1. Generelt om lovframlegga

1.1 Samandrag

       Framlegga til kyrkjelov og ny gravferdslov sluttar førebels av det kyrkjelege reformarbeidet som vart sett i gang på grunnlag av Stortinget si handsaming av meldinga om stat og kyrkje, jf. Innst.S.nr.265 (1980-1981). Departementet har teke omsyn til viktige synspunkt som kom fram under den omfattande høyringa om kyrkjelovutvalet si utgreiing frå 1989 ( NOU 1989:7 Den lokale kirkes ordning). Eit utkast til lovendringar vart i 1994 send til Kyrkjemøtet til uttale.

       Eit hovudsiktemål med lovframlegga er å gjere enklare og systematisere kyrkjelovgjevinga og samstundes sanere reglar som dels ikkje lenger er aktuelle, dels er lite tilpassa eller i samsvar med den faktiske og rettslege utviklinga. I alt 13 lover vert å oppheva.

       Lovframlegga vidarefører kommunane sitt økonomiske ansvar for den kyrkjelege verksemda i sokna. Departementet gjer framlegg om å overføre kyrkjeleg forvaltingsmynde frå kommunale til reint kyrkjelege organ, men ikkje om endringar i omfanget og innhaldet av den lokale kyrkjeforvaltinga. Framlegga er difor ikkje føresett å krevje ein auke i dei samla økonomiske og administrative ressursane som i dag er knytte til den lokale kyrkjeforvaltinga, eller endringar i den økonomiske ansvarsdelinga mellom stat og kommune.

1.2 Komiteen sine merknader

       Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Ottar Kaldhol, Marit Lefdal, Trond Mathisen, Tomas Norvoll, Marit Nybakk og Oddbjørg A. Starrfelt, frå Senterpartiet, Jørgen Holte, Sigurd Manneråk og Rita H. Roaldsen, frå Høgre, Jan Tore Sanner og Siri Frost Sterri, frå Sosialistisk Venstreparti, Jon Bakken, frå Kristeleg Folkeparti, Jon Lilletun, samt representanten Ellen Chr. Christiansen, syner her til innleiande merknader til kyrkjelova.

2. Lov om den norske kyrkja (kyrkjelova)

2.1 Samandrag

       Framlegget til ny kyrkjelov kjem i staden for eldre kyrkjelovgjeving, mellom anna kyrkjelova frå 1897 og kyrkjeordningslova frå 1953. Departementet vil med den nye lova gje den lokale kyrkja ei meir sjølvstendig stilling, særleg i høve til kommunane. Soknet (meinigheita) som i samsvar med gjeldande rett er den grunnleggjande einskapen i Den norske kyrkja, skal etter framlegget ha ei rettsleg sjølvstendig stilling. Dette inneber at soknet sine valte organ, dvs. sokneråd og kyrkjeleg fellesråd, vil kunne vere arbeidsgjevar og skipe privatrettslege og offentlegrettslege plikter og rettar for soknet. Etter lovframlegget vil det ikkje lenger vere høve til å velje sokneråd for eit kapelldistrikt, dvs. eit geografisk avgrensa område innafor eit sokn, eller for såkalla kategorialkyrkjelydar - med unnatak for døvekyrkjelydane. Gjeldande reglar for tilhøyrigheit og medlemskap i Den norske kyrkja er førte vidare, medan retten til konfirmasjonsopplæring er oppheva.

       Departementet gjer framlegg om at det skal opprettast eit kyrkjeleg fellesråd i alle kommunar som har fleire enn eitt sokneråd. Lovframlegget inneheld reglar om soknerådet og fellesrådet si samansetting, verksemd, oppgåver m.v. og delinga av funksjon eller mynde mellom råda. Reglane om kyrkjeleg fellesråd fører med seg ei viss avgrensing av soknerådet sitt myndeområde i høve til i dag. Primæransvaret for den kyrkjelege verksemda i eit sokn vil likevel framleis liggje til soknerådet.

       Dei kyrkjelege fellesråda får eit omfattande forvaltingsansvar, særleg i økonomiske og tenestemannsrettslege tilhøve som i dag formelt ligg til kommunestyret. Fellesrådet vil ha arbeidsgjevaransvar for dei fleste kyrkjelege stillingane. Kyrkjelege arbeidstakarar, som i dag og er kommunale tenestemenn, vil etter dette ikkje stå i eit direkte arbeidstakartilhøve til kommunen, men til eit reint kyrkjeleg organ. Departementet gjer elles framlegg om at dei statlege kateketstillingane blir avvikla som statlege stillingar etter kvart som dei blir ledige, og at ei ordning med statleg tilskot til undervisningsteneste kjem i staden. Kyrkjeleg fellesråd vil vidare ha forvaltingsansvaret for kyrkjene. Same reglar skal gjelde for soknekyrkjer og kapell. Kravet til kyrkjene si storleik vert redusert.

       Kyrkjemøtet vil etter departementet sitt framlegg få mynde til å gje nærare reglar på utvalde område. Det gjeld mellom anna val- og sakshandsamingsreglar for m.a. sokneråd og kyrkjeleg fellesråd, og tenesteordningar og kvalifikasjonskrav for visse kyrkjelege stillingar. Stiftsdireksjonen blir avvikla som følgje av lovforslaga. Inndelinga i bispedømme vert ikkje lenger fastsett ved lov. Bispedømmemøta vert friviljuge og ikkje lenger lovpålagde.

       Departementet sitt framlegg inneber ikkje noka utviding av dei lovpålagde kostnadspliktene som kommunane har i dag på det kyrkjelege området, men fører her vidare gjeldande rett. Kommunestyret vil ikkje lenger kunne sjåast som del av det lokale kyrkjestyret og vil ha tilsvarande avgrensa mynde på det kyrkjelege forvaltingsområdet. Men kommunen vil framleis ha økonomisk ansvar for den kyrkjelege verksemda i kommunen og ha plikt til å dekkje kostnader til serskild nemnde føremål eller kostnadsslag, i fyrste rekkje sokna sine kostnader til visse, lovfastsette stillingar, til kyrkjer og kyrkjegardar og til drift av kyrkjeleg fellesråd/sokneråd. Kommunane si plikt til å bere kostnader etter føremål er ei vidareføring av systemet i dag.

2.2 Komiteen sine merknader

2.2.1 Innleiing

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristelig Folkeparti, ser kyrkja som den sentrale forvaltar av vår kristne kulturarv. Denne kulturarven er eit fundament for felles identitet i folket vårt, for folk si tru og livsoppfatning, og for framvokster og vidareutvikling av etiske verdiar og haldningar i samfunn, familie og arbeidsliv. Den norske kyrkja har i 1000 år formidla kristen tru og kulturtradisjon i samfunnet vårt, og har med det sett sterkt preg på livsnormer, førestillingar, språk, kunst m.v.

       Fleirtalet viser til at Den norske kyrkja framleis har eit solid fotfeste i det norske folk og samfunn. Som folkekyrkje femner ho menneske i alle aldrar og i ulike livssituasjonar og møter dei med forkynning, opplæring, rettleiing, omsorg og fellesskap. Fleirtalet ønskjer at kyrkja skal ha eit best mogleg utgangspunkt for å møte utfordringane som misjonerande, vedkjennande og diakonal kyrkje i tider prega av sterke endringsprosessar. Kyrkja må gjennom styringsorgana sine framleis arbeide vidare med å kombinere truskap mot eige læregrunnlag med ønske om å vere ei vidtfemnande og kulturåpen folkekyrkje.

       Fleirtalet ser det som ein viktig kyrkjepolitisk oppgåve å vidareutvikle ei open og inkluderande folkekyrkje. Fleirtalet meiner eit mål med kyrkjelovgjevinga må vere å demokratisere kyrkja og organisere styringsansvaret og forholdet til kommunal forvaltning på ein slik måte at kyrkja blir synleg og sentral i kvardagen til folk i lokalsamfunnet. Fleirtalet meiner vidare at kyrkja må styrkast som eit senter for tru, kultur og kvardagsspørsmål. Ein open og inkluderande folkekyrkje må vere til stades når folk har behov for omsorg på det personlege plan og vere ein møteplass, der folk kan søkje indre tryggleik i fellesskap med andre.

       Fleirtalet legg til grunn at kyrkja er viktig ved ritual, høgtider og krisesituasjonar. Men også i det daglege og ukentlege kvardagsarbeidet kan kyrkja syne at ho står for verdiar som understrekar menneskjeverd og varme, fleksibilitet og forståing. Fleirtalet vil syne til Sjømannsmisjonen, Den norske kyrkja i utlandet, som eit eksempel på ein folkekyrkje som foreiner åpenheit, service og omsorg med kyrkjelege handlingar og forkynning av evangeliet. Sjømannskyrkja er møteplassen, den kulturelle samlingsstaden for nordmenn i utlandet. Ved å vere inkluderande kan Sjømannskyrkja bidra til at mange får eit personleg forhold til kyrkja og kyrkja sitt bodskap. Fleirtalet meiner også at Kirkens Bymisjon og kyrkja sitt ungdomsarbeid er med på å utvikle folkekyrkja.

       Fleirtalet vil syne til den betydning kyrkja og evangeliet har hatt for samfunnsutviklinga i vår del av verda, ein utvikling grunna på likeverd og utjamning, på solidaritet og medmenneskjelegheit, og med politiske institusjonar prega av humanistiske innfallsvinklar til problemløysing og iverksetting. Dei kristne og humanistiske verdiane pregar verkelegheitsforståinga i vår kultur og i vårt politiske system. Fleirtalet meiner kyrkja òg må spille ein rolle innanfor dagens rammer og i det moderne samfunn. Kyrkja sitt bodskap er viktig som premissleverandør for verdiar og normar. Kyrkja må vere seg bevisst dei kulturelle og samfunnsmessige rammene som gjeld for vår tid.

       Fleirtalet vil vidareutvikle ei folkekyrkje der medlemene får ta del i kyrkjelege handlingar som dåp, konfirmasjon, vigsel og gravlegging basert på eigen integritet. Fleirtalet ser det som viktig at kyrkja ikkje blir avgrensa til ei lita gruppe menneske, men at ho ved å styrke representativiteten og deltakinga ved val av meinigheitsråd og fellesråd, kan få fram bredda av kyrkja sine medlemer og styrke demokrati og utfolding i kyrkja. Slik kan kyrkja skape seg identitet i folket. Fleirtalet vil vise til at departementet i innleiingskapittelet til proposisjonen viser til at:

« Hovedspørsmålet i stortingsmeldingen fra 1980 var den framtidige ordning av forholdet stat og kirke. Meldingen konkluderte med at statskirkeordningen burde opprettholdes « for den tid vi med rimelighet kan overskue framover ». Det var forutsatt at kirken skulle gis en større selvstendighet innenfor rammen av statskirkeordningen uten at dette derved skulle svekke kirkens karakter som folkekirke. »

       Fleirtalet er oppteke av at Den norske kyrkja skal ha eit betydeleg sjølvstyre, men meiner at folkekyrkja innanfor ei statkyrkjeramme må vere nær knytta opp til lokalsamfunna. Fleirtalet meiner at dei praktiske ordningane mellom kommune/kyrkje blir viktige for om kyrkja blir oppfatta som inkluderande. Folkekyrkja er avhengig av at kommunen erkjenner eit ansvar for kyrkja si verksemd. Fleirtalet syner til at kommunen etter lovframlegget fortsatt skal ha økonomisk ansvar for den kyrkjelege verksemda i kommunen og vil vere forplikta til å dekkje utgifter til nærmare bestemte føremål eller utgiftsslag: til lovhjemla stillingar, til kyrkjer og kyrkjegardar og til drift av meinigheitsråd/kyrkjelege fellesråd.

       Fleirtalet viser til at Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) representerer avslutninga på eit langt og omstendeleg arbeid frå Stortinget si side med ordningar for Den norske kyrkja. Midt på 1960-talet vart søkelyset sett på statskyrkjeordninga frå fleire hald. Kyrkja sette i gong fleire utgreiingar, og saka vart drøfta innan ramma av det friviljuge kyrkjesamarbeidet. På denne bakgrunnen fann Regjeringa det naudsynt med ein brei gjennomgang av ordningane i kyrkja. På grunnlag av ei offentleg utgreiing (NOU 1975:30) handsama Stortinget i 1981 tilhøvet mellom stat og kyrkje. I Innst.S.nr.265 (1980-1981) trakk Stortinget opp retningsliner for det vidare arbeid med ordningane i kyrkja. Sentralt i dette var at ein skulle halde oppe ordninga med statskyrkje, og at kyrkja samtidig skulle få auka sjølvstende.

       Fleirtalet viser til Innst.S.nr.265 (1980-1981) der Stortinget samrøystes slutta seg til og stadfesta at det ikkje er sterke innvendingar mot det noverande statskyrkjesystem. Av den grunn er det lite som talar for å skilje stat og kyrkje.

       Fleirtalet vil vidare vise til Innst.S.nr.265 (1980-1981) som peika på at reglane i Grunnlova ikkje er til hinder for ei betydeleg delegering av mynde til kyrkjelege organ på alle nivå, og at ein finn fram til ordningar som gjer at kyrkja kan fungere som ei open og inkluderande folkekyrkje med basis i sitt trusgrunnlag. Fleirtalet vil òg peike på at Stortinget ved handsaminga i 1981 la stor vekt på at det er samfunnet si plikt å tilføre kyrkja ressursar slik at ho kan bli sett i stand til å utføre sitt arbeid på ein tenleg måte.

       Fleirtalet gir sin tilslutnad til dei prinsipp og premiss for arbeidet med kyrkja si ordning som vart lagde i samband med handsaminga i Stortinget i 1981, og vil føre dette vidare i lovarbeidet for ordninga til den lokale kyrkja.

       Fleirtalet vil peike på at prinsippa og premissane i Innst.S.nr.265 (1980-1981) har vore følgt opp frå Stortinget si side ved dei to seinare handsamingane av kyrkja si ordning i 1984 og 1987. Stortinget har òg drøfta fleire sider av desse spørsmåla i samband med dei årlege budsjetta.

       Fleirtalet viser til Innst.O.nr.79 (1983-1984) om reforma med etablering av Kyrkjemøte og overføring av tilsettingsansvar for bispedømmeråda, og til Innst.O.nr.52 (1986-1987) om Den norske kyrkja og lærespørsmål. Fleirtalet er kjend med at dei reformene Stortinget har stilt seg bak sidan 1984 er evaluerte av Kyrkjemøte i 1992, som mellom anna har uttalt:

« Lovendringene som ble gjennomført i 1984 med senere justeringer og tillegg, er opplevd som meget positive i kirken. Reformene har vært til gang for kirken og har gitt bedre mulighet til å fungere som en mer selvstendig, evangeliserende og inkluderende folkekirke. »

       Fleirtalet vil vise til sin merknad til denne evalueringa i B.innst.S.nr.12 (1992-1993), og meiner at det fram til i dag har vore brei semje om det kyrkjelege reformarbeidet, og at det gir eit godt grunnlag for vidareføring på lokalplanet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil i den forbindelse vise til at forutsetningen for en videreutvikling av folkekirken er en demokratiseringsprosess, der bredden i medlemsmassen blir tydeligere i lokal og sentral representasjon. For dagens moderne mennesker er toleranse, vidsyn og respekt for menneskers holdninger, valg og integritet helt grunnleggende, noe som også bør nedfelle seg i kirkens forhold til samfunnsutviklingen. Disse medlemmer mener kirken bør være en møteplass for forkynning og tro i lokalsamfunnet, der mennesker kan søke indre trygghet i fellesskap med andre. Det innebærer at de som forvalter kirkens lære må forholde seg til nye rammebetingelser og strukturendringer i familie- og samfunnsliv. Kirken må åpne dører og være inkluderende, ikke bygge murer.

       Slik kan folkekirken ha et fortsatt fotfeste i befolkningen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og komiteens medlemmer Norvoll og Ausdal Starrfelt slutter seg i hovedsak til det foregående, men ser at den norske kulturarven og fellesetiske handlinger og verdisyn i stor grad er sammenfallende i og utenfor Den norske kirke.

       Disse medlemmer mener av prinsipielle grunner at det er en målsetning å skille stat og kirke. I forbindelse med revisjonen av kirkeloven, lov om gravferd m.m. legger disse medlemmer til grunn at den norske kirke er en statskirke. Disse medlemmer mener det er grunnleggende viktig at kirken kan videreutvikles som en åpen og inkluderende folkekirke. Dette stiller også krav til kirken. Disse medlemmer vil spesielt understreke nødvendigheten av toleranse, vidsyn og respekt. Dette gjelder også i spørsmål knyttet til likestilling mellom kjønnene og ut fra legning.

       Endringene i kirkelovgivningen som foreslås kan bidra til å tydeliggjøre kirken og kirkens oppgaver på en sterkere måte. Dette er positivt. Imidlertid er det viktig at lovverket reflekterer at vi lever i et flerreligiøst samfunn. Dette innebærer at handlinger og ansvarsforhold knyttet til utgangen av livet, av respekt for den enkelte, ikke bør desentraliseres.

       Komiteens medlemmer Norvoll og Ausdal Starrfelt slutter seg subsidiært til Arbeiderpartiets merknader.

       Komiteens medlem representanten Christiansen er enig i at kirken opp gjennom århundrene har spilt en viktig rolle i det norske samfunn, og at kristendommen har hatt stor innflytelse på utviklingen av norsk kultur, litteratur og historie. Men selv om mye av dette har vært et positivt samspill mellom samfunnet og kirken for øvrig, vil dette medlem peke på at kirkens sterke posisjon gjennom tidene også henger sammen med at det ikke eksisterte noe reelt valg for landets innbyggere. Fra midten av 1700-tallet og fremover var konfirmasjonen obligatorisk for å få adgang til håndverkslære, til borgerskap og til andre borgerrettigheter. Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok en form for religionsfrihet, men slik den ble nedfelt skulle den kun gjelde kristne trossamfunn. Først i 1851 ble jødeparagrafen opphevet. Forbudet mot munkeordener i Grunnlovens § 2 ble ikke fjernet før i 1897, og ordene « Jesuiter maa ikke taales » ble stående frem til 1956. Når man lovpriser Den norske kirke for å ha formidlet kristen tro og kulturtradisjon i samfunnet i over 1000 år, så føler dette medlem at man helt ser bort fra at kirkens monopol på åndslivet har vært en hovedgrunn til at den har fått denne sterke stillingen.

       Kirken har fremdeles en sterk stilling i deler av samfunnet, men dette medlem vil peke på at samfunnet i stor grad er i endring. Kirken vil ganske sikkert ha en sentral plass i forhold til ulike livsritualer som dåp, konfirmasjon, ekteskap og begravelse også i fremtiden, men det er et spørsmål om ikke dette i større og større grad blir knyttet opp mot tradisjon og ikke mot religiøs tro.

       Den norske kirke har hatt store fordeler av å være en statskirke. På den måten har den hele tiden vært sikret økonomisk, og ikke vært avhengig av sine medlemmers vilje til å bidra. I et samfunn hvor folk etterhvert har forandret sine holdninger og sin atferd, og har blitt mer sekulært og distansert fra kirken, har statusen som statsinstitusjon hatt stor betydning for kirkens muligheter ikke minst økonomisk.

       Dette medlem vil vise til sitt prinsipielle syn om å skille stat og kirke, og i den forbindelse til behandlingen av Dok.nr.8:72 (1994-1995). Et skille ville tydeliggjøre forskjellen mellom kirke og politikk. I tillegg mener dette medlem de mange trossamfunn utenfor kirken peker i retning av at man ikke bør ha en kirke i en monopolstilling, men at myndighetene bør forholde seg til de ulike tros- og livssynssamfunn på samme måten.

       Dette medlem konstaterer at kirken til nå har foretrukket å opprettholde sin særstilling fremfor å hegne om sin egen selvstendighet og integritet. Kirken fremstår i flere sammenhenger som et politisk redskap for staten, som et ledd i det staten ønsker skal være en religiøs verferd for hele folket - uttrykt bl.a. gjennom begrepet folkekirke. Dette ble særlig manifestert gjennom St.meld. nr. 40 (1980-1981) hvor kirken beskrives som folkets, og ikke lenger som skriftens eller menighetens tjener. Meldingen har som utgangspunkt at kirken som folkets tjener, må være styrt av staten, fordi det er staten som best vet hva folks behov er - en oppfatning som er helt i tråd med den sosialdemokratiske tenkemåten.

       Dr. theol Birger Løvlie sammenligner i sin doktorgradsavhandling om utviklingen i forholdet mellom stat, kirke og folk i perioden 1945-1984 ovennevnte stortingsmelding med Vidkun Quislings regulativ til kirken i begynnelsen av krigen. I avisen Vårt Land i desember 1995 sier Løvlie bl.a:

« Stortingsmeldingen signaliserer klinkende klart, som Quisling også gjorde, at kirken må lære seg å innordne seg den nye tid og det nye samfunnet. Samtidig advarer den kirken sterkt mot å bli for samfunnskritisk eller å bli kritisk mot staten i vanskelige politiske saker. »

       Dette medlem har merket seg signaler som peker i samme retning. Et eksempel i så måte er biskop Aarflot, når han i februar i år tok til orde for et skille mellom kirke og stat ut fra den oppfatning at kirken hverken kan eller må tilpasse seg en generell politisk kirkeforståelse. En del andre biskoper har til dels uttalt seg i samme retning, og hevdet det syn at kirken - da fremdeles som statskirke - bør få full frihet på alle områder. De synes imidlertid ikke å være innstilt på å stille noen eksplisitte krav de kan sette makt bak. Trolig oppfattes statskirkestatusen som en for trygg havn til at den er verdt å forlate for prinsippenes skyld.

       Begrepet folkekirke er bredt akseptert og ingen ser ut til å tore å ta en debatt om hva det reelle innholdet i begrepet er, og hva det i bunn og grunn betyr for kirken. Gjennom 80-tallet og frem til i dag har kirken selv langt på vei akseptert sin tildelte rolle i det norske sosialdemokratiet. Særlig nedover blant kirkens ansatte, har man gått inn for denne rollen med liv og lyst. Kirken engasjerer seg ikke kun i det rent religiøse, men bruker sin tyngde og autoritet på å gi veiledning om solidaritet, miljø, u-hjelp, trafikk og innvandring. Dette medlem mener det er grunn til å spørre seg hvorfor vi har en kirke, dersom den skal være en institusjon som gjør det politikerne forventer av den.

       Dette medlem mener det er åpenbart at flertallet av Den norske kirke regner fordelene ved fortsatt å være en statskirke som for store til at et skille virker fristende. Dette medlem vil derfor i sine forslag basere seg på at kirken selv velger statstilknytningen, og mener den da også må akseptere å bli underlagt lover og regler som gjelder for andre statsinstitusjoner. Videre må bevilgningene til kirken vurderes i en helhetlig budsjettmessig sammenheng. Kirken kan ikke forvente eller forlange å stå i noen særstilling. Dette medlem ser for øvrig ingen grunn til å dissentere på hvordan den lokale kirke skal organiseres, men vil slutte seg til hovedintensjonene i proposisjonen.

Den lokale kyrkja si ordning

       Komiteen tek til etterretning at arbeidet med endringar i ordninga for den lokale kyrkje har vore ein omfattande og krevjande prosess. Kyrkjelovutvalet som var nedsett i 1982 la fram si innstilling i 1989 ( NOU 1989:7 Den lokale kyrkja si ordning). Komiteen er klar over at når oppfølginga av kyrkjelovutvalet si innstilling har teke så lang tid, skuldast dette at forslaga frå utvalet om dei økonomiske tilhøva mellom kommune og sokn gjorde det naudsynt å vente på Stortinget si handsaming av ny kommunelov. Det var òg naudsynt med ei nærare kartleggjing av det noverande samarbeidet mellom kommune og sokn.

       På grunnlag av denne handsaminga og ei omfattande høyring til Kyrkjelovutvalet si innstilling som vart gjennomført i 1990-91, la departementet fram eit høyringsnotat om « Den lokale kirkes ordning ». Høyringsnotatet foreslo å forenkle dei kyrkjelege lover og å oppheve i alt 14 særlover som angår Den norske kyrkja.

       Komiteen minner om at det har vore Stortinget si meining at den vidare utforming av kyrkja sine ordningar skulle finne stad i eit samarbeid og i forståing med dei kyrkjelege organ.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti har merka seg at Kyrkjemøtet i 1994 uttala seg om høyringsnotatet og sammenfatta sine synspunkt slik:

« Den styringsstruktur, de organer og de formål som er foreslått i utkastet samsvarer langt på vei med de ønsker kirkelige organer har gitt uttrykk for. Selve ordningene vil på en langt bedre måte enn dagens ordninger kunne bidra til at kirkens mangeartede oppgaver kan bli ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Hovedinnvendingen overfor forslaget er etter Kirkemøtets oppfatning finansieringsgrunnlaget for gjennomføringen av reformene på lokalt plan. Ordningen vil ikke kunne fungere etter sin hensikt dersom ikke det offentlige bidrar med nødvendige midler. De lokalkirkelige organer må styrkes for å kunne videreutvikle sin aktivitet i forhold til lokalsamfunn og menighet, slik Stortinget selv har forutsatt. »

       Desse medlemene viser til at Kyrkjemøtet er etablert som det øvste representative organ for Den norske kyrkja, og at synspunktene deira difor må ha særleg vekt.

       Desse medlemene vil i den samanhang syne til dei årlege budsjetthandsamingane.

Mål for kyrkja si verksemd

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, legg vekt på at ordningane i kyrkja skal tene kyrkja si oppgåve og verksemd.

       Fleirtalet er samd med departementet i at eit overordna mål for lovendringane er å leggje eit lovmessig grunnlag for utvikling og fornying av kyrkjelydane sitt liv og øvrige verksemd.

       Fleirtalet har vidare merka seg at oppsluttinga om kyrkja er stor. Forskingsrapporten « Kirkelig selvangivelse » frå Stiftelsen Kirkeforskning (januar 1996) syner at annankvar nordmann går til gudsteneste i kyrkja ein eller fleire gongar kvart år. Kyrkja spelar vidare ei viktig rolle i samband med høgtider og livsritual som dåp, konfirmasjon, bryllaup og gravferd.

       Fleirtalet legg vekt på at kyrkja m.a. skal vere ein møtestad for eksistensielle og åndelege lengslar, men også ei ramme og kjelde for gjenkjenning og livstolking. Kyrkja skal møte einsame og etterlatne, menneske i sorg og fortviling, men også menneske i glede og takksemd. Det er ei stor oppgåve for kyrkja å forkynne livsvon og glede. Samstundes er kyrkja ein stad for gudsteneste, trudomsfellesskap og tilbeding. Kyrkja skal vere ei røyst inn i si samtid, synleg og utfordrande, med omsorg og rettleiing for den einskilde og for institusjonar i samfunnet. Kyrkja skal vere ei vedkjennande, misjonerande og diakonal folkekyrkje. Det er ei stor utfordring for kyrkja å forvalte kristen tru og etikk på ein måte som gjer at det kristne verdigrunnlaget framleis utfordrar og er til stades i familie- og samfunnsliv.

       Fleirtalet uttala seg i B.innst.S.nr.12 (1994-1995) om sine forventningar til ny kyrkjelov:

« Fleirtalet har merka seg departementet sine intensjonar om å leggja fram for Stortinget forslag til ny kyrkjelov i 1995. Fleirtalet vurderer ei ny kyrkjeleg lovgjeving som viktig for kyrkja sin situasjon i eit nytt årtusen. I arbeidet med lova må det vere eit overordna mål å organisere styringsansvar og forholdet til kommuneforvaltninga på ein måte som gjer Den norske kyrkja synleg og sentral i folk sin kvardag i lokalsamfunnet. »

       Fleirtalet viser til desse merknadene og legg desse til grunn for revisjonen av den lokale kyrkja si ordning. Fleirtalet meiner likevel at det ikkje er nok berre å etablere funksjonsdyktige organ og ordningar for å nå desse måla. Fleirtalet vil òg streke under at det er særs viktig å styrke verksemda lokalt i sokna.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og komiteens medlemmer Norvoll og Ausdal Starrfelt viser til sin generelle merknad foran.

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener prinsipielt at kirken selv bør fastsette sine kirkelige mål. Ikke minst synes dette medlem at det blir noe paradoksalt dersom kirkens mål i stor grad skal drøftes og vedtas av et Storting hvor deler av medlemmene ikke tilhører Den norske kirke. Dette medlem vil peke på at det er i kirkens egen interesse å innrette seg slik at flest mulig av dens medlemmer finner seg til rette i kirken.

       Dette medlem ønsker ikke å gå inn i noen drøfting om kirkelige mål. Med dagens statskirke mener dette medlem Stortinget bør konsentrere seg om å beskytte tros- og livssynsfrihet ved å sørge for å fjerne særfordeler som gjør at et trossamfunn gis andre rettigheter enn andre. Videre bør Stortinget sørge for at kirken, så lenge den selv velger å være en offentlig institusjon, forholder seg til de lover og regler som gjelder for offentlige institusjoner generelt.

Ny kyrkjeleg lovgjeving

       Komiteen syner til at framlegget til ny lov inneber ei forenkling av den kyrkjelege lovgjevinga. Komiteen er samd med departementet og Kyrkjemøtet når dei peikar på at forenklinga i lovverket som har funne stad i statsforvaltninga dei siste åra, også bør gjennomførast på det kyrkjelege området. Komiteen finn at nyare styringsprinsipp i statsforvaltninga fell saman med ønskjet om eit auka kyrkjeleg sjølvstyre med grunnlag i auka deltaking, demokratisering og vidareutvikling av folkekyrkja innafor ei statskyrkjeordning.

       På denne bakgrunnen er komiteen samd i at det kyrkjelege lovverket blir forenkla og dei kyrkjelege lovene samla i ei eiga lov for Den norske kyrkja. Av dette følgjer at ein opphevar 13 lover gjevne i perioden 1857 til 1985. Kyrkjemøtet får etter dette i stor grad mynde til å gjere vedtak på ei rekkje viktige område i den kyrkjelege forvaltninga.

       Komiteen er samd i at dei spørsmåla som gjeld kyrkjegardar, gravferd og kremasjon vert handsama i ei eiga lov.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter desentralisering av beslutningsmyndighet til kirkens organer på de vesentlige områder, bortsett fra ansvarsforhold knyttet til gravlunder, gravferd m.m. Dette innebærer bl.a. at arbeidsgiveransvaret for stillinger knyttet til dette skal være et kommunalt ansvar. Det vises for øvrig til egne merknader til lov om gravplasser m.m.

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil understreke at de påfølgende merknader til den nye kirkeloven og de forslag dette medlem vil fremme er basert på statskirkeordningen. Av denne grunn vil også dette medlem slutte seg til en del av de forslag til regulering av kirken som ligger i loven, men understreke at mange av disse støttes fordi dette medlem mener statskirken må betraktes som en offentlig institusjon på linje med andre slike institusjoner.

2.2.2 Kyrkjeleg medlemskap

       Komiteen har merka seg at lovframlegget fører vidare prinsippa frå den gamle lovgjevinga om kyrkjeleg medlemskap. Komiteen syner til at ein vert medlem i Den norske kyrkja gjennom dåpen, og at born vert å høyre inn under Den norske kyrkja frå fødselen av dersom foreldra er gifte eller sambuande og ein av dei er medlem. Innmelding og utmelding av kyrkja kan skje ved personleg frammøte til kyrkjebokføraren, men utmelding kan òg skje skriftleg.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, er nøgd med at desse prinsippa blir førte vidare i den nye lova.

       Fleirtalet er kjend med at i lov om trudomssamfunn legg ein opp til at foreldra sjølve avgjer kva trudomssamfunn barnet skal vera medlem av dersom båe står utanfor Den norske kyrkja. Fleirtalet meiner born bør høyre til same trudomssamfunn som foreldra. Fleirtalet er samd i at når minst ein av foreldra høyrer heime i Den norske kyrkja, og foreldra ikkje avgjer noko anna, så skal barnet høyre inn under Den norske kyrkja.

       Fleirtalet meiner det ikkje bør gjerast skilnad på born av gifte og sambuande foreldre i kyrkjelova med omsyn til medlemskap og tilhøyrigheit og gjer framlegg til endring i § 3, jf. nedanfor.

       Komiteen vil peike på at det kyrkjelege medlemsregisteret og manntalet vil vera operativt frå 1. juli 1997. Komiteen vil minne om at det har vore ei prioritert oppgåve å få laga eit slikt sentralt medlemsregister for Den norske kyrkja. Då eit slikt medlemsregister vil vera konsesjonspliktig etter personregisterlova om ikkje opprettinga av eit slikt register følgjer av lov, meiner komiteen at opprettinga av registeret bør skrivast inn i lova. Komiteen føreset at departementet gir nærare reglar for oppretting og bruk av det kyrkjelege medlemsregisteret. Komiteen gjer på denne bakgrunn framlegg om eit tillegg i § 3, jf. nedanfor.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og komiteens medlemmer Norvoll og Ausdal Starrfelt mener at medlemskap i et kirkesamfunn skal være utløst av en aktiv handling knyttet til kirken. Disse medlemmer viser til at norsk praksis, der tilhørighet følger av foreldres tilknytning til statskirken, skiller seg klart fra bl.a. Sverige og Danmark. Disse medlemmer mener at lovverket bør endres slik at barnet får tilhørighet til Den norske kirke ved at foreldre melder fra til kirkebokføreren på bostedet. Disse medlemmer er enig i at aldersgrensen for utmelding fortsatt bør være 15 år og at utmelding utløses av en aktiv handling.

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener det er en grunnleggende rettighet fritt å kunne velge sin religiøse tilhørighet. Dette medlem anser det for å være i konflikt med tros- og religionsfriheten at man kan regnes som å høre inn under Den norske kirke uten at det aktivt er uttrykt ønske om dette. Komiteens reise til Danmark og Sverige i februar 1996 har også vist at dette er en annen praksis enn den som følges i disse landene.

       Dette medlem er ikke uenig i at det kan være naturlig at barn hører til samme trossamfunn som foreldrene, men vil understreke at må være opp til foreldrene å ta en slik beslutning. Dette medlem mener det er å stille saken på hodet når loven foreslår at barnet automatisk skal høre inn under Den norske kirke fra fødselen av dersom en av foreldrene hører til kirken, med mindre foreldrene melder fra om noe annet. Det naturlige vil være den motsatte innfallsvinkel, nemlig at slik tilhørighet fordrer en aktiv handling fra foreldrenes side. Dette medlem har merket seg at dette syn også deles av Norges Frikirkeråd og Norges Kristne råd. Dette medlem tillater seg også å stille spørsmål om hvor mange foreldre som er klar over hvilke automatiske regler som gjelder for registrering av deres barn, og hvor mange som av den grunn unnlater å melde fra om at barnet ikke skal høre inn under Den norske kirke.

       Dette medlem mener medlemskap i kirken bør være knyttet til dåpen, og at barn dersom foreldrene aktivt melder fra om det, kan anses som å høre inn under Den norske kirke frem til det døpes eller til det selv, etter fylte 15 år, melder fra om at det ikke ønsker slik tilhørighet.

       Dette medlem vil videre peke på at barn, når det har fylt 15 år, selv kan velge sin religiøse tilhørighet. Når det gjelder barn som anses å høre inn under Den norske kirke selv om de ikke er døpt, varer tilhørigheten iflg. lovforslaget frem til det er 18 år med mindre det selv gir beskjed om noe annet. Dette medlem mener det er naturlig at man også ved sletting av tilhørighet benytter alderen 15 år dersom vedkommende ikke ved aktiv handling uttrykker ønske om noe annet. Dette medlem har merket seg departementets syn, men vil påpeke at Den norske kirke selvsagt står fritt til å informere vedkommende om muligheten til å bli fullt medlem av kirken ved å la seg døpe i forbindelse med barnets 15-års dag.

       Når det gjelder utmelding av Den norske kirke er dette medlem kjent med at det fra kirkens hold kan kreves fremlagt dåpsattest for at man skal få lov til å melde seg ut dersom man ikke lenger tilhører samme sogn som man er døpt i. Dette medlem kjenner ikke til at det for utmeldelse i noen annen organisasjon kreves at man fremlegger innmeldingsblanketten for å få lov til å melde seg ut, og ser på dette som et krav som kan vanskeliggjøre utmeldelser. Dette medlem har merket seg departementets argumentasjon om at slik dokumentasjon er nødvendig for å sikre at innføringen i kirkebøkene er korrekte, men deler ikke departementets syn på dette. Imidlertid vil dette medlem understreke at denne begrunnelsen uansett ikke lenger har gyldighet når arbeidet med opprettelse av det kirkelige manntall er fullført i 1997. Dette medlem ser derfor ingen grunn til at kravet til fremleggelse av dåpsattest opprettholdes i den nye loven, og ber departementet legge dette til grunn under utarbeidelsen av regler om fremgangsmåten ved innmelding og utmelding i henhold til § 3 nr. 8. Dette medlem tviler i tillegg på at et slikt krav kan stilles for sletting fra dette nye registeret dersom man skal forholde seg til de regler for dataregistre som gjelder ellers i samfunnet.

2.2.3 Soknet si stilling

       Komiteen er samd med departmentet i at det er trong for å klargjere soknet si rettslege stilling i høve til kommunane. Komiteen sluttar seg til framlegget om å endre reglane i kyrkjelova av 1897 slik at sokna får rettsleg sjølvstende i høve til kommunane. Komiteen vil i denne samanhengen leggja vekt på at dette er i samsvar med dei retningslinene for utviklinga i kyrkjeordninga vår som Innst.S.nr.265 (1980-1981) trekte opp, og at det gjennom dette skjer ei klargjering når det gjeld tilhøvet mellom soknerådet og kommunestyret si mynde til å opptre på vegner av soknet.

       Komiteen har merka seg at departementet, med tilslutnad frå Kyrkjemøtet, legg opp til at den lokale kyrkja skal vera administrativt sjølvstendig i høve til kommunen.

       Komiteen er samd i at både omsynet til prinsippa om auka kyrkjeleg sjølvstende og omsynet til ei effektiv og god lokal kyrkjeforvaltning, tilseier at kyrkja bør få ei sjølvstendig stilling i høve til kommunane når det gjeld administrasjon. På dette grunnlaget bør likevel samarbeidet mellom soknet og kommunen halde fram, m.a. gjennom kjøp av kommunale tenester. Komiteen meiner at lova her opnar for naudsynt fleksibilitet og vidareføring av praktiske og tenlege lokale løysingar.

       Komiteen har merka seg framlegget om å etablere eit kyrkjeleg fellesråd i kvar kommune med fleire sokn. Delinga av ansvar mellom sokneråd og det kyrkjelege fellesråd er imidlertid noko anna enn i Kyrkjelovutvalet si innstilling ( NOU 1989:7 ). Fellesrådet skal ha oppgåver innan forvaltning for sokneråda, drift av bygg, anlegg, kontor og administrasjon, og arbeidsgjevaransvar for tilsette lønna over budsjettet til fellesrådet. Sokneråda vil framleis ha ansvaret for tiltak og det kristelege livet i soknet. Komiteen sluttar seg til at det vert oppretta kyrkjelege fellesråd i kommunar med fleire sokneråd, og til den arbeidsdelinga som er skissert i høve til sokneråda.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, er samd i at det er trong for ein dagleg leiar av den kyrkjelege administrasjonen knytta til fellesrådet i kvar kommune, jf. § 13.

       Fleirtalet er samd i at det nære samvirket mellom lokalsamfunn og kyrkje må halde fram gjennom at kommunen har eit ansvar for kyrkja lokalt. Fleirtalet er vidare samd i delinga av økonomisk ansvar mellom kommune og stat som lovframlegget legg opp til.

       Fleirtalet har merka seg til at det er store skilnader mellom kommunane når det gjeld løyvingar og investeringar til kyrkjelege føremål. Fleirtalet meiner det er viktig å gi eit kyrkjeleg tenestetilbod til folket som dekkjer dei behova som er til stades, og minner om at dette var eit hovudpoeng i Kyrkjelovutvalet si innstilling. Fleirtalet meiner vidare at staten har eit ansvar for å sikre eit rimeleg tilbod over heile landet. I eit slikt perspektiv er lova, føresegner og budsjettløyvingane over statsbudsjettet sentrale verkemiddel. Fleirtalet vil i denne samanhengen seia seg samd i at Kongen kan gi føresegn om pliktene til kommunane etter § 15.

       Komiteen vil òg peike på at lovframlegget byggjer på prinsippet om at sokna skal vera økonomisk sjølvstendige i høve til bruken av dei økonomiske midlane som kommunen stiller til rådvelde. I mange kommunar og sokn vil ein oppleve dette som ei stor endring i høve til praksis i dag, medan ein i andre kommunar vil oppleve denne endringa mindre tydeleg der ein har hatt nytte av rammeløyvingar til kyrkjeleg fellesråd. Komiteen meiner dette prinsippet er heilt i samsvar med nyare forvaltningsprinsipp, og sluttar seg til lovframlegget på dette punktet.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, vil minne om kor viktig det er å styrke arbeidet i det einskilde soknet. Skal kyrkja ha ei god lokal tilknyting, må innbyggjarane i soknet oppleve at kyrkja gir eit tilbod dei treng. Difor blir arbeidet og ansvaret til det einskilde soknerådet særs viktig. Soknerådet vil framleis ha ansvar for tiltak i kyrkjeleg regi i soknet, og det skal « vekke og nære det kristelige liv i menigheten » slik det står i § 9. Det inneber mellom anna eit særleg ansvar for undervisning, kyrkjemusikk og diakoni i soknet, men oppgåva vil og vera gudstenesteliv og gudstenestefornying, barne- og ungdomsarbeid. Dette ansvaret gjer soknerådet til eit sentralt strategiorgan for både det kyrkjelege og kristelege liv i soknet. Fleirtalet meiner det vil vera ei viktig utfordring for Den norske kyrkja å inspirere og styrke sokneråda si verksemd for å få ei aktiv og levande kyrkje. I denne samanheng vil personalressursane og økonomien i kyrkja vera særs viktige, slik at dei kan vera med å skape og utløyse friviljug innsats og medarbeidarskap i lokalkyrkjene og lokalsamfunn.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Senterpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, vil minne om at eit viktig føremål med lova er å setje dei kyrkjelege styringsorgana i stand til å styre. Det krev ein effektiv og godt kvalifisert lokal kyrkjeleg administrasjon. Fleirtalet meiner at den mynda og det ansvaret som lova legg til kyrkjeleg fellesråd, føreset at administrasjonen til fellesrådet blir sett i stand til å utføre oppgåvene i samsvar med den standarden som offentleg forvaltning krev.

       Fleirtalet vil leggje vekt på at fellesrådet sitt sekretariat skal kunne vera serviceorientert, og at det blir lagt ein sams standard som kan gi brukarane i kyrkja like tilbod anten dei høyrer til i små eller store kommunar.

       Fleirtalet vil peike på at det i alle kommunar over ein viss storleik normalt bør vera full stilling som dagleg leiar for fellesrådet si verksemd. Dette er særleg grunngjeve i at ein skal kunne få ei profesjonell handtering av personalspørsmål, og at ein skal kunne rekruttere kvalifisert personale.

       Fleirtalet vil vise til at lova legg opp til ei overføring av administrative oppgåver frå kommunane til kyrkjelege organ. På denne måten vil kommunane få ei mindreutgift, samstundes som dei skal gi ei rammeløyving til dei kyrkjelege organa.

       Fleirtalet vil særleg peike på at fellesrådet får auka ansvar innan økonomi, planlegging og arbeidsgjevaransvar/partsansvar. Det er vidare trong for sams standard på informasjonshandsaming og dataløysingar.

       Fleirtalet finn grunn til å streka under at det høvet som er gitt til at kommunal tenesteyting kan koma i staden for kommunal løyving til eit føremål, ikkje må brukast på ein slik måte at det kan verte vanskeleg å etablere ein handlekraftig lokal kyrkjeleg administrasjon.

       Fleirtalet føreset at departementet følgjer utviklinga nøye og orienterer Stortinget på høveleg tidpunkt, t.d. i budsjettframlegget.

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil vise til sine merknader nedenfor under punkt 2.2.8 om økonomi og budsjett og ansvarsfordeling mellom kirke og kommune.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen, vil påpeke at lovforslagets § 7 åpner for at menighetsrådet kan vedta å suspendere et medlem dersom det er utferdiget siktelse eller reist tiltale mot vedkommende. Flertallet har merket seg at departementets hensikt har vært å innføre en tilsvarende bestemmelse for menighetsrådene som det i dag finnes i kommuneloven. Flertallet vil imidlertid påpeke at mens kommuneloven setter klare begrensninger for hva slags lovovertredelser vedkommende må være siktet eller tiltalt etter, setter dette lovforslaget ingen slike grenser. Flertallet har merket seg at departementet mener det i kirkelige sammenhenger kan tenkes andre straffbare forhold som ikke er knyttet til offentlig tjeneste som likevel bør føre til suspensjon. Flertallet finner dette lite trolig tatt i betraktning ordlyden i straffelovens § 325 som omfattes av bestemmelsen i kommuneloven. Flertallet ser ingen grunn til at menighetsrådet skal ha videre fullmakter på dette området enn det et kommunestyre har, og vil peke på at en ubegrenset adgang, slik forslaget legger opp til, kan åpne for stor forskjellsbehandling og undergrave rettsvernet til det enkelte menighetsrådsmedlem. Flertallet vil derfor foreslå å endre § 7, jf. nedenfor, slik at dette punktet blir i tråd med bestemmelsene i kommunelovens § 15.

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil videre understreke at det økonomiske ansvaret kommunen pålegges i henhold til § 15 ikke må kunne tolkes dithen at kirker står i en annen stilling i forhold til brann enn det andre av kommunens bygninger gjør. Dette medlem vil peke på at en rekke kommuner har valgt å være selvassurandører og derfor ikke tegner særskilte brannforsikringer for sine eiendommer. Spesielt i større kommuner kan dette være en økonomisk fornuftig ordning. Dette medlem er uenig med proposisjonens fortolkning av paragrafen som mener at kommunen må inngå en særskilt avtale med kirkelig fellesråd dersom kommunen vedtar å være selvassurandør, og mener praksis slik den har vært til nå skal videreføres. Dette medlem ber departementet legge dette til grunn i forskrifter og fortolkninger av loven. Dette medlem vil understreke at det selvsagt ikke er noe problem om menighetsrådet i en kommune der man har valgt å være selvassurandør ønsker å forsikre sin kirke i tillegg. Ved et slikt ønske må det økonomiske ansvaret for å tegne forsikring tilligge menigheten. Utgiftene til dette kan i en slik situasjon etter dette medlems syn ikke regnes inn under kommunens økonomiske forpliktelser i henhold til § 15. Menighetsrådet må derfor selv finne rom for dette innenfor eget budsjett.

       Komiteen har merket seg at avtaler etter § 15 fjerde ledd mellom kirkelig fellesråd og kommune kan føre til at utgifter til kirkelige formål ikke automatisk fremkommer i de kommunale budsjettene, og dermed kan bli utelatt fra beregningsgrunnlaget for kommunale tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Komiteen vil peke på viktigheten av at intensjonene som ligger til grunn for de ordninger som er hjemlet i lov om tilskudd til tros- og livssynssamfunn etterfølges. Dersom det inngås avtale av den typen § 15 fjerde ledd åpner for, mener komiteen det må være en selvfølge at det foretas en økonomisk beregning av kostnaden på ytelsen og at denne fremkommer eksplisitt i kommunens budsjett. Komiteen forutsetter at departementet ivaretar dette i arbeidet med forskriftene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen har videre merket seg påpekningen fra Kommunenes Sentralforbund om at bestemmelsen i § 15 siste ledd er overflødig, i og med at den kun omtaler den adgang kommunale organer allerede har til å invitere berørte instanser til sine møter. Disse medlemmer er enig med KS i at denne bestemmelsen kan føre til misforståelser, og at den derfor bør strykes.

2.2.4 Kyrkjelege stillingar og arbeidstilhøve

       Komiteen har merka seg ei viktig endring i framlegget til ny kyrkjelov når det gjeld korleis ein fastset kyrkja sine oppgåver. I dei lover vi har i dag vert oppgåvene fastsett både i profesjonslover som plikter for dei tilsette, og i kyrkjeordningslova som formål for dei kyrkjelege organa. I lovframlegget vert profesjonslovene føreslått oppheva. Dei kyrkjelege organa fastset med bakgrunn i sitt ansvar for undervisning, diakoni, kyrkjemusikk og andre oppgåver, arbeidsoppgåver og plikter for dei tilsette. Og Kyrkjemøtet gjev reglar om særskilte stillingar innan undervisning, diakoni og kyrkjemusikk. Komiteen er samd i dette og meiner dette vil verka klargjerande for fordeling av ansvar og oppgåver lokalt.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, syner til at det er brei semje mellom departementet og Kyrkjemøtet om prinsippa for stillingar i sokna. Båe legg til grunn at dei som arbeider på same arbeidsplass, i størst mogleg grad skal ha same arbeidsgjevar. Fleirtalet vil peike på at når ansvaret for verksemd og arbeidsgjevaransvar ligg til same organ og slik haldast saman, er det lagt gode føresetnader for ryddige ordningar og løysingar av praktiske oppgåver. Fleirtalet legg dessutan - slik Kyrkjas Arbeidsgiverorganisasjon gjer det - stor vekt på at dette òg gir eit godt grunnlag for ein god personalpolitikk. Fleirtalet vil peike på at lovframlegget rydder opp i reglane som gjeld i dag, men det er ikkje noka utviding av ansvaret.

       Fleirtalet sluttar seg til framlegget om at kyrkjeleg fellesråd blir det sentrale arbeidsgjevarorganet for tilsette i soknet. Arbeidsgjevaransvaret for kateketar og soknediakonar bør òg takast i vare av det kyrkjelege fellesrådet. Fleirtalet meiner at det er staten sitt ansvar å føre vidare tilskotsordningar til undervisning og diakoniteneste.

       Fleirtalet rekner med at arbeidsgjevaransvaret vert overført etter kvart som stillingane vert ledige, eller at departementet i samråd med partane, finn fram til andre tenlege ordningar.

       Fleirtalet føreset også at alle kyrkjelege arbeidstakarar som får ny arbeidsgjevar etter den nye ordninga, ikkje taper innarbeida rettar i avtaleverket.

       Fleirtalet syner til at mange har peika på at diakon- og kateketstillingane vert svekka når profesjonslovene for desse stillingskategoriane vert oppheva. Det same vert hevda av di tilsettingmynd vert overførd frå bispedømmeråda til kyrkjeleg fellesråd. Fleirtalet er ikkje samd i at desse tenestene med dette vert svekka.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti har merka seg at prestane framleis skal tilsetjast av bispedømmeråda. Dette bryt med prinsippet om at dei som arbeider på same arbeidsplass bør ha same arbeidsgjevar. Med bakgrunn i at prestestillingane framleis vil vera eit statleg ansvar, finn desse medlemene imidlertid ikkje å ville gjere framlegg om dette i denne omgang.

       Desse medlemene har merka seg at når ein no opphever profesjonslovene, får Kyrkjemøtet mynde til å fastsetje tenesteordningar for særskilte stillingar innan undervisning, diakoni og kyrkjemusikk. Desse medlemene meiner dette er ei tilfredsstillande løysing for både profesjonane og dei kyrkjelege organa.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Senterpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, viser til at kyrkjelege fellesråd i kommunane gjer det naudsynt å ha ein dagleg leiar av den kyrkjelege administrasjonen og at kommunane må dekkje utgiftene til denne stillinga. Fleirtalet går difor inn for å lovfeste dette i lova i § 15 bokstav c, jf. nedanfor.

       Komiteen er samd i at stillingane som kyrkjetenar, klokkar og organist/kantor blir lovfesta.

       Komiteen har merka seg synspunkta i komiteen si høyring kor fleire har peika på at lovframlegget ikkje tek nok omsyn til dei tilsette sin medråderett. Komiteen meiner det er viktig at desse rettane blir tekne vare på, og at lova får ei utforming som er analog med kommunelova. Komiteen vil vise til framlegget frå Kyrkjemøtet 1994 til § 35 og gjer framlegg om å utvide og presisere § 35. Vidare vil komiteen føreslå eit tillegg i § 14 tredje ledd, jf. nedanfor.

       Komiteen er også oppteken av å sikre tilsette i kyrkje og på kyrkjegard trygge tilsettingsforhold innanfor lov- og avtaleverket for partane i arbeidslivet. Flytting av arbeidsgjevaransvar må ikkje føre til forverra eller endra arbeidsvilkår eller endra kvalifikasjonskrav, tenesteordning og kriterium for tilsetting. Komiteen syner her elles til sine kommentarar i gravferdslova.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, er kjent med at mange tillitsvalde gjer ein stor innsats i kyrkja. Utan denne innsatsen ville mykje av verksemda i kyrkja liggje nede. Som andre demokratiske organisasjonar krev òg den norske folkekyrkjemodellen at tillitsvalde får arbeidstilhøve som gjer det mogleg å gjera eit godt arbeid. Fleirtalet meiner dette òg må gjelde økonomisk godtgjersle for arbeidet.

       Fleirtalet er særleg oppteke av at ein vel løysingar som gjer at tilsettingsforholdet ikkje vert endra i dei kommunane der arbeidet i praksis gjennom mange år har vore utført av personar i eit kommunalt tilsettingsforhold, og der rekruttering og tilsetting har funne stad t.d. med bakgrunn i at dette er kommunale arbeidsplassar, slik situasjonen t.d. har vore i Oslo.

       Med kommunalt tilsettingsforhold meiner ein at kommunen har fatta tilsettingsvedtak.

       Fleirtalet føreset at overføring av arbeidsgjevaransvaret for desse stillingane berre kan skje dersom kommunen gjev si tilslutting. Fleirtalet meiner vidare det er naudsynt med ein fleksibilitet som sikrar praktiske løysingar i små kommunar, der tilsette utfører arbeidsoppgåver for både kyrkje og kommune.

       Fleirtalet er også oppteken av å sikra tilsette i kyrkje og på kyrkjegard trygge tilsettingsforhold innafor lov- og avtaleverket for partane i arbeidslivet. Flytting av arbeidsgjevaransvar må ikkje føre til forverra arbeidsvilkår eller endra kvalifikasjonskrav, tenesteordning og kriterium for tilsetjing.

       Fleirtalet meiner dei premissar og prinsipp som her er nemnde, er tekne i vare innafor det framlagde lovforslaget. Fleirtalet vil imidlertid følgje utviklinga nøye med tanke på arbeidstakarane sine arbeidsrettslege forhold.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter en rekke av lovendringene knyttet til kirkelige stillinger og de vurderinger som blir gjort ovenfor. Dette medlem viser til sine merknader til lov om gravferd m.m. der det blir foreslått at kommunene fortsatt skal ha ansvar for gravlunder, gravferd m.m. Dette innebærer også at ansettelsesansvaret for gravere o.a. forblir kommunalt. Det vises også til forslag om at kirkelige stillinger skal underlegges lov om likestilling.

       Dette medlem viser til at fellesrådet i framtiden skal ha arbeidsgiveransvaret for stillinger i kirken. Dette medlem mener at følgende må legges til grunn for omlegging av arbeidsgiveransvaret:

-	Bestemmelsene om medbestemmelse for kirkelig ansatte må styrkes.

-	Fellesrådets arbeidsgiveransvar må ikke splittes opp ved delegasjonsmulighet til det enkelte menighetsråd.

-	Avtaleverket for kommunal sektor må også ligge til grunn for lønnede kirkelige stillinger, slik at det ikke skjer endringer i avtalefestede rettigheter og plikter i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

       Komiteens medlem representanten Christiansen synes det er greit at ansvaret for en del kirkelige stillinger flyttes fra staten til kirken lokalt. Dette medlem har ingen merknader til dette. Videre har dette medlem heller ingen motforestillinger mot at fellesrådet i fremtiden skal ha arbeidsgiveransvaret for kirkelige stillinger, men vil for øvrig vise til at dette medlem mener forvaltningsansvaret for gravlunder, krematorier m.m. og således også arbeidsgiveransvaret for de ansatte her iflg. loven bør tilligge kommunen.

2.2.5 Kyrkjene

       Komiteen er samd i at forvaltningsansvaret for kyrkjene skal leggjast til dei kyrkjelege fellesråda.

       Komiteen vil vise til at det er mange gamle og verneverdige kyrkjer i landet vårt. Samstundes har det vore bygd få nye kyrkjer dei siste tiåra, noko som har ført til at det ikkje har vore kyrkjebygg i alle sokn. Dei nye kyrkjene som er bygde dei siste åra har i hovudsak vore gjenoppbygging av kyrkjer øydelagde av brann.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristeleg Folkeparti, har merka seg at lovframlegget dimensjonerer nye kyrkjebygg til minst 200 og ikkje over 500 sitteplassar. Fleirtalet har vidare merka seg at departementet kan gjera unntak frå dette, og fleirtalet meiner at departementet må nytte sitt skjønn på ein måte som gjer at nye kyrkjer vert bygde ut frå lokale behov.

       Fleirtalet er kjend med at Kyrkjelovutvalet føreslo ei statleg tilskotsordning for nye kyrkjebygg for å få bygd nye kyrkjer. Kyrkjemøtet støtta dette framlegget frå Kyrkjelovutvalet. Fleirtalet ser det som naturleg at kommunane framleis har eit ansvar for å dekkje utgiftene til nye kyrkjebygg, men fleirtalet vil i samband med budsjetthandsamingane vurdere om det er mogleg å gi statlege tilskot til nye kyrkjebygg.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen ser ingen grunn til at størrelsen på kirker skal lovfestes, men mener dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle. I utgangspunktet bør finansiering av nye kirker og vedlikehold/restaurering av kirker være kirkens eget ansvar og finansieres gjennom en kirkeskatt. Så lenge dagens finansieringsordning opprettholdes må størrelsen på kirken bestemmes av menighetsrådet/fellesrådet og kommunen i fellesskap.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, meiner ein ikkje skal krevje betaling når ein nytter kyrkja til gudsteneste og kyrkjelege handlingar som ein utfører i samband med ei gudsteneste. Reglane i dag er at ein kan krevje betaling for kyrkjelege handlingar når desse ikkje finn stad i samband med ei gudsteneste. Fleirtalet meiner at alle medlemer i soknet skal kunne nytte kyrkja til kyrkjelege handlingar utan at dei treng å betale for det. Dette gjeld særleg gravferd, vigslar og dåp.

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener det må være mulig å ta betaling for kirkelige handlinger så lenge kirken finansieres gjennom direkte overføringer fra stat og kommune. Ved en overgang til kirkeskatt vil man derimot kunne hevde at betaling av en slik medlemsavgift skal gi medlemmene rett til disse tjenestene. Så lenge dagens finansieringsordning opprettholdes vil dette medlem støtte departementets forslag til § 20.

       Dette medlem velger å ikke reise noen prinsipiell diskusjon om eiendomsrett til kirkene så lenge vi har en statskirkeordning. Dette medlem vil imidlertid påpeke at noen kirker er reist for midler som allmennheten har vært med på å betale, uavhengig av om alle var medlem av Den norske kirke, mens andre igjen er bygget før den tid det var lov å ikke være medlem. Dette medlem vil presisere at et fremtidig skille mellom kirke og stat vil måtte medføre en nøye gjennomgang av den totale eiendomsmassen som kirken i dag disponerer.

       Dette medlem mener kirker som ikke lenger er i bruk, må kunne avvigsles og avhendes eller leies ut. Midler som skaffes til veie på en slik måte, bør kunne disponeres til kirkelige nybygg eller til oppgradering av kirkelige bygninger. Dette medlem vil peke på at bygging av kirker finansieres av kommunene, og at det derfor er naturlig at godkjenning av avhending eller utleie kan gis av kommunen. Dette medlem ser ingen grunn til at departementet skal ha noen avgjørende myndighet i slike spørsmål. Midler som skaffes til veie i form av salgsinntekter skal ikke kunne brukes til drift, men til investering i tråd med de bestemmelser som i dag gjelder generelt for kommunene.

2.2.6 Regionale og sentrale kyrkjelege organ

       Komiteen har merka seg at lovframlegget gjer bispedømmemøtet til eit friviljug møte, og at Kyrkjemøtet får fullmakt til å vedta reglar for val av leke medlemer av bispedømmerådet. Komiteen stør eit slikt framlegg.

       Komiteen har òg merka seg ønskjet om å ha samiske representantar i bidspedømmeråda for dei tre nordlegaste bispedømma (Nidaros, Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland). Dei omfattar det nordsamiske, lulesamiske og sørsamiske språkområdet. Mellom anna har Samisk Kyrkjeråd kome med eit slikt ønskje. Komiteen ber departementet i samråd med Den norske kyrkja om å vurdere å føre attende administrasjonen av Samisk Kyrkjeråd til Nord-Hålogaland bispedømme.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, ser at det er fordelar for kyrkja sitt arbeid mellom samane at dei er representerte i bispedømmeråda, og fleirtalet vil føreslå at dei tre nordlegaste bispedømmeråda vert utvida med eitt samisk medlem. § 23 vert å endra i tråd med dette, jf. nedanfor.

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener det må være opp til kirken selv å vurdere om man skal etterkomme dette ønsket fra samene. Dersom kirken ønsker å følge dette opp, kan en representant for denne gruppen oppnevnes som en av de fire leke medlemmene som skal oppnevnes etter § 23, 1 d). Dette medlem støtter således forslaget fra departementet.

       Komiteen ser det òg som naturleg å leggje til rette for at leiar av Mellomkyrkjeleg Råd og Samisk Kyrkjeråd kan få bli medlem av Kyrkjemøtet dersom Kyrkjemøtet sjølv ønskjer det. Komiteen gjer framlegg om å endre § 24 slik at talet på valde medlemer utanom bidspedømmeråda blir utvida frå 3 til 5.

       Komiteen viser til at lovreglane for stiftsdireksjonen blir oppheva. Oppgåvene til stiftsdireksjonen blir overførde dels til biskop, dels til bispedømmeråd. Dette krev i samband med lovrevisjonen, jf. lov om kyrkjegardar, kremasjon og gravferd og lov om Opplysningsvesenets fond, at bispedømma blir styrkte med ei stilling med ansvar innan eigedom, bygg og anlegg. Komiteen meiner også at Kyrkjerådet må få ei ny stilling av omsyn til dei felleskyrkjelege oppgåver som følgjer av denne reforma, og dei andre oppgåvene innan same område som fylgjer av det endra mandat for Kyrkjemøtet. Komiteen føreset at departementet kjem attende til Stortinget med løyvingar til dette i budsjettet. Komiteen vil òg peike på at fylkesmannen i stiftsbyane mister sekretæroppgåvene knytta til stiftsdireksjonen, og føreset at dette frigjer offentlege midlar som vert førde over til bispedømmeråda.

       Komiteen har merka seg at bispedømmeråda ikkje lenger skal tilsette domorganist, men at dette vert overført til kyrkjeleg fellesråd. Komiteen er samd i dette.

       Komiteen vil minne om at bispedømmeråda framleis vil ha eit ansvar for kyrkjemusikalsk rådgjeving i bispedømmet. Kyrkjemusikken høyrer til dei sentrale tenestene i ein kyrkjelyd, jf. § 9 annet ledd, § 15 bokstav b og annet ledd, samt § 24 bokstav b.

       Komiteen finn ikkje at det er trong for særskilde stillingar i administrasjonen i bispedømmeråda til dette, men at bispedømmerådet kan kjøpe tenester ved til dømes domkyrkjene for naudsynt rådgjeving.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti ber departementet ta omsyn til dette i framlegg til løyvingar i statsbudsjettet for bispedømmeråda.

       Komiteens sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, vil peike på dei religiøse tradisjonar og kyrkjehistoriske hendingar som er knytte til Domkyrkja og Nidaros med Erkebispegarden. Desse tradisjonar og hendingar gjer Nidaros til ein sentral møteplass i kyrkje-Noreg, og gir viktige impulsar til sjølvforståinga i Den norske kyrkja. Etter gjenreisinga av Erkebispegarden vil Nidaros ha betre føresetnader for å vera ramme for kyrkjeleg verksemd. Fleirtalet vil be departementet i samråd med Den norske kyrkja vurdere korleis tradisjonen knytta til Nidaros også kan speglast i form av til dømes plassering av sentrale kyrkjelege organ og møteverksemd i Trondheim.

       Fleirtalet er kjent med at fleirtalet i Agder bispedømmemøte har bede om ei deling av Agder bispedømme. Også dei gjeldande fylkeskommunar har uttala seg positivt om ei slik deling. Fleirtalet vil be departementet og Kyrkjemøtet utgreie ei slik deling av Agder bispedømme.

       Komiteens medlem representanten Christiansen ønsker ikke å stille seg bak signaler om å flytte kirkelige organer til Trondheim. Dette medlem ser dette i første rekke som et spørsmål kirken selv må vurdere om skal reises, og er selvsagt villig til å vurdere spørsmålet dersom dette fremkommer som et bredt kirkelig ønske. Dette medlem vil også understreke at en slik flytting kan medføre økte utgifter - et politisk signal om at en slik flytting bør finne sted kan fort oppfattes som en politisk binding til å dekke slike ekstrakostnader, noe dette medlem mener er uheldig. Dette medlem har også merket seg at enkelte ser ut til å ønske en etablering av et erkebiskopsete. Dette medlem ser ingen grunn til å gjeninnføre en institusjon som eksisterte i Norge i første rekke den gang landet var knyttet opp mot katolisismen og som forsvant for mange hundre år siden.

2.2.7 Kyrkjelege oppgåver

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at det nye skolefaget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering er et rent kunnskapsfag, som stiller større krav til kirken for å sikre alle at foreldre som ønsker det kan få en opplæring gjennom kirken for sine døpte barn. Disse medlemmer mener at det i alle menigheter må legges til rette for et tilbud om dåpsopplæring. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme forslag om å be Regjeringen vurdere å komme tilbake til Stortinget med forslag om lovfestet rett til dåpsopplæring. Dette må skje innen eksisterende rammer. Disse medlemmer vil særskilt peke på kateketenes rolle som undervisningsstillinger. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere å fremme forslag om lovfestet rett til dåpsopplæring. »

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti viser til sine innleiande merknader der ein slår fast ønskjet om å halde på Den norske kyrkja som ei folkekyrkje. Desse medlemene vil minne om at opplæring av døypte born er ein føresetnad for ei fortsatt folkekyrkje i landet vårt. Utan at den oppveksande slekta får opplæring i den kristne trua og få tilhøyra den kyrkja dei er døypte i, vil banda mellom kyrkje og folk bli radikalt svekka.

       Desse medlemene vil peike på Innst.S.nr.265 (1980-1981) der komiteen allereie då uttala:

       « Stortingsmeldingen behandler i liten grad behovet for en kirkens dåpsopplæring. På dette område er det etter komiteens mening økt behov for innsats dersom kirken skal kunne ivareta sin oppgave når det gjelder undervisning og opplæring. »

       Desse medlemene legg til grunn at ein i handsaminga av lov om grunnskule i 1969 (Innst.O.nr.XIV (1968-1969)) slo fast at kristendomsundervisninga i skulen frå skulen si side ikkje er å sjå på som kyrkja si dåpsopplæring. Dåpsopplæringa er ei oppgåve som kyrkja sjølv må ta ansvaret for. Dette er nyleg gjort tydeleg frå Stortinget si side i den nye læreplanen for kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, jf. Innst.S.nr.103 (1995-1996).

       Desse medlemene legg vidare til grunn at frå kyrkja si side høyrer dåp og opplæring saman. Kyrkja har dei siste 10 åra arbeidd målmedvete for å kunne gi døypte born i Den norske kyrkja ei opplæring i kristen tru. I 1991 vedtok Kyrkjemøtet ein « Plan for dåpsopplæring for Den norske kirke ». Innføringa av denne planen i kyrkjelydane har vore hovudsatsingsområdet for kyrkja dei siste 5 åra, og desse medlemene har merka seg at over 40 % av sokna i landet har vedteke ein lokal plan for dåpsopplæring.

       Desse medlemene går på denne bakgrunnen inn for å utvide den lovfesta retten til opplæring. Desse medlemene vil utvide retten til konfirmasjonsopplæring til rett til dåps- og konfirmasjonsopplæring. Slik vil ein sikre at alle døypte får rett til eit minimum av opplæring i sin kyrkjelyd. Alle sokn i Den norske kyrkja vil vera i stand til å gi eit slikt minimumstilbod.

       Desse medlemene meiner det likevel er trong for å styrke sokna på dette området.

       Kyrkja har organisert ei undervisningsteneste med kateketar som hovudansvarlege til å ta seg av opplæringa. Desse medlemene er samd i at det er viktig at denne tenesta blir prioritert, og vil vise til at det i alt er oppretta 127 slike stillingar over statsbudsjettet sidan vi fekk lov om kateketteneste i 1969. Dessutan er ei rekkje stillingar oppretta lokalt. Desse medlemene meiner denne tenesta må prioriterast slik at alle sokn kan ha ein kvalifisert leiar for dåpsopplæringa. Desse medlemene er samd i at ordninga med kateketteneste skal førast vidare ved at staten gir tilskot til undervisningsteneste i kyrkjelydane.

       Desse medlemene vil samstundes peike på at denne undervisningsreforma vil gi auka trong for fleire kateketar, men finn grunn til å presisere at også anna kvalifisert personale kan utføre dåps- og konfirmasjonsopplæring. Ut frå prestane sitt ansvar for forkynning, vil også prestane ha oppgåver innan undervisning av døypte og av konfirmantar.

       Desse medlemer vil subsidiært støtte framlegget frå Arbeidarpartiet ovanfor.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil ikke støtte forslaget om lovfestet rett til dåpsopplæring og mener ansvaret for slike tilbud bør ligge i det enkelte menighetsråd eller fellesrådet. Dette medlem vil advare mot at denne typen undervisning legges til skolen. Det vises for øvrig til Innst.S.nr.103 (1995-1996).

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil vise til at menighetsrådene/fellesrådet skal disponere et rammebudsjett og at man her, som i alle andre institusjoner som får rammebudsjett fra det offentlige, selv må prioritere hvordan pengene skal brukes. Det er etter dette medlems mening opp til kirken lokalt selv å prioritere sine midler.

       Dette medlem ser det for så vidt som naturlig at kirkens medlemmer skal ha krav på visse tjenester fra kirken. Men dette medlem ser ingen grunn til at dette skal lovfestes eller at Stortinget skal blande seg bort i hvordan dåps- og konfirmasjonsopplæringen skjer og hvordan undervisningen skal gis. Denne typen vedtak burde høre hjemme i kirkens organer. Dersom en rett til dåpsopplæring blir lovfestet, vil dette lett kunne tolkes dithen at Stortinget pålegger kirken nye oppgaver og at det derfor bør følge midler med et slikt vedtak. Dette medlem ønsker ikke å bidra til et slikt økonomisk krav, da dette medlem oppfatter dåpsopplæring som en tjeneste kirken allerede i dag i stor grad tilbyr og som en tjeneste som skal finansieres innenfor de rammer kirken har i dag.

Om jamstilling

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil vise til at utnevnelser og tilsettinger i kirken ikke omfattes av likestillingsloven og at det dermed ikke er klageadgang til Likestillingsombudet.

       Flertallet vil videre vise til at om lag halvparten av teologistudentene er kvinner, mens bare 8,8 % av de ordinerte prestene er kvinner. 2 av landets 96 proster er kvinner. En undersøkelse foretatt av Kirkerådet i perioden 1989-94 viser at 11,5 % av de prestene som da ble tilsatt, var kvinner. Undersøkelsen viser store regionale forskjeller. I Agder, Tønsberg, Stavanger og Møre bispedømme ble det ikke ansatt en kvinnelig sokneprest. I Oslo er andelen kvinnelige prester 20 %.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at Likestillingsrådet i sin høringsuttalelse mener at en forklaring er motstand hos proster og sokneprester mot kvinnelige prester. I Sverige har Kirkemøtet besluttet ikke å innstille proster som er motstandere av kvinnelig prestetjeneste.

       Disse medlemmer har merket seg at Kirkemøtet i 1990 uttalte at « Kvinner bør oppfordrast til å søkje sokneprest- og prostestillingar » og « Det ville vere ein rikdom for Den norske kyrkja om den også fekk kvinnelege biskopar ».

       Disse medlemmer har videre merket seg at Kirkemøtet i 1995 uttalte at det fortsatt er behov for å oppfordre og stimulere kvinner til å søke stillinger i alle bispedømmer og spesielt proste- og soknepreststillinger. Disse medlemmer er kjent med at Kirkerådet etter behandlingen på Kirkemøtet i 1995 nå vil starte et forskningsarbeid for å kartlegge årsakene til den ulike rekrutteringen mellom bispedømmene når det gjelder kvinnelige søkere.

       Disse medlemmer er også kjent med at det er ulike meninger om tempo og framdrift i likestillingsarbeidet i kirken. Disse medlemmer har vurdert om det i den forbindelse vil være et tjenlig virkemiddel for økt likestilling om unntaksregelen i likestillingsloven ble opphevet for tilsettingen og utnevningen i Den norske kirke.

       Disse medlemmer vil vise til at det økumeniske kvinnetiåret går ut i 1998 og at det er viktig at Kirken går ut av tiåret med betydelig sterkere likestillingsprofil enn det som er dagens situasjon. Disse medlemmer mener videre det er viktig i Kirkens daglige arbeid i lokalsamfunnet at begge kjønn er representert både i prestestillinger, undervisningsstillinger og i diakonale stillinger.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Det henstilles til Regjeringen å foreslå endring av likestillingsloven § 2 første ledd, slik at det ikke gis unntak for utnevninger og tilsettinger innenfor Den norske kirke. »

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti har merka seg at spørsmålet om jamstilling mellom kvinner og menn i høve til tilsettingar i Den norske kyrkja fleire gongar har vore drøfta på Kyrkjemøtet.

       Kyrkjemøtet 1990 uttala generelt om dette: « Når det gjeld kyrkjelege stillingar er det eit mål å sikre jamnare kjønnsfordeling på alle plan. » (Sak KM 17/90, vedtakets pkt. 3.)

       Desse medlemene legg difor til grunn at det er samsvar mellom kyrkja sine eigne vedtak og måla i jamstillingslova. Det er i høve til kvinnelege prestar at spørsmålet om jamstilling er særleg aktuelt. Desse medlemene har òg her merka seg uttale og vedtak frå Kyrkjemøtet.

       I samband med fastsetting av « Forskrift for tilsetting av menighetsprester » gjorde Kyrkjemøtet 1987 vedtak om at « kvinner og menn har lik adgang til tilsetting som prest ». (Sak KM 10/87.) Desse medlemene legg difor til grunn at også i høve til prestestillingar, er det samsvar mellom kyrkja sine eigne vedtak og måla i jamstillingslova.

       Desse medlemene har òg merka seg at Kyrkjemøtet 1990 uttala at « Kvinner bør oppfordrast til å søkje sokneprest- og prostestillingar », og « Det ville vere ein rikdom for Den norske kyrkja om den også fekk kvinnelege biskopar ». (Sak KM 17/90, punkt 4 og 5.)

       Desse medlemene legg vekt på at Kyrkjemøtet 1995 uttala seg på grunnlag av ein brei rapport om tilsettingar av kyrkjelydsprestar i tida 1989-95 i bispedømma, om at « bispedømmerådenes tilsettingspraksis (....) har fungert tilfredsstillende i forhold til gjeldende forskrifter av 17. juni 1988 ». Desse medlemene har likevel merka seg at Kyrkjemøtet 1996 samstundes uttala at « Kirkemøtet registrerer at det mellom bispedømmene er ulik tilgang av kvinnelige søkere til prestestillinger. Det er fortsatt behov for å oppfordre og stimulere kvinner til å søke stillinger i alle bispedømmer og spesielt proste- og soknepreststillinger. »

       Desse medlemene har merka seg at Kyrkjerådet etter handsaminga på Kyrkjemøtet 1995, no vil starte eit forskingsarbeid for å kartleggje grunnane til den ulike rekrutteringa mellom bispedømma når det gjeld kvinnelege søkjarar. Desse medlemene imøteser resultatane av dette arbeidet.

       Desse medlemene er kjend med at det er ulike meiningar om tempo og framdrift i jamstillingsarbeidet i Den norske kyrkja. Desse medlemene har vurdert om det i samband med dette ville vera eit tenleg verkemiddel for betre jamstilling om unntaksregelen i jamstillingslova vart oppheva i høve til tilsettingar og utnemningar i Den norske kyrkja.

       Desse medlemene legg til grunn at Den norske kyrkja gjennom vedtak i eigne organ har vedteke mål og arbeider med verkemiddel som samsvarar med reglane i jamstillingslova om jamstilling ved tilsettingar. Desse medlemene meiner at det bør overlatast til kyrkjelege organ å føre vidare jamstillingspolitikken etter intensjonane i § 2 i jamstillingslova).

       Komiteen sine medlemer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti vil streka under at det i arbeidet med kyrkja si ordning har vore lagt vekt på å godkjenne Den norske kyrkja som eit trudomssamfunn. I respekt for dette, og av di det innanfor Den norske kyrkja sjølv er delte meiningar særskilt om presteteneste for kvinner, er det desse medlemene si meining at ein ikkje bør oppheva unntaksreglane i jamstillingslova.

       Komiteens medlem representanten Christiansen er motstander av likestillingsloven på prinsipielt grunnlag. Videre vil dette medlem understreke at en fri kirke, dvs. dersom kirken ikke var statskirke, selvsagt burde stå fritt til selv å ha sin egen ansettelsespolitikk og som trossamfunn ikke være underlagt bestemmelser som likestillingsloven. I en slik situasjon burde det være fritt opp til kirken om den ønsket kvinnelige prester eller ikke. Når kirken har valgt å være underlagt staten, med de fordeler dette innebærer, betyr det at ansatte i kirken er å betrakte som offentlig ansatte. Med dagens organisering ser dette medlem ingen grunn til at det skal gis dispensasjoner i forhold til de lover og regler som gjelder for andre offentlig ansatte - herunder regnet likestillingsloven.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen vil påpeke at også andre regler for likebehandling som gjelder for offentlig ansatte for øvrig, må gjelder for kirkens ansatte - muligens med enkelte unntak for prestestillinger og høyere kirkelige lærestillinger. Det har de siste årene flere ganger kommet opp saker hvor ansatte i kirken, bl.a. organister, har blitt truet med oppsigelse på grunn av samboerskap. Disse medlemmer mener det er uakseptabelt om en offentlig institusjon skal kunne brukes folks privatliv som begrunnelse for å be vedkommende slutte - spesielt så lenge det ikke er nedfelt særskilte betingelser for stillingen i ansettelseskontrakten. Disse medlemmer vil be Regjeringen gå gjennom lovverket og sørge for at det slås klart fast at kirkelig ansatte ikke kan diskrimineres på bakgrunn av kjønn, legning eller sivil samlivsform. Dersom det er nødvendig med lovendringer, bes Regjeringen å komme tilbake til Stortinget med de nødvendige forslag. Det bør i denne sammenheng drøftes om det skal kunne gjøres unntak for prester eller høyere kirkelige lærestillinger.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gjennomgå lovverket for å sikre at også ansatte i statskirken gis samme rett som andre offentlig ansatte til ikke å bli diskriminert på grunnlag av kjønn, legning eller sivil samlivsform. Dersom det er nødvendig, bes Regjeringen fremme forslag til lovendringer. »

Kristendomsundervisninga

       Komiteen viser til at Stortinget har vedteke å innføre eit nytt fag som heiter kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har forutsatt at dette faget skal være obligatorisk med begrenset fritaksrett. Det er understreket at livssyn og religioner skal presenteres ut fra sin egenart og at de samme pedagogiske prinsipper skal legges til grunn for hele faget. Flertallet kan ikke se at det nye faget kan rettferdiggjøre å gjøre embetsmenn som ikke er medlem av Den norske kirke ugilde når det gjelder å arbeide med innholdet i det nye skolefaget. Flertallet mener tilsvarende må gjelde undervisning innenfor lærerutdanningen ved de offentlige høgskolene, da også denne undervisningen må legges opp etter det nye faget. Flertallet vil derfor foreslå å endre § 38 tredje ledd bokstav c i tråd med dette, jf. nedenfor under § 38.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader senest i Innst.S.nr.103 (1995-1996) når det gjelder spørsmålet om fritaksrett til deler av faget. Disse medlemmer støtter på denne bakgrunn Regjeringens utkast til § 38 tredje ledd bokstav c, jf. nedenfor under § 38.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen ser heller ingen grunn til at embetsmenn skal regnes som ugilde i forhold til undervisningen ved høgskoler eller universitet. Disse medlemmer vil for det første vise til at lovens § 29 allerede legger føringer i forhold til den praktisk-teologiske utdanningen. Disse medlemmer vil videre vise til at universitet og høgskoler skal være frie institusjoner, og at betydningen av en slik bestemmelse i praksis er nærmest ikke-eksisterende. Disse medlemmer vil derfor foreslå å endre § 38 slik at embetsmenn som ikke er medlem av Den norske kirke, ikke regnes som inhabile i forhold til undervisning ved høgskole eller universitet, jf. forslag under § 38.

       Disse medlemmer vil for øvrig vise til sine forslag om merknader i Innst.S.nr.103 (1995-1996) om læreplanen for det nye religionsfaget.

Konfirmasjonsopplæring (jf. § 36)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til Stortingets vedtak om å innføre et nytt fag, kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. En viktig forutsetning for det nye faget, som kommer til erstatning for det tidligere kristendomskunnskapsfaget og hvor barn av foreldre utenfor statskirken kan være fritatt for undervisning eller få alternativ livssynsorientering, er at fritaksretten skal være begrenset. Flertallet vil videre minne om at kirkens dåpsopplæring ikke er et ansvar for skolen.

       Flertallet mener på denne bakgrunn det er grunn til å vurdere nærmere om adgangen til å legge kirkens konfirmasjonsundervisning til skolens undervisningstid som er hjemlet i § 36, bør oppheves. Flertallet vil peke på at et alternativ kan være å tillate at også andre livssyns- eller kirkesamfunn kan få den samme adgang til opplæring i skoletiden. Flertallet vil imidlertid også påpeke at det er lite ønskelig å redusere det totale antall timer til undervisning i grunnskolen.

       Flertallet er klar over at det først og fremst er praktiske og økonomiske årsaker som ligger til grunn for dagens praksis hjemlet i lov. Flertallet er også klar over at svært mange skoler benytter denne ordningen nettopp av hensyn til skoleskyssordninger. Flertallet vil på denne bakgrunn ikke fremme forslag om å oppheve § 36 i denne omgang, men vil be departementet vurdere nærmere hvordan dette kan løses slik at det ikke vil bryte med intensjonene i enhetsskolebegrepet om at grunnskolen skal være en felles møteplass for alle barn, og der det ikke er ønskelig å skille barna på bakgrunn av religiøs eller livssynstilhørighet.

       Flertallet vil i samsvar med dette fremme slikt forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med Kirkerådet vurdere hvordan kirkens konfirmasjonsundervisning kan tilrettelegges praktisk samtidig som hensynet til barn med annen tros- eller livssynsbakgrunn blir ivaretatt. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen, har merket seg at kirkelig myndighet og kommunen i fellesskap kan avgjøre at konfirmasjonsopplæringen skal legges til skolens tid, og at dette i så fall vil medføre at ordinære undervisningstimer faller bort. Disse medlemmer er dypt uenig i dette. Disse medlemmer vil primært peke på at det å konfirmere seg skal være et personlig valg som skolen ikke skal påvirke i den ene eller andre retning. Disse medlemmer vil også minne om at ikke alle elever ønsker å bli konfirmert. Dette dreier seg ikke bare om elever som ikke er medlemmer av statskirken, men kan også gjelde elever som er medlemmer av kirken, men ikke ønsker å la seg konfirmere. Mange steder kan en slik avgjørelse i seg selv være en alvorlig personlig belastning for en 14-åring. Ved at skolen sammen med kirken kan bestemme at konfirmasjonsopplæringen skal skje i skoletiden, vil dette være et ekstra press mot disse elevene.

       Disse medlemmer mener videre det bryter med intensjonene i fag- og timefordelingen i grunnskolen at skolens undervisningstimer skal brukes til konfirmasjonsundervisning. For det første er antall undervisningstimer i skolen på et slikt nivå at det er uakseptabelt om antall timer på denne måten ytterligere kan reduseres. For det andre kan disse medlemmer ikke se at en slik ordning er i samsvar med tidligere vedtak i Stortinget om at kirkens dåpsopplæring ikke er noe skolen skal ha ansvaret for. Disse medlemmer vil også peke på at et slik opplegg medfører at elever som ikke ønsker å delta i konfirmasjonsopplæringen, vil stå uten tilbud i disse timene.

       Disse medlemmer mener konfirmasjonsopplæringen primært skal skje i kirkens regi alene. Dersom det er hensiktsmessig, bør kirken etter avtale med kommunen kunne drive konfirmasjonsopplæring i skolens lokaler, men dette må da skje etter skoletid og utenom skolens timer.

2.2.8 Om økonomiske konsekvensar

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har peika på at kyrkjeleg fellesråd må sikrast ein effektiv administrasjon, og at ein difor må lovfeste stillinga som dagleg leiar av fellesrådet. Dette er rekna ut til å koste om lag 158 mill. kroner. Etter desse medlemene si meining må staten her ta eit ansvar gjennom å auke overføringane til kommunane.

       Desse medlemene har merka seg at Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) har rekna ut at overføring av administrasjonsoppgåver til kyrkjeleg fellesråd vil kome på om lag 122 mill. kroner. Vidare fører lova til meirutgifter som KA har rekna ut til om lag 37 mill. kroner.

       Desse medlemene har vidare merka seg at det er naudsynt at lova på dette området trer i kraft så snart som råd er. Paragrafane om kyrkjeleg fellesråd (§ 12) og reglane om formene for kyrkjeleg fellesråd si verksemd (§ 13) og om medråderett (§ 35) må difor etter desse medlemene si meining ta til å gjelda frå 1. juli 1996. Kyrkjeleg fellesråd kjem då i funksjon på hausten 1996 og kan leggje til rette for verksemda i 1997. Heile lova skal gjelde frå 1. januar 1997. Desse medlemene ber difor departementet i Revidert nasjonalbudsjett for 1996 gjere framlegg om ei løyving som sikrar ein dagleg leiar i alle kyrkjelege fellesråd. Overføringane til kommunane må aukast med om lag 98 mill. kroner for 1996 av omsyn til dette og til drifta av kyrkjeleg fellesråd.

       Desse medlemene har vidare merka seg at Regjeringa legg opp til at spørsmålet om ei statleg tilskotsordning for nye kyrkjebygg skal vurdast i samband med dei årlege budsjett. Desse medlemene reknar med at departementet gjer framlegg om ei slik ordning i statsbudsjettet for 1997.

       Desse medlemene er samd i at ordninga med lovfesta bispedømemøte kvart anna år fell bort. Dette gjev ei innsparing på om lag 2,5 mill. kroner.

       Desse medlemene har gjort framlegg om å utvide retten til konfirmasjonsopplæring til rett til dåps- og konfirmasjonsopplæring, jf. § 36. Ein slik lovfesta rett gjer det naudsynt å styrke undervisningstenesta i sokna. Kateketane vil være hovudansvarlege for undervisninga. Gjennom forkynninga har prestane eit ansvar for undervisninga, og desse medlemene meiner undervisning framleis må vera ei viktig oppgåve for prestane. I tillegg kan kvalifiserte lærarar gjere teneste på heil- eller deltid. Lova legg godt til rette for begge løysingar gjennom ordninga for statleg tilskot til undervisningsteneste. Desse medlemene har peika på at ein rimeleg norm vil vera eit tilskot på ca 0,5 årsverk i kvart prestegjeld. Desse medlemene meiner ein lovfesta rett til dåps- og konfirmasjonsopplæring inneber at det blir gitt eit tilskot til undervisningsteneste. Ein rimeleg norm vil vera om lag 0,5 årsverk i kvart prestegjeld. Med 626 prestegjeld utgjer dette ein samla kostnad på om lag 75 mill. kroner når ein trekker i frå dei prestegjelda som i dag har kateket. Desse medlemene vil kome attende til dette i dei årlege budsjetthandsamingane. Desse medlemene ber difor departementet komme attende med dette i framlegget til budsjettet for 1997.

       Desse medlemene føreset at ein lovfesta rett til dåps- og konfirmasjonsopplæring får konsekvensar når det gjeld prioriteringane av soknet sine eigne midlar. Desse medlemene viser til at det er Kyrkjemøtet som fastset planane for dåps- og konfirmasjonsopplæringa, jf. § 24 bokstav b) slik ordninga også er i dag. Ein lovfesta rett til dåps- og konfirmasjonsopplæring må også føre til løyvingar over dei kommunale budsjett. Desse medlemene viser til framlegget til § 9, § 14 bokstav g) og § 15 bokstav e). Desse medlemene ser det som ei utfordring for sokneråd, kyrkjeleg fellesråd og kommunane å følgje opp lova sine intensjonar og finne gode løysingar for undervisningsarbeidet i sokna.

       Desse medlemene har lagt til grunn at kyrkjeleg fellesråd skal ha arbeidsgjevar- og partsansvaret for dei lokalt kyrkjelege tilsette. Ansvaret sentralt vil liggje til Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon. Dette samsvarer med dei prinsippa desse medlemene har lagt til grunn for eit auka kyrkjeleg sjølvstyre. Desse medlemene meiner prinsipielt at medlemene har det økonomiske ansvaret for ein slik organisasjon. Av omsyn til at det vil ta noko tid å byggje opp ein slik organisasjon, bør Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon i ei overgangstid få økonomisk støtte i form av statleg tilskot. Desse medlemene ber departementet koma attende til dette i Revidert nasjonalbudsjett for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til de merknader og de forslag disse medlemmer har medvirket til som går ut over Regjeringens forslag. Disse medlemmer er innforstått med de økonomiske konsekvenser dette vil kunne ha, bl.a. når det gjelder virksomhet knyttet til daglig leder av fellesrådet i den enkelte kommune og til dåpsopplæring i menigheten. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen vil følge opp innstillingen i forbindelse med de årlige budsjettbehandlingene slik også disse medlemmer vil gjøre.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader foran og støtter for øvrig proposisjonen.

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil vise til sitt prinsipielle utgangspunkt om at kirken bør finansieres gjennom en kirkeskatt/kirkeavgift jf. merknader nedenfor. Så lenge dagens finansiering direkte over offentlige budsjett skal opprettholdes mener dette medlem at staten bør ha det direkte økonomiske ansvaret for den kirkelige aktiviteten inkl. menighetenes virksomhet. Finansieringen av gravferd og gravplasser bør fremdeles tilligge kommunene. Dette medlem har merket seg at departementet mener et direkte økonomisk ansvar av denne typen vil bety et stort merarbeid for staten, men deler ikke den oppfatningen.

       Dette medlem mener overføring til den lokale kirken bør skje gjennom et objektivt kriteriesystem slik at alle sogn mottar et rammebudsjett de skal ivareta sine lovfestede oppgaver innenfor. På den måten ville det være opp til den lokale menighet eller fellesråd å prioritere og organisere sin virksomhet på en best mulig måte. Dette medlem mener dette kunne gjøres uten at departementet vil få et særlig økt ansvar ettersom driftsansvaret for kirkebygninger og ansvaret for de kirkelige stillingene fremdeles kan ligge til sognet. I et slikt system ville man kunne sikre kirken tilnærmet samme tilgang på ressurser uavhengig av hvilken kommune sognet ligger innenfor, og således også unngå ulikheter mellom de forskjellige sogn begrunnet i ulik kommunaløkonomi.

       Selv om en slik ordning innføres er det selvsagt mulig for kommunene å gi spesielle tilskudd til kirken dersom man lokalt mener dette er riktig, så fremt man også da gir tilsvarende tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn i tråd med de ordninger som gjelder i dag. Dette medlem erkjenner imidlertid at det ikke vil være noe flertall for å innføre et slikt nytt finansieringssystem, og vil derfor ikke fremme konkret forslag i denne omgang.

       Når det gjelder videreføringen av dagens finansiering slik loven legger opp til vil dette medlem understreke at dette medlem ikke er innstilt på at de endringer som foretas skal medføre økt bevilgning til kirkelige formål - lokalt eller sentralt. Dette medlem vil videre understreke at krav om bevilgninger til kirkelige formål ikke skal ha noen fortrinnsrett fremfor andre lovfestede oppgaver i kommunal eller statlig sammenheng, slik at de budsjettmessige ønskene kirken fremmer skal behandles på lik linje med budsjettinnspill fra eksempelvis sykehus, veisektoren og skoler. Dette medlem vil heller ikke på prinsipielt grunnlag slutte seg til forslag som binder opp bevilgninger på statsbudsjettet til enkelttiltak eller som pålegger kommunene tilsvarende.

Kyrkjeskatt

       Komiteen har ved denne lovrevisjonen lagt til grunn at kyrkja sin økonomi skal førast vidare etter dei same prinsipp som er lagt til grunn i Kyrkjelova av 1897 og Kyrkjeordningslova av 1953.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Arbeidarpartiet, vil imidlertid vise til at i land som til dømes Sverige, Finland, Danmark og Island, vert kyrkja si verksemd finansiert gjennom ei ordning med kyrkjeskatt eller kyrkjeavgift.

       Fleirtalet er kjend med at Kyrkjemøtet 1994 i samband med handsaminga av framlegget til ny lov om Den norske kyrkja også drøfta eit notat om innføring av kyrkjeskatt/kyrkjeavgift i Noreg. Notatet inneheld eit oversyn over ulike alternativ for ei slik ordning, mellom anna kven som skal fastsetje kyrkjeavgiften, kor stor han skal være, kven som skal betale, og korleis ein skal krevje inn avgifta. I fråsegna frå Kyrkjemøtet heiter det:

« Kirkemøtet anmoder Kirkerådet å utrede videre hvordan en ordning med kirkeavgift for kirkens medlemmer kan gjennomføres. I dette arbeidet bør det også vurderes hvilke konsekvenser ulike alternativ har for andre trossamfunn. »

       Eit fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, viser til Kyrkjemøtet si oppmoding til Kyrkjerådet om å utgreie spørsmålet om kyrkjeavgift og dei konsekvensar det får for andre trudomssamfunn, og reknar med at denne saka får ei grundig vurdering gjennom dette arbeidet.

       Dette fleirtalet vil derfor avvente kyrkja si eiga vurdering av dette spørsmålet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil for øvrig tilkjennegi at spørsmålet om å innføre en kirkeskatt ikke vil være aktuelt under den nåværende kirkeordning.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det må være størst mulig åpenhet om ressursbruk og bevilgninger til Den norske kirke, i tråd med krav som stilles til andre virksomheter med offentlig støtte. Som et ledd i arbeidet med å synliggjøre kirkens ressursbruk mener dette medlem at kirkeskatten bør framgå av ligningsattesten. Dette medlem viser til forslag sammen med representanten Ellen Chr. Christiansen nedenfor.

       Komiteens medlem representanten Christiansen oppfatter det som en ansvarsfraskrivelse dersom man mener det kan være interessant å få en vurdering av innføring av kirkeskatt/kirkeavgift, men at dette utredningsansvaret bør overlates til et kirkelig organ. Dette medlem vil minne om at spørsmålet om kirkeskatt berører flere parter enn Den norske kirke. En overgang til kirkeskatt vil påvirke finansieringen av alle andre tros- og livssynssamfunn - og spørsmålet om innkreving har stor betydning for stat og kommune. Derfor er ikke dette kun et kirkelig spørsmål, men også i høyeste grad et politisk spørsmål.. Dette medlem mener Stortinget derfor bør sørge for at det gjennomføres en utredning på bredt grunnlag og som kan sees i sammenheng med den utredningen som skal komme fra Kirkerådet.

       I dag finansieres kirken gjennom bevilgninger over offentlige budsjett. Det betyr at man betaler inn like mye inn enten man er medlem av et trossamfunn eller ikke. Dersom man er medlem av andre tros- eller livssynssamfunn vil « din andel » bli overført til den organisasjonen du er medlem av. Dersom en ikke er medlem av noe tros- eller livssynssamfunn betaler du i prinsippet like mye via skatteseddelen, men disse pengene forsvinner inn i statskassen. Dette medlem mener denne ordningen er grovt urimelig, og at finansieringen av statskirken og andre tros- og livssynssamfunn må legges opp slik at de som ikke er medlem av noe tros- eller livssynssamfunn fritas fra betaling. I et land med tros- og religionsfrihet burde dette være et viktig prinsipp å ivareta.

       Dette medlem har merket seg at dagens finansieringsordning fører til at det jevnlig fremsettes påstander om at Den norske kirke ikke har en tilfredsstillende oversikt over antall medlemmer og at den derfor får en større økonomisk bevilgning pr. reelt medlem enn andre tros- og livssynssamfunn. Dette skjer bl.a. fordi personer som hører inn under kirken, men som ikke er medlemmer, regnes inn i beregningsgrunnlaget, noe som fører til at den summen det offentlige bevilger til kirken deles på flere enn det som er kirkens reelle antall medlemmer. Dette er ingen heldig situasjon. En ordning med finansiering gjennom en kirkeskatt vil rydde opp i dette.

       Dette medlem har merket seg at enkelte har tatt til orde for at en innføring av kirkeskatt/kirkeavgift vil føre til at kirken vil miste medlemmer dersom de kan spare penger på dette. Dette medlem vil for det første understreke at man allerede i dag betaler, men at dette skjer via de skatter som myndighetene krever inn. Den totale kostnaden for det enkelte medlem behøver samlet sett ikke å bli større, da myndighetenes pengebehov blir mindre når utgiftene til kirke forsvinner fra de offentlige budsjettene. Kirkeskatten/avgiften vil kunne fremstå som en egen post på skatteoppgjøret, slik at den enkelte ser hva vedkommende betaler.

       Dette medlem vil vise til at motivasjonen for å være medlem av en tros- eller livssynsorganisasjon som regel er et følelsesmessig engasjement, et ønske om tilhørighet eller et behov for ritualer i ulike livsfaser. Dette medlem regner med at dette også gjelder for de fleste medlemmer av Den norske kirke. Da vil en klargjøring av hvor mye medlemskapet koster dem i året ikke vil være den avgjørende faktoren. Dette medlem tror tvert imot at en del av kirkens medlemmer vil sette pris på å få en bekreftelse på at de faktisk er med på å finansiere kirken og gjøre at de får en nærmere tilhørighet til den. Dette medlem har merket seg at heller ikke lederen i Kirkerådet tror en slik ordning vil bety noen masseflukt fra kirken. Den marginale gruppen som måtte basere sin beslutning om medlemskap i statskirken på om det koster penger eller ikke, burde etter dette medlems mening ikke være den avgjørende gruppen i denne sammenheng.

       Dette medlem vil også påpeke at en ordning med kirkeskatt/kirkeavgift vil fjerne de konflikter som kan oppstå mellom kommune og kirke i forbindelse med de årlige budsjettene. I en situasjon hvor mange kommuner finner det vanskelig å få budsjettene til å gå i hop, vil budsjettkrav fra kirken risikere å bli nedprioritert til fordel for andre kommunale oppgaver. Slike økonomiske konflikter er ikke heldige hverken for kirken eller for kommunen. Under komiteens besøk i Danmark ble det fra menighetsrådssiden også påpekt at vedlikeholdet av kirkelige bygninger ble ivaretatt på en langt bedre måte fordi kirken selv hadde ansvaret og budsjettmyndighet, enn det som ellers var tilfelle med vedlikehold av kommunale bygninger.

       Dette medlem ønsker en bred utredning om en kirkeskattordning. Blant de spørsmål det er naturlig å drøfte er:

-	Om det skal innføres en kirkeskatt beregnet som en flat prosentsats av inntekt eller en medlemskontingent på en fast kroneavgift.

-	Om nivået skal fastsettes sentralt eller lokalt - eller om det skal være to komponenter.

-	Om avgiften kun skal dekke det rent kirkelige slik at kostnader ved gravferd, kirkegårder o.l. holdes utenfor eller skal den dekke utgiftene til alle oppgaver som forvaltes av kirken. Hvordan skal i så fall betaling innkreves for dem som ikke er medlemmer av statskirken?

       Dette medlem mener det er viktig at det utvalg som settes ned får en bred sammensetning.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at en utredning om en innføring av kirkeskatt/kirkeavgift blir lagt frem for Stortinget. I en slik utredning må man også vurdere om alle andre registrerte tros- og livssynssamfunn kan kreve inn medlemskapsavgift på tilsvarende måte. »

Valg av menighetsråd

       Komiteen har merket seg at departementet foreslår at Kirkemøtet skal fastsette regler for valg av menighetsråd. Komiteen er kjent med at forhåndsstemmegivningen er tillatt, og at Kirkemøtet har fastsatt felles valgdager for hele landet. De tiltak som har vært gjort for å øke valgdeltakelsen synes imidlertid å ha hatt liten effekt. Komiteen vil vise til at det ved valget i 1993 kun var 2,9 % valgdeltakelse.

       Komiteen mener det er viktig for demokratiseringsprosessen i kirken å øke valgdeltakelsen i meninghetsrådvalgene. Dette kan gjøres ved å legge valget over to dager, der den ene ikke er knyttet til søndag. Komiteen mener også bekjentgjøring av valget og informasjon om valgets betydning for kirkens virksomhet, må prioriteres i forbindelse med informasjonsvirksomheten.

       Komiteen legger stor vekt på å få en nominasjonsprosess som fanger opp bredden i kirkens medlemsmasse, og vil i denne sammenheng peke på muligheten for forholdstallsvalg.

       Komiteen vil be departementet i samarbeid med Kirkemøtet å utrede tiltak for å øke valgdeltakelsen. Slike tiltak kan bl.a. være bedre bekjentgjøring av valget, informasjon om valgets betydning for kirkens virksomhet, valg over to dager, forhåndsstemmegivning, og valg i samme kalenderår som valg til kommunestyre og fylkesting.

2.2.9 Kommentarar til einskilde lovparagrafar

Til § 2

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, legg til grunn at hovudregelen som kyrkjeordninga vår byggjer på, er og må vera at det er det geografiske avgrensa sokn som er grunneininga i kyrkja, jf. § 2 første ledd. Likevel bør det etter fleirtalet si meining i særs avgrensa omfang også verta åpna for oppretting av kategorialkyrkjelydar på tvers av den geografiske grunnstrukturen. Dette gjeld i særleg grad kyrkjelydar for døve der dette er ønskjeleg og naudsynt, jf. framlegg til § 2 siste ledd. Fleirtalet meiner og dette kan gjelde andre typar kategorialkyrkjelydar, til dømes kyrkjelydar for ikkje-norsktalande medlemer av Den norske kyrkja. Ønskjet om dette må imidlertid vegast opp mot hovudprinsippet om integrering i kyrkjelyden i det geografiske sokn. Fleirtalet vil i alle høve klart reservere seg mot at ei utviding av regelen i § 2 siste ledd, skal eller kan gi grunnlag for oppretting av valkyrkjelyd innan Den norske kyrkja etter mønster frå Danmark eller oppretting av slike kyrkjelydar innanfor Den norske kyrkja ut frå teologiske, kyrkjepolitiske eller andre grunnar. Fleirtalet gjer på dette grunnlag framlegg om eit tillegg i § 2 siste ledd:

       « Særskilt ordning for døvemenigheter og andre kategorialmenigheter fastsettes av Kongen. »

       Komiteen er også kjend med at ein no arbeider med føresegner for organisering av det kyrkjelege arbeidet mellom døve, og komiteen regner med at denne saka snart finn ei løysing i departementet og Kyrkjerådet.

Til § 3

       Komiteen meiner oppretting av kyrkjeleg medlemsregister må koma fram i lova. Komiteen føreset at departementet utarbeider nærare reglar for oppretting og bruk av medlemsregisteret.

       Komiteen gjer følgjande framlegg til tillegg:

« § 3 nytt nr. 10 skal lyde:

       10. Personer som anses å høre inn under eller er medlem i Den norske kirke, registreres i et sentralt medlemsregister for Den norske kirke. »

       Komiteen meiner det ikkje bør gjerast skilnad på born av gifte og sambuande foreldre i kyrkjelova med omsyn til medlemskap og tilhøyrigheit.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, gjer slikt framlegg:

« § 3 nr. 2 første ledd første punktum skal lyde:

       Barn anses å høre inn under Den norske kirke fra fødselen såfremt en av foreldrene er medlem. »

« Andre ledd utgår, tredje ledd blir andre ledd. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen viser til sine respektive merknader under pkt. 2.2.2 om kirkelig medlemskap og fremmer følgende forslag:

« § 3 nr. 2 skal lyde:

       « Medlemskap i Den norske kirke knyttes til dåpen. Barn anses å høre inn under Den norske kirke fra fødselen dersom foreldrene i fellesskap eller den/de som har foreldreansvar melder fra til kirkebokføreren at barnet skal anses å høre inn under denne. Har ingen foreldreansvar, kan slik melding gis av vergen. »

Forslag til nr. 3 utgår og nr. 4-9 blir nr. 3-8.

Nytt nr. 3 skal lyde:

       Retten for foreldre eller verge til å gi melding etter nr. 2 vedvarer til barnet fyller 15 år. Har barnet fylt 12 år, skal dets mening høres når det er anledning til det.

Nytt nr. 4 annet punktum skal lyde:

       Når barnet har fylt 15 år uten å være døpt, anses det ikke lenger for å høre inn under Den norske kirke.

Nytt nr. 7 annet ledd første punktum skal lyde:

       Melding etter nr. 2-3 skjer ved personlig eller skriftlig henvendelse til kirkebokføreren på barnets bosted. »

Til § 4

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen, mener at stemmerett generelt skal knyttes til det sokn der en er bosatt, og at det ikke skal lovfestes særlige regler om at tilsatt i kirkelig stilling med ektefelle gis stemmerett i soknet der vedkommende gjør tjeneste. Flertallet foreslår derfor:

       « § 4 annet ledd utgår. »

       Flertallet slutter seg til forslaget om å gi soknet status som selvstendig juridisk person. Flertallet mener imidlertid det må gå klarere fram hvorvidt fellesrådet bare forplikter den berørte menighet eller kommunens menigheter i fellesskap.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti stør framlegget i proposisjonen og gjer følgjande framlegg:

« § 4 andre ledd skal lyde:

       Biskopen kan samtykke i at en som er tilsatt i kirkelig stilling og dennes ektefelle gis stemmerett i et sokn der vedkommende gjør tjeneste, i stedet for det sokn vedkommende er bosatt. »

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener det ville vært naturlig om det også for valg til Menighetsrådet var begrensninger på hvem som kunne velges, slik at man ikke får en situasjon hvor « bukken passer havresekken ». Dette medlem vil vise til at det i kommunelovens § 14 ligger klare regler hvor administrativ ledelse som for eksempel etatssjef eller den som er ansatt som regnskapsmessig ansvarlig ikke er valgbar. Dette medlem vil videre påpeke at det enkelte steder er vanskelig å få folk til å stille opp til denne typen valg, slik at mangfoldet av kandidater er langt mindre enn ved et kommunestyrevalg - noe som forsterker faren for at de som blir sittende i Menighetsrådet i stor grad skal styre seg selv. Dette medlem vil be departementet nøye gå gjennom Menighetsvalgene 1997 med dette for øye, og fremme forslag om endring i tråd med kommuneloven, dersom det oppstår situasjoner som nevnt ovenfor.

Til § 7

       I tråd med merknadene under pkt. 2.2.3 fremmer komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen, forslag om endring av § 7 tredje ledd slik at denne blir i samsvar med kommunelovens § 15 tredje ledd. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 7 tredje ledd første punktum skal lyde:

       Dersom det blir utferdiget siktelse eller reist tiltale mot et menighetsrådsmedlem for et straffbart forhold som nevnt i straffelovens kapittel 11 eller 33 og forholdet ifølge siktelsen eller tiltalen knytter seg til utøving av verv eller tjeneste for menighetsråd eller kirkelig fellesråd, kan menighetsrådet vedta å suspendere vedkommende fra vervet inntil saken er rettskraftig avgjort. »

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti stør framlegget i proposisjonen og gjer følgjande framlegg:

« § 7 tredje ledd første punktum skal lyde:

       Dersom det blir utferdiget siktelse eller reist tiltale mot et menighetsrådsmedlem for et straffbart forhold, kan menighetsrådet vedta å suspendere vedkommende fra vervet inntil saken er rettskraftig avgjort. »

Til § 9

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, meiner dåpsopplæring er ei sentral oppgåve også for sokneråda, og meiner det må kome klart fram i første ledd kor oppgåvene som skal ha merksemd, er nemnde. Difor gjer fleirtalet framlegg om følgjande endring i første ledd:

       « Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet. »

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, vil peike på at sokneråda har ansvar også for det kyrkjemusikalske arbeidet, og at dette òg må koma fram i andre ledd i denne paragrafen. Slik kjem § 9 på line med § 24 b) og c).

       Fleirtalet gjer følgjande framlegg til andre ledd:

       « Menighetsrådet har ansvar for at kirkelig undervisning, kirkemusikk og diakoni innarbeides og utvikles i soknet. »

Til § 12

       Med den nye mynda som no blir lagd til kyrkjelege fellesråd, vil komiteen peike på det naudsynte i at fellesrådet blir eit reelt folkevald styringsorgan. Dette inneber etter komiteen si oppfatning at det normale er at presten si deltaking er uttømmande regulert i den oppnemninga som biskopen føretek.

       Komiteen er vidare oppteken av at i samspelet mellom kommune og kyrkje lokalt er det dei folkevalde organa som samspelar, og det er naudsynt å leggje til rette for eit godt forvaltningsmessig samspel. Det inneber også eit administrativt samspel mellom dagleg leiar i kyrkja sitt fellesråd og den kommunale administrasjonen. Komiteen meiner det normale bør vera at kommunestyret oppnemner ein representant frå kommunestyret eller formannskapet som sitt medlem av det kyrkjelege fellesrådet.

Til § 14

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen viser til sine merknader til lov om gravferd m.m. der det foreslås at virksomheten fremdeles skal være et kommunalt ansvar. På denne bakgrunn går disse medlemmer inn for at § 14 annet ledd bokstav b utgår, c) - g) blir b) - f).

       I tråd med merknadene under punkt 2.2.7 ovanfor, vil komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti utvide retten til opplæring til å gjelde dåps- og konfirmasjonsundervisning. Dette får konsekvensar også for oppgåvene til det kyrkjelege fellesrådet, og desse medlemene gjer følgjande framlegg:

« § 14 andre ledd bokstav g skal lyde:

       anskaffelse av lokaler, utstyr og materiell til dåps- og konfirmasjonsopplæring. »

       Eit fleirtal, medlemene frå Senterpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og representanten Christiansen, vil òg peike på at tredje ledd omtalar fellesrådet sitt arbeidsgjevaransvar og tilsettingsansvar. For å gjera reglane analoge med kommunelova gjer dette fleirtalet framlegg om eit tillegg i tredje ledd siste punktum:

       « Kirkelig fellesråd kan også tildele utvalg som nevnt i § 35 første ledd myndighet til å foreta tilsetting og treffe avgjørelser i saker som gjelder forholdet mellom soknene eller soknet som arbeidsgiver og de tilsatte. »

       Fleirtalet vil peike på at dette tillegget i tredje ledd siste punktum samsvarer med framlegget til § 35. Vidare legg fleirtalet til grunn at det med dette er kyrkjeleg fellesråd som tildeler det partssamansette utvalet mynde også der slikt utval er oppretta i tilknyting til eit sokneråd som utøver sitt arbeidsgjevaransvar.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er uenig i at tilsettingsmyndighet kan delegeres til meninghetsråd og fremmer følgende forslag:

« § 14 tredje ledd skal lyde:

       Kirkelig fellesråd foretar tilsetting av og har arbeidsgiveransvaret for alle tilsatte som lønnes over fellesrådets budsjett. Før tilsetting og fastsetting av instruks skal vedkommende menighetsråd gis anledning til å uttale seg. »

Til § 15

       Komiteen viser til at Kyrkjemøtet har vedteke tenesteordning for kantor, og komiteen finn det difor riktig av stillinga heiter organist/kantor i § 15 første ledd bokstav c.

       Vidare vil komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Senterpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, lovfeste dagleg leiar i kyrkjeleg fellesråd som ein del av kommunane sitt økonomiske ansvar, og gjer slikt framlegg:

§ 15 første ledd bokstav c skal lyde:

       « c) utgifter til stillinger for kirketjener, klokker og organist/kantor ved hver kirke og til daglig leder av kirkelig fellesråd. »

       Flertallet legger til grunn at daglig leder av kirkelig fellesråd ikke nødvendigvis bør være en hel stilling. Det vil spesielt gjelde de mindre kommunene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Christiansen går imot lovfesting av daglig leder og fremmer følgende forslag:

« § 15 første ledd bokstav c skal lyde:

       Utgifter til stillinger for kirketjener, klokker og organist/kantor. »

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti viser òg til at ein ønskjer å utvide retten til opplæring, og at dette også bør kome fram i § 15 første ledd bokstav e. Desse medlemene gjer framlegg om følgjande regel:

« § 15 første ledd bokstav e skal lyde:

       e) utgifter til lokaler, utstyr og materiell til dåps- og konfirmasjonsopplæring. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til sine merknader under pkt. 2.2.7 og vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere å fremme forslag om lovfestet rett til dåpsopplæring. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen viser til sitt forslag om at gravlunder, gravferd m.m. fremdeles skal være et kommunalt ansvar og fremmer følgende forslag:

« § 15 første ledd bokstav b utgår, c) - f) blir b) - e)

§ 15 sjette ledd skal lyde:

       Kommunen kan ta opp lån for finansiering av sine forpliktelser etter første ledd bokstav a). De nærmere vilkår for kommunenes låneopptak framgår av kommunelovens § 50. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen viser til sine merknader under kap. 2.2.3. og fremmer følgende forslag:

« § 15 siste ledd utgår. »

Til § 18

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil vise til sine merknader under punkt 2.2.5. Dette medlem mener kommunen og kirken i fellesskap må kunne avhende eller leie ut kirker som ikke er i bruk og som er avvigslet, og vil fremme følgende forslag:

« § 18 annet ledd skal lyde:

       Kirker kan ikke pantsettes eller påheftes bruksretter. Kirker som ikke er i bruk, kan med kommunens samtykke avvigsles og avhendes eller leies ut. »

Til § 20

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, er kjent med at Kongen i medhold av Grunnlovens § 16 har bemyndiget Kirkemøtet å fastsette regler for bruk av det vigslede kirkerom utenfor de forordnede gudstjenester og kirkelige handlinger i regi av Den norske kirke. Flertallet ber departementet i samråd med Kirkemøtet vurdere å utarbeide regler som i større grad gir adgang til bruk av kirken til ulike typer kulturarrangementer og vurdere en praktisering av reglene som åpner for at kirken kan benyttes av andre kristne trossamfunn til begravelser.

Til § 21

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen vil vise til sine merknader under punkt 2.2.5 og foreslå følgende endringer:

« § 21 annet ledd skal lyde:

       Kirkens størrelse og antall sitteplasser fastsettes av kommunen og menighetsråd eller kirkelig fellesråd.

Tredje, fjerde og femte ledd utgår. »

Til § 23

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, meiner at dei tre nordlegaste bispedømma kan utvida sitt bispedømmeråd med ein samisk representant. Fleirtalet gjer følgjande framlegg:

« § 23 første ledd ny bokstav e skal lyde:

       e) ein nordsamisk representant i Nord-Hålogaland bidspedømmeråd, en lulesamisk representant i Sør-Hålogaland bidspedømmeråd, og en sørsamisk representant i Nidaros bispedømmeråd. »

Til § 24

       Komiteen meiner Kyrkjemøtet skal utvidast med 2 medlemer valde på fritt grunnlag, slik at leiarane av Mellomkyrkjeleg Råd og Samisk Kyrkjeråd kan bli medlem av Kyrkjemøtet dersom Kyrkjemøtet gjer vedtak om det.

       Komiteen gjer følgjande framlegg:

« § 24 første ledd første punktum skal lyde:

       Kirkemøtet består av medlemmene av bispedømmerådene og 5 medlemmer valgt utenom bispedømmerådene. »

Til § 24

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, legg til grunn at den mynda som Kyrkjemøtet får til å fastsetje tenesteordninga for kateket, diakon og organist/kantor, gjeld stillingar der kyrkjeleg fellesråd er tilsettingmynde og har arbeidsgjevaransvaret. Fleirtalet har merka seg at Kyrkjemøtet si mynd er avgrensa til å gjelde retten til å fastsetje krav til kvalifikasjonar og utdanning, beskrive stillingane sine hovudarbeidsområde og gi reglar om vigsling. Fleirtalet presiserer at ut over dette kan Kyrkjemøtet ikkje avgrense tilsettingsorganet eller arbeidsgjevar si mynd eller gripe inn i ho. På dette grunnlag finn fleirtalet å kunne slutte seg til framlegget frå departementet.

Til § 27

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det i forbindelse med paragrafen om Den norske kirkes lærenemnd bør tilstrebes å etterkomme likestillingslovens § 21 så langt dette er praktisk mulig.

Til § 29

       Komiteens medlem representanten Christiansen deler oppfatningen til Mellomkirkelig råd om at det så lenge de teologiske fakultet er offentlige institusjoner vil være riktigere at de tilsatte forutsettes å arbeide i lojalitet mot Den evangelisk lutherske lære enn at de må tilhøre et bestemt kirkesamfunn. Dette medlem vil derfor foreslå følgende endring:

« § 29 skal lyde:

       Kirkelig tilsatte og ombud og lærere ved teologisk fakultet skal arbeide i lojalitet mot Den evangelisk lutherske lære. »

Til § 35

       Komiteen meiner det er viktig å sikre arbeidstakarane sine rettar til medråderett i lova analogt med dei føresegnene som er i kommunelova. Komiteen strekar under at regelen i § 35 første ledd er lik § 25 nr. 2 i kommunelova med omsyn til fleirtal for arbeidsgjevar i partssamansette utval. Når det gjeld utval som vert regulert av § 23 i arbeidsmiljølova, legg komiteen til grunn at talet på representantar frå dei tilsette og frå rådet, og rettane til dei tilsette, vert regulert i gjeldande tariffavtale, hovudavtale og medråderettavtale. Komiteen viser til at Kyrkjemøtet 1994 har ønskt ein utfyllande paragraf på dette området, og komiteen gjer følgjande framlegg om tillegg i § 35 (som nytt tredje, fjerde og femte ledd):

       « Representanter for de tilsatte har møte- og talerett i underutvalg oppnevnt av kirkelig fellesråd og menighetsråd når disse behandler saker som gjelder forholdet mellom fellesråd/menighetsråd som arbeidsgiver og de tilsatte.

       Representanter for de tilsatte har ikke rett til å delta i behandlingen av saker som gjelder arbeidsgivers forberedelse av forhandlinger med arbeidstakere, arbeidskonflikt, rettstvister med arbeidstakere eller oppsigelse av tariffavtaler.

       Kirkelig fellesråd fastsetter nærmere retningslinjer for møterett etter tredje ledd. »

       Komiteen legg vekt på at sokneråd og kyrkjeleg fellesråd fylgjer ein sams praksis når det gjeld møterett etter § 35 nytt tredje ledd. Komiteen meiner at det bør tilligge kyrkjeleg fellesråd å fastsetje reglar for dette.

Til § 36

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen vil vise til at medlemmer av Den norske kirke har rett til å delta i konfirmasjonsopplæring. Disse medlemmer viser til sine merknader under pkt. 2.2.7 og vil understreke at skolen ikke har noe ansvar for kirkens konfirmasjonsopplæring. Derfor bør heller ikke skolens undervisningstimer brukes til denne opplæringen. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

« § 36 skal lyde:

       Vedkommende kirkelige myndighet og kommunen kan i fellesskap avgjøre at kirken kan nytte skolens lokaler til konfirmasjonsopplæring utenom ordinær undervisningstid. »

       Komiteen sine medlemmer frå Senterpartiet, Høyre og Kristeleg Folkeparti viser til sine merknader i punkt 2.2.7 ovanfor om å utvide retten til opplæring til også å gjelde dåpsopplæring, og gjer slikt framlegg til endring av overskrift på paragrafen, og nytt første ledd:

§ 36, overskrift og første ledd skal lyde:

« § 36. Dåps- og konfirmasjonsopplæring.

       Alle barn og unge som er døpt i eller som hører inn under Den norske kirke har rett til å delta i dåps- og konfirmasjonsopplæring. »

Til § 38

       Komiteen sitt medlem frå Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen viser til at kyrkjeleg fellesråd er eit offentleg forvaltningsorgan. Det må difor vere høve til å klage på einskildvedtak etter forvaltningslova. Desse medlemer vil gjere framlegg om at § 38 andre ledd blir endra i tråd med dette.

       Desse medlemer gjer fylgjande framlegg:

« § 38 andre ledd utgår. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til merknader under pkt. 2.2.7 og foreslår:

« § 38 tredje ledd bokstav c første punktum skal lyde:

       Embetsmann som ikke er medlem av Den norske kirke er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller avgjøre saker som gjelder kirkens lære, saker av viktighet som angår kirken og teologiske studier ved universiteter og vitenskapelige høgskoler. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til merknader under pkt. 2.2.7 vedrørende kristendomsundervisning og fritaksrett til deler av faget og fremmer proposisjonens forslag:

« § 38 tredje ledd bokstav c første punktum skal lyde:

       Embetsmenn som ikke er medlem av Den norske kirke er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller avgjøre saker som gjelder kirkens lære eller innholdet i undervisningen i kristendomskunnskap ved statlig, kommunal eller fylkeskommunal skole, høgskole eller universitet eller saker av viktighet som angår kirken. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen viser til sine merknader vedrørende kristendomsundervisningen under pkt. 2.2.7. Disse medlemmer fremmer i tråd med disse følgende forslag:

« § 38 tredje ledd bokstav c første punktum skal lyde:

       Embetsmann som ikke er medlem av Den norske kirke er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller avgjøre saker som gjelder kirkens lære eller saker av viktighet som angår kirken. »

3. Lov om kyrkjegardar, kremasjon og gravferd (gravferdslova)

3.1 Samandrag

       Departementet vil med framlegget til ny gravferdslov samle og systematisere dei mange reglane på området som i dag finst på ulike plassar i lovverket, m.a. i lov om Kirker og Kirkegaarde frå 1897 og lov om likbrænding frå 1913.

       Forvaltingsansvaret for kyrkjegardane vil etter lovframlegget ligge til vedkomande sokn ved kyrkjeleg fellesråd, jf. framlegget til ny kyrkjelov. Men lova opnar for at kommunen kan ta over forvaltingsansvaret ved lokal avtale. Sokna i ein kommune kan eige kyrkjegardar i fellesskap. Kommunane vil etter framlegget framleis ha det økonomiske ansvaret for anlegg og drift av kyrkjegardane. Den norske kyrkja og registrerte trudomssamfunn som er verksame på stedet, skal ha høve til å vigsle kyrkjegarden eller delar av den. Lova inneheld òg krav til kyrkjegardar og krematorium og reglar om rett til fri grav, om opning av grav og om fredingstid.

       Departementet gjer framlegg om at dei som har fylt 18 år, skal ha høve til å avgjere kven som skal syte for gravferda. Dersom det ikkje er gjort slik avgjerd, vil det næraste skyldfolket gjere det som i dag. Departementet opprettheld åttedagarfristen for kistegravferd, men gjer framlegg om ein frist på 6 månader for nedsetjing av urne. Framlegget til reglar om feste av grav og om gravminne er i hovudsak i samsvar med gjeldande rett.

       Departementet sitt lovframlegg opnar for at ein avdøydd si oske kan spreiast for vinden. Fylkesmannen gir løyve til spreiing av oske og kan setje vilkår for dette. Ved slik gravferd kan det ikkje krevjast kyrkjeleg medverknad.

       Departementet meiner at det fortsett skal vere høve til å leggje opp privat gravstad. Men departementet føreset at dette skal praktiserast restriktivt. Lovframlegget inneber i dette heller ei innstramming enn ei liberalisering. Særlege grunnar skal ligge føre, og gravplassen skal vere eigna for nedsetjing av oskeurne. Fylkesmannen gir løyve og kan setje vilkår for dette.

       Departementet gjer elles framlegg om at bispedømmerådet skal godkjenne dei lokale kyrkjegardsvedtektene. Bispedømmerådet er òg klageinstans for einskildvedtak som dei lokale kyrkjegardsmyndigheitene gjer.

       Etter lovframlegget vil det ikkje lenger bli sett krav om kyrkjeleg medlemskap til arbeidstakarar ved kyrkjegardane. Krav om medlemskap er oppretthalde for andre kyrkjelege tenestemenn, men departementet vil her kunne dispensere.

3.2 Komiteen sine merknader

       Når det gjeld bakgrunn og premissar for lova, viser komiteen til merknadene til lov om Den norske kyrkja.

3.2.1 Forvaltinga av kyrkjegardane

       Eit hovudspørsmål i arbeidet med lova har vore forvaltingsansvaret for kyrkjegardane. Komiteen registrerer at det i dette spørsmålet har vore og er ulike oppfatningar. Eit fleirtal i Kyrkjelovutvalet ( NOU 1989:7 ) gjekk inn for at anlegg og drift av gravplassane blei eit sjølvstendig kommunalt ansvar. Eit mindretal i utvalet gjorde framlegg om at gravplassane i hovudsak skulle verta underlagde same forvaltingsmessige og økonomiske ordningar som kyrkjene - dvs. fortsett forvalting gjennom kyrkjeleg organ.

       Komiteen registrerer vidare at det var særs delte meiningar både på kommunalt hald og blant kyrkjelydsråda i høyringa til NOU 1989:7 .

       Komiteen har merka seg at Kyrkjemøtet 1994 samrøystes gjekk inn for at forvaltingsansvaret skulle verta lagt til kyrkjeleg fellesråd. Når det gjeld andre kyrkjesamfunn, er oppfatningane delte og med ulike grunngjevingar. Også Kommunenes Sentralforbund har delt seg. Eit fleirtal i styret går inn for kommunal forvalting, medan eit mindretal ønskjer å halde fram med ei kyrkjeleg forvalting.

       Departementet har gått inn for at forvaltingsansvaret skal leggjast til kyrkjeleg fellesråd. Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, er samd i dette.

       Fleirtalet sluttar seg til at fordelinga av ansvar mellom kyrkjeleg fellesråd og kommunen skjer etter same prinsipp som er nedfelt i lov om Den norske kyrkja.

       Fleirtalet meiner det er viktig å sikre dette forvaltingsorganet ein kompetent og tilfredsstillande administrasjon. Fleirtalet viser her til proposisjonens framlegg om ein dagleg leiar for kyrkjeleg fellesråd.

       Fleirtalet meiner at ei hovudvekt må verta lagd på å sikre ei lovgjeving som både tar omsyn til dei tradisjonane i folket vårt som er knytte til drifta av kyrkjegardane, og sikrar at den kompetansen som er opparbeidd på dette feltet, vert vidareført.

       Fleirtalet er samd med departementet i at forvaltinga ikkje åleine kan sjåast på som eit juridisk eller praktisk-administrativt forhold, men også gjeld kulturelle og verdimessige omsyn. Forvaltinga må òg sjåast i samanheng med religiøse og livssynsmessige omsyn der 95 % av folket vel gravferd i Den norske kyrkja og der samfunnet sine gravskikkar framleis speglar av samfunnet sitt kristne verdi- og kulturgrunnlag. Fleirtalet legg òg stor vekt på at kyrkjegardane etter gjeldande rett er kyrkjelyden sin eigedom, og derfor ut frå dei prinsippa som er lagde til grunn ved denne revisjonen av kyrkjelovgjevinga, skal verta forvalta av eit kyrkjeleg organ. Ordninga vidarefører dessutan gjeldande rett. Kyrkjehuset og kyrkjegarden si nære fysiske plassering dei fleste stader tilseier òg at same forvaltingsorgan av praktiske grunnar bør ha ansvaret for båe.

       Fleirtalet er kjend med at det i ulike kommunar har vore praktisert ei noka ulik ansvars- og oppgåvedeling når det gjeld arbeidsgjevaransvaret for lokalt finansierte stillingar, og når det gjeld kyrkjegardsforvaltinga. På den bakgrunnen er fleirtalet tilfreds med at lova opnar for at det framleis kan utarbeidast lokalt tilpassa modellar for samvirke mellom kommune og kyrkje på desse områda.

       Fleirtalet vil syne til at kyrkjelova sine reglar om tenesteyting, § 15 fjerde ledd, opnar for at kommunen sine tilsette kan utføre arbeidsoppgåvene på kyrkjegardane og i kyrkja på oppdrag frå kyrkjeleg fellesråd. § 23 i gravferdslova opnar for at kyrkjeleg fellesråd og kommune med godkjenning av departementet kan inngå avtale om at kommunen tek over forvaltingsansvaret for kyrkjegardane.

       Fleirtalet er særleg oppteken av at ein vel løysingar som gjer at tilsettingsforholdet ikkje vert endra i dei kommunane der arbeidet i praksis gjennom mange år har vore utført av personar i eit kommunalt tilsettingsforhold, og der rekruttering og tilsetting har funne stad t.d. med bakgrunn i at dette er kommunale arbeidsplassar, slik situasjonen t.d. har vore i Oslo.

       Med kommunalt tilsettingsforhold meiner ein at kommunen har fatta tilsettingsvedtak.

       Fleirtalet føreset at overføring av arbeidsgjevaransvaret for desse stillingane berre kan skje dersom kommunen gjev si tilslutting. Fleirtalet meiner vidare det er naudsynt med ein fleksibilitet som sikrar praktiske løysingar i små kommunar, der tilsette utfører arbeidsoppgåver for både kyrkje og kommune.

       Fleirtalet er også oppteken av å sikra tilsette i kyrkje og på kyrkjegard trygge tilsettingsforhold innafor lov- og avtaleverket for partane i arbeidslivet. Flytting av arbeidsgjevaransvar må ikkje føre til forverra arbeidsvilkår eller endra kvalifikasjonskrav, tenesteordning og kriterium for tilsetjing.

       Fleirtalet meiner dei premissar og prinsipp som her er nemnde, er tekne i vare innafor det framlagte lovforslaget. Fleirtalet vil imidlertid følgje utviklinga nøye med tanke på arbeidstakarane sine arbeidsrettslege forhold.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen, forutsetter at det i lov- og avtaleverket ligger klare bestemmelser som gir alle søkere til stillinger som gravferdstilsatte de samme rettigheter og sikrer de ansatte vanlig oppsigelsesvern uavhengig av kjønn og samlivsform.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, sluttar seg til at Stiftsdireksjonen blir lagd ned, og at bispedømmerådet tek over oppgåvene til Stiftsdireksjonen i høve til forvalting av kyrkjegardar (jf. § 4, § 7, § 21 og § 24 - oppgåver for bispedømmeråda).

       Etter fleirtalet si meining inneber dette, jamført med lov om Den norske kyrkja og lov om Opplysningsvesenets fond, at bispedømmeråda må bli styrkt med ei stilling med ansvar innanfor eigedom, bygg og anlegg, jf. framlegg foran under kyrkjelova.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen mener at forvaltningsansvaret for gravlunder skal legges til kommunene, og at kommunene skal ha arbeidsgiveransvaret for gravlund-arbeidere. Disse medlemmer mener at dette bør være et kommunalt ansvar fordi kommunene har kapasitet og kompetanse, og fordi gravlunden bør være religions- og livssynsnøytral. Det er også kommunene som må framskaffe egnede arealer. Disse medlemmer viser til at offentlige utredninger fra 1975 og 1989 har understreket gravlundens betydning for alle uansett livssyn og konkluderer med at kommunene må ha forvaltningsansvaret.

       I tråd med dette foreslår disse medlemmer også at benevnelsen « kirkegård » erstattes med « gravlund » i lovteksten, jf. nedenfor. Dette innebærer også at en gravlund innvies og evt. også vigsles.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke nødvendigheten av at lovverket skiller mellom det som er praktiske/juridiske sider ved gravlunder og gravferd, og de religiøse og seremonielle sider. Dette innebærer at kommunene har eneansvar for driftsmessige og administrative sider av virksomheten. Dette innebærer også et ansvar for å legge til rette for egnede lokaler for seremonier. Ritualene er et privat anliggende som kan gjennomføres i kirkelig regi eller i regi av andre.

       Komiteens medlem representanten Christiansen har merket seg at departementet i sin innstilling har valgt å gå imot den løsningen som nærmere 60 % av kommunene har ønsket. Dette medlem har videre merket seg at et stort mindretall på ca 45 % av menighetsrådene støttet Kirkelovutvalgets flertall i spørsmålet om hvor forvaltningsansvaret for gravplassene skal ligge.

       Dette medlem vil påpeke at forvaltningsansvaret henger nært sammen med det økonomiske ansvaret for driften. Utgifter til gravplasser, krematorier o.l. er ikke en del av det beregningsgrunnlaget som legges til grunn i forhold til overføring til andre tros- og livssynssamfunn. Det er derfor naturlig at dette området fremstår som et eget budsjettområde.

       Dette medlem har merket seg at loven åpner for at forvaltningsansvaret kan overføres til kommunen - men at fellesrådet har vetorett i den forstand at dette kun kan skje dersom fellesrådet støtter en slik overføring. Dette medlem mener bestemmelsen bør speilvendes, slik at kommunen dersom det er ønskelig kan overføre forvaltningsansvaret til fellesrådet.

Omsynet til personar utanfor Den norske kyrkja

       Komiteen er oppteken av at lova må sikre at rettane til andre trudoms- og livssynssamfunn blir tekne vare på i eit pluralistisk samfunn.

       Komiteen har merka seg at registrerte trudomssamfunn som er på staden, kan få høve til å vigsle kyrkjegard eller delar av kyrkjegarden. På same vis bør delar av kyrkjegarden ikkje vera vigsla av omsyn til personar med livssyn som ønskjer dette. Komiteen legg òg stor vekt på at vedtektene for kyrkjegarden, jf. § 21, ikkje må hindre praktisering av ulike ritual og gravskikkar. Det må såleis vera høve til t.d. ulik symbolbruk i ulike delar av kyrkjegarden.

       Komiteen legg vekt på at omsynet til religionsfridomen er teke vare på ved at registrerte trudomssamfunn kan ha sin eigen gravplass.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, syner til at dette i praksis likevel berre vil skje på nokre få stader.

       Samstundes som fleirtalet går inn for at eit organ i Den norske kyrkja skal ha ansvaret for forvaltning av kyrkjegardane, legg fleirtalet stor vekt på at omsynet til personar som ikkje er medlemer i Den norske kyrkja, blir tekne i vare på ein tilfredsstillande måte. Det gjeld personar som høyrer til andre religionar eller andre kristne kyrkjesamfunn, og personar utan slik tilknyting.

       Fleirtalet er ikkje samd i at omsynet til trudoms- og religionsfridom må tilseie at det offentlege, dvs. kommunen, må ha eit direkte ansvar for kyrkjegardane. Derimot er det særs viktig at omsynet til trudoms- og religionsfridomen blir teke vare på i den daglege forvaltninga av kyrkjegardane.

       Fleirtalet kan ikkje sjå at eit krav om livssynsnøytralitet må ha avgjerande vekt og tilseie at kommunen tek over ansvaret for forvaltninga. Stor vekt på eit slikt nøytralitetskrav kan i staden, både i høve til kyrkjeleg og kommunal forvaltning, gi seg uttrykk t.d. i form av at ein hindrar ønskja symbolbruk, bruken av kyrkjegarden og praktisering av ritual. Det vil vera i strid med omsynet til trudoms- og religionsfridomen. Derimot kan bruk av ritual og symbol som er av polemisk art i høve til andre oppfatningar, av same grunn ikkje vera tillate.

       Fleirtalet meiner på dette grunnlaget at lovframlegget er fleksibelt nok til å fange opp mangfaldet i vårt pluralistiske samfunn.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, ser det som viktig at det i kommunene finnes hensiktsmessige seremonirom for ikke-kirkelige begravelser og ber Regjeringen sørge for at kommunene legger til rette for dette.

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil vise til at det stadig er flere som ikke hører inn under Den norske kirke. Når det fremdeles er slik at 95 % av landets befolkning velger en kirkelig gravferd, sier det ikke stort annet enn at statskirketilhørigheten blant eldre er langt høyere enn blant yngre - noe som ikke burde være noen overraskelse for noen.

       Fellesrådet som iflg. loven skal ha forvaltningsansvaret er i utgangspunktet et kirkelig organ. Når det også tillegges forvaltningsansvaret for offentlige gravplasser gis det ansvar for et område som alle vil ha et forhold til uavhengig av tro og livssyn. Dette medlem vil påpeke at det kan være vanskelig for rådene både å ha et allment og et læremessig utgangspunkt - avhengig av hvilke saker som står på dagsorden.

       Dette medlem mener det kan oppstå konflikter i saker hvor fellesrådet fatter vedtak i saker der andre tros-/livssynssamfunn eller deres medlemmer er involvert og der fellesrådet selv har egeninteresser ut fra sitt ståsted som luthersk kirkeorgan.

       Dette medlem vil videre minne om at enkeltvedtak etter gravferdsloven ofte fattes på et tidspunkt hvor de det gjelder opplever en sterk følelsesmessig belastning, og at dette kan blir forsterket dersom de opplever at et organ som representerer et annet trossamfunn enn det de selv tilhører har avgjørelsesmyndighet.

       Dette medlem har merket seg at departementet overhode ikke har drøftet forvaltningsansvaret ut fra spørsmålet om religionsfrihet eller dagens pluralistiske samfunn, men hovedsakelig basert sin avgjørelse på henvisning til tradisjon. Dette medlem synes det er betenkelig at departementet på denne måten kun stirrer bakover og ikke ser fremover. Dette medlem vil hevde at forvaltning av gravplasser først og fremst er av teknisk-administrativ art og derfor skal skilles fra det seremonielle som tros- og livssynssamfunn har ansvaret for.

       Etter dette medlems syn er det å legge forvaltningsansvaret til et kirkelig organ et tilbakeskritt i den alminnelige utvikling hvor kirken har fått mindre kontroll og innflytelse på de deler av samfunnet som ikke er direkte knyttet til kirkelig virksomhet. Dette medlem mener målsettingen må være å sørge for en forvaltning som så langt som mulig gjør gravplassen til en felles arena, med ulike tradisjoner og seremonier, men likevel med respekt for hverandre og med plass for den enkeltes sorg. Dette, og ikke historiske tradisjoner, bør ligge til grunn for hvordan gravplassene skal forvaltes.

Eigedomsrett til gravplassen

       Komiteens medlem representanten Christiansen ser det ikke som noen selvfølge at eiendomsretten til gravplassene skal ligge hos soknet. For det første er det i dag slik at en rekke gravplasser, spesielt de av nyere dato, står oppført som kommunal eiendom. For det andre var det inntil 1845 forbudt å være medlem av noe annet enn statskirken og det var følgelig heller ikke noe alternativ til kirkelig begravelse i vigslet jord. Videre disponeres områder på enkelte kirkegårder i dag av andre trossamfunn. Dette medlem mener det burde vært gjennomført en grundig drøftelse av prinsippet om eiendomsforhold i forbindelse med arbeidet med loven, men konstaterer at dette ikke har vært gjort. Dette medlem vil ikke gå detaljert inn i drøfting av eiendomsforholdene knyttet til gravplasser på det nåværende tidspunkt, men påpeke at det er naturlig at loven sondrer mellom gravplasser som i dag er å regne som soknets eiendom, og gravplasser som etter grunnboken står oppført som kommunal eiendom. Dette medlem vil imidlertid understreke at dette standpunktet er knyttet opp til det faktum at Norge har en statskirke og at dette medlem ønsker at forvaltningen av gravplassene skal legges til kommunen. Ved et skille mellom kirke og stat, mener dette medlem for øvrig at alle de eiendommer som er blitt regnet som soknets eller kirkens, må gjennomgås og eiendomsforholdene grundig drøftes. Dette medlem vil ut fra dette foreslå endring av § 1.

Klageadgang

       Komiteen viser til at kirkelig fellesråd kan forlenge fristene for kremasjon og gravlegging når det foreligger tungtveiende grunner. Komiteen mener ut fra hensikten med denne bestemmelsen at fellesrådets avgjørelse ikke påklages, jf. forslag under § 13 nedenfor.

       Komiteen vil i den forbindelse vise til at en slik klage ville ha oppsettende virkning. Forvaltningslovens øvrige regler vil imidlertid gjelde fullt ut for behandling av slike saker.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen støtter adgangen som i § 13 gis til å forlenge fristene dersom det foreligger tungtveiende grunner. Disse medlemmer mener imidlertid det er galt at en slik avgjørelse skal tas av et bestemt trossamfunn, og at det kan være en særskilt belastning for pårørende i en slik situasjon å skulle henvende seg til et organ i et trossamfunn de ikke har noe forhold til. Dette kan også bidra til mistanker om forskjellsbehandling dersom et slik ønske blir avslått. Disse medlemmer mener denne avgjørelsen bør tas av et kommunalt organ. Disse medlemmer vil fremme forslag til endring i § 13, jf. nedenfor.

       Disse medlemmer mener det er viktig at alle som ønsker å påklage enkeltvedtak som er truffet i henhold til denne lovgivningen opplever behandlingen som så lik som mulig. Disse medlemmer tror ikke at bispedømmerådet uten videre vil bli oppfattet som et uhildet organ av personer som ikke er medlemmer av Den norske kirke.

       Når det gjelder klageadgangen i forhold til enkeltvedtak fattet av kommunen etter denne loven vil disse medlemmer ikke foreslå at det hjemles noen særskilt klageadgang i § 24 ettersom dette må kunne sies å være i strid med ordning for klager over kommunale vedtak som ble innført ved endring av forvaltningsloven i forbindelse med at den nye kommuneloven trådte i kraft 1. januar 1993. Etter disse medlemmers oppfatning vil de alminnelige bestemmelsene i forvaltningsloven om klage over kommunale vedtak gjelde også i denne sammenheng.

3.2.2 Gravferd, kremasjon og gravlegging

       Komiteen viser til merknad og forslag under § 9 nedenfor om plikt til å informere om hvordan den enkelte gravferd skal avsluttes.

Avdødes ønsker

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener det må anses som en plikt for dem som sørger for gravferden, å respektere avdødes ønsker så fremt dette er mulig innenfor norsk lov og økonomisk overkommelig - eksempelvis ved at avdøde har etterlatt seg tilstrekkelig midler til at ønsker utover det vanlige kan oppfylles. Dette medlem mener det utover de begrensninger som er nevnt ovenfor ikke er opp til det offentlige eller andre å vurdere om ønskene er for spesielle eller ikke. Dette innebærer også sigøyneres rett til å gravlegges i betong slik at disse slipper å frakte sine avdøde ut av landet for gravlegging. Dersom den som er oppnevnt som den som skal sørge for gravferden selv ikke ser seg i stand til å etterleve avdødes ønsker, må vedkommende kunne frasi seg ansvaret og overlate det til avdødes etterlatte. I siste instans må kommunen kunne overta ansvaret og følge opp avdødes ønsker. Dette medlem vil fremme forslag om tillegg i § 9, jf. nedenfor.

Naturlig grav

       Komiteen ser at det ved skipsforlis, flystyrter og andre katastrofer eller ulykker kan være teknisk umulig eller ikke etisk eller økonomisk forsvarlig å etterkomme lovens grunnleggende forutsetning om at lik enten skal begraves eller kremeres.

       Komiteen ønsker å sikre beskyttelse av gravferden for personer som er omkommet på en slik måte at de ikke har kunnet gravlegges på kirkegård, og fremmer følgende forslag til tillegg i § 1 nytt andre ledd med slik ordlyd:

       « Når en omkommet person ligger på havets bunn eller ute i naturen, utgjør dette en naturlig grav som ikke må berøres i annen hensikt enn å flytte hele legemet til kirkegård eller gravplass etter første ledd eller utsettes for direkte forstyrrende eller krenkende virksomhet. »

Annet ledd blir nytt tredje ledd.

       En slik bestemmelse er ment å gi den naturlige grav samme vern som andre graver og innebærer f.eks. at sportsdykkere som finner levninger etter en omkommet, skal holde behørig avstand til funnet. En naturlig grav må ikke berøres i annen hensikt enn å flytte legemet til kirkegård eller gravplass.

       Komiteen vil poengtere at en slik bestemmelse ikke er ment som et hinder for utførelse av tekniske undersøkelser og/eller forskning der dette anses som nødvendig for å finne årsaken til ulykken.

Kremasjon

       Komiteen mener det bør sikres at avdødes evt. erklæring om kremasjon følges opp. Avdøde kan selv langt på vei sikre dette dersom vedkommende benytter sin rett til selv å utpeke hvem som skal sørge for gravferden, men komiteen vil understreke at ikke alle vil være klar over denne adgangen. Komiteen mener derfor at kommunen skal ha plikt til å sørge for at kremasjon finner sted dersom skriftlig erklæring om dette foreligger og det er fysisk mulig å gjennomføre. Komiteen ber departementet følge opp dette i forskrift.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen mener det er urimelig at det kan kreves avgift for kremasjon, men ikke for gravlegging, til tross for at dette burde være to sidestilte ordninger. Disse medlemmer vil påpeke at selv om det offentlige kan sies å ha spesielle utgifter ved kremasjon, så oppveies dette av de større arealkostnader som kistegraver innebærer i forhold til urnegraver. Disse medlemmer vil selvsagt ikke at noen skal presses til bestemte løsninger, men vil i denne sammenheng påpeke at det i flere kommuner er en knapphet på gravplasser, og at de som velger kremasjon faktisk bidrar til å løse mulige fremtidige arealproblemer. Disse medlemmer ønsker derfor å tillate innkreving av avgift både for kremasjon og for kistegravlegging, slik at man kan oppnå en likebehandling.

Privat gravstad og spreiing av oske

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, er samd i at ein skal ha ein særs restriktiv praksis i høve til private gravstader. Ønskje frå den avlidne eller pårørande, religiøse oppfatningar eller kjenslemessige tilhøve er ikkje grunnlag for løyve til privat gravstad. Det same gjeld stilling eller stand til den avlidne.

       Fleirtalet er samd med departementet i at ein berre kan gi løyve når det er knytt ei særskild offentleg interesse til gravstedet. Det må òg vere ein føresetnad at grava kan leggjast til ein varig institusjon av offentleg karakter som er eller blir skipa på grunn av den avlidne sitt liv og virke innan kunst, vitskap eller anna særprega verksemd. Fleirtalet er samd i at fylkesmannen i det fylket der ein ønskjer å leggje grava, får mynd til å gjera vedtak.

       Fleirtalet er klar over at opphevinga av likbrenningslova inneber at det ikkje lenger vil vera høve til å ha urner i kolumbarium. Fleirtalet er samd i dette, men vil likevel særleg peike på trongen for å kome i møte særskilt buddhistane sitt ønskje om å kunne ha urne i tilknyting til eit permanent gudshus. Fleirtalet legg til grunn at § 1 tek ivare omsynet til slik gravplass.

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener det bør være adgang til å opprette private gravsteder. Videre vil dette medlem ha en adgang til å etablere andre egnede steder for plassering av urner enn det lovforslaget åpner for, og vil i denne sammenheng gå inn for at retten til å ha urner i kolumbarium opprettholdes. Dette medlem mener denne paragrafen skal tolkes dithen at fylkesmannen skal gi tillatelse så lenge de regler som er fastsatt iflg. § 2 er ivaretatt. Dette medlem vil fremme forslag til endring av § 20, jf. nedenfor.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, er samd i at ein opphevar noverande forbod mot spreiing av oske. Omsynet til religionsfridomen inneber at menneske som av særlege grunnar, t.d. religiøse grunner, ønskjer spreiing av oske, må få ønskjet sitt oppfylt. Fylkesmannen i det fylket der ein ønskjer å spreie oska, gir løyve.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen, er kjent med at man i land som det ut fra vårt trossamfunn er naturlig å sammenlikne seg med, slik som Sverige og Danmark, har kirkelig medvirkning under gravferdshandlinger i forkant av kremasjon også i tilfeller hvor asken vil bli spredt for vinden. Flertallet forstår lovbestemmelsen dithen at det ikke kan kreves kirkelig medvirkning før kremasjon, men at den enkelte prest selv avgjør om han vil delta i slik gravferd.Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti har merka seg at Kyrkjemøtet har uttala at ein i slik gravferd ikkje kan krevje kyrkjeleg medverknad, og desse medlemene sluttar seg til at dette blir lovfesta. Ut frå dette gir ein inga kyrkjeleg hjelp til korkje sjølve spreiinga av oska eller til gravferdshandlinga før kremasjonen.

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener avdødes ønsker skal følges så langt som mulig. Dette medlem mener derfor at ønske om askespredning så vidt mulig skal følges. Dette medlem ser det for øvrig som naturlig at fylkesmannen kan sette vilkår for spredningen. Dette medlem vil derfor fremme forslag til endringer av § 20, jf. nedenfor.

3.2.3 Feste av grav og gravminne

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener festeren i langt større grad enn i dag bør få bestemme hva slags gravminner som ønskes, og er av den oppfatning at kirkegårdsvedtektene i dag setter for strenge begrensninger. Dette medlem mener eksempelvis det er urimelig at det skal være forskjellige regler om gravminner avhengig av om det dreier seg om kistebegravelse eller urne- og barnegraver. Dette medlem ser heller ingen grunn til at det skal settes andre begrensninger for volum enn at gravminnet ikke skal beslaglegge plass utover det området som festes inkl. anleggsflate som bestemt i dagens forskrifter, og at gravminnet ikke må være høyere enn at det står stabilt og trygt slik at gravminnet ikke velter. Dette medlem vil derfor be departementet om å utforme regelverket for kirkegårdene i henhold til ovenstående (jf. § 15).

       Dette medlem vil minne om at det må være opp til festeren å avgjøre om gravminner skal bli stående på kirkegården da det er vedkommende som har eiendomsretten til dette. Derfor kan dette medlem heller ikke se behovet for det forbehold som er lagt inn i forhold til festerens anledning til å fjerne gravminne eller lignende innretning. Dette medlem vil derfor fremme endringsforslag i § 18, jf. nedenfor.

3.2.4 Namn på lova

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil vise til at departementet i proposisjonen sier:

« Både den tette tilknytning kirkegården som oftest har til kirken og innarbeidet språkbruk tilsier at « kirkegård » blir ført videre som begrep i loven. Dette er ikke til hinder for at en kirkegård kan benevnes som gravplass, gravlund eller urnelund der hvor det måtte være naturlig. »

       Flertallet er enig i dette.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen har merket seg at det gjennomgående er benyttet betegnelsen kirkegård i lovteksten. Disse medlemmer vil peke på at dette begrepet stammer fra den gang gravplassene befant seg ved kirken. I mange kommuner er det et stort antall innbyggere som ikke har tilknytning til Den norske kirke, og videre er det flere steder gravlunder/gravplasser som ikke har tilknytning til noen kirke.

       Disse medlemmer viser til sine innledende merknader og mener dette må innebære at benevnelsen « kirkegård » må erstattes med den mer nøytrale benevnelsen « gravlund ». Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « I gravferdslovens overskrift og lovtekst benyttes begrepet gravlunder, ikke kirkegårder. »

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener kommunenes adgang til selv å velge hvilken betegnelse de ønsker å bruke på gravplassen, bør nedfelles i loven, jf. forslag nedenfor under § 1.

3.2.5 Kommentarar til einskilde lovparagrafar

Til § 1

       Komiteen syner til merknad under pkt. 3.2.2 om buddhistane sitt ynskje om urne i tilknyting til permanent gudshus.

       Komiteen syner vidare til merknad under pkt. 3.2.2, der det blir gjort slikt framlegg til tillegg i § 1 som nytt andre ledd:

       « Når en omkommet person ligger på havets bunn eller ute i naturen, utgjør dette en naturlig grav som ikke må berøres i annen hensikt enn å flytte hele legemet til kirkegård eller gravplass etter første ledd eller utsettes for direkte forstyrrende eller krenkende virksomhet. »

Utkast til annet ledd blir nytt tredje ledd.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at gravlunden skal være kommunal eiendom og fremmer følgende forslag:

« § 1 annet ledd skal lyde:

       Gravlunden er kommunal eiendom. Kongen gir nærmere bestemmelser om eiendomsoverdragelser m.m. »

       Komiteens medlem representanten Christiansen mener det burde tillates å opprette private gravsteder og vil fremme følgende forslag:

« § 1 første ledd skal lyde:

       Gravlegging skal skje på offentlig kirkegård, på gravplass anlagt av registrert trossamfunn i henhold til tillatelse etter lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna eller på privat gravplass anlagt i medhold av 20 første ledd. »

       Dette medlem viser til merknad under pkt. 3.2.1 om at det ikke er noen selvfølge at eiendomsretten til gravplassene skal ligge hos soknet, og vil fremme følgende forslag:

« § 1 annet ledd første punktum skal lyde:

       Kirkegårdene er å regne som soknets eiendom så fremt ikke annet fremgår av grunnboken eller av særskilt rettsgrunnlag. »

       Dette medlem viser til merknad under pkt. 3.2.4 og foreslår:

« § 1 nytt tredje ledd skal lyde:

       Kommunen kan selv velge om den enkelte gravplass skal ha betegnelsen gravlund, gravplass, kirkegård eller urnelund. »

Til § 3

       For komiteen er det viktig å streka under at kyrkjeleg fellesråd er eit offentleg forvaltningsorgan, og at høve til klage på einskildvedtak etter forvaltningslova gjeld også her.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen viser til sine merknader ovenfor om at gravlundene skal være kommunale og fremmer følgende forslag til ny overskrift og lovtekst i § 3:

« § 3 skal lyde:

§ 3. Forvaltning av gravlundene

       Kommunen har ansvaret for at de allmenne gravlundene forvaltes etter gjeldende bestemmelser.

       I hver kommune skal det være et gravlundstyre valgt av kommunestyret. Gravlundstyret står for forvaltning av alle allmenne gravlunder i kommunen og utfører de gjøremål som er lagt til styret i lov og forskrift. Gjøremålet som er lagt til gravlundstyret kan delegeres til en ansvarlig for gravlundene i kommunen. Gravlundstyret kan søke samarbeid med andre offentlige og private organ i spørsmål som hører inn under vedkommende organs arbeidsområde. I hver kommune skal det være en ansvarlig for gravlundene. Denne deltar i gravlundstyrets møter, forbereder og foredrar de saker som behandles av styret, og iverksetter dets avgjørelser, med mindre annet er bestemt. »

Til § 4

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener kommunene bør ha ansvar å tilby egnede lokaler for seremonier knyttet til gravferden.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« Paragrafens overskrift skal lyde:

§ 4. Anlegg m.v. av gravlund, egnede lokaler for seremonier og krematorium.

Nytt fjerde ledd skal lyde:

       Kommunen bør legge til rette for egnede lokaler for seremonier. »

Til § 5

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen mener livssynssamfunn bør likestilles med trossamfunn i lovteksten der det er naturlig, og synes derfor det er riktig at også disse gis anledning til å innvie en egen del av kirkegården dersom de ønsker det. Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

« § 5 skal lyde:

       Den norske kirke og registrerte tros- og livssynssamfunn som er virksomme på stedet, skal gis anledning til å vigsle eller innvie gravplass eller deler av den. »

Til § 6

       Komiteen er samd i at lova gir rett til at daudfødte born kan få eiga grav.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen vil vise til sitt forslag om å legge forvaltningsansvaret til kommunen og vil fremme følgende forslag:

« § 6 annet ledd første punktum skal lyde:

       Kommunen kan gi tillatelse til at også personer uten bopel i kommunen gravlegges på kirkegård i kommunen. »

Til § 7

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, har registrert at det oftare kjem ønskje om flytting av gravlagde. Det gjeld i nokon grad lik, men i særleg grad gjeld det urner. Fleirtalet ser ikkje dette som ei ønskt utvikling, og er difor samd i at lova fastset at ein må dokumentere sterke grunnar for ei slik flytting.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen vil vise til sitt forslag om å legge forvaltningsansvaret til kommunen og vil fremme følgende forslag:

« § 7 første ledd skal lyde:

       Kommunen tilviser og gir tillatelse til åpning av grav på kirkegård.

§ 7 annet ledd skal lyde:

       Avdødes legeme eller aske kan etter gravlegging ikke flyttes uten tillatelse fra fylkesmann. Tillatelse kan bare gis dersom sterke grunner taler for flytting og det er fastsatt hvor ny gravlegging skal finne sted. Fylkesmannen kan sette vilkår for slik flytting. »

Til § 8

       Komiteen vil vise til at det i bl.a. Oslo er innarbeidet tradisjon for å begrave første kiste i dobbelt dybde, slik at det kan settes ned to kister i samme grav før fredningstiden på 20 år er utløpt. Denne ordningen har fungert i en årrekke uten at det har oppstått praktiske eller etiske problemer, og er bl.a. innført på bakgrunn av ønsket om at familiemedlemmer kan ligge i felles grav. Komiteen har merket seg at departementet mener bestemmelsen i § 8 første ledd ikke nødvendigvis vil være til hinder for å fortsette denne ordningen, og vil be om at adgangen til gravlegging i dobbelt høyde hjemles i forskriftene.

Til § 9

       Komiteen er samd i at ein person i skriftleg fråsegn skal kunne fastsetje kven som skal ha rett til å syte for gravferda. Det er òg naudsynt i dag å ha reglar om rekkefølgja på dei næraste etterlatne til den daude, når det gjeld retten til å syte for gravferda.

       Komiteen sluttar seg til at kommunen avgjer ei eventuell usemje mellom dei like nære etterlatne.

       Når det gjelder § 9 annet ledd, forutsetter komiteen at registrert partner, jf. lov om partnerskap og samboende, som gjennom samlivskontrakt har bekreftet at de lever i ekteskapslignende forhold, likestilles med ektefeller. Det samme vil gjelde for samboende som i juridisk forstand er likestilt med ektepar.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen, viser til Kirkemøtets uttalelser om behovet for å lovfeste en plikt om å informere om hvordan den enkelte gravferd skal avsluttes. Flertallet finner dette ivaretatt ved å tilføye et nytt fjerde ledd:

« § 9 nytt fjerde ledd skal lyde:

       Når det ønskes kirkelig medvirkning ved gravferden, skal den som sørger for gravferden gi melding om gravferden skal avsluttes med kistebegravelse eller kremasjon og urnenedsettelse. »

       Komiteens medlem representanten Christiansen viser til merknad under pkt. 3.2.1 om respekt for avdødes ønsker og fremmer følgende forslag:

« § 9 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       Avdødes ønsker skal så vidt mulig oppfylles. »

Til § 10

       Komiteen er samd i at ein person i skriftleg fråsegn kan fastsetje kremasjon og viser for øvrig til merknader under pkt. 3.2.2.

Til § 13

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til lovbestemmelsens intensjoner og finner det naturlig med følgende tillegg i andre ledd, nytt andre punktum:

       « Fellesrådets avgjørelse kan ikke påklages. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen viser til merknader under pkt. 3.2.1 om klageadgang og fremmer følgende forslag:

« § 13 annet ledd skal lyde:

       Kommunen kan forlenge fristene i § 10 tredje ledd og § 12 dersom det foreligger tungtveiende grunner for det. Avgjørelsen kan ikke påklages. »

Til § 14

       Komiteen har merka seg at det etter gjeldande lov er ulik praksis med omsyn til avgift for feste av grav. Når ein ønskjer å reservere ei grav ved sidan av ei fri grav, tek nokre kommunar avgift for båe gravstadene frå det tidspunktet den første grava blir teken i bruk. I andre kommunar tek ein avgift berre for den grava som er reservert.

       Komiteen meiner at prinsippet om fri grav i fredingstida (jf. § 6) må gjelde heilt ut. Ein kan difor berre krevje festeavgift for den grava som er reservert utan å vera teken i bruk.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen vil vise til sitt forslag om å legge forvaltningsansvaret til kommunen og vil fremme følgende forslag:

« § 14 første ledd første punktum skal lyde:

       Kommunen kan inngå avtale om feste av grav etter nærmere regler og vilkår fastsatt i kirkegårdens vedtekter. »

Til § 16

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen vil vise til sitt forslag om å legge forvaltningsansvaret til kommunen og vil fremme følgende forslag:

« § 16 skal lyde:

       Et feste kan ikke overføres uten samtykke fra kommunen, og det kan ikke overføres mot noen form for vederlag.

       Når festeren dør, skal dødsboet gi kommunen melding om hvem festet ønskes overført til. Ved uenighet treffer kommunen avgjørelse. »

Til § 17

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen vil vise til sitt forslag om å legge forvaltningsansvaret til kommunen og vil fremme følgende forslag:

« § 17 første ledd første punktum skal lyde:

       Kommunen har rett til å treffe de tiltak vedrørende en festet grav som er nødvendige for å forebygge skade, eller som følger av gjeldende bestemmelser. »

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil understreke at paragrafens siste ledd må tolkes strengt slik at festeren, så fremt det er fysisk mulig å kontakte vedkommende, varsles. Det er viktig at ikke denne bestemmelsen blir en papirbestemmelse som man kan tolke seg vekk fra fordi man oppfatter det som hensiktsmessig i den enkelte sak.

Til § 18

       Komiteens medlem representanten Christiansen viser til merknader under pkt. 3.2.3 og fremmer følgende forslag:

« § 18 annet og tredje ledd skal lyde:

       Når festet opphører, skal festeren gis anledning til å fjerne gravminne og lignende innretning fra kirkegården. Det som ikke er fjernet fra kirkegården innen seks måneder etter festets opphør, tilfaller kirkegården.

       Dersom det er ønskelig ut fra kunstnerisk eller kulturhistorisk verdi at gravminnet blir stående på kirkegården, må det inngås en frivillig avtale med festeren. »

Til § 20

       Komiteens medlem representanten Christiansen viser til merknader under pkt. 3.2.2 og fremmer følgende forslag:

« § 20 første ledd skal lyde:

       Fylkesmannen kan gi tillatelse til å anlegge privat gravplass på egnet sted innenfor de regler som er fastsatt av departementet etter § 2 annet ledd. Fylkesmannen kan videre gi tillatelse til plassering av urner i kolumbarium eller lignende. »

« § 20 annet ledd første og annet punktum skal lyde:

       Når det foreligger underskrevet og datert erklæring med ønske om gravferd hvor asken spres for vinden fra person som har fylt 15 år, skal slikt ønske om mulig etterkommes. Fylkesmannen kan sette vilkår for gjennomføringen. »

Til § 21

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen vil vise til sitt forslag om å legge forvaltningsansvaret til kommunen og vil fremme følgende forslag:

« § 21 første ledd skal lyde:

       Kommunen fastsetter vedtektene for kirkegårder. Vedtektene skal godkjennes av fylkesmannen. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen viser til sine merknader under pkt. 3.2.2 og vil foreslå følgende endring:

« § 21 annet ledd skal lyde:

       Avgifter for bruk av gravkapell, kremasjon, gravlegging og feste av grav fastsettes av kommunen. »

Til § 22

       Komiteen er samd i at ein ikkje kan stille krav om medlemskap i Den norske kyrkja for personar som har arbeidsoppgåver åleine knytta til kyrkjegard, gravkapell eller krematorium.

Til § 23

       Komiteens medlem representanten Christiansen vil vise til sitt forslag om å legge forvaltningsansvaret til kommunen og vil fremme følgende forslag:

« § 23 skal lyde:

       Etter avtale mellom kommunen og kirkelig fellesråd, kan det ansvar og den myndighet som i loven her er lagt til kommunen, overføres til kirkelig fellesråd. I kommuner hvor det bare er ett sokn, kan slik avtale inngås mellom kommunen og menighetsrådet. »

Til § 24

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen vil fremme følgende forslag:

« § 24 skal lyde:

       Enkeltvedtak som er truffet av kommunen etter loven her eller etter regler i medhold av loven, kan påklages etter forvaltningsloven.

       Enkeltvedtak som er truffet av fylkesmannen etter loven her eller etter regler i medhold av loven, kan påklages til departementet. »

4. Framlegg frå mindretal

A. Lov om Den norske kirke (kirkeloven)

Framlegg frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Framlegg 1

       Det henstilles til Regjeringen å foreslå endring av likestillingsloven § 2 første ledd, slik at det ikke gis unntak for utnevninger og tilsettinger innenfor Den norske kirke.

Framlegg 2

§ 14 tredje ledd skal lyde:

       Kirkelig fellesråd foretar tilsetting av og har arbeidsgiveransvaret for alle tilsatte som lønnes over fellesrådets budsjett. Før tilsetting og fastsetting av instruks skal vedkommende menighetsråd gis anledning til å uttale seg.

Framlegg frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti:

Framlegg 3

§ 7 tredje ledd første punktum skal lyde:

       Dersom det blir utferdiget siktelse eller reist tiltale mot et menighetsrådsmedlem for et straffbart forhold, kan menighetsrådet vedta å suspendere vedkommende fra vervet inntil saken er rettskraftig avgjort.

Framlegg 4

§ 7 tredje ledd første punktum skal lyde:

       Dersom det blir utferdiget siktelse eller reist tiltale mot et menighetsrådsmedlem for et straffbart forhold, kan menighetsrådet vedta å suspendere vedkommende fra vervet inntil saken er rettskraftig avgjort.

Framlegg 5

§ 14 andre ledd bokstav g skal lyde:

       anskaffelse av lokaler, utstyr og materiell til dåps- og konfirmasjonsopplæring.

Framlegg 6

§ 36, overskrift og første ledd skal lyde:

§ 36. Dåps- og konfirmasjonsopplæring.

       Alle barn og unge som er døpt i eller som hører inn under Den norske kirke har rett til å delta i dåps- og konfirmasjonsopplæring.

Framlegg frå Arbeidarpartiet:

Framlegg 7

       Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere å fremme forslag om lovfestet rett til dåpsopplæring.

Framlegg frå Arbeidarpartiet og representanten Christiansen:

Framlegg 8

§ 15 første ledd bokstav c skal lyde:

       Utgifter til stillinger for kirketjener, klokker og organist/kantor.

Framlegg frå Høgre:

Framlegg 9

§ 38 tredje ledd bokstav c første punktum skal lyde:

       Embetsmenn som ikke er medlem av Den norske kirke er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller avgjøre saker som gjelder kirkens lære eller innholdet i undervisningen i kristendomskunnskap ved statlig, kommunal eller fylkeskommunal skole, høgskole eller universitet eller saker av viktighet som angår kirken.

Framlegg frå Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen:

Framlegg 10

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at en utredning om en innføring av kirkeskatt/kirkeavgift blir lagt frem for Stortinget. I en slik utredning må man også vurdere om alle andre registrerte tros- og livssynssamfunn kan kreve inn medlemskapsavgift på tilsvarende måte.

Framlegg 11

       Stortinget ber Regjeringen gjennomgå lovverket for å sikre at også ansatte i statskirken gis samme rett som andre offentlig ansatte til ikke å bli diskriminert på grunnlag av kjønn, legning eller sivil samlivsform. Dersom det er nødvendig, bes Regjeringen fremme forslag til lovendringer.

Framlegg 12

§ 3 nr. 2 skal lyde:

       Medlemskap i Den norske kirke knyttes til dåpen. Barn anses å høre inn under Den norske kirke fra fødselen dersom foreldrene i fellesskap eller den/de som har foreldreansvar melder fra til kirkebokføreren at barnet skal anses å høre inn under denne. Har ingen foreldreansvar, kan slik melding gis av vergen.

       Forslag til nr. 3 utgår og nr. 4-9 blir nr. 3-8.

Nytt nr. 3 skal lyde:

       Retten for foreldre eller verge til å gi melding etter nr. 2 vedvarer til barnet fyller 15 år. Har barnet fylt 12 år, skal dets mening høres når det er anledning til det.

Nytt nr. 4 annet punktum skal lyde:

       Når barnet har fylt 15 år uten å være døpt, anses det ikke lenger for å høre inn under Den norske kirke.

Nytt nr. 7 annet ledd første punktum skal lyde:

       Melding etter nr. 2-3 skjer ved personlig eller skriftlig henvendelse til kirkebokføreren på barnets bosted.

Framlegg 13

§ 21 annet ledd skal lyde:

       Kirkens størrelse og antall sitteplasser fastsettes av kommunen og menighetsråd eller kirkelig fellesråd.

Tredje, fjerde og femte ledd utgår.

Framlegg 14

§ 36 skal lyde:

       Vedkommende kirkelige myndighet og kommunen kan i fellesskap avgjøre at kirken kan nytte skolens lokaler til konfirmasjonsopplæring utenom ordinær undervisningstid.

Framlegg 15

§ 38 tredje ledd bokstav c første punktum skal lyde:

       Embetsmann som ikke er medlem av Den norske kirke er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller avgjøre saker som gjelder kirkens lære eller saker av viktighet som angår kirken.

Framlegg 16

§ 15 første ledd bokstav b utgår, c) - f) blir b) - e)

§ 15 første ledd bokstav c skal lyde:

       Utgifter til stillinger for kirketjener, klokker og organist/kantor.

§ 15 sjette ledd skal lyde:

       Kommunen kan ta opp lån for finansiering av sine forpliktelser etter første ledd bokstav a). De nærmere vilkår for kommunenes låneopptak framgår av kommunelovens § 50.

Framlegg frå representanten Christiansen:

Framlegg 17

§ 18 annet ledd skal lyde:

       Kirker kan ikke pantsettes eller påheftes bruksretter. Kirker som ikke er i bruk, kan med kommunens samtykke avvigsles og avhendes eller leies ut.

Framlegg 18

§ 29 skal lyde:

       Kirkelig tilsatte og ombud og lærere ved teologisk fakultet skal arbeide i lojalitet mot Den evangelisk lutherske lære.

B. Lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven)

Framlegg frå Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen:

Framlegg 19

       I gravferdslovens overskrift og lovtekst benyttes begrepet gravlunder, ikke kirkegårder.

Framlegg 20

§ 3 skal lyde:

§ 3. Forvaltning av gravlundene

       Kommunen har ansvaret for at de allmenne gravlundene forvaltes etter gjeldende bestemmelser.

       I hver kommune skal det være et gravlundstyre valgt av kommunestyret. Gravlundstyret står for forvaltning av alle allmenne gravlunder i kommunen og utfører de gjøremål som er lagt til styret i lov og forskrift. Gjøremålet som er lagt til gravlundstyret kan delegeres til en ansvarlig for gravlundene i kommunen. Gravlundstyret kan søke samarbeid med andre offentlige og private organ i spørsmål som hører inn under vedkommende organs arbeidsområde. I hver kommune skal det være en ansvarlig for gravlundene. Denne deltar i gravlundstyrets møter, forbereder og foredrar de saker som behandles av styret, og iverksetter dets avgjørelser, med mindre annet er bestemt.

Framlegg 21

§ 5 skal lyde:

       Den norske kirke og registrerte tros- og livssynssamfunn som er virksomme på stedet, skal gis anledning til å vigsle eller innvie gravplass eller deler av den.

Framlegg 22

§ 6 annet ledd første punktum skal lyde:

       Kommunen kan gi tillatelse til at også personer uten bopel i kommunen gravlegges på kirkegård i kommunen.

Framlegg 23

§ 7 første ledd skal lyde:

       Kommunen tilviser og gir tillatelse til åpning av grav på kirkegård.

§ 7 annet ledd skal lyde:

       Avdødes legeme eller aske kan etter gravlegging ikke flyttes uten tillatelse fra fylkesmann. Tillatelse kan bare gis dersom sterke grunner taler for flytting og det er fastsatt hvor ny gravlegging skal finne sted. Fylkesmannen kan sette vilkår for slik flytting.

Framlegg 24

§ 13 annet ledd skal lyde:

       Kommunen kan forlenge fristene i § 10 tredje ledd og § 12 dersom det foreligger tungtveiende grunner for det. Avgjørelsen kan ikke påklages.

Framlegg 25

§ 14 første ledd første punktum skal lyde:

       Kommunen kan inngå avtale om feste av grav etter nærmere regler og vilkår fastsatt i kirkegårdens vedtekter.

Framlegg 26

§ 16 skal lyde:

       Et feste kan ikke overføres uten samtykke fra kommunen, og det kan ikke overføres mot noen form for vederlag.

       Når festeren dør, skal dødsboet gi kommunen melding om hvem festet ønskes overført til. Ved uenighet treffer kommunen avgjørelse.

Framlegg 27

§ 17 første ledd første punktum skal lyde:

       Kommunen har rett til å treffe de tiltak vedrørende en festet grav som er nødvendige for å forebygge skade, eller som følger av gjeldende bestemmelser.

Framlegg 28

§ 21 første ledd skal lyde:

       Kommunen fastsetter vedtektene for kirkegårder. Vedtektene skal godkjennes av fylkesmannen.

Framlegg 29

§ 21 annet ledd skal lyde:

       Avgifter for bruk av gravkapell, kremasjon, gravlegging og feste av grav fastsettes av kommunen.

Framlegg 30

§ 23 skal lyde:

       Etter avtale mellom kommunen og kirkelig fellesråd, kan det ansvar og den myndighet som i loven her er lagt til kommunen, overføres til kirkelig fellesråd. I kommuner hvor det bare er ett sokn, kan slik avtale inngås mellom kommunen og menighetsrådet.

Framlegg 31

§ 24 skal lyde:

       Enkeltvedtak som er truffet av kommunen etter loven her eller etter regler i medhold av loven, kan påklages etter forvaltningsloven.

       Enkeltvedtak som er truffet av fylkesmannen etter loven her eller etter regler i medhold av loven, kan påklages til departementet.

Framlegg frå Sosialistisk Venstreparti:

Framlegg 32

§ 1 annet ledd skal lyde:

       Gravlunden er kommunal eiendom. Kongen gir nærmere bestemmelser om eiendomsoverdragelser m.m.

Framlegg 33

Paragrafens overskrift skal lyde:

§ 4. Anlegg m.v. av gravlund, egnede lokaler for seremonier og krematorium.

Nytt fjerde ledd skal lyde:

       Kommunen bør legge til rette for egnede lokaler for seremonier.

Framlegg frå representanten Christiansen:

Framlegg 34

§ 1 første ledd skal lyde:

       Gravlegging skal skje på offentlige kirkegård, på gravplass anlagt av registrert trossamfunn i henhold til tillatelse etter lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna eller på privat gravplass anlagt i medhold av 20 første ledd.

Framlegg 35

§ 1 annet ledd første punktum skal lyde:

       Kirkegårdene er å regne som soknets eiendom så fremt ikke annet fremgår av grunnboken eller av særskilt rettsgrunnlag.

Framlegg 36

§ 1 nytt tredje ledd skal lyde:

       Kommunen kan selv velge om den enkelte gravplass skal ha betegnelsen gravlund, gravplass, kirkegård eller urnelund.

Framlegg 37

§ 9 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       Avdødes ønsker skal så vidt mulig oppfylles.

Framlegg 38

§ 18 annet og tredje ledd skal lyde:

       Når festet opphører, skal festeren gis anledning til å fjerne gravminne og lignende innretning fra kirkegården. Det som ikke er fjernet fra kirkegården innen seks måneder etter festets opphør, tilfaller kirkegården.

       Dersom det er ønskelig ut fra kunstnerisk eller kulturhistorisk verdi at gravminnet blir stående på kirkegården, må det inngås en frivillig avtale med festeren.

Framlegg 39

§ 20 første ledd skal lyde:

       Fylkesmannen kan gi tillatelse til å anlegge privat gravplass på egnet sted innenfor de regler som er fastsatt av departementet etter § 2 annet ledd. Fylkesmannen kan videre gi tillatelse til plassering av urner i kolumbarium eller lignende.

§ 20 annet ledd første og annet punktum skal lyde:

       Når det foreligger underskrevet og datert erklæring med ønske om gravferd hvor asken spres for vinden fra person som har fylt 15 år, skal slikt ønske om mulig etterkommes. Fylkesmannen kan sette vilkår for gjennomføringen.

5. Komiteen si tilråding

       Komiteen syner til proposisjonen og til merknadene og rår Odelstinget til å gjere slike

vedtak:

A.

Vedtak til lov

om Den norske kirke (kirkeloven).

Kapittel 1. Lovens formål, kirkelig inndeling, medlemskap og stemmerett.

§ 1. Lovens formål.

       Formålet med loven er å legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge.

§ 2. Kirkelig inndeling.

       Soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke og kan ikke løses fra denne. Soknet har selv rettigheter og forpliktelser, er part i avtaler med private og offentlige myndigheter og har partsstilling overfor domstol og andre myndigheter. Hvert sokn hører til ett prestegjeld. Hvert prestegjeld hører til ett prosti. Hvert prosti hører til ett bispedømme.

       Endringer i den kirkelige inndeling og navn på kirke, sokn, prestegjeld, prosti og bispedømme fastsettes av Kongen. Departementet treffer de bestemmelser som er nødvendige for gjennomføring av inndelingsendringer og foretar nødvendige lempninger i anvendelsen av gjeldende lov.

       Særskilt ordning for døvemenigheter og andre kategorialmenigheter fastsettes av Kongen.

§ 3. Tilhørighet og medlemskap.

1.	Bare person som er bosatt i riket og norsk statsborger bosatt i utlandet kan være medlem av Den norske kirke.

2.	Barn anses å høre inn under Den norske kirke fra fødselen såfremt en av foreldrene er medlem. Hvis en av foreldrene ikke er medlem av Den norske kirke, kan de melde fra til kirkebokføreren at barnet ikke skal anses å høre inn under denne.

Blir foreldre som har foreldreansvaret sammen, begge medlemmer av Den norske kirke, skal også deres barn under 15 år anses å høre inn under denne. Tilsvarende gjelder dersom en far eller mor som har foreldreansvaret alene, blir medlem av Den norske kirke.

3.	Barn av foreldre som ikke er medlemmer av Den norske kirke, anses å høre inn under denne såfremt foreldrene melder fra om det til kirkebokføreren.

4.	Melding etter nr 2 og 3 gis av foreldrene i fellesskap etter at barnet er født. Har en av foreldrene foreldreansvaret alene, gis meldingen av denne. Har ingen foreldreansvaret, kan melding gis av vergen.

Retten for foreldre eller verge til å gi melding etter nr 2 og 3 vedvarer til barnet fyller 15 år. Har barnet fylt 12 år, skal dets mening høres når det er anledning til det.

5.	Barn som etter bestemmelsene i nr 2 og 3 anses å høre inn under Den norske kirke, blir medlem av denne når det er døpt. Når barnet har fylt 18 år uten å være døpt, anses det ikke lenger å høre inn under Den norske kirke.

6.	Den som er over 15 år, kan melde seg inn i eller ut av Den norske kirke.

7.	Ingen kan bli medlem av Den norske kirke så lenge vedkommende er medlem av et annet trossamfunn i Norge. Den som ikke tidligere er døpt, må la seg døpe etter Den norske kirkes ritual for å kunne bli medlem av kirken.

8.

Innmelding i, og utmelding av Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til kirkebokføreren på bostedet. Utmelding kan også skje skriftlig. Er vedkommende bosatt i utlandet, rettes henvendelsen til kirkebokføreren på siste bosted her, eller såfremt vedkommende ikke har hatt bosted her, til den kirkebokfører departementet bestemmer.

Melding etter nr 2-4 skjer ved personlig eller skriftlig henvendelse til kirkebokføreren på barnets bosted. Er barnet bosatt i utlandet, gjelder regelen i første ledd tredje punktum tilsvarende.

Den som mottar henvendelse etter reglene foran, skal påse at lovens vilkår er til stede, foreta registrering i kirkeboken og gi attest om det som blir registrert.

Departementet gir nærmere regler om fremgangsmåten ved innmelding og utmelding og melding etter dette nummer, herunder om hvilke opplysninger som kan kreves.

9.	Departementet avgjør i tvilstilfelle om en person skal anses som medlem av Den norske kirke.

10.	Personer som anses å høre inn under eller er medlem i Den norske kirke, registreres i et sentralt medlemsregister for Den norske kirke.

§ 4. Stemmerett.

       Hvert medlem av Den norske kirke som bor i soknet og som senest i det år det stemmes vil ha fylt 18 år og ikke er fradømt stemmerett i offentlige anliggender, har kirkelig stemmerett.

       I særlige tilfelle kan biskopen etter søknad fra vedkommende menighetsråd samtykke i at en person for et begrenset tidsrom gis stemmerett i et annet sokn enn det vedkommende er bosatt i.

       Ingen kan ha stemmerett i mer enn ett sokn.

       Departementet gir regler om kirkelig manntall og om innføring i dette.

Kapittel 2. Soknets organer og økonomi.

§ 5. Soknets organer.

       I hvert sokn skal det være et menighetsråd. I kommuner med flere sokn skal det i tillegg være et kirkelig fellesråd.

       Menighetsrådet treffer avgjørelser og opptrer på vegne av soknet når det ikke er fastsatt i eller i medhold av lov at myndigheten er lagt til kirkelig fellesråd eller annet organ. I kommuner med bare ett sokn utøver menighetsrådet de funksjoner som ellers ligger til kirkelig fellesråd. Departementet avgjør i tvilstilfelle hvilket organ som treffer avgjørelse og opptrer på vegne av soknet.

       I prestegjeld hvor ikke alle sokn hører til samme kommune, og i kommuner med særlig mange sokn, kan departementet foreta tilpasninger av bestemmelsene om kirkelig fellesråd.

§ 6. Menighetsrådets sammensetning.

       Menighetsrådet består av soknepresten og - etter menighetsmøtets bestemmelse - 4, 6, 8 eller 10 andre medlemmer som velges ved flertalls- eller forholdstallsvalg for 4 år etter regler fastsatt av Kirkemøtet. For de valgte medlemmer velges samtidig minst 5 varamedlemmer. Endring av tallet på de medlemmer som skal velges, må være vedtatt i menighetsmøte før valget kunngjøres.

       I kommuner med bare ett sokn, velger kommunen et medlem og varamedlem til menighetsrådet som tiltrer rådet når dette behandler saker som i kommuner med flere sokn tilligger kirkelig fellesråd. Dette medlem kommer i tillegg til de som velges etter første ledd.

       Valgbar til menighetsråd og pliktig til å ta imot valg er den som har rett til å stemme ved valget.

       Rett til å kreve seg fritatt for valg til menighetsråd har den som har fylt 65 år før valgperioden tar til, den som har gjort tjeneste som medlem av menighetsrådet de siste fire år og den som påberoper seg hindring som menighetsrådet godkjenner.

       I prestegjeld med flere prester kan biskopen bestemme at en annen prest enn soknepresten skal være medlem av menighetsrådet. I prestegjeld med flere sokn og flere prester, fordeler biskopen disse slik at hvert menighetsråd får en prest til medlem. Biskopen bestemmer også hvordan prestene skal være varamedlemmer for hverandre.

       Biskopen og prosten har rett til å ta del i menighetsrådsmøte, men uten stemmerett. Det samme gjelder soknepresten dersom vedkommende ikke er medlem av rådet. Menighetsrådet kan innkalle andre til å ta del i forhandlingene, men uten stemmerett.

§ 7. Uttreden av menighetsrådet i valgperioden.

       Den som taper valgbarheten til menighetsrådet i valgperioden, trer endelig ut av rådet. Hvis tap av valgbarhet skyldes registrert utflytting fra soknet for to år eller mindre, trer vedkommende ut av vervet for den tid utflyttingen varer.

       Menighetsrådet kan etter søknad frita, for et kortere tidsrom eller resten av valgperioden, den som ikke uten uforholdsmessige vanskeligheter eller belastning kan skjøtte sine plikter i vervet.

       Dersom det blir utferdiget siktelse eller reist tiltale mot et menighetsrådsmedlem for et straffbart forhold, som nevnt i straffeloven kapittel 11 eller 33 og forholdet ifølge siktelsen eller tiltalen knytter seg til utøving av verv eller tjeneste for menighetsråd eller kirkelig fellesråd, kan menighetsrådet vedta å suspendere vedkommende fra vervet inntil saken er rettskraftig avgjort. Dersom et menighetsrådsmedlem dømmes for et straffbart forhold, kan menighetsrådet vedta at vedkommende skal tre endelig ut av rådet.

       Hvis medlemmer av menighetsrådet trer endelig ut eller får varig forfall, trer varamedlemmer inn i deres sted i den nummerorden de er valgt. Er menighetsrådet valgt ved forholdstallsvalg, trer varamedlemmene inn fra vedkommende gruppe.

§ 8. Formene for menighetsrådets virksomhet.

       Menighetsrådet kan gi lederen eller denne og minst to av rådets medlemmer (arbeidsutvalg) fullmakt til på saklig begrensede områder å treffe avgjørelse i saker som skulle ha vært avgjort av rådet. Avgjørelse som er truffet med hjemmel i slik fullmakt skal refereres i første møte etter at avgjørelsen er truffet.

       Menighetsrådet kan bestemme at en av soknets tilsatte skal være daglig leder av virksomheten.

       Nærmere regler om formene for menighetsrådets virksomhet gis av Kirkemøtet.

§ 9. Menighetsrådets oppgaver.

       Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet.

       Menighetsrådet har ansvar for at kirkelig undervisning, kirkemusikk og diakoni innarbeides og utvikles i soknet.

       Menighetsrådet avgjør om det skal tas opp offer eller foretas innsamling i kirken og forvalter de midler som blir samlet inn, bevilget eller gitt som gave til kristelig virksomhet i soknet, med mindre annet er fastsatt. Regler om budsjettordning, regnskapsføring og revisjon gis av departementet. Avgjørelse om opprettelse av stillinger skal godkjennes av kirkelig fellesråd.

       Menighetsrådet medvirker ved utnevning og tilsetting i kirkelige embeter og stillinger etter de regler som gjelder til enhver tid.

       Før vedkommende myndighet treffer avgjørelse, skal menighetsrådet uttale seg om endring i fordelingen av arbeidet mellom prestene i prestegjeld der det er tilsatt mer enn en prest.

       Menighetsrådet innbyr minst en gang i året de tilsatte i soknet til å ta del i rådets drøftinger om menighetsforholdene og de oppgaver som foreligger.

       Menighetsrådet forbereder og gir innstilling til avgjørelse i alle saker som legges fram for menighetsmøtet, jfr § 10, eller som menighetsmøtet selv tar opp.

       Menighetsrådet gir hvert år menighetsmøtet en orientering om det kristelige arbeidet i soknet.

       Menighetsrådet skaffer til veie de opplysninger og gir de uttalelser som departementet eller annen kirkelig myndighet ber om og utfører for øvrig de oppgaver som det til enhver tid er pålagt av Kongen eller departementet.

§ 10. Menighetsmøtet.

       Menighetsmøtet består av de stemmeberettigede i soknet. Bare de som møter fram personlig, kan stemme. Også biskopen, prosten og soknepresten kan ta del i møtet, men bare stemme om de ellers er stemmeberettiget i soknet.

       Menighetsmøtet kalles sammen av menighetsrådet så ofte det er påkrevd eller finnes ønskelig eller når minst 20 av soknets stemmeberettigede krever det.

       Nærmere regler om formene for menighetsmøtets virksomhet gis av Kirkemøtet.

§ 11. Menighetsmøtets oppgaver.

       Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av ny, godkjent salmebok og liturgi og andre saker som etter bestemmelse av Kongen eller departementet overlates til menighetsmøtets avgjørelse.

       Før vedkommende myndighet treffer avgjørelse, skal menighetsmøtet gis anledning til å uttale seg om:

a)	oppføring eller nedlegging av kirke eller annen kirkelig bygning, oppføring av krematorium og anlegg eller nedlegging av kirkegård,

b)	i hvilket distrikt av et prestegjeld en ny prestebolig bør ligge,

c)	økning eller redusering av prestetjenesten i soknet,

d)	økning eller redusering av tallet på gudstjenester,

e)	deling, sammenslåing eller andre endringer i grensene for sokn og prestegjeld.

       For øvrig gir menighetsmøtet uttalelse når departementet eller annen kirkelig myndighet ber om det eller når menighetsmøtet av eget tiltak ønsker å uttale seg.

§ 12. Sammensetningen av kirkelig fellesråd.

       Kirkelig fellesråd består av:

a)	to menighetsrådsmedlemmer fra hvert menighetsråd i kommunen, valgt av det enkelte menighetsråd,

b)	en representant valgt av kommunen, og

c)	en prost eller annen prest oppnevnt av biskopen. Biskopen kan unnlate oppnevning dersom det er valgt inn en prest etter bokstav a.

       Er det fem eller flere sokn i kommunen, velges bare ett menighetsrådsmedlem fra hvert menighetsråd.

       Representantene velges sammen med et tilsvarende antall vararepresentanter for 4 år.

       Nærmere regler om valg av kirkelig fellesråd gis av Kirkemøtet.

       Biskopen har rett til å ta del i fellesrådsmøte, men uten stemmerett. Fellesrådet kan innkalle andre til å ta del i forhandlingene, men uten stemmerett.

§ 13. Formene for kirkelig fellesråds virksomhet.

       Kirkelig fellesråd kan gi lederen eller denne og minst to av rådets medlemmer (arbeidsutvalg) fullmakt til på saklig begrensede områder å treffe avgjørelse i saker som skulle ha vært avgjort av rådet. Avgjørelse som er truffet med hjemmel i slik fullmakt skal refereres i første møte etter at avgjørelsen er truffet.

       Kirkelig fellesråd skal ha en daglig leder av virksomheten.

       Nærmere regler om formene for kirkelig fellesråds virksomhet gis av Kirkemøtet.

§ 14. Kirkelig fellesråds oppgaver.

       Kirkelig fellesråd skal ivareta administrative og økonomiske oppgaver på vegne av soknene, utarbeide mål og planer for den kirkelige virksomhet i kommunen, fremme samarbeid mellom menighetsrådene og ivareta soknenes interesser i forhold til kommunen.

       Kirkelig fellesråd er ansvarlig for:

a)	bygging, drift og vedlikehold av kirker,

b)	anlegg, drift og forvaltning av kirkegårder,

c)	opprettelse og nedleggelse av stillinger som lønnes over fellesrådets budsjett,

d)	anskaffelse og drift av menighets- og prestekontor,

e)	administrativ hjelp for prosten når staten yter tilskudd til det,

f)	utbetaling av godtgjørelse til prester for reiser og boligtelefon etter regler gitt av departementet,

g)	anskaffelse av lokaler, utstyr og materiell til konfirmasjonsopplæring.

       Kirkelig fellesråd foretar tilsetting av og har arbeidsgiveransvaret for alle tilsatte som lønnes over fellesrådets budsjett. Før tilsetting og fastsetting av instruks skal vedkommende menighetsråd gis anledning til å uttale seg. Kirkelig fellesråd kan bemyndige menighetsråd til å utøve tilsettingmyndighet og andre arbeidsgiverfunksjoner for stilling hvor dette ellers ville ligge til fellesrådet. Kirkelig fellesråd kan også tildele utvalg som nevnt i § 35 første ledd myndighet til å foreta tilsetting og treffe avgjørelser i saker som gjelder forholdet mellom soknene eller soknet som arbeidsgiver og de tilsatte.

       Kirkelig fellesråd forvalter inntekter og formue knyttet til kirke og kirkefond, midler som utredes av kommunen eller staten og midler menighetsråd stiller til fellesrådets disposisjon for å løse oppgaver i soknene. Regler om budsjettordning, regnskapsføring og revisjon gis av departementet.

       Kirkelig fellesråd utfører for øvrig de oppgaver som det til enhver tid er pålagt av Kongen eller departementet, eller som etter avtale blir overlatt det av det enkelte menighetsråd.

§ 15. Kommunens økonomiske ansvar.

       Kommunen utreder følgende utgifter etter budsjettforslag fra kirkelig fellesråd:

a)	utgifter til bygging, drift og vedlikehold av kirker,

b)	utgifter til anlegg og drift av kirkegårder,

c)	utgifter til stillinger for kirketjener, klokker og organist/kantor ved hver kirke, og til daglig leder av kirkelig fellesråd,

d)	driftsutgifter for fellesråd og menighetsråd, herunder utgifter til administrasjon og kontorhold,

e)	utgifter til lokaler, utstyr og materiell til konfirmasjonsopplæring,

f)	utgifter til reiser, kontorhold og boligtelefon for prester.

       Fellesrådets budsjettforslag skal også omfatte utgifter til kirkelig undervisning, diakoni, kirkemusikk og andre kirkelige tiltak i soknene.

       Utgiftsdekningen skal gi grunnlag for at det i soknene kan holdes de gudstjenester biskopen forordner, at nødvendige kirkelige tjenester kan ytes, at arbeidsforholdene for de kirkelig tilsatte er tilfredsstillende og at menighetsråd og fellesråd har tilstrekkelig administrativ hjelp.

       Etter avtale med kirkelig fellesråd kan kommunal tjenesteyting tre i stedet for særskilt bevilgning til formål som nevnt i denne paragraf.

       Kongen kan gi forskrift om kommunenes forpliktelser etter denne paragraf.

       Kommunen kan ta opp lån for finansiering av sine forpliktelser etter første ledd bokstav a) og b). De nærmere vilkår for kommunens låneopptak fremgår av kommunelovens § 50.

       Representant for kirkelig fellesråd kan gis møte- og talerett i kommunale organ når disse behandler saker som direkte berører fellesrådets virksomhet.

§ 16. Opptak av lån på soknets vegne m.v.

       På soknets vegne kan det bare opptas lån når dette er godkjent av bispedømmerådet.

       På soknets vegne er det ikke tillatt å garantere for andres økonomiske forpliktelser eller stille eiendeler til sikkerhet for andres gjeld.

       Et sokn kan ikke tas under konkurs eller åpne gjeldsforhandling etter konkursloven.

       Når et sokn på grunn av vanskeligheter som ikke er helt forbigående, ikke kan betale forfalt gjeld, plikter kirkelig fellesråd å treffe vedtak om betalingsinnstilling. Melding om slikt vedtak skal straks sendes bispedømmerådet som iverksetter de tiltak som anses nødvendig.

Kapittel 3. Kirker.

§ 17. Definisjon av og eiendomsrett til kirke.

       Med kirke menes i dette kapittel soknekirke eller kapell som er godkjent av Kongen eller departementet, eller som er kirke fra gammelt av.

       Det skal være kirke i hvert sokn.

       Kirkene er soknets eiendom, med mindre annet følger av særskilt rettsgrunnlag. Soknene i en kommune kan i fellesskap eie kirker.

§ 18. Forvaltning av kirkene og begrensning i rådighet.

       Forvaltningen av kirkene hører under kirkelig fellesråd, med mindre annet er bestemt av departementet.

       Kirker kan ikke avhendes, pantsettes eller påheftes bruksretter. Departementet kan likevel samtykke i salg når særlige grunner tilsier det.

       Formuesrettigheter som er knyttet til en kirke, kan ikke skilles fra den. Fast eiendom som ikke er nødvendig for kirken, kan likevel avhendes med samtykke av bispedømmerådet.

       Menighetsrådet fører fortegnelse over inventar og utstyr i soknets kirker. Anskaffelse og avhendelse av kirkens inventar og utstyr skal godkjennes av biskopen.

§ 19. Kirkefond.

       Kapital som er knyttet til en kirke, samles i et kirkefond. Fondet forvaltes av kirkelig fellesråd etter regler gitt av departementet. Avkastningen skal benyttes til kirkens drift og vedlikehold. Med bispedømmerådets samtykke kan avkastningen benyttes til andre kirkelige formål i soknet eller i andre sokn i kommunen.

       Fondets kapital kan med bispedømmerådets samtykke benyttes til kirkelige formål i soknet eller i andre sokn innen kommunen.

       Reglene i første og annet ledd gjelder ikke dersom noe annet følger av testamentariske eller andre særlige bestemmelser.

§ 20. Betaling for bruk av kirken m.v.

       For benyttelse av kirken til gudstjeneste eller annen oppbyggelse tas det ikke betaling. Det samme gjelder kirkelige handlinger som utføres i forbindelse med en gudstjeneste.

       For benyttelse til andre formål eller kirkelige handlinger utenfor gudstjeneste kan kirkelig fellesråd kreve betaling etter nærmere regler godkjent av bispedømmerådet.

       Kongen gir nærmere bestemmelser om bruk av kirkene.

§ 21. Oppføring av ny kirke m.v.

       Ny kirke skal bygges når en kirke er tilintetgjort eller på grunn av vesentlige mangler er ubrukbar og ikke kan utbedres, når den under vanlige gudstjenester ikke gir tilstrekkelig plass for de kirkesøkende og ikke hensiktsmessig kan utvides, eller når det dannes et nytt sokn der det fra før ikke er kirke.

       Ny kirke skal i kirkerommet ha sitteplass til en tidel av Den norske kirkes medlemmer i soknet. Det kreves likevel minst 200 og ikke mer enn 500 sitteplasser.

       Når særlige grunner tilsier det, kan departementet gjøre unntak fra reglene i første og annet ledd.

       Oppføring, ombygging, utvidelse og nedleggelse av kirke skal godkjennes av departementet. Det samme gjelder tomt til oppføring av kirke, tegninger, kostnadsoverslag og finansieringsplan.

       I spredtbygd område er bebyggelse ikke tillatt nærmere kirke enn 60 meter uten tillatelse av departementet.

Kapittel 4. Regionale og sentrale kirkelige organer.

§ 22. Prostiråd.

       Etter bestemmelse i et flertall av menighetsrådene i prostiet kan det dannes et prostiråd til behandling av saker felles for prostiet. Prostirådet sammensettes, velges og virker etter regler fastsatt av Kirkemøtet. Prostirådet kan avholde kirkelige møter for prostiet (prostimøter). Prostiråd og prostimøte kan ikke treffe avgjørelse som er bindende for de enkelte menighetsråd eller andre organer.

§ 23. Bispedømmeråd.

       Bispedømmerådet består av:

a)

biskopen,

b)	en prest valgt av prestene i bispedømmet,

c)	en lek kirkelig tilsatt valgt av de leke kirkelig tilsatte i bispedømmet og

d)	fire andre leke valgt av menighetsrådsmedlemmene i bispedømmet.

e)	en nordsamisk representant i Nord-Hålogaland bispedømmeråd, en lulesamisk representant i Sør-Hålogaland bidspedømmeråd, og en sørsamisk representant i Nidaros bispedømmeråd.

       Presten og de fem leke medlemmene velges sammen med et tilsvarende antall varamedlemmer for 4 år. Kirkemøtet gir nærmere regler om valget, herunder regler som presiserer hvem som er stemmeberettiget og valgbar etter første ledd bokstavene b, c og d.

       Bispedømmerådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene, og det skal fremme samarbeidet mellom de enkelte menighetsråd og andre lokale arbeidsgrupper innen bispedømmet.

       Bispedømmerådet kan avholde kirkelige møter for bispedømmet (bispedømmemøter). Bispedømmemøtet kan ikke treffe avgjørelse som er bindende for bispedømmerådet eller andre organer.

       Bispedømmerådet fordeler statlig tilskudd til særskilte stillinger innen kirkelig undervisning og diakoni etter nærmere regler gitt av departementet.

       Bispedømmerådet tilsetter menighetsprester og andre tjenestemenn når det er bestemt av Kongen. Det samme gjelder vedtak om oppsigelse, ileggelse av ordensstraff, avskjed og suspensjon.

       Bispedømmerådet utfører for øvrig de gjøremål som det til enhver tid er pålagt av Kongen eller departementet.

       For bispedømmerådet gjelder reglene i § 7 og § 8 første ledd tilsvarende.

       Bispedømmerådet skal ha en daglig leder av virksomheten.

       Nærmere regler om formene for bispedømmerådets virksomhet gis av Kirkemøtet.

§ 24. Kirkemøtet.

       Kirkemøtet består av medlemmene av bispedømmerådene og 5 medlemmer valgt utenom bispedømmerådene. Kirkemøtet samles ordinært til møte en gang i året. Har et medlem forfall, skal varamedlem kalles inn.

       Kirkemøtet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på saker av felles kirkelig karakter og ellers på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene, og det skal fremme samarbeidet innen Den norske kirke. Kirkemøtet skal verne og fremme samisk kirkeliv og ivareta Den norske kirkes internasjonale og økumeniske oppgaver.

       Kirkemøtet

a)	gir uttalelse i saker om viktige endringer i lover på det kirkelige område,

b)	fastsetter retningsgivende planer og programmer for den kirkelige undervisning, diakoni, kirkemusikk og for økumenisk virksomhet,

c)	fastsetter kvalifikasjonskrav og tjenesteordning for særskilte stillinger innen kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk. For stillingstyper som også omfatter statlige stillinger, trengs godkjenning av departementet,

d)	gir regler om kirkens inventar og utstyr,

e)	foreslår retningslinjer for kirkelig inndeling.

       Kirkemøtet utfører for øvrig de gjøremål som det til enhver tid er pålagt av Kongen eller departementet.

       Kirkemøtet kan oppnevne råd og utvalg til å ivareta oppgaver som hører inn under Kirkemøtet.

§ 25. Kirkerådet.

       Kirkemøtet velger på sitt første møte i bispedømmerådenes valgperiode for perioden fram til Kirkemøtets første møte i den påfølgende valgperiode et Kirkeråd bestående av 10 leke medlemmer, hvorav en er kirkelig tilsatt, og 4 prester, alle med personlige varamedlemmer. Alle bispedømmeråd skal være representert i rådet. Ved siden av de foran nevnte medlemmer skal rådet ha som medlem en biskop med varamedlem, valgt av Bispemøtet.

       Kirkerådet forbereder de saker som skal behandles av Kirkemøtet, iverksetter Kirkemøtets beslutninger og leder for øvrig arbeidet mellom Kirkemøtets samlinger.

       Kirkerådet skal ha en daglig leder av virksomheten. Daglig leder og øvrig personale tilsettes av rådet.

       Nærmere regler for valg av Kirkeråd og for Kirkerådets virksomhet fastsettes av Kirkemøtet.

§ 26. Bispemøtet.

       Bispemøtet består av samtlige tjenestegjørende biskoper.

       Bispemøtet virker for samordning av de gjøremål som etter gjeldende regler tilligger biskopene og utfører for øvrig de gjøremål som til enhver tid er pålagt ved bestemmelse av Kongen. Det avgir uttalelse i saker som det blir forelagt av departementet eller Kirkemøtet.

       Kongen gir nærmere bestemmelser for møtene.

§ 27. Den norske kirkes lærenemnd.

       Den norske kirkes lærenemnd består av:

a)	biskopene,

b)	tre teologisk sakkyndige, hvorav de tre teologiske fakulteter oppnevner en hver,

c)	to teologisk sakkyndige, valgt av Kirkemøtet,

d)	fire leke medlemmer, valgt av Kirkemøtet.

       Nemndas medlemmer er forpliktet på den evangelisk-lutherske lære. De medlemmer som er nevnt i bokstavene b-d og deres personlige varamedlemmer velges for 4 år. Lærenemnda skal ha medlemmer av begge kjønn.

       Nemnda gir etter anmodning uttalelse i saker som gjelder den evangelisk- lutherske lære. I tjenestesaker og tilsettingssaker vedrørende prester, kateketer og soknediakoner, og etter bestemmelse av Kongen også i tilsvarende saker som gjelder andre tjenestemannsgrupper, avgis uttalelse etter anmodning av Kongen eller en biskop. I andre saker kan også Kirkemøtet anmode om uttalelse. Ved behandling av personalsaker tiltres nemnda av en person med talerett som påklagede peker ut.

       Nemnda fastsetter de nærmere regler for formene for sin virksomhet.

       Kongen kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av regler i denne paragraf, herunder om behandling av personalsaker.

Kapittel 5. Forskjellige bestemmelser.

§ 28. Retningslinjer for arbeid i møter og råd.

       De kirkelige møter og råd etter denne lov skal utføre sitt arbeid i lojalitet mot den evangelisk-lutherske lære.

§ 29. Krav om medlemskap.

       Kirkelig tilsatte og ombud og lærer ved teologisk fakultet skal være medlem av Den norske kirke. Departementet kan dispensere fra kravet når særlige grunner tilsier det.

§ 30. Møte- og stemmeplikt.

       Den som er valgt som medlem av et lovbestemt kirkelig organ, plikter å delta i organets møter, med mindre det foreligger gyldig forfall. Arbeidstaker har krav på fri fra arbeid i det omfang dette er nødvendig på grunn av møteplikt i lovbestemt kirkelig organ eller utvalg oppnevnt av slikt organ.

       Medlem som er til stede i et lovbestemt kirkelig organ når en sak tas opp til avstemning, plikter å avgi stemme. Ved valg og ansettelse er det adgang til å stemme blankt.

§ 31. Krav til praktisk-teologisk utdanning.

       Ingen kan tilsettes som prest eller ordineres til prestetjeneste i Den norske kirke uten å ha gjennomført praktisk-teologisk utdanning ved institusjon og etter regler om innhold m.v. godkjent av departementet.

       Departementet kan fravike kravet etter første ledd for personer som på annet grunnlag anses kvalifisert for prestetjeneste.

§ 32. Tap av presterettigheter.

       Geistlig embetsmann som avskjediges fra sitt embete ved dom eller gis avskjed uten nåde mister retten til å utføre prestetjeneste i Den norske kirke for alltid eller for den tid departementet bestemmer. Det samme gjelder geistlig tjenestemann som fradømmes stillingen som straff eller gis avskjed.

       Departementet kan vedta å frata en prest som ikke er i statlig prestestilling retten til å utføre prestetjeneste i Den norske kirke for alltid eller for en begrenset tid når vedkommende ved utilbørlig adferd viser seg uverdig til å være prest eller bryter ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for utførelse av prestetjenesten.

§ 33. Tjenestebolig.

       Departementet kan pålegge en kommune å stille tjenestebolig til rådighet for geistlig embets- eller tjenestemann. Staten dekker i tilfelle kommunens utgifter etter regler fastsatt av Kongen.

§ 34. Tjenesteordninger.

       Kongen fastsetter tjenesteordning og gir nærmere regler om vilkår m.v. for prester, proster og biskoper. Regler gitt i medhold av denne bestemmelse går foran regler gitt av kirkelig organ på annet grunnlag.

§ 35. Medbestemmelse og tariffavtaler.

       I tilknytning til kirkelig fellesråd og menighetsråd som utøver arbeidsgiveransvar skal det opprettes et partssammensatt utvalg for behandling av saker som gjelder forholdet mellom soknene eller soknet som arbeidsgiver og de tilsatte, med mindre partene avtaler at slike saker skal behandles på annen måte. Utvalget sammensettes av representanter for rådet og representanter valgt av og blant de tilsatte. Flertallet i utvalget skal bestå av representanter for rådet. Rådet velger utvalgets leder og nestleder blant disse.

       Menighetsrådet og kirkelig fellesråd kan selv gi en sammenslutning av menighetsråd og fellesråd fullmakt til å inngå og si opp tariffavtale, samt å gi eller motta kollektiv arbeidsoppsigelse på soknets vegne.

       Representanter for de tilsatte har møte- og talerett i underutvalg oppnevnt av kirkelig fellesråd og menighetsråd når disse behandler saker som gjelder forholdet mellom fellesråd/menighetsråd som arbeidsgiver og de tilsatte.

       Representanter for de tilsatte har ikke rett til å delta i behandlingen av saker som gjelder arbeidsgivers forberedelse av forhandlinger med arbeidstakere, arbeidskonflikt, rettstvister med arbeidstakere eller oppsigelse av tariffavtaler.

       Kirkelig fellesråd fastsetter nærmere retningslinjer for møterett etter tredje ledd.

§ 36. Konfirmasjonsopplæring.

       Vedkommende kirkelige myndighet og kommunen avgjør i felleskap om konfirmasjonsopplæring skal legges til skolens tid og i tilfelle hvilke timer som skal nyttes til opplæringen. Det kan anvendes to timer ukentlig dersom opplæringen varer et halvt skoleår og en time ukentlig dersom opplæringen varer lenger enn et halvt skoleår. Oppnås ikke enighet mellom vedkommende kirkelige myndighet og kommunen, treffes de her nevnte avgjørelser av biskopen sammen med statens utdanningsdirektør. Oppnås da ikke enighet, forelegger biskopen saken for departementet til avgjørelse.

§ 37. Kirkebokføring.

       Det skal føres register over personer som blir døpt, konfirmert, vigslet til ekteskap og jordfestet ved prest i Den norske kirke samt over personer som melder seg inn i eller ut av Den norske kirke. Nærmere regler om registerføringen gis av departementet.

§ 38. Saksbehandlingsregler.

       Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for den virksomhet som drives av lovbestemte kirkelige organer.

       Vedtak i et lovbestemt kirkelig organ kan ikke påklages med mindre annet er særskilt bestemt.

       Om ugildhet gjelder reglene i forvaltningsloven kap. II, med følgende særregler:

a)	Ugildhet inntrer ikke ved valg til tillitsverv eller ved fastsetting av godtgjøring o.l. for slike verv.

b)

Kirkelig tilsatte som i denne egenskap har medvirket ved tilretteleggelsen av grunnlaget for en avgjørelse, eller ved tidligere avgjørelse i samme sak, skal alltid anses som ugild når saken behandles i et lovbestemt kirkelig organ. Biskopen regnes ikke som kirkelig tilsatt i forhold til denne bestemmelse.

c)

Embetsmann som ikke er medlem av Den norske kirke er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller avgjøre saker som gjelder kirkens lære, saker av viktighet som angår kirken og teologiske studier ved universiteter og vitenskapelige høgskoler. Kongen bestemmer hvordan en skal forholde seg i slike saker.

§ 39. Avgrensning av lovens virkeområde.

       Loven gjelder ikke for Svalbard. Kongen kan gi bestemmelser om gudstjeneste og kirkelige handlinger og øvrig geistlig tjeneste.

§ 40. Ikrafttredelse og opphevelse av andre lover m.v.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte deler av loven kan settes i kraft til ulik tid.

       Stiftelser som ivaretar kirkelige formål innen soknet, kan omdannes og midler overføres til soknet, når menighetsrådet eller fellesrådet og stiftelsens styre finner at formålet kan ivaretas av soknet direkte. Begjæring om omdanning kan settes fram av menighetsrådet eller fellesrådet og stiftelsens styre i fellesskap etter ikrafttredelsen av denne lov. For øvrig gjelder reglene i lov 23. mai 1980 nr 11 om stiftelser m.m.

       Fra den tid loven trer i kraft, oppheves følgende lover:

1.	Lov 11. april 1857 om Stiftskapellaner

2.	Lov 10. juni 1876 om utvidet Adgang til Udførelse av kirkelige Forretninger

3.	Lov 3. august 1897 nr 1 om Kirker og Kirkegaarde med unntak av §§ 33-43

4.	Lov 14. mai 1902 om det praktisk-teologiske Seminar

5.	Lov 15. august 1911 nr 1 om konfirmantforberedelse og konfirmation

6.	Lov 29. april 1953 nr 1 om Den norske kirkes ordning

7.	Lov 5. april 1957 nr 1 om geistlige embets- og tjenestemenns lønnsforhold m.v.

8.	Lov 5. april 1963 nr 1 om klokkere

9.	Lov 16. juni 1967 nr 2 om organister

10.	Lov 19. juni 1969 nr 50 om katekettjeneste

11.	Lov 8. juni 1984 nr 63 om endringar i lov 29. april 1953 nr 1 om Den norske kirkes ordning m.m.

12.	Lov 31. mai 1985 nr 40 om diakontjeneste i Den norske kirke.

       Kongen kan gi nødvendige overgangsbestemmelser og kan for øvrig ved forskrift gi nærmere regler til gjennomføring av loven.

B.

Vedtak til lov

om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven).

Kapittel 1. Kirkegårder og krematorier.

§ 1. Hvor gravlegging skal skje.

       Gravlegging skal skje på offentlig kirkegård eller på gravplass anlagt av registrert trossamfunn i henhold til tillatelse etter lov 13. juni 1969 nr 25 om trudomssamfunn og ymist anna.

       Når en omkommet person ligger på havets bunn eller ute i naturen, utgjør dette en naturlig grav som ikke må berøres i annen hensikt enn å flytte hele legemet til kirkegård eller gravplass etter første ledd eller utsettes for direkte forstyrrende eller krenkende virksomhet.

       Kirkegårdene er soknets eiendom, med mindre annet følger av særskilt rettsgrunnlag. Soknene i en kommune kan i fellesskap eie kirkegårder.

§ 2. Krav til kirkegårder.

       I hver kommune skal det være en eller flere kirkegårder av slik størrelse at det til enhver tid er ledige graver for minst 3 pst av kommunens befolkning. Kirkegård skal i alminnelighet anlegges i hvert sokn og i nærheten av en kirke.

       Departementet gir regler om kirkegårdenes utforming og utstyr, jordbunnforhold, gravstørrelser, gravdybder, gravminner, gravregister og kartverk.

§ 3. Kirkelig fellesråds og kommunens ansvar.

       Kirkelig fellesråd har ansvaret for at kirkegårder og bygninger på kirkegårder forvaltes med orden og verdighet og i samsvar med gjeldende bestemmelser.

       Utgifter til anlegg, drift og forvaltning av kirkegårder utredes av kommunen etter budsjettforslag fra fellesrådet.

§ 4. Anlegg m.v. av kirkegård og krematorium.

       Anlegg, utvidelse, nedleggelse eller annen vesentlig endring av kirkegård og bygninger på kirkegård kan ikke skje uten tillatelse fra bispedømmerådet. Bispedømmerådet kan sette vilkår for tillatelsen.

       Anlegg eller vesentlig endring av krematorium kan ikke skje uten tillatelse fra departementet. Departementet kan sette vilkår for tillatelsen og ellers gi forskrifter om drift og forvaltning av krematorier.

       Før vedkommende myndighet treffer avgjørelse, skal menighetsmøtet gis anledning til å uttale seg om oppføring av krematorium og om anlegg og nedleggelse av kirkegård.

§ 5. Vigsling av kirkegård.

       Den norske kirke og registrerte trossamfunn som er virksomme på stedet, skal gis anledning til å vigsle kirkegård eller deler av den.

§ 6. Rett til grav.

       Avdøde personer som ved dødsfallet hadde bopel i kommunen har rett til fri grav på kirkegård her. Det samme gjelder dødfødte barn når moren har bopel i kommunen.

       Kirkelig fellesråd kan gi tillatelse til at også personer uten bopel i kommunen gravlegges på kirkegård i kommunen. Det kan da kreves dekning av kostnadene ved gravferden og avgift som ved feste av grav.

§ 7. Åpning av grav og flytting av begravet.

       Kirkelig fellesråd tilviser og gir tillatelse til åpning av grav på kirkegård.

       Avdødes legeme eller aske kan etter gravlegging ikke flyttes uten tillatelse fra bispedømmerådet. Tillatelse kan bare gis dersom sterke grunner taler for flytting og det er fastsatt hvor ny gravlegging skal finne sted. Bispedømmerådet kan sette vilkår for slik flytting.

       Ved sakkyndig likundersøkelse gjelder reglene i straffeprosessloven § 228.

§ 8. Fredningstid for grav og kirkegård.

       En grav kan nyttes til ny gravlegging når det har gått minst 20 år siden siste gravlegging og vedtektene for kirkegården ikke fastsetter en lengre fredningstid.

       Urne kan likevel nedsettes i kistegrav selv om fredningstiden etter første ledd ikke er utløpt.

       Når en kirkegård nedlegges, skal den være fredet i minst 40 år etter siste gravlegging.

Kapittel 2. Gravferd, kremasjon og gravlegging.

§ 9. Hvem som sørger for gravferden.

       Den som har fylt 18 år, kan i skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert.

       Dersom det ikke foreligger erklæring som nevnt i første ledd, har avdødes nærmeste etterlatte over 18 år i følgende rekkefølge rett til å besørge gravferden: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. Ved uenighet mellom like nære etterlatte, treffes nødvendig avgjørelse av kommunen. Avgjørelsen kan ikke påklages.

       Dersom ingen sørger for gravferd, skal denne besørges av kommunen hvor avdøde hadde bopel ved dødsfallet, eller om avdøde ikke hadde bopel her i landet, av den kommunen hvor dødsfallet fant sted. Kommunen kan kreve utgiftene ved gravferden dekket av dødsboet.

       Når det ønskes kirkelig medvirkning ved gravferden, skal den som sørger for gravferden gi melding om gravferden skal avsluttes med kistebegravelse eller kremasjon og urnenedsettelse.

§ 10. kremasjon.

       Den som har fylt 15 år, kan i skriftlig erklæring treffe bestemmelse om kremasjon. Erklæringen skal være underskrevet og datert.

       Dersom det ikke foreligger erklæring som nevnt i første ledd, kan kremasjon skje med mindre det er kjent at kremasjon var i strid med avdødes religiøse overbevisning eller ønsker for gravferden.

       Kremasjon skal skje i godkjent krematorium og senest 8 dager etter dødsfallet.

       Begjæring om kremasjon fremsettes av den som sørger for avdødes gravferd. Denne skal uten ugrunnet opphold fremlegge legeerklæring om dødsfallet.

       Minst 3 dager før kremasjonen skal finne sted, skal krematoriet varsle politiet på dødsstedet om begjæringen. Fristen omfatter den dag da kremasjonen skal finne sted, men ikke den dag da varsel gis. Lørdag, helligdag og dag som etter lovgivningen er likestilt med helligdag, regnes ikke med i fristen.

       Politiet kan kreve kremasjonen utsatt dersom det er grunn til å tro at det vil bli besluttet sakkyndig likundersøkelse i medhold av straffeprosessloven § 228.

       Når kremasjon har funnet sted, skal asken samles i en urne som deretter forsegles og merkes. Urnen skal oppbevares på en betryggende måte fram til gravleggingen. Urnen oppbevares av krematoriet eller kirkegårdsmyndigheten i den kommunen hvor gravleggingen skal finne sted.

       For kremasjon kan det kreves avgift.

§ 11. Begjæring om gravlegging.

       Begjæring om gravlegging fremsettes av den som sørger for gravferden. Denne skal uten ugrunnet opphold fremlegge legeerklæring om dødsfallet. Dersom avdøde er blitt kremert, vedlegges i stedet utskrift av kremasjonsregisteret.

§ 12. Frist for gravlegging.

       Dersom avdøde ikke er blitt kremert, skal gravlegging skje senest 8 dager etter dødsfallet.

       Dersom avdøde er blitt kremert, skal gravlegging skje senest 6 måneder etter dødsfallet.

§ 13. Unntak fra reglene om frist for kremasjon og gravlegging.

       Fristene i § 10 tredje ledd og § 12 gjelder ikke når avdødes legeme skal nyttes i samsvar med bestemmelsene i lov 9. februar 1973 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m., eller det er besluttet sakkyndig likundersøkelse i medhold av straffeprosessloven § 228.

       Kirkelig fellesråd kan forlenge fristene i § 10 tredje ledd og § 12 dersom det foreligger tungtveiende grunner for det. Fellesrådets avgjørelse kan ikke påklages.

Kapittel 3. Feste av grav og gravminner.

§ 14. Feste av grav.

       Kirkelig fellesråd kan inngå avtale om feste av grav etter nærmere regler og vilkår fastsatt i kirkegårdens vedtekter. For feste av grav kan det kreves avgift.

       Festerett til grav kan bare innehas av en person.

       Festetiden skal ikke være lengre enn 20 år. Et feste kan fornyes dersom graven er holdt i hevd og fornyelse ikke vil vanskeliggjøre en forsvarlig drift av kirkegården.

       Kirkelig fellesråd skal utstede festebrev og anmerke dette i gravregisteret.

§ 15. Festerens rettigheter og plikter.

       Festeren har rett til å bestemme hvem som skal gravlegges i graven og forsyne graven med gravminne samt ellers rå over den, om ikke annet følger av gjeldende bestemmelser. Festeren har plikt til å holde graven i hevd.

       Dersom avdøde hadde festet egen grav, kan den som etter § 9 har rett til å sørge for gravferden, utøve de rettighetene som er nødvendig for å gjennomføre gravferden.

§ 16. Overføring av feste.

       Et feste kan ikke overføres uten samtykke fra kirkelig fellesråd, og det kan ikke overføres mot noen form for vederlag.

       Når festeren dør, skal dødsboet gi kirkelig fellesråd melding om hvem festet ønskes overført til. Ved uenighet treffer fellesrådet avgjørelse.

§ 17. Tiltak for å forebygge skade.

       Kirkelig fellesråd har rett til å treffe de tiltak vedrørende en festet grav som er nødvendige for å forebygge skade, eller som følger av gjeldende bestemmelser.

       Festeren skal om mulig varsles før tiltak settes i verk.

§ 18. Opphør av feste.

       Et feste opphører når festetiden er ute.

       Når festet opphører, skal festeren om mulig gis anledning til å fjerne gravminne og lignende innretning fra kirkegården. Det som ikke er fjernet fra kirkegården innen seks måneder etter festets opphør, tilfaller kirkegården.

       Gravminne av kunstnerisk eller kulturhistorisk verdi skal om mulig bli stående på kirkegården.

§ 19. Regler om fri grav.

       Dersom det er en ansvarlig for graven, kan en fri grav forsynes med gravminne i samsvar med gjeldende bestemmelser. Den ansvarlige har plikt til å holde graven i hevd. Bestemmelsene i §§ 17 og 18 gjelder tilsvarende, men slik at den ansvarlige trer i stedet for festeren.

       En fri grav kan nyttes til ny gravlegging og festes når fredningstiden er ute.

Kapittel 4. Forskjellige bestemmelser.

§ 20. Privat gravsted og spredning av aske.

       Når særlige grunner foreligger, kan fylkesmannen gi tillatelse til at private får anlegge gravplass på egnet sted for nedsetting av askeurne. Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen.

       Når det foreligger underskrevet og datert erklæring om det fra person som har fylt 15 år, kan fylkesmannen etter vedkommendes død gi tillatelse til at den som sørger for gravferden sprer asken for vinden. Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen. Ved slik gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning.

§ 21. Vedtekter og avgifter.

       Kirkelig fellesråd fastsetter vedtektene for kirkegårder. Vedtektene skal godkjennes av bispedømmerådet.

       Avgifter for bruk av gravkapell, kremasjon og feste av grav fastsettes av kommunen etter forslag fra fellesrådet.

§ 22. Unntak fra kravet om medlemskap i Den norske kirke.

       Kravet i lov om Den norske kirke om at kirkelige tjenestemenn skal være medlem av Den norske kirke gjelder ikke for tjenestemenn med arbeidsoppgaver alene knyttet til kirkegård, gravkapell og krematorium.

§ 23. Forvaltningsansvar.

       Dersom det bare er ett sokn i kommunen, har menighetsrådet det ansvar og den myndighet som i loven her er lagt til kirkelig fellesråd.

       Etter avtale mellom kirkelig fellesråd og kommunen, kan det ansvar og den myndighet som i loven her er lagt til kirkelig fellesråd, med departementets godkjennelse overføres til kommunen. Fylkesmannen overtar i tilfelle den myndighet som i loven her er lagt til bispedømmerådet.

§ 24. Klageadgang.

       Enkeltvedtak som er truffet av kirkelig fellesråd eller menighetsråd etter loven her eller etter regler i medhold av loven, kan påklages til bispedømmerådet.

       Enkeltvedtak som er truffet av kommunen etter loven her eller etter regler i medhold av loven, kan påklages til fylkesmannen.

       Enkeltvedtak som er truffet av bispedømmerådet eller fylkesmannen etter loven her eller etter regler i medhold av loven, kan påklages til departementet.

§ 25. Registerføring.

       Det skal for hvert krematorium føres register over avdøde som blir kremert.

       For kirkegårdene skal det føres register over gravlagte med nødvendige opplysninger om ansvarlige eller fester til den enkelte grav.

       Nærmere regler om registerføringen gis av departementet.

§ 26. Utfyllende forskrifter.

       Departementet kan gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av bestemmelsene i loven.

§ 27. Svalbard.

       Loven gjelder ikke for Svalbard.

§ 28. Ikrafttredelse og opphevelse av andre lover m.v.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

       Fra den tid loven trer i kraft, oppheves:

1.	Lov 3. august 1897 nr 1 om Kirker og Kirkegaarde §§ 33-43 og

2.	Lov 3. mai 1913 om likbrænding.

       Fra den tid loven trer i kraft, skal lov 13. juni 1969 nr 25 om trudomssamfunn og ymist anna § 18 annet ledd lyde:

       Lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd gjeld på tilsvarande måte så langt den passar.

C.

       Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med Kirkerådet vurdere hvordan kirkens konfirmasjonsundervisning kan tilrettelegges praktisk samtidig som hensynet til barn med annen tros- eller livssynsbakgrunn blir ivaretatt.

Oslo, i kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen, den 14. mars 1996.

Jon Lilletun, Siri Frost Sterri,

leiar og ordførar. sekretær.