Til Odelstinget
Regjeringen legger med dette fram forslag til ny lov om veterinærer
og annet dyrehelsepersonell. Den nye loven skal erstatte lov 10. desember
1948 nr. 3 om veterinærer mv. Med lovforslaget ønsker
Regjeringen å sikre at dyr får forsvarlig behandling
og at produktene fra matproduserende dyr tilfredsstiller kravene
til trygg mat av god kvalitet. Det særskilte kapitlet om organisering
av det offentlige veterinærvesenet i nåværende
lov videreføres ikke. En nærmere orientering om
gjennomføringen av vaktordningen i dyrehelseforvaltningen
gis i kap. 3. Loven er utvidet til å gjelde både
veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Lovforslaget legger
videre vekt på å modernisere bestemmelsene om
plikter og rettigheter som følger med autorisasjon eller
lisens. Kravene til forsvarlig virksomhet og til åpenhet
skjerpes, og det er lagt vekt på at autorisasjon eller
lisens både medfører et særskilt ansvar
for egne handlinger og for virksomheten til medhjelpere av ulik
karakter. Loven har også bestemmelser om Det veterinærmedisinske
rettsråd.
Av de viktigste nye bestemmelsene kan nevnes:
krav til forsvarlighet
større krav til åpenhet og innsyn i journaler
aldersgrense
nye bestemmelser om nødhjelp
hjemmel til å pålegge vaktplikt
hjemmel til å nekte rekvirering av visse legemidler
fiskehelsebiologene gis rett til å rekvirere legemidler
til akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr
bruk av medhjelper
sikkerhetsstillelse
mulighet for beordring av private til offentlig tjeneste
hjemmel til å gi forskrifter om bruk av legemidler på dyr.
Nåværende lov om veterinærer er i
hovedsak en profesjonslov som beskriver vilkår for autorisasjon
og fastsetter veterinærenes rettigheter og plikter. Den
har imidlertid også avsnitt om det offentlige veterinærvesenet
og Det veterinærmedisinske rettsråd. På mange områder
fanger ikke loven opp dagens problemer verken for myndighetene,
dyreeierne eller veterinærene. Det ble derfor satt i gang
et arbeid med å revidere lov om veterinærer i
1994.
Det er en økende interesse for etisk forsvarlig dyrehold, økologisk
landbruk og alternative behandlingsmetoder både blant produsenter
og forbrukere. Mange dyreklinikker har nå utstyr og behandlingsmuligheter
av samme standard som humanklinikker har. Det er et åpenbart
behov for å stille krav til kompetanse og forsvarlig virksomhet
for veterinærer og eventuelt andre yrkeskategorier som
skal ta dyr i behandling etter nye, avanserte metoder. Slike krav
bør fastsettes i, eller med hjemmel i, en profesjonslov
som angir rettigheter og plikter til autorisert personell i samsvar med
deres kompetanse.
Det er også et selvstendig mål at det brukes
så lite legemidler som mulig ved produksjon av mat. Forebyggende
virksomhet er derfor en viktig del av veterinærmedisinen.
De offentlige veterinære arbeidsoppgavene har økt
særlig sterkt fra begynnelsen av 90-tallet. Dette skyldes
for en stor del at WTO- og EØS-avtalene har gitt nye rammebetingelser
for internasjonal handel med levende dyr og animalske produkter.
Videre har distriktsveterinærene fått ansvaret
for sekretariatsfunksjonen for dyrevernnemndene, samtidig som dyrevernarbeidet
har fått langt større aktualitet de siste årene.
Departementet har derfor behov for fleksibilitet når det
gjelder å organisere offentlige tilsynsoppgaver som kontroll-
og overvåkningssoppgaver og dyrevernarbeid i forhold til
skiftende rammebetingelser.
I dag arbeider et stort antall personer med private og offentlige
oppgaver innen helsearbeid i oppdrettsnæringen. De fleste
av dem er veterinærer, men det er også et betydelig
antall fiskehelsebiologer, utdannet ved universitetene i Bergen
og Tromsø. Disse kandidatene vil kunne bli et viktig alternativ
til veterinærene ved helsearbeid innen akvakulturnæringen.
Det er behov for å gi den nye yrkesgruppen en beskyttet
tittel. I samarbeid med utdanningsinstitusjonene er denne tittelen
blitt fiskehelsebiologer. Hvis de skal drive selvstendig virksomhet
innen sitt fag, må de i lovs form gis rettigheter og plikter
i henhold til sin kompetanse. Det synes naturlig at fiskehelsebiologene
reguleres i samme lov som veterinærene, siden de vil ha sammenfallende
oppgaver overfor akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr. Veterinærenes
enerett til behandling av akvatiske dyr blir derfor delvis opphevet.
Parallelt med utviklingen innen humanmedisinen er alternative
behandlingsmetoder på veg inn i veterinærmedisinen.
Departementet ønsker å skaffe lovhjemmel til å kunne
regulere alternativ praksis.
I dyreklinikker og i offentlig virksomhet arbeider det også ikke-veterinærer,
såkalte «veterinærassistenter»,
som ofte utfører selvstendige oppgaver under veterinærens
ansvar. Det utdannes nå en egen yrkesgruppe, dyrepleiere,
gjennom et ettårig undervisningstilbud med avsluttende
eksamen ved Norges veterinærhøgskole. Departementet
mener at slikt personell som driver veterinær virksomhet
på den autoriserte veterinærens ansvar, bør
omfattes av lov om dyrehelsepersonell.
Departementet sendte et lovutkast på en første
høring i desember 1996. Forslaget var en videreføring
av disposisjonen for veterinærloven av 1948. Under arbeidet
med høringsuttalelsene ble det klart at endringene i rammebetingelsene
for offentlig veterinær virksomhet etter hvert har fått
et slikt omfang at det må få konsekvenser for
strukturen i den nye loven. Bare siden lovarbeidet ble startet opp
i 1994 har antall offentlige oppgaver økt vesentlig, og
utviklingen ser ut til å fortsette. Dette setter nye krav
til forvaltningskompetansen hos fylkes- og distriktsveterinærer.
Flere offentlige oppgaver fører også til at mange
distriktsveterinærer ikke lenger har tid til å drive
praksis innenfor ordinær arbeidstid, slik nåværende
lov bestemmer. Konsekvensen er at klinisk praksis i hovedsak må dekkes
av private veterinærer, og skillet mellom privat og offentlig
ansvar for veterinære oppgaver må gjøres
klart. Det ble derfor nødvendig å vurdere organiseringen
og finansieringen av det offentlige veterinærvesenet, herunder
vaktordningen, separat og så raskt som mulig.
Utgangspunktet for vurderingen var at det ikke lenger synes naturlig
med en spesiell omtale av det offentlige veterinærvesenet
i en lov som utvides til å omfatte både veterinærer
og annet dyrehelsepersonell. Offentlige oppgaver innen dyrehelse
og dyrevern vil fremgå av særlovgivning med forskrifter,
og av arbeidsinstrukser for den enkelte arbeidstaker. Hvordan staten
organiserer sine etater er ikke avhengig av egne lovhjemler. Statsbudsjettet
vil gjenspeile aktivitetsnivået og gi den økonomiske
rammen for etatene, og organiseringen må være
den til enhver tid mest hensiktsmessige ut fra statens prioriteringer
i forhold til samfunnets behov.
På grunn av dette ble følgende punkter i lovutvalgets
mandat behandlet spesielt:
definisjon av hva som er veterinære
oppgaver
klar deling mellom offentlig og privat ansvar for løsning
av de veterinære oppgavene i samfunnet
sikre at veterinærvesenet er tilpasningsdyktig
i forhold til endringer i de veterinære oppgavene både
nasjonalt og internasjonalt
vurdere økonomiske og administrative konsekvenser
Disse spørsmålene ble lagt fram for Stortinget
i form av St.prp nr. 54 (1999-2000) Om faglige, juridiske og økonomiske
rammer for dyrehelseforvaltningen og virksomheten til veterinærer
og annet dyrehelsepersonell. Stortinget fattet vedtak i saken 14. juni 2000
i samsvar med Regjeringens forslag. Med dette vedtaket mener departementet
det er overflødig å videreføre kap. 2,
Offentlige veterinærer, i nåværende lov.
Det foreliggende lovforslaget er derfor en ren profesjonslov. Loven
skal imidlertid ha bestemmelser for Det veterinærmedisinske
rettsråd, fordi dette organet bl.a. skal uttale seg om
spørsmål med tilknytning til dyrehelsepersonells
yrkesutøvelse i klinisk virksomhet.
Departementets forslag etter første høringsrunde ble
sendt på høring 25. september 2000 til
en rekke offentlige instanser og interesseorganisasjoner. De fleste
høringsinstansene hadde uttalt seg til forslaget i første
høringsrunde.
Høringsinstansene har i hovedsak støttet forslaget om
en felles lov for veterinærer og annet dyrehelsepersonell.
De fleste er positive til å utelate bestemmelser om det
offentlige veterinærvesen, men Den norske veterinærforening,
Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag og GENO er
uenige i denne vesentlige endring i forslaget.
De fleste innvendingene er rettet mot formuleringer knyttet til
legemidler, enerett til behandling og rettigheter til fiskehelsebiologer
og dessuten til bestemmelser for samarbeid og vakt.
Høringsinstansene var i hovedsak enig i formålene
med loven. Den norske veterinærforening (DNV) og Norges
Bondelag syntes imidlertid ikke formålsbestemmelsene ble
dekkende for innholdet i loven.
Den norske veterinærforening skrev følgende:
«DNV er enig i lovens formål. Det må imidlertid påpekes
at punkter under formålsparagrafen ikke i nødvendig
grad blir fulgt opp i lovforslaget. Ved å fjerne reguleringen
av det offentlige veterinærvesen og statens ansvar for
at det er veterinærtilbud i hele landet, er det vanskelig å se
at intensjonen under pkt 2 er oppfylt. Det er også vanskelig å se
at formålet under pkt 3 blir ivaretatt i spesiell grad
i loven da loven i hovedsak kun regulerer virksomheten i klinisk
praksis.»
Norges Bondelag skrev følgende:
«I det nye forslaget til lovtekst er det foreslått å fjerne
formuleringer som gir Staten ansvaret for å opprettholde
en forsvarlig veterinærdekning i hele landet. Norges Bondelag
kan ikke akseptere at Statens ansvar i denne sammenheng svekkes.
Norges Bondelag mener at den foreslåtte endring ikke samsvarer med
lovens formålsparagraf der det bl.a. heter at loven skal
bidra til at det finnes et faglig adekvat tilbud på tjenester
for fremme av dyrehelse og dyrevelferd og skaffe trygge matvarer.»
Departementet har kommet til at det vil være en fordel å omformulere
formålsbestemmelsen. En kort formålsbestemmelse
mer på linje med helsepersonelloven blir trolig
best og likevel dekkende for lovens innhold.
Departementet mener behovet for å hjelpe syke eller
skadde dyr som hovedregel vil dreie seg om varmblodige enkeltdyr,
eller eventuelt husdyrbesetninger ved katastrofer som brann eller
annet. Departementet har vært i tvil om hvor mange kategorier
dyrehelsepersonell som skal omfattes av en spesiell plikt til nødhjelp
i slike tilfeller. Departementet mener at en plikt til å yte
nødhjelp som omtalt ovenfor, og som er en videreføring
av tidligere bestemmelser, i denne sammenhengen skal gjelde generelt
for dyrehelsepersonell. En slik bestemmelse vil også være
mest i tråd med høringsmerknadene. Dyrehelsepersonell
blir da pålagt de samme plikter ut fra egne forutsetninger
for å gi nødhjelp. Dette reduserer selvsagt ikke
den generelle plikten alle og enhver har til å yte den
hjelp de formår etter dyrevernloven.
Også ved annen høring kom det mange kommentarer
til § 18, som i høringsutkastet het: «Rekvirering og
utdeling av legemidler.»
DNV, Statens dyrehelsetilsyn, Norges veterinærhøgskole,
Statens helsetilsyn, Statens legemiddelkontroll og Legemiddelindustriforeningen
er alle av den oppfatning at fiskehelsebiologene ikke bør
ha rekvisisjonsrett. Dette begrunnet de med at det vil medføre langt
flere rekvirenter enn i dag om fiskehelsebiologene får
rekvisisjonsrett. Dette øker sjansen for økt rekvirering
av reseptpliktige legemidler. Etter deres mening er en slik utvikling
uønsket fordi det vil utgjøre en risiko for å øke
forbruket av legemidler generelt, og antibakterielle midler spesielt,
med de konsekvensene dette kan få for norsk matfiskproduksjons
anseelse og troverdighet utad. Nevnte institusjoner fant det videre ulogisk å ta
inn bestemmelsen som er foreslått i høringsforslagets § 18
annet ledd siden den er i motstrid med angitt EU-direktiv. Helsetilsynet
foreslo at teksten eventuelt modifiseres til: «Departementet
kan i forskrift bestemme at annet dyrehelsepersonell med autorisasjon
eller lisens kan få begrenset rekvireringsrett.» Denne
formuleringen vil da være sammenfallende med tilsvarende
i den nye loven om helsepersonell.
Fiskeridepartementet, Havforskningsinstituttet, Fiskeridirektoratet,
Fiskehelseforeningen, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet,
Universitetet i Bergen, Universitetet i Tromsø/Norges
fiskerihøgskole og Norske fiskeoppdretteres forening var
positive til at loven formuleres slik at fiskehelsebiologene får
rett til å rekvirere legemidler til akvatiske dyr unntatt
sjøpattedyr så snart dette er forenlig med EUs
regelverk.
Departementet vil ut fra en samlet vurdering opprettholde forslaget
om at fiskehelsebiologene kan rekvirere reseptpliktige
legemidler til akvatiske dyr, unntatt sjøpattedyr. Regjeringen
vil, så snart som mulig, ta initiativ overfor EU for å få fjernet
hindringer som kan synes å foreligge i EUs regelverk for
iverksettelse av fiskehelsebiologenes rett til å rekvirere
legemidler.
Departementet mener at hjemmelen til å forby bruk av
visse legemidler er en av de viktigste endringene fra den tidligere
loven om veterinærer. Kontroll med rekvirering, utlevering
og bruk av legemidler vil bli viktige virkemidler i arbeidet med
mattrygghet og arbeidet med å redusere resistensutvikling.
Helsetilsynet fant det naturlig at Landbruksdepartementet skal
ha samme rolle når det gjelder kontroll med legemiddelrekvirering
innen dyremedisin som Sosial- og helsedepartementet har innen humanmedisin.
Departementet vil videreføre bestemmelsen på en slik
måte at ansvaret for tilsyn med veterinærers, eventuelt
fiskehelsebiologers, rekvirering av legemidler legges til dyrehelsemyndighetene.
Intensjonen er videre å likestille fiskehelsebiologer
og veterinærer når det gjelder undersøkelser
og behandling av akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr. Rettighetene
etter § 18 skal gjelde straks loven er trådt
i kraft. De er ikke koblet til rekvireringsretten for legemidler.
Det er bare rekvireringsretten som vil få utsatt ikrafttredelse.
Den som har rekvireringsrett har imidlertid et spesielt ansvar for
at det legemidlet som rekvireres blir riktig brukt. Departementet
har beholdt en lovtekst med eget ledd bare for veterinærer
og ett ledd for fiskehelsebiologer.
Høringsinstansene har ulike syn på at kjøttkontroll
forbeholdes veterinærer og at dette nevnes spesielt i denne
loven.
Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø/NFH
var imot at kjøttkontroll skulle forbeholdes veterinærer
og mente at kjøttkontroll for akvatiske dyr burde vært
omfattet av regelen i annet ledd, så langt denne passer.
Universitetene mente at kjøttkontroll for akvatiske dyr
var en oppgave som naturlig hørte under fiskehelsebiologers
kompetanseområde, og at regelen virket unødvendig
begrensende for deres arbeidsoppgaver.
Departementet ønsker å beholde bestemmelsen om
at kjøttkontroll er forbeholdt veterinærer. Med kjøttkontroll
menes her den tradisjonelle kjøttkontrollen av landdyr.
Kontroll av sjømat er ikke omfattet av lovens betegnelse
kjøttkontroll. Selv om lov om kjøttproduksjon
med forskrifter regulerer og setter krav til utførelsen
av kjøttkontroll, finner departementet at det her bør
fremgå klart at kjøttkontroll er en spesifikk oppgave
for veterinærer, fordi en forsvarlig kjøttkontroll
baseres på kunnskaper i patologi.
Departementet har på bakgrunn av høringsmerknadene
gått inn for en tilnærmet harmonisering med taushetsreglene
i annet norsk regelverk. Bestemmelsene vil bli gitt som en hovedregel
om taushetsplikt for personlige og driftsmessige forhold. Dyrehelsepersonell
og deres medhjelpere vil bli omfattet, men bestemmelsen vil og gjelde
for andre som omhandles i loven. Forslaget til ny lovtekst som ble
foreslått av Justisdepartementet er tatt inn i sin helhet.
Den norske veterinærforening (DNV) var sterkt kritisk
til første ledd og uttalte:
«Paragrafen omhandler ansvaret for at det er
forsvarlig veterinærdekning i landet, og må ses
i sammenheng med lovforslagets § 1, pkt. 2 (formålsparagrafen).
Her sies det at loven skal bidra til at det finnes et faglig adekvat
tilbud på tjenester for fremme av dyrehelse og dyrevelferd.
I nåværende lovforslag legges dette ansvaret på den
praktiserende veterinæren. (....) Forslaget at staten fraskriver
seg ansvaret for at det er forsvarlig veterinærdekning
i hele landet og at det er veterinærhjelp til alle døgnets
tider. Det er tvilsomt om det foreliggende forslaget til § 26
ivaretar formålsparagrafen. (....) DNV foreslår
således at det under § 26 tas inn at
det skal etableres klinisk veterinærvakt i alle deler av
landet til en avtalt statlig godtgjørelse.»
DNV gikk også sterkt imot at staten får hjemmelsgrunnlag
for å kunne pålegge praktiserende veterinærer
plikt til å delta i den kliniske vakten på det
sted de utfører sin virksomhet. DNV går også mot
at godtgjørelse (tilskudd) for vakt differensieres på grunnlag
av inntjening, slik det er beskrevet i forarbeidene til loven. Distriktspolitiske
virkemidler for å sikre veterinærbemanning i hele
landet må utøves på annen måte. Videre
mener DNV godtgjørelse for vakt må være gjenstand
for forhandlinger mellom partene.
Rådet for dyreetikk sa:
«(...) Etablering av vakt framstår som
et rent privat anliggende, der staten riktignok skal yte økonomisk
støtte. Rådet for dyreetikk frykter at dette ikke vil
være et tilstrekkelig virkemiddel for å sikre
at syke dyr får nødvendig behandling i tide. Fritid
verdsettes stadig mer av stadig flere, og områder med stor
vaktbelastning vil være lite attraktive for den nye generasjon
veterinærer. (...)»
Statens dyrehelsetilsyn mente om § 26 at denne bestemmelsen
bør slås sammen med § 27 under
overskriften «Beordring av dyrehelsepersonell».
Første ledd bør strykes. De mente at det ikke
er riktig å lovfeste føringer om praksissamarbeid.
I stedet foreslo de å gi departementet anledning til å fastsette
forskrift om vilkår for å få tilskudd
til klinisk vakt.
GENO sa at forslaget representerer et tilbakeskritt i forhold
til forrige utkast (des.1996). De sa videre:
«For husdyrbrukerne er det viktig at det er et
tilfredsstillende tilbud på veterinære tjenester
til en hver tid på døgnet i hele landet. Vi kan
ikke se at næringens behov på dette området
blir tilstrekkelig ivaretatt i det nye forslaget. Etter vårt
syn bør det være det offentliges ansvar å sikre
tilfredsstillende tilbud på veterinære tjenester.
GENO vil derfor be om at følgende lovtekst slik den var
formulert i forrige utkast (§ 24) opprettholdes: «Det
skal etableres en klinisk veterinærvakt i alle deler av
landet. Departementet inngår avtale med yrkesorganisasjonene
om organisering og gjennomføring av vakten samt en godtgjørelse
for deltakelse.»
Norges Bondelag påpekte at Staten har et ansvar for
at det er en tilstrekkelig veterinærberedskap gjennom hele
døgnet etter dagens veterinærlov. Norges Bondelag
kan ikke akseptere at Statens ansvar i denne sammenhengen svekkes.
Departementet vil ta inn forslaget fra Statens dyrehelsetilsyn
om at staten kan sette betingelser for utbetaling av tilskudd til
klinisk vakt. Departementet mener videre at det er viktig å ha
hjemmel til å pålegge vakt som en sikkerhetsforanstaltning
i tilfelle vakten ikke dekkes ved frivillig deltakelse.
Den svenske veterinærloven, Lag om behörighet att
utöva veterinäryrket av 2. juni 1994
(SFS 1994:844), er en ren profesjonslov. Loven har ingen bestemmelser
om det offentlige veterinærvesen. Det offentlige veterinærvesen
i Sverige tar seg bare av sjukdomsproblemer hos produksjonsdyr,
dyrevernspørmål og næringsmiddelhygiene,
foruten saker som kommer inn under lov om husdyrsjukdommer mv. Behandlingen
av produksjonsdyrene utføres av statlig ansatte distriktsveterinærer
på «helstatlig» økonomisk basis.
Det er flere distriktsveterinærer organisert sammen og
knyttet til såkalte veterinærstasjoner. Fordelingen
av disse er organisert slik at alle deler av landet skal kunne få veterinærhjelp
til produksjonsdyr. Det er etablert en kontinuerlig vaktordning
ved veterinærstasjonene.
Den danske veterinærloven, Lov om dyrlægegerning
mv., jf. lovbekendtgørelse nr. 492 af 28. juni 1990
er i hovedsak en profesjonslov, men har også bestemmelser
om Det veterinære sundhedsråd, om dyrlæger
i offentlig tjeneste og om tilsyn. Danmark har ikke distriktsveterinærer.
Landet er oppdelt i 11 Fødevareregioner, og hver region
har en Veterinæravdeling og en Fødevareavdeling.
Veterinæravdelingene har omfattende oppgaver i forbindelse
med inn- og utførsel av dyr og offentlig sjukdomskontroll.
Det er nedfelt i veterinærloven at privatpraktiserende
veterinærer har plikt til å påta seg
veterinære oppgaver i det området hvor de har
sitt sedvanlige klientell i forbindelse med bekjempelse av smittsomme
husdyrsjukdommer. Det er de privatpraktiserende veterinærer som
selv organiserer vaktordning for klinisk service i Danmark.
Den finske veterinærloven, Lag om utövning
av veterinäryrket, er en ren profesjonslov som i prinsippet
dekker de samme forhold som lovene i de øvrige nordiske
land. Imidlertid har de i Finland en egen lov, Veterinärvårdslag
av 17. august 1990, som sammen med Lagen om djursjukdomar
og Lagen om livsmedelhygien i fråga om animalske livsmedel
regulerer offentlig så vel som privat veterinær
virksomhet. I Finland har kommunene plikt til å «ordna
basveterinärservice som avser hälso- och sjukvård
för nyttodjur samt sådan veterinärservice
som anses nödvendig för behandling av sjukdomar
hos andra husdjur eller för tilhandahållande av
normal hälsovårdsservice».
Veterinærloven regulerer bare forhold mellom veterinærer
og ikke-veterinærer. Den sondrer ikke mellom forskjellige
typer ikke-veterinærer. Av grunner som er beskrevet i proposisjonen,
er det behov for dette i dag. Rekvirering og utlevering av legemidler
til dyreeiers bruk praktiseres ikke likt blant veterinærer. Spørsmålet
er omdiskutert, og det er behov for klargjøring av veterinærloven
på dette punktet. Det er også behov for en klargjøring
vis-à-vis andre personellgruppers eventuelle bruk av reseptpliktige
legemidler. Dette gjelder spesielt fiskehelsebiologenes eventuelle
rett til å forskrive reseptpliktige legemidler til fisk,
og biologer som ønsker å nytte immobiliserende
medikamenter ved innfanging av vilt.
Med enerett til rekvirering følger også et
ubetinget ansvar for bruken av legemidler. Dette betyr ikke at det
bare er veterinæren som kan gi legemidlet til et dyr under
behandling. Det kan overlates til eier eller annen som har ansvar
for dyret. Betingelsen er at veterinæren finner vedkommende
skikket til oppgaven og at veterinæren sørger
for nødvendig informasjon og opplæring. Det viktigste
er at et legemiddel blir riktig brukt. Hvem som gir medikamentet
er av underordnet betydning.
Departementet mener videre at det ikke er noe i veien for å overlate
til lekfolk å foreta injeksjoner forutsatt tilfredsstillende
opplæring. Det er imidlertid tatt forbehold når
det gjelder injeksjon av bedøvende midler og enkelte typer
vaksiner. Forvaltningspraksis har gjennom årene fulgt disse
retningslinjene. Årsaken til denne strenge tolkningen er
at bedøvelse i seg selv er risikofylt for pasienten. Dessuten
vil mangelfull bedøvelse påføre dyret
unødig lidelse ved et smertefullt inngrep.
I Norge er det tradisjon for at veterinærer er restriktive
med å levere ut legemidler til dyreeiere for behandling
av egne dyr. Imidlertid synes det å foregå en
liberalisering både blant dyreeiere og veterinærer. Det
er derfor behov for å diskutere utforming av regelverk
som er egnet til å sikre riktig bruk av legemidler til
dyr i framtida. Det må være en klar forutsetning
at medikamentell behandling ikke kan erstatte godt stell og god
hygiene i besetninger eller dekke over drifts- og miljøforhold
som fører til sjukdom. For å sikre forsvarlig
forvaltning av legemidler til dyr, bør det hjemles adgang
til å forskriftsfeste retningslinjer for dyrehelsepersonells
eller lekfolks bruk av legemidler på dyr. Disse bestemmelsene
er ikke ment å erstatte legemiddellovens regulering av
rekvirering og utlevering av legemidler.
Behovet for å etablere en spesialistordning var en naturlig
følge av den faglige utviklingen innen veterinærmedisinen.
DNV utarbeidet i slutten av 1980-årene et program med formelle
utdanningskrav, der en både la vekt på relevant
praksis og teoretisk etterutdanning ved veileder. For veterinærer
med lang erfaring innen et fagfelt ble det etablert en overgangsordning
med godkjenning etter en forenklet prosedyre. Departementet aksepterte
DNVs faglige krav, og har godkjent de spesialistene som har avlagt
bestått prøve etter innstilling fra hovedkomiteen
for spesialistutdanningen. Inntil nå har departementet
enkeltvis godkjent spesialistene, men det kan være hensiktsmessig å utarbeide
forskrifter om godkjenning som gjør det mulig å delegere
godkjenningsmyndigheten til DNV. Spesialistutdanningen forutsettes å foregå i
nært samarbeid med den aktuelle utdanningsinstitusjon.
I lovforslaget vil nødhjelpsbestemmelsen bli utvidet
til å gjelde dyrehelsepersonell. De skal yte den hjelp «vedkommende
evner». Mer kan den enkelte selvsagt ikke yte. Spørsmålet
er imidlertid hva man kan forlange av «evner».
Her vil kravene måtte vurderes bl.a. ut fra dyrehelsepersonellets
erfaringsgrunnlag og det utstyr som er tilgjengelig. Kravene må være større
for en praktiserende veterinær eller fiskehelsebiolog i
ordinært arbeid enn for dyrehelsepersonell som uten utstyr
tilfeldig oppholder seg på stedet. I lovforslaget vil departementet
gå bort fra en oppramsing av hvilke tilstander som krever øyeblikkelig hjelp.
Den som mottar opplysningene må selv avgjøre om
det foreligger behov for nødhjelp.
Det veterinærmedisinske rettsråd trådte
i funksjon 1. oktober 1950. Rettsrådet har fra
1950 til 1993 hatt i alt 1 120 saker til behandling. Forsikringssaker,
og særlig handelssaker, var dominerende i de første årene av
rettsrådets virksomhet, mens de veterinære ansvarssakene
har dominert i den senere tid. I de senere år har det kommet
flere saker om fiskesjukdommer der det kan dreie seg om tvist om
betydelige verdier. Det er også en økende tendens
til ansvarssaker når det gjelder behandling av smådyr,
særlig hund og katt.
Det veterinærmedisinske rettsråd har gjennom årene
vist sin berettigelse, særlig som et viktig ledd i å løse
tvistesaker innen det veterinærmedisinske området.
På denne måten har en unngått mange og
kostbare rettssaker. Denne virksomheten bør fortsette. Rettsrådet
har også vist sin berettigelse ved vurdering av veterinærmedisinske
spørsmål og dyrevernspørsmål
overfor offentlige myndigheter. Rettsapparatet oppnevner ofte eksperter
eller enkeltpersoner som sakkyndige, uavhengig av Det veterinærmedisinske rettsråd,
alt etter sakens art. Rettsrådet burde kunne spille en
større rolle også i denne sammenheng. Rådet bør
ikke tillegges myndighet hverken i forvaltningssaker eller i rettslige
saker, men bør være et rent sakkyndig rådgivende
organ for saker som ligger innenfor dyrehelselovens område.
I den grad rådet finner det nødvendig skal de
selv ta opp til vurdering aktuelle temaer og gi råd til
departementet.
Den lokale, veterinære beredskapen er i dag i stor grad
basert på at Statens dyrehelsetilsyn ved distriktsveterinæren
er tilgjengelig for henvendelser om både forvaltningsmessige
og kliniske oppgaver. Tilgjengeligheten utenfor alminnelig arbeidstid
sikres ved at privatpraktiserende veterinærer inngår
avtale med Dyrehelsetilsynet som vaktavløsere for distriktsveterinærene.
Ut fra dagens ordning utbetaler Dyrehelsetilsynet årlig
30 mill. kroner i vaktgodtgjørelse. Godtgjørelsen
og andre forhold knyttet til vaktordningen, er fastsatt i en kollektiv
særavtale av 10. desember 1991.
Et viktig prinsipp i St.prp. nr. 54 (1999-2000) om faglige, juridiske
og økonomiske rammer for dyrehelseforvaltningen og virksomheten
til veterinærer og annet dyrehelsepersonell gikk ut på å etablere
et skille mellom beredskap overfor henholdsvis forvaltningsmessige
og private (kliniske) oppgaver. Departementet orienterer i proposisjonen
om et opplegg med vaktordninger for offentlige og private behov,
samt spesielle stimuleringstiltak i områder med lav inntjening. Den
nye ordningen forutsettes opprettet innenfor de bevilgningene som
fremgår av statsbudsjettet for 2001.
Næringskomiteen forutsatte i Innst. S. nr. 235 (1999-2000)
at den nye vaktordningen ble etablert med basis i et samarbeid mellom
alle involverte parter. Landbruksdepartementet/Statens
dyrehelsetilsyn har samrådd seg med Den norske veterinærforening (DNV).
Det ble avholdt en rekke møter i tidsrommet juni til desember
2000. Drøftingene førte ikke fram og det ble brudd
mellom partene 5. januar 2001.
Siden en ikke kom fram til noen løsning ut fra gitte
premisser, var partene enige om å opprettholde den gjeldende
vaktordningen inntil videre.
Det opprettes en vaktordning for alle de tre nivåene
innen Statens dyrehelsetilsyn, der vakten på lokalt nivå skal
kunne rykke ut i påkommende tilfeller, for eksempel akutte
dyrevernsaker eller mistanke om eller utbrudd av alvorlige smittsomme
sjukdommer som krever strakstiltak fra det offentlige. Vakten på regionalt
og sentralt nivå skal være tilgjengelig pr. telefon,
og organiseres med ca. 35 lokale, fire regionale og en sentral forvaltningsvakt.
Den som har klinisk allmennvakt, skal ta seg av alvorlige akutte
sjukdommer og skader som ikke kan vente til neste arbeidsdag av
dyrevernmessige eller dyrehelsemessige hensyn og ivareta offentlige
interesser, herunder meldeplikten og utføre enkelttjenester for
Statens dyrehelsetilsyn mot fastsatt godtgjørelse. Vaktordningen
skal være basert på frivillighet, men det etableres
en hjemmel for å kunne gi pålegg om vakt i forslaget
til lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell.
Det opprettes ca. 150 kliniske vaktområder. Antall vaktområder
vil bli vurdert regelmessig. Den kliniske allmennvakten skal være «primærhelsetjeneste» også for
familiedyr. Det opprettes ni spesialvakter for familiedyr, som kan
dekke et stort geografisk område. Den som har klinisk spesialvakt,
skal gi råd til klinisk allmennvakt og ta seg av henviste
tilfeller som krever spesiell kyndighet og utstyr.
Økonomiske stimuleringstilskudd kan bidra til å sikre
tilgang på veterinærer i næringssvake
områder. Det er aktuelt å gi slik støtte
for eksempel i form av driftstilskudd knyttet opp til eventuelle
omstillinger i Statens dyrehelsetilsyn. De veterinære vaktordningene
skal evalueres både med hensyn til økonomi og
organisering i løpet av 2002.
For å finansiere det nye systemet, ble det foreslått en
total, årlig bevilgning på 55 mill. kroner; altså en økning
på 25 mill. kroner i forhold til den gjeldende ordningen.
Bevilgningen ble foreslått fordelt med inntil 15 mill.
kroner til lokal, regional og sentral forvaltningsvakt, og 40 mill.
kroner til klinisk vakt. Den kliniske vakten ble foreslått
delfinansiert gjennom en økning av avgiften på fôr
til selskapsdyr. Stimuleringstilskudd skulle også dekkes
av midlene til klinisk vakt. Stortingets vedtak den 14. juni
2000 innebar en bevilgning i samsvar med Regjeringens forslag og
en tilslutning til de prinsipper som ble presentert i St.prp. nr.
54 (1999-2000).
Departementet konstaterer at det ikke har vært mulig å komme
fram til en avtale med DNV slik flertallet i næringskomiteen
forutsatte i sin innstilling. Uenigheten skyldes etter departementets
mening at DNV har forutsatt 10 mill. kroner høyere bevilgningsramme
enn det Stortinget har gjort vedtak om for 2001. Videre er det forutsatt
at staten skal forplikte seg til å øke bevilgningene
ytterligere i de nærmeste årene. Uenigheten om
de økonomiske rammene skyldes i stor grad prinsippuenighet
om grunnlaget for å fastsette godtgjørelsen for
klinisk vakt. I de proposisjoner som er lagt fram for Stortinget
er det blitt lagt til grunn at det skal gis et tilskudd til veterinær
klinisk beredskap som er en privat servicetjeneste. DNV har ment
at ordningen skal betraktes som et offentlig arbeidsforhold. Departementet
har samlet sett ikke sett at det er mulig å gå inn
på økte bevilgninger til vaktordninger i 2001
eller å forplikte seg til ytterligere økte bevilgninger
for seinere år.
Det foreligger nå det etter departementets vurdering
to alternativer:
Alternativ 1: Bevilgninger på 55 mill. kroner fordeles
med 40 mill. kroner til klinisk vakt og 15 mill. kroner til offentlig
vakt. (Jf. St.prp. nr. 1 (2000-2001).
Alternativ 2: Bevilgningen på 55 mill. kroner fordeles
med 44 mill. kroner til klinisk vakt og 11 mill. kroner til offentlig
vakt. (Kompromissforslag fra forhandlingene.)
Departementet mener alternativ 1 er best. Det følger
opp intensjonen i St.prp. nr. 54 (1999-2000) og St.prp. nr. 1 (2000-2001),
og vil dekke statens behov på en tilfredsstillende måte.
Departementet vil følge opp saken etter at Stortinget har
gitt sine merknader til denne proposisjonen.
De nye vaktordningene etableres innenfor de økonomiske
rammer som er gitt i St.prp. nr. 54 (1999-2000) og videreført
i St.prp. nr. 1 (2000-2001). I henhold til alternativ 1 fordeles
bevilgningen med 15 mill. kroner til lokal, regional og sentral
forvaltningsvakt, 40 mill. kroner til klinisk vakt inklusive klinisk spesialvakt
og stimuleringstiltak.
Etablering av forvaltningsvakt skal drøftes med DNV
etter hovedtariffavtalen i staten § 17 tredje
ledd. Det skal videre føres tarifforhandlinger om godtgjørelsen
for forvaltningsvakt. Etter bruddet med DNV må vaktordningene
etter departementets mening etableres uten medvirkning fra DNV i
2001. For senere år bør ordningen videreføres
etter drøftinger med DNV innenfor de bevilgningsrammer
som Stortinget gjør vedtak om.
Det er i utgangspunktet privatpraktiserende veterinærer
som skal etablere de kliniske vaktene. Distriktsveterinærer
og andre veterinærer som driver praksis i tillegg til annet
arbeid, kan delta i den kliniske vakten på sin fritid.
For å oppnå den ønskede, kliniske
beredskapen, vil staten stille visse krav til de vakthavende og
vaktene. Tilskuddene og vilkårene for å få tilskudd
skal fastsettes i forskrifts form. Forskriften skal hjemles i ny
lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Tilskuddet
skal bestå av en grunnsats med tillegg avhengig av inntjeningen
i vaktområdet. Enkelte vaktområder vil få et
sesongtillegg.
Inntil 0,5 mill. kroner skal benyttes til økonomiske
stimuleringstiltak for å sikre veterinærdekning
i områder med liten inntjening.
Lovforslaget legger opp til at dyr skal gis forsvarlig behandling
selv om eieren ikke kan betale eller om eieren er ukjent. Det eksisterer
en ordning for veterinærer i dag, men det økonomiske
ansvaret har vært kommunalt. Ved at staten i disse spesielle
tilfellene dekker utgiftene vil en unngå tvil som kan oppstå om hvilken
kommune som skal betale regningen.
Det veterinærmedisinske rettsråd er tiltenkt
en sentral funksjon som rådgiver for sentraladministrasjonen
i disiplinærsaker, saker om forsvarlig virksomhet, saker
av veterinærmedisinsk art og i dyrevernspørsmål.
Dagens rettsråd har et budsjett på i underkant
av kr 150 000. Det er grunn til å forvente
en økning i disse kostnadene fordi rettsrådet
forventes å få flere oppgaver fremover. Kostnadene
kan anslagsvis bli på 0,5 mill. kroner.
De økonomiske rammene for klinisk vakt er lagt i St.
prp. nr. 54 (1999-2000) om faglige, juridiske og økonomiske
rammer for dyrehelseforvaltningen og virksomheten til veterinærer
og annet dyrehelsepersonell. Jfr. Stortingets vedtak i saken 14. juni
2000.
Det er foreslått hjemmel til å utarbeide forskrifter på en
rekke områder innen dyrehelsepersonells ansvarsområde,
som for eksempel om:
i) bruk av medhjelper
ii) om rekvirering forbeholdt dyrehelsepersonell med spesialkompetanse
og om rekvirering til bruk innen eget praksisområde
iii) bruk av bestemte hjelpemidler, undersøkelses- og
behandlingsmetoder
iv) immobilisering av dyr
v) forsvarlig virksomhet
vi) ordnede opptegnelser
vii) sikkerhetsstillelse
viii) klinisk vakt.
Tilsynsansvaret for disse vil bli lagt til Statens dyrehelsetilsyn,
og fører til administrative konsekvenser for denne etaten.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erling
Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen,
Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen
og Randi Karlstrøm, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen
og Ivar Kristiansen, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, fra
Senterpartiet, lederen Morten Lund, fra Venstre, Leif Helge Kongshaug,
og representanten Terje Knudsen, merker seg at forslaget
i proposisjonen er en helt ny lov for veterinærer og annet
dyrehelsepersonell, og at denne skal erstatte den tidligere loven
om veterinærer mv. Arbeidet med loven startet allerede
i 1994 og komiteen merker seg at lovforslaget har
vært sendt ut på høring i to omganger.
Loven er i hovedsak en profesjonslov der organiseringen av det offentlige
veterinærvesen ikke er med slik det var i den gamle loven.
Derimot har Stortinget behandlet disse spørsmål
i St.prp. nr. 54 (1999-2000), jf. Innst. S. nr. 235 (1999-2000),
Om faglige, juridiske og økonomiske rammer for dyrehelseforvaltningen
og virksomheten til veterinærer og annet dyrehelsepersonell.
Komiteen merker seg også at offentlige
arbeidsoppgaver for veterinærer har økt. Dette
skyldes for en stor del at WTO- og EØS-avtalene har gitt
nye betingelser for handel med levende dyr og animalske produkter.
Komiteen er enig i at det er behov for en lov der
det stilles krav til kompetanse og forsvarlig virksomhet for veterinærer
og annet dyrehelsepersonell. Det er økende krav til etisk
forsvarlig dyrehold og det er et mål å bruke så lite
legemidler som mulig, noe som betyr at forebyggende virksomhet blir
en viktig del av virksomheten til alt dyrehelsepersonell. Dette vil
kunne bidra til å oppfylle målet om å produsere
så trygg mat som mulig.
Komiteen har merket seg at et økende
antall fiskehelsebiologer arbeider i oppdrettsnæringen
og at departementet mener å likestille fiskehelsebiologer
og veterinærer når det gjelder behandling av akvatiske dyr
med unntak av sjøpattedyr. Dette betyr at fiskehelsebiologer
også kan rekvirere reseptpliktige legemidler til akvatiske
dyr, unntatt sjøpattedyr. Komiteen merker
seg at EUs regelverk er til hinder for dette nå og at Regjeringen
så snart som mulig vil ta initiativ overfor EU for å få fjernet
disse hindringene.
Komiteen merker seg at departementet får hjemmel
til å forby bruk av visse legemidler.
Komiteen merker seg at nye yrkesgrupper arbeider
i fagfeltet til veterinærer, slik som veterinærassistenter
og dyrepleiere. Disse gruppene som arbeider under autorisert veterinærs
ansvar, omfattes også av den nye loven.
Komiteen merker seg at alt dyrehelsepersonell blir
pålagt plikt ut fra egne forutsetninger til å yte
nødhjelp til dyr.
Komiteen vil vise til at det i dag er et offentlig ansvar å sørge
for en landsdekkende veterinærtjeneste. Det vises i denne
sammenheng til behandlingen av St.prp. 54 (1999-2000), der næringskomiteen
uttalte:
«Komiteen slutter seg til prinsippene i proposisjonen
som særlig kommer frem i kapitlene 4, 5 og 7, som betyr
at staten har et overordnet ansvar for at alle deler av landet har
et forsvarlig tilbud på offentlige og private veterinære
tjenester til alle døgnets tider.»
Komiteen konstaterer at forslaget til den nye loven
ikke omtaler dette prinsipp, og mener at dette må lovfestes.
Imidlertid vil en landsdekkende og organisert tjeneste for å ivareta
en forsvarlig dyrehelsetjeneste, også kunne omfatte
andre yrkesgrupper enn veterinærer. Dette gjelder i særlig
grad fiskehelsebiologer. Komiteen vil vise til St.prp.
nr. 54 (1999-2000), der det er forutsatt at «Statens dyrehelsetilsyn får
ansvar for å organisere både offentlig og klinisk vakt
i alle områder av landet» og videre at «deltakelse i
vakt bør i prinsippet skje på frivillig basis». Komiteen er
enig i dette. Komiteen vil på denne bakgrunn
foreslå følgende tillegg til § 1
Lovens formål:
«§ 1 Lovens formål skal lyde:
Staten har det overordnede ansvaret for å sikre en landsdekkende
dyrehelsetjeneste.»
Komiteen viser videre til at det i lovforslagets § 26
blir foreslått å innføre vaktplikt for
praktiserende dyrehelsepersonell og forstår det slik at
dette vil kunne skje i områder der en ikke har fått
tilstrekkelig personell til å gå frivillig inn
i den kliniske vakten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen,
merker seg at departementet etter lovforslaget vil få myndighet
til å bestemme fordeling av og vilkår for utbetaling
av tilskudd til den organiserte kliniske vaktordningen. Flertallet mener
at aktuelle yrkesorganisasjoner må ha innflytelse på både
størrelse på godtgjørelsestilskudd, fordeling
av og vilkår for utbetaling. Hvis utøvere innenfor
dyrehelsetjenesten skulle kunne bli pålagt vakter med en
kompensasjon som er bestemt uten rett til å forhandle,
kan dette påvirke dyrehelsepersonells valg av bo- og arbeidssted.
Flertallet viser samtidig til at en bevisst bruk av
differensiert godtgjørelse og tilskudd kan styrke områder
i landet med mindre muligheter for inntjening. Slik sett kan dette
være med på å sikre en god dekning av
tjenester innen dyrehelsen over hele landet.
Flertallet vil derfor foreslå at § 26
i loven skal lyde:
Ǥ 26 Om klinisk vakt skal lyde:
1. Det skal etableres klinisk vakt for dyrehelsepersonell i
alle deler av landet. Vaktdeltagelse baseres på frivillighet,
og departementet inngår avtale med yrkesorganisasjonene
etter forhandlinger om organisering og gjennomføring av
vaktene samt om godtgjøring/tilskudd for deltagelse.
2. Departementet kan, hvis det gjennom frivillige ordninger ikke
er mulig å dekke opp den kliniske vakttjenesten, bestemme
at praktiserende dyrehelsepersonell skal delta i den kliniske vakten
på det stedet de utfører sin virksomhet i henhold
til betingelser avtalt med yrkesorganisasjonene. Plikt til å delta
i vakt begrenses i forhold til den type praksis den enkelte yrkesutøver
driver daglig. Plikt til å delta i vakt faller bort ved
gyldig forfall, og det må tas hensyn til praktiserende
dyrehelsepersonells behov for ordnet fritid.
3. Departementet kan gi nærmere forskrift om gjennomføringen
av bestemmelsene i denne paragrafen.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil vise til at Regjeringen i lovforslagets § 26
foreslår å innføre vaktplikt for praktiserende
veterinærer til klinisk vakt, og at Regjeringen skal bestemme
hvilke godtgjørelser de veterinærene som blir
beordret til klinisk vakt skal ha. Regjeringen begrunner dette med
at det vil sikre landet veterinærtjeneste til enhver tid. Disse
medlemmer vil igjen vise til at dette, ifølge regjeringen,
skyldes at de offentlige veterinærene har blitt tillagt
en rekke nye oppgaver som en følge av EØS-avtalen
og WTO-avtalen. Disse medlemmer kan ikke på noen
måte se at dette forsvarer regjeringens rett til å pålegge
privatpraktiserende veterinærer å ha klinisk vakt,
men vil samtidig ikke avvise at det under spesielle omstendigheter
kan være behov for dette. Disse medlemmer vil
for øvrig minne om at Stortinget i Innst. S. nr. 235 (1999-2000)
forutsatte at det skulle foreligge en avtale mellom DNV og staten
før de nye vaktordningene kunne tre i kraft. Disse
medlemmer må konstatere at en slik avtale ikke
foreligger.
Disse medlemmer mener at Regjeringen gjennom et
slikt forslag bidrar til å redusere muligheten for å få en
landsdekkende veterinærtjeneste. Når utøvere
av et fritt yrke skal bli pålagt vakter med en kompensasjon
som er bestemt uten forhandlingsrett, så vil dette kunne
påvirke veterinærenes valg av bo og arbeidssted.
Det foreliggende forslag vil kunne føre til at veterinærene
vil unngå å søke seg til områder
der vaktbelastningene er store.
Disse medlemmer vil også vise til vedlagte brev
av 2. mai 2001 til DNV fra advokat Thor-Erik Johansen der
det blir gitt en juridisk vurdering av de pålegg regjeringen ønsker å gi
til privatpraktiserende veterinærer. Også advokat
Johansen tviler på om Regjeringen med rette kan «pålegge
en selvstendig næringsdrivende veterinær å delta
på vakt til en godtgjøring og på betingelser
som ikke er basert på avtale, men diktat».
Disse medlemmer mener at privatpraktiserende veterinær
normalt ikke kan pålegges kliniske vakter. Det er særlig
pålegg om arbeid til en kompensasjon en ikke har forhandlingsrett
til som etter disse medlemmers oppfatning er uakseptabel. Disse medlemmer vil
dessuten vise til at regjeringens forslag vil kunne svekke den veterinære
tjenesten i næringsfattige strøk.
Disse medlemmer vil videre vise til at departementets
begrunnelse for å pålegge veterinærene
kliniske vakter uten å ha forhandlingsrett til kompensasjon
begrunnes med for knappe bevilgninger på kap. 1207 post
70. Disse medlemmer synes ikke dette er noen relevant
problemstilling, og viser til at dette kan løses enkelt
gjennom å gjøre kap. 1207 post 70 til en overslagsbevilgning
eller søke Stortinget om økte bevilgninger. Stortinget
skal ikke indirekte fastsette en godtgjørelse gjennom budsjettforhandlinger.
Disse medlemmer vil derfor foreslå at § 26
i loven skal lyde:
Ǥ 26 skal lyde:
1. Det skal etableres klinisk vakt for
dyrehelsepersonell i alle deler av landet. Vaktdeltagelse baseres på frivillighet,
og departementet inngår avtale med yrkesorganisasjonene
etter forhandlinger om organisering og gjennomføring av
vaktene samt om godtgjøring/tilskudd for deltagelse.
2. Departementet kan, hvis det gjennom frivillige ordninger
ikke er mulig å dekke opp den kliniske vakttjenesten, bestemme
at praktiserende dyrehelsepersonell skal delta i den kliniske vakten
på det stedet de utfører sin virksomhet i henhold
til betingelser avtalt med yrkesorganisasjonene. Plikt til å delta
i vakt begrenses i forhold til type praksis den enkelte yrkesutøver
driver daglig. Plikten til å delta i vakt faller bort ved
gyldig forfall, og det må tas hensyn til praktiserende
dyrehelsepersonells behov for ordnet fritid.
3. Det opprettes en nemnd for å håndtere
situasjoner hvor det ikke oppnås enighet ved forhandlinger om
vilkår og godtgjøring for deltagelse i vakt og ved
beordring til offentlig tjeneste.»
Disse medlemmer forutsetter at departementet om
nødvendig kommer tilbake med egen sak om opprettelse av
nemnda.
Komiteen merker seg at departementet
etter lovforslagets § 27 kan pålegge
praktiserende dyrehelsepersonell plikt til å utføre
offentlige tjenester mot godtgjørelse fastsatt av departementet,
men at plikten bortfaller ved gyldig forfall. Komiteen vil
understreke at slike pålegg bare må benyttes når
uforutsette situasjoner oppstår og at tungtveiende samfunnshensyn
tilsier dette. Komiteen mener det må foreligge krisesituasjoner
som for eksempel utbrudd av munn- og klauvsyke og svinepest, og
at det offentlige veterinærvesen ikke har kapasitet til å få rask
kontroll over situasjonen.
Komiteen forutsetter at godtgjørelse
for arbeid etter beordring avtales mellom partene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre forutsetter at godtgjørelse
fastsettes etter samme prinsipper som for vaktgodtgjørelse.
Komiteen foreslår at § 27
skal lyde:
Ǥ 27 Beordring i krisesituasjoner skal lyde:
I alvorlige krisesituasjoner kan departementet, eller den departementet
bemyndiger, pålegge praktiserende dyrehelsepersonell plikt
til å utføre offentlige tjenester etter avtalt
godtgjørelse. Beordringen skal være for så kort
tid som mulig. Plikten faller bort ved gyldig forfall.»
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre:
I lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell skal § 26 nr. 3 lyde:
3. Det opprettes en nemnd for å håndtere situasjoner hvor det ikke oppnås enighet ved forhandlinger om vilkår og godtgjøring for deltagelse i vakt og ved beordring til offentlig tjeneste.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om veterinærer og annet dyrehelsepersonell
Kapittel 1 Formål, definisjoner og virkeområde
§ 1 Lovens formål
Lovens formål er å bidra til at dyrehelsepersonell utøver forsvarlig virksomhet og dermed bidrar til god dyrehelse, forsvarlig dyrevern, trygg mat og ivaretakelse av miljøhensyn.«§ 1 Lovens formål skal lyde:
Staten har det overordnede ansvaret for å sikre en landsdekkende dyrehelsetjeneste.
§ 2 Definisjoner
Med dyrehelsepersonell forstås i denne loven personer som har autorisasjon eller lisens etter §§ 4 og 5.
Med akvatiske dyr forstås i denne loven vannlevende dyr, herunder sjøpattedyr, samt kjønnsprodukter, hvile- og forplantningsstadier av vannlevende dyr.
§ 3 Lovens virkeområde
Loven gjelder for dyrehelsepersonell i riket.
Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.
Kapittel 2 Autorisasjon, lisens og andre godkjenninger
§ 4 Autorisasjon
Rett til autorisasjon som veterinær (dyrlege) og fiskehelsebiolog har den som dokumenterer relevant eksamen ved norsk universitet eller vitenskapelig høgskole.
Rett til autorisasjon har også den som har avlagt utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 6.
Autorisasjon som veterinær eller fiskehelsebiolog kan også gis den som har utenlandsk eksamen som departementet anerkjenner som faglig jevngod, eller som på annen måte godtgjør å ha nødvendig kyndighet. Departementet skal først innhente uttalelser fra norsk universitet eller vitenskapelig høgskole.
Departementet kan ved forskrift fastsette at andre enn de personellgruppene som omfattes av foregående ledd, kan gis autorisasjon.
Autorisasjon gis etter søknad. Søkeren må være under 75 år og ellers være skikket.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om praktisk tjeneste, tilleggsutdannelse og krav om skriftlig løfte som vilkår for å få autorisasjon.
§ 5 Lisens
Den som ikke fyller vilkårene for å få autorisasjon, kan i stedet gis lisens etter søknad. Departementet kan fastsette at en lisens skal være begrenset i tid, til bestemt stilling, til utførelse av praktisk tjeneste som omtalt i § 4 siste ledd, til visse undersøkelses- eller behandlingsmåter eller knyttet til andre vilkår og innskrenkninger.
Lisens kan også gis til dyrehelsepersonell med utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 6.
Autorisert dyrehelsepersonell som godtgjør at de er skikket til fortsatt å utøve forsvarlig virksomhet etter nådd aldersgrense, kan gis lisens.
Departementet gir nærmere forskrifter om betingelsene for å få lisens og de vilkårene som kan knyttes til den.
§ 6 Internasjonale avtaler
Autorisasjon, lisens og andre godkjenninger kan gis etter gjensidig avtale med fremmed stat. Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om autorisasjon, lisens og godkjenninger av dyrehelsepersonell på grunnlag av utenlandsk utdanning.
§ 7 Grensepraksis
Autoriserte veterinærer som driver praksis i Sverige og Finland i veterinærdistrikter som grenser til Norge, kan i særlige tilfeller yte veterinære tjenester i tilgrensende norsk veterinærdistrikt uten autorisasjon eller lisens fra departementet.
§ 8 Godkjenning av spesialister
Departementet kan gi forskrifter om vilkår for godkjenning av spesialister innen avgrensede fagområder.
§ 9 Myndighet til å gi autorisasjon, lisens og andre godkjenninger
Autorisasjon, lisens og godkjenning av spesialister gis av departementet eller den departementet bemyndiger.
§ 10 Avslag på søknad om autorisasjon, lisens eller andre godkjenninger
Dersom det foreligger forhold som gir grunnlag for tilbakekall etter § 35, kan departementet eller den departementet bemyndiger avslå søknad om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.
§ 11 Aldersgrense og fraskrivelse av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning i medhold av denne loven opphører når innehaveren fyller 75 år, jf. § 5 tredje ledd, men retten til å benytte yrkesbetegnelsen beholdes etter nådd aldersgrense.
Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning gitt i medhold av denne loven kan fraskrives ved innlevering av dokumentet til departementet.
Kapittel 3 Dyrehelsepersonells plikter og rettigheter
§ 12 Dyrehelsepersonells plikter
Dyrehelsepersonells plikter innen sitt fagområde er
1. å arbeide for velferd og sunnhet hos dyr, herunder viltlevende dyrebestander,
2. å medvirke til etisk og miljømessig forsvarlig dyrehold,
3. å verne samfunnet mot fare og skader forårsaket av dyresjukdommer eller av næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse.
§ 13 Virkninger av autorisasjonsforholdet m.m.
Den som har autorisasjon eller lisens etter denne loven, kan utøve slik virksomhet som utdanningen kvalifiserer til innen de rammene denne og andre relevante lover setter.
Innehaver av autorisasjon eller lisens har plikt til å utøve sin virksomhet på en faglig forsvarlig måte.
Departementet kan i medhold av § 5 knytte vilkår til lisens og herunder bestemme at innehaver skal være underlagt tilsyn av annet dyrehelsepersonell.
§ 14 Nødhjelp
Dyrehelsepersonell plikter snarest mulig å yte den hjelp vedkommende evner - personlig eller ved stedfortreder - når det etter tilgjengelige opplysninger må antas at øyeblikkelig hjelp er påtrengende nødvendig. Plikten faller bort ved gyldig forfall eller ved at hjelp i tide blir ytt av annet dyrehelsepersonell.
For den hjelp dyrehelsepersonell har ytt etter foregående ledd, kan hun eller han kreve en passende godtgjørelse fra staten, dersom hun eller han ikke etter krav får betaling av rekvirenten eller den som har betalingsplikten.
§ 15 Bruk av medhjelper
Dyrehelsepersonell kan i sin virksomhet la seg bistå av annet personell forutsatt at det gis tilstrekkelig instruksjon og føres tilsyn. Den som overlater utførelse av oppgaver til andre, skal påse at vedkommende har de kvalifikasjonene som kreves for forsvarlig utførelse av oppgavene.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om dyrehelsepersonells bruk av medhjelper.
§ 16 Bruk av beskyttet tittel
Bare den som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning i medhold av denne loven har, med det unntaket som fremgår av § 11, rett til å benytte slik tittel som er fastsatt for vedkommende gruppe av dyrehelsepersonell.
Andre må ikke benytte titler eller annonsere virksomhet på en slik måte at det gir eller er egnet til å gi inntrykk av at vedkommende har en bestemt autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.
§ 17 Rekvirering av legemidler til dyr
Bare veterinærer kan rekvirere reseptpliktige legemidler til dyr.
Uten hinder av første ledd kan fiskehelsebiologer rekvirere reseptpliktige legemidler til akvatiske dyr, unntatt sjøpattedyr.
Departementet kan helt eller delvis forby rekvirering av bestemte legemidler til dyr. Den samme retten har det departementet som helselovgivningen hører under.
Det departementet som helselovgivningen hører under gir alminnelige bestemmelser om utstedelse av resept og kan fastsette at resept på spesielt nevnte legemidler skal oppbevares på apotek til ettersyn for dyrehelsemyndighetene som ledd i offentlig tilsyn med forsvarlig virksomhet.
Apotek som har grunn til å tro at dyrehelsepersonell misbruker bedøvende midler eller rekvirerer legemidler det er forbud mot å rekvirere, skal uten hinder av sin taushetsplikt gi melding om dette til dyrehelsemyndighetene.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om rekvirering forbeholdt dyrehelsepersonell med spesialkompetanse, og om rekvirering til bruk i eget praksisområde.
§ 18 Om medisinsk behandling av dyr og bruk av bestemte metoder m.m.
Bare den som er veterinær kan
1. behandle dyr som det er grunn til å tro er angrepet av smittsom sjukdom eller som har sjukdom hvis behandling krever veterinærmedisinsk kyndighet,
2. nytte undersøkelses- og behandlingsmetoder som krever spesiell kyndighet i forbindelse med diagnostisering, forebygging og behandling av sjukdom hos dyr. Til slike metoder regnes operative inngrep, injeksjoner og annen perforering av hud eller slimhinne,
3. iverksette fullstendig eller lokal bedøvelse,
4. bruke reseptpliktige legemidler til behandling av dyr,
5. forestå kjøttkontroll.
Fiskehelsebiologene kan behandle smittsomme og andre sjukdommer etter bestemmelsene i første ledd, punktene 1-4, men bare hos akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr.
Bestemmelsene i denne paragrafen er ikke til hinder for at dyrehelsepersonell kan nytte medhjelper jf. § 15. Dyreeier kan etter instruksjon fra dyrehelsepersonell foreta medisinsk behandling av egne dyr med legemidler som kun er beregnet brukt av dyrehelsepersonell. Departementet kan gi forskrifter om bruk av legemidler på dyr.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler for immobilisering av dyr. Uten hinder av første ledd pkt. 3 kan departementet tillate at andre enn veterinær kan utføre dette i spesielle tilfeller.
§ 19 Tillatelse til eller forbud mot bruk av bestemte metoder etc.
Departementet kan ved forskrift fastsette at nærmere bestemte hjelpemidler, undersøkelses- og behandlingsmetoder kan nyttes bare av dyrehelsepersonell som har autorisasjon eller lisens etter denne loven.
Departementet kan ved forskrift fastsette at spesielle hjelpemidler, undersøkelses- og behandlingsmetoder kan nyttes bare av autorisert dyrehelsepersonell etter særskilt tillatelse fra departementet. Departementet kan også forby bruk av bestemte undersøkelses- og behandlingsmetoder.
§ 20 Hovedregel om taushetsplikt
Dyrehelsepersonell og deres medhjelpere skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger som han eller hun har fått i sin virksomhet om
1. noens personlige forhold eller
2. driftsmessige forhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningene angår.
Vedkommende kan heller ikke utnytte slike opplysninger i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre.
Også enhver annen som omhandles i denne lov, har taushetsplikt om opplysninger nevnt i første ledd, i den grad vedkommende har fått kjennskap til opplysningene gjennom dyrehelsepersonell.
§ 21 Begrensninger i taushetsplikten
Taushetsplikten etter § 20 er ikke til hinder for
1. at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, eller for andre i den grad den som har krav på taushetsplikt, samtykker,
2. at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene,
3. at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold,
4. at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt,
5. at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre, eller
6. at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.
§ 22 Opplysninger til dyreeier
Dyrehelsepersonell skal uoppfordret gi dyreeieren eller dennes representant, opplysninger om undersøkelsesmetoder, diagnoser og aktuelle behandlingsalternativer og prognose. Videre skal eieren informeres om mulig risiko og bivirkning som undersøkelsen eller behandlingen medfører. Dersom det i tilknytning til undersøkelsen eller behandlingen oppstår skade eller komplikasjoner, skal dyreeieren informeres om dette. Opplysninger skal gis i en forståelig form og ut fra dyreeierens forutsetninger.
§ 23 Forsvarlig virksomhet
Dyrehelsepersonell plikter å utøve sin virksomhet forsvarlig og skal herunder
1. holde sine relevante faglige ferdigheter og kunnskaper ved like,
2. være bevisst egne faglige begrensninger,
3. sikre kvaliteten på sine tjenester og påse at virksomheten og tjenestene planlegges og utføres i samsvar med allment aksepterte faglige og etiske normer og krav fastsatt i medhold av lov eller forskrift,
4. dersom pasientenes tilstand krever spesiell behandling som en ikke behersker selv, henvise dyreeieren til annet dyrehelsepersonell som har nødvendig kyndighet og utstyr og
5. gjøre seg kjent med de reglene som gjelder og følge de bestemmelsene som er gitt for utøvelse av egen virksomhet.
Departementet kan gi forskrifter med nærmere krav til hvordan virksomheter skal drives.
§ 24 Om ordnede opptegnelser, meldinger, rapporter og innsyn i journal
Dyrehelsepersonell plikter å melde fra til offentlige veterinærmyndigheter om bostedsadresse, om de driver privat virksomhet og om utgangspunktet for denne virksomheten.
Dyrehelsepersonell skal føre ordnede opptegnelser over sin virksomhet. Opptegnelsene skal føres i samsvar med god yrkesskikk og skal inneholde fullstendige opplysninger om pasienter og deres behandling, samt opplysninger som er nødvendige for å oppfylle melde- og rapporteringsplikten etter tredje ledd. Opptegnelsene kan kreves framlagt som bevis i en rettssak eller administrativ sak om vedkommendes virksomhet.
Dyrehelsepersonell skal avgi de rapportene og meldingene som offentlige dyrehelsemyndigheter bestemmer.
Dyrehelsepersonell skal gi dyrehelsemyndighetene adgang til virksomhetens lokaler og gi alle de opplysningene som anses påkrevet for utøvelsen av tilsyn med dyrehelsepersonells virksomhet. Dyrehelsepersonell skal, uten hinder av taushetsplikten, utlevere de dokumenter, lyd- og bildeopptak og lignende som kreves av tilsynsmyndigheten.
En dyreeier har rett til selv eller ved en representant han utpeker å gjøre seg kjent med egne dyrs journal med vedlegg. Etter anmodning har dyrehelsepersonell plikt til å låne ut eller utlevere journal med vedlegg til annen dyreklinikk eller annet dyrehelsepersonell når dette anses nødvendig for videre behandling av pasient.
Departementet kan gi forskrifter om bestemmelsene i denne paragrafen.
§ 25 Sikkerhetsstillelse
Dyrehelsepersonell som vil utøve privat virksomhet, skal stille sikkerhet for det ansvar de kan pådra seg i sin virksomhet. Forsikringen skal også omfatte skade voldt av eventuelle arbeidstakere.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om hvor stor sikkerhet som bør kreves.
§ 26 Om klinisk vakt
1. Det skal etableres klinisk vakt for dyrehelsepersonell i alle deler av landet. Vaktdeltagelse baseres på frivillighet, og departementet inngår avtale med yrkesorganisasjonene etter forhandlinger om organisering og gjennomføring av vaktene samt om godtgjøring/tilskudd for deltagelse.
2. Departementet kan, hvis det gjennom frivillige ordninger ikke er mulig å dekke opp den kliniske vakttjenesten, bestemme at praktiserende dyrehelsepersonell skal delta i den kliniske vakten på det stedet de utfører sin virksomhet i henhold til betingelser avtalt med yrkesorganisasjonene. Plikt til å delta i vakt begrenses i forhold til type praksis den enkelte yrkesutøver driver daglig. Plikten til å delta i vakt faller bort ved gyldig forfall, og det må tas hensyn til praktiserende dyrehelsepersonells behov for ordnet fritid.
3. Departementet kan gi nærmere forskrift om gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragrafen.
§ 27 Beordring i krisesituasjoner
I alvorlige krisesituasjoner kan departementet, eller den departementet bemyndiger, pålegge praktiserende dyrehelsepersonell plikt til å utføre offentlige tjenester etter avtalt godtgjørelse. Beordringen skal være for så kort tid som mulig. Plikten faller bort ved gyldig forfall.
§ 28 Utstedelse av faglige attester og erklæringer
En attestutsteder må være varsom, nøyaktig og objektiv. Dokumentet skal være korrekt og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Dyrehelsepersonell som er inhabile etter forvaltningslovens § 6, skal ikke utstede attest eller lignende erklæring.
§ 29 Bortfall av rett til å utøve virksomhet der dyrehelsepersonell opptrer som apoteker eller apotekbestyrer
Dyrehelsepersonell med rekvireringsrett til legemidler, har ikke rett til å utøve sin virksomhet i den tid vedkommende er apoteker eller apotekbestyrer.
Kapittel 4 Det veterinærmedisinske rettsråd
§ 30 Rådets oppnevning og sammensetning
Det oppnevnes et veterinærmedisinsk rettsråd med 7 medlemmer, som med personlige varamedlemmer oppnevnes av departementet for en periode på 5 år. Leder og nestleder oppnevnes av departementet. Ett av medlemmene med varamedlem skal være jurist. Av de øvrige seks medlemmene skal fire være dyrehelsepersonell i vitenskapelige stillinger innen relevante fagområder og to har erfaring fra klinisk praksis. De to sistnevnte oppnevnes etter forslag fra yrkesorganisasjonene. Ved oppnevningen skal det tas hensyn til at de forskjellige grenene av veterinærmedisinen blir best mulig representert.
Rådet kan innhente uttalelser fra eller tilkalle sakkyndige når den nødvendige kompetansen ikke finnes blant rådets medlemmer.
Departementet tilsetter rådets sekretær.
§ 31 Rådets oppgaver
Rådet skal være rådgiver for veterinærmyndighetene i disiplinærsaker, saker om forsvarlig virksomhet, saker av veterinærmedisinsk art og dyrevernspørsmål. Rådet kan også ta opp saker av eget tiltak.
Rådet skal stå til disposisjon for retten, påtalemyndigheten, offentlige forsvarere og oppnevnte sakkyndige i veterinærmedisinske spørsmål og dyrevern i forbindelse med sivile saker og straffesaker.
Rådet kan avgi uttalelser og foreta undersøkelser for forsikringsselskaper og andre i saker om forsikring av dyr, dyrehelsepersonells ansvar, handelstvister og andre saker av veterinærmedisinsk eller dyrevernmessig art. Det betales i disse tilfelle et gebyr etter en norm som departementet fastsetter.
Departementet kan fastsette nærmere bestemmelser om arbeidsform og ytterligere arbeidsoppgaver.
§ 32 Rådets innsynsrett i journaler m.v.
Dyrehelsepersonells journal med vedlegg og øvrige dokumenter om saker som behandles av Det veterinærmedisinske rettsråd, skal på forespørsel forelegges rådet.
§ 33 Godtgjørelse
Rådets leder, medlemmer og sekretær, samt tilkalte sakkyndige gis godtgjørelse etter satser fastsatt av departementet.
Kapittel 5 Straff og andre sanksjoner
§ 34 Advarsel
Den regionale dyrehelsemyndigheten (fylkesveterinæren) kan gi advarsel til dyrehelsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne loven eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i dyrehelsetjenesten eller til å påføre dyreeier store belastninger og dyr unødig lidelse. Tilsvarende gjelder hvis dyrehelsepersonell har utvist atferd som er egnet til å svekke tilliten til deres yrkesgruppe. Advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
§ 35 Tilbakekall og suspensjon av autorisasjon, lisens eller andre godkjenninger
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning gitt i medhold av denne loven, kan av departementet kalles tilbake dersom innehaver er uskikket til å utøve sitt yrke på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, misbruk av alkohol, bruk av narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet eller ved grove pliktbrudd etter denne loven, eller forskrift gitt i medhold av den. I forbindelse med vurderingen, kan departementet pålegge vedkommende å la seg undersøke av relevant fagpersonell.
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan også kalles tilbake dersom innehaveren tross advarsel unnlater å innrette seg etter lov- eller forskriftsbestemte krav.
Autorisasjon, lisens eller annen godkjenning gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i en annen stat kan kalles tilbake dersom godkjenningen taper sin gyldighet i vedkommende stat.
Istedenfor fullstendig tilbakekall kan autorisasjon, lisens eller andre godkjenninger begrenses til utøvelse av bestemt virksomhet. Til slikt vedtak kan det knyttes vilkår.
Dersom det er skjellig grunn til å anta at det foreligger grunnlag for tilbakekall kan departementet suspendere autorisasjon, lisens og andre godkjenninger, i den utstrekning det finnes nødvendig.
Ved tilbakekall, begrensning eller suspensjon av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenninger skal det gis melding til godkjennende myndighet i annen stat hvor det er kjent at vedkommende utøver virksomhet, dersom dette er nødvendig for å oppfylle en internasjonal overenskomst.
§ 36 Tap av rekvireringsrett
Dersom en veterinærs eller fiskehelsebiologs rekvirering og bruk av legemidler til dyr er uforsvarlig eller i strid med lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov, kan departementet helt eller delvis frata vedkommende retten til rekvirering og bruk av bestemte legemidler for en bestemt tid eller for alltid.
Hvis departementet finner det forsvarlig, kan det etter søknad gi tilbake retten før utløpet av den tid som er fastsatt.
En veterinær kan selv gi bindende avkall på retten til å rekvirere enkelte legemidler for en bestemt tid eller for alltid.
§ 37 Straff
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne loven eller bestemmelser gitt i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Medvirkning straffes på samme måte. Når det gjelder overtredelse av § 18 eller bestemmelser gitt i medhold av § 18, kan straffen i gjentagelsestilfeller eller under særdeles skjerpende omstendigheter forhøyes til inntil 6 måneders fengsel.
Kapittel 6 Avsluttende bestemmelser
§ 38 Ikrafttreden
Denne loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Samtidig oppheves lov 10. desember 1948 nr. 3 om veterinærer m.v.
Bestemmelsene i § 17 annet ledd om fiskehelsebiologers rett til rekvirering av legemidler gjelder ikke før det tidspunkt departementet bestemmer.
§ 39 Overgangsordninger
Forskrifter o.l. gitt med hjemmel i lov 10. desember 1948 nr. 3 om veterinærer m.v. gjelder i den utstrekning de ikke strider mot loven her eller forskrifter fastsatt med hjemmel i loven her.
Den som ved lovens ikrafttredelse har autorisasjon og spesialistgodkjenning som dyrehelsepersonell, beholder sin autorisasjon og spesialistgodkjenning etter denne loven.
Departementet kan fastsette forskrifter med overgangsbestemmelser.
§ 40 Endringer i andre lover
I lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern gjøres følgende endringer:
§ 3 skal lyde:
Politiet, medlem av dyrevernnemnd og distrikts- eller fylkesveterinær kan, til kvar tid, inspisera dyr som kjem inn under lova og dei stader og rom o.l. der slike dyr held til.
§ 7 første ledd skal lyde:
Ingen annan enn veterinær kan gjera kirurgisk inngrep eller setja i verk medisinsk behandling av dyr når det er grunn til å tru at inngrepet eller behandlinga kan føra til liding for dyret. Er det grunn til å tru at inngrepet eller behandlinga kjem til å gjera dyret mykje vondt, skal veterinæren nytta heil eller lokal svæving om ikkje medisinske grunnar er til hinder. Når det gjeld akvatiske dyr, med unntak av sjøpattedyr, har og fiskehelsebiologar høve til å setja i verk tilsvarande behandling, jf. lov ..... om veterinærer og annet dyrehelsepersonell § 18. Ein som ikkje er veterinær, kan likevel kastrera gris som ikkje er meir enn ei veke gamal og utan å svæva dyret. Den som kastrerar gris, skal gå gjennom opplæring slik departementet bestemmer.
§ 21 tredje ledd skal lyde:
Den som har fått løyve etter fyrste leden, kan utan hinder av lov ..... om veterinærer og annet dyrehelsepersonell § 18 nytta heil eller lokal svæving på dei dyr det gjeld.
Det vises til møte.
Jeg oppfattet konklusjonen dithen at jeg nå lager første
utkast til en vurdering. Den gjennomgår du, og kommer med
eventuelle korreksjoner. Dette er en hensiktsmessig arbeidsform.
Grunnen er at denne saken vel så mye som jus, berører
politiske og næringsmessige spørsmål.
Det jeg skriver er ment som argumenter som kombinert med politisk
press forhåpentligvis kan medføre endringer i
utkastets §§ 26 og 27.
Innledningsvis bemerker jeg at utkastet gir vidtgående
fullmakter gjennom de to bestemmelsene, til departementet. Begge
gir dessuten fullmaktene innen rammen av et generøst og
vidtfavnende forvaltningsskjønn, jfr. uttrykket «kan»,
som benyttes i begge bestemmelsene. Det er ubestridt forvaltningsrett
at så lenge dette skjønnet ikke utøves
helt vilkårlig, kan heller ikke domstolene overprøve
det. Således er allerede den innledende indikasjonen i
disse bestemmelsene betenkelig, fra en rettsikkerhetsmessig vurdering.
Begge bestemmelsene pålegger veterinærer omfattende
inngrep i den felles frie yrkesutøvelse. Det er ut fra
det særlig § 27, som har overskriften «Beordring
til offentlig tjeneste», som er uvanlig inngripende i den
alminnelige næringsfriheten.
Det er ikke heldig at slike plikter pålegges ved en generell
fullmaktslovgivning. Jeg kjenner heller ikke bestemmelser fra annen
næringslovgivning med tilsvarende innhold.
Jeg går nå nærmere inn på ordlyden.
§ 26 inneholder bruk av ordet «kan»,
som hjemler fritt forvaltningsskjønn to ganger i første
ledd, og to ganger i andre ledd, herunder adgang til å utforme
forskrifter, som faktisk skal gjelde «gjennomføringen
av bestemmelsene i denne paragraf».
Dermed er et vidtfavnende inngrep i næringsfriheten
med dette gitt bort av lovgiver, og overført til en administrasjons
frie skjønn.
Konsekvensen blir at staten kan pålegge en selvstendig
næringsdrivende veterinær å delta på vakt
til en godtgjøring og på betingelser som ikke
er basert på avtale, men diktat.
§ 27, beordringshjemmelen, har tilsvarende
vide fullmakter, basert på delegert skjønn. Det
er helt spesielt at plikten ikke bare knyttes til «uforutsette
situasjoner». En upresis vurdering som «tungtveiende samfunnshensyn» er
nok. Også her skal det ikke forhandles om godtgjøring.
Det gis en diktathjemmel til departementet.
En kuriositet er at plikten «faller bort ved gyldig forfall»,
uten at dette er definert, eller åpnet for å regulere
ved forskrift.
Bestemmelsen er således også lovteknisk svak.
Jeg har allerede påvist at det legges opp til et regelverk
som er basert på fullmakter, på et område
der det er næringsfrihet, med diktat av godtgjøring,
som i noen grad er utformet på en lovteknisk svak måte.
Det er også min mening at det kan klart reises spørsmål
om bestemmelse er i samsvar med Den Europeiske Konvensjon om Menneskerettigheter,
Artikkel 4. Den aktuelle bestemmelsen lyder:
«2. No one shall be required to perform forced
or compulsory labour»
I kommentarutgaven «Lorentzen m.flere, Den Europæiske
Menneskeretskonvention» s. 95-99 gjennomgås praksis.
«Forced or compulsory labour» defineres som «arbeidets
ufrivillige karakter». Ved vurderingen av dette har Menneskerettighetsdomstolen lagt
vekt på, i tillegg til graden av ufrivillighet, om arbeidet
har vært urimelig eller tyngende, og medført «uungåelige
vanskeligheter», og dermed vært «uproporsjonalt».
Dette er normer man også finner i ILO konvensjonene 29
og 105.
De rettsavgjørelser man har er knyttet til «ufrivillighet».
I kommentarutgaven (s. 97) nevnes særskilt «arbeidsforpliktelse
knyttet til bestemte liberale erverv».
Poenget er således ganske enkelt at slik de to aktuelle
bestemmelsene er utformet, på grunn av elementet i dem
av tvang overfor næringsdrivende, herunder lønnsdiktatet,
kan dette meget vel vise seg å være i strid med
EMK. Det sentrale poenget er at ordlyden i den aktuelle bestemmelsen, «pligtarbejde»,
jfr. dansk oversettelse, gjelder «arbejdets ufrivillige
karakter», jfr. kommentarutgaven s. 97.
Jeg synes også det er klart på sin plass å minne
om Grunnlovens § 101. Den lyder:
«Nye og bestandige Indskrænkninger i
Næringsfriheden bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden.»
Denne bestemmelsen må leses i sammenheng med EMK, og
særlig som en skranke for statens adgang til å pålegge
tvangsmessige tiltak overfor næringsdrivende.
Mitt råd er at foreningen straks tar opp dette, med Stortingets
Næringskomité.
Oslo, i næringskomiteen, den 29. mai 2001
Morten Lund |
Erling Brandsnes |
Kjell Opseth |
leder |
ordfører |
sekretær |