Til Odelstinget
I proposisjonen fremmes forslag til to endringer i lov 8. desember
1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett. Justisdepartementets høringsbrev
av 4. august 1999 omtaler fire forslag. Blant annet på grunn
av uttalelser fra høringsinstansene, finner departementet
det ikke hensiktsmessig å gå videre med to av
forslagene. Det gjelder forslaget til ny § 1 b
og spørsmålet om ratifikasjon av Europeisk konvensjon
om statsborgerskap av 1997.
Proposisjonens forslag er:
Endring i § 2 a
første ledd, erverv av norsk statsborgerskap for barn med
norsk far som ikke er gift med barnets utenlandske mor.
Endring i § 8 første ledd, bibehold
av norsk statsborgerskap for norske borgere født i utlandet.
Etter ordlyden i § 2 a første ledd
er det et vilkår for at barnet skal kunne meldes norsk
at foreldrene ikke har vært gift med hverandre. Det innebærer
at barn født utenfor ekteskap av norsk far og utenlandsk
mor, ikke kan få norsk statsborgerskap ved melding dersom foreldrene
tidligere har vært gift med hverandre. Det er utilsiktet
at bestemmelsen utelukker barn av foreldre som tidligere har vært
gift med hverandre. For barnas rett til statsborgerskap ved melding
bør det være uten betydning om foreldrene tidligere
har vært gift med hverandre. Det sentrale er at barn som
ikke får norsk statsborgerskap etter § 1
eller 2, får dette etter en forenklet meldingsprosedyre
i stedet for etter søknad. Departementet mener bestemmelsen
bør endres slik at også barn født utenfor
ekteskap av norsk far, hvor foreldrene tidligere har vært
gift, kan meldes norske.
Etter påpeking fra Barne- og familiedepartementet finner
Kommunal- og regionaldepartementet det riktig å tilføye
en henvisning til barnelovens § 67 i statsborgerlovens § 2
a, for å gjøre det klart at regelen i barneloven § 67
som gjelder farskap som følger av utenlandsk lov også får
virkning i forhold til spørsmålet om statsborgerskap.
Dette innarbeides som nytt tredje punktum i § 2
a første ledd.
Bestemmelsen i § 8 første ledd om
bortfall av norsk statsborgerskap kan i visse tilfeller føre
til at en person blir statsløs. Det kan skje dersom vedkommende
ikke har eller får statsborgerskap i bostedslandet. For å unngå at
noen blir statsløse i kraft av loven har man hittil gitt
norsk statsborgerskap etter andre regler.
Lovens § 8 annet ledd inneholder en bestemmelse som
medfører at barn av den som etter § 8
første ledd har mistet norsk statsborgerskap, ikke mister
dette dersom barnet blir statsløst. Barnet av den som mister statsborgerskapet
etter § 8 første ledd er altså vernet mot
statsløsheten, men ikke de/den tidligere norske foreldrene/forelderen
av barnet. Departementet mener at begrensningen i forhold til muligheten
for å bli statsløs også bør
omfatte de personer som kan bli statsløse etter § 8
første ledd.
Det at personer gjennom regler i de enkelte land blir gjort statsløse,
er ellers ikke forenlig med prinsipper og forpliktelser som springer
ut av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til,
som for eksempel FNs konvensjon av 1961 om reduksjon av statsløshet
og Europeisk konvensjon om statsborgerskap av 1997. De øvrige
nordiske land, som har tilsvarende bestemmelse i sin statsborgerlovgivning,
er derfor i ferd med eller har endret sine bestemmelser på dette
punkt, for at deres lovgivning skal bli i samsvar med internasjonale
forpliktelser.
Departementet foreslår at § 8 første
ledd ble endret slik at muligheten for at en norsk borger, som er født
og oppvokst i utlandet og som ikke har bedt om å opprettholde
det norske statsborgerskapet innen fylte 22 år, likevel
ikke mister sitt norske statsborgerskap dersom vedkommende ved dette
ville blitt statsløs.
Forslaget innebærer ikke økonomiske eller administrative
konsekvenser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Berit Brørby, Aud Gaundal, Einar Johansen, Leif Lund og Bjørnar Olsen, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, har ingen merknader til forslagene i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at innvilgelse av statsborgerskap formidles i posten, og at samfunnet ikke lager noen ytre markering av landets nye borgere. Disse medlemmer mener det er flere gode grunner til at en slik begivenhet burde omfattes av en noe mer formell ramme som et ledd i å ønske nye landsmenn velkommen til Norge. En mer sermoniell ramme vil understreke at vi ser på det å få en ny norsk statsborger som en viktig begivenhet ikke bare for den enkelte, men også for samfunnet. Disse medlemmer mener det kan være mange ulike måter å markere denne begivenheten på, både i forhold til hvem som har ansvar, f.eks. kommune eller stat, eller hva innholdet bør være.
Disse medlemmer viser til at det har vært et offentlig utvalg som har gjennomgått endringer i statsborgerlovgivningen. Disse medlemmer antar at resultatene og eventuelle forslag vil bli lagt frem for Stortinget. Disse medlemmer mener det i den forbindelse bør foretas en grundig utredning av hvordan en slik formell velkomst knyttet til statsborgerskapsinnvilgelsen kan organiseres og hva innholdet i den bør være.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede organiseringen av en mer formell velkomstseremoni knyttet til tildeling av norsk statsborgerskap og legge forslag om dette frem for Stortinget i tilknytning til nye endringer i statsborgerskapslovgivingen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til tidligere initiativ i samme retning, og viser i tillegg til at den nye statsborgeren bør avgi en erklæring om lojalitet til sitt nye fedreland, dets grunnlov og samfunnsoppbygging, etter det som er vanlig i andre land, for eksempel i USA.
Forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen utrede organiseringen av en mer formell velkomstseremoni knyttet til tildeling av norsk statsborgerskap og legge forslag om dette frem for Stortinget i tilknytning til nye endringer i statsborgerskapslovgivingen.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og ber Odelstinget gjøre slikt
vedtak til lov:
om endringer i lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett
I
I lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett vert gjort følgjande endringar:
§ 2 a skal lyde :
Barn under 18 år, som ikkje får norsk borgarrett etter §§ 1 eller 2, får norsk borgarrett etter faren såframt han har teke på seg farskapen i samsvar med reglane i lov 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre § 4 eller farskapen er fastsatt ved dom, og faren var norsk borgar då barnet vart fødd. Dersom faren døydde før barnet vart fødd, men hadde teke på seg farskapen, eller farskapen seinare vert fastsett ved dom, er det avgjerande om faren var norsk borgar då han døydde. For farskap som fylgjer av utanlandsk lov gjeld reglane i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 67.
Det er eit vilkår at den eller dei som har foreldreansvaret for barnet, gjev inn skriftleg melding til den tenestemakta Kongen fastset. Barnet må samtykke i at slik melding vert gjeven inn dersom det har fylt 12 år.
§ 8 skal lyde:
Norsk borgar som er født i utlandet, misser den norske borgarretten når han fyller 22 år såframt han før den tid aldri har budd i riket og heller ikkje har hatt tilhald her som tyder på samhøyrsle med Noreg, såframt han då ikkje vert utan borgarrett i noko land. Men søkjer ein slik borgar, før han fyller 22 år, om å få ha retten, kan Kongen eller den han gjev fullmakt la søkjaren få brev på det. Reglane i leden her gjeld ikkje såframt han har misst den norske borgarretten etter § 9 a andre leden første punktum.
Misser nokon norsk borgarrett etter denne paragrafen, misser likeeins borna hans den norske borgarretten som dei har frå han, såframt barnet då ikkje vert utan borgarrett i noko land.
II
Lova tek til å gjelde frå den tid Kongen fastset.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 26. april 2001
Berit Brørby |
Karin Andersen |
Erna Solberg |
leder |
ordfører |
sekretær |