I Grunnlovsforslag nr. 16 (2007–2008) er det
gitt en beskrivelse av den gjeldende normen for grunnlovsspråket
og behovet for en språklig fornyelse av Grunnloven. De forholdene
det pekes på der, er en viktig del av bakgrunnen for at Stortinget
ba Stortingets presidentskap om å «utarbeide nye, språklig oppdaterte
versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk», og for
at presidentskapet oppnevnte det nærværende utvalget. Beskrivelsen
gjengis derfor her:
«Grunnloven foreligger i et foreldet språk, og teksten
kan av den grunn være vanskelig tilgjengelig for mange mennesker
i dag. Dette gjelder ikke bare for de gamle bestemmelser med forankring
i 1800-tallet, men også for nye. Ifølge etablert praksis skal nemlig
nye grunnlovsbestemmelser formuleres i samme gammeldagse språkform.
Det står imidlertid ingenting i Grunnloven om hvilken språkform
nye bestemmelser skal utformes i. Grunnlovens ortografi har – i
motsetning til hva mange tror – ikke stått uendret siden 1814. De
som utformet grunnlovsforslag på 1800-tallet, skrev stort sett slik
man på det aktuelle tidspunkt var vant til å skrive i juridisk-administrativ
og parlamentarisk prosa. De fulgte altså ikke til punkt og prikke
den rettskrivning og den grammatikk som forelå i Grunnloven av 1814
(den i mai eller den i november). Grunnlovskonservatisme hva innholdet
angår, gjorde seg gjeldende alt i 1820-årene, men konservatismen
fikk ikke samme krevende språklige uttrykk på 1800-tallet som i
det neste århundre. I 1903 ble det imidlertid gjennomført en oppdatering
av skrivemåten av en rekke ord i Grunnloven, samtidig som man fjernet
noen grammatiske inkonsekvenser som var kommet inn i lovteksten
på 1800-tallet. I en del tilfeller hadde 1800-tallets grunnlovsvedtak
innført former som var mer moderne enn man fant passende i 1903,
og så restituerte man de gamle formene. Med justeringen i 1903
ble språket i Grunnloven løftet nærmere samtidens ortografi, men
loven beholdt noen språktrekk som gjennomgående var fremmede for
det alminnelige lovspråket fra samme tid, f.eks. flertallsbøyning
av verb. Revisjonen i 1903 var forsiktig; grammatikken og vokabularet
i den overleverte teksten ble beholdt. Sammenfatningsvis kan man
si at Grunnlovens språk, slik det ble lagt til rette i 1903, og
slik det foreligger i vår gjeldende Grunnlov, svarer til skriftspråket
i beslektede genre i Norge i siste tredjedel av 1800-tallet. På
de fleste punkter er Grunnlovens språk etter justeringen i 1903
i harmoni med den juridisk-administrative og parlamentariske språkpraksis
i dette tidsrom. De som gjennomførte revisjonen i 1903, ville at
Grunnloven skulle oppebære et konservativt språk; loven skulle fremtre
i det hevdede skriftspråk – men med en viss åpning for det nye som hadde
funnet inngang i edlere stil. Språkformen i Stortingets grunnlovsutgave
fra 1903 har gjennom hele 1900-tallet vært betraktet som normen
for utforming av nye grunnlovsbestemmelser, og forslagsstillerne
har nesten alle lagt vinn på å følge den normen. Et grunnlovsforslag
som i språklig henseende avviker fra 1903-teksten, har på 1900-tallet
gjennomgående vært ansett for å være feilaktig utformet. [Note:
I brev til stortingsrepresentantene og partigruppene på Stortinget
28. april 2008 forutsetter imidlertid stortingspresident Thorbjørn Jagland
at forslag om nye bestemmelser kan – når forslagsstilleren uttrykkelig
ber om det – utformes i moderne språk.] En del språklige feil som
var kommet inn i loven siden 1903, ble således rettet da Stortinget
i 1914 og 1921 lot utgi nye utgaver av Grunnloven. Så sent som i
2006 vedtok Stortinget enstemmig et grunnlovsforslag om en rekke
språklige rettelser i til sammen 15 paragrafer under henvisning
til 1903-normen. I 2008 innleveres et grunnlovsforslag med fire
rettelser i den gjeldende teksten. […]»
En grundig redegjørelse for språkrevisjonen
i 1903 og praksis deretter er gitt i Vinjes Frihetens
palladium – i språklig belysning s. 38 f.
Som det fremgår av sitatet fra Grunnlovsforslag nr.
16 (2007–2008) ovenfor, har språknormen fra revisjonen i 1903 vært
betraktet som normen for utforming av nye grunnlovsbestemmelser.
Det vil si at alle grunnlovsendringer har vært ikledd en språkdrakt som
nå er over 100 år gammel. Det kan spørres hvorfor denne praksisen
oppsto. I tiden før 1903 var praksis tilsynelatende at språket i
grunnlovsendringene fulgte den til enhver tid gjeldende språknorm.
Dette endret seg altså etter 1903, og både i 1914 og 1921 ga Stortinget
ut ajourførte utgaver av Grunnloven der språket var korrigert i
henhold til normen fra 1903-revisjonen (se nærmere i Frihetens palladium s. 70 f.).
Denne praksisen har blitt mer problematisk etter hvert
som språknormen har beveget seg lenger fra 1903-språket. I Grunnlovsforslag
nr. 16 (2007–2008) heter det:
«Etter hvert som tiden går, er Grunnlovens språkform
blitt mer og mer fremmed for stortingsrepresentanter og andre som
utformer forslag om nye bestemmelser eller endringer av gamle. Dette
har medført at mange forslag, og dermed også grunnlovsvedtak, har inneholdt
språklige feil. Dels har moderne rettskrivning og grammatikk vært
brukt i tilfeller der dette strider mot 1903-normen, dels forekommer
såkalte hyperkorrekte former, det vil si ord og uttrykk som ser
gammeldagse ut, men som ikke harmonerer med normen. Det krav – eller
rettere: den sedvane – at grunnlovsforslag skal utformes i henhold
til korrekt 1903-norm, har vist seg vanskelig å imøtekomme på en
tilfredsstillende måte.»
Videre vises det til at avstanden mellom 1903-språknormen
og gjeldende språknorm etter hvert har blitt betydelig:
«Avstanden mellom skriftspråket i 1814 og den alminnelige
juridisk-administrative skrivepraksis nitti år etterpå var betydelig
mindre enn avstanden mellom 1903-normen og dagens norske skriftspråk. En
lesevant person omkring århundreskiftet var fortrolig med den ortografi
og grammatikk han møtte i Grunnloven etter justeringen i 1903. Siden
da har språkutviklingen skutt fart, og språket i 1903-utgaven fortoner
seg for de fleste av dagens nordmenn som fremmedartet og vanskelig
å forsere.»
Dette har også medført at det i dag er svært
vanskelig å skrive forslag til grunnlovsendringer i et korrekt språk.
De fleste grunnlovsforslag forberedes og skrives i dag på Stortinget,
av stortingsrepresentantene selv eller rådgivere i partigruppene.
Det kan ikke forventes at de behersker skriftnormen fra 1903-revisjonen.
Opp gjennom årene har det da også blitt vedtatt flere
grunnlovsendringer med språklige feil i henhold til 1903-normen
(disse er nærmere beskrevet i Frihetens palladium s.
72 f.). Mange av disse er rettet opp ved grunnlovsvedtak 2. februar
2006 (jf. Grunnlovsforslag nr. 8 (2003–2004)) og 27. mai 2010 (jf. Grunnlovsforslag
nr. 15 (2007–2008)), som begge bare gikk ut på språklige rettelser.
Stortingets administrasjon har på denne bakgrunn
oppfordret representantene til å levere utkast til grunnlovsforslag
til administrasjonen i god tid før den formelle fremsettelsen, slik
at det kan gjøres en språklig kvalitetssikring av forslagene før
de fremsettes. I brev 17. juni 2011 og 12. mars 2012 fra Stortingets
administrasjon til partigruppene på Stortinget heter det at administrasjonen
kan «formidle forslagene til språkkonsulent – for tiden Finn-Erik
Vinje – og innarbeide eventuelle rettelser fra ham».
Det er likevel klart at praksisen med å utforme grunnlovsendringer
i 1903-språk etter hvert har blitt svært tungvint og lett resulterer
i språklige feil. Det at stortingsrepresentantene skal kunne utøve
sin rett til å foreslå grunnlovsendringer uten å være avhengig av
eksperter, er en viktig del av begrunnelsen for språklig modernisering
av grunnlovsteksten. Dette ble også presisert i Grunnlovsforslag
nr. 16 (2007–2008):
«At de som utarbeider nye grunnlovsbestemmelser skal
beherske korrekt grunnlovsspråk og mestre alle grammatiske og ortografiske
detaljer fra 1800-tallet, er en urealistisk fordring. […] Under
utarbeidelsen av forslaget er det altså fjernet en del av de aldersmerker
som gjør teksten vanskelig tilgjengelig for dagens nordmenn. En
vesentlig gevinst ved en slik modernisering er at de som heretter
skal fremsette grunnlovsforslag, ikke behøver å mestre et skriftspråk
med røtter i 1800-tallet.»
For å sikre denne gevinsten må man etter utvalgets mening
begynne å skrive grunnlovsendringer i samsvar med den
til enhver tid gjeldende språknorm. Betydningen av en språklig
revisjon av grunnlovsteksten vil bli vesentlig redusert dersom man
for fremtiden skal være bundet til en språknorm fra for eksempel
2014. Men også dersom den gjeldende grunnlovsteksten blir stående,
er det juridisk fullt mulig – og etter utvalgets mening ønskelig
– å legge om praksis og heretter skrive nye grunnlovsbestemmelser
i et tidsmessig språk, slik man alltid har gjort med vanlige lover.
(Se for eksempel straffeloven av 1902, som fremstår i alt fra 1902-språk
til moderne bokmål.)
Grunnlovens historie på nynorsk (kalt landsmål inntil
1929) har røtter tilbake til målrørslas barndom i siste del av 1800-tallet.
Så vidt utvalget kjenner til, ble Grunnloven første gang oversatt
til nynorsk i 1875 av læreren, telegrafisten og målmannen Olav Jakobsson
Høyem. Oversettelsen ble publisert under tittelen Noregs
grunlov og kom ut i ny utgave i 1878.
I 1901 oversatte professor Nikolaus Gjelsvik Grunnloven
til nynorsk, med tittelen Kongeriket Norigs
grunnlov. Gjelsviks versjon ble fremmet som grunnlovsforslag
av en gruppe på syv stortingsrepresentanter 15. juni 1906, se forslag
nr. 4 i Dokument nr. 77 (1906–1907). Den nynorske språkversjonen var
ment å være likestilt med den da nylig moderniserte 1903-språkversjonen
av Grunnloven. I tillegg fremmet de samme forslagsstillerne forslag
til en revidert grunnlov på både nynorsk og riksmål (kalt bokmål
fra 1929). Også dette alternativet var fra Gjelsviks hånd, og det
inneholdt en rekke materielle endringer, blant annet fire nye paragrafer
og opphevelse av seks paragrafer.
Grunnlovsforslagene kom opp for Stortinget kort tid
etter valget i 1906. Konstitusjonskomiteen innstilte på å avvise
alle forslagene, se Indst. S. nr. 50 (1906–1907) s. 70. Under behandlingen
i Stortinget fremsatte forslagsstillerne forslag om utsettelse av saken,
men oppnådde bare 18 stemmer. Deretter ble komitéinnstillingen enstemmig
vedtatt, se St.tid. 1906–1907 s. 418–425.
Begrunnelsen for avvisningen var for det første at
stortingsflertallet mente de materielle endringsforslagene var for
omfattende. Til sammen utgjorde de hele 2 593 alternativer. For
det andre anførte flertallet at en vedtakelse av en ny grunnlovstekst
på nynorsk ville stå i veien for andre grunnlovsforslag som Stortinget
hadde til behandling på denne tiden, blant dem et forslag om stemmerett
for kvinner. Disse forslagene var ikke fremmet på nynorsk. Flertallet
mente at dersom man vedtok en nynorsk språkversjon først, kunne
man risikere å sitte igjen med to innholdsmessig ulike språkversjoner
etter behandlingen av de andre grunnlovsforslagene. Dette var også grunnen
til at forslagsstillerne ba om utsettelse av behandlingen av Gjelsviks
forslag. For det tredje var nok selve målformen – landsmål – vanskelig
å akseptere for det store flertallet på Stortinget i 1906. Under stortingsdebatten
spilte forslaget om en ren oversettelse av Grunnloven til landsmål
knapt noen rolle, og i konstitusjonskomiteen ble det avvist uten
begrunnelse.
Etter 1906 har det ikke blitt fremmet flere
grunnlovsforslag om en nynorsk språkversjon av Grunnloven. Bare
i perioder har den gjeldende grunn-lovs-te-ks-ten forekommet i uoffisiell
oppdatert nynorsk oversettelse. Mellom 1953 og 1985 inneholdt tekstsamlingen Grunnloven vår (andre til og med tiende
utgave) en oppdatert nynorsk oversettelse av Grunnloven. Denne teksten
synes å være basert på Gjelsviks oversettelse, og den ble oppdatert
språklig og innholdsmessig av professor Knut Robberstad frem til
1964, av daværende vitenskapelig assistent og nåværende høyesterettsdommer
Karl Arne Utgård frem til 1975 og av universitetsbibliotekar Kaare Haukaas
frem til og med 1980. Utvalget er ikke kjent med at Grunnloven har
forekommet i en oppdatert oversettelse til nynorsk etter 1985.