I St.meld. nr. 29 (2000-2001) ble det trukket
opp nye retningslinjer for pengepolitikken. Nye retningslinjer for
pengepolitikken ble samtidig fastsatt i forskrift.
Et mål på årlig vekst
i konsumprisene nær 2,5 pst. over tid er om lag som gjennomsnittet
for prisstigningen i Norge i 1990-årene. Den europeiske
sentralbanken har definert et prisstigningsmål på under
2 pst. Samtidig har eksempelvis Storbritannia og Australia tilsvarende
mål for inflasjonen som Norge. USA har ikke et tallfestet
mål for inflasjonen, men den gjennomsnittlige prisstigningstakten
på 1990-tallet lå på rundt 3 pst.
Norges Bank legger vekt på å være
forutsigbare i utøvelsen av pengepolitikken, og har gjennom
inflasjonsrapport og media kommunisert hvordan banken vil gjennomføre
pengepolitikken.
Norges Bank reduserte styringsrenten én
gang i 2001, med 0,5 prosentpoeng den 12. desember, til 6,5 pst.
Bakgrunnen for rentenedsettelsen var bl.a. tegn til klart svakere
utvikling i internasjonal økonomi. Etter siste årsskifte
har faren for et kraftig internasjonalt tilbakeslag blitt redusert.
I Norge har risikobildet mht. inflasjonsanslagene, etter Norges
Banks vurdering, blitt mer balansert. Norges Bank holdt styringsrenten uendret
på 6,5 pst. på bankens siste rentemøte
den 10. april 2002. Banken uttrykte i den forbindelse at det med
uendret rente framover er like sannsynlig at inflasjonen på to års
sikt blir høyere enn 2,5 pst. som at den blir lavere, jf.
nærmere omtale i punkt 2.1 i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre tar dette
til etterretning.
Komiteens medlem fra Kystpartiet tar dette
til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til retningslinjene for den økonomiske
politikken som har støtte fra et bredt flertall i Stortinget.
Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske kronens verdi, nasjonalt
og i forhold til våre handelspartnere, og samtidig understøtte
finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting. Flertallet viser
til at den operative gjennomføringen av pengepolitikken
skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst
i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 2002 opplyser at
Norges Bank på sitt rentemøte 10. april 2002 uttrykte
at det med uendret rente framover er like sannsynlig at inflasjonen
på to års sikt er høyere enn 2,5 pst.
som at den blir lavere. Disse medlemmer vil peke
på at dette er endret etter at regjeringen la fram sitt
forslag til revidering av statsbudsjettet. På sitt rentemøte
22. mai 2002 fant Norges Bank å fastholde en om lag dobbelt
så høy rente som det man har i nabolandene. Samtidig
ga sentralbanken uttrykk for at det nå er mer sannsynlig
at inflasjonen på to års sikt blir høyere
enn 2,5 pst. enn at den blir lavere. Disse medlemmer vil
peke på at dette innebærer fare for renteøkninger.
Disse medlemmer vil peke på at
det høye rentenivået faller sammen med at den
norske kronen har steget kraftig i verdi. Dette innebærer
en betydelig svekkelse av konkurranseevnen til norske bedrifter. Disse medlemmer viser
for øvrig til sine merknader under punkt 2.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
bemerke at rentenivået ikke ensidig blir bestemt av Norges
Bank. I vår åpne økonomi må vi
tilpasse oss den realrente som blir bestemt på det globale kapitalmarkedet,
av samspillet mellom sparing og investering. Norsk finanspolitikk
kan ikke påvirke den globale realrenten. Det norske nominelle
rentenivået er internasjonal realrente med et tillegg for
forventet inflasjon og risiko for forventet inflasjon. Norges Bank kan
styre nominell rente, gitt realrenten, ved å påvirke inflasjonsforventningene
gjennom tilførselen av penger fra sentralbanken. Trygghet
for at banken ikke vil inflatere økonomien, vil medføre
at nominelt rentenivå synker ned mot internasjonal realrente.
Disse medlemmer mener endringene
i retningslinjene for pengepolitikken gjør det aktuelt å gjennomføre
en gjennomgang av loven om Norges Bank, blant annet for å vurdere
om det er behov for endringer i sentralbankens stilling i forhold
til bl.a. regjering og storting, og har registrert at Regjeringen
har varslet en sak om dette.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti registrerer
at det har skjedd en omlegging av pengepolitikken. Endringene innebærer
sterkere fokus på inflasjon på bekostning av arbeidsløshet som
mål for den økonomiske politikken. I gitte situasjoner
er det en avveining mellom disse. Omleggingen medfører
etter disse medlemmers oppfatning en klarere definering
av sentralbanksjefens rolle som overdommer i den økonomiske
politikken. Dersom partene i arbeidslivet eller Stortinget opptrer
uansvarlig etter Norges Banks oppfatning, vil pengepolitikken brukes
til å stramme inn. Sjøl om et flertall på Stortinget
skulle ønske å føre en mer ekspansiv
politikk for eksempel for å redusere antall arbeidsløse,
kan vi med den foreslåtte ansvarsfordelingen oppleve at
dette motarbeides av Norges Bank gjennom høyere rente.
Disse medlemmer mener dette er
uheldig. Finanspolitikken kan i større grad rettes direkte
mot de sektorer i samfunnet der det er behov for inngrep, enten det
måtte være stimulering eller innstramming. Pengepolitikken
virker indirekte, og vilkårlig på ulike sektorer.
Fordelingspolitisk er pengepolitikken blind. Særlig er
unge mennesker i etableringsfasen sårbare.
Disse medlemmer er derfor uenig
i den omleggingen av pengepolitikken som har funnet sted, med påfølgende
forskyving av fokus i den økonomiske politikken i retning
av mindre presise virkemidler.
Imidlertid må også disse
medlemmer forholde seg til den pengepolitikken flertallet
har vedtatt. Det betyr at det blir enda viktigere enn før å føre
en finanspolitikk i tråd med temperaturen i økonomien.
Ellers vil vi lett få uønskede konsekvenser i
form av økt rente. Utgiftsøkninger og skattelettelser
må vurderes nøye.