Til Odelstinget
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon
ble det foreslått endringer i en rekke regler som gjelder
eierskap og drift av landbrukseiendommer. Stortinget sluttet seg
i hovedsak til endringsforslagene, se Innst. S. nr. 167 (1999-2000). Departementet
har lagt til grunn at forslagene om opphevelse av forkjøpsrett,
endringer i boplikten og endrede arealgrenser i konsesjonsloven § 5
nr. 1 og odelsloven § 2, bør behandles
for seg, og fremmes snarest mulig. Foreliggende odelstingsproposisjon
er en oppfølging av dette.
Departementet foreslår at forkjøpsretten oppheves i
sin helhet. Forslaget er tidligere fremmet i St.meld. nr. 19 (1999-2000).
Næringskomiteen sluttet seg da til forslaget. Et stort
flertall av høringsinstansene tilrår at forkjøpsretten
oppheves. I samsvar med næringskomiteens innstilling og
uttalelsene fra høringsinstansene foreslås videre
en styrking av mulighetene for å avslå konsesjon
med sikte på å ivareta hensynet til en samfunnsmessig
utvikling i bruksstrukturen. Konsesjonslovens mål for bruksstruktur
blir i samsvar med jordlovens formålsbestemmelse.
St.meld. nr. 19 (1999-2000) inneholdt tre ulike forslag til endringer
i forbindelse med boplikt på landbrukseiendom. Ett forslag
gjaldt konsesjonslovens formålsbestemmelse, ett gjaldt
innholdet i det å bo, og ett forslag gjaldt vilkårene
for å gi fritak fra lovbestemt boplikt. Næringskomiteen
sluttet seg til disse forslagene. Flertallet av kommunene og også landbrukets
egne organisasjoner har i høringsrunden gitt uttrykk for
at boplikten bør skjerpes. Lovutkastet er utformet med
det for øye å bidra til at eksisterende regler
samlet kan gi rammer for noe strengere håndheving av reglene
om boplikt. Det foreslås at hensynet til bosetting uttrykkelig
nevnes i konsesjonslovens formålsbestemmelse, og at innholdet
i boplikten blir positivt lovregulert.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) ble det også fremsatt
forslag om endringer i arealgrensene i konsesjonsloven § 5
første ledd nr. 2 og odelsloven § 2.
I den forbindelse la en vekt på at dagens små bruk
har hatt synkende betydning som arbeidsplass for næringsutøveren.
For disse små enhetene er det funksjonen som boplass som
er av størst samfunnsmessig og privat betydning. Under
stortingsbehandlingen la næringskomiteens flertall til
grunn at disse grensene skulle trekkes ved 20 dekar etter begge
de to bestemmelsene. Ønsket om å heve arealgrensen
i konsesjonsloven § 5 første ledd nr.
2 ble begrunnet ut fra hensyn som knytter seg til landbrukseiendom.
Bestemmelsen er imidlertid generell, og departementet har i lovutkast
og i høringsbrev foreslått at endringen av arealgrensen
også bør gjelde erverv av eiendom til annet enn
landbruksformål, og at grensen i alle tilfeller avgrenses
til eiendom med et totalareal ikke større enn 20 dekar.
Forslag til tilleggskrav forutsetter at erververen ikke foretar
bruksendring som er i strid med reguleringsplan for eiendommen.
Ved erverv av eiendom med jordbruksareal foreslås det at
det stilles som vilkår for konsesjonsfrihet at eiendommens
jordbruksareal skal holdes i hevd, jf. jordloven § 8.
Departementet tar sikte på å gjennomføre
forslagene til endringer så snart de er vedtatt i Stortinget. Endringene
gjør det imidlertid nødvendig å endre skjemaer
og veiledningsmateriale. Endringen i konsesjonsloven § 5
første ledd nr. 2 gjør det også nødvendig
for ca. 70 kommuner å foreta en revurdering av sine forskrifter
etter samme lov § 5 tredje ledd. På bakgrunn
av disse forholdene mener departementet det blir behov for å sette
endringene i kraft i etapper. En tar sikte på at opphevelse
av forkjøpsretten og endringene i reglene om boplikt settes
i kraft umiddelbart etter Stortingets vedtakelse av endringene.
Det er generell avtalefrihet ved overdragelse av fast eiendom.
Gjennom konsesjonsloven er imidlertid det offentlige bl.a. gitt
forkjøpsrett for å nå ulike samfunnsmål.
Konsesjonslovens formålsbestemmelse innebærer
at loven skal bidra til et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer
og eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet. Forkjøp innebærer
at det offentlige griper inn i en situasjon hvor eiendommen er under
omsetning. Selger får som hovedregel det vederlag og de
salgsvilkår han selv har betinget seg ved det opprinnelige
salget.
Gjeldende konsesjonslov gir hjemmel for at det offentlige kan
innvirke på eier- og bruksstrukturen gjennom konsesjonsavslag,
konsesjonsvilkår og bruk av statens forkjøpsrett.
Ved forslag om opphevelse av forkjøpsretten, er det
naturlig å vurdere nærmere de virkemidler som beholdes,
og hvilken betydning samspillet mellom disse har. Avgjørelse
av konsesjonssaker skal bygge på kriteriene i konsesjonsloven §§ 1,
7, 8 og 9. Det foretas en individuell og konkret vurdering av søker og
vedkommendes formål med ervervet, og konsesjon gis med
mindre det er saklig grunn til å avslå søknaden.
Skal det stilles vilkår for konsesjon, må vilkåret føre
til et bedre resultat sett i lys av konsesjonslovens formålsbestemmelse.
Ved erverv av landbrukseiendom for å opprettholde den som
eget bruk, stilles det normalt vilkår om at kjøperen
bosetter seg på eiendommen og deretter selv bor på den
i fem år og driver den. I rettspraksis er det lagt til
grunn at adgangen til å stille vilkår også omfatter
vilkår om å avstå deler av eiendommen.
Departementet har likevel lagt til grunn at forkjøpsrett
bør nyttes dersom avståelsen er omfattende. Ved
konsesjonsavslag har eieren en plikt til å sørge
for at overdragelsen enten blir omgjort eller eiendommen overdratt
til noen som kan få konsesjon, eller som ikke trenger konsesjon.
Overtrer erververen et vilkår av vesentlig betydning, kan
det fastsettes en tvangsmulkt som påløper inntil
forholdet er brakt i orden. Som alternativ kan tillatelsen om konsesjon
trekkes tilbake, og eiendommen kreves videresolgt frivillig, eventuelt
på tvangsauksjon.
Lovbestemt boplikt ved erverv av landbrukseiendom ble innført
i odelsloven og konsesjonsloven i 1974. En grunntanke i odelsretten
er å verne om brukernes eiendomsrett til den jorda de dyrker
og som både hjem og yrke er knyttet til. Odelsretten er
en slektsrett der den som har best odels- eller åsetesrett kan
kreve å løse eiendommen eller få den
utlagt på skifte. Samfunnshensyn, slik som ønsket
om en robust og selvstendig landbruksnæring og bosetting,
står her i motsetning til eierens rett til å disponere
over eiendommen.
Lovbestemt boplikt oppstår bare ved overtagelse av landbrukseiendom.
Etter odelsloven har den som tar over en eiendom ved odelsløsning
plikt til å bosette seg på eiendommen innen ett år
og bo der i ti år. Den som ellers tar over eiendom som
han har odelsrett eller åsetesrett til, må bosette
seg på eiendommen innen ett år og bo og drive
den i fem år. Etter konsesjonsloven § 6
nr. 1 kan eiendommen overtas konsesjonsfritt fra nær slekt
under forutsetning av at erververen bosetter seg på eiendommen
innen ett år og bor der i fem år. Boplikten er
en personlig plikt. Dette innebærer at eieren selv må bo
på eiendommen. Boplikten gjelder hele året og
bosettingen må skje på selve eiendommen.
Myndigheten til å gi fritak fra lovbestemt boplikt er
gitt til den enkelte kommune. Avgjørelsene kan påklages
til fylkeslandbruksstyrene.
Etter konsesjonsloven § 2 første ledd
kan fast eiendom ikke erverves uten konsesjon med mindre det er
gjort unntak fra konsesjonsplikten. Loven inneholder to hovedkategorier
unntak. Den ene kategorien baseres på eiendommens størrelse
og karakter, mens den andre baseres på forhold som knytter
seg til erververen.
Med hjemmel i § 5 tredje ledd kan det dessuten gjennom
lokal forskrift vedtas at unntaket i § 5 første ledd
nr. 2 settes ut av kraft ved erverv av eiendom som er eller har
vært i bruk som helårsbolig. Slik forskrift er
i dag innført for mer enn 70 kommuner.
Odelsloven §§ 1 og 2 inneholder kriterier
for hvilke eiendommer som kan odles. Det er fastsatt i § 1
at eiendommen både må kunne nyttes til landbruksdrift og
ha en viss størrelse.
Størrelsen er angitt i § 2 som lyder:
«Ein eigedom blir rekna som odlingsjord
når anten jordbruksarealet er minst 10 dekar, eller det
høyrer til så mykje anna areal, rettar og lunnende
at den produksjonsmessige verdi tilsvarar minst 10 dekar jordbruksareal.
Ein
eigedom der jordbruksarealet er under 5 dekar er likevel aldri odlingsjord.
Det same gjeld ein rein skogeigedom der det produktive arealet er
under 100 dekar.»
Det finnes flere eksempler på at domstolene har slått
fast at eiendommer med betydelig større produktive arealer
enn det som følger av § 2 ikke oppfyller kravene
til odlingsjord.
Innholdet i St.meld. nr. 19 (1999-2000) og Stortingets behandling
av meldingen bar etter departementets mening ikke bud om endring
av de generelle landbrukspolitiske målene i forhold til
bosetting eller eier- og bruksstruktur. Departementet oppfatter
dette slik at virkemiddelbruken må innrettes slik at den
kan bidra til en utvikling i retning av større driftsenheter. Ved
den konkrete avveiningen av innretningen av virkemidlene må det
legges størst vekt på hensynet til enheter der
jordbruksproduksjonen er en viktig del av sysselsettinga.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) la departementet til grunn at samfunnet
har behov for å innvirke på bruksstrukturen i
landbruket. Spørsmålet ble drøftet særskilt
i forhold til forkjøpsretten:
«Forkjøpsretten oppfattes av svært
mange som et unødig inngripende og til dels urimelig virkemiddel. Dette
er forhold som etter departementets oppfatning må tillegges
betydelig vekt og veies opp mot det en oppnår ved bruk
av forkjøpsrett for å nå jordlovens formål.
Det er begrenset hva som er oppnådd i form av endret bruksstruktur
ved bruk av forkjøpsretten, fordi forkjøp bare
er vedtatt i få tilfeller. I tillegg benytter mange selgere
seg av retten til å trekke salget tilbake.»
Også næringskomiteen la vekt på at
det er ønskelig å innvirke på bruksstrukturen
gjennom bruk av juridiske virkemidler, men var enig i at forkjøpsretten burde
oppheves.
Dagens regler om bo- og driveplikt bygger på behandlingen
av St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. I St.meld. nr.
19 (1999-2000) er det bygd videre på de beslutningene som
er tatt der, og lagt vekt på landbrukets multifunksjonelle
rolle i samfunnet, herunder det bidrag til bosetting som landbruksbefolkningen
kan gi.
Samlet skulle forslagene til endring føre til at virkemidlet
boplikt ble rettet mer inn mot hensynet til bosetting enn tidligere.
Det ble også lagt vekt på at bygningsressursene
på landbrukseiendommene måtte tas i bruk til bosettingsformål.
I lys av dette ble det foreslått å endre dispensasjonspraksis.
Videre foreslo en å synliggjøre innholdet i boplikten
ytterligere.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) la en til grunn at det bør
legges til rette for et endret omsetningsmønster for små landbrukseiendommer.
Det ble vist til at bofunksjonen bør tydeliggjøres
bedre. Arealgrensene i konsesjonsloven § 5 nr.
2 og i odelsloven § 2 ble foreslått hevet
som ledd i en strategi for å sikre dette. Flertallet i
næringskomiteen sluttet seg under stortingsbehandlingen
til forslaget til strategi.
Departementet la i høringsnotatet til grunn at hele forkjøpsinstituttet
i konsesjonsloven burde oppheves. En pekte imidlertid på behovet
for overgangsregler for de tilfeller hvor forkjøp er nyttet
forut for lovendringen og viste ellers til at opphevelse av forkjøpsinstituttet
også ville kreve ajourføring av lovtekster.
I høringsbrevet er boplikten satt i sammenheng med landbrukets
betydning for bosetting i distriktene og som kulturlandskapsfaktor
i tettstedsnære områder. Endringsforslagene i
høringsbrevet tok sikte på å følge
opp Stortingets målsettinger om å styrke bosettingsfunksjonen.
Forslaget bygger på eksisterende regler, men
reglene er foreslått endret slik at de gir mulighet for
en strengere praktisering av boplikten. Departementet foreslo en
endring av konsesjonsloven § 1 slik at bosetting
nevnes uttrykkelig i bestemmelsen, og at innholdet i boplikten lovfestes
nærmere. Videre ble det foreslått innstramming
i reglene om dispensasjon fra boplikt slik Stortinget forutsatte
i sin behandling. Forslaget tok sikte på at bosettingshensynet skulle
tillegges større vekt enn tidligere ved erverv av landbrukseiendom,
og stilles likt med betydningen av eierens tilknytning til eiendommen.
Dette ville innebære at det ved fritakssøknaden
ville bli lagt mindre vekt på eiendommens avkastningsevne
enn i dag.
For små landbruksenheter er det bosettingsfunksjonen
som er det sentrale, og at utformingen av virkemidler bør
gjenspeile dette. Departementet la til grunn Stortingets forutsetning
om at en heving av arealgrensen for bebygd eiendom, jf. konsesjonsloven § 5
nr. 2 kombinert med heving av grensen i odelsloven § 2,
ville kunne føre til økt omsetning av eiendom under
konsesjonsgrensen. Under forutsetning av at mange slike eiendommer
er attraktive for bosetting, kan økt omsetning føre
til at flere små eiendommer bebos i fremtiden.
Departementet foreslo imidlertid en generell heving av arealgrensen
i konsesjonsloven § 5 første ledd nr.
2 fra 5 til 20 dekar, en heving som både skulle knyttes
til landbrukseiendom og erverv av annen eiendom. Konsesjonspliktens
omfang burde fortrinnsvis dekke erverv hvor det forelå en
viss grad av påregnelighet for å oppnå samfunnsgevinst
ved bruk av virkemidlene i loven. En generell heving av arealgrensen ville
også kunne bidra til enklere regler enn om det skulle utformes
regler som differensierte mellom erverv av landbrukseiendom og erverv
av annen eiendom. Fordi det i tvilstilfeller kan være vanskelig å avgjøre
om en står overfor en landbrukseiendom, foreslo departementet
videre at konsesjonsplikt ved erverv av bebygd eiendom ble koblet
nærmere til reguleringsstatus etter plan- og bygningsloven.
I høringsnotatet viste departementet til at det skal oppnevnes
et utvalg som skal se nærmere på samfunnsmessige
virkninger av odelsloven og komme med forslag til lovendringer på bakgrunn
av dette. Departementet pekte på at hevingen av arealgrensen
i odelsloven § 2 er en midlertidig løsning
i tråd med dette. En la til grunn at grensen bør
knyttes til 20 dekar jordbruksareal.
De fleste høringsinstansene tilrår opphevelse
av forkjøpsretten. Flere uttrykker samtidig at opphevelse av
forkjøpsretten har uheldige sider som ikke er utredet.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) ble det lagt til grunn at bruk av
konsesjonsvilkår og konsesjonsavslag til en viss grad ville
kunne erstatte forkjøpsretten. En rekke høringsinstanser
er opptatt av dette og av hvilke muligheter virkemidlene eventuelt
gir for direkte styring og innvirking på eier- og bruksstruktur.
Mange ber om retningslinjer for framtidig praksis.
Direktoratet for naturforvaltning og en rekke fylkesmenn peker
på at opphevelse av forkjøpsretten ikke er ønskelig
vurdert ut fra et friluftslivssynspunkt. Miljøverndepartementet
peker på sammenhengen mellom forslaget om heving av arealgrensen
i konsesjonsloven § 5 første ledd nr.
2 og forslaget om opphevelse av forkjøpsrett, og mener
at endringene samlet fører til at friluftslivets behov
må tilgodeses gjennom andre og nye virkemidler.
Flere av de høringsinstansene som tilrår strengere regler
om boplikt peker på at plikten skal oppfylles innenfor
en virkelighet hvor mulighetene for å skaffe seg arbeid
i området er av stor betydning for den enkelte. De fleste
støtter forslaget om at innholdet i boplikten bør
lovfestes nærmere. Høringsinstansene har gitt
uttrykk for til dels svært ulike oppfatninger av tilleggskriteriene
til den helhetsvurderingen som departementet foreslo i høringsnotatet.
De som mener innholdet i boplikten bør lovfestes nærmere,
gir imidlertid uttrykk for at det bør oppstilles tilleggskriterier,
og at disse bør være klare.
De fleste høringsinstansene tilrår endringen.
Noen viser til at endringen legger til rette for at flere eiendommer
enn i dag vil kunne tas i bruk til fritidsformål. Mange
av høringsinstansene fremhever at det er naturlig å foreta
en kobling mellom konsesjonsfrihet og plan. Dette synet er i samsvar
med høringsuttalelsene i tilknytning til Næringslovutvalgets
forslag til endringer. Enkelte er opptatt av at konsesjonsfriheten
bør være betinget av driveplikt. De viser til
at jordlovens bestemmelser om vanhevd er tungvinte å følge
opp. Flere av kommunene viser til at dersom arealgrensen i konsesjonsloven
heves, vil kommunen vurdere å innføre nedsatt
konsesjonsgrense. Noen av høringsinstansene mener at nedsatt
konsesjonsgrense vil undergrave formålet med endringsforslaget.
Det er få uttalelser om forslaget til endring av odelsloven § 2.
Selv om enkelte høringsinstanser reiser spørsmål ved
om eventuelle indirekte virkninger av forkjøpsinstituttet
burde vært vurdert, har det ikke kommet merknader fra høringsinstansene
hvor begrunnelsen for opphevelse er bestridt. Departementet fremmer
på denne bakgrunn forslaget om opphevelse av forkjøpsrett
til rasjonaliseringsformål for Stortinget på nytt
for ordinær lovbehandling.
Hva gjelder boplikt, ble departementets høringsbrev
utformet for å bidra til at eksisterende regler samlet
kunne gi rammer for strengere håndheving av reglene
om boplikt. Spørsmålet om en skjerping av boplikten
vil få den tilsiktede virkning er avhengig av om eierne
av de aktuelle eiendommene rent faktisk har mulighet til å oppfylle
boplikten. Departementet mener at praksis samlet må legge
til rette for løsninger hvor det foretas en forsvarlig
balanse mellom hensynet til bosetting og mulighetene for å skaffe
seg en inntekt enten fra eiendommen eller fra annen virksomhet i
området. En antar at en slik avveining mest hensiktsmessig
kan foretas i tilknytning til skjønnsutøvelsen
i den enkelte sak.
Forslaget om at bosetting nevnes uttrykkelig i konsesjonsloven § 1
har ikke møtt motforestillinger verken under stortingsbehandlingen
eller under høringen av forslaget. Endringen vil innebære
at det ikke kan reises tvil om at hensynet til bosetting er et relevant
moment ved avgjørelse av saker etter konsesjonsloven. Departementet
mener at slik lovfesting er i samsvar med dagens regel.
Innholdet i boplikten er i dag ikke positivt lovregulert. I St.meld.
nr. 19 (1999-2000) ble det lagt til grunn at det var ønskelig å klargjøre
innholdet i boplikten ytterligere. Kommunene er i dag tillagt avgjørelsesmyndighet
og kontrollansvar i saker som gjelder boplikt. Pr. 14. oktober 2000
hadde departementet mottatt høringsuttalelser fra 174 kommuner.
131 av disse uttalte seg om innholdet i boplikten. Mer enn 100 av
kommunene tilrår endringer i samsvar med forslaget i høringsnotatet.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at innholdet
i boplikten lovfestes nærmere. Videre legges til grunn
at endringene bør få virkning umiddelbart. I denne
sammenhengen ser en ikke behov for overgangsordninger. Det er heller
ikke kommentert fra noen av høringsinstansene.
Gjeldende konsesjonslov bygger på en forutsetning om
at konsesjonsplikten ikke bør omfatte mer enn det som er
nødvendig for å styre arealbruk og eierforhold.
Departementet forutsetter at dette utgangspunktet fortsatt bør
gjelde.
Ønsket om å heve arealgrensen i konsesjonsloven § 5
første ledd nr. 2 ble både i St.meld. nr. 19 (1999-2000)
og i Stortingets behandling av denne begrunnet ut fra hensyn som
gjør seg gjeldende for landbrukseiendom. Etter departementets
vurdering er imidlertid behovet for å heve arealgrensen
ved erverv av eiendom som ikke er landbrukseiendom vel så aktuelt
som det behovet som er omtalt i St.meld. nr. 19 (1999-2000). Felles
arealgrenser ved alle erverv kan bidra til enklere utforming av
reglene og vil slik også være i samsvar med regjeringens
generelle arbeid for regelforenkling. Departementet tilrår
derfor at det foretas en generell heving av arealgrensen i konsesjonsloven § 5
første ledd nr. 2. Dette vil innebære at det areal som
kan erverves konsesjonsfritt til bolig og fritidsbruk blir fire
ganger større enn tidligere. Hevingen får imidlertid
mindre betydning ved erverv av regulerte næringseiendommer
fordi grensen ved erverv av slik eiendom allerede i dag er på 15
dekar.
Flertallet av høringsinstanser har sluttet seg til at arealgrensen
bør være på 20 dekar. Det foreslås
på denne bakgrunn at arealgrensen for konsesjonsfrihet ved
erverv av bebygd eiendom, jf. konsesjonsloven § 5
første ledd nr. 2, heves fra 5 dekar til 20 dekar. Departementet
mener imidlertid at det kan få samfunnsmessig uheldige
følger dersom det legges opp til konsesjonsfrihet uten
at det stilles noen forutsetninger for konsesjonsfriheten. Det vises
her til høringsinstansenes antakelser om at flere eiendommer
enn i dag vil bli nyttet til fritidsformål og at konsesjonsfriheten
gjør det vanskeligere å ivareta hensynet til friluftslivet. Forutsetningene
må ha som formål å sikre at erververen
nytter eiendommen i samsvar med bredt forankrede samfunnsmessige
mål og planer for arealbruken.
Med mindre det gjøres endringer i § 5
tredje ledd vil kommuner som ønsker å innføre
en nedsatt konsesjonsgrense, ha mulighet for å få slik
forskrift også i fremtiden, og da opp til den nye arealgrensen.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) i flertallsmerknadene fra næringskomiteen
ble det lagt til grunn at § 5 tredje ledd bør
gjelde for eiendommer opp til den nye arealgrensen. Departementets
høringsbrev bygget på denne forutsetningen. I
de ca. 70 kommunene der det i dag er innført forskrift
etter konsesjonsloven § 5 tredje ledd oppstår
det særlige spørsmål. Ifølge
departementet er det usikkert om de eksisterende forskriftene som
en automatisk følge av lovendringen utvides til å gjelde
eiendommer mellom 5 og 20 dekar. En ønsker derfor å ta
kontakt med alle de aktuelle kommunene etter vedtakelsen av endringen
i konsesjonsloven § 5 første ledd nr.
2 før endringen settes i kraft. Departementet vil deretter
gjennom en samlet forskrift kunne foreta de nødvendige
endringene både for de kommunene som eventuelt ønsker å beholde
konsesjonsplikten som den er, og for de som ønsker at forskriftene
utvides til å dekke erverv av eiendom mellom 5 og 20 dekar.
Forslaget innebærer at erverv av fast eiendom under
de nye arealgrensene etter at endringene trer i kraft unntas fra
konsesjonsfriheten. De nye reglene bør også gis
anvendelse for erverv som er skjedd forut for endringen. En foreslår
derfor at det fastsettes i overgangsreglene at endringen også skal
gjelde saker som er under konsesjonsbehandling når ikrafttredelsen skjer.
En grense på 20 dekar jordbruksareal vil dekke et ikke
ubetydelig antall eiendommer i enkelte kommuner. Departementet antar
således at lovforslaget vil kunne føre til økt
omsetning av et stort antall eiendommer.
Heving av arealgrensene bør ses i sammenheng med forslagene
til innskjerping av boplikten. Høringsinstansene påpeker
at endringen gjør det sannsynlig at små landbrukseiendommer
i større grad vil bli omsatt til fritidsformål
innad i familien, og at mange små eiendommer med betydelige
utmarksressurser vil kunne omsettes konsesjonsfritt til nære
slektninger uten at det oppstår bo- og driveplikt. Departementet
vil føye til at det etter gjeldende rett ikke oppstår
lovbestemt bo- og driveplikt ved erverv av eiendom uten produktive
landbruksressurser (jord og skog) selv om eiendommene kan høstes
ved jakt og fiske eller brukes til rekreasjon. I St.meld. nr. 19
(1999-2000) ble det lagt til grunn at det ikke er ønskelig å gjøre
endringer i gjeldende rett på dette punkt. Erverv av eiendom
med ressurser under den nye arealgrensen i odelsloven § 2 ligger
ofte nær opp til eiendom av slik karakter.
Det er et særlig spørsmål om endringen
av odelsloven skal gjelde for eksisterende odelsrett. Ønsket om å ta
bort bindinger på omsetningen tilsier at den bør
det. Fastsettes ikke slike bestemmelser, vil det med dagens omsetningstakt
for landbrukseiendommer gå mer enn en generasjon før
virkningene av lovendringen kan inntre. Eiere som har overtatt landbrukseiendom
under de nye arealgrensene i løpet av de siste 5 årene
før lovendringen, vil på endringstidspunktet ha
lovbestemt boplikt knyttet til overtakelsen. Det kan framstå som
vanskelig å håndheve strengere regler om boplikt
for denne gruppen enn for ny eier av tilsvarende eiendom som overtar
etter ikrafttredelse av endringene. Departementet foreslår
på dette grunnlaget en overgangsregel som likestiller denne
gruppen eiere med de som erverver etter lovendringene.
Samlet sett vil lovendringene føre til reduserte administrative
og økonomiske utgifter. Klarere regler for innholdet i
boplikten fører til bedre rettssikkerhet for den som skal
oppfylle boplikten, og gjør det enklere for det offentlige å gjennomføre
kontrollen med at boplikten er oppfylt. Departementet peker på at
nye arealgrenser forutsetter informasjon til publikum, omlegging
av skjemaer, utarbeidelse av nye rundskriv og opplæring
av personale innen tinglysing og landbrukssektoren. Endringene er
etter dette knyttet til ikke ubetydelige omstillingskostnader.
Endringen av arealgrensene vil kunne få betydning for
kommunenes utgifter, avhengig av den praksis kommunen vil følge
vedrørende reduserte arealgrenser. Kommuner som innfører
lavere arealgrense vil kunne få økte administrative
utgifter.
Endring av arealgrensen i odelsloven § 2 vil
føre til at det blir færre odelseiendommer og
at flere derved mister sin odelsrett. Dette vil føre til
færre odelsløsningssaker noe som vil få betydning
for domstolenes arbeidsomfang.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm og Jon Lilletun, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, og representanten Terje Knudsen, viser til merknader under de enkelte avsnitt nedenfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til
at departementet foreslo flere endringer i gjeldende regler om eierskap
og drift av landbrukseiendommer ved framleggingen av St.meld. nr.
19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon. Ved behandlingen
i næringskomiteen fikk disse forslagene til endringer tilslutning,
enten av et flertall eller av hele komiteen, se Innst. S. nr. 167
(1999-2000).
Flertallet vil understreke at ved Stortingets
behandling var det bred enighet om å opprettholde hovedtrekkene
i bosettingsmønsteret og at dette forutsatte livskraftige
driftsenheter og attraktive arbeidsplasser i næringen og
i bygdene. Ønsket om et landbruk med mange driftsenheter
som gir et stort bidrag til bosetting og sysselsetting, forutsetter
både et variert tilbud av arbeidsplasser og inntektsmuligheter,
og en tilfredsstillende utvikling av inntektsmuligheter i jordbruksproduksjonene.
Flertallet vil peke på verdien av et
lokalt eierskap til naturressursene som kan bidra til bosetting, vitalitet
og langsiktig planlegging i lokalsamfunnet. Etter flertallets mening
bør det tilstrebes eierformer hvor dette også i
framtida er hovedregelen.
Flertallet merker seg at de foreslåtte
lovendringene vil føre til reduserte administrative og økonomiske
utgifter, sjøl om endringene ved selve omleggingen vil
bety økte kostnader. Endringer av arealgrensen i odelsloven § 2
vil føre til færre odelsløsningssaker,
noe som vil minske domstolenes arbeidsomfang. Dette er i tråd
med Regjeringens ønske om å forenkle regelverket
og redusere administrativt arbeid.
Flertallet vil vise til Innst. S. nr. 167 (1999-2000)
for ytterligere begrunnelse for forslagene til endringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen mener en styrking av eiendomsretten
er avgjørende for å oppnå en vitalisering
av norsk landbruk. Spredt eierskap og færrest mulig begrensinger
i eiendomsretten bidrar til større selvstendighet for enkeltmennesket,
langsiktig ressursforvaltning og maktspredning i samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
derfor konsesjonslovens formålsparagraf må utvides
og tilgodese at flest mulig gis adgang til å skaffe seg
fast eiendom. Av hensyn til investeringer og fremtidig verdiskaping
i landbruket mener disse medlemmer videre at prisreguleringen
på konsesjonspliktige eiendommer må oppheves.
Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:
«Konsesjonsloven § 1 nr. 4 skal lyde:
4. at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom»
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og
representanten Terje Knudsen viser til partiets standpunkt
om opphevelse av lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon
og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast
eiendom (konsesjonsloven). Disse medlemmer vil likevel,
som et subsidiært standpunkt, stå sammen med andre
partier i merknader og forslag, men viser for øvrig til disse
medlemmers hovedmerknad og prinsipale holdning.
Komiteen er fornøyd med at
Regjeringen i tråd med forslagene i Landbruksmeldinga og
Stortingets anbefalinger i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) foreslår å avvikle
statens forkjøpsrett til landbrukseiendommer for rasjonaliseringsformål.
Som det fremgår av proposisjonen oppfattes forkjøpsretten
som et unødig inngripende og til dels urimelig virkemiddel.
I tillegg til å stride mot folks rettsbevissthet og undergrave
den private eiendomsrett mener komiteen statens forkjøpsrett
har vært til skade for bosetting i distriktene. I en rekke
tilfeller har statlige forkjøpsvedtak hindret unge mennesker
i å overta en eiendom og bygge seg en fremtid på landsbygda. Komiteen viser
til at den opprinnelige hensikten med statlig forkjøpsrett
til landbrukseiendommer var å styrke ressursgrunnlaget og økonomien
på gjenværende bruk. Sterke juridiske virkemidler
har blitt tatt i bruk for å nå målsetningen om
et landbruk som i større grad utnytter stordriftsfordeler.
Komiteen viser til at den tradisjonelle sammenhengen
mellom bruksstørrelse og muligheten for lønnsomme
arbeidsplasser i tilknytning til landbruket er svekket. Nisjeproduksjon
og utvikling av alternative produksjonsformer blir stadig mer utbredt
og oppmuntres aktivt av myndighetene gjennom verdiskapningsprogrammet.
Størrelsen på bruket målt i dekar dyrket
areal er ikke lenger nødvendigvis avgjørende for
lønnsomhet og potensiale. Forretningskonsept, markedsforhold,
samarbeid med andre og den enkelte næringsdrivendes innsikt
og oppfinnsomhet får stadig større betydning.
I en slik situasjon er statens forkjøpsrett og andre juridiske
virkemidler for å påvirke bruksstrukturen ikke
lenger formålstjenlig.
Komiteen konstaterer at ordningen med statlig forkjøpsrett
heller ikke tar høyde for at landbrukseiendommer også har
verdi som bosted og utgangspunkt for livsutfoldelse og alternativ
næringsvirksomhet. For mange er selve boplassen og de mulighetene
den gir en selvstendig grunn til å bosette seg i utkantkommuner.
Ved å tilsidesette andre verdier knyttet til det å eie
et gårdsbruk og bo på landsbygda enn den tradisjonelle
landbruksproduksjonen, har forkjøpsretten bidratt til avfolking
og hindret utviklingen av andre næringer som drives i kombinasjon
med eller som alternativ til tradisjonelt landbruk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter
Regjeringens forslag om opphevelse av forkjøpsretten. Det
er begrenset hva som er oppnådd i form av endret bruksstruktur
ved bruk av forkjøpsretten.
Flertallet vil understreke at det primære
må fortsatt være å legge forholdene til
rette for landbruksmyndighetene til å oppfylle jordlovens
krav om å arbeide for frivillige avtaler som kan bidra
til kostnadsreduksjoner. Opphevelse av forkjøpsretten må derfor følges
av et mer aktivt frivillig oppkjøp av eiendommer, både
til ordinære rasjonaliseringsformål og til offentlige
formål der arealene kan inngå i arealbytte eller
jordskifte.
For å legge til rette for mer fleksible bo-
og driftsløsninger mener komiteens medlemmer fra Høyre,
Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen at adgangen
til å skille ut boenheten fra landbruksarealet bør
styrkes.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremsetter
følgende forslag:
«Jordloven § 12 nytt tredje ledd skal
lyde:
Samtykke til deling skal i regelen givast der søknaden
gjeld eigedomen sine bygningar med tomt inntil 5 dekar dersom det
ligg føre avtale om sal av restarealet i samsvar
med føremålet i § 1.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd
osv.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, forutsetter
at mulighetene til å avslå konsesjon blir styrket
selv om dette må tilpasses det nye formålet i
konsesjonsloven om å sikre bosettingen. Det pålegger
forvaltning å finne gode løsninger mellom bosettingshensynet
og hensynet til en god forvaltning av jordressurser og natur- og kulturherligheter.
Som hovedregel skal prinsippet om avtalefrihet tillegges stor vekt
der kjøper har bolyst og viser at han akter å flytte
til eiendommen og forvalte den.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen mener det ikke er hensiktsmessig å erstatte
forkjøpsretten med en styrking av mulighetene for å avslå konsesjon,
eventuelt stille vilkår i forbindelse med konsesjonssøknaden.
En slik praksis vil i mange henseende fungere som en videreføring
av forkjøpsretten med de samme uheldige virkningene for
rekruttering, distriktsbosetting, eiendomsrett og utvikling av alternative
produksjonsformer og næringer. Utsiktene til et enklere
regelverk og redusert byråkrati som følge av fjerningen
av forkjøpsretten, vil heller ikke kunne realiseres. Disse
medlemmer understreker at eiere av landbrukseiendommer selv har
best forutsetninger for å avgjøre hvilken eiendomsstruktur
som er best tilpasset ulike hensyn som produksjonsforhold, alternativ
næringsvirksomhet, bosetting og livsutfoldelse. Myndighetene
bør derfor i minst mulig grad påvirke bruksstrukturen
gjennom juridiske virkemidler knyttet til eiendomsomsetning, og i
stedet begrense seg til å stimulere til effektiv drift
og frivillig rasjonalisering gjennom mer lineære støtteordninger. Disse
medlemmer ber derfor om at forhold som eiendommens størrelse,
avkastningsmuligheter og arrondering som hovedregel ikke tillegges vekt
ved søknad om konsesjon. Disse medlemmer går
samtidig imot forslaget om å endre konsesjonslovens slik
at § 8 viser til formålet i jordloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til
at det ble lagt stor vekt på landbrukets multifunksjonelle
rolle i samfunnet ved behandlingen av St.meld. nr. 19 (1999-2000)
Om norsk landbruk og matproduksjon, herunder landbrukets bidrag
for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
Det er et ønske å sikre lokalt eierskap til landbrukseiendommene
for bosettingen i bygdene, god ressursforvaltning og langsiktighet
i næringen. Flertallet mener jordbrukseiendommer
er attraktive boplasser og næringseiendommer, og forvaltningen
av konsesjonsloven må legge til rette for tilflytting til
jordbrukseiendommene for å øke arbeidsstyrken
og kompetansen i bygdene og distriktene. Flertallet mener
at bolyst og forvaltningsglede er viktige forutsetninger for at
jordbruksnæringen skal makte å øke verdiskapinga
i jordbruksbygdene og sikre bosettingen. Jordbrukseiendommenes bostedskvaliteter
er også en viktig ressurs for jordbrukskommunene når
de skal tiltrekke seg både bedrifter og kompetansearbeidskraft. Å åpne
for tilflytting til jordbrukseiendommmer åpner også jordbruksnæringen for
nye mennesker med nye ideer og kompetanse som næringen
kan ha stor nytte og glede av.
På denne bakgrunn støtter flertallet tillegget
i § 1 i konsesjonsloven, der hensynet til bosetting
tas inn som en del av formålet.
Komiteens medlemmer fra Høyre legger
vekt på at boplikten svekker innholdet i grunnleggende
verdier som arveretten og eiendomsretten. Terskelen for
inngrep i disse rettighetene må være høy.
En videreføring og eventuell skjerping av boplikten forutsetter
derfor at det foreligger en markert og dokumenterbar positiv effekt
på bosettings-, nærings- og samfunnsutvikling
i distriktene. Det må sannsynliggjøres at boplikten
har en betydelig positiv effekt på disse forholdene. Disse
medlemmer er derfor enig med departementet i at en videreføring
av reglene for boplikt må baseres på en vurdering
av om boplikten fører til at flere eiere enn tidligere
bor på eiendommene sine. Samtidig må bopliktens
konsekvenser for eiendomsrett og arverett og den betydning disse verdiene
har for nærings- og samfunnsutviklingen tillegges betydelig
vekt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen konstaterer at departementet
ikke er i stand til å dokumentere slike positive effekter
av boplikten. I proposisjonen henvises det til at materiale fra
Statistisk sentralbyrå (1989) sammenholdt med særskilt
kjøring av (NIJOS 1989) opplysninger fra landbruksregisteret
koblet mot personregisteret viser at om lag 80 pst. av eierne av
landbrukseiendom bor på eiendommen sin, eventuelt i kommunen
der eiendommen ligger. I stedet for å dokumentere en sammenheng
mellom boplikt og bosetting, viser materialet at bare en liten andel
av disse eierne bor fordi de er i ferd med å oppfylle den
lovbestemte boplikten. For de fleste landbrukseiendommer er med
andre ord boplikten uten betydning for bosettingen. For mindre landbrukseiendommer
er effekten usikker. Disse medlemmer viser imidlertid
til at forslaget om å heve arealgrensen til 20 dekar innebærer
at en rekke av disse mindre eiendommene unntas for boplikt. Disse
medlemmer har merket seg at departementet «ikke
har grunn til å tro at en skjerpelse av innholdet i boplikten
vil få nevneverdig innvirkning på eiendommens
drift, ønsket om lokalt eierskap eller på bosetting
i distriktene». Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å skjerpe
reglene for boplikt. På samme bakgrunn avviser disse
medlemmer forslaget om at bosetting nevnes uttrykkelig i
konsesjonslovens § 1.
Disse medlemmer har samtidig merket seg at sammenlignende
studier (Aanesland og Holm 2000, Offentlig regulering av markedet
for landbrukseiendommer - virkninger for verdiskapning og bosetting)
av landbrukseiendommer i Hedmark og nabofylket Värmland
i Sverige viser at det er tvilsomt om boplikten fungerer etter hensikten.
Til tross for at Värmland aldri har hatt personlig boplikt
bor relativt flere eiere på eiendommene sine i Värmland
enn i Hedmark. Mens 20 pst. av eierne i Hedmark ikke selv bor på eiendommen,
er tilsvarende tall i Värmland 13 pst. Värmland
har også en høyere andel eiere som bor på små gårdsbruk. Disse
medlemmer har merket seg at den samme studien forteller
at en betydelig gruppe av eierne rapporterer at de investerer mindre
i eiendommen på grunn av boplikt og lave eiendomspriser.
Lavere investering i boligene på landbrukseiendommene gjør
at produksjonsverdien reduseres og at de blir mindre attraktive
som bosted. Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn boplikten må vurderes ut fra sin faktiske virkning,
ikke sin tilsiktede virkning, og ber om at det gjennomføres
en uavhengig undersøkelse av bopliktens faktiske betydning
for bosettingen.
Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en
uavhengig undersøkelse av bopliktens faktiske betydning for
bosettingen og annen aktivitet og utvikling i distriktene.»
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og
representanten Terje Knudsen viser til at bestemmelsene
om boplikt er innført både i odels- og konsesjonsloven.
Hovedbegrunnelsen for innføringen av denne plikt var å sikre
at landbrukseiendommer i størst mulig grad skulle eies
og bebos av brukeren.
Disse medlemmer har merket seg at det i de marginale
områdene i landet kan være spesielt vanskelig
for eierne å tilfredsstille boplikten. I mer sentrale områder,
innenfor pendleravstand til byer og tettsteder, er boplikten lettere å innfri.
Disse medlemmer vil hevde at bygdenes problemer
først og fremst er mangel på arbeidsplasser og
nyskapning. Det skapes ikke flere arbeidsplasser i landbruket ved
personlig boplikt. Overproduksjon og overkapasitet er det største
problemet. Disse medlemmer mener et bortfall av den
personlige boplikten og prisreguleringen av eiendommer vil være
virkemidler som kan bidra til å styrke bosettingen. Ovennevnte
bestemmelser bidrar til usikkerhet ved overdragelse til neste generasjon.
Videre vil lav salgsverdi påvirke de avgjørelser
som tas på bruket. De fleste vil beholde eiendommen så lenge
de kan, noe som medfører at investeringene blir redusert,
bygningene blir nedslitte og kapitalen trekkes ut av landbruket.
Dette får igjen virkning for bosetting ved at det blir
færre bosatte gårdsbruk enn ved fri omsetning. Disse
medlemmer vil derfor bidra til mer salg og utleie ved å gå inn
for å oppheve den lovbestemte boplikten i odels- og konsesjonsloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter
første del av nytt forslag til ny § 6
a i konsesjonsloven og deler av § 27 tredje ledd
i odelsloven.
Flertallet mener at for detaljerte regler som vanskelig
kan kontrolleres, lett vil føre til mye strid i enkelte
saker. Dette vil kunne føre til mer administrasjon og tidsbruk
enn saken fortjener, og vil svekke en av hensiktene med endringene
i regelverket, nemlig en forenkling og reduserte administrative
og økonomiske ressurser.
Flertallet vil derfor foreslå at § 6
a (bopliktens innhold) i konsesjonsloven skal lyde:
«Erverver som etter § 6 første
ledd nr. 1 har boplikt på en eiendom, skal ta eiendommen
som sin reelle bolig. En eiendom er tatt som reell bolig hvis eieren
er registrert bosatt på eiendommen etter regler fastsatt
i eller i medhold av lov av 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering.
En eier som over tid overnatter på eiendommen minst
50 pst. av nettene, men som ikke oppfyller vilkåret om
registrering i folkeregisteret, jf. første ledd, fordi
eierens øvrige husstand er bosatt et annet sted, må gi
kommunen melding om hvordan bosettingsforholdet vil bli ordnet.
Meldingen må sendes skriftlig innen utløpet av
ett år. Departementet avgjør om boplikten kan
anses oppfylt på den måten eieren har gjort rede
for.»
Videre vil flertallet foreslå at § 27
tredje ledd og nytt fjerde ledd i odelsloven skal lyde:
«Buplikta etter fyrste og andre stykket vert oppfylt
ved at eigaren tar eigedomen i bruk som sin reelle bustad dersom
eigaren er registrert busett på eigedomen etter reglar
fastsett i eller i medhald av lov av 16. januar 1970 nr.
1 om folkeregistrering.
Ein eigar som over tid overnattar på eigedommen minst
50 pst. av nettene, men som ikkje oppfyller vilkåret om
registrering i folkeregisteret, jf. tredje ledd, av di husstanden
til eigaren er busett ein annan stad, må gi kommunen melding
om korleis busettingstilhøvet vil bli ordna. Meldinga må vera
skriftleg og sendast innan eitt år. Departementet
avgjer om buplikta kan oppfyllast på den måten
eigaren har gjort greie for.»
Flertallet vil understreke at eksisterende regler og
de endringer som blir foreslått, bør gi rammer
for en strengere håndtering av reglene for boplikt for å sikre økt
bosetting og sørge for et lokalt eierskap.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at departementet i St.meld. nr. 19 (1999-2000) mente det var ønskelig å lovfeste
kriterier for oppfylling av boplikten. Ved behandlingen ga komiteens flertall
sin tilslutning til dette. En slik lovfesting er viktig både
for å sikre en mer ensartet og forutsigbar behandling av
bopliktssaker og for å oppnå en mer effektiv administrasjon
av gjeldende regler. Disse medlemmer mener likevel
at departementets forslag til lovfesting av flere årsaker
er uheldig. For det første innebærer vilkåret
om at eier må overnatte på eiendommen 70 pst.
av nettene en skjerping i forhold til dagens praksis. Til tross
for at departementet foreslår unntak for pendlere, vil
en slik regel skape betydelige problemer for eiere som midlertidig
er i en livssituasjon som gjør at det ikke er mulig å oppfylle
kravet. Disse medlemmer mener samtidig det vil være
vanskelig å kontrollere etterlevelsen av en slik regel
uten å komme i konflikt med eiernes personlige integritet
og krav på en privat sfære.
Disse medlemmer mener det er viktig at boplikten
kan håndheves på en enkel måte uten at
det må bygges ut et omfattende kontrollapparat i regi av
landbruksmyndighetene. Disse medlemmer vil derfor
stemme imot den foreslåtte endring.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre mener det er behov for tydelige
regler om hva det innebærer å eie en landbrukseiendom
og at det skal bli vanskeligere å få fritak for
boplikten både i forbindelse med konsesjonssøknaden
og i ettertid. Etter disse medlemmers syn skal fritak
for boplikten bare gies unntaksvis. En slik streng praktisering
krever klare regler og kriterier for å være forutsigbare,
men en må likevel ha mulighet til å utøve
et visst lokalt skjønn om hva som er mulig å kreve
under de faktiske lokale forhold. Disse medlemmer mener
en ved vurdering av fritak vil legge opp til en sterkere prioritering av
bosettingshensynet og dermed en nedtoning av eiendommens avkastningsevne
som fritaksgrunn. Disse medlemmer vil påpeke
at inntektsmuligheter i pendleravstand fra eiendommer er i vår
tid vel så avgjørende som avkastningsevna på mindre
jordbrukseiendommer, for at den nye eieren skal kunne ha en faktisk
mulighet til å ha eiendommen som sitt bosted. Disse
medlemmer forutsetter at dette blir en viktig vurdering
når bosettingsformålet er skjerpet. For å få en
ensartet og forutsigbar praktisering av unntaket for boplikt bør
det settes opp respektive kriterier både for unntak fra
boplikt etter konsesjonsloven og etter odelsloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker
på at utformingen av bestemmelsene om fritak for boplikt
i odelsloven og konsesjonsloven, i likhet med kriteriene for oppfylling
av boplikten, overlater uforholdsmessig mange avgjørelser
til landbruksmyndighetenes frie skjønn. Den store graden
av skjønnsavgjørelser fører uvegerlig
til forskjeller i praktiseringen av loven. Resultatet er en uheldig
forskjellsbehandling av søknader om fritak for boplikt.
Mangelen på klare retningslinjer for forvaltningens praktisering
av loven fører dermed til manglende forutsigbarhet og svekker
rettssikkerheten. For å sikre forutsigbarhet og ensartet
praktisering av regelverket mener disse medlemmer det
bør tas inn respektive kriterier for unntak fra boplikt
i konsesjonsloven og odelsloven.
Disse medlemmer viser til at det ved søknad om
fritak for boplikt i dag skal legges særlig vekt på eierens
tilknytning til eiendommen. Hensynet til arverett, eiendomsrett
og slektsmessig tilhørighet til eiendommen skal under visse
forutsetninger gå foran boplikten. Når departementet
nå foreslår at det også skal legges særlig
vekt på bosettingshensynet, betyr det at tilknytning til
eiendommen svekkes som selvstendig kriterium for fritak for boplikt.
Departementet velger dermed å sette sentrale samfunnsverdier
som arveretten, eiendomsretten og slektstilhørighet til
side. Dermed tilsidesettes også sentrale deler av innholdet
i odelsretten. Disse medlemmer viser til at slektstilhørighet
og forvalteransvar for landbrukseiendommer står sterkt
i Norge. Store deler av den urbane befolkningen har slektstilknytning
til landbrukseiendom og føler en forankring til det lokalmiljøet
eiendommen er en del av. Mange tilbringer derfor en betydelig del
av fritiden sin i lokalmiljøet der eiendommen ligger.
Disse medlemmer peker videre på at nye
arbeidsmønstre og ny teknologi er i ferd med å øke
mobiliteten mellom yrke og bosted. Fleksibilitet i valg av bosted
og yrke er mer fremherskende enn tidligere. Samtidig varierer bostedsbehovene
mellom ulike livsfaser. Resultatet er at mulighetene for å bosette
seg på og tilbringe tid på landbrukseiendommen
veksler mellom ulike livssituasjoner og faser i livet.
Disse medlemmer mener en for streng praktisering
av boplikten risikerer å svekke utkantkommunenes muligheter
til å tiltrekke seg arbeidskraft og være en integrert
del av et nytt og mer fleksibelt arbeidsliv og livsmønster.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer livsarvinger
må få fritak for boplikt.
Disse medlemmer mener samtidig det er urimelig å pålegge
samme person boplikt på flere landbrukseiendommer når
disse i fellesskap bidrar til brukerens inntekt og sysselsettingsmuligheter
i landbruket. I dag er det mulig å få fritak for
boplikt dersom man driver flere eiendommer i samme kommune. Også for
eiendommer som er spredt over flere kommuner i tillegg til hovedbølet
bør det slik disse medlemmer ser det, gis
fritak for boplikt. Dagens regler kan føre til at familier
som har sin hovedinntekt fra landbruket naturlig nok ikke blir i
stand til å oppfylle boplikten på mer enn en eiendom.
Resultatet er at familien fratas øvrige bruk og mister
en så avgjørende del av næringsgrunnlaget
at den tvinges til å oppgi jordbruket som levevei. Disse
medlemmer mener det er uheldig at norsk landbruk på denne måten
risikerer å gå glipp av aktive yrkesutøvere. Disse
medlemmer mener derfor eiere av eiendommer som er spredt
over flere kommuner i tillegg til hovedbølet skal gis fritak
for boplikt.
Disse medlemmer fremsetter følgende
forslag:
«Konsesjonsloven § 6 første
ledd nr. 1 annet punktum skal lyde:
Når det gjelder jord- og skogeiendommer over 50 dekar,
er konsesjonsfriheten betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen
eller i kommunen innen et år og selv driver eiendommen
i minst 5 år.
Odelsloven § 27 skal lyde:
Den som tek over eigedom ved odelsløysing har plikt
til å busetje seg på eigedomen eller i kommunen og
bu der og drive eigedomen i 10 år.
Den som elles tek over eigedom som han har odelsrett til
har plikt til å busetje seg på eigedomen eller
i kommunen innan 1 år og bu der og drive eigedomen i 5 år.
Den som eig fleire landbrukseigedomar som har vorte drivne
saman dei siste 5 åra oppfyller buplikta ved å bu
på ein av eigedomane.
Buplikt gjeld likevel ikkje om den som tek over eigedomen
er i slekt med siste eigaren i rett opp- og nedstigande line.
Odelsloven § 27 a skal lyde:
Departementet kan etter søknad gi fritak frå bu- og
driveplikta etter § 27 anten heilt ut eller for
ei viss tid.
Ved avgjerd om søknad om fritak for buplikta skal det
leggjast særleg vekt på kor nær tilknyting
søkjaren har til eigedomen og søkjaren sin livssituasjon.
Vidare skal det mellom anna takast omsyn til bruksstorleiken, avkastningsevna
og hustilhøva på eigedomen og på om søkjaren
har eigedom i kommunen frå før.
Ved avgjerd av søknad om fritak frå driveplikta skal
det takast omsyn til om det i området der eigedomen ligg
er bruk for jordbruksarealet som tilleggsareal. Det må òg
takast omsyn til kor viktig det er å halde det aktuelle
jordbruksarealet i hevd.
Når det i samband med odelsløysing eller
offentleg skifte blir søkt om fritak frå kravet
om bu- og driveplikt skal retten utsetje den endelege avgjerda i
saka til unntaksspørsmålet er avgjort.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil vise
til at en ved behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk
og matproduksjon, la til grunn at det bør legges til rette
for et endret mønster for omsetning av små landbrukseiendommer.
På slike eiendommer er trolig bofunksjonen viktigere enn
landbruksdriften både for eieren og samfunnet. Dette innebærer
at det i realiteten er samfunnshensyn knyttet til bosetting som
er viktigst for slike eiendommer.
Flertallet vil også vise til at et flertall
mente at konsesjonsloven måtte innrettes slik at arealgrensen burde økes
på bebygd areal til totalt 20 dekar og at samme grense
også ble fastsatt i odelslovens § 2.
Flertallet støtter derfor de foreslåtte
nye arealgrensene som vil føre til at flere eiendommer
kan omsettes uten konsesjon, og slik sett få til en større
omsetning av slike eiendommer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen mener at konsesjonsgrensen
på fem dekar i dag er overmoden for revisjon. Bestemmelsen
medfører at ikke bare nesten alle landbrukseiendommer underlegges
konsesjonsplikt, men også eiendommer som verken er egnet
som landbruk eller kan gi annet økonomisk livsgrunnlag.
Det fører til at det knytter seg betydelig usikkerhet ved
overtakelse av selv små eiendommer. Folk som i utgangspunktet ønsker
et bo- eller feriested med muligheter for tilhørende biinntekt
fra landbruket, skremmes vekk av en tidkrevende saksbehandling med
usikkert utfall. Resultatet er at folk med innsatsvilje og kapital
utestenges fra landsbygda og landbruket. Disse medlemmer mener
en heving av konsesjonsgrensen vil gi et større utbud av
landbrukseiendommer og legge til rette for økt rekruttering
til landbruket og økt bosetting i distriktene. Regjeringens
forslag om å heve konsesjonsgrensen til 20 dekar vil imidlertid
bare i beskjeden grad øke utbudet av landbrukseiendommer.
Fortsatt skal selv små landbrukseiendommer gjennom en nitid
konsesjonsbehandling. Med en konsesjonsgrense på 50 dekar,
slik næringslovutvalget foreslo, vil utbudet av landbrukseiendommer øke
markert, samtidig som samfunnet fortsatt har muligheter til å legge
føringer på overdragelse, bosetting og drift på de
største landbrukseiendommene.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremsetter
følgende forslag:
«Konsesjonsloven § 5 første
ledd nr. 2 første punktum skal lyde:
2. bebygd eiendom, forutsatt at eiendommen ikke er større
enn 50 dekar.»
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen mener gjeldende konsesjonslovgivning
innebærer en klar tilsidesettelse av eiendomsretten. Dette
er svært betenkelig idet eiendomsretten er en av de mest
fundamentale bærebjelker i vårt demokrati. Videre
representerer den en garanti for å oppnå en riktig
ressursforvaltning.
Disse medlemmer viser til det samfunnsøkonomisk
uheldige i at konsesjonslovgivningen også skal ha til hensikt å regulere
verdifastsettelsen av eiendom. Dette vil ikke bare frembringe betaling «under
bordet», men også svekke eiendommer som pantobjekter.
Dermed må den enkelte gårdbruker forme sine investeringer
og drift etter «systemets» ønsker - ikke
etter hva som er ønskelig og formålstjenlig.
Det er etter komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen sin oppfatning slik at konsesjonslovgivningen
ikke er et tjenlig redskap til å fremme en fornuftig ressursutnyttelse
i en helhetlig landbrukspolitikk. De selvstendig næringsdrivende
i matvareproduksjonsbransjen vil i tiden fremover måtte
ta et større ansvar for egen inntekt. Ett bidrag til dette
vil være å redusere omfanget av de reguleringer
som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt.
Jord- og konsesjonslovgivningen står sentralt i dette.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Vedtak til lov
om opphevelse av lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon
og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast
eiendom (konsesjonsloven)
I
Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett
for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven),
oppheves.
II
Denne lov trer i kraft straks.»
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og
representanten Terje Knudsen viser til at både
odels- og konsesjonsloven legger en kraftig demper på omsetningen
av landbrukseiendommer.
Disse medlemmer vil støtte forslaget
fra departementet som innebærer en endring av arealgrensen
for odlingsjord fra 10 til 20 daa jordbruksareal.
Disse medlemmer stiller seg positive til forslaget
om opprettelsen av et utvalg for å kartlegge odelslovens
virkninger, og mener en slik kartlegging skal munne ut i forslag
om en ytterligere liberalisering av denne lovgivningen. Disse
medlemmer vil vurdere å fremme forslag til endringer
i odelsloven når utvalgets vurderinger foreligger.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at odelsloven bygger på tanken om slektens tilhørighet
til jorda, og bidrar til å fremme personlig ansvar og en
langsiktig forvaltning som strekker seg utover en generasjons levetid.
Odelsloven fremstår samtidig som et rettslig vern om den
private eiendomsrett. En svekkelse av odelsloven vil lett føre
til at bondens eiendomsrett settes til side av andre samfunnsmessige hensyn. Disse
medlemmer er derfor kritiske til endringer som undergraver
odelslovens betydning for langsiktig ressursforvaltning og privat
eiendomsrett. Dette gjelder både for små og store
landbrukseiendommer. Disse medlemmer viser til at
det skal nedsettes et utvalg som skal vurdere virkningene av odelsretten
og fremme forslag til eventuelle endringer i lovgivningen. Utvalgets
mandat må sikre at disse grunnleggende verdiene knyttet
til odelsretten ivaretas. Disse medlemmer kan ikke
se noen grunn til å behandle spørsmålet
om en heving av arealgrensen i odelsloven før den varslede
kartleggingen av odelslovens virkninger er gjennomført
og resultatet av utvalgets arbeid foreligger.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at opphevingen av adgangen til å nytte forkjøp
og alle bestemmelser knyttet til forkjøpsretten og gjennomføringen
av den etter forslaget oppheves umiddelbart den datoen loven blir
sanksjonert. Dette får også anvendelse for saker
som er under behandling og for saker der forkjøp er vedtatt,
men der forkjøpet ikke er endelig. Ut fra den foreliggende
begrunnelsen for å oppheve forkjøpsretten ber disse
medlemmer departementet sørge for at lovendringen
også får anvendelse på forkjøpssaker
der det er truffet endelig vedtak, men der disse vedtakene ikke
er gjennomført ved at eiendommene er tildelt en eller flere
av jordsøkerne.
Forslag fra Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en uavhengig undersøkelse av bopliktens faktiske betydning for bosettingen og annen aktivitet og utvikling i distriktene.
Forslag fra Høyre:
Forslag 2
I konsesjonsloven gjøres følgende endringer:
§ 1 nr. 4 skal lyde:
4. at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom.
§ 5 første ledd nr. 2 første punktum skal lyde:
2. bebygd eiendom, forutsatt at eiendommen ikke er større enn 50 dekar.
§ 6 første ledd nr. 1 annet punktum skal lyde:
Når det gjelder jord- og skogeiendommer over 50 dekar, er konsesjonsfriheten betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen eller i kommunen innen et år og selv driver eiendommen i minst 5 år.
Forslag 3
Jordloven § 12 nytt tredje ledd skal lyde:
Samtykke til deling skal i regelen givast der søknaden gjeld eigedomen sine bygningar med tomt inntil 5 dekar dersom det ligg føre avtale om sal av restarealet i samsvar med føremålet i § 1.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd osv.
Forslag 4
I lov om odelsretten og åsetesretten gjøres følgende endringer:
§ 27 skal lyde:
Den som tek over eigedom ved odelsløysing har plikt til å busetje seg på eigedomen eller i kommunen og bu der og drive eigedomen i 10 år.
Den som elles tek over eigedom som han har odelsrett til har plikt til å busetje seg på eigedomen eller i kommunen innan 1 år og bu der og drive eigedomen i 5 år.
Den som eig fleire landbrukseigedomar som har vorte drivne saman dei siste 5 åra oppfyller buplikta ved å bu på ein av eigedomane.
Buplikt gjeld likevel ikkje om den som tek over eigedomen er i slekt med siste eigaren i rett opp- og nedstigande line.
§ 27 a skal lyde:
Departementet kan etter søknad gi fritak frå bu- og driveplikta etter § 27 anten heilt ut eller for ei viss tid.
Ved avgjerd om søknad om fritak for buplikta skal det leggjast særleg vekt på kor nær tilknyting søkjaren har til eigedomen og søkjaren sin livssituasjon. Vidare skal det mellom anna takast omsyn til bruksstorleiken, avkastningsevna og hustilhøva på eigedomen og på om søkjaren har eigedom i kommunen frå før. Det skal dessutan takast omsyn til om eigedommen vert eigd i sameige.
Ved avgjerd av søknad om fritak frå driveplikta skal det takast omsyn til om det i området der eigedomen ligg er bruk for jordbruksarealet som tilleggsareal. Det må òg takast omsyn til kor viktig det er å halde det aktuelle jordbruksarealet i hevd.
Når det i samband med odelsløysing eller offentleg skifte blir søkt om fritak frå kravet om bu- og driveplikt skal retten utsetje den endelege avgjerda i saka til unntaksspørsmålet er avgjort.
Forslag fra Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen:
Forslag 5
Vedtak til lov
om opphevelse av lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven)
I
Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven), oppheves.
II
Denne lov trer i kraft straks.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i konsesjonsloven og odelsloven m.v. (opphevelse av forkjøpsrett og heving av arealgrenser)
I
I lov 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven).
§ 1 ny nr. 5 skal lyde:
hensynet til bosettingen.
§ 2 skal lyde:
§ 2 (virkemidler).
Med de unntak som følger av denne lov, kan fast eiendom ikke erverves uten tillatelse av Kongen (konsesjon). Kongens myndighet kan overlates til kommunen.
Loven omfatter ikke erverv som er konsesjonspliktige etter:
1. lov 3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster,
2. lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. kapittel I eller II,
3. lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster.
Loven omfatter ikke erverv av fast eiendom som nyttes til annet enn landbruksformål, dersom ervervet skjer ved overtakelse av aktiva eller eierandeler i en virksomhet, og denne overtakelsen er underlagt meldepliktsbestemmelsene i lov om erverv av næringsvirksomhet.
Kongen kan ved forskrift gjøre unntak fra konsesjonsplikten utover det som følger av §§ 5 og 6. Når særlige hensyn foreligger, kan Kongen også i det enkelte tilfelle gjøre unntak fra konsesjonsplikt.
§ 3 skal lyde:
§ 3 (særlige rettigheter som omfattes av loven).
Denne lovs regler om konsesjon gjelder også stiftelse og overdragelse av leierett og annen liknende bruksrett over fast eiendom med mindre retten er stiftet for en tid av høyst 10 år, uten adgang for brukeren til å kreve kontraktstiden forlenget ut over dette tidsrom. Reglene gjelder også for utbyggingskontrakter av enhver art, herunder avtaler om fortrinnsrett til å foreta utbygging og for andre rettigheter over fast eiendom som innebærer at eierens adgang til å rå over eiendommen eller til å få det økonomiske utbytte av den blir vesentlig innskrenket. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om hvilke rettigheter som medfører konsesjonsplikt etter dette ledd.
Fast eiendom kan ikke tas til brukelig pant for lengre tid enn 3 år uten konsesjon.
I strøk som i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven er avsatt til fornyelsesområde (§ 25 nr. 8) gjelder loven stiftelse og overdragelse av slike retter som nevnt i første ledd første punktum, uansett for hvor lang tid retten er stiftet.
§ 5 første ledd nr. 2 skal lyde:
2. bebygd eiendom, forutsatt at eiendommen ikke er større enn 20 dekar. At disse forutsetningene for konsesjonsfrihet foreligger anses i alminnelighet godtgjort når dette bekreftes av kommunen . I områder som er regulert i reguleringsplan, er konsesjonsfriheten betinget av at erververen ikke foretar bruksendring i strid med planen. Det samme gjelder hvor eiendommen i kommuneplanens arealdel er lagt ut til landbruks-, natur- og friluftsområder. Ved erverv av eiendom med jordbruksareal er konsesjonsfriheten betinget av at arealet holdes i hevd, jf. jordloven § 8.
§ 6 første ledd nr. 1 annet punktum skal lyde:
Når det gjelder jord- og skogbrukseiendommer over 20 dekar, er konsesjonsfriheten betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år og selv bebor og driver den i minst 5 år.
Ny § 6 a skal lyde:
§ 6 a (bopliktens innhold)
Erverver som etter § 6 første ledd nr. 1 har boplikt på en eiendom, skal ta eiendommen som sin reelle bolig. En eiendom er tatt som reell bolig hvis eieren er registrert bosatt på eiendommen etter regler fastsatt i eller i medhold av lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering.
En eier som over tid overnatter på eiendommen minst 50 prosent av nettene, men som ikke oppfyller vilkåret om registrering i folkeregisteret, jf. første ledd, fordi eierens øvrige husstand er bosatt et annet sted, må gi kommunen melding om hvordan bosettingsforholdet vil bli ordnet. Meldingen må sendes skriftlig innen utløpet av ett år. Departementet avgjør om boplikten kan anses oppfylt på den måten eieren har gjort rede for.
§ 8 skal lyde:
§ 8 (særlige forhold for landbrukseiendommer).
Ved avgjørelsen av søknad om tillatelse til erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål skal det særlig tas hensyn til formålet med jordloven, jf. jordloven § 1, og til:
1. om erververen anses skikket til å drive eiendommen
2. om erververen vil ta fast bopel på eiendommen for selv å drive den.
Kapittel 5 oppheves.
§ 19 første ledd skal lyde:
Søknad om konsesjon etter denne lov skal sendes til ordføreren i den kommune der eiendommen ligger. Søknaden skal gi opplysning om erververen og den eiendom det gjelder og om formålet med og alle vilkår for ervervet. Gjelder det arv, gave eller gavesalg, skal eiendommens eller rettighetens verdi oppgis. Avskrift av hjemmelsdokument (skjøte), kontrakt og takst skal vedlegges hvis slike dokumenter foreligger. Det må gjøres rede for forhold som kan ha betydning for spørsmålet om konsesjon. Eier og bruker må finne seg i at det blir holdt synfaring, oppmåling, kartlegging og bonitering av eiendom og bebyggelse.
§ 20 tredje ledd skal lyde:
Dersom tidsgrensen for tvangsbruk etter § 3 annet ledd overskrides, eller erververen foretar bruksendring i strid med plan eller unnlater å holde jordbruksarealet i hevd i henhold til § 5 første ledd nr. 2, eller erverver som nevnt i § 6 første ledd nr. 1 eller 2 ikke overholder bo- og driveplikten, eller erverver som nevnt i § 6 første ledd nr. 5 ikke overholder fristen for videre salg, kan Kongen sette en frist for erververen til å søke konsesjon.
§ 21 skal lyde:
§ 21. (saksbehandlingsorganer).
Kommunen gir uttalelse om konsesjonsspørsmålet og sender deretter saken videre til fylkesmannen.
I uttalelsen bør det tas stilling til om det skal settes særskilte vilkår for konsesjon.
Kongen kan gi nærmere forskrifter som supplerer saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og loven her, derunder om at den ordinære saksgang skal fravikes for visse typer saker og om intern arbeidsdeling i fylkeslandbruksstyret slik at styret kan overlate til administrasjonen å gi uttalelse eller ta avgjerder på vegne av styret i nærmere bestemte saker.
§ 24 første ledd første punktum skal lyde:
Kommunen og fylkesmannen skal føre kontroll med at vilkår som er satt for konsesjon blir overholdt.
§ 25 siste punktum oppheves.
II
I lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten gjøres følgende endringer:
§ 2 første ledd skal lyde:
Ein eigedom blir rekna som odlingsjord når anten jordbruksarealet er minst 20 dekar, eller det høyrer til så mykje anna areal, rettar og lunnende at den produksjonsmessige verdi tilsvarar minst 20 dekar jordbruksareal.
§ 27 nytt tredje og fjerde ledd skal lyde:
Buplikta etter fyrste og andre stykket vert oppfylt ved at eigaren tar eigedomen i bruk som sin reelle bustad. Ein eigedom er tatt i bruk som reell bustad dersom eigaren er registrert busett på eigedomen etter reglar fastsett i eller i medhald av lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering.
Ein eigar som over tid overnattar på eigedomen minst 50 prosent av nettene, men som ikkje oppfyller vilkåret om registrering i folkeregisteret, jf. tredje ledd, avdi hustanden til eigaren er busett ein annan stad, må gi kommunen melding om korleis busettingstilhøvet vil bli ordna. Meldinga må vera skriftleg og sendast innan eitt år. Departementet avgjer om buplikta kan oppfyllast på den måten eigaren har gjort greie for.
§ 27 nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd.
§ 27 a annet ledd skal lyde:
Ved avgjerd av søknad om fritak frå buplikta skal det leggjast særleg vekt på ønsket om å styrkje eller oppretthalde busetjinga i området der eigedomen ligg, på kor nær tilknyting søkjaren har til eigedomen og på søkjaren sin livssituasjon. Vidare skal det mellom anna takast omsyn til bruksstorleiken, avkastningsevna og hustilhøva på eigedomen.
§ 27 a fjerde ledd oppheves. Nåværende femte ledd blir fjerde ledd.
III
I lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) gjøres følgende endringer:
§ 6 første ledd tredje punktum skal lyde:
Er det ikkje råd å få eigedom ved friviljug kjøp, kan retten til oreigning etter kap. VI i denne lova nyttast.
§ 13 første ledd skal lyde:
Dersom ein ikkje kan nå dei mål som er nemnde i § 1 ved friviljug kjøp, kan departementet gjera vedtak om oreigning av areal og rettar som tillegg til eksisterande jord- og skogbrukseigedom.
IV
Endringene i lov 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) §§ 2, 3 og 8, kapittel 5, §§ 21, 24 og 25, samt i lovens tittel og i lov 12. mai 1995 nr. 23, om jord (jordlova), trer i kraft straks.
Loven gjelder for øvrig fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser skal gjelde fra ulik tid.
V
Overgangsbestemmelser
Endringene i odelsloven § 2 får ikke virkning for forhold der det etter tidligere regler er oppstått anledning til å bruke odels- eller åsetesrett før endringen her tar til å gjelde.
Eksisterende bo- og driveplikt, jf. odelsloven § 27 eller konsesjonsloven § 6 første ledd nr. 1, endres tilsvarende de nye reglene for eiere av eiendommer under de nye arealgrensene selv om eiendommen er overtatt før lovendringene.
Endringen i konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 2 skal gjelde konsesjonssaker som ikke er endelig avgjort på det tidspunktet endringen av bestemmelsen trer i kraft. Vedtaket er endelig dersom klage ikke er mottatt innen klagefristens utløp, eller hvor klageadgangen, jf. forvaltningsloven § 28, er brukt og forvaltningen har fattet avgjørelse i klagesaken.
Der forkjøp er nyttet før ikrafttredelse av endringen i konsesjonsloven § 2 og vedtaket om bruk av forkjøpsrett er endelig, skal konsesjonsloven §§ 12, 13, 14, 15, 16, 17 og 18 fortsatt gjelde ved gjennomføring av vedtaket. Vedtak om bruk av forkjøpsrett er endelig dersom klage ikke er mottatt innen klagefristens utløp, eller dersom klageadgangen, jf. forvaltningsloven § 28, er brukt og forvaltningen har fattet avgjørelse i klagesaken.
Oslo, i næringskomiteen, den 27. mars 2001
Morten Lund |
Ansgar Gabrielsen |
Kjell Opseth |
leder |
ordfører |
sekretær |