Arbeids- og administrasjonsdepartementet legger med dette fram
forslag til endringer i følgende lover:
lov 28. februar 1997 nr.
19 om folketrygd
lov 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt
lov 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak til å fremme
sysselsetting
lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons-
og trygdeytelser.
Proposisjonen er utarbeidet i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet
og Finansdepartementet.
Hovedformålet med de endringsforslag som settes fram,
er å endre beregningsreglene for rehabiliteringspenger
etter folketrygdloven kapittel 10 og attføringspenger etter
kapittel 11.
Forslag til endringer i beregningsreglene for ytelser under medisinsk
rehabilitering og yrkesrettet attføring ble sendt på høring
22. september 1998 i form av et høringsnotat fra
Finansdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Arbeids- og
administrasjonsdepartementet. Høringsfristen ble satt til
22. desember 1998. Høringsnotatet ble sendt til 22 høringsinstanser.
De høringsinstanser som har uttalt seg, er positive til
at rehabiliterings- og attføringspenger gjøres
til pensjonsgivende inntekt. Høringsinstansene har for øvrig
ulike syn på departementenes forslag. Flertallet av høringsinstansene
er imidlertid opptatt av at de samlede endringer og/eller
deler av endringsforslagene ikke må medføre at
den enkelte mottaker får en reduksjon i sine ytelser. På området
yrkesrettet attføring uttrykker mange motstand mot at attføringsstønaden «stønad
til husholdsutgifter» foreslås avviklet.
Forslagene innebærer en viss omfordeling av ytelsene.
De nye beregningsreglene vil gi dem med ingen eller lavere inntekter
høyere rehabiliterings- eller attføringspenger
enn etter dagens regler. Samtidig er det departementets forutsetning
at endringene som foreslås samlet sett skal være
kostnadsnøytrale. På denne bakgrunn opprettholdes
forslagene fra høringen.
Rehabiliterings- og attføringspenger er, som dagpenger
under arbeidsløshet og sykepenger, folketrygdytelser til
livsopphold. De kan ytes til personer i en omstillingsperiode når
disse er uten arbeidsinntekt som følge av helsesvikt. Mens
både sykepenger og dagpenger under arbeidsløshet
beregnes på grunnlag av inntekt forut for det tidspunktet
retten til ytelsene inntrer, beregnes rehabiliterings- og attføringspenger etter
samme regler som stønadsmottakerens eventuelle framtidige
uførepensjon. Uførepensjon er en varig ytelse.
Det er således i tråd med folketrygdens prinsipielle
skille mellom tidsbegrensede ytelser til livsopphold og pensjoner å finne
beregningsmåter som gjenspeiler de to ulike stønadssystemenes
egenart.
I proposisjonen påpekes det at beregningsprinsippene
i dagens system har en uheldig signaleffekt. I tråd med
arbeidslinja, slik denne ble omtalt i Velferdsmeldingen, St.meld.
nr. 35 (1994-1995), er det satset sterkt på oppfølgings-
og aktiviseringstiltak som skal motvirke passivitet og bidra til
at flest mulig kan tilbakeføres til arbeidslivet. Det er
mot denne bakgrunn ikke heldig at ytelsene som skal sikre rimelig
inntekt under medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring,
beregnes på samme måte som den eventuelle uførepensjonen
rehabiliterings- og attføringsinnsatsen skal søke å unngå.
De forslag departementet fremmer i proposisjonen, er en oppfølging
av NOU 1990:20 «Forenklet folketrygdlov» hvor
det konstateres behov for et enklere regelverk.
Kompleksiteten i dagens regelverk er i stor grad knyttet til
at beregningen følger reglene for uførepensjon.
Av denne grunn har det vært hensiktsmessig at trygdeetaten,
foruten å beregne rehabiliteringspengene, også har
beregnet attføringspengene. Mens medlemmet hever attføringspenger,
er det imidlertid arbeidsmarkedsetatens service og tilbud som vedkommende
forholder seg til. På grunn av denne kontakten er det arbeidsmarkedsetaten
som har ansvar for å sikre opplysninger om endringer i
medlemmets livssituasjon som påvirker ytelsenes størrelse.
Denne arbeidsdelingen har vist seg å øke risikoen for
feilutbetalinger. Samtidig er rutinene for beregning og anvisning/utbetaling
administrativt ressurskrevende.
Det er også administrativt krevende å administrere
behovsprøvde tillegg som stønad til husholdsutgifter
og forsørgingstillegg. Det er behov for enklere og sikrere
beregningsregler.
En regelverksforenkling vil frigjøre administrative
ressurser til tettere oppfølging av den enkelte. Departementets
forslag bringer også beregningsreglene for attføringspenger
nærmere øvrige inntektssikringsordninger innenfor
arbeidsmarkedspolitikken.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen og Leif Lund,
fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra
Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar østberg, fra Høyre, Sverre
J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit
Kleppa, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
har under behandlingen av Ot.prp. nr. 48 (1998-1999) gjennomført
høringer med LO, YS, AF, HSH, NHO, Norges Handikapforbund, Norsk
Omskoleringsforbund og Norsk attføringsforum.
Komiteen vil vise til viktigheten av at endringer
i og innretningen på regelverk og ytelser til medisinsk
rehabilitering og yrkesrettet attføring bidrar til at flere
lykkes med å komme i arbeid. Komiteen vil legge
dette synet til grunn for behandlingen av Ot.prp. nr. 48
(1998-1999).
Komiteen viser til brev av 23. september 1999 fra
Finansdepartementet v/statsråden. Brevet følger som
vedlegg i innstillingen. Av brevet fremgår det at det er
nødvendig med enkelte justeringer i forslagene i Ot.prp.
nr. 48 (1998-1999) for å tilpasse disse til den nye skatteloven
av 26. mars 1999 Justeringene er inntatt i forslag til lovvedtak.
Komiteen vil påpeke at de siste års
sterke økning i antall personer på uføretrygd
er bekymringsfull. I åra framover vil det være
et økende behov for arbeidskraft, og det er derfor viktig
at det settes inn større ressurser for at flere skal kunne
komme i arbeid. Forebyggende arbeid, et arbeidsliv som tilrettelegges for
personer med helseproblemer, en bedre bedriftshelsetjeneste og mer
aktiv bruk av tilgjengelige virkemidler er de viktigste faktorene
for å lykkes i dette arbeidet.
Komiteen viser til de framlagte endringer i proposisjonen
og sier seg enig i behovet for at regelverket må være
enkelt å forstå og praktisere. Lov og regelverk
må fremme samarbeid og samordning mellom helse-, trygd-
og arbeidsmarkedsmyndigheter og gjøre det enklere for stønadsmottakere å forholde
seg til hjelpeapparatet.
Videre er komiteen enig i at beregningsgrunnlaget
for attførings- og rehabiliteringspenger endres slik at
ytelsene blir pensjonsgivende. Det gjør det tydelig at
disse ytelsene at de er midlertidige og at målet er at
stønadsmottaker skal tilbake til arbeidslivet.
Komiteen har merket seg at Regjeringen legger til
grunn at de foreslåtte endringer skal være kostnadsnøytrale,
og at de med ingen eller lavest inntekt får høyere
ytelser enn etter dagens regler.
Komiteen har merket seg at Regjeringens forslag
til endringer gir et økonomisk løft til de med
lavest ytelser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, viser til at proposisjonen er en oppfølging
av den såkalte Velferdsmeldingen, St.meld. nr. 35
(1994-1995), jf. Innst. S. nr. 180 (1994-1995), hvor et av formålene
var å bringe beregningsreglene for rehabiliterings- og
attføringspenger mer i tråd med ytelsenes karakter
og formål. Flertallet peker på at
et formål med å endre beregningsreglene, var å frigjøre
administrative ressurser til mer aktiv bistand overfor personer
under attføring. Med de nye beregningsreglene settes arbeidsmarkedsetaten
i stand til å også beregne attføringspengene,
en funksjon som i dag ligger i trygdeetaten. Flertallet mener
at et enklere og bedre regelverk, slik det er foreslått
i Ot.prp. nr. 48 (1998-1999), frigjør ressurser som
kan brukes til bedre rehabilitering og attføring og dermed
føre til at flere kan komme tilbake i ordinært arbeid,
utdanning eller få bedre fungering. Dette kan bidra til å nå målene
i sysselsettingspolitikken og i fordelingspolitikken.
Flertallet viser også til at det var
en forutsetning at de reformene som ble foreslått var såkalt
kostnadsnøytrale. Dette innebar at forslagene ikke skulle føre
til merutgifter på trygdebudsjettet, men holdes innenfor
den kostnadsramme som i dag gjelder for folketrygdlovens kapitel
10 og 11. Flertallet peker på at proposisjonens
forslag til nye beregningsregler for ytelser under rehabilitering
og attføring innebærer en økning av minsteytelsen. Flertallet mener
dette vil gi en ikke ubetydelig bedring av den økonomiske situasjonen
for denne gruppen. Videre viser beregninger at personer med avbrudd
fra yrkeslivet, som etter dagens regler normalt har lave pensjonsrettigheter,
i mange tilfeller vil kunne få høyere ytelser
etter de nye beregningsreglene. Dette viser etter flertallets mening
at de nye beregningsreglene vil ha trekk av omfordeling i tråd
med Utjamningsmeldingen, St.meld. nr. 50 (1998-1999).
Flertallet mener derfor at det ikke nødvendigvis
er noen motsetning mellom kostnadsnøytralitet som prinsipp
i Ot.prp. nr. 48 (1998-1999) og målsetningen om
fattigdomsbekjempelse og omfordeling. Flertallet vil
derfor holde fast ved prinsippet om kostnadsnøytralitet,
slik det framgår av proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti ønsker at det skal gis anledning til å tjene
opp til 1/2 G for personer i medisinsk rehabilitering og
yrkesrettet attføring uten avkorting og viser til forslag
om dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
enig i at det er en viktig politisk oppgave å løfte
de med lavest inntekt, men kan ikke se at kostnadsnøytralitet
og omfordeling mellom trygdede er et egnet eller tilstrekkelig prinsipp
for nødvendige omfordelingsgrep.
Dette medlem vil understreke at endringen i beregningsgrunnlaget
for attførings- og yrkesrehabiliteringspenger, slik at
ytelsen blir pensjonsgivende, ikke må føre til
en generell svekket privatøkonomi for den enkelte stønadsmottaker.
Dette medlem vil vise til framlegget i St.meld.
nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldingen, der Regjeringen peker på det økende
behovet for en rettferdig fordeling av inntekt og levekår.
I meldingen peker Regjeringen på at viktige grunner til
de økende forskjellene er økt konsentrasjon av
kapitalinntekter hos de rikeste og redusert yrkesdeltaking i andre
grupper. Yrkesaktive har generelt sett bedre samlede levekår
enn de som ikke har arbeid. Svak tilknytning til arbeid og dårlig
helse er hovedårsaker til at mange ikke får del
i velstandsutviklingen i samfunnet ellers.
Videre peker St.meld. nr. 50 (1998-1999) på at det
har vært en økning i antallet personer som har
problemer på arbeidsmarkedet av helsemessige og/eller sosiale
grunner. Gruppen som må supplere trygdeytinga med sosialhjelp
er overrepresentert blant langtidsmottakere av sosialhjelp. Den
lave økningen i grunnbeløpet i folketrygden sammenliknet
med økningen i lønnsinntekter i samme periode,
forklarer hvorfor det er stadig vanskeligere for trygdede å klare sine
daglige utgifter.
Med bakgrunn i fakta om økende forskjeller som Regjeringen
sjøl har påvist gjennom St.meld. nr. 50 (1998-1999)
og ut fra et politisk ønske om å minske forskjellene
og bedre de vanskeligst stilte sin økonomiske situasjon,
mener dette medlem at omfordeling mellom trygdemottakere,
slik proposisjonen foreslår, ikke er formålstjenlig. Dette
medlem vil legge vekt på at endringer i lovverket
må bidra til å redusere forskjellene og bedre
fordelingen mellom inntektsgruppene i samfunnet i tråd
med intensjonene i Utjamningsmeldingen. Omleggingen må ta
sikte på å etablere et rettferdig og motiverende
system som ikke påfører flere grupper fattigdomsproblemer
i en fase der de skal komme seg ut av en vanskelig livs- og helsesituasjon
og motiveres både til opplæring og arbeid. Utgangspunktet
for de ytelsene det her er snakk om er varig nedsatt arbeidsevne
og for mange innskrenket yrkesvalg. Opplæring og arbeidstrening
vil derfor være ekstra krevende. Samfunnsøkonomisk
er det svært lønnsomt å få flere
tilbake i arbeid, og derfor må de ytelser og tjenester
som settes inn for å oppnå dette, ikke være
så snaue at de tar motet fra folk i en viktig oppbyggingsfase.
Minsteytelser bør derfor ligge på et nivå som
ikke gjør at de som kun er henvist til å klare
seg med dem, får så dårlig økonomi
at de og deres familier blir ekskludert fra å delta i noen
form for aktiviteter eller sosialt liv. Spesielt viktig blir det å sikre
at barnefamiliene får en økonomi det går
an å leve med.
Dette medlem legger vekt på dette utgangspunktet
for omlegging av ytelser og endring i regelverk. Omfordeling av
inntekt mellom grupper må omfatte alle inntektsgrupper
og typer. Dette medlem er derfor uenig med Regjeringen
i kostnadsnøytralitet som styringsprinsipp for endringene.
Det er en vurdering av hva som er rimelige levekår for
den enkelte og hensiktsmessighet i forhold til målsetting
om å komme i arbeid, som må ligge til grunn for
endringene.
Dette medlem har merket seg at Regjeringen ønsker
en dreining fra behovsprøvede ytelser til faste stønader. Dette
medlem ser at en slik omlegging kan frigjøre administrative
ressurser som kan brukes til oppfølgning og rådgiving
til brukerne. Dette medlem kan imidlertid ikke se
at det foreslås noen ordninger som skal sikre at frigjorte
ressurser blir brukt på denne måten. Dette
medlem vil understreke at det er viktig å sikre
at ressurser som blir frigjort ved omleggingen blir brukt til å styrke
veiledning og oppfølging av brukerne.
Dette medlem mener det også er viktig å holde
fast ved at både medisinsk rehabilitering og yrkesrettet
attføring er midlertidige ordninger rettet inn for å sikre
inntekt i en svært usikker periode av menneskers liv og
ikke permanente trygdeordninger som skal sikre varig og stabil inntekt.
Personer som trenger slike ytelser vil være i svært
ulike livssituasjoner, men felles for dem vil være at de ønsker
og har et håp om å få arbeid. Behovene
kan være svært ulike og en standardisering av
virkemidlene kan derfor føre til at enkelte som trenger
noe mer hjelp, ikke får det eller tvinges over på sosialhjelp.
Reglene for økonomisk sosialhjelp er slik innrettet at
de tvinger personer til å realisere verdier de kan være
helt avhengige av for et videre yrkes- eller familieliv, før
de kan få økonomisk bistand. Å tvinges
til å selge hus og hjem, eller bil, i en fase av livet
der det er viktig å ikke miste motet og fotfestet, kan
rive hele grunnlaget for attføring overende. Skal det være
forsvarlig å fjerne behovsprøvingen må en
være sikker på at minimumsytelsen ikke blir for
snau og at tilleggsytelsene tar hensyn til de reelle kostnader som
ytelsen er ment å dekke.
Dette medlem vil understreke at uten et trygt barnetilsyn,
vil det ikke være mulig å gjennomføre verken
medisinsk rehabilitering eller yrkesmessig attføring.