Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks
H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Einar
Olav Skogholt og Gunhild Øyangen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild
Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise
Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav
Gunnar Ballo, viser til at lovforslaget i stor utstrekning
bygger på den midlertidige erstatningsordningen for pasientskader
som har virket siden 1. januar 1988. Ordningen har i liten grad
gitt pasienter erstatning som de ikke ville fått etter
de alminnelige erstatningsrettslige reglene.
Komiteen vil understreke viktigheten av at loven
skal fokusere på pasientens skade. Pasienten må heller
ikke bevise at noen i helsevesenet kan bebreides for at skaden er
skjedd. Komiteen legger til grunn at lovfesting vil
gi flere pasienter mulighet til erstatning både i ordningen
og ved domstolene.
Komiteen er enig i at alminnelig erstatningsrett ikke
gir tilstrekkelig vern for personer som skades ved ytelse av helsetjenester,
og at praksis må bygge på en mindre streng uaktsomhetsvurdering.
Komiteen viser til at det ofte er en lang og kostbar
prosess dersom en sak om pasientskadeerstatning skal føres
for domstolene. Ved å opprettholde nemndsystemet i pasientskadeordningen
vil pasientene, etter komiteens mening, fortsatt
kunne ha mulighet til en både raskere og billigere saksbehandling. Komiteen ber
Regjeringen sørge for å bedre informasjonen til
pasienter som mener de er påført skader. Pasienten
må få hjelp til å utforme sin klage til
Norsk Pasientskadeerstatning og gis informasjon om andre nødvendige
tiltak som eventuelt å gi melding til forsikringsselskapet.
Omfattende dokumentasjon skal ikke pasienten behøve å ha
ansvar for å fremskaffe. Dette skal innhentes av Norsk
Pasientskadeerstatning eller forsikringsselskapet.
Komiteen legger avgjørende vekt på at
saksbehandlingen i pasientskadeerstatningsordningen skal være
rask.
Komiteen viser til at nåværende
pasientskadeerstatningsordning ble etablert ved kongelig resolusjon
i 1988, og ordningen har så langt etter komiteens mening
virket tilfredsstillende, men komiteen sier seg glad
for at man nå får en egen lov vedrørende pasientskadeerstatning. Komiteen viser
til at objektivisering av ansvaret for utøvelse av helsetjenester opprinnelig
sto sentralt i arbeidet med å få etablert en ordning
med pasientskadeerstatning. Hovedhensikten med dette var å skyve
tyngdepunktet fra en uaktsomhetsvurdering hos det enkelte helsepersonell
til en vurdering av om det er begått feil som har påført
pasienten skade.
Komiteen sier seg tilfreds med at den nye loven
også vil omfatte skadeserstatning for den totale helsetjeneste
inklusiv private tilbud, apotek-, syke- og omsorgssektoren. Komiteen vil
videre påpeke effekten av den kvalitetsforbedring og skadeforebyggende
effekt som pasientskadeordningen har hatt frem til dags dato.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
videre til at etter at pasientskadeerstatningsloven ble etablert
i 1988, har antall skadesaker i det vanlige rettsapparatet øket
ubetydelig, men det har etter disse medlemmers mening
vært en svakhet ved ordningen at det ikke tidligere har
vært åpnet for klagerett på nemndsvedtak fra
skadevolders side. Disse medlemmer er derfor glad
for at det åpnes for en slik mulighet i den foreliggende
lovproposisjon.
Disse medlemmer viser også til at loven fortsatt
har åpning for å reise erstatningskrav i det vanlige
rettsapparatet, og disse medlemmer støtter
den tidsfrist på seks måneder som er inntatt i
lovteksten for å bringe en sak inn for det sivile rettsapparat
etter at saken er tilmeldt Norsk pasientskadenemnd. Disse
medlemmer mener at behandlingstiden i norsk pasientskadeerstatningsordning
i dag er for lang, og det er viktig at tidsfristene blir kortere
av hensyn til de som har krav på erstatning.
Komiteen har merket seg at lovforslaget
ikke skal miste sitt preg av å være en særrettighet
for pasientskader.
Komiteen viser til at skader oppstått
i helseinstitusjoner, herunder sykehjem, omfattes av loven. Komiteen vil
bemerke at en får dekket skade påført av
helsepersonell under opphold på aldershjem, omsorgsbolig
eller boenhet som ikke skiller seg vesentlig fra boliger for eldre,
trygdeboliger og lignende. Komiteen slutter seg til
avgrensningene det legges opp til, og understreker at denne loven
også gjelder psykiske skader.
Komiteen har merket seg at ambulansetransport
kommer inn under loven. Dette gjelder også improvisert
syketransport så lenge det dreier seg om et tilbud fra
det offentlige eller private helsevesenet.
Komiteen legger vekt på at loven dekker
skadetilfeller uten krav om at helsepersonell handlet i tjeneste.
Komiteen har merket seg at Ot.prp. nr. 55 (1999-2000)
avklarer forholdet mellom apotekerlovgivningens erstatningsregler
og reglene om erstatning for pasientskader. Komiteen er
enig i at skader voldt i apotekvirksomhet bør dekkes av
pasientskadeordningen i den grad pasientskadelovens vilkår
ellers er oppfylt.
Komiteen mener det bør presiseres at
lovens dekningsområde omfatter enhver som arbeider innenfor
helsetjenesten med å gi helsehjelp. I det foreliggende
forslaget er det uklart i hvilken grad helsehjelp som ytes av helsepersonell
uten autorisasjon, omfattes av loven. Det vises til definisjonen
av «helsepersonell» i helsepersonelloven § 3.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 1 første ledd bokstav c) lyde:
c) av helsepersonell som yter helsehjelp
i henhold til offentlig autorisasjon eller lisens, personer som opptrer
på vegne av disse, eller andre personer som fastsatt i
forskrift.»
Komiteen vil minne om at denne loven
først og fremst skal ivareta pasientens behov når
skaden er skjedd. Komiteen legger til grunn at de
alminnelige rettslige prinsipper om årsakssammenheng legges
til grunn. Komiteen viser til at om lag en firedel
av klagene til Norsk Pasientskadeerstatning nevner mangelfull informasjon. Komiteen vil
derfor understreke behovet for å innarbeide klare rutiner,
slik at mangelfull informasjon ikke fører til alvorlige
skader.
Komiteen vil understreke at det er skaden og skaderesultatet
som skal være avgjørende for om pasienten får
erstatning, ikke om det kan påvises at enkeltpersoner har
gjort feil eller utvist uaktsomhet, og mener det er behov for å presisere
dette i lovteksten.
Komiteen viser til at et viktig mål ved
innføringen av den midlertidige erstatningsordningen i
1988 var nettopp det å sikre pasienter erstatning uten
krav om at dette skulle kunne begrunnes i feil fra enkeltpersoner. Komiteen har
merket seg at Legeforeningen i sitt høringsnotat til komiteen
har pekt på at utviklingen i den midlertidige erstatningsordningen
kan tyde på at det gradvis har blitt vanskeligere å få erstatning, ved
at det objektive ansvaret har utviklet seg i retning av krav om
skyld. I lovforslaget fastslås kravet om å påvise
skyld som en hovedregel i § 2 bokstav a og e, ved
bruk av vilkår som «feil» og «uaktsomhet» for
at det skal kunne reises krav om erstatning.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 2 første ledd bokstav a) lyde:
a) svikt ved ytelsen av helsehjelp,
selv om ingen kan lastes,»
Komiteen understreker at reglene om ansvarsgrunnlag
innebærer at terskelen for hvilke handlinger som skal utløse
ansvar, skal være lavere enn i den alminnelige erstatningsrett. Komiteen mener
lovens formål om å være en særlov
for pasientskader innebærer at det er riktig å avgrense
mot krav grunnet andre skader. Komiteen mener imidlertid
at henvisningen til alminnelige erstatningsregler, både
objektive regler og regelen om ansvar for uaktsom skadevolding,
kan bli mer presis, og fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 2 første ledd bokstav e) lyde:
e) forhold som medfører ansvar
for helsetjenesten eller helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler.»
For å gjøre loven språklig sett lettere
tilgjengelig fremmer komiteen følgende endringsforslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 2 tredje ledd lyde:
Selv om det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar
etter første og annet ledd, kan det unntaksvis ytes erstatning
når det har skjedd en pasientskade som er særlig
stor eller særlig uventet, og som ikke kan anses som utslag
av en risiko som pasienten må akseptere. Det skal legges
vekt på om det er gitt tilstrekkelig informasjon på forhånd.»
Komiteen viser til at denne lov ikke
er til hinder for at erstatningskrav kan gjøres gjeldende
overfor andre enn den ansvarlige etter loven.
Komiteen er enig i at krav som fremmes etter loven,
ikke kan fremmes mot staten, fylkeskommuner eller kommuner. Regress
skal bare kunne kreves mot den som selv har forvoldt skaden forsettelig,
eller har unnlatt å tegne forsikring etter § 8.
Komiteen viser til Lødrup-utvalgets forslag om
at det ikke bør være noe minstebeløp
for erstatninger som følge av pasientskade. De fleste høringsinstansene
har gitt uttrykk for det samme. Norsk Pasientskadeerstatning har
imidlertid pekt på behovet for en nedre grense for å begrense
tilfanget av mindre saker. Komiteen mener det vil
være hensiktsmessig å videreføre dagens
nedre grense på 5 000 kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at erstatningsbeløpene for ulike skader gjennom Norsk Pasientskadeerstatning
er i laveste laget, og at de bør oppjusteres i henhold
til avgjørelser om lignende skadeserstatning i det sivile rettsapparatet. Disse
medlemmer vil gå imot å øke egenandelen
for utbetaling av erstatning i henhold til § 3-5
i skadeserstatningsloven fra 5 000 til 10 000 kroner.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 4 første ledd andre punktum
lyde:
Erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk
art etter skadeerstatningsloven § 3-5 og tap under
5 000 kroner erstattes likevel ikke etter loven her.»
Komiteen har merket seg at de vanlige
foreldelsesregler, hvor et krav foreldes etter 3 år, også skal gjelde
for pasientskadekrav.
Komiteen viser til at de midlertidige reglene
er ført videre slik at Norsk Pasientskadeerstatning er
ansvarlig når skaden er skjedd i offentlig helsevesen.
Komiteen har merket seg at loven slår
fast at den ansvarlige utenfor offentlig helsevesen (private) er
den som yter helsetjenester. Disse plikter å tegne forsikring
etter § 8 i den utstrekning Kongen bestemmer. Komiteen ser
positivt på at, uansett hvem som skal betale erstatning,
om det er Norsk Pasientskadeerstatning eller et forsikringsselskap,
så kan saken alltid meldes til Norsk Pasientskadeerstatning.
Komiteen viser også til at alle fritidshandlinger omfattes
av loven så lenge handlingene er foretatt ut fra den særskilte
kompetanse vedkommende har i kraft av å være helsepersonell.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at Norsk Pasientskadeerstatning i tvilstilfelle kan bestemme hvor
saken skal utredes.
Komiteen har merket seg at dagens finansieringsordning
er tenkt forlenget ved at Kongen organiserer og fastsetter nærmere
forskrifter om Norsk Pasientskadeerstatning. For enkelte helseinstitusjoner kan
eller skal det tegnes forsikring som nevnt i § 8. Komiteen er
enig i dette.
Komiteen har merket seg at den som
yter helsetjenester utenfor offentlig helsevesen, skal tegne forsikring
i den utstrekning det er fastsatt ved forskrift til dekning av ansvar
etter loven. Komiteen er enig i dette.
Komiteen vil understreke betydningen
av imøtekommenhet og god informasjon når krav
om erstatning fremsettes. Som oftest er det helsepersonellet som
først får henvendelsen, og disse skal være
behjelpelig med å fylle ut en del av Norsk Pasientskadeerstatnings
skjema. Kravet må meldes skriftlig. Norsk Pasientskadeerstatnings
veiledningsplikt og plikt til å innhente nødvendig
dokumentasjon i saken må innebære at det ikke
stilles store krav til pasientens utredning. Norsk Pasientskadeerstatning
bør legge vekt på å skape et tillitsforhold
mellom seg og pasienten under saksutredningen.
Komiteen mener at kravet normalt må meldes skriftlig,
men dersom en pasient trenger bistand til å fremsette erstatningskravet,
må NPE kunne bistå med å nedtegne dette.
Komiteen mener det vil være hensiktsmessig
at Norsk Pasientskadeerstatning i særlige tilfeller kan godta
muntlig fremsettelse av krav om erstatning, og fremmer følgende
forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 9 annet punktum lyde:
Norsk Pasientskadeerstatning kan i særlige
tilfeller tillate at krav om erstatning meldes muntlig.
Annet punktum i proposisjonens lovforslag blir tredje
punktum.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, mener det vil være mest hensiktsmessig
at Norsk Pasientskadeerstatning behandler alle krav uavhengig av
om skaden er forårsaket i offentlig eller privat helsetjeneste.
Det vil bidra til å sikre en ensartet behandling av klagesaker
i et organ som har opparbeidet seg særlig kompetanse og
erfaring med denne typen saker. Det vises til at dette er i tråd
med Lødrup-utvalgets forslag, og høringsuttalelser
fra Norsk Pasientforening.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 10 første ledd lyde:
Norsk Pasientskadeerstatning skal i alle tilfeller utrede
saken.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til proposisjonen s. 79:
«Når det gjelder utredningen av kravet,
synes det å være et rimelig krav at den som skal
betale, først får anledning til å ta
stilling til det. Er det et kurant krav, kan kravet eventuelt forlikes.
En rask og fleksibel behandling av krav kan for øvrig være
et konkurransefortrinn for forsikringsselskapene som lovgivningen ikke
bør ta fra dem. Ordningen vil også gi muligheten til
en viss sammenlikning av saksbehandlingstiden i NPE og i de private
selskapene, noe som kan spore til forbedringer der det trengs. Endelig
gir denne løsningen størst fleksibilitet, siden
det ikke er noe i veien for at et eller flere forsikringsselskaper
inngår avtale med NPE om å behandle kravene deres
dersom de finner det kommersielt hensiktsmessig.»
Disse medlemmer er enig i at det i hovedsak er
den som kan bli ansvarlig for erstatningen, som skal utrede saken.
Ved tvil om hvem som er ansvarlig for erstatning, er disse
medlemmer enig i at Norsk Pasientskadeerstatning skal utrede
saken. Disse medlemmer ser det som positivt at klageren
slipper å opptre så aktivt. Disse medlemmer understreker
viktigheten av at klager har tillit til at saken behandles av nøytrale
sakkyndige.
Disse medlemmer støtter proposisjonen
og fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 10 første ledd lyde:
Norsk Pasientskadeerstatning eller den forsikringsgiveren
som kan bli ansvarlig etter § 8, utreder saken. I tvilstilfelle
avgjør Norsk Pasientskadeerstatning hvem som skal utrede
den.»
Som følge av at Norsk Pasientskadeerstatning skal utrede
alle saker, også saker rettet mot forsikringsselskaper,
mener komiteen at de administrative kostnadene ved
dette må ha en rimelig fordeling.
Komiteen har merket seg at dekning
av advokatutgifter ikke vil være hovedregelen i nemndsystemet.
Ved at pasienten kan kreve forhåndsavgjørelse om
dekning av advokatutgifter, tar pasienten ingen risiko ved å engasjere
advokat. Komiteen har merket seg at avgjørelse
om advokatbistand er skjønnsbasert. Ved utøvelse
av skjønnet bør det legges vekt på om sakens
karakter og alvorlighetsgrad tilsier en større grad av
bevisførsel, og om det vil være særlig
aktuelt at saken behandles ved domstolene. Komiteen understreker
at det også ved klage til Pasientskadenemnda bør
kunne innvilges advokatbistand til klageutformingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, vil som følge av endringsforslag
til § 10 fremme følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 11 lyde:
§ 11 Advokatbistand
Pasientens utgifter til advokathjelp dekkes dersom Norsk
Pasientskadeerstatning har truffet vedtak om det, eller utgiftene
må regnes som tap som følge av skaden. Pasienten
kan kreve forhåndsavgjørelse fra Norsk Pasientskadeerstatning
om hvilke advokatutgifter som vil bli dekket.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 11 lyde:
§ 11 Advokatbistand
Pasientens utgifter til advokathjelp dekkes dersom den
som utreder saken, har truffet vedtak om det, eller utgiftene må regnes
som tap som følge av skaden. Pasienten kan kreve forhåndsavgjørelse
fra den som utreder saken, om hvilke advokatutgifter som vil bli
dekket.»
Komiteen har merket seg at etter at
Norsk Pasientskadeerstatning har utredet saken og avgjort om erstatning
skal gis og eventuelt erstatningens størrelse, skal vedtaket
begrunnes og underretning gis partene i samsvar med forvaltningslovens
regler. Opplysning skal også gis om at vedtaket kan klages
til Pasientskadenemnda innen 3 uker.
Komiteen er kjent med at saksbehandlingstiden
kan bli opptil 5 år. Komiteen ønsker
derfor at saksbehandlingstiden både for avgjørelse
av erstatningsspørsmålet og for selve erstatningsutmålingen blir
så kort som mulig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, vil som følge av endringsforslag
til § 10 gå mot proposisjonens forslag
til § 12 annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
at forsikringsgiver skal kunne velge å utrede saken selv,
og når Norsk Pasientskadeerstatning treffer avgjørelse
skal denne kunne klages inn for Pasientskadenemnda.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 12 annet ledd lyde:
Når en forsikringsgiver har utredet
saken, avgjøres det om erstatning skal gis, og eventuelt
erstatningens størrelse. Det skal opplyses at avgjørelsen
kan klages inn for Pasientskadenemnda innen tre uker.»
Komiteen forutsetter at Norsk Pasientskadeerstatning
sørger for rask utbetaling av erstatningskravet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, viser til muligheten for å klage
enkeltvedtak fattet i Norsk Pasientskadeerstatning inn for Pasientskadenemnda.
Et annet flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at forslaget til lov ikke er klart nok når det gjelder
hvem som kan klage på avgjørelser til Pasientskadenemnda. Etter dette
flertallets mening bør denne loven innebære
at det i utgangspunktet bare er pasienten som gis anledning til å gå videre
etter avgjørelse i Norsk Pasientskadeerstatning.
Dette flertallet legger til grunn at NPE som ansvarlig
for å betale eventuell erstatning, ikke vil ha behov for å klage
på egen avgjørelse. Den som innenfor privat sektor
blir pålagt å betale erstatning ved NPEs vedtak,
bør etter dette flertallets syn imidlertid
ha klageadgang.
Etter dette flertallets syn bør imidlertid ikke
en helseinstitusjon eller helsepersonell, som ikke selv blir pålagt å betale
erstatning ved NPEs avgjørelse, kunne klage avgjørelsen
inn for pasientskadenemnda.
Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, vil bl.a. som følge
av endringsforslag til § 10 fremme følgende
forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 15 første ledd lyde:
Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak som nevnt
i § 14 annet punktum kan påklages til
Pasientskadenemnda av den som krever erstatning etter loven her.
Det samme gjelder for en ansvarlig etter § 6 første
ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver etter § 8,
som blir pålagt å betale erstatning ved Norsk
Pasientskadeerstatnings vedtak. Andre kan ikke påklage
Norsk Pasientskadeerstatnings vedtak til Pasientskadenemnda. Klagefristen
er tre uker.»
Flertallet vil som følge av endringsforslag
til § 10 gå mot proposisjonens forslag
til § 15 annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til muligheten for å klage både enkeltvedtak fattet
i Norsk Pasientskadeerstatning og avgjørelser tatt av forsikringsgiver,
inn for Pasientskadenemnda.
Disse medlemmer mener at forslaget til lov ikke
er klart nok når det gjelder hvem som kan klage på avgjørelser
til Pasientskadenemnda. Etter disse medlemmers mening
bør denne loven innebære at det i utgangspunktet
bare er pasienten som gis anledning til å gå videre
etter avgjørelse i Norsk Pasientskadeerstatning eller etter
avgjørelse av forsikringsgiver.
Disse medlemmer legger til grunn at NPE og forsikringsgiver
som ansvarlige for å betale eventuell erstatning, ikke
vil ha behov for å klage på egen avgjørelse.
I unntakstilfeller kan det tenkes at andre enn NPE blir pålagt å betale
erstatning ved NPEs avgjørelse, for eksempel et forsikringsselskap
som har inngått avtale med NPE om at NPE skal behandle
kravene deres. Etter disse medlemmers mening bør forsikringsgiver
i et slikt tilfelle kunne påklage NPEs vedtak til Pasientskadenemnda.
Etter disse medlemmer syn bør imidlertid ikke
en helseinstitusjon eller helsepersonell, som ikke selv blir pålagt å betale
erstatning ved NPEs eller forsikringsgivers avgjørelse,
kunne klage avgjørelsen inn for Pasientskadenemnda.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 15 første og annet ledd lyde:
Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak som nevnt
i § 14 annet punktum og tilsvarende avgjørelser av
forsikringsgivere etter § 8, kan påklages
til Pasientskadenemnda av pasienten og andre som har lidt tap på grunn
av pasientskade. I tillegg kan Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak
påklages av en ansvarlig etter § 6 første
ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver etter § 8,
som blir pålagt å betale erstatning ved vedtaket.
Andre kan ikke påklage Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak
eller tilsvarende avgjørelse fra forsikringsgivere. Klagefristen
er tre uker.
Når seks måneder har gått etter
at kravet ble meldt, kan krav mot en forsikringsgiver etter § 8
bringes inn for Pasientskadenemnda uansett om avgjørelse
er truffet.»
Komiteen er enig i klagefristen på 3
uker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
også enig i at krav mot forsikringsgiver kan bringes inn
for Pasientskadenemnda når 6 måneder er gått
etter at kravet er meldt, uansett om avgjørelse er truffet.
Komiteen vil peke på at det
er nødvendig med et visst press på tidsperspektivet
uten at dette går ut over kvaliteten ved vurdering av saker
hos sakkyndige. Komiteen er enig i at andre enkeltvedtak
kan påklages til departementet med mindre Kongen fastsetter
et annet klageorgan.
Komiteen har merket seg at gebyr kan fastsettes
ved forskrift for å forhindre for mange ubegrunnede klager.
Komiteen har merket seg at det foreslås å gå bort
fra en partsammensatt nemnd, og at nemnda skal få 3 medlemmer
istedenfor 5 som i dag. Komiteen er av den oppfatning
at dagens ordning med 5 medlemmer har fungert bra, og går
inn for at Pasientskadenemnda fortsatt skal ha 5 medlemmer. Komiteen er
enig i at den foreslåtte sirkuleringsordning blir fulgt opp.
Komiteen mener at det fortsatt bør være
en partssammensatt nemnd på fem medlemmer hvor Kongen utnevner
leder, nestleder og medlemmer med personlige varamedlemmer. Det
er etter komiteens mening viktig at leder har juridisk
embetseksamen. To av de øvrige medlemmene skal være
medisinsk sakkyndige, og ett medlem bør etter komiteens mening
ha generell innsikt i helsespørsmål med særlig vekt
på brukerinteressene.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 16 første ledd annet punktum
lyde:
Leder skal ha juridisk embetseksamen.»
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 16 annet ledd lyde:
Pasientskadenemnda settes i hver sak med fem medlemmer
etter en sirkulasjonsordning som fastsettes av nemndas leder. To
av medlemmene skal være medisinsk sakkyndige. Ett av medlemmene
skal være brukerrepresentant.»
Komiteen har merket seg at Pasientskadenemnda
skal treffe vedtak med alminnelig flertall, og at både
flertallets og mindretallets syn skal begrunnes. Komiteen har
også merket seg at saksbehandlingen for Pasientskadenemnda
forestås av et eget sekretariat som også kan fatte
avgjørelser på vegne av nemnda i helt kurante
saker.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil minne om at det først og fremst er pasientens interesser
denne loven skal ivareta. Da lovforslaget er noe uklart når
det gjelder hvem som skal kunne klage en sak inn for domstolen,
vil flertallet presisere at etter denne lov bør
det kun være pasienten og den som innenfor privat sektor
blir pålagt å betale erstatning, som skal kunne
bringe saken videre. For andre enn disse, f.eks. en skadevolder (helseinstitusjon
eller helsepersonell) som ikke selv blir ansvarlig fordi skaden
er skjedd innenfor offentlig helsetjeneste, skal søksmålsadgangen
uttrykkelig avskjæres.
Komiteen ønsker at den som
krever erstatning, ikke kan bringe saken inn for domstolene før
Pasientskadenemnda har fattet vedtak.
Komiteen vil peke på at tidsfristene
må være så korte som mulig, men ikke
slik at kvaliteten ved vurdering av saken hos sakkyndige svekkes. Komiteen antar
at pasienten ofte vil trenge en ny sakkyndig vurdering for å ta
stilling til om Pasientskadenemndas vedtak ikke skal aksepteres,
og at søksmål skal reises. Komiteen mener
derfor at søksmål bør kunne reises innen
4 måneder etter at nemnda har truffet vedtak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har sett at det kan reises spørsmål om loven bør
fastsette hvem et søksmål fra en ansvarlig etter § 6
første ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver
etter § 8, skal rettes mot. Flertallet ser
at det er tre alternativer, nemlig Pasientskadenemda, Norsk Pasientskadeerstatning
eller den som er tilkjent erstatning ved Pasientskadenemndas vedtak. Det
sistnevnte alternativ kan virke naturlig ut fra at det er skadelidte
som har retten til erstatning, men det utsetter pasienten for byrden
ved søksmål og en risiko for å dekke
iallfall egne sakskostnader. De to andre alternativene har ikke
de samme ulempene, men kan gjøre at en rettssak blir behandlet «over
hodet» på skadelidte. Til gjengjeld kan de trolig
vel så lett og godt som skadelidte bidra til å opplyse
saken. Siden det er Pasientskadenemnda som har truffet det endelige
vedtaket, kan det tale for at saken reises mot Pasientskadenemnda,
selv om NPE nok har større administrative ressurser til å ta
imot søksmål. Flertallet vil på denne
bakgrunn foreslå at søksmål fremsettes
overfor Pasientskadenemnda.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 18 lyde:
§ 18 Domstolsprøving
Den som krever erstatning etter loven her, kan bringe saken
inn for domstolene når endelig vedtak i Pasientskadenemnda
foreligger. Det samme gjelder for ansvarlig etter § 6
første ledd annet punktum eller dennes forsikringsgiver
etter § 8, som blir pålagt å betale
erstatning ved Pasientskadenemndas vedtak. Andre kan ikke bringe
saken inn for domstolene.
Ved søksmål etter loven her er forliksmekling ikke
nødvendig.
Søksmål må reises innen fire
måneder fra det tidspunkt underretning om endelig vedtak
i Pasientskadenemnda er kommet fram til vedkommende. Når
denne fristen er ute uten at søksmål er reist,
har vedtaket samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes
etter reglene for dommer.
Søksmål etter første ledd første
punktum reises mot den ansvarlige etter § 6 eller
dennes forsikringsgiver etter § 8. Søksmål
etter første ledd annet punktum reises mot Pasientskadenemnda.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
proposisjonens forslag til § 18 om at andre enn
pasienten også kan bringe vedtak gjort av Pasientskadenemnda
inn for domstolene, og fremmer følgende forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 18 lyde:
§ 18 Domstolsprøving
Den som krever erstatning etter loven her, kan tidligst
bringe saken inn for domstolene når seks måneder
har gått etter at krav på erstatning er satt fram
etter § 9. Andre kan tidligst bringe saken inn
for domstolene når endelig vedtak i Pasientskadenemnda
foreligger.
Søksmål må senest reises innen
to måneder fra det tidspunktet underretning om endelig
vedtak i Pasientskadenemnda er kommet fram til vedkommende. Når
denne fristen er ute uten at søksmål er reist,
har vedtaket samme virkning som en rettskraftig dom, og kan fullbyrdes
etter reglene for dommer.
Søksmålet reises mot den ansvarlige etter § 6
eller dennes forsikringsgiver etter § 8. Dersom
Norsk Pasientskadeerstatning eller Pasientskadenemnda har truffet
vedtak om erstatning skal ytes eller ikke, er forliksmekling ikke
nødvendig. Under søksmålet stanses eventuell
behandling i Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda.
Er søksmål reist ved de alminnelige domstolene, og
skadelidte ønsker tvisten avgjort av Pasientskadenemnda,
kan vedkommende domstol stanse saken inntil Pasientskadenemnda har
fattet endelig vedtak. Når en domstol har stanset saken
etter første punktum, gjelder fristen i annet ledd for å ta
saken opp igjen. Når fristen er ute, skal domstolen heve
saken.»
Komiteen er enig i at loven gjelder
skade som har skjedd i Norge og Svalbard.
Komiteen mener det bør fastsettes i loven
at den også omfatter behandling i utlandet i regi av den norske
helsetjenesten. Komiteen vil presisere at loven også omfatter
de såkalte behandlingsreisene til utlandet.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 19 annet punktum lyde:
Loven gjelder også skade voldt ved helsetjenester i
utlandet (herunder behandlingsreiser til utlandet) som det offentlige
helt eller delvis bekoster.»