Det foreslås å endre navnelovens uttrykk slektsnavn
til etternavn. Arbeidsgruppen foreslår at noen etternavn
fortsatt skal være beskyttede. Rettsbeskyttede etternavn
har eksistert i mer enn hundre år, og antas å ha
blitt en del av manges oppfatning av sitt eget og andres etternavn.
Over halvparten av befolkningen har rettsbeskyttede etternavn. Det
foreslås imidlertid at beskyttelsen senkes fra etternavn
med færre enn 500 bærere til navn med færre
enn 200 bærere, og at heller ingen nye etternavn blir beskyttede.
Beskyttede etternavn foreslås ført opp på en
liste, og det skal være et vilkår for beskyttelse
at etternavnet er ført opp på listen. Som argumenter
mot at noen etternavn skal ha en særlig rettsbeskyttelse
kan det bl.a. anføres at det ikke er særlig større
grunn til å opprettholde rettsbeskyttelsen for navn enn
for andre eksklusive rettigheter, og at rettsbeskyttelsen kompliserer
navnelovgivningen. Arbeidsgruppen mener at grensen som nå er
foreslått vil gi rettsbeskyttelse til de etternavnene som
har et rimelig behov for beskyttelse. Arbeidsgruppen foreslår
videre at det skal bli en alminnelig adgang til å ta besteforeldrenes
eller oldeforeldrenes etternavn, også når det
er beskyttet - uten at det stilles opp et vilkår om faktisk
bruk av navnet.
Et stort flertall av høringsinstansene mener at ordningen
med beskyttelse av etternavn bør opprettholdes. Det er
imidlertid delte meninger blant høringsinstansene om beskyttelsen
bør reduseres.
Departementet er enig i at det er naturlig å redusere
beskyttelsesnivået som foreslått. Forslaget medfører
at antallet frie etternavn omtrent tredobles, fra i underkant av
1 000 til i overkant av 3 000. Beskyttelsen vil
fremdeles omfatte flere enn 1,7 millioner personer. Departementet
mener i motsetning til abeidsgruppen at også nye etternavn,
dvs. nykonstruerte navn eller navn som ikke lenger er i bruk, bør
bli beskyttet.
Dersom en person uten tilknytning til navnet ønsker å ta
et beskyttet navn, kreves i dag også samtykke fra bærerne
av forvekselbare, beskyttede navn. Etter departementets mening bør
det være tilstrekkelig at bærerne av den aktuelle
stavemåten samtykker med mindre det dreier seg om nye etternavn.
På bakgrunn av Kommunal- og regionaldepartementets høringsuttalelse
i tilknytning til navn for samer og nasjonale minoriteter, foreslås
en alminnelig adgang til å ta også tippoldeforeldrenes
etternavn eller mellomnavn som etternavn.
Avveiningen mellom beskyttelse av navn og det å gi
noen tilgang til å benytte navnet, må avhenge
av at det finnes en rimelig grad av tilknytning. Komiteen ser
at en persons rimelige tilknytning til et navn kan føres
noe lengre tilbake enn dagens regler om besteforeldre. Å kunne
benytte navn tilbake til tippoldeforeldre kan neppe fremstå som
noe urimelig inngrep i retten til beskyttelse av navn.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, støtter
departementets forslag om å redusere antall beskyttede
etternavn fra navn med færre enn 500 bærere til
færre enn 200 bærere. Flertallet viser
til at dersom grensen settes til etternavn som har færre
enn 200 bærere, vil dette mer enn tredoble antallet frie
navn. I forhold til dagens lov vil flere etternavn dermed bli tilgjengelige
for hele befolkningen, og ikke bare for dem som kan dokumentere
en bestemt tilknytning til navnet. Flertallet viser
til at denne reduksjonen fører til at flere enn 600 000
personer mister rettsbeskyttelsen for sine navn, men flertallet mener
denne ulempen må veie mindre enn hensynet til at folk flest
får flere etternavn å velge mellom. Flertallet viser
også til at flere enn 1,7 millioner personer fremdeles
vil ha beskyttede etternavn.
Flertallet mener at det er et klart behov for å forenkle
saksbehandlingen ved skifte av navn. En reduksjon av antall beskyttede
etternavn vil innebære en enklere og ressursbesparende
saksbehandling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Fremskrittspartiet ser intet poeng i å skulle redusere
beskyttelsen for familienavn med tanke på antallet brukere.
Dagens grense på 500 brukere er rimelig sett på bakgrunn
av at en gir muligheten til å benytte familienavn som skriver
seg tilbake til sine tippoldeforeldre.
Regjeringen påpeker at:
«Navn er ikke noe knapphetsgode.»
På den bakgrunn fremstår det som selvmotsigende når
det sies:
«Departementet kan ikke se at bortfall av beskyttelsen
vil virke så urimelig overfor de som berøres,
at dette bør veie tyngre enn fordelene ved at folk flest
får flere valgmuligheter til etternavn.»
Det påpekes i proposisjonen mange navnekombinasjoner
og muligheter som ikke er tatt i bruk. Så lenge det finnes
et utall av ubrukte etternavn som vil gi muligheter for gode valg, ønsker
ikke disse medlemmer å redusere det innarbeidede
krav på 500 brukere før et familienavn frigis
for fri benyttelse for alle og enhver.
Disse medlemmer fremmer på den
bakgrunn følgende endringsforslag til § 3:
§ 3 første ledd skal lyde:
«Navn som flere enn 500 personer her i riket har som
etternavn, kan tas som etternavn av andre uten samtykke fra dem
som allerede har det.»
§ 3 andre ledd første
punktum skal lyde:
«Navn som 500 eller færre personer her
i riket har som etternavn, kan bare tas som etternavn dersom alle som
allerede har det som etternavn, samtykker.»
Et flertall i arbeidsgruppen foreslår at det innføres en
alminnelig adgang til å ta doble etternavn som skal skrives
med bindestrek. Doble etternavn skal anses som to etternavn. Flertallet
legger særlig vekt på likestillingshensyn. Hele
17,6 pst. av befolkningen har mellomnavn. Dette viser et ønske
om å markere navnetilknytning i større utstrekning
enn det et enkelt etternavn gjør.
Utvalgets mindretall mener at det å åpne for
bruk av doble etternavn kan føre til registreringsmessige problemer
og usikkerhet om hva som er personens etternavn/mellomnavn.
Videre medfører endringen et ikke ubetydelig merarbeid
for folkeregistermyndigheten. Arbeidsgruppen peker imidlertid på at
faren for forveksling motvirkes ved forslaget om at nye doble etternavn
alltid skal skrives med bindestrek.
Flere høringsinstanser er imot en alminnelig adgang
til å kunne ta doble etternavn. Et stort flertall av høringsinstansene
støtter imidlertid forslaget.
Departementet slutter seg til flertallet i arbeidsgruppen og
blant høringsinstansene, og foreslår at det innføres
en alminnelig adgang til å ta doble etternavn. Det er ikke
påvist registreringsmessige problemer i et slikt omfang
at dette bør stenge for forslaget.
Komiteen har merket seg at det har
vært et ønske om å gi mulighet for mer
enn et enkelt etternavn. At det nå åpnes for en
mulighet til å ta to etternavn fremstår som en
god løsning. Komiteen ser også behovet
for å kunne skille mellom etternavn og mellomnavn. Den
mest praktiske måten å gjøre dette på er som
Regjeringen foreslår å benytte en bindestrekmarkering
der en ønsker to etternavn. To familienavn uten bindestrek
vil da være ett mellomnavn og ett etternavn, og to familienavn
med bindestrek mellom vil vise to etternavn.
Arbeidsgruppen foreslår at en av foreldrenes fornavn
med avstamningsendelse (parentonym) skal kunne velges som etternavn,
men at navnet ikke skal kunne overføres fordi det skal
anses som et personlig navn.
Det er ulike syn på den nærmere utformingen
av reglene blant høringsinstansene.
Departementet slutter seg til forslaget om at ekte parentonym
skal kunne tas også som etternavn. Videre er departementet
enig med enkelte høringsinstanser i at endinger på -sen
ikke skal kunne velges i slike navn. Sen-endingen vil imidlertid
være en kurant måte å lage nye alminnelige
etternavn med utgangspunkt i fornavn.
Departementet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig sterke
grunner til å nekte at et parentonym gis videre, og foreslår
at slike navn skal kunne overføres og også velges
av andre. For å unngå uheldige navn for barn,
skal slike navn imidlertid ikke kunne gis automatisk når
navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Alle etternavn som man kan ta etter navneloven skal også kunne
velges ved første gangs navnevalg foreslår arbeidsgruppen.
Dette betyr at foreldre kan velge andre etternavn enn sine egne
for barn. En overveiende del av høringsinstansene har ikke
kommentert dette forslaget. Enkelte uttaler at barn og foreldre
bør ha samme etternavn for å styrke familiesamhold
og tilhørighet. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens
syn.
Arbeidsgruppen foreslår å videreføre
dagens ordning der barnet får morens etternavn dersom navn ikke
er valgt for barnet innen seks måneder etter fødselen.
Dette vil sikre en likebehandling av barn født i og utenfor
ekteskap. Den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret,
skal etter forslaget fortsatt anses som part i barnets navnesak
dersom endringen berører vedkommendes navn.
Foreningen 2 Foreldre uttaler at det bør sikres at barnet
har rett til slektsnavnet til begge sine foreldre dersom en av foreldrene ønsker
dette, selv om foreldrene ikke har felles foreldreansvar. Når
foreldrene har felles foreldreansvar, bør utgangspunktet
være at barnet får begge foreldrenes slektsnavn.
Andre høringsinstanser støtter arbeidsgruppens
forslag.
Det er ønskelig at alle barn navnemessig behandles på samme
måte, uavhengig av om far er kjent eller ikke, og uavhengig
av om far har del i foreldreansvaret eller ikke. På denne
bakgrunn er departementet enig i at barnet fortsatt skal få morens
etternavn når navn ikke er valgt innen seks måneder
etter fødselen. Departementet peker på at spørsmålet
om navn for barn hører til foreldreansvaret. På denne
bakgrunn bør ikke foreldre som ikke har del i foreldreansvaret
anses som parter i saker om barnets navn. Det vil imidlertid som hovedregel
være naturlig at foreldre som ikke har del i foreldreansvaret,
underrettes om endringer.
Det er straffbart etter straffeloven § 339
nr. 1 ikke å melde navn for barnet innen seks måneder
etter fødselen.
Arbeidsgruppen viser bl.a. til Samboerutvalgets innstilling i
NOU 1999:25 «Samboerne og samfunnet», og foreslår
at samboere som har felles barn eller som har bodd sammen i to år,
skal kunne velge navn på linje med ektefeller. Adgangen
skal imidlertid være betinget av at samboeren samtykker
- i motsetning til hva som foreslås for ektefeller. Et
stort flertall av de høringsuttalelsene som har kommentert
dette, støtter en slik adgang. Også departementet
støtter forslaget.
Arbeidsgruppen går inn for at det ikke lenger skal gjelde
et eksplisitt samtykkekrav til å ta ektefellens navn ved
giftermål. Det foreslås videre at man kurant skal
kunne ta en av foreldrenes, besteforeldrenes eller oldeforeldrenes «aktuelle» etternavn
ervervet ved giftermål. Med «aktuelle» navn
menes giftenavn som en person fremdeles bærer, eller bar
da han/hun døde. Arbeidsgruppens forslag innebærer
i prinsippet en videreføring og utvikling av dagens ordningen.
Et stort flertall av høringsinstansene hadde ingen merknader til
dette forslaget, og departementet slutter seg til arbeidsgruppens
vurderinger.
Arbeidsgruppen foreslår at gjeldende regler om valg
av navn ved adopsjon videreføres. Videre foreslås
at adoptivbarn uttrykkelig gis adgang til å ta navn etter
sin opprinnelige slekt. Departementet fremmer forslag i tråd
med dette, men med noe endret ordlyd, jf. § 5.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag til regler for etternavn i familieforhold.
Arbeidsgruppen foreslår å videreføre
gjeldende navnelov § 9 nr. 4 om adgang til å ta
navn på gårdsbruk og plasser som etternavn, men ønsker å endre forståelsen
noe. Det foreslås bl.a. at navn som er normert etter lov
om stadnavn også skal kunne velges som etternavn dersom
vilkårene ellers er oppfylt. Andre former enn den som står
i matrikkel, grunnbok eller som normert form, kan godtas når
formen er brukt i dokumenter eller registre «med et offentlig
preg». Arbeidsgruppen foreslår også å videreføre
dagens ordning med at det er navnet på det bruksnummer
som vedkommende har tilknytning til, som kan velges som personnavn.
Flere høringsinstanser peker på forskjellen
mellom bruksnavn og gårdsnavn. Det er ellers ulike kommentarer
til forslaget.
Departementet er enig med de høringsinstansene som mener
at det kan føre til misforståelser å omtale navn
på gårdsbruk som «gårdsnavn»,
og at også gamle nedarvede bruksnavn bør kunne
velges som etternavn. Det skal ikke stilles vilkår om at
det må foreligge «særlig grunn» når
man ønsker en mer moderne form av navnet, og en slik form
kan velges direkte etter bestemmelsen om navn på gårdsbruk,
jf. lovutkastet § 4 første ledd nr. 8.
Det presiseres at en person ikke vil ha en tilstrekkelig tilknytning
til gårdsnavnet hvis vedkommendes tilknytning er et bruksnummer
med et annet bruksnavn enn det aktuelle gårdsnavnet.
Dersom det pågående revisjonsarbeidet for lov
om stadnavn og arbeidet med lov om eiendomsregistrering medfører
at det er ønskelig med eventuelle endringer i den nye navneloven
må det vurderes på et senere stadium.
Komiteen slutter seg til departementets
synspunkter.
Arbeidsgruppen foreslår at en opprettholder dagens regel
om at den som vil ta et nylaget etternavn må innhente samtykke
fra bærere av beskyttede etternavn som er så likt
det nye navnet at navnene lett kan blandes sammen. Derimot foreslås
at navnelovens forbud mot å ta nylagde etternavn med «utenlandsk
klang eller skrivemåte» oppheves. Arbeidsgruppen
foreslår ikke en uttrykkelig regel mot å ta kjente
stedsnavn som nylaget etternavn.
Det foreslås å videreføre gjeldende
lovs regel om at alminnelige kjente, lite vanlige navn på gårdsbruk ikke
kan tas som nylaget etternavn. Det samme skal bl.a. gjelde alminnelig
kjente historiske eller utdødde navn, alminnelig kjent
navn på en stiftelse, et lag, et pseudonym eller et kunstnernavn.
Enkelte høringsinstanser mener at en person bør påvise
at vedkommende har tilknytning til navnet for å kunne bruke
et navn med utenlandsk preg. Flere høringsinstanser mener
også at f.eks. alminnelig kjente stedsnavn ikke bør
kunne velges som etternavn.
Utrykket «nye» etternavn vil omfatte både
etternavn som har falt ut av bruk men gjenopptas, og etternavn som
tidligere ikke har vært i bruk. Departementet går
ikke inn for et forbud mot at alminnelig kjente stedsnavn, kjente
men lite vanlige navn på gårdsbruk eller alminnelig
kjente historiske eller utdødde navn kan tas som nye etternavn.
Etter omstendighetene vil slike navn unntaksvis kunne nektes etter § 10
i lovforslaget. Dessuten foreslår departementet at bare
pseudonymer som er kunstnernavn skal kunne nektes som nytt etternavn.
Videre foreslås at forbudet mot å ta som nytt
etternavn et alminnelig kjent navn på «ei stifting
eller eit lag», endres slik at det også omfatter
institusjoner o.l. som ikke er egne rettssubjekter. For øvrig
støtter departementet arbeidsgruppens syn.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Arbeidsgruppen foreslår at etternavn med skrivemåten «å» skal
kunne endres til «aa». En endring av et etternavns
kjønnsbestemte endelse skal ikke regnes som endring til
et annet etternavn.
Flere høringsinstanser mener at det er uheldig at navn
som er eneformer i norsk rettskriving er beskyttet, f.eks. Dal og
Val, mens «forvanskede» former som Dahl og Wahl
ikke er det. På denne bakgrunn foreslås at det
tillates fri bruk av pararellformer som er i samsvar med gjeldende
norsk rettskriving, når den tilsvarende forvanskede formen
er et fritt etternavn.
Departementet slutter seg til disse forslagene. Det foreslås
også at endring av skrivemåten f.eks. fra «æ» til «ae» og
fra «ø» til «oe» heller
ikke skal regnes som endring til et annet etternavn.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, støtter departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke se at endringer av det normerte skriftspråk automatisk
skal gi mulighet for bærer av et etternavn som har gammel
normering til å ta beskyttede etternavn som nå faller
inn under dagens normering. Eksempel som kan nevnes er Dahl og Dal. Familienavn
kan neppe sies å være så bundet opp til den
til enhver tid gjeldende normerte norske hverdagslige rettskrivning
som språket ellers.
Disse medlemmer fremmer på den
bakgrunn følgende endringsforslag til § 6:
§ 6 første ledd skal lyde:
«En endring av stavemåten av et etternavn
til bokstaver som er alminnelig kjent i utlandet, regnes ikke som å ta
et annet navn.»