Til Odelstinget
Regjeringen legger fram forslag til enkelte mindre endringer
i lover der Sosial- og helsedepartementet er fagdepartement. De
fleste forslagene er knyttet til lov om helsepersonell m.v. av 2.
juli 1999 nr. 64 som etter planen skal tre i kraft 1. januar 2001.
Det uttales at helsepersonelloven inneholder noen feil og unøyaktigheter
som det i ettertid har vist seg nødvendig og ønskelig å korrigere.
Loven skal tre i kraft samtidig med lov om spesialisthelsetjenester,
lov om psykisk helsevern og lov om pasientrettigheter. Flere av
disse lovene henviser til hverandre, og det er behov for noen justeringer
i denne forbindelse. Under arbeidet med å utforme forskrifter
til helsepersonellloven har det også blitt avdekket behov
for enkelte endringer i lovteksten.
De mindre endringene og presiseringene i helsepersonelloven som
foreslås, er endringer i § 3 om definisjoner, § 40
om krav til journalens innhold m.m., § 43 om sletting
av journalopplysninger, § 46 om krav til elektronisk
pasientjournal, § 48 om autorisasjon, § 53
om tildeling av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, § 54
om bortfall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, § 68
om Statens helsepersonellnemnd, § 71 om domstolsprøving
av suspensjon, tilbakekall og begrensning, § 76
om forskrifter og § 77 om opphevelse og endringer
i andre lover.
I helsepersonelloven foreslås også en endring
av materiell karakter. Departementet foreslår å oppheve § 55
i lovens reaksjonskapittel som gir tilsynsmyndigheten anledning
til å gi en såkalt tilrettevisning til helsepersonell.
Noen mindre justeringer vil også være nødvendige
dersom § 55 om tilrettevisning oppheves. Dette gjelder § 56
om advarsel og § 72 om anmodning om administrativ
reaksjon.
Uavhengig av endringene i helsepersonelloven foreslås
også endringer i enkelte andre lover. Dette gjelder kommunehelsetjenesteloven § 5-2
om tilskudd fra staten, en utsettelse av tidspunktet for opphevelse
av lov om forsøk med listepasientsystem i kommunehelsetjenesten
og en tilføyelse i tilsynsloven § 1 om
at helsedirektøren skal utnevnes av Kongen på åremål.
De fleste forslagene i denne proposisjonen var til høring
sommeren 2000 med høringsfrist 1. september 2000. Det kom
inn ca. 100 høringsuttalelser.
Helsepersonelloven § 3 første ledd
nr. 3 definerer elever og studenter som yter helsehjelp som helsepersonell.
Helsehjelp er definert i tredje ledd som enhver handling som har
forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende
mål og som utføres av helsepersonell.
Departementet vurderer det nå slik at det oppstår en
sirkeldefinisjon ved at begrepet «helsepersonell» i første
ledd nr. 2 og nr. 3 defineres ved bruk av begrepet «helsehjelp»,
mens «helsehjelp» i tredje ledd defineres ved
bruk av begrepet «helsepersonell». Det uttales
at man vil oppnå bedre logikk i § 3 ved å endre § 3
første ledd nr. 2 og nr. 3 fra «... som yter helsehjelp» til «...
som utfører handlinger som nevnt i tredje ledd».
I tillegg mener departementet at første ledd nr. 3 om
elever og studenter bør utformes slik at den bare omfatter
dem som i forbindelse med helsefaglig opplæring yter slik
hjelp.
Kravet som nå stilles til journalens innhold, er at opplysninger
om pasienten og helsehjelpen skal være «korrekte
og fullstendige». Departementet er av den oppfatning at
betegnelsen «relevante og nødvendige» er
en bedre avgrensning for hva som må være med i journalen,
og viser til at dette korresponderer med det som framgår
av de særskilte merknadene til bestemmelsen i forarbeidene,
jf. Ot.prp. nr. 13 (1998-1999), der det står at journalansvarlig
person har ansvar for å fjerne opplysninger fra journalen
på grunn av «irrelevans». Departementet
foreslår ut fra dette en endring i § 40
første ledd første punktum slik at «korrekte
og fullstendige» endres til «relevante og nødvendige».
Departementet foreslår også et tillegg i tredje
ledd slik at hjemmelen for hva det kan gis forskrift om, utvides
til også å omfatte oppbevaring, overdragelse, opphør
og tilintetgjøring av journal.
Bestemmelsen i helsepersonelloven § 43 stiller vilkår
for når journalopplysninger kan slettes, enten etter krav
fra den journalopplysningene gjelder eller av helsepersonells eget
tiltak.
Det vises til at arkivloven § 9 første
ledd bokstav c) stiller opp et forbud mot å kassere offentlig
arkivmateriale uten etter samtykke fra Riksarkivaren eller bestemmelser
gitt i medhold av arkivloven § 12. Dette forbudet
går foran bestemmelser i eller i medhold av andre lover
om kassasjon bortsett fra bestemmelsene i personregisterloven. Arkiv
som befinner seg som journalarkiv på sykehus, fylkeskommunale
tannklinikker, kommunale legesentere, sykehjem osv., faller inn
under arkivlovens bestemmelser om offentlig arkiv. Arkivloven § 18
stiller opp en tilsvarende forbudsregel for ødeleggelse
av privat arkiv, herunder retting og sletting.
Det framholdes at når fylkeslegen mottar klage på avslag
om krav om sletting etter § 43 første
ledd, er det nødvendig at Riksarkivaren har uttalerett
i de tilfellene der fylkeslegen mener at de medisinskfaglige hensynene
bør veie så tungt at sletting av journalopplysninger
må kunne foretas til tross for at det vil være i
strid med arkivloven §§ 9 eller 18. Fylkeslegen
har endelig avgjørelsesmyndighet. Det uttales at det faktum
at Stortinget ved behandling av Ot prp. nr. 13 (1998-1999) støttet
forslaget om at det skal bli enklere å få slettet
opplysninger fra pasientjournal, må tas hensyn til når
fylkeslegen foretar sin vurdering.
Det foreslås endringer i helsepersonelloven i overensstemmelse
med arkivlovens krav ved sletting. Slettingen skal ikke stride mot
bestemmelser i eller i medhold av arkivloven §§ 9
eller 18. Fylkeslegen skal innhente uttalelse fra Riksarkivaren
dersom han mener sletting kan være i strid med disse bestemmelsene.
Bestemmelsen i helsepersonelloven § 46 gir
Kongen hjemmel til å kunne gi forskrift om bruk av elektronisk
journal.
Departementet har under arbeidet med ny forskrift om journal
sett behovet for at det i helsepersonelloven er en uttrykkelig hjemmel
for å kunne føre pasientjournaler elektronisk.
I dag finnes hjemmel for å kunne føre journaler
elektronisk i personopplysningsloven.
Det vises til at det i forslag til lov om helseregistre (jf.
Ot.prp. nr. 5 (1999-2000)) er det også hjemmel for å kunne
føre journal elektronisk. Departementet mener det er både
hensiktsmessig og pedagogisk at hjemmelen går frem av helsepersonelloven,
slik at hjemmelen for å føre elektronisk journal
er lett tilgjengelig for brukere av helsepersonelloven.
Departementet foreslår på denne bakgrunn et
nytt første ledd i bestemmelsen der det framgår
at journaler kan føres elektronisk.
Helsepersonelloven § 48 andre ledd stiller
opp vilkår for rett til autorisasjon.
Departementet foreslår endringer i § 48
slik at i andre ledd bokstav a) som omhandler eksamen, endres ordlyden
fra «avlagt» til «bestått» idet
det viser til at kravet om å ha avlagt eksamen ikke nødvendigvis
vil si at man tilfredsstiller minstekravene til å bestå eksamen.
Videre foreslås bokstav c) som inneholder krav om skriftlig
løfte, opphevet med den konsekvens at bokstavene d) og
e) blir c) og d), mens bokstav e) utgår.
Bestemmelsen i § 53 fastsetter hvem som skal
gi autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning og på hvilket
grunnlag autorisasjon kan nektes.
I andre ledd står at «En søker kan
nektes autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis det
foreligger grunnlag for tilbakekall etter § 57».
Denne formuleringen er etter departementets oppfatning ikke heldig,
da det på det tidspunktet det skal vurderes å gi
autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, ikke er noe å tilbakekalle
etter § 57.
Det framholdes at meningen med bestemmelsen er at dersom de samme
forholdene som kan føre til tilbakekall etter § 57,
foreligger på tidspunktet for søknad om autorisasjon,
lisens og spesialistgodkjenning, kan dette være grunnlag
for å ikke gi autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning.
Det foreslås en endring av andre ledd slik at en søker
skal kunne nektes autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
hvis det foreligger omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall
etter § 57.
Bestemmelsen i helsepersonelloven § 54 viderefører
aldersgrensen i gjeldende rett for leger og tannleger. Denne er
ved ny helsepersonellov gjort gjeldende for alle grupper autorisert
helsepersonell. Departementet har dermed ikke hjemmel til å gi
forskrifter som gjør unntak fra aldersgrensen på 75 år,
og mener det er nødvendig med en slik hjemmel. Departementet foreslår
med henvisning til Innst. O. nr. 58 (1998-1999) en tilføyelse
i § 54 slik at det framgår at helsepersonell
over 75 år på visse vilkår kan gis lisens
og spesialistgodkjenning.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks
H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Einar
Olav Skogholt og Gunhild Øyangen, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise
Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav
Gunnar Ballo, slutter seg til departementets forslag om
en tilføyelse slik at det fremgår at helsepersonell
over 75 år likevel kan gis lisens og spesialistgodkjenning.
Bestemmelsen i helsepersonelloven § 68 slår
fast at det skal opprettes en Statens helsepersonellnemnd (HPN)
som skal være klageorgan for vedtak truffet etter visse
bestemmelser i helsepersonelloven.
Det vises til at det i apotekloven § 9-1 fastslås
at Kongen kan fastsette at Statens helsepersonellnemnd skal være
klageinstans for vedtak etter kap. 3, 4, 7, 8 og 9 i apotekloven.
I slike saker skal nemnda kalle seg Apotekklagenemnd (AKN).
At HPN også kan opptre som AKN, bør etter departementets
oppfatning framgå av helsepersonellloven § 68,
både i overskriften og i selve lovteksten. Det foreslås
derfor tatt inn i § 68 at HPN for visse typer
vedtak etter apotekloven skal kalle seg Apotekklagenemnd. Departementet
mener videre det bør følge av § 68
andre ledd hvilke bestemmelser etter apotekloven AKN skal være
klageorgan for, slik det gjør for vedtak etter helsepersonelloven.
Disse presiseringene foreslås tatt inn i lovteksten.
Departementet foreslår også at det skal framgå av kapitteloverskriften
at Apotekklagenemnda er omhandlet i kapitlet og foreslår
at kap. 12 får overskriften Statens helsepersonellnemnd
og Apotekklagenemnd.
Ordlyden i § 71 med avgrensning til domstolsprøving
for vedtak om suspensjon, tilbakekall og begrensning utelukker full
prøving for domstolene av følgende saker:
§ 53 om avslag på søknad
om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
§ 56 om advarsel
§ 62 om avslag på søknad
om ny autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning.
Den ulovfestede adgangen til å bringe vedtak inn for
retten er imidlertid til stede også for disse. Domstolen
har da imidlertid ikke adgang til å prøve skjønnet
i forvaltningsavgjørelsen, fordi dette ikke er uttrykkelig
fastslått i loven.
Departementet kan ikke se noen grunn til at de vedtakene som
etter § 71 faller utenfor den fulle prøvingsadgangen
til domstolen, er av en slik karakter at de ikke skal kunne prøves
i sin fulle bredde på lik linje med de vedtakene som etter
vedtatt ordlyd omfattes av § 71.
Det foreslås at domstolene ikke skal kunne prøve forvaltningens
frie skjønn i saker der Apotekklagenemnda har fattet vedtak.
Departementets oppfatning er at det ikke er grunn til å lovfeste
særskilt adgang for retten til å kunne prøve
det frie skjønnet i disse sakene.
Det foreslås at ordlyden i § 71 skal
henvise til de typer av vedtak som § 68 fastslår
at HPN skal være klageorgan for. Overskriften foreslås
endret til «Domstolsprøving».
Departementet er innforstått med at det kan bli stilt
krav om økte ressurser dersom det viser seg at det blir økt
omfang av denne typen saker for domstolene i framtida.
Bestemmelsen i helsepersonelloven § 76 regulerer
virkningene for forskrifter gitt med hjemmel i lover som oppheves
eller endres når helsepersonelloven trer i kraft. Videre
regulerer bestemmelsens andre ledd at de som har autorisasjon/offentlig
godkjenning eller lisens når helsepersonelloven trer i
kraft, beholder denne. I tredje ledd gir den hjemmel for å kunne
gi forskrifter til gjennomføring av loven, herunder overgangsbestemmelser.
Overskriften til § 76 viser til at bestemmelsen handler
om forskrifter. Dette er tilfellet for første og tredje
ledd i bestemmelsen, mens andre ledd har et annet innhold enn resten
av § 76 idet det omhandler helsepersonell som
ved lovens ikrafttredelse har autorisasjon, offentlig godkjenning
som helsepersonell eller lisens.
Departementet fremmer forslag om at overskriften i § 76
endres slik at den også dekker det som er omhandlet i andre
ledd, og at det tas inn i bestemmelsen at også spesialistgodkjenning
beholdes ved ikrafttredelse av ny lov.
Etter gjeldende rett er det i legeloven § 52
og i tannlegeloven § 47 lagt opp til et reaksjonssystem
der den mildeste reaksjonsformen er tilrettevisning. Ingen av de
andre lovene som regulerer helsepersonell har en bestemmelse om
tilrettevisning. Den formelle reaksjonen tilrettevisning kan etter
dagens regelverk derfor ikke gis til andre enn leger og tannleger.
Reaksjonsbestemmelsene i ny helsepersonellov er i stor grad en videreføring
av regler i legeloven og tannlegeloven.
De administrative reaksjonene som kan ilegges helsepersonell
etter ny helsepersonellov kapittel 11 er følgende:
tilrettevisning (§ 55)
advarsel (§ 56)
tilbakekall eller suspensjon av autorisasjon, lisens eller
spesialistgodkjenning (§§ 57 og 58)
begrensning av autorisasjon (§ 59)
tap eller suspensjon av retten til å rekvirere
legemidler i gruppe A og B (§§ 63 og
64)
Den formelle reaksjonen tilrettevisning er den mildeste reaksjonen
tilsynsmyndighetene kan gi. Formålet er at helsepersonellet
gjennom den vurderingen som gjøres av fylkeslegen av det
aktuelle pliktbruddet, skal kunne få den veiledningen som
er nødvendig for å kunne korrigere sin atferd.
Etter fjerde ledd i § 55 går det fram
at vedtaket om å gi reaksjonen tilrettevisning ikke er
et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer
også at et vedtak om tilrettevisning ikke kan påklages
etter bestemmelsene i forvaltningsloven.
Departementet tok våren 2000 initiativ til en kvalitativ
undersøkelse av et utvalg helsepersonell for å kartlegge
hvordan de hadde opplevd det å få en administrativ
reaksjon. Rapporten fra undersøkelsen viser at helsepersonell
reagerer svært sterkt på å motta administrative
reaksjoner, også de mildeste. Resultatene viser også at
det ikke er forholdsmessighet mellom alvorlighetsgraden på den
administrative reaksjonen og styrken i det enkelte helsepersonells
egen opplevelse ved å motta reaksjonen. Det uttales at
undersøkelsen avdekket at den generelle oppfatningen er
at de mildeste administrative reaksjonene ikke fører fram
til det som er formålet med reaksjonene. Slik tilsynet
utøves og de mildeste reaksjonene gis i dag, er det informantenes
oppfatning at reaksjonene ikke fører til at helsepersonell
innretter seg etter reaksjonen, men heller går i forsvar
og ikke evner å se mulighetene for endring av atferd. Undersøkelsen
avdekker også at systemansvaret dårlig ivaretar
den enkelte arbeidstaker, og at det er lite åpenhet og
diskusjoner om temaene menneskelige og medisinske feil og forhold
rundt det å motta administrative reaksjoner.
Det vises til at Sosial- og helsedepartementet i Ot.prp. nr.
13 (1998-1999) framhevet at tilrettevisningen primært skulle
være et forhold mellom tilsynsmyndigheten og vedkommende
helsepersonell. På den bakgrunn ble det derfor foreslått
at reaksjonen skulle være unntatt offentlighet. Samtidig
ble det likevel framhevet at både den som hadde klaget
over utfallet av behandling eller utelatt behandling, og arbeidsgiver
skulle bli informert om utfallet av fylkeslegens vurdering av forholdet.
Departementet ser i ettertid at dette ikke ivaretar rettssikkerheten
til helsepersonell.
Ved at fylkeslegen gir en vurdering av det aktuelle forholdet,
mener departementet at veiledningen og forventet korrigert atferd
hos helsepersonellet kan oppnås like godt uten at en formell
reaksjon gis. Slik departementet ser det, vil også pasientens
hovedanliggende i de fleste forhold være ivaretatt ved
at helsepersonellet mottar veiledning.
Departementet er av den oppfatning at § 55
kan oppheves uten at det får negative konsekvenser for muligheten
til å korrigere uønsket atferd.
Departementet mener det må arbeides videre ut fra tankegangen
om at flest mulig saker bør kunne løses lokalt,
og at et slikt arbeid må være en del av et større
arbeid med å vurdere hele tilsyns- og reaksjonssystemet.
En slik gjennomgang er det etter departementets oppfatning grunn
til å starte raskest mulig etter ikrafttredelsen av helsepersonelloven.
Departementet foreslår å oppheve § 55.
Den mildeste reaksjonsformen vil ved en opphevelse av § 55 bli
advarsel, som må gis av Helsetilsynet etter at saken er
forberedt av fylkeslegen.
Komiteen har merket seg at bestemmelsen
om tilrettevisning i helsepersonellovens § 55
viderefører tilrettevisningsadgangen i legelovens § 52
og tannlegelovens § 47. Dette innebærer
en adgang for tilsynsmyndighetene til å tildele helsepersonell
en formell reaksjon i tilfeller hvor lovbestemte plikter er overholdt,
men hvor det likevel konkluderes med at helsepersonellet har opptrådt
ukorrekt eller i strid med god yrkesskikk. I høringsnotatet
til helsepersonelloven var ikke tilrettevisningsbestemmelsen nevnt,
og denne ble tatt inn i loven i det videre arbeid med Ot.prp. nr.
13 (1998-1999).
Videre har komiteen merket seg den motstand som
departementet beskriver at har kommet på bakgrunn av at
tilrettevisningsbestemmelsen ble vedtatt i helsepersonelloven. På denne
bakgrunn foretok departementet undersøkelse våren
2000 av hvordan helsepersonell opplevde å bli tildelt en
administrativ reaksjon. Undersøkelsen avdekket at de mildeste
administrative reaksjonene ikke fører frem til det som
er formålet med reaksjonene. Mange mente de hadde manglet
mulighet for å bli grundig nok hørt om egen oppfatning
av den hendelsen som var påklaget. De fleste som ble intervjuet,
sa at de følte seg overkjørt av tilsynsmyndighetene
og hadde mistet tilliten til dem. Det ble fremholdt at større
grad av muntlighet i behandlingen var ønskelig, og at sakene
først burde vært prøvet løst
lokalt ute i den enkelte virksomhet. Slik tilsynet utøves
og de mildeste reaksjonene gis i dag, er det manges oppfatning at
personellet heller går i forsvar og ikke evner å se
mulighetene for endring av atferd. Departementets undersøkelse
viser ellers at frykten for å bli tildelt en tilrettevisning
i mange tilfeller vil være til hinder for at helsepersonellet
innrømmer feil.
Komiteen har merket seg at departementet etter
en fornyet vurdering har kommet til at bestemmelsen om tilrettevisning
i helsepersonellovens § 55 bør oppheves. Komiteen har
merket seg den store tilslutning endringsforslaget har oppnådd
fra høringsinstansene, og deler i det vesentligste departementets vurderinger
av hensyn som taler for opphevelse av helsepersonellovens § 55.
I likhet med departementet mener komiteen to hensyn
må være avgjørende for vurderingen; for
det første i hvilken grad tilrettevisningsinstituttet er
egnet for å oppnå kvalitetssikring og forebygging
av skade i helsevesenet, og for det annet hensynet til helsepersonellets
rettssikkerhet.
Komiteen viser til departementets grundige drøftelser
av i hvilken grad tilrettevisning som administrativ reaksjon er
egnet til å oppnå formålet med reaksjonen
- kvalitetsforbedring og bedre sikkerhet for fremtidige pasienter.
Komiteen er enig i departementets vurdering av
at muligheten for å korrigere uønsket adferd antagelig
vil være større ved andre former for kommunikasjon
enn ved skriftlig korrespondanse og tilsynsmyndighetens gjennomgang
av hendelsesforløpet. Det må i fremtiden også kunne
forventes at arbeidsgiver, det enkelte helsepersonell og pasient/pårørende løser
spørsmål om mangelfull helsehjelp i større
grad enn i dag på lokalt nivå uten at tilsynsmyndigheten
involveres.
Komiteen finner det sannsynliggjort at formelle
reaksjoner ikke er et egnet virkemiddel for atferdskorrigering i
de tilfeller det ikke er tale om pliktbrudd som fyller de skjerpede
vilkår for advarsel etter helsepersonellovens § 56. Komiteen mener
derfor at de endringer som nå er foreslått, ivaretar
rettssikkerheten for det helsepersonell det gjelder på en
tilfredsstillende måte uten at dette går på bekostning
av pasientrettighetene.
Komiteen finner videre å måtte
legge stor vekt på hensynet til det enkelte helsepersonells
rettssikkerhet. Det er av vesentlig betydning at det sikres trygge rammebetingelser
for yrkesutøvelsen, og at helsepersonellet sikres forutberegnlighet
gjennom å innrette seg i samsvar med lov og forskrifter
for virksomheten.
Det er fra enkelte høringsinstanser uttrykt frykt for
at fjerning av tilrettevisningsbestemmelsen skal føre til
at tilsynsmyndighetenes terskel for tildeling av advarsel senkes. Komiteen vil
understreke at dette vil ikke være i samsvar med den begrunnelse
som gis for lovendringen, og som danner grunnlag for allmenn tilslutning
fra høringsinstansene. Komiteen forutsetter
at endringen innebærer at tilsynsmyndigheten i større
grad gir muntlig veiledning der vilkårene for advarsel
ikke er til stede. Komiteen vil i denne sammenheng
påpeke at terskelen er høyere for advarsel etter
helsepersonellovens § 56 enn etter dagens lovgivning.
Bruken av muntlig veiledning må ikke være til
hinder for at det også gis veiledning selv om pliktbruddet
medfører advarsel eller strengere reaksjoner.
Bestemmelsen i helsepersonelloven § 56 stiller opp
vilkår for når tilsynsmyndigheten kan ilegge reaksjonen
advarsel. I første ledd andre punktum framgår det
at advarsel kan gis dersom helsepersonell ikke innretter seg etter
en tilrettevisning.
Under forutsetning av at § 55 oppheves foreslår departementet
at første ledd andre punktum i § 56 om advarsel
oppheves.
Komiteen slutter seg til forslaget
om at første ledd annet punktum i § 56
oppheves som en konsekvens av at § 55 oppheves.
Komiteen viser til at det i § 56
første ledd tredje punktum heter:
«Tilsvarende gjelder dersom helsepersonell har utvist
atferd som er egnet til å svekke tilliten til vedkommende
yrkesgruppe.»
Komiteen har merket seg at Legeforeningen foreslår
at denne bestemmelsen oppheves fordi det kan medføre at
Helsetilsynet i liten grad forpliktes til å foreta konkrete
vurderinger og gi begrunnelser. Det pekes på at bestemmelsen
er inntatt som et selvstendig grunnlag for å kunne ilegge
advarsel, uavhengig av skyld og pliktbrudd. Legeforeningen mener
det er uklart hvilke forhold det her siktes til som ikke samtidig
representerer et brudd på lovens bestemmelser.
Komiteen har merket seg at departementet vil vurdere
forslaget fra Legeforeningen i det videre arbeidet med tilsyns-
og reaksjonssystemet på helserettens område.
Komiteen mener det er god grunn til å vurdere Legeforeningens
synspunkt fordi det kan reises tvil om bestemmelsen er i overensstemmelse
med det generelle kravet til helsemyndighetene om at reaksjonskriteriene
skal være klare og ikke basert på fritt skjønn.
Etter komiteens mening vil de mange pliktbestemmelsene
i loven måtte forutsettes å dekke behovet for å kunne
reagere overfor uønsket atferd.
Komiteen fremmer derfor forslag om at § 56 første
ledd tredje punktum oppheves.
Bestemmelsen i § 72 gir pasienten, eller den
han gir fullmakt, rett til å anmode tilsynsmyndigheten
om å gi en administrativ reaksjon. Etter fjerde ledd skal fylkeslegen
sende saken til Helsetilsynet dersom en strengere reaksjon enn tilrettevisning
bør vurderes.
På bakgrunn av forslaget om å oppheve bestemmelsen
i § 55 om tilrettevisning foreslås koblingen
i bestemmelsens ordlyd mot reaksjonen tilrettevisning endret. Det
foreslås at bestemmelsen i stedet skal pålegge
fylkeslegen å sende saken til Helsetilsynet dersom fylkeslegen
mener det skal ilegges en reaksjon etter kapittel 11 i loven.
Departementet foreslår videre at overskriften til § 72
skal være: «Anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd»,
og at det i første ledd første punktum skal hete «… kan
be tilsynsmyndighetene om en vurdering av forholdet».
Ved en opphevelse av § 55 foreslår departementet videre
at § 72 skal gå inn som ny § 55,
fordi det blir en ubenyttet paragraf dersom § 55 oppheves,
og fordi § 72 rent lovteknisk bør stå først
i reaksjonskapitlet som ett av grunnlagene for en eventuell tilsynssak.
Det foreslås også å endre kapitteloverskriften
i kapittel 11 fordi forslaget om at § 72 bør bli § 55
fører til at kapittel 11 ikke bare inneholder reaksjonsbestemmelser,
men også tidligere § 72 som er en anmodningsbestemmelse.
Som ny overskrift foreslås «Reaksjoner m.v. ved
brudd på lovens bestemmelser».
Helsepersonelloven § 77 omhandler endringer
i andre lover.
Det som i dag er vedtatt som nr. 5 i § 77 andre ledd,
er endringer i legemiddelloven. De forholdene bestemmelsen regulerer,
er nå ivaretatt i ny apoteklov. Nr. 5 i § 77
foreslås derfor opphevet.
I § 77 andre ledd nr. 6 pålegges institusjoner
som faller inn under universitetsloven § 42 nr.
2 å informere Helsetilsynet om utestenging i studietiden.
Departementet mener det bør framgå av bestemmelsen
at denne meldeplikten bare gjelder i forhold til de gruppene studenter
som senere vil bli underlagt tilsyn fra Helsetilsynet, dvs. alle
som faller inn under helsepersonelloven. Departementet foreslår
derfor en presisering om dette i bestemmelsen.
Det foreslås i tillegg en teknisk endring i barneverntjenesteloven § 6-4.
Det fremmes forslag om endring i pasientrettighetsloven § 7-4
på bakgrunn av de foreslåtte endringene i helsepersonelloven § 72,
og at § 72 foreslås som ny § 55,
slik at henvisningen i § 7-4 viser til
rett bestemmelse i helsepersonelloven og justeres slik at ordlyden
i de to bestemmelsene blir lik.
Bestemmelsen i kommunehelsetjenesteloven § 5-2
om tilskudd fra staten i § 5-2 er endret
flere ganger, sist i 1993 og 1994. I forbindelse med den siste endringen
oppsto det feil i bestemmelsen fordi det ikke ble tatt hensyn til
den foregående endringen. Det framholdes at det må foretas
en ny lovendring for å fastsette hvordan § 5-2
skal lyde slik at ordlyden blir i samsvar med lovgivers intensjoner
og den faktiske situasjon. Samtidig foreslås en justering
for å øke bestemmelsens informasjonsverdi ved
at det i andre ledd tas inn en henvisning til folketrygdloven og
de regler som er fastsatt i medhold av denne. Det foreslås
også opphevelse av en unødvendig del av bestemmelsen.
Det uttales at forslagene ikke innebærer noen endringer
i rettstilstanden.
Det foreslås at ikrafttredelse av opphevelsen av § 5-2
siste ledd skal fastsettes av Kongen, og at de øvrige endringene
i § 5-2 skal tre i kraft straks.
Det uttales at endringene ikke har økonomiske eller
administrative konsekvenser.
I Ot.prp. nr. 99 (1998-1999) framgår det av del IV i
lovforslaget at listepasientloven oppheves fra 1. januar 2001.
Det framholdes at på bakgrunn av at innføringstidspunktet
for fastlegeordningen er utsatt til 1. juni 2001, må loven
gjelde fram til dette tidspunktet.
Utsettelse av opphevelse av listepasientloven innebærer
en videreføring av dagens administrative og økonomiske
ordning i de fire forsøkskommunene fram til fastlegeordningen
innføres på landsbasis. Det antas derfor at lovforslaget
verken medfører nevneverdige administrative eller økonomiske
konsekvenser.
Helsedirektøren utnevnes av Kongen i statsråd
og stillingen er således et embete. Embetet tilhører
kategorien «uavsettelige» embeter, jf. Grunnloven § 22 andre
ledd. Etter Sosial- og helsedepartementets oppfatning er det i dagens
situasjon gode grunner for å besette embetet på åremål,
hvilket er gjort mulig ved en tilføyelse til Grunnloven § 22
tredje ledd i 1992.
Helsedirektøren er øverste leder for Statens
helsetilsyn og de 19 fylkeslegekontorene, og det redegjøres for
disses hovedoppgaver.
Sosial- og helsedepartementet anser det som viktig at helsedirektøren
som øverste leder for det statlige tilsyn med helsetjenesten
i særlig grad har evner til faglig og administrativ nyorientering.
Det uttales at det er viktig at tilsettingen er tidsbegrenset, og
at departementet kan vurdere behov for endringer i kvalifikasjoner
i tråd med samfunnsutviklingen generelt og endringer i
helsetjenesten spesielt.
Det vises til at Arbeids- og administrasjonsdepartementet for
tiden arbeider med en ny forskrift til tjenestemannsloven, der det
tas sikte på å gi standardiserte regler om fratreden
fra embeter på åremål samt regler om åremålsperiodens
lengde, fornyelse m.v. I påvente av denne forskriften vil
det være nødvendig for Sosial- og helsedepartementet å fastsette
nærmere bestemmelser angående åremål
for helsedirektørembetet.
Det uttales at departementet foreslår at helsedirektøren
utnevnes på åremål for å sikre
at helsedirektørembetet til enhver tid innehas av en leder
med de evner og kvalifikasjoner som kreves for faglig og administrativ
nyorientering innen statlig helseforvaltning.
Komiteen gir sin tilslutning til at
det er viktig at Helsedirektøren i særlig grad
har evner til faglig og administrativ fornyelse, og slutter seg
derfor til forslaget om å utnevne helsedirektør
på åremål.
Bestemmelsen i tilsynsloven § 2 om tilsynsmyndighetens
oppgaver slår fast at både fylkeslegen og Statens
helsetilsyn kan gi administrative reaksjoner.
Ved opphevelse av helsepersonelloven § 5 slik det er
foreslått, vil ikke fylkeslegen kunne gi administrative
reaksjoner, og det framholdes at dette må framgå av
tilsynsloven § 2 sjette ledd.
Det foreslås en endring i tilsynsloven § 2
slik at bestemmelsen bare gir myndighet til å kunne gi
administrative reaksjoner til Helsetilsynet.
Forslaget antas ikke å få økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Komiteen viser for øvrig til
proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget
til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell
m.v. (helsepersonelloven) og enkelte
andre lover
I
I lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven)
gjøres følgende endringer:
§ 3 første ledd nr. 2 og
nr. 3 skal lyde:
2. personell i helsetjenesten eller i apotek som utfører
handlinger som nevnt i tredje ledd,
3. elever og studenter som i forbindelse med helsefaglig
opplæring utfører handlinger som nevnt i tredje
ledd.
§ 40 første ledd skal lyde:
Journalen skal føres i samsvar med god yrkesskikk
og skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger
om pasienten og helsehjelpen, samt de opplysninger som er nødvendige
for å oppfylle meldeplikt eller opplysningsplikt fastsatt
i lov eller i medhold av lov. Journalen skal være lett å forstå for
annet kvalifisert helsepersonell.
§ 40 tredje ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om
pasientjournalens innhold og ansvar for journalen etter denne bestemmelse, herunder
om oppbevaring, overdragelse, opphør og tilintetgjøring
av journal.
§ 43 første ledd skal lyde:
Etter krav fra den journalopplysningene gjelder, eller
av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39
slette opplysninger eller utsagn i journalen, dersom dette er ubetenkelig
ut fra allmenne hensyn, ikke strider mot bestemmelsene
i eller i medhold av arkivloven §§ 9 eller 18 og:
1. opplysningene er feilaktige eller misvisende
og føles belastende for den de gjelder eller
2. opplysningene åpenbart ikke er nødvendige
for å gi pasienten helsehjelp.
§ 43 tredje ledd skal lyde:
Avslag på krav om sletting kan påklages
til fylkeslegen. Det skal innhentes uttalelse fra Datatilsynet. Dersom
fylkeslegen mener at sletting kan være i strid med arkivloven §§ 9
eller 18, skal det også innhentes uttalelse fra Riksarkivaren.
§ 46 overskriften skal lyde:
§ 46. Elektronisk pasientjournal
§ 46 nytt første ledd skal lyde:
Pasientjournal kan føres elektronisk.
Nåværende § 46 første
ledd blir andre ledd.
§ 48 andre ledd bokstav c) oppheves.
Nåværende bokstaver d) og e) blir
bokstaver c) og d).
§ 48 andre ledd skal lyde:
Rett til autorisasjon etter søknad har den som:
a) har bestått eksamen
i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller
videregående opplæring,
b) har gjennomført praktisk tjeneste fastsatt
i forskrift gitt av departementet,
c) er under 75 år og
d) ikke er uegnet for yrket.
§ 53 andre ledd skal lyde:
En søker kan nektes autorisasjon, lisens eller
spesialistgodkjenning hvis det foreligger omstendigheter som
ville gitt grunnlag for tilbakekall etter § 57.
§ 54 nytt andre ledd skal lyde:
Helsepersonell over 75 år kan likevel
gis lisens og spesialistgodkjenning på visse vilkår,
jf. § 49 fjerde ledd og § 51.
Kapittel 11 overskriften skal lyde:
Kapittel 11 Reaksjoner m.v. ved brudd
på lovens bestemmelser
§ 55 skal lyde:
§ 55 Anmodning om vurdering av mulig
pliktbrudd
Den som mener at bestemmelser om plikter fastsatt i eller
i medhold av denne lov er brutt til ulempe for
seg, kan be tilsynsmyndigheten om en vurdering av forholdet. Pasienten
kan opptre ved representant. Kravet sendes fylkeslegen.
Representant etter første ledd er den som har
fullmakt til å fremsette en anmodning på andres
vegne, eller som har samtykkekompetanse etter reglene i pasientrettighetsloven
kapittel 4. Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig
fullmakt.
Fylkeslegen skal vurdere de synspunkter som er fremsatt
i anmodningen, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt
i anmodningen.
Hvis fylkeslegen mener at det bør ilegges en
reaksjon etter kapittel 11, skal saken oversendes Statens helsetilsyn.
Tredje ledd gjelder tilsvarende for behandlingen av saken hos Statens
helsetilsyn.
Tilsynsmyndighetene skal gi den som har fremsatt en anmodning,
underretning om resultatet av sin behandling av saken og en kort
begrunnelse for resultatet.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser
om tilsynsmyndighetenes saksbehandling, og kan herunder fastsette
regler om frist for fremsettelse av anmodning etter denne paragraf.
§ 56 første ledd skal lyde:
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell
som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller
bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre
fare for sikkerheten i helsetjenesten eller til å påføre
pasienter en betydelig belastning.
Kapittel 12 overskriften skal lyde:
Kapittel 12 Statens helsepersonellnemnd og Apotekklagenemnd
§ 68 skal lyde:
§ 68. Statens helsepersonellnemnd og
Apotekklagenemnd
Det opprettes en Statens helsepersonellnemnd (HPN). I
saker etter apotekloven skal nemnda kalle seg Apotekklagenemnd (AKN).
Statens helsepersonellnemnd er klageorgan for vedtak etter §§ 53,
56-59 og 62-65. Apotekklagenemnda er klageorgan for vedtak
som fastsatt i medhold av apotekloven § 9-1 første
ledd.
§ 71 overskriften skal lyde:
§ 71. Domstolsprøving
§ 71 første og andre ledd skal
lyde:
Vedtak i Statens helsepersonellnemnd etter §§ 53, 56-59
og 62-65 kan bringes inn for retten, som kan prøve
alle sider av saken.
Saken behandles etter reglene i tvistemålsloven kapittel
30. Retten kan ved kjennelse beslutte at vedtak etter bestemmelsene
i første ledd ikke skal ha virkning før
det er truffet endelig vedtak i saken eller før endelig
dom foreligger.
§ 72 oppheves
§ 76 overskriften skal lyde:
§ 76. Overgangsordninger
§ 76 andre ledd skal lyde:
Den som ved lovens ikrafttredelse har autorisasjon, offentlig
godkjenning som helsepersonell, lisens eller spesialistgodkjenning,
beholder sin autorisasjon, godkjenning, lisens eller spesialistgodkjenning etter denne
lov.
§ 77 andre ledd nr. 5 oppheves.
§ 77 andre ledd nr. 6 skal lyde:
I lov 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler
gjøres følgende endringer:
§ 42 nr. 2 nytt andre punktum skal lyde:
Institusjonen skal informere Statens helsetilsyn om utestenging
etter dette alternativ når det gjelder studenter
som følger utdanninger som kan utløse rett til
autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 første ledd.
II
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester gjøres
følgende endring:
§ 6-4 siste ledd skal lyde:
Også yrkesutøvere i medhold av lov
om helsepersonell m.v., lov om psykisk helsevern, lov
om helsetjenesten i kommunene, lov om familievernkontorer
og meklingsmenn i ekteskapssaker (jf. lov om ekteskap), plikter å gi
opplysninger etter reglene i andre ledd.
III
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter gjøres
følgende endringer:
§ 6-4 skal lyde:
§ 6-4. Barns rett til undervisning i helseinstitusjon
Barn i skolepliktig alder har rett til undervisning under
opphold i helseinstitusjon, i den grad dette følger av opplæringslova.
Ungdom har rett til undervisning under opphold i helseinstitusjon,
i den grad dette følger av opplæringslova.
Førskolebarn har rett til spesialpedagogisk hjelp under
opphold i helseinstitusjon, i den grad dette følger av opplæringslova.
§ 7-4 overskriften skal lyde:
§ 7-4 Anmodning om vurdering av mulig
pliktbrudd
§ 7-4 første og andre punktum skal
lyde:
Pasienten eller andre som har rett til det kan,
dersom han mener bestemmelser om plikter fastsatt i eller i medhold
av helsepersonelloven er brutt til ulempe for seg, be
tilsynsmyndigheten om en vurdering av forholdet. Tilsynsmyndigheten
kan eventuelt ilegge en administrativ reaksjon etter helsepersonelloven kapittel
11.
Nåværende andre punktum blir tredje
punktum.
IV
I lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i
kommunene gjøres følgende endring:
§ 5-2 skal lyde:
§ 5-2. (Tilskudd fra staten)
Staten yter årlig rammetilskudd til delvis dekning av
kommunenes utgifter. Tilskuddet fordeles
gjennom inntektssystemet for kommunene og fylkeskommunene etter
regler gitt av Kongen. Til de berørte kommuner yter
dessuten staten årlig et særskilt tilskudd til
fengselshelsetjenesten, jfr. § 1-3.
Folketrygden yter stønad til dekning
av utgifter til helsetjenester etter de regler som er fastsatt i
og i medhold av lov om folketrygd.
V
I lov 14. april 2000 nr. 33 om endringer i lov 19. november
1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og i visse andre lover
(fastlegeordningen) gjøres følgende endring:
IV skal lyde:
Fra den tid Kongen bestemmer oppheves lov 4. juli 1991
nr. 53 om forsøk med listepasientsystem i kommunehelsetjenesten.
VI
I lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten
gjøres følgende endringer:
§ 1 nytt andre ledd skal lyde:
Statens helsetilsyn ledes av en helsedirektør.
Helsedirektøren utnevnes av Kongen på åremål.
Nåværende § 1 andre ledd
blir tredje ledd og skal lyde:
I hvert fylke skal det være en fylkeslege underlagt Statens
helsetilsyn. Fylkeslegen utnevnes av Kongen.
§ 2 sjette ledd skal lyde:
Statens helsetilsyn gir administrative reaksjoner til helsepersonell
etter reglene i lov om helsepersonell kapittel 11.
VII
Ikrafttredelse:
1. Endringene i helsepersonelloven trer
i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
2. Endringen i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester
trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
3. Endringene i pasientrettighetsloven trer i kraft fra det
tidspunkt Kongen bestemmer.
4. Endringene i kommunehelsetjenesteloven § 5-2 første
og andre ledd trer i kraft straks. Opphevelsen av § 5-2
tredje ledd trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
5. Endringen i lov 14. april 2000 nr. 33 om endringer i
lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og i
visse andre lover (fastlegeordningen) trer i kraft fra den tid Kongen
bestemmer.
6. Endringene i tilsynsloven § 1 trer i kraft straks. Endringen
i § 2 trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i sosialkomiteen, den 7. desember 2000
John I. Alvheim |
Annelise Høegh |
Are Næss |
leder |
ordfører |
sekretær |