Til Odelstinget
I proposisjonen fremmes forslag om ny voldsoffererstatningslov.
Lovforslaget avløser forskrift om erstatning fra staten
for personskade voldt ved straffbar handling som ble innført
i 1976. I forbindelse med lovfestingen foreslår departementet
bl.a. at ordningen omgjøres fra en billighetsordning til
en rettighetsordning, og at den maksimale erstatningsutbetalingen
per skadetilfelle økes fra kr 200 000
til kr 1 000 000.
Administrasjonen av ordningen skal være den samme som
i dag, ved at fylkesmannen behandler søknader om erstatning
i første instans med Erstatningsnemnda for voldsofre som
klageinstans. Erstatningsnemndas oppgaver utvides noe.
Stortinget har bedt Regjeringen foreta en samlet gjennomgang
av tiltak som kan styrke voldsofres situasjon, og legge frem konkrete
tiltak, jf. Innst. S. nr. 113 (1999-2000). I proposisjonen punkt
7 (jf. pkt. 5 nedenfor) foretas det en slik gjennomgang.
Lovforslaget har vært sendt på høring
til en rekke instanser.
Dagens voldsoffererstatningsordning reguleres i voldsoffererstatningsforskriften
av 1981 som er gjengitt i punkt 3.10 i proposisjonen.
For at staten skal yte voldsoffererstatning kreves det at søkeren
må være påført en personskade
voldt ved forsettlig legemskrenking eller ved annen straffbar handling
som bærer preg av vold eller tvang, jf. forskriften § 1.
Staten yter dessuten erstatning for tilfeldig skade oppstått
i forbindelse med hjelp til politiet under arrestasjon eller ved
avverging av en straffbar handling m.m.
Erstatningsnemnda har lagt til grunn at det må kreves
klar sannsynlighetsovervekt for at en straffbar handling som nevnt
i forskriften har funnet sted. En frifinnende straffedom avskjærer
imidlertid ikke erstatningsmyndighetene fra å yte voldsoffererstatning, og
voldsoffererstatning kan også tilkjennes der straffesaken
er henlagt.
Det ytes erstatning for tap av forsørger dersom personskaden
har medført døden. Erstatningsnemnda har også tilkjent
erstatning for annet tap som er en følge av den straffbare
handlingen, typisk utgifter til begravelse, og har også gitt
erstatning for ikke-økonomisk skade, dersom vilkåret
om «særlige grunner» i forskriften § 6
første ledd nr. 4 er oppfylt.
Det gis som hovedregel kun erstatning for personskade. Skade
på personlige bruksting som den skadelidte hadde på seg
under skadetilfellet kan imidlertid erstattes. Ordningen omfatter
som hovedregel kun skader som er voldt her i riket, men i særlige
tilfelle kan erstatning ytes for skade som er voldt utenlands dersom
skadelidte eller etterlatte har bopel i riket.
Etter forskriften § 5 kreves det bl.a. at den
straffbare handling uten unødig opphold er anmeldt til
politiet. I særlige tilfeller kan erstatning ytes selv
om disse vilkårene ikke er oppfylt, f.eks. ved familievold.
Etter forskriften § 6 skal erstatning ytes
med det beløp som finnes rimelig i det enkelte tilfelle.
For øvrig gjelder de vanlige reglene i skadeserstatningsloven for
utmålingen av erstatning, med enkelte særregler som
fremgår av bestemmelsen. Det skal gjøres fullt fradrag
for erstatning fra skadevolder og for trygde- og forsikringsutbetalinger
m.v. som den skadelidte får. Ordningen er således
subsidiær i forhold til slike erstatnings- eller hjelpeordninger.
Erstatning for ikke-økonomisk skade ytes når «særlige
grunner» foreligger. Ikke-økonomisk skade omfatter
både menerstatning og erstatning for tort og svie (oppreisning).
Menerstatning tilkjennes bare hvor det foreligger varig og betydelig
skade som har medført en medisinsk invaliditetsgrad på minst
15 pst.
Erstatningen kan settes ned eller helt falle bort dersom skadelidte
eller etterlatte medvirket til skaden ved uforsiktighet eller annen
skyld, eller det ikke er rimelig at staten yter erstatning.
Staten kan søke regress hos skadevolder, jf. forskriften § 7.
Regresskravet kan ettergis bl.a. dersom utvist skyld, skadevolders økonomi
eller forholdene ellers tilsier det. Det føres en relativt
streng praksis for ettergivelse.
Det er fylkesmannen som behandler saker om voldsoffererstatning
i førsteinstans. Klageinstans er Erstatningsnemnda for
voldsofre. For søknader om nedsettelse eller bortfall av
regress er likevel Justisdepartementet klageinstans. Justisdepartementet
er dessuten sekretariat for nemnda.
I 1998 ble det bevilget ca. 38,4 mill. kroner til erstatningsutbetalinger
under voldsoffererstatningsordningen. Fylkesmennene fikk til sammen
inn 1 735 nye søknader i 1998. 57 pst. av de sakene
som ble behandlet ble helt eller delvis innvilget.
I proposisjonen kap. 4 redegjøres det kort for ordningen
i andre nordiske land på dette området.
Et klart utgangspunkt i erstatningsretten er at det er den enkelte
skadevolder som skal stå økonomisk til ansvar
for sine handlinger overfor skadelidte. En ordning med erstatning
fra staten til voldsofre representerer et unntak fra dette utgangspunktet.
Gjennom ratifikasjon av Den europeiske konvensjon 24. november
1983 om erstatning til voldsofre har Norge internasjonalt forpliktet
seg til å ha en statlig voldsoffererstatningsordning. Staten
forplikter seg til å betale erstatning til ofre for voldshandlinger
begått på statens territorium, så fremt
full erstatning ikke fås fra andre kilder.
Etter departementets syn står statens ansvar for å forhindre
voldsforbrytelser i en særstilling. Der samfunnet i det
enkelte tilfelle ikke lykkes i å forhindre slike handlinger,
bør fellesskapet dekke det tap som personskaden fører
med seg der dekning for tapet ikke kan oppnås på annen
måte. Det primære erstatningsansvaret for voldsforbrytelsen
bør likevel fortsatt ligge hos den enkelte voldsforbryter.
Både spørsmålet om erstatning skal
gis og spørsmålet om hvor omfattende erstatning
som i tilfelle skal tilkjennes, er i dag underlagt en rimelighetsvurdering.
I høringsbrevet ble det foreslått å endre
ordningen slik at voldsofrene får en lovfestet rett til
erstatning.
Høringsinstansene var i det alt vesentlige positive til
dette.
Departementet bemerker at overgangen til en rettighetsordning
neppe vil medføre vesentlige endringer for domstolenes
adgang til å overprøve forvaltningens erstatningsvedtak.
Hovedvilkåret for å kunne tilkjenne erstatning
etter voldsoffererstatningsforskriften § 1, er
at skaden er voldt ved en «forsettlig legemskrenking eller
ved annen straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang».
I høringsbrevet ble det foreslått å videreføre dette.
De fleste høringsinstansene hadde ikke merknader til
dette. Regjeringsadvokaten bemerker imidlertid at det bør
problematiseres at skyldspørsmålet vurderes i
en senere sivil sak, eventuelt med de samme bevisene. Også Sivilombudsmannen
peker bl.a. på at forvaltningen etter dagens regler tar
stilling til om en personskade er forårsaket av en straffbar
handling.
Kompetansesenteret for voldsofferarbeid peker på at
lovutkastet § 1 gir et snevrere virkeområde
enn for tilsvarende erstatningsordninger i flere andre europeiske
land. Landsforeningen for voldsofre foreslår primært
at uttrykket «forsettlig» i § 1
fjernes, subsidiært at uttrykket «uaktsom» også tas
med. Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn mener
at vilkåret om «straffbar handling»,
bør erstattes med «rettsstridig handling».
Departementet finner det naturlig å stille som vilkår
at søker har vært utsatt for en straffbar voldshandling.
Dagens kriterium har dessuten utkrystallisert seg gjennom omfattende
praksis og gir et forholdsvis presist avgrensningskriterium.
Det er ikke et vilkår at noen er straffedømt
for den handlingen som danner grunnlaget for søknaden.
I en del saker er det likevel ikke tvilsomt hvem gjerningspersonen
er, og disse sakene reiser spørsmål i forhold til
uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
(EMK) artikkel 6 (2) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
(SP) artikkel 14 (2). Det er på bakgrunn av praksis i Den
europeiske menneskerettighetsdomstol vanskelig å trekke
en klar grense for uskyldspresumsjonens rekkevidde, ikke minst i
forhold til administrative avgjørelser.
Vedtak om at offeret skal tilkjennes voldsoffererstatning er
basert på at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt
for at en straffbar handling har funnet sted, også i tilfeller
der straffesaken er henlagt eller tiltalte er frifunnet. Hvorvidt
dette representerer en krenking av EMK art. 6 (2) og SP art. 14
(2), vil bero på hvordan vedtaket utformes og begrunnes.
Det legges til grunn i loven at skadevolder ikke skal identifiseres
i vedtaket.
Etter dagens ordning yter staten også voldsoffererstatning
for personskade oppstått i forbindelse med hjelp til politiet
under arrestasjon, ved avverging av en straffbar handling eller
ved lovlig pågripelse. Bestemmelsen foreslås videreført.
Departementet er enig med Forsvarsdepartementet i at bestemmelsen
også bør omfatte hjelp til Militærpolitiet,
Kystvakten eller andre som har politimyndighet.
I St.prp. nr. 39 (1975-1976) ble det drøftet om voldsoffererstatningsordningen
også skulle omfatte erstatning for skade som institusjonsanbrakte
volder under permisjoner, prøveløslatelse, rømming
m.m. Departementet ble imidlertid stående ved at ordningen
burde begrenses til personskade også når
skaden er voldt av institusjonsanbrakte.
I de andre nordiske landenes lovgivning er det inntatt særskilte
bestemmelser hvoretter staten dekker erstatning for tingsskader
voldt av personer som er tvangsanbrakt i nærmere bestemte
institusjoner. I høringsbrevet ble det foreslått
ikke å innføre en tilsvarende bestemmelse i Norge.
Ved å innføre en slik ordning ville man gå utenfor
det som er voldsoffererstatningsordningens siktemål.
Ingen av høringsinstansene hadde merknader til dette.
Etter gjeldende praksis kreves det «klar sannsynlighetsovervekt» for å legge
til grunn at den skadelidte har vært utsatt for en straffbar
voldshandling. I høringsbrevet ble det foreslått å lovfeste
dette beviskravet.
De fleste høringsinstansene var enig i forslaget eller
hadde ingen merknader til det. Kompetansesenteret for voldsofferarbeid
uttaler imidlertid at de strenge bevisreglene kan medføre
at mange erstatningssøkere vil kunne få avslått
sine søknader. Likestillingsombudet mener at ved å kreve «klar
sannsynlighetsovervekt» settes terskelen for hva som skal
bevises noe høyere enn etter vanlige erstatningsregler.
Departementet bemerker at det har vært meningen å stille
de samme krav til bevis som domstolene stiller i forbindelse med
tilkjenning av erstatning i saker der skadevolder tidligere er frifunnet
i en straffesak som gjelder det samme forholdet. En annen løsning
ville lede til at man fikk en uønsket kanalisering av erstatningsansvaret
bort fra den prinsipalt ansvarlige og over på staten. På denne
bakgrunn bør kravet om klar sannsynlighetsovervekt videreføres
og lovfestes.
Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder i utgangspunktet
ved behandlingen av saker om voldsoffererstatning. Dette innebærer
bl.a. at den som er oppgitt som skadevolder skal ha partsstatus
og få forhåndsvarsel og gis adgang til å uttale
seg før vedtak treffes. Som part har vedkommende også som
hovedregel rett til å gjøre seg kjent med sakens
dokumenter. Videre skal parten underrettes om vedtaket og kan påklage
vedtaket.
I høringsbrevet ble det foreslått å videreføre
dagens ordning med at den personen som er oppgitt som skadevolder,
skal anses som part i saken.
Mange av høringsinstansene hadde merknader til dette
og synspunktene var delte. Det pekes bl.a. på at siden
begrunnelsen i vedtakene forutsettes ikke å identifisere
skadevolder direkte, vil det lett kunne fortone seg som problematisk
for skadevolder å forstå vedtaket, og i denne
forbindelse vurdere hvorvidt han ønsker å påklage
dette eller ikke. På den annen side fremheves at så lenge
vi - i motsetning til i enkelte andre land - velger å la
erstatningsordningen også omfatte tilfeller hvor det ikke
foreligger fellende straffedom, fremstår det som problematisk å skulle
avgjøre en søknad uten å gi den utpekte
skadevolder mulighet til å fremkomme med sine bemerkninger
til søknaden.
Departementet er nå kommet til at de mest tungtveiende
hensyn taler mot at den som er oppgitt som skadevolder gis partsstatus.
Dette vil forenkle saksbehandlingen, redusere ulempene for skadelidte
og bidra til å skape renere linjer i forhold til uskyldspresumsjonen
i menneskerettskonvensjonene.
Skadevolder vil imidlertid ha normale partsrettigheter i regresspørsmålet.
Etter dagens ordning gjøres regresskrav gjeldende kun der
straffesaken mot skadevolderen er avgjort ved fellende dom, forelegg
eller påtaleunnlatelse. I så fall vil det ofte
ikke være av vesentlig betydning for skadevolderen å gjøre
seg kjent med opplysninger som skadelidtes helseforhold m.v. Skadevolderen
kan da nektes innsyn.
Den øvre beløpsgrensen etter voldsoffererstatningsordningen
er i dag kr 200 000 for hvert enkelt skadetilfelle.
For skader oppstått som følge av straffbare handlinger
begått før 1. januar 1994 er beløpsgrensen
kr 150 000.
I høringsbrevet ble det foreslått å øke
beløpsgrensen pr. skadetilfelle til kr 1 000 000.
I Danmark er det ingen øvre beløpsgrense for personskader.
I Sverige kan man for personskade få inntil SEK 728 000,
og i Finland er øvre beløpsgrense NOK 366 950.
Det var bred enighet blant høringsinstansene om at den øvre
beløpsgrensen bør heves. De fleste har ikke hatt
merknader til at den fastsettes til kr 1 000 000,
men enkelte går inn for en høyere grense, eventuelt
ingen øvre grense.
Departementet foreslår at det fortsatt skal gjelde en øvre
beløpsgrense. En annen ordning vil gjøre det vanskelig å forutberegne
statens utgifter. Beløpet bør imidlertid heves
som foreslått. Gode grunner kunne tale for å knytte
den øvre beløpsgrense til folketrygdens grunnbeløp.
Det vil departementet eventuelt komme tilbake til på et
senere tidspunkt.
Etter voldsoffererstatningsforskriften § 6
skal erstatning ytes med det beløp som finnes rimelig i
det enkelte tilfelle. For øvrig gjelder imidlertid de vanlige reglene
i skadeserstatningsloven med enkelte særregler som fremgår
av bestemmelsen.
I høringsbrevet ble det foreslått å knytte
utmålingen av erstatningen tettere opp mot de alminnelige
reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Ved delvis å gjengi
skadeserstatningslovens bestemmelser i voldsoffererstatningsloven
i tilpasset form, vil loven bli mer oversiktlig.
Høringsinstansene var i det alt vesentlige positive til
forslaget.
På bakgrunn av maksimalgrensen for voldsoffererstatningsordningen
har Erstatningsnemndas praksis gått ut på at menerstatningsbeløp
skal reduseres til ca. 1/3 av det som følger av
alminnelig beregningsmåte for menerstatning. Det foreslås
nå at beregningen av menerstatning skal følge
reglene i skadeserstatningsloven § 3-2 slik at
skadelidte i utgangspunktet har rettskrav på full menerstatning
der vilkårene er oppfylt.
Bestemmelsen om fastsetting av oppreisning i skadeserstatningsloven
er svært skjønnsmessig. Det bør ved fastsettelsen
av oppreisninger legges vekt på lovgivers oppfatning av
hva som er rimelig. Den forvaltningspraksis som utvikler seg, vil
kunne påvirke rettspraksis.
Etter voldsoffererstatningsforskriften § 9
skal erstatningen utbetales når fylkesmannen har truffet
vedtak. I høringsbrevet ble det foreslått at erstatningen først
skulle utbetales når det var truffet endelig vedtak om
det etter eventuell klage. Fylkesmannen kan i visse tilfeller utbetale
forskudd. I høringsbrevet ble dette foreslått
videreført.
De fleste høringsinstansene har ikke hatt merknader
til disse forslagene. Advokatforeningen peker imidlertid på at
forslaget om at erstatning først kommer til utbetaling
etter at klageinstansen har truffet vedtak i realiteten vil svekke
skadelidtes stilling.
Departementet er kommet til at erstatningen fortsatt bør
utbetales allerede når fylkesmannen har truffet vedtak.
Det vises bl.a. til at når skadevolder ikke lenger skal
anses som part er det bare søkeren selv som kan påklage
fylkesmannens vedtak.
Voldsoffererstatningsforskriften § 12 åpner
for dekning av en parts sakskostnader. Denne adgangen er etter praksis
subsidiær i forhold til ordningen med fritt rettsråd.
For utgifter i forbindelse med klager gjelder forvaltningsloven § 36
som i utgangspunktet gir rett til dekning av sakskostnader som har
vært nødvendige for å få endret
vedtaket.
I høringsbrevet ble det foreslått ikke å videreføre bestemmelsen
i forskriften § 12. Behovet for å få dekket
utgifter til juridisk bistand antas å være tilstrekkelig
ivaretatt ved reglene om fritt rettsråd i rettshjelpsloven.
Mange av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget,
og det er ulike syn på dette.
Departementet bemerker at det er en bedre løsning å sikre
et godt rettshjelpstilbud for voldsofre gjennom rettshjelpsloven
og bistandsadvokatordningen enn å ha spredte rettshjelpsbestemmelser
i særlovgivningen.
I høringsbrevet foreslås at Erstatningsnemnda fortsatt
skal være klageorgan overfor fylkesmannens vedtak, og at
nemnda også skal overta Justisdepartementets oppgaver som
klageinstans for regressvedtak.
Med unntak av Landsforeningen for voldsofre tok ingen av høringsinstansene
opp spørsmålet om hvilke organer som bør
behandle voldsoffererstatningssakene. Foreningen foreslo at det
ble opprettet en egen domstol for voldsoffersaker.
Departementet viderefører forslaget i høringsbrevet,
jf. lovutkastet § 13.
I Innst. S. nr. 113 (1999-2000) ba justiskomiteen departementet
bl.a. om å vurdere Erstatningsnemndas sammensetning. Etter
departementets mening bør nemnda ha en sammensetning som
ikke gir grobunn for tvil om nemndas generelle habilitet. I dag
har derfor ingen av medlemmene særlig tilknytning til skadelidte-
eller skadevoldersiden. Erstatningsnemndas oppgaver og funksjon
tilsier etter departementets syn at man beholder dagens regler om
nemndas sammensetning, jf. lovforslaget § 13 annet
ledd, og at man tar utgangspunkt i de samme kriterier som i dag
ved utvelgelsen av medlemmene.
I høringsbrevet er merutgiftene som følge av
lovforslaget anslått til omkring 5 mill. kroner. Det legges til
grunn at endringen fra billighetsordning til rettighetsordning ikke
vil lede til noen markert økning av erstatningsutbetalingene.
Ved å tilkjenne full menerstatning antas imidlertid omkostningene å øke
noe.
Det vil være en viss usikkerhet knyttet til de administrative
konsekvensene av lovforslaget, men det antas at de samlede administrative
konsekvensene av lovforslaget trolig vil være positive.
I § 19 om overgangsbestemmelser foreslår
departementet at lovens materielle regler knyttes til når
den straffbare handling m.v. som begrunner søknaden fant sted.
Saksbehandlingsreglene kan imidlertid anvendes i alle saker der
søknaden er innlevert etter lovens ikrafttredelse. Der
det søkes om erstatning for en straffbar handling m.v.
som fant sted før lovens ikrafttredelse, benyttes de materielle
reglene i voldsoffererstatningsforskriften og de prosessuelle reglene
i loven.
Komiteen peker på at utgangspunktet
i det norske rettssamfunnet er at det er skadevolderen som skal gjøre
opp for seg overfor skadelidte, eventuelt gjennom en økonomisk
erstatning. Likevel har ofre for voldsforbrytelser vært
i en særstilling siden forskriften om voldsoffererstatning
ble vedtatt i 1976. Det har vist seg å være en
nødvendig og god ordning, som har fungert etter intensjonene. Komiteen støtter
at ordningen nå gjøres klarere og bedre, og at
den lovfestes. Det vil bidra til en ytterligere styrking av voldsofres stilling.
Komiteen deler i hovedsak de prinsipielle begrunnelsene
for ordningen som har kommet til uttrykk ved tidligere behandlinger
av forskriften, og som kommer fram i Ot.prp. nr. 4 (2000-2001).
Mennesker som har vært utsatt for voldshandlinger står
i en annen stilling enn andre skadelidte. Det å bli utsatt
for angrep på eget liv og helse er brudd på de
mest grunnleggende rettsgodene vi har. Derfor er det en viktig samfunnsoppgave å forhindre
voldskriminalitet. I tillegg bør det være et samfunnsansvar å sørge
for at den skadelidte i størst mulig grad får
oppreisning, og ikke lider økonomiske tap som følge
av voldshandlingen.
Ideelt sett burde slik erstatning og oppreisning være
sikret gjennom erstatning fra skadevolderen og de ordinære
trygdeytelsene vi har. Det viser seg at dette er utilstrekkelig.
For det første dekker ikke trygdeordningene alle utgifter.
For det andre er det ofte vanskelig å få erstatning
fra skadevolder. Det kan være fordi han har lite midler,
eller fordi han er ukjent. Da er det riktig å ha en ordning
hvor staten sørger for at skadelidte får en rimelig
erstatning. Komiteen slutter seg til at statens ansvar
for erstatning til voldsofferet skal være subsidiær
i forhold til skadevolders ansvar og andre ordinære erstatnings-
og trygdeordninger.
Komiteen understreker at det offentlige skal benytte
regresskrav der det er grunnlag for det, slik at ansvaret i størst
mulig grad plasseres hos gjerningsmannen.
Komiteen støtter at ordningen går
fra å være en erstatning som skal gis når
det finnes rimelig, til å bli en lovfestet rettighet. Den
som har fått en personskade etter en straffbar voldshandling,
får et rettskrav på erstatning fra staten. Dette
vil styrke voldsofres stilling, og gir også et signal om
hvor viktig lovgiver mener det er at voldsofre i størst
mulig grad skal komme skadesløse ut etter voldshandlingen.
Komiteen viser også til at med det vil
norsk rett komme i bedre harmoni med Den europeiske konvensjon av
24. november 1983 om erstatning til voldsofre, som Norge
har ratifisert. Komiteen har merket seg at norsk
rett for så vidt har vært i tråd med
denne konvensjonen, fordi praktiseringen av ordningen har vært
tilnærmet regelbunden, og i liten grad vært basert på rimelighetsbetraktninger.
Hensynet til likhet har ført til at erstatning er gitt
dersom vilkårene i forskriften har vært oppfylt. Komiteen har
merket seg at Erstatningsnemnda for voldsofre har uttalt at en slik endring
først og fremst innebærer at loven blir i samsvar
med dagens praksis. Komiteen ser positivt både
på at praksis har gått så langt i å gjøre
ordningen til en rettighet, og på at det nå blir
et rettskrav i lovs form.
Komiteen vil, slik Barne- og familiedepartementet
gjør det i høringen, understreke at en lovfestet rett
ikke må føre til at vilkårene for å få erstatning
tolkes strengere enn tidligere, slik at adgangen til å få erstatning
blir snevrere. Gjennom lovfestingen er det ment å videreføre
dagens praksis, men som en rettighet.
Komiteen støtter forslaget om å videreføre
begrepet «forsettelig legemskrenking eller annen straffbar
handling som har preg av vold eller tvang» som hovedkriterium
for å få voldsoffererstatning. Komiteen har
merket seg at man med det går lenger enn den europeiske
konvensjonen, som knytter statens erstatningsansvar til at det er
begått en forsettelig voldshandling. Komiteen støtter
at også uaktsomme straffbare voldshandlinger gir grunnlag
for erstatning, slik praksis er i dag. Komiteen er
også enig i, ut fra begrunnelsen bak ordningen, at det
bør dreie seg om en personskade som følge av en
voldshandling.
Komiteen vil understreke at utuktig omgang og handlinger
med mindreårige fremdeles er omfattet av ordningen.
Komiteen er enig i at det fortsatt skal kunne
gis erstatning selv om ingen er straffedømt for voldshandlingen. Komiteen har
merket seg vurderingen av om dette kan stride mot uskyldspresumsjonen
i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs konvensjon
for politiske og sosiale rettigheter for de tilfeller der gjerningsmannen
er kjent, men frifunnet, eller at saken mot ham er henlagt. Komiteen er
enig i at det er uheldig om det virker som om forvaltningen «overprøver» en
domstol eller påtalemyndighets vurdering av om det er begått
noe straffbart. Imidlertid viser komiteen til at
det i et vedtak om voldsoffererstatning ikke ligger noen strafferettslig
skyldkonstatering, men en vurdering av om en søker er berettiget
til erstatning fra staten etter en voldshandling. Det har også vært
praksis å ikke kreve regress for erstatningen der oppgitt
skadevolder ikke er straffedømt for forholdet. Komiteen mener
at denne praksisen bør fortsette.
Komiteen slutter seg til at det videreføres
at erstatning kan gis ved uhell ved assistanse til politiet. Komiteen mener
at det er naturlig at ordningen utvides til å gjelde ved
assistanse også til andre med politimyndighet. Komiteen har
merket seg at dette er svært lite brukt i praksis, og er
også i tvil om en slik erstatning har noe å si
for folks vilje til å bistå politiet. Imidlertid
mener komiteen at det er rimelig å få erstatning
for skader som er oppstått ved slik assistanse.
Komiteen slutter seg til vurderingen av at ordningen
med voldsoffererstatning ikke skal dekke tingskader forårsaket
av personer som er anbrakt i anstalt eller institusjon. Komiteen viser
til at dersom institusjonen kan lastes for skaden, vil det offentlige være
ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. I spesielle tilfeller
vil det også kunne være aktuelt med billighetserstatning
av statskassen.
Komiteen er enig i at man viderefører
praksisen med et beviskrav som krever «klar sannsynlighetsovervekt» i
forhold til om en straffbar handling har funnet sted. Det kan synes
lite rimelig at kravet til sannsynlighet er strengere her enn for
andre typer erstatningssaker. Imidlertid vil et slikt krav til sannsynlighet
være likt med det domstolene faktisk krever for erstatningskrav
reist mot skadevolder der han er frikjent for straffeansvar. Komiteen ser
at det kan få uheldige virkninger dersom det er et annet
krav til sannsynlighet etter voldsoffererstatningsordningen enn
ved domstolene.
Komiteen slutter seg også til at det
samme kravet til sannsynlighet må stilles til saker hvor
gjerningsmannen er ukjent, slik at det blir en likebehandling av
sakene, og man ikke risikerer at gjerningsmann ikke oppgis. Komiteen vil
imidlertid understreke at det skal gis voldsoffererstatning når gjerningsmannen
er ukjent, men det er klar sannsynlighetsovervekt for at en straffbar
voldshandling har funnet sted.
Komiteen viser videre til at spørsmålet
om erstatningskravet i straffesaker der skadevolder er frifunnet
eller saken henlagt, er omstridt, og under utredning. Komiteen vil
understreke at dersom det kommer endringer her, må praksisen
for beviskravet i voldsoffererstatning vurderes i lys av det.
Under noe tvil slutter komiteen seg også til konklusjonen
om at skadevolder ikke skal ha status som part etter forvaltningsloven. Komiteen har merket
seg at det er praksis i dag at påstått skadevolder
varsles om søknaden, og gis mulighet til å uttale seg
om forholdet. Komiteen ser at dette både
har fordeler og ulemper. Komiteen legger vekt på at det
kan være belastende for skadelidte at skadevolder får
tilgang til sakens dokumenter. Videre vil det være mer
i overensstemmelse med uskyldspresumsjonen i internasjonale konvensjoner
at skadevolder ikke ansees som part. Komiteen understreker
at det også forutsetter at skadevolder ikke blir identifisert
i vedtaket, og at praksisen med at regresskrav bare gjøres
gjeldende ved fellende dom, forelegg eller påtaleunnlatelse
videreføres.
Komiteen mener at nivået for voldsoffererstatning
skal følge nivået på ordinære
erstatninger og følge alminnelige erstatningsrettslige
prinsipper for utmåling.
Komiteen ser positivt på at den øvre
beløpsgrensen økes fra 200 000 kroner
til 1 000 000 kroner. På den måten
kan også de aller fleste av de som har vært utsatt
for omfattende skader få sitt tap dekket fullt ut. Komiteen har
merket seg at begrunnelsen for å ha et tak er forutsigbarhet
for statens utgifter og forenklet saksbehandling ved de store sakene. Komiteen mener
at prinsipielt bør alle skadelidte som oppfyller vilkårene
være sikret full dekning for sitt tap. Komiteen ber
derfor om at utviklingen med det nye taket følges, og at
det på et senere tidspunkt vurderes om det er nødvendig å ha
noen øvre grense.
For å være sikret en naturlig justering av
grensen, anbefaler komiteen at den knyttes til grunnbeløpet i
folketrygden, og komiteen fremmer forslag til en endring
i § 11 der grensen fastsettes til 20 G
i stedet for 1 mill. kroner.
Ut i fra den prinsipielle holdningen til at skadelidte bør
være sikret full kompensasjon, er komiteen fornøyd
med at man nå legger de generelle erstatningsreglene i
skadeserstatningsloven til grunn for utmålingen. Det er
ikke logisk at man på den ene siden understreker at det
er spesielt viktig at voldsofre er sikret erstatning, mens man på den
annen side skal stille dem dårligere enn andre erstatningsberettigede når
det gjelder utmålingen. Komiteen slutter
seg derfor til at skadelidte i utgangspunktet har krav på full
menerstatning.
Når det gjelder utmålingen av oppreisning,
viser komiteen til Innst. O. nr. 92 (1999-2000),
om endringer i straffeloven m.v. (seksuallovbrudd) der komiteen uttalte:
«Komiteen mener de erstatningsbeløp
som tilkjennes offeret ved dom mot overgriper gjennomgående
er for lave og bør heves til et nivå som er mer
i tråd med folks rettsoppfatning. Komiteen ber om at dette
vurderes i forbindelse med den varslede saken om voldsoffererstatning.»
Komiteen er enig i at nivået
for oppreisning bør ligge på omtrent det samme
nivået både etter ordningen med voldsofferstatning
og etter ordinære erstatninger fastsatt av domstolen. Komiteen kan imidlertid
ikke se at det står i veien for at nivået for oppreisning
heves i ordningen for voldsoffererstatning. Det vil gi domstolene
ytterligere en mulighet for å ta lovgivers ønske
om et høyere nivå til etterretning.
Komiteen slutter seg til at utbetaling av erstatning
kan gjøres allerede når fylkesmannen har truffet sitt
vedtak.
Når det gjelder dekning av sakskostnader vil komiteen understreke
at det er avgjørende at voldsofre ikke hindres i å oppnå sine
rettskrav fordi de ikke har økonomisk mulighet til å skaffe
seg nødvendig rettshjelp. Komiteen er enig
i at det synes mest oversiktlig og hensiktsmessig at støtte
til slik rettshjelp er hjemlet i lov om fri rettshjelp, og at vi
ikke har et flersporet system. Komiteen har merket
seg at det i dag drives en restriktiv praksis for å gi
fri rettshjelp for å søke om voldsoffererstatning,
mens det er lettere å få fri rettshjelp ved erstatningssøksmål
mot skadevolder. Komiteen ber om at voldsofre sikres
nødvendig rettshjelp under oppfølgingen av stortingsmeldingen om
fri rettshjelp, og at praksisen blir mer liberal inntil nye regler
er på plass.
Stortinget ba 7. mars 2000 Regjeringen om å «foreta
en samlet gjennomgang av nasjonale og internasjonale tiltak som
kan styrke voldsofrenes situasjon, og legge frem konkrete tiltak»,
jf. Innst. S. nr. 113 (1999-2000).
I proposisjonen gis en oversikt over eksisterende og nye tiltak.
Regjeringen vurderer å nedsette et eget voldsofferutvalg,
og det er allerede besluttet å opprette et forum i form
av en ressurs- og nettverksgruppe.
Komiteen er enig i at i tillegg til å finne
nye tiltak for voldsofre, er det viktig å sørge
for samordning og skikkelig oppfølging av tiltakene. De
siste årene har det vært en økende bevissthet
rundt voldsofrenes stilling, som har ført til en rekke
lovendringer og tiltak med sikte på å styrke voldsofre.
Det er avgjørende at endringene følges opp i alle
ledd i systemene, og at gode tiltak samordnes. Det krever en enda
større grad av informasjon og skolering, og enda mer søkelys
på voldsofres stilling i ulike relevante sammenhenger.
Komiteen mener det er nødvendig å heve
kompetansen blant alle typer fagpersonell, både innenfor politi,
helsevesen og i andre instanser som skal yte støtte og
hjelp. Forskning på området må også styrkes.
Ved lov 11. august 2000 nr. 76 om endringer i straffeloven
m.v. (seksuallovbrudd) er det foretatt en revisjon av straffelovens
bestemmelser om seksuallovbrudd. Formålet er å styrke
barns og kvinners vern mot seksuelle overgrep. Samtidig ble det
innført en ny bestemmelse som gir personer som mener de
har vært utsatt for en seksualforbrytelse, økt
beskyttelse mot injuriesøksmål.
Komiteen vil igjen peke på at
straffeutmålingen i sedelighets- og voldssaker er lave.
Strafferammen blir i liten grad utnyttet. Det kan se ut som om tendensen
helt i det siste går i riktig retning, og komiteen vil
i tilfelle se positivt på en slik utvikling.
I Ot.prp. nr. 81 (1999-2000) Om lov om endringer i straffeloven
og straffeprosessloven (bruken av varetektsfengsling) har departementet
foreslått flere endringer av betydning for voldsofre. Departementet
går bl.a. inn for å utvide adgangen til såkalt
rettshåndhevelsesarrest til enkelte grove voldsforbrytelser
som har lavere strafferamme enn dagens regel om 10 år. Departementet
har videre foreslått endringer i reglene om besøksforbud
slik at pågripelse og varetektsfengsling blir mulig, og
det blir mulig å ilegge forelegg.
Komiteen ser positivt på endringene
i straffeprosessloven som Regjeringen har foreslått. Dette
kan bidra til bedre sikkerhet for voldsofre og de som er i fare
for å bli utsatt for vold. Komiteen viser
ellers til sine merknader i Innst. O. nr. 45 (2000-2001).
Ved lov 28. juli 2000 nr. 73 er det truffet tiltak for å beskytte
aktørene i straffesaker mot trusler og represalier m.v.,
jf. Ot.prp. nr. 40 (1999-2000). Gjennom lovendringene innføres
det en ordning med bruk av anonyme vitner og en egen straffebestemmelse
om motarbeiding av rettsvesenet. Det er også vedtatt flere lovendringer
for å gjøre vitneplikten mindre byrdefull.
I nevnte proposisjon drøftes spørsmålet
om personopplysninger i større utstrekning enn i dag bør kunne
holdes hemmelig, eventuelt om en person i ekstreme tilfeller bør
kunne gis nytt personnummer. Departementet er i ferd med å nedsette
en arbeidsgruppe for å vurdere disse spørsmålene
og vil også nedsette en arbeidsgruppe som skal få i
oppgave å gi en samlet oversikt over praktiske tiltak for
vitnebeskyttelse.
Komiteen viser til at det er grunnleggende
i et rettssamfunn at vitner føler seg trygge i en rettssal.
Da vil de kunne gi fullstendige og best mulige forklaringer, og
belastningen ved å stille opp som vitne må ikke
være urimelig stor. Komiteen viser derfor
til lovendringen som åpner for at retten kan pålegge
den siktede eller andre å forlate rettsalen også av
hensyn til fornærmede.
Komiteen ber om at endringene for å beskytte vitner
blir satt i verk snarest mulig. Videre vil komiteen understreke
at det er viktig med stor oppmerksomhet og informasjon rundt endringene
og mulighetene for å gjøre rettssaken mindre belastende
for vitner, slik at mulighetene rutinemessig blir vurdert av domstolene.
Nye lov- og forskriftsregler om dommeravhør og observasjon
av barn som vitner i straffesaker trådte i kraft 1. november
1998. En av de viktigste endringene er at man nå kan foreta
observasjon av de minste barna i stedet for dommeravhør.
De som foretar avhøret er for øvrig gjennomgående
bedre rustet for oppgaven nå enn for bare noen få år
tilbake.
Komiteen ser positivt på at situasjonen
på dette området nå er vesentlig forbedret.
Når det er barn som har opplevd overgrep, er det spesielt
viktig at rettsprosessene i etterkant skjer på en mest
mulig skånsom måte, slik at det ikke blir belastende
for barnet. I tillegg innebærer det en bedre rettssikkerhet
for mistenkte når avhør og observasjon foretas
av personer med best mulig kompetanse. Komiteen ber
om at man fortsetter kompetansehevingen på dette området, og
at utviklingen følges. Det er viktig at alle distrikter i
landet har tilfredsstillende opplegg.
Med utgangspunkt i erfaringer fra konfliktrådene settes
det rundt årsskiftet 2000/2001 i gang et treårig prøveprosjekt
ved Konfliktrådet i Hordaland der voldsofre og eventuelt
pårørende som ønsker å møte den
straffedømte vil kunne få bistand til dette. Møtet vil
bero på frivillighet fra begge parter.
Erfaringer fra konfliktrådene med megling i mindre alvorlige
voldssaker viser at møtet mellom offeret og gjerningsperson
er av stor betydning for begge parter.
Komiteen ser positivt på prøveprosjektet
med å la voldsoffer og overgriper møtes. Det kan
være til hjelp for offeret til å bearbeide hendelsen,
og det kan også virke positivt inn på overgripers
senere adferd. Komiteen har merket seg at prosjektet
er av lang varighet, og mener at det bør vurderes om prosjektet kan
utvides til å gjelde i flere fylker underveis i prøveperioden.
Justisdepartementet arbeider med å fremme konkrete tiltak
for å redusere tiden mellom lovbrudd og straffereaksjon.
Raskere avvikling av straffesaker vil være en fordel for
de fornærmede.
Komiteen ser positivt på at
det så raskt er utarbeidet forslag til konkrete tiltak
for å korte ned saksbehandlingstiden i straffesaker, og
ser fram til snarlige, ytterligere lov- og regelendringer.
Et utvalg nedsatt av Riksadvokaten har undersøkt kvaliteten
på politiets og påtalemyndighetens behandling
av henlagte voldtektssaker. Utvalget konkluderte i sin rapport med
at den generelle kvaliteten på etterforskningsstadiet kunne
bli bedre og foreslo en rekke tiltak. På bakgrunn av rapporten
har Riksadvokaten foreslått å utarbeide et eget
rundskriv om behandling av voldtektssaker. Justisdepartementet har
sendt brev til statsadvokatene, politimestrene, Kripos og Politihøgskolen
med anmodning om å følge opp rapporten. Justisdepartementet
vil videre initiere et forskningsprosjekt for å foreta
en systematisk kartlegging av voldsofres opplevelse av politiets
og påtalemyndighetens behandling av anmeldelser.
Komiteen ser positivt på måten
rapporten om etterforskningen av voldtektssaker er fulgt opp. Komiteen viser
videre til at Kripos i svært liten grad bidrar med assistanse
og kompetanse i voldtektssaker. Komiteen mener at
det må vurderes om det bør bygges regionale eller
en sentral kompetanseenhet som kan bistå i slike saker.
Komiteen vil også be om at de rettslige
prosessene i forbindelse med voldtektssaker blir gjennomgått
slik at praksisen ikke er unødig byrdefull for fornærmede.
Komiteen ser fram til resultatene av kartleggingen
av hvordan voldsofre opplever politiets behandling av anmeldelser,
og forventer rask oppfølging av svakhetene.
Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet satte i
1996 i gang et samarbeidsprosjekt med etablering av rådgivningskontorer
for kriminalitetsofre. Det er i dag 5 slike kontorer, og voldsofre
utgjør en stor andel av de som søker til kontorene.
Ordningen vil bli videreført og utvidet med ytterligere
4 kontorer i år 2000.
Komiteen viser til at ofre for kriminalitet
- særlig voldsofre - ofte har et stort behov for hjelp
og veiledning, og at dette behovet i dag ikke er ivaretatt av myndighetene
på en tilfredsstillende måte. Rådgivningskontorene
har vist seg å imøtekomme manges behov, og det
er en effektiv måte å gi slik hjelp på. Komiteen ser
derfor positivt på at antall kontorer er utvidet i løpet
av 2000. Komiteen forutsetter at denne virksomheten
styrkes ytterligere, både med kontorer på flere
steder, og med bedre bemanning. Det kan eventuelt kombineres med
ulike former for annen rettshjelp i offentlig regi, eller med offentlige servicekontorer.
Den 1. september 1997 ble det iverksatt en forsøksordning
med utlevering av voldsalarmer til personer som var utsatt for alvorlige
trusler og vold. Ordningen viste seg svært vellykket og
ga ofrene betydelig økt trygghet. Ordningen ble gjort permanent
fra 1. januar 2000. Det arbeides med å få alarmer
som også kan brukes utenfor hjemmet.
Komiteen er fornøyd med at
ordningen med voldsalarmer er gjort permanent. Det er et viktig
tiltak for å forebygge alvorlig kriminalitet, og for at
utsatte kan føle seg tryggere. Komiteen understreker
at arbeidet med å kunne tilby alarmer med større
geografisk rekkevidde bør skyte fart. Det er særlig
viktig å kunne føle seg trygg i sitt eget hjem,
men det er også viktig å kunne bevege seg tryggere
i nærområdene. Voldsalarmer er også et
viktig tiltak i arbeidet for at vitner som føler seg truet
skal få bedre beskyttelse.
Det er utarbeidet en generell informasjonsbrosjyre, «Fra
anmeldelse til dom», som i første rekke er beregnet
på ofre for kriminalitet, og som forefinnes i alle politidistriktene.
Når anmeldelse mottas informeres det også fra
politiet om fornærmedes muligheter til å kreve
erstatning eller oppreisning.
Komiteen synes det er veldig bra at
informasjonen til ofre for kriminalitet er betraktelig bedret i det
siste. Kriminalitetsofre har ofte et stort behov for bistand, og
er i en utsatt situasjon som gjør at evnen til å oppsøke
bistanden blir redusert. Komiteen understreker at
informasjonsbrosjyren må være lett tilgjengelig
og godt synlig på alle politistasjoner og lensmannskontorer,
og at politiet aktivt må formidle kontakt til hjelpeapparatet
så langt det er mulig.
Regjeringen la i februar 2000 frem en handlingsplan for å bekjempe
vold mot kvinner. Mangel på adekvat bistand, samt manglende
samarbeid mellom ulike instanser, nevnes i planen som et hovedproblem. Det
er opprettet en egen stilling i Justisdepartementet med hovedansvar
for å følge opp handlingsplanen.
I september 2000 besluttet Justisdepartementet å opprette
et kvinnevoldsforum i forbindelse med gjennomføringen av
handlingsplanen. I tillegg til at det er etablert et koordinerende
tverrdepartementalt utvalg for slike oppgaver, skal det opprettes
en ressurs- og nettverksgruppe.
Komiteen ser positivt på at
handlingsplanen for å bekjempe vold mot kvinner ser ut
til å få en skikkelig oppfølging, og komiteen ser
det som sentralt i det arbeidet at det nedsettes et kvinnevoldsutvalg
eller -forum. Det er avgjørende at de mange ulike tiltakene
og hjelpetilbudene blir samordnet. Like viktig er det at det blir
sørget for at det blir informert om hjelpetilbud og ofres
rettigheter på en best mulig måte. Forumet må også videreutvikle
planen, konkretisere den ytterligere, finne ut hvilke tiltak som
er virkningsfulle, og hvilke nye tiltak som bør settes
i verk.
Bergen politidistrikt iverksatte en tiltaksplan mot familievold
1. september 1999. Virkemidlene er bl.a. å registrere
og systematisere opplysninger for å få et tilstrekkelig
grunnlag for å iverksette aktiv etterforskning. Det er
utpekt en egen familievoldskoordinator i politidistriktet.
Politimesteren i Oslo har besluttet å etablere en prosjektgruppe
som skal utforme en tiltakspakke for oppfølging av familievold.
Det skal bl.a. utpekes en egen familievoldskoordinator ved alle
politistasjonene i Oslo politidistrikt.
Komiteen synes det er bra med fokuset
som er satt på vold i hjemmet den siste tiden. Det kan
virke som om det lenge har vært slik at den «åpne» volden har
vært mer fokusert og hatt høyere prioritet hos
politiet. Komiteen viser til at 90 pst. av de som
utsettes for vold i hjemmet er kvinner. Politiets arbeidsmetoder
må rettes inn mot å avdekke og dokumentere hjemmevold,
og rutinene for registrering og rapportering må bedres.
Det må i større grad etterforskes og vurderes
offentlig påtale i saker hvor anmeldelsen trekkes tilbake.
Komiteen ber om at Politidirektoratet følger opp
de prosjektene som er satt i gang i Bergen og Oslo, og stimulerer
til at lignende opplegg settes i gang i flere politidistrikter.
Tidligere ville en ektefelle til en person som er bosatt i Norge
miste retten til opphold i riket dersom vedkommende flyttet fra
ektefellen før tre år var gått. Fra 1. juli
2000 er utlendingsforskriften endret slik at kvinner som er blitt
tvangsgiftet får bli i Norge selv om de flytter fra ektefellen.
Forutsetningen er at de reiser søksmål, og får
kjent ekteskapet ugyldig i Norge.
Omskjæring av kvinner er forbudt etter norsk lov. Det
forekommer likevel at norske kvinner med fremmedkulturell bakgrunn
bringes til utlandet for å bli omskåret der. Det
er derfor i oktober 2000 bestemt at det skal nedsettes en tverrdepartemental
arbeidsgruppe for å utforme tiltak mot dette.
Komiteen hilser velkommen avtalen om
arbeid mot tvangsekteskap som det nylig er blitt enighet om mellom
Norge og Pakistan. Det er en svært viktig avtale både
reelt og symbolsk. Selv om det er forbudt å tvinge noen
til å gifte seg med en spesiell person, er dette svært
vanskelige saker. Norge er avhengig av samarbeid med land hvor slik
praksis forekommer. Komiteen oppfordrer til at Regjeringen
tar initiativ til å få i stand lignende avtaler
også med andre, relevante land.
Komiteen viser til Regjeringens handlingsplan mot
kjønnslemlestelse som ble lagt fram 23. januar 2001. Komiteen ser
positivt på bredden i handlingsplanen. Det er viktig at
det settes inn konkrete tiltak lokalt og nasjonalt, og at Norge
også er en pådriver for å løfte
temaet enda tydeligere opp på den internasjonale agendaen.
Det ser ut til at lovverket i Norge er tilfredsstillende på området,
men uansett lovregler og forbud er man avhengig av å nå fram
til miljøene dette skjer i, og prøve å få til
en holdningsendring gjennom opplysning om farene og internasjonal
fordømmelse av praksisen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at problemstillingen med personer
som har ekteskap som grunnlag for opphold i Norge, og som dermed
vil miste oppholdstillatelsen dersom ekteskapet tar slutt før
tre år er gått og ikke annet gyldig grunnlag for
opphold foreligger, ved flere anledninger har vært oppe
i Stortinget og medført regelendringer. Flertallet mener
at det ikke er akseptabelt om kvinner blir værende i et
ekteskap med vold fordi de frykter at de ellers vil bli sendt ut
av landet.
På samme måte må heller ikke frykten
for utsendelse av landet hindre kvinner i å bryte ut av
tvangsekteskap. Flertallet ser positivt på forskriftsendringen
som åpner for at kvinner kan få bli i landet dersom
de har brutt ut av et tvangsekteskap, og fått ekteskapet
kjent ugyldig. Flertallet ber om at utviklingen følges
nøye, for å se om forskriftsendringen virker etter
intensjonen.
Flertallet viser også til at det i vurderingen
av oppholdstillatelse må legges større vekt på å finne
ut om kvinner kan ha et grunnlag for oppholdstillatelse i Norge
utover familiegjenforening med sin mann. Det gjelder både
når de kommer til landet, og når de bryter ut
av ekteskapet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet har fremmet flere forslag som ville ha
tilnærmet umuliggjort tvangsekteskap dersom de hadde blitt
vedtatt.
Kompetansesenteret for voldsofferarbeid har vært drevet
som et forsøksprosjekt i fire år. Det skal samle kunnskap
om vold som fenomen, spre kunnskap og informasjon, samt utvikle
ny kunnskap om vold og voldsofre gjennom forskning.
Senteret er foreløpig besluttet videreført
til og med utgangen av 2003, men med et noe annet mandat enn tidligere.
I det nye mandatet blir det fremhevet at kvinne- og kjønnsperspektivet
skal ha en mer fremtredende plass enn til nå.
Komiteen slutter seg til at kompetansesenteret i
sitt videre arbeid legger større vekt på kvinne-
og kjønnsperspektivet. Selv om vold rammer alle, er kvinner
mer utsatt enn menn. En stor del av den volden som oftest rammer
kvinner - hjemmevolden - har opp til nylig ikke på langt
nær fått den samme oppmerksomheten og prioriteten
som den typen vold - gatevolden - som oftest rammer menn.
Komiteen viser til at det er viktig at kompetansesenteret
også har et samarbeid med andre instanser og organisasjoner
som arbeider mot vold.
Fornærmede i de fleste typer sedelighetssaker har rett
til bistandsadvokat. Også i andre typer straffesaker kan
retten på visse vilkår oppnevne advokat for fornærmede.
Når det gjelder sivile saker, ble det i 1989 innført en
ordning med fri rettshjelp til voldsofre uten behovsprøving
ved erstatningssøksmål mot skadevolder. Det føres
imidlertid en streng praksis ved søknad om fritt rettsråd
for bistand til å fremme søknad om voldsoffererstatning
for fylkesmannen, og det gis som hovedregel ikke fri rettshjelp
i disse sakene. Justisdepartementet foreslo ikke endringer i disse
reglene i St.meld. nr. 25 (1999-2000) Om fri rettshjelp.
Dersom lovforslaget i proposisjonen her vedtas, vil det kunne
oppstå flere rettslige spørsmål der det
er behov for rettshjelp enn etter dagens ordning. Departementet
vil derfor se nærmere på behovet for å utvide mulighetene
for fri rettshjelp i saker om voldsoffererstatning.
Komiteen ser at det som regel vil være
større behov for rettshjelp ved et sivilt søksmål
om erstatning mot skadevolder enn ved en søknad om voldsoffererstatning. Komiteen vil
likevel understreke at også ved slike søknader
kan det være et komplisert arbeid å samle relevant
dokumentasjon, og at hjelpen fra forvaltningen og offentlige myndigheter
ofte vil være begrenset. Manglende mulighet til å fremme
fullverdig søknad og for dårlig rettshjelpstilbud
må ikke avskjære voldsofre fra å få sine
rettigheter. Dette er særlig viktig når voldsoffererstatningen
nå blir et lovfestet rettskrav. Komiteen mener
derfor at det bør gis fri rettshjelp også ved
slike saker i større grad enn i dag. Under oppfølgingen
av meldingen om fri rettshjelp bør det sees nærmere
på hensiktsmessige grensedragninger, for eksempel i forhold
til hvilke rettslige spørsmål saken reiser, om
det dreier seg om anke og mulige standarddekninger.
Voldsofre kan fanges opp av de generelle sosiale trygde- og støtteordningene.
Regjeringen tar sikte på å vurdere om voldsofre
bør gis enkelte særfordeler i forhold til yrkesrettet
attføring på lignende måte som yrkesskadde
er gitt det.
Komiteen slutter seg til at det synes
mest hensiktsmessig at voldsofre får dekket sine utgifter
gjennom ordningen med voldsoffererstatning framfor å innføre
særregler i trygdesystemet som vil komplisere dette regelverket
ytterligere.
Komiteen er også enig i at det er riktig å gi voldsofre
særfordeler i forhold til yrkesrettet attføring på samme
måte som yrkesskadde er gitt det. Det er en type støtte
som er vanskeligere å gi gjennom voldsoffererstatningsordningen.
Det vil heller ikke bidra til å komplisere trygdesystemet,
siden vi allerede har regler om slik attføring for yrkesskadde.
Stortinget ba 6. februar 1996 Regjeringen om å utrede
etablering og finansiering av et voldsofferfond med sikte på å fremme
forslag om en slik ordning, jf. Innst. S. nr. 96 (1995-1996). Fondet
skulle eventuelt gi støtte til voldsofre, og finansieres
gjennom en engangsavgift som skulle betales av samtlige personer som
blir dømt for lovbrudd som kan medføre fengselsstraff.
Som følge av dette opprettet Justisdepartementet en
arbeidsgruppe som avga sin utredning i form av NOU 1997:11 Lov om
kriminalitetsofferfond.
Arbeidsgruppen foreslo at det ble etablert et kriminalitetsofferfond
som skulle finansieres ved at alle som blir ilagt en straffereaksjon
skulle betale en avgift til fondet tilsvarende ett rettsgebyr (for
tiden kr 600). Midlene ble foreslått brukt til å finansiere
den statlige voldsoffererstatningsordningen, andre tiltak for å reparere
skader etter kriminalitet og forskning rundt kriminalitet, ofre
og skadevirkninger. Driftskostnadene ved ordningen ble anslått
til ca. 7 mill. kroner i året.
Under høringen av utredningen hadde mange av høringsinstansene
innvendinger mot arbeidsgruppens forslag. En innvending fra bl.a.
representanter for politi og påtalemyndighet var at avgiftsplikten
ikke bør ramme alle typer lovovertredelser likt og at de
som blir ilagt forenklet forelegg for mindre forseelser ikke bør
pålegges å betale avgift til fondet.
Departementet bemerker at det vil kunne støte an mot
den alminnelige rettsfølelsen å pålegge
avgift til et kriminalitetsofferfond for forseelser og forbrytelser som
har liten sammenheng med fondets formål. Begrenses fondet
til voldsforbrytere, vil det ofte være lite eller intet å hente.
Et selvstendig kriminalitetsofferfond vil dessuten ikke være
i samsvar med sentrale budsjettprinsipper.
På denne bakgrunn er departementet av den oppfatning
at de beste grunner taler for at det ikke opprettes et voldsofferfond,
men at voldsoffererstatningsordningen og andre tiltak for voldsofre
i stedet fortsatt finansieres over statsbudsjettet.
Komiteen viser til at Stortinget 6. februar
1996 ba Regjeringen utrede etablering og finansiering av et voldsofferfond
med sikte på å fremme forslag om en slik ordning.
Intensjonen bak fondet var at det skulle gi økonomisk støtte
til voldsofre, og ellers finansiere tiltak for voldsofre. Komiteen
uttalte bl.a.:
«Komiteen viser til at den svenske ordningen
finansieres ved at personer som dømmes for et lovbrudd
som kan gi fengselsstraff, må betale 300 kroner. Komiteen
vil ikke nå anbefale et beløp, men vil komme tilbake
til dette når saken foreligger fra Regjeringen.»
Komiteen viser til at stortingsvedtaket
ble raskt fulgt opp med nedsettelse av et utvalg som la fram NOU
1997:11 Lov om kriminalitetsofferfond. Komiteen mener
det nå har gått kritikkverdig lang tid før
saken legges fram for Stortinget.
Komiteen peker på at det viktigste er
at voldsofre ikke lider økonomisk tap, at de sikres rettshjelp
til å få sine rettskrav oppfylt, og at det drives
et aktivt og samordnet arbeid mot vold på mange ulike områder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, ser at det kan være gode grunner
til å opprette et eget voldsofferfond som er tenkt å gi
direkte og indirekte støtte til voldsofre og voldsofferarbeid.
Imidlertid viser departementets overslag at det vil være
vanskelig å få noen størrelse på dette
fondet uten at man skal kreve bidrag fra de som begår forseelser,
og som det vil framstå urimelig å kreve det fra.
Flertallet viser til at det vil synes urimelig å kreve
bidrag til voldsofferfondet fra de som begår forseelser
mot vegtrafikkloven. Holdes disse utenfor, vil resterende forseelser
og forbrytelser gi en sum på 23 mill. kroner årlig.
Imidlertid er det flere typer forseelser det vil virke urimelig å kreve
bidrag til et voldsofferfond fra.
Flertallet peker på at dersom handlingen
overhodet ikke har noen sammenheng med vold, kan det framstå som
en urimelig ekstrabelastning. Dersom det bare skal kreves fra de
som begår forbrytelser mot liv, legeme, helbred og sedelighet,
blir beløpet kun 1,5 mill. kroner. Dette vil ikke på langt
nær dekke driftskostnadene ved en slik ordning.
Flertallet mener at denne proposisjonen ivaretar
intensjonen bak et voldsofferfond på en bedre måte enn
hva et fond kunne ha gjort. Med en lovfestet rett til voldsoffererstatning
og et tak på en million kroner, vil voldsofre være
sikret full økonomisk erstatning. Den generelle gjennomgangen
av ulike tiltak for å styrke voldsofres stilling, viser
at dette best ivaretas gjennom ordninger som krever årlige
bevilgninger over statsbudsjettet, framfor bidrag fra et voldsofferfond.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at hovedbegrunnelsen for at departementet ikke følger
opp Stortingets vedtak er at departementet ikke har klart å finne
en fornuftig og naturlig avgrensning av hvem som skal betale til
fondet. Disse medlemmer mener at et slikt praktisk
spørsmål lett burde vært løst.
En løsning kan eksempelvis være at samtlige personer
som blir dømt til fengselsstraff, betinget eller ubetinget,
betaler inn 1 000 kroner til et slikt fond, noe som vil
gi en inntekt på ca. 17 mill. kroner i året. Det
vil ikke være urimelig om personer som har begått
så alvorlige lovbrudd at de blir dømt til fengselsstraff
blir ilagt en slik ekstrastraff der pengene blir brukt til å hjelpe
personer som har vært utsatt for kriminalitet, selv om
den kriminalitet de er blitt utsatt for er av en annen type enn den
som er begått av betalerne. Disse medlemmer er
også overbevist om at det finnes andre måter å sette
grensene på som vil gi et betydelig beløp til fondet,
og som vil virke oppdragende for de som må betale. Midlene
fra fondet må komme i tillegg til de midlene som bevilges
over statsbudsjettet, og ikke føre til at disse blir redusert.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen følge opp Stortingets vedtak
fra 6. februar 1996 om å fremme forslag om et voldsofferfond.»
I forbindelse med FNs arbeid med konvensjon mot transnasjonal
organisert kriminalitet er det bestemt at det også skal
utarbeides en tilleggsprotokoll som gjelder grenseoverskridende
handel med mennesker, herunder tvangsarbeid, prostitusjon og handel med
menneskedeler. Arbeidet er planlagt ferdigbehandlet i oktober/november
2000.
I Innst. S. nr. 113 (1999-2000) ber justiskomiteen Regjeringen
vurdere «om det kan være hensiktsmessig å arbeide
for et tillegg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK) som styrker vernet om voldsofre».
Det er bare stater som har forpliktelser etter EMK, og bare disse
som kan bringes inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol.
Et vern mot overgrep fra andre må derfor formuleres som
en positiv plikt for staten til å sørge for et
slikt vern.
Positive plikter for statene vil i stor grad være et spørsmål
om å regulere statens bruk av ressurser. Det er vanskelig å formulere
regler om dette på en slik måte at de kan håndheves
rettslig. Videre er klimaet i dag slik at det er meget vanskelig å få gjennomslag
for nye protokoller til konvensjonen.
På denne bakgrunn tviler departementet på om
det fra norsk side bør igangsettes et arbeid for et tillegg
til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen om vern av voldsofre.
Komiteen viser til Innst. S. nr. 113
(1999-2000) der komiteen ba Regjeringen vurdere «om det kan
være hensiktsmessig å arbeide for et tillegg til Den
europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) som styrker vernet om
voldsofre».
Komiteen har merket seg argumentene fra departementet
om at det bare er stater som har forpliktelser etter EMK, og at
det bare er de som kan bringes inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, ber likevel om at Regjeringen arbeider med
konvensjonen for å finne muligheter for å styrke
voldsofres stilling. Flertallet mener det i denne
saken er viktig at Norge går foran for å få gjennomslag
for en internasjonal konvensjonsbeskyttelse av voldsofrenes rettigheter.
Det må gjøres på den måten som
ansees mulig og hensiktsmessig.
Flertallet mener at vern mot overgrep bør
formuleres som en positiv plikt for stater. Det vil etter flertallets oppfatning
ha en forebyggende effekt at statene gir uttrykk for en overordnet
politisk prioritering. Flertallet vil dessuten peke
på at gjerningsmenn i dag har et praktisk og håndhevbart
menneskerettslig vern etter konvensjonen, mens voldsofre ikke har
et tilsvarende vern.
Flertallet har merket seg at departementet peker
på at fordi konvensjonen er generelt utformet, kan tiltak
som kommer voldsofre til gode allerede tolkes inn i den.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen følge opp Stortingets vedtak
fra 6. februar 1996 om å fremme forslag om et voldsofferfond.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven)
Kapittel 1. Lovens virkeområde og nærmere vilkår for erstatning
§ 1 Lovens saklige virkeområde
Den som har lidd personskade som følge av en forsettlig legemskrenking eller en annen straffbar handling som har preg av vold eller tvang, eller dennes etterlatte, har rett til voldsoffererstatning fra staten etter reglene i loven her. Voldsoffererstatning ytes selv om gjerningspersonen ikke kan straffes fordi vedkommende var utilregnelig som nevnt i straffeloven § 44 eller under 15 år, eller det foreligger overskridelse av nødverge som er straffri etter straffeloven § 48 fjerde ledd.
Voldsoffererstatning kan dessuten ytes ved personskade som har oppstått i forbindelse med hjelp til politiet eller andre med politimyndighet under arrestasjon, i forbindelse med avverging eller forsøk på avverging av en straffbar handling eller i forbindelse med lovlig pågripelse eller forsøk på dette.
Erstatning etter loven her ytes ikke for skader som går inn under lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova).
§ 2 Lovens geografiske virkeområde
Voldsoffererstatning ytes når den skadevoldende handling har funnet sted her i riket, om bord på norsk fartøy, boreplattform eller luftfartøy eller på innretning eller anlegg for utforskning eller utnytting av undersjøiske naturforekomster på den norske del av kontinentalsokkelen.
Dersom den skadelidte eller vedkommendes etterlatte hadde bopel i riket på skadetidspunktet, kan det ytes voldsoffererstatning i andre tilfeller enn nevnt i første ledd når særlige grunner tilsier det.
§ 3 Nærmere vilkår for erstatning
Voldsoffererstatning tilkjennes etter søknad. Søknaden fremsettes for fylkesmannen på skjema fastsatt av departementet. Departementet kan fastsette nærmere regler om søknadens innhold.
Søknaden må være fremsatt for fylkesmannen før erstatningskravet mot skadevolderen er foreldet etter reglene i foreldelsesloven. Det er likevel tilstrekkelig at søknaden fremsettes før skadevolderens eventuelle straffansvar er foreldet etter reglene i straffeloven.
Erstatning ytes bare når den straffbare handlingen uten unødig opphold er anmeldt til politiet med begjæring om straff, og begjæringen ikke senere er trukket tilbake. Dessuten må søkeren ha krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot skadevolderen. I særlige tilfeller kan erstatning ytes selv om vilkårene i leddet her ikke er oppfylt.
Voldsoffererstatning tilkjennes bare når det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har vært utsatt for en handling som nevnt i § 1.
Kapittel 2. Utmåling av voldsoffererstatningen m.m.
§ 4 Erstatning for skade på person
Voldsoffererstatningen skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. Erstatning for tap i inntekt og fremtidig erverv fastsettes særskilt og utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd.
Har skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, utmåles erstatningen for tap i fremtidig erverv etter reglene om standardisert erstatning til barn i skadeserstatningsloven § 3-2a.
§ 5 Menerstatning
Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Erstatningen fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Det gis ikke menerstatning ved lavere uførhetsgrad enn 15 pst.
Har skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, utmåles menerstatningen etter reglene om standardisert erstatning til barn i skadeserstatningsloven § 3-2a.
§ 6 Oppreisning
Uansett om det ytes menerstatning etter reglene i § 5, kan den skadelidte tilkjennes en slik engangssum som finnes rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. Ved krenking eller mislig adferd som nevnt i straffeloven §§ 195, 196 og 200 tredje ledd skal det ved utmålingen av oppreisningen særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.
§ 7 Erstatning til etterlatte
Voldsoffererstatning for tap av forsørger ved dødsfall tilkommer den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær fremtid kunne påregne forsørging. Erstatningen fastsettes under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes mulighet for selv å bidra til sin forsørging.
Erstatning for dødsfall skal videre dekke vanlige utgifter til gravferden, og for så vidt det finnes rimelig, andre utgifter i anledning av dødsfallet.
Ved dødsfall kan det videre ytes oppreisning etter reglene i § 6 til avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre.
§ 8 Erstatning for tingsskade
Sammen med erstatning for personskade yter staten erstatning for skade på vanlige klær, proteser og andre personlige bruksting som den skadelidte hadde på seg da skaden ble voldt.
§ 9 Fradrag i utmålingen
Ved utmålingen av voldsoffererstatningen gjøres det fullt fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser og ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke. Videre gjøres det fullt fradrag for forsikringsytelser og annen økonomisk støtte som skadelidte er berettiget til som følge av skaden.
§ 10 Den skadelidtes medvirkning
Om nedsettelse eller bortfall av voldsoffererstatning på grunn av skadelidtes medvirkning m.v. gjelder skadeserstatningsloven § 5-1 tilsvarende.
§ 11 Voldsoffererstatningens øvre og nedre grense
For hvert enkelt skadetilfelle ytes det ikke høyere voldsoffererstatning enn 20 ganger grunnbeløpet i folketrygden, jf. folketrygdloven § 1-4.
Voldsoffererstatning ytes ikke når det tap som ville kunne kreves erstattet av staten, er mindre enn kr 1 000.
§ 12 Overdragelse og rådighetsbegrensning m.m.
Om overdragelse og overføring ved arv av krav på voldsoffererstatning og rådighetsbegrensninger over voldsoffererstatninger gjelder skadeserstatningsloven § 3-10 tilsvarende.
Kapittel 3. Saksbehandling m.m.
§ 13 Avgjørelsesmyndighet
Søknader om voldsoffererstatning avgjøres av fylkesmannen i det fylket der søkeren har fast bopel. Dersom søkeren ikke har fast bopel her i riket, er det fylkesmannen i det fylket der handlingen fant sted som avgjør søknaden.
Erstatningsnemnda for voldsofre er klageinstans for fylkesmannens vedtak etter loven her. Nemnda har en leder og en varaleder og to medlemmer med personlige varamedlemmer oppnevnt av departementet for 4 år av gangen. Lederen og varalederen skal ha juridisk embetseksamen.
§ 14 Saksbehandlingsregler
Forvaltningsloven gjelder når ikke annet fremgår av loven her.
Skadevolderen anses ikke som part i saken om det skal ytes erstatning til søkeren.
Avgjørelsen av saken utsettes inntil en eventuell straffesak mot skadevolderen er endelig avgjort. Det samme gjelder dersom det er reist sivil sak med krav om erstatning fra skadevolderen. Unntak fra dette kan gjøres i særlige tilfelle.
Erstatningen utbetales når det er truffet vedtak om at erstatning skal ytes. Dersom søknaden foreløpig ikke kan avgjøres av grunner som ikke skyldes søkeren, kan det utbetales forskudd i den utstrekning det finnes rimelig.
§ 15 Statens regresskrav
Søkerens krav mot skadevolderen eller andre som svarer for skaden går over på staten i den utstrekning det utbetales erstatning etter loven her.
Statens krav etter første ledd kan helt eller delvis ettergis dersom utvist skyld, skadevolderens økonomi eller forholdene ellers tilsier det.
Den fylkesmannen som behandlet erstatningssøknaden, avgjør om det skal søkes regress og treffer i tilfelle vedtak om det.
§ 16 Tilbakebetaling av voldsoffererstatning
Utbetalt voldsoffererstatning eller forskudd på voldsoffererstatning kan kreves tilbake dersom søkeren har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av betydning for utbetalingen. Det samme gjelder dersom søkeren senere får dekket tapet på annen måte.
Den fylkesmannen som behandlet erstatningssøknaden, avgjør om det skal kreves tilbakebetaling og treffer i tilfelle vedtak om det.
§ 17 Tvangsinndrivelse
Vedtak om regress eller tilbakebetaling etter §§ 15 eller 16 er tvangsgrunnlag for utlegg.
Når Statens Innkrevingssentral er pålagt å innkreve krav som nevnt i første ledd, kan den inndrive kravene ved trekk i lønn og andre lignende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive kravene ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på Innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd.
Kapittel 4. Sluttbestemmelser
§ 18 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
§ 19 Overgangsregler
Bestemmelsene i §§ 1, 2 og 3 annet ledd og kapittel 2 kommer ikke til anvendelse i tilfeller der det søkes om voldsoffererstatning på grunn av straffbare handlinger e.l. som har funnet sted før lovens ikrafttredelse.
For øvrig kommer loven til anvendelse i tilfeller der det etter lovens ikrafttredelse fremsettes søknad om voldsoffererstatning.
Oslo, i justiskomiteen, den 1. februar 2001
Kristin Krohn Devold |
Ane Sofie Tømmerås |
Jan Simonsen |
leder |
ordfører |
sekretær |