Til Odelstinget
Kommunal- og regionaldepartementet redegjør i proposisjonen
for myndighetenes samordningsarbeid på helse-, miljø-
og sikkerhetsområdet. Deretter følger departementets
forslag til endringer i kontroll- og reaksjonsbestemmelsene i åtte
helse-, miljø- og sikkerhetslover. Sistnevnte er et av
tiltakene for å fremme samordningsarbeidet på helse-,
miljø- og sikkerhetsområdet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Inger
Lise Balandin, lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal
og Leif Lund, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen
og Lodve Solholm, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle
og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik
og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit
Kleppa, og fra Sosialistisk Venstreparti, Helge Bjørnsen,
viser til brev av 27. oktober 2000 fra Kommunal- og regionaldepartementet
v/statsråden, hvor det gjøres oppmerksom
på en redaksjonell feil i proposisjonen. Feilen gjelder
§ 43 i lov av 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret
(sivilforsvarsloven).
Komiteen har i innstillingen rettet opp feilen
i samsvar med departementets korreksjon.
I forbindelse med moderniseringen av arbeidsmiljø- og
sikkerhetsforvaltningen på midten av åttitallet ble
det foreslått å gjøre internkontrollprinsippet
gjeldende for landbaserte virksomheter, jf. Internkontrollutvalgets
innstillinger, NOU 1987:10 og NOU 1987:32. Internkontroll innebærer
at virksomhetene må etablere systematiske tiltak og prosedyrer, slik
at ivaretakelse av helse, miljø og sikkerhet planlegges,
organiseres, utføres, vedlikeholdes og kontrolleres i samsvar
med gjeldende krav. Virksomhetene må dokumentere at slike
systematiske tiltak er etablert og følges. Innføringen
av internkontrollprinsippet i tilsynet med norske virksomheter,
baserte seg i stor grad på at dette skulle være
kostnadseffektivt. Erfaringene fra petroleumssektoren hadde vist
at internkontroll førte til økt systematikk, bedre
kvalitet og mindre feilproduksjon. Det ble lagt til grunn at overgangen
til systemkrav i alle virksomheter ville bidra til å frigjøre ressurser,
som tidligere hadde vært brukt til detaljkontroll i bedriftene,
og at disse ressursene kunne settes målrettet inn overfor
de virksomhetene der risikoen var størst. Internkontroll
var således ment å bidra til en «ny giv» i
helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet, både på myndighets-
og virksomhetsnivå. I forbindelse med behandlingen av Ot.prp.
nr. 48 (1989-1990) og Innst. O. nr. 43 (1989-1990), sluttet Stortinget
seg til Regjeringens forslag om innføring av internkontrollprinsippet
i arbeidsmiljøloven, brann- og eksplosjonsvernlovgivingen,
forurensningsloven, produktkontrolloven, sivilforsvarsloven og lov
om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr. Internkontrollforskriften
ble fastsatt ved kgl. res. 22. mars 1991 og trådte i kraft
1. januar 1992.
Internkontrollforskriften ble fastsatt i samarbeid mellom Kommunaldepartementet,
Miljøverndepartementet, Justisdepartementet og Barne- og
familiedepartementet. Følgende tilsynsmyndigheter skulle
føre tilsyn med at forskriften ble fulgt: Arbeidstilsynet,
Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, Elektrisitetstilsynet,
Statens forurensningstilsyn, Industrivernet, Enhet for produktsikkerhet
i Barne- og familiedepartementet og fylkesmennene. Formålet
med forskriften var å tydeliggjøre ansvaret for
og styrke det forebyggende arbeidet i virksomhetene med hensyn til
arbeidsmiljø, ytre miljø, brann- og eksplosjonsvern,
elsikkerhet og produktsikkerhet.
For myndighetene innebar reformen at tilsynsmetodene måtte
legges om i retning fra detaljtilsyn til tilsyn med virksomhetenes
systemer og egenaktivitet: systemrevisjoner og -verifikasjoner.
Myndighetenes målsetting var at alle virksomheter skulle
ha innført internkontroll innen 1997.
Berørte departementer, tilsynsetater, Næringslivets
Hovedorganisasjon (NHO) og Landsorganisasjonen i Norge (LO) besluttet
i 1994 å gjennomføre en evaluering av «den
samordnede tilsynsvirksomheten for å sikre best mulig oversikt
over status og utvikling, både i virksomhetene og hos myndighetene».
Evalueringen viste at resultatene av arbeidet med gjennomføring
av internkontroll hadde tatt lenger tid enn forventet. Særlig
gjaldt dette i små virksomheter. Evalueringen viste videre
at forskriften i seg selv var vanskelig å forstå og
forholde seg til, særlig for små virksomheter.
Videre viste det seg å være et problem at det
ikke i tilstrekkelig grad ble fokusert på den ansattes
medvirkning, men at internkontroll i stor grad utviklet seg til å bli
et ledelsesanliggende.
På denne bakgrunn ble det besluttet å gjennomføre
en treårig handlingsplan med tre enkeltprosjekter (Prosjekt
A, B og C).
Disse tre prosjektene er beskrevet nærmere i proposisjonen.
Departementet viser til Innst. S. nr. 55 (1996-1997) fra kommunalkomiteen
som inneholdt en rekke vurderinger om behov for forenklinger av
regelverket på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet,
spesielt med sikte på de små og mellomstore bedriftene,
både når det gjelder regelverkets innhold, form,
praktisk tilgjengelighet m.v., samt synspunkter på forenklinger
i forvaltningsstruktur og tilsynet med virksomhetene. En rekke av
disse merknadene og signalene i innstillingen var ved årsskiftet
1996/97 i tråd med eksisterende og planlagte tiltak,
mens andre deler har krevet en særskilt oppfølging.
En revidert forskrift om internkontroll, «Forskrift om
systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter
(internkontrollforskriften)» trådte i kraft 1. januar
1997.
Den nye forskriften om systematisk helse-, miljø- og
sikkerhetsarbeid og den brukerrettede veiledning, ble utformet gjennom
et tett samarbeid mellom berørte myndigheter og parter,
og gjennom en bred høringsrunde. Som ledd i en videre vurdering
av behovet for ytterligere en ny forskrift for småbedriftene,
ble den nye forskriften med veiledning sendt ut på en bred høring
i februar 1997. Tilbakemeldingene til departementet var så langt
i all hovedsak positive med hensyn til forskriftens form og forenklinger.
Myndighetene utarbeidet i 1993 et strategidokument om samordning
av internkontrollbasert tilsyn mellom Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn, Direktoratet
for brann- og eksplosjonsvern, Produkt- og Elektrisitetstilsynet
og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (tidligere Industrivernet).
Selv om tilsynsmyndighetene hadde gjort mye arbeid for å bidra
til en mer koordinert opptreden, viste evalueringen av internkontrollreformen
i 1994 at det var behov for ytterligere forbedringer på dette
området. Bl.a. var det behov for en opptreden fra tilsynene, som
for virksomhetene fremsto som samstemt med hensyn til krav om internkontroll,
og som også viste at det enkelte tilsyn har forståelse
for de andre tilsynsetatenes områder og deres
krav.
I mars 1996 ba på denne bakgrunn Miljøverndepartementet,
Barne- og familiedepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet
i fellesskap tilsynsetatene under internkontrollforskriften om å etablere
et eget prosjekt om tilsyn og håndheving av internkontroll.
Prosjekt tilsyn og håndheving ble på denne bakgrunn
etablert som et samarbeidsprosjekt mellom direktørene i
Direktoratet for arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn, Direktoratet
for brann- og eksplosjonsvern, Produkt- og Elektrisitetstilsynet og
Næringslivets sikkerhetsorganisasjon.
Departementene anser at direktørgruppen i prosjektperioden
fra 1996 til 1998 har arbeidet grundig og godt med problemstillinger
knyttet til bedre samordning av tilsyn og håndheving. Blant
tiltak som er satt i gang og problemstillinger som er løftet
frem kan særlig nevnes:
Det er etablert en felles tilsynsgruppe under direktørgruppen,
som består av en koordineringsansvarlig fra hver etat.
Dette er et viktig organ for etatenes samordningsarbeid, særlig
i forbindelse med planlegging av felles eller koordinert tilsyn
overfor tilsynsobjekter som to eller flere av etatene ønsker å systemrevidere
i løpet av et år.
Direktørgruppen fastsatte et felles strategidokument
i november 1996, hvor bl.a. oppfølgingen av departementenes
innspill ble konkretisert. Det ble opprettet en rekke arbeidsgrupper
for å utrede eventuelle formelle hindringer for et samordnet
og konsistent tilsyn eller utrede og foreslå felles prosedyrer,
verktøy og lignende tiltak, for å fremme et samordnet
og konsistent tilsyn. Dette arbeidet har ført til en rekke
konkrete resultater, som felles publikasjonsliste og bestillingssted,
felles revisjonsopplæring blant tilsynspersonellet og forslag
om samordning av kontroll- og reaksjonsbestemmelsene ved tilsyn.
Det er videre arbeidet med felles styrende dokumentasjon for
tilsyn, etablering av regional samordning av tilsynsarbeidet og
samarbeid og kontakt med andre tilsynsmyndigheter som anvender internkontrollprinsippet
(som Statens helsetilsyn, Oljedirektoratet og Statens næringsmiddeltilsyn).
Samarbeidet i direktørgruppen er videreført
gjennom inngåelse av en samarbeidsavtale mellom tilsynsetatene
på HMS-området i november 1998. Samarbeidet skal
i denne forbindelse utvides både i dybde og bredde, sentralt
så vel som på regionalt og lokalt nivå.
De berørte departementer har forutsatt at samarbeidet
mellom HMS-etatene skal videreføres i 2000. Samtidig må omfang
og organisering vurderes ut fra hva som er hensiktsmessig og effektivt
sett både fra virksomhetenes og myndighetenes side.
Etatene forutsettes også å samarbeide med øvrige tilsynsetater
på HMS-området når det vurderes som hensiktsmessig.
Evalueringen som ble gjennomført i 1994 hadde vist at
mange virksomheter, særlig mindre og mellomstore, ennå ikke
var i gang med arbeidet med innføring av internkontroll.
Det var derfor en viktig oppgave å intensivere arbeidet
med å få flere virksomheter til å etablere
internkontrollsystemer, og å få de virksomhetene
som så vidt hadde startet opp til å ta i bruk
internkontroll som et aktivt system i sin daglige virksomhet. Det
ble etablert et eget prosjekt for dette, kalt «Videreføring
av systematisk HMS-arbeid i virksomhetene».
Tiltakene under C-prosjektet kan i hovedsak deles inn i to kategorier:
Generell informasjon rettet mot virksomhetene og gjennomføring
av regionale og lokale tiltak som HMS-dager.
Det ble lagt ned store ressurser, både hva gjelder midler
og arbeidskraft i gjennomføring av satsingen, og det ble
derfor gjennomført en grundig evaluering av prosjektet
i regi av SINTEF IFIM («Bærer arbeidet frukter?
- en evaluering av systematisk HMS-arbeid i norske virksomheter» 1999).
Evalueringen viser at samarbeidsprosjektet har ført
til bedre kommunikasjon og forståelse mellom myndighetene
og partene i arbeidslivet, sentralt og lokalt, og også tilsynsmyndighetene
imellom. Virksomhetene vurderer de lokale HMS-dagene som positive. Hele
65 pst. av virksomhetene er kjent med den nye forskriften om systematisk
HMS-arbeid. Fem av ti virksomheter har i 1999 innført systematisk
HMS-arbeid. 86 pst. av virksomhetene er i gang med arbeidet. Dette
representerer en klar økning fra 1993 og må sies å være
en positiv utvikling. De største virksomhetene er fremdeles
de «flinkeste», og offentlig sektor har kommet
lenger enn privat sektor. Kommunal sektor har oppnådd de
beste resultatene. 80 pst. av kommunale virksomheter har innført
systematisk HMS-arbeid. Samtidig står man fremdeles overfor
en rekke utfordringer. De små virksomhetene, og spesielt
de med færre enn fem ansatte, henger etter. Selv om mange
virksomheter nå har innført systematisk HMS-arbeid,
er dette mange steder fremdeles mer preget av papireksersis enn
av aktivitet og iverksetting av tiltak. Internkontrollen omfatter
først og fremst det fysiske arbeidsmiljøet, og
ikke det organisatoriske. Det blir også en stor utfordring
for alle aktørene fremover å opprettholde og videreføre
det engasjementet og det gode lokale samarbeidet som er skapt i
denne prosessen.
Ifølge SINTEF IFIM er konklusjonene etter dette omfattende
samarbeidsprosjektet allikevel stort sett positive. Myndighetene
og partene har grepet tak i kritikken som har vært reist
mot innføring av internkontroll, og har gjennomført
et ubyråkratisk prosjekt som beskrives som «entusiastenes
arena». Arbeidet representerer en «ny giv»,
hvor det er skapt samarbeidsrelasjoner og kunnskapsoverføring
både mellom arbeidslivets parter, mellom myndighetene og
ikke minst mellom partene og myndighetene.
På bakgrunn av Stortingets behandling av kommunalkomiteens
Innst. S. nr. 55 (1996-1997) og resultatene fra evalueringen av
internkontrollprosjektet var det klart at det var et behov for å utrede
spørsmålet om tilsynsstruktur og regelverk på helse-,
miljø- og sikkerhetsområdet er organisert på en
måte som fremmer effektivitet i forvaltningen og som gjør
det mulig for virksomhetene å forholde seg til myndighetenes
krav på en hensiktsmessig måte. Som utgangspunkt
for en slik vurdering, fikk Statskonsult i oppdrag å foreta
en kartlegging av lov- og forvaltningsstruktur som den ser ut i
dag. Statskonsults vurdering foreligger i rapporten «Helt
stykkevis og delt? Lov og forvaltningsstruktur på helse-,
miljø- og sikkerhetsområdet» (rapport
1999:2).
Statskonsult peker i rapporten på at helse-, miljø- og
sikkerhetsområdet er omfattende regulert og uoversiktlig.
Imidlertid synes det ikke å være et problem at
ulike krav kommer i konflikt med hverandre, eller at det er åpenbare
uklarheter med hensyn til grenseflater. Problemet er at summen av
krav medfører at regelverket fremstår som uoversiktlig,
komplekst og omfattende. I rapporten blir det også pekt
på at myndighetsapparatet er svært ulikt dimensjonert
og at det er mangel på gjennomgående risikovurderinger
for hele området. Videre kommer det frem at forvaltningsstrukturen
fremstår som kompleks og uoversiktlig, med et stort antall
etater plassert under mange departementer. Særlig på det
regionale og lokale nivået er strukturen svært
ulik. Det er også forskjellige styringslinjer mellom direktoratene
og regionale/lokale myndigheter, noe som legger begrensninger
på muligheten for samordning av tilsynet.
Statskonsult mener derfor at hovedutfordringen består
i en samlet gjennomgang av reguleringer med sikte på forenkling
og eventuelt sanering, samt at tilgjengelige virkemidler og ressurser
utnyttes og dimensjoneres optimalt, ut fra en samlet vurdering av
risikoforhold.
Flere av de problemstillinger Statskonsult peker på er
det grepet tak i fra myndighetenes side. Departementene og de underliggende
etater er således i gang med koordinering og samordning
av regelverk og tilsyn. Det pågår for øvrig
omfattende regelverksforenklingsarbeider i en rekke av
HMS-etatene. Parallelt med det pågående regelverksarbeid
er det også satt i gang en tre-årig nasjonal dugnad
for å rydde opp i det norske forskriftsverket. Departementene
skal sammen med sine underliggende etater ha ansvar for å gjennomgå forskriftene
innenfor sitt ansvarsområde. Arbeidet på HMS-området
sees i sammenheng med den generelle forskriftsgjennomgangen og vil
i nødvendig utstrekning bli samordnet med denne.
Internkontrollreformen har vært krevende, både for
myndighetene og for arbeidslivet. Særlig har mange små og
mellomstore virksomheter opplevd kravene om internkontroll som så kompliserte
at de har vært vanskelige å gjennomføre.
Det legges til grunn at internkontroll som tenkning og metode
er kommet for å bli, både fordi den tydelig plasserer
ansvaret for helse, miljø og sikkerhet hos virksomhetene
selv, fordi den styrker kravene til arbeidstakernes medvirkning
og fordi den fremmer en optimal bruk av tilsynsmyndighetenes ressurser.
Men som Statskonsult har påpekt i sin rapport «Helt
stykkevis og delt?», har myndighetene allikevel store og viktige
utfordringer, både med hensyn til utvikling og forenkling
av regelverk og tilsyn på dette området.
På kort sikt mener departementet det kan være hensiktsmessig å følge
opp de allerede planlagte og pågående regelverksprosjekter,
samt intensivere arbeidet med å utvikle en felles tilsynsstrategi.
På lengre sikt kan det imidlertid være nødvendig å igangsette
ytterligere tiltak, både når det gjelder regelverk
og tilsyn. Videre vil det være viktig å få utviklet
gjennomgående risikosystemer på området.
Det langsiktige arbeidet vil også eventuelt inkludere andre
etater på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet.
Hovedutfordringen er slik Statskonsult beskriver den, å foreta
en samlet gjennomgang av reguleringer med sikte på forenkling
og eventuell sanering, samt at tilgjengelige virkemidler og ressurser
utnyttes og dimensjoneres optimalt ut fra en samlet vurdering av
risikoforhold. Dette vil være det naturlige hovedfokus
og en forutsetning for å finne frem til sammenfallende
interesser og hvordan dette kan utnyttes på en hensiktsmessig måte.
Videreføring av samarbeidet mellom de involverte departementer
og etater må ta utgangspunkt i dette, og videreføres
i tråd med hva som er mest hensiktsmessig og konstruktivt,
både sett fra virksomhetenes og myndighetenes side.
Komiteen er kjent med at internkontrollreformen
har vært mer krevende å gjennomføre enn
opprinnelig antatt for både virksomheter og myndigheter, men
legger til grunn at internkontroll som prinsipp, jf. Ot.prp. nr.
48 (1989-90) og Innst. O. nr. 43 (1989-1990) er kommet for å bli.
Komiteen har merket seg at 5 av 10 virksomheter
i 1999 har innført systematisk HMS-arbeid samtidig som
86 pst. av virksomhetene er i gang med dette arbeidet.
Komiteen understreker at arbeidet innen helse, miljø og
sikkerhet i arbeidslivet og samfunnet for øvrig skal ha
høyeste prioritet både fra myndighetenes og virksomhetenes
side.
Komiteen finner det på denne bakgrunn
ikke tilfredsstillende at arbeidet med å innføre
internkontrollprinsippet i arbeidsmiljøloven, brann- og
eksplosjonsvernlovgivningen, forurensningsloven og produktkontrolloven
har tatt lengre tid enn opprinnelig antatt.
Komiteen har videre merket seg at det spesielt er
de små bedriftene som henger etter når det gjelder innføring
av et systematisk HMS-arbeid i tråd med internkontrollforskriften.
Komiteen er enig i at det er et problem at HMS-området
er omfattende regulert og at summen av krav medfører at
regelverket fremstår som uoversiktlig, komplekst og omfattende.
Dette er først og fremst et problem for alle de små og
mellomstore bedriftene som internkontrollforskriften gjelder for.
Det er derfor behov for å utrede om regelverk og tilsynsstruktur innenfor
helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet er tilpasset virksomhetenes
og forvaltningens daglige virkelighet på best mulig måte.
Komiteen er således enig i at det er
en hovedutfordring å få til en samlet gjennomgang
av de ulike reguleringer med sikte på å fremme
samordningsarbeidet og oppnå forenklinger og eventuell
sanering samt at de ressursene som er tilgjengelig i HMS-arbeidet
utnyttes og dimensjoneres optimalt til enhver tid.
Som nevnt foran fastsatte direktørgruppen november 1996
et felles strategidokument for økt samarbeid mellom tilsynsetatene.
Strategidokumentet ledet hen til flere konkrete prosjekter. Blant
disse var prosjektet om å samordne kontroll- og reaksjonsbestemmelsene
i åtte lover på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet.
Lovforslagene er utarbeidet i samarbeid mellom Justisdepartementet,
Miljøverndepartementet, Barne- og familiedepartementet
og Kommunal- og regionaldepartementet.
Hovedmålsettingen og begrunnelsen bak hvert enkelt av
lovforslagene er å oppnå et mest mulig samordnet
og konsistent regelverk for utøvelse av tilsyn på tvers
av de ulike etatene. Departementene har derfor i dette lovendringsforslaget,
i størst mulig grad forsøkt å sikre tilsynsetatene
like hjemler for kontroll og reaksjon. At lovene gir hjemmel for
de samme reaksjoner er viktig sett fra tilsynsobjektenes side, ved at
de i større grad opplever en samordnet og forutsigbar reaksjon
fra tilsynsmyndighetene. Således legger forslagene til
rette for en ensartet praksis på tvers av de ulike etatsgrensene.
Der det ikke medfører utilsiktede virkninger, har departementene
i tillegg foreslått en mest mulig identisk ordlyd. Det
anses som en viktig forenkling både for tilsynsetatene
og tilsynsobjektene at regelverket har ens ordlyd der det materielle
innholdet i bestemmelsene er likt. Det vil likevel ikke være
hensiktsmessig med full språklig harmonisering på grunn
av lovenes egenart. Lovene er vedtatt for å ivareta spesifikke samfunnshensyn.
En for rigid samordning av ordlyden i lovene kan derfor gjøre
disse for upresise i forhold til sitt formål.
Gjennomgangen av lovene har vist at det er behov for å gjøre
endringer i en eller flere av lovene knyttet opp til 12 ulike forhold.
Med unntak av sivilforsvarsloven, el-tilsynsloven og brannvernlovene,
er det i det vesentlige tekniske endringer og klargjøringer.
For sivilforsvarsloven, el-tilsynsloven og lovene på brannvernområdet
foreslås det også enkelte hjemmelsutvidelser.
Forurensningsloven har allerede i dag tilsynsbestemmelser som
sikrer et samordnet tilsyn. For denne loven er det foreslått
relativt få endringer som gir tekstmessig helt identisk
ordlyd med de øvrige lovene, da flere av endringsforslagene
blant annet vil skape uklarhet eller tolkningstvil i forhold til
gjeldende regler og forarbeider. Når det gjelder produktkontrolloven
vil produktkontrollmyndighetene, blant annet på bakgrunn
av kommende endringer som følge av internasjonale forpliktelser,
på et senere tidspunkt foreta en mer helhetlig gjennomgang
av eventuelle lovendringsbehov. I den forbindelse vil behovet for eventuelle
ytterligere endringer av lovens bestemmelser om kontroll og reaksjon
bli vurdert.
Når det gjelder el-tilsynsloven er det foruten en samordning
og tilpasning til de øvrige HMS-lovene, også foretatt
redaksjonelle endringer som innebærer en modernisering
av loven. Likeledes er det i brannvernloven foreslått en
ny hjemmel for pålegg for beredskapstiltak ved utbygging
og drift av tunneler.
Komiteen har merket seg at hovedmålsettingen med
de foreslåtte lovendringsforslagene er å gi de
respektive tilsynsetatene et mest mulig samordnet og konsistent
regelverk for utøvelse av tilsynsmyndigheten samt i størst
mulig grad sikre tilsynsmyndighetene like hjemler for kontroll og
reaksjon.
Komiteen er enig i denne målsetting.
Komiteen anser en samordning og harmonisering
av ordlyden i enkelte av lovforslagene som et riktig skritt i arbeidet
med forenkling av regelverket, så lenge dette ikke medfører
at lovene blir upresise i forhold til de formål lovene
skal ivareta.
Komiteen har merket seg at når det gjelder
sivilforsvarsloven, el-tilsynsloven, brannvernloven og brannfarlighetsloven
så er det også foreslått enkelte hjemmelsutvidelser
i tillegg til noen rent tekniske endringer. For eksplosivloven,
produktkontrolloven, arbeidsmiljøloven og forurensningsloven
er det stort sett bare tekniske endringer som er foreslått.
Komiteen er enig i at det i brannvernloven blir foreslått
en ny hjemmel for å pålegge eier av en veitunnel
en egen brann- og ulykkesberedskap eller eventuelt at eier selv
er økonomisk ansvarlig for å oppgradere det lokale
brannvesen i den kommunen der tunnelen geografisk befinner seg slik
at det lokale brannvesen settes i stand til å håndtere
en eventuell tunnelbrann på en forsvarlig måte.
Komiteen er av den oppfatning at klargjørende formuleringer
i lovteksten som kan bidra til å gjøre lovteksten
mer presis og utfyllende bør være tatt med i tilstrekkelig
grad.
Komiteen er derfor ikke enig i departementets forslag
om å fjerne bestemmelsen i arbeidsmiljøloven om
klageadgang og at pålegg alltid skal gis skriftlig. Selv
om dette fremgår av forvaltningsloven bør denne adgangen
likevel klart fremgå av lovteksten for å gjøre
arbeidsmiljøloven mest mulig presis og opplysende for dem
den gjelder for. Se nedenfor under pkt. 4.3.1.2.
Forskrift om helse, miljø og sikkerhet er på
el-sikkerhetsområdet fastsatt i medhold av el-tilsynsloven
§ 3, jf. § 9.
Etter departementets oppfatning er ikke hjemmelen i el-tilsynsloven
tydelig nok slik den lyder i dag. Kommunal- og regionaldepartementet
finner det derfor hensiktsmessig at hjemmelen for systematisk helse-,
miljø- og sikkerhetsarbeid i el-tilsynsloven endres slik
at denne fremstår like klar og tydelig som i de andre HMS-lovene.
På denne bakgrunn ønsker Kommunal- og regionaldepartementet
at det i el-tilsynsloven inntas en bestemmelse etter mønster
av de øvrige HMS-lovene. Dette vil også være
i tråd med ønsket om et samordnet og konsistent
regelverk på tilsynsområdet.
Komiteen er enig i forslag til ny § 12
femte ledd i el-tilsynsloven.
I proposisjonen vises det til at det er svært viktig at
tilsynsetatene har klar hjemmel til å kreve nødvendig
adgang til kontrollobjektene. Gjeldende bestemmelser tilfredsstiller
i stor grad dette behovet og anses ikke i seg selv som noe hinder
for samordnet tilsyn fra tilsynsetatene.
Når det gjelder hvor tilsynsmyndighetene skal ha adgang,
er det viktig at bestemmelsene sikrer adgang til steder hvor det
drives aktiviteter som omfattes av den enkelte lov, samt til produkter,
installasjoner med videre som tilsynsmyndighetene skal føre
kontroll med. Det er videre viktig at bestemmelsene utformes slik
at tilsynsmyndighetene ikke utestenges fra steder hvor dokumentasjon
befinner seg.
Det foreslås at adgangshjemlene uttrykkelig skal si
at tilsynsmyndighetene til enhver tid skal ha uhindret adgang til
kontrollobjektene. Dette innebærer ingen realitetsendring
ettersom gjeldende bestemmelser utvilsomt må forstås
slik. Arbeidsmiljølovens regel om at inspeksjon kan skje
uanmeldt anses unødvendig og foreslås opphevet.
Den foreslåtte lovtekst må forstås slik
at også uanmeldt kontroll er hjemlet. Videre menes at tilsynsmyndighetene
ikke skal kunne hindres ved gjennomføringen av kontrollen.
Arbeidsmiljøloven, brannfarlighetsloven og eksplosivloven
pålegger tilsynspersonellet å ta kontakt med arbeidsgiver
når en virksomhet kontrolleres. Tilsvarende skal «virksomhetens
ledelse» kontaktes ved kontroll etter forurensningsloven.
God forvaltningsskikk tilsier at tilsynspersonellet, dersom det
er mulig, tar kontakt med den kontrollen retter seg mot. Subjektet
spesifiseres i hver enkelt lov alt etter hvem loven retter seg mot
(arbeidsgiver, eier og så videre). I alle lovene tas inn
tillegget «eller representant for denne». Med
unntaket «om mulig», menes at tilsynspersonellet
skal sette seg i kontakt med den kontrollen retter seg mot dersom
vedkommende er tilgjengelig. Kontrollen skal uansett kunne gjennomføres
som planlagt. En slik bestemmelse, som også er i pakt med
tilsynsetatenes praksis, foreslås inntatt i alle HMS-lovene. Det
foreslås imidlertid ikke endringer i produktkontrolloven
og forurensningsloven på dette punkt. Miljøvernmyndigheten
finner presiseringen unødvendig fordi de allerede har hjemmel
til å kreve nødvendig adgang til annenmanns eiendom
og til å komme på uanmeldt kontroll. Lovenes forskjellige
virkeområde medfører imidlertid noe forskjellig
begrepsbruk.
Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, brannfarlighetsloven
og eksplosivloven om at tilsynspersonellet skal sette seg i kontakt
med arbeidstakernes vernerepresentanter foreslås videreført.
Det synes ikke å være tilsvarende behov i de øvrige
lovene.
Det foreslås at el-tilsynsloven, brannfarlighetsloven,
brannvernloven og sivilforsvarsloven uttrykkelig pålegger
tilsynspersonellet å legitimere seg før kontroll
gjennomføres. En slik regel følger allerede av forvaltningsloven § 15,
men det anses pedagogisk riktig, både overfor tilsynspersonellet
og kontrollobjektene, at det sies eksplisitt i lovene at en tilsvarende
legitimasjonsplikt skal gjelde.
Arbeidsmiljøloven inneholder et slikt krav i dag, og
samordningshensynet taler derfor for at dette presiseres også i
de øvrige lovene.
Eksplosivloven § 39 gir brannfarlighetsloven § 39 tilsvarende
anvendelse. Det foreslås ingen endring i bestemmelsen i
eksplosivloven; lovens § 39 «adopterer» derved
endringen i brannfarlighetsloven.
Komiteen er enig i de foreslåtte
endringer i el-tilsynsloven § 5 første og annet
ledd, sivilforsvarsloven § 41 nytt annet ledd, brannfarlighetsloven § 39 første
ledd, arbeidsmiljøloven ny § 80 nr. 1 og brannvernloven § 14
nytt annet ledd.
I utgangspunktet har representant for kontrollobjektet en åpenbar
rett til å være til stede under kontrollen. Selv
om dette kan synes selvsagt, og også følger av
forvaltningsloven § 15, mener departementet det er hensiktsmessig å slå dette
fast i tilsynsregelverket.
Kommunal- og regionaldepartementet finner at unntaksbestemmelsen
i forvaltningsloven § 15 tredje ledd som regel gir tilstrekkelig
hjemmel for å nekte arbeidsgiver tilstedeværelse
ved intervju av arbeidstaker. Av opplysningshensyn, og for å unngå eventuell tolkningstvil,
blir det likevel foreslått eksplisitt i disse lovene at
tilsynsmyndigheten skal kunne bestemme at retten til å være
til stede likevel ikke skal gjelde. Dette kan særlig være
aktuelt ved intervju av arbeidstaker. For øvrig gjelder
unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven § 15.
El-tilsynsloven gir hjemmel til å pålegge anleggets
eier eller representant for denne å være tilstede under
kontrollen. Produkt- og Elektrisitetstilsynets erfaring tilsier
at hjemmelen, selv om den sjelden «kommer på spissen»,
er nyttig. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å lovfeste
at den kontrollen retter seg mot har rett til, og kan pålegges, å være
tilstede når kontroll gjennomføres. Forslagene
har lik ordlyd, med unntak av angivelsen av hvem kontrollen retter seg
mot, hvor lovenes systematikk for øvrig følges.
Komiteen er enig i forslagene til endringer
i el-tilsynsloven § 5 tredje ledd, sivilforsvarsloven § 41 nytt
tredje ledd, brannfarlighetsloven § 39 nytt fjerde ledd,
arbeidsmiljøloven ny § 80 nr. 2 og brannvernloven § 14
nytt tredje ledd.
Departementet mener at det er en svakhet at gjeldende regelverk,
med unntak av arbeidsmiljøloven, ikke uttrykkelig hjemler
tilgang til dokumentasjon, men bare til opplysninger. Både
hensynet til best mulig samordnede bestemmelser og tilsynsetatenes
behov for å kunne kreve verifiserte opplysninger taler for
innføring av en slik hjemmel i alle lovene.
Departementet mener at et effektivt tilsyn fordrer at tilsynsetatene
skal ha adgang til å kreve at opplysninger blir gitt i
en spesiell form, og foreslår at en slik bestemmelse blir
inntatt i alle lovene. Eksempelvis skal tilsynsmyndighetene, når
det anses nødvendig, kunne kreve å få opplysninger
i systematisert form eller på et forståelig språk.
Det er grunn til å understreke at hensikten ikke er å legge
urimelige byrder på kontrollobjektene. Hjemmelen forutsettes
brukt kun i tilfeller hvor dette faktisk er nødvendig for
et fornuftig tilsyn. Forslaget legger også til rette for
at tilsynsetatene kan kreve at opplysninger blir gitt i elektronisk form
hvor det er hensiktsmessig og hvor det bidrar til en mer effektiv
saksbehandling. Den tid som frigjøres i tilsynsetatene
vil komme kontrollobjektene til gode i form av kortere saksbehandlingstid
og mer effektiv utførelse av tilsynet.
Det anses videre viktig å få synliggjort at
kontrollobjektet ikke kan holde tilbake nødvendige opplysninger
ved å påberope seg taushetsplikt. Bestemmelsen
får bare praktisk betydning for de kontrollobjekter som
omfattes av annen lovbestemt taushetsplikt, for eksempel kommuner.
Kommunal- og regionaldepartementet mener at de samfunnsinteresser
som HMS-lovgivningen ivaretar bør veie tyngre ved innhenting av
nødvendig HMS-informasjon, enn slik taushetsplikt. På denne
bakgrunn foreslår departementet at bestemmelsen som i dag
er fastslått i forurensningsloven og produktkontrolloven
inntas i de øvrige HMS-lovene. Det understrekes at mottakerorganet
naturligvis vil ha samme taushetsplikt som avgiverorganet, slik
at hensynet bak taushetsplikten således blir ivaretatt
utad.
Komiteen er enig i forslagene til endringer
i el-tilsynsloven § 5 fjerde ledd, sivilforsvarsloven § 2
nytt tredje ledd, brannfarlighetsloven § 39 nytt annet
ledd og produktkontrolloven § 5 første ledd, arbeidsmiljøloven § 82
første ledd, forurensningsloven § 49 annet ledd
og brannvernloven § 14 nytt fjerde ledd.
Forskjellene i eksisterende hjemler vedrørende tilsynsmyndighetenes
rett til å innhente prøver og lignende kan i stor
utstrekning begrunnes i reelle behovsforskjeller mellom etatene.
Etter departementets oppfatning er det av denne grunn lite hensiktsmessig å samordne
bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, produktkontrolloven
og forurensningsloven. Disse lovene bør derfor beholde
gjeldende bestemmelser.
Brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven er på dette
feltet ikke tilstrekkelig oppdaterte eller hensiktsmessige, og skiller
seg dessuten fra de øvrige lovene som søkes harmonisert.
Det presiseres at prøvetaking bare retter seg mot produkter
som omfattes av de tre nevnte lover. Den foreslåtte endring medfører
at henholdsvis brannfarlighetsloven § 43 annet ledd og
eksplosivloven § 40 annet ledd blir overflødig.
Disse bestemmelsene foreslås derfor strøket.
Departementet foreslår at det også i el-tilsynsloven
tas inn en likelydende bestemmelse. Sivilforsvarsloven har ikke
dette hjemmelsbehovet.
Komiteen er enig i endringene i el-tilsynsloven § 11
nytt tredje ledd, brannfarlighetsloven ny § 7, eksplosivloven
ny § 5 og brannvernloven § 27 nytt annet ledd.
Komiteen er dessuten enig i at brannfarlighetsloven § 43
annet ledd og eksplosivloven § 40 annet ledd oppheves.
Departementet mener at god forvaltningsskikk tilsier at etatene
som klar hovedregel skal gi skriftlig tilbakemelding etter kontroll.
Unntak bør bare gjelde i de tilfeller det er helt upraktisk
og unødvendig at slik tilbakemelding gis. Dette er også,
med unntak for brannvernloven, i henhold til den praksis tilsynsetatene
følger. Retningslinjer om å gi tilbakemelding
etter kontroll kan reguleres ved instruks, men av hensyn til den
som blir underlagt kontroll, mener departementet det er hensiktsmessig å lovfeste
en slik plikt for tilsynsmyndighetene slik tilfellet i dag er i
brannfarlighetsloven og eksplosivloven. Forslaget er ikke til hinder
for elektronisk kommunikasjon.
Komiteen er enig i forslaget til endringer
i el-tilsynsloven § 5 nytt sjette ledd, sivilforsvarsloven § 41
nytt femte ledd, brannfarlighetsloven § 39 siste ledd,
produktkontrolloven § 8 nytt fjerde ledd, arbeidsmiljøloven
ny § 80 nr. 3 og forurensningsloven § 50 fjerde
ledd.
Kommunal- og regionaldepartementet mener at for å oppnå et
godt samordnet tilsyn, og derved de fordeler dette gir tilsynsobjektene
og tilsynsetatene, må en ha en viss flyt av opplysninger/informasjon
etatene imellom. Det ville være uheldig om sektoriseringen
i forvaltningen skulle være til hinder for at tilsynsmyndigheten
får de nødvendige opplysninger. Forurensningsloven
og produktkontrolloven gir generell hjemmel til å kreve
opplysninger fra offentlige myndigheter. Departementet foreslår
at disse beholdes uendret, og at det innføres tilsvarende
bestemmelse i de øvrige HMS-lovene. På denne måten
skapes klarhet, og man unngår eventuell tolkningstvil i
forhold til bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13
følgende.
Komiteen er enig i forslaget til endringer
i el-tilsynsloven § 5 nytt femte ledd, sivilforsvarsloven
§ 2 nytt fjerde ledd, brannfarlighetsloven § 39
nytt tredje ledd, arbeidsmiljøloven § 82 nytt
annet ledd og brannvernloven § 14 nytt femte ledd.
Departementet mener at alle etatene i hovedsak har hjemmel til å treffe
de vedtak som er nødvendige for å få gjennomført
korrigerende tiltak.
For arbeidsmiljøloven, brannfarlighetsloven og eksplosivloven
foreslås ordlyden harmonisert uten at dette medfører
noen realitetsendring. Dagens påleggsbestemmelser i brannfarlighetsloven
og eksplosivloven inneholder en veiledningsplikt for Direktoratet for
brann- og eksplosjonsvern som ikke foreslås videreført
i lovbestemmelsene. Departementet mener tilsvarende plikt er vel
ivaretatt i forvaltningsloven.
For el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven foreslås innført
en generell hjemmel til å fatte enkeltvedtak. Ordlyden
harmoniseres med ovennevnte. Hjemmelsutvidelsen vil først
og fremst bety en klargjøring av hjemmelsgrunnlaget for å gi
pålegg om korrigerende tiltak. For sivilforsvarsloven er
det imidlertid grunn til å tro at endringen vil medføre «videre» pålegg
enn det som blir gitt i dag, for eksempel i forbindelse med internkontroll.
Brannvernloven er annerledes bygget opp, men bør ut
fra tilsynsmyndighetens arbeidsform beholdes som den er.
Komiteen viser til merknader under
pkt. 3.2 og vil på denne bakgrunn opprettholde gjeldende § 77
nr. 1 andre og tredje ledd i arbeidsmiljøloven. Komiteen støtter
departementets forslag til § 77 nr. 1 siste punktum som
blir § 77 nr. 1 nytt fjerde ledd.
For øvrig er komiteen enig i forslaget
til endringer i el-tilsynsloven § 6 nytt første
ledd, sivilforsvarsloven § 41 nytt fjerde ledd, brannfarlighetsloven § 37
nytt fjerde ledd og eksplosivloven § 37 nytt fjerde ledd.
Kommunal- og regionaldepartementet mener det er viktig at alle
HMS-lovene gir anledning til å benytte et økonomisk
pressmiddel for å sikre etterlevelse av regelverket. Etter
all sannsynlighet er trussel om bruk av tvangsmulkt mer effektivt
enn pålegg alene. Et vedtak om tvangsmulkt har nådd
sin hensikt dersom tvangsmulkt ikke påløper, idet
de påpekte forhold vil bli rettet før fristen.
Det oppleves som lite konsistent at fire av HMS-lovene, brannfarlighetsloven,
eksplosivloven, sivilforsvarsloven og til dels el-tilsynsloven i
dag mangler et slikt virkemiddel. Den manglende harmonisering gjør
det mulig for kontrollobjektene å prioritere oppfyllelse
av pålegg fra myndigheter som har de kraftigste reaksjonsmidlene.
Sett fra myndighetenes side er en slik virkning utilsiktet.
Det er ønskelig at HMS-lovene harmoniseres på en
slik måte at alle lovene hjemler like reaksjonsmidler.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at det innføres
bestemmelser om tvangsmulkt i brannfarlighetsloven, eksplosivloven,
el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven. I tillegg til at lovene i
størst mulig grad bør ha de samme reaksjonsmidlene,
bør man også tilstrebe en lik ordlyd der det er
mulig.
Komiteen er enig i forslaget til endringer
i el-tilsynsloven ny § 13, sivilforsvarsloven § 43
første ledd, brannfarlighetsloven ny § 45, eksplosivloven
ny § 42, arbeidsmiljøloven § 78, forurensningsloven § 73 og
brannvernloven ny § 39.
Brannfarlighetsloven og eksplosivloven har i dag identiske bestemmelser.
For å kunne utføre eller få utført
korrigerende tiltak på tilsynsobjektets regning, må man
enten ha en rettskraftig dom eller likestilt forelegg. Brannvernloven
har nesten tilsvarende bestemmelser. Av hensyn til den som får
pålegget, mener Kommunal- og regionaldepartementet det
er grunn til å opprettholde foreleggsprosedyren i disse lovene.
Dette sikrer at den som har fått et pålegg får reell
mulighet til å overprøve dette rettslig dersom vedkommende
har innsigelser. Samme hensyn taler for å innføre
foreleggsinstituttet i el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven. Den
som får et forelegg fra tilsynsmyndighetene rettet mot
seg, har en frist på 30 dager etter forkynnelsen av forelegget
til å reise søksmål dersom vedkommende
mener at forelegget er rettsstridig. Dersom søksmål
ikke blir reist innen denne fristen, vil forelegget være
tvangsgrunnlag uten dom eller kjennelse etter lov 26. juni
1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) § 13-14.
Departementet vil spesielt bemerke at det som omtales som forelegg
i denne sammenheng er et skriftlig påbud om å etterkomme
et allerede gitt pålegg, og må ikke forveksles
med forelegg i strafferettslig forstand.
Departementet foreslår et samordnet forslag for brannfarlighetsloven,
eksplosivloven, brannvernloven, sivilforsvarsloven og el-tilsynsloven
etter mønster av tilsvarende bestemmelse i lov 14. juni
1985 nr. 77 (plan- og bygningsloven). For brannfarlighetsloven,
eksplosivloven og brannvernloven medfører ikke forslaget
noen realitetsendringer. Da el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven
ikke har tilsvarende regler i dag, vil forslaget innebære
en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Forslaget legger til
rette for en samordnet praksis i forbindelse med gjennomføring
av pålegg. I brannvernloven er eksisterende § 38
første ledd siste punktum beholdt uendret.
I bestemmelsene er det videre foreslått at tilsynsmyndighetene
ved overhengende fare skal ha mulighet til direkte tvangsgjennomføring
av et gitt pålegg etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14,
uten at det er nødvendig med rettskraftig dom eller dermed likestilt
forelegg. Dette er i tråd med gjeldende bestemmelser i
brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven. Slik adgang
vil tilsynsmyndighetene allerede i en viss utstrekning ha etter
alminnelige nødrettsbetraktninger. Det er likevel naturlig
med en særlig hjemmel fordi det kan være tvilsomt
om alminnelige nødrettsbetraktninger rekker langt nok i
forhold til myndighetenes behov for snarlig inngripen i farlige situasjoner.
Dette kan også være tilfelle der den farlige situasjonen
trekker ut i tid og myndighetenes inngrep etter hvert vil bære
mer preg av et forebyggende tiltak.
Komiteen er enig i de foreslåtte
endringene i el-tilsynsloven ny § 6 a og ny § 6
b, sivilforsvarsloven ny § 43 a og ny § 43 b,
brannfarlighetsloven ny § 46 og ny § 46 a, eksplosivloven
ny § 43 og ny § 43 a og brannvernloven § 37
nytt første, annet og tredje ledd og § 38 nytt
første og annet ledd.
HMS-lovene, med unntak av produktkontrolloven, el-tilsynsloven
og sivilforsvarsloven, har hjemler for å kunne gjøre
vedtak om stans av virksomhet. Etter departementets oppfatning tilsier
verken behov eller innretning i el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven at
disse to lovene skal stilles annerledes enn de øvrige HMS-lovene
på dette punkt. Departementet mener at det også i
disse lovene bør inntas hjemler som gir adgang til stans
av virksomhet.
Kommunal- og regionaldepartementet finner det hensiktsmessig
at det i HMS-lovene i størst mulig utstrekning innføres
like og generelt utformede hjemler om stansing. De vel utprøvde
bestemmelsene i arbeidsmiljøloven § 77 nr. 2 synes
velegnet som mønster for dette. Det vil si at HMS-lovene
med unntak av produktkontrolloven gir tilsynsetatene uttrykkelig hjemmel
til å fatte vedtak om stans av virksomhet, både
som akutt vernetiltak («nødstilfellene»)
og som pressmiddel for å få gjennomført
pålegg.
For arbeidsmiljøloven vil et slikt samordnet forslag
kun medføre redaksjonelle endringer.
Det presiseres at på grunn av virkemiddelets inngripende
karakter, skal stansing som pressmiddel som hovedregel benyttes
sekundært i forhold til tvangsmulkt. Retningslinjer om
bruk av stansing bør imidlertid fastsettes i styrende dokumenter
fra departementet til etatene fremfor å lovfestes.
Komiteen er enig i forslag om endringer
i el-tilsynsloven ny § 6 annet og tredje ledd, sivilforsvarsloven § 43
nytt annet og tredje ledd, brannfarlighetsloven § 37 nytt
siste ledd, eksplosivloven § 37 nytt siste ledd, arbeidsmiljøloven § 77
nr. 2 og brannvernloven § 23 nytt tredje ledd.
Arbeidsmiljøloven, produktkontrolloven og el-tilsynsloven
har hjemler for tilbakekall av produkter. Disse foreslås
ikke endret, men det er ønskelig å få modernisert
brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven på dette
området. Problemstillingen er beskrevet foran under behovet
for endringer vedrørende prøvetaking. De tre lovene
er ikke tilstrekkelig oppdatert og det er også viktig å få bestemmelsene harmonisert
med de øvrige tilsynslovene. Det presiseres at tilbakekall
av produkt bare retter seg mot produkter som omfattes av de tre
nevnte lover.
Komiteen er enig i forslaget til endringer
i brannfarlighetsloven § 8 nytt sjette ledd, eksplosivloven § 7
nytt sjette ledd og brannvernlovens, tilføyelse til § 27
første ledd.
Alle lovene er straffesanksjonert. Skyldkravet er som regel uaktsomhet.
Strafferammen varierer. Det er også forskjeller med hensyn
til om det straffbare forhold skal regnes som forbrytelse eller
forseelse.
Straffesubjekt er også noe forskjellig. Arbeidsmiljøloven
er eksempelvis alene med særlig straffebestemmelse for
hindring av offentlig myndighet. Også med hensyn til påtalebegjæring
er det enkelte forskjeller.
Ulikhetene i lovbestemmelsene anses ikke som noe vesentlig hinder
for samordnet tilsyn. Ulik anmeldelsespraksis etatene imellom kan
imidlertid medføre at tilsynsobjektene opplever dette annerledes.
Lik anmeldelsespraksis må gjennomføres ved samordning av
tilsynspraksis og kan neppe i seg selv oppnås ved å samordne
straffebestemmelsene i de ulike lovene.
De store forskjellene i utforming av straffebestemmelsene og
strafferammer, tilsier imidlertid at det kan være behov
for å samordne bestemmelsene noe. Eksempelvis synes det
lite rasjonelt at forurensningskriminalitet kan straffes med inntil
fem års fengsel, mens straffbart brudd mot el-tilsynsloven
ikke hjemler fengselsstraff.
Kommunal- og regionaldepartementet mener at alle HMS-lovene bør
få inn en bestemmelse om straffeansvar for å hindre
offentlig myndighet, etter mønster av arbeidsmiljøloven § 89.
Denne bestemmelsen går noe lenger enn tilsvarende straffebud
i straffeloven og gir også en klar signalvirkning overfor
kontrollobjektene.
I likhet med gjeldende bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 89,
vil de foreslåtte bestemmelsene ramme både forsettlig
og uaktsom overtredelse.
Komiteen er enig i forslaget til endringer
i el-tilsynsloven § 14 nytt tredje ledd, sivilforsvarsloven
§ 62 nytt tredje ledd, brannfarlighetsloven § 44
nytt annet ledd, eksplosivloven § 41 nytt annet ledd og brannvernloven § 36
nytt annet ledd.
På bakgrunn av at reaksjonsbestemmelsene i de ulike
tilsynslovene samordnes, vil det være nødvendig med
ytterligere omredigering av el-tilsynsloven. Dette for å beholde
de grunnleggende sikkerhetskravene til elektriske anlegg og utstyr
som til nå har fremgått av hver enkelt reaksjonsbestemmelse
i denne loven. De grunnleggende sikkerhetskravene vil nå fremgå av §§ 2
og 10. Dette medfører imidlertid ingen realitetsendringer
i forhold til gjeldende rett.
Videre er Kommunal- og regionaldepartementet i ferd med å legge
om autorisasjonsordningen for elektroinstallasjonsvirksomheter fra å være
en lokal autorisasjon innenfor det enkelte elektrisitetsverks forsyningsområde
til å bli en landsdekkende ordning. Registeret vil bli
bygget opp av Produkt- og Elektrisitetstilsynet og vil ved hjelp
av internett-teknologi bli tilgjengelig for det lokale elektrisitetstilsyn over
hele landet. Dette vil gjøre det lettere for de lokale
elektrisitetstilsyn å føre tilsyn med virksomhetene. Virksomhetene
på sin side vil ikke lenger kunne flytte sin virksomhet
fra landsdel til landsdel dersom de fratas autorisasjonen, slik
de nå har kunnet gjøre.
Kommunal- og regionaldepartementet fremmer på denne
bakgrunn forslag om hjemmel i tilsynsloven til å kunne
fastsette forskrifter om avgift for registrering og autorisasjon.
Komiteen er enig i forslaget til endringer
i el-tilsynsloven § 4 første ledd og el-tilsynsloven
ny § 12 fjerde ledd.
Komiteen er også enig i omredigeringen
som er foretatt i enkelte bestemmelser i el-tilsynsloven.
Brannvernloven § 25 nytt annet ledd tar sikte på å gi
en klar hjemmel for å kreve at eiere av vegtunneler i særlige
tilfeller kan pålegges enten selv å etablere egnet
beredskap, eller å bidra økonomisk til den utrustning
av brannvesenet som er nødvendig på grunn av den
særegne utfordring som en brann i en vegtunnel utgjør.
Tunneler faller inn under brannvernlovens bestemmelser om særskilte
brannobjekter med krav til tekniske og organisatoriske tiltak i
objektet.
En del objekter, slike som vegtunneler, har sentrale samfunnsmessige
funksjoner som rekker langt ut over hva som dekker behovene i den
aktuelle kommunen. Disse kan i tillegg representere en risiko som
er langt alvorligere enn hva som ellers er vanlig i kommunen.
Norsk miljøpolitikk har et sentralt prinsipp om at det
er den part eller virksomhet som forårsaker miljøbelastninger
som skal være ansvarlig for å utrede og avbøte
skader eller ulemper. Dette prinsippet har også vært
gjeldende for brannvernområdet, med unntak av tunneler.
Departementet fremmer derfor forslag om at dette også gjøres
gjeldende for eiere av tunneler.
Ettersom kommunale brannvesen skal være organisert og
dimensjonert for den risiko som foreligger i kommunen, innebærer
det at lange tunneler i små kommuner vil ha avgjørende
betydning for dimensjonering og organisering av det lokale brannvesenet. Større
kommuner forventes å ha ressurser for å imøtekomme
de krav som settes til innsats i slike objekter. Den foreslåtte
bestemmelsen retter seg derfor mot å bidra til at det er
forholdsmessighet mellom de krav som ellers settes til innsats og
ressurser i små kommuner, og hva som kreves for å opprettholde
et rimelig sikkerhets- og innsatsnivå i vegtunneler. Kriteriet
for kravet vil derfor være at det foreligger en ekstraordinær
risiko i forhold til det alminnelige krav til beredskap i kommunen.
Innsats i tunneler stiller høye krav til utstyr og kompetanse
hos mannskapene. Sentrale innsatsressurser er knyttet til vanntilførsel
og røykdykkere, og aktuelle krav overfor eier vil i de
fleste tilfeller omhandle krav om bidrag til dette.
Det legges opp til at vedtak om styrking av den lokale beredskap
må fattes av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.
Det normale vil være at direktoratets vedtak fattes på bakgrunn
av en konkret henvendelse og begrunnelse fra den enkelte kommune.
Departementet forutsetter at Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern
har en dialog med Vegdirektoratet i forbindelse med at slike vedtak
fattes.
Endringene som foreslås i brannloven, eksplosivloven
og brannfarlighetsloven, er endringer som foreslås fulgt
opp i utkast til ny lov om brann- og eksplosjonsvern (NOU 1999:4).
På bakgrunn av det økte samarbeid mellom de ulike
tilsynsmyndighetene, har Kommunal- og regionaldepartementet imidlertid
funnet det mest hensiktsmessig at de endringer som har sin bakgrunn
i nettopp dette samordningsarbeidet, fremmes sammen med de øvrige
tilsynslovene.
Forslaget om endring av brannvernloven § 25 har sin
bakgrunn i at Justisdepartementets lovavdeling har pekt på at
dagens lov ikke gir tilstrekkelig hjemmel for å stille
krav om at objektseier skal bekoste en nødvendig oppgradering
av den kommunale beredskap.
Kommunal- og regionaldepartementet viser til at Webster-utvalget,
som i NOU 1999:4 har fremmet forslag til ny lov om brann- og eksplosjonsvern,
også har foreslått en bestemmelse som blant annet
er ment å ivareta de samme hensyn som departementets forslag.
Lovutvalgets forslag går imidlertid noe lenger, idet dette
favner alle objekter som anses å utgjøre en ekstraordinær
risiko innen kommunen. På grunn av nødvendige
avklaringer av en del forhold som er reist av høringsinstansene
i tilknytning til Webster-utvalgets innstilling, vil en slik mer
generell hjemmel tidligst kunne fremmes for Stortinget i 2001/2002.
Ut fra de viktige hensyn som denne bestemmelsen er ment å ivareta,
og ut fra en oppfatning om at det er vegtunnelene som utgjør
det største problemområdet, mener departementet
at det er nødvendig å etablere en spesifikk hjemmel
for pålegg i tilknytning til disse, før en mer
generell hjemmel etableres i den nye loven.
Departementet legger stor vekt på å unngå varierende
krav fra kommune til kommune, og at eventuelle pålegg etter
bestemmelsen derfor må baseres på risikoanalyser
som viser at kravene faktisk fører til en høyning
av sikkerhetsnivået. Departementet forutsetter derfor at
denne type vedtak ikke skal fattes av kommunale myndigheter selv,
men av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Dette slås
fast direkte i bestemmelsen. Kommunal- og regionaldepartementet vil
også peke på at mange større brannvesen
allerede har nødvendig utstyr og trening for å håndtere
ulykker i vegtunneler, og departementet forutsetter at hjemmelen
ikke benyttes der hvor utstyr og kompetanse allerede finnes.
Departementet viser ellers til at Vegdirektoratet og Direktoratet
for brann- og eksplosjonsvern i fellesskap arbeider med retningslinjer
for hvordan hensynet til brannsikring og beredskap i vegtunneler
skal ivaretas på et tidligst mulig tidspunkt i planprosessen.
Departementet forutsetter at retningslinjene senere også tilpasses
situasjonen etter lovendringen til å omfatte også de
her omtalte forhold, slik at man kan få etablert en systematisk
og betryggende behandling av sikkerhets- og beredskapsaspektene
i forbindelse med vegtunneler.
Komiteen er enig i forslaget til endring
av brannvernloven § 25 nytt annet ledd.
Den 20. desember 1999 ble det vedtatt et nytt kapittel
XII B i arbeidsmiljøloven (Ot.prp. nr. 13 (1999-2000) og
Innst. O. nr. 26 (1999-2000)). Ved denne lovendringen ble arbeidsmiljøloven § 55
D om utenlandsstasjonerte arbeidstakere flyttet til ny § 73
P annet og tredje ledd. Som følge av at § 55 D
ble flyttet rykket §§ 55 E og F fram og har blitt
til §§ 55 D og E. Ved en inkurie ble ikke arbeidsmiljøloven § 55
G samtidig endret til § 55 F.
For at arbeidsmiljøloven ikke skal bli stående
med en «tom» paragraf 55 F foreslår Kommunal-
og regionaldepartementet at nåværende § 55
G blir ny § 55 F.
I tråd med dette foreslår Kommunal- og regionaldepartementet å endre
henvisningen i § 55 G (ny § 55 F) til også å omfatte
arbeidsmiljøloven § 73 P andre og tredje ledd.
Komiteen er enig i forslag til endring
av arbeidsmiljøloven ny § 55 F.
Kommunal- og regionaldepartementet sendte 30. juni 1999 forslaget
om samordning av HMS-lovene på høring. I høringsbrevet
presiserte departementet at hovedmålsettingen bak endringsforslagene
var ønsket om et mer samordnet og konsist regelverk. På denne bakgrunn
ble det i høringsbrevet videre presisert at det stort sett
ble foreslått tekniske endringer og ikke realitetsendringer
av betydning.
Departementet har merket seg at tilnærmet alle høringsinstansene
støtter intensjonen med høringsforslaget og behovet
for et mer samordnet regelverk. Dette gjelder både de departementer,
arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, fylkesmenn og fylkeskommuner
som har valgt å komme med kommentarer. En del av høringsinstansene
har ikke kommentarer til forslaget. Departementet tar de innkomne
uttalelsene som et klart signal om at en gjennomgang med sikte på samordning
både har vært nødvendig og at det jevnt
over er et ønske om at de ulike tilsynslovene gjøres
mer ensartede enn det de er i dag.
Landsorganisasjonen i Norge (LO) støtter samordningen
av kontroll- og håndhevingsbestemmelsene i HMS-lovgivningen.
LO ønsker imidlertid å gå lenger enn
det som er foreslått. LO er av den oppfatning at verneombud,
tillitsvalgte og arbeidsmiljølovutvalg må få status
som rettssubjekt også i de andre lovene, som de i dag er
det i arbeidsmiljøloven. Videre peker LO på nødvendigheten
av at myndighetene sikrer beskyttelsen av kilder, og ber om at en
bestemmelse tilsvarende arbeidsmiljøloven § 81
innføres i de øvrige HMS-lovene. LO anfører
videre at verneombudet etter arbeidsmiljøloven har en stansingsrett
ved fare for liv og helse, som også burde vært
innført i de øvrige HMS-lovene.
Norsk Kommuneforbund fremmer krav som går på verneombudets
rettigheter. Norsk Kommuneforbund mener at verneombudene bør
få hjemlet en stansingsrett i forhold til ytre miljø i
forurensningsloven, tilsvarende den stansingsrett verneombudene
har for indre miljø i arbeidsmiljøloven.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) anfører at
endringsforslagene i brannvernloven, eksplosivloven og brannfarlighetsloven
ikke bør gjennomføres slik de er foreslått,
men vurderes opp mot forslaget til Webster-utvalget i NOU 1999:4
Utkast til ny lov om brann- og eksplosjonsvern.
Med henvisning til det pågående arbeidet i
forhold til brannsikring av vegtunneler, foreslo Samferdselsdepartementet
i høringsrunden at forslaget skulle utgå i denne
omgang.
En rekke av endringsforslagene innebærer kun redaksjonelle
endringer, og har ingen administrative eller økonomiske
konsekvenser utover fordelene for aktørene ved likelydende
bestemmelser i lovene. Det er vanskelig å tallfeste de
fordelene både tilsynsetatene og tilsynsobjektene oppnår
ved denne forenklingen.
Det er i proposisjonen foretatt en nærmere omtale av økonomiske
og administrative konsekvenser av de foreslåtte endringene.
Når det gjelder forslaget til endring av brannvernloven § 25,
vil dette forslaget få konsekvenser for kostnadsfordelingen
mellom kommunene og eiere av tunneler, hvor den økonomiske
merbelastning for den økte risiko nå legges på eieren
i stedet for kommunen. Kravene til sikkerhet i tunnelene vil være
de samme, uansett hvem som bærer utgiftene. I denne sammenheng
vil det derfor stort sett være spørsmål
om hvilken offentlig etat, stat eller kommune som skal bære
utgiftene. Det er i dag 117 små kommuner i Norge hvor vegtunneler
er et risikoobjekt som setter høyere krav til beredskapen
enn kommunen ellers ville ha hatt. Ved røykdykkerinnsats
i tunneler hvor innrykningsveien kan være lang, er det
av sikkerhetsmessige årsaker nødvendig med røykdykkerutstyr
med lang brukstid. Gjennomsnittlig førstegangskostnad vil
utgjøre ca. kr 300 000 pr. kommune. Den
enkelte kommunes beredskapsbehov må vurderes før
man kan gå inn med pålegg om beredskapstiltak,
men dersom påleggshjemmelen brukes i sin fulle konsekvens
(det vil si i alle kommuner samtidig) vil den økonomiske
konsekvensen av forslaget anslås til ca. 36 millioner kroner. Departementet
vil bemerke at dette kostnadsanslaget kun knytter seg til innkjøp
og vedlikehold samt opplæring i bruk av røykdykkerutstyr,
og at det ikke er gjort kostnadsanslag for andre typer tiltak som
for eksempel vanntankvogn.
For direktoratet vil forslaget ha minimale økonomiske
konsekvenser. Departementet vil imidlertid påpeke at det
også etter gjeldende regelverk i praksis er slik at utbygger
og kommune finner hensiktsmessige løsninger.
Administrative konsekvenser er knyttet til saksbehandling hos
eier, kommune, Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og Kommunal-
og regionaldepartementet. En merbelastning vil være marginal
i forhold til arbeidet som allerede er knyttet til disse sakene.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske
anlegg og elektrisk utstyr (el-tilsynsloven), lov 17. juli 1953
nr. 9 om sivilforsvaret (sivilforsvarsloven), lov 21. mai 1971 nr.
47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk
(brannfarlighetsloven), lov 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer
(eksplosivloven), lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter
og forbrukertjenester (produktkontrolloven), lov 4. februar 1977
nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (arbeidsmiljøloven),
lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot
forurensninger og om avfall (forurensningsloven)
og lov 5. juni 1987 nr. 26 om brannvern m.v.
(brannvernloven)
I
I lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg
og elektrisk utstyr gjøres følgende endringer:
§ 2 skal lyde:
Elektriske anlegg skal utføres, drives
og vedlikeholdes slik at de ikke frembyr fare for liv, helse og
materielle verdier.
Kongen utferdiger tekniske forskrifter for hvordan elektriske
anlegg skal utføres, vedlikeholdes og drives. I forskriftene
kan bl.a. inntas bestemmelser siktende til å hindre at
elektriske anlegg unødig virker skjemmende på omgivelsene.
§ 3 skal lyde:
Kongen anordner i den utstrekning det finnes nødvendig
offentlig tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr. Tilsynsmyndighet
etter denne lov er Produkt- og Elektrisitetstilsynet. Instruks
for dette utferdiges av Kongen.
§ 4 skal lyde:
For myndighetenes tilsyn erlegges avgift til staten etter
forskrift fastsatt av Kongen. I forskriften inntas bestemmelse
om når og av hvem denne avgift skal erlegges.
Om renteplikt ved for sen betaling av
avgiften, gjelder reglene i lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunane § 26 tilsvarende.
Avgiften er tvangsgrunnlag for utlegg.
Når Statens Innkrevingssentral er pålagt å innkreve
avgifter som nevnt i første ledd, kan den inndrive avgiftene
ved trekk i lønn eller andre lignende ytelser som nevnt
i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive
avgiftene ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten
kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning
til en tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen
kan holdes på Innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9
første ledd.
§ 5 skal lyde:
Tilsynsmyndigheten skal til enhver tid
ha uhindret adgang til anlegg og virksomhet etter loven.
Tilsynspersonellet skal legitimere seg i samsvar med
forvaltningsloven § 15 og om mulig sette seg i kontakt
med eier av eller ansvarlig for anlegget/virksomheten eller
representant for denne.
Eier av eller ansvarlig for anlegg/virksomhet
eller representant for denne har rett til, og kan pålegges å være
til stede under kontrollen. Tilsynspersonellet kan bestemme at retten
ikke skal gjelde ved intervju av arbeidstaker eller dersom slik
tilstedeværelse ikke kan gjennomføres uten vesentlig
ulempe, eller uten at formålet med kontrollen settes i
fare.
Enhver som er underlagt tilsyn etter denne lov, skal
når tilsynsmyndigheten krever det og uten hinder av taushetsplikt
fremlegge opplysninger som anses nødvendige for utøvelsen
av tilsynet. Tilsynsmyndigheten kan bestemme i hvilken form opplysningene
skal gis.
Opplysninger som nevnt i fjerde ledd, kan også kreves
fra andre offentlige tilsynsmyndigheter uten hinder av den taushetsplikt
som ellers gjelder. Opplysningsplikten gjelder bare de opplysninger
som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne
utføre sine oppgaver etter loven.
Med mindre tungtveiende hensyn tilsier noe annet,
skal tilsynsmyndigheten gi skriftlig rapport til eier av eller ansvarlig
for anlegget/virksomheten om resultatet av kontrollen.
§ 6 skal lyde:
Tilsynsmyndigheten gir de pålegg og treffer
de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen
av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne lov. Det skal settes
en frist for når pålegget skal være utført.
Dersom pålegg ikke oppfylles innen fristen
kan tilsynsmyndigheten helt eller delvis stanse virksomheten og/eller
anlegget inntil pålegget er utført.
Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten foreta
stansing selv om pålegg ikke er gitt.
Ny § 6 a skal lyde:
Tilsynsmyndigheten kan utferdige forelegg mot den
som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg
eller forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Forelegget skal
gi opplysninger om bestemmelsene i annet ledd og skal, så langt
mulig, forkynnes for den det er rettet mot.
Den forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot
det offentlige for å få forelegget prøvet.
Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen,
har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes
etter reglene for dommer.
Forelegg kan ikke påklages.
Ny § 6 b skal lyde:
Blir pålegg i rettskraftig dom eller
dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan vedkommende tilsynsmyndighet
selv besørge eller få besørget at pålegget
utføres for regning av den som dommen eller forelegget
er rettet mot uten at det er nødvendig med kjennelse etter
tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.
Ved overhengende fare kan pålegg fullbyrdes
etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom
eller forelegg kreves.
§ 7 skal lyde:
Når elektriske anlegg medfører
sjenerende elektriske forstyrrelser, kan tilsynsmyndigheten gi
pålegg om straks å sette anlegget i sådan
stand at disse forstyrrelser så vidt mulig fjernes.
Tilsynsmyndigheten kan, i den utstrekning den anser
det nødvendig til ivaretagelse av berettigede almene interesser,
gi forskrifter om at elektriske anlegg, anleggsdeler eller apparater
som efter tilsynsmyndighetens mening vesentlig
forstyrrer radiolyttingen, ikke må drives eller brukes
til visse tider av døgnet, dersom disse forstyrrelser ikke
unngåes ved de foranstaltninger som tilsynsmyndigheten i
henhold til gjeldende forskrifter kan påby.
§ 8 oppheves.
§ 9 skal lyde:
Kongen bestemmer at eiere av visse anlegg selv plikter å føre
tilsyn med de installasjoner som er tilknyttet vedkommende anlegg.
Dette lokale elektrisitetstilsyn er underlagt Produkt-
og Elektrisitetstilsynets kontroll. For det lokale
elektrisitetstilsyn gjelder for øvrig de samme
bestemmelser som i denne lovs §§ 5,
6, 6 a, 6 b og 7 første ledd. Det lokale elektrisitetstilsyn
har imidlertid ikke adgang til å stanse virksomhet i henhold
til § 6 annet ledd.
§ 10 første ledd skal lyde:
Elektrisk utstyr skal være i en slik
tilstand at det i bruk ikke frembyr fare for liv, helse eller materielle verdier.
§ 10 nåværende tredje og
fjerde ledd oppheves. Nåværende første,
annet og femte ledd blir annet, tredje og fjerde ledd.
§ 11 skal lyde:
Kongen gir regler om kontroll av elektrisk utstyr.
Kongen kan bestemme at det lokale
elektrisitetstilsyn (jf. § 9) kan pålegges å føre
kontroll med elektrisk utstyr som tilbys eller omsettes innenfor
vedkommende anleggs forsyningsområde.
Tilsynsmyndigheten kan kreve at den som tilbyr, omsetter,
tilvirker, innfører eller markedsfører produkt,
fremlegger representativ prøve av produktet eller iverksetter
undersøkelser som finnes nødvendig for å vurdere
produktets egenskaper eller virkninger. Tilsynsmyndigheten kan selv
iverksette slike undersøkelser eller foreta nødvendig
prøvetaking og kontroll av produkter. Kostnadene bæres
av vedkommende tilvirker eller importør, med mindre departementet
bestemmer at kostnadene helt eller delvis skal dekkes av det offentlige.
Krav på refusjon av kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 12 skal lyde:
Kongen kan påby at driften
av visse elektriske anlegg skal forestås av en sakkyndig
driftsleder, og at utførelse og reparasjon av visse elektriske
anlegg skal forestås av en elektroinstallatør.
Kongen kan bestemme at sakkyndige driftsledere og elektroinstallatører
skal ha visse av ham fastsatte kvalifikasjoner. Kongen kan også bestemme
at den som selvstendig arbeider med utførelse og reparasjon av
visse elektriske anlegg, og den som forestår eller selvstendig
utfører reparasjon av visse elektriske apparater, skal
ha nærmere av ham fastsatte kvalifikasjoner. Kongen kan
likeledes bestemme at den som selvstendig utfører kontroll
av visse elektriske anlegg, skal ha nærmere av ham fastsatte
kvalifikasjoner.
Kongen kan gi forskrifter om autorisasjon
av elektroinstallatører og elektromontører som
står i elektroinstallatørs stilling, og om deres
plikter og rettigheter.
Kongen kan gi nærmere regler om registrering
og autorisasjon av virksomheter som faller inn under denne lov,
samt regler om avgift for registrering og autorisasjon av disse
virksomhetene.
Kongen kan gi nærmere regler om internkontroll for å sikre
at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.
§ 13 skal lyde:
I pålegg etter loven her kan det fastsettes
en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke/måned
som går etter utløpet av den frist som er satt
for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er
oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som engangsmulkt.
Tilsynsmyndigheten kan frafalle påløpt tvangsmulkt.
§ 14 nytt tredje ledd skal lyde:
Den som legger hindringer i veien for undersøkelser
som offentlig myndighet iverksetter etter denne lov, eller unnlater å yte
pliktig bistand eller å gi opplysninger som kreves for
utførelsen av tilsynet etter denne lov, straffes med bøter
såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebud.
II
I lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret gjøres følgende
endringer:
§ 2 tredje ledd skal lyde:
Enhver plikter å gi sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten de
opplysninger de trenger, uten hinder av taushetsplikt, for å kunne
utføre sine gjøremål etter loven. Sivilforsvarets
myndigheter og tilsynsmyndigheten kan bestemme i hvilken form opplysningene
skal gis.
§ 2 nytt fjerde og femte ledd skal lyde:
Opplysninger som nevnt i tredje ledd kan også kreves
fra andre offentlige tilsynsmyndigheter uten hinder av den taushetsplikt
som ellers gjelder. Opplysningsplikten gjelder bare de opplysninger
som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne
utføre sine oppgaver etter loven.
Som sivilforsvarets myndigheter regnes offentlig organ
som ikke er sivilforsvarets tilsynsmyndighet etter § 48
annet ledd, jf. første ledd.
§ 41 skal lyde:
Eier og bruker av fast eiendom - offentlig eller privat
- skal forberede og sette i verk egenbeskyttelsestiltak for eiendommen
etter nærmere bestemmelse av departementet. Til pålegg
om innredning av tilfluktsrom kan knyttes bestemmelse om at tilfluktsrommet skal
innredes slik at det også kan nyttes av folk i naboeiendom.
Sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten
skal til enhver tid ha uhindret adgang til anlegg/virksomhet
etter loven for å føre tilsyn med egenbeskyttelsestiltakene.
Sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten skal legitimere
seg i samsvar med forvaltningsloven § 15, og om mulig sette
seg i kontakt med stedlig leder eller industrivernleder.
Virksomhetens leder, industrivernleder eller representant
for denne har rett til, og kan pålegges, å være
til stede under kontrollen. Sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten
kan bestemme at retten ikke skal gjelde ved intervju av arbeidstaker,
eller dersom slik tilstedeværelse ikke kan gjennomføres uten
vesentlig ulempe, eller uten at formålet med kontrollen
settes i fare.
Sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten
gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak ellers som er
nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene gitt
i eller i medhold av denne lov. Det skal settes en frist for når
pålegget skal være utført. Ved overhengende
fare kan tilsynsmyndigheten kreve at nødvendige tiltak
blir iverksatt straks.
Med mindre tungtveiende hensyn tilsier noe annet,
skal tilsynsmyndigheten gi skriftlig rapport til virksomheten om
resultatet av kontrollen.
Ny § 41 a skal lyde:
Departementet kan bestemme at eier og bruker av elektrisitetsverk
og damanlegg av enhver art skal treffe særlige reserve-
og sikringstiltak, for så vidt anleggene ikke går
inn under lov av 25. juni 1948 om forsvarsmessig sikring av kraftforsyningen.
Det samme gjelder gassverker.
Ved anlegg av enhver art, som kan medføre
fare for omgivelsene hvis de blir ødelagt, kan det etter nærmere
bestemmelse av departementet pålegges eier og bruker å treffe
særlige sikringstiltak.
Egenbeskyttelsestiltakene etter § 41
første ledd og denne paragraf kan omfatte en enkelt eiendom
eller være felles for flere. Det skal oppnevnes husvernledere
og industrivernledere hvis plikter fastsettes ved instruks.
§ 42 skal lyde:
Eier og bruker av fast eiendom plikter å betale
utgiftene til tiltak etter § 41 første
ledd og § 41 a. Når det innredes tilfluktsrom
som også skal nyttes av folk i naboeiendom (jfr. § 41 første
ledd annet punktum), plikter eier eller bruker av naboeiendommen å bidra til
dekning av utgiftene.
Fordeling av utgifter etter første ledd skjer
etter regler som gis av departementet.
For utgifter ved tiltak etter § 41 a
første og annet ledd, yter staten refusjon etter
nærmere bestemmelse av departementet.
§ 43 skal lyde:
I pålegg etter loven her kan sivilforsvarets
myndigheter og tilsynsmyndigheten fastsette en løpende tvangsmulkt
for hver dag/uke /måned som går
etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av
pålegget, inntil pålegget er oppfylt. Tvangsmulkt
kan også fastsettes som engangsmulkt. Sivilforsvarets myndigheter
og tilsynsmyndigheten kan frafalle påløpt tvangsmulkt.
Dersom pålegg ikke oppfylles innen fristen
kan sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten helt eller
delvis stanse virksomheten inntil pålegget er utført.
Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten stanse
virksomheten selv om pålegg ikke er gitt.
Ny § 43 a skal lyde:
Tilsynsmyndigheten kan utferdige forelegg mot den
som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg
eller forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Forelegget skal
gi opplysninger om bestemmelsene i annet ledd og skal, så langt
mulig, forkynnes for den det er rettet mot.
Den forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot
det offentlige for å få forelegget prøvet.
Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen,
har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes
etter reglene for dommer.
Forelegg kan ikke påklages.
Ny § 43 b skal lyde:
Blir pålegg i rettskraftig dom eller
dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan vedkommende tilsynsmyndighet
selv besørge eller få besørget at pålegget
utføres for regning av den som dommen eller forelegget
er rettet mot uten at det er nødvendig med kjennelse etter
tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.
Ved overhengende fare kan pålegg fullbyrdes
etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom
eller forelegg kreves.
§ 45 skal lyde:
Lider noen tap eller skade ved tiltak etter § 41 første
ledd og § 41 a som han ikke selv helt ut skal
betale utgiftene til, har han krav på erstatning, såfremt
tapet eller skaden ikke regnes for uvesentlig. Erstatningen utredes
av den som skal bære utgiftene ved tiltaket. Spørsmålet
om erstatning skal tilkjennes og i tilfelle med hvilket beløp,
avgjøres ved skjønn. Tiltaket kan kreves satt
i verk selv om spørsmålet om erstatning ikke er
avgjort.
§ 48 annet ledd skal lyde:
For bedrifter eller virksomheter som omfattes av tilsynsmyndighetens
område fastsatt i medhold av første ledd, kan departementet gi
nærmere regler om oppfølgning av systematisk
helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid for å sikre
at krav om egenbeskyttelse (industrivern) fastsatt i medhold av § 41, § 41
a, jf. § 43 og krav om internkontroll overholdes.
§ 62 nytt tredje ledd skal lyde:
Den som legger hindringer i veien for undersøkelser
som sivilforsvarets myndigheter og tilsynsmyndigheten iverksetter
etter denne lov, eller unnlater å yte pliktig bistand eller å gi
opplysninger som kreves for utførelsen av tilsynet etter
denne lov, straffes med bøter såfremt forholdet
ikke rammes av strengere straffebud.
III
I lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt
væsker og gasser under trykk gjøres følgende endringer:
§ 7 skal lyde:
§ 7. Undersøkelse av brannfarlig
vare, innhenting av prøver o.l.
Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan kreve
at den som eier, tilvirker, innfører eller markedsfører
brannfarlig vare eller innretning o.l. som nevnt i § 6,
fremlegger representativ prøve av varen eller innretningen,
eller iverksetter undersøkelser som finnes nødvendige
for å vurdere varens eller innretningens egenskaper eller
virkninger. Det samme gjelder annen vare enn nevnt i § 2
første ledd bokstav a) og b) når dette er nødvendig
for å avgjøre om den skal bringes inn under loven.
Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan selv iverksette slike
undersøkelser eller foreta nødvendig prøvetaking
og kontroll.
Kostnadene etter første ledd bæres
av den som kravet om undersøkelser, prøvetaking
og kontroll er rettet mot. Departementet kan likevel bestemme at kostnadene
skal fordeles på flere eiere, tilvirkere, importører
eller markedsførere eller at de helt eller delvis skal
dekkes av det offentlige. Krav på refusjon av kostnadene
er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 8 nytt sjette ledd skal lyde:
Når en godkjenning tilbakekalles kan
Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kreve at den som tilvirker
eller markedsfører innretningen tilbakekaller denne fra
bruker eller distributør. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern
kan selv iverksette slike tiltak og kreve kostnadene dekket av den
som kunne fått pålegg om slike tiltak. Krav på refusjon
av kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 8 nåværende sjette ledd
blir syvende ledd.
§ 11 A skal benevnes § 11 a.
§ 37 fjerde til sjette ledd skal lyde:
Tilsynsmyndigheten gir de pålegg og treffer
de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen
av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne lov. Det skal settes
en frist for når pålegget skal være utført.
Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten kreve at nødvendige
tiltak blir iverksatt straks.
Dispensasjoner og pålegg skal gis skriftlig.
Dersom pålegg ikke oppfylles innen fristen
kan tilsynsmyndigheten helt eller delvis stanse virksomheten inntil
pålegget er utført. Ved overhengende fare kan
tilsynsmyndigheten stanse virksomheten selv om pålegg ikke
er gitt.
§ 39 skal lyde:
§ 39. Stedlige undersøkelser
og opplysninger.
Kontakt med og rapport til arbeidsgivere
og arbeidstakere.
Tilsynsmyndigheten skal til enhver tid ha uhindret adgang
til ethvert sted og til enhver innretning tilsynsmyndigheten finner
nødvendig for å føre tilsyn etter loven.
Tilsynspersonellet skal legitimere seg i samsvar med forvaltningsloven § 15
og om mulig sette seg i kontakt med representant for arbeidsgiver
og verneombud. Sakkyndige likestilles med tilsynsmyndighetene, jf. § 35
annet ledd.
Enhver som er underlagt tilsyn etter denne lov, skal
når tilsynsmyndigheten krever det og uten hinder av taushetsplikt,
fremlegge opplysninger som anses nødvendige for utøvelsen
av tilsynet. Tilsynsmyndigheten kan bestemme i hvilken form opplysningene
skal gis.
Opplysninger som nevnt i annet ledd, kan også kreves
fra andre offentlige tilsynsmyndigheter uten hinder av den taushetsplikt
som ellers gjelder. Opplysningsplikten gjelder bare de opplysninger
som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne
utføre sine oppgaver etter loven.
Arbeidsgiver eller representant for denne har
rett til, og kan pålegges, å være til
stede under kontrollen. Tilsynspersonellet kan bestemme at retten
ikke skal gjelde ved intervju av arbeidstaker eller dersom slik tilstedeværelse
ikke kan gjennomføres uten vesentlig ulempe eller uten
at formålet med kontrollen settes i fare.
Med mindre tungtveiende hensyn tilsier noe annet,
skal tilsynsmyndigheten gi skriftlig rapport til virksomheten om
resultatet av kontrollen. Kopi av rapporten skal sendes
arbeidstakernes vernerepresentant.
§ 43 annet ledd oppheves. Nåværende
tredje til femte ledd blir annet til fjerde ledd.
§ 44 nytt annet ledd skal lyde:
Den som legger hindringer i veien for undersøkelser
som offentlig myndighet iverksetter etter denne lov, eller unnlater å yte
pliktig bistand eller å gi opplysninger som kreves for
utførelsen av tilsynet etter denne lov, straffes med bøter
såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebud.
§ 45 skal lyde:
§ 45. Tvangsmulkt
I pålegg etter loven her kan det fastsettes
en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke/måned
som går etter utløpet av den frist som er satt
for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er
oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som engangsmulkt.
Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan frafalle påløpt
tvangsmulkt.
§ 46 skal lyde:
§ 46. Forelegg om plikt til å etterkomme
pålegg eller forbud
Tilsynsmyndigheten kan utferdige forelegg mot den
som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg
eller forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Forelegget skal
gi opplysninger om bestemmelsene i annet ledd og skal, så langt
mulig, forkynnes for den det er rettet mot.
Den forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot
det offentlige for å få forelegget prøvet.
Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen,
har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes
etter reglene for dommer.
Forelegg kan ikke påklages.
Ny § 46 a skal lyde:
§ 46 a. Tvangsfullbyrdelse
Blir pålegg i rettskraftig dom eller
dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan vedkommende tilsynsmyndighet
selv besørge eller få besørget at pålegget
utføres for regning av den som dommen eller forelegget
er rettet mot uten at det er nødvendig med kjennelse etter
tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.
Ved overhengende fare kan pålegg fullbyrdes
etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom
eller forelegg kreves.
IV
I lov 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer gjøres
følgende endringer:
§ 4a skal benevnes § 4 a.
§ 5 skal lyde:
§ 5. Undersøkelse av eksplosiv
vare, innhenting av prøver m.v.
Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan kreve
at den som eier, tilvirker, innfører eller markedsfører
eksplosiv vare eller innretning o.l. som nevnt i § 3 og § 4,
fremlegger representativ prøve av varen eller innretningen
eller iverksetter undersøkelser som finnes nødvendige
for å vurdere varens eller innretningens egenskaper eller
virkninger. Det samme gjelder annen vare enn nevnt i § 2
første ledd når dette er nødvendig for å avgjøre
om den skal bringes inn under loven. Direktoratet for brann- og
eksplosjonsvern kan selv iverksette slike undersøkelser
eller foreta nødvendig prøvetaking og kontroll.
Kostnadene bæres av den som kravet om undersøkelser,
prøvetaking og kontroll er rettet mot. Departementet kan
likevel bestemme at kostnadene skal fordeles på flere eiere,
tilvirkere, importører eller markedsførere eller at
de helt eller delvis skal dekkes av det offentlige. Krav på refusjon
av kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 7 nytt sjette ledd skal lyde:
Når en godkjenning tilbakekalles, kan
Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kreve at den som tilvirker
eller markedsfører varen eller innretningen tilbakekaller
denne fra bruker eller distributør. Direktoratet for brann-
og eksplosjonsvern kan selv iverksette slike tiltak og kreve kostnadene
dekket av den som kunne fått pålegg om slike tiltak.
Krav på refusjon av kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.
Nåværende sjette ledd blir syvende
ledd.
§ 11 A skal benevnes § 11 a.
§ 37 fjerde og femte ledd skal lyde:
Tilsynsmyndigheten gir de pålegg og treffer
de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen
av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne lov. Det skal settes
en frist for når pålegget skal være utført.
Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten kreve at nødvendige
tiltak blir iverksatt straks.
Dispensasjoner og pålegg skal gis skriftlig. Dersom
pålegg ikke oppfylles innen fristen kan tilsynsmyndigheten
helt eller delvis stanse virksomheten inntil pålegget er
utført. Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten stanse
virksomheten selv om pålegg ikke er gitt.
§ 40 annet ledd oppheves. Nåværende
tredje ledd blir annet ledd.
§ 41 nytt annet ledd skal lyde:
Den som legger hindringer i veien for undersøkelser
som offentlig myndighet iverksetter etter denne lov, eller unnlater å yte
pliktig bistand eller å gi opplysninger som kreves for
utførelsen av tilsynet etter denne lov, straffes med bøter
såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebud.
§ 42 skal lyde:
§ 42. Tvangsmulkt
I pålegg etter loven her kan det fastsettes
en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke/måned
som går etter utløpet av den frist som er satt
for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er
oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som engangsmulkt.
Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan frafalle påløpt
tvangsmulkt.
§ 43 skal lyde:
§ 43. Forelegg om plikt til å etterkomme
pålegg eller forbud
Tilsynsmyndigheten kan utferdige forelegg mot den
som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg
eller forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Forelegget skal
gi opplysninger om bestemmelsene i annet ledd og skal, så langt
mulig, forkynnes for den det er rettet mot.
Den forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot
det offentlige for å få forelegget prøvet.
Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen,
har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes
etter reglene for dommer.
Forelegg kan ikke påklages.
Ny § 43 a skal lyde:
§ 43 a. Tvangsfullbyrdelse
Blir pålegg i rettskraftig dom eller
dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan vedkommende tilsynsmyndighet
selv besørge eller få besørget at pålegget
utføres for regning av den som dommen eller forelegget
er rettet mot uten at det er nødvendig med kjennelse etter
tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.
Ved overhengende fare kan pålegg fullbyrdes
etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom
eller forelegg kreves.
V
I lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter
og forbrukertjenester (produktkontrolloven) gjøres følgende
endringer:
§ 5 første ledd skal lyde:
Enhver plikter etter pålegg av Kongen å gi
de opplysninger som er nødvendig for gjennomføring
av gjøremål etter loven. Offentlige myndigheter
plikter å gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Kongen kan
bestemme i hvilken form opplysningene skal gis.
§ 8 nytt fjerde ledd skal lyde:
Med mindre tungtveiende hensyn tilsier noe annet,
skal tilsynsmyndigheten utferdige skriftlig rapport om resultatet
av kontrollen.
§ 8 nåværende fjerde ledd
blir femte ledd.
VI
I lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.
gjøres følgende endringer:
§ 55 F skal lyde:
§ 55 F. Pålegg om å utforme
arbeidsavtale
Arbeidstilsynet kan gi arbeidsgiver pålegg om å utforme
utkast til skriftlig arbeidsavtale etter bestemmelsene i §§ 55
B - E og § 73 andre og tredje ledd.
Nåværende § 55 G oppheves.
Overskriften i § 77 skal lyde: Arbeidstilsynets vedtak
§ 77 nr. 1 nytt fjerde ledd skal lyde:
Ved overhengende fare kan Arbeidstilsynet kreve at
nødvendige tiltak blir iverksatt straks.
§ 77 nr. 2 skal lyde:
Dersom pålegg ikke oppfylles innen fristen
kan Arbeidstilsynet helt eller delvis stanse virksomheten inntil
pålegget er utført. Ved overhengende fare kan Arbeidstilsynet
stanse virksomheten selv om pålegg ikke er gitt.
§ 78 skal lyde:
§ 78. Tvangsmulkt
I pålegg etter loven her kan det fastsettes
en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke/måned
som går etter utløpet av den frist som er satt
for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er
oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som engangsmulkt.
Direktoratet for arbeidstilsynet kan frafalle påløpt
tvangsmulkt.
§ 80 skal lyde:
§ 80. Arbeidstilsynets adgang til virksomheten
1. Arbeidstilsynet og sakkyndige
eller granskingskommisjon, som er oppnevnt etter denne lov, skal til
enhver tid ha uhindret adgang til ethvert arbeidssted som går
inn under loven eller som det er spørsmål om å bringe
inn under den, til husvær som kommer inn under § 8
nr. 3 og til bygning, transportmiddel, lager, område m.v.
hvor maskin, tekniske innretninger og utstyr eller giftige eller helsefarlige
stoffer som nevnt i §§ 17 og 18 befinner seg. Tilsynspersonellet
skal legitimere seg i samsvar med forvaltningsloven § 15
og om mulig sette seg i kontakt med arbeidsgiveren og verneombudet,
og om nødvendig med annet verne- og helsepersonale. Verneombudet
kan kreve at også annen tillitsvalgt deltar under kontrollen.
I virksomheter hvor verneombud ikke er valgt, skal tilsynspersonellet
sette seg i forbindelse med annen tillitsvalgt.
2. Arbeidsgiver eller representant for denne har
rett til, og kan pålegges, å være til
stede under kontrollen. Tilsynspersonellet kan bestemme at retten ikke
skal gjelde ved intervju av arbeidstaker eller dersom slik tilstedeværelse
ikke kan gjennomføres uten vesentlig ulempe eller uten
at formålet med kontrollen settes i fare.
3.Med mindre tungtveiende
hensyn tilsier noe annet, skal Arbeidstilsynet gi skriftlig rapport
til arbeidsgiveren om resultatet av kontrollen. Kopi av rapporten
skal gis verneombudet, og om nødvendig annet verne- og
helsepersonale.
Ny § 82 skal lyde:
§ 82. Opplysninger
Enhver som er underlagt tilsyn etter denne lov skal
når Arbeidstilsynet krever det og uten hinder av taushetsplikt
fremlegge opplysninger som anses nødvendige for utøvelsen
av tilsynet. Arbeidstilsynet kan bestemme i hvilken form opplysningene
skal gis.
Opplysninger som nevnt i første ledd
kan også kreves fra andre offentlige tilsynsmyndigheter
uten hinder av den taushetsplikt som ellers gjelder. Opplysningsplikten
gjelder bare de opplysninger som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten
skal kunne utføre sine oppgaver etter loven.
VII
I lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger
og om avfall (forurensningsloven) gjøres følgende
endringer:
§ 49 annet ledd skal lyde:
Opplysninger som nevnt i første ledd kan også kreves
fra andre offentlige myndigheter uten hinder av den taushetsplikt
som ellers gjelder. Forurensningsmyndigheten kan bestemme
i hvilken form opplysningene skal gis.
§ 50 nytt fjerde ledd skal lyde:
Med mindre tungtveiende hensyn tilsier noe annet,
skal forurensningsmyndigheten gi skriftlig rapport til virksomheten
om resultatet av kontrollen.
§ 73 skal lyde:
§ 73. (tvangsmulkt ved forhold i strid
med loven)
For å sikre at bestemmelsene i denne lov eller
vedtak i medhold av loven blir gjennomført, kan forurensningsmyndigheten fatte
vedtak om tvangsmulkt til staten.
Tvangsmulkt kan fastsettes når
overtredelse av loven eller vedtak i medhold av loven er oppdaget. Tvangsmulkten begynner å løpe
dersom den ansvarlige oversitter den frist for retting av forholdet
som forurensningsmyndigheten har fastsatt. Tvangsmulkt kan også fastsettes
på forhånd og løper da fra eventuell overtredelse
tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper
så lenge det ulovlige forhold varer, eller at det forfaller
for hver overtredelse. Tvangsmulkt fastsettes
som løpende mulkt eller engangsmulkt.
Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper
så lenge det ulovlige forholdet varer, eller at det forfaller
for hver overtredelse.
Tvangsmulkt ilegges den ansvarlige for
overtredelsen. Er overtredelsen skjedd på vegne av et selskap eller
en annen sammenslutning, en stiftelse, en kommune, fylkeskommune
eller annen offentlig innretning, skal tvangsmulkten vanligvis
pålegges virksomheten som sådan. Er overtredelsen
skjedd på vegne av en beredskapsorganisasjon opprettet
etter § 42, kan tvangsmulkten pålegges
de deltagende selskaper.
Vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag
for utlegg. Forurensningsmyndigheten kan frafalle påløpt tvangsmulkt.
VIII
I lov 5. juni 1987 nr. 26 om brannvern m.v. gjøres følgende
endringer:
§ 14 annet ledd skal lyde:
Tilsynsmyndigheten skal til enhver tid ha uhindret adgang
til ethvert sted og til enhver innretning tilsynsmyndigheten finner
nødvendig for å føre tilsyn etter loven.
Tilsynspersonellet skal legitimere seg i samsvar med forvaltningsloven § 15
og om mulig sette seg i kontakt med representant for eier/bruker
av tilsynsobjektet.
§ 14 nytt tredje til femte ledd skal lyde:
Tilsynsobjektets eier/bruker eller representant
for denne har rett til, og kan pålegges, å være
til stede under kontrollen. Tilsynspersonellet kan bestemme at retten
ikke skal gjelde ved intervju av leietaker, ansatt i virksomhet
eller andre som ikke representerer eier/bruker eller dersom
slik tilstedeværelse anses å kunne sette formålet
med kontrollen i fare.
Enhver som er underlagt tilsyn etter denne lov skal
når tilsynsmyndigheten krever det og uten hinder av taushetsplikt
fremlegge opplysninger som anses nødvendige for utøvelsen
av tilsynet. Tilsynsmyndigheten kan bestemme i hvilken form opplysningene
skal gis.
Opplysninger som nevnt i fjerde ledd kan også kreves
fra andre offentlige tilsynsmyndigheter uten hinder av den taushetsplikt
som ellers gjelder. Opplysningsplikten gjelder bare de opplysninger
som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne
utføre sine oppgaver etter loven.
§ 23 annet ledd tredje punktum oppheves.
§ 23 nytt tredje ledd skal lyde:
Dersom brannsjefen har utferdiget skriftlig pålegg
som ikke oppfylles innen fristen, kan kommunestyret helt eller delvis
forby bruken av vedkommende bygning, område m.v. Ved overhengende
fare kan tilsynsmyndigheten forby bruken av vedkommende bygning,
område m.v. selv om pålegg ikke er gitt.
§ 25 annet ledd skal lyde:
Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan pålegge
eier av en vegtunnel, som anses å utgjøre en ekstraordinær
risiko innen en kommune, å etablere en egen brann- og ulykkesberedskap
eller bekoste og vedlikeholde en nødvendig oppgradering
av det kommunale brannvesen.
§ 27 skal lyde:
§ 27. Godkjenning og omsetning av utstyr
m.v.
De typer redning-, slokkings- og varslingsutstyr, samt
verneutstyr og utstyr for innredning o.a. som departementet bestemmer,
kan bare selges dersom de er godkjent av Direktoratet for brann-
og eksplosjonsvern. Det kan settes vilkår for slik godkjenning,
herunder om forbud mot eller påbud om bruk av slikt utstyr
i visse arter bygninger og rom. Gitt godkjenning kan tilbakekalles. Når
en godkjenning tilbakekalles, kan Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern
kreve at den som tilvirker eller markedsfører innretningen tilbakekaller
denne fra bruker eller distributør. Direktoratet for brann-
og eksplosjonsvern kan selv iverksette slike tiltak og kreve kostnadene
dekket av den som kunne fått pålegg om slike tiltak.
Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan kreve
at den som eier, tilvirker, innfører eller markedsfører
produkt som nevnt i første ledd, fremlegger representativ
prøve av produktet eller iverksetter undersøkelser
som finnes nødvendige for å vurdere produktets
egenskaper og egnethet. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern
kan selv iverksette slike undersøkelser eller foreta nødvendig
prøvetaking og kontroll. Kostnadene bæres av den
som kravet om undersøkelser, prøvetaking og kontroll
er rettet mot. Departementet kan likevel bestemme at kostnadene
skal fordeles på flere eiere, tilvirkere, importører
eller markedsførere eller at de helt eller delvis skal
dekkes av det offentlige. Krav på refusjon av kostnadene
etter dette og foregående ledd er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 36 nytt annet ledd skal lyde:
Den som legger hindringer i veien for undersøkelser
som offentlig myndighet iverksetter etter denne lov, eller unnlater å yte
pliktig bistand eller å gi opplysninger som kreves for
utførelsen av tilsynet etter denne lov, straffes med bøter
såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebud.
§ 37 skal lyde:
§ 37. Forelegg
Tilsynsmyndigheten kan utferdige forelegg mot den
som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg
eller forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Forelegget skal
gi opplysninger om bestemmelsene i annet ledd og skal, så langt
mulig, forkynnes for den det er rettet mot.
Den forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot
det offentlige for å få forelegget prøvet.
Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen,
har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes
etter reglene for dommer.
Forelegg kan ikke påklages.
§ 38 skal lyde:
§ 38. Tvangsfullbyrdelse
Blir pålegg i rettskraftig dom eller
dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan vedkommende tilsynsmyndighet
selv besørge eller få besørget at pålegget
utføres for regning av den som dommen eller forelegget
er rettet mot uten at det er nødvendig med kjennelse etter
tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14. Myndighet til å la
slike tiltak utføre gjelder likevel ikke personell i brannvesenet
eller feiervesenet.
Ved overhengende fare kan pålegg fullbyrdes
etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom
eller forelegg kreves.
§ 39 skal lyde:
§ 39. Tvangsmulkt
I pålegg etter loven her kan det fastsettes
en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke/måned
som går etter utløpet av den frist som er satt
for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er
oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som engangsmulkt.
Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan frafalle påløpt
tvangsmulkt.
IX.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 16. november 2000
Berit Brørby |
Torbjørn Andersen |
Erna Solberg |
leder |
ordfører |
sekretær |