Til Odelstinget.
Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag
til ny helsepersonellov. Det foreslås en felles helsepersonellov
for alt helsepersonell som skal erstatte følgende 9 lover:
lov om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster
av 13. juli 1956
lov om godkjenning av sykepleiere av 8. januar 1960 nr.
1
lov om ortopediingeniører og om omsetning av ortopediske
hjelpemidler av 11. juni 1971 nr. 54
lov om offentleg godkjenning av pleiarar i psykiatriske
sjukehus av 23. juni 1972 nr. 69
lov om godkjenning mv av psykologer av 9. mars 1973 nr.
13
lov om godkjenning m.v. av helsepersonell av 14. juni
1974 nr. 47
lov om leger av 13. juni 1980 nr. 42
lov om tannleger av 13. juni 1980 nr. 43
lov om jordmødre av 26. april 1985 nr. 23
Lovrevisjonen tar sikte på å samle reguleringer
av helsepersonell i en felles lov for på en bedre måte å ivareta
krav til kvalitet og pasienters sikkerhet i helsetjenesten og motvirke
en uakseptabel profesjonskamp. Det uttales at forslaget innebærer
et mer tilgjengelig og ensartet regelverk og videre en presisering,
forenkling og på visse punkter en endring av gjeldende
regelverk.
Autorisasjonsordningen skal som i dag være et statlig
styringsmiddel for å ivareta pasientens sikkerhet i helsetjenesten.
Styringsmiddelet knyttes til kontroll med yrkesutøvelsen,
ved at en viss yrkesutøvelse forutsetter autorisasjon,
og at denne kan nektes utstedt og kan tilbakekalles. Departementet
foreslår at helsepersonellgrupper får autorisasjon
ved oppfyllelse av vilkår knyttet til utdanningens innhold,
yrkesrollens innhold og selvstendighet og internasjonale forhold. Begrepet «offentlig
godkjenning» foreslås anvendt i forhold til spesialistgodkjenning,
mens begrepet «autorisasjon» erstatter det som
tidligere var offentlig godkjenning og autorisasjon.
Kravene som stilles til helsepersonells yrkesutøvelse
og behandling av pasientopplysninger er i hovedtrekk en videreføring
og generalisering av gjeldende rett for de grupper som i dag er
offentlig godkjent/autorisert. Plikter som tidligere var
forbeholdt noen grupper, for eksempel plikt til å involvere
pasienter i behandlingen, plikt til å informere, plikt
til forsvarlig ressursbruk og plikt til å tegne forsikring
gjelder etter forslaget for flere grupper. Det er nytt at også annet
personell i helsetjenesten enn offentlig autoriserte reguleres direkte
av loven. Det er foreslått enkelte nye reguleringer, for
eksempel om organisering av helsetjenester, herunder plikt til internkontroll,
om markedsføring av virksomhet, og om pliktmessig avhold
m.m.
Departementet foreslår en rett for pasienter til å bringe
saker inn for tilsynsmyndighetene. Pasientene får imidlertid
ingen klageadgang overfor den foreslåtte helsepersonellnemnda
som i hovedsak skal ivareta helsepersonells rettssikkerhet. I denne
sammenhengen foreslås det også visse endringer
av tilsynsloven, og det foreslås opprettet en helsepersonellnemnd
som klageinstans for helsepersonells klager på administrative
reaksjoner. De ulike profesjonsråd foreslås nedlagt.
Videre foreslås det et forenklet og ensartet system for
reaksjoner mot helsepersonell, og at det gis en viss veiledning
med hensyn til formål og innhold i de forskjellige reaksjonsformer.
Med visse unntak foreslår departementet at helsepersonelloven
i hovedsak skal inneholde reguleringer av det enkelte helsepersonells
plikter og ansvar - og ikke reguleringer av bestemte faglige ledelsesforhold eller
organisasjonsformer i helsetjenesten. Bortsett fra de spesifiserte
unntak bør etter departementets vurdering organisatoriske
forhold overlates til arbeidsgiver/eier, eventuelt reguleres
i tjenestelovgivningen eller i særlovgivningen.
Det vises til at på bakgrunn av behandlingen av S.meld.
nr. 41 (1987-88) - Helsepolitikken mot år 2000, jf. Innst.
S. nr. 120 (1988-89) igangsatte Sosial- og helsedepartementet arbeidet
med å utrede ny helsepersonellov med sikte på ny
regulering av helsepersonell. Utredning om helsepersonellovgivningen
forelå i 1993 (NOU 1993:33), og det redegjøres
fra høringsrunden til denne.
I gjeldende rett er helsepersonells yrkesutøvelse regulert
av ni profesjonslover og kvakksalverloven. I tillegg finnes det
særlover knyttet til ulike typer temaer, formål,
oppgaver eller tiltak som abortloven, transplantasjonsloven, tobakkskadeloven,
lov om medisinsk bruk av bioteknologi, smittevernloven m.v. Tilsynsloven
regulerer tilsynsmyndighetenes tilsynskompetanse overfor helsepersonell
og helsetjenesten, herunder myndighet til å sanksjonere
lovbrudd. Regulering av autorisert og offentlig godkjent personell
finnes i ulike lover for forskjellige grupper av helsepersonell,
og gjelder uavhengig av om yrkesutøvelsen skjer i eller
utenfor offentlig helsetjeneste. Offentlig autoriserte/godkjente
yrkesgrupper er regulert i egne lover, eller i forskrift med hjemmel
i den generelle loven om offentlig godkjenning av helsepersonell.
I lov om godkjenning m.v. av helsepersonell gis Kongen fullmakt
til i forskrift å regulere helsepersonell som ikke omfattes
av spesiallovgivningen. I medhold av fullmaktsbestemmelsen er i
dag følgende grupper offentlig godkjent og regulert i forskrift:
hjelpepleiere, radiografer, ergoterapeuter, vernepleiere, fotterapeuter,
bioingeniører, optikere, tannpleiere og kiropraktorer.
Det er i alt 17 helseprofesjonsgrupper som omfattes av godkjenningsordninger
etablert ved lov eller med hjemmel i lov. Det uttales at eksisterende
lovgivning bærer preg av store ulikheter med hensyn til
utforming og innhold, og at det utvilsomt er behov for å harmonisere,
samordne og gjøre regelverket mer fullstendig.
Det redegjøres for hvordan regulering av helsepersonell
foregår i EU/EØS og i Norden. Helsepersonell
omfattes av bestemmelsene om fri bevegelighet for personer i EU/EØS,
der lik rett til etablering og til å yte tjenester og til å søke
og ta arbeid innen EØS-området er et grunnleggende
prinsipp. Helsepersonell berøres også direkte
av en rekke direktiver om gjensidig godkjenning av kvalifikasjonsbevis,
som er en del av EØS-avtalen. En rekke av de helsepersonellgruppene
som ikke er regulert ved sektordirektiver, omfattes av generelle
godkjenningsregler. For Norges vedkommende omfattes bioingeniører,
ergoterapeuter, fysioterapeuter, kiropraktorer, optikere, ortopediingeniører,
psykologer, radiografer, vernepleiere, reseptarer, tannpleiere,
hjelpepleiere og fotterapeuter. De generelle direktivene oppstiller
ikke krav til de enkelte utdanninger. Forutsetningen er at utøvere
av en profesjon i et EØS-land skal anses kvalifisert til å utøve vedkommende
yrke også i andre EØS-land. I forhold til utforming
av ny norsk lovgivning om helsepersonell begrenser EF-direktivene
om gjensidig godkjenning av kvalifikasjonsbevis lovgivers frihet
bare med hensyn til minimumskrav til utdanning. Helsepersonell fra
andre EØS-land innen profesjoner som er regulert her i
landet, skal fortsatt ha norsk godkjenning eller autorisasjon for å utøve
yrket i Norge. Etter EØS-avtalen kan det likevel ikke stilles «nasjonale
tilleggskrav» med hensyn til språkkunnskaper,
særlige norske fag, norsk turnus eller lignende som vilkår
for godkjenning. Arbeidsgiver kan likevel stille krav til slike kunnskaper
for vedkommende stilling.
I Sverige har lovgivningen etablert godkjenningsordninger for
tolv profesjonsgrupper (leger, tannleger, psykologer, psykoterapeuter,
fysioterapeuter, sykepleiere, tannpleiere, jordmødre, optikere,
kiropraktorer, naprapater og logopeder). Høsten 1996 sluttførte Socialdepartementet
i Sverige et utredningsarbeid blant annet om hvilke grupper som
skal autoriseres. Sverige har utvidet virkeområdet for
lovgivningen om helsepersonell ved å utferdige en generell
lov om helsepersonell, det vil si at loven gjelder for alle yrkeskategorier
som driver pasientbehandling, ikke bare for helsepersonell som innehar
autorisasjon. Spørsmål vedrørende ledelsesansvar
er i svensk rett regulert i institusjonslovgivningen. Sanksjonssaker
i svensk helsetjeneste tas hånd om av et uavhengig disiplinærorgan.
I Danmark har leger, tannleger, tannpleiere, kliniske tannteknikere,
kiropraktorer, psykologer, optikere, kliniske ernæringsveiledere,
fysioterapeuter, ergoterapeuter, fotterapeuter, sykepleiere og jordmødre offentlig
autorisasjon. I tillegg har et antall personellgrupper innenfor
helsevesenet offentlig godkjent utdanningsbevis uten å inneha
autorisasjon.
I Finland har man nylig samlet reglene om helsepersonell i en
egen lov om helsepersonell med yrkesutdanning. Den finske loven
inneholder i all hovedsak alle overgripende bestemmelser om personell
med yrkesutdanning innen helsevesenet.
I Island gjelder en lovbestemt rett til å utøve
et yrke i helsevesenet for følgende fjorten profesjonsgrupper:
leger, tannleger, sykepleiere, apotekere, fysioterapeuter, ergoterapeuter,
jordmødre, optikere, reseptarer, røntgenassistenter,
tandhygienister, tannpleiere, hjelpepleiere og kiropraktorer. Island
har egne lover om helsepersonells yrkesutøvelse gjeldende
for de ulike profesjonsgruppene. Disse enkeltlovene beskytter både
yrkesbetegnelsen og retten til å utøve de respektive
yrker.
Det redegjøres for annen norsk lovgivning som har relevans
for helsepersonellovgivningen, herunder kommunehelsetjenesteloven,
tannhelsetjenesteloven, smittevernloven, lov om barneverntjenester,
lov om sosiale tjenester m.v. og kommuneloven. Det redegjøres
videre for at det vil bli fremmet forslag til ny lov om erstatning
ved pasientskader, ny lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger,
og at det samtidig med forslag til ny helsepersonellov legges fram
forslag til ny lov om spesialisthelsetjenesten, ny lov om pasientrettigheter
og ny lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.
Det framholdes at hovedformålet med å ha en
særskilt ordning med godkjenning/autorisasjon
av helsepersonell er å bidra til nødvendig kompetanse
og kvalitet i helsetjenesten og skape forutsigbarhet og sikkerhet
for at brukere av disse titler har bestemte kvalifikasjoner. Et
eget sanksjonssystem for helsepersonell kan dessuten ivareta helsepersonells
og pasienters behov for evaluering av helsehjelp som er gitt, og dermed
motvirke at domstolene belastes med slike søksmål.
Det understrekes at en felles lov vil gjøre regelverket
lettere tilgjengelig for de personellgrupper som omfattes av bestemmelsene,
og at det dermed vil bli en pedagogisk lettere oppgave å formidle
sentrale rettighets- og pliktbestemmelser til helsepersonell og
andre brukere. Det blir også enklere for helsepersonell å kunne
sette seg inn i hvilke bestemmelser de plikter å etterleve.
Videre framholdes at en felles lov vil tilrettelegge for samarbeid
og kunne bidra til fellesskapsfølelse og helhetstenkning
i en helsetjeneste som er preget av spesialisering og profesjonstenkning.
Generelt om lovforslaget uttales det at lovforslaget i hovedsak
inneholder noen grunnleggende offentlige krav som stilles til helsepersonell
uavhengig av hvor de arbeider, organisatorisk eller geografisk.
Dette tilsier at loven blir av generell karakter, men det åpnes
også for at mer detaljerte reguleringer av visse forhold,
for eksempel journalføringsplikten, kan gjøres
i forskrift.
Det har vært et formål å motvirke
uhensiktsmessige og statiske krav til arbeidsfordeling. Loven er
en personansvarslov med utgangspunkt i plikten til forsvarlig yrkesutøvelse.
Det åpnes i lovforslaget for en fleksibel og rasjonell
arbeidsfordeling der det er mulig, slik at helsepersonell som har
ansvar for at bestemte oppgaver blir gjort, kan overlate til andre å utføre
oppgaven ved bruk av medhjelper.
Om lovens virrkeområde understrekes det at det overordnede
formål om kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten tilsier
at alt personell som yter helsehjelp i en eller annen form, omfattes
av reguleringen. Hensynet til pasienters sikkerhet tilsier etter
departementets mening at det personell som foretar handlinger overfor
en pasient, har et selvstendig ansvar for det de gjør. Et
slikt selvstendig ansvar bør etter departementets mening
ikke være avhengig av en bestemt profesjon eller offentlig
godkjenning/autorisasjon. Departementet mener derfor at
formålet med lovreguleringen forutsetter at enhver som
i sitt yrke undersøker, diagnostiserer, behandler eller
på annen måte følger opp en pasient,
må omfattes av lovens reguleringer. Dette innebærer
en utvidelse av virkeområdet i forhold til dagens helsepersonellovgivning.
Loven gjelder helsepersonells yrkesutøvelse uavhengig
av arbeidssted. Enkelte av lovens bestemmelser kommer også til
anvendelse når helsepersonell blir kontaktet i privat sammenheng
i egenskap av å være helsepersonell.
Det påpekes at utvidelsen av helsepersonellovens virkeområde
innebærer at autorisasjonsordningen mister noe av den sentrale
betydning den har i dag.
Det uttales at det i dag kan virke noe tilfeldig hvem som omfattes
av dagens autorisasjonsordning. En gjennomgang av ulike grupper
på bakgrunn av visse fastsatte kriterier begrunner departementets
forslag om å autorisere flere grupper i tillegg til de
som omfattes av dagens ordning. Det gjelder ambulansearbeidere med
fagbrev (og Vegdirektoratets kompetansebevis), omsorgsarbeidere,
audiografer, farmasøyter, helsesekretærer, tannhelsesekretærer,
tannteknikere, perfusjonister og kliniske ernæringsfysiologer.
Kvakksalverloven fra 1936 foreslås innskrenket til kun å gjelde
personell som faller utenfor helsepersonellovens anvendelsesområde.
Det foreslås å nedlegge dagens profesjonsråd,
og i stedet opprette en Statens helsepersonellnemnd.
En rekke plikter som i dag er lovregulert for noen grupper, gjøres
generelle for alt helsepersonell. Det gjelder plikten til forsvarlighet,
plikten til øyeblikkelig hjelp, plikter i forbindelse med
pasientopplysninger m. fl. I tillegg gis det nye bestemmelser om
en rekke plikter.
For å ivareta hovedformålet med loven, foreslår departementet
at pasienters adgang til å bringe saker inn for helsemyndigheten
formaliseres, i likhet med svensk, dansk og finsk lovgivning, men
at den begrenses til å gjelde overfor tilsynsmyndigheten.
Videre foreslås det et forenklet og ensartet system for
alt helsepersonell, og at det i reaksjonssystemet gis en viss veiledning
med hensyn til formål og innhold i de forskjellige reaksjonsformer.
Hensynet til rettssikkerhet for helsepersonell begrunner forslaget
om at det gis klageadgang på administrative reaksjoner
og at det opprettes en helsepersonellnemnd som klageinstans.
I forslaget til lov om helsepersonell er det i § 4 foreslått
en hovedbestemmelse som fastslår plikten til forsvarlighet
i helsepersonells yrkesutøvelse.
Departementet mener at en lovfesting og konkretisering av forsvarlighetskravet
vil tydeliggjøre kravet og dets innhold. Departementet
legger videre til grunn at forsvarlighet er mer enn aktsomhet, slik
at det som er uaktsomt alltid vil være uforsvarlig. Ved
uforsvarlighet kan tilsynsmyndighetene reagere selv om handlingen
ikke har ført til skade.
Departementet har funnet grunn til å understreke at
arbeidsgiver må innrette virksomheten slik at helsepersonellet
blir i stand til å overholde lovpålagte plikter.
Det innebærer bl.a. at arbeidsgiver organisatorisk må legge
til rette for at helsepersonell kan opptre i samsvar med sine plikter.
Det understrekes at det enkelte helsepersonell foruten sine tjenesteplikter
har et selvstendig ansvar for ivaretakelse av plikter i forbindelse
med yrkesutøvelsen.
Som et hovedelement i forsvarlighetskravet nevnes at helsepersonell
som utgangspunkt ikke skal gå inn i situasjoner de ikke
er kvalifisert til å håndtere, og at kravet innbefatter
en plikt til faglig ajourhold. Videre understrekes det at forsvarlighetskravet
omfatter en etisk standard; dvs. at helsepersonell bl.a. plikter å oppføre
seg hensynsfullt og ordentlig overfor pasientene.
Departementet mener at en generell plikt til forsvarlighet bør
inntas i helsepersonelloven som en felles norm i forhold til administrative
reaksjoner og straff.
Det drøftes nærmere i proposisjonen hvilke
krav forsvarlighetskravet stiller til utstyr, legemidler, personell
m.v. og til å innhente nødvendig tilgjengelig
informasjon om pasienten og samtykke til helsehjelp. Det understrekes
at det må foreligge et skjerpet krav til forsvarlighet
ved forsøksvirksomhet og bruk av utradisjonelle metoder.
Departementet legger til grunn at forsvarlig yrkesutøvelse
også innebærer at helsepersonell ikke utnytter
det avhengighetsforhold som kan oppstå mellom pasient og
helsepersonell.
Det presiseres at det ikke er krav om at det har inntrådt
en skade for at en handling eller unnlatelse anses uforsvarlig.
Kravet til forsvarlighet skjerpes imidlertid ved økt risiko
for skade. Det framholdes at rammebetingelsene for yrkesutøvelsen
er et sentralt moment i forsvarlighetsvurderingen og at dette er
foreslått inntatt i lovteksten.
Departementet bemerker at forsvarlighetskravet også vil
gjelde helsepersonells utøvelse av alternative behandlingsformer.
Plikten til forsvarlighet i ulike stadier i pasientbehandlingen
drøftes nærmere i proposisjonen.
Under drøftingen av forsvarlighet, samhandling og ansvar
tas i proposisjonen opp spørsmålet om det skal
bestemmes at bestemte typer helsepersonell skal ha en overordnet
posisjon, og dermed gi rett til å gi instrukser til andre
(spørsmålet om særskilt regulering av
medisinskfaglig ansvar).
Departementet er kommet til at helsetjenester og helseinstitusjoner
utgjør et så mangfoldig og komplisert bilde, at
det vanskelig lar seg gjøre gjennom helsepersonelloven
og tilknyttede fullmakter å fastsette gjennomgående
bestemmelser om medisinskfaglig ansvar og fullmakter. Departementet
legger til grunn at det primære ansvaret for kontinuerlig å finne
fram til gode samhandlingsmønstre, der også ansvarsforholdene
er tilstrekkelig avklarte, primært må ligge hos fagene
selv og hos de ulike fagansvarlige. Departementet foreslår
imidlertid en særskilt regulering av diagnose- og behandlingssituasjonene
som innebærer at i slike situasjoner er det leger som skal
ta beslutninger om spesifikke medisinske spørsmål.
Annet helsepersonell må bøye seg for de avgjørelser
legen treffer, og innrette seg etter de instruksjoner som gis.
Etter departementets mening er det ikke hensiktsmessig å gi
leger instruksjonsmyndighet i spørsmål der andre
profesjoner har like høy eller høyere kompetanse.
Det foreslås ikke særskilte bestemmelser om
instruksjonsfrihet for helsepersonell, men det påpekes
at plikten til å følge en instruks ikke er absolutt
idet det enkelte helsepersonell har et selvstendig ansvar for at deres
virksomhet er forsvarlig. For å unngå at det oppstår
motstrid mellom de pålegg som gis i kraft av styringsretten
og kravet til forsvarlighet etter § 4, er det i § 16
foreslått en bestemmelse som pålegger virksomhet
som yter helsetjenester, en plikt til å organisere virksomheten
slik at helsepersonell gis nødvendig handlefrihet til å overholde
sine lovbestemte plikter.
Departementet har valgt ikke å foreslå noen
særregler om monopoler på bestemt yrkesutøvelse
for enkelte grupper av helsepersonell. Departementet antar at hensynet
til beskyttelsen av pasientene er tilstrekkelig ivaretatt gjennom
forsvarlighetskravet som innebærer at enkelte typer handlinger
er forbeholdt særskilt kvalifisert helsepersonell.
Departementet fremmer forslag om å innføre
rett for helsepersonell til å overlate oppgaver til annet
personell hvis det er forsvarlig ut fra egne kvalifikasjoner, oppgavens
art, personellets kompetanse og den oppfølgning som gis.
Forslaget innebærer også at elever og studenter
vil kunne være medhjelpere.
Departementet finner det ikke hensiktsmessig å knytte
ledelse til profesjonstilhørighet uavhengig av tjenestens
art og reelle kvalifikasjoner og uttaler at en slik bestemmelse
vil binde arbeidsgiver i forbindelse med organisering av virksomheten.
Organisering av virksomheter bør etter departementets oppfatning
skje etter hva som er hensiktsmessig ut fra virksomhetens oppgaver,
størrelse og kompetanse, samt personellets kvalifikasjoner.
Departementet mener at innholdet i den eksisterende plikten for
helsepersonell til å yte øyeblikkelig hjelp bør
videreføres, og at ethvert helsepersonell bør ha
plikt til å yte øyeblikkelig hjelp.
Det framholdes som et alminnelig utgangspunkt at øyeblikkelig
hjelp-plikten vil omfatte situasjoner der det oppstår et
akutt behov for undersøkelse og behandling i bl.a. følgende
tilfeller:
for å gjenopprette og/eller
vedlikeholde vitale funksjoner
for å forhindre og/eller begrense alvorlig
funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom
for å gi adekvat smertebehandling ved smerter av kortvarig
art
Det påpekes at helsepersonells plikt til å hjelpe
må sees i sammenheng med pasienters rett til å motsette seg
helsehjelp, jf. forslaget til pasientrettighetslov der det er foreslått
at helsepersonell skal være avskåret fra å gripe
inn i tilfeller der en person nekter å motta blod eller
blodprodukter på grunn av alvorlig overbevisning, nekter å avbryte
en pågående sultestreik eller dersom en person
som er døende motsetter seg livsforlengende behandling,
som i realiteten er en forlengelse av en pågående
dødsprosess. Dette innebærer at helsepersonellet
i slike tilfeller heller ikke har rett til å yte hjelp.
Det understrekes i proposisjonen at pasientens rett til å bestemme
over sitt eget liv og sin egen helse er en grunnleggende rett, noe
som bl.a. innebærer at det i forbindelse med alle ytelser
av helsetjenester må forutsettes et samtykke fra pasienten.
Det er i dag gitt bestemmelser om informasjon og medvirkning i legeloven,
tannlegeloven og jordmorloven som antas å gi uttrykk for
generelle prinsipper som gjelder på tilsvarende måte
for annet helsepersonell. Det vises til at pasientens rett til medvirkning,
informasjon og selvbestemmelse er foreslått lovfestet i
egen lov om pasientrettigheter.
Det redegjøres for de aktuelle bestemmelser i legeloven,
tannlegeloven og jordmorloven og for særskilte informasjonsregler
i det øvrige lovverk.
Bestemmelsen om informasjonsplikt som foreslås, omfatter
en plikt til å gi informasjon til pasient, og plikt til å sørge
for at pasienten mottar den informasjon som er nødvendig
for å kunne få innsikt i egen helsetilstand samt
innholdet i den helsehjelpen som foreslås gitt. Departementet
foreslår at det i sykehus og andre helseinstitusjoner utpekes
en person som skal ha ansvaret for den informasjon som gis til pasienten,
og det påpekes at forslaget må sees i sammenheng
med forslag i utkast til spesialisthelsetjenestelov om hjemmel til å gi
forskrift om pasientansvarlig lege og tilsvarende ordninger for
annet helsepersonell.
Departementet understreker at en forutsetning for at informasjonen
skal nå fram, vil være at den tilpasses pasientens
individuelle forutsetninger.
Det uttales at helsepersonell som yter helsehjelp, også skal
sørge for at pasientens samtykke er innhentet, og at dette
innebærer at informasjonen må være tilstrekkelig,
slik at pasienten kan samtykke til videre behandling. Det understrekes
at Helsepersonells plikt til å gi informasjon henger nært
sammen med pasientens rett til medvirkning og informasjon, og at
helsepersonell som yter helsehjelp, skal sørge for at de
krav til pasientens medvirkning som følger av pasientrettighetsloven
blir oppfylt. Pasientens rett til å medvirke vil likevel
ikke under noen omstendighet frita helsepersonellet fra å treffe
avgjørelser som sikrer forsvarlig helsehjelp til pasienten.
Plikten til å gi pasienten informasjon inkluderer også informasjon
om mulige skader som kan følge av helsehjelpen.
Det vises til at gjeldende rett ikke har noen uttrykkelige bestemmelser
om pliktmessig avhold for helsepersonell, men at det utvilsomt vil
kunne komme i konflikt med forsvarlighetskravet dersom helsepersonell
er påvirket av rusmiddel under utøvelse av virksomhet.
Det foreslås en bestemmelse om at helsepersonell ikke
må nyte alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden. Departementet ønsker
med forslaget å synliggjøre plikten til avholdenhet
for helsepersonell i forbindelse med deres arbeid, og mener det
er ønskelig med en hjemmel for å kunne fremstille
helsepersonell for blodprøve og urinprøve. Det åpnes
i forslaget for at det i forskrift kan gis eksakte tidsgrenser for
bruk av rusmidler forut for arbeidstiden.
Forslaget gjør unntak fra forbudet mot å innta
legemidler med berusende eller bedøvende virkninger hvis
det på grunn av sykdom anses nødvendig. I disse tilfellene
skal arbeidsgiver orienteres.
Spørsmålet om helsepersonells adgang til å motta gaver,
provisjon, eller lignende er ikke direkte regulert i dagens lovgivning,
med unntak av gaver og lignende i forbindelse med legemidler.
Det vises til at det fra praksis finnes flere eksempler på at
helsepersonell er ilagt reaksjoner på bakgrunn av disposisjoner
som er begrunnet i kommersielle hensyn, eller hvor helsepersonell
ikke har opptrådt forsvarlig etter egen eller andres utilbørlige påvirkning.
Departementet foreslår at et forbud mot gaver og andre
ytelser til helsepersonell som er egnet til å påvirke
på en utilbørlig måte, inntas i helsepersonelloven.
Departementet mener det er behov for en bestemmelse som omfatter
alt helsepersonell, og at en slik lovbestemmelse bør formuleres
vidt med tanke på at alle former for ytelser som har preg
av uheldig påvirkning, og som er egnet til å påvirke
helsepersonells atferd, bør omfattes.
Forholdet til legemiddelindustrien drøftes særskilt,
og departementet understreker at deler av den samhandlingen som
er mellom helsepersonell og legemiddelindustri vil falle utenfor
området for utilbørlighetsvilkåret. Dette
er slik når det dreier seg om faglig forsvarlig og produkt-
og produsentuavhengig informasjon som har rent opplæringsformål,
som eksempelvis større internasjonale vitenskapelige kongresser
eller forskningssamlinger som er sponset av legemiddelindustrien.
Det understrekes på den annen side at dersom sponsingen
mer eller mindre åpenlyst har til hensikt å påvirke
helsepersonell til å bruke et bestemt produkt i sin behandling,
og at bruk av slikt produkt er et vilkår for ytelsen, vil
dette klart rammes av utilbørlighetskravet. Departementet
tilrår at innholdet i utilbørlighetskravet når
det gjelder ekstern sponsing av forskning, etterutdanning m.v. kan
reguleres nærmere i forskrift.
Det uttales at gaver fra pasienter til helsepersonell vil rammes
av forbudet dersom de er egnet til utilbørlig påvirkning.
Departementet finner det vanskelig å håndheve
en bestemmelse som kategorisk forbyr helsepersonell å motta
gaver etc. fra pasienter, men går inn for et forbud mot å motta
gaver som ikke er av ubetydelig verdi.
Det fastsettes ingen fast verdigrense, men det antydes at 1 000
1998-kroner er et utgangspunkt, som kan lempes ved spesielle anledninger.
Det vises til at legeloven i dag har en bestemmelse om leges
plikt til å ta blodprøve og annen undersøkelse
av mistenkte. Plikten oppstår når slik blodprøve eller
undersøkelse er hjemlet i lov og politiet anmoder legen
om det.
Departementet foreslår i hovedtrekk å videreføre denne
bestemmelsen i legeloven, men plikten til å ta blodprøver
foreslås generalisert til å gjelde for sykepleier
eller bioingeniør i samsvar med vegtrafikkloven.
Helsesektorens plikt til å føre internkontroll
er i dag hjemlet i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten. Departementet
mener at det er behov for en gjennomgang av regelverket når
det gjelder tilsyn og internkontroll, og vil ta initiativ til at
et slikt arbeid settes i gang. Departementet fastholder at organisering
og utarbeidelse av systemer for internkontroll er et virksomhetsansvar,
men ønsker å understreke virksomhetens plikt til
internkontroll også i helsepersonelloven. Etter departementets
syn er det også behov for å pålegge helsepersonell
som driver selvstendig virksomhet med annet helsepersonell som ansatte, å etablere internkontroll.
Det foreslås i proposisjonen en generell meldeplikt
for helsepersonell til kommunen eller fylkeskommunen, når
vedkommende åpner, overtar eller trer inn i privat virksomhet.
Tilsvarende gjelder der virksomheten flyttes, opphører,
overdras, eller hvor helsepersonell trer ut av virksomhet. Meldeplikten gjelder
også til andre kommuner og fylkeskommuner når
virksomheten utøves regelmessig der. Videre pålegges
kommunen og fylkeskommunen å underrette fylkeslegen og
Statens helsetilsyn om slike meldinger. Departementet foreslår
at blant annet tidspunkt for når melding skal gis, reguleres
i forskrift.
Gjeldende rett har ingen lov- eller forskriftsbestemmelser som
direkte regulerer helsepersonells bierverv, men det framholdes at
kravet til forsvarlig yrkesutøvelse i en viss grad vil
kunne forhindre bierverv hos helsepersonell der dette går
ut over hovedarbeidet. Det finnes i dag heller ikke noen regler
som direkte regulerer plikten til å melde fra om bierverv
til arbeidsgiver. Det redegjøres for situasjonen i Sverige der
en kollektivavtale innebærer at en offentlig arbeidsgiver
kan pålegge leger å gi opplysninger om bierverv,
og i Danmark der overenskomsten for overleger pålegger
disse tilsvarende medleplikt ved bierverv ved private sykehus eller
liknende institusjoner. Departementet foreslår i proposisjonen
at det innføres en bestemmelse om meldeplikt i forbindelse
med bierverv, og har kommet fram til at det er mest hensiktsmessig å hjemle
regler om helsepersonells meldeplikt i forhold til bierverv i lov
om helsepersonell, da den omfatter den personkrets man er interessert
i å regulere. Det uttales at det i utgangspunktet er helsepersonellfaglige
bierverv som bør omfattes av en meldeplikt, men at helsepersonell
også bør være pliktig til å melde
fra av eget tiltak om de bierverv som kan føre til interessekonflikter
med arbeidsgiver som for eksempel ved eierinteresser m.v. i virksomhet
som driver helsepersonellvirksomhet. Det understrekes at virksomhet
som er nært knyttet til helsepersonellvirksomhet, som for
eksempel arbeid i private medisinske laboratorier og røntgeninstitutter,
forskningsarbeid, og salg og markedsføring av legemidler,
vil omfattes av meldeplikten.
Under drøftingen av beordring av helsepersonell uttales
det at departementet vurderer at ny lov om helsepersonell ikke bør
inneholde bestemmelser som naturlig hører inn under lov
om helsemessig og sosial beredskap, som for eksempel beordring under
ekstraordinære forhold som naturkatastrofer o.l.
Departementet vil i helsepersonelloven foreslå hjemmel
for departementet til direkte å pålegge helsepersonell å delta
i vaktordninger og til å utferdige forskrifter om at helsepersonell
skal delta i vaktordning på eget bosted eller arbeidssted.
Bestemmelsen gir en generell hjemmel til å etablere vaktordninger
for helsepersonell som for eksempel leger, tannleger, psykologer
og ambulansearbeidere.
Departementet mener det er behov for regler som supplerer markedsføringslovens
system når det gjelder markedsføring av helsetjenester.
På bakgrunn av den senere tids utvikling og kommersialisering
av helsetjenester mener departementet det kan være behov for å regulere
adgangen til markedsføring i helsepersonelloven. For å motvirke
at det alene er kommersielle interesser som avgjør hvilken
informasjon pasienten mottar i forbindelse med tjenestetilbudet,
mener departementet det er behov for å kunne regulere dette forhold
i forskrift.
Departementet foreslår en generell plikt for helsepersonell
til å påse at pasienter, helseinstitusjoner og trygden
ikke påføres unødvendig tidstap eller
utgifter. Plikten gjelder ved organisering av virksomheten, herunder
prioritering av pasienter i tillegg til ved diagnostisering, behandling
og oppfølging av den enkelte pasient. Bestemmelsen er i
store trekk en videreføring av gjeldende rett uttrykt i
lege- og tannlegeloven. Det understrekes at plikt til hensiktsmessig
ressursbruk ikke må gå ut over kravet til forsvarlig
virksomhet.
Det foreslås i lovutkastet en generell plikt for helsepersonell
i privat virksomhet med autorisasjon og lisens til ved forsikring å stille
sikkerhet for det økonomiske ansvar de på grunn
av virksomheten kan pådra seg overfor pasienter. Departementet
skal kunne gi nærmere bestemmelser om plikten til forsikring.
Pliktens omfang og forsikringens dekningsområde vil for øvrig
fremgå av lov om erstatning ved pasientskader. Bestemmelsen
er i det alt vesentlige en videreføring av gjeldende rett
om sikkerhetsstillelse.
Det understrekes at en forutsetning for et effektivt tilsyn med
helsetjenesten og helsepersonell er at helsepersonell gir opplysninger
og samarbeider med tilsynsmyndigheten, dvs. med Statens helsetilsyn
og fylkeslegene. Departementet foreslår at denne plikten presiseres
i loven, og mener at den personkrets som skal omfattes av loven,
må pålegges en slik plikt, uavhengig av autorisasjon.
Departementet vil framheve at det i utgangspunktet er opp til tilsynsmyndighetens skjønn å avgjøre
hvilke opplysninger som anses nødvendige for å kunne
utføre tilsynsoppgavene på en tilfredsstillende
måte, slik at opplysninger utleveres etter tilsynsmyndighetens
anmodning. Det enkelte helsepersonell må likevel sørge
for at tilsynsmyndigheten får de opplysninger som er relevante.
Det understrekes at taushetsplikten utgjør et sentralt
element av personvernet, og at et sterkt vern om taushetsplikten
er viktig av hensyn til tillitsforholdet mellom pasient og helsepersonell.
Offentlig ansatt helsepersonell vil være bundet både
av den forvaltningsmessige og den profesjonsbestemte taushetsplikt.
I praksis vil den profesjonsbestemte taushetsplikt bli lagt til
grunn fordi den går lengre enn den forvaltningsmessige
taushetsplikt.
Departementet påpeker at alt helsepersonell i dag har
taushetsplikt hjemlet i ulike profesjonslover, og at legelovens
anvendes som grunnlag for tolkning og utfylling. Departementet foreslår
en redaksjonell opprydning i helsepersonellovgivningen bl.a. ved
at det foreslås en egen hovedregel og en bestemmelse om grunnlag
for tilsidesettelse av taushetsplikten. Denne viser til de relevante
rettsgrunnlag for tilsidesettelse av taushetsplikten og krav til
prosedyrer ved slik tilsidesettelse. I tillegg gis en generell unntaksbestemmelse.
Det framholdes at de foreslåtte bestemmelser ikke innebærer
noen endring av gjeldende rett.
Det er i § 22 foreslått en egen bestemmelse
om samtykke som i hovedsak innebærer en videreføring av
gjeldende rett. Bestemmelsen er harmonisert med pasientrettighetslovens
regler om samtykkekompetanse. Det framholdes at pårørendes
krav på informasjon som hovedregel vil stå tilbake
for pasientens ønsker, herunder pasientens krav på taushet,
og departementet foreslår at dette kommer uttrykkelig fram
i lovteksten.
Lovutkastet inneholder i § 23 nr. 4 en generell unntaksbestemmelse
fra taushetsplikten. Bestemmelsen vil bl.a. være aktuell
i ulike nødrettssituasjoner. Det understrekes at ved vurderingen
av hvorvidt taushetsplikten skal settes til side, må de
hensyn som taler for å gi opplysninger, veie langt tyngre
enn de hensyn som taler for å bevare taushet.
Lovforslaget viderefører forslaget i NOU 1993:33 og
i høringsnotatet om taushetsplikt i forhold til samarbeidende
personell. Det framholdes at pasienten har rett til å motsette
seg at opplysninger gis annet personell. Departementet er klar over
at det i en del tilfeller kan synes faglig nødvendig å drøfte
en pasient uten vedkommendes samtykke, men vil likevel ikke åpne adgang
til dette p.g.a. den antatte faren for utglidning og misbruk. Departementet
understreker at et tverrfaglig samarbeid primært bør
være forankret i pasientens/klientens medvirkning
og samtykke.
Angående dispensasjon fra taushetsplikten til forskningsformål,
foreslås det at denne adgangen videreføres i en
ny felles lov om helsepersonell.
Det framholdes at det i en rekke tilfeller er reist tvil om bedriftshelsetjenestens
taushetsplikt i forhold til arbeidsgiver, under henvisning til at
legene er arbeidsgivers sakkyndige, og at de samme problemer oppstår
når legen skal avgi uttalelse til forsikringsselskap i
forbindelse med at pasienten har fremmet søknad om forsikringsavtale.
Det uttales at slike tilfeller i størst mulig grad bør
søkes løst ved å få pasientens samtykke
til eventuell kommunikasjon til oppdragsgiver.
Det påpekes at det kan reises spørsmål
om pasienten overfor forsikringsselskap er i en slik situasjon at gyldig
samtykke kan gis, med andre ord om det foreligger tilstrekkelig
grad av frivillighet, eller om det er tillatt å innhente
slik informasjon. Det uttales at det i slike tilfeller antakelig
primært bør anbefales at legen kun forholder seg
til sin pasient, eventuelt pasientens pårørende
dersom pasienten er død, og bare utleverer opplysningene
til pasienten eller pårørende, som så i neste
omgang gir disse videre til forsikringsselskapet. Departementet
har nedsatt et utvalg som skal utrede utlevering av helseopplysninger
til forsikringsselskaper, og foreslå regulering på området.
Det framholdes at i de tilfeller bedriftshelsepersonell er behandlende
personell i forhold til pasienten, har de vanlig taushetsplikt,
og at i den grad opplysninger skriver seg fra vanlig kurativ virksomhet,
må eventuell videreformidling av opplysningene bero på samtykke
fra den opplysningene angår.
Departementet foreslår en forskriftshjemmel som innebærer
at det kan gis adgang til å gi opplysninger om en arbeidstakers
helseforhold videre til arbeidsgiveren i den grad opplysningene
gjelder arbeidstakerens skikkethet til et bestemt arbeid eller oppdrag.
Dagens helselovgivning har ingen særskilt bestemmelse
som regulerer administrative organers tilgang til pasientopplysninger.
Det uttales at med dagens mer omfattende administrasjon, med ventelister, økonomiske
oppgjørsordninger mellom fylkeskommuner, sykehusfinansiering
basert på diagnose m.m., er det behov for omfattende administrative
registre, som også til en viss grad må inneholde
medisinske opplysninger. Departementet mener det er behov for å ha
et klarere hjemmelsgrunnlag for å tilsidesette taushetsplikten
ved å gi opplysninger til pasientadministrative systemer,
og foreslår at det inntas et eget unntak fra taushetsplikten
for disse opplysningene.
Det uttales at hensynet til offentlige interesser, pårørende
eller andre privatpersoner kan veie tyngre etter en persons død,
og at det i enkelte situasjoner kan antas å være
i den avdødes egen interesse at opplysninger gis. Det er
i lovforslaget tatt inn en egen bestemmelse om opplysninger etter
en persons død.
Departementet foreslår at det inntas en egen bestemmelse
om at taushetspliktreglene også gjelder for personer som
bistår med elektronisk databehandling.
Det foreslås en ny bestemmelse om tilsidesettelse av
taushetsplikten ved samarbeid mellom nødetater, bl.a. på bakgrunn
av den usikkerhet som råder om taushetsplikten i disse
situasjoner. I hovedtrekk innebærer bestemmelsen en presisering
av nødrett i disse situasjoner. I bestemmelsen er det dessuten åpnet
for at helsepersonell også ellers kan gi opplysninger for å avverge
alvorlige skader på eiendom. Også i tilfeller der
det er nødvendig for å hindre voldsutøvelse
vil det kunne foreligge en opplysningsrett etter denne bestemmelsen.
Bestemmelsen åpner også for at helsepersonell
kan kontakte politiet for å hindre at en person som er
påvirket av legemidler eller alkohol, kjører bil.
Oppsummeringsvis uttales det at departementet ikke har ansett
at det foreligger grunnlag for vesentlig liberalisering av helsepersonells
taushetsplikt. Departementet foreslår at dagens regelverk
i hovedsak beholdes med visse presiseringer og endringer som anses
nødvendig dels for å sikre mer ensartet og korrekt praksis,
og dels for å åpne for at opplysninger kan gis i
flere situasjoner enn i dag.
Det understrekes at hensynet til pasientens personvern og integritet
og behovet for tillit mellom helsepersonell og pasient tilsier taushetsplikt,
men at undertiden vil den enkeltes interesse av konfidensialitet komme
i konflikt med andre interesser, og det er derfor gjort en rekke
unntak i taushetsplikten gjennom bestemmelser om opplysnings- og
meldeplikt. Det redegjøres for foreliggende situasjon med
hensyn til opplysningsplikt for helsepersonell i forhold til folketrygden,
ved pasientoppgjør og ventelisteordning, i forhold til
kommunerevisjon og kommunal internkontroll og i forhold til ligningsmyndighetene.
Det framholdes at de gjeldende bestemmelser om dette er gitt av
hensyn til samfunnets behov for å etterprøve og kontrollere
grunnlaget for krav som er tilknyttet offentlig betalingsplikt eller
refusjon, eller som det offentlige trenger for å kontrollere
inntektsgrunnlaget i forbindelse med skatteoppgjør. Det
gjøres ingen endringer i disse særbestemmelsene
gjennom det foreliggende forslaget til ny helsepersonellov.
Når det gjelder opplysningsplikt til sosial- og barnevernstjenesten,
foreslår departementet for å forhindre mulig ansvarpulverisering
at opplysningsplikter innen helseinstitusjoner må knyttes
til en person som utpekes av institusjonen til å ha hovedansvaret
for å gi slike opplysninger. Det understrekes at det bør
være en utfordring for helsepersonell å innfri
formålet med opplysningsplikten og samtidig opprettholde
et tillitsforhold til pasienten. Departementet ønsker å synliggjøre
dette ved å anbefale at samtykke forsøkes innhentet
der et slikt forsøk ikke kommer i strid med formålet
med bestemmelsen, som er å avhjelpe en situasjon som kan
medføre skade. Det uttales at dersom vilkårene
for opplysningsplikt er oppfylt, men pasienten motsetter seg slikt
samarbeid, vil opplysninger måtte gis uten samtykke, og
at det unntaksvis kan være situasjoner hvor hensyn til
barn kan tilsi at foreldre/foresatte ikke gis informasjon.
Det foreslås i lovutkastet en bestemmelse om at lege,
psykolog og optiker som har undersøkt en pasient, skal
ha meldeplikt til myndighetene hvis vedkommende ikke fyller de helsemessige
krav som stilles til å inneha førerkort for motorvogn
eller sertifikat utstedt av luftfartsmyndighetene.
Når det gjelder meldeplikt om sykdom, fødsel
og død og meldeplikt til helseregistre fremmer departementet
forslag om at meldeplikten til Medisinsk fødselsregister
hjemles særskilt, samtidig som bestemmelsen forutsetter
at meldeplikten spesifiseres i forskrifter gitt av Kongen. Det redegjøres
for hvorfor departementet går inn for at dødsmeldinger
fortsatt bør sendes kommuneleger, og at kommunelegen bør pålegges
en plikt til oppfølgning. Det foreslås derfor også en
endring av kommunehelsetjenesteloven § 3-4 (ny § 3-5).
Departementet foreslår at det gis hjemmel for Kongen til å opprette
og godkjenne helseregistre i den grad dette er nødvendig
for en forsvarlig styring og utvikling av helsetjenesten. Det uttales
at bestemmelsen må ses i sammenheng med forslag til ny
lov om helseregistre, som vil bli fremmet i løpet av 1999.
Departementet foreslår ingen endring i de opplysnings-
og meldepliktordninger som er fastsatt i egen lov.
Departementet ønsker å knytte ansvaret for
journalføring til den helsehjelp som gis, og ikke som tidligere
til enkelte profesjonsgruppper, og foreslår derfor at alt
helsepersonell som yter helsehjelp på selvstendig grunnlag,
skal ha plikt til å føre journal. At plikten påhviler
den som yter helsehjelp på selvstendig grunnlag, innebærer
at den som kun har støttende funksjon, ikke skal ha journalføringsplikt.
Den som har plikt til å føre journal, skal kunne
overlate utførelsen til andre. Det foreslås at
det på helseinstitusjoner skal utpekes en person som skal
ha det overordnede ansvaret for hver enkelt journal.
Bare den som har behov for opplysninger i behandlings- eller
pleieøyemed, skal ha tilgang til journalopplysninger. Adgangen
til journalopplysninger begrenser seg til nødvendige opplysninger,
dvs. at det må foreligge et konkret behov i det enkelte
tilfelle. Pasienten skal, så langt råd er, vite
når det utleveres opplysninger om vedkommende i samarbeidsøyemed,
og skal kunne motsette seg at dette skjer, men departementet mener
det bør åpnes en mulighet for at journalen kan
overføres eller lånes ut til tross for at pasienten har
motsatt seg det, dersom det er av særlig stor betydning
for helsehjelpen.
Departementet mener at det normalt vil være hensiktsmessig
med én journal og ikke flere avdelingsvise journaler ved
sykehus m. v. slik at alle opplysninger om den enkelte pasient samles
ett sted. Departementet vil i loven ikke stille krav om papirjournal, men
vil åpne for at det i forskrift kan stilles krav til sikkerhet,
tilgjengelighet, oppbevaring m. m. ved bruk av edb. Departementet
foreslår at det gis adgang til at opplysninger som er nødvendige
for internkontroll og kvalitetssikring og for å gi tilstrekkelig
grunnlagsmateriale for effektiv styring, kan gis til helsetjenestens
administrative systemer.
Departementet foreslår at loven skal inneholde en hjemmel
til å bestemme ved forskrift at epikrise skal sendes innleggende
lege uavhengig av om opplysningene trengs av hensyn til behandlingen,
og vil i forskrift begrense overføring av pasientopplysninger
ved bruk av telefaks og andre typer elektronisk overføring.
Departementet foreslår at adgangen til å rette
feilaktige opplysninger i journal for pasient stort sett videreføres
i samsvar med gjeldende rett, men vil foreslå at det blir
større muligheter til å få slettet uriktige opplysninger
i journal. Slettingsadgangen foreslås begrenset til tilfeller
der det av allmenne hensyn ikke finnes grunn til å bevare
opplysningene, og pasientjournalen eller den del som skal slettes,
inneholder feilaktige eller misvisende opplysninger og opplysningene
føles belastende for pasienten eller andre som er nevnt
i journalen. Dessuten skal det etter forslaget være adgang
til sletting i tilfeller der det er åpenbart at opplysningene
ikke behøves for å gi pasienten helsehjelp. Departementet
foreslår at det er den som fører journalen, som
er pliktsubjekt og i institusjoner den som har det overordnede ansvaret
for journalen. Fylkeslegen skal - etter å ha innhentet
uttalelse fra Datatilsynet - kunne overprøve avslag på anmodning
om retting og sletting av journalopplysninger.
Egenjournal er et sett av helseopplysninger om en person, som
er i samme persons eie og varetekt, og som personen selv forventes å gi
videre til helsepersonell som har behov for dem. Det foreligger
i dag ikke rettsregler som hindrer bruk av egenjournal, forutsatt at
denne er pasientens eiendom og bruken er frivillig både
fra pasientens og helsepersonellets side. Det foreligger ikke hjemmel
for å pålegge helsepersonell eller pasient å føre
inn opplysninger i egenjournal. Departementet foreslår
at det i loven skal gis en forskriftshjemmel til å pålegge
helsepersonell plikt til å føre egenjournal. Forskriften
vil regulere nærmere hvilke opplysninger egenjournalen
skal inneholde, og for hvilke pasientgrupper det vil være
aktuelt å innføre egenjournal.
Etter dagens lovgivning har pasienter rett til innsyn i egen
journal. Retten er videreført i forslaget til pasientrettighetslov.
Det foreliggende lovutkastet pålegger den som yter helsehjelp,
en plikt til å gi pasienten innsyn i samsvar med pasientrettighetsloven.
I helseinstitusjoner er det den personen som har det overordnede
ansvaret for journalen, som skal sørge for at innsynsretten
blir oppfylt.
Det er i dag 17 helsepersonellgrupper som omfattes av godkjenningsordninger
etablert ved lov eller med hjemmel i lov. Fylkeslegen skal i det
enkelte fylket føre tilsyn med at de offentlige autoriserte
yrkesutøvere oppfyller sine forpliktelser. Tilsynsmyndigheten
har adgang til å tilbakekalle autorisasjonen til yrkesutøvere
som begår alvorlige pliktbrudd.
Det uttales at det kan synes noe tilfeldig hvilke grupper som
omfattes av dagens autorisasjonsordning.
Utdanning, yrkesrollens innhold og internasjonale forhold framholdes
som viktige momenter for vurderingen av helsepersonellgruppers autorisasjon:
Etter departementets syn er det grunn til å drøfte om
det finnes andre måter å regulere helsepersonellgruppers
kvalifikasjoner og yrkesutøvelse på enn gjennom
en autorisasjonsordning, men konkluderer med at man ved å fjerne
autorisasjonsordningen vil tape et viktig offentlig styringsmiddel
innen helsevesenet. Det understrekes at ved at helsemyndighetene kan
tilbakekalle en autorisasjon hvis vedkommende finnes uskikket, har
man en viktig mulighet for kontroll av helsepersonells yrkesutøvelse,
og at uten en autorisasjonsordning gis uegnet helsepersonell større mulighet
til å fortsette yrkesutøvelse med den risiko dette
innebærer for pasientene. Departementet vil derfor ikke
gå inn for å oppheve autorisasjonsordningen.
Departementet drøfter i proposisjonen noen mulige kriterier
for at autorisasjon skal tildeles bestemte yrkesgrupper innen helsetjenesten,
og framholder at et viktig utgangspunkt bør være
om utdanningen tar sikte på å utdanne personell
for arbeid innenfor helsevesenet til daglig pasientkontakt og det
ansvar dette innebærer. Etter departementets syn er det
en betingelse for en autorisasjonsordning at helsemyndighetene finner
det helsefaglige innholdet i utdanningene tilfredsstillende. Utdanningens
nivå nevnes også som et relevant kriterium ved
vurderingen av hvorvidt en personellgruppe skal gis autorisasjon,
men etter departementets oppfatning bør det ikke stilles
opp en formell grense for hvilket nivå en utdanning skal
ligge på. Det framholdes videre at det kan ha betydning
for vurdering av autorisasjon om yrket bygger på spesiell grunnutdanning
eller har sin bakgrunn gjennom en tilleggsutdanning. Det uttales
at dersom det finnes en autorisasjonsgivende grunnutdanning, kan
det være mindre relevant å karakterisere tilleggsutdanningen som
autorisasjonsgivende. Departementet foreslår at det skal
bli mulig å opprette spesialistgodkjenninger for flere
helsepersonellgrupper enn i dag, og mener at dette reduserer noe
av behovet for autorisasjon for enkelte grupper, eksempelvis anestesisykepleiere,
optometrister, ortoptister m. fl.
Det uttales at det særlig er i de tilfeller der helsepersonellet
i sin yrkesutøvelse har selvstendig pasientkontakt, at
det kan være grunn til å innføre en slik styringsmekanisme
som en autorisasjonsordning innebærer, men at også i
tilfeller der yrkesutøveren ikke har direkte pasientkontakt,
kan hans eller hennes bidrag til vurdering eller oppfølging
av pasientens helsetilstand ha betydning. I slike situasjoner kan
annet helsepersonell ha behov for sikkerhet og forutberegnelighet
for at dette personellet har de rette kvalifikasjoner. Departementet
mener også at det bør tillegges vekt at yrkesrollen
kan innebære selvstendig næringsvirksomhet, men
vil understreke at muligheter for yrkesutøvelse i form
av selvstendig næringsvirksomhet ikke bør være
noen absolutt betingelse for å få autorisasjon.
Det vises i proposisjonen til at det i Norden er inngått
avtale om gjensidig godkjenning av autorisasjon av helsepersonell,
og det uttales at det er av vesentlig betydning at reglene i de
nordiske landene er harmonisert, fordi utveksling av helsepersonell
er en av de viktigste områdene for arbeidsutveksling i
Norden. I de andre nordiske land går utviklingen mot at
flere grupper autoriseres. I Sverige er det i dag 15 autoriserte
grupper, i Finland er 26 grupper autorisert, i Danmark 13 og i Island
12 grupper.
Det understrekes at norske autorisasjonsregler må være
i overensstemmelse med EØS-avtalen og EF-direktivene som
er en del av Norges forpliktelser etter avtalen. Norge er etter
EF-direktivene ikke direkte forpliktet til å autorisere
noen bestemte grupper innen helsevesenet. EF-direktivene omfatter
imidlertid krav om ikke-diskriminering, gjensidig godkjenning og krav
til utdanningenes innhold. Gjensidig godkjenning av kvalifikasjonsbevis
er regulert gjennom to ulike typer av direktiv, sektordirektiv og
generelle direktiv. Sektordirektivene regulerer spesifikke yrkesgrupper,
og innen helsevesenet finnes det slike direktiver for leger, tannleger,
sykepleiere, jordmødre og farmasøyter. Sektordirektivene
pålegger ikke Norge å ha en offentlig autorisasjonsordning
for noen yrkesgruppe, men utøvere fra andre EØS
land må behandles likt med norske utøvere.
Det første generelle direktiv gir en generell ordning
for godkjenning av yrkeskompetansegivende utdanninger på universitets-
og høyskolenivå av minst tre års varighet.
For Norges vedkommende omfattes bioingeniører, ergoterapeuter,
fysioterapeuter, kiropraktorer, optikere, ortopediingeniører,
psykologer, radiografer og vernepleiere av dette direktivet. Det andre
generelle direktiv dreier seg om yrkesgrupper med utdanning av kortere
varighet eller på lavere nivå og omfatter for
Norges vedkommende reseptarer, tannpleiere, hjelpepleiere og fotterapeuter.
Følgende grupper er i dag omfattet av godkjenningsordninger
i lov eller forskrift: Leger, tannleger, tannpleiere, fysioterapeuter,
sykepleiere, kiropraktorer, psykologer, jordmødre, hjelpepleiere,
vernepleiere, optikere, ergoterapeuter, ortopediingeniører,
bioingeniører, fotterapeuter, radiografer og pleiere i
psykiatriske sykehus(overgangsordning).
Det gjøres i proposisjonen en gjennomgang og vurdering
av dagens autoriserte/offentlig godkjente personellgrupper
i forhold til de kriterier som departementet foreslår skal
ligge til grunn. Utgangspunktet for vurderingen er hensynet til
pasienters sikkerhet, og om helsepersonell i sin yrkesutøvelse
tar beslutninger eller utfører handlinger som kan innvirke
på pasientsikkerheten. Det legges videre vekt på om
utdanningen leder til arbeid innenfor helsevesenet og om yrkesrollen
innebærer en viss selvstendig pasientkontakt. Departementet
finner ikke at alle kriteriene må innfris. Departementets
konklusjon er at alle de personellgrupper som i dag har autorisasjon/offentlig
godkjenning, fortsatt skal autoriseres med unntak av pleiere i psykiatriske
sykehus som har hatt en overgangsordning, og departementet antar
at godkjenning for denne gruppen ikke lenger er aktuelt.
Det foretas i proposisjonen også en gjennomgang av følgende
andre grupper, og departementet foreslår at følgende
nye grupper autoriseres: Ambulansearbeidere, omsorgsarbeidere, audiografer,
farmasøyter, kliniske ernæringsfysiologer, helsesekretærer
og tannhelsesekretærer. Perfusjonister foreslås
autorisert forutsatt at det faglige innhold i utdanningen blir godkjent
av norske helsemyndigheter, og tannteknikere forutsatt at den nye
høgskoleutdanningen kommer i gang.
Departementet vil ikke foreslå autorisasjon for ortoptister,
medisinske fysikere, barnevernspedagoger, sosionomer, aktivitører,
hudterapeuter, logopeder, kliniske pedagoger eller apotekteknikere.
Når det gjelder spørsmålet om egen
autorisasjon av akupunktører og homøopater, uttales
det at departementet vil avvente Aarbakke-utvalgets innstilling.
I forbindelse med autorisering av nye grupper, vil departementet
vurdere overgangsordninger for medlemmer av yrkesgruppene som har
utdanning fra før loven trer i kraft.
Det foreslås at departementet i forskrift skal kunne
bestemme at helsepersonellgrupper som ikke eksplisitt er nevnt i
loven, skal kunne gis autorisasjon etter søknad, og videre
fastsette tilleggskrav for autorisasjon for den enkelte helsepersonellgruppe.
Etter gjeldende rett er gjennomgått utdanning som fyller
de gjeldende faglige krav, et grunnleggende vilkår for å få godkjenning
som helsepersonell. De ulike nåværende helsepersonellovene
forutsetter videre at en er skikket til å utøve
yrket for at en skal kunne oppnå autorisasjon. Hvis søkeren
oppfyller vilkårene for autorisasjon for vedkommende gruppe,
har søkeren rettskrav på autorisasjon.
Departementet foreslår å videreføre
retten til autorisasjon ved oppfylte vilkår i samsvar med
gjeldende rett og forslaget i NOU 1993:33. Etter departementets syn
skal vilkårene for å oppnå autorisasjon
framgå av loven, og helsemyndighetenes frihet til å bestemme over
avgjørelsens innhold skal fortsatt være begrenset av
de hensyn som framgår av lov og forskrift. Departementet
foreslår at det er et vilkår for autorisasjon
at søkeren er skikket for yrkesutøvelse, og at
når helsepersonell er uskikket, er også vilkåret
for tilbakekall av autorisasjon oppfylt.
Helsemyndighetene gir i dag faglige anbefalinger i forhold til
utdanningen av helsepersonell ved høgskoler og i videregående
skole. Gjennom godkjenning av rammeplaner og fagplaner utøves
indirekte kontroll med helsearbeidernes kvalifikasjoner. Etter universitetslovgivningen
er ikke universitetene pålagt å få de
helsefaglige utdanningene godkjent av helsemyndighetene. Helsemyndighetenes
behov for å påvirke det faglige innhold i helsefagutdanningene
er etter departementets oppfatning tilfredsstillende ivaretatt gjennom
dagens ordninger.
Etter Sosial- og helsedepartementets vurdering er det viktig å ha
regler for utestenging under studiet, slik som i universitets- og
høgskoleloven. Bakgrunnen for dette er at pasienter bør
ha samme krav på trygghet i behandlingen/undervisningen
uavhengig av om det er studenter eller autoriserte helsearbeidere som
foretar handlingen.
Det understrekes at krav til personlige kvalifikasjoner som et
minimum innebærer at søkeren åpenbart ikke
er uskikket til å inneha autorisasjon. Etter departementets
oppfatning bør det stilles vilkår om at det ikke
foreligger forhold som tilsier tilbakekall. Etter Sosial- og helsedepartementets
vurdering er det nødvendig med informasjonsplikt for utdanningsinstitusjonene
om forhold som viser at en student ikke er egnet til å drive
virksomhet som helsepersonell.
Etter Sosial- og helsedepartementets vurdering bør det
etableres lovhjemmel i universitets- og høgskoleloven som
fastslår plikt for utdanningsinstitusjonene til av eget
tiltak å informere autorisasjonsmyndighetene, og at informasjonsplikten
bør omfatte at kandidaten har vært utvist og på hvilket
grunnlag utvisningen skjedde. Departementet er videre av den oppfatning
at det er nødvendig å etablere en forskriftshjemmel
i tilknytning til bestemmelsen, hvor Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
kan gi nærmere regler om informasjonsplikten.
Når det gjelder elever/lærlinger under
videregående opplæring, finner ikke departementet
at det er behovet for informasjon om studenter som rammes av relegasjonsbestemmelsen
i lov om videregående opplæring, siden denne ikke
er like vidtrekkende som universitets- og høgskolelovens
relegasjonsbestemmelser.
Departementet foreslår en bestemmelse i ny helsepersonellov
som etablerer adgang til å gi pålegg om sakkyndig
undersøkelse før autorisasjonsutstedelse.
Offentlig godkjenning/autorisasjon utløser
rett til å benytte beskyttet tittel og rett til å benytte
bestemte undersøkelses- eller behandlingsmetoder. I tillegg innebærer
autorisasjon en rekke forpliktelser. Ved mislighold av forpliktelser
etter loven, kan autorisert helsepersonell tape autorisasjonen og
de virkningene denne utløser.
Når det gjelder beskyttelse av tittel, mener departementet
at formålet med tittelbeskyttelse tilsier at et minimum
må være at selve yrkesbetegnelsen er beskyttet,
men at formålet med tittelbeskyttelse tilsier at det bør
være forbudt å bruke også andre yrkesbetegnelser
enn selve yrkestittelen, særlig hvis slike andre yrkesbetegnelser
er egnet til å villede publikum til å tro at vedkommende
tilhører en autorisert helsepersonellgruppe.
Det understrekes at hovedformålet med en regulering
av helsepersonells yrkesutøvelse ikke er å sikre enkelte
grupper enerett til visse behandlingsmetoder o.l., men å beskytte
pasientene i hensiktsmessig utstrekning mot ukyndig behandling.
Det framholdes videre at å opprettholde enerett til yrkesutøvelse
for visse grupper helsepersonell ikke behøver å svare
til gruppens faktiske kompetanse, og at dette kan bidra til å forsterke
motsetninger mellom helsepersonellgruppene og hindre fleksible løsninger
yrkesgruppene imellom, i strid med departementets målsetting
om mindre profesjonstenkning og fjerning av formelle hindre for
rasjonell bruk av helsepersonell. Det uttales at en oppramsing av
hvilke metoder og sykdommer som skal være forbeholdt visse
grupper, fort kan få et for snevert virkeområde
og også føre til at risikofylte metoder ikke rammes
av loven.
Kvakksalverlovens virkeområde foreslås begrenset
til personell som ikke faller inn under helsepersonelloven. Personell
som kommer inn under helsepersonellovens anvendelsesområde,
vil omfattes av det statlige tilsyn, og reaksjoner etter denne loven
kan bli aktuelle hvis de går utover sin faglige kompetanse.
I forslaget til ny lov om helsepersonell tilstreber departementet å få et
mer oversiktlig system med en felles regel vedrørende innskrenkninger
i yrkesutøvelse etter kvalifikasjoner. Regelen vil omfatte
en fleksibel rettslig standard som kan fange opp nye undersøkelsesmetoder,
behandlingsformer o. l. Etter departementets forslag vil det ikke
være forbeholdt yrkesgrupper som sådan å foreta
visse typer yrkesutøvelse. Imidlertid vil det tilligge
en lege å ta beslutninger i spørsmål
av medisinsk art og tannlege i odontologiske spørsmål.
Det understrekes at avgrensninger i forhold til hvem som kan gjøre
hva, i første hånd må skje innad i gruppene,
og at det avgjørende må være hvilken
faglig kompetanse det enkelte helsepersonell innehar.
Etter departementets vurdering er det naturlig at helsepersonelloven
gir hovedreglene om helsepersonells rett til å rekvirere
legemidler, men at det ikke kan være noen uttømmende
regulering idet viktige regler om legemiddelrekvirering naturlig
hører hjemme både i legemiddelloven og apotekloven
og i forskrifter gitt i medhold av disse lovene. I tillegg til helsepersonellovens
regulering mener departementet det er nødvendig med enkelte
endringer i legemiddelloven, slik at det oppnås sammenheng
i regelverket om rekvirering av legemidler.
Etter gjeldende profesjonslover og forskrifter gitt i medhold
av helsepersonelloven er det Kongen/Sosial- og helsedepartementet/Statens
helsetilsyn som har myndighet til å godkjenne helsepersonell.
Godkjenning av norskutdannet helsepersonell innen følgende grupper
er delegert til Fylkeslegen i Oslo: Jordmødre, tannleger,
leger, kiropraktorer, radiografer, ortopediingeniører,
psykologer og fysioterapeuter. For de øvrige gruppene er
kompetansen delegert til alle fylkeslegene. Fylkeslegen i Oslo godkjenner
alt utenlandsk utdannet helsepersonell, med unntak av nordiske leger som
det enkelte fylkeslegekontor godkjenner.
Det foretas i proposisjonen en drøfting av om administrasjon
av autorisasjonsordningene skal kunne delegeres for eksempel til
utdanningsinstitusjonene. Etter departementets oppfatning må det
vurderes om det vil kunne innebære en mer rasjonell og
effektiv administrering av autorisasjonsordningen hvis utdanningsinstitusjonene
får kompetanse til å tildele enkelte grupper helsepersonell
autorisasjon, men departementet ønsker ikke å foreslå dette
nå.
Autorisasjon av helsepersonell er etter Sosial- og helsedepartementets
vurdering ingen automatisk rettighet, men et bevis fra helsemyndighetene
på at personellet fyller de krav som stilles i lov eller
forskrift til vedkommende yrkesgruppe. Det framholdes at autorisasjonsordningen
er et offentlig styringsmiddel som det krever ressurser å forvalte
og departementet foreslår at det innføres adgang
til å kreve gebyr for å få søknad
om autorisasjon behandlet.
Det påpekes at det i helsetjenesten er snakk om to kontroll-
og tilsynssystemer; ett som følger av arbeidsforholdet,
der arbeidsgiver gjennom sin styrings- og instruksjonsmyndighet
er tillagt kontrollfunksjonen, og ett som følger av at
helsepersonell gjennom lov er pålagt egne plikter, og der
statlige tilsynsorganer kontrollerer at personellet opptrer i samsvar
med disse. De forskjellige lover om helsepersonell gir hjemmel for
administrative reaksjoner og straff mot helsepersonell. Administrative
reaksjoner kan ilegges av Statens helsetilsyn ved brudd på plikter
i lov og forskrift. Pliktbrudd og lovbrudd kan danne grunnlag for straff
fra påtalemyndigheten og domstolene, og helsepersonells
atferd kan danne grunnlag for at pasienter eller pasienters pårørende
får kompensasjon fra staten, skadevolder eller dennes arbeidsgiver.
Departementet understreker at administrative reaksjoner og arbeidsgivers
sanksjoner skal ivareta forskjellige hensyn og må kunne
ilegges uavhengig av hverandre.
Det redegjøres i proposisjonen for eksisterende lovreguleringer
av reaksjoner som en finner i legeloven, tannlegeloven, psykologloven,
sykepleierloven, jordmorloven, fysioterapeutloven, lov om godkjenning
m.v. av helsepersonell, kiropraktorforskriften, lov om ortopediingeniører
og lov om pleiere i psykiatriske sykehus.
Det vises til at Statens helsetilsyn de senere år har utviklet
praksis med å gi uformell kritikk mot helsepersonell som
har overtrådt sine plikter. Dette er en form for tilsynsutøvelse
som går lengre enn alminnelige tilbakemeldinger og rådgivning.
Reaksjonen anses hjemlet i tilsynsloven.
Statens helsetilsyn foretok i løpet av 1995/96
en gjennomgang og evaluering av sin egen og fylkeslegenes praksis
når det gjaldt behandling av saker om administrative reaksjoner
mot helsepersonell og utga en rapport (Klagesaksprosjektet). Rapporten
viste at det er stor forskjell i praksis mellom landets 19 fylkesleger
med hensyn til hvilke saker som oversendes Helsetilsynet for ileggelse
av administrative reaksjoner.
Alle de ovennevnte helsepersonellover, med unntak av sykepleierloven
og lov om pleiere i psykiatriske sykehus, gir hjemmel for straff.
I praksis er det kun de grove overtredelser av bestemmelsene i profesjonslovgivningen
som politianmeldes. Grove pliktbrudd fra helsepersonells side kan
også være brudd på den øvrige
straffelovgivningen. Etter straffeloven kan en person idømmes
tap av offentlig stilling han/hun har vist seg uskikket
eller uverdig til ved den straffbare handling. En kan også tape
retten til å inneha stilling som i særlig grad
krever allmenn tillit, hvis man ved den straffbare handling har
vist seg uskikket. Helsepersonell som ikke er leger eller tannleger,
kan også straffes for brudd på kvakksalverlovens
bestemmelser.
Institusjoner eller virksomheter kan også komme i straffeansvar.
Det kan skyldes brudd på plikter i helselovgivningen belagt
med straff, brudd på alminnelig straffelov og/eller
brudd på straffebud i andre lover. Grunnlaget for å straffe
en virksomhet er at «et straffebud er overtrådt
av noen som har handlet på vegne av et foretak».
Et sykehus kan med andre ord straffes for brudd på en helsepersonellov,
både når helsepersonell har skyld i overtredelsen
og når ingen enkeltpersoner kan straffes.
En skadelidt pasient kan gå til privat erstatningssøksmål
mot helsepersonell som har forvoldt skaden, uavhengig av det administrative
reaksjonssystemet iverksatt av sentrale helsemyndigheter. Etter
skadeserstatningsloven vil en arbeidsgiver kunne bli ansvarlig for
skade arbeidstakeren har påført noen forsettlig eller
uaktsomt under utførelsen av arbeidet. For pasienter som
er blitt påført fysisk skade i forbindelse med utredning
og behandling ved offentlige somatiske og psykiatriske sykehus/poliklinikker
og kommunelegetjenesten/kommunal legevakt, er det opprettet
en egen erstatningsordning, Norsk Pasientskadeerstatning som finansieres
av staten og fylkeskommunene. I enkelte tilfeller kan pasienter
som har blitt utsatt for skade, tildeles billighetserstatning fra
statskassen. For personer som har blitt skadet som følge
av bruk av legemidler, er det særregler om produsentens
ansvar i produktansvarsloven.
Med alminnelige reaksjoner sikter departementet til de reaksjoner
som kan gis alt helsepersonell, og ikke tap av autorisasjon, lisens,
spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett (forskrivningsrett)
som bare er aktuelt for autorisert helsepersonell.
Det understrekes at de fleste saker om helsepersonells brudd
på plikter forutsettes avgjort av forvaltningen i stedet
for av domstolene i sivile søksmål og straffesaker.
Departementet foreslår at pasienter og deres pårørende
kan bringe saker inn for tilsynsmyndighetene, som vurderer henvendelsen
i forhold til om pliktbrudd har funnet sted, jf. også forslag
til pasientrettighetslov.
Departementet mener det er behov for styring gjennom et ensartet
regelverk. I lovforslaget foreslås de samme reaksjonsmuligheter
overfor alle grupper helsepersonell, med unntak av tilbakekallsreaksjonene,
som kun kan gjøres gjeldende overfor autorisert personell.
Departementet er av den oppfatning at et felles reaksjonssystem
i seg selv vil bidra til mer ensartet praksis.
Departementet finner grunn til å skille ut to hovedtyper
av reaksjoner med hensyn til hvilke formål som bør
tillegges mest vekt. Den ene typen utgjøres av de alvorligste
administrative reaksjonene som tap av rekvireringsrett eller autorisasjon,
lisens eller spesialistgodkjenning. Når helsepersonell
blir fratatt autorisasjonen som følge av ett eller flere
alvorlige pliktbrudd, vil hovedformålet med dette være å hindre fortsatt
aktivitet for å ivareta fremtidige pasienters sikkerhet.
Den andre typen består av de administrative reaksjoner
som ikke går ut på tap av rettigheter. Slike reaksjoner
bærer først og fremst preg av å være
pedagogiske virkemidler for tilsynsmyndigheten, og skal bidra til å sikre
eller forbedre kvalitet i den enkeltes yrkesutøvelse.
Det understrekes at ved vurdering og ileggelse av administrative
reaksjoner må det administrative systemet ivareta rettssikkerheten
til helsepersonell på en betryggende måte.
Departementet foreslår at begrepet tilrettevisning videreføres,
og at begrepet skal omfatte både uformell kritikk og tilrettevisning
slik denne reaksjonsformen nyttes i dag. Det foreslås at
kompetansen til å ilegge denne mildeste reaksjonen tillegges
fylkeslegen, og at dette framgår uttrykkelig av loven.
Departementet ønsker å gjøre det tydeligere
at administrative reaksjoner ikke er en straff for helsepersonellet,
men at de har som formål å bidra til å sikre kvalitet
i og tillit til helsetjenesten. Det foreslås derfor at
en tilrettevisning skal være unntatt offentlighet, altså at
den primært er en sak mellom tilsynsmyndighetene og vedkommende
helsepersonell. En tilrettevisning skal ikke være å anse
som enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler, og det vil dermed
heller ikke være anledning for helsepersonell å klage
på en tilrettevisning.
Departementet foreslår at det skal presiseres i loven
at det er ved de forsettlige eller uaktsomme pliktbrudd advarsel
kan gis. Forslaget går ut på at ved alvorlige
pliktbrudd som må karakteriseres som forsettlige eller
uaktsomme, og som dessuten har ført til fare for sikkerhet
eller unødvendig belastning for pasienten, kan helsepersonellet
bli ilagt en advarsel. Det foreslås at en advarsel skal
være å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven,
og at helsepersonellet må ha adgang til å påklage
det for å kunne ivareta sin rettssikkerhet.
Det framholdes at autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
skal sikre at enkelte grupper helsepersonell innehar særskilte
kvalifikasjoner for yrkesutøvelse og sikre offentlig styring
ved å knytte virkemidler til dette. Det foreslås
i proposisjonen en felles bestemmelse og like vilkår for
tap av autorisasjon for alle grupper autorisert helsepersonell.
Forslaget svarer på de fleste punkter til tapsvilkårene
i gjeldende lege- og tannlegelov. Det blir også foreslått å innføre
et, for noen grupper, nytt tapsvilkår i tilfeller der helsepersonell
til tross for advarsel ikke innretter seg etter lovbestemte krav.
Departementet er av den oppfatning at uskikkethet skal videreføres
som grunnvilkår for tilbakekall av autorisasjon, lisens
og spesialistgodkjenning. Departementet vil videre foreslå at
alvorlig sinnslidelse som tapsvilkår videreføres
i samsvar med gjeldende rett. Det foreslås at tapsvilkåret
fysisk eller psykisk svekkelse videreføres og gis et videre
omfang enn hva forarbeidene til gjeldende lege-/tannlegelov
gir uttrykk for.
Departementet viser til at langt fravær fra yrket er et
tapsvilkår som vil kunne skape tolkningstvil i enkelte
tilfeller. Det vil ikke bli spørsmål om å vurdere tilbakekall
så lenge helsepersonell innretter seg i tråd med
plikten til forsvarlig virksomhet. Departementet foreslår
at langt fravær fra yrket videreføres som tapsvilkår
i samsvar med gjeldende bestemmelser i lege-/tannlegeloven.
Departementet anser at det er et klart behov for at det fortsatt
bør være adgang til å tilbakekalle autorisasjon
og lisens i tilfeller der bruk av alkohol, narkotika eller midler
med lignende virkning gjør helsepersonell uskikket til å utøve
yrket.
Departementet foreslår at grov mangel på faglig innsikt
fortsatt skal være tapsvilkår, og det samme gjelder
uforsvarlig virksomhet.
Departementet antar at det i praksis fortsatt er behov for et
tapsvilkår som på mer generelt grunnlag kan begrunne
tilbakekall av autorisasjon eller lisens, og dette vilkåret
foreslås uttrykt som «atferd som anses uforenlig
med yrkesutøvelsen». Det uttales at tilsynsmyndigheten
bare i helt spesielle unntakstilfeller bør gripe inn overfor
helsepersonell i forhold som ikke har nær forbindelse med
yrket.
Departementet antar at det kan være behov for å kunne
tilbakekalle autorisasjon i tilfeller der helsepersonell har begått
grove pliktbrudd etter loven. Dette vilkåret vil i mange
tilfeller omfatte de samme situasjoner som rammes av uforsvarlig
virksomhet. Vilkåret vil imidlertid også kunne
ramme andre forhold, for eksempel der hvor helsepersonell unndrar
seg tilsyn og kontroll.
Departementet viser til at det i praksis har vist seg å være
behov for en klarere hjemmel for å tilbakekalle autorisasjon
hvor helsepersonell ikke har innrettet sin virksomhet i tråd
med advarsel fra tilsynsmyndigheten. At advarsel er blitt gitt og
ikke fulgt opp av helsepersonellet, vil være tilstrekkelig
tilbakekallsgrunn etter dette alternativet. Det framholdes at tilbakekallet vil
opphøre når helsepersonellet faktisk har innrettet seg
etter lovens krav.
Departementet foreslår å videreføre
bestemmelsen som i dag finnes i lege- og tannlegeloven, om tilbakekall
der autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er gitt på grunnlag
av godkjenning fra et annet land, og hvor godkjenningen der taper
sin gyldighet. Slikt tilbakekall skal ikke skje automatisk, men
må vurderes konkret i hvert tilfelle, hvis ikke annet følger
av internasjonal overenskomst.
Det framholdes at tilbakekall av spesialistgodkjenning reiser
en del særlige problemer. Det uttales at det av hensyn
til pasientene kan virke lite betryggende at helsepersonell skal
stå fritt til å utøve virksomhet innen
alle andre områder autorisasjonen dekker, unntatt den opprinnelige
spesialiteten vedkommende forutsettes å beherske best.
Det framholdes at det imidlertid vil kunne forekomme tilfeller hvor uskikkethet
for eksempel er knyttet opp til særlige undersøkelses-
eller behandlingsmetoder som anvendes i særlig grad innenfor
en spesialitet. Departementet antar det vil være behov
for å kunne tilbakekalle spesialistgodkjenning i slike
unntakstilfeller, og foreslår en adgang til å kunne
tilbakekalle spesialistgodkjenning etter en konkret vurdering.
Det pekes på at suspensjon er en reaksjon som benyttes
relativt ofte etter gjeldende rett i forbindelse med vurdering av
tilbakekall av autorisasjon. Forslaget gir adgang til å suspendere
en autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning der det er grunn
til å tro at vilkårene for tilbakekall er til
stede, og der helsepersonellet anses å være til
fare for sikkerheten i helsetjenesten. Det understrekes at hensynet
til helsepersonells rettssikkerhet tilsier at suspensjonsadgangen brukes
med varsomhet, og at dette også kan tilsi at det bør
settes en frist på hvor lenge et suspensjonsvedtak kan
gjøres gjeldende. Departementet foreslår derfor
at et vedtak om suspensjon skal kunne gjøres gjeldende i
seks måneder og skal kunne forlenges med ytterligere seks
måneder.
I gjeldende rett gir jordmorloven og sykepleierloven hjemmel
til begrensning av godkjenning. Det vises til at det i Sverige foreligger
et forslag om en utvidelse av reaksjonssystemet ved å innføre
adgang til å gi betinget tilbakekall. Departementet finner
at det bør være mulighet til å begrense
en autorisasjon i situasjoner hvor helsepersonell, til tross for
at grunnlaget for tilbakekall av autorisasjon foreligger, anses
egnet til å kunne utøve virksomhet på et
begrenset felt under tilsyn eller veiledning. Det uttales at forslaget
i realiteten ikke vil endre dagens rettstilstand, men kun forenkle
saksbehandlingsprosedyrene.
Departementet foreslår at adgangen til å kunne pålegge
sakkyndig undersøkelse i forbindelse med vurdering om tilbakekall
som finnes i gjeldende lege-, tannlege- og jordmorlov videreføres
og gjøres gjeldende for alt autorisert helsepersonell.
Det foreslås også i proposisjonen lovfestet
en adgang for helsepersonell til selv å gi avkall på sin
autorisasjon, jf. dagens lege- og tannlegelov, og at fylkeslegen
skal være eneste adressat for slike avkall.
Departementet forslår en egen bestemmelse om rett til å få tilbake
autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning.
I det foreliggende forslaget begrenses tap av rekvireringsrett
til å gjelde legemidler i gruppe A og B. En lege eller
tannlege skal etter søknad kunne gis tilbake forskrivningsretten,
hvis Statens helsetilsyn finner det forsvarlig.
Departementet foreslår videreført adgangen
etter gjeldende rett til å kreve erstatning ved ugyldige
fattede vedtak om tilbakekall og suspensjon.
Departementet forslår en generell hjemmel for straff
mot alt helsepersonell. Skyldkravet er forsettlig eller grov uaktsom
overtredelse av lovens pliktbestemmelser. Offentlig påtale
skal finne sted hvis allmenne hensyn krever det eller etter begjæring
fra Statens helsetilsyn. Det framholdes at tilsynsmyndigheten i
utgangspunktet står fritt til å vurdere tilbakekall av
autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, selv om helsepersonell
ikke har blitt idømt rettighetstap i en straffesak.
Det vises til at spørsmål om retten til å tilbakekalle autorisasjon
eller annet kompetansebevis m.v. kan kunne omfattes av Den europeiske
menneskerettighetskonvensjon (EMK), men lovforslaget medfører etter
departementets oppfatning ikke noe problem i forhold til Norges
forpliktelser etter konvensjonen.
Det redegjøres i proposisjonen for det administrative
reaksjonssystemet etter gjeldende rett, og spesielt om de ulike
profesjonsrådenes rolle. Det redegjøres videre
for hvordan reaksjonssystemet er lagt opp i Sverige, Danmark og
Finland. Spesielt blir det orientert om hvordan Hälso-
og sjukvårdens ansvarsnämnd i Sverige som har
vært en sjølstendig myndighet siden 1980, er organisert.
Departementet foreslår at fylkeslegen gis formell kompetanse
til å ilegge den mildeste reaksjonsformen, tilrettevisning.
Statens helsetilsyn vil etter forslaget, som etter gjeldende rett,
ha kompetanse til å ilegge alle administrative reaksjoner
i loven. Som overordnet fylkeslegen i saker av denne karakter og
fordi fylkeslegene og Helsetilsynet er en etat, anses også Helsetilsynet å ha
adgang til å gi tilrettevisninger, selv om denne kompetansen
er lagt direkte til fylkeslegen i loven. Helsetilsynet vil behandle
saker fylkeslegen oversender for ileggelse av reaksjonene advarsel
og tilbakekall, samt behandle pasientklager over fylkeslegens avgjørelser.
Helsetilsynet vil være siste instans for så vidt
gjelder den mildeste reaksjonen, tilrettevisning, og første
instans for så vidt gjelder advarsel og tilbakekallsreaksjonene.
Departementet foreslår også å opprette
en uavhengig klageinstans kalt Statens helsepersonellnemnd. Dette
blir et nytt nivå i den forvaltningsmessige behandlingen
av administrative reaksjoner mot helsepersonell. Statens helsepersonellnemnd
skal være en fullstendig uavhengig instans uten noen formell
tilknytning til tilsynsmyndighetene. Forslaget innebærer
ikke noen realitetsendring i tilsynsmyndighetenes oppgaver slik
de står i dag, idet det nye nivået vil være en
ren klageinstans. Som en følge av departementets forslag
vil dagens ordning med profesjonsråd oppheves.
Statens helsepersonellnemnd skal stå fritt til å prøve
alle sider av Statens helsetilsyns vedtak om administrative reaksjoner.
Når det gjelder nemndas sammensetning, foreslår
departementet at den skal bestå av syv faste medlemmer.
Tre skal være jurister hvorav en er leder av nemnda, og
tre skal ha helsefaglig bakgrunn. Det siste medlemmet skal være
en legrepresentant. I tillegg til dette skal det være adgang
for to sakkyndige til å supplere nemnda i den enkelte sak
hvis det er behov for dette.
Departementet foreslår innført administrativ
klageadgang for helsepersonell på de av Statens helsetilsyns
administrative reaksjoner som er enkeltvedtak. Enkeltvedtak om reaksjon
i Statens helsetilsyn skal kunne påklages til Statens helsepersonellnemnd,
som kan prøve alle sider av saken på nytt. En
avgjørelse i Statens helsepersonellnemnd skal ikke kunne
påklages. Saken må da bringes inn for retten,
som kan prøve alle sider av saken, også skjønnsutøvelsen.
Etter gjeldende rett har pasienter eller pårørende ingen
formell rett til å klage på navngitt helsepersonell
til tilsynsmyndighetene. I praksis tar imidlertid tilsynsmyndigheten
imot og behandler slike henvendelser. Det understrekes at pasienters
henvendelser om kritikkverdige forhold vedrørende helsepersonell er
en viktig kilde til avdekking av feil og skader oppstått
i helsevesenet.
Det redegjøres for hvordan pasienters klageadgang er
regulert i Sverige og Danmark.
Departementet foreslår at retten til å bringe
saker vedrørende helsepersonells pliktbrudd inn for tilsynsmyndighetene,
formaliseres for pasienter og pårørende som mener
seg utsatt for pliktbrudd fra helsepersonell. Av hensyn til rasjonalisering
av saksbehandlingen foreslår departementet at saksbehandlingen avsluttes
hos fylkeslegen. Fylkeslegens avgjørelse om å gi
en tilrettevisning skal også være endelig for
helsepersonellet og skal ikke kunne påklages. Av alminnelige
forvaltningsrettslige prinsipper følger at fylkeslegen
og Helsetilsynet kan avvise saker uten realitetsbehandling der klagen
er åpenbart ugrunnet.
Når det gjelder pasienters rett til å klage,
vises det i proposisjonen for øvrig til forslag til ny
lov om pasientrettigheter.
Kvakksalverlovens virkeområde foreslås innskrenket
til kun å gjelde personell som faller utenfor helsepersonellovens
anvendelsesområde. Det vises til utvalget for utredning
av alternative behandlere og eventuelle godkjenningsordninger (Aarbakke-utvalget),
og det framholdes at en regulering av andre behandlere enn helsepersonell
i helsepersonelloven uansett vil bli midlertidig. Departementet ønsker
derfor å opprettholde kvakksalverlovens straffebestemmelser for
så vidt gjelder disse pliktsubjektene. Departementet vil
videre foreslå at kvakksalverloven § 5
som krever botid i Norge før en kan ta syke i kur, oppheves idet
bestemmelsen antas å være i strid med Norges internasjonale
forpliktelser og ikke har noen praktisk betydning i dag.
Departementet foreslår at det i kommunehelsetjenesteloven
inntas en bestemmelse som innebærer at kommunene pålegges
en plikt til å planlegge, organisere og tilrettelegge for
at kommunen, helsetjenesten og helsepersonell kan oppfylle krav
fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Departementet
vil presisere at kommunens ansvar også omfatter privat
virksomhet som kommunene eventuelt inngår kontrakt med
om utførelse av kommunale helsetjenester.
Kommunehelsetjenesteloven § 6-6b omfatter opplysningsplikt
til barnevernet, og departementet foreslår at bestemmelsen
oppheves, og at helsepersonells opplysningsplikt overfor barneverntjenesten
tas inn i helsepersonelloven. Barnevernloven §6-4 tredje ledd
foreslås endret til å gjelde helsepersonell etter
lov om helsepersonell § 3.
I legemiddelloven foreslås at ordet forskrive erstattes
med ordet rekvirere idet ordet rekvirere søkes brukt konsekvent
i lov- og forskriftsverket om adgangen til å få utlevert
reseptpliktige legemidler til pasient, til egen praksis, til helseinstitusjon
m.v.
Det uttales at de økonomiske konsekvensene for staten
i tilknytning til utvidelsen av lovens virkeområde i hovedsak
vil dreie seg om en eventuell økning i tilsynsmyndighetens
ressursbruk, men at det er tvilsomt om økningen blir betydelig
i og med at tilsynsmyndigheten allerede i dag har et generelt tilsynsansvar
med helsepersonell og helsetjenesten.
Forslaget innebærer administrative konsekvenser for
godkjenningsmyndigheten. Det foreslås at utstedelsen av
autorisasjon skal skje mot gebyr fra det enkelte helsepersonell.
Forslag om mulighet til å opprette spesialistgodkjenninger
for flere grupper helsepersonell vil også kunne medføre
administrative kostnader. Departementet antar imidlertid at slike
godkjenninger vil bli opprettet i nær samarbeid med yrkesorganisasjonene, slik
tilfellet er i dag, noe som vil redusere de potensielle statlige
administrative kostnadene.
Lovforslaget innebærer en utvidelse av antall personell
som blir regulert, og som derigjennom tillegges plikter. Departementet
antar at dette vil føre til en økning av klagesaker
på helsepersonell. Det vises til at de økonomiske
og administrative konsekvenser av forventet økning i pasientklager
omtales i Ot. prp. nr. 12 (1998-99) Lov om pasientrettigheter.
Det framholdes at lovforslaget innebærer en systematisering
av regelverket slik at det blir ensartede klageregler og reaksjonssystemer,
og at dette vil kunne forenkle saksbehandlingsprosedyrene hos fylkeslegene
og mellom fylkeslegene og Statens helsetilsyn. Det understrekes
at de fleste saker om helsepersonells brudd på plikter
vil avgjøres av forvaltningen i stedet for av domstolene
i sivile søksmål og straffesaker.
Fylkeslegen skal få adgang til å ilegge tilrettevisning,
og departementet antar at dette vil kunne bidra til nedsatt saksbehandlingstid
hos tilsynsmyndigheten.
Forslaget om en ny helsepersonellnemnd vil medføre at
nye stillinger må opprettes og ny kompetanse utvikles.
Utgifter til Helsepersonellnemnda stipuleres til ca. 3 årsverk
for de faste representantene og ca. 2 årsverk til sakkyndige
og et eventuelt sekretariat. Det forventes en innsparing på ca.
kr 115 000,- ved at stillingene knyttet til profesjonsrådene
foreslås lagt ned. Helsetilsynet har sekretærfunksjon
i profesjonsrådene og ressursbruken er stipulert til litt
i overkant av 1/2 årsverk.
Det uttales at endring i kvakksalverloven og fjerning av legenes
autonomibestemmelse i gjeldende lovverk kan føre til at
ledelses- og organisasjonsformene bedre kan tilpasses de ulike tjenestene
og personellets reelle kompetanse, og at dette kan få stor
betydning for effektivisering og hensiktsmessig bruk av personellressurser
i helsetjenesten.
Det framholdes at når det i lovverket fokuseres sterkere
på eget ansvar framfor yrkesgruppetilhørighet,
vil dette bety større vektlegging av egeninnsats framfor
diskusjon om hvem som har myndighet til hva, noe som kan bidra til å redusere
profesjonskonflikter.
Sosial- og helsedepartementets samlede vurdering er at en samlet
lov om helsepersonell kan ha en effektiviserende virkning, både
på helsetjenesten selv og på de statlige forvaltningsoppgavene
overfor helsepersonellet, men at effekten ikke lar seg kvantifisere økonomisk.
Det uttales at mot det ukvantifiserbare potensialet for rasjonalisering
må man vurdere de moderate økte kostnadene som
autorisasjon av ni nye yrkesgrupper og Statens helsepersonellnemnd
utgjør.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen,
Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen,
medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene
fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet
fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, Ballo, viser til at den nye helsepersonelloven
skal erstatte ni gjeldende lover og samle reguleringer av helsepersonell
i en felles lov. Under behandlingen av St.meld. nr. 41 (1987-88)
Helsepolitikken mot år 2000 ga Stortinget støtte til
Regjeringens forslag om å utrede spørsmålet
om en felles helsepersonellov. Denne utredningen forelå i NOU
1993:33 Helsepersonells rettigheter og plikter. Høringsnotat
til ny lov om helsepersonell ble sendt på høring
i juli 1997.
Komiteen viser til at en felles lov for helsepersonell
ble omtalt i St.meld. nr. 41 (1987-88) hvor departementet den gangen
anførte:
«Vi finner i dag sterke profesjonsinteresser
i ulike deler av helsevesenet. Dette kan ofte være til
hinder for rasjonell bruk av personell. Fremover vil det være viktig å føre
en åpen diskusjon omkring arbeidsdeling mellom yrkesgruppene
der brukernes behov settes foran yrkesfaglig prestisje.»
Videre ble det uttalt i St.meld. nr. 41 (1987-88) følgende:
«For å legge grunnlaget for mer like
forhold og større fellesfølelse helsepersonellgruppene
imellom, vil departementet utrede spørsmålet om
en felles helsepersonellov.»
I innstilling til nevnte melding, Innst. S. nr. 120 (1988-89),
uttalte sosialkomiteen følgende:
«I den grad regelverket stenger for rasjonelt
arbeid og fornuftig samarbeid mellom fagpersonell, bør departementet
arbeide frem et regelverk som åpner for større
smidighet og effektivitet. Det tjener ingen at en yrkesgruppe bruker
regelverket til å monopolisere enkelte oppgaver til seg
selv, dersom disse billigere, bedre og mer effektivt kunne utføres
av andre eller av flere yrkesgrupper.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter at det skal være en felles helsepersonellov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet gir
sin fulle støtte til forslaget om en ens felles helsepersonellov
som vil forhindre en fortsatt bruk av regelverk fra ulike særlover
til monopolisering av spesielle arbeidsoppgaver blant ulike grupper
helsepersonell.
Komiteen har merket seg at lovforslaget
i Ot.prp. nr. 13 (1998-99) ivaretar mange av de synspunkter høringsinstansene
reiste i forhold til høringsnotatet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, støtter
de endringene Regjeringen har gjort for å følge
opp dette. Det gjelder bl.a. en bedre regulering av det medisinskfaglige
ansvaret, bedre samordning av informasjon til pasienter, innskrenking
av departementets rett til å beordre helsepersonell, og
at én person skal gis et overordnet ansvar for hver journal.
Komiteen er kjent med at flere profesjoner
som i dag har egne lover, helst vil beholde disse, fordi de oppfattes
som gode og velfungerende lover. Komiteen støtter
likevel innføringen av en felles lov for helsepersonell.
Den nye helsepersonelloven vil bidra til et ryddigere og mer ensartet
lovverk for helsepersonell. Den vil gi myndighetene bedre oversikts-
og styringsmuligheter, og bidra til å styrke pasientenes rettigheter
og helsepersonells rettssikkerhet.
Komiteen mener at et viktig mål for en
felles lov for alt helsepersonell må være at den
kan bidra til å minske omfanget av ansvars- og kompetansestrid mellom
de ulike profesjonsgruppene i helsevesenet, og slik gi en mer effektiv
og hensiktsmessig utnyttelse av personellressursene i helsevesenet.
Komiteen viser til at en felles lov for alt helsepersonell
ikke kan være uttømmende, og at en rekke spørsmål
må løses gjennom forskrifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har likevel tatt sikte på å løse
flere spørsmål i lovteksten, slik at antallet
forskriftshjemler og omfanget av de spørsmål departementet
senere må ta stilling til gjennom forskrifter, begrenses.
Komiteen viser til at Aarbakke-utvalget
(NOU 1998:21) bl.a. har vurdert hvilken plass alternativ medisin
skal ha i tilknytning til det etablerte helsevesenet, drøftet
spørsmål om en registerordning for å skille ut
seriøse utøvere og drøftet godkjenningsordninger for
grupper av alternative medisinske utøvere og krav til utdanning
for slik godkjenning. Komiteen forutsetter at departementet
legger frem en egen sak for Stortinget på grunnlag av denne
innstillingen og vil derfor ikke nå gå inn på spørsmålene
knyttet til dette. Komiteen har merket seg at forslaget
om å endre kvakksalverloven først og fremst har
betydning for helsepersonell slik det er definert i § 3.
Helsepersonell (også alternative utøvere i den
grad de yter helsehjelp innen helsetjenesten) skal etter dette ikke
omfattes av kvakksalverloven. Komiteen er enig i
dette. Komiteen viser til at Helseministeren i brev
av 16. mars 1999 til saksordfører påpeker
at
«endringene i kvakksalverloven innebærer
ingen endring i bestemmelsene om hva andre enn leger og tannleger
har lov til å utføre, eller tilsynet med alternative
utøvere så lenge denne foregår utenfor
helsetjenesten.»
Komiteen støtter opprettelsen av Statens
helsepersonellnemnd som en uavhengig klageinstans i forhold til
Statens helsetilsyns beslutninger om administrative reaksjoner overfor
helsepersonell. Dette vil styrke helsepersonells rettssikkerhet
og samtidig bidra til å avlaste domstolene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at en lovfesting av meldeplikt for bierverv
i helsepersonelloven reiser spørsmålet om lignende
lovfesting av bierverv for andre grupper offentlig og privat ansatte. Disse
medlemmer vil be Regjeringen vurdere effekten av å ha
en slik særbestemmelse for helsepersonell og konsekvensene
og hensiktsmessigheten av å gi tilsvarende regler for andre
grupper offentlig og privat ansatte der det er viktig å bevare
tilliten til deres uavhengighet, f.eks. ulike grupper høgskole-
og universitetsansatte.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at definisjonen av helsepersonell etter denne loven innebærer
en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Utvidelsen innebærer
at også andre enn de med offentlig godkjenning og autorisasjon
skal regnes som helsepersonell. Begrunnelsen er at alle som gir
helsehjelp innen helsetjenesten, bør omfattes av plikten
til forsvarlighet og taushet om pasientinformasjon, og at tilsynsmyndighetene
kan føre tilsyn med disse. På denne måten
understrekes lovens hovedformål om pasientsikkerhet.
Flertallet viser til at yrkesutøvelse
av ikke-autorisert personell utenfor helsetjenesten faller utenfor lovens
virkeområde. Således vil ikke alternative behandlere
som utøver selvstendig virksomhet, falle inn under loven.
Komiteen viser til at det i brev av
3. mars 1999 og 23. mars 1999 fra Den norske lægeforening
er reist spørsmål ved om definisjonen av helsepersonell
i § 3 kan bli en sirkeldefinisjon og avstedkomme
tolkningsproblemer. På bakgrunn av dette er to alternative formuleringer
til paragrafen forelagt departementet. Komiteen viser
til at departementet ikke finner behov for ytterligere presisering
av begrepene helsepersonell og helseinstitusjon. Komiteen har
forholdt seg til departementets vurdering.
Med helsehjelp mener komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet enhver handling som har forebyggende,
diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål.
Videre mener disse medlemmer at helsetjenestene skal
omfattes av lov om kommunehelsetjeneste, lov om spesialisthelsetjeneste
og lov om tannhelsetjeneste.
Komiteen støtter forslaget
om å lovfeste en generell plikt for helsepersonell til
forsvarlig yrkesutøvelse.
Komiteen mener at det foreliggende lovutkast til
ny og samlet helsepersonellov vil styrke medisinsk forsvarlighet
og rettssikkerhet overfor pasientene, idet loven på dette
punkt omfatter alt personell som jobber i forhold til eller med
pasienter på ulike nivå.
Komiteen påpeker at selv om arbeidsgiver
gis plikt til å innrette virksomheten slik at helsepersonell blir
i stand til å oppfylle forsvarlighetskravet, har det enkelte
helsepersonell også et individuelt ansvar for å ivareta
dette i forbindelse med egen yrkesutøvelse.
Komiteen har merket seg at bestemmelsen om forsvarlighet
i den nye helsepersonelloven i hovedsak innebærer en videreføring
av gjeldende rett.
Komiteen merker seg at i forhold til tidligere lovgivning
er kravet til faglig forsvarlighet konkretisert og at kravet gjelder
alt helsepersonell. Komiteen viser til at begrepet
forsvarlighet er en rettslig standard som innebærer en
differensiering ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner og situasjonen
for øvrig. Komiteen har videre merket seg
at det med kvalifikasjoner siktes til formelle og reelle kvalifikasjoner,
dvs. helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning og erfaring.
Komiteen viser til at det generelle forsvarlighetskravet
vil sette grenser for hva andre enn kvalifisert helsepersonell kan
utføre. Komiteen vil videre understreke
at det generelle forsvarlighetskravet innebærer plikt for
alt helsepersonell til å holde seg innen sitt fagområde,
og ikke overskride sine faglige kvalifikasjoner.
Komiteen har videre merket seg at helsepersonell
ikke kan instrueres av arbeidsgiver eller andre til å utføre
handlinger som de anser å være i strid med kravet
til forsvarlighet.
Komiteen viser til at forsvarlighetsplikten også innebærer
et krav om å innhente nødvendig bistand, videre
henvise pasienter samt å innse sin egen begrensning.
Komiteen viser til at det etter høringsrunden
er tatt inn et nytt tredje ledd som presiserer at ved samarbeid
mellom ulike typer helsepersonell er det legen/tannlegen
som tar beslutninger i medisinske/odontologiske spørsmål
vedrørende undersøkelse og behandling av pasienten.
Komiteen ser at det kan være vanskelig å trekke
klare grenser når det gjelder hva som skal defineres som
medisinske spørsmål i forhold til andre fagområder,
men at hensikten med bestemmelsen er å hindre at helsepersonell
overprøver beslutninger som er fattet av personell med
bedre faglige forutsetninger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
presiserer at helsepersonell kan yte den hjelp de er kvalifisert
for, i samsvar med kravet til forsvarlighet. Av dette følger
f.eks. at en psykolog er kvalifisert til å treffe avgjørelser
i psykologfaglige spørsmål og til å behandle
psykiske lidelser på selvstendig grunnlag. Det samme gjelder
andre grupper autorisert helsepersonell, som kiropraktorer, fysioterapeuter
og jordmødre innen deres fagområder.
Flertallet viser til at selv om leger er best
faglig kvalifisert og tar beslutning i et medisinsk spørsmål,
kan utførelsen av helsehjelpen overlates til samarbeidende
personell. Kravet til at legen skal ta beslutninger i medisinske
spørsmål, utelukker ikke at annet helsepersonell
kan utføre enkel diagnostikk og gi pasienter oppfølging,
pleie og omsorg.
Flertallet viser til Helseministerens brev av 22.
februar 1999 til saksordfører der han uttaler:
«I alle tilfelle er dette uttrykk som henviser
til et skjønn, og der innholdet må fastsettes
ut fra en konkret tolking i de enkelte tilfelle. En rekke helsefagutdanninger
gir kvalifikasjoner som karakteriseres som medisinske kvalifikasjoner.
Med uttrykket «medisinske spørsmål»er
i stor grad ment de spørsmål hvor leger har medisinske
kvalifikasjoner som odontologer, kiropraktorer eller andre ikke
har.»
Flertallet peker på at bestemmelsen om
at leger skal ta beslutninger i medisinske spørsmål,
gjelder konkrete behandlingssituasjoner, og ikke organisatoriske
spørsmål knyttet til f.eks. ledelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
sterkt understreke behovet for at den organisatoriske helsetjeneste,
det være seg i spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten, legger
forholdene slik til rette at helsepersonell som omfattes av denne
lov, gis muligheter for å gjennomføre de oppgaver
de er forpliktet til.
Disse medlemmer ser det som uheldig at lovforslaget
ikke legger opp til en faglig og ledelsesmessig organisasjonsstruktur
i helsetjenesten, men overlater dette særdeles viktige
forhold til arbeidsgiver/sykehusene. Disse medlemmer vil
fortsatt hevde at den som har det medisinske ansvaret for pasientens
behandling i helsetjenesten, også skal ha nødvendig
myndighet, noe som etter disse medlemmers mening
tilsier at ledere i kliniske avdelinger bør være
leger med lederkompetanse. Disse medlemmer finner
det viktig å understreke at det kun er medisineren som
har en tilstrekkelig faglig og allsidig bakgrunn for å ta
det totale ansvaret for behandling av syke mennesker så vel
innen somatikken som innen psykiatrien. Et slikt standpunkt mener disse
medlemmer ikke er i strid med at det enkelte autoriserte helsepersonell
har et selvstendig ansvar for å yte en forsvarlig helsetjeneste
på sitt faglige nivå. Disse medlemmer viser
for øvrig til at de vil komme tilbake med konkrete forslag
i denne sammenheng i forbindelse med behandlingen av spesialisthelsetjenesteloven.
Disse medlemmer viser til at Stortinget har til
behandling en revisjon av pasientskadeerstatningsloven, og disse
medlemmer mener i denne sammenheng at skadeerstatningsloven
også bør omfatte privat legevirksomhet og private
helsetilbud som klinikker og sykehus. Disse medlemmer vil
komme tilbake til dette under sosialkomiteens behandling av pasientskadeerstatningsloven.
Komiteen viser til at helsepersonell
bare kan delegere oppgaver han/hun har faglig eller lovtildelt kompetanse
til å utføre. Komiteen viser videre
til at oppgavetildelingen forutsettes å være personlig,
og at det må sikres at den som overlates oppgaven, har
de nødvendige kvalifikasjoner for å utføre
disse på en faglig forsvarlig måte.
Komiteen slutter seg til forslaget
i paragrafen om et eksplisitt forbud mot at helsepersonell mottar gaver
eller andre ytelser som er egnet til å påvirke
deres tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte.
Komiteen understreker at bestemmelsen i utgangspunktet
ikke rammer internasjonale kongresser, forskningssamlinger, kurs
og andre arrangementer som helsepersonell har faglig utbytte av,
selv om kun én eller noen få produsenter står
som arrangør eller sponsor. En del av kunnskapsoverføringen
til helsepersonell foregår i regi av den legemiddelprodusenten som
har stått for kunnskaps- og produktutviklingen. Komiteen forutsetter
at programmet på slike arrangementer skal være
faglig forsvarlig, og at bruk av bestemte produkter eller tjenester
ikke er et vilkår for deltakelse på arrangementet.
Komiteen er kjent med at Legemiddelindustriforeningen
har vedtatt et nytt etisk regelverk som har til hensikt å styrke
det faglige innholdet og redusere de utenomfaglige elementene i
forbindelse med konferanser og seminarer som arrangeres av legemiddelselskapene. Komiteen mener
det er positivt at legemiddelindustrien selv har tatt opp disse
problemene. Den nye helsepersonelloven gir klare regler å forholde seg
til for helsepersonell og produsenter og tjenesteytere.
Komiteen mener det er en grunnleggende
pasientrettighet å få informasjon om egen helsetilstand
og det helsetilbud som gis i form av undersøkelser, diagnostikk,
behandling, pleie og omsorg. Tilstrekkelig informasjon er avgjørende
for at det kan gis et informert samtykke til helsehjelp. Helsepersonell
som gir informasjon, må så langt som mulig forsikre
seg om at pasienten har forstått de opplysninger som gis.
Komiteen er kjent med at en vesentlig del av pasientklager
dreier seg om klager på mangelfull/dårlig
informasjon. Hvilken informasjon som gis, på hvilken måte
og hvem som er ansvarlig for dette, er av vesentlig betydning for
pasientene ved siden av at informasjonen er samordnet og opplysende. Komiteen har
merket seg at det ikke uttrykkelig sies hvem som kan gis informasjon. Komiteen vil
presisere at den som har krav på informasjon, er pasient
og pårørende etter reglene i pasientrettighetsloven § 3-2
til 3-4.
Komiteen viser til at det i høringsutkastet
til ny helsepersonellov ble foreslått å pålegge
alt helsepersonell plikt til å gi pasientene informasjon
innen sitt fagområde. I høringsrunden påpekte
bl.a. Statens helsetilsyn og Norsk Revmatikerforbund behovet for
koordinering av ansvar for informasjon til pasienten i situasjoner
der flere grupper helsepersonell er involvert.
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen følger opp
dette. Etter bestemmelsen har alt helsepersonell ansvar for å gi
informasjon til pasient m.v. Komiteen forstår
bestemmelsen slik at informasjon som gis, skal være innen
rammene av det enkelte helsepersonells ansvarsområde og
kompetanse i samsvar med forsvarlighetskravet i § 4.
I helseinstitusjoner, der pasienten mottar helsehjelp fra ulike
personer og helsepersonell, vil det være behov for at informasjonen
til pasienten samordnes for å sikre at pasienten får
riktig informasjon. I bestemmelsen pålegges helseinstitusjonen å utpeke
hvem som skal være ansvarlig for informasjonen som skal
gis. For øvrig mener komiteen at ved at
det utpekes en informasjonsansvarlig, fritas ikke helsepersonell
fra å gi informasjon innenfor sitt ansvarsområde
og som de er nærmest til å gi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre forutsetter at institusjonen i tråd
med forsvarlighetskravet utpeker den som har ansvaret for medisinsk
behandling og oppfølging av den enkelte pasient. Disse
medlemmer viser til forslaget i ny lov om spesialisthelsetjenesten om å innføre
pasientansvarlig lege ved sykehusene. Disse medlemmer finner
det derfor naturlig at den som utpekes i somatiske sykehus, vil
være behandlende lege, i psykiatriske klinikker lege eller
psykolog, i helseinstitusjoner uten lege den som ut fra institusjonens
karakter er ansvarlig for pasientens behandling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at virksomheten selv må vurdere hvordan dette
best kan gjennomføres ut fra interne organisasjonsforhold.
Komiteen peker på betydningen
av å hindre at ukoordinert informasjon fra flere hold gir
pasienten et uklart og forvirrende bilde av egen helsetilstand.
Helseinstitusjonene må selv utarbeide rutiner som sikrer at
denne bestemmelsen kan overholdes.
Komiteen påpeker at helsepersonell også har plikt
til å gi informasjon i tilfeller der de har grunn til å tro
at pasienten har fått eller kan få skader som
følge av helsehjelpen.
Komiteen viser til at bestemmelsene om helsepersonells
plikt til å gi informasjon må sees i sammenheng
med bestemmelsene om pasientenes rett til å få informasjon
i pasientrettighetsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 10 første
ledd lyde:
Den som yter helsehjelp, skal innenfor egen yrkesutøvelse
gi informasjon til pasient og den som har krav på det,
etter reglene i pasientrettighetsloven § 3-2 til § 3-4.
I helseinstitusjoner skal informasjon etter første punktum
gis av pasientansvarlig lege eller den som helseinsstitusjonen utpeker.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at ikke alle helseinstitusjoner vil bli omfattet
av spesialisthelsetjenesteloven og ordningen med pasientansvarlig
lege. Ot.prp. nr. 10 (1998-99) Om lov om spesialisthelsetjenesten
m.m. utelukker heller ikke at pasientansvarlig kan være
en annen enn lege, f.eks. en sykepleier. For institusjoner som omfattes
av kommunehelsetjenesteloven, vil det ikke finnes bestemmelser om
pasientansvarlig lege. Flertallet viser til at denne
bestemmelsen må sees i sammenheng med forslag i ny lov
om spesialisthelsetjenesten om at departementet i forskrift kan
gi nærmere bestemmelser for pasientansvarlig lege og tilsvarende ordninger
for annet helsepersonell.
Flertallet opprettholder derfor forslaget i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
ikke utvide retten til andre enn leger og tannleger når
det gjelder å forskrive reseptbelagte medikamenter og fremmer
følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 11 første
ledd lyde:
Bare leger og tannleger kan rekvirere reseptbelagte legemidler.»
Komiteen støtter bestemmelsen
om at markedsføring av helsetjenester skal være
forsvarlig, nøktern og saklig. Komiteen mener
at dette gjelder både for helsepersonells markedsføring
av egen helsehjelp, og for markedsføring av virksomheter
som tilbyr helsehjelp.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at bestemmelsen supplerer bestemmelsene om dette i markedsføringsloven.
Helsetjenesters spesielle karakter tilsier et behov for skjerpede
krav til nøkternhet og saklighet i markedsføringen
av disse, utover det som følger av markedsføringsloven.
Flertallet merker seg at Statens helsetilsyn skal
føre tilsyn med at bestemmelsen blir overholdt, og kan
reagere på brudd med administrative reaksjoner.
Når det gjelder markedsføring av
helsetjenester, mener komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre at det ikke skulle være grunn
til å legge ytterligere begrensninger på markedsføring
av helsetjenester utover de bestemmelser som gjelder i markedsføringsloven. Disse
medlemmer støtter derfor ikke at departementet
gis forskriftshjemmel for ytterligere regulering.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 13 lyde:
§ 13 Markedsføring
Markedsføring av helsetjeneste skal være forsvarlig,
nøktern og saklig.
Ved markedsføring av virksomhet som yter helsehjelp,
gjelder første ledd tilsvarende.
For øvrig gjelder lov om kontroll med markedsføring
og avtalevilkår.»
Komiteen viser til at bestemmelsen
om beordring av helsepersonell til vaktordninger i stor grad viderefører
gjeldende rett. Departementet kan med hjemmel i den nye helsepersonellovens § 14
pålegge helsepersonell å delta i vaktordninger
på det stedet der de bor eller arbeider, som f. eks. lege-
eller tannlegevakt. Slike vaktordninger er viktige for å gi
pasientene trygghet for tilgang til nødvendig helsehjelp
uavhengig av klokkeslett eller dag.
Komiteen viser til at bestemmelser om departementets
rett til beordring av helsepersonell under ekstraordinære
forhold som naturkatastrofer, større ulykker o.l. naturlig
hører inn under lov om helsemessig beredskap. Lov om vern
mot smittsomme sykdommer gir hjemmel for beordring av helsepersonell ved
utbrudd av allmennfarlige, smittsomme sykdommer.
Komiteen viser til at sykehusenes plikt til å yte øyeblikkelig
hjelp videreføres i forslaget til ny lov om spesialisthelsetjenesten.
Dette er ansvar for ledelsen ved sykehusene, som har myndighet til å organisere virksomheten
og etablere vaktordninger som setter sykehusene i stand til å overholde
denne forpliktelsen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, slutter
seg til at departementet ikke følger opp høringsutkastets
forslag om å åpne for beordring i strid med arbeidsmiljøloven
og arbeidstvistloven for å kunne ivareta sykehusenes plikt
til å yte øyeblikkelig hjelp i akutte situasjoner,
som følge av f.eks. langvarige arbeidskonflikter. Det ble
i høringsrunden pekt på at en slik beordringsadgang
kan bli misbrukt av arbeidsgiver.
Komiteen har tillit til at partene
i eventuelle arbeidskonflikter ikke opptrer på en måte
som kan sette liv og helse i fare. Dersom sykehusenes muligheter
til å gi øyeblikkelig hjelp skulle bli truet av
en langvarig arbeidskonflikt, kan myndighetene gripe inn med tvungen
lønnsnemnd.
Komiteen viser til at det i lovforslagets § 16 presiseres
at virksomhet som yter helsehjelp, skal organiseres slik at helsepersonellet
blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter. Komiteen er
enig i at det stilles et slikt krav til virksomheter som yter helsetjenester,
enten de er offentlige eller private.
Komiteen viser til at departementet i § 16
også foreslår hjemmel for forskrift om internkontroll
og forskrift om organisering av virksomhet. Departementets myndighet
til å gi forskrift om internkontroll følger allerede
av tilsynsloven. I brev til saksordfører datert 22. februar
1999 bekrefter departementet dette, og peker på at forskriftshjemmelen
er tatt inn i helsepersonelloven av rent pedagogiske årsaker.
Komiteen viser til at departementet i brev til saksordfører
av 22. februar 1999 viser til at hjemmelen er foreslått
med tanke på å sikre forsvarlighet i organisasjonene.
Den vil først og fremst være aktuell å bruke
hvis det er nødvendig for å sikre forsvarlig pasientbehandling.
Departementet presiserer at det er en hjemmel som er tenkt brukt
bare i unntakstilfeller.
Komiteen viser til at den foreslåtte § 16
skiller seg fra lovens øvrige bestemmelser i det at den
omhandler organisering av virksomhet, mens lovens øvrige
bestemmelser omhandler helsepersonells plikter og rettigheter.
Komiteen mener det er hensiktsmessig at helseinstitusjoners
plikt til å organisere seg slik at helsepersonell blir
i stand til å overholde sine lovpålagte plikter,
understrekes i helsepersonelloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det store antall selvstendig næringsdrivende
og private virksomheter knyttet til allmennpraksis ikke omfattes
av spesialisthelsetjenesten, slik at en bestemmelse i ny spesialisthelsetjenestelov
ikke vil kunne ivareta de samme interesser som § 16
i helsepersonelloven. På denne bakgrunn vil disse medlemmer opprettholde
forskriftshjemmelen i § 16 andre ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre kan ikke se at pedagogiske hensyn nødvendiggjør
forskriftshjemmelen om internkontroll i helsepersonelloven.
Disse medlemmer ser heller ikke behovet for bestemmelser
om generell organisering av virksomheter i helsevesenet i helsepersonelloven.
Forhold knyttet til dette, og det eventuelle behovet for forskriftshjemler,
må vurderes i forbindelse med forslaget til ny lov om spesialisthelsetjenesten.
Disse medlemmer vil stemme mot § 16
andre ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det i dag ikke fins bestemmelser som direkte regulerer
helsepersonells bierverv, men har merket seg at adgangen til bierverv heller
ikke i dag er ubegrenset. Begrensningene følger av kravet
til forsvarlighet, lojalitetsplikten overfor hovedarbeidsgiver og
det forhold at offentlige ansatt helsepersonell er underlagt reglene
om inhabilitet i forvaltningsloven.
Spørsmålet er derfor om det likevel kan være
hensiktsmessig å ta inn en egen bestemmelse om adgangen
til bierverv i den nye helsepersonelloven. Flertallet har
merket seg at hverken Sverige eller Danmark har lovregulert biervervsvirksomheten,
men nøyer seg med avtaleregulering.
Flertallet har merket seg at blant høringsinstansene
støttet bl.a. KS og Sykepleierforbundet at det bør
lovfestes meldeplikt. KS understreket at meldeplikten bør
være automatisk for å unngå ulik praksis fra
fylke til fylke. Flertallet har merket seg at Arbeidstilsynet
i høringen pekte på at regulering av bierverv
ikke nødvendigvis frigjør ressurser, da effekten kan
bli at helsepersonell tar ut mer fritid. Dessuten kan man få en «tilbakeslagseffekt» hvor
offentlige stillinger blir mindre attraktive. Flertallet har
videre merket seg at KUF anførte at dersom det skal innføres særregler
om meldeplikt for en gruppe statsansatte, bør disse begrunnes
i habilitetshensyn. Ettersom hovedarbeidsgiver ikke vil kunne pålegge
arbeidstaker å bruke all sin kapasitet i hovedstillingen,
kan man neppe argumentere med at arbeid i fritiden tilkjennegir
at arbeidstaker har ledig kapasitet. Flertallet mener det
er viktig å utforme en eventuell meldeplikt slik at den
ikke får slike uheldige konsekvenser som bl.a. Arbeidstilsynet
og KUF har pekt på.
Flertallet har merket seg at departementet erkjenner
at bierverv har klare positive virkninger bl.a. ved at det kan øke
det samlede helsetilbudet og gi helsepersonell nyttig erfaring.
Flertallet har også merket seg at departementet
viser til at bierverv kan medføre negative konsekvenser.
Biervervet kan bli så omfattende at det kan gå utover
hovedervervet, dernest kan helsepersonell som følge av
bierverv havne i interesse- eller lojalitetskonflikter med hovedarbeidsgiver.
Og til sist peker departementet på at bierverv kan være
egnet til å svekke tilliten til at offentlig ansatt helsepersonell treffer
avgjørelser på grunnlag av rent faglige og samfunnsøkonomiske
vurderinger.
Flertallet viser til at departementet har vurdert ulike
måter å regulere bierverv på, f.eks.
gjennom endring i arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven
eller ved at regler om bierverv nedfelles i etiske retningslinjer
for yrkesgruppene.
Departementet konkluderer imidlertid med at det er mest hensiktsmessig å hjemle
regler om helsepersonells meldeplikt i forhold til bierverv i lov
om helsepersonell. Flertallet har merket seg at det
er helsepersonellfaglige bierverv som skal omfattes av meldeplikten
og at eierinteresser m.v. i virksomhet som driver helsepersonellvirksomhet
også faller inn under meldeplikten.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vurderer
den foreslåtte bestemmelsen som en lovfesting av dagens
praksis og dermed ikke som et ønske om å innskrenke
det positive bidraget ulike former for fritidspraksis og bierverv i
dag gir til det norske helsevesenet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til departementets forslag til § 19.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke gi sin tilslutning til at helsepersonellets biverv blir regulert
i lovteksten. Dette kan få som konsekvens, etter disse
medlemmers mening, at den verdifulle innsatsen og pasientbehandlingen
som i dag utføres av helsepersonell som biverv, kan bli
betydelig redusert, og dette er, etter disse medlemmers skjønn,
ikke ønskelig med den underkapasitet en i dag har på helsetjenester,
ikke minst innen spesialisthelsetjenesten. En lovfesting av og regulering
av biverv, særlig for leger og legespesialister, kan også svekke
rekrutteringen til offentlige legestillinger, noe som etter disse
medlemmers skjønn ikke er ønskelig. Disse
medlemmer mener at et alternativ til lovregulering når
det gjelder biverv og meldeplikt, er at problematikken nedfelles
i etiske retningslinjer for yrkesgruppene. Slike regler kan tas
inn i personalreglementet ved de ulike institusjoner, og meldeplikten
kan således bli en del av ansettelsesvilkårene.
Fordelen ved en slik ordning er at helsepersonell vil bli informert
ved ansettelsen og kan da i utgangspunktet ta standpunkt til gjeldende
reglement om eventuell meldeplikt.
Disse medlemmer vil stemme mot lovforslagets § 19.
Komiteen vil understreke at taushetsplikten
er avgjørende for å bevare og styrke pasientens
tillit til helsepersonellet og helsevesenet. Uten et sterkt personvern
gjennom klare regler om taushetsplikt for alt helsepersonell, og
godt avgrensede unntaksbestemmelser ut fra «need-to-know»-prinsippet,
risikerer vi at enkeltmennesker unnlater å oppsøke
helsevesenet. Dette prinsippet må også være
førende i forhold til lovens kapittel 6 Opplysningsplikt,
kapittel 7 Meldeplikt og kapittel 8 Dokumentasjonsplikt.
Komiteen er derfor tilfreds med at taushetspliktbestemmelsene
i det alt vesentlige er en videreføring og klargjøring
av bestemmelsene i gjeldende rett.
Komiteen slutter seg til at alt helsepersonell som
yter helsehjelp, omfattes av den yrkesmessige taushetsplikt, og
at bestemmelsen ikke innebærer noen liberalisering når
det gjelder informasjonsadgang for personell.
Komiteen viser til brev fra Helseministeren
til saksordfører datert 19. mars 1999. For at
man skal kunne presumere at samtykke foreligger, må det
være åpenbart eller utvilsomt i pasientens interesse
at slikt samtykke presumeres. Det er videre et krav at pasienten
ikke selv er i stand til å gi samtykke. I motsatt fall må pasienten
selv gi samtykke.
Komiteen viser til at denne tolkningen av «samtykke» er
i overensstemmelse med alminnelig rettsoppfatning innen helseretten
for når et samtykke foreligger, jf. samtykke til helsehjelp.
Når det gjelder samtykke til å gi
informasjon, er komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
enig i at pårørendes krav på informasjon
som hovedregel må stå tilbake for pasientens ønsker. Flertallet viser
til at barneloven og legeloven gir barn økende grad av
medbestemmelse og selvbestemmelse. Barn mellom 12 og 16 år
kan be om og få medhold i at helseopplysninger ikke gis
videre til foreldre eller foresatte, dersom legen mener ønsket bør
respekteres. Ungdom over 16 år kan nekte å samtykke
i at foreldre/foresatte får opplysninger med mindre
informasjon er nødvendig for å ivareta foreldreansvaret
etter barneloven. Flertallet slutter seg til dette. Flertallet forutsetter
likevel at helsepersonell samtaler og drøfter slike situasjoner
med unge pasienter med sikte på et best mulig tillitsforhold
også mellom foreldre og barn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
også i denne sammenheng gi uttrykk for at de mener at den
helsemessig myndighetsalder bør settes til 18 år,
noe disse medlemmer vil komme tilbake til under behandling
av spesialisthelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 22
andre og tredje ledd lyde:
For personer under 18 år gjelder reglene i pasientrettighetsloven § 4-4
og 3-4 andre ledd tilsvarende for samtykke etter første
ledd.
For personer over 18 år som ikke er i stand til å vurdere
spørsmål om samtykke av grunner som er nevnt i
pasientrettighetsloven § 3-3 andre ledd, kan nærmeste
pårørende gi samtykke etter første ledd.»
Komiteen har merket seg at loven har
en generell unntaksbestemmelse fra taushetsplikten (§ 23
nr. 4) som er en videreføring av den såkalte rettsstridsreservasjonen «særlige
grunner» i legeloven § 31. Paragrafen
medfører ingen realitetsendring. Komiteen er
enig i at hensyn som taler for å bryte taushetsplikten må veie
vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet,
og at det derfor i det alt vesentlige vil være tale om
nødrettsbetraktninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener at unntak
fra taushetsplikten bør være færrest
mulig og gi minst mulig rom for helsepersonells individuelle tolkninger
og skjønn. Disse medlemmer kan ikke se at
ordlyden i § 23 nr. 2 eller departementets kommentarer
til bestemmelsen gir klarhet i hvilke forhold bestemmelsen er ment å dekke.
Bestemmelsen synes ikke å ha en selvstendig betydning i
forhold til pasientens samtykke i § 22 eller de øvrige
unntakene fra taushetsplikten i § 23. Disse medlemmer finner
unntaket så uklart og generelt at det kan misforstås
av helsepersonell.
Disse medlemmer kan heller ikke se behovet for
dette unntaket i tillegg til de andre generelle unntak, jf. bl.a.
unntaket i punkt 4 i Regjeringens forslag.
Disse medlemmer vil stemme imot § 23
nr. 2 i lovforslaget.
Komiteen har merket seg at bestemmelsens første
ledd er en videreføring av legeloven § 37.
Bestemmelsen gjelder nå generelt for alt helsepersonell. Annet
ledd er nytt.
Komiteen viser til at spørsmålet
om opplysninger etter en persons død oppstår ofte
for domstolene, f. eks. i forbindelse med arvetvister. I slike situasjoner kan
partene ha ulike interesser med hensyn til om opplysninger skal
gis eller ikke. Komiteen mener det ikke bør
være slik at den part som har noe å tjene på det,
skal kunne hindre at opplysninger gis ved å påberope
seg at det ikke foreligger vektige grunner for å gi opplysningene.
I forbindelse med slike saker for domstolene bør utgangspunktet
være at det foreligger vektige grunner for at opplysningene
skal gis. Komiteen understreker at forholdet mellom
første og annet ledd er slik at den rett nærmeste
pårørende har etter annet ledd, ikke må få hindre
andre pårørende eller andre i å få opplysninger,
hvis vilkårene etter første ledd er oppfylt.
Komiteen har merket seg at § 25
i hovedsak er en videreføring av legeloven § 34.
Dette betyr at helsepersonell i utgangspunktet kan gi opplysninger
til samarbeidende personell for det formål å gi
forsvarlig helsehjelp til pasienten. Opplysninger kan ikke gis dersom
pasienten motsetter seg det. Komiteen er enig i denne
løsning.
Komiteen viser til at det i § 25
benyttes begrepet «samarbeidende personell» i
stedet for «helsepersonell og medhjelper». Departementet
angir at dette er en redaksjonell endring, som er gjort for å synliggjøre at
opplysninger kan gis andre enn medhjelpere, f.eks. til helsepersonell
i andre avdelinger i sykehus eller til helsepersonell utenfor sykehuset
eller i andre virksomheter.
Komiteen antar det ikke har vært meningen å begrense
adgangen til å gi opplysninger til helsepersonell, jf.
ordlyden «samarbeidende personell». For helsepersonell
vil det være mest aktuelt å gi opplysninger til
annet helsepersonell i forbindelse med behandling og annen helsehjelp. Komiteen mener
imidlertid at det ikke kan være avgjørende for
opplysningsadgangen om det dreier seg om helsepersonell eller annet personell
såfremt vilkårene for å gi opplysninger
foreligger. Komiteen viser til at det avgjørende
etter bestemmelsen vil være hvorvidt det er nødvendig å gi opplysningene
til det samarbeidende personellet for å yte forsvarlig
helsehjelp.
Komiteen har videre merket seg at det i forbindelse
med høringen til NOU 1993:33 ble reist innsigelser mot
denne bestemmelsen fordi den ikke i tilstrekkelig grad løser
de problemer som reiser seg i forbindelse med det tverretatlige
samarbeid som foregår i kommunene. Selv om det i en del
tilfeller kan synes faglig nødvendig å drøfte
en pasient uten vedkommendes samtykke, foreslår departementet
likevel ikke å åpne adgang til dette pga. faren
for utglidning og misbruk. Komiteen er enig i dette
og mener tverrfaglig samarbeid bør være forankret
i pasientens/klientens medvirkning og samtykke i tråd
med at brukerinteressene søkes styrket i all ny lovgivning.
Komiteen er innforstått med at forsvarlighetskravet
kan føre til at opplysninger utleveres til annet personell
selv om pasienten motsetter seg det, men da bare etter § 23
nr. 4.
Komiteen har merket seg at det i § 26
foreslås en ny bestemmelse om at den som yter helsehjelp,
kan gi taushetsbelagte opplysninger videre til virksomhetens ledelse
dersom det er nødvendig for å kunne gi helsehjelp
eller for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten, men at
det så langt mulig skal gjøres uten individualiserende
kjennetegn. Komiteen har også merket seg
at pasienten kan motsette seg slik utlevering, men at det krever
en aktiv handling fra pasienten fordi det ikke er påkrevd å spørre
pasienten i det enkelte tilfelle. Det er bare når helsepersonell
har grunn til å tro at pasienten ville ha innvendinger,
at pasientens samtykke skal innhentes.
Komiteen viser til at praksis har vist at det
i stor grad er behov for å gi taushetsbelagt informasjon
til administrasjonen, og at en derfor bør ha et klart hjemmelsgrunnlag. Komiteen antar
at et krav til samtykke fra pasienten hver gang slik informasjon
skal utleveres, vil være unødig ressurs- og tidkrevende.
Samtidig ser komiteen behov for at pasienten kan
nekte at informasjon blir gitt. Komiteen støtter
derfor lovforslagets § 26.
Komiteen slutter seg til at det i § 29
fastlegges at opplysninger kan tas i bruk til forskning. Komiteen har
merket seg at begrepene medisinsk og odontologisk forskning i legeloven
og tannlegeloven er erstattet med begrepet forskning for å unngå en
utilsiktet innsnevring av virkeområdet, og er enig i dette.
Når det gjelder spørsmålet om å utlevere
taushetsbelagte opplysninger til forsikring, kredittinstitusjoner
o. l. når pasienten har samtykket, er komiteen, i
likhet med departementet, i tvil om det foreligger tilstrekkelig
grad av frivillighet for pasienten. Det kan også reises
spørsmål om og i tilfelle hvilke taushetsbelagte
opplysninger det bør være tillatt å stille
krav om tilgang på som forutsetning for en forsikringsavtale. Komiteen har
merket seg at det er nedsatt et utvalg som skal utrede utlevering
av helseopplysninger til forsikringsselskaper og foreslå regulering
på området. Komiteen forutsetter
at departementet legger frem en sak for Stortinget på bakgrunn
av utvalgets innstilling. Komiteen vil for øvrig
peke på at det kan være grunn til å vurdere
nærmere hvilke helseopplysninger om forsikringstagers livsstil
forsikringsselskaper skal kunne kreve svar på.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak for Stortinget
der en vurderer hvor langt forsikringsselskaper skal ha rett til å gå i å kreve
utlevering av taushetsbelagte helseopplysninger og opplysninger
om personlig livsstil som grunnlag for forsikringsavtale.»
Komiteen viser til at lov om medisinsk bruk av bioteknologi
fastsetter at «Det er forbudt å be om, motta,
besitte eller bruke opplysninger om en annen person som er fremkommet
ved genetiske undersøkelser» (§ 6-7
første ledd), og at «Det er forbudt å spørre om
genetiske undersøkelser har vært utført» (§ 6-7 andre
ledd).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det ikke under noen omstendighet bør være tillatt
for helsetjenesten å gi opplysninger om gentesting til
forsikringsselskap eller kredittinstitusjoner selv om pasientene
har gitt sitt samtykke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
gi uttrykk for fortsatt uenighet i at helsepersonell i henhold til
sosialtjenesteloven er pålagt meldeplikt til sosialetat
og barneverntjenesten. Disse medlemmer vil stemme
mot lovforslagets § 32.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sin merknad til § 32 og vil stemme mot lovforslagets § 33.
Komiteen er enig i at det foreslås
en hjemmel for Kongen til å opprette og godkjenne helseregistre
i den grad dette er nødvendig for en forsvarlig styring og
utvikling av helsetjenesten. Komiteen vil imidlertid
understreke at det bare unntaksvis må gis anledning til å gi
videre identifiserbare opplysninger til helseregistre. Komiteen har
merket seg at departementet vil legge frem en egen lov om helseregistre
der man vil få en langt grundigere vurdering av de mange personvernspørsmålene
som knytter seg til slike registre. Komiteen er enig
i at det ikke bør være kurant å opprette
nye registre og informasjonssystemer. Det må alltid være
en avveining av behovet for informasjonsinnhenting og hensynet til
personvernet. Det er likevel grunn til å understreke at
formålet med så vel de generelle helseregistre
som de spesifikke sykdomsregistrene er å bedre og effektivisere
helsetilbudet til pasientene. Ikke minst sykdomsregistre, som f. eks.
MS-registeret, er ofte sterkt ønsket ikke bare av fagfolk
og forskere, men også av de berørte pasientene
fordi de ser på slike registre som en sikkerhet for at de
raskere får tilgang på nye behandlingsmuligheter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter forslaget om å knytte plikt til å føre
journal til det å gi helsehjelp, og ikke til profesjon
som tidligere.
Komiteen merker seg at den som yter
helsehjelp, har plikt til å føre journal, og at
denne plikten ikke gjelder personell som har en støttende
eller underordnet funksjon i forhold til annet helsepersonell. De
ulike grupper helsepersonell har ansvar for at relevante opplysninger
knyttet til eget fagfelt journalføres.
Komiteen ser positivt på forslaget om
at det i helseinstitusjoner skal utpekes én person som
skal ha det overordnede ansvar for den enkelte journal og hvilke
opplysninger som tas inn i journalen. Komiteen er
tilfreds med at departementet har fulgt opp de høringsuttalelsene
som advarte mot en generell journalplikt for alt helsepersonell
uten at noen gis et koordineringsansvar for hva som skal dokumenteres
i hver enkelt journal. Det ville fort resultert i store og uoversiktlige
journaler, som ville vært lite hensiktsmessige arbeidsverktøy
for helsepersonell.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til kommentarer under § 10 og støtter proposisjonens
forslag til § 39 andre ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre forutsetter at den som utpekes som ansvarlig
for journalen, er pasientens behandlingsansvarlige lege eller den
som ut fra institusjonens karakter har behandlingsansvar for pasienten. Disse
medlemmer forutsetter videre at det som hovedregel er samme
person som har overordnet ansvar både for pasientens journal,
derunder plikt til å gi pasienten innsyn i egen journal
og informasjon til denne pasienten.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 39
andre ledd lyde:
I helseinstitusjoner skal pasientansvarlig lege eller den person
institusjonen har utpekt, ha det overordnede ansvaret for den enkelte
journal, og herunder ta stilling til hvilke opplysninger som skal
stå i pasientjournalen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 39
andre ledd lyde:
I helseinstitusjoner som har pasientansvarlig lege, skal denne
ha det fulle og hele ansvar for pasientens journal.»
Komiteen vil støtte forslaget
i lovproposisjonen om egenjournal. Komiteen sier
seg glad for at departementet i forskrift skal kunne pålegge
helsepersonell å føre en journal som pasienten
oppbevarer selv, såkalt egenjournal.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:44 (1993-94) og vil sterkt anbefale departementet å benytte
seg av denne forskriftsretten, slik at man får gjennomført ordningen
med egenjournal innen rimelig tid.
Komiteen viser til at journalen skal
inneholde korrekte og fullstendige opplysninger om pasienten og
den helsehjelp som gis. Departementet kan gjennom forskrift gi nærmere
regler om pasientjournalens innhold.
Komiteen viser til at pasientjournal defineres som
all informasjon om pasienten som lagres som grunnlag for undersøkelser,
diagnostisering, behandling eller annen oppfølging av pasienten. Komiteen mener
dokumentasjonen bør være begrenset til informasjon
som er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp,
og for å oppfylle annet informasjonsansvar.
Den som utpekes som ansvarlig for en pasients journal, har ansvar
for at denne struktureres på en slik måte at den
kan fungere som et hensiktsmessig arbeidsverktøy.
Komiteen viser til høringsuttalelse fra
Ryggforeningen i Norge, hvor det ble påpekt at pasientgrupper
opplever det som et problem at leger og annet helsepersonell journalfører
psykiatriske og psykosomatiske diagnoser, uten at slike diagnoser
begrunnes i journalen. Slike diagnoser oppleves ofte som svært belastende,
samtidig som det er vanskelig å få slettet eller
rettet dem, fordi det i dag er uklart om legen har plikt til å journalføre
begrunnelsen for diagnosen.
Komiteen ber departementet innarbeide krav i journalforskriften
til at grunnlaget for diagnosen skal framgå, og til at
diagnosen skal være underbygget i journalen.
Komiteen merker seg at den som yter
helsehjelp, har plikt til å gi innsyn i journalen til den
som har krav på det etter bestemmelsene i pasientrettighetsloven.
Komiteen viser til at forslaget i hovedsak
viderefører gjeldende rett når det gjelder adgang
til å rette i journalen. Helsepersonell skal etter krav
fra den opplysningen gjelder, eller etter eget tiltak, rette feilaktige,
mangelfulle eller utilbørlige opplysninger eller utsagn
i en journal. Retting skal ikke skje ved av opplysninger slettes.
Komiteen merker seg at pasientens rett
til å få slettet opplysninger i journalen stort
sett videreføres i samsvar med dagens praksis, men med
en noe utvidet rett til sletting av opplysninger som er feilaktige
eller svært belastende for pasienten.
Komiteen har merket seg at det foreslås
at ikke bare leger og tannleger nå skal gis autorisasjon,
men at alle grupper som oppfyller kravene til det, skal autoriseres
i stedet for å få offentlig godkjenning. Komiteen er
enig i at dette kan være gunstig ut fra pasientenes krav
på å bli beskyttet mot ukyndige utøvere,
kontroll med helsepersonellets yrkesutøvelse bl.a. gjennom
mulighet til å tilbakekalle autorisasjonen, og at autorisasjon
gir en garanti for personellets kunnskapsnivå og skikkethet. Komiteen slutter
seg til at de viktigste kriteriene for å gi helsepersonell
autorisasjon er at de arbeider selvstendig og har utstrakt pasientkontakt.
Komiteen viser til proposisjonens prinsipielle begrunnelse
for autorisasjonsgiving til yrkesgrupper og er enig i denne.
Komiteen støtter departementets forslag
om en betydelig utvidelse av autorisasjonsberettigede helsegrupperinger.
Dette vil etter komiteens mening styrke den faglige
ansvarlighet i pasientbehandlingen, det være seg i annenlinjetjenesten
som i primærhelsetjenesten.
Komiteen finner det godtgjort at ortoptister arbeider
selvstendig og har utstrakt direkte pasientkontakt. Komiteen er
gjort kjent med at ortoptistenes høgskoleutdanning er minimum
3-årig. Ortoptistene bidrar i utdannelsen av øyespesialister
gjennom instruksjon i daglig poliklinisk praksis og kursvirksomhet.
Ortoptister behandler særlig barn for skjeling og ulike
samsynsproblemer og øyenmuskulaturforstyrrelser. Komiteen har
merket seg at både Norsk Øyelegeforening, Norges
Optikerforbund, Norsk Sykepleierforbund og Norsk Helse- og Sosialforbund støtter
ortoptistenes ønske om autorisasjon. Komiteen vil
på bakgrunn av nye opplysninger om ortopistenes utdanning
i samråd med departementet gå inn for at disse
autoriseres.
Komiteen har merket seg at apotekteknikere står
for 90 prosent av all kunde- og pasientkontakt i apotekene. De har
3-årig videregående opplæring i likhet
med for eksempel helsesekretærene. Komiteen mener
at apotekerteknikerne bør autoriseres da disse har ansvarsfulle
og betydelige arbeidsoppgaver idet det er de som oftest møter
brukeren ved skranken i apotekene, og som dermed er de første
som gir informasjon og veiledning til pasientene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at lovfesting
vil være en uforholdsmessig omstendelig vei å gå for
autorisasjon av nye grupper helsepersonell, og vil være
en fremgangsmåte som er ressurskrevende sett i forhold
til reguleringens detaljnivå. Flertallet vil
opprettholde forslaget i proposisjonens § 48
fjerde ledd, som er i samsvar med § 1 i nåværende
helsepersonellov.
Komiteens medlemmer fra Høyre kan ikke
lenger se behovet for å ha en egen forskriftshjemmel for å gi
autorisasjon til nye grupper. Når departementet selv har
foreslått betegnelsen autorisasjon innført for
de fleste grupper helsepersonell, er det etter disse medlemmers oppfatning ønskelig
at også fremtidige grupper som måtte bli gitt
autorisasjon, inntas i loven. Det vil være mer ryddig og
gjøre loven komplett. Det er også ønskelig
at Stortinget får anledning til å ta stilling
til hvilke nye grupper som vurderes for autorisasjon. Disse
medlemmer kan ikke se at det er et tungtveiende argument
når det hevdes at en trenger en forskriftshjemmel fordi «det
er vanskelig å forutse om andre grupper bør komme
inn under loven, og i tilfelle hvilke» (s. 242). Tvert
imot mener disse medlemmer departementet selv har
levert den beste begrunnelsen for lovfesting ved å peke
på at «hensynet til at regler blir gjenstand for
grundig debatt og behandling, hensynet til informasjon og hensynet
til tilgjengelighet taler normalt for å bruke lovformen». Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn stemme mot lovforslagets § 48
fjerde ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
fremmer følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 48
første ledd lyde:
Autorisasjonsordningen etter denne lov omfatter følgende
grupper helsepersonell:
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det ikke er hensiktsmessig at Stortinget i lovs form tar stilling
til hvilke yrkesgrupper som skal gis autorisasjon som helsepersonell, men
at dette kan avgjøres av departementet. På denne bakgrunn
fremmer dette medlem følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 48
lyde:
§ 48 Autorisasjon
Departementet kan gi autorisasjon etter søknad. Ved
avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet,
innhold og formålet med utdanningen, i hvilken utstrekning
yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering
med andre land.
Rett til autorisasjon etter søknad har den som:
a) har avlagt eksamen i vedkommende
fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående
opplæring,
b) har gjennomført praktisk tjeneste fastsatt i
forskrift gitt av departementet,
c) har avlagt skriftlig løfte fastsatt i forskrift
av departementet,
d) er under 75 år og
e) ikke er uegnet for yrket.
Rett til autorisasjon etter søknad har også den som:
a) har utenlandsk eksamen som
anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen,
b) har utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale
om gjensidig godkjenning etter § 52, eller
c) på annen måte har godtgjort å ha
den nødvendige kyndighet.
Departementet kan i forskrift fastsette tilleggskrav for autorisasjon
for den enkelte helsepersonellgruppe, herunder at kravene skal gjelde
for de som allerede har autorisasjon eller offentlig godkjenning
ved forskriftens ikrafttredelse.»
Komiteen slutter seg til at kravet
om å være under 75 år for å få autorisasjon
og lisens opprettholdes. Komiteen vil imidlertid
understreke at det både av hensyn til den enkelte yrkesutøver,
dennes pasienter og for samfunnet, som har mangel på mange
kategorier helsepersonell, er ønskelig å legge
til rette for at eldre yrkesutøvere kan fortsette i sitt
yrke dersom de ønsker det og fortsatt er skikket til det.
Komiteen vil derfor understreke at lisens etter
søknad kan gis til helsepersonell over 75 år som
for øvrig fyller vilkårene til autorisasjon.
Komiteen slutter seg til at det opprettes
en Statens helsepersonellnemnd som en ny uavhengig klageinstans.
Det vil styrke rettssikkerheten for helsepersonell og trolig skape
allmenn tillit til systemet at man får to forvaltningsmessige
instanser ved formelle reaksjoner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, slutter seg til organiseringen av
Statens helsepesonellnemnd.
Flertallet vil anta at tilsynssaker etter den
nye loven vil dekke et stort spekter, og at det i mange saker vil
være slik at sakkyndige vurderinger vil ha liten relevans
til vedkommende helsepersonells yrkesutøvelse eller eventuelle
pliktbrudd. Flertallet antar det også vil
kunne bli vanskelig å finne sakkyndige i enhver sak som
angår klage på advarsel, suspensjon, osv. Flertallet antar
at et absolutt krav om sakkyndige i alle saker vil kunne innebære
unødig ressursbruk, og vil opprettholde proposisjonens § 69
tredje ledd som gir adgang til oppnevning av to sakkyndige for bistand
i den enkelte sak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti støtter
etablering av en Statens helsepersonellnemnd som en ny uavhengig
klageinstans. Disse medlemmer mener imidlertid at
antall medlemmer i helsepersonellnemnda bør begrenses til fem
personer, hvorav to jurister, to med helsefaglig bakgrunn og en
legrepresentant.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 69
andre ledd lyde:
Statens helsepersonellnemnd skal bestå av to jurister
hvorav en er leder av nemnda, samt to personer med helsefaglig bakgrunn
og en legrepresentant.»
Disse medlemmer mener at nemnda skal oppnevne
to sakkyndige med spesiell innsikt i fagfeltet for bistand i den
enkelte sak slik at klageren er sikker på at nemndas avgjørelse
blir truffet på grunnlag av best mulig innsikt i det aktuelle
fagfeltet. Disse medlemmer fremmer derfor følgende
forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 69
tredje ledd lyde:
Statens helsepersonellnemnd skal oppnevne to sakkyndige for bistand
i den enkelte sak.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
tilsvarende når pasientskadeloven skal behandles, foreslå at
Pasientskadenemnda også skal ha fem medlemmer. Det er viktig
at den nye helsepersonalnemnda jobber raskt og effektivt, og at man
ikke opplever den samme situasjon som vi i lang tid har hatt når
det gjelder tidsfaktoren for behandling av klager via fylkeslegene
og Statens helsetilsyn.
Komiteen er enig i at den som har autorisasjon, lisens
eller spesialistgodkjenning, har rett til å benytte slik
yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe helsepersonell. Komiteen vil
understreke at dette ikke innebærer at det innføres
yrkesmonopol for autoriserte grupper. I kap. 4.3.4, side 47 i proposisjonen
konkluderes det med at departementet ikke ønsker å foreslå regler
om monopol for enkelte helsepersonellgrupper idet forsvarlighetskravet
i § 4 er ment å regulere yrkesutøvelsen
i tilstrekkelig grad.
Komiteen viser til Helseministerens brev av 19.
mars 1999 til saksordfører der det heter at
«I særskilte merknader til § 74
om bruk av beskyttet tittel, fremgår det imidlertid at
bestemmelsen kan innebære et forbud for andre enn autoriserte
kiropraktorer å annonsere at de driver «kiropraktikk»,
fordi dette kan villede pasienten til å tro at utøveren
er autorisert kiropraktor.»
I tilfeller hvor flere grupper enn de som er autorisert helsepersonell,
har kvalifikasjoner til å yte en bestemt type helsehjelp,
skal det etter komiteens mening ikke være
forbudt å kunngjøre eller annonsere virksomheten.
Så lenge man har lov til å yte en tjeneste, ville
det være urimelig å nekte annonsering eller kunngjøring
av helsehjelpen. Komiteen forutsetter at slik annonsering
eller kunngjøring skal være nøktern og
saklig.
Komiteen slutter seg til at kvakksalverlovens virkeområde
innskrenkes til å gjelde personell som ikke defineres som
helsepersonell etter denne lov. Det enkelte helsepersonells plikt
til forsvarlig yrkesutøvelse følger heretter av
forsvarlighetskravet i helsepersonelloven.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
I lov om helsepersonell m.v. skal § 69 andre
og tredje ledd lyde:
Statens helsepersonellnemnd skal bestå av to jurister
hvorav en er leder av nemnda, samt to personer med helsefaglig bakgrunn
og en legrepresentant.
Statens helsepersonellnemnd skal oppnevne to sakkyndige for bistand
i den enkelte sak.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 2
I lov om helsepersonell m.v. skal § 10 første
ledd lyde:
Den som yter helsehjelp, skal innenfor egen yrkesutøvelse
gi informasjon til pasient og den som har krav på det,
etter reglene i pasientrettighetsloven § 3-2 til § 3-4.
I helseinstitusjoner skal informasjon etter første punktum
gis av pasientansvarlig lege eller den som helseinstitusjonen utpeker.
Forslag 3
I lov om helsepersonell m.v. skal § 13 lyde:
§ 13 Markedsføring
Markedsføring av helsetjeneste skal være forsvarlig,
nøktern og saklig.
Ved markedsføring av virksomhet som yter helsehjelp,
gjelder første ledd tilsvarende.
For øvrig gjelder lov om kontroll med markedsføring
og avtalevilkår.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
I lov om helsepersonell m.v. skal § 11 første
ledd lyde:
Bare leger og tannleger kan rekvirere reseptbelagte legemidler.
Forslag 5
I lov om helsepersonell m.v. skal § 22 andre
og tredje ledd lyde:
For personer under 18 år gjelder reglene i pasientrettighetsloven §§ 4-4
og 3-4 andre ledd tilsvarende for samtykke etter første
ledd.
For personer over 18 år som ikke er i stand til å vurdere
spørsmål om samtykke av grunner som er nevnt i
pasientrettighetsloven § 3-3 andre ledd, kan nærmeste
pårørende gi samtykke etter første ledd.
Forslag 6
I lov om helsepersonell m.v. skal § 39 andre
ledd lyde:
I helseinstitusjoner som har pasientansvarlig lege, skal denne
ha det fulle og hele ansvar for pasientens journal.
Forslag fra Høyre:
Forslag 7
I lov om helsepersonell m.v. skal § 39 andre
ledd lyde:
I helseinstitusjoner skal pasientansvarlig lege eller den person
institusjonen har utpekt, ha det overordnede ansvaret for den enkelte
journal, og herunder ta stilling til hvilke opplysninger som skal
stå i pasientjournalen.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 8
I lov om helsepersonell m.v. skal § 48 lyde:
§ 48 Autorisasjon
Departementet kan gi autorisasjon etter søknad. Ved
avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet,
innhold og formålet med utdanningen, i hvilken utstrekning
yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering
med andre land.
Rett til autorisasjon etter søknad har den som:
a) har avlagt eksamen i vedkommende
fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående
opplæring,
b) har gjennomført praktisk tjeneste fastsatt i
forskrift gitt av departementet,
c) har avlagt skriftlig løfte fastsatt i forskrift
av departementet,
d) er under 75 år og
e) ikke er uegnet for yrket.
Rett til autorisasjon etter søknad har også den som:
a) har utenlandsk eksamen som
anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen,
b) har utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale
om gjensidig godkjenning etter § 52, eller
c) på annen måte har godtgjort å ha
den nødvendige kyndighet.
Departementet kan i forskrift fastsette tilleggskrav for autorisasjon
for den enkelte helsepersonellgruppe, herunder at kravene skal gjelde
for de som allerede har autorisasjon eller offentlig godkjenning
ved forskriftens ikrafttredelse.
Komiteen viser for øvrig til proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven).
Kapittel 1 Lovens formål, virkeområde og definisjoner
§ 1 Lovens formål
Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste.
§ 2 Lovens virkeområde
Loven gjelder helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp i riket.
Kongen gir forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.
I den utstrekning Kongen bestemmer i forskrift, gjelder loven for personer på norske skip i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk, på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel og på norsk redningsansvarsområde.
§ 3 Definisjoner
Med helsepersonell menes i denne lov:
-
. personell med autorisasjon etter § 48 eller lisens etter § 49,
-
2. personell i helsetjenesten eller i apotek som yter helsehjelp,
-
3. elever og studenter som yter helsehjelp.
Departementet kan i forskrift bestemme at loven eller enkelte bestemmelser i loven skal gjelde for nærmere angitt personell som ikke omfattes av første ledd.
Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål og som utføres av helsepersonell.
Med helseinstitusjon menes institusjon som hører under lov om spesialisthelsetjenesten og lov om kommunehelsetjenesten.
Kapittel 2 Krav til helsepersonells yrkesutøvelse
§ 4 Forsvarlighet
Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.
Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.
Ved samarbeid med annet helsepersonell, skal legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient.
Departementet kan i forskrift bestemme at visse typer helsehjelp bare kan gis av personell med særskilte kvalifikasjoner.
§ 5 Bruk av medhjelpere
Helsepersonell kan i sin virksomhet overlate bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis. Medhjelpere er underlagt helsepersonells kontroll og tilsyn.
Elever og studenter skal som regel bare gis oppgaver ut fra hensynet til opplæring.
§ 6 Ressursbruk
Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.
§ 7 Øyeblikkelig hjelp
Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasientrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.
Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser.
Plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen.
§ 8 Pliktmessig avhold
Helsepersonell skal ikke innta alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden.
Legemidler som er nødvendige på grunn av sykdom, regnes ikke som rusmidler etter første ledd. Helsepersonell som inntar slike legemidler, skal snarest orientere sin arbeidsgiver om dette.
Departementet kan i forskrift bestemme at helsepersonell skal kunne pålegges å avgi utåndingsprøve, blodprøve eller lignende prøve ved mistanke om overtredelse av første ledd, og kan gi bestemmelser om forbud mot inntak av rusmidler i et nærmere bestemt tidsrom før tjenestetiden begynner.
§ 9 Forbud mot gaver m.v. i tjenesten
Helsepersonell må verken på egne eller andres vegne motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenestlige handlinger på en utilbørlig måte.
Helsepersonell må heller ikke motta fra pasient gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som har mer enn en ubetydelig verdi.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke ytelser som er omfattet av første og annet ledd.
§ 10 Informasjon til pasienter m.v.
Den som yter helsehjelp, skal gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasientrettighetsloven § 3-2 til § 3-4. I helseinstitusjoner skal informasjon etter første punktum gis av den som helseinstitusjonen utpeker.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til informasjon.
§ 11 Rekvirering av reseptbelagte legemidler
Bare leger og tannleger kan rekvirere reseptbelagte legemidler. Departementet kan i forskrift bestemme at annet helsepersonell med autorisasjon eller lisens kan få begrenset rekvireringsrett.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om rekvirering av legemidler, herunder om utforming og utfylling av resept og rekvisisjonsblankett. Det kan også bestemmes at bestemte legemidler helt eller delvis kan unntas fra denne retten.
§ 12 Undersøkelser i forbindelse med straffbare forhold
Lege, sykepleier eller bioingeniør skal etter anmodning fra politiet ta blodprøve eller foreta lignende undersøkelse av personer som er mistenkt for straffbart forhold under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel når dette er hjemlet i lov og kan skje uten fare.
Lege skal etter anmodning fra påtalemyndigheten foreta kroppslig undersøkelse av mistenkte i straffesak når slik undersøkelse er besluttet etter straffeprosessloven § 157. Videre skal lege etter anmodning fra vedkommende fengselsdirektør foreta kroppslig undersøkelse av en innsatt i fengselsanstalt når slik undersøkelse er besluttet etter reglene i fengselsloven § 30 a.
Lege, sykepleier eller bioingeniør har ingen plikt til å foreta undersøkelser etter første og annet ledd av:
-
1. ektefelle, samboer, registrert partner, forlovede eller av slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken eller like nær besvogrede. Likt med slektskap regnes adoptiv- og fosterforhold.
-
2. person som helsepersonellet har til behandling.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til å foreta undersøkelser etter denne paragrafen, og herunder fastsette bestemmelser om begrensninger i plikten og om fritak.
§ 13 Markedsføring
Markedsføring av helsetjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig.
Ved markedsføring av virksomhet som yter helsehjelp, gjelder første ledd tilsvarende.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om markedsføring av helsehjelp, og kan herunder fastsette forbud mot visse former for markedsføring.
§ 14 Beordring av helsepersonell til vaktordninger
Departementet kan bestemme at helsepersonell skal delta i vaktordning på det sted der de bor eller arbeider.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om gjennomføring m.v. av vaktordninger.
§ 15 Krav til attester, legeerklæringer o.l.
Den som utsteder attest, legeerklæring o.l. skal være varsom, nøyaktig og objektiv. Attest, legeerklæring o.l. skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Helsepersonell som er inhabil etter forvaltningsloven § 6, skal ikke utstede attest, legeerklæring o.l.
Kapittel 3 Krav til organisering av virksomhet
§ 16. Organisering av virksomhet som yter helsehjelp og internkontroll
Virksomhet som yter helsehjelp, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om organisering av virksomhet som yter helsehjelp og om internkontroll.
§ 17 Opplysninger om forhold som kan medføre fare for pasienter
Helsepersonell skal av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet.
Kapittel 4 Særskilte regler i tilknytning til autorisasjon
§ 18 Melding om helsepersonells virksomhet
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens i privat virksomhet skal gi melding til kommune eller fylkeskommune når de åpner, overtar eller trer inn i virksomhet som er omfattet av loven. Melding skal også gis ved virksomhetens opphør.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke opplysninger som skal gis, når disse skal gis, hvordan de skal registreres og formidles videre til et sentralt register.
§ 19 Melding til arbeidsgiver om bierverv og andre engasjement i annen virksomhet
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens skal av eget tiltak gi arbeidsgiveren opplysninger om bierverv og engasjement, eierinteresser o.l. i annen virksomhet som vil kunne komme i konflikt med hovedarbeidsgivers interesser.
Arbeidsgiveren kan i tillegg kreve at helsepersonell med autorisasjon eller lisens gir opplysninger om all helsefaglig virksomhet som helsepersonellet utfører som selvstendig næringsdrivende, for andre arbeids- eller oppdragsgivere i Norge eller i utlandet, og om eierinteresser, samarbeidsforhold o.l.
Det skal gis opplysning om virksomhetens navn og arten og omfanget av helsepersonells bierverv eller engasjement.
Denne bestemmelsen begrenser ikke plikten til å opplyse om bierverv som følger av avtale eller andre rettsregler.
§ 20 Forsikring
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens som driver privat virksomhet, skal ved forsikring stille sikkerhet for det økonomiske ansvar som kan oppstå overfor pasienter i forbindelse med yrkesutøvelsen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til forsikring.
Kapittel 5 Taushetsplikt og opplysningsrett
§ 21. Hovedregel om taushetsplikt
Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.
§ 22 Samtykke til å gi informasjon
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker.
For personer under 16 år gjelder reglene i pasientrettighetsloven §§ 4-4 og 3-4 annet ledd tilsvarende for samtykke etter første ledd.
For personer over 16 år som ikke er i stand til å vurdere spørsmålet om samtykke av grunner som nevnt i pasientrettighetsloven § 3-3 annet ledd, kan nærmeste pårørende gi samtykke etter første ledd.
§ 23 Begrensninger i taushetsplikten
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for:
-
1. at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene,
-
2. at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold,
-
3. at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt,
-
4. at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi oppplysningene videre eller
-
5. at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.
§ 24 Opplysninger etter en persons død
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger om en avdød person gis videre dersom vektige grunner taler for dette. I vurderingen av om opplysninger skal gis, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser.
Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en persons død hvis ikke særlige grunner taler mot det.
§ 25 Opplysninger til samarbeidende personell
Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.
Taushetsplikt etter § 21 er heller ikke til hinder for at personell som bistår med elektronisk bearbeiding av opplysningene, eller som bistår med service og vedlikehold av utstyr, får tilgang til opplysninger når slik bistand er nødvendig for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon.
Personell som nevnt i første og andre ledd har samme taushetsplikt som helsepersonell.
§ 26 Opplysninger til virksomhetens ledelse og til administrative systemer
Den som yter helsehjelp, kan gi opplysninger til virksomhetens ledelse når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp, eller for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Opplysningene skal så langt det er mulig, gis uten individualiserende kjennetegn.
Den som yter helsehjelp, skal uten hinder av taushetsplikten i § 21 gi vedkommende virksomhets pasientadministrasjon pasientens personnummer og opplysninger om diagnose, eventuelle hjelpebehov, tjenestetilbud, innskrivnings- og utskrivningsdato samt relevante administrative data.
Reglene om taushetsplikt gjelder tilsvarende for personell i pasientadministrasjonen.
§ 27 Opplysninger som sakkyndig
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at helsepersonell som opptrer som sakkyndig gir opplysninger til oppdragsgiver, dersom opplysningene er mottatt under utførelse av oppdraget og har betydning for dette.
Den som opptrer som sakkyndig, skal gjøre pasienten oppmerksom på oppdraget og hva dette innebærer.
§ 28 Opplysninger til arbeidsgiver
Departementet kan gi forskrift om adgangen til å gi opplysninger om en arbeidstakers helseforhold videre til arbeidsgiveren, i den grad opplysningene gjelder arbeidstakerens skikkethet til et bestemt arbeid eller oppdrag.
§ 29 Opplysninger til andre formål
Departementet kan bestemme at opplysninger kan eller skal gis til bruk i forskning, og at det kan skje uten hinder av taushetsplikt etter § 21. Til slikt vedtak kan knyttes vilkår. Reglene om taushetsplikt etter denne lov gjelder tilsvarende for den som mottar opplysningene.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om bruk av taushetsbelagte opplysninger i forskning.
Departementet kan i forskrift regulere helsepersonells rett til utlevering og bruk av taushetsbelagte opplysninger til andre formål enn helsehjelp, når pasienten har gitt samtykke. Det gjelder formål som forsikring, kredittinstitusjoner o.l.
Kapittel 6 Opplysningsplikt m.v.
§ 30 Opplysninger til tilsynsmyndigheten
Helsepersonell skal gi tilsynsmyndigheten adgang til virksomhetens lokaler, og gi alle de opplysninger som ansees påkrevd for utøvelsen av tilsyn med helsepersonells virksomhet. Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikten utlevere de dokumenter, lyd- og bildeopptak o.l. som kreves av tilsynsmyndigheten.
§ 31 Opplysninger til nødetater
Helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.
§ 32 Opplysninger til sosialtjenesten
Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold etter å ha innhentet samtykke fra pasienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt etter § 21.
Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten, når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. lov om sosiale tjenester § 6-2a. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om sosiale tjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.
I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.
§ 33 Opplysninger til barneverntjenesten
Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24.
Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.
I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.
§ 34 Opplysninger i forbindelse med førerkort og sertifikat
Lege, psykolog eller optiker som finner at en pasient med førerkort for motorvogn eller sertifikat for luftfartøy, ikke oppfyller de helsemessige kravene som stilles, skal oppfordre pasienten til å innlevere førerkortet eller sertifikatet. Dersom pasientens helsetilstand antas ikke å være kortvarig, skal helsepersonell som nevnt gi melding til offentlige myndigheter etter nærmere regler fastsatt av departementet i forskrift.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser til gjennomføring og utfylling av første ledd, og kan gi reglene i første ledd tilsvarende anvendelse i forhold til pasienter som har tjeneste utenfor luftfartøy, dersom tjenesten har betydning for luftfartens sikkerhet.
Kapittel 7 Meldeplikt
§ 35 Melding om fødsler
Lege eller jordmor skal gi melding om fødsel til folkeregisteret. I meldingen skal det opplyses hvem som er far til barnet etter reglene i barneloven §§ 3 og 4, eller hvem moren har oppgitt som far til barnet i tilfeller der farskapet ikke er klarlagt. Departementet kan i forskrift bestemme at slike meldinger også skal inneholde andre opplysninger.
Dersom farskapet ikke er klarlagt eller foreldrene ikke lever sammen, skal fødselsmeldingen sendes til både folkeregisteret og bidragsfogden.
Det skal gis fødselsmelding selv om barnet er dødfødt.
Lege eller jordmor skal gi melding om fødsel eller svangerskapsavbrudd etter tolvte uke til Medisinsk fødselsregister i samsvar med forskrift gitt av Kongen.
§ 36 Melding om dødsfall
Leger skal gi erklæring om dødsfall som de blir kjent med i sin virksomhet. Departementet gir forskrifter om erklæringene.
Leger som har gitt legeerklæring om dødsfall, eller som har gitt helsehjelp til en person før vedkommende døde, skal gi kommunelegen nødvendige opplysninger om dødsårsaken. Kommunelegen skal gi opplysningene videre til dødsårsaksregisteret.
Er det grunn til å tro at dødsfallet er unaturlig, skal legen underrette politiet i samsvar med forskrift fastsatt av departementet.
Er etterforskning iverksatt for å avklare om døden er voldt ved straffbar handling, skal legen gi retten opplysninger av betydning for saken, dersom retten ber om dette.
§ 37 Melding til helseregistre m.v.
Kongen kan opprette og godkjenne helseregistre i den grad dette er nødvendig for en forsvarlig styring og utvikling av helsetjenesten. Kongen kan i forskrift pålegge helsepersonell med autorisasjon eller lisens å gi opplysninger til slike registre, og ellers gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av meldeplikten. Helsepersonell kan ikke pålegges å gi individualiserte opplysninger, med mindre dette er nødvendig for formålet med registeret. Opplysningene skal så langt det er mulig gis uten individualiserende kjennetegn.
§ 38 Melding om betydelig personskade
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens skal snarest mulig gi skriftlig melding til fylkeslegen om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse av helsehjelp eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes fra om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade.
Meldeplikten for helsepersonell etter første ledd gjelder ikke dersom helseinstitusjonen har meldeplikt etter lov om spesialisthelsetjenesten § 3-3.
Kapittel 8 Dokumentasjonsplikt
§ 39 Plikt til å føre journal
Den som yter helsehjelp, skal nedtegne eller registrere opplysninger som nevnt i § 40 i en journal for den enkelte pasient. Plikten til å føre journal gjelder ikke for samarbeidende helsepersonell som gir hjelp etter instruksjon eller rettledning fra annet helsepersonell.
I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha det overordnede ansvaret for den enkelte journal, og herunder ta stilling til hvilke opplysninger som skal stå i pasientjournalen.
Departementet kan i forskrift pålegge helsepersonell som nevnt i første ledd å føre egen journal som pasienten oppbevarer selv (egenjournal).
§ 40 Krav til journalens innhold m.m.
Journalen skal føres i samsvar med god yrkesskikk og skal inneholde korrekte og fullstendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, samt de opplysninger som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt eller opplysningsplikt fastsatt i lov eller i medhold av lov. Journalen skal være lett å forstå for annet kvalifisert helsepersonell.
Det skal fremgå hvem som har ført oppplysningene i journalen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om pasientjournalens innhold og ansvar for journalen etter denne bestemmelse.
§ 41 Plikt til å gi pasienter innsyn i journal
Den som yter helsehjelp, skal gi innsyn i journalen til den som har krav på det etter reglene i pasientrettighetsloven § 5-1.
I helseinstitusjoner skal den som har det overordnede ansvaret for journalen etter § 39, sørge for at det gis innsyn etter første ledd.
§ 42 Retting av journal
Helsepersonell som nevnt i § 39 skal etter krav fra den opplysningen gjelder, eller av eget tiltak, rette feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige opplysninger eller utsagn i en journal. Retting skal skje ved at journalen føres på nytt, eller ved at en datert rettelse tilføyes i journalen. Retting skal ikke skje ved at opplysninger eller utsagn slettes.
Dersom krav om retting avslås, skal kravet om retting og begrunnelse for avslaget nedtegnes i journalen.
Avslag på krav om retting kan påklages til fylkeslegen, som etter å ha innhentet uttalelse fra Datatilsynet, avgjør om retting kan foretas.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om retting etter denne bestemmelse.
§ 43 Sletting av journalopplysninger
Etter krav fra den journalopplysningene gjelder, eller av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39 slette opplysninger eller utsagn i journalen, dersom dette er ubetenkelig ut fra allmenne hensyn, og:
Dersom krav om sletting avslås, skal kravet om sletting og begrunnelse for avslaget nedtegnes i journalen.
Avslag på krav om sletting kan påklages til fylkeslegen, som etter å ha innhentet uttalelse fra Datatilsynet, avgjør om sletting kan foretas.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om sletting etter denne bestemmelse.
§ 44 Journal på feil person
Etter krav fra den opplysningene gjelder, eller av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39 slette journal, eller opplysninger eller utsagn i en journal, som er ført på feil person, med mindre allmenne hensyn tilsier at sletting ikke bør foretas. Reglene i § 43 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 45 Overføring, utlevering av og tilgang til journal og journalopplysninger
Med mindre pasienten motsetter seg det, skal helsepersonell som nevnt i § 39 gi journalen eller opplysninger i journalen til andre som yter helsehjelp etter denne lov, når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp på forsvarlig måte. Det skal fremgå av journalen at annet helsepersonell er gitt tilgang til journalen etter første punktum.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser til utfylling av første ledd, og kan herunder bestemme at annet helsepersonell kan gis tilgang til journalen også i de tilfeller som faller utenfor første ledd.
§ 46 Krav til elektronisk pasientjournal
Kongen kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om bruk av elektronisk journal, og kan herunder oppstille krav om opplæring og tiltak som skal sikre at utenforstående ikke får kjennskap eller tilgang til journalen.
§ 47 Opptegnelser og journal som bevis
I rettssak eller forvaltningssak om helsepersonells yrkesutøvelse, kan opptegnelser, journal og journalmateriale kreves lagt fram som bevis i original eller bekreftet fotokopi eller utskrift.
Kapittel 9 Vilkår for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
§ 48 Autorisasjon
Autorisasjonsordningen etter denne lov omfatter følgende grupper helsepersonell:
Rett til autorisasjon etter søknad har den som:
-
a) har avlagt eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring,
-
b) har gjennomført praktisk tjeneste fastsatt i forskrift gitt av departementet,
-
c) har avlagt skriftlig løfte fastsatt i forskrift av departementet,
-
d) er under 75 år og
-
e) ikke er uegnet for yrket.
Rett til autorisasjon etter søknad har også den som:
-
a) har utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen,
-
b) har utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52, eller
-
c) på annen måte har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet.
Departementet kan i forskrift bestemme at helsepersonellgrupper som ikke omfattes av første ledd, kan gis autorisasjon etter søknad. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formålet med utdanningen, i hvilken utstrekning yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering med andre land.
Departementet kan i forskrift fastsette tilleggskrav for autorisasjon for den enkelte helsepersonellgruppe, herunder at kravene skal gjelde for de som allerede har autorisasjon eller offentlig godkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.
§ 49 Lisens
Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon etter § 48, kan gis lisens etter søknad. Lisens kan bare gis til helsepersonell som er skikket ut fra lisensens art og omfang.
Lisens kan også gis til helsepersonell med utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52.
Lisensen kan begrenses i tid, til en bestemt stilling, til visse typer helsehjelp eller på annen måte.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om betingelsene for å få lisens og de vilkår som kan knyttes til den, herunder at kravene skal gjelde for dem som allerede har lisens ved forskriftens ikrafttredelse.
§ 50 Grenselisens
Offentlig ansatt og autorisert helsepersonell i Sverige og Finland i arbeid langs grensen til Norge, kan utøve virksomhet i tilgrensende norske kommuner uten norsk autorisasjon eller lisens etter §§ 48 og 49.
§ 51 Vilkår for spesialistgodkjenning
Departementet kan gi forskrifter om vilkår for godkjenning av autorisert helsepersonell som spesialister innen en avgrenset del av det helsefaglige området, herunder at vilkårene skal gjelde for dem som allerede har spesialistgodkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.
§ 52 Internasjonale avtaler
På grunnlag av avtale med annet land om gjensidig godkjenning kan autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning gis til utenlandsk statsborger.
Departementet kan i forskrifter gi nærmere bestemmelser til utfylling av første ledd, og kan herunder fastsette særlige vilkår for godkjenning som er nødvendige for å oppfylle internasjonale avtaler.
Kapittel 10 Tildeling og bortfall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
§ 53 Tildeling av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Statens helsetilsyn gir autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning mot nærmere fastsatt godtgjørelse. Helsetilsynet kan delegere myndighet til å gi spesialistgodkjenning til private yrkesorganisasjoner.
En søker kan nektes autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis det foreligger grunnlag for tilbakekall etter § 57.
Vedtak etter bestemmelsens foregående ledd er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Hvis det er grunn til å tro at tilbakekallsgrunn foreligger, kan Statens helsetilsyn pålegge helsepersonell å underkaste seg undersøkelser som omtalt i § 60.
§ 54 Bortfall av autorisasjon, lisens og spesialist-godkjenning
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning bortfaller når vedkommende fyller 75 år. Yrkestittelen kan likevel benyttes.
Kapittel 11 Reaksjoner ved brudd på lovens bestemmelser
§ 55 Tilrettevisning
Fylkeslegen kan gi tilrettevisning til helsepersonell som overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på annen måte handler ukorrekt eller i strid med god yrkesskikk, selv om helsepersonellet ikke kan bebreides.
I tilrettevisningen kan det gis veiledning om hvordan pliktbruddet kan rettes, tidsfrist for retting samt varsel om at strengere reaksjoner kan bli ilagt dersom pliktbruddet ikke rettes.
Før tilrettevisning blir gitt, skal helsepersonellet gis anledning til å uttale seg.
Tilrettevisning skal gis skriftlig og er unntatt fra offentlighet. Tilrettevisning er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Fylkeslegen kan underrette arbeidsgiveren og den som har påpekt pliktbruddet, om tilrettevisningen.
§ 56 Advarsel
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helsetjenesten eller til å påføre pasienter en betydelig belastning. Det kan også gis advarsel dersom helsepersonell ikke innretter seg etter en tilrettevisning. Tilsvarende gjelder dersom helsepersonell har utvist atferd som er egnet til å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe.
Advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
§ 57 Tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen.
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake dersom innehaveren til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav.
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake også dersom vilkår fastsatt i forskrift etter §§ 48, 49 eller 51 ikke er oppfylt.
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet land, kan kalles tilbake dersom godkjenningen i dette landet mister sin gyldighet.
Tilbakekall er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
§ 58 Suspensjon av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Hvis det er grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er tilstede og helsepersonellet anses å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten, kan Statens helsetilsyn suspendere autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning inntil det er tatt endelig beslutning i saken. Suspensjonen kan gjøres gjeldende i seks måneder, og kan forlenges en gang med ytterligere seks måneder.
Suspensjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
§ 59 Begrensning av autorisasjon
Statens helsetilsyn kan begrense autorisasjonen til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår.
Slik begrensning kan fastsettes i tilfeller der helsepersonell, til tross for at vilkårene for tilbakekall er oppfylt, anses skikket til å utøve virksomhet på et begrenset felt under tilsyn og veiledning.
Vedtak om begrensning av autorisasjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
§ 60 Pålegg om sakkyndig undersøkelse
I saker der tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning skal vurderes, kan Statens helsetilsyn pålegge helsepersonell å underkaste seg medisinsk eller psykologisk undersøkelse av sakkyndige.
Statens helsetilsyn kan suspendere autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning så lenge pålegg etter første ledd ikke etterkommes.
§ 61 Frivillig avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
Helsepersonell kan selv gi avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved skriftlig erklæring til fylkeslegen. Autorisasjons-, lisens- eller spesialistgodkjenningsdokumentet skal så vidt mulig innleveres samtidig.
§ 62 Ny autorisasjon eller lisens
Statens helsetilsyn kan gi helsepersonell som har mistet autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved tilbakekall eller frivillig avkall, ny autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis vedkommende godtgjør at han/hun er skikket. Ny autorisasjon kan begrenses etter § 59.
Avslag på søknad om ny autorisasjon eller lisens er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
§ 63 Tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B
Hvis legers eller tannlegers rekvirering av legemidler i gruppe A og B anses uforsvarlig, kan Statens helsetilsyn helt eller delvis kalle tilbake retten til å rekvirere slike legemidler for en bestemt tid eller for alltid. Det samme gjelder for annet helsepersonell som i forskrift fastsatt i medhold av § 11 er gitt begrenset rett til å rekvirere legemidler.
Helsepersonell kan selv gi avkall på retten til å rekvirere legemidler som nevnt i første ledd ved skriftlig erklæring til fylkeslegen. Et avkall er bindende i den perioden det er gitt for.
Hvis vilkårene for tilbakekallet fortsatt er oppfylt ved utløpet av fristen etter første ledd, kan Statens helsetilsyn treffe nytt vedtak etter første ledd.
Når leger eller tannleger ikke selv har rett til å rekvirere legemidler i gruppe A og B, skal kommunelegen, avdelingsoverlegen eller fylkestannlegen rekvirere legemidler som er nødvendige i vedkommendes virksomhet. Disse kan også godta at et annet helsepersonell foretar rekvireringen.
Vedtak om tilbakekall av rett til rekvirering er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
§ 64 Suspensjon av rekvireringsrett
Hvis det er grunn til å tro at vilkårene for å kalle tilbake rekvireringsretten er oppfylt og helsepersonell ansees å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten, kan Statens helsetilsyn suspendere retten til å rekvirere legemidler som nevnt i § 63 inntil saken er avgjort, men ikke utover seks måneder. Hvis helsepersonellet forhaler saken, kan suspensjonen forlenges en gang med ytterligere seks måneder.
Vedtak om suspensjon av rekvireringsrett er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
§ 65 Forkortelse av frist for tap av rekvireringsretten
Hvis det finnes forsvarlig, kan Statens helsetilsyn etter søknad gi helsepersonellet tilbake retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B før utløpet av den frist som er fastsatt.
Avslag på slik søknad er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
§ 66 Informasjon til arbeidsgiver og til andre land
Statens helsetilsyn skal varsle arbeidsgiver ved advarsel, tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon. Med arbeidsgiver menes også offentlig myndighet som har driftsavtale med helsepersonellet.
Hvis helsepersonellet driver selvstendig praksis med driftsavtale, skal Statens helsetilsyn gi rett offentlig myndighet et forhåndsvarsel når det foreligger berettiget mistanke om at vilkårene for nevnte vedtak foreligger, og vedtaket vil få betydning for muligheten til å oppfylle driftsavtalen.
Ved tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller ved begrensning av autorisasjon, skal Statens helsetilsyn underrette de landene Norge er folkerettslig forpliktet til å informere.
§ 67 Straff
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser i loven eller i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.
Offentlig påtale finner sted hvis allmenne hensyn krever det eller etter begjæring fra Statens helsetilsyn.
Kapittel 12 Statens helsepersonellnemnd og klageregler
§ 68 Statens helsepersonellnemnd
Det opprettes en Statens helsepersonellnemnd (HPN).
Statens helsepersonellnemnd er klageorgan for vedtak etter §§ 53, 56-59 og 62-65.
§ 69 Organisering av Statens helsepersonellnemnd
Statens helsepersonellnemnd skal være et uavhengig organ med høy helsefaglig og juridisk ekspertise som oppnevnes av departementet for tre år av gangen.
Statens helsepersonellnemnd skal bestå av tre jurister, hvorav en er leder av nemnda, samt tre personer med helsefaglig bakgrunn og en legrepresentant.
Statens helsepersonellnemnd kan oppnevne to sakkyndige for bistand i den enkelte sak.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om organiseringen av Statens helsepersonellnemnd.
§ 70 Statens helsepersonellnemnds virksomhet
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om saksbehandlingen i Statens helsepersonellnemnd.
§ 71 Domstolsprøving av suspensjon, tilbakekall og begrensning
Vedtak i Statens helsepersonellnemnd om suspensjon, tilbakekall og begrensning kan bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken.
Saken behandles etter reglene i tvistemålsloven kapittel 30. Retten kan ved kjennelse beslutte at vedtaket om suspensjon, tilbakekall eller begrensning ikke skal ha virkning før det er truffet endelig vedtak i saken eller før endelig dom foreligger.
Bestemmelsen er ikke til hinder for at vedtak kan bringes inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen.
§ 72 Anmodning om administrativ reaksjon
Den som mener at bestemmelser om plikter fastsatt i eller i medhold av denne lov er brutt til skade for seg, kan be tilsynsmyndighetene ilegge helsepersonellet en administrativ reaksjon etter reglene i kapittel 11. Pasienten kan opptre ved representant. Kravet sendes fylkeslegen.
Representant etter første ledd er den som har fullmakt til å fremsette en anmodning på andres vegne, eller som har samtykkekompetanse etter reglene i pasientrettighetsloven kapittel 4. Fullmektig som ikke er advokat, skal legge fram skriftlig fullmakt.
Fylkeslegen skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt i anmodningen.
Hvis fylkeslegen mener at det bør ilegges strengere reaksjon enn tilrettevisning, skal saken oversendes Statens helsetilsyn. Tredje ledd gjelder tilsvarende for behandlingen av saken hos Statens helsetilsyn.
Tilsynsmyndighetene skal gi den som har fremsatt en anmodning, underretning om resultatet av sin behandling av saken og en kort begrunnelse for resultatet.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om tilsynsmyndighetenes saksbehandling, og kan herunder fastsette regler om frist for fremsettelse av anmodning etter denne paragraf.
Kapittel 13 Forskjellige bestemmelser
§ 73 Erstatning for tap ved suspensjon og tilbakekall
Dersom vedtak om suspensjon eller tilbakekall viser seg å være ugyldig eller blir omgjort av annen grunn, kan det kreves erstatning for lidt tap etter vanlige erstatningsrettslige regler.
§ 74 Bruk av beskyttet tittel
Bare den som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning har rett til å benytte slik yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe helsepersonell.
Ingen må uriktig benytte titler eller annonsere virksomhet på en slik måte at det kan gis inntrykk av at vedkommende har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke titler som er beskyttet etter denne paragraf.
§ 75 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.
§ 76 Forskrifter
Forskrifter o.l. gitt med hjemmel i lover som oppheves eller endres når loven her trer i kraft, gjelder i den utstrekning de ikke strider mot loven her eller forskrifter fastsatt med hjemmel i loven.
Den som ved lovens ikrafttredelse har autorisasjon, offentlig godkjenning som helsepersonell eller lisens, beholder sin autorisasjon, godkjenning eller lisens etter denne lov.
Departementet kan fastsette forskrifter til gjennomføring av loven, herunder overgangsbestemmelser.
§ 77 Opphevelse av og endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft oppheves følgende lover:
-
1) Lov av 13. juli 1956 om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster.
-
2) Lov av 8. januar 1960 nr. 1 om godkjenning av sykepleiere.
-
3) Lov av 11. juni 1971 nr. 54 om ortopediingeniører og om omsetning av ortopediske hjelpemidler.
-
4) Lov av 23. juni 1972 nr. 69 om offentleg godkjenning av pleiarar i psykiatriske sjukehus.
-
5) Lov av 9. mars 1973 nr. 13 om godkjenning m.v. av psykologer.
-
6) Lov av 14. juni 1974 nr. 47 om godkjenning m.v. av helsepersonell.
-
7) Lov av 13. juni 1980 nr. 42 om leger.
-
8) Lov av 13. juni 1980 nr. 43 om tannleger.
-
9) Lov av 26. april 1985 nr. 23 om jordmødre.
Fra samme tid gjøres følgende endringer i andre lover:
Stortinget.MiddleTier.Business.Services.DocumentImport.InnstXml1.tit[]
Ny lovtittel skal lyde:
Lov om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur.
Ny § 1 skal lyde:
Denne loven gjelder personer som ikke faller inn under § 3 i lov om helsepersonell.
§ 2 første ledd skal lyde:
Den som tar syke i kur uten å være helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3, må ikke uten samtykke av det departement som medisinalvesenet hører under, avertere eller ved tekst eller billeder gjøre reklame for sin virksomhet, frasett opplysning om navn, adresse og kontortid og en almindelig meddelelse om virksomhetens art.
§ 3 første ledd skal lyde:
Den som tar syke i kur uten å være helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3, må ikke anvende lægemidler som det er apotekerne forbudt å utlevere til alle og enhver, foreta operative inngrep, gi innsprøitninger, iverksette fullstendig eller lokal bedøvelse, eller anvende noen annen undersøkelses- eller behandlingsmåte som efter nærmere bestemmelse av Kongen bare må anvendes av helsepersonell som nevnt.
§ 4 første ledd skal lyde:
Den som ikke er helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3, må ikke ta syke i kur og derunder behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer etter lov om vern mot smittsomme sykdommer.
§ 5 oppheves.
§ 6 første ledd skal lyde:
Overtredelse av §§ 1-4 eller av bestemmelser som gis efter denne lov, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. I gjentagelsestilfelle og under særdeles skjerpende omstendigheter kan straffen forhøyes til inntil seks måneders fengsel.
Tredje ledd skal lyde:
Det fritar ikke vedkommende for straff at han i de tilfeller som er nevnt i § 4, på grunn av manglende kyndighet ikke har forstått sykdommens art.
Fjerde ledd skal lyde:
Overtredelse av §§ 1-4 anses som forseelse.
§ 7 første ledd skal lyde:
På samme måte som nevnt i § 6 straffes den som tar syke i kur uten å være helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3, og som derved utsetter noens liv eller helbred for alvorlig fare, enten ved selve handlingen eller ved at den syke undlater å søke kyndig hjelp. Har kuren medført døden eller betydelig skade på legeme eller helbred, jfr. straffelovens § 9, kan anvendes fengsel i inntil to år.
Tredje ledd skal lyde:
Det fritar ikke vedkommende for straff at han på grunn av manglende kyndighet ikke har forstått faren eller sykdommens art.
§ 8 skal lyde:
Har noen krav på helsehjelp for annens regning, straffes den som for å opfylle den plikt som således påhviler ham, har bevirket den syke tatt under kur av person som ikke er helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3, med bøter hvis kuren har medført døden eller betydelig skade på legeme eller helbred, jfr. straffelovens § 9.
Stortinget.MiddleTier.Business.Services.DocumentImport.InnstXml1.tit[]
Ny § 1-3a skal lyde:
§ 1-3a. (Tilrettelegging m.v.)
Kommunen skal planlegge, organisere og legge til rette for at kommunen, helsetjenesten og helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om pliktens innhold.
Ny § 1-3b skal lyde:
§ 1-3b. (Registrering m.v.)
Kommunen skal motta og registrere meldinger om helsepersonell i kommunen og i kommunehelsetjenesten.
Departementet kan i forskrift gi regler om hvilke opplysninger som skal gis, når disse skal gis og hvordan de skal registreres og formidles videre til sentralt register.
Ny § 3-4 skal lyde:
§ 3-4. (Taushetsplikt i forhold til kommuneadministrasjonen)
Kommunen kan pålegge helsepersonell som arbeider innenfor rammen av denne lov å gi opplysninger til bruk for planlegging, styring og utvikling av kommunehelsetjenesten.
Pålegg etter denne bestemmelsen skal være saklig begrunnet og ikke omfatte flere opplysninger enn det som er nødvendig av hensyn til formålet.
Nåværende § 3-4 blir ny § 3-5.
§ 3-5 nytt fjerde ledd skal lyde:
Kommunelegen skal videresende dødsmeldinger mottatt fra leger i kommunen etter lov om helsepersonell § 36 til Dødsårsaksregisteret.
§ 6-6b oppheves.
Stortinget.MiddleTier.Business.Services.DocumentImport.InnstXml1.tit[]
Ny § 1-3a skal lyde:
§ 1-3a. (Tilrettelegging m.v.)
Fylkeskommunen skal planlegge, organisere og legge til rette for at fylkeskommunen, tannhelsetjenesten og helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om pliktens innhold.
Ny § 1-3b skal lyde:
§ 1-3b. (Registrering m.v.)
Fylkeskommunen skal motta og registrere meldinger om helsepersonell i fylkeskommunen og i tannhelsetjenesten.
Departementet kan i forskrift gi regler om hvilke opplysninger som skal gis, når disse skal gis og hvordan de skal registreres og formidles videre til sentralt register.
Ny § 3-4 skal lyde:
§ 3-4. (Taushetsplikt i forhold til administrasjonen i fylket)
Fylkeskommunen kan pålegge helsepersonell som arbeider innenfor rammen av denne lov å gi opplysninger til bruk for planlegging, styring og utvikling av tannhelsetjenesten i fylkeskommunen.
Pålegg etter denne bestemmelsen skal være saklig begrunnet og ikke omfatte flere opplysninger enn det som er nødvendig av hensyn til formålet.
Gjeldende §§ 3-4 og 3-5 blir nye §§ 3-5 og 3-6.
Stortinget.MiddleTier.Business.Services.DocumentImport.InnstXml1.tit[]
§ 2 ny overskrift skal lyde:
§ 2. Tilsynsmyndighetenes oppgaver
§ 2 nye femte, sjette, sjuende og åttende ledd skal lyde:
Fylkeslegen skal informere Statens helsetilsyn om forhold som tilsier advarsel eller tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon etter lov om helsepersonell kapittel 11.
Fylkeslegen og Statens helsetilsyn gir administrative reaksjoner til helsepersonell etter reglene i lov om helsepersonell kapittel 11.
Fylkeslegen og Statens helsetilsyn skal registrere advarsel og tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon etter lov om helsepersonell kapittel 11.
Fylkeslegen og Statens helsetilsyn skal informere helsepersonellets arbeidsgiver om advarsel, tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett og begrensning av autorisasjon etter lov om helsepersonell kapittel 11.
Stortinget.MiddleTier.Business.Services.DocumentImport.InnstXml1.tit[]
§ 9 annet ledd skal lyde:
Når særlige grunner foreligger, kan markedsføringstillatelsen gjøres betinget av at preparatet bare skal være til bruk for visse sykehus eller rekvireres av visse spesialister.
§ 26 annet ledd skal lyde:
I forskriftene kan fastsettes alminnelige innskrenkninger i helsepersonells adgang til å rekvirere sprit, brennevin og vin til medisinsk bruk.
Stortinget.MiddleTier.Business.Services.DocumentImport.InnstXml1.tit[]
§ 42 nr. 2 nytt annet og tredje punktum skal lyde:
Institusjonen skal informere Statens helsetilsyn om utestenging etter dette alternativ. Departementet gir forskrift om informasjonsrutiner.
B.
Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak for Stortinget der en vurderer hvor langt forsikringsselskaper skal ha rett til å gå i å kreve utlevering av taushetsbelagte helseopplysninger og opplysninger om personlig livsstil som grunnlag for forsikringsavtale.
Oslo, i sosialkomiteen, den 23. mars 1999.
John I. Alvheim, |
Annelise Høegh, |
Are Næss, |
leder. |
ordfører. |
sekretær. |