1. innledning og bakgrunn

Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstol er en FN-traktat som etablerer en fast, internasjonal straffedomstol med myndighet til å strafforfølge og dømme enkeltindivider for internasjonale forbrytelser. Etter omfattende forhandlinger ble vedtektene vedtatt på en diplomatkonferanse i Roma 17. juli 1998. Norge ratifiserte vedtektene 16. februar 2000, etter at spørsmålet var forelagt Stortinget, jf. St.prp. nr. 24 (1999-2000) og Innst. S. nr. 94 (1999-2000). Pr. 1. mai 2001 var vedtektene undertegnet av 139 stater og ratifisert av 30 stater. For at vedtektene skal tre i kraft kreves ratifikasjon av 60 stater.

Roma-vedtektene utgjør samlet sett et omfattende regelverk som er egnet til å sikre en mest mulig effektiv, uavhengig og troverdig rettergang, med ivaretakelse av rettssikkerhetsgarantier for den anklagede. De bygger på Nürnbergprinsippene og nylige erfaringer fra Jugoslavia- og Rwanda-domstolene, og representerer den første internasjonale regulering av disse spørsmål på grunnlag av multilaterale forhandlinger med universell deltakelse. På en rekke felter gir vedtektene anvisning på oppdaterte og mer detaljerte reg­ler enn de som gjaldt for tidligere internasjonale straffedomstoler.

Domstolens saklige virkeområde vil være straffeforfølgning overfor enkeltindivider for de alvorligste internasjonale forbrytelser. I første omgang gjelder dette for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

Domstolens stedlige virkeområde framgår av artikkel 12. For at Domstolen skal ha kompetanse til å behandle saken, må forbrytelsen enten ha skjedd på territoriet til en kontraherende stat (eller om bord på et skip eller luftfartøy registrert i en kontraherende stat), eller den mistenkte må være statsborger i en kontraherende stat. Domstolen skal videre kunne behandle saker som blir henvist til den etter vedtak i FNs sikkerhetsråd i henhold til kapittel VII i FN-pakten.

Domstolens kompetanse bygger på det såkalte komplementaritetsprinsippet. Dette innebærer at statene selv skal beholde hovedansvaret for strafforfølgningen. Det er først ved manglende vilje eller evne til slik nasjonal strafforfølgning at Domstolen skal kunne behandle saken.

I vedtektenes del 3 fastslås eller utfylles en rekke alminnelige strafferettslige prinsipper, herunder legalitetsprinsippet, forbud mot tilbakevirkende kraft og skyldkravet samt medvirkningsansvaret og straffrihetsgrunner. Prinsippene i vedtektene er i hovedsak sammenfallende med de strafferettsprinsipper norsk straffelov bygger på.

Vedtektenes del 4 inneholder nærmere bestemmelser om organiseringen av domstolen og organenes kompetanse og sammensetning.

I vedtektenes del 5 fastsettes det bestemmelser om etterforskning og påtale, herunder bestemmelser om mistenktes rettigheter under etterforskningen.

Del 6 gir bestemmelser om rettergangen. Det gis bl.a. regler om tiltaltes nærvær under rettergangen, behandling av tilståelsessaker, uskyldspresumsjonen, tiltaltes rettigheter og vitners deltakelse i forhandlingene, fremlegging av bevis, krav til domsgrunner, straffeutmåling og erstatning til ofre.

I del 7 reguleres straffereaksjonene og prinsippene for straffeutmåling. Domstolen skal kunne idømme tidsbegrenset fengselsstraff som ikke kan overskride 30 år, eller fengsel på livstid. Domstolen kan ikke idømme dødsstraff.

I del 8 gis det regler om anke, gjenopptakelse og erstatning for uberettiget forfølgning.

Del 9 inneholder regler om de kontraherende staters samarbeidsplikt. I artikkel 86 fastsettes det en generell samarbeidsplikt overfor Domstolen, mens de følgende bestemmelser gir mer detaljerte regler om forskjellige former for samarbeid, herunder overlevering av mistenkte personer til Domstolen. Dersom Domstolen har kompetanse til å behandle en sak, har partene plikt til å etterkomme Domstolens anmodning om rettshjelp, med enkelte begrensede unntak.

I del 10 fastsettes det regler om fullbyrdelse av straffen. Fengselsstraffer skal sones i kontraherende stater som har sagt seg villig til å ta imot fanger for soning.

De av bestemmelsene i vedtektene som det er nødvendig eller hensiktsmessig å innarbeide i norsk lov, gjøres det i proposisjonen nærmere rede for i tilknytning til det enkelte spørsmål.

I stor utstrekning vil bestemmelsene for samarbeid med Domstolen være av samme karakter som bestemmelsene i lov 24. juni 1994 nr. 38 om gjennomføring i norsk rett av De forente nasjoners sikkerhetsråds vedtak om å opprette internasjonale domstoler for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Forarbeidene til denne loven finnes henholdsvis i Ot.prp. nr. 54 (1993-1994) og Innst. O. nr. 42 (1993-1994) for Jugoslavia-domstolen, og Ot.prp. nr. 37 (1994-1995) og Innst. O. nr. 54 (1994-95) for Rwanda-domstolen. I særlig grad gjelder en slik parallellitet i forhold til forpliktelsene i vedtektenes del 9 om internasjonalt samarbeid og internasjonal rettshjelp.

2. Lovtekniske spørsmål

I kapittel 4 i proposisjonen vurderes enkelte lovtekniske spørsmål. Det konkluderes med at det bør gis en egen lov om gjennomføringen av vedtektene. Det konkluderes videre med at reglene bør gis som kompetanseregler («kan»-regler) og ikke pliktregler («skal»-regler), men at det bør slås fast i innledningsbestemmelsen at norske myndigheter har plikt til å etterkomme anmodninger fra Domstolen i den utstrekning dette følger av Roma-vedtektene.

3. forholdet mellom domstolen og norske myndigheter

I kapittel 5 i proposisjonen gjøres det rede for forholdet mellom Domstolen og nasjonale myndigheter. Vedtektene bygger på det såkalte komplementaritetsprinsipp, som innebærer at statene selv skal ha hovedansvaret for å strafforfølge forbrytelser. I kapittel 5 gjøres det rede for litispendens og rettskraftspørsmålene og for Domstolens adgang til å foreta etterforsk­ningsskritt på statenes territorium. Det gjøres videre rede for forskjellene mellom norsk strafferett og vedtektenes bestemmelser. Vedtektene krever ikke at det skal være samsvar mellom nasjonal strafferett og vedtektene. Det konkluderes med at det er en fordel at norsk rett i større grad harmoniseres med vedtektene. Dette krever imidlertid en grundig vurdering, og i og med at spørsmålene er til vurdering i Straffelovkommisjonen, foreslås det ikke endringer i norsk straffelov i proposisjonen.

4. samarbeid med domstolen

I kapittel 6 i proposisjonen redegjøres det for statenes plikt til å samarbeide med Domstolen. Det redegjøres først for de generelle regler. Utgangspunktet er at statene har plikt til å etterkomme anmodninger om bistand fra Domstolen. Dersom statene mener at Domstolen ikke har kompetanse til å behandle saken, at saken skal avvises eller at det for øvrig foreligger vilkår som gjør at de ikke har plikt til å etterkomme anmodningen, må de rette en avvisningsbegjæring til Domstolen, eller inngå i drøftelser med Domstolen. Videre redegjøres det for statenes plikt til å overlevere personer som befinner seg på statens territorium til Domstolen. Overleveringsplikten er nærmest absolutt. Det vises til drøftelsen i pkt. 6.2.1. Utleveringsloven kapittel I, som oppstiller en rekke generelle materielle vilkår for utlevering, kan derfor ikke komme til anvendelse på overlevering til Domstolen.

Overlevering til en internasjonal straffedomstol er prinsipielt noe annet enn utlevering til en fremmed stat. Domstolen har en særlig legitimitet, og vedtektene sikrer at saksbehandlingen tilfredsstiller de grunnleggende rettssikkerhetsgarantier for de siktede. I stedet foreslår Regjeringen en generell hjemmel til å overlevere en person til Domstolen etter anmodning i samsvar med bestemmelsene i vedtektene.

Regjeringen foreslår imidlertid at saksbehandlingsreglene i utleveringsloven kapittel II kommer til anvendelse så langt de passer. En slik løsning er også valgt for anmodninger om utlevering til straffedomstolene for Rwanda og det tidligere Jugoslavia. Dette innebærer at de samme instanser som behandler vanlige utleveringsanmodninger også skal behandle eventuelle anmodninger om overlevering fra Domstolen.

Det foreslås videre at det kan anvendes tvangsmidler i samsvar med bestemmelsene i utleveringsloven §§ 15 og 20. De tvangsmidler som kan være aktuelle er bl.a. pågripelse, fengsling, ransaking og beslag. Det vises for øvrig til drøftelsen i pkt. 6.2.3 i proposisjonen.

I kapittel 6.3 i proposisjonen gjøres det rede for statenes plikt til å yte Domstolen annen rettshjelp. Det dreier seg bl.a. om hjelp til identifikasjon og lokalisering av personer eller gjenstander, bevisopptak og framskaffelse av bevis, herunder sakkyndige rapporter, avhør av personer under forfølgning, gransking, ransaking og beslag, oversendelse av dokumenter til Domstolen og forkynning av dokumenter, eller hjelp til å legge forholdene til rette for at personer frivillig møter for Domstolen som vitner eller sakkyndige, og at ofre og vitner gis beskyttelse.

Utgangspunktet er at statene plikter å etterkomme en anmodning fra Domstolen. Det finnes imidlertid enkelte begrensninger i denne plikten.

Statene kan nekte å etterkomme en anmodning dersom dette vil stride mot et grunnleggende og allment rettsprinsipp.

De kan videre nekte å etterkomme en anmodning om bistand som ikke er spesifikt nevnt i vedtektene, dersom gjennomføring av slik bistand vil være i strid med nasjonal lovgivning.

Domstolen kan heller ikke gå videre med en anmodning dersom det vil stride mot en stats internasjonale forpliktelser om immunitet overfor en tredjestat å etterkomme den.

Det foreslås at det fastsettes en bestemmelse som gir norske myndigheter kompetanse til å etterkomme slike anmodninger om rettshjelp. Det foreslås videre at anmodningene skal gjennomføres etter norsk lov så langt den passer og at man skal følge den framgangsmåten Domstolen har anmodet om med mindre dette vil være forbudt etter norsk rett.

5. mistenktes rettigheter

I kapittel 7 i proposisjonen gjøres det rede for vedtektenes krav til mistenktes rettigheter. Disse gjelder først og fremst for Domstolen selv, men også statene må oppfylle disse når de gjennomfører anmodninger fra Domstolen.

Vedtektenes artikkel 55 nr. 1 fastsetter enkelte sentrale rettssikkerhetsgarantier i forbindelse med etterforskning: selvinkrimineringsforbudet, forbud mot tortur og nedverdigende behandling, forbud mot vilkårlig frihetsberøvelse og rett til tolk og nødvendige oversettelser dersom avhøret foregår på et annet språk enn det personen fullt ut forstår. Dette er prinsipper som er nedfelt i norsk rett, og som dessuten følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter som gjelder som norsk lov, jf. lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Artikkel 55 nr. 2 regulerer mistenktes rettigheter i forbindelse med avhør. Bokstav c og d gjelder retten til forsvarer, se nærmere nedenfor.

Bokstav a og b fastsetter at mistenkte skal gjøres kjent med at han eller hun er mistenkt for en forbrytelse som hører inn under Domstolens jurisdiksjon og har rett til ikke å forklare seg. Vedkommende skal gjøres kjent med disse rettighetene før avhøret tar til.

Etter Regjeringens syn tilfredsstiller norsk lov vedtektenes regler.

Vedtektenes artikkel 55 nr. 2 bokstav c fastslår at mistenkte skal ha rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg. Den mistenkte skal videre ha rett til å få oppnevnt forsvarer på det offentliges (eller Domstolens) bekostning i ethvert tilfelle dette er nødvendig ut fra rettferdighetshensyn.

Etter artikkel 55 nr. 2 bokstav d skal mistenkte ha rett til å bli avhørt i nærvær av forsvarer med mindre personen frivillig har gitt avkall på dette.

Det framgår av innledningen i artikkel 55 nr. 2 at mistenkte skal gjøres kjent med disse rettighetene før avhøret tar til.

Norge må sikre at vedtektenes bestemmelser om rett til forsvarer overholdes i de tilfeller hvor etter­forskningsskritt foretas i Norge.

Mistenktes rett til advokat foreslås lovfestet, slik at han vil få advokat i samme utstrekning som slått fast i utleveringsloven §§ 16 og 20 og straffeprosessloven §§ 94 flg.

6. vitners og fornærmedes rettigheter

I kapittel 8 i proposisjonen drøftes vitners og fornærmedes rettigheter. I Roma-vedtektene finnes det en del bestemmelser som gjelder vitners og ofres stilling i prosessen for Domstolen. Det er også utarbeidet nærmere bestemmelser i utkast til prosessregler om bistand og beskyttelse av fornærmede og andre vitner.

Disse bestemmelsene gjelder imidlertid bare for Domstolen selv, og vedtektene har få bestemmelser om statenes plikter på dette området.

På anmodning fra Domstolen plikter statspartene i samsvar med nasjonal rett å beskytte ofre og vitner. Det legges til grunn at bestemmelsen ikke pålegger statsparter en plikt til å ta imot ofre eller vitner med det formål å beskytte dem, men at forpliktelsen gjelder ofre og vitner som allerede befinner seg på norsk territorium.

Regjeringen foreslår ikke særlige regler for beskyttelse av personer som befinner seg i Norge og som skal vitne for Domstolen. De alminnelige reglene i straffeloven, blant annet om trusler i §§ 222 og 227, vil gi et strafferettslig vern for dem som skal vitne eller har vitnet.

Vedtektenes artikkel 93 nr. 1 bokstav e bestemmer at statspartene skal legge forholdene til rette for at vitner og sakkyndige møter for Domstolen. Det spesifiseres ikke nærmere hva slags tilrettelegging det kan være tale om. Regjeringen legger til grunn at bestemmelsen ikke nødvendiggjør særlige lovregler. Man har likevel vurdert om det bør innføres møteplikt for Domstolen, og konkluderer med at det ikke bør innføres slik møteplikt for vitner for Domstolen.

Å møte for Domstolen vil være langt mer tyngende enn å møte for en norsk domstol, særlig pga. reiseavstanden. Det vises også til at Domstolen kan anmode om bevisopptak av vitner ved nasjonale domstoler, og at nasjonale myndigheter vil måtte etterkomme en slik anmodning.

I kapittel 8.3 vurderes forholdet til norske taushetspliktsbestemmelser når et vitne møter frivillig for Domstolen. I slike tilfeller kan det oppstå spørsmål om hvilken rett eller plikt vitnet har til å forklare seg om forhold som er underlagt taushetsplikt etter norske regler. Det samme gjelder framlegging av dokumenter eller andre bevis som inneholder taushetsbelagte opplysninger.

Taushetsplikt etter norsk lov vil gjelde også overfor Domstolen dersom det ikke eksplisitt eller implisitt framgår av grunnlaget for taushetsplikten at taushetsplikten ikke gjelder i et slikt tilfelle. Vitner som møter frivillig for Domstolen, vil dermed ikke kunne vitne om taushetsbelagte forhold uten å bryte sin taushetsplikt, med mindre det framgår av grunnlaget for taushetsplikten at den er begrenset i disse tilfellene. Det vil heller ikke være anledning til å framlegge opplysninger som er underlagt taushetsplikt i skriftlig form.

Det vil være et tolkningsspørsmål om den aktuelle taushetspliktsbestemmelse åpner for begrensninger for å forklare seg om, eller framlegge skriftlig, taushetsbelagte opplysninger for Domstolen. Av hensyn til forutberegnelighet mener Regjeringen at forholdet mellom taushetsplikt og vitneplikt bør reguleres i loven her.

Det konkluderes med at Kongen må gi samtykke til at Domstolen mottar opplysninger som er holdt hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, men at lov- eller instruksbestemt taushetsplikt for øvrig vil vike i den utstrekning Domstolen pålegger vitnet å forklare seg. De samme reglene foreslås når Domstolen krever framlagt skriftlig bevis som inneholder taushetsbelagte opplysninger.

Det antas at vilkårene for bruk av anonym vitneførsel i straffeprosessloven §§ 130 a og 234 a, vil kunne være oppfylt i relativt mange saker hvor Domstolen anmoder om politiavhør eller bevisopptak. Det foreslås derfor at disse bestemmelsene kommer til anvendelse i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket.

Verken vedtektene eller prosessreglene har bestemmelser om statenes plikt til å sørge for juridisk bistand til fornærmede.

Etter straffeprosessloven § 107 a har fornærmede rett til bistandsadvokat i saker om overtredelse av nærmere angitte alvorlige seksualforbrytelser. Også ellers kan retten oppnevne bistandsadvokat for fornærmede dersom det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat.

Det er rimelig at fornærmede bør kunne få oppnevnt advokat også dersom disse sakene er til behandling i Domstolen, i den grad etterforskningsskritt foretas i Norge. Regjeringen vil imidlertid ikke foreslå en ubetinget rett til bistandsadvokat. I disse sakene vil hovedforhandling ikke bli avholdt i Norge, og det vil variere både hvor belastende gjennomføringen av disse etterforskningsskrittene vil være for fornærmede, og hvor stort behov vedkommende har for juridisk bistand ellers. Det foreslås derfor at fornærmede på begjæring kan få oppnevnt bistandsadvokat hvis det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat.

7. immunitet og privilegier for domstolens ansatte og andre med tilknytning til domstolen

I kapittel 9 i proposisjonen beskrives reglene om immunitet og privilegier for Domstolens ansatte og andre med tilknytning til Domstolen. De nødvendige privilegier og immunitet kan tilstås på grunnlag av lov 19. juni 1947 nr. 5 om immunitet og privilegier for internasjonale organisasjoner m.v., slik at det ikke er nødvendig med ny lovgivning.

8. forbrytelser rettet mot domstolens virksomhet

I kapittel 10 i proposisjonen gjøres det rede for vedtektenes krav til nasjonal lovgivning om straff for forbrytelser rettet mot rettspleien.

Vedtektenes artikkel 70 nr. 1 gir Domstolen kompetanse over visse straffbare forhold rettet mot rettspleien, herunder falsk forklaring, forfalskning av bevis, bestikkelse av vitner eller tjenestemenn og trusler eller represalier mot Domstolens tjenestemenn. Etter artikkel 70 nr. 1 bokstav f vil Domstolen også ha kompetanse til å straffe sine egne tjenestemenn som ber om eller mottar bestikkelser.

Etter artikkel 70 nr. 4 plikter statene å la sin lovgivning om straffbare handlinger mot eget rettssystem gjelde tilsvarende for de handlinger som er nevnt i artikkel 70, hvis de er foretatt av en borger i staten eller på statens territorium.

Det foreslås at straffeloven §§ 163-167 om falsk forklaring skal gjelde for falsk forklaring overfor Domstolen. Det foreslås videre at straffeloven §§ 127, 128, 132 og ny 132 a skal gjelde for tilsvarende forbrytelser overfor Domstolen, dens tjenestemenn og andre med tilknytning til rettspleien. Det foreslås videre at straffeloven §§ 112-114 som forbyr offentlige tjenestemenn å motta bestikkelser også skal gjelde for tjenestemenn ved Domstolen.

9. behandling av dokumenter fra domstolen

I kapittel 11 beskrives reglene om statenes plikt til konfidensiell behandling av informasjon fra Domstolen. Etter vedtektene artikkel 87 nr. 3 plikter staten å behandle anmodningen fra Domstolen og eventuelle ledsagende dokumenter med fortrolighet, unntatt i den grad det er nødvendig å røpe opplysninger for å kunne gjennomføre anmodningen. Hensikten med denne bestemmelsen er å skjerme etterforskningen, herunder å hindre at den mistenkte unndrar seg strafforfølgning.

Regjeringen finner at disse bestemmelsene ikke krever ny lovgivning, og at hensynet til fortrolighet kan ivaretas bl.a. etter relene i offentlighetsloven § 6 første ledd nr. 1.

10. fullbyrding av frihetsstraff og andre rettsfølger i norge

Kapittel 12 gjelder fullbyrding av straff og andre rettsfølger i Norge. Domstolen kan idømme frihetsstraff for et bestemt antall år inntil 30 år, eller for livstid dersom forbrytelsens ekstreme alvorsgrad og de individuelle omstendigheter ved den domfelte tilsier det.

Artikkel 103 nr. 1 bokstav a bestemmer at fullbyrding av idømt fengselsstraff skal skje i en stat utpekt av Domstolen fra en liste over stater som har sagt seg villig til å ta imot personer til soning.

I hvilken grad Norge skal tilby seg å ta imot personer som er domfelt av Domstolen til soning, beror på en avveining av forskjellige hensyn. På den ene siden vil det være av avgjørende betydning for Domstolen at det stilles et tilstrekkelig antall fengselsplasser til disposisjon. Artikkel 103 nr. 3 bokstav a stiller også opp et prinsipp om at statspartene bør dele ansvaret for fullbyrding av fengselsstraffer i samsvar med et prinsipp om en rimelig fordeling. På den annen side vil det her kunne være tale om en type soningsfanger som vil stille særlige krav blant annet med hensyn til sikkerhet.

Norge har som et av svært få land sagt seg villig til å ta imot soningsfanger fra straffedomstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Det er inngått en soningsavtale av 24. april 1998 mellom Norge og FN om fullbyrdelse av dommer avsagt av Den internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia. Det fremgår av denne at man på norsk side vil ta stilling til slike anmodninger på grunnlag av en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Det tas ikke i proposisjonen stilling til i hvilken utstrekning Norge bør ta imot personer til soning etter at de er dømt til fengselsstraff av Domstolen, men det foreslås at det gis en bestemmelse som åpner for slik overføring av domfelte. Videre antas at det fra norsk side prinsipielt bør avgis en erklæring som det kan knyttes betingelser til. En slik prinsipiell tilkjennegivelse av villighet til å støtte Domstolen på denne måten, kan påregnes å få en viktig signaleffekt internasjonalt, også med henblikk på å fremme en rimelig internasjonal byrdefordeling.

I tillegg til fengselsstraff kan Domstolen idømme bøtestraff. Artikkel 109 bestemmer at statspartene skal fullbyrde bøter som er idømt av Domstolen i samsvar med sine internrettslige prosedyrer.

Domstolen kan også idømme inndragning av utbytte, formuesgoder og aktiva som stammer fra den aktuelle forbrytelsen, uten å berøre rettighetene til en godtroende tredjepart. Artikkel 109 bestemmer at statspartene skal fullbyrde inndragning som er idømt av Domstolen i samsvar med sine internrettslige prosedyrer.

Domstolen kan tilkjenne erstatning til ofre. Artikkel 75 nr. 5 bestemmer at en statspart skal iverksette en avgjørelse om slik erstatning etter prinsippet i artikkel 109, det vil si i samsvar med de internrettslige prosedyrer.

Regjeringen foreslår at bøter, inndragningskrav og erstatningskrav overfor fornærmede skal kunne inndrives i Norge etter de samme regler som slike krav inndrives etter når de er fastsatt av norske domstoler.

11. Økonomiske og administrative konsekvenser

I kapittel 13 gjøres det rede for de økonomiske og administrative konsekvenser av loven. Forslaget vil ikke få noen nevneverdige administrative konsekvenser.

De økonomiske konsekvensene av forslaget vil bero på i hvilken utstrekning Domstolen kommer til å anmode om bistand fra Norge. Det antas at det vil dreie seg om et begrenset antall anmodninger, og at de økonomiske konsekvensene av slike anmodninger derfor vil bli beskjedne.

12. forslag til endringer i utleveringsloven

I kapittel 14 i proposisjonen redegjøres det for forslag til endringer i utleveringsloven (lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av forbrytere mv.). Det foreslås en adgang til å anvende de samme tvangsmidler etter anmodninger fra fremmed stat, som man kan anvende i rene norske saker.

13. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, Kirsti Kolle Grøndahl, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg, Tom Thoresen og Åge Tovan, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og lederen Einar Steens­næs, fra Høyre, Jan Petersen og Siri Frost Sterri, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Holmås, fra Venstre, Lars Sponheim, og representantene Dag Danielsen og Fridtjof Frank Gundersen, viser til sine merknader i Innst. S. nr. 94 (1999-2000) om samtykke til ratifikasjon av vedtektene for Den internasjonale straffedomstol.

Komiteen legger vekt på at den internrettslige gjennomføring av vedtektenes regler om Domstolens samarbeid med stater vil ha en viktig signaleffekt internasjonalt, og at den norske lovgivningen på dette feltet vil bli forstått som et konkret uttrykk for Norges politiske vilje til å delta aktivt i oppbyggingen og utbyggingen av den internasjonale strafferettspleie.

Komiteen har ingen innvendinger mot forslagene til den internrettslige gjennomføringen av Roma-vedtektene.

Komiteen forutsetter at reglene slik de fremkommer er egnede til fullt ut å etterkomme Domstolens anmodninger om samarbeid og assistanse.

Komiteen vil også peke på bestemmelsene om forsvarsbistand for mistenkte, og forutsetter at dette alltid vil være tilfelle også når det gjelder bruk av tvangsmidler, bevisopptak eller rettslige avhør.

Komiteen legger også vekt på at det finnes muligheter for oppnevning av bistandsadvokat for fornærmede i saker der gjennomføringen av etterforsk­ning vil/eller kan være særlig belastende for vedkommende.

Komiteen forstår at vitners plikt til å uttale seg om forhold som er underlagt taushetsplikt gjennom lovgivning eller instruks, ikke vil bli vesentlig forskjellig fra tilsvarende plikt overfor norske domstoler. I den grad forklaringsplikten likevel skulle gå lenger enn den ville gjort overfor norske domstoler, finner komiteen dette forståelig med hensyn til de svært alvorlige forbrytelser domstolen vil behandle.

Komiteen er kjent med at norsk sivil og militær straffelovgivning vil bli gjennomgått med sikte på en harmonisering til Domstolens vedtekter, og har ingen merknader til at en slik gjennomgang av norsk lovgivning gjennomføres uavhengig av gjennomføringsloven.

Komiteen forutsetter at Norge, på en tilsvarende måte som for den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia og Rwanda, vil aktivt ta del i den internasjonale byrdefordeling for å sikre Domstolens effektive drift. I dette ligger også en vilje til å ta imot straffedømte til soning i norske fengsler.

Komiteen viser til at det er et betydelig antall stater som nå har undertegnet Roma-vedtektene, noe som bekrefter den brede prinsipielle oppslutningen om Domstolen.

Komiteen mener at det i denne situasjonen er viktig at Domstolen får bredest mulig konkret støtte, og at Norge aktivt bidrar til at flest mulig stater ratifiserer vedtektene og vedtar egnet nasjonal gjennomføringslovgivning.

14. komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

vedtak til lov

om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene)

§ 1 Lovens virkeområde mv.

Anmodninger om overlevering og andre former for bistand satt fram av Den internasjonale straffedomstol (Domstolen) i samsvar med Domstolens vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene), behandles i samsvar med bestemmelsene i denne loven.

Slike anmodninger skal settes fram for departementet.

Anmodninger fra Domstolen skal etterkommes så langt dette følger av Roma-vedtektene.

§ 2 Overlevering

Etter anmodning fra Domstolen kan en person som er mistenkt, tiltalt eller domfelt for en forbrytelse som er omfattet av Domstolens myndighetsområde og som oppholder seg her i riket, overleveres til Domstolen.

Ved behandling av anmodningen om overlevering gjelder reglene i lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere kapittel II så langt de passer.

Departementet kan samtykke til at en person som overleveres fra en fremmed stat til Domstolen, føres over norsk område.

§ 3 Annen bistand

Norske domstoler og andre myndigheter kan etter anmodning gi Domstolen slik bistand som nevnt i Roma-vedtektene artikkel 93.

Anmodningen behandles og gjennomføres i samsvar med norsk lov så langt den passer. Har Domstolen anmodet om at en særlig framgangsmåte benyttes, skal dette etterkommes hvis framgangsmåten ikke er forbudt etter norsk lov.

Departementet kan etter anmodning gi Domstolen adgang til å avhøre vitner og foreta andre undersøkelser her i riket.

§ 4 Bruk av tvangsmidler

Etter anmodning fra Domstolen kan det benyttes tvangsmidler. Reglene i lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere mv. §§ 15, 20 og 24 gjelder tilsvarende så langt de passer. Dersom det er et vilkår for å benytte tvangsmidlet at det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling, skal Domstolens vurdering av dette legges til grunn. En person kan pågripes og fengsles etter begjæring fra Domstolen, selv om vilkårene i straffeprosessloven §§ 170 a og 171 ikke er oppfylt.

En person som er pågrepet, har rett til å begjære foreløpig løslatelse i påvente av overlevering. Vedkommende kan foreløpig løslates dersom Roma-vedtektenes vilkår for dette foreligger. Før retten løslater vedkommende, skal Domstolen underrettes og gis anledning til å uttale seg.

§ 5 Mistenktes rett til forsvarer

En person som er mistenkt eller tiltalt for handlinger som er omfattet av Domstolens myndighetsområde, har rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken. Dette skal vedkommende gjøres kjent med før første avhør tar til.

Dersom Domstolen har anmodet om overlevering eller annen bistand fra norske myndigheter, skal det oppnevnes offentlig forsvarer for vedkommende i samme utstrekning som etter utleveringsloven § 16 første ledd første punktum og § 20, og straffeprosessloven §§ 97, 98, 100 andre ledd og 100 a.

§ 6 Fornærmedes rett til advokat

Fornærmede i saker som er til behandling i Domstolen, kan på begjæring få oppnevnt advokat hvis det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat. Reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a gjelder tilsvarende så langt de passer.

§ 7 Fritak fra taushetsplikt ved forklaring og framleggelse av andre bevis for Domstolen

Kongen kan gi tillatelse til at Domstolen kan ta imot forklaring om noe som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat.

Taushetsplikt etter annen lovgivning eller instruks er ikke til hinder for at en person forklarer seg for Domstolen, i den utstrekning Domstolen pålegger dette.

Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder tilsvarende for utlevering av dokumenter eller andre ting som inneholder taushetsbelagte opplysninger.

§ 8 Anonym vitneførsel

Etter anmodning eller samtykke fra Domstolen kan retten bestemme anonym vitneførsel for retten eller for politiet i samme utstrekning som i saker om lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket. Straffeprosessloven §§ 130 a og 234 a gjelder tilsvarende så langt de passer.

§ 9 Rettskraftsvirkninger

Det kan ikke reises straffesak eller avsies straffedom her i riket for en handling som vedkommende er dømt eller frifunnet for av Domstolen.

§ 10 Fullbyrding av frihetsstraff i Norge

Departementet kan samtykke i at frihetsstraff som er idømt av Domstolen fullbyrdes i Norge, og anmode påtalemyndigheten om å iverksette fullbyrdingen. Fullbyrdingen gjennomføres i samsvar med bestemmelsene i Roma-vedtektene del 10 og de vilkår departementet har satt for å motta domfelte til soning.

§ 11 Fullbyrding av andre rettsfølger i Norge

Bøtestraff som er idømt av Domstolen kan fullbyrdes i Norge. Det samme gjelder krav om inndragning og erstatning til fornærmede som er idømt av Domstolen. For inndragning av pengekrav gjelder straffeprosessloven §§ 456 og 457 tilsvarende så langt de passer.

§ 12 Straff for forbrytelser mot Domstolen mv.

For straffansvar for falsk forklaring for Domstolen gjelder straffeloven §§ 163 til 167 tilsvarende.

For straffansvar for forbrytelser mot Domstolens tjenestemenn gjelder straffeloven §§ 127, 128, 132 og 132 a tilsvarende.

Straffeloven §§ 112-114 gjelder tilsvarende for Domstolens dommere og andre ansatte ved Domstolen.

Denne paragraf kommer også til anvendelse på handlinger som er foretatt i utlandet av norsk statsborger.

§ 13 Strafforfølgning her i riket

Straffeloven § 13 første ledd gjelder ikke for straffor­følgning her i riket av handlinger som omfattes av Domstolens myndighetsområde.

§ 14 Forskrifter

Kongen kan gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av denne loven.

§ 15 Ikrafttredelse

Loven gjelder fra den tid Roma-vedtektene trer i kraft for Norge.

§ 16 Endringer i andre lover

I lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. gjøres følgende endringer:

§ 15 nr. 1 første punktum skal lyde:

Til fremme av undersøkelsen og for å sikre utlevering kan de tvangsmidler som er nevnt i straffeprosessloven kapitler 14, 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b anvendes i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket.

§ 20 nr. 1 første punktum skal lyde:

Når en person i fremmed stat er siktet, tiltalt eller domfelt for en straffbar handling som kan begrunne utlevering etter denne lov, kan tvangsmidler etter straffeprosessloven kapitler 14, 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b anvendes overfor ham i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket, såframt kompetent myndighet i den fremmede stat ber om det før utleveringsbegjæring er framsatt.

§ 24 nr. 1 skal lyde:

Til bruk for straffesak i fremmed stat kan det på begjæring bestemmes at tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven kapitler 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b og 17 skal kunne anvendes på samme måte som i saker om lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket.