Ytelser til medisinsk rehabilitering er regulert i folketrygdloven
kapittel 10. Det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger
at arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 pst. på grunn av
sykdom, skade eller lyte, og at vedkommende er under aktiv behandling
med utsikt til bedring av arbeidsevnen jf. § 10-8.
Etter § 10-4 er det videre et vilkår
at medlemmet er mellom 18 og 67 år. Stønadsperioden
er som hovedregel begrenset til 52 uker. Unntaksvis kan stønad
ytes i et lengre tidsrom, jf. § 10-8 siste ledd.
Departementet har gitt forskrifter med nærmere vilkår
for en sammenhengende stønadsperiode ut over 52 uker. Til
yrkesaktive ytes rehabiliteringspenger etter utløpet av
sykepengeperioden. Til personer som ikke har rett til sykepenger,
ytes rehabiliteringspenger først etter at vedkommende har vært
sammenhengende arbeidsufør i 52 uker.
Rehabiliteringspenger kan i spesielle tilfeller ytes ved lavere
uføregrad enn 50 pst. Det gjelder i forbindelse
med tilbakeføring til arbeid i sluttfasen av et rehabiliteringsopplegg.
Det kan også ytes rehabiliteringspenger under arbeidstrening
på egen arbeidsplass. I en begrenset periode kan det også ytes rehabiliteringspenger
før et attføringstiltak settes i verk.
Ytelser til yrkesrettet attføring ytes etter folketrygdloven
kapittel 11. Etter § 11-5 er det et vilkår
at medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått
sin evne til å utføre arbeid varig nedsatt, eller
sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket.
Attføringspenger etter § 11-8 er en
ytelse til livsopphold for personer mens de gjennomgår
yrkesrettede attføringstiltak. Det må foreligge
et tap i inntektsevne på minst halvparten før
attføringspenger kan ytes. Det kreves ikke tidligere tilknytning
til arbeidslivet. Attføringspenger ytes etter § 11-4
andre ledd til personer mellom 19 og 67 år. Attføringsstønader
etter § 11-7 ytes til personer mellom 16 og 67 år
under gjennomføring av yrkesrettede tiltak. Til yrkesaktive som
ikke har brukt opp retten til sykepenger, kan sykepenger ytes under
yrkesrettede attføringstiltak. Det kan også ytes
attføringspenger i ventetid før yrkesrettede tiltak
settes i verk, i ventetid under selve attføringen og i
ventetid etter avsluttet attføring. I ventetiden etter
avsluttet attføring er det i forskrift 20. september 1994
nr. 0898 om attføringspenger i ventetid på høvelig
arbeid § 1 stilt krav om at medlemmet i så fall
må stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell
arbeidssøker og er pliktig til å ta tilbudt arbeid
eller tiltak. Stønadene skal dekke konkrete merutgifter
knyttet til attføringsopplegget. De ytes bare i forbindelse
med gjennomføringen av yrkesrettede tiltak og ikke i ventetid.
Satsene fastsettes gjennom årlige budsjettvedtak i Stortinget.
For enkelte stønader er det adgang til å kompensere
ekstra store utgifter som medlemmet har for eksempel på grunn
av funksjonshemming.
I tillegg til den kompensasjon stønadene gir i form av å dekke
faktiske merutgifter, kan det ytes stønad til dekning av
husholdsutgifter. Denne stønaden er basert på en «levekostnadsfaktor» som
skal dekke medlemmets og eventuelt familiemedlemmers utgifter til
daglig underhold, dog ikke boutgifter.
Mottakere av rehabiliterings- og attføringspenger har
krav på et halvt særfradrag i skattelikningen.
Ytelsene er ikke pensjonsgivende. Det betales trygdeavgift etter
lav sats av ytelsene etter samme regler som for alders- og uførepensjonister,
3 pst.
Både rehabiliterings- og attføringspenger beregnes
etter samme regler som uførepensjon, jf. henholdsvis folketrygdloven §§ 10-9
og 11-9. Ytelsene består av grunnpensjon, tilleggspensjon
og eventuelle forsørgingstillegg. Det ytes ikke særtillegg
til rehabiliterings- eller attføringspenger.
Rehabiliterings- og attføringspenger beregnes etter
samme regler. De to ytelsene har dermed samme kompensasjonsgrad
i forhold til inntekt som yrkesaktiv. Fordi inntekten tilbake i
tid og stipulert framtidig inntekt legges til grunn, vil stønadsnivået
være avhengig av stønadsmottakers alder, av antall år
i innteksgivende arbeid og antall år fram mot pensjonsalder.
Personer med samme inntekt på det tidspunkt de falt ut
av arbeid, vil med disse regler kunne få ulikt stønadsnivå.
I praksis vil kompensasjonsgraden i forhold til tidligere inntekt
utgjøre om lag 55-60 pst. før skatt for
en gjennomsnittsinntekt. Det er jevn kompensasjonsgrad gjennom hele
stønadsperioden. For personer som hever attføringspenger,
kan det i forbindelse med gjennomføringen av tiltak ytes
attføringsstønader.
Stønadsmottakere som forsørger ektefelle og/eller barn
under 18 år, kan etter dagens regler ha krav på forsørgingstillegg
etter bestemmelsene for alders- og uførepensjonister. Forsørgingstillegget
består av et ektefelletillegg og et barnetillegg, jf. §§ 3-24
til 3-26.
Personer som ikke har opparbeidet rett til tilleggspensjon eller
fyller vilkårene for garantert minste tilleggspensjon,
får grunnpensjon. Grunnpensjonens størrelse avhenger
av trygdetiden. Full grunnpensjon ytes til den som har minst 40 års
trygdetid og utgjør 100 pst. av grunnbeløpet.
(1 G = 45 370 kroner).
Personer som er født uføre eller som har blitt
uføre i ung alder, er garantert en minste tilleggspensjon.
Garantiordningene sikrer at fødte og unge uføre
får pensjonsytelse utover minstepensjon. Garantiordningene gir
dem på denne måten kompensasjon for at tidlig uførhet
har hindret dem i å tjene opp tilleggspensjon i folketrygden.
Garantert minste tilleggspensjon utbetales fra fylte 20 år.
Samlet ytelse utgjør om lag 110 000 kroner pr. år.
For å gi unge uføre større muligheter
til å forsøke seg i arbeidslivet uten risiko for å miste
retten til den garanterte tilleggspensjonen, er rettighetene i behold
dersom det er klart dokumentert at de medisinske vilkårene
var oppfylt før fylte 26 år og kravet settes frem
før fylte 36 år.
Det skal ytes hele rehabiliteringspenger hvis medlemmet har tapt
hele sin arbeidsevne. Hvis medlemmet har tapt en del av sin arbeidsevne,
skal det ytes graderte rehabiliteringspenger. Ytelsens størrelse
skal svare til den del av arbeidsevnen som er tapt.
Det foreslås ingen endringer i reglene for gradering
av rehabiliteringspenger. De vil derfor ikke behandles i forslagsdelen
i proposisjonen.
Dersom et medlem har tapt en bestemt del av sin inntektsevne,
ytes graderte attføringspenger i forhold til tapt inntektsevne,
jf. folketrygdloven § 11-10 andre ledd. Det er
et vilkår at inntektsevnen, på grunn av sykdom,
skade eller lyte, er redusert med minst halvparten, jf. folketrygdloven § 11-8
første ledd. For personer med yrkesskade ytes attføringspenger
ved uføregrader ned til 30 pst., jf. folketrygdloven § 11-17.
For å vurdere hvordan graderingen skal skje, må inntektsevnen
vurderes i forhold til inntektsmulighetene før og etter
at sykdommen/skaden eller lytet inntraff. Forskrift 5. mai
1997 nr. 0428 om gradering av attføringspenger
fastsetter dette prinsippet.
Skjer det en vesentlig endring i inntektsevnen i løpet
av attføringsperioden, skal inntektsevnen fastsettes på ny.
Inntekt under 1890 kroner pr. måned (den såkalte
friinntekten på 0,5 G pr. år:12) anses imidlertid
ikke som en endring vesentlig nok til å føre til
slik ny fastsetting. Varierer inntekten, kan en i denne vurderingen
se den i gjennomsnitt i løpet av en tre måneders
periode.
Utgangspunktet for retten til attføringspenger etter
folketrygdloven kapittel 11 er at medlemmet gjennomfører
et yrkesrettet attføringstiltak. Loven har ingen direkte
regulering av hva som skjer i tilfeller hvor det yrkesrettede attføringstiltaket
ikke lar seg gjennomføre, av akseptable eller uakseptable
grunner. Retten til attføringsytelser ved midlertidige
avbrudd er et stykke på vei regulert i § 11-8
andre ledd. Denne bestemmelsen regulerer imidlertid tilfellene hvor
det gis rett til attføringspenger i ventetid før
tiltak settes i verk, i ventetid under attføringen og i
ventetid etter avsluttet attføring.
Når det skjer avbrudd mens attføringsløpet
pågår, har loven ikke uttrykkelige bestemmelser
om retten til ytelser. Det har utviklet seg en praksis på dette
området i form av konkrete vurderinger ved arbeidskontorene
om ytelsene skal stanses eller ikke. Denne praksis aksepterer visse
avbrudd i attføringen uten at ytelsene stanses. Det er
et grunnkrav at avbruddet ikke må forlenge den planlagte
attføringsperioden.
For de som mottar attføringspenger i ventetid på høvelig
arbeid, gjelder andre og strengere bestemmelser. Dette er personer
som har avsluttet selve attføringen, og hvor forskrift
20. september 1994 nr. 0898 om attføringspenger
i ventetid på høvelig arbeid setter som krav at
vedkommende må være reell arbeidssøker.
For å oppfylle kravene til å være reell
arbeidssøker vises til de bestemmelser som gjelder dagpengemottakere
i folketrygdloven kapittel 4. I disse tilfellene kan også kortvarige
avbrudd føre til stans i attføringspengene på lik
linje med dagpengemottakere. Det foreslås enkelte tekniske
endringer på dette punktet.
Endelig finnes hjemmel for stans av attføringsytelser
i de helt spesielle tilfeller hvor vilkårene i folketrygdloven §§ 21-7
om feilaktige opplysninger og 21-8 om skjødesløshet
med egen helse kan være overtrådt.
Behandlingen av søknader om yrkesrettet attføring,
innvilgelse, anvisning, utbetaling og oppfølgning av den
enkelte bygger i dag på en arbeidsdeling mellom trygdeetaten
og arbeidsmarkedsetaten. Arbeidsdelingen ble fastsatt som følge
av attføringsreformen som trådte i kraft 1. januar
1994, og bygger på forslag i Ot.prp. nr. 58 (1992-93)
om lov om endringer i lov 17. juni 1966 nr. 12
om folketrygd og i visse andre lover (Yrkesrettet attføring).
Arbeidskontoret har plikt til å behandle saken dersom
trygdekontoret er kommet til at vilkårene om nedsatt arbeidsevne
etter folketrygdloven § 11-5 (de medisinske vilkår)
er oppfylt. For å sikre medlemmet økonomisk i
denne overgangen mellom etatene, ytes rehabiliteringspenger i en
begrenset periode etter § 10-8 tredje ledd fram
til arbeidskontoret har fattet vedtak om attføring etter
kapittel 11.
Både rehabiliteringspenger og attføringspenger beregnes
og utbetales av trygdeetaten. Attføringspengene anvises
likevel av arbeidsmarkedsetaten som har oppfølgingsansvaret
når vedkommende gjennomgår attføring
og på denne måte fyller hovedvilkåret
for rett til attføringspenger. Attføringsstønadene
beregnes av arbeidsmarkedsetaten og anvises av denne etat for utbetaling
gjennom trygdeetaten. Etatene har utfyllende rutiner som beskriver
hele saksgangen og klargjør på hvert punkt hvem
som har ansvaret for de ulike deler angående innhenting
av informasjon, vurdering, vedtak, beregning/korrigering,
anvisninger og stans av ytelsene. Disse rutinene er nedfelt i et
felles samarbeidsrundskriv for etatene.
Når saken er overført fra trygdekontoret til
arbeidskontoret, har arbeidsmarkedsetaten oppfølgingsansvaret
for den yrkeshemmede og budsjettansvaret for attføringsytelsene
etter kapittel 11. Den etat som har budsjettansvaret, er dermed
også ansvarlig for å sørge for innhenting
av opplysninger om og endringer i beregningsgrunnlaget for attføringspengene.
Denne etaten skal også fatte vedtak om tilståelse
av ytelsen og behandle klager/anker på det aktuelle
vedtaket.
Ved behov for ny beregning oversendes opplysningene om de endrede
forholdene til trygdekontoret. Trygdekontoret foretar den nye beregningen
og sender den til arbeidskontoret. Arbeidskontoret fatter nytt vedtak
med endret beløp, som anvises trygdekontoret til utbetaling.
Attføringsstønadene har en annen arbeidsdeling. Arbeidskontoret
vurderer retten til slike ytelser, beregner og fatter vedtak og
anviser tilståtte ytelser. Utbetalingen foretas imidlertid
av trygdekontoret.
Ved endringer i grunnlaget for ytelsene, utbetaler trygdekontoret
endret ytelse etter arbeidskontorets anvisning.
Komiteen tar dette til etterretning.