Stortinget - Møte mandag den 3. mai 2021 *

Dato: 03.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 11 [16:42:59]

Interpellasjon fra representanten Kjersti Toppe til helse- og omsorgsministeren: «50 000 norske kvinner i aldersgruppen 15–44 år antas å ha en spiseforstyrrelse. Rapporter tyder på at flere unge sliter med spiseforstyrrelser under koranapandemien. Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) over hele landet melder om markerte økninger i antall henvisninger og at de som kommer til behandling, er mer alvorlig syke og yngre enn tidligere. I Helse Bergen meldes det om en økning i henvisninger til BUP på 40 prosent, og mange av disse omhandler spiseforstyrrelser, jf. Bergensavisen 10. april 2021. Spiseforstyrrelsesforeningen opplever fire ganger så mange henvendelser som før pandemien. Også Rådgivning om spiseforstyrrelser melder om en alarmerende økning i antall henvendelser fra barn og unge som handler om selvmordstanker og spiseproblematikk. Hva gjør regjeringen for å sikre nok kapasitet i rådgivningstjenester og behandlingsapparat for at unge med spiseforstyrrelser skal få rask hjelp»?

Talarar

Kjersti Toppe (Sp) []: Psykisk helse er noko alle har og er påverka av. Psykiske plagar og lidingar hos barn og unge er blant dei aller største helseutfordringane i Noreg, og når barn og unge får ei psykisk liding, er kostandene store for både familien og samfunnet. Tidleg god og rett hjelp vil vera avgjerande for barnet si vidare utvikling.

Barneombodet leverte nyleg ein rapport om barne- og ungdomspsykiatrien – BUP – med tittelen «Jeg skulle hatt BUP i en koffert». Rapporten viste at det dei siste åra har kome mange planar og mange tiltak med mål om å betra den psykiske helsetenesta for barn og unge. Utfordringa har lenge vore kjent i både faglege og politiske miljø, men trass i dette går dei same problema igjen år etter år. Rapporten sin konklusjon er at dagens psykiske helsevern ikkje er rigga godt nok for å følgja opp barn sin rett til best mogleg helsehjelp.

Helsepolitisk barometer 2021, som vart lansert i april, viste at svært få, berre 11 pst., har eit bra inntrykk av helsetenestetilbodet som vert gitt til personar med psykiske plagar, og berre 5 pst. meiner at skulen klarer å handtere barn og unge som slit med psykiske helseutfordringar.

FN sin barnekomité har òg ved fleire anledningar peika på at det psykiske helsevernet for barn og unge i Noreg er for dårleg utvikla, og at det hastar med effektive tiltak.

Vi veit at det er ei utfordring i barne- og ungdomspsykiatrien med ventetider og ulik praksis ved vurdering av tilvising og manglande fleksibilitet i behandlinga, at det ikkje vert nok tilpassa barnet sine behov. Særleg er mange bekymra for kompetansen til dei som gir behandling til barn med komplekse lidingar, som eteforstyrringar, og ansvarsforholdet mellom barne- og ungdomspsykiatrien og kommunehelsetenesta.

Det er òg ei utfordring at barn og unge må få betre informasjon om rettane sine, og mange problematiserer òg finansieringsmodellen som i dag er i psykisk helsevern, at det kan hindra gode tverrfaglege tenester. Barneombodet kravde i rapporten sin ein brei gjennomgang av tilbodet til barn og unge med behov for hjelp for psykiske plagar og lidingar. Senterpartiet fremja eit forslag om dette for ca. ein månad sidan, med det vart nedstemt i Stortinget.

Det har òg vore ein debatt i Stortinget om døgnplassar i psykisk helsevern for barn og unge, der vi saman med resten av opposisjonen har fått eit fleirtalsvedtak om at ein skal stoppa vidare nedbygging av sengekapasitet i psykisk helsevern. Og eg avventar at Helsedirektoratet skal koma med gjennomgangen av kapasitetsbehovet, sånn som det er varsla i Nasjonal helse- og sjukehusplan.

Ventetida for barn og unge har vore lang, for lang, men under pandemien har ho sjølvsagt vorte enda lengre. Det er bekymringsfullt når ein har fått så mange tilbakemeldingar. I interpellasjonen viser eg til Helse Bergen, men vi har eigentleg fått tilbakemeldingar frå heile landet om ein enorm auke i tilvisingar under pandemien – 40–50 pst. – og det som bekymrar meg, er at fagfolk fortel at dei auka tala på tilvisingar gjeld stadig yngre, og det gjeld stadig meir alvorlege tilstandar som vert tilviste.

Når det gjeld eteforstyrringar, som denne interpellasjonen spesielt tar opp, er det i utgangspunktet ein alvorleg tilstand. Det er ei av dei psykiske lidingane blant barn og unge som er mest alvorleg – med stor risiko for alvorlege utfall, og mange kan vera sjuke i mange år. Der er det ekstra viktig at ein kjem tidleg til behandling. Eg synest det er bekymringsfullt at ein opplever ein sånn enorm auke i tilvisingar for alvorlege psykiske sjukdomar, spesielt eteforstyrringar, under denne pandemien. Ein antar at 50 000 kvinner i alderen 15–44 år har ei eteforstyrring. Det kan sjølvsagt òg ramma menn og gutar, men det er iallfall det som er tala. Det er òg ei tydeleg tilbakemelding frå brukarforeiningar om at det er enormt mange fleire som tar kontakt. Rådgivning om spiseforstyrrelser, som vert forkorta til ROS, har òg ein stor auke i talet på dei som tar kontakt, og der det handlar om alvorlege ting, som sjølvmordstankar og eteproblematikk.

Spørsmålet mitt går på om statsråden kan gjera greie for kva dei gjer for å sikra god nok kapasitet i rådgivingstenesta og behandlingsapparatet for at unge med eteforstyrringar skal få rask hjelp. Eg er interessert i å høyra kva statsråden tenkjer om langsiktige tiltak for å styrkja behandling og oppfølging av ungdom med eteforstyrringar, men òg kva ein gjer akutt no under pandemien når tenestene står i ein slik spagat som dei gjer der ute, med ein så stor auke i talet på dei som tar kontakt, og der det gjeld til dels svært alvorlege ting.

Statsråd Bent Høie []: Jeg deler representanten Toppes bekymring for økning i etterspørselen etter rådgivning og helsehjelp for spiseforstyrrelser under pandemien. Det er for tidlig å si noe sikkert om eventuelle årsakssammenhenger, men vi ser at det er en økt pågang, og det er viktig å ta det på alvor.

Pandemien og smitteverntiltakene har ført til store belastninger for barn og unge. Mange har følt seg ensomme og hatt tunge tanker. Dette er helt normale reaksjoner i en tid som er alt annet enn normal. For de fleste vil det gå over når hverdagen blir mer som før, men ensomhet og mangel på faste rammer i hverdagen kan også føre til psykiske helseutfordringer og at plager som var der fra før, forverrer seg. Derfor har vi tatt mange grep for å hjelpe barn og unge som sliter under pandemien.

Det har vært en jevn økning i pasienter med spiseforstyrrelser over flere år, og vi ser at det er flere som blir henvist for dette nå under pandemien. Ungdom som utvikler spiseforstyrrelser, kan oppleve tapte ungdomsår, og spiseforstyrrelsene kan utvikle seg i alvorlig retning. Derfor er det viktig å komme med hjelp så tidlig som mulig.

Representanten Toppe spør hva regjeringen gjør for å sikre nok kapasitet i behandlingstilbudet. Jeg vil først nevne at de offentlige helsetjenestene i hovedsak er operative, også under pandemien. Det omfatter bl.a. helsestasjons- og skolehelsetjeneste, fastleger, psykisk helsevern for voksne og psykisk helsevern for barn og unge, herunder landets ca. 80 barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker, som også gir tilbud ved spiseforstyrrelser. Alle helseregionene har i tillegg regionale enheter for behandling av særlig alvorlige spiseforstyrrelser.

Det er veldig bra at flere nå får hjelp for sine spiseforstyrrelser. Men fremdeles er det nok mange som ikke blir oppdaget tidlig og får behandling som de skulle ha hatt. Flere undersøkelser viser at pasienter med spiseforstyrrelser venter lenge før de søker hjelp, ofte mer enn fem år.

Vi vet at behandling har god effekt. Vi ønsker derfor at enda flere av dem som trenger det, skal få den hjelpen de trenger. Jeg er også opptatt av at disse pasientene skal ha pasientforløp av god kvalitet. Vi tok derfor tidlig initiativ til at det skulle lages egne pakkeforløp for spiseforstyrrelser for barn og unge. Disse er nå utvidet opp til 23 år.

Helseregionene har meldt til departementet at de har stor oppmerksomhet på situasjonen under pandemien, og ikke minst på det økte antallet henvisninger knyttet til spiseforstyrrelser. De har iverksatt ulike tiltak for å håndtere økt pågang og mer alvorlige tilstander. Mange styrker bemanningen ved å omdisponere personell og intensivere rekrutteringen på feltet. Noen steder åpnes det kveldspoliklinikker, og antall akuttsenger økes. Flere melder at de konkret har styrket behandlingskapasiteten for unge med spiseforstyrrelser. Noen har etablert spesialiserte team for poliklinisk behandling, andre har etablert dagtilbud og utvidet døgntilbudene, f.eks. gjennom kjøp av flere plasser hos private som tilbyr behandling for spiseforstyrrelser hos barn og unge.

Det er et samarbeid internt i helseforetakene og mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene for å utnytte ressursene best mulig. Disse tiltakene har de iverksatt innenfor de rammene som de har fått, og som også selvfølgelig er blitt betydelig økt under pandemien.

I tillegg har Stortinget bevilget 100 mill. kr til ytterligere styrking av psykisk helsevern for barn og unge. Helseregionene hadde frist til 1. mai med å melde tilbake hvordan midlene blir disponert for å styrke tjenesten. Det er videre bevilget betydelige midler under pandemien for å opprettholde kommunale lavterskeltilbud og avlastnings- og aktivitetstilbud for barn og unge.

Representanten Toppe er opptatt av hva regjeringen gjør for å sikre nok kapasitet i rådgivningstjenestene. Hjelpetelefonene er et viktig rådgivningstilbud for mange med psykiske helseutfordringer, og de støttes derfor over statsbudsjettet. Kirkens SOS og Mental Helses hjelpetelefon er til sammen styrket med 16,5 mill. kr under pandemien, og flere andre chat- og telefontjenester for barn og unge er også styrket.

Stortinget har bedt regjeringen om å komme tilbake med forslag i revidert nasjonalbudsjett for 2021 for hvordan Rådgivning om spiseforstyrrelser kan bli et landsdekkende tilbud.

Koronapandemien har ført til økt behov for psykisk helsehjelp, også ved spiseforstyrrelser. Men vi vil også fokusere på tiden etterpå. Før pandemien ba vi helseregionene i samarbeid med andre instanser vurdere hvor stort behovet for psykisk helsehjelp vil være i årene som kommer, og hvor stor kapasiteten i spesialisthelsetjenesten bør være. Dette oppdraget får vi får svar på i løpet av sommeren.

I mars i år opprettet vi en egen ekspertgruppe som fikk i oppdrag å se på hvordan pandemien hadde virket inn på innbyggernes psykiske helse, og hvordan vi bør styrke innsatsen for å møte disse utfordringene. Gruppen har jobbet raskt, og vi mottok rapporten fra utvalgsleder Peder Kjøs sist fredag, 30. april. Rapporten viser at pandemien og smitteverntiltakene har påvirket befolkningens livskvalitet, psykiske helse og rusbruk. Tross store omveltninger i hverdagen har likevel mange klart seg godt. Andre har opplevd betydelig redusert livskvalitet, dårligere psykisk helse og økt bruk av rusmidler gjennom det siste året.

Ekspertgruppen peker særlig på behov for ytterligere tiltak for barn og unge i utsatte familier, for ungdom og unge voksne under utdanning og i etableringsfasen, og for eldre som er sårbare for alvorlig sykdom og isolasjon. Rapporten inneholder konkrete og målrettede tiltak for hvor innsatsen bør styrkes, både på kort, mellomlang og lang sikt. Regjeringen vil bruke gruppens forslag som beslutningsgrunnlag for nye tiltak.

Avslutningsvis vil jeg nevne at disse tiltakene kommer i tillegg til en rekke bevilgninger for å ivareta særlig sårbare grupper det siste året, med styrking av kommunale helse- og omsorgstjenester, velferdstjenester, spesialisthelsetjenesten og frivillige aktørers tilbud. Jeg kan forsikre om at regjeringen fortsatt vil ha stor oppmerksomhet både på unge med alvorlige lidelser som spiseforstyrrelser, og på barn og unges psykiske helse generelt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg vil takka for svaret. Eg opplever at regjeringa – sjølvsagt – gjer det som dei kan i den situasjonen som ein er i under pandemien.

Det som er bekymringa mi, er at ein gjerne kan gi meir pengar til rådgivingsteneste, telefonar og lågterskeltilbod, men når det gjeld sjølve behandlingskapasiteten i det etablerte helsevesenet, vil ikkje pengar vera nok, fordi ein manglar fagfolk til ein så akutt auke i talet på førespurnader og å kunna behandla dei på ein god måte. Så eg vil gjerne spørja statsråden om korleis ein tenkjer om den utfordringa. Vi veit jo at rekrutteringa av barnepsykiatrar lenge har vore peikt på, bl.a. av Legeforeningen, som ein spesialitet. Det er stor manko, og det er veldig sårbart allereie.

Så eit spørsmål om Rådgivning om spiseforstyrrelser. Det var ein merknad i budsjettinnstillinga, meiner eg, frå ein samla komité, som peikte på at dei hadde fått redusert budsjettet sitt for to år sidan, fått litt meir no, men likevel ligg under den økonomien som dei pleidde å ha, og da i ein situasjon der dei får enormt mange fleire førespurnader. Dei føler at dei ikkje kan hjelpa dei som tar kontakt, og dei som tar kontakt, er òg i alvorlege situasjonar med alvorleg sjukdom. Så kan statsråden seia litt om korleis ein tenkjer på moglegheita for å kunna styrkja Rådgivning om spiseforstyrrelser, ROS?

Elles vil eg spørja statsråden om han synest at behandlingstilbodet og situasjonen for dei med eteforstyrringar utanom pandemien er godt nok. Mi erfaring og vurdering er at det er altfor tilfeldig i Noreg – det kan vera veldig bra, og det kan vera veldig ikkje-bra, for å seia det sånn. For enkeltindivid som hamnar på ein stad der dei faktisk vert forsømde, er det katastrofalt med ein sånn diagnose. Eg vil gjerne høyra ei vurdering frå statsråden om kva han tenkjer at dette feltet treng å verta styrkt med. Ja, det vert pakkeforløp osv., men samtidig sit det jo fagmiljø rundt omkring. Korleis kan ein gjera at alle dei vert veldig gode, og – ikkje minst – at fastlegar og helsestasjonar er med og grip dette veldig tidleg, for altfor mange går altfor lenge? Dette er gutar og jenter som ikkje vil ha hjelp, så det er ikkje enkelt. Men desto meir er det eit stort ansvar for helsetenesta å oppdaga dei og hjelpa dei.

Statsråd Bent Høie []: Jeg takker for innlegget og vil si at jeg deler stort sett de vurderingene som representanten har av situasjonen og utfordringene, både før og under pandemien og også framover. Det er helt riktig at selv om vi har økt bevilgningene til psykisk helse i spesialisthelsetjenesten også under pandemien og har bedt om at dette tilbudet prioriteres, er det utfordringer med å rekruttere nok kompetent personell.

Så nevnte jeg i mitt svar en del av de andre grepene som er gjort fra tjenestens side for å prøve å kompensere for det med kveldspoliklinikker og med andre måter å gjøre det på, osv. Det har heldigvis gitt det resultatet at på tross av den økte pågangen har vi sett at ventetiden på dette området har gått ned, og flere har fått hjelp. Men det er betydelig flere som har behov for hjelp framover.

Jeg tror det vil være til stor hjelp å få den utredningen som vi bestilte før pandemien, som skal si noe om hva som vil være behovet framover. Det gir en bedre planleggingshorisont også når det gjelder personell.

Så mener jeg grunnleggende at det er viktig at vi ikke glemmer at vi fortsatt har behov for å bygge opp lavterskeltilbudene ikke minst i kommunene. De aller fleste som får en psykisk helseutfordring i livet som er så alvorlig at det ikke er nok med hjelp fra venner, kjente og familie, får det i ungdomsårene og barneårene. Vi vet at på det området har vi veldig god hjelp som hjelper. Det er den positive nyheten. Dette er et område innenfor helsetjenesten der vi virkelig har mye godt å tilby hvis en får det tidlig nok. Derfor vil gode tilbud i kommunene som fanger opp barn og unge tidlig, ha veldig stor betydning for deres helse, selvfølgelig, men også fordi en i barne- og ungdomsårene er så sårbar: Hvis den psykiske helseutfordringen går ut over f.eks. skolegang, kan det ikke bare få livsvarige konsekvenser for muligheten for arbeid og å etablere familie, men også få helsekonsekvenser for resten av livet.

Derfor må vi på dette området klare å ha minst to tanker i hodet samtidig. Vi vil ha behov for å styrke det spesialiserte tilbudet, men det må ikke få oppmerksomheten vekk fra behovet for å styrke den tidlige innsatsen og lavterskeltilbudet i kommunene.

Presidenten: Debatten i sak nr. 11 er omme.