Til Odelstinget
I proposisjonen foreslås endringer i lov 17. juni 1932
nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer mv. (landbrukskvalitetsloven)
for å fastsette hjemmelsgrunnlag for bestemmelser om en
norsk merkeordning med landbruksprodukter, basert på geografisk
opprinnelse, tradisjon og egenart, samt sanksjonsbestemmelser knyttet
til denne. Det foreslås inntatt i loven at Kongen gis fullmakt
til å gi forskrifter om bruk og beskyttelse av produktbetegnelser
og varebetegnelser. Det tenkes her spesielt på nødvendige
forskrifter for å innføre og administrere en merkeordning med
vilkår for norsk beskyttelse av, og felles merker for,
geografiske betegnelser, opprinnelsesbetegnelser og særegenhetsbetegnelser
med utgangspunkt i EUs regler på området, gjeldende
for produkter som faller inn under landbrukskvalitetslovens virkeområde.
Heri ligger bl.a. regler om rettigheter og plikter for merkebrukerne,
søknadsprosesser, klageadgang, tilsyn og sanksjonsbestemmelser,
herunder regulering av erstatningsspørsmål.
Innføring av en slik merkeordning kan medføre
at det må innføres nye hindere i forhold til å oppnå registrering
etter varemerkeloven og fellesmerkeloven. Det foreslås
derfor innført en hjemmel til i forskrift å modifisere
registreringsadgangen mv. etter varemerkeloven og fellesmerkeloven.
Det foreslås videre hjemmel til å innskrenke etablerte
rettigheter dersom innehaveren av en eksisterende rettighet ikke
inngir innsigelse når en søknad om beskyttelse
av betegnelse under merkeordningen offentliggjøres.
Departementet mener det er riktig å gi betegnelsene
og merkene som blir beskyttet i medhold av § 2 a, et
vidtgående vern. Det er også viktig å beskytte
forbrukerne blant annet mot faren for villedning som følge
av at en som ikke har rett til det, bruker en beskyttet betegnelse
eller merke. Det foreslås derfor inntatt en bestemmelse
om at urettmessig bruk av betegnelser som er beskyttet i medhold
av § 2 a straffes med bøter eller
fengsel i inntil 3 måneder.
Endelig foreslås inntatt i loven muligheter til å gi forskrifter
om gebyr for tjenester som utføres i medhold av loven.
Forutsetningen for å opprettholde en langsiktig norsk
matproduksjon er at næringen oppnår tilstrekkelig
lønnsomhet ved salg av produktene. Dette er en av hovedpilarene
i St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon.
Tiltak med sikte på bedre utnyttelse av markedsmulighetene
er derfor vesentlig i den videre næringsutvikling.
Erfaringen fra blant annet land i EU viser at opprinnelsesmerking
som kombinerer kriterier for kvalitet med kriterier for særpreg
og geografisk opprinnelse, kan øke omsetning og lønnsomhet
og derfor være til stor nytte for så vel produsenter
som forbrukere. Ved at EUs merkeordninger stiller krav til produktkvaliteten,
har man fått økt forbrukernes etterspørsel etter
kvalitetsprodukter. EUs merkeordninger er vedtatt ved flere forordninger,
som gir beskyttelse i alle EU-land. Anvendelsen av merkene skjer
imidlertid i varierende grad. Av land utenfor EU har blant annet Sveits
etablert et regelverk for beskyttelse av produktbetegnelser på matområdet.
Dette er i hovedsak en kopi av EUs forordninger på området.
For matvarer har EU etablert et beskyttelsessystem ved to forordninger,
nr. 2081/92/EØF og nr. 2082/92/EØF.
Dette systemet ble etablert i 1992 samtidig med en større
omlegging av EUs landbrukspolitikk, hvor hovedformålet
med omleggingen var å øke markedstilpassingen
av produksjonen samtidig som hensyn til miljø, ressursgrunnlaget
og distriktene skulle ivaretas. Den norske merkeordningen departementet
nå foreslår, vil være en integrert del
av Regjeringens verdiskapingsprogram for matproduksjon, som er et
program for innovasjon og mangfold på matområdet.
Programmet skal legge til rette for primærprodusenter og
næringsmiddelbedrifter som utvikler spesialiserte
matvarer av høy kvalitet for salg i markeder med høy
betalingsvillighet.
Produktkategorier som kan omfattes av merkeordningen bør
omfatte både volumprodukter og mer lokalt produserte produkter
for nisjer i markedet. Merkeordningen vil kunne stimulere til nettverksorganisering
av produsentene og dermed gi mange små produsenter en styrket
posisjon i verdikjeden, noe som er viktig i en distriktspolitisk
sammenheng. Det legges opp til strenge kriterier for å få en
betegnelse beskyttet. Det kan imidlertid allerede nå spores
relativt stor interesse for en slik merkeordning blant produsenter.
Departementets forslag til endring av landbrukskvalitetsloven
ble sendt på høring 21. desember 2000 til
offentlige instanser, interesseorganisasjoner og næringsdrivende.
Høringsinstansene er i det vesentlige positive til at det
etableres en offentlig merkeordning. Flere har pekt spesielt på viktigheten
av at forbrukernes interesser ivaretas. De fleste innvendingene
fra næringen er knyttet til forslaget om hjemmel for innkreving
av gebyr. Flere av instansene har pekt på behovet for offentlig
finansiering, og fremhevet at om ordningen ble for dyr for den enkelte
bruker, vil mange små produsenter og næringsdrivende
ikke ha mulighet til å benytte seg av den.
Landbrukskvalitetsloven gjelder for varer som er fremstilt ved
husdyr- eller planteproduksjon, erstatningsmidler for disse, samt
produkter som er videreforedlet av slike varer. Loven omfatter også produkter fra
viltvoksende vekster. Videre kan Kongen gi forskrifter om hvilke
varer og produkter loven skal gjelde for.
Regler om beskyttelse av produktbetegnelser og varemerker har
vi også i lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker
(varemerkeloven), og lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker
(fellesmerkeloven). Varemerkeloven gir den som har fått
registrert eller innarbeidet et varemerke, rett til å nekte
andre å bruke dette kjennetegnet, eller kjennetegn som
er egnet til å forveksles med dette, for sine varer.
Fellesmerkeloven regulerer to ulike typer av varekjennetegn.
En forening kan ved registrering eller innarbeidelse oppnå enerett
til kjennetegn for sine medlemmer. Videre kan en sammenslutning
som fastsetter normer for eller fører kontroll med varer
eller tjenester, oppnå enerett til varemerke eller annet
særlig kjennetegn til bruk for slike varer eller tjenester
som normene eller kontrollen gjelder for. Merkene vil typisk markere
at varene oppfyller vise kvalitetskriterier. Begge kategorier av
merker betegnes som «fellesmerker». I NOU 2001:8
Lov om varekjennetegn med motiver er det foreslått at fellesmerkeloven
skal slås sammen med varemerkeloven. Etter forslaget skal
det ikke være forbudt å registrere tegn som angir
en vares geografiske opprinnelse som fellesmerke.
Lov 6. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring
og avtalevilkår (markedsføringsloven) inneholder
et forbud mot villedende markedsføring av varer og tjenester.
Forbudet vil i mange tilfeller ramme bruk av geografiske betegnelser
der det ikke er samsvar mellom betegnelsen og produktets faktiske
opphav. Bestemmelsen vil også kunne ramme villedende fremstilling
av hvordan produktet er laget, hva det inneholder osv.
EØS-avtalen inneholder i dag regler om opprinnelsesmerking
for vin og sprit. Den har også regler om merking av økologiske
varer som også omfatter anerkjennelse av økologiske
produkter fra land utenfor EØS.
EUs varemerkedirektiv (89/104/EØF)
er innlemmet i EØS-avtalen. Direktivet forplikter Norge
til å gi eksisterende varemerker vern mot inngrep. Etter
rådsforordningene 2081/92/EØF
og 2082/92/EØF skal betegnelsene som
gis beskyttelse på visse vilkår ha forrang fremfor
eksisterende varemerker. Siden dette følger av EU-forordninger,
oppstår det ikke noe problem i forhold til varemerkedirektivet
innen EU. Forordningene er imidlertid ikke en del av EØS-avtalen. Norge
har derfor i utgangspunktet ingen formell hjemmel i EØS-avtalen
for å gjøre et slikt unntak fra varemerkedirektivet.
Det er imidlertid tale om å innføre de samme unntakene
fra varemerkedirektivet som de som gjelder innen EU. Forholdet mellom
forordningene og varemerkedirektivet vil bli nærmere vurdert
i forbindelse med utarbeidelsen av forskriftene som skal etablere
merkeordningen.
I tillegg til reglene for vin, sprit og økologiske produkter
har EU tre offentlige merkeordninger som henspiller på geografi
og tradisjon, nedfelt i rådsforordningene 2081/92/EØF
og 2082/92/EØF. Disse forordningene er
ikke en del av EØS-avtalen.
Formålet med EUs merkeordninger er:
utvikling av regional og spesialisert
produksjon, med sikte på å skape mangfold i landbruksproduksjonen
og medvirke til en utvikling av landsbygda,
å gi markedsføringshjelp til produsentene
samt at de skal kunne differensiere sin produksjon og beskytte sine
produkter mot misbruk, og
å gi pålitelig informasjon til forbrukere
som anser opprinnelse eller produksjonsmetode som viktig.
Rådsforordning 2081/92/EØF
skiller mellom opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser. Hvordan
og i hvor stor grad produkter har tilknytning til det begrensede
geografiske området det er oppkalt etter, bestemmer hvilken
beskyttelse som kan oppnås og hvilket merke som kan benyttes.
Hovedregelen er at bare sammenslutninger av produsenter kan søke
om registrering av en produktbetegnelse. Registrering gir alle produsenter
innen det definerte geografiske området, som følger
de fastsatte produksjonskriteriene i produktspesifikasjonen, eksklusiv
rett til å anvende den registrerte betegnelsen og merket
på sine produkter. I proposisjonen beskrives hvilke vilkår
som må være oppfylt for å få godkjent
de ulike typer betegnelser. Et generelt unntak oppstilles for navn
som har blitt generiske. Disse kan ikke registreres.
Rådsforordning 2082/92/EØF
om særegenhetsbetegnelse har regler for bruk av det tredje
merket. Med særegenhet menes det eller de kjennetegn som
klart skiller et landbruksprodukt eller næringsmiddel fra lignende
produkter i samme kategori. Til forskjell fra forordningen som gjelder
beskyttelse av geografiske betegnelser, består retten etter
denne forordningen bare unntaksvis av en eksklusiv rett til å anvende
produktets navn. Det som forbeholdes produsenter som innehar en
enerett, er kombinasjonen av produktets navn, fellesskapsbetegnelsen
og fellesskapsmerket.
Medlemsstatene skal sikre at det ikke skjer urettmessig bruk
av betegnelsene, men står fritt til å bestemme
om kontrollfunksjonen skal utøves av offentlige myndigheter
eller overlates til private organer.
Bruken og beskyttelsen av geografiske opprinnelsesbetegnelser
er delvis regulert gjennom WTO-avtalen om handelsrelaterte sider
ved immaterielle rettigheter (TRIPS-avtalen). TRIPS-avtalens regler
om geografiske opprinnelsesbetegnelser er i Norge hittil ansett
som ivaretatt av varemerke- og markedsføringslovgivningen.
TRIPS-avtalen setter også strenge grenser for hvor langt
beskyttelsen av geografiske opprinnelsesbetegnelser kan gripe inn
i allerede eksisterende rettigheter som er ervervet i god tro, og
bestemmelser om retten medlemsland har til å unnlate å beskytte
betegnelser som er blitt generiske.
EUs system for beskyttelse av geografiske opprinnelsesbetegnelser
har vært bestridt av USA som 1. juni 1999 ba om
konsultasjoner i henhold til WTO-avtalen med EU på grunn
av rådsforordning 2081/92/EØF.
Saken er ikke brakt videre i tvisteløsningssystemet, men
EU vurderer endringer til sitt system.
Det ønskes innført hjemmel for merkeordningen
i landbrukskvalitetsloven for å kunne gjennomføre
bestemmelser om krav til kvalitet, geografisk opprinnelse og produkters
særegenhet. Dette for at produkter skal kunne markedsføres
med en bestemt geografisk betegnelse eller en særegenhetsbetegnelse
og med eget offentlig merke. I tillegg ønskes regler om
at andre, som ikke oppfyller vilkårene satt for den aktuelle betegnelse,
heller ikke har lov til å benytte disse betegnelsene eller
merket. Reglene skal sikre redelig frambud av produkter som beskyttes
under ordningen.
Lovforslaget innebærer at Kongen gis myndighet til å gi
forskrifter til merkeordningen, dvs. om beskyttelse av produktbetegnelser,
inkludert geografiske betegnelser. Det er ikke meningen å utelukke
muligheten for beskyttelse av andre typer produktbetegnelser, opprinnelsesbetegnelser
og særegenhetsbetegnelser. Det legges opp til å utforme
et nasjonalt regelverk med utgangspunkt i EUs regelverk.
Ordningen vil gjelde for de produkter som faller inn under landbrukskvalitetslovens
virkeområde. Kongen kan i forskrift bestemme hvilke produkter som
faller inn under loven. Fiskeriprodukter, bortsett fra produkter
av innlandsfisk, vil falle utenfor ordningens virkeområde.
Departementet vil senere vurdere en utvidelse av hjemmelen for en
merkeordning til andre matvarer og andre produkter på et
senere tidspunkt.
Departementet mener at en statlig ordning er riktig for å sikre
redelig frambud, og for å sikre at det stilles strenge
krav til de produsenter som ønsker å benytte en
betegnelse som beskyttes under ordningen. Produsentene vil selv
måtte definere sine produkter og produksjonssted samt framskaffe
dokumentasjon for at påstandene de framsetter er korrekte.
Det offentlige vil kontrollere at dette er riktig forut for at produktbetegnelsen
eventuelt beskyttes. Det vil dessuten bli ført kontroll
med at produksjonsbestemmelsene overholdes. Det er viktig at merkeordningens
integritet, troverdighet og tillit sikres gjennom at de personer
som foretar vurderinger og godkjenning av produkter som skal merkes,
skal være uavhengige og ikke ha økonomiske interesser
i produktene. De må videre være organisatorisk
og økonomisk uavhengig av produsentene. I tillegg er det
nødvendig med en uavhengig og habil kontrollstruktur. En
innføring av merkeordningen med utgangspunkt i EUs forordninger,
vil medføre at det må etableres nye hindre i forhold
til å oppnå registrering etter varemerkeloven
og fellesmerkeloven. Dette anses nødvendig for å hindre
at en betegnelse kan beskyttes under begge ordninger og skape uklarheter
med hensyn til hva betegnelsen står for.
På bakgrunn av ovenstående foreslås
det innført en hjemmel i landbrukskvalitetsloven til i
forskrift å kunne modifisere registreringsadgangen etter
varemerkeloven og fellesmerkeloven. Det tas sikte på at det
etableres en innsigelsesadgang, i likhet med den som rådsforordningene
2081/92/EØF og 2082/92/EØF
foreskriver, for innehavere av varemerkerettigheter som mener sin
rett krenket ved at en betegnelse beskyttes i henhold til den nye
merkeordningen. Egne publikasjonsrutiner må iverksettes
for å sikre at innehavere av eksisterende varemerkerettigheter
kan gjøres oppmerksomme på at et konkurrerende
merke gis.
Gjeldende lov gir kun hjemmel til å innkreve avgift
for dekning av utgifter til kontrolltiltak. Det er i tillegg ønskelig
med en hjemmel for innkreving av gebyr for dekning av det offentliges
kostnader i forbindelse med andre oppgaver som må utføres
for å forvalte en merkeordning. Departementet mener brukerne
må være med på å betale for
en ordning som igangsettes for å øke verdiskapningen
i landbruket, men ser at høye gebyrer kan skape problemer
for spesielt utsatte bedrifter. En vil derfor ta dette i betraktning
ved endelig utforming og drift av ordningen.
Departementet mener det er riktig å gi betegnelsene
og merkene som blir beskyttet et vidtgående vern. Det er
også viktig å beskytte forbrukerne blant annet mot
faren for villedning som følger av misbruk av en beskyttet
betegnelse eller merke. Det foreslås derfor inntatt en
ny straffebestemmelse som er mer vidtrekkende enn den som gjelder
i dag, ved at det innføres fengselsstraff i tillegg til
bøtestraff. At straffebestemmelsen bare rammer forsettlig
bruk stemmer overens med varemerkelovens bestemmelser. Dersom det
viser seg ønskelig og nødvendig å gi
et erstatningsrettslig vern til de som rettmessig bruker en beskyttet
betegnelse, foreslås en hjemmel til å regulere
erstatningsspørsmålet i forskrift. Utforming av
slike erstatningsbestemmelser vil bli fastlagt etter omfattende
høring.
Med hjemmel i den nye bestemmelsen i landbrukskvalitetsloven
tas det sikte på å utarbeide en nasjonal rammeforskrift,
med utgangspunkt i EUs regelverk.
Rammeforskriften vil omhandle følgende hovedelementer:
vilkår for beskyttelse av
og merker for geografiske betegnelser, opprinnelsesbetegnelser og
særegenhetsbetegnelser,
rettigheter og plikter for de som kan bruke beskyttede merker
og produktbetegnelser,
administrasjon av ordningen,
prosess for søknad, godkjenning/avslag
og offentliggjøring,
tilsyn, revisjon og kontroll, og
sanksjonsbestemmelser.
Utgangspunktet vil være en søknad fra en sammenslutning.
Når en produktbeskyttelse er opprettet, kan imidlertid
samtlige aktører, herunder utenlandske, benytte produktbetegnelsen
- gitt at de offentlige krav som knytter seg til bruken, er oppfylt.
Ved innføringen av merkeordning i Norge, er det vesentlig
at en eventuell merverdi som skapes ved å få beskyttet
en produktbetegnelse, i hovedsak tilfaller primærleddet. Denne
målsetting er i tråd med grunnlaget for verdiskapingsprogrammet
på matområdet. Søkere til ordningen bør
derfor i hovedsak være en sammenslutning av primærprodusenter,
eller av primærprodusenter i samarbeid med videreforedlere.
I særskilte tilfeller kan søker være
en enkeltperson eller en foredler.
Med hjemmel i rammeforskriften tenkes det utarbeidet en forskrift
for hvert produkt som skal beskyttes. Hver av disse vil blant annet
inneholde nærmere beskrivelser av produksjonsmåter
og andre vilkår som er særegne for produktet hvis
navn beskyttes i henhold til angjeldende forskrift. Det er produsentene selv
som vil måtte utarbeide grunnlaget for reglene, og sørge
for at alle særpreg ved produktet dokumenteres. Forslag
til produktspesifikke bestemmelser må undergå høring,
slik at man både sikrer at de som måtte anse sine
rettigheter krenket og andre som måtte ha innvendinger
mot produktbeskrivelsen, får anledning til å inngi
innsigelse. De ordninger som foreslås innført
er i hovedprinsippene i samsvar med de bestemmelser som EU har praktisert
siden tidlig på 1990-tallet, og som EFTA-landet Sveits
har innført.
Administrative hovedoppgaver er knyttet til informasjon og markedsføring av merkeordningen generelt, men også til rettledning av for eksempel produsenter som er interessert i å søke. Videre vil selve søknadsbehandlingen kreve administrative ressurser. Det samme vil høring og utarbeidelse av endelige produktspesifikasjoner. Videre skal merkebrukere formelt godkjennes og registreres. Videre oppfølging er knyttet til sekretariatsfunksjoner for kontroll med at produktforskriftene overholdes. Nødvendige funksjoner legges i størst mulig grad til eksisterende organer. Det foreslås at rammegivende forskrift skal forvaltes av Statens næringsmiddeltilsyn (SNT), som også fastsetter produktforskrifter. Søknadsbehandling, veiledning og tilsyn vil bli plassert i et kompetent, eksternt organ, og vil bli fastlagt i den rammegivende forskriften. Med basis i vedtatt rammeforskrift vil SNTs rolle være sammenlignbar med den rollen SNT i dag innehar i forhold til forvaltning av økologisk produksjon og stiftelsen Debio.
Fylkesmannen i Hordaland påpekte i sin høringsuttalelse at det må vurderes hvordan merkeordningen skal koordineres med arbeidet som gjøres innenfor Kvalitetssystemer i landbruket (KSL) og Stiftelsen Godt Norsk, noe departementet slutter seg til. Flere høringsinstanser har kommet med synspunkter angående merkeordningens administrasjon, og disse synspunktene vil bli medtatt i det videre arbeidet med etablering av ordningen.
En merkeordning vil ha en positiv virkning for produksjon og omsetning av jordbruksvarer, både for produkter som omfattes av merkeordningen og for ordinær produksjon og omsetning. Det legges opp til en modell med delt finansiering, henholdsvis basert på et spesielt gebyr på de produsentgrupper som søker merkeordningen og en kollektiv avgift på norskproduserte varer som hjemles i landbrukskvalitetsloven. Næringsmiddelavgiften skal ikke berøres. En avgift på alle landbruksprodukter, som en her tenker seg, vil gi et ubetydelig utslag på matprisene. Departementet vil sende forslag om en slik finansiering på høring og fremme forslag i St.prp. nr. 1 for (2001-2002).
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erling
Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen,
Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen
og Randi Karlstrøm, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen
og Ivar Kristiansen, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, fra
Senterpartiet, lederen Morten Lund, fra Venstre, Leif Helge Kongshaug,
og representanten Terje Knudsen, slutter seg til at det
etableres en ny norsk merkeordning for landbruksprodukter basert
på geografisk opprinnelse, tradisjoner og egenart, og at
hjemmelsgrunnlaget gis ved fullmaktsbestemmelse i lov av 17. juni
1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer mv.
Komiteen vil understreke at hovedformålet med
den nye merkeordningen er knyttet til tankegangen bak verdiskapingsprogrammet
på matområdet, og at en eventuell merverdi som
skapes ved å få beskyttet en produktbetegnelse
i hovedsak skal tilfelle primærleddet. Merverdi kan oppnås
gjennom økt omsetning av spesialiserte matvarer rettet
mot markedssegmenter med stor betalingsvillighet. Videre vil komiteen peke
på erfaringer fra andre land som viser at slike merkeordninger
fører til økt valgmulighet for forbrukerne, samt
bedre informasjon om matvarens opprinnelse og kvalitet.
Komiteen viser til at ordningen skal stimulere til å ivareta
norske mattradisjoner og lokale matspesialiteter samtidig som også helt
nye forbrukertrender kan gi nye varianter.
Komiteen viser til at verdiskapingsprogrammets
målsetting er å øke verdiskapingen ved økt
utnyttelse av markedsmulighetene både innenfor primærproduksjon
og foredling. For å oppnå dette må både
verdiskapningsprogrammet og merkeordningen legges til rette både
for småskalaprodusenter og produksjon av større
volumer av spesialiserte matvarer av høy kvalitet.
Komiteen har merket seg at det er bred
enighet blant høringsinstansene om at merkeordningen må være
en statlig ordning. Komiteen er enig i dette, og
slutter seg til Regjeringens argumentasjon om at en statlig ordning
best ivaretar den uavhengighet som må være i forhold
til aktørene i produksjon og omsetning for at merkeordningen
skal opparbeide den tillit som trengs. Det bør likevel
vurderes å la etablerte merkeorganer ta seg av noen av
de praktiske oppgaver.
Komiteen har merket seg at det er produsentene
selv som skal definere produktene når det gjelder produksjonssted
og produksjonsmåte, mens det statlige merkeorgan skal forestå godkjenning
for å bruke merket, samt kontrollere at fastsatt oppskrift
og andre vilkår knyttet til godkjenningen, blir fulgt.
Hygienisk kvalitet skal kontrolleres av det ordinære kontrollapparat.
Komiteen viser til at denne merkeordning kommer
i tillegg til en rekke andre merkekrav, f.eks. det som gjelder holdbarhet
for kjøtt og sporbarhetsmerking av storfekjøtt
(stedsangivelse for oppvekst, slakting og foredling).
Denne nye merkeordning gjelder produkter framstilt av husdyr
og planteprodukter, mens f.eks. fiskeprodukter ikke omfattes i denne
omgang. Dog skal produkter av innlandsfisk være omfattet
av ordningen.
Komiteen viser til at vi fra før har
bestemmelser om beskyttelse av produktbetegnelser og varemerker
med bakgrunn i varemerkeloven og fellesmerkeloven, og at det foreligger
en utredning om å slå sammen disse lovene. Komiteen har
særlig merket seg at varemerkeloven inneholder bestemmelse
om at varemerke som angir varens geografiske opprinnelse normalt
ikke skal godkjennes. Etter komiteens mening vil
det være gunstig for den nye merkeordningen med fortsatt
streng praksis når det gjelder å godkjenne varemerker
etter varemerkeloven, der geografiske betegnelser inngår
som del av navnet.
Komiteen har merket seg at markedsføringslovens
bestemmelser mot villedende markedsføring vil framstå som
et supplement til de sanksjonsmidler som vil være en del
av den nye merkeordningen.
Ikke minst av hensyn til forbrukerne er det etter komiteens mening
viktig at antall merkeordninger og merkeorgan blir begrenset så langt
dette er mulig.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
på denne bakgrunn peke på behovet for å få utredet et
regelverk for produktmerking som inneholder helsepåstander. Dette
medlem mener en slik merking bør bli tillatt, og
at dette krever en godkjennings- og kontrollordning som muligens
kan samordnes med det som denne proposisjon omhandler. Dette
medlem vil vise til at forskerne vet mye om sammenhenger
mellom mat og helse, bl.a. at visse komponenter i visse næringsstoffer
kan forebygge kreft og hjerte/kar-sykdommer. Samtidig som
omsetningen av såkalt helsekost øker sterkt, har
vi i lov om legemidler et forbud mot å gi forbrukerinformasjon
om dokumentert, positiv helsevirkning i annonse for et næringsmiddel eller
på emballasjen. Dette medlem mener at dette forbudet
må fjernes og erstattes av en ordning i offentlig regi
som sikrer at bare godt dokumenterte helsepåstander blir
brukt. Dette medlem vil understreke at det må stilles
strenge krav som sikrer at forbrukernes interesser blir ivaretatt
samtidig som det ikke må skapes inntrykk av at f.eks ubearbeidede
matvarer er mindreverdige. Dette medlem foreslår:
«Stortinget ber Regjeringen utrede og legge fram forslag
om en ordning som tillater bruk av helsepåstander ved merking
og markedsføring av næringsmidler.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke
betydningen av at listen for godkjenning ikke legges lavere i Norge
enn i EU-land. Flertallet har merket seg at EU-landene
har et lite antall produkter av høy kvalitet som er godkjent
etter merkeordningen med krav til tradisjon, særpreg og
geografisk opprinnelse, og at det særlig er meieriprodukter
som omfattes. Flertallet vil presisere at det må være
et siktemål at den norske ordningen skal stå sentralt
i utviklingen av norske kvalitetsprodukter og gi mulighet for de
produsentene som satser på å utvikle og markedsføre
spesialiserte produkter med et lokalt særpreg.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre har merket seg at det i EU-landene
er et lite antall produkter som er godkjent etter merkeordninger
med krav til kvalitet, særpreg og geografisk opprinnelse,
og at det særlig er meieriprodukter som omfattes. Disse medlemmer mener
det må være et siktemål for den norske
ordningen å kunne omfatte et større antall produkter
både for å kunne oppnå hovedformålet
med ordningen og for å gi mulighet for de mange som har et ønske
om å utvikle og markedsføre produkter med lokalt
særpreg.
Komiteen er opptatt av at denne ordningen
skal bli en stimulans til den småskalaproduksjon som det nye
verdiskapingsprogrammet for mat har vist at det er stor interesse
for. For at lokale småprodusenter skal kunne bli med, mener komiteen at
den økonomiske inngangsbilletten må være
lav samtidig som prosedyrer omkring søknad, godkjenning
og oppfølging må legges til rette for mindre bedrifter.
Etter komiteens mening er det særlig viktig
med rask behandling av søknader. Komiteen vil
samtidig understreke at behovet for informasjon både til
produsenter og forbrukere vil være stort i den innledende
fase.
Komiteen er samtidig opptatt av at de produkter
som blir godkjente er så godt definerte og at godkjenningsvilkår
er så strenge at markedet ikke ødelegges av etterligninger,
slik komiteen ble kjent med når det gjelder
Parmesan-osten i Nord-Italia.
Komiteen har merket seg at tilsvarende merkeordninger
i andre land har fremmet produkter som forutsetter et mindre intensivert
landbruk samtidig som bondens råvarepris er økt.
Ordningen kan ifølge proposisjonen stimulere til å reetablere
produkter som har forsvunnet i de siste års rasjonalisering
av jordbruk og industri, og manuell produktbearbeiding kan bli mer vanlig. Komiteen ser
positivt på slike effekter av ordningen.
Komiteens flertall, alle unntatt Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at Norge i dag har samme regelverk
med hensyn til hygiene som EU-landene. Det blir imidlertid fra tid
til annen hevdet at regelverket håndheves strengere i Norge. Flertallet vil
understreke viktigheten av at den nye merkeordningen ivaretar forbrukernes
krav, og at det forutsettes at produktene tilfredsstiller kravene
i hygieneregelverket. Detaljerte hygieniske krav til produksjonsmåte
oppleves imidlertid ofte som en begrensning for de som ønsker å starte
opp med småskalaproduksjon og når det gjelder å reetablere
trygge produkter med lokalt særpreg. Flertallet vil
understreke behovet for en individuelt tilpasset og risikobasert
utøvelse av tilsyn ved håndhevelse av regelverket.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, vil understreke viktigheten av
at den nye merkeordningen ivaretar forbrukernes krav, og at dette
ikke minst gjelder produktenes hygieniske kvalitet. Disse medlemmer er
kjent med at detaljerte hygieniske krav til produksjonsmåte
kan være i konflikt med ønsket om å reetablere
produkter med lokalt særpreg. Disse medlemmer vil
vise til at flere velkjente produkter på verdensmarkedet,
f.eks. italiensk Parmesan-ost og norsk tørrfisk, godkjennes
ut fra det ferdige produktets kvalitet og at det aksepteres enkelte unntak
fra hygienekrav i produksjonen for å beholde den tradisjonelle
framstillingsmåte.
Disse medlemmer vil ut fra dette be Regjeringen
legge til grunn at den hygieniske kvalitetsgodkjenning skal gjelde
ferdigvare og ikke prosess og framstillingsmåte for typiske
tradisjonsprodukter, f.eks. seterproduksjon av ost og smør. Disse
medlemmer vil særlig peke på at fjellslakting
av tamrein må kunne reetableres ut fra en slik tankegang.
Komiteen har merket seg at det skal
etableres 3 merkeordninger - opprinnelsesbetegnelser, geografiske
betegnelser og særegenhetsbetegnelser. Dette forutsettes å ivareta
begreper som f.eks. «Lofotlam» (geografi) og «egg
fra frittgående høns» (tradisjon og egenart
uten geografisk avgrensning) og lignende.
Komiteen erkjenner at det må stilles
betydelige økonomiske ressurser til disposisjon i en innledende fase
for å gjøre merkeordningen kjent. Komiteen har
merket seg at departementet mener at den foreslåtte finansieringsordning
vil medføre et ubetydelig utslag på matprisene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til
modell for finansiering der det kreves inn et spesielt gebyr fra
produsentgrupper som søker om godkjenning, samt en kollektiv
avgift på norskproduserte varer.
Komiteen har merket seg at denne avgift skal komme
som et påslag på senere omsetningsledd og dermed
ikke berøre de målpriser som avtales i jordbruksoppgjøret
- jf. brev fra Landbruksdepartementet til næringskomiteen
datert 18. mai 2001.
Komiteen mener det må vurderes å differensiere
gebyrene og også etablere årlige gebyr for produkter
med stor omsetning slik at den økonomiske belastningen
etter hvert vil kunne legges på de som høster de
største fordeler.
Komiteen er enig i at det trengs straffebestemmelser
både for å gi betegnelsene og markere et vidtgående
vern, og for at forbrukerne skal vernes mot at merkeordningen misbrukes. Komiteen er
derfor enig i at det innføres fengselsstraff i tillegg
til bøtestraff, og at det trengs presiseringer av hvilke
erstatningsrettslige særregler som skal følges.
Forslag fra Senterpartiet:
Stortinget ber Regjeringen utrede og legge fram forslag om en ordning som tillater bruk av helsepåstander ved merking og markedsføring av næringsmidler.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til
gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i lov 17. juni 1932 nr. 6 om
kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v. (Hjemmel for norsk merkeordning
for landbruksprodukter)
I
I lov 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer
m.v gjøres følgende endringer:
§ 2 femte ledd skal lyde:
Kongen kan gi forskrifter om gebyr for ytelser
og tjenester som utføres i medhold av denne lov. Ved forsinket
betaling av gebyr skal det betales rente i samsvar med lov 17. desember
1976 nr. 100 om forsinket betaling m.m. Gebyr er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Ny § 2 a skal lyde:
Kongen kan gi forskrifter om beskyttelse og bruk av
produktbetegnelser og varebetegnelser, inkludert bl.a. geografiske
betegnelser, samt regler for erstatning ved urettmessig bruk av
slike betegnelser. Herunder kan Kongen gi forskrifter som innskrenker
registreringsadgangen i medhold av lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker
og lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker, og begrenser rettigheter
gitt i eller i medhold av samme lover dersom det ikke har innkommet innsigelse
mot at en betegnelse beskyttes i henhold til forskrifter gitt i
medhold av denne lov.
§ 4 nytt annet ledd skal lyde:
Den som forsettlig bruker en beskyttet betegnelse i
strid med forskrifter gitt i medhold av § 2 a straffes med
bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Medvirkning
straffes på samme måte.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Jeg viser til brev fra Stortingets næringskomité, datert
16.05.01, hvor jeg stilles tre spørsmål i forbindelse
med behandling av nevnte proposisjon. Til disse spørsmålene
har jeg følgende svar:
1. Hvor mange millioner kroner antar man må brukes årlig
de neste årene for å få innarbeidet den
nye merkeordningen slik at det kan oppnås en verdiøkning av
betydning for primærprodusentene om 5 år?
De administrative oppgavene knyttet til den nye merkeordningen
vil først og fremst være informasjon og markedsføring
av ordningen og rettledning til produsenter som ønsker å få et
produkt godkjent.
For at ordningen skal bli et positivt incitament til verdiskaping
må produksjonsmiljøene informeres, samtidig som
forbrukerne blir informert om ordningen og dens innhold. Dette vil
kreve ressurser. Videre vil selve søknadsbehandlingen kreve
administrative ressurser. Store deler av arbeidet med å forberede grunnlaget
for produktforskrifter må gjøres av produsentene
selv, og sekretariatsoppgavene vil derfor i hovedsak være
knyttet til informasjon og rettledning, etterprøving, undersøkelser
og kontroll, samt revisjon. Jeg tar sikte på å organisere
administrasjon og sekretariatsoppgaver på en mest mulig
kostnadseffektiv måte ved å legge dette i størst
mulig grad til eksisterende organer. På denne bakgrunn
anslås kostnadene ved administrasjon av merkeordningen
til 3-4 mill. kroner pr. år i en oppstartingsfase de nærmeste år.
2. I proposisjonen legges opp til en modell med delt finansiering
av merkeordningen. Som en del av denne finansieringen tenker departementet
seg en kollektiv avgift på norskproduserte varer hjemlet
i landbrukskvalitetsloven. Skal denne avgiften komme som et påslag
på de priser om er avtalt i jordbruksavtalen, eller som
et påslag i senere omsetningsledd?
Det legges opp til en modell med todelt finansiering
for merkeordningen. Det ene skal være et spesielt gebyr
for de produsentgrupper som søker merkeordningen. Dette
gebyret kan ikke være for høyt, da en dermed kan
gjøre ordningen økonomisk uinteressant for produsentene.
Den andre er derfor foreslått å være en
generell avgift på norskproduserte varer og vil bli lagt
på senere omsetningsledd. Avgiften vil ikke komme som et
påslag på de priser som er avtalt over jordbruksavtalen.
3. Vil den praktiske utformingen av merkeordningen bestå av
et «paraplymerke» og i tillegg et spesifikt produktmerke
med for eksempel geografisk opprinnelse?
Med hjemmel i den nye bestemmelsen i landbrukskvalitetsloven
tas det sikte på å utarbeide en nasjonal rammeforskrift,
som vil beskrive den praktiske utformingen. Statens Næringsmiddeltilsyn
utarbeider utkast til rammeforskrift i en prosess hvor det trekkes på annen
nasjonal kompetanse, og hvor forskriftsutkast på vanlig
måte sendes på høring før fastsettelse.
Så langt har jeg sagt at rammeforskriften innholdsmessig
bør ta sitt utgangspunkt i EUs regelverk, men må etableres
utenfor EØS-avtalen. Dette ønsket bygger på den
suksessen som EUs ordning har hatt for det næringspolitiske
grunnlaget i deler av det europeiske landbruket.
EUs ordning er synliggjort ved hjelp av 3 merker som har sin
bakgrunn i to rådsforordninger. Noen annen overbyggende
struktur finnes ikke i EU. På dette grunnlag forutsettes
den norske merkeordningen utviklet. Om hvordan den offentlige
merkeordningen utad skal gis en felles profilering som omfatter
flere merketyper, er et spørsmål som må vurderes
nærmere i samråd med de berørte interesser.
Ved siden av finnes likevel et rikt utvalg av uavhengige merker
i de forskjellig medlemsland i EU, som er knyttet til andre kvaliteter
og ikke-offentlig organisasjonsstruktur. I Norge vil det derfor
også parallelt til den offentlige merkeordningen jeg nå ønsker å innføre,
høyst sannsynlig også finnes andre private ordninger.
Oslo, i næringskomiteen, den 29. mai 2001
Morten Lund |
Kjell Opseth |
leder og ordfører |
sekretær |