Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks
H. Arnesen, Inga Balstad, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen,
Karin Lian og Einar Olav Skogholt, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild
Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise
Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav
Gunnar Ballo, mener at det er et kvalitetsmerke
ved den norske velferdsmodellen at vi har velferdsordninger som
sikrer hele befolkningen rimelig tilgang på offentlige
tjenester og velferdstilbud, samtidig som de som av ulike grunner
faller utenom helse- og velferdstilbudene, i stor grad fanges opp
av ulike personrettede ordninger. Helsetjenestene utgjør
en fundamental viktig del av dette velferdstilbudet som skal gi
befolkningen trygghet og sikkerhet for helsehjelp når det
trengs.
Komiteen ser det som et mål at alle som
har behov, skal sikres tilgang til nødvendige omsorgs-
og helsetjenester, uavhengig av inntekt, bosted, etnisk bakgrunn
og kjønn. En godt utbygd offentlig helsetjeneste skal sikre
at disse viktig fordelingshensynene ivaretas. Det må være
folks behov som skal styre vår utvikling av velferdstjenestene,
ikke den enkeltes økonomi eller ønske om å tjene
penger.
Komiteen mener at samtidig må den offentlige helsetjenesten
tilpasses slik at den kan møte de utfordringene som ligger
i en stadig raskere teknologiutvikling, og ikke minst økende
etterspørsel etter helsetjenester.
Teknologiutvikling og nyvinninger innenfor medisinsk forskning
og praksis vil gi store deler av befolkningen bedre helse og økt
livskvalitet, men den økte etterspørselen er også en
utfordring. Ny medisinsk teknologi er kostbar å utvikle
og bruke, og mye kan tyde på at den teknologiske utviklingen
er en hovedrivkraft bak veksten i helseutgiftene. Nyere moderne
behandlingstilbud gjør også enkelte behandlinger
billigere. Komiteen mener at dette vil stille store
krav til det offentliges prioriteringer og til effektivisering av
helsevesenet. Dette vil gjelde krav både til god organisering,
entydig og klart finansieringsansvar og til effektiv drift.
Komiteen mener at også andelen og antall
eldre i befolkningen vil bety mye for helsevesenets oppgaver sammen
med helsevesenets økte muligheter til forebygging og behandling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener at Norge har gode helsetjenester sett
i et internasjonalt perspektiv, bl.a. målt ut fra de fire
tradisjonelle mål som brukes i internasjonale sammenligninger,
dvs. helseutgiftene, legetettheten, spedbarnsdødeligheten
og middellevetiden som er forventet gjenstående levetid
for nyfødte. I en slik sammenligning kommer Norge godt
ut i forhold til de fleste andre land. Når det gjelder
helseutgifter, lå Norge relativt lavt gjennom første
del av 1990-tallet, mens ved utgangen av 1990-tallet, i 1998, var
Norge ifølge OECD et av de landene i verden som brukte
mest på helsetjenester, inkludert omsorgstjenester, målt
i forhold til BNP pr. innbygger. De totale helseutgiftene i Norge
i 1998 utgjorde 8,9 pst. av BNP som plasserer Norge på sjetteplass
blant OECD-landene. Legetettheten ser ut til å nærme
seg verdenstoppen med 293 innbyggere pr. yrkesaktiv lege i år
2000.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, mener reformer er
nødvendig for å øke kapasiteten i helsevesenet.
Manglene i helsevesenet er åpenbare. Organiseringen er
preget av uklare ansvarsforhold og bidrar til at de menneskelige, økonomiske og
tekniske ressurser som settes inn, utnyttes dårlig. Antallet
leger, og særlig sykepleiere, pr. innbygger er høyt
i Norge sammenlignet med andre europeiske land. Kostbart utstyr
står ubrukt store deler av døgnet. Det delte finansieringsansvaret
mellom staten og fylkene hindrer rasjonell ressursutnyttelse og
har bidratt til at ledig kapasitet ikke blir utnyttet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener
at dersom innslaget av stykkpris hadde vært større,
og stykkprisen hadde gått direkte til det enkelte sykehus,
ville sykehusene hatt incentiver for å utnytte kapasiteten
bedre og slik at flere ville fått et tilbud om behandling
uten unødvendig ventetid.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at
nærhet, likhet og kvalitet er gode overordnede mål
for helsetjenesten. Disse medlemmer ser sykehusene
som en av grunnpilarene i den norske velferdsstaten. Disse medlemmer vil
understreke at et godt utbygget og desentralisert sykehustilbud
med nærhet til befolkningen, er nødvendig for å gi
trygghet og omsorg når helseproblemer oppstår. Disse
medlemmer mener derfor at sykehusene og spesialisthelsetjenesten
må forbli en del av velferdsstatens infrastruktur under
politisk og demokratisk styring og kontroll.
For disse medlemmer er det viktig å sette
pasienten i sentrum i helsepolitikken. En slik tankegang forutsetter
et nært forhold mellom pasient, helse og omsorgstilbudet
i kommunen og spesialisthelsetjenesten. Modellen med statlige helseforetak
fjerner muligheten til innsyn og deltakelse i beslutningsprosessene. Disse
medlemmer peker på at både enkeltpersoner,
interesseorganisasjoner og faggrupperinger mister muligheten til å stille
lokale politikere til ansvar for helsetilbudet.
Disse medlemmer vil peke på at prinsippet om
lokalt politisk ansvar for viktige velferdstjenester har stått
sentralt i utviklingen av den norske velferdsstaten i hele etterkrigstiden. Disse
medlemmer mener at Regjeringens modell tar strukturspørsmål
av vidtrekkende regionalpolitisk betydning ut av folkevalgt styring.
I Regjeringens forslag til organisasjonsmodell for spesialisthelsetjenesten,
oppsummeres problemer som helsesektoren står overfor, uten
at disse medlemmerkan
se at årsaken eller kilden til problemene defineres eller
drøftes. Det foretas ingen samfunnsanalyser eller regionalpolitiske
vurderinger i lovforslaget. Disse medlemmer vil også bemerke
at forbindelseslinjene til Oppgavefordelingsutvalgets innstilling
(NOU 2000:22) ikke er trukket opp.
Det er stor politisk enighet om at helsevesenet kan og må forbedres. Disse
medlemmer er bekymret for at økt vekt på hierarkisk
styring og funksjonsfordeling kan vende oppmerksomhet bort fra lokale
behov. Desentralisert eierskap og styring gir god mulighet for samhandling
mellom sykehusene/spesialisthelsetjenesten og den kommunale
helse- og sosialtjenesten. Disse medlemmer viser
til at fylkeskommunen har vært en buffer og på nasjonens vegne
ivaretatt styringen og den økonomiske kontrollen. Disse
medlemmer vil imidlertid peke på at fylkeskommunen
som sykehuseier har hatt liten innflytelse over egne inntekter.
Disse medlemmer vil rette oppmerksomheten mot
utredningene; Hellandsvikutvalget (NOU 1996:5 Hvem skal eie sykehusene?),
St.meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet, og Oppgavefordelingsutvalget
(NOU 2000:22). Flertallet i disse utvalgene gikk imot statlig eierskap
av sykehusene og spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser
til at forslaget om statlige helseforetak ikke gir svar på de
styrings- og ledelsesutfordringer som helsesektoren står
overfor. Disse medlemmer mener derfor at det ikke
er eierstrukturen, men utfordringer innen ledelse og intern oppgavefordeling,
og mangelfulle bevilgninger i forhold til sykehusenes oppgaver og
folks forventninger, som er hovedårsakene til problemene
i sykehussektoren. Disse medlemmer viser til at prosjekter
der sykehusledelsen er gitt utvidede fullmakter i sykehusdriften
fra fylkeskommunene, kan vise til gode resultater. Samtidig er flere
fylkeskommuner i gang med å finne fram til bedre og klarere
funksjonsfordeling mellom sykehusene.
Disse medlemmer vil peke på at lik tilgjengelighet
til helsetjenester for hele befolkningen sammen med optimal utnytting
av ressursene er sentrale mål i helsepolitikken. Disse
medlemmer er sikker på at foretaksmodellen ikke
gir flere muligheter til å nå helsepolitiske mål
enn forvaltningsmodellen med utvidede fullmakter. Den enhetlige
styringen mot disse målene er enklere å gjennomføre
innenfor forvaltningen enn gjennom fem selvstendige regionale helseforetak. Disse
medlemmer mener at hensynet til en klar plassering av ansvar
og offentlig politisk styring og kontroll, tilsier at sykehusene
må beholdes innenfor forvaltningen. Disse medlemmer er overbevist
om at en friere stilling for sykehusene med fylkeskommunene som
eier, best ivaretar de viktige funksjonene som sykehusene har for
befolkningen.
Disse medlemmer understreker at store prinsipielle
spørsmål ikke er avklart før Stortinget
skal fatte vedtak; som økonomiske konsekvenser for fylkeskommunene,
grensene for den politiske styringen av helseforetakene, og spørsmål
knyttet til de ansattes situasjon m.m.
Sentralt i valg av organisasjonsmodell står balansegangen
mellom behovet for politisk og demokratisk styring, og sykehusenes
behov for fleksibilitet og handlingsrom. Disse medlemmer vil
særlig peke på at den foreslåtte reformen
ikke bidrar til å endre antallet beslutningsnivåer
i spesialisthelsetjenesten, men til at de nivåene som er
nærmest brukerne, ikke underlegges direkte folkevalgt styring. Disse
medlemmer vil påpeke at Regjeringen har lagt fram
en framtidig organisasjonsmodell for spesialisthelsetjenesten med
et betydelig demokratisk underskudd. Disse medlemmer mener
at indirekte politisk kontroll ikke er tilfredsstillende når
det gjelder institusjoner av en så stor samfunnsmessig
verdi.
Disse medlemmerviser
til at det i allment aksepterte prinsipper for arbeidsdeling mellom
stat og kommunesektoren legges til grunn at oppgaver skal løses
på lavest mulig effektive nivå. Det er også en oppfatning
at oppgaver som krever utøvelse av skjønn, skal
legges til folkevalgte organer. Flertallet i Oppgavefordelingsutvalget
(NOU 2000:22) understreket dette viktige prinsippet.
Disse medlemmer vil gjøre oppmerksom
på tempoet i reformprosessen, med en høringsfrist
på 6 uker, og en politisk behandlingstid på ca.
en måned for en av de større reformene i helsesektoren. Disse medlemmer finner
at det ikke er rimelig trygghet for at reformen vil oppfylle de
målene som Regjeringen har satt seg, og eventuelle negative
effekter er ikke tilstrekkelig belyst.
Disse medlemmer mener at det er fullt mulig å løse
de utfordringer dagens helsevesen står overfor innen en
forvaltningsmodell. En statlig forvaltningsmodell er imidlertid
ikke satt på dagsordenen, og burde etter disse medlemmers mening
vært utredet samtidig med foretaksmodellen. Mye av kritikken som
i dag reises mot sykehuskøer og manglende behandlingstilbud,
kan slik disse medlemmer ser det, tilskrives at fylkeskommunen
ikke får tilført inntekter i samsvar med de helsepolitiske
oppgaver som skal løses. Nye behandlingstilbud gir stadig
flere mennesker hjelp med fysiske og psykiske plager, og andelen
eldre i befolkningen gir også økte krav til kapasitet
i helsevesenet.
Disse medlemmer mener at problemene i sykehussektoren
langt på vei kan løses ved å rette økt
fokus mot sykehusenes interne planlegging og organisering, og bedre
samhandlingen mellom sykehus. Det er ingen grunn til å tro
at selvstendige foretak, med datterforetak, vil ha en bedre evne
til samordning enn dagens system. Disse medlemmer vil
peke på at det er behov for en gjennomgang av de arbeidsoppgavene
som skal utføres, slik at rett person kommer på rett
plass, og at den samlede kompetansen blir maksimalt benyttet. Disse
medlemmer mener at det må tilføres tilstrekkelig
støttepersonell, slik at både leger, sykepleiere,
hjelpepleiere og annet omsorgspersonell gis økt mulighet
til å ta direkte del i pasientbehandlingen, og ikke blir
belastet med tilleggsfunksjoner som har andre målsettinger
enn omsorg for pasienten.
Disse medlemmer mener at det er en fare for at
den foreslåtte organisasjonsmodellen vender oppmerksomheten
bort fra primærhelsetjenestens behov. Disse medlemmer mener
at det er oppsiktsvekkende at helse- og sosialtjenestene ikke er
sett i sammenheng. Barnevern, rusomsorg og familievern er ikke tilstrekkelig
vurdert, på tross av den nære sammenhengen mellom
barne- og ungdomspsykiatrien og disse områdene. Disse
medlemmer vil peke på at det underbygger inntrykket
av at reformen ikke er helhetlig og lite gjennomtenkt.
En av Regjeringens intensjoner med reformen er å øke
styringen i forhold til strukturen på helsetjenesten. Disse
medlemmer viser til at et ankepunkt mot fylkeskommunalt
eierskap har fra enkelte miljøer vært at fylkene
ikke makter å gjennomføre endringer i strukturen
gjennom nedlegging av sykehus og konsentrering av akuttmedisinen
til større og mer rasjonelle enheter. Det hevdes fra samme
hold at slike spørsmål må vurderes rent
faglig og ikke underlegges politiske prosesser. Disse medlemmer vil
peke på at det er godt dokumentert at det største
potensialet for en bedre utnyttelse av ressursene i spesialisthelsetjenesten
ligger i en bedre intern organisering på sykehusene.
Disse medlemmer vil minne om at det gjennom flere
lovendringer er vedtatt store reformer innen spesialisthelsetjenesten
de siste årene. Dette gjelder bl.a. de regionale helseutvalgene,
muligheter til å velge organisasjonsform for sykehusene,
pasientrettighetslovgivning og sykehusselskapsloven. Fylkenes adgang
til å bruke kommunalt foretak ble gitt først fra 1.
januar 2000, mens en så sent som fra 1. januar 2001 kan
organisere sykehusene som egne rettssubjekt i form av kommunalt
selskap. Fylkenes arbeid med funksjonsfordeling mellom sykehus innen
regionene ble sluttført gjennom de regionale helseplanene
som ble avgitt ved utgangen av 2000. Disse medlemmer vil
påpeke at Stortinget ikke får mulighet til å vurdere
virkningene av disse reformene.
Disse medlemmer vil understreke at forslaget til
ny lov om helseforetak er noe annet og langt mer enn det å overføre
fylkeskommunenes nåværende eierskap av sykehusene
til statlig eierskap. Det er et systemskifte der eierskapets betydning
reduseres kraftig ved at de nåværende offentlig
eide sykehusene juridisk sett blir selvstendige foretak.
Sykehusene skal organiseres som egne rettssubjekt i form av helseforetak
eid av staten. De regionale helseforetakene vil ikke stå til
ansvar for noen folkevalgte organ, men skal derimot stå ansvarlig
for at driften følger bedriftsøkonomiske prinsipper
i en foretakslov etter modell av aksjeloven.
Fra at det i dag er åpenhet om regionale beslutninger
og virkninger av dem gjennom åpne prosesser underlagt politisk
styring, vil Stortinget måtte forholde seg til helseministeren
i alle slike saker. Denne svekkelsen av politisk kontroll og innsyn
i beslutningsprosessen blir ofte framstilt som en fordel for å gi
større frihet til å gjennomføre funksjonsfordeling
og strukturendringer uten å være utsatt for innbyggernes
påvirkning gjennom lokale politiske styringsorganer. Dette
er i sterk konflikt med vanlig tenking om folkestyre og styring
av oppgaver som løses lokalt.
Disse medlemmer vil sterkt påpeke at
en sentralisering av sykehusstrukturen som går på bekostning
av de små sykehusene til fordel for sentralsykehus og regionalsykehus,
er lite ønskelig. Disse medlemmer mener
likevel at dette framstår som en sannsynlig effekt av reformen.
Samtidig er det de minste sykehusene som i mange sammenhenger driver
best, og som oppleves som de beste av pasientene. Undersøkelser
så langt viser også at fritt sykehusvalg ikke
vil bety særlig mye for pasientmobiliteten, fordi de aller
fleste ønsker å bli behandlet ved nærmeste
sykehus.
Disse medlemmer viser til erfaringer fra tilsvarende
styringssystemer i England og New Zealand og vil påpeke
at markedsprinsipper i helsesektoren førte til bl.a. økte
administrasjonskostnader, svekket behandlingskapasitet, ineffektivitet,
større ulikheter og sentralisering.
Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens
forslag til styringsmodell for spesialisthelsetjenesten og sykehusene
forutsetter et «indre marked» der det handles
med offentlige penger. I prinsippet skilles det mellom kjøpere
og selgere, og det skapes en markedsliknende situasjon i det offentlige
sykehusvesenet. Disse medlemmer mener at slikt et markedssystem
kan ha en rekke konsekvenser som strider mot de grunnleggende helsepolitiske
målene.
Disse medlemmer vil peke på at det de
siste årene er gjennomført flere reformer som
legger til rette for at markedet får større betydning
i den daglige prioriteringen i sykehusene. Det gjelder stykkprisfinansieringen
(ISF) og retten til fritt sykehusvalg for pasientene som vil være
en vesentlig del av det enkelte sykehus inntektsgrunnlag. Sammen
med en fristilling av sykehusene som selvstendige rettssubjekter,
er disse medlemmer bekymret for en mulig nedprioritering
av pasientgrupper som ikke godt nok omfattes av ISF-ordningen, og
da særlig pasienter med sammensatte og langvarige lidelser
som er kostbare å behandle. Disse medlemmer mener
samtidig at belastningen på førstelinjetjenesten
kan øke ved at «ulønnsomme» pasientgrupper
skrives hurtig ut fra sykehusene. ISF-ordningen har av flere instanser
blitt dokumentert å ha uønsket effekt på flere
diagnosegrupper. Disse medlemmer mener uavhengig
av eiermodell for øvrig, at det er behov for en gjennomgang
og forbedring av ISF- og DRG-systemet.
Selv om loven bestemmer at staten skal være eneeier
for foretakene, og foretakene ikke kan gå konkurs, mener disse
medlemmer at driften av helseforetakene og datterforetakene
i store trekk vil foregå etter de samme regler som gjelder
for et vanlig aksjeselskap. Statlig helseforetak sikrer ikke tilstrekkelig
politisk styring og kontroll, og er etter disse medlemmers oppfatning
en uegnet organisasjonsmodell for helsevesenet.
Disse medlemmer viser til at styrene i de regionale
helseforetakene skal bli utnevnt av helseministeren. Styremedlemmene
trenger verken å være folkevalgte eller ha helseprofesjonell
bakgrunn. Det legges stor vekt på økonomisk kompetanse
og styring i hele reformforslaget.
Disse medlemmer vil påpeke at det er
helseforetakene som skal vurdere de ulike tjenestetilbudene etter
anbudsprinsipper og inngå avtaler med de tjenesteyterne
de vurderer som best. Dermed blir oppgavefordelingen mellom private
og offentlige sykehus avgjort av helseforetaksstyrene og ikke tatt
av et helsepolitisk ansvarlig nivå.
Disse medlemmer vil understreke at selv om helsevesenet
i dag er utilstrekkelig på flere områder, betyr
det ikke at enhver endring er til det gode. En effektivisering av
sykehusdriften basert på bedriftsøkonomiske modeller
vil etter disse medlemmers mening ikke nødvendigvis
føre til at målene i helsepolitikken nås.
En tilsvarende målstyring for sykehusene og spesialisthelsetjenesten
kan føre til at effektiviteten økes, basert på rent
tallmessig rapportering av antallet pasienter behandlet for en pris.
Men en slik modell mangler de mest avgjørende elementene
for en vellykket pasientbehandling og vil ikke stå i forhold
til de helsepolitiske målsettinger som tidligere er lagt
av Stortinget.
Disse medlemmer viser til at helsetjenester er
kompliserte samhandlinger der kartlegging av behovet er en vesentlig
del av selve helsetjenesten. Tillit mellom pasienten og behandler
er en nødvendig forutsetning for gode resultater. Det er
f.eks viktig med tilstrekkelig tid for legen til å samtale
med pasienten for kunne stille riktig diagnose. Riktig diagnose
kan spare både behandlingstid, og motvirke sykdomsforverring og
unødvendige plager for pasienten. Ensidig vektlegging av «produksjonshastighet» kan
virke mot sin hensikt ved at regnskapet, og ikke pasientens tilstand og
behandlingsbehov, blir målet for virksomheten. Rapporteringskravene
og målstyringen kan føre til en uønsket
forskyvning av behandlingstilbudet. Disse medlemmer mener
at dette er sannsynlige konsekvenser av denne reformen.
Disse medlemmer tror at de færreste helsearbeidere
vil akseptere å betrakte en pasient som et produkt, slik
et markedsorientert sykehusvesen i stor grad legger opp til. Det
strider mot menneskesynet og fagetikken for de fleste. Disse
medlemmer mener at vi står overfor en fremmedgjøring,
som allerede har fått betydning for fagfolks manglende
oppslutning og identifikasjon med de foreslåtte helseforetakene. Disse
medlemmer er redd for at det verdifulle engasjementet som
er så viktig i omsorgsarbeid, kan bli skadelidende.
Disse medlemmer vil understreke viktigheten av
at det inngås avtaler med de institusjoner som i dag drives
av private, og som nå er inne i de offentlige helseplanene,
slik at de fortsatt blir en del av tjenestetilbudet.
Disse medlemmer viser til at ifølge proposisjonen
skal ledelsen av sykehusene drive sykehusene som selvstendige selskaper
med ansvar for å skaffe sine egne inntekter og kontrakter,
for investeringer, låneopptak (begrenset) gjeld (begrenset)
og lønnspolitikk, samt ha frihet til å «forvalte» evt.
overskudd og formue, jf. §§ 6, 7, 14,
15, 32. Selv om helseministeren avviser at det er målsettingen,
mener disse medlemmer at denne loven åpner
for en eierprivatisering av sykehusene. Disse medlemmer viser til
at det er opp til helseforetaksstyrene helt eller delvis å privatisere
viktige ikke-medisinske funksjoner i sykehusene som kjøkken,
vaskeri, it-avdelinger og lignende. Medisinske funksjoner ved et
sykehus kan selges dersom et flertall i Stortinget vedtar dette.
Ifølge lovforslagets § 43 kan helseforetak
eller datterforetak samarbeide eller danne nye selskaper med andre
foretak. Dersom flere foretak eier virksomhet som yter spesialisthelsetjenester
sammen, skal virksomheten organiseres som et ansvarlig selskap i medhold
av selskapsloven. Videre heter det:
«Når det er egnet til å fremme
foretakets formål, kan foretaket eie virksomheter som ikke
yter spesialisthelsetjenster, alene eller sammen med andre. Slike selskaper
skal organiseres som selskaper med begrenset ansvar.»
Disse medlemmer mener at sykehusreformen vil styrke
de profesjonelle markedsøkonomiske miljøene innen
helsevesenet på bekostning av brukerinteressene og omsorgs-
og medisinfaglig innflytelse. Både fordi innsynet i beslutningsprosessen
blir svekket sett fra innbyggernes side, og ved at styringen av sykehusene
vil skje etter bedriftsøkonomiske retningslinjer.
En av konsekvensene av dette er at det blir vanskeligere å få til
justeringer av behandlingstilbud ut fra regionale forhold. Disse
medlemmer vil peke på at statlig eierskap og statlige
retningslinjer for budsjettering og betaling vil måtte
knyttes til «gjennomsnittsbetraktninger» på nasjonalt
nivå. Slike likhetsbetraktninger kan lett føre
til mistilpasninger fordi regionale forhold og ulikheter i behov
ikke fanges opp i de styringssignalene som gis.
Disse medlemmer er urolige for at de ansattes
vilkår ikke er tilfredsstillende belyst ved omdanningen
av sykehusene til fristilte foretak. Disse medlemmer vil
peke på at tilknytning til arbeidsgiverorganisasjon kan
ha stor betydning for de ansattes lønns- og arbeidsvilkår.
Regjeringen flytter arbeidsgiveransvaret for flere titalls tusen
arbeidstakere uten at det er gjennomdrøftet og ferdigutredet
før vedtak skal fattes. Disse medlemmer viser
til at de ansatte ikke lenger vil være ansatt i offentlig
forvaltning, og at deres nåværende rettigheter
som arbeidstakere vil bortfalle. Heller ikke de ansattes pensjonsforhold
er tilstrekkelig avklart. Disse medlemmer viser til at
de ansattes organisasjoner går inn for at samtlige foretak
må samles i én arbeidsgiverorganisasjon uten at
dette er ivaretatt i lovforslaget. Disse medlemmer forutsetter
som en selvfølge at et avtaleverk er etablert før
reformen eventuelt kan settes ut i livet, og at arbeidstakerorganisasjonene
er sikret reell medvirkning og innflytelse på alle leddene
i omorganiseringsprosessen.
Disse medlemmer er bekymret for at fristilte sykehus
som underlegges krav om å konkurrere om tilgjengelige ressurser,
vil virke mot de mest sentrale helsepolitiske målsetninger
om at befolkningen skal gis lik tilgjengelighet til nødvendige
helsetjenester. Disse medlemmer mener at det er en
reell fare for at helsepersonell vil bli rekruttert til de beste lønns-
og arbeidstilbud med store merkostnader for befolkningen og helseinstitusjoner
som ligger i utkantkommuner.
Disse medlemmer ser muligheten for at både undervisning,
forskning og pasientundervisning, som er viktige deler av sykehusenes øvrige
oppgaver utover pasientbehandlingen, kan gå en usikker
framtid i møte med den foreslåtte foretaksmodellen
med et markedsbasert økonomigrunnlag.
Disse medlemmer vil påpeke at forslaget
om regionale folkevalgte rådsorganer viser at disse bare skal
kunne uttale seg om de regionale helseforetakenes planer og ikke
om den konkrete gjennomføringen av disse. En av konsekvensene
av dette er at det blir vanskeligere å få til
justeringer av behandlingstilbudet tilpasset regionale forhold. Disse
medlemmer vil peke på at statlig eierskap og statlige
retningslinjer for budsjettering og betaling vil måtte
knyttes til gjennomsnittsbetraktninger på nasjonalt nivå.
Slike likhetsbetraktninger kan lett føre til mistilpasninger
fordi regionale forhold og ulikheter i behov ikke fanges opp i de
styringssignalene som gis.
Disse medlemmer vil også rette oppmerksomheten
mot de forretningsmessige prinsippene i reformen, som levner liten
synlig plass for faglig medvirkning i driften av helseforetakene. Disse
medlemmer vil påpeke at det er i motsetning til målsettingen
for helsereformen, som er uttalt å være å sikre
en effektiv spesialisthelsetjeneste basert på kunnskap
om de beste behandlingsmetodene. Disse medlemmer viser
til at det ikke er foreslått noen struktur for faglig kvalitetssikring,
og det er ikke laget en faglig kanal til beslutningsorganene i helseforetakene.
Dermed inviteres det indirekte til lobbyvirksomhet og uformelle
kanaler som disse medlemmer mener både kan
være partiske og situasjonsbetingede.
Disse medlemmer ser urettferdigheten i den økonomiske
modellen Regjeringen legger opp til i forbindelse med den statlige
overtakelse av spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen foreslår at staten skal overta alle
fylkeskommunenes eiendommer og verdier som er knyttet til spesialisthelsetjenesten.
Regjeringen har gjort det klart at den ikke vil gi noen form for
kompensasjon for verdier, selv om de ikke er direkte knyttet til
driften, og foreslår at staten skal overta verdiene vederlagsfritt.
Det gjelder for eksempel barnehager, personalboliger, større
parker og rekreasjonsområder. Disse medlemmer finner
det ikke akseptabelt at staten skal overta verdiene fra fylkeskommunene
uten vederlag og uten sikkerhet for at verdiene kommer spesialisthelsetjenesten
eller fellesskapet til gode i framtiden. Disse medlemmer viser
videre til at Regjeringen vil dekke gjeld som er knyttet til spesialisthelsetjenesten.
Det medfører at befolkning i fylkeskommuner som har bestrebet
seg på å ha mindre gjeld i spesialisthelsetjenesten,
og som dermed kan ha forsømt andre viktige samfunnsoppgaver,
vil bli økonomisk skadelidende.
Disse medlemmer vil videre understreke at dersom
det etter en eventuell statlig overtakelse blir gjort vedtak om å avslutte
spesialisthelsetjenestens virksomhet, eller noe av den virksomhet
som ligger til grunn for statlig overtakelse gjennom denne loven, må eiendom
og bygninger tilbakeføres til fylkeskommunen gjennom opprettelse
av hjemfallsrett.
Disse medlemmer mener for øvrig at et eventuelt
overtakelsesoppgjør med fylkeskommunene må skje
i en dialog med hver enkelt fylkeskommune slik at oppgjøret
blir så reelt som mulig.
Disse medlemmer bygger sin holdning til forslagene
i lov om helseforetak på andre verdier enn Regjeringen. Disse
medlemmer mener at helsevesenet blir best når det
bygger på en solidarisk tankegang. Disse medlemmer vil
peke på at erfaringer fra andre land viser at en overgang
til markedsløsninger har gitt større ulikheter
i helsetilbudet, mindre samarbeid om langsiktige løsninger, økte
utgifter, mer administrasjon, lavere prioriteringer av de som trenger
lengst og mest kostbar hjelp, dårligere vilkår
for fagutøvelse og sterkere misnøye hos brukerne.
Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag
til helsereform samlet sett representerer en svekkelse av innbyggernes
mulighet til påvirkning av tjenestetilbudet og innsyn i
de beslutninger som gjøres, bl.a. funksjonsfordeling og
sykehusstruktur. I tillegg representerer helsereformen en uønsket
sentralisering, en uheldig oppbygging av statlig driftsansvar og økt
profesjonsstyring. Disse medlemmer hevder at Regjeringens
reform ikke gir en reduksjon av beslutningsnivåer i spesialisthelsetjenesten,
men fjerner den direkte folkevalgte styringen av de nivåene
som er nærmest innbyggerne. Regjeringens reform svekker
også Stortingets styringsmulighet gjennom den forutsatte
delegasjon av styringsmyndighet til de regionale foretakene.
Disse medlemmer vil påpeke at innholdet
i lovforslaget om helseforetak ofte omtales med begrepene «statlig
overtakelse av sykehusene» og «helsereformen»,
og skjuler den egentlige hensikten med prosessen: å ta
sykehusene ut av offentlig forvaltning og bort fra demokratisk styring
og kontroll. Disse medlemmer mener at mange av elementene
i lovforslaget avslører at det i virkeligheten er et markedsstyrt
system for sykehusvesenet Regjeringen egentlig foreslår. Disse
medlemmer frykter at landets helseoppgaver i stor grad vil
bli konkurranseutsatt og delt mellom de regionale helseforetakene,
datterforetakene og private sykehus i hele EØS-området
etter anbudsprinsippet, i tro på at dette vil løse
dagens problemer med ventelister og pengemangel i sykehusene, og
gi et effektivt sykehusvesen. Med dette vil disse medlemmer påpeke
faren for at vi mister sentrale velferdsgoder som er uerstattelige
goder for samfunnet vårt.
Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen basere sin framtidige helsepolitikk
på det lovverket som er vedtatt for spesialisthelsetjenester,
og de planer som ble ferdig utarbeidet i den enkelte helseregion
i løpet av 2000.
Samarbeid og bedre koordinering mellom de enkelte helseregioner,
mellom de enkelte institusjoner og mellom spesialisthelsetjenesten
og primærhelsetjenesten må tilrettelegges og klargjøres
gjennom utarbeidelse av en nasjonal helseplan der alle deler av
helsevesenet blir gjennomgått og samordnet.
I forbindelse med utarbeidelse av en slik nasjonal helseplan
må også finansieringsordningene gjennomgås
og forbedres; det samme gjelder ressursspørsmålene
når det gjelder investeringsbehov, personellbehov, forskning
og utdanning.»
Komiteens medlemmer fra Høyre ser positivt
på at departementet har lagt frem forslag om statlig ansvar
for spesialisthelsetjenesten, og viser til at Høyre tidligere
har fremmet forslag om dette i forbindelse med behandlingen av St.
meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet. Om sykehus
og annen spesialisthelsetjeneste, og Ot prp. nr. 10 (1998-1999)
om lov om spesialisthelsetjenesten. Det er nødvendig å samle
det politiske ansvaret for spesialisthelsetjenesten for å unngå spill
og ansvarsfraskrivelse mellom forvaltningsnivåene. Fylkeskommunene
har vist seg å være for små enheter til å ha
ansvaret for sykehusene. Statlig ansvar legger til rette for en
bedre koordinering og mer effektiv utnyttelse av ressursene gjennom
en nasjonal helseplan. Hovedpunktene i det forslag Høyre
fremmet, var:
Staten skal ha ansvaret for spesialisthelsetjenestene.
Stortinget og Regjeringen fastsetter strukturen i sykehusvesenet
gjennom en nasjonal helseplan og står for økonomiske
bevilgninger.
Bestiller- og utførerrollene skilles gjennom fristilling
av sykehusene og etablering av statlige bestillerkontorer i regionene.
Private aktører slippes til i konkurranse om å yte bedre
og mer kostnadseffektive tjenester.
Disse medlemmer viser til at Høyre ville kunnet
stemme for flere av paragrafene i departementets forslag, dersom
det hadde vært mulig å oppnå en felles
forståelse med regjeringspartiet om hvordan disse skal
forstås. Dette gjelder særlig § 32 og § 43
i forslaget til lov om helseforetak. Disse medlemmer konstaterer
at det fra Arbeiderpartiets side ikke har vært vilje til å komme
frem til en slik felles forståelse, og viser for øvrig
til sine merknader og alternative forslag til lovtekst.
Disse medlemmer viser til at Høyre og Fremskrittspartiet
i sine generelle merknader gir uttrykk for et sammenfallende syn
når det gjelder betydningen av å skille statens
roller som bestiller og utfører av helsetjenester. Disse
medlemmer konstaterer at Fremskrittspartiet ikke har villet
følge dette opp gjennom felles forhandlinger med Arbeiderpartiet med
sikte på å danne et flertall for endringer, eller gjennom å fremme
konkrete lovendringsforslag.
Innenfor rammen av et offentlig finansiert helsevesen må private
slippes til når det gjelder utbygging og drift av tjenestene.
Dette er ikke privatisering. Privatisering innebærer at
det offentlige frasier seg ansvaret for at tjenestene skal være
tilgjengelige. Disse medlemmer fastholder at det
er et offentlig ansvar å sørge for at befolkningen
har tilgang til nødvendige helsetjenester av høy
kvalitet.
Disse medlemmer viser til at departementets forslag
først og fremst er en eierskapsreform. Selv om sykehusene
fristilles som selvstendige rettssubjekter, er det ikke lagt opp
til å skille mellom det offentliges ulike roller som bestiller
og tjenesteyter, eller å behandle endringer i finansieringsordningene
i denne omgang.
Disse medlemmer slutter seg til at staten i første
omgang overtar eierskapet til alle de offentlige sykehusene. Dette
er et viktig skritt som samler det politiske ansvaret og legger
til rette for en mer effektiv sykehusstruktur gjennom utarbeidelse
av en nasjonal helseplan. Høyre mener det på et
senere tidspunkt bør kunne åpnes for et mer variert
eierskap med større innslag av privat eide sykehus. Forslaget
hindrer ikke at dette kan skje på et senere tidspunkt med
Stortingets godkjennelse, jf. lovforslagets § 32.
Disse medlemmer mener departementets forslag om
en konsernmodell hvor statens eierskap til sykehusene organiseres
gjennom regionale helseforetak, kan være en hensiktsmessig
måte å organisere statens eierskap til sykehusene
på. Det er behov for et nivå som kan være
en «buffer» mellom departementet og de enkelte
sykehusene.
Disse medlemmer viser til at departementets forslag åpner
for at styrene i de regionale helseforetakene fritt kan organisere
all virksomhet i regionen direkte under styret. Departementet viser
til at det vil være naturlig å skille de største
institusjonene innen spesialisthelsetjenesten som egne foretak. Disse medlemmer er
bekymret for at lovforslaget dermed legger til rette for at de regionale
helseforetakene i for stor grad overtar fylkeskommunenes rolle,
og at ansvarsforholdene blir uklare når det regionale foretaket
også skal kunne utføre tjenester i egen regi.
Disse medlemmer mener det må det være obligatorisk
for de regionale helseforetakene å organisere tjenesteytingen
i egne helseforetak. Det må presiseres at det regionale
helseforetakets oppgave skal være å legge til
rette for spesialisthelsetjenester, forskning, undervisning
og andre tjenester som står i naturlig sammenheng med dette,
mens slike tjenester skal ytes av egne helseforetak som eies av
det regionale helseforetaket. Det vil være forskjeller
mellom regionene når det gjelder hvilke institusjoner som
bør etableres som egne helseforetak, og hvilke som bør inngå i
det samme helseforetaket. I vurderingen av dette må det
tas hensyn til funksjoner, størrelse, kommunikasjoner og
andre lokale forhold.
Disse medlemmer slutter seg til at det regionale
helseforetaket skal stå for fordeling av sykehusfunksjoner
innenfor regionen.
Disse medlemmer mener hovedmålet med en
omfattende reform av spesialisthelsetjenesten må være å klargjøre
roller og ansvarsforhold. Stortinget og Regjeringen skal sørge
for at befolkningen har rask tilgang til nødvendige helsetjenester
av høy kvalitet, og skal ta det overordnede ansvaret gjennom
prioritering, finansiering og funksjonsfordeling. På utførersiden
bør det legges til rette for konkurranse mellom sykehusene,
og også i større grad åpnes for private
tjenesteytere.
Disse medlemmer viser til at departementets forslag
ikke skiller mellom bestiller- og utførerrollene, og at
det er grunnleggende uklarheter knyttet til de regionale helseforetakenes
rolle. Disse skal kunne velge å organisere virksomheten
i helseforetak som er egne rettsubjekter, men de skal også kunne
velge å utføre tjenestene i egen regi. Samtidig
skal de ivareta en bestillerrolle ved at de overtar fylkeskommunenes
eksisterende avtaler med private spesialister og klinikker, og ved
at de også kan oppfylle plikten til å sørge for
helsetjenester gjennom avtaler med private. De private institusjonene
i spesialisthelsetjenestene, hvorav mange driver på idealistisk
grunnlag, frykter at denne sammenblandingen av roller vil føre
til en favorisering av de offentlig eide sykehusene.
Disse medlemmer er videre kritisk til at «sørge
for»-plikten, ansvaret for å sørge for
at helsetjenestene er tilgjengelige, foreslås lagt til
fristilte regionale foretak. Hvis denne plikten legges til et organ utenfor
forvaltningen, svekkes det politiske ansvaret for å sikre
folks tilgang til nødvendige helsetjenester. Etter Høyres
oppfatning må dette ansvaret være en integrert
del av forvaltningen. Ivaretakelsen av denne «sørge
for»-plikten må skilles fra utøvelsen
av eierrollen.
Disse medlemmer kan slutte seg til departementets
modell for organisering av det statlige eierskapet til sykehusene
under forutsetning av at det samtidig etableres en parallell bestillerorganisasjon som
er adskilt fra eierskapet og driften av sykehusene. Dette må være
et forvaltningsorgan med statlige regionkontorer som skal forvalte «sørge
for»-plikten og Stortingets sykehusbevilgning knyttet til
regionen. De statlige regionkontorene må stå fritt
til å inngå avtaler med både offentlige
og private tjenestetytere for å oppfylle plikten til å sørge
for tjenester. Tjenester må også kunne kjøpes
utenfor regionen der dette er hensiktsmessig. Regionkontorene må ha
frihet til å inngå ulike typer avtaler, f. eks.
avtaler basert på høyere innsatsstyrt finansiering
eller volumbaserte avtaler.
Stortinget vedtar bevilgninger til spesialisthelsetjenesten over
statsbudsjettet. Innen hver region forvaltes denne bevilgningen
av de statlige regionkontorene, som inngår avtaler med
sykehusene. En andel av finansieringen følger pasientene
som i dag gjennom ordningen med innsatsstyrt finansiering. Slik
bringes det inn et element av konkurranse mellom sykehusene nedenfra,
gjennom det frie sykehusvalg og innsatsstyrt finansiering, som et
korrektiv eller en «motstrøm» til den
funksjonsfordeling som vedtas og de avtaler de statlige regionkontorene
inngår med helseforetakene (sykehusene).
Disse medlemmer mener helseforetakenes midler
til investeringer må komme gjennom de ordinære
driftsinntektene slik at sykehusene kan bygge opp investeringsfond.
For å sikre gjennomføring av større investeringer
hvor det vil være naturlig at det regionale helseforetaket
involveres, kan det etableres en ordning med «konsernbidrag» fra
helseforetaket til det regionale helseforetaket. Disse medlemmer ser
positivt på departementets forslag om at investeringer
aktiviseres og avskrives etter alminnelige regnskapsprinsipper.
Dette vil legge til rette for mer effektiv utnyttelse av sykehusenes
anleggsmidler.
I sine merknader til § 30 viser departementet
til beslutning om nedleggelse av sykehus som et eksempel på vedtak
som skal fattes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak
i henhold til bestemmelsen om at vedtak i saker av vesentlig betydning
for foretakets virksomhet skal fattes i foretaksmøtet. Disse
medlemmer legger til grunn at listen for hvilke saker som
må bringes inn for foretaksmøtet i regionalt helseforetak,
ikke legges lavere enn dette.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader
og forslag under de enkelte paragrafer.
Høyres forslag til organiseringen av det statlige ansvaret
for spesialisthelsetjenesten kan skisseres slik:
[Figur:]
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at den medisinske utviklingen og sykehusene som kompetansebedrifter
fremtvinger et behov for raske beslutninger, noe som gjør det
helt nødvendig med en friere stilling for sykehusene enn
det som er mulig innen rammen av dagens organisasjonsform. Disse
medlemmer viser til at sykehusdrift passer dårlig
inn i et forvaltningssystem der beslutningsprosesser kan ta lang
tid, hvor ansvarslinjene utviskes og selve organisasjonsformen virker demotiverende
for ledere og ansatte. Det bør etter disse medlemmers mening
legges til rette for at sykehusene kan ta raske beslutninger når
det gjelder både drift og investering, for å sikre
tilfredsstillende tilgjengelighet og kvalitet på tjenestene
og en effektiv drift av sykehusene. Beslutninger som tas nær
pasienten, gir etter disse medlemmers mening bedre service
og behandlingskvalitet.
Disse medlemmer mener at sykehusenes administrative
organisering og eierstruktur bør være et spørsmål
om hensiktsmessighet, der pasientenes tilgang til rettmessige helsetjenester
er et overordnet mål. Disse medlemmer viser
til at følgende forhold tilsier at offentlige sykehus bør
få full fristilling og operere som selvstendige enheter:
Pasientenes økende krav til
kvalitet
Klarere og konsise ansvarsforhold
Økt krav til kostnadseffektivitet
Fritt sykehusvalg
Innsatsstyrt finansiering
Eierstruktur
Konkurranseutsetting
Det må skilles mellom bestiller- og utførerrollen
Dagens nasjonale og lokale føringer i helsepolitikken
tilsier økt vekt på bruker- og markedsstyring også innen
helsevesenet. Slik disse medlemmer ser det, vil pasientenes
krav om bedre kvalitet, bedre organisering og større medvirkning
bli et allment rettskrav fra den norske befolkning i årene
som kommer, slik pasientrettighetsloven også tilsier. Utfordringen
for våre helsemyndigheter vil nå være å finne organisasjonsmodeller
for offentlig sykehusdrift som for det første understreker
og underbygger helsepolitiske mål og strategier, og for
det andre ivaretar pasientenes rettigheter i forhold til krav om
behandling og rehabilitering innen en faglig forsvarlig tidsfrist,
slik pasientrettighetsloven krever.
Disse medlemmer viser videre til at sykehusene
også er kunnskapsbedrifter med stor grad av nyskapende
aktiviteter på bakgrunn av klinisk forskning og medisinsk-teknisk
utvikling. Dette stiller også krav til raske omstillinger
og endringer i driftsformene, noe som krever korte kommandolinjer. Disse
medlemmer viser videre til at dagens rollefordeling i de offentlige
sykehus er preget av at drifts- og forvaltningsspørsmål
dels ivaretas på sykehusene, og dels ivaretas og detaljstyres
fra fylkeskommunenes helseadministrasjoner. Disse medlemmer vil
videre peke på at det bør komme en avklaring når
det gjelder ulike roller, som eierrollen, bestillerrollen og utførerrollen.
Det er viktig at en holder disse rollene atskilt. Dette vil etter disse
medlemmersmening føre
til mer konkurranse og bedre driftsresultater i sykehusene.
Disse medlemmer viser til at det de siste år fra
sentrale myndigheters side har vært innført en
rekke nye virkemidler i spesialisthelsetjenesten som for eksempel
ISF, fritt sykehusvalg for hele landet og utarbeidelse av regional
helseplan. De nevnte virkemidler har etter disse medlemmers mening
ført til en viss konkurranse sykehusene imellom og større
brukermedvirkning i utviklingen av våre sykehustjenester.
Utviklingen har også ført til en sterkere styring
fra statens side over den fylkeskommunale sykehusvirksomhet, noe
som disse medlemmer har sett som en fordel.
Det er etter disse medlemmers mening særdeles
viktig at en fristilling av sykehusene i større grad klargjør
ansvarsforholdene internt i sykehuset, og at ansvaret blir personifisert
i forhold til styret og sykehusets direktør. En klargjøring
av rollefunksjonene er også nødvendig for å kunne
plassere ansvar på alle nivå i det komplekse sykehus.
Det er etter disse medlemmers mening særdeles
viktig at kommandolinjene internt i sykehuset er kortest mulig,
og at det etableres klare styrings- og ansvarsforhold mellom eier,
styre og administrerende direktør.
Uavhengig av hvilken tilknytningsform en velger for de offentlige
sykehus, er det viktig at en skiller rollene som bestiller og utfører. Disse
medlemmer viser til at denne rollefordelingen og atskillelsen
av bestiller- og utførerrollen har man ikke tradisjon for
i Norge, og her trengs en omfattende motivering og tilrettelegging.
I Innst. O. nr. 88 (1999-2000) om fylkeskommunalt sykehusselskap,
fremmet Fremskrittspartiet forslag om å gjøre
de offentlige sykehus til AS, men ble nedstemt.
Disse medlemmer er fremdeles av den formening
at sykehusene og brukerne fortsatt ville være best tjent
med at de offentlige sykehus nå når staten overtar
ansvaret, hadde blitt organisert som aksjeselskap. Med henvisning
til at Fremskrittspartiets forslag om å organisere de offentlige
sykehus som AS ble avvist for kort tid tilbake, fremmer ikke disse
medlemmer dette forslaget på nytt.
Med statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten samles Norge
til et helserike, noe Fremskrittspartiet har jobbet for siden partiet
ble etablert i 1973. Disse medlemmer kan bare beklage
at det tok så lang tid før andre politiske partier
erkjente at fortsatt fylkeskommunal sykehusdrift med 19 ulike eiere
og drivere ikke noen gang kunne oppfylle de helsepolitiske målsetninger
som er nedfelt og vedtatt i Stortinget i Nasjonal helseplan, om
likeverdig helsetilbud til alle.
Slik disse medlemmer ser det, vil den foreslåtte
foretaksmodellen for statlig sykehusdrift med utstrakt fristilling
til det enkelte foretak et godt stykke på vei imøtekomme
sykehusenes behov for bedre organisering, fleksibel målstyring
og god ressursutnyttelse.
Disse medlemmer vil imidlertid hevde at det må vesentlige
endringer til i det fremlagte foretaksforslag om en skal få optimal
effekt av sykehusreformen til beste for brukerne.
Slik disse medlemmer ser det, inneholder sykehusreformen
tre etapper:
Vedta lov om helseforetak
Omlegging av finansieringsordningene
Endring av struktur innenfor ordningen med sykehusforetak
Disse medlemmer vil medvirke til at den fremlagte
lov om helseforetak blir vedtatt. Disse medlemmer avviser
påstanden fra motkreftene til sykehusreformen om at gjennomføringen
av reformen går for raskt. Disse medlemmer ser
det som særdeles viktig at reformen med statlig eier- og
driveransvar er på plass fra 1. januar 2002. Disse
medlemmer er imidlertid innforstått med at en underveis må komme
tilbake til finansiering og fremtidig sykehusstruktur.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti går
inn for et sterkt offentlig helsevesen. Det er nødvendig
for å sikre alle like muligheter til behandling. Organiseringen
av helsetjenestene må skje ut fra det som tjener pasientene,
og ikke ut fra hva som tjener faggrupper eller markedet. Helsepolitikk
handler om fordeling av knappe velferdsgoder og må derfor
underlegges folkevalgt styring.
Disse medlemmer mener dagens helsevesen ikke fungerer
godt nok. På tross av rekordstore økninger i bevilgningene
til sykehusene de siste 10 år er det fremdeles lange, uverdige
helsekøer. Behandlingskapasiteten til sykehusene presses,
samtidig som det satses for lite på både forebyggende
tiltak og på helsetjenesten i kommunene. Mange helseproblemer
kan løses også uten innleggelse ved sykehusene,
dersom helsevesenet utvikles med nærhet til befolkningen.
Da kan vi spare både menneskelige lidelser og økonomiske
og medisinske ressurser, men også sikre tilgjengelige spesialisttjenester
når folk har behov for det. Målet må være
god behandling på riktig nivå.
Disse medlemmer kan ikke slutte seg til Regjeringens
forslag til reform fordi den åpner opp for en kraftig kommersialisering
og privatisering av spesialisthelsetjenesten.
Disse medlemmer konstaterer at flertallet har
avvist å utsette behandlingen av Regjeringens forslag til
etter valget. Videre viser disse medlemmer til at
et flertall ønsker å overføre eierskapet
for spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene til staten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
derfor fremme forslag om hvordan dette kan skje på en mest
mulig forsvarlig måte, særlig med tanke på å sikre
at helsetjenesten fortsatt er en del av offentlig forvaltning, hindre
privatisering og kommersialisering og få til en sterkere
politisk styring med helsetilbudet.
Dette medlem vil påpeke at dagens system med
innsatsstyrt finansiering av sykehus (ISF) har ført til
sterkt fokus på reparasjon av lønnsomme pasienter i
sykehus, på bekostning av en behandling som er helhetlig,
og som sikrer et best mulig samarbeid mellom de ulike helseinstitusjonene
til beste for den syke. Systemet har ført til byråkratisering
og svikt i økonomistyringen av sykehusene. Dette
medlem går inn for en endret finansieringsmodell
med større forutsigbarhet for sykehusene, og som er mindre
byråkratisk enn dagens ISF-ordning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil framheve
at sykehus er store, kompliserte driftsorganisasjoner i kontinuerlig endring
- ikke minst pga. teknologiutviklingen. Innad i sykehusene ligger
det et stort forbedringspotensial.
Disse medlemmer vil gi sykehusene den frihet og
fleksibilitet som er nødvendig for å gi en moderne,
effektiv og kvalitetsorientert serviceorganisasjon. Ledelsen ved
sykehusene skal gis fullmakter som står i forhold til deres
ansvar for resultatene. En særlig utfordring ligger i å endre
det forhold at dyktig fagpersonell i altfor stor utstrekning settes
til å utføre administrative oppgaver gjennom papirarbeid
og møter, framfor å utnytte tiden til direkte
pasientrettet arbeid.
Disse medlemmer mener at offentlige sykehuseiere
bør styre gjennom overordnede mål, og gjennom
kvantitative og kvalitative produksjonskrav. Med basis i de overordnede
helsepolitiske mål som til enhver tid gjelder, skal det
enkelte sykehus stilles fritt i valg av intern organisering og ressursdisponering, herunder
rett til å foreta de drifts- og omstillingsbeslutninger
som er nødvendige for at resultatkravene kan oppnås.
Disse medlemmer går inn for en tilknytningsform
som gir den nødvendige handlefriheten, i kombinasjon med
overordnede politiske forpliktelser. Ved å utvide sykehusenes
fullmakter (blant annet innenfor personal- og økonomiforvaltning)
kan en oppnå den ønskede styringsmessige klarhet.
Disse medlemmer vil påpeke at det er
påkrevet å sørge for å opprette
en offentlig kapasitetssentral, slik at pasienter som ønsker å benytte
seg av fritt sykehusvalg, får nødvendige gratis
opplysninger om ledig kapasitet. Dette burde vært på plass
i forbindelse med fritt sykehusvalg. Staten må ta ansvar
for å koordinere slik informasjon og gjøre den åpent
tilgjengelig for pasienter og primærleger. Slike opplysninger
selges nå av private firmaer. Skal fritt sykehusvalg ha noen
mening, må opplysninger om ledig kapasitet være
tilgjengelig og gratis for alle. Ikke engang innenfor eget fylke
er det sikkert at slike opplysninger er tilgjengelige. Det kan ikke
forventes at pasienter eller primærleger skal ha mulighet
og tid til å finne ut av dette sjøl.
Disse medlemmer mener informasjonsenheten må lokaliseres
utenfor Oslo og de større byene.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen opprette en offentlig koordinerings-
og formidlingssentral for ledig behandlingskapasitet som gir gratis
formidling av nødvendig informasjon om behandlingskapasiteten
i spesialisthelsetjenesten.»
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser
til at fritt sykehusvalg er innført fra 1. januar 2001,
men at det ennå ikke fungerer på en tilfredsstillende
måte. Det offentlige har ennå ikke greid å utvikle
et informasjonssystem om hvor det er ledig kapasitet. Pasientene
hindres derfor i å benytte seg av den retten Stortinget
har bestemt at de skal ha.
Disse medlemmer er kjent med at en privat gruppe,
som kaller seg GetMedic, allerede har utviklet et system som gir
denne typen informasjon. I dag er de den eneste reelle formidler
av helsetjenester. De har også sagt seg villige til et
samarbeid med det offentlige, eventuelt gjennom statlig medeierskap.
Disse medlemmer mener et slikt system burde vært
på plass ved innføringen av fritt sykehusvalg. Når
dette ikke er tilfelle, har staten likevel et klart ansvar for snarest
mulig å gi norske pasienter tilgang på et slikt
informasjonssystem slik at de kan benytte seg av retten til fritt
sykehusvalg. Derfor bør det inngås avtale med
private som kan levere denne tjenesten. Slik disse medlemmer ser
det, må dette være viktigere enn at pasientene
skal vente i månedsvis på at staten selv skal
utvikle systemet. Dette betyr ikke nødvendigvis at det
offentlige må frasi seg oppgaven med selv å utvikle
informasjonssystem for ledig kapasitet ved sykehusene, men i påvente
av dette skal pasientenes mulighet til å benytte seg av
retten til fritt sykehusvalg ikke forhindres av mangelen på et
godt informasjonssystem.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen inngå avtale med GetMedic
eller andre private som tilbyr et fungerende informasjonssystem
for formidling av ledig kapasitet ved norske og utenlandske sykehus,
slik at norske pasienter kan få reell mulighet til å benytte
retten til fritt sykehusvalg.»
Komiteen mener at det i framtida vil
være nødvendig å øke ressursene
til helsetjenester, ikke minst på bakgrunn av nye behandlingsmuligheter
som for få år siden var ukjent og praktisk ugjennomførbare.
Ny medisinsk kunnskap og medisinsk-tekniske hjelpemidler gir også mulighet
til mer presis diagnostisering og mulighet til å legge
opp behandlingene etter den enkelte pasients behov. Det er også grunn
til å nevne genteknologien og datateknologien som har vært
drivkraften i den medisinsk-teknologiske utvikling. Komiteen mener
at dette er forhold som må ha klar innflytelse på hvordan
vi organiserer og finansierer helsetjenesten inkludert helseforskningen
i Norge. Komiteen konstaterer at vi står
overfor krevende oppgaver, men framfor alt spennende utfordringer
i forhold til framtidas helsevesen.
Komiteen mener det er grunn til å spørre
om de ressursene vi setter inn, både av helsepersonell
og økonomi, gir det optimale tilbud til pasientene.
På tross av et gjennomgående positivt totalbilde av
helsevesenet, så ser en også synlige tegn på mangler,
ikke minst i spesialisthelsetjenesten, eksempelvis
Pasienter som venter leng på behandling
enn det som er medisinsk tilrådelig og ønskelig
sett med pasientens øyne
Overfylte avdelinger ved mange sykehus, korridorpasienter
Dårlig arbeidsmiljø for personalet, bl.a.
pga. korridorpasienter
Mangel på likeverdige tjenester
Geografiske forskjeller i medisinsk tilbud og praksis innenfor
de enkelte fagområdene
Store forskjeller i ressursbruk
Uklare ansvarsforhold
For dårlig kostnadseffektivitet
Komiteen mener at disse forhold både
krever oppmerksomhet og fordrer tiltak.
Komiteen er kjent med gjennom saker
som har vært til behandling i Stortinget, at det i ulike
sammenhenger har vært foretatt utredninger om bl.a. eier-
og driftsforhold, organisatoriske og strukturelle forhold og finansieringsspørsmål.
Det vises bl.a. til Hellandsvik-utvalget (NOU 1996:5 - Hvem skal
eie sykehusene?) og Sørensen-utvalget (NOU 1999:15 - Hvor
nært skal det være? Tilknytningsformer for offentlige
sykehus).
I den førstnevnte utredningen ble det beskrevet tre modeller
der utvalget delte seg i tre like store grupperinger i valg av modell:
regionalisert sykehusvesen med fylkeskommunen som
eier - løst formalisert regionalisert samarbeid
formalisert interfylkeskommunalt samarbeid - interfylkeskommunalt
selskap
regionalisert sykehusvesen med staten som eier.
Sørensen-utvalget var samlet på at styringsmessige
utfordringer tilsier reformer i styringen av de offentlige sykehusene.
Et flertall i utvalget foreslo innført en ny kommunal tilknytningsform,
fylkeskommunalt selskap basert på at selskapet skulle være
en selvstendig rettslig og økonomisk enhet som skulle være
skilt fra fylkeskommunen.
Komiteen viser og til at et flertall i utvalget mente
at det ikke burde rettes formelle restriksjoner på sykehuseiernes
organisasjonsfrihet, mens et mindretall mente at denne valgfriheten
burde begrenses til forvaltningsorganer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at vurderinger
som er gjort i bl.a. de nevnte utredningene, har vært et
viktig grunnlag for forslaget til lov om helseforetak m.m.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil rette oppmerksomheten mot
utredningene: Hellandsvikutvalget (NOU 1996:5 Hvem skal eie sykehusene?),
St.meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet og Oppgavefordelingsutvalget
(NOU 2000:22). Flertallet i utvalgene gikk imot statlig eierskap
av sykehusene og spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser
til at forslaget om statlige helseforetak gir ingen svar på de styrings-
og ledelsesutfordringer som helsesektoren står overfor. Disse
medlemmer mener derfor at det ikke er eierstrukturen, men
utfordringer innen ledelse og intern oppgavefordeling, og mangelfulle
bevilgninger i forhold til sykehusenes oppgaver og folks forventninger,
som er hovedårsakene til problemene i sykehussektoren. Disse
medlemmer viser til at prosjekter der sykehusledelsen er
gitt utvidede fullmakter i sykehusdriften fra fylkeskommunene, kan vise
til gode resultater. Samtidig er flere fylkeskommuner i gang med å finne
fram til bedre og klarere funksjonsfordeling mellom sykehusene.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine innledende
generelle merknader.
Komiteen mener at i tillegg til de
vurderinger som er gjort av både diverse utvalg og av departementet,
så kan en ikke unngå å legge merke til
et visst «sykdomstegn» ved den norske spesialisthelsetjenesten
når en har stadig tilbakevendende spørsmål
om å sende våre pasienter til behandling i andre
land. Dette begrunner seg heller sjelden i manglende kompetanse i
det norske helsevesenet, men snarere i mangel på kapasitet
eller for dårlig utnytting av eksisterende kapasitet.
Etter komiteens mening viser dette at kapasitetsspørsmålet
er komplekst. Det knytter seg bl.a. spørsmål til
utnyttingsgrad av bygninger og utstyr, og bruken av personellet.
Det er ikke god ressursutnytting å la dyrt medisinsk-teknisk
utstyr stå ubrukt i store deler av døgnet, når
en så konstaterer at en prøver å kompensere
manglende utnyttingsgrad med ytterligere utstyr/dubleringer.
Forbedringspotensialet på disse områdene må knyttes
opp til strukturelle tiltak, oppgavefordeling, klarere styring og
ledelse innenfor det spillerom som arbeidslivets regler setter.
Komiteen viser til at det i helselovgivningen
nå er klarere pasientrettigheter enn tidligere, bl.a. retten til
spesialisthelsehjelp innenfor gitte økonomiske rammer,
retten til valg av sykehus, bedre klageadgangsregler m.m. Dette
vil over tid utfordre sykehusene til kvalitetsmessig og økonomisk
god drift.
Komiteen vil vise til at det politiske nivå,
både nasjonalt og regionalt, gjennom mange år
har vært utsatt for kritikk som tilsier at vi ikke har
en spesialisthelsetjeneste som fungerer ut fra befolkningens behov,
forventninger og ressursinnsatsen. Det er for mange eksempler på utilstrekkelighet
både i somatikken og ikke minst psykiatrien. Dette viser
at forbedringer må til.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine
innledende generelle merknader.
Komiteen ser at Regjeringens forslag
om «Om lov om helseforetak m.m.» består
av to hovedelementer:
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at reformen
i hovedsak dreier seg om organisatoriske endringer med et klart
og overordnet statlig ansvars- og eierforhold overfor spesialisthelsetjenestene
kombinert med økt lokal myndighet gjennom organisering
i foretak. Reformen må ses på som en nødvendig,
men ikke tilstrekkelig forutsetning for et bedre helsevesen.
Flertallet viser til at denne helsereformen bl.a. har
følgende formål:
Klargjøre og fastlegge ansvaret
på alle nivåer
Sikre at de nasjonale helsepolitiske mål får
gjennomslag
Myndiggjøre sykehusene slik at de innenfor rammene
av helsepolitiske mål selv kan styre ressursbruken
Bedre tilgjengelighet, kvalitet og omsorg
Ledelsesmessig ansvar og stimulering til å utnytte det
beste i helsepersonellets og administrasjonens kompetanse og ideer
Legge til rette for bedre ressursutnyttelse
Sikre kvalitet i alle ledd
Ta vare på det gode som allerede er oppnådd
i norsk helsevesen
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at reformen
ikke bare dreier seg om organisatoriske endringer som følge
av endrede ansvars- og eierforhold. Reformen legger opp til en sterk
frikobling av spesialisthelsetjenesten fra offentlig styring og
baner vei for økt bruk av markedsprinsipper og kommersielle
aktører. Reformen representerer et brudd med det solidariske
helsevesen som ble bygd opp i forrige århundre.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at
helsereformen skal forankres i bl.a. følgende verdigrunnlag
som skal være forpliktende både for de regionale
helseforetakene og helseforetakene:
Velferdsstatens grunnleggende verdier
om likeverd, rettferdighet og solidaritet
Offentlig ansvar for å gi hele befolkningen gode helsetjenester
Respekt for det som er oppnådd i norsk helsevesen
Privat kjøpekraft skal ikke styre helsetilbudet
Politisk styring og innflytelse for å sikre velferdspolitiske
mål
Nasjonale helsepolitiske mål skal lojalt følges
opp
Forståelse og respekt for enkeltindividet og at
pasienter gis informasjon og rett til medvirkning slik det er fastsatt
i pasientrettighetsloven
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti kan slutte seg
til det verdigrunnlag som proposisjonen redegjør for. Det
går fram av disse medlemmers øvrige
merknader at disse medlemmer ikke kan se at Regjeringens forslag
til reform vil fremme dette verdigrunnlaget. Disse medlemmer merker
seg at det fremheves i verdigrunnlaget at privat kjøpekraft
ikke skal styre helsetilbudet, men det sies ingenting om nødvendigheten
av offentlig eierskap til helsetilbudet. Disse medlemmer mener
det er solid erfaring for at et solidarisk helsetilbud sikres best
ved at det offentlige også er eier og produsent av helsetjenestene.
Med private, kommersielle aktører blir hensynet til fortjeneste dominerende.
Det svekker mulighetene for å foreta helsepolitiske prioriteringer, øker
administrasjonskostnadene og gir økt press for egenandeler.
Det blir vanskeligere å hindre at privat kjøpekraft
skal styre helsetilbudet, enten det skjer direkte eller via private forsikringer,
hvis helsevesenet får et stort innslag av private, kommersielle
aktører.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine forslag under paragrafene 1, 3 og 42.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, vil understreke at
selv om lovforslaget legger opp til nytt og klart eieransvar og
til organisatoriske endringer, så er bakgrunnen for å fremme
denne helsereformen behovet om reelle forbedringer i norsk helsevesen.
Dette betyr at også innholdet i reformen er grunnleggende
viktig.
Flertallet ser at statlig eierskap i seg selv
ikke løser de grunnleggende problemer og de nye utfordringene.
Et viktig ledd i reformen er de fullmakter som foretakene får,
til å organisere sin virksomhet og ordinære drift,
uten at staten som eier skal fristes til detaljstyring. Denne friheten
skal ikke kunne brukes til å skape usunne konkurranseforhold
i strid med hva som er medisinsk nyttig, og som kunne gå på tvers
av nasjonale helsepolitiske mål og prioriteringer.
Flertallet mener at helseforetakene vil stille skjerpete
krav til god ledelse med vekt på reell kompetanse og vekt
på helsetjenestens innhold og evne til å motivere
sine medarbeidere og få til samarbeidskulturer i hele foretaket.
Flertallet mener med henvisning til de kvalitetsforskjeller
i norsk helsevesen som dokumenteres i proposisjonen, at det er et
hovedanliggende å sikre at pasientene får en behandling
som er kunnskapsbasert og bygd på klare kvalitetskriterier.
Dette legger et klart ansvar på organisering av foretakene
og fordeling av oppgavene. Det er heller ingen belegg for at effektiv
drift går ut over kvalitet og forsvarlighet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at et skille mellom utfører- og bestillerrollene vil legge
til rette for økt oppmerksomhet om tjenestenes kvalitet
fra de offentlige myndigheters side. Staten skal ha ansvar for befolkningens
tilgang til helsetjenester, og sørge for at disse er tilgjengelige
i tilstrekkelig omfang, at de er kostnadseffektive og holder et høyt
faglig nivå. Gjennom avtaler med sykehusene må det
fastsettes klare krav til kvalitet, og dette vil være et
av konkurranseparametrene sykehusene imellom.
Disse medlemmer viser til at det foreligger et
faglig dokument som nærmere beskriver de tiltak som er
omtalt i kapittel 2.7 Prioriterte tiltak innenfor reformen, som
departementet vil vurdere når de strukturelle endringer
som reformen innebærer, er ferdigbehandlet i Stortinget.
Etter disse medlemmers syn er det nettopp tiltak
som å sikre kvalitet, tilgjengelighet og samarbeid som
vil vise at staten har vilje og evne til å løse
problemene som vi har i dagens spesialisthelsetjeneste. Slike tiltak
må danne grunnlaget for de spesifikasjonskrav som skal
settes når det utarbeides kontrakter med helseforetakene.
På denne måten vil man kunne sikre og overvåke
at tjenestetilbudenes innhold blir mest mulig ensartet i hele landet.
Disse medlemmer vil påpeke at det er
behov for en nærmere avklaring av på hvilken måte
man konkret vil følge opp de satsingsområdene
som er nevnt i kap. 2.7. Disse medlemmer forutsetter
at Stortinget senere får seg forelagt saker av prinsipiell karakter
eller som Stortinget tidligere har vært opptatt av, på en
egnet måte.
Komiteen mener at ved at staten samler
ansvaret for sykehusene på én hånd, påtar
staten seg samtidig ansvaret for at sykehusene yter kvalitativt
gode helsetjenester til pasientene. Dette innebærer et
sterkere fokus på at helsetjenestetilbudet er effektivt
og på systemer for dokumentasjon og kvalitetssikring. På dette
felt er norsk sykehusvesen kommet relativt kort sammenlignet med
mange andre land, bl.a. våre naboland. Det bør
derfor være en prioritert nasjonal oppgave å etablere
sammenhengende og helhetlige systemer for dokumentasjon, overvåkning
og sikring av kvalitet i helsetjenesten.
Komiteen mener at dette konkret innebærer bl.a. å opprette
det nødvendige antall kliniske kvalitetsregistre innen
aktuelle og viktige fagfelt på linje med det som f.eks.
finnes i andre land. Slike registre er en forutsetning for å foreta
sammenlignende evalueringer av medisinsk praksis og for å kunne
gi de nødvendige tilbakemeldinger som muliggjør
læring og justering av praksis. Videre bør det
etableres et sett av nasjonale indikatorer for kvalitet som gjør
det mulig for myndigheter, allmennhet og pasienter å vurdere utviklingen
over tid og å foreta relevante sammenligninger. Det er
også viktig at den kunnskap som frambringes gjennom medisinske
metodevurderinger, blir aktivt brukt av helsemyndigheter og helseforetak
slik at effektive og virksomme tiltak kommer pasientene til gode.
Like viktig er det at medisinske tiltak med liten eller ugunstig
virkning blir faset ut. I den omorganisering av den sentrale helseforvaltning
som er på gang, bør det legges til rette for at
slike problemstillinger og oppgaver blir prioritert.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at sykehusreformen
vektlegger ansvarliggjøring og myndiggjøring av
de enkelte helseforetak. Det innebærer at helseforetakene
også må ansvarliggjøres i forhold til
dokumentasjon og rapportering av kvalitetsmål. Skal helseforetakene
bli i stand til å bære denne informasjonsplikten
om sin kvalitet vis-à-vis allmennhet og pasienter, må staten
ta ansvar for å tilrettelegge de nødvendige systemer
og rutiner. Både de nasjonale helsemyndigheter og de regionale
helseforetakene forutsettes å få et betydelig ansvar
for at slike systemer etableres som støtte for helseforetakenes
arbeid med å forbedre og sikre tjenestenes kvalitet.
Flertallet mener at den dokumentasjon som en har
på god medisinsk praksis, må nedfelles i klare
spesifikasjonskrav som gjøres forpliktende for helseforetakene.
I denne sammenheng mener flertallet det er nødvendig
for helseforetakene å knytte til seg medisinskfaglige rådgivere,
både på helseforetaksnivå og regionalt
helseforetaksnivå.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine
innledende generelle merknader for vurderinger av innholdet og kvaliteten
i helsevesenet. Disse medlemmer mener at denne såkalte
reformen i seg selv ikke handler om helsevesenets kvalitet eller
innholdet i helsetjenestene, men at selve organisasjonsmodellen
med fristilte helseforetak som Regjeringen her foreslår,
prioriterer økonomiske forutsetninger og ressursutnyttelse, framfor
pasientbehandling og ressursforvaltning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at sykehusene
er meget komplekse og teknologiintensive bedrifter, noe som er vesensforskjellig
fra ordinære forvaltningsoppgaver i samfunnet. Dette innebærer
bl.a. at kravet til sykehusledelse tilsier at en må ha
autoritet og handlingsrom til forholdsvis hurtig å kunne
foreta beslutninger.
Flertallet viser til at ledelsesoppgavene ved sykehusene
er vanskelige å ivareta med dagens forvaltningsorganisering.
Det er konstant oppmerksomhet på økonomi og av
og til konfliktforhold mellom og blant helsepersonellgrupper, autoritetskamp
mellom ledelse og profesjonsgrupper m.m. Derfor er foretaksorganisering
nødvendig.
Flertallet mener at statens eieransvar og foretaksorganiseringen
er virkemidler som klargjør ansvaret på en helt
annen måte enn dagens system, og som muliggjør
tydeligere ledelse ved at ledelsen også gis større
manøvreringsrom enn hva forvaltningsorganisering gir rom
for. Ved at helseforetakene blir selvstendige juridiske enheter
og utøver sin virksomhet etter vide fullmakter, vil alle
ledd i foretaket få mulighet til engasjement og utnytting
av sin kompetanse, kvalitet og kreativitet.
Flertallet vil understreke behovet for den oppgavedeling
som ligger mellom det regionale helseforetaket og helseforetakene,
der helseforetakene skal stå for driftsdelen av virksomhetene,
og de regionale foretakene bl.a. skal stå for planlegging
og tilrettelegging.
Flertallet vil understreke at organisering av virksomhetene
innen spesialisthelsetjenesten som foretak ikke innebærer
noen fristilling av disse i forhold til helsepolitiske mål.
Tvert imot legger modellen til rette for å tydeliggjøre
det politisk fastsatte oppdraget foretakene skal ivareta. Ved fastsetting
av vedtekter, budsjetter og planer for foretakene må det legges
vekt på å sikre at helsepolitiske prioriteringer blir
ivaretatt. Dette vil blant annet gjelde oppgaver som er vanskelig å fremme
gjennom juridiske virkemidler og finansieringsordninger, fordi de
ikke er direkte kvantifiserbare. Flertallet vil i
denne sammenheng blant annet peke på psykiatri, rehabilitering og
omsorg ved livet slutt.
Flertallet viser ellers til omtale av foretaksmodellen
under de aktuelle paragrafer.
Flertallet vil for øvrig peke på at
balansen mellom lokal frihet til de enkelte foretak og nødvendig
statlig styring kan være vanskelig å finne. Flertallet vil
imidlertid peke på at et grunnleggende trekk i bygging
av nye strukturer innenfor foretaksorganisering må være å begrense
de byråkratiske funksjonene til det som er nødvendig,
slik at mest mulig av aktiviteten anvendes der pasientene er. Dette
må bygge på at hensikten med reformen også er å desentralisere
styringen, effektivisere ledelse og delegere økonomisk
ansvar innenfor helsepolitiske mål og rammer.
Flertallet vil også understreke at brukermedvirkningen
blir reell og styrket. Det vises her til merknader under aktuell
paragraf.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det
er fullt mulig å løse de utfordringer dagens helsevesen
står overfor innen en forvaltningsmodell. En statlig forvaltningsmodell
er imidlertid ikke satt på dagsordenen, og burde etter disse
medlemmers mening vært utredet samtidig med foretaksmodellen.
Mye av kritikken som i dag reises mot sykehuskøer og manglende
behandlingstilbud, kan slik disse medlemmer ser det,
tilskrives at fylkeskommunen ikke får tilført
inntekter i samsvar med de helsepolitiske oppgaver som skal løses.
Disse medlemmer vil understreke at forslaget til
ny lov om helseforetak er noe annet og langt mer enn det å overføre
fylkeskommunenes nåværende eierskap av sykehusene
til statlig eierskap. Det er et systemskifte der eierskapets betydning
reduseres kraftig ved at de nåværende offentlig
eide sykehusene juridisk sett blir selvstendige foretak.
Fra at det i dag er åpenhet om regionale beslutninger
og virkninger av dem gjennom åpne prosesser underlagt politisk
styring, vil Stortinget måtte forholde seg til helseministeren
i alle slike saker. Denne svekkelsen av politisk kontroll og innsyn
i beslutningsprosessen blir ofte framstilt som en fordel for å gi
større frihet til å gjennomføre funksjonsfordeling
og strukturendringer uten å være utsatt for innbyggernes
påvirkning gjennom lokale politiske styringsorganer. Dette
er i sterk konflikt med vanlig tenking om folkestyre og styring
av oppgaver som løses lokalt.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine innledende
generelle merknader.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at dette medlem fremmer forslag om
en statlig forvaltningsmodell som dette medlems subsidiære
standpunkt. Grunnen til dette er at et flertall i komiteen bestående
av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ikke ønsket
en nærmere utredning av andre alternativer enn Regjeringens
forslag til sykehusreform, og at disse partiene går inn
for en statlig overtakelse av sykehusene fra 1. januar 2002.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
fristilling av sykehusene som foretak og selvstendige rettssubjekter
vil være et viktig bidrag til å sikre mer effektiv
drift gjennom at det enkelte sykehus gis større frihet
til å organisere virksomheten og myndighet til å ta
i bruk flere styringsmessige virkemidler lokalt.
Disse medlemmer mener det må være
obligatorisk for de regionale helseforetakene å organisere tjenesteytingen
i egne helseforetak. Departementets forslag åpner for at
styrene i de regionale helseforetakene fritt kan organisere all
virksomhet i regionen direkte under styret. Departementet mener
samtidig at det vil være naturlig å skille de
største institusjonene innen spesialisthelsetjenesten som
egne foretak.
Disse medlemmer er bekymret for at lovforslaget
dermed legger til rette for at de regionale helseforetakene i for
stor grad overtar fylkeskommunenes rolle, og at ansvarsforholdene
blir uklare når det regionale foretaket også skal
kunne utføre tjenester i egen regi. Disse medlemmer viser
til at flertallet nå går inn for dette i og med
endringene i §§ 1, 2 og 9.
Disse medlemmer mener eierskapet til, og driften
av, sykehusene må skilles fra det offentliges ansvar for å sørge
for tilgang til nødvendig helsehjelp. Disse medlemmer viser
til sine generelle merknader og forslag til ny § 6
om å skille bestiller- og utførerrollene ved å opprette
statlige regionkontor som skal ivareta «sørge
for»-plikten og bestillerfunksjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at det etableres et regionalt helseforetak i nåværende
fem helseregioner som skal ha som hovedoppgave å planlegge
og organisere spesialisthelsetjenesten i regionen ut fra nasjonale
helsepolitiske prioriteringer og ta ansvar for medisinsk forskning
og undervisning. Når det imidlertid gjelder spesialistutdannelsen
av leger, må dette etter disse medlemmers mening
fortsatt være et nasjonalt ansvar. Disse medlemmerer meget forbauset over at det i proposisjonens
forslag til formålsparagraf § 1-2 angis
at de regionale helseforetakene kun kan etablere helseforetak. Dette
bryter etter disse medlemmers mening med to viktige
prinsipper som må være grunnleggende i forbindelse
med fremtidig sykehusreform og statlig eierskap. Nemlig for det
første større fristilling av sykehusene og for
det andre skillet mellom bestillerrollen og utfører-/produsentrollen. Om
ikke de regionale helseforetakene pålegges å opprette
helseforetak, vil rollefordelingen etter disse medlemmersmening bli like ille som i dag med fylkeskommunalt
eier- og driveransvar. Slik disse medlemmer ser det,
er skillet mellom bestillerrollen og utførerrollen den
viktigste prinsipielle endring som nå bør klart
lovfestes, slik at en unngår innblanding og detaljstyring
av det enkelte sykehus/foretak både når
det gjelder faglig og økonomisk drift slik tilfelle har
vært med fylkeskommunal forvaltningsstyring. Disse
medlemmer vil bemerke at bestillerrollen og hvilket organ
som har ansvar for denne, er meget uklart i proposisjonen.
Disse medlemmer mener det må være
en absolutt forutsetning at det opprettes helseforetak som omfatter
alle sykehus både innen somatikk og psykiatri, og andre
spesialsykehus og institusjoner innen rehabilitering og fysikalsk
medisin. Disse medlemmer viser eksempelvis til at
Kysthospitalet i Vestfold besitter høyverdig faglig kompetanse
både innen rehabilitering og fysikalsk medisin, noe som
etter disse medlemmers mening burde tilsi at Kysthospitalet
i Vestfold burde danne basis for et regionalt helseforetak innen
rehabilitering og fysikalsk medisin. Disse medlemmer finner
det uheldig om en skal blande sammen rene somatiske sykehus med
rehabilitering og avdelinger for fysikalsk medisin. Primært mener disse
medlemmerat de aller fleste
sykehus med akuttberedskap bør bli selvstendige helseforetak,
men organisatorisk kan også disse medlemmer akseptere at
flere enkeltsykehus slås sammen til ett foretak. Disse
medlemmer går inn for at det foretas endringer
i § 1, § 2 og § 9
som klart pålegger det regionale helseforetak å etablere
datterforetak, og fremmer forslag om dette.
Det bør etter disse medlemmers mening med
rette kunne diskuteres om bestillerrollen skal ligge i det regionale
helseforetaket eller om man skal etablere et annet organ for å ivareta
bestillerrollen med et selvstendig ansvar for å sørge
for at pasientene får behandling og blir henvist til de
rette sykehusene. Det regionale helseforetaket får ansvaret
for anbudsinnbydelse på tjenester og forhandlingsansvaret
når det gjelder priser. Slik disse medlemmer ser
det, kan en akseptere at det regionale helseforetaket får
bestillerrollen, men da under den uttrykkelige forutsetning at det
regionale helseforetaket ikke selv skal drive tjenesteproduksjon. Disse
medlemmer kan også tenke seg at bestillerrollen
overføres til et av regionens fylkeskommunale trygdekontor,
idet disse medlemmer mener at trygdevesenet burde
ha god kompetanse til å påta seg denne rollen. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til at Rikstrygdeverket
nå administrerer pasientbehandlingen i utlandet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
forslag om en forvaltningsforetak-modell, der foretakene fremdeles
er en del av offentlig forvaltning, men likevel slik at sykehusene får
større selvstendighet enn i dag. Dette medlem viser
til sine forslag til de enkelte paragrafer, samt til sine generelle
merknader.
Komiteen vil også i tilknytning
til reformens innhold understreke helseforskningens betydning, både
for faglig utvikling, kompetanseoppbygging og utdanningen av helsepersonell. Komiteen forutsetter
at foretakene sikrer at nasjonale føringer om forskningsinnsats
følges opp og ikke blir utkonkurrert av ressursbehovet
til pasientbehandling.
Komiteen vil peke på at overgangen til
statlig eierskap og organisering etter foretaksmodellen i prinsippet
ikke endrer organisering og finansiering av forskningen. Det er
bl.a. grunn til å understreke at finansiering av forskning
krever helt andre virkemidler enn hva som gjelder for finansiering
av pasientbehandling.
Komiteen mener at grunnforskningen innen medisin
i hovedsak er et ansvar og anliggende for Norges forskningsråd
og universitetene representert ved de medisinske fakulteter. Slik
bør det fortsatt være. Både forskningsrådet
og universitetene forventes også å ta et medansvar
for den anvendte kliniske forskningen. Det er imidlertid
gode grunner til å stille spørsmål ved
om denne mer målrettede og mer praktisk orienterte forskningen
vil bli tilstrekkelig tilgodesett og prioritert hvis ikke sykehus
og helsetjeneste tar større eget ansvar for slik forskning.
Som grunnlag for kvalitetsutvikling og klinisk evaluering er det
nødvendig med en betydelig styrking av den kliniske forskningsinnsatsen
i norske sykehus. Universitetsklinikkene vil her ha et særlig
ansvar for å initiere og organisere kliniske forskningsprosjekter,
for metodeutvikling, kompetanseutvikling og forskeropplæring.
For at en metodisk og systematisk tilnærming til evaluering
av klinisk praksis og kliniske resultater skal komme hele sykehusvesenet
til gode, er det imidlertid viktig at også sentralsykehus
og andre sykehus trekkes aktivt med i den kliniske forskning.
Komiteen understreker at den praktisk rettede kliniske
forskningen ikke skal komme i for sterk ressurs- og prioriteringskonflikt
med den like viktige medisinske basalforskningen. Fordi klinisk
forskning nå sees på som en del av produktkontrollen
og kvalitetssikringen, bør den være et klart ansvar
for sykehuseieren. For å kunne ivareta dette ansvaret forutsettes
de regionale helseforetakene å samarbeide tett med fakultetene
og regionsykehusene. Slikt samarbeid vil være særlig
nødvendig i forhold til konkrete prosjekter og for å ivareta
kompetanse- og opplæringskrav. Sykehusene må ta
ansvar og ha myndighet til å innrette de faglige aktiviteter
som er nødvendige for å evaluere egen praksis.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at finansiering av undervisning bør skje via universitetene.
Forskningsmidler må øremerkes og kanaliseres gjennom
forskningsrådet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke behovet for at forskning foregår innenfor
alle ledd av det medisinske fagmiljøet, også utenfor
de tradisjonelle universitets- og sykehusmiljøene. Gjennom
mange år har det for eksempel foregått forskning
på høyskolenivå, til dels i samarbeid
med primærhelsetjenesten.Dette
medlem er enig i at en stor andel av forskningsmidlene bør
disponeres av universitetene, og at Norges forskningsråd også bør
spille en sentral rolle for fordelingen av midlene. Dette
medlem vil imidlertid samtidig innvende at universitetsmiljøer,
og også Norges forskningsråd, lett vil
kunne domineres av de tradisjonelle forskningsmiljøene.
Dersom forskningen skal være nyskapende og framtidsrettet,
bør man dermed etter dette medlems syn bidra
til at forskningsmidlene spres også via andre kanaler enn
universitetene. Dette medlem vil påpeke
behovet for økonomiske rammer for sykehus og annen helsetjeneste
der midler til forskning inngår som en større
andel av rammen enn hva tilfelle er i dag. Dette medlem vil
også påpeke at den innsatsstyrte finansieringen
lett kan bidra til å redusere forskningsaktiviteten, fordi
forskning vil være avhengig av langsiktighet
og rammefinansiering,
Komiteen har merket seg den uro som
mange ansatte har uttrykt omkring arbeidstakerrettighetene i en
ny organisasjon. Komiteen viser til at det i proposisjonen
foreslås at
alle arbeidstakere får videreført
sine pensjonsordninger med bl.a. bruttogarantert offentlig pensjon, dvs.
66 pst. av pensjonsgrunnlaget ved full opptjeningstid,
det legges opp til at dagens pensjonsleverandører inntil
videre skal ta vare på sine medlemmers ordninger, også når
de er ansatt i helseforetakene,
hvem som skal være pensjonsleverandør
i framtida skal utredes nærmere,
alle helseforetakene skal ha én og samme arbeidsgivertilknytning,
slik mange arbeidstakerorganisasjoner har bedt om, og dette skal
avklares umiddelbart etter at loven om helseforetak er vedtatt,
ventelønnsordninger etter statens regler.
Komiteen viser til helseministerens brev av 22. mai
2001 til saksordfører, der han bl.a. sier:
«Det er i dag fire leverandører
av tjenestepensjoner innenfor spesialisthelsetjenesten i nåværende
fylkeskommunale sektor som vil inngå i de nye helseforetakene.
I proposisjonen uttales at det etter departementets oppfatning er
behov for en nærmere vurdering av spørsmålet
om pensjonsleverandører. Det er nødvendig med
mer tid både på utredningssiden og ikke minst
når det gjelder å ta beslutninger. Konkurranse
mellom pensjonsleverandørene og problemstillinger i den
forbindelsen er også spørsmål som må vurderes.
Det blir derfor lagt til rette for at dagens pensjonsleverandører
inntil videre kan videreføre ordningene for sine medlemmer
dersom de aktuelle leverandørene er innstilt på dette.
På sikt
vil det kunne være aktuelt med flere pensjonsleverandører,
slik som i dag. Rettstilstanden vedrørende kollektive pensjonsordninger
og anbudsdirektivene samt konkurransereglene i EØS-avtalen
er ennå ikke helt avklart, og er følgelig et av
de områdene som blir nærmere vurdert.»
Komiteen forutsetter at arbeidstakerne også gjennom
avtale med nye pensjonsleverandører sikres pensjonsordninger
i samsvar med det de i dag har rett til.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forutsetter at
de ansatte beholder alle opparbeidede rettigheter, inkludert pensjonsordninger.
Det er viktig at staten utvikler en felles arbeidsgiverpolitikk
for å rekruttere og beholde arbeidskraft i det offentlige
helsevesen. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utvikle en felles arbeidsgiverpolitikk
for å rekruttere og beholde arbeidskraft i det offentlige
helsevesen.»
Disse medlemmer er urolige for at de ansattes
vilkår ikke er tilfredsstillende belyst ved omdanningen
av sykehusene til fristilte foretak. Disse medlemmer vil
peke på at tilknytning til arbeidsgiverorganisasjon kan
ha stor betydning for de ansattes lønns- og arbeidsvilkår.
Regjeringen flytter arbeidsgiveransvaret for flere titalls tusen
arbeidstakere uten at det er gjennomdrøftet og ferdigutredet
før vedtak skal fattes. Disse medlemmer viser
til at de ansatte ikke lenger vil være ansatt i offentlig
forvaltning, og at deres nåværende rettigheter
som arbeidstakere vil bortfalle. Heller ikke de ansattes pensjonsforhold
er tilstrekkelig avklart. Disse medlemmer viser til at
de ansattes organisasjoner går inn for at samtlige foretak
må samles i én arbeidsgiverorganisasjon uten at
dette er ivaretatt i lovforslaget. Disse medlemmer forutsetter
som en selvfølge at et avtaleverk er etablert før
reformen eventuelt kan settes ut i livet, og at arbeidstakerorganisasjonene
er sikret reell medvirkning og innflytelse på alle leddene
i omorganiseringsprosessen.
Komiteen tar til etterretning at det
i denne lovsaka ikke er drøftet finansieringsmodeller for
spesialisthelsetjenestene, men at dette bebudes å bli gjort
senere. Komiteen vil understreke at noe av det tekniske
grunnlaget som ISF-ordningen baserer seg på, dvs. DRG-systemet,
må ha en kontinuerlig oppdatering i forhold til hva som
er god og oppdatert medisinsk praksis.
Komiteen blir stadig konfrontert med problemstillinger
knyttet til manglende samsvar mellom DRG-enhetspris for en behandlingstype
og den faktiske kostnad for behandlingen. Dette er et problem som i
særlig grad er blitt synliggjort fra regionsykehusenes side,
ikke minst i forbindelse med høykostmedisin bl.a. i mange
av de tilfeller der implantater inngår i behandlingsopplegget. Komiteen ser
heller ikke bort fra misforhold i flere av de DRG-gruppene som tilhører
lokal- og sentralsykehusfunksjoner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Høyre, ser at når statens overføringer
på helseområdet går til regionene i stedet for
fylkene, så kan ikke penger til helseformål lenger blandes
med penger til andre sektorer, noe som er en forbedring fra tidligere
og som helt entydig viser hvilke ressurser som stilles til rådighet
for helsevesenet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det i proposisjonen varsles at statens overføringer
av penger for pasientbehandling går via de regionale helseforetakene
og til de enkelte sykehus/helseforetak. Disse medlemmer forutsetter
at pengene fordeles etter ISF-prinsippene, dvs. at sykehusene får
penger i forhold til utført pasientbehandling. Disse
medlemmer er innforstått med at når finansieringssystemet
er basert på ca. 50 pst. rammetilskudd/grunnfinansiering
og ca. 50 pst. innsatsstyrt finansiering, så er det nå nødvendig å la
det regionale ledd stå for fordelingen.
Disse medlemmer antar at en ved gjennomgangen
av finansieringsordningen også vil vurdere disse sider
ved systemet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at
det de siste årene er gjennomført flere reformer
som legger til rette for at markedet får større
betydning i den daglige prioriteringen i sykehusene. Det gjelder
stykkprisfinansieringen (ISF) og retten til fritt sykehusvalg for
pasientene som vil være en vesentlig del av det enkelte
sykehus’ inntektsgrunnlag. Sammen med en fristilling av
sykehusene som selvstendige rettssubjekter, er disse medlemmer bekymret
for en mulig nedprioritering av pasientgrupper som ikke godt nok
omfattes av ISF-ordningen, og da særlig pasienter med sammensatte
og langvarige lidelser som er kostbare å behandle. Disse
medlemmer mener samtidig at belastningen på førstelinjetjenesten
kan øke ved at «ulønnsomme» pasientgrupper
skrives hurtig ut fra sykehusene. ISF-ordningen har av flere instanser
blitt dokumentert å ha uønsket effekt på flere
diagnosegrupper. Disse medlemmer mener uavhengig
av eiermodell for øvrig, at det er behov for en gjennomgang
og forbedring av ISF- og DRG-systemet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet hadde
foretrukket at det ble tatt standpunkt til finansieringsmodeller
i forbindelse med behandlingen av lovproposisjonen. Disse medlemmer mener
det er særdeles viktig om reformen skal få suksess,
at en så tidlig som mulig klargjør og tar standpunkt
til ulike finansieringsmodeller for driften av offentlige sykehus
og de økonomiske retningslinjene når det gjelder
offentlig betaling for privat utførte helsetjenester. Disse
medlemmer har registrert at ulike finansieringsmodeller
vil bli vurdert, og at en skal komme tilbake til dette på et
senere tidspunkt. Disse medlemmer vil akseptere det,
men vil allerede på dette tidspunkt gi uttrykk for hva disse
medlemmer mener om fremtidig finansiering av sykehusene.
Det er etter disse medlemmersmening
vesentlig at en nå fra utgangspunktet til statlig drift
og finansiering klargjør og tilrettelegger for en forutsigbar
finansiering for foretakene, slik at foretakene ut fra måltall
også kan planlegge sine inntekter for flere år
av gangen. Det må etter disse medlemmers mening
nå bli slutt på den situasjonen at gitte økonomiske
incitamenter i begynnelsen av driftsåret endres i løpet
av driftsterminen, slik vi har sett tilfeller av de seneste år
i forhold til den innsatsbaserte finansieringen. Særdeles
viktig er det også etter disse medlemmers mening
at det legges opp til en finansiering av sykehusene og spesialisthelsetjenesten
i sin helhet, slik at produsenten av tjenestene får betalt
for den jobben som gjøres. Slik disse medlemmer ser
det, må en intensivere arbeidet med DRG-komplimenteringen
og få tilpasset denne i forhold til de reelle utgifter
sykehusene har på ulike behandlingsformer. Disse
medlemmer er uenig i at den innsatsbaserte finansieringen
tenkes utbetalt i de regionale helseforetakene, altså en
ordning tilsvarende den vi har i dag hvor alle overføringer, også den
innsatsbaserte finansieringen, går direkte til fylkeskommunene.
En slik ordning vil fortsatt svekke incitamentet i de fremtidige
helseforetakene når det gjelder effektivitet og økt
produksjon. Det hører etter disse medlemmers mening
ingen steds hjemme at ikke helseforetaket selv skal få betalt
for den jobben de gjør, men få overført
penger fra eieren via det regionale helseforetaket, og således
kan risikere som tilfellet er med dagens ordning, at sykehusene
ikke får betalt for den jobben som er gjort i forhold til
pasientbehandlingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
stykkprisandelen i ordningen med innsatsstyrt finansiering må økes
til minst 60 pst, og at kryptaket må fjernes. Det bør
innføres differensierte enhetspriser som tar hensyn til
at regionsykehusene gjennomgående behandler mer ressurskrevende
pasienter innenfor de sammen DRG-kategorier enn sentral- og lokalsykehusene.
Ut over den fastsatte stykkprisandelen bør de statlige
regionkontorene stå fritt til å inngå refusjonsavtaler
med sykehusene f. eks. basert på høyere stykkprisandel
eller avtaler basert på volum. Disse medlemmer viser
til at det er til dels store variasjoner i kostnadsnivå for
ulike behandlingstilbud mellom de offentlige sykehusene, og mellom
disse og private tilbydere, jf. Økonomisk Forum nr. 4,
2001. En statlig bestillerorganisasjon som er adskilt fra eierskapet
og driften av sykehusene, vil bedre legge til rette for konkurranse
mellom ulike tjenesteytere om å tilby gode og kostnadseffektive
tjenester.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener,
slik det er et sterkt ønske om fra en rekke ledere i norske
sykehus, at den innsatsbaserte prosentandelen bør økes
fra 50 pst. til 80 pst., og i tillegg at kryptaket bør
fjernes.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at dersom en mener noe med en sterkere fristilling
av sykehusene slik det formelt er lagt opp til i foretaksmodellen,
så er det viktig å presisere at fristilling i
forhold til finansiering er særdeles viktig, og det må være
opp til foretaksleder og styre å utarbeide driftsplaner, økonomiske
prognoser og kunne ta for gitt at den innsatsbaserte finansieringen
ikke blir redusert og kommer direkte til inntekt i foretakets budsjett årlig. Disse medlemmer fremmer
forslag om det i overensstemmelse med dette.
Disse medlemmer vil bemerke at når finansieringsordningen
for de offentlige helseforetakene skal vurderes og fastlegges, må de
private tilbudene, eksempelvis private spesialister, private klinikker, røntgeninstitutter
og private laboratorier, også få en forutsigbar
og likeverdig betalingsordning som de offentlige tilbudene gis.
Dette mener disse medlemmer er særdeles
viktig for å kunne utnytte den maksimale kapasitet innen
spesialisthelsetjenesten som i dag finnes. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at i dag har flere av de private helsetilbudene
betydelig ledig kapasitet som ikke utnyttes, mens de offentlige
sykehus har mangel på kapasitet på flere fagfelt.
Dette mener disse medlemmerer
sløsing med de totale helseressurser i vårt land
og manglende respekt overfor brukerne som stadig venter på utredning
og behandling.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at den
innsatsbaserte finansieringen av sykehustjenester (ISF) utbetales
direkte til det enkelte helseforetak i samsvar med produksjon av
tjenester.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er behov for en grundigere drøfting av finansieringsordningene,
enn det legges opp til i proposisjonen. De siste års erfaringer
tyder på at et innsatsbasert finansieringssystem har svekket kostnadskontrollen,
mens den helseproduksjon som belønnes har økt. Dette
medlem har merket seg at hele effekten av ISF på produksjonen
kom første året. Oppjusteringen fra 35 pst. til
50 pst. har ikke hatt noen effekt.
Dette medlem vil påpeke at ISF har ført
til sterke glidningseffekter. Sykehusene tvinges til å prioritere
de mest lønnsomme pasientene, mens kronikere og pasienter
med sammensatte sykdommer taper. Dette bryter med overordnede prinsipper
om likhet i helsetilbud og et helsetilbud basert på medisinske
vurderinger.
Dette medlem mener at systemer med innsatsbasert
finansiering egner seg best der sykdomsbildet og behandlingsform
er klar. Dette medlem vil redusere bruken av ISF.
Hensynet til kostnadskontroll taler for at de regionale helseforetak
i sin helhet finansieres ved rammebudsjetter, mens det internt i
det regionale foretaket kan brukes systemer med innsatsbasert finansiering. Dette
medlem vil komme tilbake med forslag om endringer i finansieringsordningene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, slutter seg til omfanget
av forslaget om statlig overtakelse som omfatter somatiske helsetjenester, rehabilitering
og habilitering, laboratorie- og radiologiske tjenester, psykisk
helsevern, avtale med private spesialister med driftsavtale, ambulansetjeneste,
avtale med private ambulansetjenester, nødmeldetjenesten,
sykehusapotekene, og deler av rusmiddeltiltakene.
Flertallet vil i merknadene til de enkelte lovparagrafer
eventuelt utdype forståelsen av disse og begrunne eventuelle
endringsforslag.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det
er en fare for at den foreslåtte organisasjonsmodellen
vender oppmerksomheten bort fra primærhelsetjenestens behov. Disse
medlemmer mener at det er oppsiktsvekkende at helse- og
sosialtjenestene ikke er sett i sammenheng. Barnevern, rusomsorg
og familievern er ikke tilstrekkelig vurdert, på tross
av den nære sammenhengen mellom barne- og ungdomspsykiatrien
og disse områdene. Disse medlemmer vil peke
på at den offentlige tannhelsetjenesten ikke er innlemmet
i forslaget, selv om det er et økende samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten
og tannhelsetjenesten, og behovet for samhandling vil øke
med årene. Disse medlemmer vil peke på at
det underbygger inntrykket av at reformen ikke er helhetlig og lite
gjennomtenkt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Høyre, har merket seg at spørsmålet
om plassering av ansvar for fylkeskommunale tiltak for rusmiddelbrukere
etter sosialtjenesteloven, dvs. behandlings- og omsorgstiltak, skal
utredes nærmere med sikte på en ny reform også her. Flertallet gir
sin tilslutning til dette.
Flertallet har merket seg at spørsmål
om statlig overtakelse av tannhelsetjenesten skal utredes nærmere,
og flertallet slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
et flertall går inn for å overføre eierskapet
til spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene til staten. Det
er likevel noen deler av spesialisthelsetjenesten der argumentene
mot statlig overtakelse er spesielt sterke. Et effektiv rusomsorg
krever et tett samarbeid med primærhelsetjenesten. Disse
medlemmer oppfatter at tannhelsetjenesten er en spesialisert
helsetjeneste, men at den i sin natur og sitt omfang er en primærhelsetjeneste. Disse
medlemmer støtter forslaget om en utredning for å få avklart
ansvarsforholdene på disse områdene, men forutsetter
at det ikke legges ideologiske føringer i retning av at «stat
alltid er best».
Disse medlemmer vil påpeke at psykiatriens førstelinjetjeneste
(vernet botilbud, poliklinikker utenfor sykehus m.m.) har et tett
samarbeid med primærhelsetjenesten. Mellom barne- og ungdomspsykiatrien
og barnevernet er det også utviklet et tett samarbeid gjennom
flere år. Disse medlemmer vil derfor fremme
forslag om at barne- og ungdomspsykiatrien og psykiatriens førstelinjetjeneste
ikke omfattes av reformen, men at dette også blir et tema
for den utredning som skal gjøres når det gjelder
rusomsorg og tannhelsetjeneste.
Disse medlemmer mener at hensynet til nærhet
til brukerne tilsier at pasientombud fortsatt bør ansettes
av fylkeskommunen, og bør være etablert i alle fylker. Disse
medlemmer har merket seg at det tidligere ble argumentert
for at ansvaret for pasientombudet burde overlates til staten for å skape
større avstand til fylkeskommunen som sykehuseier. Dersom
eierskapet nå overlates til staten, vil dette argumentet
bli snudd rundt. Argumentet om å skape avstand til eieren
tilsier at fylkeskommunen beholder ansvaret for pasientombudsordningen. Disse
medlemmer vil derfor stemme mot Regjeringens forslag til
endring av pasientrettighetsloven § 8-2 første
ledd første punktum.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om at eventuell statlig
overtakelse av psykiatriens førstelinjetjeneste (vernet
botilbud, poliklinikker utenfor sykehus m.m.) og barne- og ungdomspsykiatrien
utredes, herunder samarbeid med primærhelsetjenesten. Ansvars-
og eiendomsforhold til disse helsetjenestene skal inntil videre ikke
endres.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det i § 53 punkt 6 er listet opp hvilke
nåværende fylkeskommunale spesialisthelsetjenester
som overtas av staten. Disse medlemmer viser til
at den offentlige tannhelsetjeneste fra starten av 2001 ikke blir
et statlig ansvar. Disse medlemmer viser videre til
at heller ikke rusomsorgen i sin helhet er tatt med i overgangen
fra fylkeskommunal til statlig drift. Det opplyses i proposisjonen
at eventuell statlig overtagelse av disse sektorene skal vurderes
nærmere, og at en skal komme tilbake til dette i løpet
av et års tid.
Disse medlemmer mener at det er svært uheldig
at den offentlige tannhelsetjeneste ikke på linje med de øvrige
spesialisthelsetjenester kommer med i reformen nå. Disse
medlemmer er kjent med at den offentlige tannhelsetjeneste
sliter med store rekrutteringsproblem som disse medlemmer er redd
for kan forsterkes i det vakuum som nå oppstår, og
hvor diskusjonen om tannhelsetjenestens fremtidige tilknytning til
stat, fylke eller kommune pågår.
Disse medlemmer sier seg tilfreds med at Regjeringen
ifølge proposisjonen vil nærmere utrede spørsmålet
om hvorvidt den fremtidige rusomsorg i sin helhet skal flyttes ut
av sosiallovgivningen og over til helselovgivningen. Disse
medlemmer og Fremskrittspartiet har hele tiden ment og forfektet
at avhengighet av rus må betraktes som sykdom, og at ansvaret
for behandling, rehabilitering og omsorg må ligge i helselovgivningen
og ikke i sosiallovgivningen. Dette er viktig for å øke
prestisjen rundt denne omsorgen slik at de rusavhengige unngår
klientstemplet og å bli betraktet som pasienter. Rusomsorgen
må betraktes som en omsorg på linje med psykiatrien.
Disse medlemmer vil fremme forslag om at de behandlingstilbudene
innen rusfeltet som i dag er organisert og inngår i de
fylkeskommunale helseplaner, også blir et statlig ansvar
fra 1. januar 2001. Disse medlemmervil i henhold til dette fremme tilleggsforslag
i § 53 punkt 6 om at tannhelsetjenesten og behandlingsinstitusjoner
innen rus som i dag drives på fylkeskommunalt nivå,
nå kommer med i reformen og blir et statlig ansvar for
2001.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, viser til sine merknader under § 21
Styrets sammensetning m.v. Flertallet har merket
seg at det i proposisjonen ikke foreslås partssammensatte
styrer, men at lovforslaget bygger på den forutsetning
at styret i foretaket settes sammen av personer som har den brede
kompetansen som ledelse av slike foretak krever. Det må gjelde
bl.a. kompetanse på helsefaglig område, økonomi
og ledelse så vel som brukerkompetanse og god samfunnsinnsikt
m.v. Flertallet vil spesielt peke på at
helsereformens grunnleggende formål er et bedre helsetilbud
for pasientene og mener derfor at brukerinteressene må ivaretas
på en god måte ved at brukerne får en
lovmessig rett til å bli hørt. De virksomheter
som yter spesialisthelsetjenester og andre tjenester, skal ha plikt
til å etablere system der de systematisk og planlagt innhenter
brukernes erfaringer og synspunkter.
Flertallet legger til grunn at utpeking og valg av
de ansattes representanter skjer i henhold til gjeldende avtaleverk.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
styrene i de regionale helseforetakene skal bli utnevnt av helseministeren.
Styremedlemmene trenger verken å være folkevalgte
eller ha helseprofesjonell bakgrunn. Det legges stor vekt på økonomisk
kompetanse og styring i hele reformforslaget. Disse medlemmer mener
at denne styringesammensetningen mangler både helseprofesjonell
bakgrunn, brukermedvirkning og lokalpolitisk forankring.
Disse medlemmer vil rette oppmerksomheten mot
de forretningsmessige prinsippene i reformen, som levner liten synlig
plass for faglig medvirkning i driften av helseforetakene. Disse
medlemmer vil påpeke at det er i motsetning til
målsettingen for helsereformen, som er uttalt å være å sikre
en effektiv spesialisthelsetjeneste basert på kunnskap
om de beste behandlingsmetodene. Disse medlemmer viser til
at det ikke er foreslått noen struktur for faglig kvalitetssikring,
og det er ikke laget en faglig kanal til beslutningsorganene i helseforetakene.
Dermed inviteres det indirekte til lobbyvirksomhet og uformelle
kanaler som disse medlemmer mener både kan være
partiske og situasjonsbetingede.
Disse medlemmer viser til at pasientorganisasjonene
har uttrykt ønske om representasjon i foretakenes styrer
og råd, og vil støtte dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sin merknad vedrørende § 21.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at det i den nye norske helselovgivningen, spesielt i pasientrettighetsloven,
er brukerenes rettigheter betydelig utvidet. Dette bør
etterdisse medlemmersskjønn tilsi at pasientorganisasjonene
er representert i helseforetakenes styre, og disse medlemmer foreslår
derfor dette. Disse medlemmer vil ellers peke på viktigheten
av at styret i foretakene representerer en bred kompetansesammensetning
hvor helsefag og økonomi vektlegges spesielt.
Disse medlemmer mener styrene for de regionale
foretakene og helseforetakene må være profesjonelle
i den forstand at styrets medlemmer er oppnevnt på grunnlag
av personlige egenskaper som gjør dem egnet til å sitte
i et slikt styre. For å sikre nødvendig avstand
mellom det regionale helseforetaket og helseforetaket må det
slås fast at foretaksmøtet i helseforetakene er
styret i det regionale helseforetaket, og at denne funksjonen ikke
kan delegeres.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at sykehusreformen
vil styrke de profesjonelle markedsøkonomiske miljøene innen
helsevesenet på bekostning av brukerinteressene og omsorgs-
og medisinfaglig innflytelse, både fordi innsynet i beslutningsprosessen
blir svekket sett fra innbyggernes side, og ved at styringen av
sykehusene vil skje etter bedriftsøkonomiske retningslinjer. Disse
medlemmer vil påpeke at forslaget om regionale
folkevalgte rådsorganer viser at disse bare skal kunne
uttale seg om de regionale helseforetakenes planer, ikke om den
konkrete gjennomføringen av disse.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sin merknad vedrørende § 35.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartietkan ikke se at det når en nå overfører
sykehusansvaret til staten, skulle være behov for å etablere
et rådsorgan i regionene som fortrinnsvis skal være
politikersammensatt. Dette organet har riktignok kun en rådgivende
funksjon, men dette vil kunne føre til forsinkelser i det
regionale helseforetakets beslutningsprosess som kan være
uheldig. Disse medlemmervil
mene at ledelsen i det regionale helseforetaket i de situasjoner
dette er nødvendig, vil orientere seg og søke
råd i regionen på ulike felt uten at dette skal
gå gjennom et formalisert etablert rådsorgan.
Det er etter disse medlemmersmening
særdeles viktig når en nå får
den nye reformen med statlig sykehusdrift, at det politiske byråkrati
blir minst mulig. Etableringen av et regionalt råd med
dertil hørende sekretariat er å gå den
motsatte veien. Det er for disse medlemmer særdeles
viktig å understreke at det regionale helseforetaket ikke
bygges opp med omfattende byråkrati slik vi har sett i
den fylkeskommunale helseadministrasjon.
Disse medlemmer vil gå mot opprettelse
av et regionalt råd.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg
at Regjeringen legger opp til at foretakene ikke selv har en forpliktelse
til å levere helsetjenester, men at de kan bestilles fra andre.
Dette åpner opp for et større innslag av kommersielle,
private aktører i helsevesenet. Disse medlemmer mener
det er solid erfaring for at et solidarisk helsetilbud sikres best
ved at det offentlige også er eier og produsent av helsetjenestene.
Med private, kommersielle aktører blir hensynet til fortjeneste dominerende.
Det svekker mulighetene for å foreta helsepolitiske prioriteringer, øker
administrasjonskostnadene og gir økt press for egenandeler.
Det blir vanskeligere å hindre at privat kjøpekraft
skal styre helsetilbudet, enten det skjer direkte eller via private forsikringer,
hvis helsevesenet får et stort innslag av private, kommersielle
aktører.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine forslag under paragrafene 1, 3 og 42.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet stiller
seg uforstående til at § 43 i lovproposisjonen
setter forbud mot at helseforetak kan eie hele eller deler
av annen virksomhet som yter spesialisthelsetjeneste og som er organisert
som aksjeselskap. Dette forbudet i lovproposisjonen er en vesentlig
innstramming i forhold til det som var anført i Regjeringens
høringsutkast. Disse medlemmer mener dette
forbudet mot eierskap med andre i betydelig grad svekker konkurransemomentet
i helsemarkedet. Disse medlemmer vil fremme forslag
til ny lovtekst i § 43 som tillater foretak å eie
deler av virksomhet sammen med andre som yter helsetjenester organisert
som AS.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at departementet foreslår følgende begrensninger
i sykehusenes adgang til å samarbeide med andre:
Helseforetak har ikke adgang til å skille
ut medisinsk kjernevirksomhet og organisere de fraskilte delene
som aksjeselskaper.
Slik kjernevirksomhet kan bare eies sammen med andre helseforetak,
og da organisert som ansvarlig selskap.
Bare ikke-medisinske funksjoner kan skilles ut og organiseres
som aksjeselskaper.
Disse medlemmer hadde kunnet slutte seg til dette
dersom Arbeiderpartiet hadde vært villig til å drøfte
og komme frem til enighet om forståelse av paragrafens
innhold. Disse medlemmer ville lagt følgende
til grunn:
Helseforetakene skal kunne kjøpe
alle typer tjenester fra andre dersom de finner det hensiktsmessig,
selv om det innebærer at egne avdelinger legges ned. Helseforetakene
må også ha mulighet til å kunne selge
ut deler av virksomhet til private, dersom man ikke ser seg tjent
med å utføre tjenestene i egen regi.
Slike saker skal bare avgjøres av foretaksmøtet dersom
det gjelder salg eller utskilling av større deler av virksomheten.
Helseforetaket må ha frihet til å velge slike
løsninger som er beskrevet i punktet over, og listen for
hvilke saker av vesentlig betydning som skal bringes inn for foretaksmøtet,
må legges så høyt at dette ivaretas.
Statens skal styre i stort gjennom funksjonsfordeling, prioritering
og finansiering, mens helseforetakene må ha stor frihet
når det gjelder organisering og daglig drift.
§ 32 om salg av sykehusvirksomhet gjelder
salg av helseforetak eller sykehus som er en del av et helseforetak.
Stortingets tilslutning er ikke nødvendig dersom et sykehus
vil selge ut deler av virksomheten, f. eks. en røntgenavdeling.
Disse medlemmer konstaterer at regjeringspartiet
ikke har vært villig til slike drøftelser. Disse medlemmer vil
derfor stemme mot forslaget til § 43.
Spesielt der det er lange køer for enklere kirurgisk behandling,
bør det etter disse medlemmers oppfatning
legges til rette for oppbygging av et supplerende privat tilbud
som kan bidra til å ta køene effektivt unna.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, viser til at det i proposisjonen
redegjøres for de prinsipper som det foreslås
skal legges til grunn for eiendomsoverdragelse fra fylkeskommune
til stat.
Følgende kriterier er foreslått lagt til grunn:
«om dette er en formuesgjenstand
som vil få betydning for statens mulighet til å yte
spesialisthelsetjeneste i samsvar med det ansvar som pålegges i
lovgivningen
om dette er en formuesgjenstand som vil få betydning
for statens mulighet til å yte spesialisthelsetjeneste
av samme omfang og kvalitet som fylkeskommunen har hatt målsetting
om
om den benyttes av fylkeskommunen i forbindelse med driften
av en virksomhet innenfor spesialisthelsetjenesten
om fylkeskommunen har anskaffet den til et formål
som ligger innenfor en slik virksomhets målsetting, eller
om den er overlatt det offentlige med det formål å fremme
helseformål.»
Flertallet vil videre understreke den plikt staten
har ved overtakelsen å legge til rette for at fylkeskommunen
ikke blir i dårligere økonomisk stand til å ta
seg av de øvrige fylkeskommunale tjenesteområdene
etter at staten har overtatt spesialisthelsetjenesten. Flertallet legger
til grunn at det økonomiske oppgjøret understøtter
dette.
Flertallet viser til at en ikke kan se bort fra
at staten i framtida ikke lenger har behov for overdratte eiendommer
m.v., for eksempel ved at eldre bygg erstattes med nye. Selv om
en i en slik situasjon kunne vurdert å føre slike
eiendommer tilbake til fylkeskommunen, kan dette være vanskelig å lovfeste
på generell basis. Det kan ofte være slik når
en tar eldre bygninger ut av bruk, at disse ved salg er med på å finansiere
nybygg.
Flertallet finner det derfor ikke riktig å lovfeste
en generell «hjemfallsrett», men forutsetter at
en tilbakeføring vurderes konkret i det enkelte tilfelle
basert på mest mulig omforente rimelighetsbetraktninger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke
behovet for et raust og ryddig oppgjør dersom staten overtar
sykehusenes drift og eiendommer knyttet til driften. Det må søkes å unngå at
oppgjøret fører til unødvendige og destruktive
rettssaker. I proposisjonen står det at det overordnede
prinsippet er at fylkeskommunene etter oppgjøret har tilstrekkelig
evne til å løse de øvrige oppgaver de
er pålagt. Disse medlemmer vil påpeke
at det foreslåtte oppgjøret ikke er i tråd
med en slik målsetting. Underfinansieringen og merforbruket
på sykehusene blir i liten grad kompensert; i tillegg er
det stor uenighet om oppgjør for eiendomsmassen.
Disse medlemmer ser store ulikheter mellom fylkeskommunene
som ikke lar seg fange opp av det foreslåtte oppgjøret
som er presentert i Kommuneproposisjonen. Det må være
et krav at fylkeskommunene er i økonomisk balanse etter
at sykehusene eventuelt er overført til staten. Kommuneproposisjonen synliggjør
en underfinansiering av fylkeskommunene med 1,3 mrd. kroner, hvorav
fylkeskommunene må dekke 537 mill. kroner. Det
meste av beløpet skyldes sykehusdrift. Det må foretas
en gjennomgang av uttrekksmodellen blant annet for å fange
opp konsekvensene av ekstraordinære inntekter som er tatt
med i beregningsgrunnlaget. Utgifter knyttet til administrasjon
må samsvare med de faktiske utgifter, og eventuelle driftsunderskudd
på sykehusene i 2001 må dekkes inn.
Disse medlemmer konkluderer med de nevnte forhold
og med at også andre forhold som det ikke er mulig å ha
oversikt over nå, medfører at oppgjøret
både for eiendomsmassen og driften må fastsettes
etter reelle forhandlinger mellom staten og den enkelte fylkeskommune,
og det må etableres en voldgiftsordning i det tilfelle
en ikke kommer til enighet.
Disse medlemmer vil komme nærmere inn på enkelthetene
i dette opplegget ved behandlingen av St.prp. nr. 82 (2000-2001),
Kommuneproposisjonen.
Disse medlemmer ser urettferdigheten i den økonomiske
modellen Regjeringen legger opp til i forbindelse med den statlige
overtakelse av spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen foreslår at staten skal overta alle
fylkeskommunenes eiendommer og verdier som er knyttet til spesialisthelsetjenesten.
Regjeringen har gjort det klart at den ikke vil gi noen form for
kompensasjon for verdier, selv om de ikke er direkte knyttet til
driften, og foreslår at staten skal overta verdiene vederlagsfritt.
Det gjelder for eksempel barnehager, personalboliger, større
parker og rekreasjonsområder. Disse medlemmer finner
det ikke akseptabelt at staten skal overta verdiene fra fylkeskommunene
uten vederlag og uten sikkerhet for at verdiene kommer spesialisthelsetjenesten
eller fellesskapet til gode i framtiden. Disse medlemmer viser
videre til at Regjeringen vil dekke gjeld som er knyttet til spesialisthelsetjenesten.
Det medfører at befolkning i fylkeskommuner som har bestrebet
seg på å ha mindre gjeld i spesialisthelsetjenesten,
og som dermed kan ha forsømt andre viktige samfunnsoppgaver,
vil bli økonomisk skadelidende.
Disse medlemmer vil videre understreke at dersom
det etter en eventuell statlig overtakelse blir gjort vedtak om å avslutte
spesialisthelsetjenestens virksomhet, eller noe av den virksomhet
som ligger til grunn for statlig overtakelse gjennom denne loven, må eiendom
og bygninger tilbakeføres til fylkeskommunen gjennom opprettelse
av hjemfallsrett.
Disse medlemmer mener for øvrig at et eventuelt
overtakelsesoppgjør med fylkeskommunene må skje
i en dialog med hver enkelt fylkeskommune slik at oppgjøret
blir så reelt som mulig.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
når det gjelder oppgjøret med fylkeskommunene
om overtakelse av sykehusene, må fylkeskommunene gis hjemfallsrett
til eiendom som ikke lenger brukes til spesialisthelsetjeneste.
Det vises til at et slikt prinsipp vil være i tråd
med de forutsetningene staten la til grunn da Statens senter for
barne- og undomspsykiatri ble overført fra staten til Oslo
kommune. Dersom fylkeskommunene avvikles, bør eiendommene
gå tilbake til den kommunen som opprinnelig fremskaffet
dem. Det bør gjøres unntak når eiendom selges
for å finansiere utbygging innen spesialisthelsetjenesten
et annet sted i regionen. Disse medlemmer viser til
sitt forslag under § 51 Omdanning.
Departementets forslag legger opp til at sammen med sykehusene
overtas gjelden knyttet til disse. Disse medlemmer legger
også vekt på at fylkeskommuner som har lite gjeld
knyttet til sykehusene, men stor grad av egenfinansiering, blir
kompensert for dette. Disse medlemmer vil peke på behovet for
at ansvaret for eventuelle driftsunderskudd i 2001 avklares. Dersom
fylkeskommunene alene skal ta ansvaret for slike underskudd, mens
sykehusene ikke blir belastet, mister fylkeskommunene autoritet
som eier i forhold til krav om effektiv drift og overholdelse av
budsjetter frem til overtakelsestidspunktet. Disse medlemmer ber
departementet vise romslighet i de kommende forhandlinger med fylkeskommunene, slik
at man kan oppnå enighet og unngå rettslige oppgjør
som forskyver gjennomføringen av reformen i tid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
Regjeringen i at overtagelse av sykehusene, utstyr og andre driftsbygninger
samt personalboliger etc. skjer vederlagsfritt. Disse medlemmer vil
i den sammenheng måtte hevde at all bygningsmasse, medisinsk
teknisk utstyr og annet utstyr samt øvrig formue i fylkeskommunen
som er knyttet opp mot sykehusdriften, egentlig er skattebetalernes
eiendom og derfor bør overføres vederlagsfritt
til staten. Disse medlemmer er også enig
i at staten ved overtagelse av sykehusene overtar gjeld, forpliktelser
og avtaler som er gjort av fylkeskommunene med andre interessenter
i forbindelse med den fylkeskommunale sykehusdrift. Staten bør
imidlertid etter disse medlemmers mening vise stor
romslighet i de kommende forhandlinger med fylkeskommunene om overdragelse
av eiendom, slik at en unngår fremtidig tvistemål
i rettsapparatet. Disse medlemmer viser i denne sammenheng
til en betenkning som professor doktor juris Eivind Smith har laget
etter oppdrag fra KS.
Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, er ikke tilfreds med de oppgaver
som er tillagt Riksrevisjonen i forhold til statlige foretak, slik
det fremkommer i proposisjonens forslag til § 46.
Slik flertallet ser det, vil den offentlige revisjonskontrollen
i den fremtidige spesialisthelsetjenesten i statlige foretak bli
vesentlig redusert sammenlignet med den revisjon som i dag foregår i
fylkeskommunen i forhold til spesialisthelsetjenesten. Flertallet viser
i denne forbindelse til notat fra riksrevisor Bjarne Mørk
Eidem datert 10. mai 2001 hvor det blant annet anføres:
«Riksrevisjonen er derfor av den oppfatning at
det i lov om helseforetak bør inntas en bestemmelse om riksrevisjonens
kontroll som ikke er begrenset til eierskapskontroll, men som dekker
alle ulike styringsvirkemidler som inngår i den statlige
styringen av spesialisthelsetjenesten.»
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag i henhold til
dette som tillegg til § 46.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Stortinget i Innst. S. nr. 175 (1999-2000) nedsatte et utvalg
til å utrede Stortingets kontrollfunksjon. Det går
fram av mandatet for dette utvalget at Riksrevisjonens virksomhet
og rolle også skal underlegges en slik utredning. Disse
medlemmer mener at det vil være en oppgave for
ovennevnte utvalg å vurdere Riksrevisjonens rolle i forhold
til helseforetakene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det er
helseforetakene som gir behandling og rehabilitering, og det er
derfor ikke naturlig at det er det regionale helseforetaket som
skal utarbeide individuelle behandlings- og rehabiliteringsplaner.
Dette må ligge på behandlingsnivået,
altså gjøres av helseforetakene. Flertallet foreslår derfor
endring i lovteksten i § 2-5 i spesialisthelsetjenesteloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser
til sine tidligere standpunkt om at ved godkjenning av fremtidige
helseinstitusjoner skal det kun tas faglige hensyn. Disse medlemmer foreslår
derfor i henhold til dette standpunkt en endring i § 4-1
under endring av spesialisthelsetjenesteloven.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til sine innledende generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet avviser
forslaget i § 4-2 om endring av spesialisthelsetjenesteloven,
nemlig offentlig fordeling av leger både når det
gjelder fremtidige legestillinger i primærhelsetjenesten,
spesialisthelsetjenesten og fordeling av private spesialisthjemler. Disse
medlemmer mener at det enkelte helseforetak må stå fritt
i å engasjere de leger man måtte ønske
ut fra et faglig og bedriftsøkonomisk synspunkt. Disse medlemmer vil
måtte mene at nå når de offentlige sykehusene
overtas av staten og staten er ansvarlig for legefordelingen, kan
det oppstå et habilitetsproblem i forhold til godkjenning
av private spesialisthjemler. Disse medlemmer mener
at den fristilling som helseforetakene nå får,
også må omfatte et selvstendig ansvar for det
enkelte foretak om å knytte til seg den legekompetanse
en finner nødvendig. Disse medlemmer og
Fremskrittspartiet har alltid hevdet at vi også i Norge
bør ha et fritt legemarked. Disse medlemmer vil
likevel ikke stemme mot lovens endring i spesialisthelsetjenestelovens § 4-2.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sin merknad knyttet til § 4-1 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at «Lov
om helseforetak» er blitt omtalt som etterkrigstidens største
helsereform. Samtidig har den blitt behandlet på rekordtid. Høringsutkastet
hadde bare 6 ukers høringsfrist, og Stortinget har lagt
opp til en svært rask behandling. Dette øker risikoen
for feilvurderinger og gale beslutninger. Det er derfor viktig at
reformen blir evaluert grundig, så tidlig som praktisk
mulig, for å kunne rette opp ikke-tilsiktede svakheter.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen iverksette en grundig, uavhengig
evaluering av sykehusreformen etter andre driftsår. Evalueringen
skal munne ut i en stortingsmelding høsten 2004.»
Slik komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det, er den foreliggende lovproposisjonen om helseforetak først
og fremst en presisering og aksept av et enhetlig statlig ansvar
for spesialisthelsetjenesten i Norge. Disse medlemmer kan
gjerne kalle reformen for en ansvarsreform i så måte
hvor muligheten for svarteperspill innen de ulike forvaltningsorgan
som vi har sett svært meget av med fylkeskommunal drift,
nå blir borte. Disse medlemmer viser til
at reformen er meget omfattende, og at det kun er de rent prinsipielle
sidene ved reformen en kan få på plass fra 1. januar
2002. Slik disse medlemmer ser det, vil det over
relativt lang tid fremover være behov for stadige justeringer
og forbedringer når det gjelder drift, intern
organisering, finansiering og struktur. Svært mange praktiske
spørsmål er ikke løst i og med behandlingen
av denne lovproposisjonen. Disse medlemmer viser
videre til at loven om helseforetak vil være i behov for
et betydelig omfang av forskrifter på ulike felt, og det
vil også være behov for betydelig intern og ekstern
informasjon om foretaksmodellen. Slik disse medlemmer ser
det, vil det være behov for at Stortinget får seg
forelagt en evalueringsmelding om statlig foretaksdrift av offentlige
sykehus etter en driftsperiode på 2 år.
Disse medlemmer avviser kritikken mot Regjeringen
for at man har gått for fort frem for å gjennomføre
sykehusreformen med statlige foretak. Disse medlemmer føler
seg overbevist om at statlig sykehusdrift organisert som sykehusforetak
vil gi oss en bedre spesialisthelsetjeneste både kvalitativt
og kvantitativt og at det med statlig sykehusdrift vil være mulig å redusere
ventetiden for den enkelte pasient i helsekøene betydelig. Disse
medlemmer vil imidlertid advare mot den tankegang at statlig
sykehusdrift i seg selv vil redusere behovet for en betydelig økende
ressurstilgang til spesialisthelsetjenesten i årene som
kommer.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen i forbindelse
med statlig overtakelse av spesialisthelsetjenestene fra fylkeskommunene
hadde en unik anledning til samtidig å legge ned fylkeskommunen
som eget forvaltningsorgan, noe som dessverre ikke skjedde.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at spesialisthelsetjenesten skal være en del av den offentlige
forvaltningen. Dette medlem går inn for
en forvaltningsmodell med utstrakt bruk av fullmakter tilsvarende
kommunalt og fylkeskommunalt foretak, jf. kommuneloven kap. 11.
Den vesentligste juridiske forskjellen på en slik modell
og Regjeringens forslag om helseforetak er at foretaket er et eget
rettssubjekt, mens et fylkeskommunalt foretak gjør flere
av sine viktigste økonomiske disposisjoner på vegne
av det offentlige ved hjelp av fullmakter. Dette medlem foreslår
at en modell etter kommuneloven kap. 11, som her vil gjelde for
en del av den statlige forvaltningen, gis navnet «forvaltningsforetak».
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Loven skal hete:
Lov om forvaltningsforetak for spesialisthelsetjenesten (helseforetaksloven)»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til den begrunnelse
som proposisjonen gir for å organisere spesialisthelsetjenesten
i helseforetak for å nå omforente helsepolitiske
og samfunnspolitiske mål som gode og likeverdige helsetjenester
til alle som trenger det.
Flertallet mener i likhet med det som uttrykkes
i proposisjonen, at grunnleggende organisatoriske endringer vil
være et virkemiddel for å kunne lykkes.
Flertallet viser til at et av kjernepunktene i
reformen er at ansvar og beslutninger legges så nært
pasienter og helsepersonale som mulig. Denne reformen er i høy
grad å betrakte som en ansvarsreform der det ikke skal
være mulig for noen å fraskrive seg ansvar. I
denne sammenhengen vil det være viktig å gi helseforetakene,
enten helseforetaket består av én eller flere
samarbeidende virksomheter, både myndighet og ansvar. Dette
må få som konsekvens at de regionale helseforetakenes
myndighetsområde avgrenses i forhold til driftsspørsmål.
Denne sykehusreform må derfor forutsette et skarpere skille
mellom overordnet strategi og operativ drift.
Flertallet slutter seg til at det settes noen
overordnete rammer for helseforetakene, og at innenfor disse rammene
så skal de enkelte driftsmiljøer ha størst
mulig frihet og ansvar. Flertallet mener at dette
betyr at de regionale helseforetakene ikke skal ha direkte driftsansvar
slik en også legger til grunn at proposisjonen foreslår. Flertallet viser
til at det i proposisjonen redegjøres for at det er de
regionale helseforetakene som vedtar strukturen på helseforetakene,
dvs. hvilke virksomheter som skal gå sammen i ett helseforetak,
og hvilke virksomheter som eventuelt skal være egne helseforetak.
Flertallet mener det vil være forskjeller
mellom regionene når det gjelder hvilke institusjoner som bør
etableres som egne helseforetak og hvilke som bør inngå i
det samme helseforetaket. I vurderingen av dette må det
tas hensyn til funksjoner, størrelse, kommunikasjoner og
andre lokale forhold.
Flertallet mener det må presiseres at
det regionale helseforetakets oppgave skal være å legge
til rette for spesialisthelsetjenester, forskning, undervisning
og andre tjenester som står i naturlig sammenheng med dette,
men slike tjenester skal ytes av egne helseforetak som eies av det
regionale helseforetaket.
Flertallet mener at dette kan tydeliggjøres
bedre i selve lovteksten og vil foreslå at det i punkt
2 i § 1 gjøres en endring slik at ordet «kan» byttes
ut med «skal».
Flertallet fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 1
første ledd punkt 2 lyde:
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
styrke den offentlige, folkevalgte styringen med helsevesenet. Som
et vesentlig ledd i dette vil dette medlem at Stortinget
skal vedta en overordnet nasjonal helseplan hvert fjerde år.
Denne planen skal omfatte hvilken medisinsk behandling det offentlige
skal utføre, antall og lokalisering av sykehus, prioritering
av pasientgrupper, finansieringsordninger, kvalitetsstandarder,
ventetider og rammer for forskning og utdanning.
Dette medlem vil understreke at ansvaret for at
den nasjonale helseplanen følges opp, skal være klart
plassert hos regjeringen og helseministeren. Som sykehuseiere bør
staten styre gjennom overordnede mål og gjennom kvantitative
og kvalitative produksjonskrav. Med basis i de overordnede helsepolitiske mål
som til enhver tid gjelder, skal det enkelte sykehus stilles fritt
i valg av intern organisering og ressursdisponering, herunder rett
til å foreta de drifts- og omstillingsbeslutninger som
er nødvendig for at resultatkravene kan oppnås.
Ved å utvide sykehusenes fullmakter (blant annet innenfor
personal- og økonomiforvaltning), og ved å gi
sykehusene en sterkere rettslig posisjon innenfor rammen av offentlig
forvaltning kan en oppnå den ønskede styringsmessige
klarhet.
Dette medlem har merket seg at Høyre
og Fremskrittspartiet vil rendyrke bestiller/utfører-modellen,
ved at de regionale helseforetak ikke skal få anledning
til selv å drive sykehus og andre helseinstitusjoner. Dette
medlem er, i likhet med LO-kongressen, imot at det legges
opp til at spesialisthelsetjenesten skal kunne styres etter markedsøkonomiske prinsipper
som kontraktstyring etter anbudsprinsippet legger opp til. Slike
modeller vil fremheve markedshensyn for eksempel når det
gjelder hvor helseproduksjon skal foregå, på bekostning
av politiske hensyn. Dette medlem vil beholde Regjeringens
forslag om at de regionale helseforetak kan, og ikke skal, organisere
sykehus og andre helseinstitusjoner som foretak. Sammen med dette
medlems øvrige forslag vil dette sikre styring
etter politiske ønsker og befolkningens behov.
Dette medlemmener
i likhet med flere høringsinstanser at proposisjonen ikke
er tydelig nok når det gjelder hvem som skal kunne utføre
helsetjenester etter reformen. Dette medlem mener
derfor det i lovforslaget § 1 må presiseres
at helsetjenester skal drives av det offentlige. Det offentlige
har ansvaret for helsetjenestene og skal ikke kunne kjøpe
tjenester fra det private i større grad enn i dag. Det
skal etter dette medlems syn også presiseres
at helseforetakene er en del av forvaltningen.
Dette medlem er imot å skifte ut ordet «kan» med
ordet «skal» fordi det regionale helseforetaket selv
bør ha frihet til å bestemme hvorvidt helseforetak skal
opprettes. Dette medlem fremmer derfor forslag i
samsvar med proposisjonens forslag til § 1 første
ledd punkt 2.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal følgende
bestemmelser lyde:
§ 1 første ledd, innledningen
skal lyde:
Lovens formål er å bidra til å oppfylle
de målsettinger som er nedfelt i gjeldende nasjonal helseplan vedtatt
i Stortinget, spesialisthelsetjenesteloven § 1-1 og pasientrettighetsloven § 1-1,
ved
§ 1 første ledd punkt
2 skal lyde:
2. at det legges til rette for at de regionale
helseforetakene kan organisere sine sykehus og andre helseinstitusjoner
som helseforetak.
§ 1 tredje ledd skal lyde:
Helseforetakene har et offentlig ansvar som ikke kan delegeres
til kommersielle aktører i markedet, jf. § 3
nr. 3. Helseforetakene er en del av den offentlige forvaltningen.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget
til virkeområde for loven, men vil vise til sine merknader
og forslag til ny lovtekst til § 1 første
ledd punkt 2 der det legges til grunn at de regionale helseforetakene
skal etablere virksomhetene under helseforetaksmodellen.
Flertallet slutter seg for øvrig til
at når et regionalt helseforetak organiserer institusjoner
det eier alene, og som yter tjenester innenfor kjerneområdet
til spesialisthelsetjenesten, som egne rettssubjekt, så må det
benytte selskapsformen helseforetak.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 2
annet ledd annet punktum lyde:
Regionalt helseforetak legger til rette for spesialisthelsetjenester,
forskning, undervisning og andre tjenester som står i naturlig
sammenheng med dette.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt. Dette medlem mener at
det regionale helseforetaket selv bør ha frihet til å bestemme
hvorvidt helseforetak skal opprettes. Dette medlem fremmer
derfor proposisjonens forslag til § 2 annet ledd
annet punktum.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 2
annet ledd annet punktum lyde:
Regionalt helseforetak legger til rette for eller yter spesialisthelsetjenester,
forskning, undervisning og andre tjenester som står i naturlig
sammenheng med dette.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad knyttet til lovens navn.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 3 nr. 1
lyde:
Nr. 1 og 2 i proposisjonenes lovforslag blir nr. 2 og 3.»
Dette medlem viser til sine merknader knyttet til § 1
og § 42 og henvisningene til kommersielle aktører.
Begrepet kommersiell aktør må avklares nærmere
med en definisjon i § 3. Dette medlem ønsker
ikke at private aktører som Feiringklinikken, Diakonhjemmets
sykehus, Lovisenberg sykehus og andre tilsvarende virksomheter skal
falle inn under begrepet kommersiell aktør.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 3
nr. 4 lyde:
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget
om inndelingen av spesialisthelsetjenesten i helseregioner og at
Kongen bestemmer antallet og inndeling, og videre at det i hver
helseregion skal være ett regionalt helseforetak.
Flertallet har merket seg at gjennom den foreslåtte
reformen vil 19 fylkeshelseadministrasjoner bli avløst
av fem regionale helseforetak. Begrunnelsen for å la de
regionale helseforetak følge de etablerte inndelinger i
helseregioner er flere: Det er en kjent inndeling som særlig
i løpet av de siste års regionale helseplanlegging
er blitt innarbeidet. Videre er det innarbeidet helseplaner for
disse regionene; disse planene er i betydelig - om enn varierende
- grad, faglig og politisk forankret gjennom de siste års
planprosesser. Planene er etter hvert vedtatt av Sosial- og helsedepartementet,
og de vil være et viktig grunnlag for videre utvikling
av sykehusene i de respektive regioner. Gjennom inndelingen i fem
regionale helseforetak vil hvert regionalt foretak være
selvforsynt med regionsykehustjenester. Med unntak av landsfunksjoner
vil dermed alle nivåer av sykehustjenester være organisert
innen hvert av de regionale helseforetak; det innebærer
at ca. 95 pst. av pasientene vil kunne få sitt sykehustilbud
innen hver av de fem enhetene. Med en slik organisering vil spørsmålene
om sykehusstruktur, funksjonsfordeling og innbyrdes samarbeid mellom
sykehus kunne vurderes i en større regional sammenheng.
Dermed vil slike vurderinger også kunne tilpasses de særegne
forhold i hvert av de geografisk sammenhengende områder
som faller sammen med de regionale helseforetakene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
for øvrig til § 43 som setter rammer
for foretakenes eierskap til virksomheter.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at de regionale helseforetakene med fordel kan lokaliseres
utenfor de byene der regionsykehusene er lokalisert. Dette vil etter dette
medlems syn føre til bedre balanse i makten mellom
regionsykehuset og de øvrige sykehusene i regionene, og
motvirke en for sterk vektlegging av den høyt spesialiserte
medisinen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at
forvaltningsloven gjelder for foretakene. Det samme gjelder offentlighetsloven. Dette
betyr bl.a. fullt innsyn i virksomhetene på linje med offentlige
forvaltningsvirksomheter og offentlig forvaltning for øvrig.
Foretakene blir med dette regnet som offentlige organer.
Flertallet har merket seg at det bare er forvaltningslovens
kapittel 2 og 3 som kommer til anvendelse i personalsaker, dvs.
forhold som knytter seg til ugildhet og regler for saksbehandlingen.
Flertallet har også merket seg at det
lovhjemles at det er departementet som er klageinstans for enkeltvedtak
truffet av foretakene.
Flertallet har også merket seg at foretakene ikke
kan gå konkurs.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad i tilknytning til § 1. Dette
medlem foreslår som begrunnet i § 1
en nasjonal helseplan, samt endring i paragrafoverskriften til § 5
som følge av dette medlems forslag om en nasjonal helseplan.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 5 overskrift
og første ledd lyde:
§ 5 Forholdet til nasjonal helseplan og annen
lovgivning
Stortinget vedtar en nasjonal helseplan hvert fjerde år
som er bindende for foretakene og primærhelsetjenesten.
Planen skal minst angi:
Hva slags medisinsk behandling det
offentlige skal utføre, og hva som ikke skal utføres
av det offentlige
Hvordan den medisinske behandlingen skal prioriteres mellom
spesifiserte pasientgrupper
Hvilke pasientgrupper som skal falle inn under finansiering
med rammetilskudd, innsatsstyrt finansiering eller en kombinasjon
av disse, og adgangen for de regionale helseforetakene til å benytte
seg av slike tilskuddsinstrumenter
Kvalitetsstandarder for sykehusbehandlingen, herunder ventetid
for diagnostiserte pasienter
Antallet og den geografiske plasseringen av foretakene
De økonomiske rammene for forskning og utdanning
innen spesialisthelsetjenesten.
Første til femte ledd i lovforslaget blir annet til sjette
ledd.»
Dette medlem viser videre til lovforslaget § 5 andre
ledd (tredje ledd dersom ovenstående forslag vedtas) der
det framkommer at offentlighetsloven skal gjelde. Dette medlem ser
positivt på dette, men vil likevel foreslå at
prinsippet om meroffentlighet i offentlighetsloven skal gjelde fullt
ut, og at det kun er de klare taushetsbelagte opplysningene i henhold
til offentlighetsloven, forvaltningsloven og annen lovgivning som
kan unntas offentligheten.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 5
tredje ledd andre punktum lyde:
Prinsippet om meroffentlighet skal gjelde fullt ut for foretakenes
virksomhet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sine generelle merknader. Disse medlemmer mener departementets
forslag om å legge plikten for å sørge
for at nødvendige helsetjenester er tilgjengelige for befolkningen,
til de regionale helseforetakene, utenfor forvaltningen, svekker
det politiske ansvaret for å oppfylle denne plikten. Disse
medlemmer mener ivaretakelsen av denne «sørge
for»-plikten må organiseres som en integrert del
av forvaltningen, adskilt fra utøvelsen av eierrollen til
sykehusene.
En forutsetning for økt behandlingskapasitet gjennom
mer effektiv utnyttelse av ressursene i sykehussektoren er å skille
det offentliges roller som bestiller og utfører av tjenestene.
Det offentliges ansvar er å sørge for befolkningens
tilgang til nødvendige helsetjenester gjennom prioritering,
finansiering og funksjonsfordeling. På utførersiden
bør det legges til rette for konkurranse mellom sykehusene,
og private må også slippes til. Det må inngås
avtaler mellom sykehusene og deres politiske oppdragsgivere om hvilke tjenester
som skal leveres til hvilken pris og i hvilken mengde, og med klare
krav til kvalitet. Fristilling av sykehusene som egne rettssubjekter
legger til rette for dette, men det forutsetter at bestillerrollen
organiseres adskilt fra sykehusene. I departementets forslag skilles
det ikke mellom ansvaret for å bestille – «sørge for»-plikten – og
ansvaret for å utføre tjenestene. Departementet
legger opp til at det regionale helseforetaket skal ivareta bestillerrollen,
i den grad det er gitt rom for noen slik i departementets modell.
Det regionale foretaket skal overta eksisterende driftsavtaler med
private tjenesteytere, og kan inngå nye slike. Det regionale
foretaket skal kunne velge mellom å utføre tjenester
i egen regi eller å organisere virksomheten i helseforetak
som er egne rettssubjekter. Når rollene blandes sammen,
og både bestiller- og utførerfunksjonen legges
til det samme organet – det regionale helseforetaket – svekker
det muligheten for staten til aktiv bruk av bestillerfunksjonen
for å prioritere gjennom å definere hvilke tjenester
man ønsker levert, og å oppnå bedre og
rimeligere tjenester gjennom krav til kvalitet og pris til sykehus
som må konkurrere om å gi det beste tilbudet.
Disse medlemmer ser på departementets forslag
som en hensiktsmessig modell for å organisere statens eierskap
til de offentlige sykehusene, men understreker at det også må etableres
en parallell bestillerorganisasjon som er adskilt fra eierskapet
og driften av sykehusene. Bestillerorganisasjonen skal være
et forvaltningsorgan med statlige kontorer i helseregionene som
skal forvalte «sørge for»-plikten på bakgrunn
av de retningslinjer Stortinget har gitt gjennom behandlingen av
Nasjonal helseplan og Stortingets sykehusbevilgning knyttet til
regionen. De statlige regionkontorene må stå fritt
til å inngå avtaler med både offentlig
eide og private tjenesteytere for å oppfylle plikten til å sørge
for helsetjenester. Tjenester må også kunne kjøpes
utenfor regionen dersom regionkontoret finner det hensiktsmessig.
Regionkontorene må ha frihet til å inngå ulike
typer avtaler, som avtaler basert på høyere stykkprisandel,
eller volumbaserte avtaler.
Disse medlemmer foreslår på denne
bakgrunn følgende:
«I lov om helseforetak m.m. skal kap. 2 og § 6
lyde:
Kapittel 2 Ansvaret for å sørge for spesialisthelsetjenester
§ 6 Ansvaret for å sørge
for spesialisthelsetjenester
Statens ansvar for å sørge for at befolkningens
gis nødvendig spesialisthelsetjeneste ivaretas gjennom statlige
kontorer i helseregionene.
For å oppfylle dette ansvaret skal de statlige regionkontorene
inngå avtaler med offentlige sykehus og andre tjenesteytere
om kjøp av helsetjenester til en kvalitet og pris som er
forsvarlig.
Kapitlene 2-15 i proposisjonens lovforslag blir kapitlene 3-16,
og §§ 6-54 i proposisjonens lovforslag blir §§ 7-55.»
Disse medlemmer viser til sitt forslag under § 54
til ny § 2-1a i spesialisthelsetjenesteloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at
det lovhjemles at det enkelte foretak selv er part i avtaler med
private, offentlige myndigheter og andre offentlige foretak. Dette innebærer
at foretaket som sådan har partsstilling i for eksempel
rettssaker.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under forslag til navn på loven om at
foretakene må være en del av offentlig forvaltning,
og at det er ved fullmakter at foretaket opptrer utad.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 6
lyde:
§ 6 Partsstilling
Foretaket har ikke selv rettigheter eller plikter, og er ikke
selv part i avtaler med private eller offentlige myndigheter uten
at det foreligger fullmakt til dette. Foretaket har heller ikke
selv partsstilling overfor andre myndigheter uten at det foreligger
fullmakt til dette. Fullmakt for de regionale helseforetakene gis
av departementet. Fullmakt for foretakene gis av det regionale helseforetaket.
Foretakene er underlagt staten når det gjelder partsstilling
overfor domstolene.
Departementet kan gi forskrift om fullmakter for foretakene.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til sin begrunnelse
i tilknytning til § 1 første ledd punkt
2 om at de regionale helseforetakene skal organisere virksomhetene
som helseforetak og ikke selv påta seg driftsoppgaver direkte.
I samsvar med dette fremmer flertallet følgende
forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 9
første ledd første og annet punktum lyde:
Utøvende virksomhet skal organiseres som helseforetak.
Styret selv i regionalt helseforetak treffer vedtak om å opprette
helseforetak.
Annet og tredje punktum i proposisjonens lovforslag blir tredje
og fjerde punktum.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt. Dette medlem er imot å skifte
ut ordet «kan» med ordet «skal» fordi
det regionale helseforetaket selv bør ha frihet til å bestemme
hvorvidt helseforetak skal opprettes. Dette medlem fremmer
derfor proposisjonens forslag til § 9 første
ledd første punktum. Dette medlem viser
for øvrig til sin merknad under § 1.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 9
første ledd første punktum lyde:
Styret selv i regionalt helseforetak kan treffe vedtak om å opprette
helseforetak.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at
det er Kongen i statsråd som fastsetter foretakets vedtekter
ved stiftelsen. Senere gjøres dette etter bestemmelsen
i § 12.
Flertallet viser til at vedtektene skal angi det regionale
helseforetakets formål. Blant annet skal helsepolitiske
utdanningspolitiske, forskningspolitiske og hovedoppgaver beskrives,
og med tydelig vektlegging på pasientrettighetslovens og
spesialisthelsetjenestelovens bestemmelser.
Flertallet har også merket seg at det
foreslås at alle foretakene skal ha samme arbeidsgivertilknytning.
Det skal gjelde både for de regionale helseforetakene og
helseforetakene.
Flertallet mener at denne sykehusreformen i høy
grad er å betrakte som en ansvarsreform - det skal ikke
bli mulig for noen å fraskrive seg ansvar. I denne sammenheng
er det viktig å gi helseforetakene både myndighet
og ansvar. Samtidig er det viktig å få til den
nødvendige samordning og det ønskede samarbeid
mellom ulike sykehus og i forhold til primærhelsetjenesten.
De regionale helseforetakene blir viktige instrumenter i arbeidet
med å legge til rette for en fornuftig arbeidsdeling og
godt samarbeid mellom helseforetakene. Ikke minst er det viktig
at større investeringer i form av bygninger og tyngre medisinsk
utstyr blir dimensjonert og fordelt på måter som
er kostnadseffektive og optimale for helheten. Videre vil de regionale
helseforetakene spille en viktig rolle i forhold til standardisering
av infrastruktur, IT-løsninger, rapporteringsrutiner, krav
om kvalitet, samhandling og service vis-à-vis primærhelsetjenesten
m.m. De regionale helseforetakene forutsettes i det hele tatt å få en konsernlignende
rolle i slike overordnede og strategiske spørsmål
som gjelder alle helseforetakene.
Flertallet mener at uten at det skal bygges opp unødig
store helsebyråkratier, er det viktig at de regionale helseforetakene
blir utstyrt med den tilstrekkelige faglige kompetanse og kapasitet
til å håndtere disse viktige fagstrategiske oppgavene
på en god måte. Det er således viktig å utnytte
de mulighetene denne reformen gir, til en faglig oppgradering av
de strategiske enheter innen vårt sykehusvesen.
Flertallet vil understreke at de regionale helseforetakene
må gis en tydelig strategisk og samordnende rolle på de
utvalgte «konsernområder»; det er viktig
at deres myndighetsområde avgrenses i forhold til driftsspørsmål.
Denne sykehusreformen forutsetter således et skarpere skille
mellom overordnet strategi og operativ drift. Det settes noen overordnede
rammer for helseforetakene, men innen disse rammene skal de enkelte
produksjons- og driftsmiljøer ha størst mulig frihet
og ansvar til å utforme løsninger.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, gir sin tilslutning
til minstekravene til helseforetakets vedtekter. Komiteen vil
ellers uttrykke at diskusjonen om sykehusstruktur i for stor grad har
vært en diskusjon om antall sykehus og i for liten grad
en diskusjon om funksjonsfordeling og samarbeid. Flertallet vil
understreke at landet i overskuelig framtid har god bruk
for de sykehus som i dag fins, men at disse sykehusene på linje
med all annen virksomhet må være forberedt på endringer
i oppgaver og ansvar. Uansett vil de fleste sykehus, og særlig de
minste, trenge en tettere kopling til større miljøer
i form av nettverks- og samarbeidsordninger. I forbindelse med etablering
av helseforetakene vil det også være naturlig å drøfte
organisatoriske sammenslåinger av flere sykehus innen tilgrensende
geografiske områder. Slike forslag er allerede fremmet
i flere av de regionale helseplanene, og det vil være ønskelig
at denne prosessen videreføres i forbindelse med etablering
av helseforetak. Slike organisatoriske sammenslåinger vil
gjøre sykehustjenestene i de respektive områder
mer robuste og legge til rette for en mer optimal funksjonsfordeling,
bedre samarbeid og mer effektiv ressursutnyttelse enn om de minste
sykehusene forblir enkeltstående. For at slike prosesser
skal bli vellykkede må det imidlertid baseres på lokale
forutsetninger. De regionale helseforetakene forutsettes å ta
slike geografiske og stedlige hensyn når inndelingen i
helseforetak gjøres.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at
staten utøver sin eierstyring i foretaksmøtet.
Dette betyr at de regionale foretakene arbeider etter fullmakter
fra sine eiere i den løpende drift og dermed har stort
ansvar og betydelig myndighet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at foretaksmøtet har overordnet myndighet, og kan gi styret
instrukser og omgjøre styrets vedtak. Disse medlemmer har
merket seg at departementet i sine merknader til § 16
understreker at dette bør være rettigheter av
latent karakter, som bare skal benyttes når det er nødvendig
for å ivareta eiers overordnede ansvar og interesser. Disse
medlemmer mener slik inngripen lar seg forsvare i større
saker av prinsipiell betydning, og er enig i departementets vurdering
av at dersom denne myndigheten benyttes for ofte, vil det bidra
til å viske ut rolle- og ansvarsfordelingen mellom eier
og foretakets ledelse, i strid med lovens intensjon.
Disse medlemmer har merket seg at departementet
i sine merknader til § 16 viser til at «Det
kan reises tvil om departementet yter bevilgninger til de regionale
helseforetakene i kraft av sitt eierskap eller som myndighetsorgan». Disse
medlemmer viser til at et skille mellom eierskapet og bestillerfunksjonen
slik Høyre foreslår, ville fjernet denne tvilen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at
et styre kan ha minst fem medlemmer, men at et høyere styremedlemstall
kan fastsettes i vedtektene. Flertallet har merket
seg at styret i helseforetaket skal ha minst 7 medlemmer når de
ansatte har representasjon etter § 23 annet ledd.
Flertallet har videre merket seg at det ikke er satt
noen øvre grense for hvor mange styremedlemmer styret totalt
kan ha, men at dette er opp til eier selv å bestemme.
Flertallet har videre merket seg at de ansattes representasjon
er sikret gjennom bestemmelsene i § 23. I praksis
vil ansatte i helseforetak som har mer enn 30 ansatte, kunne kreve å velge
minst to styremedlemmer betinget av at et flertall av de ansatte
krever styrerepresentasjon. Dersom styret har mer enn seks medlemmer
totalt, kan de ansatte kreve å velge en tredel av styremedlemmene.
Flertallet har merket seg at det ikke er forutsatt at
rene brukerrepresentanter velges inn i styrene. Det vises til § 36.
Minst to av styrets medlemmer i det regionale helseforetaket skal
velges av og blant de ansatte i regionalt helseforetak og helseforetak
som regionalt helseforetak eier. De ansattes representanter blir likeverdige
styremedlemmer på linje med de øvrige og får
samme rettigheter og ansvar som disse.
Flertallet har merket seg at lovforslaget forutsetter
at styret skal settes sammen slik at medlemmene til sammen har den
kompetanse som skal til for å ivareta foretakenes oppgaver.
Dette betinger bred kompetanse både på helsefaglig
område, økonomi, ledelse m.m. Flertallet vil
understreke at det er viktig at det tas hensyn til brukerinteressene
i styrene.
Flertallet vil også understreke at god
kunnskap om samfunnsspørsmål kan være
en viktig basiskunnskap å ha i styret.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, har også merket seg at alle
styremedlemmene i det regionale styret skal ha tilhørighet
i den aktuelle regionen.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
det er viktig at brukerne deltar der beslutninger fattes. Disse
medlemmer ser det som verdifullt for både tjenesteyter
og -mottaker at brukers erfaring tas med i vurderingen når
vedtak fattes. Disse medlemmer vil derfor foreslå at
ett medlem av styret i helseforetak velges fra og av pasientorganisasjonene
og fremmer følgende forslag til endring av det som vil
bli § 22 dersom Høyres forslag til ny § 6
blir vedtatt:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 22
første ledd annet punktum lyde:
I helseforetak skal styret ha minst syv medlemmer hvorav ett
av medlemmene skal oppnevnes av pasientorganisasjonene når
de ansatte har representasjon i forhold til § 24
annet ledd.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
styrke både brukernes og de regionale/lokale interessers
innflytelse over foretakene. Dette medlem fremmer
derfor forslag om at de landsomfattende brukerorganisasjonene gis
rett til å oppnevne en representant til de regionale helseforetak. Dette
medlem fremmer forslag om at de regionale rådsorgan
gis rett til å foreslå kandidater til styret i
de regionale helseforetak. Dette medlem fremmer også forslag
om at minst halvparten av styremedlemmene i de ordinære
helseforetak skal ha tilknytning til foretakets geografiske virkeområde.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 21
annet ledd lyde:
Et av styremedlemmene til de regionale helseforetak
utpekes av de landsomfattende pasientorganisasjonene. Ved oppnevnelsen
av styret for regionalt helseforetak tar eier hensyn til kandidater
innstilt av rådsorganet opprettet etter § 35.
Annet til fjerde ledd i proposisjonens lovforslag blir tredje
til femte ledd.»
«I lov om helseforetak m.m. skal § 21
fjerde ledd tredje punktum lyde:
I helseforetak skal minst halvparten av styremedlemmene som velges
av foretaksmøtet, ha tilknytning til det geografiske området
foretaket hører under.
Tredje punktum i proposisjonens lovforslag blir fjerde punktum.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlemmer fra Høyre legger
til grunn at avsettelse av styremedlemmer skal begrunnes.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems forslag til endring av § 21
der dette medlem går inn for at en brukerrepresentant deltar
som fast representant i de regionale styrene og at en brukerrepresentant
kan velges til foretaksstyrene. Som en følge av dette går dette medlem inn
for at brukerrepresentanten i likhet med de ansattes representanter
ikke kan avsettes.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 25
andre ledd andre punktum lyde:
Dette gjelder ikke et styremedlem som er valgt etter §§ 22
eller 23 og brukerrepresentant oppnevnt etter § 21.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det i
merknadene til § 28 er understreket det ansvar
styret i det regionale helseforetaket har, for organiseringen av
den totale spesialisthelsetjenesten i regionen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at
på tross av at ansvar og beslutningsprosesser er delegert
så langt ned i systemet som mulig, så kan ikke
saker av vesentlig betydning både for foretaket selv eller
vesentlig betydning for å ivareta politiske målsetninger,
avgjøres i helseforetaket.
Dette innebærer at større saker i praksis går
helt til Storting og Regjering. Eksempelvis kan ikke et sykehus
legges ned bare med lokal beslutning. Begrunnelsen er bl.a. at foretakene
etter lovforslaget ikke utfører næringsvirksomhet,
men ivaretar virksomheter innenfor en sektor som er av grunnleggende
verdi for velferden i samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket
seg at departementet i sine merknader til § 30 viser
til beslutning om nedleggelse av sykehus som et eksempel på vedtak
som skal fattes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak
i henhold til bestemmelsen om at vedtak i saker av vesentlig betydning
skal fattes i foretaksmøtet. Disse medlemmer legger
til grunn at listen for hvilke saker som må bringes inn
for foretaksmøtet i regionalt helseforetak, ikke legges
lavere enn dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til en klar lovhjemmel som sier at sykehusvirksomhet ikke kan selges
uten Stortingets samtykke, og er innforstått med at denne
bestemmelsen regulerer salg av den delen av sykehuset som har kliniske
funksjoner og andre helsefaglige støttefunksjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet slutter
seg til at Stortinget skal gi samtykke ved salg av sykehus, enten
dette er et eget helseforetak eller organisert som en del av et
helseforetak. Det vil være naturlig at Stortinget tar stilling
til eventuelt salg av sykehus gjennom behandlingen av Nasjonal helseplan.
Disse medlemmer viser til at departementets merknader
til § 32 er uklare. Departementet skriver:
«Bestemmelsen regulerer salg av den delen av
sykehuset som har kliniske funksjoner samt medisinske og andre helsefaglige
servicefunksjoner.»
Disse medlemmer ser det som nødvendig å presisere
at Stortingets samtykke ikke er nødvendig dersom sykehuset
eller helseforetaket vil selge ut deler av
den kliniske eller medisinske virksomheten, f.eks. røntgen-
eller laboratorieavdelingene. Stortingets samtykke er heller ikke
nødvendig dersom sykehuset eller helseforetaket vil selge
ut ikke-medisinske støttefunksjoner.
For å klargjøre dette foreslår disse
medlemmer følgende:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 32
lyde:
§ 32 Salg av sykehusvirksomhet
Regionalt helseforetak og/eller helseforetak kan ikke
selge sykehus som er gitt godkjenning etter lov om spesialisthelsetjenesten
m.m. § 4-1, uten Stortingets samtykke.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
subsidiært stemme for proposisjonens lovforslag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
at loven også skal sikre at flytting og nedleggelse av
sykehus ikke skal kunne skje uten samtykke fra Stortinget. Dette
medlem mener at proposisjonens forslag til § 32
i for stor grad åpner mulighetene for at sykehusvirksomhet
kan selges til kommersielle aktører i helsemarkedet.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 32
lyde:
§ 32 Salg, flytting og nedleggelse av sykehusvirksomhet
Sykehusvirksomhet kan ikke selges, flyttes eller nedlegges uten
Stortingets samtykke.
Sykehusvirksomhet kan ikke selges til kommersiell aktør,
jf. § 3 første ledd nr. 4.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at
departementet skal holdes orientert om foretakets virksomhet gjennom årsmelding,
inkludert en plan for virksomheten i de kommende år. Flertallet har
merket seg at disse planene bl.a. skal legge til rette for politisk
styring av foretakets langsiktige utvikling.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at departementet må ha til godkjenning den planen det regionale
helseforetaket er pålagt å utarbeide for de kommende år
etter lovforslaget § 34 andre ledd andre punktum. Dette
medlem går inn for et slikt pålegg om
godkjenning fordi det regionale helseforetaket etter forslaget fradette medlem
skal være en del av den statlige forvaltningen.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 34
skal andre ledd tredje punktum lyde:
Meldingen om en slik plan for fremtidig virksomhet skal godkjennes
av departementet før den iverksettes.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
understreke betydningen av at det lovhjemlete rådsorganet
skal bli en viktig rådgiver for det regionale helseforetaket
spesielt i forhold til planleggingen av det totale helsetilbudet
i regionen.
Disse medlemmer har merket seg at departementet
kan gi forskrift om sammensetning, funksjon og oppheving.
Disse medlemmer vil for sin del understreke at
sentrale regionale politikere får plass i rådet
for å ivareta den regionale og fylkeskommunale innflytelsen
på utviklingen av spesialisthelsetjenesten.
Disse medlemmer viser til at det i § 34
er redegjort for at de regionale helseforetakene i forbindelse med
den årlige rapporteringen om sin virksomhet også skal
utarbeide virksomhetsplaner for de kommende år. Disse planene
vil derfor være med på å legge til rette
for politisk styring av foretakenes langsiktige utvikling.
Disse medlemmer viser til at det i rådsorganets
oppgaver er innbakt den plikt det regionale helseforetak har til å innhente
råd i forbindelse med planarbeidet. Dermed sikrer en at
også regionale politiske organer får innflytelse
på foretakenes virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet anser
det som unødvendig å opprette rådsorganer
i forhold til regionale helseforetak. Det er en forutsetning at
det regionale helseforetak bygges opp med den tilstrekkelige faglige
kompetanse og kapasitet til å ta seg av de viktige faglige
og strategiske oppgaver som tillegges helseforetaket. De regionale
helseutvalg skal arbeide etter fullmakter fra sine eiere, og foretaksmøtet
er øverste myndighet. Disse medlemmer anser
at helseforetakets styre, med utgangspunkt i foretaksmøtet,
må forvalte den kompetanse og ekspertise som er tilstrekkelig
til helseforetakets drift. Disse medlemmer vil derfor stemme
imot § 35 Rådsorganer.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
sikre lokale/regionale folkevalgtes representasjon i de
regionale rådsorgan.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 35
første ledd annet og tredje punktum lyde:
Minst halvparten av rådets medlemmer skal være folkevalgte
i det regionale området. De folkevalgte representantene
oppnevnes i samarbeid mellom fylkeskommunene innen det regionale
helseforetakets geografiske område.
Annet punktum i proposisjonens lovforslag blir fjerde punktum.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, har merket seg at representanter
for pasienter og andre brukere får en lovmessig rett til å bli
hørt ved at de virksomheter som yter spesialisttjenester
og andre tjenester, skal ha plikt til å etablere system
der de systematisk og planlagt innhenter pasientens erfaringer og synspunkter. Flertallet forventer
at helseforetakstyrene og de regionale styrer etablerer formalisert kontakt
med representanter for pasienter og brukere.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil subsidiært
støtte proposisjonens forslag da det ikke blir flertall
for pasientrepresentasjon i helseforetakenes styre fordi Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet ikke støtter dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknader under forslag til navn på loven
om at foretakene må være en del av offentlig forvaltning,
og at det er ved fullmakter at foretaket opptrer utad. Dette
medlem henviser også til dette medlems forslag
til ny § 6 om foretakets partsstilling.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 40
første ledd lyde:
Etter fullmakt fra eier representerer styret foretaket utad og
tegner dets firma.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, er tilfreds med at
forskjellige virksomheter pålegges et samarbeidsansvar
spesielt der dette er til beste for pasientene og et middel for å nå helseforetakets
helsepolitiske mål. I dette bør det ligge et systematisert
samarbeid med primærhelsetjenesten. Andre aktuelle samarbeidspartnere
utenom mellom helseforetakene selv kan være frivillige
organisasjoner, brukerorganisasjoner og andre private innenfor samme
oppgaveområde og med samme formål som foretaket.
Komiteens medlemmer fra Høyre forutsetter
at eksisterende driftsavtaler med private tjenesteytere videreføres.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
spesialisthelsetjenesten ikke skal kunne kjøpe helsetjenester
som permanente ordninger fra kommersielle aktører definert
i dette medlems forslag til § 3 nr. 4. Dette
medlem er av den oppfatning at en åpning av permanente
ordninger med kommersielle aktører i helsemarkedet kan
undergrave det offentliges ansvar innen denne sektoren. Dette medlem er
imot en slik utvikling.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 42
andre ledd lyde:
Foretak kan ikke inngå permanent samarbeid om levering
av helsetjenester med kommersielle aktører, jf. denne lov § 3
nr. 4.»
Dette medlem er bekymret for et press fra private
helseinstitusjoner på departementet om etablering eller
utvidelse av private helseinstitusjoner som en følge av
reformen. En oppblomstring av private helseinstitusjoner vil føre
til et dårligere tilbud for de minst bemidlede syke, fordi
den knappe medisinske ekspertisen vil befinne seg hos de dyre og
private helseinstitusjonene. Dette medlem forutsetter
derfor at departementet ved godkjenning av nye private sykehus,
eller ved utvidelser av disse, fører en restriktiv linje
ved konsesjonstildelingen etter forskrift nr. 1207 av 1. desember
2000, Forskrift om godkjenning av sykehus og tilskudd til byggearbeider
ved sykehus. Dette medlemmener
også at det ved slik konsesjonsgiving må tas hensyn
til nasjonal helseplan vedtatt av Stortinget etter dette medlems
forslag til § 5 første ledd.
Dette medlem fremmer forslag til endring av spesialisthelsetjenesteloven § 4-1
tredje ledd i samsvar med dette, jf. forslag under § 54
Endring i andre lover.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker
seg at det i denne paragrafen lovfestes et forbud mot å skille
ut virksomheter som yter spesialisthelsetjeneste, dvs. kliniske
og medisinske og andre helsefaglige servicefunksjoner ved offentlige sykehus. Disse
medlemmer viser også til § 32 der
det lovhjemles at salg av sykehusvirksomhet, dvs. sykehus i drift,
ikke kan skje uten Stortingets samtykke.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, er innforstått
med at det i likhet med dagens lovgivning ikke er noe til hinder
for at ikke-medisinske funksjoner kan skilles ut.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
likevel understreke at flere slike funksjoner er viktig å ha
på plass i en institusjon for å kunne gi pasienter
et optimalt tilbud. Det kan f.eks. være slik at et eget
kjøkken i en institusjon som tar seg av pasienter med psykiske
lidelser, kan være viktig i en rehabiliterings- og behandlingssituasjon.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, er selvsagt kjent
med at mange offentlige institusjoner kjøper tjenester
fra private virksomheter, eksempelvis laboratorietjenester. Dette
berøres selvsagt ikke av lovforslaget.
Flertallet merker seg at en offentlig virksomhet
kan være medeier i et privat selskap nå som før, men
at det stilles krav til at den offentlige institusjonen ikke går
inn i selskapet med hele foretaket bak, men at foretaket kun går
inn med begrenset ansvar gjennom f.eks. aksjeselskapsformen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er
av den mening at det ville være en fordel for helseforetakene
i enkelte sammenhenger å ha anledning til å eie
hele eller deler av annen virksomhet, som for eksempel kan være
organisert med begrenset ansvar. Disse medlemmer ser
ingen grunn til at ikke også medisinske funksjoner kan organiseres
slik. Både av økonomiske grunner og rent driftsmessig
mener disse medlemmer at foretakene ville kunne nyttiggjøre
seg tjenester utenfor egen virksomhet og i samarbeid med disse skape
gode tilbud for pasienter og eiere. Disse medlemmer vil derfor
foreslå endringer i § 43 som følger:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 43
første og andre ledd lyde:
Foretak kan eie hele eller deler av virksomhet som yter spesialisthelsetjenester
og som er organisert med begrenset ansvar.
Foretak kan eie virksomhet som yter spesialisthelsetjenester
sammen med andre enn foretak. Dersom flere foretak eier virksomhet
som yter spesialisthelsetjenester sammen, kan virksomheten organiseres
som et ansvarlig selskap eller i medhold av selskapsloven eller
som selskap med begrenset ansvar.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
subsidiært stemme for proposisjonens lovforslag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til punkt 2.6.4 i proposisjonen der departementet omtaler røntgen-
og laboratorievirksomheten ved sykehusene. Dette medlem vil påpeke
at disse tjenestene utgjør viktige og helt naturlige funksjoner
for en faglig forsvarlig sykehusdrift. Etter dette medlems syn
vil det være svært uheldig dersom disse virksomhetene
skilles ut fra sykehusdriften i form av omdanning til private selskaper. På denne
bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 43
første ledd annet punktum lyde:
Laboratorie- og røntgenvirksomhet anses her å yte spesialisthelsetjeneste.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til fellesmerknad vedrørende Riksrevisjonen og brev fra
riksrevisor Bjarne Mørk Eidem, datert 10. mai 2001.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer
følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 46
tredje ledd lyde:
I regionalt helseforetak, helseforetak og heleide datterselskaper
til slike foretak, har Riksrevisjonen rett til å kreve
de opplysninger den finner påkrevd for sin kontroll, så vel
fra daglig leder som fra styre og revisor. Riksrevisjonen kan i
den utstrekning den finner det nødvendig, selv foreta undersøkelser
i foretaket og selskaper som er heleid foretak inkludert systematiske undersøkelser
av foretakets økonomi, produktivitet, måloppnåelse
og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger. Når
samarbeidet i henhold til § 2 etableres, har Riksrevisjonen
samme rett til innsyn og informasjon som det foretaket mottar eller
kan innhente fra disse. For øvrig kan Stortinget fastsette
regler om Riksrevisjonens kontroll.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
Høyre og Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens
forslag når det gjelder overdragelse av eiendommene fra
fylkeskommunene til staten. Flertallet har merket
seg at det ikke kan føres forhandlinger mellom fylkeskommunene
og staten om hva staten skal overta, eller hvor omfattende gjeldsovertakelsen
skal være, selv om overtakelsen må medføre
konkretisering og detaljert beskrivelse av hva overtakelsen omfatter. Flertallet støtter
imidlertid opprettelsen av en uavhengig nemnd som kan treffe endelig
avgjørelse i tvister.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, viser til sine merknader med omtale
av omdanning og eiendomsoverdragelse der en redegjør for
at det ikke vil være riktig å lovhjemle en generell «hjemfallsrett»/tilbakeføringsrett
for eiendom som ikke lenger nyttes i spesialisthelsetjenestens virksomhet.
Dette flertallet mener at en eventuell tilbakeføring
må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti vil gå inn for at dersom det i fremtiden
treffes vedtak om å avslutte spesialisthelsetjenestens
virksomhet, eller noe av den virksomhet som ligger til grunn for
statlig overtakelse gjennom denne loven, skal eiendom og bygninger
tilbakeføres til fylkeskommunen gjennom opprettelse av
hjemfallsrett.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 51
fjerde ledd lyde:
Ved opphør av virksomhet i foretak eller når
bygninger eller eiendom ikke lenger brukes til sykehusformål,
hjemfaller disse til fylkeskommunen eller kommunen dersom fylket
er avskaffet. Unntatt fra dette er salg av eiendom for å finansiere
utbygging innen spesialisthelsetjenesten et annet sted i regionen.
Fjerde og femte ledd i proposisjonens lovforslag blir femte og
sjette ledd.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader om ikrafttredelse der det påpekes
at disse medlemmer ønsker at hele rusomsorgen, både
den som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven, og den som i dag
omfattes av sosialtjenesteloven, skal være et statlig ansvar fra
1. januar 2002. Disse medlemmer ønsker også å overføre
tannhelsetjenestene til statlig ansvarsområde fra samme
dato. Disse medlemmer fremmer derfor følgende
forslag:
«I lov om helseforetak m.m. skal § 53
punkt 6 første ledd annet og tredje punktum lyde:
Videre overtar staten alle formuesposisjoner som er knyttet til
virksomhetene offentlige sykehusapotek og alle formuesposisjoner
som er knyttet til offentlige tiltak for rusmiddelmisbrukere. Staten
ved regionale helseforetak overtar alle formuesposisjoner som er knyttet
til offentlig tannhelsetjeneste.
Tredje, fjerde og femte punktum i lovforslaget blir fjerde, femte
og sjette punktum.»
Disse medlemmer vil subsidiært stemme
for proposisjonens lovforslag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at disse bestemmelsene kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket
ikke er eget rettssubjekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til sine generelle
merknader om endring av andre lover der det påpekes at
det ikke er naturlig at det regionale helseforetak skal utarbeide
individuelle behandlings- og rehabiliteringsplaner. Flertallet mener
at dette ansvaret må ligge på behandlingsnivået,
det vil si helseforetaket.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 2-5 første
ledd lyde:
Helseforetaket skal utarbeide en individuell plan for pasienter
med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Helseforetaket skal
samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra
til et helhetlig tilbud for pasientene.»
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader der det påpekes at disse medlemmer ønsker
at kun faglige hensyn skal tas ved godkjenning av helseinstitusjoner
og fremmer følgende forslag.
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 4-1 tredje
ledd lyde:
Ved vurderingen av om godkjenningen skal gis, kan det legges
vekt på om faglige hensyn taler for at helseinstitusjonen
eller helsetjenesten godkjennes, om helseinstitusjonen eller helsetjenesten
er omfattet av planer utarbeidet av det regionale helseforetak jf. lov … om
helseforetak § 34, og om de tjenester som skal
ytes pasientene, synes forsvarlige.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
subsidiært stemme for proposisjonens lovforslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sine generelle merknader og forslag til ny § 6
i lov om helseforetak, og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal følgende
bestemmelser lyde:
§ 2-1 Statens ansvar for spesialisthelsetjenesten
Staten har det overordnede ansvar for at befolkningen gis nødvendig
spesialisthelsetjeneste.
Staten skal sørge for at befolkningen tilbys nødvendig
spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon, herunder:
1. sykehustjenester.
2. medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester
3. akuttmedisinsk beredskap og
4. medisinsk nødmeldetjeneste: luftambulansetjeneste
og ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt.
Dette ansvaret ivaretas gjennom statlige regionkontorer, som
inngår avtaler med offentlig eide sykehus eller andre tjenesteytere,
jf. lov om helseforetak § 6.
Proposisjonens forslag til §§2-1b, 2-1c og
2-1d blir §§ 2-1a, 2-1b og 2-1c.
Departementet kan i forskrift stille krav til tjenester som omfattes
av denne loven.
Nåværende § 5-5 blir § 4-2
og skal lyde:
§ 4-2 Legefordeling
Departementet kan hvert år fastsette:
1. antall nye spesialiststillinger innen
hver medisinsk spesialitet som kan opprettes ved helseinstitusjoner
og helsetjenester som mottar tilskudd til drift og vedlikehold fra
helseforetak eller statlige regionkontor,
2. antall nye hjemler for avtaler om drift av privat spesialistpraksis
som kan opprettes av hvert statlige regionkontor, og
3. antall nye spesialistlegestillinger innen hver medisinsk
spesialitet som kan opprettes ved statlige helseinstitusjoner og
helsetjenester.
Antall nye stillinger og avtalehjemler som nevnt i første
ledd angis som en samlet ramme for hver enkelt helseregion fordelt
på de ulike medisinske spesialiteter.
De statlige regionkontorene fordeler stillingene nevnt i første
ledd. Departementet kan sette vilkår for tildelingen.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler til
utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.
Nåværende § 6-6 blir § 5-2
og skal lyde:
§ 5-2 Refusjonskrav mot det statlige regionkontoret
i pasientens bostedsregion
Behandlings- og forpleiningsutgifter skal dekkes av det statlige
regionkontoret i pasientens bostedsregion, jf. § 5-1. Til
gjennomføring av psykisk helsevern dekkes også andre
utgifter av det statlige regionkontoret i pasientens bostedsregion.
Det statlige regionkontoret i pasientens bostedsregion skal dekke
utgifter til behandling og forpleining:
1. Når det i henhold til internasjonal
overenskomst foreligger rett til å reise til utlandet
for å få nødvendig behandling. Dette
gjelder også når andre norske myndigheter har
forskottert beløpet overfor utenlandsk tjenesteyter,
2. når utgifter til sykehusbehandling i utlandet
finansieres av folketrygden etter folketrygdloven § 5-22.
Utgiftene dekkes i samme utstrekning som om behandlingen hadde funnet
sted i Norge.
Departementet kan gi forskrift om beregning av utgifter som nevnt
i første og annet ledd, og kan fastsette samme refusjonssatser
for en eller flere grupper av institusjoner.
Utgifter til laboratorie- og røntgentjenester dekkes
bare av det statlige regionkontoret i pasientens bostedsregion,
jf. § 5-1, dersom dette følger av avtale mellom
det statlige regionkontoret i bostedsregionen og den som yter slike
tjenester. De statlige regionkontorene skal gjøre kjent
hvilke medisinske laboratorier og røntgeninstitutt de har
avtale med. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om finansieringen av laboratorie- og røntgentjenester,
herunder overgangsordninger.
Nåværende § 7-4 blir § 6-3
og skal lyde:
§ 6-3 Veiledningsplikt overfor kommunehelsetjenesten
Helsepersonell som er ansatt i statlige helseinstitusjoner som
omfattes av denne loven, eller som mottar tilskudd fra statlige
regionkontor til sin virksomhet, skal gi kommunehelsetjenesten råd,
veiledning og opplysninger om helsemessige forhold som er påkrevet
for at kommunehelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver
etter lov og forskrift.»
Disse medlemmer viser til sine generelle merknader
og forslag til ny § 6 i lov om helseforetak, samt
sine merknader og forslag til lov om pasientrettigheter i Innst.
O. nr. 91 (1998-1999) og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov om pasientrettigheter skal § 2-1 lyde:
§ 2-1 Rett til nødvendig helsehjelp
Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
som skal gis innen en individuelt fastsatt medisinsk begrunnet frist.
Dersom pasienten ikke får behandling fra spesialisthelsetjenesten
innen fristens utløp, skal det statlige regionkontoret
sørge for at pasienten innen samme kostnadsramme får
tilgang til behandling ved annen offentlig eller godkjent privat
helseinstitusjon i riket eller i utlandet på det offentliges
regning.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sin merknad under § 42 og fremmer følgende
forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 4-1 tredje
ledd lyde:
Ved vurderingen av om godkjenningen skal gis, kan det blant annet
legges vekt på om samfunnsmessige eller faglige hensyn
taler for at helseinstitusjonen eller helsetjenesten godkjennes,
om helseinstitusjonen eller helsetjenesten er omfattet av nasjonal
helseplan, jf. lov … om helseforetak § 5,
og planer utarbeidet av regionale helseforetak, jf. lov … om
helseforetak § 34, og om de tjenester som skal
ytes pasientene, synes forsvarlige.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at helseregisterloven ble behandlet i Odelstinget før lov
om helseforetak ble fremmet. Dette betyr at paragrafer i helseregisterloven
som omtaler fylkeskommunen, må harmoniseres til helseforetaksloven. Flertallet har
kommet til at § 3 fjerde ledd i helseregisterloven
ikke lenger er nødvendig. Det har vært spørsmål
om en ved opphevelse av dette leddet ville ha nødvendige
hjemler til å kunne kreve data fra Oslo kommune innen tannhelseområdet.
Etter nærmere vurdering er flertallet kommet
til at formuleringen med endringer i § 10 gir slik hjemmel,
idet den omfatter helseforetak, fylkeskommuner og Oslo kommune.
På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende
forslag til endring i lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger
(helseregisterloven):
«I helseregisterloven gjøres følgende
endringer:
§ 3 fjerde ledd oppheves.
§ 6 annet ledd skal lyde:
Regionale helseforetak og helseforetak, kommune og annen offentlig
eller privat virksomhet som tar i bruk behandlingsrettede helseregistre,
er databehandlingsansvarlig for opplysningene. Foretaket og kommunen
kan delegere databehandlingsansvaret.
§ 7 annet ledd femte punktum skal lyde:
Det regionale helseforetaket er databehandlingsansvarlig for
opplysningene, med mindre noe annet er bestemt i forskriften.
§ 10 skal lyde:
Særlig om plikt til å innrapportere data til
statistikk
Departementet kan i forskrift eller ved enkeltvedtak pålegge
regionale helseforetak og helseforetak, fylkeskommuner og kommuner å innrapportere
avidentifiserte eller anonyme data til statistikk, herunder gi
nærmere regler om bruk av standarder, klassifikasjonssystemer
og kodeverk.