I meldingen punkt 3.5.1.1 omtales bakgrunnen
for etableringen av Statens Petroleumsfond og hvordan midlene forvaltes.
Ved utgangen av 2001 utgjorde Petroleumsfondet 619,3
mrd. kroner. Avkastningen for totalfondet (inkl. Miljøfondet)
for 2001 var -2,5 pst. målt i utenlandsk valuta i samsvar
med valutasammensetningen til fondets referanseportefølje.
Denne måten å måle avkastningen på viser
utviklingen i fondets internasjonale kjøpekraft. Målt
i norske kroner var avkastningen på -5,3 pst. Forskjellen
mellom de to avkastningstallene skyldes at den norske kronen styrket
seg i verdi i forhold til fondets valutakurv i løpet av
perioden. Gjennomsnittlig årlig realavkastning, dvs. etter
fradrag for forvaltningskostnader og prisstigning, var i perioden 1998-2001
på 3,6 pst.
Det var særlig den svake utviklingen
i aksjemarkedene som gjorde at Petroleumsfondet i 2001 for første gang
fikk en negativ avkastning. Avkastningen av den ordinære
aksjeporteføljen (dvs. ekskl. Miljøfondet) var i
2001 på -14,6 pst. målt i referanseporteføljens
valutakurv. Obligasjonsporteføljen hadde en positiv avkastning
på 5,0 pst. i 2001 målt i valutakurven.
Fram til utgangen av 2001 hadde Miljøfondet
en avkastning på -18,9 pst. siden etableringen 31. januar 2001
målt i referanseporteføljens valutakurv. Fondet kan
investeres i selskaper som antas å ha liten negativ innflytelse
på miljøet samt i selskaper som oppfyller gitte
krav til miljørapportering og miljøstyringssystem. Miljøkravene
er basert på analyser fra det britiske konsulentselskapet
Ethical Investment Research Service (EIRIS). Avkastningen av Miljøfondet
var vel 2 prosentpoeng lavere enn avkastningen av en sammenliknbar
portefølje der ingen selskaper er tatt ut etter miljøkriterier.
Dette skyldes i hovedsak at sektorene teknologi, media og telekommunikasjon,
som har hatt en dårligere kursutvikling enn de tradisjonelle
sektorene i perioden, utgjør en større andel av
Miljøfondet.
Avkastningen av Petroleumsfondet avhenger i vesentlig
grad av de retningslinjer for forvaltningen som fastsettes av Finansdepartementet.
Norges Banks bidrag til avkastningen måles løpende
ved at resultatet av fondet sammenliknes med referanseporteføljen
som Finansdepartementet har definert. I 2001 var avkastningen av
Petroleumsfondets ordinære portefølje (ekskl.
Miljøfondet) 0,02 prosentpoeng høyere enn referanseporteføljens
avkastning. Over den siste fireårsperioden har
den gjennomsnittlige meravkastningen vært på 0,39
prosentpoeng. Transaksjons- og skattekostnader gjør at
meravkastningen til Norges Banks portefølje blir noe undervurdert
i forhold til referanseporteføljen, særlig i år
med store tilførsler til fondet som i 2001.
Forvaltningsavtalen mellom Finansdepartementet
og Norges Bank om Petroleumsfondet fastsetter prinsippene for den
godtgjøringen Norges Bank skal motta for forvaltningen
av Petroleumsfondet. Honoraret for 2001 ble fastsatt i desember
2000, og baserte seg på budsjetterte kostnader ved forvaltningen.
I tillegg ble Norges Bank i 2001 godtgjort for den del av honoraret til
eksterne forvaltere som fulgte av oppnådd meravkastning.
Norges Banks godtgjøring i 2001 var
på 0,101 pst. av den gjennomsnittlige verdien som i henhold
til referanseporteføljen kunne plasseres i aksjer, og 0,046
pst. av verdien som kunne plasseres i rentebærende instrumenter.
I tillegg fikk Norges Bank godtgjøring til å dekke
honorarer til eksterne forvaltere som følger av oppnådd
meravkastning. Totalt mottok Norges Bank 372 mill. kroner som godtgjøring
i 2001.
Godtgjøringsstrukturen til Norges Bank
er fra og med 2002 endret, jf. omtale i St.meld. nr. 1 (2001-2002)
Nasjonalbudsjettet 2002. Finansdepartementets godtgjøring
skal i henhold til de nye retningslinjene dekke de faktiske forvaltningskostnadene
inntil en øvre grense, som for 2002 er satt til 0,10 pst.
av fondets gjennomsnittlige markedsverdi. I tillegg til kostnadsdekningen
innenfor den øvre grensen godtgjøres Norges Bank
for den del av honoraret til eksterne forvaltere som følger
av oppnådd meravkastning. Den øvre grensen for
godtgjøring er satt på grunnlag av informasjon
om hva den type forvaltning Petroleumsfondet har, koster i pensjonsfond
av tilsvarende størrelse. Finansdepartementet benytter
det kanadiske selskapet Cost Effectiveness Measurement Inc. (CEM)
til å utarbeide analysene som ligger til grunn for kostnadssammenlikningene.
For å evaluere Norges Banks forvaltning
av Petroleumsfondet benytter Finansdepartementet konsulentselskapet
Bacon & Woodrow. Det utarbeides kvartalsvise rapporter
om forvaltningen av fondet. For 2001 er avkastningsmålingene
i disse rapportene i samsvar med avkastningsmålingen utført
av Norges Bank.
Petroleumsfondets kapital anslås i
denne meldingen å vokse til 776 mrd. kroner ved utgangen
av 2002. En har i dette anslaget lagt til grunn referanseporteføljens avkastning
i 1. kvartal 2002, samt en forutsetning om 4 pst. realavkastning
den resterende av året. Samlet netto overføringer
fra statskassen til Petroleumsfondet i løpet av året
er anslått til 143,8 mrd. kroner, jf. punkt 3.1 i meldingen.
Det vises for øvrig til punkt 2.2 i meldingen for en nærmere
omtale av forutsetninger om oljepris og statens netto kontantstrøm
fra petroleumsvirksomheten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kystpartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlem fra Kystpartiet mener at
man skal være kritisk til å plassere og investere
statsformuen utenriks mens det fremdeles er investeringsoppgaver
som skulle ha vært løst i vårt eget land,
og disse investeringene kan gjørest uten at det blir skapt for
stor etterspørsel i økonomien.
Dette medlem mener at inflasjons-momentet ikke
er det viktigste, da "oljefondet" etter planen skal føres
tilbake til den norske økonomien om 20 år. Dette
medlem mener at det på dette tidspunktet, fra om
lag 2020 og utetter, vil være større fare for
inflasjon enn om man investerer oljeformuen i infrastruktur og tilrettelegging
av næringsutvikling i dagens samfunn.
Dette medlem viser til forslagene
sine i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) om omprioriteringer i statsbudsjettet
for 2002, og til dette medlems satsninger innenfor
skolesektoren, helsesektoren og overfor politiet og domstolene. Dette
medlem vil også peke på at man via Oljefondet
kunne ha overtatt en del av både de offentlige og private
innlånene fra utlandet, og således redusert valutarisikoen
til mange kommuner – uten at dette har påvirket
inflasjonsnivået.
Formålet med retningslinjene og forvaltningen
av Petroleumsfondet er å plassere midlene slik at fondets internasjonale
kjøpekraft ivaretas best mulig. Petroleumsfondet har en
lang investeringshorisont. Valg av regionfordelingen for fondet
bør derfor baseres på vurderinger av fondets avkastning
og risiko på lang sikt.
Opprinnelig gjenspeilte valuta- og markedsfordelingen
på denne bakgrunn sammensetningen av norsk import. En fordeling
i tråd med importvektene vil redusere den risikoen som
er knyttet til at det finner sted endringer mellom de valutakursene
fondet er investert i.
I Nasjonalbudsjettet 1998 ble det imidlertid
også vist til hensyn som tilsier at en ikke utelukkende
bør legge importvekter til grunn for landfordelingen. Enkelte forhold
trekker i retning av at valutakursrisikoen knyttet til Norges import
blir mindre viktig når investeringshorisonten øker.
For det første er det rimelig å forutsette at
varer som handles internasjonalt, over tid vil ha omtrent samme
prisutvikling regnet i felles valuta. For det andre vil risikoen
knyttet til eventuelle avvik fra kjøpekraftsparitet begrenses
ved at importen kan vris mot de varene som har hatt den gunstigste
prisutviklingen. Dette innebærer at en i valg av valuta-
og markedsfordeling for Petroleumsfondet kan legge mindre vekt på importvekter.
Det er også viktig at Petroleumsfondets
valuta- og markedsfordeling gir en tilstrekkelig spredning av den risikoen
som skyldes at aksje- og obligasjonskurser endres. Dette kan gjøres
ved å spre investeringene på land hvor kursendringene
i liten grad samvarierer. Slik samvariasjon er ofte sterkere mellom
land i samme region enn mellom land i ulike regioner, noe som taler for å spre
investeringene på ulike regioner i større grad enn
det rene importvekter tilsier. Fondets lange investeringshorisont
innebærer i tillegg at en bør legge en viss vekt
på risiko knyttet til hendelser som naturkatastrofer, teknologiske
gjennombrudd, kriger og andre politiske begivenheter. Det er vanskelig å tallfeste sannsynligheter
for slike begivenheter, men det er likevel viktig å forholde
seg til at slike hendelser kan forekomme. Dette tilsier også at
en bør spre investeringene på ulike regioner.
Mesteparten av Norges nasjonalformue består
av realkapital og menneskelig kapital, men også olje- og gassressursene
i Nordsjøen og våre fordringer på utlandet
gjennom Petroleumsfondet er deler av vår nasjonalformue.
En bør se forvaltningen av de ulike delene av denne formuen
i sammenheng. I praksis kan det være vanskelig å gjøre
dette på en konsistent måte. En bør likevel
søke å forvalte Petroleumsfondet slik at avkastningen
til fondet ikke samvarierer sterkt med avkastningen til de andre
formueskomponentene. Siden de europeiske landene både ligger
geografisk nær oss og er lik oss i økonomisk struktur,
vil avkastningen på disse investeringene være
sterkt korrelert med avkastningen på andre deler av vår
nasjonalformue. Det kan tilsi at en større andel av Petroleumsfondet
bør plasseres utenfor Europa enn hva tilfellet ville være
med en fordeling basert på rene importvekter.
En landfordeling basert på rene importvekter
ville videre kunne innebære at fondet ville bli en for
dominerende aktør i små markeder som Norge importerer mye
fra, særlig i Europa (f.eks. Sverige og Danmark). Aksjeinvesteringene
i disse markedene ville kunne føre til at fondet ble sittende
med store eierandeler i enkeltbedrifter, noe som ville være
i strid med intensjonen om at fondet skal være en finansiell
investor. En annen ulempe med å ha store markedsandeler
er at markedskursene kan påvirkes dersom en skal kjøpe eller
selge betydelige beløp.
På denne bakgrunn ble i 1998 fondets
fordeling mellom Europa, Amerika og Asia fastsatt som en kombinasjon
mellom importvekter og globale BNP-vekter. I forhold til rene importvekter,
fikk Europa en lavere vekt, mens Amerika og Asia ble vektet opp.
I forskriften for forvaltningen av Petroleumsfondet ble regionvektene
fastsatt som 40-60 pst. i Europa, 30-50 pst. i Amerika og 10-30
pst. i Asia. Referanseporteføljens regionvekter ble samtidig
fastsatt til midtpunktene i intervallene, dvs. til hhv. 50 pst.
for Europa, 30 pst. for Amerika og 20 pst. for Asia.
Innen de enkelte regionene ble aksjeporteføljen
fordelt mellom land etter størrelsen på aksjemarkedene
i landene, mens obligasjonsporteføljen ble fordelt etter størrelsen
på landenes økonomier (BNP-vekter). Grunnen til
at ikke landfordelingen også på obligasjonssiden
fulgte størrelsen på obligasjonsmarkedene, var
at en ville unngå at fondet automatisk skulle få en økende eksponering
mot land med en økende statsgjeld. Når en har
inkludert ikkestatsgaranterte obligasjoner i fondets referanseportefølje,
veier dette hensynet mindre. Landvektene for obligasjoner bestemmes
derfor nå på bakgrunn av obligasjonenes markedskapitaliseringsvekter.
Disse regionvektene for Petroleumsfondet innebar
at Petroleumsfondet fikk en høy eksponering mot enkeltutstedere,
og særlig mot japanske statsobligasjoner. Det skyldes bl.a.
at Japan utgjør nær hele Asia-regionen. Retningslinjer
for kredittrisiko i Petroleumsfondet baserer seg på vurderinger
fra kredittvurderingsselskapene Moody’s og Standard & Poor’s.
Disse selskapene har nedgradert kredittvurderingen av japansk statsgjeld flere
ganger den senere tiden. Japanske statsobligasjoner vurderes imidlertid
fortsatt å ha høy kredittverdighet.
Finansdepartementet bestemte i brev til Norges
Bank av 9. januar 2002 å redusere vekten til Asia i fondets referanseportefølje
for obligasjonsinvesteringene fra 20 til 10 pst., mens vekten til
Amerika og Europa ble justert opp til henholdsvis 35 pst. og 55
pst. Disse justeringene ble foretatt innenfor forskriften.
Etter denne justeringen av vektene og etter
at innfasingen av ikkestatsgaranterte obligasjoner er fullført, vil
den amerikanske stat være den største enkeltutsteder
med en andel på i overkant av 13 pst. Deretter følger
den tyske, franske, italienske og japanske stat, hver med rundt
seks-syv pst.
Finansdepartementet varslet i brevet av 9. januar 2002
til Norges Bank at en tar sikte på å ha en bred gjennomgang
av regionvektene for Petroleumsfondet i Revidert nasjonalbudsjett
2002. I brevet het det videre at en i denne gjennomgangen vil vurdere
om en bør supplere retningslinjene for kredittrisiko ved
for eksempel å sette grenser for eksponering mot enkeltutstedere.
I en drøfting av regionvektene på bred basis må en
også legge stor vekt på hensynet til fondets markedsrisiko,
dvs. valutakursrisiko og risiko for endringer i aksje- og obligasjonskurser.
Finansdepartementet ba Norges Bank om innspill til dette arbeidet.
I brev til Finansdepartementet av 10. april
2002 har Norges Bank vurdert regionvektene for Petroleumsfondet.
Norges Bank gir i dette brevet uttrykk for at
obligasjonsporteføljens referanseportefølje har
en hensiktsmessig regionfordeling etter den justeringen som ble foretatt
i januar i år. Denne regionfordelingen synes å gi
en god diversifikasjon av både markedsrisiko og kredittrisiko.
I lys av den kraftige veksten i fondet bør det imidlertid
etableres retningslinjer for kredittrisiko som hindrer at eksponeringen
mot enkeltutstedere blir for stor.
For aksjer peker Norges Bank på at
størrelsen til fondet gjør at det kan være
grunner for å legge større vekt på markedsverdivektene
ved fastsettelsen av regionvektene. Norges Bank foreslår
at vekten i referanseporteføljen for aksjer på 50
pst. for Europa bør videreføres. Norges Bank foreslår
videre at man ikke lenger har faste regionvekter mellom Asia og
Amerika, men at fordelingen følger markedsverdivektene
i disse regionene samlet.
Ved siden av aktivasammensetningen for Petroleumsfondet,
er spørsmålet om regionfordeling blant de mest
sentrale, strategiske investeringsretningslinjene fondet har. Norges
Bank foreslår forholdsvis betydelige endringer i regionfordelingen
for Petroleumsfondet. Norges Banks analyse danner et godt grunnlag
for departementets vurderinger av spørsmålet.
Problemstillingen er imidlertid omfattende, og departementet ønsker å bruke
mer tid for å vurdere spørsmålet. Finansdepartementet
vil komme tilbake til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kystpartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sin merknad under kapittel 6.1.1. Dette medlem mener
Oljefondet ikke skal investere i utlandet før alle samfunnsnyttige
investeringer innenlands er gjort. Utover dette tar dette
medlem punktet om regionvekter for Oljefondet i St.meld.
nr. 2 (2001-2002) til orientering.
Det ble i fjor etablert en uttrekksmekanisme
for Petroleumsfondet, slik at Finansdepartementet kan utelukke investeringsmuligheter
fra fondet hvis slike investeringer kan innebære et brudd
på Norges folkerettslige forpliktelser. Norges folkerettslige
forpliktelser følger blant annet av konvensjoner Norge
er part i. Det ble opprettet et råd som etter anmodning
fra Finansdepartementet skal vurdere om fondets plasseringsmuligheter
i finansielle instrumenter kan innebære brudd på disse
forpliktelsene.
Rådet har vurdert om investeringer
i selskapet Singapore Technologies Engineering, som kan være
involvert i produksjon av antipersonell landminer, kan innebære
et brudd på Norges folkerettslige forpliktelser. Rådet
mener at dette kan være tilfelle. Finansdepartementet har
på denne bakgrunn utelukket dette selskapet fra fondets
investeringsunivers. Finansdepartementet vil undersøke
om Petroleumsfondet kan ha eierandeler også i andre selskaper
som produserer antipersonell landminer. Bestemmelsene i konvensjonene om
kjemiske og biologiske våpen kan tilsi at også eventuelle
investeringer i slike virksomheter vil kunne innebære brudd
på folkeretten. Så langt det er mulig vil det
bli lagt opp til å undersøke systematisk om Petroleumsfondet
er investert i selskaper som produserer slike våpen.
Rådet har også fått
i oppdrag å vurdere om investeringer i regi av Petroleumsfondet
kan innebære brudd på våre folkerettslige
forpliktelser når det gjelder menneskerettigheter. Brev
av 22. mars 2002 fra rådet er vedlagt meldingen. Rådet
mener investeringer av Petroleumsfondet i utenlandske bedrifter
i utgangspunktet ikke vil utgjøre et brudd på forpliktelsene
etter menneskerettighetskonvensjoner.
Rådet konkluderer med at investeringer
av Petroleumsfondet i utenlandske bedrifter i utgangspunktet ikke
vil utgjøre brudd på forpliktelsene etter menneskerettighetskonvensjoner.
Enkelte konvensjoner inneholder særskilte regler om aktivitetsplikt
i internasjonalt samarbeid for å fremme konvensjonens formål. Rådet
skriver at det finnes få holdepunkter for å anta
at investeringer i utenlandske selskaper som medvirker til konvensjonsstridige
formål vil kunne komme til å bli klassifisert
som brudd på aktivitetsplikten. Imidlertid kan det ikke
utelukkes at f.eks. internasjonale overvåkningsorganer
i særlige tilfeller vil kunne komme til en slik konklusjon.
Regjeringen vil følge opp dette. Finansdepartementet vil
så langt det er mulig undersøke systematisk om
det finnes selskaper i Petrolumsfondet med virksomhet som er i strid
med de menneskerettighetskonvensjonene folkerettsrådet
har påpekt som pålegger statene en særskilt
aktivitetsplikt. Selskaper som eventuelt vil bli identifisert, vil
bli behandlet innenfor de etablerte prosedyrene for uttrekksmekanismen.
Finansdepartementet vil vurdere hvert enkelt selskap, bl.a. basert
på en vurdering fra det folkerettslige rådet for
Petroleumsfondet.
Uttrekksmekanismen er juridisk forankret i folkeretten.
Stortingsrepresentant Øystein Djupedal foreslo i brev av
12. april 2002 til statsministeren å endre forskriften
for forvaltning av Statens petroleumsfond slik at Finansdepartementet
også kan endre fondets investeringsmuligheter ved å utelukke
selskaper med virksomhet som "kan være i strid med offisiell
norsk utenrikspolitikk". Stortingsrepresentant Djupedal viste spesielt
til selskaper som produserer klasebomber i denne sammenhengen. Regjeringen
støtter aktivt internasjonalt arbeid som kan lede fram
til et forbud mot klasebomber i tråd med Stortingets vedtak.
Utenriksministeren gjorde 4. mars 2002 rede for status for dette arbeidet
for Stortinget.
Det er ingen internasjonal konvensjon om klasebomber.
Stortingsrepresentant Djupedals forslag innebærer således
at en beveger seg bort fra den juridiske forankringen for uttrekksmekanismen.
Det å knytte uttrekksmekanismen til norsk utenrikspolitikk
ville ikke gi en klar avgrensing og være svært
vanskelig å praktisere. Innføring av slike retningslinjer
har blitt drøftet og avvist flere ganger i Stortinget.
Det er da blant annet blitt lagt vekt på:
– Fondet
plasseres i land og selskaper Norge har omfattende samhandel med,
og er underlagt de generelle retningslinjene utenrikspolitikken
legger for økonomisk samkvem med omverdenen. På samme
måte som statens øvrige økonomiske samkvem
med andre land, bygger Petroleumsfondets investeringer på at
selskaper forholder seg til hjemlandets lover og regler.
– Statens petroleumsfond er et
finanspolitisk styringsredskap for å synliggjøre
bruken av petroleumsinntektene og å sette til side en stor
del av de løpende inntektene for å dekke framtidige
utgifter. Siktemålet med fondets plasseringer er å oppnå høy avkastning
med moderat risiko. En bør være varsom med å anvende
Statens petroleumsfond som et aktivt virkemiddel til å fremme
andre mål enn å sikre statens og fellesskapets
finansielle sparing.
– Staten er en betydelig eier
i norsk næringsliv, enten direkte eller gjennom bl.a. Folketrygdfondet.
Det bør være konsistens i praktiseringen av etiske
retningslinjer på alle statens områder. Det bør
således være like standarder for statens eierskap
innenlands og utenlands gjennom Petroleumsfondet. Dersom det gjaldt
andre retningslinjer for Petroleumsfondet, ville en kunne oppleve
at staten kjøper varer og tjenester fra selskap som ville
være utestengt fra Petroleumsfondets portefølje,
eller at norske selskaper med statlig eierandel ville være involvert
med selskaper som Petroleumsfondet ikke kunne investere i.
– Det ville være vanskelig å finne
en egnet avgrensning for hvilke aktiviteter som eventuelt skulle omfattes
av regler som på forhånd begrenser fondets investeringsmuligheter.
Selv om en velger ett eller flere kriterier, vil det likevel kunne
trekkes fram kritikkverdige forhold om enkeltbedrifter. Videre ville
det være vanskelig å komme fram til kriterier
som er objektive og behandler alle selskaper likt. Virksomheter
i ulike deler av næringslivet er sterkt innvevd i hverandre.
Regjeringen mener på denne bakgrunn
at man må være varsom med å etablere
regler om å utelukke selskaper fra Petroleumsfondet løsrevet
fra folkeretten. Slike retningslinjer vil være svært
vanskelig å praktisere. Det vil ikke være mulig å finne
klart avgrensede og objektive kriterier, og eventuelle beslutninger
ville i stor grad måtte baseres på skjønn.
Slike regler ville videre lett medføre inkonsistens i forhold
til annen statlig virksomhet. Uansett hva slags kriterier man skulle
velge, vil det kunne trekkes fram kritikkverdige forhold som angår
enkeltbedrifter i fondets portefølje. Regjeringen vil på dette
grunnlag holde fast på at uttrekksmekanismen for Petroleumsfondet
skal være forankret i våre folkerettslige forpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til
at regjeringen Stoltenberg etablerte en såkalt uttrekksmekanisme
for Petroleumsfondet, slik at fondet nå pålegges å trekke
seg ut av selskaper som for eksempel produserer antipersonell-landminer. Disse
medlemmer mener det er svært positivt at denne
ordningen ble etablert i fjor, slik at det nå undersøkes
systematisk om Petroleumsfondet er investert i selskaper som produserer
kjemiske og biologiske våpen, eller virksomheter som bryter
menneskerettighetskonvensjoner. Disse medlemmer legger
til grunn at Finansdepartementet i slike tilfeller straks iverksetter
tiltak for å trekke Petroleumsfondet ut av slike investeringer. Disse
medlemmer mener at dette arbeidet må intensiveres.
Disse medlemmer viser til at
etableringen av uttrekksmekanismen på bakgrunn av redegjørelsen
i Revidert nasjonalbudsjett 2002 framstår som nødvendig
og vellykket. Disse medlemmer legger til grunn at
erfaringene nå danner et godt grunnlag for videre arbeid
på dette området, og mener Regjeringen bør
igangsette utredning om hvordan ytterligere sikkerhetsmekanismer
mot klart uheldige investeringer kan opprettes.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er etablert
en uttrekksmekanisme for Petroleumsfondet, og at Regjeringen vil
undersøke systematisk om det finnes selskaper i fondet
med virksomhet som bryter med Norges folkerettslige forpliktelser,
og utelukke disse. Disse medlemmer slutter seg til
dette. Disse medlemmer vil videre be Petroleumsfondets
folkerettsråd foreta en løpende vurdering av om
de etiske retningslinjene for Petroleumsfondet kan utvikles
ytterligere.
Disse medlemmer tar for øvrig
Regjeringens redegjørelse til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet viser til at Petroleumsfondet
stadig blir utsatt for kritikk på grunn av måten
investeringene foretas. Blant annet fremkommer det beskyldninger om
at det investeres i selskaper som er involvert i produksjon av landminer,
slavearbeid osv. Etter disse medlemmers oppfatning
må Regjeringen forsikre Stortinget om at Petroleumsfondets
investeringer ikke kommer i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser.
Stortinget og Regjeringen har uttrykt skepsis til å innføre
etiske retningslinjer for fondet. Disse medlemmer vil
vise til "Rapport nr. 1/2 - Verdiløse penger?-
Oljefondet – veien mot etiske retningslinjer" som er utarbeidet
av Framtiden i våre henders forskningsinstitutt.
Uten at disse medlemmer har tatt stilling til innholdet
i denne rapporten, mener disse medlemmer at Regjeringen
bør foreta en ny vurdering av problemstillingen blant annet
gjennom å vurdere denne rapporten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har
merket seg Regjeringens konklusjoner på bakgrunn av Petroleumsfondets
folkerettslige råd. Spesielt har disse medlemmer merket seg
at Regjeringen mener at man må være varsom med å etablere
regler om å utelukke selskaper fra Petroleumsfondet løsrevet
fra folkeretten. Argumentet er at slike retningslinjer vil være
vanskelig å praktisere; det vil ikke være mulig å finne
klart avgrensede og objektive kriterier, og eventuelle beslutninger
ville i stor grad måtte baseres på skjønn.
Uansett hva slags kriterier man skulle velge, vil det kunne trekkes
fram kritikkverdige forhold som angår enkeltbedrifter i
fondets portefølje. Disse medlemmer har
merket seg at Regjeringen derfor ønsker uttrekksmekanismen
for Petroleumsfondet forankret i våre folkerettslige forpliktelser.
Disse medlemmer har også merket
seg den siste tids avsløringer av hva fondet er investert
i, og de kommentarer disse avsløringene har avfødt
i offentligheten. Etter disse medlemmers mening er
det meget problematisk når det dokumenteres at Norge investerer sitt
overskudd på statsbudsjettet i bedrifter med en historie
som i flere tilfelle er i strid med målene for offisiell
norsk utenrikspolitikk. Et eksempel på dette er investeringene
i General Dynamics. Denne bedriften produserer komponenter til klasebomber,
en våpentype Norge arbeider for å forby internasjonalt.
Blant annet med bakgrunn i dette eksempelet mener disse medlemmer at å begrense
uttrekksmekanismen til våre folkerettslige forpliktelser
vil være for snevert.
Disse medlemmer har merket seg
at Petroleumsfondets folkerettslige råd systematisk skal
gjennomgå fondets investeringer for å se om det
finnes selskaper med virksomhet som er i strid med de menneskerettighetskonvensjonene
rådet har påpekt, noe som pålegger statene
en særskilt aktivitetsplikt. Disse medlemmer synes
dette er positivt. Disse medlemmer ønsker
imidlertid at denne gjennomgangen også skal inkludere søk
etter, og ekskludering av, bedrifter etter et bredere sett av kriterier,
først og fremst i forhold til menneskerettigheter, arbeidsrettigheter
og miljøødeleggende virksomhet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen nedsette
et utvalg som skal ha som mandat å fremme forslag om et
sett av etiske retningslinjer for petroleumsfondet og legge frem
sak våren 2004. Utvalget skal bestå av personer med
folkerettslig kompetanse, i tillegg til kunnskap om etiske investeringer,
samt faglig kompetanse innen miljø- og menneskerettsområdet."
I meldingen punkt 3.5.2 omtales bakgrunnen for organiseringen
av Folketrygdfondet.
Folketrygdfondet kan i henhold til retningslinjene plassere
sine midler i aksjer mv., obligasjoner og sertifikater, som kontolån
til statskassen og som bankinnskudd. Aksjeplasseringer kan utgjøre
inntil 20 pst. av fondets samlede kapital, og inntil fem pst. av
rammen for aksjeplasseringer kan gjøres på børser
i Danmark, Finland og Sverige.
Folketrygdfondets kapital utgjorde 133,7 mrd.
kroner målt til markedsverdi ved utgangen av 2001. Av dette
utgjorde plasseringer i egenkapitalinstrumenter 24 mrd. kroner,
som tilsvarer 18,5 pst. av markedsverdien av de samlede plasseringene.
I overkant av 60 pst. av fondets verdipapirportefølje er
plassert i stats- og statsgaranterte instrumenter, og av dette utgjør
kontolån til staten det meste.
Folketrygdfondet oppnådde en avkastningsrate
på 4,1 pst. i 2001. Avkastningen for fondets egenkapitalplasseringer
var på -9,6 pst., mens renteplasseringene hadde en avkastning
på 6,7 pst. Over de siste fire årene har fondet
hatt en gjennomsnittlig årlig, nominell avkastning på totalkapitalen
på 4,7 pst. Det vil bli gitt en nærmere omtale
av resultatene for Folketrygdfondet i Kredittmeldinga 2001 som legges
fram til høsten.
For 2002 har Finansdepartementet fastsatt en øvre ramme
på 1,5 mrd. kroner for Folketrygdfondets samlede beholdningsøkning
av private og kommunale obligasjoner og sertifikater (uten statsgaranti),
bankinnskudd og aksjer mv. Øvrig plasseringsøkning
skal skje i stats- og statsgaranterte papirer eller som kontolån
til statskassen.
I forbindelse med refinansieringen av Kværner
ASA høsten 2001 ble det satt som betingelse for å få tilført ny
egenkapital at selskapets eksisterende gjeld ble restrukturert.
Dette innebar at Kværners eksisterende gjeld på om
lag 8,6 mrd. kroner ble delt i et ordinært lån
på ca. 4,1 mrd. kroner og et ansvarlig lån på ca.
4,5 mrd. kroner. Begge lånene er i ettertid blitt børsnotert. Deler
av Folketrygdfondets lån til Kværner ble i denne forbindelse
omgjort til et ansvarlig lån pålydende ca. 390
mill. kroner. Folketrygdfondets reglement gir ikke eksplisitt anledning
til å investere i ansvarlige lån. På denne
bakgrunn ba Folketrygdfondet i brev av 2. januar 2002 om en midlertidig
dispensasjon fra nevnte reglement. Folketrygdfondets reglement vedtas
av Stortinget, og Finansdepartementet har ikke myndighet til å gi
slik midlertidig dispensasjon. Finansdepartementet har på denne
bakgrunn fremmet forslag om at § 9 i reglementet for Folketrygdfondet
endres slik at Kongen gis myndighet til å dispensere fra
reglementets § 5 i særlige tilfeller, jf. St.prp.
nr. 52 (2001-2002).
Hvis forslaget til endring av reglementet får
tilslutning i Stortinget, tas det sikte på å gi
Folketrygdfondet midlertidig dispensasjon til å beholde
det ansvarlige lånet til Kværner. Folketrygdfondet
får ikke en utvidet plasseringsadgang med den foreslåtte
endringen i reglementet, men Kongen gis mulighet for å dispensere
i særlige tilfeller. Omstendighetene rundt den aktuelle
saken gjorde at fondet ba om en dispensasjon etter at det ansvarlige
lånet var gitt. Folketrygdfondet skrev i brevet av 2. januar
2002 at dersom obligasjonseierne ikke aksepterte den foreslåtte
refinansieringspakken, ville selskapet melde oppbud. Det framstod derfor
som lite aktuelt for fondet å gå i mot forslaget. Finansdepartementet
er innforstått med dette. Det forutsettes imidlertid at
dette var et unntakstilfelle. Dersom det senere skulle oppstå behov
for dispensasjon fra reglementet, legger departementet til grunn
at Folketrygdfondet ber om dette på forhånd. Finansdepartementet
vil behandle eventuelle forespørsler fra sak til sak.
Folketrygdfondet skal ut fra retningslinjer
fastsatt av Stortinget opptre som en finansiell investor, og investere
på bakgrunn av forventet avkastning og risiko. Ved behandlingen
av St.prp. nr. 61 (1999-2000) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger
på statsbudsjettet 2000 vedtok Stortinget følgende
tilføyelse til § 5 første ledd i reglementet
for Folketrygdfondet:
"Styret skal påse at det er etablert et
betryggende risikostyringssystem for fondets forvaltning."
Reglementet for Folketrygdfondet angir at øvre grense
for eierandel i enkeltselskaper er 15 pst. av selskapskapitalen.
Reglementet inneholder ikke eksplisitte krav til øvre grense
for fondets samlede engasjement i enkeltselskaper der også obligasjoner
er medregnet. Det kan være vanskelig å definere
en slik øvre grense for samlet eksponering i enkeltselskaper, ettersom
det er vanskelig å veie sammen ulike plasseringstyper på en
enkel måte. I omtalen av risikostyringssystemet for fondet
er det i budsjettdokumenter bl.a. blitt pekt på behov for å etablere
referanseporteføljer for fondets plasseringer og risikorammer
for avvik fra referanseporteføljene. Finansdepartementet legger
til grunn at også retningslinjer om kredittrisiko og diversifisering
omfattes av den generelle bestemmelsen i reglementet om at det er
etablert et betryggende risikostyringssystem for fondets forvaltning. Finansdepartementet
har tatt dette opp med fondet. Folketrygdfondet er i ferd med å revidere
interne retningslinjer på området, og vil komme
tilbake til Finans-departementet om dette senere.
Folketrygdfondet har i brev til Finansdepartementet av
17. januar 2002 bedt om utvidet plasseringsadgang på enkelte
områder. Fondet ber om at adgangen til å investere
i Danmark, Finland og Sverige utvides til å kunne utgjøre
inntil 5 pst. av fondets samlede kapital. Fondet kan i dag plassere
inntil 1 pst. av samlet kapital i aksjer i disse landene. Folketrygdfondet
ber i denne sammenhengen også om at øvre grense
for eierandel i enkeltselskaper utvides fra 0,5 til 5 pst. av selskapskapitalen
i disse landene. Fondet ber videre om å få adgang
til å plassere i unoterte norske selskaper innenfor en
ramme på 2,5 pst. av fondets kapital.
I behandlingen av Folketrygdfondets brev er
det behov for mer informasjon fra fondet på enkelte punkter.
Finansdepartementet er i dialog med fondet om dette. Departementet
vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av de problemstillinger
som Folketrygdfondet tar opp.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke viktigheten av at Folketrygdfondet nettopp skal foreta
sikre investeringer og spre risiko, at styret på forretningsmessig
og selvstendig grunnlag skal avgjøre hvilke investeringer
som skal foretas, og at Folketrygdfondet ikke skal brukes til redningsoperasjoner,
men tvert imot der de ser det som formålstjenlig å investere
for å få en størst mulig avkastning.
Disse medlemmer viser til budsjettavtalen
som er inngått mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet,
og viser samtidig til Innst. S. nr. 255 (2001-2002) i kapittel 20
hvor flertallet går inn for å utvide Folketrygdfondets
plasseringsadgang i Norden fra 5 til 20 pst. samt at Regjeringen
bes komme tilbake med spørsmålet om å utvide
den øvre grense for eierandeler i enkeltselskaper.
Komiteen viser til at finanskomiteen
i Innst. S. nr. 173 (2001-2002) gikk inn for å gi Kongen
slik dispensasjonshjemmel som foreslått i St.prp. nr. 52
(2001-2002), og at dette ble vedtatt av Stortinget 4. juni 2002.