Nåværende stiftelseslov oppstiller ingen uttrykkelige
begrensninger med hensyn til hva slags formål en stiftelse
kan ha. Visse begrensninger følger likevel av kravet om
at stiftelser må være selvstendige i forhold til
mulige eierpretendenter. Dette innebærer for eksempel at
det ikke kan etableres stiftelser som i det vesentlige har til formål å tilgodese
oppretteren selv økonomisk.
Utvalget legger til grunn at det ikke bør innføres et
krav om at stiftelser må ha et samfunnsnyttig formål.
Utvalget peker bl.a. på utgangspunktet om at adgangen til å opprette
stiftelser er fri. Det er prinsipielt sett problematisk å skille
mellom samfunnsnyttige og ikke samfunnsnyttige stiftelser. Utvalget
uttaler at dette i realiteten er en side av disposisjons- og avtalefrihet
som er grunnfestet i norsk rettstradisjon. Utvalget går
heller ikke inn for å forby familiestiftelser eller andre
stiftelser som har til formål å begunstige oppretterens
og hans nærståendes interesser.
Utvalget vurderer om det ellers bør innføres
begrensninger for hvilke formål en stiftelse kan ha, men konkluderer
med at loven ikke bør oppstille slike begrensninger.
Det bør heller ikke være begrensninger i adgangen
til å opprette næringsdrivende stiftelser. Bruken av
næringsdrivende stiftelse viser at det i praksis er et reelt
behov for en slik stiftelsesform.
Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for at det
bør gjelde begrensninger for hva slags formål
en stiftelse kan ha.
Heller ikke Justisdepartementet går inn for at det tas
inn begrensninger i stiftelsesloven for hvilke formål en
stiftelse skal kunne ha.
Komiteen understreker at det i utgangspunktet skal
være fri adgang til å opprette stiftelser. Det
er ikke en oppgave for lovgiver å gripe inn for å beskytte myndige
og handlingskompetente enkeltpersoner mot ufornuftige disposisjoner. Komiteen er
således tilfreds med at det ikke er oppstilt begrensinger
i forslaget til ny stiftelseslov for hvilke formål en stiftelse
kan ha.