Domstolloven fastslår i § 124 at rettsmøtene
som hovedregel er offentlige. Lovforslagene i proposisjonen tar
som alminnelig utgangspunkt at reglene bør være
utformet slik at de best mulig markerer dette prinsipielle utgangspunkt,
men at det for spesielle sakstyper bør gjelde særregler.
Domstollovens hovedregel om offentlige rettsmøter får
en tilføyelse som gir uttrykk for at forhandlingene og
rettsmøtene fritt kan gjengis offentlig.
Komiteen konstaterer at forslagene
til lovendringer i hovedsak tar sikte på justeringer i
enkeltbestemmelser, og å gjøre lovgivningen klarere
og lettere tilgjengelig for brukerne. Komiteen konstaterer
videre at lovforslagene tar som utgangspunkt at rettsforhandlingene
som hovedregel skal være offentlige gjennom at dørene
skal være åpne for publikum og presse, og at det
skal være referatadgang osv. Komiteen er
enig i at full offentlighet må være utgangspunktet,
men at det blant annet av hensyn til rikets sikkerhet og personvernet,
spesielt til ofrene, må være adgang for retten
til å vedta lukking av dørene, forbud mot referat
osv.
Offentlighetsprinsippet i rettspleien er knesatt i de sentrale
menneskerettighetskonvensjonene. Bestemmelsene gir enhver rett til
en offentlig rettergang i både straffesaker og sivile saker.
Kravet om offentlighet i menneskerettighetskonvensjonene er ikke
absolutt. Etter EMK kan det gjøres unntak fra prinsippet
om at rettsmøter skal være offentlige av hensyn
til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet
i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller
partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter
rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter
der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.
Etter FN-konvensjonen artikkel 14 nr. 1 skal en domsavgjørelse
alltid være offentlig, unntatt i saker om ekteskap og foreldreansvar,
eller når hensynet til mindreårige tilsier det.
Komiteen konstaterer at offentlighetsprinsippet
er slått fast både i FNs menneskerettighetskonvensjon
og i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og at begge
konvensjonene har unntak som er noe ulike. Begge konvensjonene bygger
på de samme prinsippene som norsk lovgivning.
I saker om overprøving av administrative vedtak om frihetstap
eller andre tvangsinngrep som behandles etter tvistemålsloven
kap. 33, holdes saken for lukkede dører. Departementet
foreslår en adgang til å holde disse sakene for åpne
dører hvis saksøkeren (den tvangsinngrepet er
rettet mot) ber om det.
Hovedregelen i norsk prosess er at allmennheten har fri adgang
til å overvære rettsmøter. Fra dette
gjelder unntak for enkelte typer rettsmøter i særlige
lovbestemte tilfeller. I noen saker er unntaket absolutt. I andre
tilfeller kan retten etter en konkret vurdering beslutte å lukke
dørene. Der dørene lukkes, er utgangspunktet at
bare de som deltar i saken, har anledning til å være
til stede. Likevel kan andre gis adgang til å være
til stede hvis særlige grunner taler for det.
De alminnelige reglene om lukkede dører finnes i ulike
bestemmelser i domstolloven kap. 7. I tillegg finnes det i annen
lovgivning særregler for spesielle sakstyper og bestemte
rettsmøter.
Kildevernutvalget finner domstollovens gjeldende regler om lukkede
dører i hovedtrekk tilfredsstillende. Utvalget foreslår
imidlertid at reglene i §§ 125, 126 og
127 samles i en bestemmelse (§ 125) og omredigeres.
Bare mindre realitetsendringer foreslås.
Etter gjeldende regler er det ikke adgang til å lukke
dørene under hovedforhandlingen i en straffesak på det
grunnlag at offentlighet vil kunne vanskeliggjøre sakens
opplysning. Utvalget mener at aktor og forsvarer bør ha
adgang til å be om lukkede dører av hensyn til
sakens opplysning. Særregelen om lukking av dørene
i visse ærekrenkelsessaker (§ 126 tredje
ledd), foreslås opphevet idet de nye reglene vil være
tilstrekkelige også i slike saker.
For saker etter ekteskapsloven og barneloven m.m. foreslår
utvalget opprettholdt dagens utgangspunkt om lukkede dører.
For at dørene skal kunne åpnes i slike saker må partene
samtykke og retten må finne det ubetenkelig. I utvalgets
forslag til ny § 125 annet ledd foreslås
samboere likestilt med ektefeller.
Høringsinstansene har ikke gitt uttrykk for særlige innvendinger
mot utvalgets konkrete lovforslag. Noen få høringsinstanser
har likevel uttrykt at behovet for endringer er lite eller ikke
til stede.
Justisdepartementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag
til en ny alminnelig regel om lukkede dører i domstolloven § 125.
Departementet er enig i at det bør være særregler for
saker etter ekteskaploven og barneloven og saker mellom ektefeller/samboere
eller fraskilte om fordeling og tildeling av formuen. Departementet
foreslår at rettsmøtene i disse sakene skal holdes
for lukkede dører, med mindre «særlige
grunner» bør føre til en beslutning om åpne
dører. Også med denne endringen bør det
veie tungt hvordan partene stiller seg til spørsmålet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å oppheve
særregelen for ærekrenkelsessaker.
Departementet er også enig i å innføre
adgang til å lukke dørene av hensyn til sakens
opplysning ved hovedforhandlingen i straffesaker. Lukking av dørene skal
imidlertid bare skje når det finnes påkrevd ut
fra særlige forhold i den enkelte sak, jf. utkastet til
ny § 125 første ledd bokstav c.
Den eksisterende adgangen til å lukke dørene
i straffesaker av hensyn til fornærmedes ettermæle
ble vedtatt etter at Kildevernutvalget avgav sin innstilling. Adgangen
er opprettholdt i departementets lovforslag.
Adgangen til å lukke dørene når et
vitne ber om det, bør etter departementets oppfatning også gjelde
i sivile saker.
Komiteen har merket seg at departementet foreslår å gi
adgang for retten til å beslutte lukkede dører
i straffesaker dersom særlige forhold gir grunn til frykt
for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning
og lukkede dører derfor er påkrevd. Komiteen viser
til at det er i ferd med å bli et økende problem
at vitner ikke tør stille opp i retten fordi de frykter
represalier fra kriminelle miljøer. Komiteen er derfor
tilfreds med at departementet fremmer denne lovendringen.
Komiteen mener at saker som gjelder ekteskapsloven
og barneloven ofte vil være av en så privat karakter
at det av hensyn til personvernet bør være hovedregelen
at disse sakene går for lukkede dører, og er enig
i departementets synspunkter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag
om at det, etter en konkret vurdering, gis anledning til å lukke
dørene i ærekrenkelsessaker dersom behovet for
lukkede dører er tilstede, og mener i likhet med Kildevernutvalget
at den foreslåtte regel i § 125 vil ivareta
hensynet til personvernet også i ærekrenkelsessaker. Flertallet er
etter dette enig i å oppheve domstolloven § 126
tredje ledd, slik departementet foreslår i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at også saker som gjelder ærekrenkende uttalelser
som ikke er fremsatt offentlig, vil være av en så sterk
privat karakter at personvernet kan bli sterkt skadelidende dersom
disse sakene går for åpne dører. Selv
om Kildevernutvalget mener at dette hensynet vil bli tilstrekkelig
ivaretatt innenfor de nye reglene, mener disse medlemmer at
den eksisterende særregelen bør opprettholdes.
Disse medlemmer foreslår etter dette
et nytt tredje ledd i den foreslåtte § 125
i domstolloven:
«Reglene i andre ledd gjelder tilsvarende for sak om ærekrenkende
uttalelser som ikke er fremsatt offentlig og som forfølges
etter straffelovens §§ 247 og 248.»
Etter gjeldende hovedregler er det adgang til offentlig referat
fra hovedforhandlingen i sivile saker og straffesaker. Det er forbud
mot offentlig referat fra rettsmøter utenfor hovedforhandlingen
i straffesaker (f.eks. rettsmøter om varetektsfengsling),
under avhøring av parter forut for hovedforhandling i tvistemål,
i visse ærekrenkelsessaker og i saker mellom ektefeller og
etter barnelovene etc.
Retten kan stort sett gjøre unntak i begge retninger fra
de nevnte hovedregler.
Kildevernutvalget foreslår en omredigering av lovreglene
med sikte på å skape bedre oversikt. Bestemmelsene
om offentlig gjengivelse av forhandlingene i rettsmøter
foreslås inntatt i en ny § 129 i domstolloven.
Utvalget foreslår også visse endringer i reglenes
innhold.
Når det gjelder offentlig referat fra rettsmøter utenfor
hovedforhandlingen i straffesaker, er det uenighet i utvalget om
hvilken regel som bør gjelde. Utvalgets flertall ønsker
ikke å opprettholde dagens hovedregel om referatforbud,
men gir retten en skjønnsmessig adgang til å nedlegge
referatforbud. Utvalgets mindretall foreslår å opprettholde
dagens hovedregel om referatforbud.
Utvalget foreslår videre å oppheve forbudet
mot offentlig gjengivelse av partsavhør i rettsmøte
forut for hovedforhandlingen i tvistemål, idet dette dekkes av
de alminnelige regler om referatforbud.
Når det gjelder familierettslige saker, foreslår
utvalget at særreglene for ektefeller skal gjelde for samboere.
Samtidig foreslår utvalget at retten skal kunne beslutte
at forhandlingene i familierettslige saker skal kunne gjengis offentlig
dersom partene samtykker og retten finner det ubetenkelig.
Dernest foreslår utvalget å sløyfe
særregelen i dagens § 131 fjerde ledd
om visse ærekrenkelsessaker, idet den skjønnsmessige
regelen om adgang til å beslutte referatforbud når
hensynet til privatlivets fred tilsier det er tilstrekkelig.
Når det gjelder spørsmålet om referatadgang
eller referatforbud som hovedregel utenfor hovedforhandlingen i
straffesaker, støttes flertallets syn av bl.a. presseorganisasjonene.
Mindretallets lovforslag støttes av flere domstoler og
politikamre. For de familierettslige sakene, bemerker Justitiarius
i Høyesterett bl.a. at det bør overveies - i helt
særegne tilfeller - å åpne adgang for
retten til å gi samtykke til referat uten hensyn til partenes ønsker.
Når det gjelder offentlig referat fra rettsmøter
forut for hovedforhandlingen i straffesaker, slutter Justisdepartementet
seg til utvalgets mindretall, idet det legges vekt på hensynet
til personvern for siktede. Departementet slutter seg for øvrig
til utvalgets forslag om å oppheve dagens hovedregel om
referatforbud under avhøringen av parter forut for hovedforhandlingen
i tvistemål. Departementet slutter seg videre til utvalgets
forslag til realitetsendringer når det gjelder familierettslige
saker og visse ærekrenkelsessaker. For de familierettslige
sakene åpnes det for at retten i særlige tilfeller
kan tillate referat selv om partene ikke har samtykket, men kun
i anonymisert form. Departementet foreslår at et referatforbud
som blir pålagt etter en konkret vurdering etter forslagets § 129
annet ledd, skal kunne påkjæres av enhver som
har vært til stede under forhandlingene i det aktuelle
rettsmøtet, f.eks. pressen.
Kildevernutvalget foreslår videre at offentlig gjengivelse
av rettsavgjørelser blir regulert i en egen paragraf. I
hovedsak svarer forslaget til gjeldende rett, men utvalget foreslår
noen mindre realitetsendringer. Når retten av hensyn til
privatlivets fred vil forby offentlig gjengivelse av en dom, mener
utvalget at dette bør skje ved kjennelse. Særreglene
for familierettslige saker foreslås utvidet til også å gjelde
for samboere. For disse sakene går utvalget inn for at
dommen ikke kan gjengis offentlig uten rettens tillatelse. Utvalget foreslår
endelig at domsslutningen alltid skal være offentlig.
Høringsinstansene har ikke hatt merknader til utvalgets
forslag.
Departementet foreslår for det første at hovedregelen
om at rettsavgjørelser kan gjengis offentlig, blir uttrykkelig
lovfestet i domstolloven § 124. Departementet
foreslår videre visse modifikasjoner i hovedregelen, jf.
lovutkastet § 130, med utgangspunkt i hensynet
til de personer sakene berører. Det bør bl.a.
være adgang til å forby offentlig gjengivelse
av personidentifiserende opplysninger, også om disse fremgår
av en domsslutning.
Den som ønsker å gjengi en rettsavgjørelse
offentlig, bør etter departementets syn ha adgang til å påkjære
en beslutning om referatforbud/frihet.
I rettsmøter i straffesaker der det er gitt referatforbud
ut fra etterforskningshensyn, blir det også adgang til å forby
offentlig gjengivelse av rettsavgjørelsene.
Retten gis adgang til å beslutte forbud mot at en rettsavgjørelse
blir referert så lenge den ikke er meddelt partene. Det
gis samtidig en regel om at rettsavgjørelser normalt bør
være meddelt eller forkynt innen 2 uker.
Komiteen konstaterer at Kildevernutvalget
er delt i spørsmålet om hvilke regler som bør
gjelde for offentlig referat fra rettsmøter utenfor hovedforhandlingene
i straffesaker. Mindretallet ønsker å opprettholde
dagens hovedregel om referatforbud, mens flertallet vil at retten
skal ha adgang til å nedlegge referatforbud, men at det
ikke skal være hovedregelen. Komiteen konstaterer
at departementet støtter en videreføring av dagens
regelverk, og at departementet får solid støtte
fra de rettsinstansene og politikamrene som har gitt høringsuttalelser. Komiteen er
enig med departementet i at både hensyn til etterforskningen
og personvernhensyn taler mot et generelt utgangspunkt om at det
kan refereres fra slike rettsmøter. Komiteen slutter
seg for øvrig til de lovendringene som departementet foreslår
når det gjelder spørsmålet om adgang
til offentlig gjengivelse av forhandlingene i rettsmøter.
Komiteen konstaterer at Kildevernutvalget foreslår
at forbud mot offentlig gjengivelse av en dom begrunnet med hensynet
til personvernet bør skje ved kjennelse, mens departementet
mener at praktiske grunner tilsier at retten bør kunne
beslutte å nekte offentlig gjengivelse uten å måtte
avsi kjennelse. Komiteen er enig med departementet. Komiteen slutter
seg for øvrig til departementets forslag til lovendringer
som gjelder offentlig gjengivelse av rettsavgjørelser.
En dom blir offentlig fra det tidspunkt den er avsagt, dvs. avlest
i rettsmøte eller underskrevet. Dommen bør avsies
umiddelbart. For sivile saker bestemmes det i § 152
annet punktum at den i ethvert tilfelle må avsies innen
en uke, hvis ikke annet er bestemt ved lov. For straffesaker er
hovedregelen gitt den tilføyelse at dersom domsavsigelsen
er besluttet utsatt til et senere rettsmøte, skal om mulig
tid og sted for dette samtidig fastsettes. Er dom ikke avsagt innen
tre dager etter at saken er tatt opp til doms, skal grunnen opplyses
i rettsboken.
Utvalget mener det er behov for å få klarere
regler for når en dom blir offentlig, og foreslår
at dersom dommen ikke avsies i umiddelbar tilknytning til hovedforhandlingen,
skal det straks, eller senest innen to dager berammes tid og sted
for rettsmøte til avsigelse av dommen. Regelen skal gjelde
både tvistemål og straffesaker.
Noen instanser har ikke hatt bemerkninger til utvalgets forslag,
mens andre har avgitt til dels omfattende uttalelser til utvalgets
forslag. Felles for disse er at de helt eller delvis tar avstand
fra utvalgets konkrete lovforslag og/eller peker på praktiske
forhold som til dels vil vanskeliggjøre en gjennomføring
av forslagene.
Justisdepartementet er kommet til at utvalgets konkrete lovforslag
ikke bør fremmes, bl.a. under henvisning til de innvendingene
flere av høringsinstansene har pekt på. Imidlertid
går departementet inn for å endre tvistemålsloven § 152
slik at det i de tilfeller det går mer enn to uker fra
saken tas opp til doms til domsavsigelsen, skal gis en begrunnelse
for det.
Komiteen aksepterer at det vil by på praktiske problemer å gjennomføre
Kildevernutvalgets forslag om at det senest innen to dager skal
berammes tid og sted for rettsmøte til avsigelse av dommen,
dersom dommen ikke avsies i umiddelbar tilknytning til hovedforhandlingen,
og er enig i departementets avvisning av forslaget. Komiteen vil
imidlertid vise til høringsuttalelsen fra justitiarius
i Høyesterett som påpeker ønskeligheten
av at en dom gjøres tilgjengelig så snart som
mulig etter at den er avsagt, og påpeker at det i dag er
vanskelig på grunn av ressurssituasjonen i domstolene. Komiteen vil
be departementet ta hensyn til denne problemstillingen når ressurstilgangen
vurderes i forbindelse med de årlige budsjettbehandlingene. Komiteen er
for øvrig enig i departementets forslag til endring av
tvistemålslovens § 152.
Utvalget mener at dommeren under rettsmøtet bør gi
klare opplysninger om hvilke regler som gjelder vedrørende
referatadgangen o.l, og at en regel om dette bør inntas
i domstolloven § 124.
Høringsinstansene har ikke hatt særlige merknader
til utvalgets lovforslag, og departementet følger opp lovforslaget
i proposisjonen.
Komiteen er enig med departementet
i at dommeren under rettsmøtet bør gi klare opplysninger
om hvilke regler som gjelder vedrørende referatadgang og
lignende, og støtter at en slik regel inntas i loven. En
slik ordning vil forebygge misforståelser.
Det drøftes om domstolene på forespørsel
har plikt til å opplyse om tid og sted for et rettsmøte
som er berammet. Utgangspunktet er at det i dag ikke finnes noen
lovbestemmelser som uttrykkelig regulerer dette, men en plikt for
domstolene til på forespørsel å opplyse
om dette kan utledes av reglene om møteoffentlighet. Opplysningsplikten
kan likevel fravikes i saker hvor særlig tungtveiende hensyn
taler mot at opplysningen gis.
Utvalget foreslår at domstolene skal ha plikt til på forespørsel å opplyse
om tid og sted for berammede rettsmøter. I den grad det
er praktisk mulig, bør domstolene også ha plikt
til å utarbeide lister over berammede rettsmøter.
Reglene om dette foreslås gitt i forskrifter.
Det er ikke kommet vesentlige innvendinger til forslaget.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag med noen mindre
omformuleringer. I spesielle tilfeller åpnes det for å gjøre
unntak fra opplysningsplikten, jf. utkastet til domstolloven § 122
nytt annet ledd. Lovforslaget pålegger ikke Kongen å utarbeide
forskrifter for berammingslister, men det vil være naturlig å vurdere
også dette.
Komiteen har ingen innvendinger mot
departementets forslag til nytt annet ledd i domstolslovens § 122,
som sikrer at offentligheten som hovedregel skal kunne få opplysninger
om tid og sted for berammede rettsmøter. Komiteen ser
det som positivt dersom slike opplysninger kan bli gitt ved oppslag
på rettens kontor, men er enig i at det ikke er nødvendig med
forskrifter som påbyr slike ordninger.
Straffeprosessloven § 28 fastsetter i første
ledd at den fornærmede samt enhver annen med «rettslig
interesse» kan kreve utskrift av rettsbøker og
andre dokumenter i avsluttede straffesaker. Med det innhold begrepet «rettslig
interesse» har i rettergangslovene, vil pressen normalt
ikke kunne kreve utskrift. Justisdepartementet har i rundskriv bl.a.
uttalt at pressen og andre massemedia skal som utgangspunkt gis
adgang til å gjøre seg kjent med (kopi av) dommer
som er avsagt i sivile saker og i straffesaker. Unntak skal gjøres for
dommer etc. som ikke kan gjengis offentlig.
Det skal tas en ekstra gjenpart av dommer etc. som presse og
massemedia har rett til å gjøre seg kjent med,
og denne plasseres i en periode i en egen mappe. Pressen kan da
på begjæring få kopi av dommen.
Etter utvalgets vurdering kan disse reglene ikke sies å fungere
tilfredsstillende i praksis. Utvalget mener dommens alder i prinsippet
ikke bør være avgjørende for pressens
rett til innsyn i den, og mener også at pressens rett til
utskrift av dommer i avsluttede straffesaker bør reguleres
i loven. Det foreslås en bestemmelse om at representant
for massemedier skal kunne kreve utskrift av avsagt dom i en bestemt
straffesak som retten har avsluttet behandlingen av dersom ikke
det er gitt forbud mot offentlig gjengivelse av dommen.
Når det gjelder spørsmålet om pressens
adgang til andre dokumenter i en avsluttet straffesak, har utvalget
ikke funnet grunn til å foreslå endringer.
Blant annet presseorganisasjonene støtter utvalgets
forslag.
Departementet foreslår at krav om utskrift av straffedom
alltid kan avslås hvis dommen er eldre enn fem år
eller den som krever utskrift bare identifiserer dommen ved siktedes
navn, jf. utkast til straffeprosessloven § 28.
Utskrift kan gis selv om dommen er forbudt å gjengi offentlig,
men mottaker må da gjøres kjent med dette. Departementet
legger til grunn at ordningen med egne domsmapper for allmennheten
bør fortsette.
Komiteen vil presisere at det er av stor betydning
for allmennheten at media har adgang til å referere avsagte
dommer. Blant annet vil det være av betydning for den kriminalpolitiske
debatten at det gis informasjon om straffeutmålinger sett
i relasjon til den typen kriminelle handlinger som er utført.
Det vil også være av betydning for samfunnsdebatten
at media har anledning til å skaffe seg kjennskap til eldre dommer,
når disse settes inn i en større sammenheng, eksempelvis
en analyse av endringer i straffeutmålinger i sammenliknbare
saker over tid. Komiteen har imidlertid også forståelse
for argumentet om at det kan føre til problemer for den
straffedømtes rehabilitering dersom det gis en generell
rett til innsyn i gamle dommer, og mener at departementet har funnet
frem til et rimelig kompromiss gjennom å foreslå at
krav om utskrift av en dom kan avslås hvis dommen er eldre
enn 5 år, eller den som krever utskrift bare identifiserer
dommen ved siktedes navn. Komiteen vil imidlertid
påpeke at domstolene bør være tilbakeholdne
med å avslå slike søknader fra media,
dersom det gis aktverdige grunner for søknaden. Komiteen vil for øvrig
minne om at tidligere straffedømte også er beskyttet
av de alminnelige regler om ansvar for urettmessig publisering av
slike opplysninger som fremkommer blant annet gjennom fortolkning
av straffelovens § 390 om krenkelse av privatlivets
fred.
Etter nåværende § 135 annet
ledd i tvistemålsloven kan enhver kreve utskrift av rettsbøker
som er ført i rettsmøter for åpne dører,
eller i rettsmøte for lukkede dører når
offentliggjørelse senere er tillatt.
Departementet foreslår at det bør gjelde tilsvarende
begrensinger som i straffeprosessloven § 28 for retten
til utskrift av og innsyn i dokumenter, selv om slike begrensninger
sjeldnere vil få betydning i sivile saker, jf. lovutkastet
tvistemålsloven § 135.
Komiteen har ingen innvendinger mot
departementets forslag til endring av tvistemålslovens § 135 når
det gjelder innsyn i dokumenter i avsluttede sivile saker.
Gjeldende regler for fotografering, filmopptak m.m. i straffesaker
fremgår av domstolloven § 131a. Det finnes
ikke uttrykkelige lovbestemmelser for sivile saker, men det er antatt
at rettens formann har en viss hjemmel til å nekte eller
regulere fotografering, filmopptak og private lydopptak i sivile
saker. Utvalget fremsetter under dissens flere endringsforslag som i
større eller mindre grad tar sikte på utvidet
adgang til fotografering, filmopptak m.m. i straffesaker.
Stortingsrepresentant Olav Akselsen foreslo i Dokument nr. 8:75
(1994-95) at Stortinget skulle be regjeringen vurdere forbud mot
offentliggjøring av navn og bilde på mistenkte/siktede
personer. Stortinget vedtok å oversende forslaget til regjeringen
til utredning og uttalelse.
Kildevernutvalget peker på at det er diskutabelt om
hensynene bak prinsippet om offentlighet i rettergangen tilsier
at fotografering m.m. bør tillates.
Departementet legger i første rekke vekt på hensynet
til tiltalte og fornærmede, samt hensynet til sakens opplysning
når det gjelder spørsmålet om å utvide
adgangen for fotografering m.m. i straffesaker. Fotografering m.v.
under og i nær tilknytning til rettsmøter i straffesaker
er som hovedregel forbudt, jf. domstolloven § 131
første ledd. Retten har bare en begrenset adgang til å gi
tillatelse etter § 131 annet ledd, og bare etter
at partene har fått uttale seg. Departementet mener at
disse reglene går så langt i å verne
om siktede og fornærmede at det ikke er grunnlag for å foreslå enda
strengere regler.
Riksadvokaten har reist spørsmål om fotograferingsforbudet
i domstolloven § 131 a bør utvides til også å gjelde
enkelte deler av etterforskningsstadiet, og da også for
vitner.
Justisdepartementet foreslår at regelen i domstolloven § 131
a som verner den siktede eller domfelte på vei til eller
fra rettsmøte eller under opphold i rettsbygningen, overføres
til en ny § 390 c i straffeloven. Den eller de fornærmede
i saken gis samme vern som den siktede eller domfelte i denne sammenheng.
Offentliggjøring av navn på mistenkte eller
siktede kan i dag etter omstendighetene rammes av reglene om ærekrenkelser
i straffeloven kap. 23. Departementet finner ikke grunn til å foreslå sterkere
begrensninger i adgangen til å offentliggjøre
navn på mistenkte eller siktede, og viser bl.a. til at
vernet om ytringsfriheten etter EMK art. 10 gjør at det
kan reises innvendinger mot en slik generell begrensning.
Komiteen støtter departementets
forslag om å forby fotografering/filming av en
siktet når denne er til stede sammen med politiet under
etterforskningen av en sak og av en mistenkt når denne
er i politiets varetekt, og viser til høringsuttalelsen
fra Riksadvokaten. Komiteen vil spesielt understreke
at risikoen for at en mistenkt senere viser seg å være
uskyldig er ekstra stor på det utenomrettslige etterforskningsstadiet.
Komiteen viser til at gjeldende lovgivning har forbud
mot fotografering og filming av tiltalte under og i nær
tilknytning til rettsmøter som hovedregel, og vil påpeke
at dette forbudet også gjelder i de tilfellene der den
tiltalte skjuler ansiktet for å hindre gjenkjennelse. Det
er komiteens inntrykk at pressen ikke alltid overholder
fotograferings- og filmforbudet i slike tilfeller. Komiteen viser
til at disse reglene nå utvides til også å gjelde
for fornærmede og vitner.
Komiteen er for øvrig enig med departementet i
at lovgivningen på dette området best hører
hjemme i straffeloven. Komiteen har ingen innvendinger mot
at media benytter navn og bilde av en person som er domfelt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, viser til at stortingsrepresentant
Olav Akselsen i Dokument nr. 8:75 (1994-95) foreslo at Stortinget
skulle be Regjeringen vurdere forbud mot offentliggjøring av
navn og bilder på mistenkte/siktede personer.
Samtidig konstaterer flertallet at Kildevernutvalget legger
frem flere forslag som går i motsatt retning av Olav Akselsens
forslag ved at de tar sikte på utvidet adgang til fotografering,
filmopptak m.m. i straffesaker.
Flertallet viser til at det har vært
flere eksempler de siste årene på at personer
er blitt siktet eller tiltalt for alvorlige kriminelle handlinger
som de ikke har begått. Det er i seg selv en sterk psykisk
belastning å bli uskyldig mistenkt i alvorlige kriminalsaker.
Belastningen blir ekstra stor dersom disse personene blir omtalt
i media på en måte som kan føre til identifisering,
direkte navngitt i media, eller fotografert/filmet. Flertallet har
derfor stor sympati for forslaget fra Olav Akselsen. Flertallet mener
imidlertid at forslagstillerens intensjoner langt på vei
er ivaretatt gjennom gjeldende lovgivning som har forbud mot fotografering
og filming av tiltalte under og i nær tilknytning til rettsmøter
som hovedregel. Offentliggjøring av navn på mistenkte
eller siktede kan i dag etter omstendighetene rammes av reglene
om ærekrenkelser i straffeloven. Flertallet viser
imidlertid til at det er sjelden det reises offentlig injuriesøksmål.
Det vanlige er at den personen som føler seg ærekrenket
må gå til privat søksmål, med
de omkostningene og den risiko for økonomisk tap som det
fører med seg.
Flertallet har registrert at departementet mener
at vernet om ytringsfriheten i art. 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
gjør at det kan reises innvendinger mot en generell regel
som forbyr offentliggjøring av navn på en mistenkt
eller siktet i forbindelse med straffesaker, men vil legge til at
art. 10 må vurderes opp imot art. 8 om rett til privatliv
i den samme menneskerettighetskonvensjonen. Flertallet mener
at det av hensyn til personvernet bør være ulovlig
for media å gjengi navn på mistenkte, siktede
og tiltalte i straffesaker. Navn bør først kunne
oppgis dersom den tiltalte blir funnet skyldig, eller dersom vedkommende
samtykker, og dersom det er nødvendig for politiet å bringe
navn og bilde inn i media for å ettersøke en siktet
eller tiltalt. Flertallet vil derfor be departementet
fremme forslag for Stortinget om de nødvendige lovendringer
slik at intensjonen i Dokument nr. 8:75 (1994-95) om forbud mot å offentliggjøre
navn på mistenkte, siktede eller tiltalte i straffesaker,
blir ivaretatt. Flertallet vil i den forbindelsen
også be departementet vurdere om det er behov for tilsvarende
beskyttelse mot gjengivelse av navn og bilde for vitner og spesielt
fornærmede i straffesaker ut over det som følger
av den foreslåtte regelen i straffeloven § 390
c. Både vitner og fornærmede kan føle
frykt for represalier gjennom å bli avbildet i media, eller
føle at deres personvern ikke blir ivaretatt.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer for å sikre at navn og bilde på mistenkte,
siktede eller tiltalte i straffesaker ikke blir offentliggjort.
I den forbindelse bør også tilsvarende regler
for vitner og fornærmede vurderes.»
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet viser til at vernet om ytringsfriheten
taler mot en generell regel som forbyr offentliggjøring
av navn på mistenkte eller siktet i straffesak. Et generelt
forbud for pressen mot å offentliggjøre navn på siktede,
mistenkte og fornærmede vil ikke i tilstrekkelig grad ta
hensyn til medias oppgave som informasjonsformidler.
Ut fra hensynet til personvernet bør imidlertid media
være varsomme med å gjengi navn på mistenkte,
siktede og tiltalte i straffesaker. Disse medlemmer viser
til at medias egen praksis i forhold til dette i hovedsak er restriktiv,
og mener at pressen her i hovedsak foretar en fornuftig avveining
i forhold til «vær varsom-plakaten». Disse
medlemmer har sympati for intensjonene i flertallets syn,
men er ikke enig med flertallet som vil innføre et absolutt
forbud mot slik gjengivelse av navn og bilde. Det synes ikke å ha
forekommet så mange og alvorlige overtramp overfor enkeltpersoner
at det kan begrunne en slik regel i dagens situasjon. Det kan helt
klart tenkes situasjoner hvor det synes riktig at media gjengir
siktedes navn. Disse medlemmer er av den oppfatning
at den vanskelige balansegangen mellom ønsket åpenhet og
en kritisk journalistikk på den ene siden, og personvernet
på den annen, ikke uten videre kan løses ved et
lovforbud.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot vedtakets
pkt. B.
Massemediene har ikke noen alminnelig rett til å få gjøre
seg kjent med saksdokumentene i verserende saker, hverken i straffesaker
eller i sivile saker. Når det gjelder tiltalebeslutninger
i straffesaker, skal likevel pressen, etter at beslutningen er forkynt
for tiltale, normalt gis en kopi.
Utvalget har for straffesakenes del foreslått visse endringer
i påtaleinstruksen. Flertallet har foreslått at i
saker der kjennelse om varetektsfengsling er avsagt, skal pressen
på anmodning gis kopi av den siktelse fengslingen bygger
på, med mindre retten har gitt taushetspålegg
etter domstolloven § 128. Utvalget foreslår
videre at pressen skal gis opplysning om tiltalebeslutningens innhold
med unntak for gjerningsbeskrivelsen.
For de sivile sakenes del foreslår flertallet en ny regel
som gir representanter for massemedier rett til innsyn i rettsboken
og de dokumenter denne henviser til, når saken går
for åpne dører. Etter mindretallets syn bør
ikke utenforståendes rettigheter i relasjon til rettsboken
oppstå før rettsboken er ført til ende.
Riksadvokaten er kritisk til de straffesaksrelaterte forslagene,
og advarer mot en ordning der massemedia får rett til kopi
av siktelsen i fengslingssaker både ut fra personvernhensyn
og etterforskningshensyn. For de sivile sakenes del går
nær samtlige av dem som har sagt noe særskilt
om dette mot flertallets forslag. Det fremheves ulike praktiske
og administrative problemer forslaget vil føre med seg.
Departementet mener at gjeldende regler på dette området
på en balansert måte avveier hensynet til offentlighet
mot hensynet til rettssikkerhet og personvern. I straffesaker får
pressen i dag normalt kopi av tiltalebeslutningen etter at den er
forkynt for tiltalte. Siktelser utferdiges ofte på et tidlig
tidspunkt i en sak, uten at saken er særlig klarlagt. Departementet
mener at spørsmålet om innsyn i straffesaker fortsatt
bør reguleres av Riksadvokaten.
For de sivile sakers del slutter departementet seg til høringsinstansenes
syn om at utvalgets flertallsforslag ikke bør vedtas.
Komiteen har merket seg at Kildevernutvalgets flertall
foreslår at pressen på anmodning skal gis kopi av
den siktelsen fengslingen bygger på i saker der kjennelse
om varetektsfengsling er avsagt, og at Riksadvokaten har sterke
betenkeligheter og advarer mot dette forslaget. Komiteen mener
at både personvernhensyn og etterforskningshensyn taler
imot å gi media en slik adgang, og slutter seg til departementets avvisning
av dette forslaget.
Kildevernutvalget foreslår en regel om at representanter
for massemedier som er tilstede ved et rettsmøte, skal
kunne få uttale seg før retten avgjør
spørsmål om begrensninger i forhandlingenes offentlighet. Utvalget
har imidlertid i den nærmere utforming av regelen delt
seg i fire fraksjoner. Dissensene dreier seg om pressen skal ha
ubetinget rett til å uttale seg eller om det bør
være opp til retten å vurdere dette i den enkelte
sak, og om det skal være forskjeller med hensyn til hva
slags beslutninger det dreier seg om; henholdsvis lukking av dørene,
referatforbud, fotoforbud osv.
Flere høringsinstanser har pekt på at en uttalerett for
media i spørsmål om lukkede rettsmøter
kan forsinke saksbehandlingen. Andre peker på at etter
utvalgets forslag har det vært meningen at pressens argumentasjon
skal gå på den konkrete sak. Slik regelen om behandling
av spørsmålet om lukkede dører må være,
er det tvilsomt om denne forutsetningen vil kunne etterleves.
Departementet mener at regler om uttalerett som foreslått
av utvalget vil ha liten praktisk verdi, og fremmer ikke noe lovforslag
om dette. Det vises til at det foreslås en kjæremålsadgang
for presse og andre i visse tilfeller der det er besluttet forbud
mot offentlig gjengivelse av rettsforhandlinger eller dommer.
Komiteen stiller seg i likhet med departementet
avvisende til forslaget fra Kildevernutvalget om at de representantene
for massemedier som er til stede i et rettsmøte skal ha
rett til å uttale seg før spørsmålet om
begrensninger i forhandlingens offentlighet avgjøres. Komiteen har
merket seg at departementet foreslår kjæremålsadgang
for media i visse tilfeller der det er besluttet forbud mot offentlig
gjengivelse av rettsforhandlinger eller dommer. Komiteen støtter forslaget.
Domstolloven kap. 10 hjemler i dag rettergangsstraff (bøter)
for den som gjør seg skyldig i brudd på reglene
i kap. 7 om hemmelighold, forbud mot offentlighet og forbud mot
fotografering m.m. Som følge av endringene som foreslås
i kap. 7, må det også gjøres enkelte
endringer i kap. 10. Endringene i kap. 10 fører i seg selv
ikke til realitetsendringer i forhold til dagens rettstilstand.
Departementet bemerker at i mer graverende tilfeller bør
bøtenivået legges høyt.
Komiteen konstaterer at de foreslåtte
endringene i kap. 10 ikke fører til realitetsendringer
i forhold til dagens rettstilstand, og slutter seg til forslagene. Komiteen er
enig med departementet i at bøtenivået bør
legges høyt i de mer gravende tilfellene av brudd på hemmelighold,
forbud mot offentlighet, forbud mot fotografering m.m.