Til Odelstinget
Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
«I
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) gjøres følgende endringer:
§ 2-1 Rett til nødvendig helsehjelp, skal lyde:
Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten som skal gis innen en individuelt fastsatt medisinsk begrunnet frist. Dersom pasienten ikke får behandling fra spesialisthelsetjenesten innen fristens utløp, har pasienten, innen samme kostnadsramme, rett til behandling ved annen offentlig eller godkjent privat helseinstitusjon i riket eller i utlandet på det offentliges regning.
Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.
II
Denne lov trer i kraft straks.»
Som bakgrunn for forslaget framholder forslagsstillerne at fritt sykehusvalg og innsatsstyrt finansiering er reformer som har bidratt til at pasientens ønsker og behov i større grad blir styrende for helsevesenet, og de mener at å lovfeste pasientens rettigheter i pasientrettighetsloven vil være et viktig skritt videre på den veien.
Forslagsstillerne anser at det er på tide å innføre en ubetinget lovhjemlet rett til å få godtgjort utgifter til sykehusbehandling, slik at norske pasienter får en rett til behandling innenfor en individuelt fastsatt medisinsk begrunnet tidsramme. Forslagsstillerne mener at dersom det ikke er mulig å oppnå behandling innen denne tidsrammen, må pasienten i samråd med sin lege kunne skaffe behandling i utlandet der denne måtte finnes.
Med statlig overtakelse av sykehusene fra 1. januar 2002 mener forslagsstillerne det vil være naturlig å innføre en slik juridisk bindende rettighet i lov om pasientrettigheter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Rolf Erling Andersen, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng og
Asmund Kristoffersen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer,
Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve,
fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik,
og fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og
Per Steinar Osmundnes, vil understreke nødvendigheten
av å få vedtatt en endring i pasientrettighetsloven
som sikrer pasientene en lovfestet rett til behandling innen individuelle
frister fastsatt på medisinsk grunnlag. Rett til behandling
ved private institusjoner eller i utlandet for det offentliges regning
dersom fristen ikke overholdes, vil styrke pasientenes maktstilling
overfor helsevesenet og føre til større trygghet
for å få hjelp ved sykdom. Det vises til helseministerens
brev av 18. januar 2002 til komiteen.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti,
Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, og fra Senterpartiet, Ola
D. Gløtvold, registerer at helseministeren ikke
anbefaler at forslaget vedtas i sin foreliggende form. Helseministeren
begrunner dette ut fra tre forhold. For det første at forslaget
opphever vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp,
som utgjør et sentralt element i prioriteringen av helsetjenester.
Forslaget i sin nåværende form vil skape uklarhet
om hvem som har rett til nødvendig helsehjelp, noe som
kan skape problemer i forhold til pasienters rettssikkerhet. For
det andre ønsker helseministeren når man innfører
en rett til behandling i utlandet på visse vilkår
i pasientrettighetsloven, å se dette i sammenheng med de
andre ordningene for dekning av utgifter til behandling i utlandet.
De ulike ordningene bør samordnes for å oppnå forenkling
i regelverket og hindre utbygging av ytterligere byråkrati.
Den tredje innvendingen til helseministeren er ønsket om
en nærmere vurdering av hvordan den nye loven skal utformes,
særlig med tanke på hvilke hensyn som skal ligge
til grunn for fastsettelse av den medisinsk begrunnede fristen.
Dette flertallet registerer at helseministeren vil
legge frem for Stortinget de nødvendige forslag som vil
bygge på Sem-erklæringen og ivareta intensjonen
i det foreliggende forslaget i dokumentet. Dette flertallet ser
positivt på at helseministeren samtidig vil gjøre
de ulike reglene lettere tilgjengelig for pasientene og enklere å praktisere. Dette
flertallet er også positiv til at helseministeren
vil vurdere kortsiktige tiltak for å ivareta de aktuelle
hensyn før fremleggelse av lovforslag.
Dette flertallet vil uttrykke at en slik viktig lovendring
i pasientrettighetene fra første stund må fungere
etter hensikten. Alle er tjent med at endringene på forhånd
er utredet tilstrekkelig slik at verken pasientene eller helsepersonell
er usikker på hvordan loven skal tolkes.
Dette flertallet foreslår at dokumentet
vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil støtte en styrking av pasientrettighetsloven
som sikrer pasientene en lovfestet rett til behandling innen individuelle
frister fastsatt på medisinsk grunnlag. Men disse
medlemmer er enig med helseministeren i at dette må utredes
og tilrettelegges bedre slik han anfører i sitt brev av
18. januar 2002 til sosialkomiteen.
Disse medlemmer vil samtidig sterkt presisere
at skal en slik lovfestet pasientrettighet bli reell, må det
tilføres ressurser til det offentlige helsevesen på en
slik måte at det kan møte pasientene på en
tilfredsstillende måte både når det gjelder
kvalitet og tidsperspektiv. En lovfestet rett til behandling innen individuelle
frister må forberedes med en økt ressurstilgang
slik at tilbudet blir likt for alle uansett økonomi, bosted
og sosial status. Skal dette være reelt, må både
primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten styrkes
innen det offentlige slik at alle kan møtes med et likeverdig
tilbud når det gjelder undersøkelse, utredning
og behandling.
Disse medlemmer vil be om at helseministeren utreder
ressursbehovet for det offentlige helsevesenet som ledd i at en
lovfestet pasientrettighet skal bli reell for alle. Skal pasientene
i stor grad måtte henvises til behandling ved private institusjoner
eller i utlandet, vil dette ytterligere undergrave det offentliges eget
tilbud.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede ressursbehovet for
det offentlige helsevesenet slik at lovfestet rett til behandling
innen individuelle frister fastsatt på medisinsk grunnlag
skal bli reell for alle.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg uforstående til den begrunnelse som gis i brev fra
helseministeren datert 18. januar 2002 til sosialkomiteen
for nå ikke å ville endre pasientrettighetsloven.
Forslaget i Dokument nr. 8:24 (2001-2002) om endring av pasientrettighetsloven
fremsatt i privat forslag av disse medlemmer er omtrent
identisk med forslaget i Sem-erklæringen som denne Regjeringen
har sagt seg villig å fremme. Det er mer enn uforståelig
for disse medlemmer at helseministeren utgått
fra denne Regjeringen anfører en rekke innvendinger mot å endre
pasientrettighetsloven nå; innvendinger og begrunnelse som disse
medlemmer finner lite relevant til forslaget om å gi
pasientene en juridisk rett til behandling ved å endre
lovteksten i pasientrettighetsloven.
Disse medlemmer viser til at helseministeren i
brev til komiteen av 18. januar 2002 anfører at det
foreliggende forslag i Dokument nr. 8:24 (2001-2002) opphever vilkårene
for rett til nødvendig helsehjelp. Disse medlemmers forslag
som er likelydende med forslaget i Sem-erklæringen. går
jo tvert om ut på å gi pasientene en større
sikkerhet for å få helsehjelp ved å gjøre
helsehjelpen juridisk bindende. Hvordan dette kan tolkes av helseministeren
som en svekkelse av pasientenes rettsstilling overfor helsetjenesten,
stiller disse medlemmer seg helt uforstående
til. En juridisk rett til helsehjelp slik forslaget lyder, vil alltid
måtte bygge på de nasjonale helsemessige prioriteringer
som praktiseres, og som er utredet både i Lønning
I- og Lønning II-utvalgene. Som i dag vil det også i
fremtiden ved en lovendring være den faglige ekspertise
som skal vurdere nødvendigheten av behandling og tidspunktet
for når denne behandlingen må være gjennomført.
At pasientenes rettsstilling i forhold til helsevesenet skulle bli
svekket ved å endre loven slik som foreslått,
avviser disse medlemmer.
Disse medlemmer registrerer fra helseministerens
brev til sosialkomiteen at helseministeren er bekymret for at endring
av pasientrettighetsloven slik som foreslått i Dokument
nr. 8:24 (2001-2002), kan svekke andre ulike ordninger som en i
dag har for behandling i utlandet. Disse medlemmer stiller
seg spørrende til hvordan helseministeren kan konkludere som
han gjør. Disse medlemmer kan ikke se at disse
forhold har noe med hverandre å gjøre. Utenlandsmilliarden
har sitt regelverk. Rikstrygdeverkets refusjon for behandling i
utlandet har også sitt eget regelverk. Om forslaget i Dokument
nr. 8:24 (2001-2002) skulle bli vedtatt, får vi ens ordning
og ett regelverk og dermed også et betydelig mindre byråkrati
for å oppfylle pasientrettighetsloven om juridisk rett
til behandling i utlandet.
Disse medlemmer viser til at helseministeren i
sitt brev til sosialkomiteen også har en tredje begrunnelse
for ikke å ville anbefale at forslaget i Dokument nr. 8:24
(2001-2002) blir vedtatt, med et spørsmål om hvilke
hensyn som skal ligge til grunn for fastsettelse av den medisinsk
begrunnede tidsfristen. Disse medlemmer vil vise
til at de nasjonale prioriteringer for helsevesenet som ligger i
Lønning I- og Lønning II-utvalgenes konklusjoner,
vil være retningsgivende i utvelgelsen av pasienter, men
vurderingen av den enkelte pasient i forhold til diagnose og alvorlighetsgrad
må helt og holdent etter disse medlemmers mening
hvile på fagekspertisen. Noen politisk eller departemental
vurdering i forhold til enkeltmennesket må etter disse
medlemmers mening være utelukket.
Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at
denne Regjeringen har gått inn for at fritt sykehusvalg
også skal gjelde private helsetilbud. I dette ligger mener disse
medlemmer som en selvfølgelighet at også en
faglig ekspertise som jobber i privat helsevirksomhet, både
skal ha rett og plikt til å vurdere pasientenes behandlingsbehov
og de tidsfrister som på et faglig grunnlag settes for
når behandlingen skal være sluttført.
Konklusjonen på helseministerens brev til sosialkomiteen
tolker disse medlemmer slik at helseministeren ikke
vil anbefale at pasientrettighetsloven endres og at pasientene i
fremtiden får en juridisk rett til behandling. Disse
medlemmer mener at det ikke er tilstrekkelig for pasientene
at helseministeren er positiv til intensjonen i det foreliggende
Dokument 8-forslag.
Disse medlemmer fremmer i samsvar
med Dokument nr. 8:24 (2001-2002) følgende forslag:
«I
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven)
skal § 2-1 lyde:
§ 2-1 Rett til nødvendig helsehjelp
Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har
rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
som skal gis innen en individuelt fastsatt medisinsk begrunnet frist.
Dersom pasienten ikke får behandling fra spesialisthelsetjenesten
innen fristens utløp, har pasienten, innen samme kostnadsramme,
rett til behandling ved annen offentlig eller godkjent privat helseinstitusjon
i riket eller i utlandet på det offentliges regning.
Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp,
de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger
for å ivareta sin rett.
II
Denne lov trer i kraft straks.»
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utrede ressursbehovet for det offentlige
helsevesenet slik at lovfestet rett til behandling innen individuelle
frister fastsatt på medisinsk grunnlag skal bli reell for
alle.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven)
skal § 2-1 lyde:
§ 2-1 Rett til nødvendig
helsehjelp
Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har
rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra
spesialisthelsetjenesten som skal gis innen en individuelt fastsatt
medisinsk begrunnet frist. Dersom pasienten ikke får behandling
fra spesialisthelsetjenesten innen fristens utløp, har
pasienten, innen samme kostnadsramme, rett til behandling ved annen
offentlig eller godkjent privat helseinstitusjon i riket eller i
utlandet på det offentliges regning.
Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp,
de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger
for å ivareta sin rett.
II
Denne lov trer i kraft straks.
Komiteen viser til dokumentet og det
som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Dokument nr. 8:24 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene
John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om lov om endring i lov 2. juli
1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven), (lovfestet rett
til behandling) – vedlegges protokollen.
Oslo, i sosialkomiteen, 31. januar 2002
John I. Alvheim |
Beate Heieren Hundhammer |
Åse Gunhild Woie Duesund |
leder |
ordfører |
sekretær |