Søk
Søk i saker og publikasjoner fra Stortinget og regjeringen og redaksjonelle artikler tilbake til 1996. For historiske saker, se eget søk.
7.6 Tvangsmidler og utelukkelse fra fellesskap
Akutte situasjoner kan gjøre det nødvendig med til dels inngripende tiltak overfor den enkelte innsatte for å forebygge skade på liv, helse og eiendom. Begrepet refselse er av departementet nå foreslått erstattet med «reaksjon på brudd».
Fengselsloven § 31 gir adgang til å anvende sikkerhetscelle eller annet godkjent tvangsmiddel i den utstrekning det er nødvendig for å avverge vold, iverksettelse av trusler, overvinne motstand, forebygge rømning eller for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i anstalten. Bruk av tvangsmidler kan bare finne sted når forholdene gjør det absolutt nødvendig og når andre og lempeligere midler forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelige. Tvangsmidler skal brukes med varsomhet, slik at ingen blir påført unødvendig skade eller lidelse. I dag er følgende tvangsmidler godkjent: sikkerhetscelle, sikkerhetsseng, hånd- og transportjern, kølle, skjold og gassboks.
Fengselslovutvalget foreslo å opprettholde adgangen til bruk av slike tvangsmidler, samt fotjern ved intern transport. Utvalget foretok en oppregning av de ulike tvangsmidler og faresituasjoner. Kriteriene for bruk av tvangsmidler ble foreslått noe innsnevret, og det ble foreslått lengstefrister for bruk av sikkerhetsseng/celle.
Departementets lovforslag i høringsbrevet ga en uttømmende regulering av hvilke faresituasjoner som kan berettige bruk av tvangsmidler overfor innsatte. Lovutkastet ga ellers regler for innberetning til overordnet myndighet ved bruk av sikkerhetsseng og sikkerhetscelle.
Noen høringsinstanser er opptatt av bruk av sikkerhetsseng/-celle og av at det ikke er satt tidsgrenser i lovteksten for bruk av denne type tvangsmidler. Andre savner en generell hjemmel for maktanvendelse i lovutkastet.
Departementet har i motsetning til Fengselslovutvalget ikke ansett det hensiktsmessig med en uttømmende angivelse i lovteksten av hvilke tvangsmidler som kan brukes. Dette bør reguleres i forskrift. Det samme gjelder graden av tilsyn og oppfølging fra tilsatte og helsepersonell. Bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng skal fortløpende vurderes og meldes til regionalt nivå og Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Departementet har ikke fulgt opp utvalgets forslag om en øvre tidsgrense ved bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. I lovutkastet er det ellers tatt inn en begrensning om at tvangsmidler bare kan benyttes dersom forholdene gjør det strengt nødvendig, jf. § 38.
Etter fengselsreglementet er det på visse vilkår adgang til innskrenking i eller utelukking fra fellesskapet, bl.a. når bemannings- eller bygningsmessige forhold gjør det nødvendig, når innsatte selv ønsker det eller øver uheldig innflytelse på medinnsatte ved å unnlate å oppfylle arbeidsplikten, når det er nødvendig for å hindre straffbart forhold eller for å opprettholde ro og orden i fengslet. De tiltak som iverksettes skal ikke være mer omfattende enn nødvendig.
Fengselslovutvalget anså at gjeldende bestemmelser ga fengselsmyndighetene en for vid og skjønnsmessig adgang til å foreta begrensinger i fangenes fellesskap, og at dette bare burde skje som kortvarig forebyggende tiltak. I tillegg mente utvalget at vilkårene måtte fremgå av loven.
Departementet foreslo en uttømmende angivelse av når forebyggende tiltak kan iverksettes. Forslaget innebar i hovedsak en videreføring av gjeldende rett.
Høringsinstansene som uttaler seg er med få unntak opptatt av ettårsgrensen for utelukkelse fra fellesskapet og reglene for innberetning til overordnet instans, og det er ulike syn på dette.
Departementet foreslo bl.a. at lovteksten angir at utelukkelsen ikke skal vare lenger enn nødvendig, og at grunnlaget for den skal vurderes fortløpende, jf. § 37. Det er foreslått tidsangivelser for når tiltaket skal overprøves av overordnet instans og når melding til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning skal skje. Den øvre tidsgrense på ett år for hvor lenge hel utelukkelse kan vare, er en videreføring av dagens bestemmelse. Innsatte som selv ønsker det bør kunne være utelukket ut over et år, og § 37 er endret i samsvar med dette. Bestemmelsen får for øvrig ikke anvendelse for innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå og ressursavdelinger.
Departementet foreslo i høringsutkastet en uttrykkelig hjemmel for «kollektiv utelukkelse» av flere innsatte når det er særlig grunn til å tro at det vil bli begått alvorlige handlinger som kan true hensynet til ro, orden og sikkerhet, eller når akutte bygningsmessige og bemanningsmessige forhold gjør det nødvendig. Videre har departementet senket «beviskravet» for når utelukkelse kan skje. Tiltaket er foreslått å kunne vare i inntil tre døgn, med adgang til ytterligere tre døgns forlengelse når særlige grunner gjør det påkrevet.
Fengselsreglementet gir adgang til utelukkelse fra fellesskap når det er særlig grunn til å mistenke en innsatt for å ha begått en handling som kan medføre refselse i form av innsetting i enerom eller tillegg i straffetiden.
Fengselslovutvalget foreslo videreført adgangen til umiddelbar utelukkelse, men slik at adgang til eneromsrefselse ble begrenset til tap av fellesskap i fritiden. Utelukkelsen skulle ikke kunne strekke seg ut over tre døgn.
Departementet foreslår adgang til umiddelbart å utelukke innsatte helt eller delvis fra fellesskapet når det er særlig grunn til å tro at det er begått handling som kan medføre en etterfølgende reaksjon i form av tap av begunstigelse, utelukking fra fritidsfellesskapet eller tap av retten til permisjon, jf. § 39. Forslaget er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Utelukkelsen kan etter forslaget ikke strekke seg utover ett døgn. Bare en høringsinstans har innvendinger til regelen.
Etter fengselsloven § 26 kan det anvendes refselse overfor innsatte som gjør seg skyldig i brudd på orden og disiplin eller slett forhold for øvrig. I tillegg til refselse kan det gis advarsel, utelukkelse fra undervisning og tap av begunstigelser. Fengselsreglementet gir en uttømmende oppregning av hvilke begunstigelser som kan fratas innsatte.
Fengselslovutvalget foreslo flere endringer i systemet for reaksjoner på disiplinærbrudd. Utvalgets flertall foreslo at adgangen til å beslutte tillegg i straffetiden ble opphevet, mens mindretallet ville videreføre denne adgangen. Fengselslovutvalget foreslo videre bl.a. at adgangen til å anvende enerom som refselsesform ble opphevet. Det ble også vist til at fratakelse av arbeid og undervisning ikke var en adekvat reaksjonsform. Utvalget foreslo at det i stedet ble innført en ordning med delvis utelukkelse fra fellesskapet, bot eller tap av retten til ordinær utgang. Fengselslovutvalget ga for øvrig uttrykk for at det burde vurderes å gjøre rømning straffbart.
Departementet foreslo i høringsutkastet at adgangen til å beslutte «tillegg i straffetiden» ble opphevet da denne adgangen lenge har vært ansett som problematisk i forhold til Grunnloven § 96. Det ble også foreslått at adgangen til å beslutte innsettelse i enerom og til å utelukke innsatte fra arbeid ble opphevet. I høringsutkastet ble det lagt opp til følgende fremtidige reaksjoner på brudd: skriftlig irettesettelse, tap av begunstigelse, utelukking fra fritidsfellesskapet og tap av adgangen til å få permisjon i inntil fire måneder. Flere reaksjoner kan ikke gis i forening, men en reaksjon kan kombineres med tap av en begunstigelse. Det ble ikke foreslått at rømning skulle gjøres straffbart.
Et flertall av de som uttaler seg om det, støtter forslaget om å oppheve «tillegg i straffetiden» og «fulldøgns enerom» som reaksjon. Det er ellers delte meninger blant høringsinstansene om den foreslåtte reaksjonsmenyen samlet sett.
Departementet fastholder de nevnte forslagene. Departementet antar at man vanskelig kan ilegge bot på grunnlag av reglementsbrudd, men går inn for at tap av dagpenger i en bestemt periode kan gis som en reaksjon på et disiplinærbrudd. Til forskjell fra i dag vil tapet omfatte dagpenger som på reaksjonstidspunktet ikke er opptjent. Denne reaksjonen bør begrenses til tilfelle hvor ikke en av de andre reaksjoner er adekvate eller hensiktsmessige.
Etter en ny vurdering foreslår departementet nå også en bestemmelse som gjør rømning eller uteblivelse straffbart. Straffen er bøter eller fengsel inntil seks måneder, og kriminalomsorgen gis kompetanse til å begjære offentlig påtale.
Komiteen mener at de ansatte ved norske fengsler må få anledning til å bruke de tvangsmidlene de finner nødvendig for å forhindre at det oppstår farlige situasjoner og skader på personer eller gjenstander. I de tilfellene der fanger begår lovbrudd i form av trakassering av ansatte verbalt, ved bruk av spytting, eller på andre måter, eller i form av voldsbruk eller hærverk, bør disse lovbruddene etter komiteens vurdering anmeldes til politiet og bli straffeforfulgt.
Samtidig vil komiteen understreke at graden av maktbruk og typen tvangsmiddel ikke må være strengere enn nødvendig, og støtter at dette går klart fram i loven. Andre, mildere tiltak må vurderes og eventuelt prøves først. Det er også all grunn til å differensiere bruken av tvangsmidler etter hva som skal beskyttes. Terskelen må for eksempel ligge mye høyere dersom det dreier seg om å avverge skade på ting, enn skade på person. Komiteen viser til at praksisen ved bruk av tvangsmidler er forskjellig fra fengsel til fengsel. Det har selvfølgelig sammenheng med typen innsatte, men også med holdninger på den enkelte anstalt. Komiteen ber om at man er oppmerksom på dette både under utdanningen, og i den daglige driften.
Komiteen slutter seg ellers til kriteriene for bruk av tvangsmidler og melding om dette. Når det gjelder innhenting av uttalelse fra lege ved bruk av sikkerhetsseng eller -celle, ser komiteen at det kan oppstå akuttsituasjoner hvor det ikke vil være praktisk mulig umiddelbart å få en leges vurdering. Hovedregelen må likevel være at det skal gis en slik uttalelse før avgjørelsen tas, og at den må innhentes så snart det er praktisk mulig.
Komiteen slutter seg til de foreslåtte reglene om utelukkelse fra fellesskapet når det ansees nødvendig av forebyggende hensyn.
Komiteen mener at de foreslåtte reaksjonene på brudd virker hensiktsmessige. Komiteen ser at trussel om tillegg i straffetiden kan være en virkningsfull reaksjon, men har merket seg at det kan være problematisk i forhold til Grunnlovens regel om at ingen skal dømmes uten etter lov og dom. Administrasjonen kan ikke gjøres både til aktor og dommer.
Komiteen støtter videre forslaget om at rømming eller annen unndragelse av gjennomføringen av straffen gjøres straffbart. I noen tilfeller kan nok administrative reaksjoner innenfor kriminalomsorgen virke mest effektivt. For de groveste tilfellene er det rent prinsipielt og av preventive grunner viktig å ha mulighet til ordinær straffeforfølgelse og straff.