Det vises til Deres brev av 21. oktober 1999. I brevet bes om
finansministerens vurdering av kommentarer som fremkommer i et vedlagt
brev fra Den norske Bankforening og Sparebankforeningen i Norge. Med
brevet fra de to foreningene følger også et notat med
kommentarer.
Kommentarene i bankforeningens brev er gjengitt punktvis nedenfor.
1. «Bankforeningene ber Finanskomiteen
knytte følgende kommentar til lovforslagets § 2-4
om operatørrollen:
«Komiteen foreslår at Norges Bank etter særskilt vurdering
kan gi anledning for enheter i fellesskap å være
operatør for interbanksystemer.»»
Etter lovforslagets § 2-4 skal et interbanksystem ha
en operatør som er ansvarlig for etablering og drift. Operatøren
kan være en av de deltakende banker, annet selskap, selveiende
institusjon eller forening. Spørsmålet om flere
foreninger i fellesskap kan være operatør ble
tatt opp av Sparebankforeningen i høringsrunden. I Ot.prp.
nr. 96 (1998-99) Lov om betalingssystemer på s. 20-21 uttales
det til dette at bestemmelsen ikke er til hinder for et samarbeid
mellom de to foreningene, men slikt samarbeid må i tilfelle etableres
ved at det etableres et eget rettssubjekt som kan være
operatør. Dette har bakgrunn i at departementet anser det
viktig at ansvaret for driften av interbanksystemet fullt ut påhviler én
institusjon. Dette kravet er begrunnet i at myndighetene og de øvrige deltakere
skal kunne forholde seg til én ansvarlig operatør.
Det er også nødvendig at operatøren har
beslutningsmyndighet over systemets organisering og drift og overfor
systemets øvrige deltakere. Disse hensynene ivaretas etter
departementets syn best ved at ett rettssubjekt ivaretar operatørrollen.
2. «Vedrørende lovforslagets
kapittel 3 og 5, er det viktig at systemer for betalingstjenester
og systemer for betalingsformidling som ikke er knyttet til kundekonti
i banker og finansieringsforetak, gis like rammevilkår.
Vi tør derfor be komiteen komme med følgende merknad:
«Det vil være naturlig at departementet benytter hjemmelen
i lovforslagets § 5-1 for å sikre like rammebetingelser
for virksomheter som tilbyr betalingsformidlingstjenester og at
alle slike systemer «innrettes og drives slik at hensynet
til sikker og effektiv betaling og rasjonell og samordnet utførelse
av betalingstjenester ivaretas, - (jfr. lovforslagets § 3-1).»
Departementets lovforslag omfatter bare systemer for betalinger
fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak. Slike
tjenester vil på grunn av tilknytningen til kundekonti
bare kunne tilbys av banker og finansieringsforetak. De systemer
for betalingstjenester som andre institusjoner enn banker og finansieringsforetak
kan tilby, vil etter departementets syn være systemer for
yting av kundekreditter og systemer for forskuddsbetaling
av varer og tjenester, herunder betalinger med forhåndsbetalte
kort. Slike tjenester vil etter departementets syn foreløpig
ikke ha stor betydning i forhold til hensynet bak lovregulering av
betalingstjenester, som etter lovforslagets § 3-1
er å ivareta hensynet til sikker og effektiv betaling og
til rasjonell og samordnet utførelse av betalingstjenester. Behovet
for lovregulering anses således ikke å være det
samme som for finansinstitusjonenes betalingssystemer.
I proposisjonen vises det til at en etter hvert vil kunne oppleve økende
press mot innskuddsmonopolet, ved at systemer for forskuddsbetaling
og systemer for forhåndsbetalte kort ønskes utvidet
i retning av mer innskuddsbasert virksomhet. Departementet vil derfor
vurdere slike systemer i forbindelse med behandlingen av Banklovkommisjonens
fjerde utredning, hvor den nærmere avgrensning av innskuddsvirksomhet
er drøftet. Den foreslåtte bestemmelsen i lovforslagets § 5-1
bokstav c) om at departementet kan fastsette nærmere regler
for systemer for betalinger som ikke er knyttet til kundekonti i
banker og finansieringsforetak, er tatt inn som en beredskapshjemmel.
Bestemmelsen er foreslått for raskt å kunne møte et
eventuelt reguleringsbehov for slike systemer som kan oppstå på grunn
av rask teknisk utvikling eller andre forhold.
Bestemmelsen i dette kapitlet gjelder for interbanksystemer,
Norges Bank og for systemer for betalingstjenester og
verdipapiroppgjørssystemer etter særskilt godkjenning
av Kredittilsynet.
…gis anvendelse for interbanksystemer, systemer for
betalingstjenester og verdipapiroppgjørssystemer…
…gjelder også for norske deltakere i interbanksystemer, systemer for betalingstjenester eller
verdipapiroppgjørssystemer som har valgt…
Sikkerhet som er stilt overfor en deltaker i et interbanksystem, system for betalingstjenester eller verdipapiroppgjørssystem,
kan ikke…
…Systemer for betalingstjenester og
verdipapiroppgjørssystemer som nevnt i § 4-1
skal gi tilsvarende melding til Kredittilsynet.
Videre avviker lovforslaget også fra innholdet i EU-direktiv
98/26/EF på ytterligere tre sentrale
områder. Dette gjelder; fra hvilket tidspunkt i prosessen det
kan avtales at en overføring skal ha rettsvern (§ 4-2
første ledd), skjæringstidspunktet for «god
tro» (§ 4-2 tredje ledd) og bestemmelsen
om realisering av sikkerheter som er stilt for oppfyllelse av deltagernes
forpliktelser (§ 4-4). For å bringe loven
i tråd med bestemmelsene i EU-direktivet foreslår
vi følgende:
Deltakerne i et system som nevnt i § 4-1
kan avtale at overføringer, avregninger og oppgjør
skal gjøres gjeldende etter sitt innhold selv om det innledes insolvensbehandling
hos en deltaker i systemet, når oppdraget er mottatt av
systemet før det er innledet insolvensbehandling.
…dersom avregningssentral, sentral motpart eller oppgjørsbank etter oppgjørstidspunktet kan
godtgjøre at de ikke hadde eller burde hatt kunnskap om
at insolvensbehandling var innledet.
Sikkerhet som nevnt i første og
annet ledd kan umiddelbart realiseres fullt ut ved en deltakers
mislighold dersom det er inngått en avtale om det og uten hinder
av bestemmelser i annen lov.»
Svar til kommentaren om at systemer for
betalingstjenester bør omfattes av rettsvernsreglene m.v.
i kapittel 4:
Departementet viser at til Rådsdirektiv 96/24/EØF
om endeleg oppgjer i betalingssystem og i oppgjerssystem for verdipapir
(oppgjørsdirektivet) ikke gir noen klar avgrensning av
hvilke systemer direktivet er ment å regulere, men tar
utgangspunkt i den store systemrisiko som ligger i betalingssystemene,
og behovet for å redusere denne for å ivareta
hensynet til finansiell stabilitet. Det er bl.a. på denne
bakgrunn ikke tvil om at hovedformålet med direktivet er å gi
et særskilt vern for interbanksystemer, som gjelder avregning
og oppgjør mellom banker. Det vises til at systemrisiko
her gjør seg gjeldende ved at likviditets- eller soliditetssvikt
hos en av bankene i et interbanksystem vil kunne forplante seg til
andre deler av det finansielle system og derved kunne true den finansielle
stabilitet.
Departementet er likevel enig med bankforeningene i at det er
grenseflater mellom hva en kan kalle interbanksystemer og hva en
kan kalle systemer for betalingstjenester. For å ivareta
hensynet til finansiell stabilitet kan det i enkelte tilfelle være
nødvendig å ta hensyn til at transaksjoner som
avregnes og gjøres opp i interbanksystemene ofte genereres
inn i disse systemene via systemer for betalingstjenester. Risiki
i interbanksystemer kan således tenkes å ha oppstått
i systemer for betalingstjenester. Dette er bl.a. bakgrunnen for
at interbanksystemer skal opplyse om prinsippene for tilknytning
til systemer for betalingstjenester, jf. lovforslagets § 2-5
første ledd bokstav e).
Ovennevnte hensyn kan imidlertid etter departementets syn ikke
tilsi en så vidtrekkende løsning som at systemer
for betalingstjenester skal kunne inkluderes i lovforslagets kapittel
4, som bankforeningene foreslår. Departementet vil fraråde
en slik løsning. Det vises til at den endring av lovforslagets § 4-2 første
ledd som omtales nedenfor under punkt 3.2, langt på vei
vil kunne ivareta de hensyn bankforeningene påpeker.
Svar til kommentaren om at lovforslaget
avviker fra direktivet mht. fra hvilket tidspunkt en overføring kan
ha rettsvern
Det heter i lovforslagets § 4-2 første
ledd at avtaler om avregning og oppgjør kan gjøres
gjeldende etter sitt innhold selv om det innledes insolvensbehandling hos
en deltaker i systemet, når oppdraget er mottatt
av en avregningssentral, sentral motpart eller oppgjørsbank før
det er innledet insolvensbehandling. I oppgjørsdirektivets
artikkel 3 nr. 1 knyttes tidspunktet til når oppdragene
er «lagde inn i systemet». Som det fremgår
av proposisjonen avsnitt 6.6. på s. 43, er uttrykket som
er benyttet i lovforslaget ment å være i samsvar
med direktivet. Departementet ser imidlertid at det kan være
behov for en noe mer fleksibel regel enn foreslått, slik
at det også kan fastsettes at oppdrag skal anses å være
lagt inn i systemet før det er mottatt av avregningssentralen,
sentral motpart eller oppgjørsbank. Departementet antar
at dette også vil ivareta hensynet til grenseflatene mellom
interbanksystemer og systemer for betalingstjenester som er omtalt under
punkt 3.1. ovenfor.
Departementet anser det videre som en fordel å benytte
samme begrepspbruk for tidspunktet for rettsvern i lovforslagets § 4-2
første, annet og tredje ledd, da det ikke er ment å være
noen innholdsmessig forskjell mellom begrepene. Departementet vil
etter dette anbefale at bestemmelsene om tidspunkt for rettsvern etter § 4-2
knyttes til når et oppdrag er «lagt inn i systemet».
Dette innebærer i praksis ingen forskjell i forhold til
bankforeningens forslag «mottatt av systemet»,
men er mer sammenfallende med direktivets ordlyd. Det vises til
forslag til endringer i lovforslagets § 4-2 under
punkt 3.3 nedenfor.
Svar til kommentaren om at lovforslaget
avviker fra direktivet mht. skjæringstidspunktet for «god
tro»:
Lovforslagets § 4-2 tredje ledd gir en særregel
om rettsvern for oppdrag som blir lagt inn i et system etter at
insolvensbehandling er innledet, når oppdraget gjennomføres
samme dag som insolvensbehandlingen er innledet. Rettsvern er etter
lovforslaget betinget av at avregningssentral, sentral motpart eller
oppgjørsbank kan godtgjøre at de på oppgjørstidspunktet
ikke hadde eller burde hatt kunnskap om at konkurs er åpnet
hos en deltaker i systemet. Bestemmelsen bygger på den
norske oversettelsen av oppgjørsdirektivets artikkel 3
nr. 1 annet ledd. I den norske oversettelsen er ved en inkurie det
engelske uttrykket «after the time of settlement» blitt
til «på oppgjørstidspunktet».
Dette har ført til at lovforslaget i § 4-2
tredje ledd har fått et annet innhold enn direktivet forutsetter,
da direktivet ikke knytter tidspunktet for god tro til oppgjørstidspunktet.
Departementet vil etter dette anbefale at ordlyden i bestemmelsen
endres, slik at en i stedet for «på oppgjørstidspunktet» bruker
formuleringen «etter oppgjørstidspunktet».
Bestemmelsen må da forstås slik at avregningssentral,
sentral motpart eller oppgjørsbank etter oppgjørstidspunktet
må kunne godtgjøre at de har vært i god
tro på det tidspunkt da oppdraget ble lagt inn i systemet.
Departementet foreslår at lovforslagets § 4-2
tredje ledd endres i samsvar med dette.
Det foreslås at § 4-2 skal lyde (endringer
er kursivert):
«Avtaler om avregning og oppgjør kan gjøres gjeldende
etter sitt innhold selv om det innledes insolvensbehandling hos
en deltaker i systemet når oppdraget er lagt
inn i systemet før det er innledet insolvensbehandling.
Tidspunktet for når et oppdrag skal anses lagt inn i systemet, skal avtales mellom
deltakerne i systemet. Det samme gjelder tidspunktet for når
retten til å tilbakekalle ordrer er bortfalt. Norges Bank
kan for interbanksystemer fastsette nærmere regler om når
oppdrag skal anses lagt inn i systemet etter
første ledd. Kredittilsynet kan fastsette slike regler
for verdipapiroppgjørssystemer.
Dersom et oppdrag blir lagt inn i systemet etter at det er innledet
insolvensbehandling etter første ledd, og oppdraget gjennomføres
samme dag som insolvensbehandlingen innledes, gjelder første
ledd tilsvarende dersom avregningssentralen, sentral motpart eller
oppgjørsbanken etter oppgjørstidspunktet kan godtgjøre
at de ikke hadde eller burde hatt kunnskap om at insolvensbehandling
var innledet.»
Svar til kommentaren om at lovforslaget
avviker fra direktivet mht. bestemmelser om realisering av sikkerhet:
Oppgjørsdirektivet har i artikkel 9 nr. 1 regler om sikkerhet
(trygd) stilt overfor deltakere i et system. Annet punktum lyder «Slik
trygd kan verte realisert for å stette desse rettane».
Departementet viser til at det følger av de alminnelige
regler i konkurs- og dekningsloven at sikkerhet kan realiseres.
Departementet vil ta oppspørsmålet om tolkningen
av direktivet og et eventuelt behov for særregler om realisasjon
med Justisdepartementet, som har det generelle ansvar for konkurs-
og dekningsrettslige regler.
«Komiteen viser til at bestemmelser i VPS-loven gjør
det umulig å etablere rettsvern løpende gjennom dagen.
Dette er et hinder både for risikoreduksjon og effektivitet
i så vel oppgjøret for betalingsformidlingen som
i verdipapiroppgjøret. Departementet viser også til
at disse bestemmelser fører til at Norge ikke oppfyller
de forpliktelser som følger av EØS-avtalen. Komiteen
ber departementet om så raskt som mulig, og uavhengig av
det pågående arbeid i utvalget som skal foreslå endringer
i VPS-loven, fremlegge en proposisjon med endring i VPS-loven som
gjør det mulig å etablere rettsvern gjennom dagen
for rettigheter registrert i VPS.»
Det er i proposisjonen på s. 45 vist til at
verdipapirsentrallovens bestemmelser om frivillig stiftet rett i konkurs
(rettsvernsspørsmålet) reiser en rekke kompliserte
spørsmål som bør ses i en større
sammenheng. Departementet betrakter også rettsvernsspørsmålet som
et meget sentralt spørsmål når det gjelder
tilliten til verdipapirmarkedet. Det er derfor naturlig at VPS-lovutvalget
tar hånd om dette under sitt arbeid med gjennomgang av
verdipapirsentralloven. Utvalgets innstilling er planlagt avgitt
ved årsskiftet 1999-2000, og departementet anbefaler at
en avventer denne innstillingen. Dersom det skulle bli aktuelt med
en særskilt behandling av rettsvernsspørsmålet,
bør spørsmålet likevel utredes av VPS-lovutvalget,
og utvalget må i så fall gis en særskilt
frist for å legge frem en egen innstilling om dette spørsmålet.