1. Proposisjonens hovedinnhold og bakgrunn

       Det foreslås i proposisjonen omfattende endringer i lovgivningen om det industrielle rettsvern. I varemerkeloven foreslås det bl.a. at Norge slutter seg til Madrid-protokollen av 1989 om internasjonal varemerkeregistrering. Etter EØS-avtalen plikter Norge å gjøre det innen 1. januar 1996. Kravet i gjeldende lov om at en innehaver av et varemerke må drive næringsvirksomhet foreslås opphevet, og det særlige vernet som er gitt for velkjente merker utvides. For øvrig foreslås det på flere punkter en rekke mer tekniske forbedringer i varemerkeloven. Den viktigste endringen i saksbehandlingsreglene er at Patentstyret skal behandle og avgjøre søknader om registrering av varemerker uten å legge søknadene ut til alminnelig ettersyn før søknaden avgjøres. Det gis i stedet en adgang for den som har innsigelser til å angripe registreringen etter at den er kunngjort. Innsigelsesprosedyren i patentloven og mønsterloven foreslås lagt om på samme måte. I patentloven åpnes det videre for at en patenthaver skal kunne be Patentstyret om å begrense omfanget av et patent. På den måten kan et patent som delvis rammes av ugyldighet omformuleres, slik at deler av det ikke blir ugyldig.

       Det foreslås dessuten enkelte endringer i fellesmerkeloven som en konsekvens av endringene i varemerkeloven. Firmaloven foreslås bedre harmonisert med varemerkeloven på flere punkter.

       Proposisjonen bygger i hovedsak på en utredning om ny lovgivning om varemerker og fellesmerker - Varemerkeutredningen. Utredningen er trykt som vedlegg til proposisjonen.

       Departementet foreslår også en endring i patentloven og varemerkeloven på bakgrunn av TRIPS-avtalen (Avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter). Etter dagens regler skal en søknad som inngis om patent her i riket innen visse frister, anses som inngitt på det (tidligere) tidspunkt en tilsvarende søknad er blitt inngitt i utlandet. Fristene følger Pariskonvensjonen om vern av den industrielle eiendomsretten som Norge har sluttet seg til. I henhold til TRIPS-avtalen skal disse reglene i Pariskonvensjonen også gjelde for søknader fra land som er tilsluttet Verdens handelsorganisasjon selv om de ikke er tilsluttet konvensjonen. Dette forutsetter enkelte justeringer i patentloven § 6 og varemerkeloven §§ 18 og 30.

       Det foreslås videre at « Patentstyret » brukes som kortform for « Styret for det industrielle rettsvern » i patentloven, mønsterloven, varemerkeloven og fellesmerkeloven, samt i loven om forsvarsviktige oppfinnelser.

2. Endringer i varemerkeloven, fellesmerkeloven og firmaloven

2.1 Innledning - endringer i varemerkeloven kap. 1

       Høringsinstansene har gjennomgående vært meget positive til forslagene i varemerkeutredningen. I utredningen foreslås det flere endringer i de materielle bestemmelsene i varemerkeloven kap. 1. Lovutkastet er i det vesentlige i samsvar med forslagene i utredningen. Når det gjelder endringer i saksbehandlingsreglene i varemerkeloven (jf. pkt. 2.3 nedenfor) er det derimot forskjeller mellom forslagene i utredningen og i lovutkastet. Det samme gjelder reglene om internasjonale varemerkeregistreringer (jf. pkt. 2.2).

       Varemerkeloven § 1 foreslås endret slik at det ikke lenger skal være et vilkår for å oppnå registrering av et varemerke at søkeren er næringsdrivende. Av varemerkeutredningen fremgår det at dette er i samsvar med den internasjonale utvikling innen varemerkeretten. Det antas ikke at endringen vil få nevneverdig innvirkning på antall varemerkesøknader.

       I varemerkeloven § 2, § 4, § 7 og § 9 foreslås ordlyden justert noe, dels for å rette opp uheldige formuleringer eller inkurier i loven, dels for å klargjøre gjeldende rettstilstand eller bringe ordlyden mer i samsvar med praktiseringen av reglene.

       Etter en lovendring av varemerkeloven § 3 i 1985 kan et kjennetegn i form av person- eller firmanavn vernes med mindre det allerede er vernet for en annen. Den tidligere regel krevde ikke at navnet uttrykkelig måtte være vernet for en annen, det var nok at det var tatt i bruk i næringsvirksomhet. Den nye regelen gir et lite heldig resultatet for kjennetegn som har personnavn, og det foreslås nå et tillegg i § 3 som gir vern også til navn som en annen rettmessig allerede bruker i sin næringsvirksomhet.

       Hovedregelen i varemerkeretten er at et varemerke bare anses som egnet til å forveksles med et annet dersom det gjelder varer eller tjenester av samme eller lignende slag. Et unntak fra dette er den såkalte « kodakregelen » der betingelsen om varelikhet ikke gjelder kjennetegn som er særlig sterkt innarbeidet, når det er kjent i vide kretser og det ville bety en utilbørlig utnytting eller forringing av den anseelse kjennetegnet har om lignende kjennetegn ble brukt av en annen, jf. varemerkeloven § 6. Lovteksten har bl.a. vært kritisert for å være lite smidig, og nye regler om bruksplikt av varemerker gjør det også aktuelt å utvide vernet for velkjente merker i § 6. Departementet foreslår ordlyden « ... er så velkjent og har en slik anseelse her i riket, at det ville bety en urimelig utnyttelse eller forringelse av dets anseelse » om det ble brukt av andre. Dette er innholdsmessig i samsvar med varemerkeutredningens forslag.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at høringsinstansene har vært meget positive til endringsforslagene i Varemerkeutredningen. Komiteen mener lovforslaget som helhet vil gi mer hensiktsmessige regler og en mer rasjonell saksbehandling uten at rettssikkerheten svekkes.

       Komiteen har ingen innvendinger til endringen i varemerkeloven § 1 som innebærer at også personer som ikke er næringsdrivende skal kunne få registrert varemerker.

       Komiteen slutter seg til at varemerkeloven § 3 endres som foreslått, og viser til at rettstilstanden etter endringen vil være som før lovendringen i 1985. Komiteen er således enig i at dersom et navn faktisk allerede er tatt i bruk i næringsvirksomhet bør det hindre andre i å kunne benytte samme navn som varemerke. Komiteen mener at endringen vil gi bedre oversikt og økt trygghet, spesielt for personnavn.

       Komiteen har merket seg at vernet for velkjente merker i varemerkeloven § 6 utvides, og at regelen etter endringen vil få en smidigere og mer hensiktsmessig utforming. Komiteen viser i denne forbindelse til at et utvidet vern her også er en konsekvens av at det er innført bruksplikt for varemerker som i utgangspunktet reduserer muligheten for å verne et varemerke i forhold til andre varekategorier.

2.2 Madrid-protokollen av 1989 om internasjonal varemerkeregistrering

       Madrid-avtalen av 1891 etablerte et system for internasjonal registrering av varemerker. I 1989 ble det utarbeidet en protokoll til avtalen som tok sikte på å få økt tilslutning til registreringssystemet. Den som har inngitt en nasjonal søknad om registrering av et varemerke i en stat som er tilsluttet protokollen og der vedkommende driver ervervsvirksomhet, har bopel eller er statsborger, kan på grunnlag av den nasjonale søknaden inngi en søknad om internasjonal registrering av varemerket. Søknaden inngis til den nasjonale varemerkemyndigheten som formidler den til Verdensorganisasjonen for immateriell eiendomsrett (WIPO) i Genève. Når varemerket er innført i registeret hos WIPO, skal innehaveren ha beskyttelse i de stater som er utpekt i søknaden, som om innehaveren hadde inngitt nasjonale søknader i disse landene. Nærmere regler om gjennomføringen av protokollen skal fastsettes i forskrifter. Etter EØS-avtalen plikter Norge å tiltre protokollen innen 1. januar 1996, og departementet fremmer forslag om slik tiltredelse.

       Ingen av høringsinstansene har innsigelser til at Norge slutter seg til Madrid-protokollen.

       Protokollen åpner på tre punkter for forbehold fra statenes side. En stat kan forbeholde seg en lengre frist for å gi beskjed om at internasjonale registreringer ikke kan ha virkning for denne staten enn den fristen på ett år som oppstilles i art. 5(2)(a) i protokollen. Staten kan i stedet erklære at fristen skal være 18 måneder, og kan også forbeholde seg rett til å varsle om nektelser som bygger på innsigelser etter utløpet av 18 måneders fristen. Departementet mener det er påkrevet at Norge avgir slike erklæringer i sin tiltredelse til protokollen. En stat kan også avgi erklæring om den selv ønsker å fastsette de avgifter som skal betales til den nasjonale varemerkemyndighet for internasjonale registreringer. For stater som ikke har avgitt slike erklæringer, skal WIPO innkreve standardavgifter som i etterhånd fordeles mellom statene. Departementet foreslår at Norge tar forbehold om at en selv kan fastsette de aktuelle avgiftene. En stat kan dessuten etter art. 14 erklære at beskyttelse som følger av en internasjonal registrering foretatt før protokollens ikrafttredelse for landet, ikke kan gjøres gjeldende for vedkommende land. Siden Norge vil være med i registreringssystemet fra ikrafttredelsen eller like etter, antas det ikke å være grunn for Norge til å ta et slikt forbehold.

       Lovbestemmelsene og gjennomføringen av Madrid-protokollen foreslås i første rekke plassert i varemerkeloven nytt kap. 9. I lovutkastet har man tatt hensyn til en del sider ved Madrid-systemet som ikke var dekket av lovutkastet i varemerkeutredningen. Hovedregelen om virkningen av internasjonale registreringer er utformet slik at disse i utgangspunktet likestilles med nasjonale registreringer, jf. § 53. I varemerkeutredningen er det forutsatt at innehaveren av en internasjonal registrering skal kunne be om en fornyet vurdering dersom Patentstyret finner at registreringen ikke kan gis virkning i Norge. Dette er et så viktig element i saksbehandlingen at det bør avspeiles i loven, og i proposisjonen er regelen foreslått tatt inn i varemerkeloven § 50.

       Verken varemerkeutredningen eller departementet foreslår tilslutning til Madrid-avtalen av 1891. Få land har sluttet seg til denne, og det antas at det ikke vil være noen fordel for Norge å slutte seg til.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i de forbehold som tas i forhold til Madrid-protokollen slik at fristen for å nekte godkjenning av internasjonale registreringer blir forlenget og at Norge selv kan fastsette de avgifter som skal betales ved internasjonale registreringer. Komiteen har for øvrig merket seg departementets standpunkt når det gjelder art. 14 og konstaterer at det ikke antas at et forbehold her vil ha noen praktisk betydning.

2.3 Saksbehandlingen ved varemerkeregistreringer m.m.

       I varemerkeutredningen er det foreslått en rekke endringer i reglene om saksbehandlingen i Patentstyret. Hovedpunktene i forslagene er:

a)	Opphør av adgangen til klasseregistrering,

b)	allmenn offentlighet for søknader om varemerkeregistrering,

c)	omlegging av innsigelsesprosedyren,

d)	opphevelse av adgangen til gjenopptakelse og innføring av adgang til oppreisning, og

e)	innføring av en meget begrenset adgang for Patentstyret til å oppheve åpenbart uriktige varemerkeregistreringer innen tre måneder.

       På bakgrunn av høringen fremmes for øvrig forslag om en meget begrenset adgang til administrativ sletting av varemerkeregistreringer etter begjæring fra tredjepersoner, jf. pkt. f) nedenfor.

Ad. pkt. a)

       Det fremgår av varemerkeutredningen at varemerker etter gjeldende lov kan registreres for bestemte varer eller for hele vareklasser. Registrering for vareklasser gir en enkel beskyttelse av et varemerke med et mer omfattende vern enn det man får om man bare nevner bestemte varer. Etter en lovendring i 1992 er det imidlertid innført bruksplikt for registrerte varemerker, og verdien av klasseregistrering er derfor redusert. I utredningen foreslås under tvil at man sløyfer adgangen til klasseregistrering selv om ordningen er arbeidsbesparende. Endringen medfører at man unngår registrering av varemerker overfor varer der man ikke vil oppfylle bruksplikten. Departementet følger opp forslaget i varemerkeloven § 16.

Ad. pkt. b)

       I varemerkeutredningen fremgår det at varemerkesøknader i dag behandles som ikke allment tilgjengelige så lenge beslutningen om utlegning til offentlig gjennomsyn ikke er truffet. Denne ordningen stemmer dårlig overens med det generelle offentlighetsprinsipp innen forvaltningen, og betydningen er dessuten redusert etter en lovendring i 1992 som pålegger Patentstyret en viss informasjonsplikt. Det foreslås etter dette å endre dagens regler slik at søknaden blir offentlig når den er kommet inn til Styret. Departementet følger opp forslaget i varemerkeloven § 17 a.

Ad. pkt. c)

       Dersom Patentstyret ikke finner at det er noe i veien for å imøtekomme en søknad om varemerkeregistrering, skal det i dag kunngjøre søknaden. Innen en frist på to måneder kan enhver fremsette innsigelser mot søknaden, før Patentstyret tar endelig stilling til søknaden. I varemerkeutredningen foreslås det en omlegging av denne prosedyren. I stedet for å utlegge søknaden til alminnelig ettersyn, skal Patentstyret registrere varemerket straks det har foretatt sin granskning, samtidig som det gis anledning til å fremsette innsigelser mot registreringen etter kunngjøringen. Omleggingen vil innebære en rasjonaliseringsgevinst for Patentstyret, og ordningen vil være i tråd med det som er vanlig i andre land. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg mot denne omleggingen, og Justisdepartementet fremmer derfor forslag om at innsigelsesprosedyren legges om slik at innsigelsesperioden skal løpe etter registreringen. I varemerkeutredningen er det foreslått at en registrering skal oppheves når det kommer en innsigelse, og at søknadsbehandlingen deretter skal fortsette som om registrering ikke hadde funnet sted. I proposisjonen foreslås det imidlertid at en registrering ikke skal oppheves før Patentstyret eventuelt har tatt innsigelsen til følge.

Ad. pkt. d)

       Dersom søkeren oversitter en frist som Patentstyret har satt for å rette mangler ved søknaden, skal søknaden etter dagens regler anses som trukket. Den gjenopptas dersom søkeren innen fire måneder retter mangelen og betaler en avgift. I varemerkeutredningen foreslås gjenopptakelsesadgangen avskaffet. På den annen side foreslås innført en adgang til oppreisning ved fristoversittelser. Det blir videre foreslått at en søknad skal bortfalle dersom søknadsavgift samt en fortegnelse over hvilke varer og tjenester registreringen gjelder for, ikke er innkommet til Patentstyret innen syv dager fra søknadsdagen. De høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålene er gjennomgående mot at gjenopptakelsesadgangen avskaffes, for at det innføres adgang til oppreisning og mot eller skeptisk til forslaget om en syvdagersregel. Departementet foreslår i proposisjonen at gjenopptakelsesreglene i varemerkeloven beholdes, men at fristen for å begjære gjenopptakelse forkortes fra fire til to måneder. Det foreslås dessuten innført en adgang til oppreisning, jf. ny § 60. Det foreslås i tråd med høringsinstansenes syn ingen regel om automatisk bortfall av søknader etter syv dager.

Ad. pkt. e)

       Ved feilregistreringer er det i dag ikke gitt regler som gjør det mulig å rette opp rene inkurier uten å gå veien om søksmål. Dette anses som uhensiktsmessig, og det foreslås derfor innført en adgang til å rette opp åpenbare feil administrativt, jf. utkast til § 21c i varemerkeloven.

Ad. pkt. f)

       Flere høringsinstanser har gått inn for å innføre en regel om sletting av varemerkeregistreringer i tilfeller hvor det er usikkert om den registrerte innehaveren av merket fortsatt er til, eller hvor dennes adresse er ukjent. Tilsvarende regler er gitt i Danmark. Departementet er enig i at det er behov for en slik regel. En meget begrenset adgang til administrativ sletting av varemerkeregistrering foreslås etter dette tatt inn i varemerkeloven § 26.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget om å oppheve systemet med klasseregistrering. Komiteen har merket seg at systemet har mistet mye av sin verdi etter at det er innført regler om bruksplikt som gjør at beskyttelsen av et varemerke faller bort etter en viss tid dersom merket ikke brukes aktivt. Komiteen ser det dessuten som en fordel at de varemerkeregistreringer som foretas er mest mulig reelle.

       Komiteen ser positivt på at det åpnes for offentlighet omkring en varemerkesøknad på et tidligere tidspunkt enn i dag. Komiteen viser til at ordningen etter dette vil være mer i tråd med det som gjelder i forvaltningssaker for øvrig.

       Behandlingen av innsigelser mot en registrering vil etter forslaget skje i ettertid, og ikke før merket blir registrert slik ordningen er i dag. Komiteen mener endringen vil gi et mer rasjonelt system og kan ikke se at rettsvernet svekkes i vesentlig grad, selv om en ikke kan se bort fra at noen lider midlertidig skade ved en feilaktig registrering. Komiteen mener at den forhåndsvurdering som foretas i Patentstyret normalt vil fange opp de innsigelser som måtte være aktuelle. Komiteen har merket seg at fristen fortsatt skal være 2 måneder for å komme med innsigelser. Komiteen er også enig i at registreringen ikke bør oppheves før Patentstyret faktisk har tatt en innsigelse til følge.

       Komiteen mener i likhet med departementet at gjenopptagelsesadgangen man i dag har dersom mangler ved en registreringssøknad blir rettet, bør beholdes med en kortere frist. Komiteen støtter også forslaget om at det innføres en adgang til oppreisning ved fristoversittelse, og er enig i at det ikke bør innføres noen syvdagers frist slik varemerkeutredningen foreslår. Komiteen mener en slik frist vil komplisere systemet unødig, og har også merket seg motstanden mot forslaget under høringsrunden.

       Komiteen er enig i at det innføres en rettingsadgang for Patentstyret og en meget begrenset adgang til administrativ sletting av en registrering.

3. Omlegging av innsigelsesprosedyren i patentloven og mønsterloven

       Dersom Patentstyret ikke finner at det er noe i veien for å imøtekomme en søknad om patent eller mønsterregistrering, skal Patentstyret i dag kunngjøre søknaden. Innen en frist på tre måneder for patentsøknader og to måneder for søknader om mønsterregistrering kan enhver fremsette innsigelser mot søknaden før den avgjøres av Patentstyret. Departementet foreslår at denne prosedyren legges om slik at Patentstyret skal meddele patent eller mønster dersom det ikke finner noe i veien for å imøtekomme søknaden, og deretter kunngjøre patentet eller mønsterregistreringen. Innen en frist på ni måneder etter kunngjøringen for patenter og fire måneder for mønsterregistreringer, skal enhver kunne fremsette innsigelser. Finner Patentstyret ut at patent eller mønsterregistrering ikke skulle vært meddelt, skal det oppheve meddelelsen og kunngjøre dette. Innsigelser fremsettes i ytterst få tilfeller, og en slik omlegging vil derfor innebære en vesentlig rasjonalisering av Patentstyrets saksbehandling. En innsigelsesprosedyre som foreslått er i overensstemmelse med hva som er vanlig internasjonalt. Høringsinstansene er gjennomgående meget positivt innstilt til forslaget. Forslag til lovendringer fremgår av patentloven §§ 19-27 og mønsterloven §§ 18-23.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at en etterfølgende innsigelsesprosedyre innføres også for patenter og mønstre. Komiteen har merket seg at fristen for innsigelser utvides fra henholdsvis tre og to måneder til ni og fire måneder etter kunngjøringen, og mener dette vil styrke rettsvernet for de som har innsigelser. Komiteen vil også vise til at innsigelser etter patent- eller mønsterloven forekommer særdeles sjelden, og at den nye rutinen vil gi en mer rasjonell ordning enn den vi har i dag.

       Komiteen vil videre vise til at endringen vil medføre tidligere avgjørelser fra Patentstyrets side. Komiteen registrerer for øvrig at en etterfølgende innsigelsesprosedyre er vanlig i andre land, og har også merket seg at høringsinstansene er meget positive til forslaget.

4. Administrativ patentbegrensning på patenthavers begjæring

       I høringsbrevet ble det drøftet om man burde innføre en adgang til administrativ omprøving av et patent. En slik ordning ville innebærer at innvendinger mot patentmeddelelser m.v. kunne fremmes direkte for registreringsmyndigheten og ikke bare for domstolene. Under høringen kom det fram at omprøving etter begjæring fra tredjepersoner ville reise mange problemer, samtidig som det for varemerke- og mønsterregistreringer neppe var behov for noen administrativ omprøving. Flere høringsinstanser var skeptiske til en vid omprøvingsadgang pga. den usikkerhet dette skaper for rettighetshaveren. De fleste gikk imidlertid inn for å innføre en omprøvingsadgang etter begjæring fra rettighetshaver selv når det gjelder patenter.

       Det fremkommer ikke sjelden nye opplysninger som viser at et patent egentlig ikke skulle ha blitt meddelt i den formen det ble. Patentet kan isåfall kjennes ugyldig. I noen tilfeller gjelder ugyldigheten bare en del av patentet, og spørsmålet er om patentet isåfall kan opprettholdes med et omformulert - mer begrenset patentkrav. Patentloven gir ikke domstolene slik kompetanse. Heller ikke administrative myndigheter kan gjøre dette. De enkelte patentkrav skal således etter gjeldende rett enten opprettholdes eller oppheves i sin helhet. Mot dette kan det anføres både rimelighets- og effektivitetshensyn. Departementet foreslår derfor å innføre en administrativ adgang til patentbegrensning på begjæring fra patenthaver selv, jf. utkast til §§ 39 og 39 e i patentloven.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget om å innføre en begrenset adgang til administrativ patentbegrensning på panthavers begjæring. Dette vil gi en smidigere ordning, og være en klar fordel for patenthaveren.

5. Økonomiske og administrative konsekvenser

      Endringene i de materielle reglene i varemerkeloven og firmaloven vil ikke ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. Endringene i saksbehandlingsreglene i varemerkeloven vil innebære en rasjonalisering for Patentstyret. De økonomiske og administrative konsekvenser av tilslutning til Madrid-protokollen av 1989 vil avhenge av i hvor mange internasjonale registreringer Norge blir utpekt. Kostnadene for Patentstyret vil bli dekket av avgifter som søkerne betaler. Omlegging av innsigelsesprosedyren i patentloven og mønsterloven vil innebære en vesentlig rasjonalisering av Patentstyrets saksbehandling.

6. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

vedtak til lov om endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern.

I.

I lov av 26. juni 1953 nr. 8 om oppfinnelser av betydning for rikets forsvar

gjøres følgende endringer:

§ 3 første ledd skal lyde:

       Vil noen utnytte en oppfinnelse som nevnt i § 2, må vedkommende inngi fullstendig skriftlig fremstilling av oppfinnelsen til departementet, eller på vanlig måte inngi patentsøknad til Styret for det Industrielle Rettsvern (Patentstyret) dersom vedkommende ønsker industrielt rettsvern for oppfinnelsen.

§ 5 første ledd skal lyde:

       Patentstyret skal holde inngitte patentsøknader tilgjengelige for den som av Kongen likeoverfor Patentstyret er bemyndiget til ettersyn, og gjøre vedkommende oppmerksom på patentsøknader som anses å være av betydning for rikets forsvar.

§ 7 skal lyde:

Hemmelig patent m.v

       Kongen kan bestemme at patentsøknad på oppfinnelse som går inn under denne lov, skal holdes hemmelig og at patentet i tilfelle skal meddeles som hemmelig. Hemmelige patenter innføres ikke i patentregisteret. De innføres i stedet i et eget register som ikke er tilgjengelig for allmennheten. Patentloven §§ 19 til 25 gjelder ikke. Så lenge patentsøknaden eller patentet holdes hemmelig, betales ikke årsavgift etter patentloven § 8 og § 40. Kongen kan innen utløpet av patenttiden bestemme at oppfinnelsen skal holdes hemmelig også en nærmere fastsatt tid etter at patentet er trådt ut av kraft.

       Kongen kan oppheve bestemmelse truffet i henhold til første ledd. Patentsøknaden, eller patentet, skal deretter behandles etter patentloven på vanlig måte i den utstrekning det ikke allerede er gjort. Søknadens dokumenter blir tilgjengelige for enhver i overensstemmelse med patentloven § 22. Det som her er fastsatt, gjelder også når hemmelig patent er trådt ut av kraft uten at fortsatt hemmeligholdelse er bestemt. Årsavgift, svarende til vedkommende avgiftsår, betales fra og med avgiftsåret etter det avgiftsår hvori melding om opphevelsen innkommer til Patentstyret. Årsavgifter forfaller ikke i noe tilfelle før to måneder etter at Patentstyret har gitt søkeren eller patenthaveren underretning om at hemmeligholdet er opphevet. Reglene om meddelelsesavgiftens størrelse og betaling fastsettes av Kongen.

       Kongen kan under forutsetning av gjensidighet treffe overenskomst med fremmed stat om at patentsøknader på oppfinnelser som er av betydning for vedkommende stats forsvar og som inngis i Norge av noen bosatt i den fremmede stat, på anmodning i hvert tilfelle fra kompetent myndighet i denne stat skal holdes hemmelig, og at patent i tilfelle meddeles som hemmelig patent.

II.

I lov av 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker

gjøres følgende endringer:

§ 1 første ledd skal lyde:

       Ved registrering etter denne lov kan det oppnås enerett til å bruke et varemerke som særlig kjennetegn for en virksomhets varer eller tjenester.

§ 2 skal lyde:

       Uten registrering oppnås enerett til et varemerke ved at merket innarbeides.

       Et merke anses å være innarbeidet når det innen vedkommende omsetningskrets her i riket er godt kjent som særlig kjennetegn for noens varer.

§ 3 skal lyde:

       Enhver har rett til i næring å bruke sitt navn eller sitt firma som kjennetegn for sine varer, når det ikke skjer på en slik måte at det blir egnet til å forveksles med et varemerke eller firma som allerede er vernet for en annen eller med et navn som en annen rettmessig allerede bruker i sin næringsvirksomhet.

§ 4 første ledd skal lyde:

       Rett til varekjennetegn etter §§ 1 til 3 har den virkning at ingen annen enn innehaveren i næringsvirksomhet kan bruke samme kjennetegn, jf tredje punktum, for sine varer. Dette gjelder enten kjennetegnet brukes på varen eller dens innpakning, i reklame, forretningsdokumenter eller på annen måte, herunder også innbefattet muntlig omtale, og uansett om varen er bestemt til å selges eller på annen måte frembys her i riket eller i utlandet, eller innføres hit. Med samme kjennetegn forstås i denne lov et kjennetegn som er så likt et annet at det er egnet til å forveksles med dette i den alminnelige omsetning, jf § 6.

§ 6 skal lyde:

       Varekjennetegn anses i denne lov bare egnet til å forveksles hvis de gjelder varer av samme eller lignende slag. Dette er likevel ikke en nødvendig betingelse for forvekselbarhet, når det kjennetegnet som har eldst rett er innehaverens navn eller firma.

       Kjennetegn som ligner hverandre skal dessuten anses egnet til å forveksles selv om de ikke gjelder varer av samme eller lignende slag, dersom det kjennetegnet som har eldst rett er så velkjent og har en slik anseelse her i riket, at det ville bety en urimelig utnyttelse eller forringelse av dets anseelse (goodwill) om det annet kjennetegn ble brukt av en annen.

§ 7 skal lyde:

       Gjør flere hver for seg krav på enerett til samme kjennetegn etter §§ 1 til 3, skal den ha fortrinnsrett som har eldst hjemmel for sitt krav, dersom ikke annet følger av bestemmelsene i § 3, § 8 eller § 9.

§ 8 skal lyde:

       Selv om et registrert varemerke er egnet til å forveksles med et varekjennetegn som har eldre rett, skal det gyldig kunne bestå ved siden av dette, såfremt søknaden om registrering var inngitt i god tro, og innehaveren av den eldre retten har kjent til og avfunnet seg med at det yngre varemerket etter registreringsdagen har vært brukt her i riket i fem år i sammenheng.

§ 9 skal lyde:

       Yngre rett til kjennetegn skal også kunne bestå ved siden av eldre rett, såfremt:

a)	den yngre rett er ervervet ved innarbeidelse og innehaveren av den eldre rett ikke innen rimelig tid har tatt skritt for å hindre bruken av det annet kjennetegn, eller

b)	retten til kjennetegnene er ervervet ved innarbeidelse innenfor forskjellige deler av riket og det antas at begge fremdeles kan brukes som hittil uten at det oppstår fare for forveksling med hensyn til hvem varen skriver seg fra.

§ 14 skal lyde:

       Et varemerke kan ikke registreres dersom det:

1.	strider mot lov eller den offentlige orden eller er egnet til å vekke forargelse,

2.	er egnet til å villede,

3.

uten samtykke av vedkommende myndighet inneholder offentlige våpen, flagg eller andre offentlige emblemer eller merker, derunder de offisielle innen- eller utenlandske kontroll- eller garantimerker eller -stempler som er fastsatt for varer av samme eller lignende slag som dem merket søkes registrert for, eller våpen, flagg eller andre emblemer, forkortelser eller benevnelser tilhørende mellomstatlige organisasjoner eller internasjonalt merke, segl eller kjennetegn når uhjemlet bruk av det er forbudt ved lov. Merket kan heller ikke registreres hvis det inneholder noe som kan forveksles med slike emblemer eller merker m v som her er nevnt. Utenlandske emblemer eller merker m v, med unntak av statsflagg, hindrer likevel ikke registrering før de er kunngjort i den tidende som utgis av Patentstyret,

4.	inneholder noe som er egnet til å oppfattes som en annens firma eller som en annen persons navn eller portrett og som ikke åpenbart sikter på en som er død for lengre tid siden,

5.	inneholder noe som er egnet til å oppfattes som den særpregede tittel på en annens vernede åndsverk, eller krenker en annens opphavsrett til slikt verk eller en annens rett til fotografisk bilde eller mønster,

6.	er egnet til å forveksles med en annens navn eller firma eller med varemerke som er registrert for en annen etter tidligere inngitt søknad, eller som var innarbeidet for en annen da søknaden om registrering ble inngitt,

7.	er egnet til å forveksles med et varemerke som en annen hadde tatt i bruk før søkeren og søkeren var vitende om denne bruk da søknaden om registrering ble inngitt, eller

8.	er egnet til å forveksles med et internasjonalt registrert varemerke, såfremt denne registreringen har virkning i Norge etter § 53 fra en tidligere dag enn den dag søknaden ble inngitt.

       I tilfeller som nevnt i første ledd nr 4 til 8 kan registrering likevel skje når innehaveren av den eldre rett samtykker, og det ikke foreligger annen registreringshindring etter første ledd.

§ 15 annet og tredje ledd skal lyde:

       Inneholder et merke en slik bestanddel, og Patentstyret antar at registrering av merket kan skape uvisshet om omfanget av eneretten, kan det ved registreringen uttrykkelig angis ved en unntaksanmerkning at denne del er unntatt fra rettsvernet.

       Skulle det senere bli godtgjort at den bestanddel av merket som var unntatt fra rettsvernet, vil kunne registreres, kan det søkes ny registrering av denne del særskilt eller av merket i dets helhet uten det tidligere forbeholdet.

§ 16 skal lyde:

       Varemerke registreres for bestemte varer innenfor bestemte vareklasser. Inndelingen i vareklasser fastsettes av Kongen.

§ 17 skal lyde:

       Søknad om registrering av et varemerke inngis skriftlig til Patentstyret. Søknaden skal inneholde opplysning om søkerens navn eller firma, en gjengivelse av merket og oppgave over de varer som merket søkes registrert for. For øvrig skal søknaden tilfredsstille de krav som er fastsatt i forskrift og være ledsaget av fastsatt avgift.

       En søknad regnes ikke som inngitt så lenge en gjengivelse av merket ikke er kommet inn til Patentstyret.

Ny § 17a skal lyde:

       Søknaden med bilag og alle dokumenter i saken skal holdes tilgjengelig for enhver fra første virkedag etter at den innkom til Patentstyret, med mindre det er inngitt begjæring som nevnt i annet ledd.

       Inneholder et dokument forretningshemmeligheter, kan Patentstyret når særlige grunner foreligger, etter begjæring bestemme at dokumentet ikke skal være allment tilgjengelig. Når begjæring som nevnt er inngitt, blir dokumentet ikke tilgjengelig før begjæringen er avslått ved rettskraftig avgjørelse. Gjengivelsen av merket og opplysning om at det er søkt registrert her i riket, og om hvilke varer det er søkt registrert for, anses ikke som forretningshemmelighet etter bestemmelsene i dette ledd.

       Forslag, utkast, betenkninger og andre liknende arbeidsdokumenter som Patentstyret selv utarbeider for behandlingen av en sak, er ikke tilgjengelige med mindre Patentstyret beslutter at de skal være det.

§ 18 skal lyde:

       Søker noen registrert et varemerke som vedkommende første gang har brukt for varer fremvist på en internasjonal utstilling her i riket, og søknaden blir inngitt innen seks måneder etter åpningen av utstillingen, skal søknaden overfor kjennetegn som andre har søkt registrert eller tatt i bruk, anses som inngitt den dag da varene første gang ble vist på utstillingen.

       Kongen bestemmer ved forskrift i hvilken utstrekning første ledd skal gjelde tilsvarende ved internasjonale utstillinger i utlandet.

§ 19 skal lyde:

       Dersom en søknad om registrering av et varemerke ikke er i foreskrevet stand, eller det for øvrig er noe til hinder for registrering, skal Patentstyret underrette søkeren om dette. Søkeren skal gis en passende frist til å svare og i tilfelle rette manglene.

       Mangler ved søknaden skal ikke være til hinder for at søknaden anses som inngitt den dagen da gjengivelsen av merket kom inn til Patentstyret, forutsatt at disse mangler blir rettet innen den frist som Patentstyret setter.

       Unnlater søkeren innen fristens utløp å uttale seg eller rette mangelen, skal søknaden henlegges. Behandlingen av søknaden gjenopptas dersom søkeren innen to måneder etter utløpet av fristen uttaler seg eller retter mangelen og dessuten betaler fastsatt avgift. Gjenopptagelse gis bare én gang under behandlingen av søknaden.

       Har søkeren svart på Patentstyrets underretning innen den fastsatte fristen, men Patentstyret mener at det fremdeles hefter mangler ved søknaden, skal søknaden avslås dersom ikke Patentstyret finner at søkeren bør få ny underretning med ny frist.

§ 20 skal lyde:

       Er søknaden i foreskrevet stand, og det for øvrig ikke er funnet noe til hinder for registrering, skal merket registreres og registreringsbrev sendes søkeren.

       Registreringen av et varemerke skal kunngjøres.

§ 21 skal lyde:

       Enhver kan fremsette innsigelse mot registreringen av et varemerke. En innsigelse skal fremsettes skriftlig, være begrunnet og kommet inn til Patentstyret innen to måneder fra kunngjøringsdagen. I særlige tilfeller kan Patentstyret etter begjæring innrømme innsigeren en kort tilleggsfrist for å fremskaffe ytterligere dokumentasjon til støtte for innsigelsen.

       Patentstyret skal avvise en innsigelse som ikke oppfyller vilkårene i første ledd.

       Patentstyret skal gi registreringshaveren meddelelse om innsigelser og skal gi denne anledning til å uttale seg om dem.

       Er det fremsatt innsigelse mot registreringen av et varemerke, skal dette anmerkes i varemerkeregisteret og kunngjøres.

       Selv om innsigelsen trekkes tilbake, kan innsigelsesbehandlingen fortsettes dersom særlige grunner taler for det.

Ny § 21a skal lyde:

       Patentstyret skal etter innsigelse oppheve registreringen av et varemerke helt eller delvis dersom varemerket er registrert i strid med loven her, og registreringshindringen fortsatt foreligger.

       Patentstyret skal forkaste en innsigelse dersom det ikke foreligger hinder for at registreringen opprettholdes.

       Når Patentstyrets avgjørelse av en innsigelse er rettskraftig, skal melding om avgjørelsen innføres i varemerkeregisteret og kunngjøres.

Ny § 21b skal lyde:

       Dersom det etter at en søknad om registrering av et varemerke er imøtekommet, innkommer en annen søknad som etter § 18 eller § 30 skal anses som inngitt før den førstnevnte søknaden, og Patentstyret antar at den andre søknaden ville utgjort registreringshinder for den førstnevnte søknaden, skal Patentstyret gi registreringshaveren meddelelse om dette og gi denne anledning til å uttale seg innen en nærmere angitt frist. Blir søknaden med best prioritet imøtekommet, skal Patentstyret etter utløpet av fristen oppheve den første registreringen helt eller delvis, dersom den best prioriterte søknaden helt eller delvis er til hinder for at registreringen blir stående.

       Første ledd gjelder tilsvarende dersom Patentstyret antar at en eldre søknad som blir gjenopptatt etter § 19 tredje ledd eller etter oppreisning etter § 60, ville utgjort registreringshinder for en yngre søknad som allerede er imøtekommet.

       Første ledd gjelder dessuten tilsvarende dersom Patentstyret får melding om at en internasjonal registrering skal gjelde i Norge og det antar at den internasjonale registreringen ville utgjort registreringshinder for en imøtekommet søknad som anses inngitt på en senere dag enn den dag den internasjonale registreringen skal ha virkning her i riket fra, jf § 53.

       Oppheves registreringen av et varemerke helt eller delvis etter paragrafen her, skal opphevelsen registreres og kunngjøres når den er rettskraftig.

Ny § 21c skal lyde:

       Dersom en registrering av et varemerke er skjedd ved en åpenbar feil, kan Patentstyrets første avdeling av eget tiltak innen tre måneder fra registreringsdagen oppheve registreringen helt eller delvis.

       Oppheves registreringen av et varemerke helt eller delvis etter paragrafen her, skal opphevelsen registreres og kunngjøres når den er rettskraftig.

§ 22 skal lyde:

       Den endelige avgjørelsen av en registreringssøknad i Patentstyrets første avdeling kan påklages til Patentstyrets annen avdeling dersom avgjørelsen har gått søkeren imot.

       Den endelige avgjørelsen av en innsigelse i første avdeling kan påklages av registreringshaveren eller innsigeren dersom avgjørelsen har gått vedkommende imot.

       En avgjørelse i første avdeling om å oppheve en registrering helt eller delvis etter § 21b eller § 21c, kan påklages av registreringshaveren til Patentstyrets annen avdeling.

       Blir en begjæring om gjenopptakelse etter § 19 tredje ledd eller en begjæring om hemmelighold etter § 17a annet ledd avslått, kan avgjørelsen påklages til Patentstyrets annen avdeling av den som avslaget gjelder.

Ny § 22a skal lyde:

       Klage må være innkommet til Patentstyret innen to måneder fra den dagen meddelelse om avgjørelsen ble sendt vedkommende part. Innen samme frist skal fastsatt klageavgift betales. I motsatt fall skal klagen ikke opptas til behandling.

       Selv om klagen frafalles, kan den prøves dersom særlige grunner taler for det.

       Avgjørelse hvorved Patentstyrets annen avdeling avslår en søknad om registrering av et varemerke, opphever en registrering eller opprettholder en beslutning i Patentstyrets første avdeling om å oppheve en registrering, kan ikke bringes inn for domstolene senere enn to måneder etter at meddelelse om avgjørelsen ble sendt søkeren eller registreringshaveren. Underretning om søksmålsfristen skal inntas i meddelelsen.

       § 17a annet og tredje ledd gjelder tilsvarende for dokumenter som inngis til Patentstyrets annen avdeling.

§ 23 skal lyde:

       Registreringen gjelder fra den dag søknaden er kommet inn til Patentstyret i henhold til § 17, eller fra den dag den anses som inngitt etter § 18 eller § 30. Registreringen gjelder i ti år fra registreringsdagen.

Ny § 23a skal lyde:

       En registrering av et varemerke kan fornyes etter begjæring fra registreringshaveren for ti år om gangen regnet fra utgangen av foregående registreringsperiode.

       Begjæring om fornyelse inngis skriftlig til Patentstyret tidligst ett år før og senest seks måneder etter registreringsperiodens utløp og må være ledsaget av fastsatt avgift. Blir begjæringen inngitt etter utløpet av registreringsperioden, må det dessuten betales en tilleggsavgift.

       Innbetaling av fornyelsesavgift med angivelse av varemerkets registreringsnummer, som skjer innenfor fristene nevnt i første ledd, skal anses som en skriftlig begjæring om fornyelse.

       § 19, § 20, § 21c, § 22 og § 22a gjelder tilsvarende så langt de passer ved behandlingen av begjæringer om fornyelse.

§ 24 skal lyde:

       Etter søknad fra registreringshaveren og mot betaling av en fastsatt avgift kan det i et registrert varemerke gjøres uvesentlige endringer som ikke påvirker helhetsinntrykket. Merkeendringen innføres i registeret, og nytt registreringsbrev sendes registreringshaveren. Melding om endringen, med gjengivelse av merket i den endrede form, skal kunngjøres. § 21c gjelder tilsvarende.

Kapittel 3 overskriften skal lyde:

Opphør av registreringer m m

§ 25 skal lyde:

       Er et varemerke registrert i strid med denne lov, kan registreringen kjennes ugyldig ved dom, dersom den ikke kan bestå etter reglene i §§ 8 til 10. Registreringen kan likevel ikke kjennes ugyldig på grunn av at merket er egnet til å forveksles med et annet varemerke, dersom vilkårene i § 25a for å slette registreringen av det andre merket er oppfylt.

       En registrering kan slettes ved dom dersom merket etter registreringen åpenbart har mistet karakteren av særmerke eller det er blitt villedende, stridende mot den offentlige orden eller egnet til å vekke forargelse.

§ 25a skal lyde:

       Har innehaveren av et registrert varemerke ikke innen fem år fra registreringsdagen tatt merket i bruk her i riket for de varer det er registrert for, eller har bruken vært avbrutt i fem år i sammenheng, kan registreringen slettes ved dom, med mindre det foreligger rimelig grunn for unnlatelsen. Som bruk av merket regnes også bruk av merket i en form som bare skiller seg fra den form det er registrert i, i enkeltheter som ikke endrer dets særpreg, og anbringelse av merket her i riket på varer eller deres emballasje for eksport. Som merkehaverens bruk av merket regnes også bruk av merket som en annen gjør etter samtykke fra merkehaveren.

       Registreringen kan ikke slettes dersom varemerket tas i bruk eller bruken av det gjenopptas etter utløpet av femårsperioden, men før det er reist søksmål om slettelse. Det tas likevel ikke hensyn til bruk i de siste tre månedene før søksmål reises, dersom forberedelsene til bruken først er innledet etter at merkehaveren har fått kjennskap til at søksmål kan bli reist.

       Dersom varemerket har vært brukt for noen av de varer merket er registrert for, skal registreringen slettes bare for de varer merket ikke har vært brukt for.

Ny § 25b skal lyde:

       Søksmål etter § 25 og § 25a kan reises av enhver som har rettslig interesse i det. Søksmål som bygger på bestemmelsene i § 13, § 14 første ledd nr 1 til 3 eller § 25 annet ledd, kan også reises av Patentstyret.

Ny § 25c skal lyde:

       Når både merkehaveren og den som angriper dennes rett, er enige om det, kan spørsmålet om registreringens gyldighet eller om slettelse av registreringen kreves endelig avgjort av Patentstyrets annen avdeling. For dette betales en fastsatt avgift.

       Patentstyrets annen avdeling kan, når den finner at vilkårene for varemerkevern åpenbart ikke har vært eller åpenbart ikke lenger er til stede, treffe endelig avgjørelse om at registreringen er ugyldig eller skal slettes når merkehaveren ikke gjør innvending mot det. Innvending fra merkehaveren må være kommet til Patentstyret senest tre måneder etter at Patentstyret har sendt merkehaveren melding om at det tar sikte på å treffe slik avgjørelse og har oppgitt grunnen til dette.

§ 26 skal lyde:

       Er det begrunnet tvil om en merkehaver finnes, kan enhver mot betaling av en fastsatt avgift begjære registreringen av varemerket slettet. Det samme gjelder dersom merkehaverens adresse er ukjent.

       Før slettelse etter første ledd kan skje, skal Patentstyret be merkehaveren om å melde seg innen en nærmere angitt frist. Meddelelse om fristen skal gis i rekommandert brev eller på annen betryggende måte. Er merkehaverens adresse ukjent, meddeles fristen ved kunngjøring.

       Har merkehaveren ikke meldt seg innen fristen, slettes registreringen av varemerket.

§ 27 skal lyde:

       Er registreringen av et varemerke kjent ugyldig eller besluttet opphevet eller slettet ved endelig avgjørelse, skal avgjørelsen anmerkes i registeret og kunngjøres.

       Det samme gjelder dersom registreringen ikke blir fornyet eller merkehaveren selv begjærer merket slettet fra registeret.

§ 28 skal lyde:

       Inngir noen som ikke driver virksomhet her i riket, søknad om registrering av et varemerke, må søkeren godtgjøre at merket er registrert for vedkommende i hjemlandet for de varer som søknaden omfatter.

       Dette gjelder likevel ikke dersom søkerens hjemland gjør tilsvarende innrømmelser for merker som søkes registrert der av innehaver av virksomhet i Norge.

§ 30 skal lyde:

       Kongen kan ved forskrift bestemme at den som har inngitt søknad om registrering av et merke i en fremmed stat, innen en viss frist skal kunne inngi søknad om registrering av merket her i riket med den virkning at søknaden overfor kjennetegn som andre har søkt registrert eller tatt i bruk, anses som inngitt her i riket på samme tid som søknad ble inngitt i den fremmede stat.

       Kongen gir bestemmelser om når krav om prioritet etter første ledd må være fremsatt.

§ 31 skal lyde:

       Dersom en som søker om registrering av et varemerke ikke har bopel eller sete her i riket, skal vedkommende ha en fullmektig med bopel eller sete her i riket som kan representere vedkommende i alt som angår søknaden.

       Dersom innehaveren av et registrert varemerke ikke har bopel eller sete her i riket, skal vedkommende ha en fullmektig med bopel eller sete her i riket som på vedkommendes vegne kan motta meddelelser fra Patentstyret og forkynnelser og andre prosessuelle meddelelser. Under behandlingen av innsigelser gjelder første ledd tilsvarende for merkehaveren.

       Fullmektigens navn og adresse skal anmerkes i varemerkeregisteret.

       Kongen kan i forskrift gjøre unntak fra plikten for utenlandske søkere og merkehavere til å ha norsk fullmektig.

§ 33 skal lyde:

       Overdragelse av et registrert varemerke skal etter krav fra den nye innehaveren og mot betaling av en fastsatt avgift anmerkes i varemerkeregisteret og kunngjøres. § 28 og § 31 får tilsvarende anvendelse.

       Patentstyrets første avdeling kan nekte å anmerke en overdragelse dersom den ikke er skjedd i forbindelse med overdragelse av den virksomhet merket har vært knyttet til, og Patentstyrets første avdeling finner at merkets bruk på den nye innehavers hånd vil være egnet til å villede. En slik nektelse kan påklages til Patentstyrets annen avdeling. Om klagefrist m m og adgangen til å bringe avgjørelser truffet av annen avdeling inn for domstolene gjelder § 22a tilsvarende.

       Søksmål som gjelder et registrert varemerke, kan alltid reises mot den som står som innehaver i registeret, og meldinger fra Patentstyret sendes til vedkommende.

§ 34 tredje ledd skal lyde:

       Både merkehaveren og lisenshaveren kan kreve at en lisens for et registrert varemerke mot betaling av en fastsatt avgift blir anmerket i varemerkeregisteret og kunngjort. På samme måte anmerkes og kunngjøres det når det senere blir godtgjort at lisensen er opphørt. Patentstyrets første avdeling kan nekte å anmerke en lisens dersom den finner at lisenshaverens bruk av merket vil være egnet til å villede. En slik nektelse kan påklages til Patentstyrets annen avdeling. Om klagefrist m m og adgangen til å bringe avgjørelser truffet av annen avdeling inn for domstolene gjelder § 22a tilsvarende.

§ 36 tredje ledd skal lyde:

       Søksmål etter paragrafen her kan reises av Patentstyret og for øvrig av enhver som har rettslig interesse i det.

§ 38 skal lyde:

       Den som forsettlig eller uaktsomt har brukt varekjennetegn i strid med denne lov, plikter å betale den forurettede et vederlag svarende til en rimelig lisensavgift for bruken, foruten erstatning for ytterligere skade som bruken måtte ha medført. Vederlaget kan nedsettes og erstatningen lempes når det bare er lite å legge inngriperen til last.

       Er bruken skjedd i god tro, kan retten i den utstrekning som finnes rimelig pålegge brukeren å betale vederlag og erstatning etter bestemmelsene i første ledd.

§ 39 skal lyde:

       I saker om ulovlig bruk av registrert varemerke kommer § 37 bare til anvendelse dersom bruken har funnet sted etter kunngjøringen av registreringen. § 38 kommer bare til anvendelse dersom bruken har funnet sted etter kunngjøringen eller etter at brukeren på annen måte har fått kunnskap om at merket var søkt registrert.

§ 40 tredje ledd skal lyde:

       I saker om inngrep i rett til varekjennetegn kan retten bestemme også andre tiltak enn de som er nevnt foran for å hindre misbruk av kjennetegnet.

§ 41 skal lyde:

       En lisenshaver som reiser inngrepssøksmål, plikter å gi melding om dette til merkehaveren.

Kapittel 8 overskriften skal lyde:

Rettergangsbestemmelser

§ 42 skal lyde:

       Følgende søksmål reises ved Oslo byrett:

1.	søksmål angående prøvelse av avgjørelse hvorved Patentstyrets annen avdeling avslår en søknad om registrering av et varemerke, opphever en registrering eller opprettholder en beslutning i Patentstyrets første avdeling om å oppheve en registrering, jf § 22a tredje ledd,

2.	søksmål angående ugyldigkjennelse eller slettelse av en registrering av et varemerke, jf § 25 og § 25a, og

3.	søksmål angående prøvelse av nektelser av Patentstyrets annen avdeling i saker som nevnt i § 33 og § 34.

§ 43 skal lyde:

       Den som reiser søksmål som nevnt i § 42 første ledd nr 2, skal samtidig gi melding om det til Patentstyret samt i rekommandert brev gi melding om søksmålet til enhver lisenshaver som er innført i varemerkeregisteret med opplysning om vedkommendes adresse.

       Dokumenterer saksøkeren ikke at melding som nevnt i første ledd er gitt, kan retten gi saksøkeren en frist til å gi meldingen. Oversittes fristen, avvises saken.

§ 44 skal lyde:

       Retten sender Patentstyret utskrift av dommer i tvistemål i saker som er reist etter loven her.

Nytt kapittel 9 med nye § 45 til § 59 skal lyde:

Kapittel 9. Internasjonal varemerkeregistrering

§ 45.  En internasjonal varemerkeregistrering er en registrering av et varemerke som er foretatt av Det internasjonale byrået ved Verdensorganisasjonen for immateriell eiendomsrett (WIPO) etter Protokollen 27 juni 1989 til Overenskomsten 14 april 1891 om den internasjonale registrering av varemerker (Madrid-protokollen).

       Patentstyret er varemerkemyndighet i Norge i saker om internasjonal varemerkeregistrering.

§ 46.  Den som er innehaver av en varemerkeregistrering eller en søknad om registrering av et varemerke her i riket, og som enten er norsk statsborger eller er bosatt eller driver virksomhet her i riket, kan søke om internasjonal registrering av varemerket ved å inngi søknad om det til Patentstyret.

§ 47.  En søknad om internasjonal varemerkeregistrering skal være skriftlig og inneholde opplysning om søkerens navn eller firma, en gjengivelse av merket og oppgave over de varer som merket søkes registrert for. For øvrig skal søknaden tilfredsstille de krav som er fastsatt i forskrift og være ledsaget av fastsatt avgift.

§ 48.  Patentstyret skal kontrollere at opplysningene i søknaden er i samsvar med de opplysninger som er gitt i den norske varemerkeregistreringen eller søknaden om registrering av et varemerke som den internasjonale søknaden bygger på.

       Dersom det ikke foreligger samsvar, skal Patentstyret underrette søkeren om det. Søkeren skal gis en frist til å foreta rettelse. Blir ikke underretningen fra Patentstyret besvart innen utløpet av den fastsatte fristen, anses søknaden som trukket tilbake. Besvares underretningen, men slik at samsvar fortsatt ikke foreligger, skal Patentstyret nekte å fremme søknaden.

       Når det foreligger samsvar som nevnt i første ledd, skal Patentstyret sende en bekreftelse på dette til Det internasjonale byrået sammen med søknaden.

§ 49.  Dersom Patentstyret får melding fra Det internasjonale byrået om at innehaveren av en internasjonal registrering av et varemerke som ikke bygger på en norsk registrering eller søknad, jf § 46, har begjært at den internasjonale registreringen av merket skal gjelde i Norge, skal Patentstyret undersøke om det finnes noe hinder for dette. For en slik utpekning av Norge skal innehaveren av den internasjonale registreringen betale fastsatt avgift.

       Hinder for at den internasjonale registreringen skal gjelde i Norge, foreligger dersom merket ikke oppfyller vilkårene i § 13 eller ikke kunne ha vært registrert her i riket på grunn av bestemmelsene i § 14.

§ 50.  Dersom det foreligger hinder som nevnt i § 49 annet ledd, skal Patentstyret beslutte at den internasjonale varemerkeregistreringen ikke skal gjelde i Norge.

       Innehaveren av den internasjonale registreringen kan i den utstrekning og på de vilkår som fastsettes i forskrift, begjære at Patentstyrets første avdeling foretar en fornyet vurdering av spørsmålet om den internasjonale registreringen skal gjelde i Norge.

       Om oppreisning ved oversittelse av frister gjelder § 60 tilsvarende.

§ 51.  Finner ikke Patentstyret at det foreligger hinder som nevnt i § 49 annet ledd, skal det innføres i varemerkeregisteret og kunngjøres at den internasjonale registreringen gjelder i Norge.

§ 52.  Enhver kan innen to måneder fra kunngjøringsdagen fremsette innsigelse mot at den internasjonale registreringen skal gjelde i Norge. Om fremsettelse av innsigelser gjelder § 21 første ledd tilsvarende. Fremsettes det innsigelse, skal dette anmerkes i varemerkeregisteret og kunngjøres. Nærmere regler om behandlingen av innsigelser fastsettes i forskrift. Når Patentstyrets avgjørelse av en innsigelse er rettskraftig, skal melding om avgjørelsen registreres og kunngjøres.

       Om adgangen for Patentstyret til å oppheve virkningen av en internasjonal registrering i Norge av eget tiltak, gjelder §§ 21b og 21c tilsvarende dersom det kan gjøres innenfor de frister som er angitt i Madrid-protokollen artikkel 5.

§ 53.  En innføring i varemerkeregisteret om at en internasjonal registrering av et varemerke gjelder i Norge, har samme virkning som om varemerket var registrert her i riket. Innføringen har virkning fra den dag den internasjonale registreringen ved Det internasjonale byrået etter Madrid-protokollen anses for å ha skjedd, eller fra dagen for en etterfølgende utpekning av Norge, eller fra den dag registreringen eller den etterfølgende utpekningen av Norge har prioritet fra etter § 18 eller § 30.

§ 54.  Den internasjonale registreringen, eller en etterfølgende utpekning av Norge, har virkning frem til ti år regnet fra den dag den internasjonale registreringen anses for å ha skjedd.

       Registreringen kan fornyes for ti år av gangen som fastsatt i Madrid-protokollen. For fornyelser betales fastsatt avgift. Fornyelser registreres og kunngjøres.

§ 55.  Dersom en person innehar både en internasjonal registrering med virkning her i riket og en norsk registrering for et varemerke, trer den internasjonale registreringen av merket i stedet for den norske registreringen av det dersom den internasjonale registreringen har virkning her i riket fra et senere tidspunkt enn den norske registreringen og alle varer i varefortegnelsen i den norske registreringen er omfattet av varefortegnelsen i forhold til Norge i den internasjonale registreringen. Første punktum medfører ingen innskrenkninger i rettigheter som allerede er ervervet på grunnlag av den norske registreringen.

       Bortfall som nevnt i første ledd av virkningen av en norsk registrering skal på begjæring og mot betaling av en fastsatt avgift anmerkes i varemerkeregisteret og kunngjøres.

§ 56.  Dersom en internasjonal registrering som gjelder i Norge helt eller delvis opphører, opphører den samtidig å gjelde i Norge i tilsvarende utstrekning. Dette skal anmerkes i varemerkeregisteret og kunngjøres.

§ 57.  Dersom en internasjonal registrering som gjelder i Norge, etter Madrid-protokollen opphører som følge av bortfall av den nasjonale registreringen eller søknaden som den bygger på, og merkehaveren innen tre måneder fra opphøret inngir søknad om registrering av merket her i riket, skal denne søknaden anses som inngitt på den dag den internasjonale registreringen fikk virkning i Norge fra, forutsatt at de varer som angis i søknaden omfattes av varefortegnelsen i forhold til Norge i den internasjonale registreringen.

       Dersom en internasjonal registrering som gjelder i Norge, opphører som følge av en oppsigelse av Madrid-protokollen, og merkehaveren innen to år fra oppsigelsen fikk virkning, inngir søknad om registrering av merket her i riket, skal denne søknaden anses som inngitt på den dag den internasjonale registreringen fikk virkning i Norge fra, forutsatt at de varer som angis i søknaden omfattes av varefortegnelsen i forhold til Norge i den internasjonale registreringen.

§ 58.  Om adgangen til å påklage avgjørelser i saker om internasjonale registreringer truffet av Patentstyrets første avdeling til Patentstyrets annen avdeling og om adgangen til å bringe avgjørelser truffet av Patentstyrets annen avdeling inn for domstolene gjelder § 22 og § 22a tilsvarende.

§ 59.  Patentstyret gir underretninger til Det internasjonale byrået i samsvar med Madrid-protokollen og forskriftene til protokollen etter nærmere bestemmelser gitt av Kongen.

Nytt kapittel 10 med nye § 60 til § 63 skal lyde:

Kapittel 10. Forskjellige bestemmelser

§ 60.  Dersom en som søker om registrering av et varemerke, oversitter en frist fastsatt i eller i medhold av kapittel 2 slik at søknaden av den grunn ikke kan imøtekommes, skal vedkommende på begjæring gis oppreisning såfremt det godtgjøres at søkeren selv og i tilfelle også dennes fullmektig har utvist all den omhu som med rimelighet kan kreves. Begjæringen må fremsettes skriftlig til Patentstyret innen to måneder etter at den hindring som førte til fristoversittelsen er opphørt, og senest fire måneder etter fristens utløp. Innen samme tid skal den unnlatte handling være foretatt og fastsatt avgift innbetalt.

       Første ledd gjelder ikke frister som nevnt i §§ 18 og 22a.

       Patentstyrets sjef bestemmer hvem som skal avgjøre begjæringer om oppreisning. Avslag på begjæringer om oppreisning kan påklages til Patentstyrets annen avdeling. Om klagefrist m m og adgangen til å bringe annen avdelings avgjørelse inn for domstolene gjelder § 22a tilsvarende.

       § 61.  Enhver har rett til å få se varemerkeregisteret og få bekreftet utskrift av det, eller kopi av varemerkesøknad med bilag som er tilgjengelig for enhver i henhold til § 17a.

       For utskrifter, kopier samt for innføring i varemerkeregisteret med kunngjøring av endring som gjelder innehaverens navn eller fullmektigforhold, betales fastsatt avgift.

       Begjæring om frist eller forlengelse av frist til å rette mangler, avgi uttalelse, nærmere begrunnelse eller lignende skal være ledsaget av en fastsatt avgift som tilbakebetales dersom den frist eller fristforlengelse som begjæres, ikke innvilges.

       § 62.  Kongen gir nærmere bestemmelser om søknader om varemerkeregistrering og innsigelser og behandlingen av dem, om avgiftssatser, om varemerkeregisteret, om den tidende Patentstyret utgir, samt om gjennomføringen av loven her for øvrig.

       § 63.  Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov 2 juli 1910 nr 5 om varemerker og om utilbørlige varekjendetegn og forretningsnavn med unntak av §§ 26 og 27.

       Varemerke som er registrert før denne lov trer i kraft, kan bare kjennes ugyldig dersom det ikke tilfredsstiller kravene i den eldre lov. Slettelse av registrering etter § 25 annet ledd eller § 25a kan skje selv om merket er registrert før lovens ikrafttredelse.

III.

I lov av 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker

gjøres følgende endringer:

§ 1 første ledd skal lyde:

       En forening kan, på samme måte som en innehaver av en virksomhet etter varemerkeloven, ved registrering eller innarbeidelse oppnå enerett for sine medlemmer til å bruke varemerke eller annet særlig kjennetegn for sine varer eller tjenester.

§ 3 skal lyde:

       Søknad om registrering av fellesmerke inngis til Styret for det Industrielle Rettsvern (Patentstyret) og skal i tillegg til de opplysninger som er foreskrevet i varemerkeloven § 17, også angi de bestemmelser som er fastsatt for bruken av merket. Fører søknaden til registrering, skal disse bestemmelser innføres i registeret.

       Blir bestemmelsene senere endret, skal den endrede tekst straks meddeles Patentstyret for registrering.

§ 4 skal lyde:

       Overdragelse av et fellesmerke kan kreves anmerket i registeret dersom ikke Patentstyret finner at bruken av merket på den nye innehavers hånd er egnet til å villede allmennheten.

§ 5 skal lyde:

       Registreringen av et fellesmerke kan kjennes ugyldig eller slettes ved dom, foruten i tilfelle som omhandlet i varemerkeloven §§ 25 og 25 a, også om gjeldende bestemmelser om bruken av merket ikke som påbudt blir meddelt Patentstyret, eller om merket brukes i strid med de bestemmelsene som er anmeldt etter § 3, eller for øvrig på en måte som er egnet til å villede, og innehaveren ikke innen rimelig tid har tatt de nødvendige skritt for å hindre slik bruk.

       Søksmål etter første ledd hører under Oslo byrett og kan reises av myndighet som Kongen bestemmer, eller av enhver som har rettslig interesse i det.

§ 8 skal lyde:

       Kongen gir nærmere bestemmelser om fremgangsmåten ved inngivelse og behandling av søknader om registrering av fellesmerker, om avgiftssatser og om gjennomføringen av denne lov for øvrig.

§ 9 tredje ledd skal lyde:

       Fellesmerke som er registrert før denne lov trer i kraft, kan bare kjennes ugyldig dersom det ikke tilfredsstiller kravene i den eldre lov. Slettelse av registrering etter varemerkeloven § 25 annet ledd eller § 25 a kan skje selv om merket er registrert før lovens ikrafttredelse.

IV.

I lov av 15. desember 1967 nr. 9 om patenter

gjøres følgende endringer:

§ 6 første ledd annet punktum skal lyde:

       Kongen kan ved forskrift gi regler om at også søknader som ikke er inngitt i en stat som er tilsluttet Pariskonvensjonen, skal gi grunnlag for prioritet som nevnt i første punktum.

§ 19 skal lyde:

       Er søknaden i foreskrevet stand, og finnes ikke hinder for patent å foreligge, skal søkeren underrettes om at patent kan meddeles.

       Etter at søkeren er underrettet om at patent kan meddeles, kan begjæring etter § 14 ikke fremsettes eller patentkravene endres slik at patentvernets omfang utvides.

§ 20 skal lyde:

       Innen to måneder etter at søkeren er underrettet om at patent kan meddeles, skal søkeren betale fastsatt meddelelsesavgift. Skjer ikke dette, henlegges søknaden. Behandlingen av søknaden gjenopptas likevel dersom søkeren innen fire måneder etter utløpet av fristen betaler både meddelelsesavgiften og den fastsatte gjenopptakelsesavgiften.

       Søkes patent av oppfinneren, kan Patentstyret innrømme søkeren fritak for å betale meddelelsesavgift, dersom det er forbundet med betydelig vanskelighet for søkeren å betale avgiften og det er begjært fritak innen to måneder etter at søkeren er underrettet om at patent kan meddeles. Avslås begjæringen om fritak, skal avgift som betales innen to måneder deretter, anses som betalt i rett tid.

§ 21 skal lyde:

       Når meddelelsesavgift etter § 20 er betalt eller fritak for avgiften er gitt, skal søknaden imøtekommes dersom det fortsatt ikke finnes å foreligge hinder for patent. Avgjørelsen skal kunngjøres.

       Når avgjørelsen om å imøtekomme søknaden er kunngjort, er patentet meddelt.

       Samtidig med at patentet meddeles, skal Patentstyret utgi et patentskrift. Patentskriftet skal inneholde beskrivelse, patentkrav og sammendrag, samt patenthaverens og oppfinnerens navn.

       Ved meddelelsen av patentet skal et patentbrev utferdiges.

       Meddelte patenter innføres i patentregisteret, som føres av Patentstyret. Enhver har rett til å få se patentregisteret, få bekreftet utskrift av det og få avskrift av patentsøknad med bilag som etter § 22 er tilgjengelig for enhver.

§ 22 skal lyde:

       Fra og med den dag da patent er meddelt, skal samtlige dokumenter i saken holdes tilgjengelige for enhver.

       Når atten måneder er gått fra søknadens inngivelsesdag, eller, dersom prioritet etter § 6 er begjært, fra den dag som prioriteten er begjært fra, skal dokumentene holdes tilgjengelige for enhver selv om patent ikke er meddelt. Er søknaden henlagt eller avslått, skal dokumentene likevel ikke holdes tilgjengelige med mindre søkeren begjærer gjenopptakelse, påklager avgjørelsen eller begjærer oppreisning i medhold av § 72 eller § 73.

       Når søkeren begjærer det, skal dokumentene holdes tilgjengelige tidligere enn fastsatt i første og annet ledd.

       Når dokumentene blir tilgjengelige etter annet eller tredje ledd, skal Patentstyret utferdige kunngjøring om det.

       Inneholder et dokument forretningshemmeligheter som ikke angår en oppfinnelse som det søkes eller er meddelt patent på i saken, kan Patentstyret når særlige grunner foreligger, etter begjæring bestemme at dokumentet ikke skal være tilgjengelig. Er en slik begjæring inngitt, blir dokumentet ikke tilgjengelig før begjæringen er avslått ved rettskraftig avgjørelse, jf § 26 fjerde ledd.

       Forslag, utkast, betenkninger og andre liknende arbeidsdokumenter som Patentstyret selv utarbeider for behandlingen av en sak, er ikke tilgjengelige med mindre Patentstyret beslutter at de skal være det.

       Er en kultur av en mikroorganisme deponert etter § 8a, har enhver rett til å få utlevert en prøve av kulturen når dokumentene i saken er blitt tilgjengelige etter første, annet eller tredje ledd. Dette innebærer likevel ikke at prøve skal utleveres til noen som i henhold til lov eller forskrift ikke har rett til å ha befatning med den deponerte mikroorganismen. Bestemmelsen i første punktum medfører heller ikke at prøve skal utleveres til noen hvis befatning med den må antas å være forbundet med betydelig risiko på grunn av organismens skadevoldende egenskaper.

       Med virkning for tiden før patent er meddelt eller søknaden er endelig avgjort uten at patent er meddelt, kan søkeren uansett syvende ledd kreve at prøve bare utleveres til en særlig sakkyndig. Kongen fastsetter en frist for å sette frem krav om det og fastsetter hvem som kan nyttes som sakkyndig.

       Begjæring om utlevering av prøve fremsettes skriftlig overfor Patentstyret og skal inneholde en erklæring om å iaktta de begrensninger i bruken av prøven som Kongen fastsetter. Kan prøven bare utleveres til en særlig sakkyndig, skal erklæringen i stedet avgis av denne.

§ 23 skal lyde:

       Henlegges eller avslås en søknad som er blitt tilgjengelig for enhver, skal dette kunngjøres når beslutningen er blitt rettskraftig.

§ 24 skal lyde:

       Enhver kan fremsette innsigelse mot et meddelt patent. En innsigelse skal fremsettes skriftlig, være begrunnet og kommet inn til Patentstyret innen ni måneder fra den dag patentet ble meddelt. I særlige tilfeller kan Patentstyret etter begjæring innrømme innsigeren en kort tilleggsfrist for å fremskaffe ytterligere dokumentasjon til støtte for innsigelsen.

       Innsigelse som grunner seg på at patentet er meddelt til en annen enn den som etter § 1 er berettiget til det, kan bare fremmes av den som påstår seg berettiget til patentet. Innsigeren kan i innsigelsen begjære patentet overført til seg.

       Patentstyret skal avvise en innsigelse som ikke oppfyller vilkårene i første og annet ledd.

       Patentstyret skal gi patenthaveren meddelelse om innsigelser og skal gi denne anledning til å uttale seg om dem. Under innsigelsesbehandlingen gjelder § 12 tilsvarende for patenthaveren.

       Er det fremsatt innsigelse mot patentmeddelelsen, skal dette anmerkes i patentregisteret og kunngjøres.

       Selv om innsigelsen trekkes tilbake, kan innsigelsesbehandlingen fortsettes dersom særlige grunner taler for det.

§ 25 skal lyde:

       Patentstyret skal etter innsigelse oppheve et patent dersom

1)	det er meddelt til tross for at vilkårene i § 1 og § 2 ikke er oppfylt,

2)	det gjelder en oppfinnelse som ikke er så tydelig beskrevet at en fagkyndig på grunnlag av beskrivelsen kan utøve den, eller

3)	det omfatter noe som ikke fremgikk av søknaden da den ble inngitt.

       Dersom innsigeren påstår seg berettiget til patentet og i innsigelsen har begjært patentet overført til seg, skal Patentstyret overføre patentet til innsigeren istedenfor å oppheve det dersom det finner at det er innsigeren som etter § 1 er berettiget til patentet. § 53 tredje ledd gjelder tilsvarende.

       Patentstyret skal forkaste en innsigelse dersom det ikke foreligger hinder som nevnt i første ledd for at patentet opprettholdes.

       Har patenthaveren under innsigelsesbehandlingen gjort slike endringer at det ikke foreligger hinder som nevnt i første ledd for at patentet opprettholdes i endret form, og endringene heller ikke medfører at patentvernets omfang utvides i forhold til patentet slik det ble meddelt, skal patentet opprettholdes i den endrede formen.

       Når Patentstyrets avgjørelse av en innsigelse er rettskraftig, skal melding om avgjørelsen innføres i patentregisteret og kunngjøres. Dersom avgjørelsen innebærer at patentet opprettholdes i endret form, skal Patentstyret utgi et nytt patentskrift, utferdige et nytt patentbrev og innføre det endrede patentet i patentregisteret.

§ 26 skal lyde:

       Den endelige avgjørelsen av en patentsøknad i Patentstyrets første avdeling kan påklages til Patentstyrets annen avdeling dersom avgjørelsen har gått søkeren imot.

       Den endelige avgjørelsen av en innsigelse i første avdeling kan påklages til annen avdeling av patenthaveren eller innsigeren dersom avgjørelsen har gått vedkommende imot.

       Blir en begjæring om gjenopptakelse etter § 15 tredje ledd eller § 20 første ledd avslått, eller en begjæring om overføring etter § 18 imøtekommet, kan avgjørelsen påklages av søkeren til Patentstyrets annen avdeling. Blir en begjæring om overføring etter § 18 avslått, kan avgjørelsen påklages av den som har fremsatt begjæringen.

       Blir en begjæring etter § 22 femte eller niende ledd avslått, kan avgjørelsen påklages til Patentstyrets annen avdeling av den som har fremsatt begjæringen.

§ 27 skal lyde:

       Klage må være innkommet til Patentstyret innen to måneder fra den dag meddelelse om avgjørelsen ble sendt vedkommende part. Innen samme frist skal fastsatt klageavgift betales. I motsatt fall skal klagen ikke opptas til behandling.

       Selv om klagen frafalles, kan den prøves dersom særlige grunner taler for det.

       Avgjørelse hvorved Patentstyrets annen avdeling avslår en søknad om patent, opphever et patent eller opprettholder en beslutning i Patentstyrets første avdeling om å oppheve et patent, kan ikke bringes inn for domstolene senere enn to måneder etter at meddelelse om avgjørelsen ble sendt søkeren eller patenthaveren. Underretning om søksmålsfristen skal inntas i meddelelsen.

       § 22 femte og sjette ledd gjelder tilsvarende for dokumenter som inngis til Patentstyrets annen avdeling.

§ 34 skal lyde:

       En internasjonal patentsøknad må ikke imøtekommes eller avslås før utløpet av en frist som Kongen fastsetter, om ikke søkeren samtykker i at søknaden avgjøres tidligere.

§ 35 skal lyde:

       En internasjonal patentsøknad må ikke uten søkerens samtykke imøtekommes eller offentliggjøres i trykt skrift eller på annen liknende måte før den er publisert av det internasjonale byrå ved Verdensorganisasjonen for immateriell eiendomsrett (WIPO), med mindre 20 måneder er gått fra den internasjonale inngivelsesdagen. Dersom det er begjært prioritet etter § 6, skal fristen på 20 måneder regnes fra den dagen som prioritet er begjært fra.

§ 36 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Om klagefrist m m og adgangen til å bringe avgjørelser truffet av annen avdeling inn for domstolene gjelder § 27 tilsvarende.

Ny § 39a skal lyde:

       En patenthaver kan begjære at patentkravene eller beskrivelsen endres slik at patentvernets omfang begrenses (patentbegrensning).

       Begjæring om patentbegrensning skal inngis skriftlig til Patentstyret. Begjæringen kan ikke fremsettes før innsigelsesperioden er utløpt og eventuelle innsigelser er endelig avgjort. Er det reist søksmål om overføring av patentet eller er det tatt utlegg i det, kan begjæring om patentbegrensning ikke fremsettes før søksmålet er endelig avgjort eller utlegget er bortfalt.

       Patenthaveren skal betale fastsatt begrensningsavgift.

Ny § 39b skal lyde:

       Er begjæringen i foreskrevet stand, undersøker Patentstyret om patentet i begrenset form vil oppfylle vilkårene i § 1 og § 2 og gjelde en oppfinnelse som er så tydelig beskrevet at en fagkyndig på grunnlag av beskrivelsen kan utøve den.

       Finner Patentstyret at det ikke er noe til hinder for at begjæringen imøtekommes, skal patentet begrenses i samsvar med begjæringen. Begrensningen får virkning fra den dagen den kunngjøres.

Ny § 39c skal lyde:

       Har patenthaveren ikke iakttatt det som er foreskrevet om begjæringen, eller finner Patentstyret at det for øvrig er noe til hinder for å imøtekomme den, skal patenthaveren underrettes om dette og oppfordres til innen en nærmere angitt frist å uttale seg eller foreta rettelse.

       Unnlater patenthaveren innen fristen å avgi uttalelse eller foreta handling for rettelse av en anmerket mangel, skal begjæringen avslås. Opplysning om at så i tilfelle vil skje, skal inntas i Patentstyrets underretning etter første ledd.

       Finner Patentstyret også etter at patenthaverens svar er innkommet at det foreligger hinder for å imøtekomme begjæringen, og har patenthaveren hatt anledning til å uttale seg om hindringen, skal begjæringen avslås om ikke Patentstyret finner at patenthaveren bør tilskrives på nytt.

Ny § 39d skal lyde:

       Dersom den endelige avgjørelsen i Patentstyrets første avdeling ikke går ut på at patentet skal begrenses i samsvar med begjæringen, kan patenthaveren påklage avgjørelsen til Patentstyrets annen avdeling.

       Klagen må være innkommet til Patentstyret innen en måned fra den dagen meddelelse om avgjørelsen ble sendt til patenthaveren. Innen samme frist skal fastsatt klageavgift betales. I motsatt fall skal klagen ikke opptas til behandling.

       Patenthaveren kan bringe avgjørelsen av en klage i annen avdeling inn for domstolene, men ikke senere enn en måned etter at meddelelse om avgjørelsen ble sendt vedkommende. Underretning om søksmålsfristen skal inntas i meddelelsen.

Ny § 39e skal lyde:

       Dersom et patent begrenses etter reglene i kapittelet her, skal dette kunngjøres. Patentstyret skal da også utgi et nytt patentskrift, utferdige et nytt patentbrev og innføre det begrensede patentet i patentregisteret.

§ 52 første ledd skal lyde:

       Et patent kan kjennes ugyldig ved dom dersom

1)	det er meddelt til tross for at vilkårene i §§ 1 og 2 ikke er oppfylt,

2)	det gjelder en oppfinnelse som ikke er så tydelig beskrevet at en fagkyndig på grunnlag av beskrivelsen kan utøve den,

3)	det omfatter noe som ikke fremgikk av søknaden da den ble inngitt,

4)	patentvernets omfang er blitt utvidet etter at patentet ble meddelt, eller

5)	det er endret etter begjæring om patentbegrensning på en slik måte at patentvernets omfang er blitt utvidet.

§ 60 første ledd skal lyde:

       Utnytter noen uhjemlet i nærings- eller driftsøyemed en oppfinnelse som det er søkt om patent på, etter at dokumentene i søknadssaken etter § 22 er blitt tilgjengelige for enhver, får bestemmelsene om patentinngrep tilsvarende anvendelse, i den utstrekning søknaden fører til patent på oppfinnelsen. I tiden før patent er meddelt, omfatter patentvernet likevel bare det som fremgår såvel av patentkravene slik de forelå da søknaden ble allment tilgjengelig, som av patentkravene i det endelige patentet. Straff kan ikke idømmes for utnyttelse av oppfinnelsen før patentet ble meddelt. Erstatning for skade som følge av utnyttelse før patentet ble meddelt, kan bare idømmes etter § 58 annet ledd.

§ 61 skal lyde:

       I sivile saker om patentinngrep kan frifinnelse ikke bygges på at patentet er ugyldig eller kan kreves overført, jf § 52 og § 53, uten at det først er avsagt dom for patentets ugyldighet eller overføring. Frifinnelse kan likevel bygges på at patentet er opphevet eller overført etter § 25.

       Frifinnelse kan uten hensyn til første ledd bygges på at patentet var ugyldig før det ble begrenset ved patentbegrensning, når det ikke bygges på at patentet også i begrenset form er ugyldig.

§ 63 første ledd skal lyde:

       Følgende søksmål reises ved Oslo byrett:

1)	søksmål angående retten til en oppfinnelse som det er søkt om patent på,

2)	søksmål angående prøvelse av avgjørelse hvorved Patentstyrets annen avdeling avslår en søknad om patent, opphever et patent eller opprettholder en beslutning i Patentstyrets første avdeling om å oppheve et patent, jf § 27 tredje ledd,

3)	søksmål angående begjæring om patentbegrensning, jf § 39d tredje ledd,

4)	søksmål angående ugyldigkjennelse eller overføring av patent, jf § 52 og § 53, og

5)	søksmål om tvangslisens, jf § 50.

§ 69 første ledd første punktum skal lyde:

       Kongen gir nærmere bestemmelser om patentsøknader og innsigelser og behandlingen av dem, om begjæringer om patentbegrensning og behandlingen av dem, om patentregisteret, om den tidende Patentstyret utgir, samt om gjennomføringen av loven her for øvrig.

§ 72 tredje ledd skal lyde:

       Første ledd gjelder ikke frister som nevnt i § 6 første ledd og § 27 tredje ledd.

§ 75 tredje punktum skal lyde:

       Om klagefrist m m og adgangen til å bringe avgjørelser truffet av annen avdeling inn for domstolene gjelder § 27 tilsvarende.

I følgende bestemmelser skal ordet « Styret » endres til « Patentstyret »:

       § 8 første ledd, § 9, § 11, § 14 første ledd, § 15 første ledd (2 steder), § 16 (2 steder), § 17 første ledd (2 steder), § 18 første ledd (2 steder), § 28 annet ledd (2 steder), § 31 første ledd (2 steder), § 33 annet og tredje ledd, § 36 (5 steder), § 37 (2 steder), § 38 (5 steder), § 42 første ledd, § 44 fjerde ledd, § 54 første ledd (2 steder), § 55, § 64 første ledd, § 66, § 67 annet ledd (2 steder), § 68 annet ledd, § 69 annet og tredje ledd, § 72 første og fjerde ledd, § 73 (4 steder) og § 74 første ledd.

I følgende bestemmelser skal ordet « Styrets » endres til « Patentstyrets »:

       § 15 annet ledd, § 36 tredje ledd, § 41 første ledd og § 75 (2 steder).

V.

I lov av 29. mai 1970 nr. 33 om mønster

gjøres følgende endringer:

§ 4 nr. 2 bokstav c skal lyde:

c)	noe som er egnet til å oppfattes som den særpregede tittel på en annens vernede åndsverk eller krenker en annens opphavsrett til slikt verk, eller en annens rett til fotografisk bilde,

§ 9 skal lyde:

       Registreringsmyndighet er Styret for det Industrielle Rettsvern (Patentstyret).

§ 10 tredje ledd annet punktum skal lyde:

       Hvis søkeren før mønstret blir registrert også inngir en modell, skal modellen anses å vise mønstret.

§ 14 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Opplysning om at så i tilfelle vil skje, skal inntas i Patentstyrets underretning etter første ledd.

§ 18 skal lyde:

       Er søknaden i foreskrevet stand, og finnes ikke hinder for registrering å foreligge, skal mønstret registreres. På søkerens begjæring kan registreringen likevel utsettes inntil seks måneder fra den dag da søknaden ble inngitt, eller dersom prioritet som nevnt i § 8 er begjært, fra den dag som prioriteten er begjært fra. Begjæring om utsettelse skal fremsettes i søknaden.

       Registreringen av et mønster skal kunngjøres.

§ 19 skal lyde:

       Har søkeren ikke i henhold til § 18 begjært utsettelse med registreringen, skal samtlige dokumenter i saken holdes tilgjengelige for enhver fra søknadens inngivelsesdag.

       Er utsettelse begjært, skal dokumentene holdes tilgjengelige for enhver når utsettelsestiden er utløpt, selv om registrering etter § 18 ennå ikke vil finne sted. Er søknaden på dette tidspunkt henlagt eller avslått, skal dokumentene likevel ikke holdes tilgjengelige med mindre søkeren begjærer gjenopptakelse eller påklager avgjørelsen.

       Forslag, utkast, betenkninger og andre liknende arbeidsdokumenter som Patentstyret selv utarbeider for behandlingen av en sak, er ikke tilgjengelige med mindre Patentstyret beslutter at de skal være det.

§ 20 skal lyde:

       Enhver kan fremsette innsigelse mot registreringen av et mønster. En innsigelse skal fremsettes skriftlig, være begrunnet og kommet inn til Patentstyret innen fire måneder fra kunngjøringsdagen. I særlige tilfeller kan Patentstyret etter begjæring innrømme innsigeren en kort tilleggsfrist for å fremskaffe ytterligere dokumentasjon til støtte for innsigelsen.

       Innsigelse som grunner seg på at mønstret er registrert for en annen enn den som etter § 1 er berettiget til å oppnå registrering, kan bare fremmes av den som påstår seg å ha rett til mønstret. Innsigeren kan i innsigelsen begjære registreringen overført til seg.

       Patentstyret skal avvise en innsigelse som ikke oppfyller vilkårene i første og annet ledd.

       Patentstyret skal gi mønsterhaveren meddelelse om innsigelser og skal gi denne anledning til å uttale seg om dem. Under innsigelsesbehandlingen gjelder § 12 tilsvarende for mønsterhaveren.

       Er det fremsatt innsigelse mot registreringen av et mønster, skal dette innføres i mønsterregistret og kunngjøres.

       Selv om innsigelsen trekkes tilbake, kan innsigelsesbehandlingen fortsettes dersom særlige grunner taler for det.

§ 21 skal lyde:

       Patentstyret skal etter innsigelse oppheve registreringen av et mønster helt eller delvis dersom mønstret er registrert i strid med §§ 1 til 4, og registreringshindringen fortsatt foreligger.

       Dersom innsigeren påstår seg berettiget til mønsterregistreringen og i innsigelsen har begjært registreringen overført til seg, skal Patentstyret overføre registreringen til innsigeren istedenfor å oppheve registreringen dersom det finner at det er innsigeren som etter § 1 er berettiget til å oppnå registrering. § 32 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

       Patentstyret skal forkaste en innsigelse dersom det ikke foreligger hinder som nevnt i første ledd for at mønsterregistreringen opprettholdes.

       Når Patentstyrets avgjørelse av en innsigelse er rettskraftig, skal melding om avgjørelsen innføres i mønsterregistret og kunngjøres.

§ 22 skal lyde:

       Den endelige avgjørelsen av en registreringssøknad i Patentstyrets første avdeling kan påklages til Patentstyrets annen avdeling dersom avgjørelsen har gått søkeren imot.

       Den endelige avgjørelsen av en innsigelse i første avdeling kan påklages til annen avdeling av mønsterhaveren eller innsigeren dersom avgjørelsen har gått vedkommende imot.

       Blir en begjæring om gjenopptakelse etter § 14 tredje ledd avslått, eller en begjæring om overføring etter § 17 imøtekommet, kan avgjørelsen påklages av søkeren til Patentstyrets annen avdeling. Blir en begjæring om overføring etter § 17 avslått, kan avgjørelsen påklages av den som har fremsatt begjæringen.

§ 23 skal lyde:

       Klage må være innkommet til Patentstyret innen to måneder fra den dag meddelelse om avgjørelsen ble sendt vedkommende part. Innen samme frist skal fastsatt klageavgift betales. I motsatt fall tas klagen ikke opp til behandling.

       Selv om klagen frafalles, kan den prøves dersom særlige grunner taler for det.

       Avgjørelse hvorved Patentstyrets annen avdeling avslår en søknad om registrering av et mønster, opphever en registrering eller opprettholder en beslutning i Patentstyrets første avdeling om å oppheve en registrering, kan ikke bringes inn for domstolene senere enn to måneder etter at avslaget ble meddelt søkeren eller mønsterhaveren. Underretning om søksmålsfristen skal inntas i meddelelsen.

       Det kan ikke gis oppreisning mot oversittelse av fristene i paragrafen her.

       § 19 tredje ledd får tilsvarende anvendelse på dokumenter som utarbeides i Patentstyrets annen avdeling.

§ 38 første ledd annet punktum skal lyde:

       Erstatning for skade som følge av utnyttelse før registreringen er kunngjort etter § 18 skal likevel alltid begrenses som nevnt i § 36 annet ledd.

§ 39 skal lyde:

       I sivile saker om mønsterinngrep kan frifinnelse ikke bygges på at registreringen er ugyldig eller kan kreves overført, jf §§ 31 og 32, uten at det først er avsagt dom for registreringens ugyldighet eller overføring. Frifinnelse kan likevel bygges på at registreringen er opphevet eller overført etter § 21.

§ 41 første ledd skal lyde:

       Følgende søksmål reises ved Oslo byrett:

1)	Søksmål angående retten til et mønster som er søkt registrert etter loven her.

2)	Søksmål angående prøving av avgjørelse hvorved Patentstyrets annen avdeling avslår en søknad om registrering av et mønster, opphever en registrering eller opprettholder en beslutning i Patentstyrets første avdeling om å oppheve en registrering, jf § 23 tredje ledd.

3)	Søksmål angående ugyldigkjennelse eller overføring av registrert mønster, jf § 31 og § 32.

§ 47 skal lyde:

       Kongen fastsetter de nærmere bestemmelser om registrerings- og fornyelsessøknader og behandlingen av dem, om innsigelser og behandlingen av dem, om mønsterregistret, om den tidende Patentstyret utgir samt om gjennomføringen av loven her for øvrig. Det kan herunder bestemmes at Patentstyrets journaler over innkomne søknader og behandlingen av dem skal være tilgjengelige for enhver.

       I følgende bestemmelser skal ordet «Styret» endres til «Patentstyret»:

       § 10 første ledd, § 14 første ledd (2 steder), § 15 (2 steder), § 16 første ledd (2 steder), § 17 første ledd (2 steder), § 25, § 27 fjerde ledd, § 42 første ledd, § 43, § 45 tredje ledd (2 steder) og § 48.

VI.

I lov av 21. juni 1985 nr. 79 om enerett til firma og andre forretningskjennetegn (firmaloven)

gjøres følgende endringer:

§ 1-1 skal lyde:

       En næringsdrivende kan få enerett til firma og eventuelle andre forretningskjennetegn etter bestemmelsene i denne lov.

       Med firma menes det offisielle navn på en næringsdrivende juridisk person og kjennetegnet for et enkeltmannsforetak. En juridisk person skal i rettergang og overfor offentlig myndighet betegnes med sitt firma. For enkeltmannsforetak nyttes innehaverens personnavn. Retten til firmaet oppnås ved at det tas i bruk her i riket som navn på foretaket eller registreres, jf. § 3-1. Om registrering av firma gjelder bestemmelsene i lov 21 juni 1985 nr 78 om registrering av foretak.

       For sin virksomhet kan et næringsdrivende foretak også nytte annet kjennetegn (sekundært forretningskjennetegn). Rett til sekundært forretningskjennetegn oppnås ved at kjennetegnet innarbeides. Det anses å være innarbeidet når det innen vedkommende omsetningskrets her i riket er godt kjent som særlig kjennetegn for et foretak. Bestemmelsene i denne lov, unntatt § 2-2, får tilsvarende anvendelse for sekundære kjennetegn.

§ 2-6 nr. 3 skal lyde:

3.	inneholde noe som er egnet til å oppfattes som den særpregede tittel på en annens vernede åndsverk, eller som særskilt laget navn i slikt verk, hvis navnet er blitt alminnelig kjent;

§ 3-1 første ledd skal lyde:

       Rett til firma vinnes fra den dag firmaet tas i bruk her i riket, eller fra den dag registreringsmelding innkommer til foretaksregisteret, såfremt firmaet tas i bruk her i riket innen ett år.

§ 3-2 skal lyde:

       Rett til firma etter § 3-1 har den virkning at ingen annen enn innehaveren kan bruke samme firma, jf. annet ledd, i næringsvirksomhet innenfor det geografiske området hvor firmaet er i bruk eller kan ventes tatt i bruk (områdelikhet).

       Med samme firma forstås i denne lov et firma som er så likt et annet (kjennetegnslikhet) at det er egnet til å forveksles med dette i den alminnelige omsetning, jf. § 3-3.

§ 3-3 skal lyde:

       Firma anses i denne lov bare egnet til å forveksles hvis de brukes eller ventes brukt for virksomhet av samme eller lignende slag (bransjelikhet).

       Firma som ligner hverandre skal likevel anses egnet til å forveksles selv om de ikke brukes eller ventes brukt for virksomhet av samme eller lignende slag, dersom det firmaet som har eldst rett er så velkjent og har en slik anseelse her i riket, at det ville bety en urimelig utnyttelse eller forringelse av dets anseelse (goodwill) om det annet firma ble brukt for en annen virksomhet.

§ 3-4 skal lyde:

       Gjør flere hver for seg krav på enerett til samme firma, skal den ha fortrinnsrett som har eldst hjemmel for sitt krav, hvis ikke annet følger av bestemmelsen i § 3-5.

§ 3-5 skal lyde:

       Et yngre firma kan uten hinder av bestemmelsene i dette kapittel bestå ved siden av et firma som har eldre rett, hvis innehaveren av den eldre rett ikke innen rimelig tid har tatt skritt for å hindre bruk av det yngre firma.

       For å unngå forvekslingsfare i tilfelle som nevnt i første ledd, kan retten bestemme at ett eller begge firmaer i fremtiden bare må brukes på en særlig måte, såsom ved tilføyelse av stedsnavn eller med annet klargjørende tillegg.

VII.

I lov av 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett

skal § 1 nåværende fjerde ledd bli tredje ledd nytt annet punktum.

VIII.

Samtykke til tiltredelse til Madrid-protokollen 1989

       Stortinget samtykker i at Norge slutter seg til Protokoll til Madrid-overenskomsten om den internasjonale registrering av varemerker, vedtatt i Madrid 27. juni 1989.

       Ved tilslutningen kan det avgis erklæringer som nevnt i protokollen artikkel 5(2) bokstav (d) jf bokstav (b) og (c) og artikkel 8(7).

IX.

Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

1.	Avsnitt VIII Samtykke til tiltredelse til Madrid-protokollen trer i kraft straks. 1989 trer i kraft straks. For øvrig trer loven her i kraft fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid.

2.	En registrering av et varemerke kan fortsatt kjennes ugyldig fordi merkehaveren ikke lenger er næringsdrivende, dersom næringsdriften opphører før endringen i lov av 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker § 25 trer i kraft og ugyldighetssøksmål reises innen ett år etter ikrafttredelsen.

3.

En varemerkehaver som ikke er næringsdrivende, kan ikke gjøre merkerett som bygger på innarbeidelse gjeldende overfor bruk av merket som er skjedd innen ett år etter ikrafttredelsen av endringen i lov av 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker § 2 . Fellesmerkerett ervervet ved innarbeidelse av en forening som ikke er en forening av næringsdrivende, kan ikke gjøres gjeldende overfor bruk av merket som er skjedd innen ett år etter ikrafttredelsen av endringen i lov av 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker § 1 .

4.	For øvrig kan Kongen gi nærmere overgangsbestemmelser.

Oslo, i justiskomiteen, den 21. november 1995.

Lisbeth Holand,	Arild Hiim,	Olav Akselsen,
leder.	ordfører.	sekretær.