1.1 Begrunnelse for og arbeidet med ny lov

Nåværende lov om veterinærer er i hovedsak en profesjonslov som beskriver vilkår for autorisasjon og fastsetter veterinærenes rettigheter og plikter. Den har imidlertid også avsnitt om det offentlige veterinærvesenet og Det veterinærmedisinske rettsråd. På mange områder fanger ikke loven opp dagens problemer verken for myndighetene, dyreeierne eller veterinærene. Det ble derfor satt i gang et arbeid med å revidere lov om veterinærer i 1994.

Det er en økende interesse for etisk forsvarlig dyrehold, økologisk landbruk og alternative behandlingsmetoder både blant produsenter og forbrukere. Mange dyreklinikker har nå utstyr og behandlingsmuligheter av samme standard som humanklinikker har. Det er et åpenbart behov for å stille krav til kompetanse og forsvarlig virksomhet for veterinærer og eventuelt andre yrkeskategorier som skal ta dyr i behandling etter nye, avanserte metoder. Slike krav bør fastsettes i, eller med hjemmel i, en profesjonslov som angir rettigheter og plikter til autorisert personell i samsvar med deres kompetanse.

Det er også et selvstendig mål at det brukes så lite legemidler som mulig ved produksjon av mat. Forebyggende virksomhet er derfor en viktig del av veterinærmedisinen.

De offentlige veterinære arbeidsoppgavene har økt særlig sterkt fra begynnelsen av 90-tallet. Dette skyldes for en stor del at WTO- og EØS-avtalene har gitt nye rammebetingelser for internasjonal handel med levende dyr og animalske produkter. Videre har distriktsveterinærene fått ansvaret for sekretariatsfunksjonen for dyrevernnemndene, samtidig som dyrevernarbeidet har fått langt større aktualitet de siste årene. Departementet har derfor behov for fleksibilitet når det gjelder å organisere offentlige tilsynsoppgaver som kontroll- og overvåkningssoppgaver og dyrevernarbeid i forhold til skiftende rammebetingelser.

I dag arbeider et stort antall personer med private og offentlige oppgaver innen helsearbeid i oppdrettsnæringen. De fleste av dem er veterinærer, men det er også et betydelig antall fiskehelsebiologer, utdannet ved universitetene i Bergen og Tromsø. Disse kandidatene vil kunne bli et viktig alternativ til veterinærene ved helsearbeid innen akvakulturnæringen. Det er behov for å gi den nye yrkesgruppen en beskyttet tittel. I samarbeid med utdanningsinstitusjonene er denne tittelen blitt fiskehelsebiologer. Hvis de skal drive selvstendig virksomhet innen sitt fag, må de i lovs form gis rettigheter og plikter i henhold til sin kompetanse. Det synes naturlig at fiskehelsebiologene reguleres i samme lov som veterinærene, siden de vil ha sammenfallende oppgaver overfor akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr. Veterinærenes enerett til behandling av akvatiske dyr blir derfor delvis opphevet.

Parallelt med utviklingen innen humanmedisinen er alternative behandlingsmetoder på veg inn i veterinærmedisinen. Departementet ønsker å skaffe lovhjemmel til å kunne regulere alternativ praksis.

I dyreklinikker og i offentlig virksomhet arbeider det også ikke-veterinærer, såkalte «veterinærassistenter», som ofte utfører selvstendige oppgaver under veterinærens ansvar. Det utdannes nå en egen yrkesgruppe, dyrepleiere, gjennom et ettårig undervisningstilbud med avsluttende eksamen ved Norges veterinærhøgskole. Departementet mener at slikt personell som driver veterinær virksomhet på den autoriserte veterinærens ansvar, bør omfattes av lov om dyrehelsepersonell.