2.1 Generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Einar Olav Skogholt og Gunhild Øyangen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, viser til at lovforslaget i stor utstrekning bygger på den midlertidige erstatningsordningen for pasientskader som har virket siden 1. januar 1988. Ordningen har i liten grad gitt pasienter erstatning som de ikke ville fått etter de alminnelige erstatningsrettslige reglene.

Komiteen vil understreke viktigheten av at loven skal fokusere på pasientens skade. Pasienten må heller ikke bevise at noen i helsevesenet kan bebreides for at skaden er skjedd. Komiteen legger til grunn at lovfesting vil gi flere pasienter mulighet til erstatning både i ordningen og ved domstolene.

Komiteen er enig i at alminnelig erstatningsrett ikke gir tilstrekkelig vern for personer som skades ved ytelse av helsetjenester, og at praksis må bygge på en mindre streng uaktsomhetsvurdering.

Komiteen viser til at det ofte er en lang og kostbar prosess dersom en sak om pasientskadeerstatning skal føres for domstolene. Ved å opprettholde nemndsystemet i pasientskadeordningen vil pasientene, etter komiteens mening, fortsatt kunne ha mulighet til en både raskere og billigere saksbehandling. Komiteen ber Regjeringen sørge for å bedre informasjonen til pasienter som mener de er påført skader. Pasienten må få hjelp til å utforme sin klage til Norsk Pasientskadeerstatning og gis informasjon om andre nødvendige tiltak som eventuelt å gi melding til for­sikringsselskapet. Omfattende dokumentasjon skal ikke pasienten behøve å ha ansvar for å fremskaffe. Dette skal innhentes av Norsk Pasientskadeerstatning eller forsikringsselskapet.

Komiteen legger avgjørende vekt på at saksbehandlingen i pasientskadeerstatningsordningen skal være rask.

Komiteen viser til at nåværende pasientskadeerstatningsordning ble etablert ved kongelig resolusjon i 1988, og ordningen har så langt etter komiteens mening virket tilfredsstillende, men komiteen sier seg glad for at man nå får en egen lov vedrørende pasientskadeerstatning. Komiteen viser til at objektivisering av ansvaret for utøvelse av helsetjenester opprinnelig sto sentralt i arbeidet med å få etablert en ordning med pasientskadeerstatning. Hovedhensikten med dette var å skyve tyngdepunktet fra en uaktsomhetsvurdering hos det enkelte helsepersonell til en vurdering av om det er begått feil som har påført pasienten skade.

Komiteen sier seg tilfreds med at den nye loven også vil omfatte skadeserstatning for den totale helsetjeneste inklusiv private tilbud, apotek-, syke- og omsorgssektoren. Komiteen vil videre påpeke effekten av den kvalitetsforbedring og skadeforebyggende effekt som pasientskadeordningen har hatt frem til dags dato.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser videre til at etter at pasientskadeerstatningsloven ble etablert i 1988, har antall skadesaker i det vanlige rettsapparatet øket ubetydelig, men det har etter disse medlemmers mening vært en svakhet ved ordningen at det ikke tidligere har vært åpnet for klagerett på nemndsvedtak fra skadevolders side. Disse medlemmer er derfor glad for at det åpnes for en slik mulighet i den foreliggende lovproposisjon.

Disse medlemmer viser også til at loven fortsatt har åpning for å reise erstatningskrav i det vanlige rettsapparatet, og disse medlemmer støtter den tidsfrist på seks måneder som er inntatt i lovteksten for å bringe en sak inn for det sivile rettsapparat etter at saken er tilmeldt Norsk pasientskadenemnd. Disse medlemmer mener at behandlingstiden i norsk pasientskadeerstatningsordning i dag er for lang, og det er viktig at tidsfristene blir kortere av hensyn til de som har krav på erstatning.

2.2 Merknader til de enkelte paragrafer

§ 1 Pasientskade

Komiteen har merket seg at lovforslaget ikke skal miste sitt preg av å være en særrettighet for pasientskader.

Komiteen viser til at skader oppstått i helseinstitusjoner, herunder sykehjem, omfattes av loven. Komiteen vil bemerke at en får dekket skade påført av helsepersonell under opphold på aldershjem, omsorgsbolig eller boenhet som ikke skiller seg vesentlig fra boliger for eldre, trygdeboliger og lignende. Komiteen slutter seg til avgrensningene det legges opp til, og understreker at denne loven også gjelder psykiske skader.

Komiteen har merket seg at ambulansetransport kommer inn under loven. Dette gjelder også improvisert syketransport så lenge det dreier seg om et tilbud fra det offentlige eller private helsevesenet.

Komiteen legger vekt på at loven dekker skadetilfeller uten krav om at helsepersonell handlet i tjeneste.

Komiteen har merket seg at Ot.prp. nr. 55 (1999-2000) avklarer forholdet mellom apotekerlovgivningens erstatningsregler og reglene om erstatning for pasientskader. Komiteen er enig i at skader voldt i apotekvirksomhet bør dekkes av pasientskadeordningen i den grad pasientskadelovens vilkår ellers er oppfylt.

Komiteen mener det bør presiseres at lovens dekningsområde omfatter enhver som arbeider innenfor helsetjenesten med å gi helsehjelp. I det foreliggende forslaget er det uklart i hvilken grad helsehjelp som ytes av helsepersonell uten autorisasjon, omfattes av loven. Det vises til definisjonen av «helsepersonell» i helsepersonelloven § 3.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 1 første ledd bokstav c) lyde:

c) av helsepersonell som yter helsehjelp i henhold til offentlig autorisasjon eller lisens, personer som opptrer på vegne av disse, eller andre personer som fastsatt i forskrift.»

§ 2 Erstatning for pasientskade

Komiteen vil minne om at denne loven først og fremst skal ivareta pasientens behov når skaden er skjedd. Komiteen legger til grunn at de alminnelige rettslige prinsipper om årsakssammenheng legges til grunn. Komiteen viser til at om lag en firedel av klagene til Norsk Pasientskadeerstatning nevner mangelfull informasjon. Komiteen vil derfor understreke behovet for å innarbeide klare rutiner, slik at mangelfull informasjon ikke fører til alvorlige skader.

Komiteen vil understreke at det er skaden og skaderesultatet som skal være avgjørende for om pasienten får erstatning, ikke om det kan påvises at enkeltpersoner har gjort feil eller utvist uaktsomhet, og mener det er behov for å presisere dette i lovteksten.

Komiteen viser til at et viktig mål ved innføringen av den midlertidige erstatningsordningen i 1988 var nettopp det å sikre pasienter erstatning uten krav om at dette skulle kunne begrunnes i feil fra enkeltpersoner. Komiteen har merket seg at Legeforeningen i sitt høringsnotat til komiteen har pekt på at utviklingen i den midlertidige erstatningsordningen kan tyde på at det gradvis har blitt vanskeligere å få erstatning, ved at det objektive ansvaret har utviklet seg i retning av krav om skyld. I lovforslaget fastslås kravet om å påvise skyld som en hovedregel i § 2 bokstav a og e, ved bruk av vilkår som «feil» og «uaktsomhet» for at det skal kunne reises krav om erstatning.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 2 første ledd bokstav a) lyde:

a) svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes,»

Komiteen understreker at reglene om ansvarsgrunnlag innebærer at terskelen for hvilke handlinger som skal utløse ansvar, skal være lavere enn i den alminnelige erstatningsrett. Komiteen mener lovens formål om å være en særlov for pasientskader innebærer at det er riktig å avgrense mot krav grunnet andre skader. Komiteen mener imidlertid at henvisningen til alminnelige erstatningsregler, både objektive regler og regelen om ansvar for uaktsom skadevolding, kan bli mer presis, og fremmer følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 2 første ledd bokstav e) lyde:

e) forhold som medfører ansvar for helsetjenesten eller helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler.»

For å gjøre loven språklig sett lettere tilgjengelig fremmer komiteen følgende endringsforslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 2 tredje ledd lyde:

Selv om det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar etter første og annet ledd, kan det unntaksvis ytes erstatning når det har skjedd en pasientskade som er særlig stor eller særlig uventet, og som ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere. Det skal legges vekt på om det er gitt tilstrekkelig informasjon på forhånd.»

§ 4 Andre erstatningsregler

Komiteen viser til at denne lov ikke er til hinder for at erstatningskrav kan gjøres gjeldende overfor andre enn den ansvarlige etter loven.

Komiteen er enig i at krav som fremmes etter loven, ikke kan fremmes mot staten, fylkeskommuner eller kommuner. Regress skal bare kunne kreves mot den som selv har forvoldt skaden forsettelig, eller har unnlatt å tegne forsikring etter § 8.

Komiteen viser til Lødrup-utvalgets forslag om at det ikke bør være noe minstebeløp for erstatninger som følge av pasientskade. De fleste høringsinstansene har gitt uttrykk for det samme. Norsk Pasientskadeerstatning har imidlertid pekt på behovet for en nedre grense for å begrense tilfanget av mindre saker. Komiteen mener det vil være hensiktsmessig å videreføre dagens nedre grense på 5 000 kroner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at erstatningsbeløpene for ulike skader gjennom Norsk Pasientskadeerstatning er i laveste laget, og at de bør oppjusteres i henhold til avgjørelser om lignende skadeserstatning i det sivile rettsapparatet. Disse medlemmer vil gå imot å øke egenandelen for utbetaling av erstatning i henhold til § 3-5 i skadeserstatningsloven fra 5 000 til 10 000 kroner.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 4 første ledd andre punktum lyde:

Erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art etter skadeerstatningsloven § 3-5 og tap under 5  000 kroner erstattes likevel ikke etter loven her.»

§ 5 Foreldelse

Komiteen har merket seg at de vanlige foreldelsesregler, hvor et krav foreldes etter 3 år, også skal gjelde for pasientskadekrav.

§ 6 Hvem som er ansvarlig etter loven

Komiteen viser til at de midlertidige reglene er ført videre slik at Norsk Pasientskadeerstatning er ansvarlig når skaden er skjedd i offentlig helsevesen.

Komiteen har merket seg at loven slår fast at den ansvarlige utenfor offentlig helsevesen (private) er den som yter helsetjenester. Disse plikter å tegne forsikring etter § 8 i den utstrekning Kongen bestemmer. Komiteen ser positivt på at, uansett hvem som skal betale erstatning, om det er Norsk Pasientskadeerstatning eller et forsikringsselskap, så kan saken alltid meldes til Norsk Pasientskadeerstatning.

Komiteen viser også til at alle fritidshandlinger omfattes av loven så lenge handlingene er foretatt ut fra den særskilte kompetanse vedkommende har i kraft av å være helsepersonell.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at Norsk Pasientskadeerstatning i tvilstilfelle kan bestemme hvor saken skal utredes.

§ 7 Norsk Pasientskadeerstatning

Komiteen har merket seg at dagens finansieringsordning er tenkt forlenget ved at Kongen organiserer og fastsetter nærmere forskrifter om Norsk Pasientskadeerstatning. For enkelte helseinstitusjoner kan eller skal det tegnes forsikring som nevnt i § 8. Komiteen er enig i dette.

§ 8 Forsikring

Komiteen har merket seg at den som yter helsetjenester utenfor offentlig helsevesen, skal tegne forsikring i den utstrekning det er fastsatt ved forskrift til dekning av ansvar etter loven. Komiteen er enig i dette.

§ 9 Fremsetting av krav

Komiteen vil understreke betydningen av imøtekommenhet og god informasjon når krav om erstatning fremsettes. Som oftest er det helsepersonellet som først får henvendelsen, og disse skal være behjelpelig med å fylle ut en del av Norsk Pasientskadeerstatnings skjema. Kravet må meldes skriftlig. Norsk Pasientskadeerstatnings veiledningsplikt og plikt til å innhente nødvendig dokumentasjon i saken må innebære at det ikke stilles store krav til pasientens utredning. Norsk Pasientskadeerstatning bør legge vekt på å skape et tillitsforhold mellom seg og pasienten under saksutredningen.

Komiteen mener at kravet normalt må meldes skriftlig, men dersom en pasient trenger bistand til å fremsette erstatningskravet, må NPE kunne bistå med å nedtegne dette.

Komiteen mener det vil være hensiktsmessig at Norsk Pasientskadeerstatning i særlige tilfeller kan godta muntlig fremsettelse av krav om erstatning, og fremmer følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 9 annet punktum lyde:

Norsk Pasientskadeerstatning kan i særlige tilfeller tillate at krav om erstatning meldes muntlig.

Annet punktum i proposisjonens lovforslag blir tredje punktum.»

§ 10 Saksbehandlingen

Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det vil være mest hensiktsmessig at Norsk Pasientskadeerstatning behandler alle krav uavhengig av om skaden er forårsaket i offentlig eller privat helsetjeneste. Det vil bidra til å sikre en ensartet behandling av klagesaker i et organ som har opparbeidet seg særlig kompetanse og erfaring med denne typen saker. Det vises til at dette er i tråd med Lødrup-utvalgets forslag, og høringsuttalelser fra Norsk Pasientforening.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 10 første ledd lyde:

Norsk Pasientskadeerstatning skal i alle tilfeller utrede saken.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til proposisjonen s. 79:

«Når det gjelder utredningen av kravet, synes det å være et rimelig krav at den som skal betale, først får anledning til å ta stilling til det. Er det et kurant krav, kan kravet eventuelt forlikes. En rask og fleksibel behandling av krav kan for øvrig være et konkurransefortrinn for forsikringsselskapene som lovgivningen ikke bør ta fra dem. Ordningen vil også gi muligheten til en viss sammenlikning av saksbehandlingstiden i NPE og i de private selskapene, noe som kan spore til forbedringer der det trengs. Endelig gir denne løsningen størst fleksibilitet, siden det ikke er noe i veien for at et eller flere forsikringsselskaper inngår avtale med NPE om å behandle kravene deres dersom de finner det kommersielt hensiktsmessig.»

Disse medlemmer er enig i at det i hovedsak er den som kan bli ansvarlig for erstatningen, som skal utrede saken. Ved tvil om hvem som er ansvarlig for erstatning, er disse medlemmer enig i at Norsk Pasientskadeerstatning skal utrede saken. Disse medlemmer ser det som positivt at klageren slipper å opptre så aktivt. Disse medlemmer understreker viktigheten av at klager har tillit til at saken behandles av nøytrale sakkyndige.

Disse medlemmer støtter proposisjonen og fremmer følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 10 første ledd lyde:

Norsk Pasientskadeerstatning eller den forsik­ringsgiveren som kan bli ansvarlig etter § 8, utreder saken. I tvilstilfelle avgjør Norsk Pasientskadeerstatning hvem som skal utrede den.»

Som følge av at Norsk Pasientskadeerstatning skal utrede alle saker, også saker rettet mot forsikringsselskaper, mener komiteen at de administrative kostnadene ved dette må ha en rimelig fordeling.

§ 11 Advokatbistand

Komiteen har merket seg at dekning av advokatutgifter ikke vil være hovedregelen i nemndsystemet. Ved at pasienten kan kreve forhåndsavgjørelse om dekning av advokatutgifter, tar pasienten ingen risiko ved å engasjere advokat. Komiteen har merket seg at avgjørelse om advokatbistand er skjønnsbasert. Ved utøvelse av skjønnet bør det legges vekt på om sakens karakter og alvorlighetsgrad tilsier en større grad av bevisførsel, og om det vil være særlig aktuelt at saken behandles ved domstolene. Komiteen understreker at det også ved klage til Pasientskadenemnda bør kunne innvilges advokatbistand til klageutformingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil som følge av endringsforslag til § 10 fremme følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 11 lyde:

§ 11 Advokatbistand

Pasientens utgifter til advokathjelp dekkes dersom Norsk Pasientskadeerstatning har truffet vedtak om det, eller utgiftene må regnes som tap som følge av skaden. Pasienten kan kreve forhåndsavgjørelse fra Norsk Pasientskadeerstatning om hvilke advokatutgifter som vil bli dekket.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 11 lyde:

§ 11 Advokatbistand

Pasientens utgifter til advokathjelp dekkes dersom den som utreder saken, har truffet vedtak om det, eller utgiftene må regnes som tap som følge av skaden. Pasienten kan kreve forhåndsavgjørelse fra den som utreder saken, om hvilke advokatutgifter som vil bli dekket.»

§ 12 Avgjørelsen av erstatningskravet

Komiteen har merket seg at etter at Norsk Pasientskadeerstatning har utredet saken og avgjort om erstatning skal gis og eventuelt erstatningens størrelse, skal vedtaket begrunnes og underretning gis partene i samsvar med forvaltningslovens regler. Opplysning skal også gis om at vedtaket kan klages til Pasientskadenemnda innen 3 uker.

Komiteen er kjent med at saksbehandlingstiden kan bli opptil 5 år. Komiteen ønsker derfor at saksbehandlingstiden både for avgjørelse av erstatningsspørsmålet og for selve erstatningsutmålingen blir så kort som mulig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil som følge av endringsforslag til § 10 gå mot proposisjonens forslag til § 12 annet ledd.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil at forsikringsgiver skal kunne velge å utrede saken selv, og når Norsk Pasientskadeerstatning treffer avgjørelse skal denne kunne klages inn for Pasientskadenemnda.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 12 annet ledd lyde:

Når en forsikringsgiver har utredet saken, avgjøres det om erstatning skal gis, og eventuelt erstatningens størrelse. Det skal opplyses at avgjørelsen kan klages inn for Pasientskadenemnda innen tre uker.»

§ 13 Utbetaling av erstatningen

Komiteen forutsetter at Norsk Pasientskadeerstatning sørger for rask utbetaling av erstatningskravet.

§ 15 Klage mv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til muligheten for å klage enkeltvedtak fattet i Norsk Pasientskadeerstatning inn for Pasientskadenemnda.

Et annet flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at forslaget til lov ikke er klart nok når det gjelder hvem som kan klage på avgjørelser til Pasientskadenemnda. Etter dette flertallets mening bør denne loven innebære at det i utgangspunktet bare er pasienten som gis anledning til å gå videre etter avgjørelse i Norsk Pasientskadeerstatning.

Dette flertallet legger til grunn at NPE som ansvarlig for å betale eventuell erstatning, ikke vil ha behov for å klage på egen avgjørelse. Den som innenfor privat sektor blir pålagt å betale erstatning ved NPEs vedtak, bør etter dette flertallets syn imidlertid ha klageadgang.

Etter dette flertallets syn bør imidlertid ikke en helseinstitusjon eller helsepersonell, som ikke selv blir pålagt å betale erstatning ved NPEs avgjørelse, kunne klage avgjørelsen inn for pasientskadenemnda.

Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil bl.a. som følge av endringsforslag til § 10 fremme følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 15 første ledd lyde:

Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak som nevnt i § 14 annet punktum kan påklages til Pasientskadenemnda av den som krever erstatning etter loven her. Det samme gjelder for en ansvarlig etter § 6 første ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver etter § 8, som blir pålagt å betale erstatning ved Norsk Pasientskadeerstatnings vedtak. Andre kan ikke påklage Norsk Pasientskadeerstatnings vedtak til Pasientskadenemnda. Klagefristen er tre uker.»

Flertallet vil som følge av endringsforslag til § 10 gå mot proposisjonens forslag til § 15 annet ledd.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til muligheten for å klage både enkeltvedtak fattet i Norsk Pasientskadeerstatning og avgjørelser tatt av forsikringsgiver, inn for Pasientskadenemnda.

Disse medlemmer mener at forslaget til lov ikke er klart nok når det gjelder hvem som kan klage på avgjørelser til Pasientskadenemnda. Etter disse medlemmers mening bør denne loven innebære at det i utgangspunktet bare er pasienten som gis anledning til å gå videre etter avgjørelse i Norsk Pasientskadeerstatning eller etter avgjørelse av forsikringsgiver.

Disse medlemmer legger til grunn at NPE og forsikringsgiver som ansvarlige for å betale eventuell erstatning, ikke vil ha behov for å klage på egen avgjørelse. I unntakstilfeller kan det tenkes at andre enn NPE blir pålagt å betale erstatning ved NPEs avgjørelse, for eksempel et forsikringsselskap som har inngått avtale med NPE om at NPE skal behandle kravene deres. Etter disse medlemmers mening bør forsikringsgiver i et slikt tilfelle kunne påklage NPEs vedtak til Pasientskadenemnda.

Etter disse medlemmer syn bør imidlertid ikke en helseinstitusjon eller helsepersonell, som ikke selv blir pålagt å betale erstatning ved NPEs eller forsikringsgivers avgjørelse, kunne klage avgjørelsen inn for Pasientskadenemnda.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 15 første og annet ledd lyde:

Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak som nevnt i § 14 annet punktum og tilsvarende avgjørelser av forsikringsgivere etter § 8, kan påklages til Pasientskadenemnda av pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade. I tillegg kan Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak påklages av en ansvarlig etter § 6 første ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver etter § 8, som blir pålagt å betale erstatning ved vedtaket. Andre kan ikke påklage Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak eller tilsvarende avgjørelse fra forsikringsgivere. Klagefristen er tre uker.

Når seks måneder har gått etter at kravet ble meldt, kan krav mot en forsikringsgiver etter § 8 bringes inn for Pasientskadenemnda uansett om avgjørelse er truffet.»

Komiteen er enig i klagefristen på 3 uker.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er også enig i at krav mot forsikringsgiver kan bringes inn for Pasientskadenemnda når 6 måneder er gått etter at kravet er meldt, uansett om avgjørelse er truffet.

Komiteen vil peke på at det er nødvendig med et visst press på tidsperspektivet uten at dette går ut over kvaliteten ved vurdering av saker hos sakkyndige. Komiteen er enig i at andre enkeltvedtak kan påklages til departementet med mindre Kongen fastsetter et annet klageorgan.

Komiteen har merket seg at gebyr kan fastsettes ved forskrift for å forhindre for mange ubegrunnede klager.

§ 16 Pasientskadenemndas virksomhet og sammensetning m.m.

Komiteen har merket seg at det foreslås å gå bort fra en partsammensatt nemnd, og at nemnda skal få 3 medlemmer istedenfor 5 som i dag. Komiteen er av den oppfatning at dagens ordning med 5 medlemmer har fungert bra, og går inn for at Pasientskadenemnda fortsatt skal ha 5 medlemmer. Komiteen er enig i at den foreslåtte sirkuleringsordning blir fulgt opp.

Komiteen mener at det fortsatt bør være en partssammensatt nemnd på fem medlemmer hvor Kongen utnevner leder, nestleder og medlemmer med personlige varamedlemmer. Det er etter komiteens mening viktig at leder har juridisk embetseksamen. To av de øvrige medlemmene skal være medisinsk sakkyndige, og ett medlem bør etter komiteens mening ha generell innsikt i helsespørsmål med særlig vekt på brukerinteressene.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 16 første ledd annet punktum lyde:

Leder skal ha juridisk embetseksamen.»

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 16 annet ledd lyde:

Pasientskadenemnda settes i hver sak med fem medlemmer etter en sirkulasjonsordning som fastsettes av nemndas leder. To av medlemmene skal være medisinsk sakkyndige. Ett av medlemmene skal være brukerrepresentant.»

§ 17 Saksbehandlingen i Pasientskadenemnda

Komiteen har merket seg at Pasientskadenemnda skal treffe vedtak med alminnelig flertall, og at både flertallets og mindretallets syn skal begrunnes. Komiteen har også merket seg at saksbehandlingen for Pasientskadenemnda forestås av et eget sekretariat som også kan fatte avgjørelser på vegne av nemnda i helt kurante saker.

§ 18 Domstolsprøving

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil minne om at det først og fremst er pasientens interesser denne loven skal ivareta. Da lovforslaget er noe uklart når det gjelder hvem som skal kunne klage en sak inn for domstolen, vil flertallet presisere at etter denne lov bør det kun være pasienten og den som innenfor privat sektor blir pålagt å betale erstatning, som skal kunne bringe saken videre. For andre enn disse, f.eks. en skadevolder (helseinstitusjon eller helsepersonell) som ikke selv blir ansvarlig fordi skaden er skjedd innenfor offentlig helsetjeneste, skal søksmålsadgangen uttrykkelig avskjæres.

Komiteen ønsker at den som krever erstatning, ikke kan bringe saken inn for domstolene før Pasientskadenemnda har fattet vedtak.

Komiteen vil peke på at tidsfristene må være så korte som mulig, men ikke slik at kvaliteten ved vurdering av saken hos sakkyndige svekkes. Komiteen antar at pasienten ofte vil trenge en ny sakkyndig vurdering for å ta stilling til om Pasientskadenemndas vedtak ikke skal aksepteres, og at søksmål skal reises. Komiteen mener derfor at søksmål bør kunne reises innen 4 måneder etter at nemnda har truffet vedtak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har sett at det kan reises spørsmål om loven bør fastsette hvem et søksmål fra en ansvarlig etter § 6 første ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver etter § 8, skal rettes mot. Flertallet ser at det er tre alternativer, nemlig Pasientskadenemda, Norsk Pasientskadeerstatning eller den som er tilkjent erstatning ved Pasientskadenemndas vedtak. Det sistnevnte alternativ kan virke naturlig ut fra at det er skadelidte som har retten til erstatning, men det utsetter pasienten for byrden ved søksmål og en risiko for å dekke iallfall egne sakskostnader. De to andre alternativene har ikke de samme ulempene, men kan gjøre at en rettssak blir behandlet «over hodet» på skadelidte. Til gjengjeld kan de trolig vel så lett og godt som skadelidte bidra til å opplyse saken. Siden det er Pasientskadenemnda som har truffet det endelige vedtaket, kan det tale for at saken reises mot Pasientskadenemnda, selv om NPE nok har større administrative ressurser til å ta imot søksmål. Flertallet vil på denne bakgrunn foreslå at søksmål fremsettes overfor Pasientskadenemnda.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 18 lyde:

§ 18 Domstolsprøving

Den som krever erstatning etter loven her, kan bringe saken inn for domstolene når endelig vedtak i Pasientskadenemnda foreligger. Det samme gjelder for ansvarlig etter § 6 første ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver etter § 8, som blir pålagt å betale erstatning ved Pasientskadenemndas vedtak. Andre kan ikke bringe saken inn for domstolene.

Ved søksmål etter loven her er forliksmekling ikke nødvendig.

Søksmål må reises innen fire måneder fra det tidspunkt underretning om endelig vedtak i Pasientskadenemnda er kommet fram til vedkommende. Når denne fristen er ute uten at søksmål er reist, har vedtaket samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.

Søksmål etter første ledd første punktum reises mot den ansvarlige etter § 6 eller dennes forsikringsgiver etter § 8. Søksmål etter første ledd annet punktum reises mot Pasientskadenemnda.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter proposisjonens forslag til § 18 om at andre enn pasienten også kan bringe vedtak gjort av Pasientskadenemnda inn for domstolene, og fremmer følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 18 lyde:

§ 18 Domstolsprøving

Den som krever erstatning etter loven her, kan tidligst bringe saken inn for domstolene når seks måneder har gått etter at krav på erstatning er satt fram etter § 9. Andre kan tidligst bringe saken inn for domstolene når endelig vedtak i Pasientskadenemnda foreligger.

Søksmål må senest reises innen to måneder fra det tidspunktet underretning om endelig vedtak i Pasientskadenemnda er kommet fram til vedkommende. Når denne fristen er ute uten at søksmål er reist, har vedtaket samme virkning som en rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.

Søksmålet reises mot den ansvarlige etter § 6 eller dennes forsikringsgiver etter § 8. Dersom Norsk Pasientskadeerstatning eller Pasientskadenemnda har truffet vedtak om erstatning skal ytes eller ikke, er forliksmekling ikke nødvendig. Under søksmålet stanses eventuell behandling i Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda.

Er søksmål reist ved de alminnelige domstolene, og skadelidte ønsker tvisten avgjort av Pasientskadenemnda, kan vedkommende domstol stanse saken inntil Pasientskadenemnda har fattet endelig vedtak. Når en domstol har stanset saken etter første punktum, gjelder fristen i annet ledd for å ta saken opp igjen. Når fristen er ute, skal domstolen heve saken.»

§ 19 Lovens virkeområde

Komiteen er enig i at loven gjelder skade som har skjedd i Norge og Svalbard.

Komiteen mener det bør fastsettes i loven at den også omfatter behandling i utlandet i regi av den norske helsetjenesten. Komiteen vil presisere at loven også omfatter de såkalte behandlingsreisene til utlandet.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov om erstatning ved pasientskader mv. skal § 19 annet punktum lyde:

Loven gjelder også skade voldt ved helsetjenester i utlandet (herunder behandlingsreiser til utlandet) som det offentlige helt eller delvis bekoster.»