Regjeringen legger med dette fram forslag til ny lov om veterinærer
og annet dyrehelsepersonell. Den nye loven skal erstatte lov 10. desember
1948 nr. 3 om veterinærer mv. Med lovforslaget ønsker
Regjeringen å sikre at dyr får forsvarlig behandling
og at produktene fra matproduserende dyr tilfredsstiller kravene
til trygg mat av god kvalitet. Det særskilte kapitlet om organisering
av det offentlige veterinærvesenet i nåværende
lov videreføres ikke. En nærmere orientering om
gjennomføringen av vaktordningen i dyrehelseforvaltningen
gis i kap. 3. Loven er utvidet til å gjelde både
veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Lovforslaget legger
videre vekt på å modernisere bestemmelsene om
plikter og rettigheter som følger med autorisasjon eller
lisens. Kravene til forsvarlig virksomhet og til åpenhet
skjerpes, og det er lagt vekt på at autorisasjon eller
lisens både medfører et særskilt ansvar
for egne handlinger og for virksomheten til medhjelpere av ulik
karakter. Loven har også bestemmelser om Det veterinærmedisinske
rettsråd.
Av de viktigste nye bestemmelsene kan nevnes:
krav til forsvarlighet
større krav til åpenhet og innsyn i journaler
aldersgrense
nye bestemmelser om nødhjelp
hjemmel til å pålegge vaktplikt
hjemmel til å nekte rekvirering av visse legemidler
fiskehelsebiologene gis rett til å rekvirere legemidler
til akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr
bruk av medhjelper
sikkerhetsstillelse
mulighet for beordring av private til offentlig tjeneste
hjemmel til å gi forskrifter om bruk av legemidler på dyr.
Nåværende lov om veterinærer er i
hovedsak en profesjonslov som beskriver vilkår for autorisasjon
og fastsetter veterinærenes rettigheter og plikter. Den
har imidlertid også avsnitt om det offentlige veterinærvesenet
og Det veterinærmedisinske rettsråd. På mange områder
fanger ikke loven opp dagens problemer verken for myndighetene,
dyreeierne eller veterinærene. Det ble derfor satt i gang
et arbeid med å revidere lov om veterinærer i
1994.
Det er en økende interesse for etisk forsvarlig dyrehold, økologisk
landbruk og alternative behandlingsmetoder både blant produsenter
og forbrukere. Mange dyreklinikker har nå utstyr og behandlingsmuligheter
av samme standard som humanklinikker har. Det er et åpenbart
behov for å stille krav til kompetanse og forsvarlig virksomhet
for veterinærer og eventuelt andre yrkeskategorier som
skal ta dyr i behandling etter nye, avanserte metoder. Slike krav
bør fastsettes i, eller med hjemmel i, en profesjonslov
som angir rettigheter og plikter til autorisert personell i samsvar med
deres kompetanse.
Det er også et selvstendig mål at det brukes
så lite legemidler som mulig ved produksjon av mat. Forebyggende
virksomhet er derfor en viktig del av veterinærmedisinen.
De offentlige veterinære arbeidsoppgavene har økt
særlig sterkt fra begynnelsen av 90-tallet. Dette skyldes
for en stor del at WTO- og EØS-avtalene har gitt nye rammebetingelser
for internasjonal handel med levende dyr og animalske produkter.
Videre har distriktsveterinærene fått ansvaret
for sekretariatsfunksjonen for dyrevernnemndene, samtidig som dyrevernarbeidet
har fått langt større aktualitet de siste årene.
Departementet har derfor behov for fleksibilitet når det
gjelder å organisere offentlige tilsynsoppgaver som kontroll-
og overvåkningssoppgaver og dyrevernarbeid i forhold til
skiftende rammebetingelser.
I dag arbeider et stort antall personer med private og offentlige
oppgaver innen helsearbeid i oppdrettsnæringen. De fleste
av dem er veterinærer, men det er også et betydelig
antall fiskehelsebiologer, utdannet ved universitetene i Bergen
og Tromsø. Disse kandidatene vil kunne bli et viktig alternativ
til veterinærene ved helsearbeid innen akvakulturnæringen.
Det er behov for å gi den nye yrkesgruppen en beskyttet
tittel. I samarbeid med utdanningsinstitusjonene er denne tittelen
blitt fiskehelsebiologer. Hvis de skal drive selvstendig virksomhet
innen sitt fag, må de i lovs form gis rettigheter og plikter
i henhold til sin kompetanse. Det synes naturlig at fiskehelsebiologene
reguleres i samme lov som veterinærene, siden de vil ha sammenfallende
oppgaver overfor akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr. Veterinærenes
enerett til behandling av akvatiske dyr blir derfor delvis opphevet.
Parallelt med utviklingen innen humanmedisinen er alternative
behandlingsmetoder på veg inn i veterinærmedisinen.
Departementet ønsker å skaffe lovhjemmel til å kunne
regulere alternativ praksis.
I dyreklinikker og i offentlig virksomhet arbeider det også ikke-veterinærer,
såkalte «veterinærassistenter»,
som ofte utfører selvstendige oppgaver under veterinærens
ansvar. Det utdannes nå en egen yrkesgruppe, dyrepleiere,
gjennom et ettårig undervisningstilbud med avsluttende
eksamen ved Norges veterinærhøgskole. Departementet
mener at slikt personell som driver veterinær virksomhet
på den autoriserte veterinærens ansvar, bør
omfattes av lov om dyrehelsepersonell.