Stortingets presidentskap har bedt utvalget
«utarbeide nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på tidsmessig
bokmål og nynorsk». Det er presisert i mandatet at de to nye grunnlovstekstene
skal utarbeides «i et mest mulig forståelig språk etter gjeldende
rettskrivningsnormer for bokmål og nynorsk», og at det «skal legges
til grunn for arbeidet at de to målversjonene av Grunnloven skal
være likestilte og ha samme rettslige status».
Videre fremgår det av mandatet:
«Et overordnet hensyn skal være at de språklige endringene
i minst mulig grad skal berøre meningsinnholdet i de enkelte bestemmelsene,
og at de to språkversjonene i minst mulig grad skal kunne tolkes ulikt.
Samtidig skal det være et siktemål å endre grunnlovsbestemmelsene
så lite som mulig i forhold til den någjeldende teksten.»
Ut fra dette har utvalget lagt til grunn at
de nye grunnlovstekstene skal følge de gjeldende rettskrivningsnormene
for bokmål og nynorsk, og at de skal utformes i et «tidsmessig»
språk som er så forståelig som mulig for folk flest.
Dette er en litt annen tilnærming enn den Finn-Erik
Vinje la til grunn for sitt bokmålsforslag i Grunnlovsforslag nr.
16 (2007–2008). I begrunnelsen for forslaget heter det blant annet:
«Nå, godt og vel hundre år etterpå, kan det være på
tide med en varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903. […] Den
språklige fornyelse i nærværende forslag […] gjør ‘1903 om igjen’,
men hvis den skal bety noen reell lettelse for dagens lesere, kan
den ikke utelukkende holde seg til det ortografiske; enkelte morfologiske,
syntaktiske og leksikalske justeringer må gjøres. I forslaget fremstår
grunnlovsteksten fortsatt i en lett konservativ, verdig eller høytidelig
språklig form. Men vi tar altså hensyn til vår tids lesere ved å fjerne
noen av de aldersmerker fra 1800-tallet som overlevde revisjonen
i 1903 og senere er beholdt. […] Nærværende forslag går som nevnt
ut på å gjøre ‘1903 om igjen’ vel 100 år etter. Grunnlovsteksten løftes
nærmere opp mot vår tid ved at det foretas en del endringer i tegnsetting,
ortografi, bøyninger, vokabular og unntaksvis syntaks. Tekstens
særegne høytidelige preg er imidlertid ivaretatt, og mange gloser
som ikke hører til det dagligdagse ordforråd, er bevart.»
Denne forskjellen i tilnærming til den språklige oppdateringen
har altså ført til at utvalgets bokmålsversjon inneholder litt andre
og gjennomgående mer moderne løsninger enn Vinjes forslag gjør.
Retningslinjene for utarbeidelsen av nynorskteksten er nærmere beskrevet
nedenfor.
Det har imidlertid vist seg at det er grenser
for hvor «moderne» og lettfattelig grunnlovsteksten kan gjøres for
dagens lesere. Til en viss grad er man bundet av formuleringene
i den eksisterende Grunnloven. Mange av dem har vært kjent i snart
to hundre år og virker magnetisk på de moderniserte versjonene. For
eksempel er det ikke sikkert at man i dag ville ha formulert § 100
første ledd slik den lyder, men formuleringen «Ytringsfrihed
bør finde sted» er så kjent og hevdvunnen at det ville virke
svært radikalt å gjøre helt om på den. Ved revisjonen av § 100 i
2004 nøyde man seg med å erstatte «Trykkefrihed» med «Ytringsfrihed»
og ellers beholde den opprinnelige formuleringen. I NOU 1999:27
«Ytringsfrihed bør finde sted» s. 330 mente Ytringsfrihetskommisjonen at
det å vise «pietet overfor dagens grunnlov» var en selvstendig grunn
til å la den opprinnelige formuleringen stå.
Videre har det vist seg vanskelig å oversette
en del gammelmodige ord og begreper til moderne norsk, for eksempel regaler, moratorier, sportler og milde stiftelser. En
av grunnene til dette er at tolkningen av det gamle ordet kan være
usikker, slik at man må gjøre et valg mellom ulike alternativer
på moderne norsk. Det gjelder blant annet ord som mangler referanse
i vår tid. Da er det stor risiko for å gjøre feil og forandre meningsinnholdet
i Grunnloven. Andre ganger kan det være vanskelig å finne moderne
ord som gir dekkende uttrykk for det samme meningsinnholdet, og
da må man eventuelt lage en mer eller mindre omstendelig forklaring
som tynger teksten. I slike tilfeller har utvalget derfor beholdt
en del gamle ord og bare modernisert rettskrivningen. Noen steder er
de gamle ordene beholdt på bokmål, mens de har fått en avløser i
nynorskversjonen.
Utvalget har dessuten vært svært forsiktig med
å endre på de mest sentrale grunnlovsparagrafene som kan ses som
«faneparagrafer» med stor symbolsk betydning. Dette gjelder særlig
§§ 1, 2, 49 og 112. I disse bestemmelsene er det så å si bare rettskrivningen av
ordene som er justert, selv om særlig § 112 kunne vært skrevet om
i en enklere stil.
Enkelte steder har utvalget likevel skrevet
om ord fordi de har endret betydning siden 1814 og det ville vært
direkte misvisende å la dem stå. For eksempel har politi en helt
annen og langt mer avgrenset betydning på moderne norsk enn det
hadde i 1814 (se særmerknadene til § 17). Og pinlig
forhør vil lett bli oppfattet helt annerledes enn i 1814 (se
særmerknadene til § 96). I slike tilfeller er det nødvendig å omformulere
bestemmelsene for at de skal beholde det samme meningsinnholdet.
Men når et ord endres eller en bestemmelse omformuleres, kan det
være vanskelig å gi en garanti for at meningen er helt intakt. Der
det er reell usikkerhet om dette, har utvalget lagt frem alternative
formuleringer der den opprinnelige ordlyden er beholdt, slik det
er åpnet for i mandatet. Det kan nevnes at både politi og pinlig forhør ble beholdt i Grunnlovsforslag
nr. 16 (2007–2008) (se begrunnelsen i forslaget s. 4 og 5).
Nynorsken og landsmålet innebar et brudd med den
kansellistiske uttrykksmåten som dominerte i skriftspråket her til
lands. Bokmål og riksmål kan i dag ha minst like enkel og talemålsnær
setningsbygning som nynorsk, men nynorsken har sterkere historiske
forpliktelser. Det gjelder ikke bare setningsbygning, men også valg
av synonymer. Der to ord betyr det samme i konteksten, er det fremdeles
et sterkere krav i nynorsk til å velge det som er enklest eller
på andre måter mest grunnleggende i vanlig tradisjonelt talemål.
Eksempel fra bokmål til nynorsk: det er en nødvendighet
> det er nødvendig > det trengst.
I en oversettelse mellom to ulike språk går
man helst fra mening til mening og ikke fra ord til (et liknende)
ord. Setningene brytes gjerne helt ned og bygges opp i samsvar med
kravene i målspråket. I visse former for sakprosa kan det også være
akseptabelt å formulere setningene mest mulig fyndig, effektivt
og pedagogisk på målspråket uavhengig av beskaffenheten i kildespråket.
Sakprosaoversettelser er ofte litt kortere enn originalteksten av
den opplagte grunn at noen har hatt tid til å arbeide mer med teksten.
Nynorskoversettelser av tekster fra statlig forvaltning er ofte
en god del kortere enn originalen, blant annet fordi det brukes
mer direkte og verbal ordlegging (eksempel: styret
drøfter saka i stedet for styret foretar
en drøftelse av saken). Ekstra korthogde tekster får man ved
hjelp av tradisjonelle administrative nynorskord som å skipe (’organisere, etablere’), hverdagslige
fellesord brukt i videre betydning enn i bokmål (å
styre for ’regjere’) og enkle verb som å
gje og å setje i spesialbetydninger
som konteksten spesifiserer. Ved hjelp av alle slike virkemidler
kunne man fått en nynorskversjon av Grunnloven som var 10–15 prosent
kortere enn originalen.
Det har likevel ikke vært til å unngå at nynorsk-oversettelsen
har kommet til å ligge relativt nært opptil bokmålsversjonen i form. Hovedgrunnen er at en radikal oversettelsesmåte
ville innebære for mange tolkninger, og formuleringer som kunne
ha blitt oppfattet som tolkninger. Fri oversettelse til en nynorsk som
holdt seg til de klassiske nynorske stilidealene fyndig, klar og
korthogd, ville gjort det umulig å formulere for eksempel § 100
uten presiserende tolkning. Utvalget har dessuten forsøkt å unngå
for store umotiverte forskjeller mellom
de to målversjonene. Det vil si at nynorskløsningen ikke burde være
helt forskjellig fra bokmålsløsningen dersom parallelle formuleringer
ville være korrekt og akseptabel nynorsk. Dette utgangspunktet har
påvirket valg av ord og setningsbygning i både nynorskversjonen
og bokmålsversjonen.
Likevel har utvalget holdt på en god del forskjeller
mellom de to målformene som strengt tatt er unødvendige lokalt i teksten. Dette ble gjort ut fra
en betraktning om at hvis målformene ble gjort så like som det er mulig etter gjeldende språknormer, ville forskjellene
mellom de to språktradisjonene utviskes, og særlig nynorsken ville
ha mistet noe av sitt særpreg.
Utvalget har altså med vilje latt «magnetismen»
i originalteksten virke på nynorsken, men samtidig mye sterkere
på bokmålet. Hensynet til helhetsinntrykket av
de to språkversjonene, og til forskjellen mellom språktradisjonene,
forklarer mange likheter og forskjeller i de enkelte paragrafene.
Ortografien i nynorskoversettelsen ligger trygt innenfor
den nye rettskrivningen som gjelder fra 1. august 2012. Et av formålene
med den nye rettskrivningen var å konsolidere det som var hovedstrømmen
i nynorsk. Denne strømmen gikk stort sett innenfor den trangere
og veletablerte normen som ble kalt læreboknormalen, og som gjaldt
for offentlig forvaltning. Av hensyn til kontinuiteten i forvaltningsspråket
har utvalget bestemt seg for å holde nynorsken innenfor den tidligere
læreboknormalen og ikke ta i bruk nye former som til 1. august 2012
var såkalte klammeformer. Dermed har for eksempel valget mellom
verbformer med og uten j gitt seg selv, fordi
det før den nye rettskrivningen bare kunne hete leggje,
sitje osv. med j i statlig nynorsk.
Valget mellom a- og e-infinitiv er derimot fritt. A-infinitiv har god
tradisjon i nynorsk lovspråk, og «Ytringsfridom skal det vera» ville
slett ikke vært noen dårligere fanfare enn tilsvarende med vere. Utvalget har likevel av pragmatiske
grunner valgt e-infinitiv. Det er videre valgt enkel konsonant før
vokal der det er valgfritt, men likevel dobbel m (dømme). Det er i stor grad valgt diftonger
(å høyre) og dessuten «trange» (høye) vokaler
(som i å vite, fyrst), blant annet fordi
det er tradisjon for å uttale en vokal et hakk åpnere enn bokstavelig,
men ikke omvendt (f.eks. fyrst og sytten med ø,
men ikke først med y).
Alt i alt er de ortografiske valgene moderat konservative, men neppe
mer konservative enn i bokmålsversjonen.
Ordvalget er også moderat tradisjonalistisk.
Øns-ket om å holde noe av nynorskens administrative begrepsapparat
i hevd tilsier at man velger det sentrale verbet å
skipe i det minste i noen av de betydningene ordet har vært
brukt i (’opprette’ og ’etablere’). Ordet kunne ha vært brukt i
videre betydning (’bringe i orden’). Motstykket å
skiple (’å bringe i uorden’) er mind-re sentralt i administrativt
språk i dag, og ikke like godt kjent i alle landsdeler, men i den
grad fyndighet har egenverdi, fortjener slike ord en plass i nynorsk
lovspråk. De tradisjonelle alternativene til åbehandle og å forhandle,
nemlig å ha/ta føre (seg)
/ å ha oppe og å
tinge, måtte imidlertid oppgis. Men til gjengjeld har utvalget
i stedet for forholdsmessig og uforholdsmessig godtatt de tradisjonelle
adjektivene samhøveleg og mishøveleg, enda den aktuelle betydningen
av særlig det førstnevnte ordet ikke er helt etablert. Det vil støtte
opp om ordknippet rundt å høve, stå i høve
til osv., som er sentralt i nynorsk. Valget av faneord som naudsynt og einskild er
derimot et rent stilvalg. Man kan like godt skrive nødvendig og enkelt i nynorsk lovspråk, men de bokmålsnære
løsningene som tvang seg frem på noen områder, krevde motvekt i
summen. Når resultatet blir at ytterpunkter som mishøveleg og forskjellsbehandling blir stående i samme
setning, er det ikke uproblematisk, men det er heller ikke utypisk
for administrativ nynorsk, som står i spennet mellom sin egen tradisjon
og bokmålet.
Et trekk ved norsk språk er variasjon mellom
såkalt dobbeltbestemmelse (den grønne bilen)
og enkeltbestemmelse (den franske revolusjon).
Denne variasjonen finnes ikke i dansk og ikke i Grunnloven, der
det bare brukes enkeltbestemmelse (denne Grundlov,
de kongelige Prinser). I moderne bokmål er begge variantene
i bruk, men det finnes ingen uttømmende regler for variasjonen mellom
dem. Dobbeltbestemmelse har blitt vanligere og vanligere, men enkeltbestemmelse
brukes fortsatt, særlig i faste fraser og i høytidelig stil.
Det er god grunn til å mene at Grunnloven i
likhet med vanlig, seriøs sakprosa ikke har noe behov for utvendige
høytidstrekk fordi den både i innhold og betydning er høytidspreget
nok i seg selv. Samtidig er det vanskelig å forsvare full overgang
til dobbeltbestemmelse, siden det ennå finnes en god del høytidelige
uttrykk som mange er vant med enkeltbestemmelse i, særlig når uttrykkene
opptrer i grunnlovssammenheng (som den kongelige
familie, den evangelisk-lutherske religion). En balansegang
er like vanskelig, for det er nærmest umulig å samle seg om et håndterbart
saklig skille mellom det høytidelige og det mindre høytidelige innenfor
selve Grunnloven. Derfor – og ikke fordi det bør være en norm i
utforming av bestemmelser i dag – har utvalget valgt å beholde gjennomført
enkeltbestemmelse i hele forslaget.
På dette punktet skiller ikke utvalgets forslag
seg fra den gjeldende grunnloven eller fra Grunnlovsforslag nr.
16 (2007–2008).
Det at enkeltbestemmelse er gjennomført i hele bokmålsversjonen,
gir den et språklig moderat preg. Dette påvirket utvalget også i
valget mellom ulike ordformer som er godkjent i offisiell rettskrivning. Utvalget
har dermed valgt former som frem (ikke fram), deltagelse (ikke deltakelse) osv. På den måten blir språket
mindre stilistisk sprikende.
I en del av ordvalgene ligger bokmålsversjonen tettere
på originalteksten enn det nynorskversjonen gjør. Dette er fordi
dagens bokmål tillater mange eld-re ord og uttrykksmåter som er
fremmede i nynorsk. Utvalget mente at det måtte sterkere begrunnelser
til for å endre disse ordene i bokmålsversjonen (jf. originaltekstens
«magnetiske kraft»).
Utvalget vil her begrunne noen løsninger som
går igjen flere steder i teksten. Språklige valg er ellers stort
sett forklart i merknadene til de enkelte paragrafene.
Den gjeldende grunnlovsteksten bygger på en rettskrivningsnorm
der alle substantiv skal skrives med stor forbokstav. Den gir derfor
ingen veiledning når det gjelder hvilke ord, så som navn på organer
og liknende, som skal skrives med stor forbokstav, og hvilke som
skal skrives med liten.
Utvalget har i all hovedsak holdt seg til den
vanlige standarden når det gjelder dette, slik den blant annet fremgår
av Vinjes Skriveregler (s. 83 f.). Det vil
blant annet si at som hovedregel skal egennavn skrives med stor
forbokstav og fellesnavn med liten. Navn på statsorganer og institusjoner
skal skrives med stor forbokstav. Men hvis et organ omtales på annen
måte enn ved egennavn, skal det brukes liten forbokstav. Personlige
titler skal også skrives med liten forbokstav.
Dette betyr at Stortinget som
institusjon skal skrives med stor forbokstav. Det samme gjelder
egennavn som Høyesterett og Riksretten, og selvfølgelig Norge og Kongeriket
Norge. Men hvis det er «et eller flere storting» som omtales,
eller «det stortinget som ...», skal det være liten forbokstav.
Når det gjelder regjeringen,
kan det være vanskelig å skille mellom tilfeller der det er regjeringen
som statsorgan som omtales, og der det siktes til den regjeringen
som har makten nå. Det er derfor vanlig å skrive regjeringen konsekvent
med liten forbokstav (jf. Skriveregler s.
89). Utvalget har derfor holdt seg til regjeringen med
liten forbokstav.
Kongen følger i utgangspunktet hovedreglene nevnt
ovenfor, det vil si at Kongen som institusjon og Kongen i statsråd
skal skrives med stor forbokstav, mens ordet skrives med liten forbokstav
når det refererer til kongen som person, jf. Skriveregler s.
89. De fleste bestemmelsene i Grunnloven som nevner kongen,
må i dag forstås slik at det er ’Kongen i statsråd’ det siktes til,
jf. reglene om statsrådsbehandling i §§ 28–31. Men fremdeles er
det bestemmelser som må forstås slik at de sikter til kongen personlig,
for eksempel §§ 4, 5, 7 til 9, 11, 24, 34, 36, 37 og 39 til 41.
I atter andre bestemmelser er det vanskelig å avgjøre hvilken betydning
av Kongen som må legges til grunn. Det
er derfor svært vanskelig å gjennomføre et konsekvent skille mellom
bestemmelser der det primært siktes til kongen personlig, og bestemmelser der
det etter gjeldende tolkning siktes til Kongen i statsråd.
I Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble dette løst
ved at kongen konsekvent ble skrevet
med liten forbokstav (se begrunnelsen i forslaget s. 4). Også utvalget
har kommet til at dette er den beste løsningen.
Navnet på vanlige lover skal skrives med liten forbokstav.
Men det er tradisjon for at Grunnloven skrives
med stor forbokstav. Ifølge Skriveregler s.
91 skal det være slik. Utvalget følger dette og skriver Grunnloven med stor forbokstav der det
brukes som et egennavn. I tilfeller der ordet ikke brukes som egennavn,
men settes på linje med andre grunnlover (som i «denne grunnloven»),
vil det som regel være riktig med liten forbokstav. Det gjelder
også i Grunnlovens tittel («Kongeriket Norges/Noregs grunnlov»).
I en del bestemmelser i den gjeldende grunnlovsteksten
er det gjennomført kjønnsnøytralitet i den forstand at det er presisert
at bestemmelsen gjelder hun eller han (§§ 6,
35 og 36) eller prinsesse eller prins (§§ 6,
7, 36, 37 og 44). Men i de fleste bestemmelsene er det bare brukt
pronomenet han (og noen steder bare prins, jf. §§ 21 og 75 h). Disse må imidlertid
leses kjønnsnøytralt, slik at de også gjelder for kvinner når det
er aktuelt.
Etter utvalgets mening er det uheldig at Grunnloven
ikke gjennomfører kjønnsnøytralitet i alle tilfeller der det er
aktuelt og samtidig lett å gjennomføre. Og det vil være påfallende
å beholde kjønnsmarkerte ord i en moderne oversettelse av Grunnloven.
Utvalget har derfor gjennomført kjønnsnøytrale uttrykk der det er
aktuelt, ved å ta inn «hun/ho ellerhan», «prinsesser
ellerprinser» osv.
Det kan kanskje hevdes at utvalget med dette foreslår
en endring som kan ha betydning for meningsinnholdet i bestemmelsene.
Etter utvalgets mening er ikke det tilfellet, ettersom bestemmelsene også
i dag må leses kjønnsnøytralt. Utvalget har likevel laget alternative
formuleringer av alle slike forslag, der den originale formuleringen
er beholdt (det vil si bare han og prinser).
Også i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble det
foreslått kjønnsnøytrale pronomen, men der slik at han konsekvent
ble satt foran hun. I den gjeldende Grunnloven
er hun alltid satt foran han,
med unntak av §§ 29, 50 og 92, der det står «Mænd og Kvinder» (og prins er satt foran prinsesse bare
ett sted, i § 37). Utvalget foreslår å gjennomføre dette konsekvent, det
vil si at hunkjønnet settes foran hankjønnet (hun eller
han, prinsesser og prinser osv.) også de få stedene der det
i dag står i omvendt rekkefølge.
Grunnloven bruker også en annen form for kjønnsuttrykk
som det etter utvalgets mening kan være grunn til å modernisere.
I § 50 er det presisert at norske borgere over 18 år, «Mænd og Kvinder»,
har stemmerett. I § 92 står det at norske borgere, «Mænd eller Kvinder»,
kan utnevnes til embetsmenn, og i § 29 står det at «andre Mænd eller
Kvinder» kan konstitueres til å ta sete i statsrådet. Det er unødvendig
å presisere at disse bestemmelsene gjelder både for kvinner og menn.
Rent logisk er det faktisk problematisk for forståelsen av andre
bestemmelser der dette ikke er presisert:
Gjelder de da bare for menn? Nå er det ikke tvil om at bestemmelsene
i Grunnloven må leses kjønnsnøytralt selv om det ikke er presisert. De
bestemmelsene der det er presisert, fremstår
derfor som anakronismer, noe som tilhører tidligere tider. Etter
utvalgets mening bør derfor disse presiseringene oppheves. Men ettersom
dette innebærer en endring, har utvalget også formulert alternativer
til de relevante delene av §§ 29, 50 og 92, der «Mænd og/eller Kvinder»
er beholdt.
Grunnloven bruker ofte modale hjelpeverb som bør, maa og skal i
en litt annen betydning enn den som er vanlig i dag. De fleste steder
skal bør forstås som en plikt, det vil
si at det skal leses som om det sto skal eller må. Ordet maa brukes
noen steder i samme betydning som på dansk, det vil si tilsvarende kan på moderne norsk, og andre steder
gir det uttrykk for en plikt, det vil si som må eller skal på moderne norsk.
I Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) ble alle slike
modale hjelpeverb videreført uendret. Etter utvalgets oppfatning
er ikke dette en tilfredsstillende løsning for den språklige moderniseringen
som utvalget har valgt. For eksempel vil det være misvisende å skrive må i den moderne betydningen av ordet
i de tilfellene maa gir uttrykk for en
kompetanse og ikke en plikt.
Uttrykk med hjelpeverb, som kan
(ikke), må (ikke) og skal (ikke),
kan uttrykke alt fra tillatelse, rett og kompetanse til plikt, krav
og forbud. For hvert av disse begrepene kan det i Grunnloven være
brukt flere ulike hjelpeverb ved siden
av andre ord.
I tillegg kommer det som kalles normativ presens.
Når Grunnloven slår fast at noe er slik
og slik, eller at noen gjør noe, betyr
det ofte at det skal være slik, og at
det skal gjøres. I nynorskversjonen er
det for enkelhets skyld oftest valgt normativ presens i stedet for
passiv med hjelpeverb i oversettelsen av presens passiv, altså for
eksempel det blir gjort i stedet for det skal gjerast (for originalens det gjøres).
En uinnvidd leser kan lett komme til å tro at
den store uttrykksvariasjonen representerer flere ulike former
for plikter, forbud og kompetanser enn den virkelig gjør.
Det er uheldig. Når man skriver nye bestemmelser, bør man derfor
ikke variere ordbruken på dette området uten god grunn. Når man
derimot skal modernisere en gammel grunnlov på kort tid, kan det
av praktiske grunner være klokt ikke å rydde for mye. Utvalget har
derfor nøyd seg med å luke bort noen av de stiveste og minst nødvendige
formene i det gjeldende systemet, som påligger,
bliver at, tilstede og forbunden. De mest grunnleggende ordene,
hjelpeverbene må, skal og kan og de enkle substantivene rett og plikt, har
i større grad blitt stående uendret. Der disse er endret, er det
særskilt kommentert i merknadene til hver enkelt paragraf.
Utvalget kunne kanskje ha begrenset variasjonen i
uttrykksmåter enda mer og særlig brukt hjelpeverbene oftere. I utvalgets
mandat ligger det imidlertid en spenning mellom det å modernisere
teksten og å bevare meningsinnholdet helt uendret. Det har vist seg
vanskelig å harmonisere disse to retningslinjene og samtidig holde
en konsekvent linje når det gjelder uttrykksmåter gjennom hele grunnlovsteksten.
Ordet regjering er
flertydig slik det brukes i Grunnloven. De fleste steder skal det
forstås som Kongens (eller hans stedfortrederes) regentskap, det vil
si hans styring av riket eller utøvelse av den ut-øvende makt. Det
kan for eksempel vises til § 13, der regjeringen tilsynelatende
brukes synonymt med ’styringen av riket’: Kongen kan «overdrage
Rigets Bestyrelse til Statsraadet», som skal «føre Regjeringen i
Kongens Navn». Ordet har denne betydningen i alle tilfellene det
nevnes i kapittel B (med et mulig unntak for § 32).
Andre steder er det mest nærliggende å forstå regjeringen som statsrådskollegiet, jf.
for eksempel §§ 76 og 82. Noen steder er det mer usikkert hvilken betydning
ordet brukes i, for eksempel §§ 32, 53 og 99.
Hvilken betydning av ordet som legges til grunn, kan
ha stor betydning for tolkningen av bestemmelsene. Ettersom det
er en viss tvil knyttet til dette, har utvalget valgt å beholde
ordet regjeringen uforandret i begge
målversjonene. Det samme gjelder varianter av ordet, som regjeringsform, regjere og
liknende.
Grunnloven bruker også ordet statsform i
overskriften til kapittel A og i § 30 tredje ledd. Det er usikkert
om det ligger noe annet i dette enn regjeringsform,
som brukes i § 1. I juridisk terminologi rundt 1814 finner man ordet statsform brukt som synonym for regjeringsform i betydningen ‘statens
styreform’, som i § 1 fastslås å være et innskrenket arvemonarki.
Imidlertid var ikke begrepsbruken på denne tiden entydig, og regjeringsform ble også brukt om den formelle
forfatningen synonymt med ord som grunnlov og konstitusjon, se Holmøyvik, Maktfordeling
og 1814 s. 98–99. Ut fra sammenhengen er det naturlig å lese
ordet statsform i § 30 tredje ledd i
denne siste betydningen. Det gjør det vanskelig å erstatte begge
disse ordene med styreform, selv om det
ville vært lettere forståelig i dag.
I tillegg brukes ordet statsstyrelse i
§§ 45 og 100. Det er usikkert om det ligger noe annet i dette enn regjering i den førstnevnte betydningen
av ordet. Se for eksempel § 45, der «deres Statsstyrelse» viser
til § 43, der det heter at formynderne skal «bestyre Regjeringen».
Det er noe forvirrende at det brukes flere forskjellige
begreper om det samme. Men det har vist seg praktisk vanskelig å
rydde opp i denne begrepsbruken og etablere et konsekvent system
av nye begreper, både fordi det kan være noe usikkert i hvilken betydning
de nevnte ordene er brukt i forskjellige sammenhenger, og fordi
de berører helt sentrale konstitusjonelle forhold. Utvalget har
derfor valgt å beholde dem tilnærmet uendret.
Når Grunnloven viser til seg selv, bruker den både
ordet konstitusjon og ordet grunnlov. For eksempel sier § 2 andre
punktum at «Denne Grundlov skal sikre …», mens det i § 17 første
punktum heter at provisoriske anordninger ikke må stride mot «Konstitutionen».
At begrepene er synonyme går særlig klart frem av § 112, som viser
både til «denne Grundlovs Principer» og til «denne Konstitutions Aand».
Grunnloven er altså etter egen definisjon både en grunnlov og
en konstitusjon. Også for grunnlovsforfatterne
i 1814 var ordene synonyme, se Holmøyvik, Maktfordeling
og 1814 s. 94–100. Slik sett kunne man ha rendyrket begrepsbruken
i oversettelsen gjennom å velge ett av de to ordene. Imidlertid
har det senere blitt vanlig å bruke grunnlov om bare
den skrevne grunnloven, mens konstitusjon også omfatter
eventuelle uskrevne rettsregler med samme gjennomslagskraft som
Grunnloven, se Smith s. 63–64. Dette
skaper usikkerhet om nøyaktig hvordan konstitusjon skal
forstås i grunnlovsteksten. En gjennomføring av ett av de to begrepene
i grunnlovsteks-ten vil i så fall bygge på tolkning, og dermed muligens
innebære en endring i det materielle innholdet. Derfor har utvalget
valgt å beholde grunnlovsteks-tens opprinnelige inkonsekvens i ordbruken.
Ordet beslutning kan
ikke videreføres i nynorskversjonen. Når det gjelder beslutninger som fattes av kongen eller
Kongen i statsråd (jf. §§, 27, 28, 30, 31 og 32), har utvalget erstattet
det med avgjerd, som er synonymt, men
beholdt beslutning på bokmål. Dette gjelder
også beslutninger som fattes av internasjonale
organisasjoner (§ 93). Eneste unntak fra dette er i § 30 første
ledd, se de særlige merknadene til den paragrafen.
Beslutning brukes
også i §§ 77 til 81 om lovbehandlingen, der det er tale om lovbeslutninger. Det er ingen tvil om
at Stortingets beslutninger i lovsaker fattes som formelle stortingsvedtak.
Stortingets vedtak fra første gangs behandling av en lovsak, som
tas opp til annen gangs behandling, kalles i dag for lovvedtak (for eksempel «Lovvedtak 59
(2011–2012) vedtak til lov om bustøtte»). Utvalget har derfor valgt å
endre beslutning og lovbeslutning i
§§ 77 til 81 til henholdsvis vedtak og lovvedtak, på begge målformer.
Denne begrepsbruken er også i tråd med juridisk terminologi
på andre områder. For eksempel er vedtak i
forvaltningsretten forbeholdt en bestemt type beslutninger som er
rettslig bindende for private rettssubjekter (jf. definisjonen i
forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a). Det er ikke gitt at
alle beslutninger som fattes av kongen eller av Kongen i statsråd,
kan kalles vedtak etter en slik forståelse
av ordet. For eksempel kan det fattes beslutninger som bare er av
rent prosessuell art, eller som bare har betydning internt i regjeringen,
og de ville ikke bli omfattet av begrepet vedtak i
forvaltningsrettslig terminologi. Det kunne derfor blitt feil å
endre beslutning til vedtak for
kongen og statsrådets vedkommende. Men det er ingen grunn til ikke
å betegne Stortingets vedtak i lovsaker som vedtak.
Også Stortingets «Beslutning om Mistillid» etter § 15
og «Storthingsbeslutning» etter § 26, har utvalget endret til henholdsvis vedtak om mistillit og stortingsvedtak.
Den nærmere begrunnelsen for dette er gitt i særmerknadene til disse
paragrafene. I tillegg er «besluttes» endret til «vedtas / blir
vedteke» i § 84.
Den gjeldende grunnlovsteksten bruker for øvrig vedta i forskjellige former i §§ 6 og
112 (om grunnlovsvedtak) og §§ 66 og 80 (om vedtak av Stortingets forretningsorden).
Dette videreføres. Dermed er alle beslutninger og vedtak som fattes av Stortinget i plenum,
konsekvent kalt vedtak i begge målversjonene av
Grunnloven.
Ordet beskikke brukes
en del steder om utnevning eller utpeking av personer til bestemte
stillinger eller oppgaver. Dette ordet er ikke mye brukt i dag. Etter
utvalgets mening bør det erstattes med et mer moderne ord. Det kan
uansett ikke brukes på nynorsk.
Imidlertid har beskikke flere
betydningsnyanser som vi i dag bruker ulike ord for å uttrykke. Norsk Riksmålsordbok definerer beskikke i administrativ betydning slik:
«(om statsmyndighet) ’oppnevne (til), ansette’ (som bestillingsmann,
til forskj. fra utnevne); (om myndighet)
’utpeke (til et hverv)’». Bokmålsordboka har
også blant annet definisjonen ’utnevne’.
Utvalget har på denne bakgrunn ikke kunnet finne
ett ord som er dekkende for betydningen av beskikke alle
steder det brukes. I de tilfellene det er tale om å beskikke embetsmenn
og liknende i statsråd, kan det erstattes med utnevne/utnemne,
som er det som brukes i praksis i dag. I veilederen Om
statsråd s. 78 er det gitt retningslinjer for bruk av betegnelser ved
tilsetting i forskjellige stillinger, og der heter det blant annet:
«Ved fast besettelse av embete skal betegnelsen utnevne
(‘Utnevning av …’) benyttes.»
Utvalget har derfor brukt utnevne i
§ 14, § 21 førs-te punktum og § 92 (i § 92 første ledd brukes faktisk «udnævnes»
også i den gjeldende teksten). Også i § 91 har utvalget falt ned
på utnevne/utnemne, men det er gitt en
særlig forklaring i merknadene til den bestemmelsen.
I § 21 annet punktum passer det imidlertid ikke med utnevne/utnemne. Utvalget har der brukt innsettelsen/innsetjinga, se merknadene
til den bestemmelsen. Og i § 74 har utvalget oversatt beskikke med utpeke på
bokmål og setje til det på nynorsk, se
merknadene til den bestemmelsen.
Utvalget har en del steder endret på oppbygningen
av de enkelte leddene i bestemmelsene ved å dele opp lange eller
vanskelig tilgjengelige setninger. Dette innebærer en formell endring
av de gjeldende bestemmelsene og kan innebære at man må endre henvisningen
til konkrete regler i Grunnloven, men etter utvalgets mening er
gevinstene i form av økt leservennlighet såpass store at det oppveier
slike eventuelle ulemper. Det kan nevnes at det også i Grunnlovsforslag
nr. 16 (2007–2008) ble foreslått å dele opp enkelte setninger.
Utvalget har ikke endret på inndelingen av paragrafer
i ledd. Det vil si at ingen paragrafer har fått flere eller færre
ledd, og ingen bestemmelser er flyttet mellom ledd.
Utvalget har heller ikke endret på paragrafnummereringen,
selv om det er hele ni «tomme» paragrafer i Grunnloven (§§ 10, 33,
38, 42, 52, 56, 70, 72 og 89) og dessuten tre «innskutte» paragrafer
(§§ 110 a, 110 b og 110 c).
I to paragrafer er punktnummereringen ikke kontinuerlig.
I § 63 mangler bokstav c, ettersom bokstav d ikke ble gjort til
ny bokstav c da denne ble opphevet 26. mai 2003. I § 75 mangler
bokstav j, og det har den alltid gjort, fordi det var slik man alfabetiserte
på dansk tidlig på 1800-tallet (jf. Dansk Ordbog,
som under oppslaget I skriver «I er det niende Bogstav …» og under
K «K er det tiende Bogstav […] i det danske Alphabet»). Utvalget
har valgt å la disse «hullene» i punktoppstillingene være som de
er.
I punktoppstillingene i §§ 53, 63, 75 og 92
er det i dag brukt små bokstaver med etterfølgende punktum. I både Skriveregler s. 109 og i Lovteknikk
og lovforberedelse s. 64 heter det at når små bokstaver brukes
i punktoppstillinger, skal de etterfølges av halvparentes. Utvalget
har endret de nevnte punktoppstillingene i tråd med dette. Det samme
ble gjort i Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008).
Grunnloven har en del gammelmodige trekk, og enkelte
bestemmelser må anses som helt utdaterte. Den samfunnsmessige og
språklige utviklingen har ført til at noen begreper har blitt uaktuelle,
mens and-re har skiftet innhold. I tillegg skrives det nye bestemmelser
som inneholder moderne tanker og begreper kledd i gammel språkdrakt.
Modernisering av rettskrivningen løser bare
det siste av disse problemene. Dessuten kan valg av moderne synonymer
skape en ny type sprik mellom språket og innholdet. I den gamle
versjonen var det vi nå kaller gammeldagse uttrykksmåter, naturlig,
og det var klart for de fleste lesere at de måtte tolkes på en spesiell
måte. I en versjon som fremstår som moderne, oppstår det en fare
for at bestemmelser som har mistet sin aktualitet, fremstår som
noe de ikke er. Det er for eksempel ikke lenger noen aktuell plikt
for Stortinget til å få utarbeidet en sivillovbok og en straffelovbok,
og en kan derfor spørre om det kan virke villedende å modernisere
regelen i § 94 om at det skal utarbeides en «civil og kriminal Lovbog».
Utvalget har vært oppmerksom på dette, og har forsøkt å modernisere
slike arkaismer der det ikke vil endre meningsinnholdet. Men det
har vist seg umulig å modernisere alt, fordi det ville kreve en
mer fullstendig revisjon av Grunnloven.
Som nevnt i punkt 3.1 ovenfor har det dessuten vist
seg vanskelig å være konsekvent i omskrivningen til enklere eller
mer moderne norsk. Noen alderdommelige ord og begreper er beholdt,
noen paragrafer er videreført med bare en justering av rettskrivningen,
mens andre paragrafer er skrevet til dels vesentlig om. I likhet
med den eksisterende grunnlovsteksten er de nye versjonene derfor
ikke helt stilistisk eller «tidsmessig» konsistente. Dette er imidlertid
en konsekvens av spenningen i utvalgets mandat: å skulle utarbeide
nye tekster «i et mest mulig forståelig språk etter gjeldende rettskrivningsnormer»
samtidig som dette «i minst mulig grad skal berøre meningsinnholdet
i de enkelte bestemmelsene». Utvalgets oppfølgning av dette har
altså resultert i visse stilmessige forskjeller mellom de enkelte
bestemmelsene i de to moderniserte versjonene.
Deler av de nye grunnlovstekstene vil altså
fremdeles ha et visst gammelmodig preg. Det vil derfor være villedende
å kalle de foreliggende tekstversjonene for helt moderne.
Det er rettere å kalle dem moderniserte.