Forslaget til en batteriforordning ble lagt fram av Europakommisjonen i desember 2020. Forordningen dekker flere deler av livssyklusen til batterier: fra bærekraftig utvinning av råvarer og karbonavtrykk i produksjon, til ytelse i bruk, og til slutt bestemmelser om gjenbruk, produsentansvar og gjenvinning i avfallssektoren. Den er betydelig mer omfattende enn dagens batteridirektiv og introduserer en rekke tiltak som er nye for produktlovgivningen på EU-nivå, som for eksempel produktpass.

Europaparlamentets miljøkomite (ENVI) stemte forrige uke over rapporten som skal være Parlamentets holdning til den nye forordningen (74 for og 8 mot). Et vedtak i plenum er ventet i mars. Komiteens saksordfører, Simona Bonafè (S&D, Italia), la i pressemeldingen vekt på at man for første gang skal vedta EU-lovgivning som fastsetter et helhetlig sett med regler for å styre produkters livssyklus. Det vil skape en ny bærekraftstandard som bør bli en målestokk for hele det globale batterimarkedet. Ifølge pressemeldingen støtter ENVI Kommisjonens forslag om «a carbon footprint declaration and label, a maximum value for the life cycle carbon footprint, as well as minimum levels of recovered cobalt, lead, lithium and nickel from waste for reuse in new batteries».

Pressemeldingen framhever også flere endringer som vil styrke forordningen, blant annet:

• Forbrukere: innen 2024 skal bærbare batterier i apparater (f.eks. smarttelefoner), og batterier i lette elektriske kjøretøy (f.eks. el-sykler) være utformet slik at de enkelt kan fjernes og skiftes av forbrukere eller uavhengige operatører. ENVI presser også på for å få på plass en standard lader for en rekke oppladbare batterier.
• Industrien: batteriindustrien skal følge internasjonalt anerkjente standarder for aktsomhetsvurdering (due diligence) i hele verdikjeden. Alle som vil selge batterier på EU-markedet skal kunne kontrollere risiko knyttet til innkjøp, prosessering og handel med råvarer, kjemikalier og sekundære råvarer.
• Avfall: innsamlingsmålene for bærbare batterier skal skjerpes til 70 prosent innen 2025 og 80 prosent innen 2030 (Kommisjonens opprinnelige forslag er på henholdsvis 65 og 70 prosent). Minimum innsamlingssatser for batterier i lette elektriske kjøretøy skal være 75 prosent innen 2025 og 85 prosent innen 2030.

Rådet (EUs medlemsland) har foreløpig ikke blitt enige om en felles holdning. Ifølge den danske regjeringens notat til Folketinget i desember 2021, har flere medlemsland «stadig undersøgelsesforbehold på store dele af forslaget. Der er desuden endnu ikke fremlagt et kompromisforslag på producentansvars- og affaldsafsnittet». Flere land har stilt spørsmål ved fullharmoniseringen (at man går fra direktiv til forordning), særlig når det gjelder avfallshåndtering. Disse landene vil ha mulighet til å opprettholde velfungerende nasjonale innsamlingsordninger (se omtale i EU/EØS-nytt 25. mars 2021). Rådets juridiske tjeneste har vurdert spørsmålet og kommet fram til at det ikke er noe i veien for å ha dobbelt hjemmel, slik at avfallsområdet kan ha hjemmel i EU-traktatens (TEUV) artikkel 192 om miljø, mens den øvrige del av forordningen har hjemmel i artikkel 114 om det indre marked. Frankrike, som nå har formannskapet i Rådet, ønsker framdrift i forhandlingene, og tar sikte på at man kan nå fram til enighet når miljøministrene møtes 17. mars.

Regjeringens EØS-notat, oppdatert 10. juni 2021, omtaler forslaget til forordning som svært omfattende. Det vil stille nye krav til myndigheter, importører, og aktører innen innsamling og gjenvinning av batterier. Det vises til at det planlegges framtidig produksjon av batterier i Norge, og at disse vil måtte følge forordningens krav. Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) kunngjorde 7. februar i år at han jobber for at gigabatterifabrikker skal etableres i Norge, og varsler at en nasjonal batteristrategi er like om hjørnet.

Da forslaget til batteriforordning var på nasjonal høring for ett år siden, la industrien vekt på de foreslåtte reglene for beregningen av CO2-fotavtrykket i produksjonsfasen ( forordningens artikkel 7 og vedlegg 2). Norsk Hydro skriver i sitt høringssvar at de «oppfatter at forslaget, slik det nå er formulert, baseres på bruk av opprinnelsesgarantier i rapportering av utslipp fra kraftforsyning, og ikke den fysiske tilknytningen til den fornybare kraftkilden», og at dette bør endres. Battery Norway peker på at det kan ha avgjørende betydning for norsk batteriindustri at metodikken blir endret, og ber norske myndigheter om å vurdere et nordisk initiativ. Opprinnelsesgarantier er en del av EUs fornybardirektiv. Norske kraftselskap selger opprinnelsesgarantier for mellom 0,5 og 2 milliarder kroner i året, noe som kritiseres av industrien og fagbevegelsen for å være ren papirflytting. Den siste endringen av EUs fornybardirektiv fra 2018 (RED II), som stiller krav om bruk av disse, er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen. Det står i Hurdalsplattformen at regjeringen «vil fjerne ordningen med opprinnelsesgarantier og prioritere industriens kraftbehov».

Produksjon av hydrogen er et annet område hvor det foregår en diskusjon om man skal kreve at strømmen kommer direkte fra fornybare energikilder for at den skal regnes som bærekraftig (grønt hydrogen). For å produsere grønt hydrogen brukes fornybar kraft i elektrolyseprosessen der vann omdannes til hydrogen. Europakommisjonen arbeider for tiden med en delegert rettsakt (til fornybardirektivet fra 2018) som skal definere hva som skal telle som fornybart drivstoff. Ifølge Politico har Kommisjonens forslag blitt gradvis svekket i løpet av de tre siste utkastene til rettsakt. I det siste utkastet, datert 24. januar, kreves det ikke at produsentene skal bevise at fornybarkildene produserte strøm omtrent samtidig som hydrogenproduksjonen. I stedet foreslås en formel basert på et lands totale fornybare energi, som skal gi produsentene et maksimalt antall timer elektrolyseprosessen deres kan kjøre. En endelig versjon er ventet i løpet av mars.