette. Så det er helt avgjørende at vi får på plass internasjonale virkemidler på dette, men også norske virkemidler, og at politiet faktisk gjør det, at dette blir en hovedsak.

Så er jeg opptatt av det som også representanten Anna Ljunggren var inne på når det gjelder prostitusjon og den delen av menneskehandelen – den organiseringen de har hatt i Trondheim på dette feltet, der de har dedikerte personer som gjør at de utsatte menneskene som ikke har kunnet stole på noen før i sitt liv, kan få noen i politiet de tør å stole på. Det tror jeg vi alle sammen skjønner tar tid. Det må være folk som er på gata i miljøet såpass lenge at folk faktisk skjønner at dette ikke er noen som er en del av et miljø eller en del av et politi der, for å si det slik, en voldtekt venter dem i arresten, slik som mange av dem har opplevd i andre land, og det gjelder også både kvinner og menn. Så jeg vil gjerne høre om justisministeren kunne si litt mer om hvordan man skal følge opp dette både med hensyn til pengene og med hensyn til organiseringen av det politiske arbeidet, og hvordan justisministeren ser på disse tiltakene som er i gang. De må være permanente, for det kan da ikke være noen som tror at dette vil gå over i en prøveperiode.

Jenny Klinge (Sp) [19:53:27]: Det er mange tragiske enkeltskjebnar som gøymer seg bak omgrepa menneskehandel og prostitusjon, og det er utbreidd kynisme og egoisme som bidreg til at desse fenomena ikkje berre held stand, men at dei aukar i omfang – kynisme og egoisme hos dei som står bak, dei som tvingar andre til å selje seg sjølve for å tene pengar på det, og kynisme og egoisme hos dei som kjøper sex og på den måten utnyttar sårbare menneske. Desse opprettheld marknaden slik at bakmenn framleis ser hallikverksemd som ei inntektskjelde.

Det er i all hovudsak menneskehandel i form av prostitusjon som blir avdekt i Noreg. Men det er også i Hordaland politidistrikt avdekt menneskehandel i form av tvang til å tigge og tvang til å drive med svindel og tjuveri. Dersom politiet fleire plassar går inn i desse problemstillingane, vil eg tru at dei finn meir av det.

Interpellanten Kjell Ingolf Ropstad heldt eit svært godt og visjonært innlegg i stad. Saman med dei to andre interpellantane viser han kor stort og alvorleg problem menneskehandel og moderne slaveri er. Det at vi får tre så like interpellasjonar til debatt i nasjonalforsamlinga vår, viser at temaet opptek oss som er folkevalde, at vi tek det alvorlege problemet på alvor.

Det er òg rett å forby kjøp av sex. Om sexkjøpslova har hatt den ønskte effekten, er det ulike meiningar om. Representanten Marianne Marthinsen gjorde godt greie for det normgivande formålet med lova. Når det gjeld statistikken, er det ikkje enkle svar. Det er for mykje prostitusjon framleis. Kor mykje som ville ha vore utan sexkjøpslova, er umogleg å vete. Det vi veit, er at menneskehandel på internasjonal basis er aukande. Alt vi kan gjere for å førebyggje aukande prostitusjon og menneskehandel her i Noreg, er viktig som ledd i å hindre at menneske blir utnytta på det grovaste.

Justisminister Faremo gjorde godt greie for ulike viktige tiltak. I boka «Mafia i Norge – det nye kriminelle landskapet» – av Stein Morten Lier, skriv forfattaren at dei vestafrikanske kriminelle nettverka brukar folk med vestleg utsjånad m.a. frå Polen og Litauen til å svelgje narkotikaen og smugle den inn i landet vårt. Han skriv vidare om årsaka til dette:

«Rett og slett fordi disse landene er en del av Schengen, og personer innenfor dette området blir ikke kontrollert på samme måte som personer utenfor Schengen.»

Eg vil absolutt ikkje prøve å dreie denne debatten over til ein debatt om Schengen, for problemstillinga om menneskehandel er mykje større enn dette. Eg tillèt meg likevel å peike på at manglande personkontroll ved grensa gjer det vanskelegare å hindre nettopp grenseoverskridande kriminalitet.

Som det blir peikt på i rapporten «Den organiserte kriminaliteten i Norge – trender og utfordringer i 2011–2012», heng narkotikakriminalitet og menneskehandel ofte saman.

Representanten Oktay Dahl har gjort ein prisverdig innsats gjennom fleire år for å få fram det eigentleg opplagte faktum at også gutar og menn blir offer for seksuelle overgrep og menneskehandel. Oppfordringa hans om at vi andre skal bli flinkare til å hugse dette, er på sin plass, og eg trur faktisk at det at Oktay Dahl har gjenteke dette i mange relevante samanhengar, har bidrege til at vi har utvida horisonten i så måte.

Eg håpar at vi i det vi ofte omtaler som eit moderne og sivilisert samfunn, klarer å avskaffe usiviliserte utslag av kynisme og egoisme.

Til slutt vil eg trekkje fram det representanten Nybakk spurde om til slutt i innlegget sitt, om kven som skulle ha arbeidt i eventuelle lovlege bordell. Eg vil tru at dei aller fleste av dei mennene som no meiner at det er greitt med prostitusjon, vil meine det er hakket verre å støtte prostitusjon og bordellverksemd dersom dei tenkjer grundig igjennom spørsmålet Nybakk stilte, om dei som skal jobbe der, skal vere deira eigne systrer, koner eller døtrer.

Dagrun Eriksen (KrF) [19:57:56]: Jeg har også lyst til å takke interpellantene, som utfordrer oss i ganske viktige spørsmål. Jeg tror mange av oss opp gjennom oppveksten har hatt den tanken at slaveri var noe vi leste om i historiebøkene, og som var avskaffet en gang på 1800-tallet. Men jeg tror at vi også kan se tilbake og tenke: Hvordan kunne de la det skje, de som levde på den tiden? Hvordan kunne de bare se på at mennesker ble undertrykt, ble behandlet som dyr og ble solgt på markedet? Men så, når vi ser oss rundt, ser vi at slaveriet ble jo ikke avskaffet på 1800-tallet. Jeg er enig med representanten Ropstad, som mener at menneskehandel er vår tids slaveri. Og ikke bare det, kanskje er det enda mer utbredt og brutalt nå enn det vi leste om den gangen.

Men hvordan skal vi klare å få slutt på dette slaveriet? Regjeringen Bondevik var den første som kom med en handlingsplan mot menneskehandel, og den sittende regjeringen skal ha stor ros for at de har fulgt opp med både ny handlingsplan og tiltak i budsjettene for å sette en stopper for dette. Men til tross for at både storting og regjering har hatt fokus på menneskehandel, har tallet på ofre økt i Norge, og de siste årene har vi sett at det har vært saker der menneskehandel blir knyttet til bl.a. aupairvirksomhet, sexsalg, tigging osv.

At problemet øker, kan være et tegn på at det er for enkelt og for lukrativt for bakmenn å komme til Norge og drive denne virksomheten. Det er betimelig å anta at det skyldes at her er det snakk om mye penger, målt mot for liten risiko og for små konsekvenser for bakmennene i det norske markedet.

Det er flere grunner til å tro at risikoen for å bli dømt for menneskehandel og slaveri virker lav i Norge. Spesielt finner vi en enorm frykt blant prostituerte for å anmelde sine bakmenn. De frykter for represalier fra bakmennene både mot seg selv og – ikke minst – mot familiene sine i hjemlandet. Men de frykter også å bli sendt ut av landet for så å bli retraffickert. Derfor er det viktig at ofrene får tilstrekkelig beskyttelse hvis de velger å anmelde sine bakmenn. Det bør også vurderes om det skal blitt lettere å få varig opphold i Norge for ofre for menneskehandel.

Jeg er glad for de kritiske merknadene statsråden hadde til politiets Aksjon husløs overfor prostituerte. Det er et tankekors hvordan vi kanskje skremmer prostituerte fra å si fra om vold og anmelde bakmenn. Det er en bekymring som Kristelig Folkeparti deler.

Vi som deltar i disse debattene, hvem vi nå enn måtte være, er ganske viktige i forhold til synet på slaveri, menneskehandel eller trafficking. Jeg tror vi trenger et kunnskapsløft når det gjelder slaveri. Vi i Kristelig Folkeparti har tatt til orde for at vi må få et løft i kunnskapsnivået blant folk flest, for hvem skal vi se etter? Representanten André Oktay Dahl utfordrer oss på det i dag: Hvem er det vi ser etter? Noen er åpenbare, men det finnes flere. Hvis vi ser til USA, blir en tredjedel av det moderne slaveriet avdekket av vanlige borgere, som reagerer på det de ser i samfunnet rundt seg. For at vanlige borgere skal klare å hjelpe, trengs det et større informasjonsløft.

Kampen mot menneskehandel handler ikke om kampen mot prostitusjon, organhandel, surrogati eller slaveri alene. For menneskehandel og slaveri kommer i stadig nye innpakninger og utforminger.

En setning fra de nigerianske jentene som var utsatt for menneskehandel og var prostituerte, som var her i Norge for en tid siden, har brent seg fast i meg. De sa: Guttene våre spiller fotball, vi driver med prostitusjon. Har vi tenkt over systemet innenfor idrett, innenfor fotball? Vi sitter og koser oss med tippeligakamper hver helg. Hvem undersøker historiene bak? Hvem sikrer at vi får gode systemer hvor det handler om valg, å spille fotball eller gjøre andre ting?

Kampen mot menneskehandel handler om kampen for frihet, for selvstendighet, for likestilling og for menneskeverd. Jeg vil takke interpellantene for initiativ til samarbeid for et slavefritt Norge og en slavefri verden.

Trine Skei Grande (V) [20:03:18]: Jeg vil også takke alle tre interpellantene.

Menneskehandel og tvang gjennom prostitusjon – alle disse overgrepene mot enkeltmenneskene – må vi bekjempe, og vi må bekjempe dem effektivt. Dette er den grusomste form for undertrykkelse som kan tenkes, og det riktige ordet er slaveri. Jeg har sjøl reist rundt og besøkt shelters i Øst-Europa og hørt historier om dem som har prøvd å komme seg ut av det, men også fortvilelsen fra mange av dem som ikke har lyst til å komme ut av det, fordi nederlaget ved å komme hjem igjen er så stort at du føler deg ødelagt som menneske.

Den første handlingsplanen mot menneskehandel ble lagt fram av justisminister Dørum i 2002 og fornyet i 2004. Jeg tror ingen i denne sal, i hvert fall ikke de som deltar i denne debatten, har noe annet enn et sterkt engasjement for å få stoppet dette. Jeg syns også at statsråden hadde gode svar når det gjelder å følge pengestrømmene og de makrogrepene man bør ta. Men politikk er ikke bare det man bedriver i internasjonale møter, man må begrense pengestrømmer og følge de store haiene. Det handler også om å hjelpe de enkelte kvinnene og de enkelte mennene.

Det ble nevnt her tidligere tall som viser at 80 pst. av dem som blir utsatt for menneskehandel, er kvinner. Det handler også om hvordan man definerer menneskehandel. I dag opplever vi at mange – f.eks. menn, f.eks. innenfor vanlige jobber i byggebransjen – kan ha fine ansettelseskontrakter på papiret, men der bakmenn og kriminelle strukturer har sånt tak på familien der hjemme, har sånt tak på familiestrømmer, at folk egentlig reelt sett er slaver, og slaver for kriminelle strukturer. Det betyr at menneskehandel og slaveri finnes ikke bare innenfor sexindustrien og bare overfor kvinner. Det finnes også i veldig mange andre kriminelle strukturer der enkeltmenneskers arbeidskraft blir utnyttet i ren slavedrift.

Det er også viktig å ha andre tiltak på individuelt nivå. Jeg er feminist, men jeg mener at sexkjøploven har vært en tragedie for de kvinnene som er innenfor dette området. Det er klart at for borgerskapet har det vært en normgiver, det er klart at for borgerskapet har det vært fint å kunne vise fram ryddige gater. Men egentlig har det blitt en sovepute for politikkskapinga på området. For veldig mange kvinner er problemet nettopp det som Dagrun Eriksen tok opp, at de opplever at de ikke får den beskyttelsen mot vold som de fikk tidligere, at overgrepene har blitt større og oftere, og at de ikke opplever politiet som en skytshelgen, som de tidligere gjorde. Jeg vil at de aller svakeste kvinnene, de som blir tråkket mest på i samfunnet, skal oppleve at politiet er på deres side, at politiet skal hjelpe dem, at politiet skal være deres våpendrager når de blir utsatt for overgrep. Så får vi heller sette normstandarder på andre måter i samfunnet.

Innsatsen har heller ikke vært god når det gjelder vitner. Det har vært vanskelig å bryte ut. Vi har ikke strukturer som er gode nok til å gi folk et alternativ. Jeg mener at man burde ha lagt hele pakka – ikke bare med refleksjonstid, men kanskje med mikrokreditt, kanskje med kunnskapsbygging, som kunne gitt mange av kvinnene når de drar tilbake igjen, mulighet for å slippe å havne i de kriminelle strukturene og ha nok struktur og styring på livet sitt til at de kan klare å komme ut av den kloa de er i. Jeg merker meg at i det siste har også staten blitt dømt fordi vi ikke klarer å beskytte vitner, kvinner som har blitt utsatt for vold, godt nok. Det er et varsku om at vi ikke er gode nok verken til å beskytte vitner eller å prioritere dette høyt nok.

Det var også rystende å se historier på Dagsrevyen om de kvinnene som stiller opp og faktisk vil vitne mot – jeg tror ikke «drittsekk» er et parlamentarisk uttrykk, så derfor: de verste menneskehandlerne. At man ikke klarer å støtte opp om de kvinnene som faktisk bryter ut, som faktisk melder seg for politiet, som faktisk sier at de er villig til å vitne for å få slutt på disse kriminelle strukturene, betyr at vi ikke er bra nok. Vi må sørge for at vitnene – de kvinnene som vil bryte ut – blir løftet fram på gullstol og ikke føler at de blir dyttet ned og ikke tatt på alvor.

Karin S. Woldseth (FrP) [20:08:14]: Jeg vil slutte meg til dem som har takket de tre interpellantene for å ta opp et særdeles viktig tema.

Det er også riktig som representanten Trine Skei Grande sier, at det er ikke bare prostituerte vi snakker om, det er også arbeidskraft, det er tiggere, og det er organdonasjoner. Bergen har vært nevnt i denne sammenhengen. Jeg var og besøkte politiet i Bergen, og de som jobber med organisert menneskehandel der, fortalte at de hadde sendt et vitne, en prostituert ung jente på 17 år, tilbake dit hun kom fra. Da hun skulle vitne i saken, ble hun ikke funnet – hun var sikkert retraffickert. De fortalte også at de maksimalt kunne greie å ta to traffickingsaker i løpet av et år på grunn av manglende ressurser. Sånn må det ikke være. Vi må sørge for at vi til enhver tid har de ressursene som trengs for nettopp å ta disse. Jeg forstår at traffickingsaker er kostbare, fordi det også krever etterforskning utenfor landets grenser. Men allikevel, dette må vi ta oss råd til, for dette er den mørkeste side av undertrykkelse og barnemishandling.

Da vil jeg også snakke litt om barna i St. Petersburg – jeg har gjort det før. Jeg besøkte et barnehjem i St. Petersburg, hvor barn som ble funnet på gaten, ble plassert. Disse barna var fra fem år og oppover. Da vi spurte de ansatte ved barnehjemmet om hvordan denne femåringen – som var et vidunderlig skjønt barn – hadde havnet der, sa de at det viste seg at foreldrene hadde solgt ham fordi de ikke hadde mat og måtte sørge for resten av barna sine. Da valgte de å selge dette barnet. Det var barnehjemmets plikt – da de hadde funnet ut denne guttens identitet – å sende ham tilbake til foreldrene. Da kan vi jo tenke oss hvordan det går.

Det er utrolig viktig at vi ser på de virkemidlene som finnes, og det er faktisk virkemidler vi kan bruke. Men det er klart at fattigdom og nød i andre land enn Norge bidrar til at det blir lukrativt å trafikkere kvinner, arbeidskraft og tiggere hit til landet. Organer og nyfødte babyer blir bl.a. trafikkert til England. Det er en skam at vi i den vestlige delen av Europa i det hele tatt går med på sånt som dette.

Dette er en debatt som ikke er unik for Norge, og da kommer jeg til min hjertesak, og det er Europarådet. Vi har behandlet dette i Europarådet. Vi har en resolusjon som heter 1337, som jeg vil anbefale justisministeren å lese. Der står det faktisk om ulike virkemidler, både internasjonale og nasjonale, og det handler om forebyggende og mer lovmessige virkemidler. Jeg vil anbefale justisministeren å lese den.

I tillegg til det har også Europarådet konvensjoner som gjelder bekjempelse av trafficking av kvinner og barn. Vi har en konvensjon som gjelder bekjempelse av trafficking av organer. Vi har også en konvensjon – og der bør vi kanskje begynne – som Norge har signert, men ikke ratifisert, som heter Europarådets konvensjon om bekjempelse av vold og seksuell utnyttelse av barn. Kanskje bør vi gjøre det og begynne å feie for egen dør, ved faktisk å være de som er best nettopp på det å ratifisere konvensjoner som blir laget.

Jeg synes det var utrolig interessant det representanten Skei Grande foreslo om refleksjonstid og mikrokreditter. Vi kan ikke bare sende trafikkerte prostituerte hjem igjen, for da vet vi hva som skjer: Da blir de retrafikkert. Så dette er kanskje også noen virkemidler vi bør se på, for det vi ønsker, er at alle skal ha et verdig liv.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [20:13:30]: Jeg vil takke for alle de gode innleggene. Jeg synes det har vært en veldig god debatt. Det har vært innlegg som har utfylt problemstillingene som ble reist i interpellasjonen, og som har lansert mange gode tiltak. Jeg håper statsråden har lyttet godt, for det er mye spennende her som må tas med videre i arbeidet for å bekjempe slaveri.

Mitt innlegg dreide seg mye om prostitusjon og for så vidt også om sexkjøploven, og derfor vil jeg også kommentere innlegget til Skei Grande og andre som omtalte sexkjøploven og mente at den måtte fjernes. Jeg mener det er naivt å tro at det er sexkjøp alene som forårsaker vold mot kvinner, eller at det å fjerne sexkjøploven vil bidra til å gjøre det så mye bedre. Poenget må jo være at vi skal redusere etterspørselen etter prostitusjon. Det er udiskutabelt at prostitusjon vil være historie dersom kundene ikke finnes. Så spørsmålet er jo: Hva kan vi gjøre for å redusere etterspørselen? Jeg mener at nettopp sexkjøploven er med på å bidra til det, fordi den er normgivende. Jeg har vært inne på f.eks. opplæring i skolen, som kan være et annet tiltak for å skape holdninger. Jeg fortalte om mitt besøk i Sverige, der det er nesten et politisk selvmord å være imot sexkjøploven – nettopp fordi de der ser at den fungerer.

Det er også interessant å se forskjellene mellom politidistriktene i Norge. Det er flere som har vært inne på Trondheim som et eksempel som får det til å fungere bedre enn andre politidistrikt. Det må også være en prioritert oppgave for justisministeren å sikre at politiet prioriterer dette. Spørsmålet er om det ikke er avskrekkende nok i dag – altså at frykten for å bli tatt ikke er stor nok. Det mener jeg må være et poeng for å redusere etterspørselen.

Dette er ikke snakk om menn og for så vidt kvinner også – det er stort sett menn som kjøper sex – som gjør det for å oppføre seg helt normalt. Som representanten Andersen var inne på, er det brutale menn, og derfor blir det også vold. Jeg tror ikke det blir mindre vold av at det ikke er forbudt.

Hovedpoenget mitt er egentlig bare at vi må tenke kreativt, gå videre og komme med flere tiltak. Kristelig Folkeparti var soleklare da vi kjempet gjennom sexkjøploven i sin tid på at loven alene ikke er nok. Loven er et viktig skritt, men det er bl.a. sosiale tiltak som betyr noe, f.eks. de frivillige organisasjonene som kjemper for å hjelpe kvinner ut av prostitusjon.

Denne debatten er ikke ferdig i dag. Det er ikke lenge til Stortinget kan diskutere det moderne slaveriet igjen, for Kristelig Folkeparti har et Dokument 8-forslag som ligger til behandling i komiteen. Der ligger det inne også bl.a. et forslag om refleksjonsperiode, som representanten Oktay Dahl var inne på.

Jeg takker for debatten i dag og håper på en like god debatt, med flere konkrete tiltak som kan bli vedtatt senere i vår.

Marianne Marthinsen (A) [20:16:47]: Jeg vil, i likhet med representanten Ropstad, starte med å takke for debatten og alle innspillene.

Historiene om jenter – stort sett – som kommer hit til landet som moderne slaver, er hjerteskjærende. ROSA-prosjektet er det sikkert en del som kjenner til. Det ble startet i 2005 for å gi bistand og beskyttelse til jenter som er utsatt for menneskehandel. På hjemmesidene deres ligger en nettutstilling som heter Kvinner i ROSA. Der forteller elleve kvinner fra ti forskjellige land om familiene sine, barndom, ungdom og hva som gjorde at de endte opp på krisesentre i Norge. Eva, Monica, Nina, Aida, Hanna, Setare, Anne, Laila, Vera, Nadia og Mona. Jeg anbefaler folk å gå inn og se på den nettutstillingen, for jeg tror det er få som egentlig er klar over eller er i stand til å se for seg at det finnes mennesker som lever på det som ikke kan omtales som noe annet enn slavekontrakter i Norge, og som tvinges til å selge seg selv for å betale ned gjeld til menneskehandlere, og som ikke tør å bryte ut av frykt for represalier, enten mot seg selv eller mot familiene hjemme.

Anne er en av dem som forteller:

«Vi var to jenter og flere menn som dro nordover. Underveis til Norge ble vi jentene brukt som betalingsmiddel til menn vi overnatta hos. Her i landet møtte vi igjen noen av gjengene venninna mi og jeg kjente fra leiligheten, de skulle hit og stjele. Hallikene hadde kontakt med norske menn som kom og tok bilder av oss, og satte annonser inn i SøndagSøndag. Det kom flere kunder etter at de forandra alderen vår fra tjue til atten.»

Fortsettelsen på denne historien egner seg ikke fra Stortingets talerstol, men jeg er glad for at debatten er tatt, og beroliget av justisministerens svar. Jeg opplever at dette er et område hvor det er mye god vilje, men også uenighet. Jeg for min del er overbevist om at det å gå løs på markedet er en helt nødvendig del av det å bekjempe prostitusjon. Det er det uenighet om i denne salen. Ja, det rapporteres om at markedet har blitt tøffere. Det er det vondt å høre om, men det skjer fordi kundene har blitt færre, og det er faktisk et tegn på at loven fungerer. Men jeg er minst like klar på at sexkjøploven må følges av ordentlige tiltak overfor de prostituerte. Flere har vært inne på refleksjonsperioden. Refleksjonsperioden må ha et reelt innhold hvis den skal gi mening.

Ordentlige rettsprosesser hvor man tas på alvor og blir hørt er et annet tiltak. Tiltak som bidrar til at de prostituerte kan få annen kompetanse, er et område hvor bl.a. ROSA-prosjektet driver mye bra arbeid. Nadheim er et annet sted som driver med dette. Dette er tiltak for å få folk ut i jobb.

Vi er nødt til å ta i bruk hele bredden av virkemidler hvis vi skal lykkes.

Igjen: Takk for debatten, og jeg ser fram til debatten rundt representantforslaget som Ropstad viser til. Det er bra at det er flere partier på Stortinget som tar denne problematikken på alvor.

Marit Nybakk (A) [20:20:04]: Også jeg vil takke for en helt utrolig debatt, en veldig god debatt. Jeg vil også takke justisministeren for et grundig svar og bare trekke fram to ting som hun tok opp. Det ene er at Norge har finansiert en FN-studie om penger fra kriminell virksomhet, herunder menneskehandel, og jeg vil vise til det som flere andre har sagt, om å følge pengestrømmen og lukke skatteparadiser.

Det andre som jeg merket meg som var viktig, var at man fortløpende må vurdere om lovverket er oppdatert. Straffebestemmelsene må hele tiden reflektere f.eks. hvordan kontakt mellom kunde og offer, altså kunde og prostituert, skjer, og at det med ny teknologi blir stadig mer avansert. Det synes jeg også var veldig interessant ved det som justisministeren sa.

Jeg er helt enig med Trine Skei Grande i at vi må sikre at politiet beskytter jentene, altså de prostituerte, på gata og andre steder. Jeg kjenner selv til historier hvor jentene ble trakassert, mens kundene fikk lov til å kjøre videre. Det må selvfølgelig ikke skje. Men jeg er helt uenig med Trine Skei Grande når hun snakker om sexkjøploven, for vi må også tørke ut markedet, sørge for at færre kjøper sex, sørge for at det ikke blir kult for unge gutter å kjøpe sex. Det er markedet som skaper prostitusjon. Det er derfor sexkjøploven er så viktig. Den er også en normativ lov som er ment å virke litt på lengre sikt.

Så til André Oktay Dahl: Representanten Oktay Dahl har selvfølgelig helt rett når han sier at det også finnes gutter som blir utsatt for menneskehandel og prostitusjon. Alt jeg sa i mitt første innlegg om prostituerte som har store fysiske skader, som er traumatisert, som blir nedverdiget på det groveste, gjelder også for unge gutter, ikke minst for smågutter, og vi vet at det også finnes her i byen. Så selv om de fleste prostituerte er kvinner, finner vi altså unge gutter som er ofre, og jeg vil igjen understreke at horekunder ofte har en mer brutal sexatferd når de kjøper sex, enn når de går hjem til samboer eller ektefelle.

Så helt til slutt: Karin Andersen tar opp en problemstilling som er noe av det mest groteske vi vet om, nemlig organdonasjon. Det er også slik at prostituerte som har vært menneskehandlet, når de er utslitte, brukes til nettopp organdonasjon.

Statsråd Grete Faremo [20:23:22]: Jeg er sikker på at de mange eksempler på menneskehandel som er nevnt i salen i dag, gjør inntrykk på flere enn meg. Vi må ha fokus på nye tiltak som også kan forsterke innsatsen mot menneskehandel og redusere prostitusjon.

Det er flere som har spurt om hvordan vurdere den norske innsatsen, og som også har nevnt Europarådet. Da kan det være interessant å opplyse om at Norge har ratifisert Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel. Vi var også en pådriver i innsatsen for å etablere og drifte ekspertorganet som bærer det klingende navnet GRETA, som overvåker medlemslandenes gjennomføring av Europarådskonvensjonen.

GRETA igangsatte i fjor sin første evaluering av Norge. Rapporten om Norge offentliggjøres på Europarådets hjemmesider denne uken og vil inneholde gode råd om videreutviklingen av norske tiltak for å bekjempe menneskehandel. Rapporten påpeker at Norge har tatt en rekke viktige skritt for å hindre og bekjempe menneskehandel. Den framhever særlig våre handlingsplaner, tverrdepartementalt samarbeid samt opprettelsen av koordineringsenheten for ofre for menneskehandel.

Så gir GRETA også anbefalinger og retter kritikk på ulike områder. Videre- og etterutdanning av samtlige involverte aktører blir anbefalt. Særlig bør identifisering og oppfølging av mulige ofre for menneskehandel prioriteres i opplæringen. Rapporten etterlyser også en mer aktiv holdning i arbeidet mot menneskehandel av barn, også blant romfolket.

Norge får skryt for at identifisering av ofre for menneskehandel kan gjøres av et bredt spekter av aktører, men man savner klarere prosedyrer for slik identifisering og en formalisert nasjonal ordning for organiseringen av bistand til ofre.

Jeg nevner disse eksemplene, for her får vi gode forslag som vi vil ta med oss i det videre arbeid, sammen med de innspill som er kommet i debatten i dag. Vi må også se dette i et bredere perspektiv. Det har vært nevnt av flere hvordan vi må ha fokus på pengestrømmene. Også lovforslag knyttet til vitnebeskyttelse, som er rett om hjørnet, samt forslag til endringer i mafiaparagrafen har vært nevnt, og vi har forsterket det internasjonale politisamarbeidet, hvor vi med Schengen Information System versjon II, som gikk på lufta 9. april, har fått et helt annet og sterkere system for å bekjempe den grenseløse kriminaliteten.

Presidenten: Debatten i sakene nr. 7, 8 og 9 er avslutta.