Det foreslås at arbeidsgiverens ansvar for sykepenger
til arbeidstakere utvides fra 16 kalenderdager til tre uker (21
dager), med virkning fra 1. april 1999. Det uttales at utvidelsen
av arbeidsgiverperioden må ses i sammenheng med Regjeringens
forslag om å omgjøre en bevegelig fridag til virkedag
ved at deler av den fordelen arbeidsgiverne får ved at
ferien reduseres, trekkes inn. Forslaget forventes å stimulere
arbeidsgiverne til økt innsats for å forebygge
sykefravær.
Som bakgrunn for forslaget vises det bl.a. til at arbeidsgiverperioden
ble utvidet til 16 kalenderdager fra 1. april 1998, jf. Ot.prp.
nr. 24 (1997-98) og Innst. O. nr. 7 (1997-98). Seinere forslag om å utvide
arbeidsgiverperioden har ikke fått tilslutning i Stortinget.
Det redegjøres for gjeldende rett som innebærer
at det ytes sykepenger fra trygden som hovedregel fra 17. sykepengedag
og deretter i en periode på inntil 248 dager. Arbeidstakere
har rett til sykepenger fra arbeidsgiver de første 16 dagene.
Det redegjøres for ordningene med at det i stedet for
sykepenger kan ytes reisetilskott fra trygden, og med at arbeidstakere
som lider av en langvarig eller kronisk sykdom eller med sykdom
som medfører risiko for gjentatte sykefravær,
etter vedtak av trygdekontoret kan unntas fra bestemmelsene om arbeidsgiveransvar.
Videre redegjøres det for ordningen med at arbeidsgivere
som har få ansatte, mot særskilt avgift delvis
kan forsikre sitt ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden.
Departementet foreslår en utvidelse av unntaksordningen
for langvarig og kronisk syke arbeidstakere som har risiko for særlig
stort sykefravær, for derved å unngå negative
følger av utvidelsen av arbeidsgiverperioden.
Departementet foreslår videre at forsikringsordningen
for arbeidsgivere med få ansatte skal omfatte hele arbeidsgiverperioden
på tre uker, fra og med fjerde fraværsdag. Departementet ønsker å motvirke uheldige
virkninger for små og mellomstore bedrifter ved å utvide
forsikringsordningen til å omfatte en videre krets av arbeidsgivere.
Forsikringsordningen er selvfinansierende og en utvidelse av arbeidsgiverperioden
vil derfor måtte finansieres ved en premieøkning.
Premiesatsen foreslås forhøyet til 1,7 prosent
av lønnsutgiftene.
Når arbeidsgiverperioden foreslås utvidet til
tre uker, må maksimaltiden for sykepenger fra trygden reduseres
tilsvarende slik at den settes ned til 245 dager/49 uker.
Arbeidstakeren vil da fortsatt være sikret sykepenger i
til sammen 52 uker.
Forslaget om tre ukers arbeidsgiverperiode fører til
at arbeidsgiverne får et utvidet ansvar også for
feriepenger. Trygdens ansvar for feriepenger foreslås derfor
redusert til ni uker.
Det foreslås at ordlyden i bestemmelsen om yrkesskade
endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden.
Folketrygdloven § 10-8 regulerer vilkårene
for rett til rehabiliteringspenger som inntrer etter utløpet av
sykepengeperioden. Det uttales at i forbindelse med at arbeidsgiverperioden
ble utvidet fra 1. april 1998, skulle antall sykepengedager i § 10-8
ha blitt endret, men at dette ved en feiltakelse ble utelatt. Det framholdes
at som følge av utvidelsen av arbeidsgiverperioden må antall
sykepengedager i § 10-8 tredje ledd endres til
245 for arbeidstakere. Andre medlemmer kan ha rett til sykepenger
i 250 eller 260 dager. Det foreslås at dette tilføyes
i § 10-8.
Utvidelsen av arbeidsgiverperioden foreslås gjennomført
fra 1. april 1999. Med uendret sykefravær vil utvidelsen
av arbeidsgiverperioden føre til en innsparing for staten
på om lag 1 050 mill. kroner på helårsbasis.
Kommunesektoren vil få merutgifter på om lag 290
mill. kroner på helårsbasis. En utvidet arbeidsgiverperiode
vil bety en viss administrativ avlastning for trygdeetaten, mens
utvidelsen av forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte
vil kunne føre til en viss administrativ merbelastning
for etaten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og
Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra
Senterpartiet, Løvlien, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo,
viser til at arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen
etter budsjettavtalen ikke blir endret, og fremmer følgende
forslag:
«I.
I folketrygdloven gjøres følgende endringer:
§ 8-33 første ledd skal lyde:
Trygden yter feriepenger av sykepenger som trygden har utbetalt
til en arbeidstaker etter § 8-17. Feriepenger ytes bare
for de første 48 sykepengedagene i opptjeningsåret,
se ferieloven § 10 nr. 4.
§ 10-8 tredje ledd bokstav a og b skal
lyde:
a) har mottatt sykepenger fra
trygden i til sammen 248, 250 eller 260 sykepengedager
i løpet av de siste tre årene (§ 8-12),
og fortsatt er arbeidsufør,
b) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 248, 250 eller 260 sykepengedager i løpet
av de siste tre årene (§ 8-12), og igjen blir
arbeidsufør mens vedkommende er i arbeid uten å ha
opparbeidet seg rett til sykepenger på nytt,
II.
I lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie skal § 10 nr. 4
andre ledd bokstav a lyde:
sykepenger utbetalt av folketrygden for inntil 48 dager hvert
opptjeningsår, jf. folketrygdloven § 8-33. I tillegg
betaler trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiver får
refundert fra trygden for arbeidstakere som er unntatt fra reglene
om arbeidsgiverperioden etter folketrygdloven § 8-20 eller
av omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom ut over 10
dager etter folketrygdloven § 9-8 , jf. § 9-9.
Trygden betaler også feriepenger for inntil 12 uker (60
sykepengedager) av opplæringspenger og pleiepenger ved
barns sykdom etter folketrygdloven § 9-17.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Arnesen,
Gravdal, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og øyangen, slutter
seg til intensjonen i Regjeringens forslag om å utvide
arbeidsgiverperioden. Disse medlemmer har merket
seg departementets vurdering om at arbeidsmiljøtiltak og
bedre kontakt og oppfølging av den sykemeldte vil kunne
forhindre langvarig fravær og utstøting av arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer slutter seg til vurderingen om
at en utvidelse av arbeidsgiverperioden vil bidra til å motivere
og tydeliggjøre bedriftens ansvar med hensyn til å sette
i verk arbeidsmiljøtiltak og til å følge
opp den sykemeldte.
Disse medlemmer støtter forslaget om
at unntaksordningen for langvarige og kronisk syke videreføres
og skal gjelde for hele den foreslåtte arbeidsgiverperioden,
og at forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte
skal omfatte hele arbeidsgiverperioden.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I.
I folketrygdloven gjøres det følgende endringer:
§ 8-12 første og andre ledd skal
lyde:
Når en arbeidstaker har mottatt sykepenger fra trygden
i til sammen 247 dager i de siste tre årene, opphører
retten til sykepenger fra trygden. Når andre medlemmer
har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 250 dager i de siste
tre årene, opphører retten til sykepenger fra
trygden. Dersom trygden yter sykepenger i de første 17 kalenderdagene eller to ukene, ytes
det sykepenger i opptil 260 dager.
Et medlem som har vært helt arbeidsfør i 26
uker etter at vedkommende sist fikk sykepenger fra trygden, får
igjen rett til sykepenger fra trygden i 247,
250 eller 260 sykepengedager. Ved vurderingen av om medlemmet har
vært helt arbeidsfør, ses det bort fra perioder
da vedkommende har mottatt sykepenger i arbeidsgiverperioden eller
fra forsikringen for selvstendig næringsdrivende og frilansere
for de første 14 dagene.
§ 8-14 andre ledd skal lyde:
Til en arbeidstaker ytes reisetilskottet tidligst fra og med
18. dag etter at arbeidsuførheten oppstod. Ellers ytes
reisetilskottet tidligst fra og med 15. dag.
§ 8-17 første ledd bokstav b skal
lyde:
når arbeidstakeren har rett til sykepenger i de første 17 kalenderdager av sykefraværet,
men arbeidsgiveren ikke er forpliktet til å yte sykepenger
etter § 8-18,
§ 8-19 første ledd skal lyde:
Arbeidsgiveren skal betale sykepenger i et tidsrom på opptil
17 kalenderdager (arbeidsgiverperioden).
§ 8-19 tredje og fjerde ledd skal lyde:
Når det er gått mindre enn 17
kalenderdager siden forrige sykefravær, skal et nytt
sykefravær regnes med i samme arbeidsgiverperiode
Når arbeidstakeren har vært i arbeid sammenhengende
i 17 kalenderdager etter et sykefravær, plikter arbeidsgiveren
igjen å betale sykepenger for et tidsrom på opptil 17 kalenderdager (en ny arbeidsgiverperiode).
§ 8-21 første ledd skal lyde:
En arbeidsgiver kan forsikre seg mot ansvar for sykepenger i
arbeidsgiverperioden når de samlede lønnsutbetalingene
i det foregående året ikke overstiger 40 ganger
grunnbeløpet.
§ 8-24 fjerde ledd skal lyde:
Egenmelding kan nyttes for opptil tre kalenderdager om gangen.
Ved nytt sykefravær innen 17 kalenderdager regnes
tidligere fraværsdager uten legeerklæring med.
§ 8-33 første ledd skal lyde:
Trygden yter feriepenger av sykepenger som trygden har utbetalt
til en arbeidstaker etter § 8-17. Feriepenger ytes bare
for de første 47 sykepengedagene i opptjeningsåret,
se ferieloven § 10 nr. 4.
§ 8-55 bokstav f skal lyde:
Sykepenger fra trygden ytes i opptil 247, 250 eller 260 dager
uten hensyn til bestemmelsene i § 8-12.
§ 10-8 tredje ledd bokstav a og b skal lyde:
a) har mottatt sykepenger fra
trygden i til sammen 247, 250 eller 260
sykepengedager i løpet av de siste tre årene (§ 8-12),
og fortsatt er arbeidsufør,
b) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 247, 250 eller 260 sykepengedager i løpet
av de siste tre årene (§ 8-12), og igjen blir
arbeidsufør mens vedkommende er i arbeid uten å ha
opparbeidet seg rett til sykepenger på nytt,
II.
I lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie skal § 10 nr. 4
andre ledd bokstav a lyde:
sykepenger utbetalt av folketrygden for inntil 47 dager hvert
opptjeningsår, jf. folketrygdloven § 8-33. I tillegg
betaler trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiver får
refundert fra trygden for arbeidstakere som er unntatt fra reglene
om arbeidsgiverperioden etter folketrygdloven § 8-20 eller
av omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom ut over 10
dager etter folketrygdloven § 9-8 , jf. § 9-9.
Trygden betaler også feriepenger for inntil 12 uker (60
sykepengedager) av opplæringspenger og pleiepenger ved
barns sykdom etter folketrygdloven § 9-17.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til de forhandlinger som er gjennomført
med regjeringspartiene, og er glad for det budsjettforliket som
er oppnådd slik at det ikke er aktuelt å utvide
arbeidsgiverperioden utover de 16 dager som er gjeldende per i dag. Disse medlemmer finner
det likevel nødvendig å nevne at disse partiers
primære standpunkt ved den forrige utvidelsen av arbeidsgiverperioden,
var at man ikke ønsket en utvidelse fra 14 til 16 dager. Disse
medlemmer vil derfor gå imot Regjeringens forslag
om en ny utvidelse av arbeidsgiverperioden for sykepenger.
Komiteens medlemmer fra Høyre
viser til Høyres alternative budsjettforslag og Høyres
merknader i Budsjett-innst. S. I (1998-99). Høyre støtter
ikke forslaget om å utvide arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen
til 3 uker.
Disse medlemmer viser til at arbeidsgiverne har
hatt ansvaret for de to første ukene av sykelønnen i
perioden siden 1978. Utviklingen viser at dette ikke har hatt nevneverdig
effekt på sykefraværet. Det er en reell fare for
at utvidet arbeidsgiveransvar vil ramme personer med høyt
sykefravær. Jo dyrere det er å ha personer med
høyt sykefravær ansatt, jo mer vil arbeidsgivere
kvie seg for å ansette slike personer.
Disse medlemmer viser til at sykelønnsordningen
er den eneste sosiale ytelsen uten noen form for egenandel. Erfaringer
fra Sverige viser at innføring av en slik egenandel gir
redusert sykefravær og lavere offentlige utgifter. Høyre
vil innføre en ordning der man får 50 pst. lønn
de tre første dagene av fraværet, dvs. i egenmeldingsperioden.
Deretter gis det 90 pst. av full lønn. Det innføres
ikke egenandel for fravær under barns sykdom.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
uttrykke tilfredshet med at budsjettforliket medfører at
en utvidelse av arbeidsgiverperioden ikke finner sted. Økningen
i sykefraværet skyldes i det alt vesentlige en økning
av langtidsfraværet, og der bare en liten andel av arbeidstakerne
står for den største andelen av fraværet.
Dette viser at man som ledd i få ned sykefraværet,
må sette inn målrettede tiltak rettet inn mot
gruppen av langtidssykmeldte, mens en utvidelse av arbeidsgiverperioden
i verste fall bare vil øke utstøtningsmekanismene,
betinget av den økte økonomiske belastningen de
ulike arbeidsgiverne påføres, noe som i sin tur
kan medføre at de reserverer seg mot å ansette
personer som forventes å ha et høyere sykefravær
enn den gjennomsnittlige arbeidstaker. Sett i forhold til arbeidslinjen,
der det er et mål å sysselsette også personer
med redusert arbeidsevne, vil dermed en utvidelse av arbeidsgiverperioden
kunne komme i konflikt med en slik målsetning.
Det bør være et mål å oppnå bedre
samspill mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og behandlings- og trygdeapparatet,
eksempelvis via støtteordninger som tilrettelegger for
at personer med redusert arbeidsevne likevel kan forbli i et arbeidsforhold.
En utvidelse av arbeidsgiverperioden virker i motsatt retning; idet
ansvaret for oppfølgingen overlates til arbeidsgiver, som i
tillegg får økte økonomiske belastninger.