Regjeringen legger med St.meld. nr. 2 (2001-2002) fram
meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 2002. Meldingen er utarbeidet
i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger
mottatt til og med 3. mai 2002.
Regjeringens hovedmål for den økonomiske
politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av
det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig
utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er
en forutsetning for å nå disse målene.
På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som
bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Uansett utvikling i oljepriser
og oljeproduksjon vil verdiskapingen i Fastlands-Norge være
langt større enn oljeinntektene. Den økonomiske
politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme
verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat
sektor.
Regjeringen vil følge retningslinjene
for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien som
det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr.
29 (2000-2001). Bruken av oljeinntekter bør særlig
rettes inn mot å redusere skatter og avgifter og mot andre
tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien. Regjeringen
vil forbedre rammevilkårene for næringsvirksomhet,
og innrette bruken av oljeinntektene på en slik måte
at presset på prisstigning og rente blir minst mulig.
Budsjettpolitikken må bidra til en
stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Siktemålet
er å ha en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor. Budsjettpolitikken er
avgjørende for størrelsesforholdet mellom offentlig og
privat sektor. Regjeringen har som målsetting over tid å holde
den reelle, underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter lavere
enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge.
Regjeringen vil videreføre det inntektspolitiske
samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom moderate inntektsoppgjør
bidrar til å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt
sektor og lav arbeidsledighet.
Regjeringen vil videreføre pengepolitikken
slik den ble trukket opp i St.meld. nr. 29 (2000-2001), og som fikk
bred tilslutning i Stortinget. Retningslinjene innebærer
at pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På den
måten har pengepolitikken fått en klarere rolle
i å stabilisere den økonomiske utviklingen.
Etter den markerte avdempingen gjennom fjoråret ser
det ut til at den økonomiske veksten hos våre
viktigste handelspartnere er i ferd med å ta seg opp igjen.
Oljeprisen har tatt seg markert opp hittil i år,
noe som særlig må ses i sammenheng med OPECs produksjonsbegrensninger,
urolighetene i Midt-Østen og utsiktene til noe sterkere
vekst internasjonalt. Gjennomsnittlig oljepris (Brent Blend) har
hittil i år ligget på 22,5 USD pr. fat, eller
198 kroner. Siden årsskiftet har oljeprisen steget med
om lag 6 USD pr. fat og lå pr. 3. mai 2002 på 26,3
USD eller 219 kroner pr. fat. Det legges nå til grunn en
gjennomsnittlig oljepris på 200 kroner pr. fat i 2002.
Anslagene for veksten i norsk økonomi
er justert noe opp siden tilleggsproposisjonen som ble lagt fram
9. november 2001. BNP for Fastlands-Norge anslås nå å øke
med 1,8 pst. i år, mot en anslått vekst på 1,6
pst. i tilleggsproposisjonen. Høy lønnsvekst bidrar
til at det private forbruket kan vokse sterkere enn tidligere anslått.
Også oljeinvesteringene er oppjustert. I motsatt retning
trekker lavere anslag på investeringer i industri, elektrisitetsforsyning
og enkelte tjenesteytende næringer.
Arbeidsledigheten lå ifølge
arbeidskraftundersøkelsen (AKU) på 3,7 pst. i
1. kvartal i år, dvs. om lag uendret fra kvartalet før.
Den registrerte ledigheten økte noe i mars og april, men
de siste tallene er usikre pga. en omlegging av registreringsrutinene.
Sysselsettingen anslås nå å øke
med om lag 15 000 personer i år. Sammenliknet med anslagene
i tilleggsproposisjonen er sysselsettingsveksten noe oppjustert.
Arbeidsledigheten (AKU) anslås fortsatt til 3,6 pst. i år,
som er det samme som i 2001.
I budsjettet for 2002 ble det lagt til grunn
en årslønnsvekst på 4 1/4 pst.
eksklusive de særskilte tilleggene til lærerne.
På bakgrunn av lønnsoppgjørene som er
gjennomført i privat sektor, anslås årslønnsveksten nå til
om lag 5 pst., når det særskilte læreroppgjøret holdes
utenom.
Kronen har styrket seg markert fra våren
2000. Siden årsskiftet har kursen på norske kroner
steget med over 5 pst. både i forhold til euro og i forhold
til gjennomsnittet av våre handelspartnere. Styrkingen
av kronen må bl.a. ses i sammenheng med rentedifferansen
overfor utlandet og den høye oljeprisen.
Veksten i konsumprisene har avtatt de siste
månedene, og i mars var tolvmånedersveksten 1,0
pst. Den gjennomsnittlige prisveksten fra 2001 til 2002 anslås til
1,4 pst., mot 1,5 pst. i tilleggsproposisjonen. Lavere importert
prisstigning som følge av styrkingen av kronen bidrar til
lavere prisvekst, mens høy innenlandsk kostnadsvekst trekker
i motsatt retning. Justert for avgiftsendringer og utenom energivarer
anslås prisstigningen i år til 2,4 pst.
I samsvar med den brede enigheten i Stortinget
legges budsjettpolitikken opp etter følgende retningslinjer:
– Petroleumsinntektene
fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med utviklingen
i forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
– Det legges vekt på å jevne
ut svingninger i økonomien, for å sikre god kapasitetsutnyttelse
og lav arbeidsledighet.
Handlingsregelen sikter mot en langsiktig forsvarlig innfasing
av oljeinntektene i norsk økonomi.
Med den anslåtte utviklingen i Petroleumsfondet innebærer
handlingsregelen at bruken av petroleumsinntekter vil øke
betydelig de nærmeste årene. Etter hvert vil imidlertid
petroleumsinntektene avta, samtidig som utgiftene til pensjoner,
helse og omsorg vil vokse kraftig. Det er derfor viktig å holde
fast på de retningslinjene som er etablert for bruken av
oljeinntektene og for forvaltningen av Petroleumsfondet. Langsiktige
beregninger av utviklingen i offentlige finanser illustrerer at
det over tid vil bli nødvendig å begrense veksten
i utgiftene og bedre ressursutnyttelsen i offentlig sektor, selv
om vi holder bruken av petroleumsinntekter innenfor de grensene
handlingsregelen trekker opp.
Økt bruk av oljeinntekter vil over
tid føre til omstillinger og overføring av ressurser
fra konkurranseutsatt sektor til skjermede næringer. Hensynet
til en balansert utvikling i økonomien, der konkurranseutsatt
sektor opprettholdes i et tilstrekkelig omfang, tilsier også at en
bør legge stor vekt på å unngå en
raskere innfasing av oljeinntektene enn det som følger
av handlingsregelen. Samtidig vil presset i retning av omstillinger
som følge av økt bruk av petroleumsinntekter kunne
dempes i den grad en greier å øke effektiviteten
i skjermet sektor. Budsjettpolitikken må derfor innrettes
slik at den styrker grunnlaget for et vekstkraftig næringsliv
og øker effektiviteten i offentlig virksomhet. En reduksjon
i skatte- og avgiftsnivået kan bidra til å øke arbeidstilbudet
og bedre utnyttelsen av våre samlede ressurser. I tillegg
er det viktig å prioritere tiltak for å forbedre
infrastrukturen, styrke kunnskapsgrunnlaget og fremme teknologiutvikling.
Moderniseringsarbeidet i offentlig forvaltning må ha som
siktemål at produktiviteten øker, kvaliteten og
brukervennligheten bedres og ressursene kanaliseres til de områdene
der behovene er størst.
Den løpende innretningen av budsjettpolitikken
må ta hensyn til at pengepolitikken nå har fått
en klarere rolle i å stabilisere den økonomiske
utviklingen enn før. Budsjettpolitikken og pengepolitikken
må virke sammen for å skape en stabil utvikling
i økonomien. Handlingsregelen innebærer at budsjettpolitikken
i utgangspunktet vil være ekspansiv i årene framover. Med
et fortsatt stramt arbeidsmarked vil for sterke stimulanser av økonomien
gjennom budsjettpolitikken gi press på lønningene
og høyere rente.
Med relativt høy rente og utsikter
til om lag normal vekst i norsk økonomi i 2002 og 2003,
bør bruken av oljepenger over statsbudsjettet følge
handlingsregelen. En mer ekspansiv budsjettpolitikk vil undergrave
troverdigheten til budsjettpolitikken. Det vil også legge
et ekstra press på pengepolitikken, noe som kan bidra til høyere
rente og sterkere krone. Dette vil forverre arbeidsvilkårene
for konkurranseutsatt næringsliv.
I tilleggsproposisjonen baserte Regjeringen
seg på det samme nivået på bruk av oljeinntekter,
målt ved det strukturelle underskuddet i statsbudsjettet,
som det ble lagt opp til i Nasjonalbudsjettet 2002. Dette innebar
et strukturelt budsjettunderskudd på 26,0 mrd. kroner i 2002.
Nye regnskapstall for Petroleumsfondet viser
at kapitalen i fondet ved inngangen til 2002 ble på 619,3 mrd.
kroner, mens det ble lagt til grunn 650 mrd. kroner ved budsjettvedtakene
i fjor høst. Forventet realavkastning - beregnet som 4
pst. av kapitalen i Petroleumsfondet - anslås dermed til
24,8 mrd. kroner i 2002. Dette er 1,2 mrd. kroner mindre enn lagt
til grunn ved salderingen av 2002-budsjettet, noe som isolert sett reduserer
rommet for bruk av oljeinntekter i år.
Ny informasjon om skatteinngangen mv. i 2001
og økt anslag på årslønnsveksten
for 2002 tilsier på den annen side at skatteanslaget for
2002 justeres opp i forhold til saldert budsjett. Endringer i skatteinngangen som
har sitt motstykke i endret aktivitet i økonomien, slår
ikke ut i endret handlingsrom i budsjettpolitikken. Anslaget for
skatte- og avgiftsinntekter mv. fra Fastlands-Norge har økt
med om lag 6,9 mrd. kroner fra saldert budsjett når en
korrigerer for virkningen av nye anslag for den økonomiske
aktiviteten og regnskapsmessige forhold. Endringene i skatteanslagene
mv. og i anslaget for forventet avkastning av Statens petroleumsfond
gir samlet sett rom for økte utgifter eller reduserte inntekter
på 5,7 mrd. kroner i 2002 sammenliknet med saldert budsjett.
Økningen i skatteinntektene som følge
av økt lønnsvekst har en motpost på utgiftssiden
i form av økte utbetalinger til lønn og stønader.
Det økte handlingsrommet er videre bundet opp av økte
utgifter under regelstyrte ordninger. Videre har Regjeringen tidligere i år
fremmet forslag om tilleggsbevilgninger bl.a. til Forsvaret og til
helse. Samlet sett medfører disse forholdene økte
utgifter på om lag 5,6 mrd. kroner. Ut over dette foreslår
Regjeringen i forbindelse med denne meldingen økte bevilgninger
på til sammen 1,6 mrd. kroner, hvorav vel 0,9 mrd. kroner
er økte overføringer til kommunesektoren. Utgifter
som ikke påvirker det strukturelle budsjettunderskuddet
er da holdt utenom.
Videre foreslås det skatte- og avgiftslettelser
på til sammen knapt 110 mill. kroner bokført i
2002. I tillegg fremmer Regjeringen i forbindelse med denne meldingen
forslag som innebærer økte inntekter til staten
på 1,6 mrd. kroner.
På denne bakgrunn legger Regjeringen
opp til følgende hovedlinjer for arbeidet med revisjonen
av budsjettet for 2002:
– Et strukturelt
budsjettunderskudd på 24,8 mrd. kroner.
– En reell, underliggende vekst
i statsbudsjettets utgifter på om lag 2 1/2 pst.
fra regnskap for 2001.
– Endringer i skatte- og avgiftsreglene
som reduserer bokførte skatter og avgifter med knapt 110
mill. kroner sammenliknet med saldert budsjett for 2002.
– Økte inntekter utenom
skatter og avgifter på 1,6 mrd. kroner, herunder økt
utbytte fra Statkraft på 950 mill. kroner og økt
utbytte fra Statens Bankinvesteringsfond på 327 mill. kroner.
– Statsbudsjettets oljekorrigerte
underskudd i 2002 anslås nå til 38,6 mrd. kroner,
som er 1,7 mrd. kroner høyere enn i saldert budsjett.
– Statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten anslås
til 182,5 mrd. kroner i 2002.
– Medregnet renter og utbytte
mv. i Statens petroleumsfond anslås et samlet overskudd
på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond på 164,6
mrd. kroner, som er 8,8 mrd. kroner lavere enn i saldert budsjett.
– Ved utgangen av 2002 anslås
den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond til om lag 776 mrd. kroner.
I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
2002 foreslås det regelendringer som reduserer bokførte skatter
og avgifter med knapt 110 mill. kroner. Påløpt reduseres
skatte- og avgiftsinntektene med i alt 155 mill. kroner. De samlede
skatte- og avgiftslettelsene fra 2001 til 2002 utgjør dermed
nærmere 13 mrd. kroner påløpt og om lag
7,6 mrd. kroner bokført.
I denne meldingen foreslås det økte
bevilgninger til kommunesektoren på vel 0,9 mrd. kroner.
Av dette bevilges 750 mill. kroner til en generell styrking av kommuneøkonomien,
samt 100 mill. kroner til fylkeskommunene til å betjene
gjeld knyttet til driftsunderskudd i spesialisthelsetjenesten i
2001. Fylkeskommunene skal framover motta en tilsvarende årlig
kompen-sasjon.
I denne meldingen foreslås det også økte
bevilgninger til asylsøkere, flyktninger mv. på 67
mill. kroner og en bevilgning på 75 mill. kroner til flyktningeboliger. Disse
midlene holdes utenom kommuneopplegget.
Den reelle veksten i kommunenes samlede inntekter fra
2001 til 2002 anslås etter dette til knapt 1 pst., eller om
lag 1 3/4 mrd. kroner, regnet i forhold til regnskap for
2001. Kommunesektorens frie inntekter anslås nå å være
om lag reelt uendret fra 2001 til 2002. Dette må ses i
sammenheng med at kommunene i fjor fikk en merskattevekst som ikke
er videreført i anslagene for 2002.
I tilleggsproposisjonen varslet Regjeringen
at den ville komme tilbake med en samlet gjennomgang av oppgjøret
overfor fylkeskommunene knyttet til overføringen av spesialisthelsetjenesten
til staten. Regjeringen foreslår nå en justering
av gjeldsoppgjøret knyttet til sykehusreformen. Basert
på data for 2001 oppjusteres gjeldsoppgjøret med
2 132 mill. kroner. Det er samtidig foretatt et uttrekk fra inntektsrammen
på 100 mill. kroner som følge av reduserte kostnader
til å betjene denne gjelden. Videre foreslås det,
basert på innsendte refusjonskrav fra fylkeskommunene,
en oppjustering av den etterskuddsvise refusjonen til utstyrsinvesteringer
i sykehus på 256 mill. kroner.
Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i
den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra
til stabile forventninger om valutakursutviklingen, jf. St.meld.
nr. 29 (2000- 2001). Norges Banks operative gjennomføring
av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og
stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som
over tid er nær 2,5 pst. Utøvelsen av pengepolitikken
skal være framoverskuende og bør se bort fra forstyrrelser
av midlertidig karakter som ikke kan sies å påvirke
den underliggende pris- og kostnadsveksten.
Norges Bank reduserte styringsrenten én
gang i 2001, den 12. desember, da renten ble satt ned fra 7 til 6,5
pst. Bakgrunnen for rentenedsettelsen var utsikter til klart svakere
utvikling i internasjonal økonomi, lavere oljepris og økt
usikkerhet etter terrorhandlingene i USA 11. september 2001. Etter
siste årsskifte er faren for et kraftig internasjonalt
tilbakeslag redusert. Norges Bank holdt styringsrenten uendret på 6,5
pst. på bankens siste rentemøte den 10. april
2002. Banken uttrykte i den forbindelse at det med uendret rente framover
er like sannsynlig at inflasjonen på to års sikt blir
høyere enn 2 1/2 pst. som at den blir lavere.
Regjeringen legger stor vekt på tiltak
for å bedre effektiviteten i økonomien. Et viktig
område er omfanget og organiseringen av det statlige eierskapet.
Regjeringen mener prinsipielt at staten bare bør eie næringsvirksomhet
dersom det er et virkemiddel for å oppnå spesifikke
og uttalte mål, eller som del av en fornuftig plassering
av statens sparing. I samsvar med dette åpner derfor Regjeringen
for å avvikle eller redusere det statlige eierskapet i
flere selskaper. For de selskapene der staten beholder eierandeler,
understrekes betydningen av å skille mellom statens myndighetsrolle
og eierrolle og å utvikle staten til å bli en
mer profesjonell eier.
Det er en nær sammenheng mellom handlingsrommet
i budsjettpolitikken og effektiviteten i offentlig sektor. En god
utnyttelse av ressursene gir rom for større tjenestetilbud
og høyere kvalitet innenfor en gitt budsjettramme. Arbeids-
og administrasjonsministeren redegjorde for hovedprinsippene i Regjeringens arbeid
med modernisering, forenkling og effektivisering av offentlig sektor
overfor Stortinget 24. januar 2002. Reformarbeidet skal baseres
på desentralisering og delegering. Statlige tjenesteytere
skal få større selvstendighet, og kommunene skal
gis større frihet. Brukerne skal gis større valgfrihet
og pengene skal i større grad følge brukerne.
Effektiviseringen og bedringen av tjenestetilbudet skal bl.a. komme
i stand gjennom økt konkurranse. Private tilbydere skal
slippes til der det er hensiktsmessig. Et klarere skille mellom
forvaltning og tjenesteytelse vil gjøre det mulig å velge
mer fleksible, brukerrettede organisasjonsmodeller for tjenestedelen
av offentlig virksomhet.
I kapittel 2 i meldingen er det gjort rede for
de økonomiske utsiktene. Det vises også til omtale
av budsjettpolitikken i punkt 3.1 i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens
mål og vurderinger for den økonomiske politikken. Disse
medlemmer viser for øvrig til sine merknader i
Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O. nr. 80 (2001-2002).
Disse medlemmer viser til budsjettavtalen
mellom disse tre partier og Fremskrittspartiet, og understreker
at alle økninger i utgifter som følge av denne avtalen
blir dekket inn med tilsvarende kutt. Man går således
ikke utover de rammer handlingsregelen gir, beholder stramheten
i budsjettet og bidrar til stabiliteten i norsk økonomi.
Disse medlemmer har merket seg
at Arbeiderpartiet kritiserer Regjeringen for å legge frem
et for ekspansivt budsjett, og at Arbeiderpartiet mener sitt eget
forslag til revisjon av budsjettet er tilpasset aktivitetsnivået
i økonomien.
Disse medlemmer vil for det første
understreke at både Regjeringens forslag og budsjettavtalen
med Fremskrittspartiet innebærer et budsjett som har samme
stramhet som budsjettet vedtatt sist høst - og som foreslått
av regjeringen Stoltenberg før den gikk av. Videre vil disse
medlemmer peke på at bruken av oljeinntekter i
henhold til handlingsregelen nå er justert ned med 1,2
mrd., fra 26 mrd. kroner til 24,8 mrd. kroner.
Videre vil disse medlemmer vise
til at veksten i BNP for Fastlands-Norge for 2002 anslås
til å ligge under trendveksten, og at den underliggende
prisveksten for i år og neste år ventes å ligge
om lag på samme nivå som Norges Banks inflasjonsmål.
Samtidig er sysselsettingen høy, og ledigheten forholdsvis
lav. Dette må anses som en situasjon nær en "normal
konjunktursituasjon", og i en slik situasjon er det etter disse
medlemmers syn en riktig vurdering å følge retningslinjene om å bruke
realavkastningen av Petroleumsfondet.
Disse medlemmer vil avvise Arbeiderpartiets påstand
om at deres forslag til budsjett vil innebære lavere rente
og svakere kronekurs. Ut fra tallene som Arbeiderpartiet har lagt
inn i budsjettet for 2002 er deres opplegg 0,68 mrd. kroner strammere
enn Regjeringens opplegg. Men i dette tallet kommer det ikke frem
at Arbeiderpartiet i tillegg foreslår 2 mrd. kroner i økt
låneramme for Husbanken, samt en låne- eller fondsordning
for kommunene for å dekke økningen i pensjonskostnadene.
Arbeiderpartiet argumentere selv for at disse tiltakene vil gi økt
aktivitet på boligmarkedet og i kommunene. Dermed er det
grunn til å tro at disse tiltakene minst vil nøytralisere
den isolerte innstrammingen på 0,68 mrd. kroner.
Videre vil disse medlemmer vise
til at Arbeiderpartiets løsning er å skyve finansieringsutfordringene
foran seg, fremfor å løse dem. Arbeiderpartiets forslag
om å utsette forsvarsinvesteringer innebærer, utover å skape
ny usikkerhet om Forsvarets fremtid, at det må finansieres
om lag 1 mrd. kroner ekstra i 2003-budsjettet. Videre innebærer
Arbeiderpartiets forslag om endrete avskrivningsregler en helårseffekt
på nærmere 1,6 mrd. kroner, mens Arbeiderpartiet
i budsjettet for 2002 kun har lagt inn en bokført virkning
for 2002 på 25 mill. kroner. Dermed foreslår Arbeiderpartiet
tiltak som vil gi ytterligere finansieringsbehov for 2003 på om
lag 2,5 mrd. kroner. Dette kommer på toppen av forpliktelser
som også Arbeiderpartiet allerede har påtatt seg
i budsjettet for 2003, blant annet knyttet til fullfinansiering
av fjernet investeringsavgift (5 mrd. kroner), reversering av de øvrige
avskrivningsreglene m.m. (1,4 mrd. kroner). Ser man på Arbeiderpartiets forslag
i budsjettet for 2002 og i denne innstillingen, ville det hvis det
hadde blitt vedtatt, gitt et finansieringsbehov i 2003-budsjettet
på i størrelsesorden 8-9 mrd. kroner bare knyttet
til ekstra forsvarsinvesteringer og finansiering av skatte- og avgiftslettelser
i 2002. På toppen av dette kommer vedtaket om å endre
tippenøkkelen, vekst i Folketrygdens ytelser, samt Arbeiderpartiets
signaler om økte utgifter til barnehager, kommuner, trygdeoppgjør
mv.
Etter disse medlemmers syn er
det åpenbart at Arbeiderpartiet ikke står for
noen innstrammende politikk, men en politikk for å skyve
problemene foran seg fremfor å løse dem. Etter disse
medlemmers vurdering ville en realisering av Arbeiderpartiets
politikk medføre kraftig økt bruk av oljepenger
utover handlingsregelen i 2003, eller alternativt massive skatte-
og avgiftsøkninger eller reduserte utgifter.
Disse medlemmer vil peke på at økt
bruk av oljepenger har konsekvenser for norsk økonomi.
Samarbeidsregjeringens strategi er å bruke en vesentlig
del av den økte bruken av oljeinntekter på skatte-
og avgiftslettelser. Kombinert med Regjeringens politikk for effektivisering
av både offentlig og privat sektor, er dette den politikk
som vil gi mest rom for å videreføre konkurranseutsatt
næringsliv over tid, sammenlignet med de reelle, politiske
alternativene. Arbeiderpartiets alternativ er å bruke mer
av oljeinntektene på økte offentlige utgifter
og mindre på skatte- og avgiftslettelser enn Regjeringen.
Arbeiderpartiets politikk må dermed over tid føre
til en større offentlig sektor enn med Regjeringens politikk,
og dermed en tilsvarende mindre konkurranseutsatt sektor. At Arbeiderpartiet
nå legger opp til noe mindre bruk av oljeinntekter i 2002 rokker
ikke ved dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til retningslinjene for den økonomiske politikken som ble
lagt fram av regjeringen Stoltenberg og som fikk tilslutning fra
et bredt flertall i Stortinget. Endringene innebar nye retningslinjer
både for budsjettpolitikken og pengepolitikken. For beskrivelse
av pengepolitikken viser disse medlemmer til sin merknad
under punkt 5.2.
Disse medlemmer vil peke på at
de nye retningslinjene for budsjettpolitikken innebærer
at en moderat opptrapping av bruken av petroleumsinntektene tilsvarende
den forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond. Videre
vil disse medlemmer understreke at budsjettpolitikken
fortsatt skal brukes aktivt for å jevne ut svingninger
i økonomien. Disse medlemmer vil vise til
retningslinjene, jf. Innst. S. nr. 229 (2000-2001) hvor det bl.a.
heter:
"I en situasjon med høy aktivitet i økonomien,
bør en holde tilbake i budsjettpolitikken i forhold til
dette, mens det ved et konjunkturtilbakeslag kan være behov for
noe større bruk av oljeinntekter. Finanspolitikken må fortsatt
ha et hovedansvar for å stabilisere utviklingen i norsk økonomi"
(St.meld. nr. 29 (2000-2001) s. 7).
Disse medlemmer vil også vise
til at stortingsflertallet sluttet seg til disse retningslinjene.
Flertallet skriver bl.a. følgende om dette:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil i denne sammenheng understreke
betydningen av at finans-, penge-, struktur- og inntektspolitikken
skal virke sammen for å nå målet om stabile
rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk
utvikling. Finanspolitikken må brukes aktivt for å utjevne
svingningene i økonomien og for å virke konjunkturstabiliserende.
Flertallet mener samtidig at en bør være varsom
med å legge for store byrder på pengepolitikken, da
dette over tid vil kunne føre til en styrket krone som igjen
vil svekke konkurranseutsatt sektor." (Innst. S. nr. 229 (2000-2001)
side 7).
Disse medlemmer vil videre peke
på at regjeringen Stoltenberg i de nye retningslinjene
la vekt på at petroleumsinntektene må brukes på en
måte som styrker norsk økonomi. I meldingene heter
det at:
"Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at
handlingsrommet som økt bruk av oljeinntektene gir, skal brukes
på en måte som også vil styrke vekstevnen
til norsk økonomi" (St.meld. nr. 29 (2000-2001) s. 7).
Disse medlemmer viser til at
konkurranseevnen i norsk industri ble klart forbedret tidlig på 90-tallet, for
deretter å bli svekket. Fram til 2000 ble denne svekkelsen
langt på vei oppveid av at den norske kronen svekket seg.
Siden mai 2000 har imidlertid kronen styrket seg markert, noe som
fører til en sterk svekkelse av konkurranseevnen for norsk
industri. Fortsetter denne utvikling, kan titusenvis av industriarbeidsplasser
stå i fare, slik også sentralbanksjefen pekte
på i sin årstale.
Disse medlemmer vil vise til
at regjeringen selv ikke ser bort fra at effektene av den svekkede
konkurranseevnen er undervurdert. Det heter i meldingen at:
"en ikke kan se bort fra at de negative virkningene
av den markerte svekkelsen av konkurranseevnen de siste årene
kan være sterkere enn lagt til grunn i framskrivingene.
Aktiviteten innenfor turisme, industri og andre næringer
som møter konkurranse fra utlandet, vil i så fall
kunne bli lavere enn anslått i denne meldingen. Dersom
svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen går
for langt, kan det undergrave grunnlaget for en stabil økonomisk
utvikling på noe lengre sikt." (St.meld. nr. 2 (2001-2002)
s. 15-16).
Disse medlemmer vil vise til
at etter at regjeringen la fram sitt forslag til revidering av statsbudsjettet, har
faren for en renteøkning blitt større. På sitt
rentemøte 22. mai 2002 fant Norges Bank å fastholde
en om lag dobbelt så høy rente som det man har
i nabolandene. Samtidig ga sentralbanken uttrykk for at det nå er mer
sannsynlig at inflasjonen på to års sikt blir
høyere enn 2,5 pst. enn at den blir lavere. Disse
medlemmer viser til at en renteoppgang vil bidra til en
ytterligere svekkelse av konkurranseevnen.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett ikke inneholder
tiltak som kan bidra til å bedre den vanskelige situasjonen
for konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer vil
også vise til at regjeringens manglende ambisjoner om redusert
rentenivå også er svært dårlig
nytt for de med boliglån.
Disse medlemmer vil vise til
at regjeringen under henvisning til handlingsregelen for budsjettpolitikken,
dobler utgiftsveksten i revidert nasjonalbudsjett 2002. Disse
medlemmer mener at regjeringen med dette velger å se
bort fra sitt ansvar for å sikre stabile rammevilkår
for næringslivet og en sunn økonomisk utvikling.
Retningslinjene om å bruke om lag forventet realavkastning
av Petroleumsfondet tar utgangspunkt i en normal konjunktursituasjon.
Disse medlemmer mener at regjeringen
gjennom Revidert nasjonalbudsjett 2002 og avtalen med Fremskrittspartiet
om behandlingen på Stortinget, er i ferd med å utfordre
innholdet i de nye retningslinjene for budsjettpolitikken allerede
ett år etter fastsettelsen.
Disse medlemmer vil vise til
Arbeiderpartiets forslag til Revidert nasjonalbudsjett, som innebærer
en innstramming på 680 mill. kroner. Etter disse
medlemmers vurdering ville det være et viktig steg
i riktig retning dersom om lag 10 pst. av de økte inntektene som
er til disposisjon, kunne settes av til et noe strammere budsjettopplegg
i denne situasjonen. Disse medlemmer vil videre peke
på at Arbeiderpartiet foreslår å bruke
ytterligere 350 mill. kroner på tiltak for å styrke
næringslivet. Disse medlemmer konstaterer
at Arbeiderpartiet med sitt forslag til endringer i statsbudsjettet
følger opp alle elementene i de nye retningslinjene for
den økonomiske politikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at Regjeringen gjennom Revidert budsjett for 2002 foreslår å bruke
nærmere 6 mrd. kroner mer enn forutsatt i budsjettet for
2002. Skatteanslaget fra Fastlands-Norge er oppjustert med 5,7 mrd.
kroner i 2002 sammenlignet med saldert budsjett, og driftsbalansen
overfor utlandet er anslått til 189 mrd. kroner.
Disse medlemmer mener generelt
at behandlingen av revidert budsjett bør reflektere at
hensikten med budsjettrevidering er å justere det vedtatte
stats- og nasjonalbudsjett i forhold til endringer i de økonomiske
rammebetingelser eller ved særskilte behov for endringer
i bevilgningsvedtak som har oppstått etter at det ordinære
budsjett ble vedtatt. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringen i stor grad har fulgt opp dette, men at Regjeringen
da samtidig ender opp med å ikke ta tilstrekkelig hensyn
til de endringer som faktisk har funnet sted siden budsjettet ble
vedtatt. Samtidig er det også slik at det budsjettet som
ble vedtatt i høst egentlig ikke samlet noe politisk flertall. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen Bondevik stilte kabinettspørsmål
på budsjettet, etter at forhandlinger om flertallsløsning
ikke førte frem. Disse medlemmer viser videre
til at Fremskrittspartiet i den sammenheng stemte for å beholde
Regjeringen, ikke for budsjettets innhold.
Profilen i Fremskrittspartiets forslag til endringer
av revidert budsjett kan oppsummeres på følgende
måte:
– En styrking
av sykehusøkonomien slik at behandlingskapasiteten økes
med 2 pst.
– Opptreningsinstitusjonene tilføres
50 mill. kroner for å unngå nedleggelser i inneværende år
– Legemiddelet Remicade refunderes
100 pst., i tråd med Stortingets forutsetninger
– Refusjon for behandling mot
barnløshet gjeninnføres med virkning fra 1. januar.2002
– Skjerpelser i firmabilbeskatning
og kjøregodtgjørelse reverseres
– Justissektoren styrkes, gjennom økte
bevilgninger til å besette ledige politistillinger
– Utdanningssektoren styrkes gjennom
en rekke tiltak
– Uttransportering av flyktninger
styrkes og bosetting av flyktninger reduseres
– Folketrygdfondets plasseringsadgang
utvides
– Boliglånsordningen
for statsansatte må gjennomgås med kritiske øyne
med den hensikt å stramme inn i en svært lukrativ
ordning som betyr en sterk rentesubsidie til alle som er medlemmer
av Statens Pensjonskasse
– Formuesskatten må trappes
ned fra og med budsjettåret 2003
– Avskrivningssatsene må reverseres
til 1999-nivå fra og med budsjettåret 2003
– Nettolønnsordningen
for fergerederiene må forbedres og sikres
Samlet sett medfører Fremskrittspartiets
forslag en utgiftsreduksjon på 921 745 000 kroner og en
inntektsreduksjon på 950 000 000 kroner.
Disse medlemmer henviser også til
Innst. S. nr. 232 (2001-2002) - Forsvarsproposisjonen, Innst. S.
nr. 253 (2001-2002) Kommuneproposisjonen og Innst. S. nr. 243 (2001-2002)-
Sykehusøkonomiproposisjonen.
Etter disse medlemmers oppfatning
er det fortsatt ingen grunn til å ha et tilnærmet
manisk forhold til verken budsjettbalansen eller handlingsregelen,
all den tid statsbudsjettet går med et enormt overskudd.
Det er langt viktigere å holde fokus på budsjettets
underliggende utgiftsvekst, vekstevnen i BNP for fastlandsøkonomien
og tiltak som kan bidra til større produktivitet og effektivitet
over tid. Disse medlemmer registrerer at den til
en hver tid sittende regjering likevel velger å forholde
seg til regnskapsteknikk og betrakter størrelser som finanspolitikken
faktisk kan påvirke, som eksogent bestemte faktorer. Så lenge dette
vedvarer er det disse medlemmers oppfatning at man
ikke klarer å bruke finanspolitikken til verken å fremme
vekst eller verdiskapning som er helt grunnleggende for norsk økonomi
over tid. Disse medlemmer mener at Regjeringens salderingsopplegg
for revidert budsjett illustrerer med all tydelighet at handlingsregelen
ikke er så klar og entydig som forutsatt og at det er fullt
mulig for Regjeringen å "trikse" med de bakenforliggende
faktorer slik at det strukturelle budsjettunderskuddet kan fremstå som
såkalt ansvarlig og innenfor handlingsregelen. Det økte utbytte
i Statkraft er et av de beste eksemplene på dette. Det
som i realiteten gjøres er at man først tilfører
selskapet penger som en "under streken-operasjon", som derved heller
ikke påvirker budsjettbalansen, for noen tid senere å trekke
pengene tilbake, men nå som en "operasjon over streken"
som dermed salderer budsjettet. Etter disse medlemmers oppfatning
er dette så åpenbart at det er tilnærmet
uforståelig at dette ikke har vakt større oppsikt
i de makroøkonomiske miljøer.
Disse medlemmer vil likevel understreke
behovet for større strukturelle reformer som i langt større grad
bidrar til å effektivisere den offentlige sektor og økonomiens
virkemåte som helhet. Stortinget og Regjeringen må legge
til grunn klarere prioriteringer og et ønske om en nasjonal
rasjonell ressursanvendelse. Disse medlemmer mener
videre det er nødvendig at det allerede nå gis
signaler for 2003-budsjettet for å styrke markedets tiltro
til styringen av norsk økonomi og ulike næringers
trygghet for at det politiske miljø tar den faktiske situasjonen
på alvor.
Disse medlemmer har sett seg
svært lei på den unyanserte finanspolitiske debatt
som oppstår som en konsekvens av at økte utgifter
på ett område skal dekkes inn krone for krone
på et annet område uavhengig av hvordan kronen
brukes og hvordan den både isolert og samlet sett påvirker
utviklingen i norsk økonomi. Budsjettbalansen, den såkalte
stramheten i budsjettet og ikke minst handlingsregelen har for det
politiske flertallet nå blitt viktigere enn de reelle utfordringer
og problemer som eksisterer i flere deler av samfunnet.
Etter disse medlemmers oppfatning
er en krone ikke lik enhver annen krone i budsjettsammenheng. Bevilgninger
til veiinvesteringer har andre sysselsettingseffekter enn innkjøp
av utstyr til helsesektoren fra utlandet. Den politiske økonomiske
debatten er preget av fravær av evne til å skille
mellom penger brukt innenlands og penger brukt utenlands. I forbindelse med
Stortingets behandling av Dokument nr. 8:54 (1999-2000) om innføring
av eget utenlandsbudsjett, skrev daværende finansminister
blant annet følgende i sitt brev til finanskomiteen:
"En bestemt tilråding om finanspolitikken
bygger, som understreket ovenfor, på fullstendige makroøkonomiske
analyser. Når dette vurderingsgrunnlaget er etablert, fungerer
budsjettindikatoren som en "krittstrek" i den videre budsjettprosessen.
I denne fasen av budsjettbehandlingen tilsier hensynet til oversiktlighet at
en reduserer ambisjonsnivået noe med hensyn til å kartlegge
virkninger på aktivitetsnivået og i stedet lar alle
inntekts- og utgiftsposter "telle likt". Denne framgangsmåten
ivaretar at:
- alle offentlige utgifter må finansieres.
Selv om staten på kort sikt har solide finanser, tilsier
langsiktige budsjetthensyn, og spesielt behovet for å kunne
dekke den sterke veksten i pensjonsutgifter vi vet vil komme, at
betydelige midler settes til side i perioder med store overskudd.
I denne sammenheng er det viktig at "en krone er en krone".
-
de reelle politiske prioriteringene vil kunne bli forstyrret dersom
en i budsjettdrøftingene skulle "vekte" ulike utgiftsposter.
Utgifter som i stor grad kan kanaliseres ut av landet, ville få forrang
i forhold til økte bevilgninger til undervisnings-, helse-
og omsorgstjenester produsert i Norge. Over tid ville en slik budsjettprosess
være uheldig. Budsjettprosessen ville også blitt vesentlig
mer komplisert, og i større grad baseres på skjønn,
enn det som er tilfelle i dag."
Etter disse medlemmers oppfatning
er det ikke tilstrekkelig at Regjeringen og departementet foretar såkalte
helhetlige makroøkonomiske beregninger for deretter å la
finanskomiteen og Stortinget foreta de endelige beslutninger uten å skjele
til hvordan de ulike prioriteringer påvirker økonomien.
En krone brukt i utlandet har ikke samme effekt
som en krone brukt i Norge. En krone brukt til investeringer har
ikke samme effekt som en krone brukt til drift, og en krone brukt
i en del av økonomien med ledig kapasitet har ikke samme
effekt som en krone brukt i en del av økonomien med sprengt
kapasitet.
Disse medlemmer mener konsekvensene
av slike manglende avveininger nettopp blir de store krisene vi
ser i flere deler av økonomien. Det blir umulig å forstå hvordan
et av verdens rikeste land har omfattende kriser i både
helsevesen og eldreomsorg, manglende ressurser til politi og forsvar,
manglende veiinvesteringer osv.
Disse medlemmer vil videre understreke
at mange av presstendensene i norsk økonomi er myndighetsskapte
og at det derfor er større systemendringer som er mest
nødvendig, fremfor forsøk på å detaljstyre den økonomiske
utviklingen gjennom stadige endringer i skatter og avgifter. Offentlig
sektor har over lang tid vokst seg stor og ineffektiv. Et omfattende
byråkrati fører til rigide systemer og lov- og
forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger sterke begrensninger
på en naturlig utvikling. Disse medlemmer har
registrert at Regjeringen fortsatt påstår å ha
vilje til å effektivisere offentlig sektor, men er skuffet
over at dette ikke synliggjør seg i handling.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for en finanspolitikk som er innrettet slik at konkurranseevnen
for vårt fremtidige næringsliv ikke svekkes, og slik
at skatte- og avgiftsnivået ikke er vesentlig høyere enn
i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Disse
medlemmer er svært fristet til å foreslå en
rekke avgiftsreduksjoner og endringsforslag i tilknytning til det
reviderte budsjett, men vil igjen vise til at hensikten med revidert
budsjett primært er å revidere budsjettet og ikke
kjøre omkamp på utallige politiske spørsmål.
Videre vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare
forhold for alle dem som forventer at politikken i hvert fall ligger
fast et år av gangen. Disse medlemmer har
derfor begrenset seg til å fremme forslag på de
områder problemene er mest akutte og forslag som legger
premisser foran høstens budsjettbehandling.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen hevder å legge stor vekt på en ansvarlig
finanspolitisk linje i sin politiske retorikk. Disse medlemmer er bekymret
for at den politiske retorikk i liten grad slår inn i Regjeringens
politiske veivalg. Disse medlemmer vil peke på at
den økonomiske utviklingen er preget av muligheten for
lavere sysselsetting og relativt høye renter. Det er i
en slik situasjon viktig at den økonomiske politikken både
innrettes med kortsiktige og langsiktige virkemidler som innebærer
større strukturelle endringer for økonomien.
Norsk økonomi er overmoden for et systemskifte, med
et langt kraftigere fokus på tilbudssiden i økonomien,
noe Fremskrittspartiet har tatt til orde for ved flere anledninger.
Disse medlemmer vil påpeke
at det grunnleggende problemet i norsk økonomi generelt
sett er svært lav produktivitetsvekst. Det er derfor nødvendig
med en markedsøkonomisk tilbudssidepolitikk som vektlegger
grunnlaget for økt verdiskapning gjennom betydelige struktur-
og finanspolitiske reformer.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets hovedmålsetting for den økonomiske
politikken er økt velferd til folk flest gjennom høyere økonomisk vekst,
lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige tjenestetilbudet,
lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav og stabil inflasjon
er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå. I
sitt alternative statsbudsjett for 2002 la Fremskrittspartiet særlig
vekt på:
– Avgiftsreduksjoner
som øker økonomiens effektivitet og som på kort
sikt får direkte virkning på prisstigningen og
derved også på renten
– Skattereduksjoner som øker økonomiens
effektivitet og arbeidsinnsatsen og som får virkning på kjøpekraften
og dermed også på lønnsoppgjørene
– Investeringer i forskning, veibygging
og IKT som bereder grunnen for effektivitetsforbedringer og dermed
produktivitetsvekst
– Investeringer i helsevesenet
som fører til økt pasientbehandling og dermed
færre på trygdeytelser og flere i arbeid
– Lovendringsforslag og reformer
som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi.
I Revidert budsjett har handlingsregelen satt
nye og ferske spor. Uavhengig av hva man mener om prioriteringene
på budsjett er det verdt å forstå hvor
stor makt denne særnorske regel har fått. Etter disse
medlemmers oppfatning synes man å tro at handlingsregelen
er ikke bare er en garanti, men også en forutsetning, for
en sunn økonomi. Faktum er at handlingsregelen er en kunstig
oppkonstruert regel som i seg selv har liten basis innen sosialøkonomisk teori.
Resultatet er blitt lite annet enn en tvangstrøye. Stortinget
godtar å overlate kontrollen over finanspolitikken til
handlingsregelen ved at grensen for det "strukturelle" budsjettunderskuddet
defineres til 4 pst. av innestående beløp på petroleumsfondet
ved inngangen til budsjettåret. Det er synd at det politiske
flertall, uten diskusjon, ikke vil ha et mer aktivt forhold til utvikling
i norsk økonomi.
Disse medlemmer er meget godt
innforstått med at man skal være forsiktig med å love
penger til alle gode formål. I Fremskrittspartiets alternative
statsbudsjett for 2002 ble det foreslått netto utgiftskutt
på totalt 20 mrd. kroner. Motivasjonen i å påvise
handlingsregelens håpløshet er således
ikke ønsket om å bruke hver krone som kommer inn
i statskassen, enten det er skatter fra fastlandsindustrien, enkeltmennesker eller
petroleumsvirksomheten.
Petroleumsformuen vi nå bygger opp
er et kjærkomment redskap for å sikre velstand
både for dagens og fremtidens pensjonister så vel
som de kommende generasjoner. Men denne finansielle formuen må forvaltes,
og det er slett ikke opplagt at det eneste riktige er å investere
den i utenlandske verdipapirer. Ingen ansvarlige politikere bør
derfor sette seg på sidelinjen og overlate finanspolitikken
og vår økonomiske fremtid til en oppkonstruert
handlingsregel.
Det er store mangler i argumentasjonen rundt
konsekvenser ved å bryte handlingsregelen. Det politiske flertall
henviser til handlingsregelen og advarer med løftet pekefinger
mot å bruke en eneste oljekrone utover det handlingsregelen
tillater. Men samtidig er det uproblematisk for det samme flertall å forbruke hver
ekstra skatte- og avgiftskrone som hentes inn fra fastlandsøkonomien.
Man kan undre seg over hva som gjør skattekronene mindre
inflasjonsskapende enn oljekronene. Tvert imot ville man tro at
når det ikke har vært økning i prosentsatser
eller skattegrunnlaget er økte skatteinntekter et resultat
av økt aktivitet i økonomien. Nettopp da, med
høyere aktivitet enn antatt, burde man etter logikken som
brukes for handlingsregelen være ekstra forsiktig med å pøse
disse pengene inn i økonomien igjen.
Disse medlemmer aksepterer ikke
det statiske synet på inflasjonsfaren som mange besitter.
Norge trenger en aktiv tilbudssidepolitikk med fokus på effektiviseringer
i offentlig sektor og endring i næringsstrukturer. At vi
dermed også vil oppleve relative prisjusteringer er ikke
til å unngå i en dynamisk økonomi, og
slikt skjer da også til stadighet. Aktiv stimulering av
tilbudssiden for å øke produktiviteten er den
mest effektive politikk for å gi rom for økt økonomisk
vekst slik at langsiktig inflasjon og renter ikke løper
løpsk.
I revidert budsjett fremstår argumentasjonen
for handlingsregelens troverdighet som veldig sofistikert når
den forsvarer størrelsen på bruken av petroleumsfondet.
Samtidig fremstår den som ganske usofistikert hjemmesnekret
fordi den ikke forholder seg til hvor, når og hvordan pengene
kan brukes i fastlandsøkonomien. Dette er fullstendig
misforstått etter disse medlemmers mening. Det er forskjell
på investeringer og forbruk. Det er forskjell på å kjøpe
tjenester fra bedrifter i Norge som opplever arbeidskraftsmangel
og å kjøpe kapitalvarer fra utlandet. Disse
medlemmer forsvarer å øke offentlige utgifter
når de for eksempel investeres i bedre helse, bedre utdanning
og forskning og bedre veinett. Det er riktige investeringer som
skaper nødvendig grunnlag for å sikre videre økonomisk
vekst og velstand i Norge.
Etter disse medlemmers vurdering
kan en målrettet bruk av finanspolitikken sikre at man
investerer i de områder av økonomien hvor det
er rom for effektivitetsforbedringer eller hvor det i dag er mye
tilgjengelig kapasitet. Når dette kobles med en kritisk
gjennomgang av offentlig ressursbruk, kan det frigjøres
store ressurser i økonomien. Det er ikke nødvendigvis
bedre formuesforvaltning å bare spare penger på bok
fremfor å investere dem i helse og utdanning. Sistnevnte
dekker prekære menneskelige behov, men kan også gi
en økonomisk avkastning langt utover det aksjeinvesteringene
av petroleumsfondet klarer.
Disse medlemmer visert for øvrig
til Regjeringens omtale av eierskapsmeldingen, men vil i den anledning
henvise til Fremskrittspartiets merknader og forslag i næringskomiteens
innstilling om St.meld. nr. 22 (2001-2002) Et mindre og bedre statlig
eierskap.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O.
nr. 80 (2001-2002).
Disse medlemmer viser til at
det er fremforhandlet endringer i forhold til Regjeringens opprinnelige
forslag til revidert budsjett som vil få Fremskrittspartiets
subsidiære støtte. Disse medlemmer vil påpeke
at det fremforhandlede resultat ligger et godt stykke unna Fremskrittspartiets
primære standpunkt, men at resultatet likevel peker i riktig
retning. Siden dette er en budsjettrevisjon har det ikke vært
aktuelt å bringe inn for mange temaer som hører
ordinær budsjettbehandling til.
Disse medlemmer har merket seg
regjeringspartienes behov for å holde den såkalte
stramheten i budsjettet gjennom at endringer som er fremforhandlet er
saldert krone for krone og vil derfor gjennom subsidiær
støtte bidra til at så skjer. Den til enhver tid
sittende regjering har gjennom en årrekke hevdet at det ansvarlige
balansepunkt ligger akkurat der den samme regjering har definert
det. Det hevdes fra den til enhver tid sittende regjering at dette
er viktig, ikke minst for å holde rentenivået
nede. Likevel registrerer disse medlemmer at rentenivået
er vedvarende høyt og at risikoen for renteøkninger
utover 2002 er økende. I Regjeringens forslag til revidert
budsjett er den underliggende utgiftsveksten høyere enn
forutsatt i saldert budsjett. Disse medlemmer mener
derfor at det er Regjeringen som må bære ansvaret
for eventuelle renteøkninger i tiden fremover. Disse
medlemmer har ved gjentatte anledninger kritisert gjeldende finanspolitikk
og påpekt nødvendigheten av et systemskifte hvor
det er den økonomiske veksten som må være
det bærende for finanspolitikken, sammen med fokus på redusert
underliggende utgiftsvekst, ikke budsjettbalanse, handlingsregel
og såkalt stramhet.
Disse medlemmer viser til Innst.
O. nr. 80 (2001-2002) når det gjelder forslag knyttet til
firmabilbeskatningen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2001-2002).
Disse medlemmer viser til at
Sosialistisk Venstreparti har lagt fram rapporten "Forskjells-Norge 2002".
Den dokumenterer at forskjellene i Norge øker, først
og fremst fordi de aller rikeste har fått kraftige inntektsøkninger.
Toppledere i de største bedriftene har mer enn doblet lønna
si siden 1995. Disse medlemmer utfordrer de andre
partiene: Stortinget må forplikte seg til å redusere
forskjellene i løpet av denne stortingsperioden.
Disse medlemmer påpeker
at 5000 enkeltpersoner mottok 63 pst. av alt aksjeutbyttet som ble
utbetalt i år 2000. I gjennomsnitt fikk hver av disse 3,5
mill. kroner i utbytte. De som innkasserer millioner i aksjeutbytte
er ofte de samme som hever de høyeste lønningene.
Svært gunstige skatteregler for kapitalinntekter og aksjeutbytte
gjør at de virkelig rike betaler mindre skatt som andel
av inntekten enn vanlige lønnstakere. Beskatningen av aksjeutbytte
ble fjernet av de borgerlige partiene, inkludert Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer understreker
at parallelt med lønnsfesten for de rikeste, har andelen
av befolkningen som står utenfor arbeidsmarkedet steget
kraftig. Blant ulike minoriteter er arbeidsløsheten høy
- selv om den er lav for gjennomsnittet. De som av ulike grunner
og under ulike konjunkturer har hatt vanskeligheter på arbeidsmarkedet,
sliter med å komme inn igjen.
Egenandelene på helse- og sosialtjenester
i kommuner og fylker har økt nesten tre ganger mer enn
prisstigningen på under ti år. For dem med de
laveste inntektene har satsene for en barnehageplass hatt samme formidable økning
- tre ganger prisstigningen.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen gir uttrykk for at de ønsker utjevning, men
fokuserer utelukkende på tiltak mot fattigdom. Disse
medlemmer understreker at Sem-erklæringen er en
oppskrift for økte forskjeller. Høyres store skattelettelser
gir mest til dem som har mye fra før. Kristelig Folkeparti har
fått gjennomslag for at det skal gjøres noe for
de aller fattigste. Problemet er at det skal finansieres gjennom
kutt for de som har litt.
Disse medlemmer påpeker
at Norge er et av verdens rikeste land. Vi har større handlefrihet
enn de aller fleste. Denne handlefriheten kan enten brukes til å øke
det private forbruket for de fleste av oss litt mer og mye for dem
som har mest fra før, eller den kan brukes til å ruste
opp de felles arenaene som inkluderer alle. Disse medlemmer legger
vekt på at vi trenger alternativer utenfor markedet - der
ungdom kan leie til en rimelig pris mens de bygger seg opp egenkapital,
eller der folk som har dårlig råd kan få seg
et stabilt tak over hodet. Norge skiller seg i dag ut i Europa som
et land med mangel på en sosial boligpolitikk. Vi ligger
langt etter "land det er rimelig å sammenligne oss med".
Disse medlemmer viser til samfunnsforskning som
viser at samfunn med forholdsvis små forskjeller gir mer
lykke til flere. Helsa er bedre, tryggheten større og kriminaliteten
lavere i et samfunn der det ikke er store forskjeller mellom folk.
Det blir færre som faller utenfor i et samfunn der den
offentlige skolen er gratis, der barnehager ikke er priset som et
luksusgode, og der den økonomiske terskelen for å delta
i ulike fritidsaktiviteter eller på skolefritidsordninger
er lav. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen
selv har bedt forskningsinstitusjoner og brukerorganisasjoner om
råd. Ekspertene har hatt spesielt fokus på barn
og unge. Konklusjonen er klar: Gjør skolen og SFO gratis. Gjør
barnehager og fritidsaktiviteter billigere. Dette er brede og treffsikre
tiltak, men de krever vilje til omfordeling. Utjevning av forskjeller
ble flagget som en kjernesak for den forrige Bondevik-regjeringen.
Disse medlemmer er glade for
at tre av fire nordmenn ønsker seg et samfunn med mindre
forskjeller mellom folk. Denne Regjeringen gir dem noe annet. Høyres
skatteprosjekt vil ikke bare øke forskjellene mellom folk,
men hindrer også at de store pengene brukes til å ruste
opp velferdsgodene som når oss alle. Dermed blir det flere
som må fanges opp av finsiktede fattigdomstiltak. I sum
gir det et dårligere samfunn.
Disse medlemmer vil advare mot
en slik utvikling, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
tiltak som sikrer at de økonomiske og sosiale forskjellene
skal være mindre ved utgangen av denne stortingsperioden
enn de var ved periodens begynnelse."
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en vurdering av utviklingen av økonomiske og sosiale
forskjeller i Norge i de årlige budsjetter."
Disse medlemmer merker seg at økonomien
i Norge er relativt god. Siden budsjettet i høst er anslaget for
BNP-veksten økt fra 1,6 til 1,8 pst., i stor grad drevet
av økt anslag for privat konsum, bl.a. som følge
av resultatene i det pågående lønnsoppgjøret.
Arbeidsledigheten er relativt stabil men svakt økende,
dog fra et forholdsvis lavt nivå. Inflasjonen er for tiden
svært lav, men det er en viss uro i forhold til utviklingen
av denne.
Disse medlemmer viser til at
problemområdene er knyttet til presstendenser i økonomien.
En relativt ekspansiv finanspolitikk kombineres med en stram pengepolitikk
med vesentlig høyere realrente enn våre handelspartnere.
Det høye rentenivået er en sentral del av forklaringen
på den markerte styrkingen av den norske krona. I tillegg
har store lønnstillegg bidratt til at norsk konkurranseutsatt
industri har et betydelig økt kostnadsnivå i forhold
til konkurrenter i andre land. Anslaget for bruttoinvesteringer
for fastlandsbedriftene som antas å synke med 1,9 pst.
Disse medlemmer har observert
at det i løpet av våren har vært et klart
omslag i markedets renteforventninger. Mens det tidligere i vår
var en forventning om en mindre rentenedgang, forventer nå de
fleste økonomer en viss økning. En tilsvarende
endring har vi også sett i signalene fra Norges Bank. For
folk i etableringsfasen med høye studie- og boliglån,
vil renteøkning være dramatisk. Samtidig har disse
medlemmer registrert at Regjeringen mener at det økonomiske
opplegget i Revidert nasjonalbudsjett ikke øker presset
i norsk økonomi, og dermed ikke bidrar til økt
rente.
Disse medlemmer påpeker
at Regjeringen med sitt forslag har lagt seg på en linje
som helt slavisk følger handlingsregelen. Det betyr at
de ikke ser grunn til å justere aktivitetsnivået
i norsk økonomi, slik handlingsregelen gir mulighet for. Disse
medlemmer tar dette til etterretning, og legger opp til
en balanse om lag i tråd med Regjeringens opplegg.
Disse medlemmer understreker
imidlertid at profilen i pengebruken i Regjeringens budsjettopplegg ikke
er god. Med en så sterk økning i totale utgifter
er det skuffende at man ikke i større grad klarer å løse
de viktigste utfordringene Norge står overfor. Særlig
er den dårlige kommuneøkonomien et viktig hinder
for videreutvikling av en rekke tilbud til kommunen. Skoler og barnehager,
helsevesen og eldreomsorg er sentrale velferdstilbud som blir salderingsposter
når kommuner med hardt presset økonomi ikke får
penger til å dekke pensjonskostnader og økte lønnsutgifter.
Disse medlemmer viser i sitt
alternative opplegg for budsjettrevisjonen at det er fullt mulig å løse disse
utfordringene innenfor de rammene Regjeringen har lagt. Det er utelukkende
et spørsmål om prioritering.
For å dempe presset i økonomien
og bidra til en mer langsiktig og miljøforsvarlig investeringstakt
i oljeinvesteringene vil disse medlemmer redusere bevilgningene
til investeringer i Nordsjøen og Barentshavet. Disse
medlemmer vil gå imot enhver investering i Barentshavet,
og mener at nivået på oljeinvesteringene bør
reduseres.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Senterpartiets merknader i Budsjett-innst. S. I (2001-2002)
og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002), hvor hovedlinjene i Senterpartiets økonomiske
politikk framgår. Dette medlem vil peke
på at Revidert nasjonalbudsjett ikke er en ny budsjettbehandling,
men en gjennomgang av inneværende års budsjett,
for å rette opp skjevheter. Dette medlem mener
det er stort behov for oppretting denne gang:
– Vi mangler
arbeidskraft, mens mange årsverk sløses bort i
helsekøer.
– Sentraliseringa er rådyr,
mens tiltakslysten i distriktene ikke gis nok støtte.
– Veiplanene gulner i skuffene,
mens anleggsarbeider går på dagpenger og maskiner
står.
– Skoler legges ned, mens enigheten
om at det trengs en bedre skole er stor.
Senterpartiets prioriteringer ved behandlingen
av Revidert nasjonalbudsjett 2002 er preget av en sterk distriktspolitikk
satsing.
KS har beregnet at kommunenes ekstra utgifter
på inneværende års budsjett til å dekke økningen
i pensjonsutgiftene er på hele 5,8 mrd. kroner. Sett på denne bakgrunn
er Regjeringens forslag om å øke kommunenes frie
inntekter med 900 mill. kroner et svært begrenset bidrag
til å bedre kommunenes økonomiske situasjon. Snarere
er konsekvensene av Regjeringens politikk at kommunene må foreta
kutt i velferden som skole, barnehage, helse og omsorg. Dette er
den stikk motsatte utviklingen av det Høyre sa i valgkampen høsten
2001. Høyre ville ha en bedre skole, men det er blitt med
skattelette til de rikeste.
Regjeringen savner også enhver troverdighet
i fordelingspolitikken, når de i revidert har fått økt
skatte- og avgiftsinntektene med 6,9 mill. kroner, mens de velger å la
kommunene måtte kutte i velferdstilbudene. Regjeringen
foreslår til og med å kutte 4 mill. kroner i rusbehandling
for de svakeste.
Senterpartiet mener at politikken i mye større
grad må innrettes for å forebygge, enn stadig å reparere.
Vi ønsker en bedret ressursutnyttelse
ved å vri investeringene fra reparasjon til forebygging.
Samtidig som en aktiv desentralisering vil redusere en del av kostnadene,
for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet, som følger
av den stadig tiltakende sentraliseringen.
Dette medlem viser til at Regjeringen
med støtte fra Fremskrittspartiet har gjennomført
skatte- og avgiftslettelser som i hovedsak går til de rikeste
i samfunnet. Dette har vist seg å være menn i
sentrale strøk av landet. Lettelsene som Regjeringen foretok
ved å fjerne utbytteskatten bidrar ikke til å øke
kapitaltilgangen i de deler av landet som rammes hardest av Regjeringens
kutt i næringsfond og SND-virkemidler.
Senterpartiet ønsker å bedre
effektiviteten i økonomien ved desentralisering av makt,
kapital og bosetting. Dette er en lønnsom strategi.
Ved forebygging framfor reparasjon, vil vi bidra
til å frigjøre ressurser og arbeidskraft. Sykepenger
og ledighetstrygd reduseres og en satsing på infrastruktur vil
bidra til reduserte kostnader for næringslivet.
Norge må sikre kontroll over naturressursene
som forutsetning for en videreforedling og verdiskaping.
Senterpartiet ser desentralisering som en viktig
forutsetning for å kunne bygge et trygt og godt samfunn å bo
i. Privatisering, kommersialisering og sentralisering er konsekvensene
av Regjeringens politikk.
Dette medlem viser til at hovedprofilen
i Senterpartiets forslag til endringer av revidert budsjett er følgende:
– En betydelig
satsing på næringslivet i distriktene gjennom
lånemidler i SND, tilskudd til kommunale næringsfond
og næringshager, forskningsmidler til marine næringer
- totalt 600 mill. kroner.
– En samferdselsmilliard til fylkesveier,
gang- og sykkelveier, sekundært riksveinett og rassikring.
– En betydelig styrking av sykehusøkonomien
for å øke behandlingskapasiteten og redusere ventetida for
de som trenger behandling - en helsepakke på 1,28 mrd.
kroner.
– Økt låneramme
til Husbanken slik at boligbyggingen kan sikres finansiering i hele
landet - en boligpakke på 2,1 mrd. kroner
– Staten dekker fylkeskommunenes
underskudd til sykehusdrifta i 2001 ved direkte oppgjør
med hver enkelt.
– Staten dekker de ekstraordinære
pensjonsutgiftene i kommunesektoren i 2002 slik at velferdstilbudet ikke
må reduseres.
– En økning i kommunesektorens
frie inntekter bl.a. for å dekke et dyrere lønnsoppgjør
enn Regjeringens prognose.
– Stimuleringstilskudd for etablering
av nye barnehageplasser fra 1. august 2002.
– Reversering av skatteskjerpelsen
på kjøregodtgjørelsen med virkning for
2002.
– Gjeninnføring av skatt
på aksjeutbytte.
– Økte avgifter på røyketobakk
og sukkerholdig drikke til 2001-nivå.
– Innføring av null-sats
for moms for frivillige organisasjoner fra 1. januar 2003.
Dette medlem viser til at fordelingen
av helsesatsingen på totalt 1 280 mill. kroner vil framgå av
Innst. S. nr. 243 (2001-2002) Sykehusproposisjonen og kommunesatsingen
av Innst. S. nr. 253 (2001-2002). Den detaljerte oversikt over endringsforslagene
går fram av fraksjonsmerknad i kap. 8.
Dette medlem mener at praktiseringen
av handlingsregelen må mykes opp. Det er helt riktig å begrense
innfasingen av oljemilliardene i norsk økonomi, slik at
vi kan bidra til å sikre framtidige pensjoner. Men handlingsregelen
praktiseres i dag så stivbeint at vi gir fra oss de mulighetene
som er gitt oss til å forebygge og å bygge et
desentralisert samfunn. Dette medlem mener at den
strenge praktiseringen av handlingsregelen bidrar til økt
press i økonomien, og at vi ikke foretar oss det som trengs
for å få redusert de offentlige utgiftene som
i dag stiger mest, f.eks. sykepengene.
Dette medlem mener dagens praktisering
av handlingsregelen fjerner Stortinget fra folks virkelighet og
hverdag, hindrer oss i å forebygge og reparere godt nok,
bidrar til at veksten i antall sykemeldte og uføretrygdede
får fortsette, hindrer at nye muligheter i verdiskapingen
bli utnyttet, bidrar til at infrastruktur ikke holdes vedlike og
hindrer at det planlegges for flere år i sammenheng.
Dette medlem ønsker
at det kan brukes mer oljepenger enn dagens handlingsregel tilsier,
når dette på kortere eller lang sikt kan bidra
til:
– mindre
press i arbeidsmarkedet
– reduserte offentlige utgifter
– redusert sentraliseringspress
– fjerner flaskehalser og kostnader
for arbeidslivet.
Dette medlem viser til at Senterpartiet
i denne omgang ut fra denne begrunnelse bruker betydelige beløp
til å fjerne ventetid for sykemeldte i helsekø,
for å ta ledig kapasitet i anleggsbransjen i bruk, og for å bidra
til at det etableres flere arbeidsplasser i distriktene. Dette
medlem mener at denne ekstra satsing minsker presset i økonomien,
og bidrar til at renta og prisene ikke øker.
Regjeringen har etter framleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett
og kommuneøkonomiproposisjonen sagt at selv om det er mange
uløste oppgaver, så har vi ikke mer penger å bruke.
Dette skyldes at handlingsregelen tolkes slik
at den setter en stivbeint grense for hvor stor del av oljeformuen
som kan investeres i økonomien. Investeringer som i løpet
var noen få år kan øke effektiviteten
i næringslivet eller som kan redusere de offentlige utgifter,
avskjæres med henvisning til handlingsregelen. Veldokumenterte
behov for ekstramidler til skole, helse og samferdsel i kommunene
blir ikke prioritert av Regjeringen. Dermed settes et ensidig og
urealistisk press på effektivisering i kommunene.
Dette medlem vil vise til at
det blir gjort en rekke kunstgrep av de partier som sterkest argumenter
for slavisk å følge Handlingsregelen. Som eksempel
kan nevnes at Statkraft er tilført et stort milliardbeløp
i egenkapital ved en overføring som hevdes å ikke
ha pressvirkning. Deler av dette beløp er så tatt
inn i økonomien ved to budsjettavtaler mellom Samarbeidspartiene
og Fremskrittspartiet i form av ekstraordinært utbytte
for å saldere budsjettet uten å bruke mer oljepenger.
Et annet eksempel er budsjettavtalens kutt i overførbare
bevilgninger til f.eks EØS-kontingent og statlige bygg
der det understrekes at bevilgningene må økes
tilsvarende om noen måneder. Et tredje eksempel er Arbeiderpartiets
kutt på Forsvarets innkjøp ved denne behandling,
og der det innrømmes at det gjennomføres ved å utsette
innkjøp til etter årsskiftet.
Komiteens medlem fra Kystpartiet ønsker å bidra
til at budsjettet får en verdikonservativ sentrumsprofil.
Skatte- og avgiftslettelsene bør først og fremst
komme på nødvendighetsgoder som bolig, mat og
arbeid. På denne måten legges forholdene til rette for
at den enkelte skal kunne klare seg på egen inntekt. Samtidig
styrkes det norske næringslivets konkurranseevne overfor
utlandet.
Dette medlem vil peke på den
samfunnsøkonomiske betydningen av å sikre en trygg
og billig mat. Gjennom sin fiskeproduksjon bidrar Norge i betydelig grad
til å gi verdens befolkning sunn mat. Det blir derfor av
største viktighet å sikre at ressursene i havet
ikke blir truet av forurensende utslipp fra Sellafield, oljevirksomhet
og industri. Selve fisket og oppdrettsvirksomheten må selvsagt
også drives på en slik måte at vi bevarer
balansen i naturen og sikrer et maksimalt utbytte av ressursene
innenfor disse rammene. Ressursene og kysten må fortsatt
være under nasjonal kontroll. Skatten på mat bør
avvikles. Det vil gi grunnlag for lavere lønnskrav og dermed
bedre norsk næringslivs konkurransekraft. En avvikling
av matmomsen vil også kunne begrense handelslekkasjen.
Kystpartiet ønsker å fjerne matmosen og vil i
forbindelse med statsbudsjettet for 2003 foreslå å senke
matmomsen fra 12 til 6 pst. Det gir et prisavslag på mat
for forbrukerne på over 1 mrd. kroner.
Dette medlem vil motarbeide den
tendensen vi ser internasjonalt til å øke beskatningen
av folks bolig. Trygghet i heimen er en forutsetning for et harmonisk familieliv
og dermed for å gi barna en god oppvekst. Trygghet i heimen
er også nøkkelen til å sikre den enkeltes
arbeidsevne og helse. En god boligpolitikk er derfor av stor økonomisk
betydning. Kystpartiet vil snarest mulig avvikle fordelsskatten
på bolig. I statsbudsjettet for 2002 foreslo Kystpartiet å heve
bunnfradraget fra 80 000 til 200 000 kroner, noe som ville ha utgjort
en besparelse for boligeierne på 780 mill. kroner. Dette
medlem fremmer i Revidert statsbudsjett for 2002 forslag
om å heve bunnfradraget til 100 000 kroner. Kystpartiet ønsker
også på lengre sikt å fjerne dokumentavgiften
ved kjøp av bolig.
Dette medlem vil understreke
betydningen av full sysselsetting. Det å kunne klare seg
på egen inntekt gjør at den enkelte får
en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet
for støtte fra det offentlige. Internasjonalt kan man merke
tendenser til økonomiske nedgangstider. Dette medlem viser
til at Norge med sine store inntekter fra olje, gass, fisk og vannkraft
her helt spesielle forutsetninger for å håndtere
en slik situasjon. Det største problemet er at det politiske
flertall i Norge og Samarbeidsregjeringen i særdeleshet,
ser ut til å sette Norges gunstige posisjon på spill
ved å tillate salg av norske nøkkelbedrifter og naturressurser
til utlandet. På denne måten risikerer vi å miste
kontrollen med og det økonomiske utbyttet av disse ressursene.
Det er også sterkt beklagelig at utenlandske eierinteresser
tar større utbytte ut av Norge enn det norske kapitalinvesteringer
i utlandet inkludert Oljefondet trekker inn i landet. Dette
medlem vil arbeide målrettet for å hindre
at ikke Oljefondet forsvinner på samme måte som
Statens reservefond som ble opprettet i 1904. Fondet ble oppløst
i 1923. Da var verdien halvert. Kystpartiet mener man i større
grad bør utnytte vår økonomiske handlefrihet
til å investere i utbygging av infrastruktur i land og
på kysten. Dette medlem mener man bør
styrke vår finansnæring under norsk kontroll.
Dette medlem vil peke på at
det i et høykostland som Norge er spesielt viktig for sysselsettingen
at norsk arbeidskraft ikke er for sterkt belastet med skatter og
avgifter. Ved økte minstefradrag og en lavere arbeidsgiveravgift
vil arbeidsplassene kunne trygges og flere komme i arbeid. Ved at
flere kommer i arbeid og ved at arbeidstakerne får mer
igjen i disponibel lønn, vil det kunne ligge til rette
for gode forhandlingsløsninger mellom partene i arbeidslivet.
En forutsetning for slike løsninger er at man tar i bruk
de eksisterende arbeidskraftressurser i Norge fremfor å satse
på import av arbeidskraft fra utlandet. Det er også viktig å hindre
at det utvikler seg et illegalt arbeidsmarked i Norge som resultat
av den manglende grensekontrollen mot Schengen.
Dette medlem viser til at det
ofte viser seg at tiltak og avgifter som er ment å skulle
minske presset i økonomien i pressområdene omkring
Oslo, også fører til mindre etterspørsel
i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien
som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor
at det er større grunn til å differensiere de økonomiske
tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.
Dette medlem mener at det i dagens
situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett, om en hadde differensiert
bedre i forhold til hvor i landet den økonomiske virkningen
hadde gjort seg utslag.
Dette medlem viser til framleggene
sine i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O. nr. 80 (2001-2002).