17.1 Vurderingen av straffeloven § 152 b

Generalklausulen om miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b ble gitt for å fange opp de alvorligste tilfellene av miljøkriminalitet.

De høringsinstansene som har uttalt seg om gjerningsbeskrivelsen i § 152 b, har først og fremst kommentert kravet til «betydelig» skade ved forurensing.

Departementet finner ikke grunn til å foreslå å oppheve kravet om at skaden skal være betydelig. Etter departementets syn er det for tiden heller ikke behov for å foreta andre endringer i gjerningsbeskrivelsen i § 152 b.

Noen høringsinstanser har også kommentert skyldkravet i § 152 b. Det hevdes bl.a. at kravet til grov uaktsomhet er for strengt. ØKOKRIM foreslår at det blir vurdert å redusere skyldkravet til simpel uaktsomhet i forhold til skadefølgen. Departementet finner ikke at det gjør seg gjeldende slike særlige hensyn at skyldkravet i § 152 b bør senkes.

Departementet har på linje med flere instanser merket seg at § 152 b ikke har vært brukt i den perioden etterkontrollen gjaldt, men antar at dette ikke uten videre kan tas til inntekt for at bestemmelsen er uten virkning eller galt utformet.

Komiteens merknader

Komiteen har merket seg de ulike vurderinger som er gjort i forbindelse med etterkontrollen av generalklausulen om miljøkriminalitet og tar til etterretning at det ikke foreslås endringer i straffeloven § 152 b.

Komiteen legger vekt på at generalklausulen er reservert for de mest alvorlige og graverende tilfellene av miljøkriminalitet og er avgrenset mot mindre grove lovbrudd som reguleres av særlovgivningen. Komiteen viser til uttalelse fra Riksadvokaten som mener at generalklausulen har hatt en god allmennpreventiv effekt som signal fra lovgiveren om hvor alvorlig slike lovbrudd er.

17.2 Vurderingen av straffeloven § 162 b

Straffeloven § 162 b om doping er bygget opp etter mønster av § 162 om narkotikaforbrytelser. Formålet med bestemmelsen var mer effektivt å kunne ramme apparatet som fremskaffer og omsetter dopingmidler.

Flere høringsinstanser mener at grensen mellom hva som er lovlig besittelse og ulovlig oppbevaring kan være uklar. Departementet mener at grensedragningen mellom besittelse og oppbevaring bør overlates til domstolene.

Departementet er enig med Riksadvokaten i at manglende dommer rettet mot de som tilvirker, innfører, utfører eller overdrar dopingmidler ikke skyldes selve utformingen av lovteksten og finner derfor ikke at lovteksten bør endres på dette grunnlag.

Flere høringsinstanser reiser spørsmål om § 162 b bør utvides til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. Høringsinstansene fremhever at idrettens egne organer ikke effektivt nok kan bekjempe all bruk av dopingmidler. Departementet foreslo i sin tid ikke å kriminalisere bruk m.v. av dopingmidler og mener at dette syn fortsatt har mye for seg.

Straffeloven § 162 b må trolig virke i noe lengre tid før man kan si noe sikkert om utviklingen i straffenivået. På bakgrunn av det innsamlede materialet finner departementet likevel klare indikasjoner på at det har skjedd en generell økning i straffenivået og at lovendringen dermed har virket etter sin hensikt.

Komiteens merknader

Komiteen merker seg at straffeloven § 162 b i liten grad er brukt overfor det apparatet som fremskaffer og omsetter dopingmidler som var formålet med bestemmelsen. De fleste fellende dommer gjelder oppbevaring av mindre mengder dopingmidler. Komiteen mener at formålet med bestemmelsen må vies større oppmerksomhet. Komiteen registrerer indikasjoner på at lovbestemmelsen har virket etter sin hensikt ved en økning i straffenivået.

Når det gjelder grensen i forhold til gjeldende lovgivning mellom hva som er lovlig besittelse og ulovlig oppbevaring er komiteen enig i at dette bør overlates til domstolene.

I denne sammenheng viser imidlertid komiteen til behandling av Dokument nr. 8:104 (1997-98) hvor Stortinget fattet følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning og eventuelt fremme forslag om å utvide straffeloven § 162 b til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av dopingmidler.»

Komiteen la i Innst. S. nr. 220 (1997-98) vekt på at Regjeringen fikk i oppdrag å utrede spørsmålet i hele sin bredde. Komiteen kan ikke se at dette er tilfredsstillende ivaretatt i foreliggende vurdering av etterkontroll av dopingsbestemmelsen straffeloven § 162.

Departementet viser bl.a. til Kontaktutvalget for antidopingarbeid i Norge som i en handlingsplan skal se nærmere på hvilke spørsmål som må utredes for å ta stilling til om bruk av dopingmidler bør kriminaliseres eller ikke. Dette arbeidet bør være med i vurderingsgrunnlaget for den utredningen komiteen ba om i Innst. S. nr. 220 (1997-98). Komiteen ber derfor departementet fortsatt ha Stortingets vedtak til utredning og vurdering og redegjøre for saken til Stortinget på en egnet måte.