Til Odelstinget
Finansdepartementet fremmer i proposisjonen forslag til ny lov
om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven).
Lovforslaget bygger på Verdipapirsentrallovutvalgets innstilling
som er trykket som NOU 2000: 10. Lovforslaget vil erstatte verdipapirsentralloven.
Det vises til punkt 1.2 til 1.13 i proposisjonen for oversikt
over forslaget til verdipapirregisterlov. I proposisjonen foreslås
det videre at Verdipapirsentralen («VPS») omdannes
til allmennaksjeselskap (lovforslaget § 12-2)
og at det gjøres endringer i verdipapirhandelloven (endret
definisjon av oppgjørsvirksomhet, endring i reglene om
flaggeplikt og endring i reglene om clearing av kjøpsretter).
Det foreslås endringer i betalingssystemloven (lovforslaget § 13-1 nr.
19).
Bakgrunnen for lovforslaget, herunder Verdipapirsentrallovutvalgets
(«Utvalget») arbeid, er omtalt i kapittel 2 i
proposisjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig
Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen
og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet,
Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun
Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig
Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal,
fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre, May Britt Vihovde,
og fra Kystpartiet, Karl-Anton Swensen, viser til brev fra
finansministeren 9. april 2002 med omtale av enkelte inkurier
i proposisjonen. Brevet (uten vedlegg) er vedlagt innstillingen.
For øvrig viser komiteen til sine respektive merknader
nedenfor.
Utvalgets forslag og høringsinstansenes merknader er
omtalt i kapittel 3 i proposisjonen.
Departementet viser til at lovens saklige virkeområde
vil fremgå av de enkelte bestemmelser om konsesjonspliktig
virksomhet, organisering av virksomheten mv., og at en generell
lovregel om saklig virkeområde bare vil ha en informativ
funksjon. Etter departementets syn er for øvrig Utvalgets
forslag til saklig virkeområde noe snevert i forhold til
de ulike forhold som vil reguleres i loven. Departementet finner
det derfor verken nødvendig eller hensiktsmessig med en
lovregel om lovens saklige virkeområde. Det vises for øvrig
til at børsloven ikke inneholder en lovregel om lovens
saklige virkeområde.
Et annet spørsmål er om det bør inntas
en lovregel om lovens stedlige virkeområde. Det er vanlig å innta en
lovregel om stedlig virkeområde i lover som pålegger
konsesjonsplikt for en viss type virksomhet. Et spesielt trekk ved
det foreliggende lovforslaget er imidlertid at utøvelse
av registreringsvirksomhet i seg selv ikke vil utløse konsesjonsplikt.
Konsesjonsplikt inntrer bare dersom foretaket ønsker å drive
registreringsvirksomhet med de særskilte rettsvirkninger
som følger av loven. Det vises i den forbindelse til at
utenlandske «registerforetak» i utgangspunktet
vil kunne etablere seg i Norge eller yte grensekryssende registreringstjenester
inn i Norge, uten at foretaket vil måtte søke
om særskilt tillatelse. Foretaket må imidlertid ha
tillatelse og i utgangspunktet oppfylle de lovbestemte organisasjonskrav
dersom foretaket ønsker at registreringen skal utløse
de rettsvirkninger som følger av loven. Det er derfor etter
departementets syn ikke nødvendig å angi når
selskapet driver virksomhet i Norge, jf. tilsvarende i Kredittilsynets
høringsuttalelse. Departementet vil på denne bakgrunn
ikke foreslå en lovregel om lovens stedlige virkeområde.
Det vises for øvrig til at det ikke gjelder harmoniserte
regler for registreringsvirksomhet innen EØS-området.
Den enkelte EØS-stat står derfor friere til å gi
regler om registreringsvirksomhet enn tilfellet ville vært
hvis det var gitt harmoniserte regler.
Etter departementets syn bør imidlertid loven ha en
formålsbestemmelse som bl.a. vil kunne ha betydning ved
løsningen av ulike tolkingsspørsmål som måtte
oppstå. Departementet foreslår derfor å lovfeste at
lovens formål skal være å «...legge
til rette for sikker, ordnet og effektiv registrering av finansielle
instrumenter og rettigheter i slike med de rettsvirkninger som er
bestemt i denne lov».
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 1-1.
I punkt 4.1.1 til 4.1.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Utvalgets flertall foreslår at gjeldende enerett for VPS
til å foreta registreringer med bestemte rettsvirkninger
ikke videreføres i verdipapirregisterloven. Flertallet
har bl.a. lagt vekt på evnen til å tilpasse seg et
marked med skiftende behov. Høringsinstansene er også delt
i synet på hvorvidt eneretten bør videreføres eller
ikke.
Departementet viser til at viktige hensyn ved regulering av verdipapirmarkedet,
herunder registrering av finansielle instrumenter, er at dette fungerer
effektivt, funksjonelt og sikkert. Dette innebærer bl.a.
at sentrale tjenesteleverandører bør ha fleksibilitet
og incitament til å tilpasse seg endringer i markedet.
Den teknologiske utviklingen og reduserte rettslige hindringer for
kapitalflyt over landegrensene har i stor grad bidratt til integrasjon
av de internasjonale kapitalmarkedene. Etter departementets syn
er det viktig at den norske infrastrukturen i verdipapirmarkedet
er hensiktsmessig organisert for å møte denne
utviklingen. I kapittel 5 i proposisjonen foreslår departementet
at verdipapirregistre skal organiseres som allmennaksjeselskap.
Bakgrunnen er at denne organisasjonsformen anses best egnet til å møte
de krav som integreringen av det internasjonale kapitalmarkedet stiller.
Etter departementets syn forutsetter en organisering som allmennaksjeselskap
med private eiere at eneretten oppheves. Etter departementets syn
bør det ikke være aktuelt å gi en enkelt
aktør enerett dersom vedkommende har mulighet til å utnytte
denne monopolsituasjonen til egen fordel. Det har av enkelte høringsinstanser
vært hevdet at det vil kunne være uheldig med
organisering som allmennaksjeselskap - også i en situasjon
der eneretten oppheves - dersom VPS vil inneha et faktisk monopol.
Generelt vil departementet bemerke at en høy markedsandel
i seg selv ikke gir markedsmakt. Dersom nye aktører har
en reell mulighet til å etablere seg i det samme markedet
som et foretak med høy markedsandel, vil denne muligheten
alene kunne virke begrensende på foretakets prising og
markedsadferd for øvrig. Dersom foretaket søker å høste
monopolfordeler i form av for eksempel høye priser, vil
nye aktører kunne komme til i det aktuelle markedet. Den
korrigerende effekten av mulige konkurrenter er etter departementets
syn ikke avhengig av at det faktisk er etablert en konkurrent i
markedet, slik enkelte høringsinstanser synes å forutsette.
VPS har et lovbestemt monopol knyttet til registreringspliktige
instrumenter. VPS er samtidig en stiftelse, som ikke har fortjeneste
som formål. En må legge til grunn at allmennaksjeselskaper,
herunder en omdannet VPS, vil tillegge fortjeneste til sine aksjonærer
betydelig vekt ved sine tilpasninger. Hva markedsprisen for registrering
av verdipapirer vil bli etter at VPS eventuelt er omdannet, og sentralens
rettslige monopol har bortfalt, vil avhenge av en rekke forhold. Svært
viktig i denne sammenheng er det om kostnadsstrukturen ved registrering
av verdipapirer er slik at denne aktiviteten utgjør et
såkalt naturlig monopol. Et naturlig monopol er kjennetegnet
ved relativt høye faste produksjonskostnader, og relativt
lave kvantumsavhengige kostnader. Et annet forhold av betydning
for prisdannelsen er om «trusselen» om etablering
vil påvirke prisdannelsen. Hvorvidt dette er tilfellet
kan avhenge av hvor raskt den enkelte tilbyder er i stand til å endre
egne priser. Dersom eksisterende tilbyder kan sette ned prisen raskt
og betydelig ved en eventuell etablering vil det bli vanskelig for
potensielle etablerere å drive lønnsomt. Potensielle
etablerere vil i slike tilfeller trolig velge å ikke benytte
seg av retten til å etablere seg, og den eksisterende tilbyderen kan
således bestemme prisen uten å ta hensyn til trusselen
om etablering.
Om man får en situasjon med én tilbyder som
er profittmaksimerende, kan prisen for registrering under visse
forutsetninger bli om lag som monopolprisen. Det er bl.a. på denne
bakgrunn nødvendig å se nærmere på hvordan
det offentlige skal håndtere situasjoner hvor aktører
i markedet eventuelt antas å misbruke sin markedsmakt.
I den grad det etablerte foretaket faktisk oppnår markedsmakt,
vil det foreligge offentligrettslig grunnlag til å forhindre
misbruk av en slik posisjon. For det første vil Kredittilsynet
til en viss grad kunne ivareta konkurransehensyn ved konsesjonsbehandlingen
og vurderingen av registerets virksomhetsregler. For det andre vil
de relevante konkurransemyndighetene kunne gripe inn mot eventuelt misbruk
av markedsmakt. Det vises i denne sammenheng også til omtalen
av vederlag for registreringstjenester i punkt 10.5.8 i proposisjonen.
Justisdepartementet har vist til at hovedformålet med
et verdipapirregister er å dokumentere rettigheter til
formuesgoder tilsvarende registre som grunnbøkene for fast
eiendom og forskjellige rettighetsregistre for løsøre.
Departementet er enig med Justisdepartementet i at en viktig funksjon
til et verdipapirregister er å gi oversikt over rettigheter
til registrerte finansielle instrumenter. Departementet vil imidlertid
vise til at det var andre hensyn det særlig ble lagt vekt
på ved opprettelsen av VPS. For det første var
det særlig viktig å effektivisere omsetningen
av verdipapirer ved å innføre et dokumentløst
system. Dernest var det et ønske om å gjøre
det mulig med aksjesparing med skattefradrag og kunne føre
en effektiv skattekontroll.
Justisdepartementet har videre vist til Sårbarhetsutvalgets
vurderinger og mener at sikkerhetsmessige hensyn kan tale for at
registreringsvirksomheten er offentlig drevet. Departementet vil
for det første presisere at VPS etter gjeldende regulering
ikke er å anse for en offentlig institusjon, men en privat
selveiende institusjon opprettet ved lov. Departementet er heller
ikke ubetinget enig i at en opphevelse av eneretten vil gå ut over
sikkerheten til systemet. Det vises til at tilsvarende utenlandske
institusjoner ikke har en lovfestet enerett til å drive
registreringsvirksomhet. Det er i den sammenheng ikke grunn til å anta
at dette innebærer dårligere sikkerhet i registreringssystemene
i disse landene. Departementet viser i denne sammenheng til at en
organisering som aksjeselskap vil gi foretaket eiere med ansvar
for driften av virksomheten. Departementet viser videre til at virksomheten
til et verdipapirregister vil være konsesjonspliktig og
underlagt tilsyn.
Statistisk sentralbyrå har hevdet at flere nasjonale registre
ikke i er i tråd med den internasjonale utviklingen. Departementet
viser til at det for sentrale aktører i det internasjonale
verdipapirmarkedet pågår stadige strukturendringer.
Etter departementets syn kan det godt tenkes at det ikke opprettes
flere registre internasjonalt, men det er vanskelig å forutsi
resultatet av disse endringene. Departementet viser imidlertid til at
det internasjonalt ikke er vanlig med enerett for bestemte institusjoner
til å foreta registrering av finansielle instrumenter.
Det vises i denne sammenheng til at svenske VPC og danske VP ikke
har enerett til å foreta registrering av finansielle instrumenter.
Etter departementets syn vil således en opphevelse av den
lovbestemte eneretten ikke være i strid med den internasjonale
utviklingen. For øvrig kan ikke departementet slutte seg
til Statistisk sentralbyrås anførsel om at konsekvenser
av opphevelsen av eneretten er mangelfullt utredet.
VPS" enerett er bl.a. begrunnet i «systemets
effektivitet». Et forhold som er påpekt er at
det ville kunne være uoversiktlig dersom utstedere, kontoførere
og investorer måtte forholde seg til flere registre. Etter
departementets syn har den teknologiske utviklingen medført
at dette motargumentet ikke lenger er av en slik styrke at det kan
være av avgjørende betydning. Departementet viser
til at registrene etter forslaget kan ha forvalterkonti hos hverandre.
Dette vil etter departementets syn ivareta investorer og eventuelle
kontoføreres behov for oversikt. Det vises til VPS" høringsuttalelse
om dette.
Departementet vil for øvrig vise til at Kredittilsynet
støtter Utvalgets forslag om ikke å videreføre
VPS" enerett, selv om tilsynet bl.a. uttaler at rene kontrollhensyn
taler for monopol.
Departementet foreslår på bakgrunn av det ovennevnte
at eneretten for VPS til å registrere finansielle instrumenter
ikke videreføres i verdipapirregisterloven. Departementet
foreslår at slik virksomhet blir underlagt konsesjon. Det
vises til Utvalgets vurdering av behovet for et krav om konsesjon
som departementet slutter seg til. Det vises for ordens skyld til
at ingen av høringsinstansene har gått imot en
konsesjonsplikt dersom eneretten ikke videreføres.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, er enig med departementet i at Verdipapirsentralen
(VPS) omdannes til et allmennaksjeselskap og at det nåværende
monopolet erstattes av et konsesjonskrav. VPS og det norske verdipapirmarkedet
står overfor viktige utfordringer, bl.a. som følge
av økt kapitalflyt over landegrensene og den teknologiske
utfordringen. Opphevelse av monopolet vil legge til rette for at
norske verdipapirregistre kan møte disse utfordringene
på en hensiktsmessig måte og legge bedre til rette
for mer effektive løsninger enn i dag. Konsesjonskravet
vil bidra til at registeret fungerer på en tilstrekkelig
sikker måte.
Komiteen er enig med formålet med loven, nemlig å legge
til rette for sikker, ordnet og effektiv registrering av finansielle
instrumenter og rettigheter til slike. Etter komiteens mening
er det av sentral betydning for tilliten til verdipapirmarkedet
at investorene faktisk får levert de finansielle instrumentene som
erverves, og at andre ikke kan kreve rett til de samme instrumentene
i ettertid.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går
inn for å avvikle monopolet og erstatte dette med et konsesjonskrav. Disse
medlemmer ønsker likevel ikke å omdanne
Verdipapirsentralen (VPS) til et allmennaksjeselskap.
Disse medlemmer viser til at utvalget og flere
av høringsinstansene er i tvil om det norske verdipapirmarkedet
er stort nok til at det er rom for flere verdipapirregistre. Det
er derfor sannsynlig at selv om monopolet oppheves, vil vi fortsatt
bare ha ett verdipapirregister i Norge. Disse medlemmer mener at
faren med et faktisk monopol organisert som et aksjeselskap er at
selskapet kan komme til å ta ut en monopolgevinst. Det
vil ikke tjene brukerne. Disse medlemmer mener derfor
at dersom VPS fortsatt faktisk vil ha monopol, er det bedre at selskapet
er organisert som en stiftelse, der overskuddet kanaliseres tilbake
til brukerne i form av lavere priser, enn et aksjeselskap. Disse
medlemmer mener videre at å oppheve monopolet og åpne
muligheten for andre aktører i seg selv vil virke disiplinerende
på VPS.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet mener at det
ikke er godtgjort at dagens organisasjonsform ikke fungerer tilfredsstillende,
og viser til brev fra finansminister Per-Kristian Foss til Arbeiderpartiets
stortingsgruppe 24. april 2002 der det heter at:
«Departementet har ikke informasjoner som tyder på at
VPS er «lite effektivt, ikke ivaretar sikkerheten eller
på andre måter ikke er velfungerende» i
forhold til sin nåværende virksomhet og organisasjon.»
Disse medlemmer mener at VPS og eventuelle nye
verdipapirregistre skal organiseres etter lovgivningen for stiftelser. Disse
medlemmer ber Regjeringen komme tilbake med nærmere
regler for verdipapirregistre basert på at disse er organisert
som stiftelser, blant annet regler for sammenslåing og
deling av registre.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet går imot oppløsning
av VPS" enerett til å registrere finansielle instrumenter. Disse
medlemmer mener det er viktig å ha en enhetlig
registrering av eierforholdene i norsk næringsliv. Verdipapirsentralen
har spilt en viktig rolle i arbeidet for å sikre en ordnet
omsetning av verdipapirer og for å gjøre allmennhetens
innsyn i eierforholdene så lett tilgjengelig og pålitelig
som mulig. Disse medlemmer vil dessuten peke på at
de funksjoner Verdipapirsentralen utfører bærer
et relativt klart preg av offentlig myndighetsutøvelse,
og vil her peke på høringsuttalelsen fra Justisdepartementet
(gjengitt i proposisjonen side 15):
«Hovedformålet med et verdipapirregister
er å dokumentere forskjellige aktørers rettigheter
til formuesgoder. Denne hovedfunksjonen har også tilsvarende registre
som grunnbøkene for fast eiendom og de forskjellige rettighetsregistrene
for ulike typer løsøre (skip, luftfartøyer
mv.). Alle disse registrene drives i dag av staten. Hensikten med
slike rettighetsregistre er at de på nøytral måte
skal ivareta kryssende interesser mellom forskjellige aktørgrupper,
blant annet avhendere og erververe av de aktuelle formuesgoder, panthavere,
avhendernes og erververnes kreditorer, offentlige skatte- og tilsynsmyndigheter
osv. Dersom et verdipapirregister skal tilby registertjenester på kommersiell
basis har man etter Justisdepartementets syn i utgangspunktet ikke
like god sikkerhet for at alle aktørers interesser blir
ivaretatt på en upartisk måte som der dette utføres
av en selvstendig offentlig instans.»
Disse medlemmer slutter seg til Justisdepartementets
vurdering og mener det er både prinsipielt og praktisk
uheldig at offentlig myndighet, gjennom oppløsningen av
eneretten og omdanningen av VPS, på denne måten
delegeres til et privat selskap. Disse medlemmer mener
en utredning om hvorvidt VPS burde knyttes nærmere opp
til offentlig forvaltning ville vært en mer naturlig vei å gå enn
det aktuelle forslaget om oppløsning og omdanning.
Disse medlemmer registrerer med forbauselse at
Regjeringen ikke har lagt sterkere vekt på Økokrims
innvendinger mot å oppheve eneretten. I sin høringsuttalelse
stiller Økokrim seg tvilende til om det kan opprettholdes
en like effektiv kontroll med bestemmelsene om melde- og flaggeplikt
i en desentral registreringsform. Ifølge Økokrim
vil en slik omlegging også skape store problemer for skattekontroll
og øke kompleksiteten i etterforskningen av eventuelle straffbare
forhold (proposisjonen side 17).
Disse medlemmer kan videre ikke se at det er godtgjort
at dagens ordning med enerett ikke har fungert tilfredsstillende.
Tvert imot har det norske systemet for verdipapirregistrering vært
effektivt og oversiktlig. Verken i Verdipapirsentrallovutvalgets innstilling
eller komiteens høringer har det kommet fram opplysninger
som tyder på at tjenestene vil bli bedre eller billigere
om eneretten oppheves. Disse medlemmer vil peke på at
flertallet i Verdipapirsentrallovutvalget slo fast at det er uvisst
om det i et lite verdipapirmarked som det norske vil være
rom for etablering av flere verdipapirregistre. Det er altså sannsynlig
at en ikke vil oppnå konkurranse selv om eneretten oppheves,
og at resultatet vil bli en fortsatt monopolsituasjon. Disse
medlemmer viser til at det også er fremmet forslag
om å omdanne VPS til aksjeselskap og peker på at
opphevelsen av eneretten i så tilfelle vil medføre
opprettelsen av et privat monopol. I NOU 2000:10 s. 48
vurderer flertallet i Verdipapirsentrallovutvalget de mulige konsekvensene
av en slik situasjon og skriver:
«En institusjon som har faktisk monopol, og som er
organisert som et aksjeselskap, kan utsettes for et press om å utdele
et høyere utbytte. Kostnadene ved økt utbyttebetaling
kan bli overført på brukerne i form av høyere
priser.»
Det er altså mye som tyder på at verdipapirregistrering
i Norge er et område som egner seg spesielt dårlig
for innføring av fritt marked.
Disse medlemmer er forbauset over hvor liten vekt
Regjeringen har lagt på innvendingene mot oppløsning
fra viktige institusjoner som Justisdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Økokrim.
De innvendinger som har kommet,viser at det finnes tungtveiende
argumenter mot å oppheve monopolet. Men Regjeringen har
valgt å sette en ikke godtgjort påstand om at
konkurranse vil gi mer effektive tjenester foran hensynet til åpenhet
og innsyn.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet oppfatter oppløsningen av VPS" monopol
og omdanningen til aksjeselskap som nok et tegn på at Regjeringen
velger å føre en sterkt høyreorientert økonomisk
politikk, en politikk som fremmer privatisering og konkurranseutsetting
av ideologiske årsaker.
I punkt 4.2.1 og 4.2.2 i proposisjonen er Utvalgets forslag og
høringsinstansenes merknader omtalt.
Utvalget har foreslått at konsesjonskravet etter verdipapirregisterloven
skal omfatte registrering av finansielle instrumenter med de virkninger
som følger av loven. Avregnings- og oppgjørsvirksomhet,
tilknyttet virksomhet innenfor virksomhetsbegrensningen og registrering
av finansielle instrumenter med andre rettsvirkninger slik som for
eksempel foretas av forvaltere, omfattes etter forslaget ikke av
konsesjonsplikten. Samtlige av høringsinstansene er enig
med Utvalget i at konsesjonsplikten etter lov om registrering av
finansielle instrumenter kun bør omfatte registreringsdelen
av den virksomhet VPS driver i dag. Enkelte av høringsinstansene
mener imidlertid at et verdipapirregisters avregnings- og oppgjørsvirksomhet bør
underlegges konsesjonsplikt etter lov om betalingssystemer mv.
Departementet er enig med Utvalget og høringsinstansene
i at konsesjonsplikt etter lov om registrering av finansielle instrumenter
kun bør omfatte registrering av finansielle instrumenter
med de rettsvirkninger som omfattes av loven. Annen virksomhet registeret
driver (herunder tilleggstjenester og oppgjørsvirksomhet)
må eventuelt anses som tilknyttet virksomhet. Dette medfører
bl.a. at den registrering som en forvalter nødvendigvis
må utføre for å holde oversikt over hvem
som er eiere av finansielle instrumenter på en forvalterkonto
ikke omfattes av konsesjonsplikten. Videre vil heller ikke elektronisk
føring av aksjeboken i et aksjeselskap utløse
et krav om konsesjon. Slik registrering vil da heller ikke utløse
de rettsvirkninger som følger av verdipapirregisterloven.
Et annet spørsmål er om oppgjørsvirksomhet
bør utløse konsesjonsplikt etter betalingssystemloven. Departementet
viser til at det etter lov om betalingssystemer er frivillig for
et verdipapiroppgjørssystem å søke godkjennelse
av Kredittilsynet. Slik godkjennelse må imidlertid innhentes
dersom systemet ønsker de særskilte rettsvirkningene
som lov om betalingssystem gir.
Utvalget har vist til at dersom et verdipapirregister også i
fremtiden skal drive et verdipapiroppgjørssystem, vil slik
virksomhet drives av et selskap under offentlig tilsyn. Oppgjørs-
og avregningsvirksomheten vil i så tilfelle måtte
regnes som tilknyttet virksomhet. Departementet legger til grunn
at tilsynsmyndighetene også vil kunne gi pålegg
knyttet til slik tilknyttet virksomhet og vil ved konsesjonsbehandlingen
kunne sette vilkår.
Dersom et verdipapirregister ikke ønsker å drive avregnings-
og oppgjørsvirksomhet, vil det nødvendigvis måtte
være tilknyttet et eller flere systemer som driver slik
virksomhet. Også ved en slik organisering vil det kunne
være aktuelt å sette krav overfor registeret knyttet
til hvordan avregning og oppgjør av handler med finansielle
instrumenter registrert i registeret skal gjennomføres.
Det bør bl.a. ved behandlingen av konsesjonssøknad
fra verdipapirregister legges vekt på at avregning og oppgjør
utføres av verdipapiroppgjørssystem som er underlagt
regulering og tilsyn. Departementet vil på bakgrunn av
det ovennevnte ikke foreslå endringer i betalingssystemloven
som innebærer konsesjonsplikt for verdipapiroppgjørssystemer.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter
seg til departementets vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 3-1
første ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til sine merknader under
punkt 3.1.2.
I punkt 4.3.1 og 4.3.2 i proposisjonen er Utvalgets forslag og
høringsinstansenes merknader omtalt.
Departementet er enig med Utvalget i at konsesjonsmyndigheten
bør legges til Finansdepartementet.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at det lovfestes
nærmere regler om hva en konsesjonssøknad skal
inneholde, og at departementet skal kunne be om ytterligere opplysninger
dersom det som er framlagt vurderes som utilstrekkelig for å behandle søknaden.
Utvalget har foreslått at det fastsettes en frist for konsesjonsmyndigheten
på seks måneder for å ferdigbehandle
saken. Det er i noen sammenhenger satt frist for konsesjonsbehandling
på finansområdet. Dette har bakgrunn i EØS-forpliktelser.
Det er ikke slike forpliktelser med hensyn til denne type konsesjonssaker.
En tilsvarende frist gjelder imidlertid for søknader etter
børsloven. Departementet foreslår derfor at det
fastsettes en slik frist også i verdipapirregisterloven.
Fristen skal løpe fra det tidspunkt konsesjonsmyndighetene
har mottatt all nødvendig informasjon for å fatte
vedtak. Det understrekes at en eventuell overskridelse av fristen
ikke vil gi søker et rettskrav på konsesjon.
Departementet er enig med Utvalget og Kredittilsynet i at det
ikke bør lovfestes noe forbud mot betingede tillatelser,
men viser til Utvalgets og Kredittilsynets synspunkter når
det gjelder å utvise forsiktighet ved bruk av betingede
tillatelser. Departementet slutter seg til dette.
Departementet viser til at Utvalget har lagt til grunn at konsesjonsmyndigheten
på grunnlag av alminnelig forvaltningsrett vil ha anledning
til å sette vilkår for tillatelsen dersom det
anses nødvendig av hensyn til de formål loven
skal fremme. Departementet slutter seg til Utvalgets vurdering på dette
punkt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter
seg til departementets vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 3-2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til sine merknader under
punkt 3.1.2.
I punkt 4.4.1 i proposisjonen er Utvalgets forslag omtalt.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at departementet
under visse omstendigheter skal ha adgang til helt eller delvis å endre,
herunder sette nye vilkår, eller tilbakekalle tillatelse
til å drive verdipapirregister. Det vises til lovforslaget § 3-3.
En tilsvarende bestemmelse gjelder for børser og autoriserte markedsplasser
etter børsloven.
Departementet slutter seg også til Utvalgets forslag
om at tilbakekall av eller endring i tillatelsen skal kunne foretas
dersom foretaket ikke gjør bruk av tillatelsen innen tolv
måneder, gir uttrykkelig avkall på tillatelsen
eller har opphørt å drive registeret i mer enn seks
måneder. Videre skal tillatelsen kunne endres eller tilbakekalles
dersom foretaket har fått tillatelsen ved hjelp av uriktige
opplysninger eller andre uregelmessigheter.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at tilbakekall
av eller endring i tillatelsen skal kunne foretas dersom foretaket
ikke lenger oppfyller de vilkår som kreves for tillatelsen,
uavhengig av om det aktuelle vilkåret er fastsatt i lov
eller i medhold av lov.
Utvalget har foreslått at konsesjonen skal kunne endres
eller tilbakekalles dersom verdipapirregisteret, styremedlem, daglig
leder eller annen person som deltar i ledelsen av virksomheten eller
deler av denne eller i andre foretaksorganer, foretar alvorlige
eller systematiske overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold
av lov. Departementet viser til at det i verdipapirhandelloven § 12-5
nr. 5 og børsloven § 2-3 annet ledd bokstav
d er fastsatt at tillatelsen helt eller delvis kan tilbakekalles
dersom foretaket foretar alvorlige eller
systematiske overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold
av lov. Departementet foreslår at en benytter denne løsningen
også overfor verdipapirregistre, dvs. at adgangen til å endre/tilbakekalle
tillatelsen knyttes til lovovertredelser begått av foretaket.
Departementet legger til grunn at lovbrudd foretatt av de personer
som var nevnt i Utvalgets forslag etter en konkret vurdering vil
kunne få konsekvenser for foretaket. Ordlyden legger ingen
begrensinger på hvilke lovbrudd som omfattes av bestemmelsen.
Særlig relevant vil imidlertid være brudd på lover
eller forskrifter av stor betydning for den virksomheten et verdipapirregister
driver.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at tillatelsen
skal kunne endres eller tilbakekalles dersom mislige forhold hos
verdipapirregisteret gir grunn til å frykte at en fortsettelse
av virksomheten kan skade allmenne interesser, jf. lovforslaget § 3-3.
Departementet slutter seg også til Utvalgets forslag
om at tillatelsen skal kunne endres eller trekkes tilbake dersom
verdipapirregisteret ikke etterkommer pålegg gitt av Kredittilsynet.
For øvrig viser departementet til den alminnelige adgang
til å omgjøre enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 35.
En slik omgjøringsadgang vil også kunne omfatte
konsesjonsvedtak.
For børser gjelder en regel om at konsesjonen bortfaller
ved konkurs eller offentlig akkordforhandling. Departementet viser
i denne sammenheng til forslaget om at reglene om offentlig administrasjon
skal gjelde ved avvikling av verdipapirregister.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter
seg til departementets vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 3-3.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til sine merknader under
punkt 3.1.2.
I punkt 4.5.1 til 4.5.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Departementet er enig med Utvalget i at vedtak om sammenslåing
og deling av verdipapirregister bør treffes av generalforsamlingen
med flertall som for vedtektsendring. Dette følger imidlertid
allerede av allmennaksjeloven § 13-3 annet ledd
og § 14-6 første ledd for henholdsvis
fusjon og fisjon, som vil komme til anvendelse for et verdipapirregister.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at vedtak
om avhendelse av en vesentlig del av den konsesjonspliktige virksomhet
skal treffes av generalforsamlingen med flertall som for vedtektsendringer. Utvalgets
forslag går her lenger enn hva som følger av allmennaksjeloven.
Etter departementets oppfatning tilsier et verdipapirregisters samfunnsmessige
betydning at de samme krav stilles til foretakets avgjørelse om å avhende
en vesentlig del av den konsesjonspliktige virksomhet, som til avgjørelser
om sammenslåing og deling av virksomheten. Det vises til
lovforslaget § 4-6.
Utvalget har foreslått at vedtak om sammenslåing og
deling av verdipapirregister og avhendelse av en vesentlig del av
den konsesjonspliktige virksomheten bør underlegges myndighetenes
kontroll og krav om samtykke. Det vises til at dette vil gi konsesjonsmyndigheten
bedre mulighet til å vurdere om forutsetningene for konsesjon
fortsatt vil være oppfylt for det foretak som skal videreføre
den konsesjonspliktige virksomhet. Departementet er enig i Utvalgets
forslag. Det vises til lovforslaget § 4-6.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget
til verdipapirregisterloven § 4-6.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
I punkt 5.1 til 5.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Sentrale hensyn bak regler for registrering av finansielle instrumenter
er å legge til rette for et sikkert, effektivt og velfungerende
verdipapirmarked. Det må i denne sammenheng tas hensyn
til den frie flyt av kapital over landegrensene som synes å være økende. Den
teknologiske utviklingen og reduserte lovfestede hindringer for
kapitalflyt over landegrensene har medført en integrasjon
av kapitalmarkedene. Dette har medført at det er relativt
enkelt for norske investorer å investere i utenlandske
kapitalmarkeder, samtidig som utenlandske investorer har en enkel
tilgang til det norske markedet. Denne utviklingen vil trolig fortsette.
Regelverket for organiseringen av verdipapirregistrering bør
utformes slik at hensynet til et sikkert, effektivt og velfungerende
verdipapirmarked ivaretas, samtidig som det tar hensyn til den fremtidige
utviklingen i verdipapirmarkedet.
Departementet antar at organisering som allmennaksjeselskap vil
kunne ivareta disse hensynene ved at denne selskapsformen gir mulighet
for effektive beslutningsprosesser og fleksibel ledelse. Allmennaksjeselskapsformen
gir videre en hensiktsmessig regulering av styrets og ledelsens
ansvar og oppgaver. Det vises også til at allmennaksjeloven
inneholder regler om vern av kreditorer og et krav til forsvarlig
egenkapital i forhold til virksomhetens omfang og risiko. Organisering
som allmennaksjeselskap gir videre mulighet for direkte innflytelse
fra eierne til selskapets ledelse, noe som vil kunne bidra til rasjonell
og økonomisk drift.
Allmennaksjeselskapsformen vil også gi muligheter for
egenkapitalfinansiering gjennom adgang til utstedelse av aksjer
mot nytegning, opptak av konvertible lån mv. Allmennaksjeselskapsformen
vil legge til rette for etablering av holdingmodeller, hvor ulike
deler av virksomheten kan isoleres i enkeltstående juridiske
enheter av hensyn til bl.a. ulikeartede risikoaspekter. Allmennaksjeselskapsformen
vil også åpne for eventuell integrasjon med andre
deler av verdipapirkjeden. Det vises også til at verdipapirregistrene
i Sverige og Danmark er organisert som aksjeselskap.
Departementet viser videre til at det de siste årene også har
skjedd en integrasjon mellom de nordiske verdipapirmarkedene, først
og fremst ved at de nordiske børsene har inngått
i Norex-samarbeidet. Dette samarbeidet innebærer at de
nordiske børsene vil ha én felles ordrebok. Det
kan heller ikke utelukkes at integrasjonen på sikt vil
forsterkes. Etter departementets syn bør et norsk verdipapirregister
organiseres på en måte som gjør det mulig å tilby
oppgjørs- og registreringstjenester som tilfredsstiller
de behov som handel over landegrensene vil medføre. Dette
innebærer bl.a. at registeret bør kunne tilby
tjenester som gjør det enkelt for investorer å være
eksponert i de forskjellige nasjonale markedene. Slike tjenester
kan for eksempel være konti som dekker en investors totale
beholdning, uavhengig av hvor de finansielle instrumentene er omsatt
og uavhengig av utsteders hjemhørighet. Etter departementets
syn vil slike tjenester lettere kunne tilbys dersom verdipapirregisteret
kan inngå allianser eller samarbeid med utenlandske verdipapirregistre,
og da særskilt de nordiske. Departementet antar at slike
allianser lettere vil kunne inngås dersom virksomheten organiseres
som aksjeselskap.
Det har vært anført at VPS ikke bør
kunne organiseres som aksje-/allmennaksjeselskap så lenge
den vil være den eneste tilbyder av registreringstjenester
i det norske markedet, og således ikke vil være
underlagt konkurranse. Departementet viser for det første
til det ovennevnte vedrørende integreringen av de nordiske markedene.
Det kan i den sammenheng anføres at et norsk register,
en omdannet VPS eller eventuelle nyetableringer, til en
viss grad allerede vil være underlagt konkurranse fra andre
nordiske tilbydere av registreringstjenester. Departementet viser
videre til at høy markedsandel ikke i seg selv er ensbetydende
med markedsmakt. Dersom nye aktører har en reell mulighet
til å etablere seg i det samme markedet som en aktør
med høy markedsandel, vil denne muligheten alene kunne
virke begrensende på foretakets prising og markedsadferd
for øvrig. Det vises i den forbindelse til drøftelsen
i kapittel 4 i proposisjonen.
Et mindretall i Utvalget har foreslått at VPS" virksomhet
deles i en registerdel og en oppgjørsdel, hvor registerdelen
videreføres som en selveiende institusjon mens oppgjørsdelen
organiseres som aksjeselskap. Etter departementets syn er det usikkert
hvorvidt en slik modell vil kunne dekke de behov som verdipapirmarkedene
etterspør. I et slikt tilfelle vil registeret kunne ha
monopol (faktisk eller rettslig), mens oppgjørsvirksomheten
vil være underlagt konkurranse. Aktørene i verdipapirmarkedet
vil således kunne velge å gjøre opp handlene
i andre oppgjørssystemer mens registreringen på den
enkelte konto, for så vidt gjelder norske verdipapirer
som eventuelt er underlagt pliktig registrering, må gjøres
i registerdelen. Dette vil for det første kunne medføre
at det norske oppgjørssystemet får lavere likviditet,
noe som igjen vil kunne medføre økte kostnader
pr. transaksjon. Videre vil en slik løsning kunne medføre
at norske investorers beholdninger av utenlandske finansielle instrumenter
i større grad registreres i et utenlandsk register. Registerdelen
vil således kunne tape volumer. På bakgrunn av
at et register har en høy andel faste kostnader vil dette
kunne medføre økte kostnader knyttet til den enkelte
registrering. Videre vil det ut fra tilsyns- og kontrollhensyn,
herunder skatterapportering, kunne sies å være
en fordel at norske investorer har sine beholdninger av finansielle
instrumenter registrert i et norsk register, også i de
tilfeller der disse investorene innehar utenlandske finansielle
instrumenter. Departementet har på bakgrunn av det ovennevnte
kommet til at det ikke vil foreslå en løsning
som består i en deling av virksomheten i en registerdel
og en oppgjørsdel.
Et annet mindretall i Utvalget har foreslått at verdipapirregistrering
skal kunne drives i selveiende institusjon, uten at virksomheten
deles i en registerdel og en oppgjørsdel. Etter departementets
syn vil organisering som selveiende institusjon ikke i samme grad som
et verdipapirregister organisert som aksjeselskap kunne møte
de utfordringer som et marked i rask utvikling innebærer.
Bl.a. vil organisering som selveiende institusjon gi mindre fleksibilitet
til å møte eventuelle strukturendringer. Det vises
i denne sammenheng til at andre sentrale institusjoner i verdipapirkjeden
er organisert som aksjeselskap, og til at verdipapirregistrene i
bl.a. Danmark og Sverige har en tilsvarende organisasjonsform. Flere
høringsinstanser har pekt på at Børslovutvalget
foreslo valgrett mht. organisasjonsform. Børslovutvalgets
forslag ble imidlertid ikke fulgt opp på dette punktet,
og resultatet ble at også børser må organiseres
som aksjeselskap.
Departementet mener på bakgrunn av det ovennevnte at
et verdipapirregister best kan møte de krav som stilles
til virksomheten dersom det organiseres som allmennaksjeselskap.
Departementet er for øvrig enig med Utvalget i at spørsmålet
om organisasjonsform må anses å være
et så viktig strukturspørsmål at det
bør avgjøres av lovgiver. Det bør derfor
etter departementet syn ikke legges opp til at spørsmålet
om organisasjonsform avgjøres av VPS" egne organer.
Departementet er enig med Utvalget i at verdipapirregistrering
må stiftes og drives som allmennaksjeselskap. Det foreslås
derfor ikke at det gis anledning til å drive slik virksomhet
organisert som aksjeselskap. Departementet mener i likhet med Utvalget
at et verdipapirregister bør ha anledning til å hente
inn egenkapital ved emisjoner til allmennheten, og at det strengeste
regelsett med hensyn til bl.a. krav til aksjekapital, styresammensetning,
regnskapskrav, fusjon og fisjon, skal komme til anvendelse. Departementet viser
for øvrig til at både verdipapirforetak og oppgjørssentraler
etter verdipapirhandelloven, og børser og autoriserte markedsplass
etter børsloven, skal være organisert som allmennaksjeselskap.
Departementet foreslår på bakgrunn av det ovennevnte
at konsesjon til verdipapirregistrering i utgangspunktet kun kan
gis til allmennaksjeselskap.
Et særskilt spørsmål er om det bør
gjelde et tilsvarende krav overfor utenlandske verdipapirregistre
som ønsker å drive konsesjonspliktig virksomhet
i Norge. Det vil etter departementets syn kunne være særlig uheldig
dersom én stor aktør oppnår markedsmakt
i Norge, jf. omtale av markedsmakt i kapittel 4 i proposisjonen.
Et absolutt krav om etablering av datterselskap i Norge vil kunne
vanskeliggjøre nyetableringer i det norske markedet. Videre
kan ikke departementet se at det foreligger tungtveiende offentligrettslige hensyn
imot at utenlandske verdipapirregistre gis anledning til å drive
konsesjonspliktig virksomhet i Norge uten å etablere et
norsk allmennaksjeselskap. Departementet foreslår derfor
at utenlandske verdipapirregistre gis adgang til å drive
konsesjonspliktig virksomhet i Norge uten å etablere et
norsk allmennaksjeselskap. Det presiseres at virksomheten uansett vil
måtte ha tillatelse fra norske myndigheter. Det vil i den
forbindelse kreves at registeret underlegges de alminnelige virksomhetsreglene,
mens de organisatoriske krav ikke vil måtte være
identiske. Det vises til at det ikke gjelder et såkalt «single
passport» for registertjenester innen EØS. Det
foreslås at departementet gis hjemmel til å fastsette
nærmere regler for slike utenlandske registre. I en slik
forskrift vil det bl.a. måtte foretas en nærmere
vurdering av i hvilken grad det er behov for særskilte
unntak fra lovens bestemmelser for utenlandske registre. Dette gjelder
bl.a. selskapsrettslige bestemmelser, virksomhets- og eierbegrensningsregler
og reglene om registrering av rettigheter til finansielle instrumenter.
Departementet legger imidlertid til grunn at reglene om rettsvirkninger
av registrering må gjelde for slike utenlandske registre,
siden det er disse rettsvirkningene konsesjonsplikten er knyttet
til. Videre må det kunne kreves at utenlandske registre
underlegges de alminnelige reglene om taushetsplikt og innsynsrett.
Dette har særlig sammenheng med reglene om registreringsplikt
som er nærmere omtalt i kapittel 8 i proposisjonen, og
departementets forslag om at registreringsplikten vil kunne oppfylles
ved registrering i et slikt utenlandsk register. Det vil også være
særlig viktig at det utenlandske registeret oppfyller lovbestemte
plikter i forbindelse med skattekontroll og effektivt tilsyn av
verdipapirmarkedet. Et minstekrav i den forbindelse er at registeret
oppfyller de plikter som settes til forvalter i et norsk verdipapirregister,
jf. nærmere omtale i punkt 9.3 i proposisjonen.
Departementets forslag innebærer at VPS pålegges
en plikt til å omdanne seg til allmennaksjeselskap, og
det vil dermed være behov for overgangsregler knyttet til
dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget
til verdipapirregisterloven § 3-1 annet og tredje
ledd. Flertallet viser til kapittel 16 nedenfor når
det gjelder forslaget om omdanning av VPS til allmennaksjeselskap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet går
ikke inn for å omdanne VPS til allmennaksjeselskap. Disse medlemmer mener
det finnes flere viktige grunner til at dagens modell med en selveiende
stiftelse er å foretrekke framfor en omdanning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet er opptatt av å unngå for
sterk maktkonsentrasjon. Omdanning av VPS til allmennaksjeselskap
vil med stor sannsynlighet medføre at eierskapet til verdipapirmarkedets
infrastruktur havner på hendene til et lite antall sterke
aktører i det samme markedet. I stedet for en slik utvikling ønsker disse medlemmer at
VPS skal være, og oppfattes som, en nøytral aktør.
Med et slikt utgangspunkt vil organisering som selveiende stiftelse
eller offentlig eierskap være hensiktsmessig. Samfunnsmessige
hensyn tilsier altså at forslaget om omdanning bør
avvises.
Disse medlemmer viser til at en omdanning til
allmennaksjeselskap gjør eierandelene i VPS omsettelige.
Aksjene kan kjøpes av aktører som ønsker integrering
av infrastrukturbedriftene i det norske verdipapirmarkedet, og vil
kunne føre til at den norske infrastrukturen kommer på utenlandske
hender. Etter det disse medlemmer kjenner til, er
det sannsynlig med en utvikling mot betydelig konsentrasjon og integrering
i det europeiske verdipapirmarkedet. Et utsalg av den norske verdipapirstrukturen
må derfor vurderes som en reell mulighet. Disse
medlemmer er redd for at en infrastruktur på utenlandske hender
vil svekke norske børsnoterte selskapers muligheter til å hente
risikovillig kapital i verdipapirmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet finner det ikke
godtgjort at en omdanning vil føre til mer effektive eller billigere
tjenester.
For komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet synes det som om Regjeringen
også her er drevet av et syn på at frie markedsmekanismer og
privat eierskap er et mål i seg selv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartietvil
peke på at dagens modell med en grad av brukerstyre medfører
motivasjon for stiftelsens styrende organer til å drive
stiftelsen mest mulig effektivt og til å tilby tjenester
til en lavest mulig pris. Disse medlemmer ser det
som ønskelig at VPS også i framtiden drives med
det mål for øye å la eventuell gevinst
av driften komme brukerne til gode, og kan ikke se at en organisasjonsform med
mål om å generere overskudd til selskapets aksjonærer
kan ivareta dette på en like god måte. Disse medlemmer mener
at disse innvendingene forsterkes av sannsynligheten for at et omdannet
VPS vil få monopolposisjon, og viser i denne sammenheng
til sine merknader under punkt 3.1.2
Disse medlemmer stiller seg uforstående
til at en eventuell omdanning til allmennaksjeselskap skal gjøres
pliktig for VPS. Slik blokkeres muligheten for en framtidig tilbakevending
til en annen organisasjonsform. Disse medlemmer vil
derfor subsidiært foreslå at åpningen
for omdanning til allmennaksjeselskap vedtas uten at det pålegges
en plikt til slik omdanning.
Disse medlemmer frykter at en omdannelse til allmennaksjeselskap
i neste omgang kan føre til et redusert omfang av denne
type virksomhet i Norge. Disse medlemmer viser til
at et mindretall i Verdipapirsentrallovutvalget gikk imot en slik
omdannelse med følgende begrunnelse:
«Utviklingen går mot større
og internasjonale markedsdeltakere som i stor grad vil dominere
verdipapirhandelen, spesielt handel på tvers av landegrensene.
Med en fremskriving av den utviklingen vi ser i dag, er det i prinsippet
ikke noe i veien for en utvikling der kun en svært begrenset
del av tjenesteytingen og dermed også verdiskapingen knyttet
til utstedelse og omsetning av norske verdipapirer finner sted i
Norge. Mindretallet er av den oppfatning at en slik utvikling er
uheldig; den vil føre til en utarming av kompetansen og
finansnæringen generelt, samtidig som nødvendige
tilpasninger i mindre grad vil ta hensyn til nasjonale ønsker
og behov, herunder mulighet for offentlig tilsyn og innsyn. En utvikling
som beskrevet, vil også lett kunne føre til en
svekket plattform for norske finansinstitusjoner og verdipapirforetak.
En konsekvens av en slik utvikling vil lett være at hjemlige
investorer og utstedere får et svekket tilbud av verdipapirrelaterte
tjenester.»
Disse medlemmer deler denne begrunnelsen.
Gjeldende rett er omtalt i punkt 6.1 i proposisjonen.
Et flertall av Utvalget har foreslått at et verdipapirregister,
herunder VPS, skal organiseres som et allmennaksjeselskap. Et samlet
Utvalg er av den oppfatning at organiseringen av verdipapirregistreringsvirksomhet
i størst mulig grad bør følge av alminnelige selskapsrettslige
regler. Utvalget har derfor lagt opp til, så langt det
har funnet det hensiktsmessig, å la den selskapsrettslige
reguleringen av verdipapirregistre følge av den nye aksjelovgivningen.
Et mindretall i Utvalget finner det naturlig å ha stort
sett samme organisering for registerdelen av nåværende
VPS som for næringsdrivende stiftelser. Dette forslaget
har sammenheng med dette mindretallets forslag til omdannelse. Det
vises til NOU 2000:10 s. 189.
Utvalgets forslag og høringsinstansenes merknader er
omtalt under punkt 6.2.1 til 6.2.8 i proposisjonen.
Komiteen tar dette til orientering
og viser til merknader under punktene nedenfor i dette kapittel
5.
Det følger av allmennaksjeloven at generalforsamlingen
vil være øverste organ for verdipapirregister
organisert som allmennaksjeselskap. Departementet finner i likhet
med Utvalget ikke grunn til å foreslå særregler
om generalforsamlingen i et verdipapirregister.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig i at de alminnelige reglene i allmennaksjeloven om generalforsamling
skal gjelde for verdipapirregistre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at det ikke
gis særregler om bedriftsforsamling for verdipapirregistre,
slik at allmennaksjelovens alminnelige regler vil gjelde.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig i at de alminnelige reglene i allmennaksjeloven om bedriftsforsamling
skal gjelde for verdipapirregistre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
Departementet mener i likhet med Utvalget at de funksjoner, den
virksomhet og den samfunnsmessige betydning et verdipapirregister
vil kunne ha, tilsier lovfesting av krav om et høyere antall
styremedlemmer enn det minimum på tre medlemmer som følger av
asal. § 6-1. Departementet viser i denne forbindelse til
at børsl. § 3-2 bestemmer at børsen
skal ha et styre med minst fem medlemmer. Departementet viser videre
til at Banklovkommisjonen i NOU 1998: 14 foreslår at finansforetak
(unntatt datterselskap i finansforetak) skal ha minst fem medlemmer,
noe som er en videreføring av dagens krav til styret i
forretningsbanker. Departementet slutter seg av den grunn til Utvalgets
forslag om at styret i et verdipapirregister skal bestå av
minst fem medlemmer.
Etter asal. § 6-1 kan daglig leder i allmennaksjeselskap
ikke velges som styreleder. Det er imidlertid etter allmennaksjeloven
ikke noe forbud mot at daglig leder er medlem av styret. Banklovkommisjonen
har i sin fjerde utredning om finansforetak foreslått at
daglig leder i finansforetak ikke skal kunne være medlem av
styret. Bakgrunnen for Banklovkommisjonens forslag er et ønske
om å gi styret en mer selvstendig stilling i forhold til
den daglige ledelse i foretaket. Departementet mener i likhet med
Utvalget at de samme hensyn gjør seg gjeldende for verdipapirregister,
og slutter seg til Utvalgets forslag om at daglig leder ikke skal
kunne være medlem av styret. Dette er i tråd med hva
som gjelder for børs, jf. børsl. § 3-2
første ledd annet punktum.
Utvalget har ikke ansett det nødvendig med særregler
for ansatterepresentasjon i styret. Asal. §§ 6-4
og 6-5 gir de ansatte, dersom foretaket har flere enn 30 ansatte
og ikke har bedriftsforsamling, rett til å velge et antall
styremedlemmer og observatører avhengig av antall ansatte.
Dersom foretaket har flere enn 200 ansatte og ikke bedriftsforsamling,
følger det av allmennaksjeloven en plikt til å ha
ansatterepresentanter i styret. Til forskjell fra gjeldende verdipapirsentrallov,
der ansatterepresentantene kun skal supplere styret ved behandlingen
av administrative saker, vil de ansattes representanter etter allmennaksjeloven
være fullverdige styremedlemmer. Departementet slutter seg
til Utvalgets forslag om at de alminnelige reglene i allmennaksjeloven
om ansattes representasjon i styret skal gjelde for verdipapirregister.
Departementet finner i likhet med Utvalget ikke grunn til å foreslå særlige
regler som avviker fra allmennaksjelovens regler om styrets oppgaver,
eller om fordeling av myndighet i forholdet mellom styret og daglig
ledelse.
Departementet slutter seg videre til Utvalgets forslag om at
det ikke gis særregler i verdipapirregisterloven for daglig
ledelse i et verdipapirregister.
Departementet foreslår i tråd med Utvalgets
forslag at styremedlemmer, daglig leder og andre som faktisk deltar
i ledelsen av foretaket skal ha relevante kvalifikasjoner og yrkeserfaring.
Avgjørelsen av hvem som faktisk deltar i ledelsen må etter
departementets syn bero på en konkret vurdering. Kredittilsynet
har bemerket at det ved håndhevelsen av kvalifikasjonskravet
til styre og ledelse vil være nødvendig å se hen
til hvilken rolle den enkelte skal ha i foretaket. Departementet
slutter seg til Kredittilsynets merknader på dette punkt,
og viser til at begrepet «relevante kvalifikasjoner og
yrkeserfaring» i forslaget gir mulighet til å legge
vekt på kvalifikasjonenes og erfaringens relevans i forhold
til den stillingen som skal fylles.
Utvalget har foreslått at styremedlemmer, daglig leder
og andre som faktisk deltar i ledelsen av verdipapirregisteret skal
ha ført en hederlig vandel og for øvrig ikke ha
gjort seg skyldige i straffbare forhold eller annen utilbørlig
adferd som gir grunn til å anta at stillingen eller vervet
ikke vil kunne ivaretas på en forsvarlig måte.
Tilsvarende var foreslått for børs i NOU 1999:3.
I Ot.prp. nr. 73 (1999-2000) (s. 55) anså departementet
kriteriet «gjort seg skyldig i straffbare forhold» som
overflødig ved siden av vandelskravet.
Departementet antar at tilsvarende kan legges til grunn for kvalifikasjonskravet
for styre og ledelse i et verdipapirregister. Departementet slutter
seg ellers til Utvalgets forslag. Det vises til lovforslaget § 4-1.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at et verdipapirregister
skal gi Kredittilsynet melding ved endringer i foretakets styre
og ledelse, og til at Kredittilsynet gis kompetanse til å pålegge
at endringer ikke skal iverksettes dersom disse medfører
at kravene til styre og ledelse ikke lenger vil være oppfylt. Departementet
er enig med Kredittilsynet og Norges Fondsmeglerforbund i at det
ikke alltid vil være mulig å innhente forhåndsgodkjennelse
ved endringer i ledelsen. I forslaget er det derfor tatt inn forbeholdet «så vidt
mulig» i tråd med Kredittilsynets merknader. Departementet
er imidlertid ikke enig med Norges Fondsmeglerforbund i at det er
behov for frister for melding til Kredittilsynet og for Kredittilsynets
vurdering av de aktuelle personer. Departementet viser til at den
påleggskompetansen som er foreslått lagt til Kredittilsynet
må innbefatte kompetanse til å gi pålegg om
at en endring ikke skal kunne gjennomføres før den
er vurdert av tilsynet. Når det gjelder eventuell frist
for Kredittilsynet til å fatte vedtaket, viser departementet
til at det følger av forvaltningsloven § 11a
at avgjørelse skal skje uten ugrunnet opphold. Departementet
mener det derfor ikke er behov for en fristregel som foreslått.
Det vises til lovforslaget § 4-1.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget til
verdipapirregisterloven § 4-1.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
Utvalget har vært delt i spørsmålet
om det bør lovfestes et krav om at verdipapirregister skal
ha kontrollkomité (se proposisjonen punkt 6.2.4.)
Flertallet mener det ikke er behov for en ordning med kontrollkomité,
og mener at de regler Utvalget har foreslått om tilsyn,
internkontroll mv. vil være tilstrekkelig til at virksomheten
vil drives på forsvarlig måte. Flertallet mener
videre at kontrollkomité vil kunne medføre en
pulverisering av ansvar som i utgangspunktet tilligger andre selskapsorganer.
Et mindretall av Utvalget mener at virksomhetens særpreg og
tekniske egenart gjør det hensiktsmessig med et særskilt
sikkerhetsorgan som skal påse at virksomheten drives forsvarlig.
Departementet slutter seg til Utvalgets mindretall og foreslår
et krav om at verdipapirregister skal ha kontrollkomité.
Departementet viser til at ordningen med kontrollkomité for
VPS, og for oppgjørssentral etter vphl. § 6-1
femte ledd synes å ha fungert etter hensikten. Departementet
viser videre til at børs etter børsl. § 3-3
skal ha kontrollkomité. Departementet slutter seg til Norsk
Oppgjørssentral ASAs, Kredittilsynets og Utvalgets mindretalls
vurdering av at virksomhetens særpreg og tekniske egenart, som
tilsier et lovfestet krav om kontrollkomité for børser,
også tilsier et slikt krav for verdipapirregistre.
Departementet er videre enig med Kredittilsynet i at bestemmelsen
om kontrollkomiteen bør utformes i tråd med den
tilsvarende bestemmelse i børsl. § 3-3. Departementet
foreslår derfor at kontrollkomité for verdipapirregister
skal ha minst tre medlemmer valgt av generalforsamlingen. Det foreslås
at kontrollkomitéens oppgave skal være å føre
tilsyn med at verdipapirregisteret følger lover, forskrifter
og konsesjonsvilkår, samt vedtekter og vedtak truffet av
foretakets organer, og herunder vurdere sikkerhetsmessige forhold ved
virksomheten. Det foreslås at generalforsamlingen skal
fastsette instruks for kontrollkomiteen, og at instruksen skal godkjennes
av Kredittilsynet. Det foreslås videre at det gis en hjemmel
for Kredittilsynet til å fastsette nærmere regler
om sammensetningen av og om virksomheten til kontrollkomitéen.
Det vises til lovforslaget § 4-2.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget til
verdipapirregisterloven § 4-2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at et verdipapirregisters
vedtekter skal godkjennes, og til at kompetansen til å gi
godkjenning legges til departementet.
Departementet slutter seg videre til Utvalgets forslag om at
vedtektsendringer i utgangspunktet krever godkjenning. Enkelte endringer
i vedtektene vil imidlertid kunne gjelde interne selskapsrettslige
forhold. Det foreslås derfor at departementet skal kunne
gi nærmere regler om innhold og godkjenning av vedtekter.
Det vil herunder kunne bestemmes i forskrift at visse typer av vedtektsendringer
ikke behøver godkjenning. Det vises til lovforslaget § 4-3.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget til
verdipapirregisterloven § 4-3.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at det skal
lovfestes at styret skal fastsette retningslinjer for internkontroll,
og at Kredittilsynet skal kunne gi nærmere bestemmelser
om gjennomføringen av slik internkontroll. Departementet
viser til at VPS og andre institusjoner i finansmarkedet er underlagt
regler om internkontroll etter forskrift om klargjøring
av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse på den interne
kontroll. Departementet viser videre til at børs og autoriserte
markedsplasser er underlagt tilsvarende regler etter børsl. § 3-4.
Etter departementets forslag skal styret forvisse seg om at internkontrollen
etableres, gjennomføres og dokumenteres på en
forsvarlig måte i samsvar med styrets retningslinjer og
pålegg. Daglig leder skal sørge for at internkontroll
etableres og gjennomføres i henhold til lov og forskrifter.
Det samme gjelder for styrets vedtatte retningslinjer og pålegg.
Det vises til lovforslaget 4-4. Departementet viser til at det i
børsl. § 3-7 er fastsatt habilitetsregler for
ansatte og tillitsvalgte i børs. Departementet viser videre
til at det i børsl. § 3-8 første
ledd er bestemt at en børs ikke kan eie finansielle instrumenter
opptatt til notering på vedkommende børs, med
unntak av obligasjoner og sertifikater utstedt av en EØS-stat.
I bestemmelsens annet ledd er det gitt regler som gir begrensninger
for børsenes ansatte og tillitsvalgte til å erverve
eller avhende finansielle instrumenter.
Reglene i børsl. §§ 3-7 og
3-8 er en videreføring av regler som fulgte av børsloven
1988, og er i hovedsak i samsvar med Børslovutvalgets forslag.
Utvalget har ikke foreslått tilsvarende regler i utkastet
til verdipapirregisterloven.
Departementet viser til at et verdipapirregister har en noe annen
rolle i verdipapirkjeden enn en børs. Bl.a. har en børs
oppgaver knyttet til markedsovervåkning. Imidlertid er
hensynet til tillit og integritet viktig også ved reguleringen
av foretak som driver verdipapirregister. Departementet har derfor
vurdert hvorvidt det bør innføres regler tilsvarende
børsl. §§ 3-7 og 3-8 gjeldende
for verdipapirregistre.
Departementet viser til at et verdipapirregisters adgang til å eie
finansielle instrumenter vil være regulert i lovforslaget § 5-1.
Behovet for egenhandelsregler for ansatte i VPS ble vurdert i
Ot.prp. nr. 84 (1997-1998). Departementet fant da ikke grunn til å gjøre
reglene i vphl. kapittel 2a gjeldende for ansatte i VPS. Det ble
bl.a. vist til VPS" interne regler om ansattes egenhandel.
Når det gjelder ansattes adgang til å eie finansielle instrumenter,
viser departementet til at verdipapirhandellovens regler om innsidehandel
og markedsmanipulasjon gjelder generelt. Forbudet mot ulovlig innsidehandel
medfører at ingen kan foreta handler med finansielle instrumenter
dersom vedkommende har opplysninger som kan påvirke kursen
på de finansielle instrumentene og disse opplysningene
ikke er offentliggjort eller allmenn kjent i markedet. Ansatte og
tillitsvalgte i et verdipapirregister vil således være
avskåret fra å handle på bakgrunn av
opplysninger som mottas i kraft av stilling eller tillitsverv, dersom
disse opplysningene er å anse som innsideopplysninger.
Departementet legger i samsvar med vurderingen i Ot. prp. nr.
84 (1997-1998) til grunn at det ikke nå er behov for særlige
lovfestede regler for at personer tilknyttet et verdipapirregister
skal omfattes av egenhandelsreglene i vphl. kapittel 2a. Departementet
foreslår imidlertid at det lovfestes et krav om at foretakets
styre skal utarbeide interne retningslinjer for de ansatte og tillitsvalgtes
handel med finansielle instrumenter, samt habilitetsregler gjeldende
for disse. Det foreslås i tillegg at departementet skal
kunne gi nærmere regler om disse forhold dersom det senere
skulle vise seg at slike interne retningslinjer ikke er tilstrekkelige
for å ivareta hensynet til tillit og integritet. Et slikt
vedtak vil bl.a. kunne innebære at vphl. kapittel 2a gjøres gjeldende
for ansatte og tillitsvalgte i et verdipapirregister.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget til
verdipapirregisterloven § 4-4.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
Departementet viser til at et verdipapirregister, som etter forslaget
skal organiseres som allmennaksjeselskap, vil ha regnskapsplikt
etter regnskapsloven. Videre følger det av allmennaksjeloven
at revisor skal velges av generalforsamlingen. Verdipapirregister
vil ha plikt til å la årsregnskapet bli revidert
av minst én registrert eller statsautorisert revisor, eventuelt
av revisjonsselskap som er godkjent av Kredittilsynet og som skal
utpeke en ansvarlig revisor som er registrert eller statsautorisert
revisor for oppdraget, jf. revisorloven § 2-2.
Departementet finner det på denne bakgrunn ikke nødvendig å ta
inn bestemmelser om disse forhold i verdipapirregisterloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig i at de alminnelige reglene i allmennaksjeloven, regnskapsloven
og revisorloven skal gjelde for verdipapirregistre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
Departementet er enig med Utvalget og enkelte av høringsinstansene
i at det ikke er spesielle forhold knyttet til den løpende
driften av et verdipapirregister som tilsier et behov for særskilte
kapitalkrav ut over hva som følger av allmennaksjeloven.
Det vises i denne sammenheng til at det foreslås særlige
regler for et verdipapirregisters erstatningsansvar og for sikkerhetsstillelse
for et eventuelt ansvar. Departementet er imidlertid enig med Finansnæringens
Hovedorganisasjon og Justisdepartementet i at det kan være
forhold knyttet til å sikre en forsvarlig avvikling av
virksomheten som kan tilsi at det oppstilles kapitalkrav. Departementet
viser til at Kredittilsynet har foreslått at bestemmelsen
om kapitalkrav utformes etter mønster av børsl. § 4-5.
Denne bestemmelsen inneholder et krav om ansvarlig kapital som er
forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten. Bestemmelsen
i børsl. § 4-5 inneholder videre en hjemmel
for departementet til å gi nærmere regler om hva
som skal regnes som foretakets ansvarlige kapital, samt regler om
minstekrav til ansvarlig kapital. Departementet viser videre til
de regler som foreslås vedrørende avvikling, jf.
kapittel 15 i proposisjonen og lovforslaget kapittel 11. På bakgrunn
av at det foreslås at vedtak om avvikling må godkjennes
av departementet, antar departementet at det er tilstrekkelig for å ivareta
de forhold som påpekes av Justisdepartementet og Finansnæringens
Hovedorganisasjon at det fastsettes et forsvarlighetskrav med hensyn
til størrelsen på den ansvarlige kapitalen, kombinert
med en hjemmel for departementet til å fastsette minstekrav.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget til
verdipapirregisterloven § 4-5.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
I punkt 7.1.1 til 7.1.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Departementet går i likhet med Utvalget inn for at det
fastsettes begrensninger for hvilken virksomhet som kan drives av
et verdipapirregister. Det vises til lovforslaget § 5-1.
Departementet kan i hovedsak slutte seg til Utvalgets begrunnelse
for å videreføre en slik regel.
Utvalget foreslår at et verdipapirregister utover kjernevirksomheten
bare skal kunne drive virksomhet som har «naturlig sammenheng» med
registreringsvirksomheten. Departementet slutter seg til Utvalgets vurderinger
på dette punkt. Enkelte av høringsinstansene har
hatt merknader til begrepet «naturlig sammenheng».
Departementet viser til at dette er en rettslig standard som også benyttes
i virksomhetsbegrensningsregelen før børs, jf.
børsl. § 5-2 . Departementet er videre
enig med Utvalget i at spørsmålet om hva som har
naturlig sammenheng med registreringsvirksomheten må undergis
en konkret og dynamisk vurdering over tid. Departementet slutter
seg til Utvalgets forslag om at departementet skal kunne gi nærmere
regler om hvilken virksomhet et register skal kunne drive. I samsvar
med Kredittilsynets høringsuttalelse foreslås
det dessuten at departementet kan treffe enkeltvedtak om dette
Utvalget har vurdert hvorvidt et verdipapirregister skal kunne
drive virksomhet knyttet til andre deler av verdipapirkjeden, det
vil si virksomhet som børs, autorisert markedsplass og/eller
oppgjørsvirksomhet etter vphl. kapittel 6. Flertallet i
Utvalget mener et verdipapirregister ikke bør kunne drive
slik virksomhet. Etter flertallets syn bør et verdipapirregister
heller ikke kunne eie datterselskap som driver slik virksomhet.
Flertallet mener det bør lovfestes at en integrering av
de ulike deler av verdipapirkjeden bare skal kunne skje ved at de
aktuelle virksomhetene eies av et holdingselskap som selv ikke driver
annen virksomhet enn å være eier.
Departementet er enig med Utvalget i at et verdipapirregister,
innen samme rettssubjekt, ikke bør kunne drive med børsvirksomhet,
virksomhet som autorisert markedsplass eller oppgjørsvirksomhet
etter vphl. kapittel 6. Hensynet til klart avgrensede kjernevirksomheter
for konsesjonspliktig virksomhet, bl.a. på bakgrunn av
forskjellig risiko ved virksomhetene, og av tilsynsmessige hensyn
tilsier at disse virksomhetene ikke drives i samme rettssubjekt.
Det vises til Utvalgets begrunnelse som departementet slutter seg
til. Det presiseres at oppgjørs- og avregningsvirksomhet slik
denne utføres av VPS i dag vil kunne drives i samme foretak
som registeret - som tilknyttet virksomhet.
Spørsmålet om hvorvidt et verdipapirregister
skal kunne eie foretak som utgjør andre deler av verdipapirkjeden,
vil dels bero på registerets virksomhetsbegrensninger og
dels på eventuelle eierbegrensningsregler for
den aktuelle institusjonen. Departementet viser i denne sammenheng
til at det for børs og oppgjørssentral gjelder
eierbegrensningsregler, som det i «særlige tilfeller» kan
gjøres unntak fra.
Departementet mener lovverket ikke bør legge unødige
hindringer for konstellasjoner som aktørene finner hensiktsmessig.
Etter departementets syn tilsier heller ikke hensynene bak virksomhetsbegrensningene
et absolutt forbud mot at et verdipapirregister skal kunne ha eierinteresser
i andre foretak, herunder foretak som utgjør andre deler
av verdipapirkjeden. Departementet mener det på det nåværende
tidspunkt er vanskelig å forutsi hvordan infrastrukturen
i verdipapirmarkedet vil utvikles. Departementet mener av den grunn
at det ikke bør lovfestes et forbud i verdipapirregisterloven
mot at et verdipapirregister har eierinteresser i et annet foretak
i verdipapirkjeden. Departementets forslag innebærer således
ikke en lovfesting av holdningmodellen for integrering av de ulike
deler av verdipapirkjeden slik Utvalgets flertall har foreslått.
Departementet mener derimot at et verdipapirregister ikke bør
ha eierinteresser i andre foretak der dette kan svekke registerets
integritet og uavhengige stilling. Det vises til Kredittilsynets
uttalelse om dette som departementet slutter seg til. Departementet
foreslår av den grunn en bestemmelse om at et verdipapirregister
ikke kan inneha eierinteresser i andre selskaper dersom dette kan
svekke registerets integritet og uavhengige stilling. Det foreslås
videre en kompetanse for Kredittilsynet til å pålegge
foretaket å drive tilknyttet virksomhet i eget foretak
og at annen konsesjonspliktig virksomhet alltid skal drives i eget
foretak. Det foreslås dessuten, i samsvar med Kredittilsynets
høringsuttalelse, en regel tilsvarende vphl. § 8-3
tredje ledd som regulerer adgangen til å inneha eierandeler
i foretak som driver annen virksomhet. Det vises til lovforslaget § 5-1.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget til
verdipapirregisterloven § 5-1 første
og annet ledd.
Flertallet slutter seg til departementets vurderinger
og til forslaget til verdipapirregisterloven § 5-1 tredje
ledd med slike endringer som fremgår av Finansdepartementets
brev til finanskomiteen 23. april 2002. Flertallet viser
til at uttrykket «eiendeler i annen næringsvirksomhet» blant
annet omfatter aksjer. Henvisningen til allmennaksjeloven vil kunne
ha betydning for eksempel der eierandelen alene ikke kan sies å svekke
integriteten og den uavhengige stillingen, men at den samlede innflytelsen
til verdipapirregisteret kan innebære slik svekkelse.
Flertallet foreslår at verdipapirregisterloven § 5-1
tredje ledd skal lyde:
«Et verdipapirregister kan ikke være deltaker
i annet foretak med ubegrenset ansvar for foretakets forpliktelser,
ha eiendeler i annen næringsvirksomhet eller ha slik innflytelse
som nevnt i allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd, dersom
dette svekker verdipapirregisterets integritet og uavhengige stilling.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
I punkt 7.2.1 til 7.2.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Komiteen tar dette til orientering.
Departementet viser til at eierbegrensningsregler har til formål å sikre
eierspredning, og til at eierspredning bl.a. er begrunnet i behovet
for å forhindre interessekonflikter mellom rollen som eier
og rollen som kunde, og for å unngå konsentrasjon
av eierskap i institusjoner som har vesentlig samfunnsmessig betydning.
Flertallet i Utvalget mener etter en helhetsvurdering at det
bør gjelde eierbegrensningsregler for et verdipapirregister.
Dette er i hovedsak begrunnet med at Børslovutvalget i
NOU 1999:3 foreslo eierbegrensninger for børser, og at
det ifølge Utvalget er viktig med konsistens i regelverket
for disse institusjonene.
Departementet er enig i at virksomheter som driver likeartet
virksomhet i utgangspunktet bør underlegges mest mulig
like rammevilkår. Enkelte av høringsinstansene
har påpekt at virksomheten til en børs og et verdipapirregister
ikke kan sies å være likeartet. Departementet
er for så vidt enig i denne vurdering og fremhever at eventuelle
eierbegrensninger må forankres i et reelt behov for eierspredning.
Sammenhengen mellom virksomheten til en børs og virksomheten til
et verdipapirregister består først og fremst i
at begge institusjonene har en vesentlig rolle i verdipapirkjeden.
I Ot.prp. nr. 73 (1999-2000) la departementet bl.a. vekt på at
et hovedhensyn ved regulering av børsvirksomhet er behovet
for tillit fra markedsaktørene, og at markedsplassen fremstår
som nøytral og med høy integritet. Det ble videre
lagt vekt på at børs i Norge vil kunne ha en dominerende
posisjon med stor samfunnsmessig betydning, samt at børsen
vil være en sentral del av infrastrukturen i verdipapirmarkedet.
Etter departementets syn vil også et verdipapirregister
kunne ha en dominerende posisjon med stor samfunnsmessig betydning,
og kunne utgjøre en sentral og viktig rolle i infrastrukturen
i verdipapirmarkedet. Markedsmessige hensyn tilsier at aktørene
i verdipapirmarkedet bør kunne stole på at registrering
og oppgjør av transaksjoner i verdipapirmarkedet utføres på en
betryggende og tillitvekkende måte. Aktørene bør
videre kunne stole på at det ved driften av registeret
legges vekt på hva som er til det beste for markedet og
dets aktører og ikke eventuelle særinteresser
for store eiere som også kan være brukere av registerets tjenester.
Departementet er av den grunn enig med Utvalgets flertall og flertallet
av høringsinstansene i at det bør gjelde eierbegrensninger
for verdipapirregistre.
I vurderingen av nivået på eierbegrensningen
må man etter departementets syn legge vekt på hensynet til
at likeartet virksomhet underlegges like rammevilkår.
Utvalget har lagt til grunn at eierbegrensningen for verdipapirregister
bør legges på samme nivå som for børs
(dvs. 10 pst.).
Blant andre Finansnæringens Hovedorganisasjon og Norges
Fondsmeglerforbund har uttalt at det ikke nødvendigvis
er en sammenheng mellom eierbegrensning for børs og for
verdipapirregister. Et verdipapirregisters virksomhet vil kunne
bestå av en registerdel, en oppgjørsdel og eventuell
tilknyttet virksomhet. I registerdelen føres det en oversikt
over eierforhold mv. til finansielle instrumenter. I oppgjørsdelen
drives avregning- og oppgjørsvirksomhet der handelen inngår
i Verdipapiroppgjørssystemet (VPO). VPO er et system for
overføring av verdipapirer mot betaling som sikrer deltakerne
ytelse mot ytelse. En lignende oppgjørsfunksjon utføres
av oppgjørssentraler (NOS ASA) etter vphl. kapittel 6.
Oppgjørssentraler er underlagt en eierbegrensning på 20
pst., jf. vphl. § 6-1 syvende ledd. Denne oppgjørsvirksomheten
består i å tre inn som motpart eller på annen
måte garantere for oppfyllelse for handler med finansielle
instrumenter som nevnt i vphl. § 1-2 annet ledd
nr. 4-7 (clearing av forskjellige typer derivatkontrakter), jf. § 1-6.
Kreditttilsynet har gitt uttrykk for at det er en fordel med en transparent
og enhetlig regulering av institusjoner som er en del av den finansielle
infrastrukturen i Norge. Departementet er enig i dette synspunktet,
og mener at nivået på eierbegrensningsreglene
for verdipapirregistre bør harmoniseres med de tilsvarende
regler som gjelder for børser. Departementet foreslår
av den grunn at eierbegrensningen for verdipapirregistre settes
til 10 pst.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil innledningsvis understreke at de samme
hensyn som gjør seg gjeldende ved eierbegrensningsregler
for finansinstitusjoner, kommer til anvendelse også overfor
verdipapirregistre. Regelverket for finansinstitusjoner bør
sikre uavhengige institusjoner og uavhengig finansiering. Det vil
motvirke for sterk konsentrasjon og økonomisk makt i samfunnet.
Slik uavhengighet vil sikre de enkelte finansinstitusjonene og finansnæringens
uavhengighet i forhold til øvrige deler av næringslivet,
og i forhold til enkelteiere og slike eieres forretningsforbindelser.
Det vil også kunne hindre krysseierskap.
Flertallet viser til at det norske finansmarkedet er
lite. I de senere årene har de foretak som opererer i det
finansielle markedet blitt utsatt for eller vurdert forskjellige
former for tilnærminger på nordisk og europeisk
basis. Det har skapt bekymring hos aktørene at det ikke
finnes noen form for koordinering mellom disse foretakene. Avhengigheten
er stor og det er viktig for det norske markedet at infrastrukturen
er effektiv. Flertallet vil imidlertid vise til at
aktørene bør kunne stole på at det ved
driften av registeret legges vekt på hva som er til det
beste for markedet og dets aktører, og ikke eventuelle
særinteresser for store eiere som også kan være
brukere av registerets tjenester.
Flertallet vil også vise til at børser
er underlagt eierbegrensning på 10 pst. Etter flertallets mening er
det viktig og riktig at likeartet virksomhet underlegges like rammevilkår.
Flertallet slutter seg for øvrig til
departementets vurderinger.
Komiteen slutter seg til forslaget
til verdipapirregisterloven § 5-2 første
ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, viser til at spørsmålet om eierbegrensningsregler
for finansinstitusjoner er under utredning og vil komme til behandling
i snarlig fremtid. Flertallet mener det er mye som
taler for at eierbegrensningsregelverket skal være likt
for alle aktører som opptrer i samme marked.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
på det nåværende tidspunkt derfor slutte
seg til departementets forslag til verdipapirregisterloven § 5-2
første ledd, men vil komme tilbake til dette i forbindelse
med behandlingen av eierbegrensningsregler for finansinstitusjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
Utvalget har foreslått en regel om at eierbegrensningsreglene
ikke skal være til hinder for at et verdipapirregister
eies 100 pst. av et foretak som ikke driver annen virksomhet enn å forvalte
sine eierinteresser i datterselskaper og datterselskapene ikke driver
annen virksomhet enn verdipapirregistrering, virksomhet som børs
eller autorisert markedsplass, oppgjørsvirksomhet etter
vphl. kapittel 6 eller virksomhet som har naturlig sammenheng med
dette. Det følger av børsl. § 4-1
annet ledd at eierbegrensningen for børs ikke er til hinder
for at en børs eies 100 prosent av et foretak med hovedkontor
i Norge som ikke driver annen virksomhet enn å forvalte
sine eierinteresser i datterselskaper, og datterselskapene ikke
driver annen virksomhet enn børsvirksomhet eller virksomhet
som har naturlig sammenheng med dette. Både etter Utvalgets
forslag og etter børsl. § 4-1 gjelder
eierbegrensningen i tilfelle for morselskapet. Departementet foreslår
en tilsvarende regel for verdipapirregistre, jf. lovforslaget § 5-2
tredje ledd.
Departementet viser til at Utvalget ikke har foreslått
et unntak fra eierbegrensningsreglene knyttet til strategiske samarbeidsavtaler.
Utvalget har imidlertid gitt utrykk for at en slik regel bør
gjelde for verdipapirregistre dersom en tilsvarende regel vil gjelde
for børser. Departementet slutter seg til Utvalgets vurderinger
på dette punkt. Det vises i denne sammenheng til drøftelsene
i Ot.prp. nr. 73 (1999-2000) som vil gjelde tilsvarende i forhold
til verdipapirregistre. Det vises til lovforslaget § 5-2
fjerde ledd.
Utvalget har videre foreslått en generell dispensasjonsadgang
for særlige tilfeller. Departementet slutter seg til Utvalgets
begrunnelse for en slik regel. Departementet mener bl.a. at den
raske utviklingen internasjonalt når det gjelder endringer
i infrastrukturen i verdipapirmarkedene kan medføre et
behov for i særlige tilfeller å ha en dispensasjonsadgang
som den foreslåtte. Ved vurderingen av om det skal gjøres
unntak fra hovedregelen vil departementet legge vekt på de
hensyn som begrunner eierbegrensningsreglene. Det vises til lovforslaget § 5-2
annet ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget til
verdipapirregisterloven § 5-2 annet, tredje og
fjerde ledd. Flertallet viser til punkt 20.3 nedenfor
når det gjelder forslaget til verdipapirregisterloven § 5-2
femte og sjette ledd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
Et mindretall av Utvalget mener det er nødvendig å supplere
de foreslåtte eierbegrensningsreglene med stemmerettsbegrensninger
for å forhindre at enkeltaksjonærer skal kunne
få dominerende innflytelse i verdipapirregisteret ved lavt
fremmøte. Departementet mener det er hensiktsmessig å fastsette
en regel om stemmerettsbegrensninger tilsvarende den som gjelder
for finansinstitusjoner etter finansieringsvirksomhetsloven og børser
etter børsloven. Departementet slutter seg til mindretallets
begrunnelse og viser også til den begrunnelse som er gitt
i Ot.prp. nr. 73 (1999-2000) s. 69. I likhet med det som gjelder
for børser, foreslås derfor at ingen på generalforsamlingen
skal kunne stemme for mer enn 10 pst. av stemmene eller mer enn
20 pst. av de stemmer som er representert på generalforsamlingen.
Det vises videre til at Banklovkommisjonen har foreslått å videreføre
en slik regel for finansforetak.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget til
verdipapirregisterloven § 5-3.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
Utvalget har vist til at det for å forhindre omgåelser
av eierbegrensningsreglene er nødvendig å fastsette
konsolideringsregler, og foreslår en bestemmelse tilsvarende
med hva som var foreslått for børser og tilsvarende
med finansvl. § 2-6 om konsolidering av eierandeler.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag, men foreslår
i tråd med Kredittilsynets høringsuttalelse at
bestemmelsen harmoniseres med den tilsvarende bestemmelsen i børsloven.
Det vises til lovforslaget § 5-4. Bestemmelsen
foreslås også gitt anvendelse i forhold til lovforslaget § 5-3
om stemmerettsbegrensninger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget til
verdipapirregisterloven § 5-4.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
I punkt 8.1 og 8.2 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
I det følgende vil begrepet «registrering» omfatte første
gangs registrering av et finansielt instrument i et register (såkalt «innføring»,
jf. nærmere omtale av begrepet i punkt 10.1 i proposisjonen).
Registrering i et register vil bl.a. kunne effektivisere forvaltningen
og omsetningen av finansielle instrumenter. Fordelene knyttet til
registrering bør etter departementets syn i utgangspunktet
være tilgjengelig ved omsetning av alle typer finansielle
instrumenter. Departementet slutter seg derfor til Utvalgets forslag om
at finansielle instrumenter, slik disse til enhver tid er definert
i verdipapirhandelloven, normalt bør kunne registreres
i et verdipapirregister. Aksjer i aksjeselskap (som ikke er registreringspliktige),
vil eksempelvis kunne registreres i et register dersom utsteder ønsker
dette. Det vises for øvrig til Utvalgets begrunnelse som
departementet i det vesentligste slutter seg til. For så vidt
gjelder varederivater, vises til departementets drøftelse
i Ot.prp. nr. 53 (2000-2001) s. 37-38.
Registrering utløser rettsvirkninger som ikke nødvendigvis
vil passe for samtlige typer finansielle instrumenter. I samsvar
med Utvalgets forslag foreslås derfor at departementet
i særskilte tilfeller skal kunne bestemme hvilke rettsvirkninger
registrering skal ha.
Fordelene knyttet til registrering vil ikke nødvendigvis
være begrenset til finansielle instrumenter. Registeret
bør derfor ha adgang til å registrere andre formuesobjekter
enn finansielle instrumenter (kvoter mv.) i den grad det skulle
være etterspørsel etter slike registreringstjenester.
Slik registrering bør imidlertid bare kunne skje etter
nærmere regler gitt av departementet, siden de aktuelle
formuesgodene vil kunne være svært forskjellige
fra de finansielle instrumentene lovens regler i første
rekke er ment å regulere. Det vil således kunne
være aktuelt å begrense rettsvirkningene av registrering
av andre formuesobjekter enn finansielle instrumenter.
Registrering i et rettighetsregister gir særskilte rettsvirkninger.
Det er i den forbindelse viktig å unngå at registrerte
instrumenter samtidig er underlagt rettsregler som kan komme i strid
med rettsvirkningene som følger av registrering. Departementet
slutter seg derfor til Utvalgets forslag om å innskrenke
registreringsretten for enkelte instrumenter for å unngå slike konflikter.
Dette gjelder for det første instrumenter som allerede
er utstedt i form av et dokument, og instrumenter som allerede er
registrert i et annet rettighetsregister (norske eller utenlandske).
Ovenfor drøftes hvilken adgang det
er for registrering av finansielle instrumenter og andre formuesobjekter
i et rettighetsregister. Et annet spørsmål er om
utsteder av slike instrumenter vil ha krav på registrering,
dvs om registeret har kontraheringsplikt. Dette spørsmålet
drøftes i punkt 10.3.2 i proposisjonen.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 2-1.
I punkt 8.1 og 8.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Registrering av finansielle instrumenter i et rettighetsregister
medfører en rekke fordeler for utstedere og investorer,
og det må antas at det normalt ikke er nødvendig å pålegge
registrering for at registrering skal skje, jf. tilsvarende i Ot.prp.
nr. 83 (1984-1985) s. 28. I enkelte situasjoner vil imidlertid utstedere
og investorer ikke ønske å registrere instrumentene
overhodet, eventuelt ikke registrere instrumentene i et register
underlagt norsk lovgivning. Det siste kan være tilfellet
dersom en vesentlig del av omsetningen av det aktuelle instrumentet
skjer i et utenlandsk marked. Det finnes imidlertid viktige offentlige
hensyn som kan tilsi pliktig registrering av finansielle instrumenter,
uavhengig av hva utstedere og investorer måtte ønske.
Slike offentlige hensyn kan bl.a. være skattekontroll-,
tilsyns-, og statistikkhensyn. I tillegg har det blitt lagt vekt
på at registreringsplikt for aksjer ivaretar hensynet til åpenhet
omkring eierforhold i næringslivet. Det vises i den sammenheng
til justiskomiteens uttalelse i Innst. O. nr. 80 (1996-1997) (jf.
sitat fra Justisdepartementets høringsuttalelse i proposisjonen
s. 63).
Vurderingen av om det bør være pliktig registrering
for enkelte finansielle instrumenter vil bero på en interesseavveining.
På den ene siden vil pliktig registrering i visse tilfeller
kunne medføre betydelige fordeler av offentligrettslig
art (skattekontroll, effektivt tilsyn av verdipapirmarkedene mv.).
På den annen side må det tas hensyn til i hvilken
grad konkurransesituasjonen for norske utstedere og investorer vil
kunne påvirkes negativt ved å pålegge
registrering. I den forbindelse vises til reglene om frie kapitalbevegelser i
EØS-avtalen artikkel 40 og EØS-reglene som svarer til
rådsdirektiv 88/361/EØF, hvoretter
medlemsstatene i utgangspunktet er avskåret fra å innføre
og opprettholde restriksjoner på kapitalbevegelser innen EØS-området.
Kapitalbevegelser omfatter overføring av penger, men også de
transaksjonene som nødvendiggjør overføring
av penger, slik som kjøp og salg av aksjer og obligasjoner.
EØS-reglene innebærer at norske investorer vil
kunne flytte sine investeringer ut av Norge dersom de norske reglene
oppfattes som særskilt tyngende i forhold til hva som er
vanlig i andre EØS-land.
De ulike hensyn i ovennevnte interesseavveining vil kunne ha
ulik tyngde for ulike finansielle instrumenter. Departementet vil
derfor i det følgende drøfte hvert enkelt av de
instrumentene som i dag er underlagt pliktig registrering.
Det følger av gjeldende lov § 1-2
første ledd bokstav b at norske ihendehaverobligasjoner skal
registreres i VPS. Utvalget er delt i synet på om slike
obligasjoner fortsatt skal være underlagt pliktig registrering.
Når det gjelder spørsmålet om registreringsplikt, er
det på den ene siden anført at det foreligger
særlige offentligrettslige hensyn som tilsier registreringsplikt. Med
offentlige hensyn vises gjerne til skattekontroll, effektivt tilsyn
og statistikkføring. For ordens skyld vil departementet
presisere at rettsvernsvirkningene som oppnås ved registrering
neppe kan regnes som et offentlig hensyn som tilsier registreringsplikt.
Etter departementets syn er rettsvernsvirkningene som oppnås
ved registrering i et norsk register snarere et konkurranseparameter
som utstedere vil måtte ta i betraktning ved valg av register.
Det antas at dette hensynet særlig vil være relevant
der utsteder henvender seg til norske investorer. Det sentrale i
denne sammenheng er at rettsvernsvirkningene isolert sett ikke tilsier
en registreringsplikt for utstedere som av ulike grunner ikke ønsker å registrere
lånet i et norsk register. For så vidt gjelder
skattekontrollhensynet, viser departementet til at Norge i dag har
et meget effektivt system for innkreving av kapitalinntekter og
-gevinster som oppnås i tilknytning til registreringspliktige
obligasjoner. Departementet kan ikke se at denne skattekontrollen vil
kunne opprettholdes ved å overlate rapporteringen til utsteder.
Etter departementets syn tilsier dette isolert sett en fortsatt
registreringsplikt for norske obligasjoner. Videre gir registreringsplikt
viktig statistisk informasjon om kapitalbevegelser mv. Registreringsplikt
for obligasjoner kan i tillegg begrunnes i tilsynsmessige hensyn,
jf. Kredittilsynets høringsmerknad.
På den annen side er det anført at registreringsplikt
svekker konkurranseevnen til norske utstedere i forhold til utenlandske
utstedere. Departementet slutter seg i prinsippet til at registreringsplikt
for norske utstedere av obligasjoner denominert i norske kroner, vil
kunne medføre en konkurranseulempe i forhold til utenlandske
utstedere av obligasjoner som normalt ikke er pålagt registreringsplikt
(med mindre de legger ut kronelån i Norge). Det kan trolig
legges til grunn at investorer vil kunne oppfatte en norsk regel
om absolutt registreringsplikt som en ulempe, bl.a. på grunn
av reglene om innsyn. I tillegg vil registreringskostnadene etter
omstendighetene kunne være høyere i et norsk register.
Priser på norske obligasjoner vil derfor kunne påvirkes
negativt i forhold til utenlandske obligasjoner som i andre sammenhenger
oppfattes som substitutter. Absolutt registreringsplikt vil derfor
kunne påvirke kapitalkostnaden til en norsk utsteder i
forhold til en utenlandsk utsteder som er underlagt registreringsregler
som oppfattes som lempeligere enn de norske reglene. Eksempelvis
vil en norsk bank i utgangspunktet måtte registrere sine
kronelån i VPS, mens en svensk bank ikke vil måtte
registrere sine innlån i norske kroner eller i utenlandsk
valuta. Dette kan bl.a. medføre høyere kostnader
for den norske banken, som igjen vil svekke dens konkurranseevne.
Denne konkurranseulempen er imidlertid ikke absolutt. For det første
avhenger den av hvilke rettsvirkninger det faktisk følger
av registreringsplikt, bl.a. om skattemyndighetene gis innsyn og
om det åpnes for forvalterregistrering. For det andre er
det etter gjeldende rett gjort viktige unntak fra registreringsplikten
for norske obligasjonslån lagt ut i utlandet og forbeholdt
utlendinger. I eksempelet ovenfor vil således den norske banken
kunne låne inn norske kroner fra utlendinger i det utenlandske
markedet på lik linje med den svenske banken, dersom lånet
er forbeholdt utlendinger. Etter departementets syn er derfor konkurranseulempen som
følger av registreringsplikt for norske utstedere i utgangspunktet
forholdsvis begrenset. En regel om at lån forbeholdt utlendinger
er unntatt registreringsplikt skaper imidlertid et nytt problem.
I praksis vil det være vanskelig å forhindre at
utlendinger selger ikke-registrerte obligasjoner denominert i norske
kroner videre til nordmenn, siden man ved utstedelsen vanskelig
kan kontrollere annenhåndsomsetningen av obligasjonene.
Debitor vil normalt ikke kjenne obligasjonseiernes identitet. På sikt
vil et slikt «hull» i registreringsplikten kunne
lede til økt etterspørsel blant nordmenn for slike
uregistrerte obligasjoner som opprinnelig var forbeholdt utlendinger.
Dette vil kunne svekke markedet for registrerte obligasjoner. Dersom
registreringsplikten for norske utstedere ikke videreføres,
vil det ikke være behov for et skille mellom norske og
utenlandske investorer.
Det kan hevdes at registreringsplikt ikke er et effektivt middel
til å oppnå sitt hovedmål (dvs. kartlegging
av norske skatteyteres kapitalinntekter og -gevinster), siden norske
skatteytere uansett kan opprette utenlandske bankkonti eller kjøpe
utenlandske obligasjoner registrert i utenlandske registre som ikke
utleverer informasjon til norske skattemyndigheter. På sikt
kan det ikke utelukkes at etterspørselen etter slike plasseringsalternativer
vil kunne øke, noe som igjen vil kunne redusere effektiviteten
av en norsk registreringsplikt. Etter departementets syn er imidlertid
ikke dette avgjørende innsigelser mot en fortsatt registreringsplikt.
Prinsipielt bør ikke det faktum at skatteytere unndrar
seg fra skatteplikt benyttes som et argument for å svekke
et effektivt rapporteringsregime. For det andre er det iverksatt
arbeid internasjonalt som tar sikte på å redusere
mulighetene for unndragelse av kapitalinntekter knyttet til bl.a.
bankinnskudd og obligasjoner. Det vises i den forbindelse til EU-kommisjonens
forslag til direktiv om skattlegging av renteinntekter fra grensekryssende
investeringer av 18. juli 2001 (KOM (2001) 400 Final).
En står etter dette overfor tre ulike alternativer mht.
registreringsplikt for obligasjoner. En løsning vil kunne
være å oppheve gjeldende registreringsplikt for obligasjoner.
Det vil da ikke ha betydning for utsteder hvorvidt investor er norsk
eller utenlandsk, noe som vil gi like konkurransevilkår
for norske og utenlandske utstedere. For å ivareta skattekontrollhensyn
mv. ved valg av en slik løsning, foreslår Utvalgets
flertall at utsteder skal kunne pålegges å gi
myndighetene relevant informasjon om sine långivere. Etter
departementets syn har ikke Utvalget i tilstrekkelig grad utredet
hvordan en slik informasjonsplikt for utsteder skal kunne gjennomføres
i praksis. Etter en foreløpig vurdering finner departementet
derfor en slik løsning å være lite hensiktsmessig.
En annen løsning er å pålegge registreringsplikt
for samtlige obligasjoner denominert i norske kroner, uavhengig
av om utsteder er norsk eller utenlandsk og uavhengig av om lånet
legges ut i utlandet eller i Norge. På den måten
vil konkurranseulempen for norske utstedere av kronelån
reduseres. Etter departementets vurdering er det imidlertid tvilsomt
om norske myndigheter har jurisdiksjon til å pålegge
utenlandske utstedere registreringsplikt, hvis eneste tilknytning
til Norge er at de låner norske kroner. En «mellomløsning» ville
være å videreføre hovedtrekkene i dagens
system, hvor det er søkt å oppnå en balanse
mellom offentlige hensyn (særlig skattekontroll) og konkurranseevnen
til norske utstedere. Ulempen ved dette systemet er som nevnt ovenfor
at det må gjøres et skille basert på om
lånet er forbeholdt norske eller utenlandske investorer.
Etter en helhetsvurdering vil departementet foreslå at
hovedtrekkene i dagens system videreføres. Norske utstedere
gis i samsvar med gjeldende rett anledning til å innhente
kapital i utlandet på lik linje med utenlandske utstedere,
under forutsetning av at lånet er forbeholdt utlendinger.
Fordelene knyttet til den effektive skattekontroll mv. som oppnås
ved å opprettholde dagens system, veier etter departementets
syn tyngre enn ulempene ved å opprettholde et skille mellom
norske og utenlandske investorer. Dersom det åpnes for
forvalterregistrering av norske obligasjoner for nordmenn, vil dessuten
konsekvensene av fortsatt registreringsplikt i et norsk register
få redusert betydning for norske investorer, jf. nærmere
om forvalterregistrering i kapittel 9 i proposisjonen. Det legges
i likhet med gjeldende rett opp til at de nærmere reglene om
registreringspliktens innhold og omfang skal gis i forskrift, jf.
lovforslaget § 2-1 annet ledd.
Flertallet reiser spørsmål ved om pliktig registrering
for utenlandske utstedere vil være i samsvar med EØS-reglene
om frie kapitalbevegelser. Anførselen presiseres ikke nærmere,
men departementet antar det siktes til at utlendingers salg av obligasjoner
i det norske markedet vil kunne vanskeliggjøres av en registreringsplikt.
Etter departementets syn kan det trolig konstrueres en tilsvarende
problemstilling i forhold til registreringsplikt for norske utstedere.
Det kan hevdes at registreringsplikt for norske utstedere medfører
en restriksjon for utenlandske kjøpere av norske obligasjoner,
siden utlendinger vil måtte opprette en investorkonto i
et norsk register. Departementet anser det imidlertid som tvilsomt
om en registreringsplikt i de ovennevnte situasjoner vil kunne karakteriseres
som en «restriksjon» på kapitalbevegelser
slik dette begrepet er fortolket av EF-domstolen, siden den potensielt handelshindrende
effekten av en registreringsplikt er forholdsvis fjern og avledet.
Det vises for øvrig til at registreringsplikten ikke innebærer
en faktisk diskriminering til fordel for norske utstedere eller
investorer. Registreringsplikten kan således begrunnes
ut fra læren om «allmenne hensyn», selv
om den mot formodning skulle anses å være en restriksjon.
Etter departementets syn vil registreringsplikten være
et proporsjonalt tiltak for å ivareta legitime hensyn som
bl.a. skattekontroll og effektivt tilsyn av verdipapirmarkedet.
Registreringsplikten vil kunne oppfylles ved registrering i et
register med konsesjon etter lovens kapittel 3. Dette innebærer
at registreringsplikten også vil kunne oppfylles ved registrering
i utenlandske registre som ikke er etablert med datterselskap i
Norge, jf. nærmere omtale i punkt 5.4 i proposisjonen.
Det understrekes i den sammenheng at slike utenlandske registre
vil være fullt ut underlagt lovens bestemmelser om innsynsrett
mv. I den grad det er behov for ytterligere regulering av innsynsretten
mv. i slike registre, vil dette skje i nærmere regler om
slike utenlandske registre gitt av departementet, jf. departementets forslag
til § 3-1 tredje ledd.
Utvalget foreslår å oppheve negotiabilitetsvirkningene
til fysiske ihendehaverobligasjoner i gjeldsbrevloven § 11
annet ledd nr. 1, siden det anses «hverken nødvendig
eller hensiktsmessig med handel i fysiske dokumenter»,
jf. NOU 2000: 10 s. 86. Etter departementets syn er ikke konsekvensene
av Utvalgets forslag på dette punkt tilstrekkelig utredet.
Det vises til medlem Krokeides merknad og Justisdepartementets høringsuttalelse
som departementet i det vesentligste slutter seg til. For øvrig
anser ikke departementet at omsetning av fysiske obligasjoner vil
utgjøre et realistisk alternativ til registrering i et
register selv om fysiske dokumenter beholder sin negotiabilitet,
sett i lys av de omsetningstekniske fordeler registrering innebærer.
Utvalget har valgt å ikke vurdere gjeldende registreringsplikt
for aksjer i norske allmennaksjeselskaper,
siden dette «nylig ble vurdert i forbindelse med aksjerettsreformen».
I likhet med Utvalget vil ikke departementet foreslå endringer
i gjeldende regler om registreringsplikt for aksjer i norske allmennaksjeselskaper.
Det bemerkes imidlertid at realitetsvurderingen av gjeldende registreringsplikt
ble foretatt i NOU 1992: 29 og Ot.prp. nr. 36 (1992-1993), dvs.
forut for ikrafttredelsen av EØS-avtalen. På sikt
vil derfor ikke departementet utelukke at det kan være
nødvendig å vurdere registreringsplikten nærmere,
bl.a. i lys av endringer i internasjonale rammevilkår mv.
og eventuelle konkurransemessige implikasjoner dette vil kunne få for
norske utstedere. Konkurranseulempen beror imidlertid på det
nærmere innholdet i registreringsplikt, herunder reglene
om forvalterregistrering, jf. kapittel 9 i proposisjonen.
Etter gjeldende rett er det registreringsplikt for derivater og utenlandske aksjer og depotbevis som
er børsnoterte. Det synes som om Utvalget er delt i synet på om
registreringsplikten for slike instrumenter bør videreføres,
selv om mindretallets merknad etter sin ordlyd bare retter seg mot
obligasjoner. På den ene side tilsier skattekontrollhensyn
mv. en fortsatt registreringsplikt for derivater og utenlandske
aksjer og depotbevis. Det vises i den anledning til omtalen av obligasjoner,
hvor dette hensynet ble tillagt stor vekt. På den annen
side er registreringsplikten for derivater og utenlandske aksjer
og depotbevis, i motsetning til situasjonen for obligasjoner og
norske aksjer, knyttet til om instrumentene er notert på norsk
børs. Etter departementets syn er det generelt uheldig å knytte
registreringsplikten til notering på norsk børs.
Registreringsplikt basert på markedsplassenes nasjonalitet
vil kunne lede til en konkurransemessig ulempe for norske markedsplasser.
De aktuelle instrumentene (derivater og utenlandske aksjer og depotbevis)
kan lett flyttes til en utenlandsk børs hvor det ikke oppstilles
registreringsplikt. Investorer i det norske markedet vil enkelt kunne
erverve de samme aksjene i det utenlandske markedet gjennom norske
eller utenlandske megleres fjernmedlemskap. For så vidt
gjelder derivater, vises til at verdipapirforetaks handel i børsnoterte
derivater skal skje under medvirkning av en oppgjørssentral,
jf. vphl. § 9-4 tredje ledd. Etter departementets
syn er det derfor overflødig å kreve registrering
i et verdipapirregister ved siden av registrering i en oppgjørssentral. Oppgjørssentralen
vil kunne oversende relevante opplysninger til skattemyndighetene,
jf. nærmere i høringsuttalelsen til Norsk Oppgjørssentral
ASA. Det vises videre til Skattedirektoratets høringsuttalelse,
hvor det uttales at de «kortsiktige konsekvensene av å oppheve
registreringsplikten for børsnoterte derivater vil være
ubetydelige» siden slike uansett vil oppføres
i et register. Skattedirektoratet antar imidlertid at det kan oppstå et
kontrollproblem dersom det «standardiserte markedet vokser
og deler av instrumentene ikke registreres». Departementet
viser til at det foreligger registreringsplikt i
en oppgjørssentral ved verdipapirforetaks handel i børsnoterte
derivater, jf. ovenfor om vphl. § 9-4 tredje ledd.
Etter departementets syn er det lite trolig at investorer vil handle
derivater i stor utstrekning uten å benytte et verdipapirforetak.
Departementet kan derfor ikke se at det foreligger avgjørende hensyn
mot å oppheve gjeldende registreringsplikt i et rettighetsregister
for børsnoterte derivater.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 2-2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet slutter seg til de forslag
om registreringsplikt som ligger i forslaget til verdipapirregisterloven § 2-2.
I tillegg vil disse medlemmer foreslå at det innføres
en registreringsplikt i VPS for unoterte derivater på børsnoterte
finansielle instrumenter. Kunnskap om hvilke aktører som
har en framtidig rett eller plikt til kjøp eller salg av
aksjer, grunnfondsbevis eller obligasjoner kan for eksempel i oppkjøpssituasjoner
være helt vesentlig for å få et riktig
bilde av hvor makten sitter. Oslo Børs noterer i dag derivatkontrakter
på et fåtall av de børsnoterte selskapene. Derivatkontrakter
på de øvrige børsnoterte selskapene må derfor
være unoterte. Dessuten er det slik at også der
det tilbys børsnoterte derivatkontrakter handles det i
det unoterte markedet. Dersom unoterte derivater på børsnoterte
finansielle instrumenter unntas fra registreringsplikten er disse
medlemmer redd for at unoterte derivater kan brukes for å unngå innsynsretten.
Disse medlemmer foreslår følgende:
«Lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) § 2-1
første ledd skal lyde:
Følgende finansielle instrumenter skal innføres
i et verdipapirregister som nevnt i § 3-1:
1. aksjer og tegningsrettigheter i norske
allmennaksjeselskaper,
2. opsjons- eller terminkontrakter eller tilsvarende rettigheter
som ikke er notert på norsk børs og som er knyttet
til finansielle instrumenter notert på norsk børs,
og
3. norske ihendehaverobligasjoner.»
Forvalterregistrering i et verdipapirregister innebærer
at investors beholdning av finansielle instrumenter er registrert
på en konto i forvalters navn. Slike konti vil normalt
være merket som forvalterkonti slik at det fremgår
at de reelle eierne er andre enn forvalteren. Forvalter vil som
regel være en bank eller et verdipapirforetak. Ordningen
skiller seg fra tilfeller der en annen enn rette eier er innført
i registeret uten at dette bekjentgjøres for registeret
og andre (proforma).
I punkt 9.1 og 9.2 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Departementet viser innledningsvis til at spørsmålet
om forvalterregistrering henger nært sammen med spørsmålet
om registreringsplikt. Registrering utløser ulike typer
rettsvirkninger for utstedere og investorer. En slik rettsvirkning
er etter gjeldende rett at reell eier av aksjer i utgangspunktet
skal fremgå av registeret. Spørsmålet
om forvalterregistrering er derfor et spørsmål
om hvilke konsekvenser registreringsplikten skal ha. Eventuelle
konkurranseulemper knyttet til registreringsplikt vil kunne forsterkes
dersom konsekvensene av registreringsplikt oppfattes som strenge
i forhold til hva som er vanlig internasjonalt.
Det synes i hovedsak å foreligge tre grupper av hensyn
som taler imot forvalterregistrering: hensynet til et effektivt
tilsyn av verdipapirmarkedet, markedets og allmennhetens behov for
informasjon og hensynet til effektiv skattekontroll av norske skattesubjekter. De
to førstnevnte hensynene gjør seg i prinsippet
gjeldende uavhengig av investors nasjonalitet. Det sistnevnte hensyn
gjør seg i hovedsak gjeldende i forhold til investorer
som er skattepliktige til Norge. Det sentrale argumentet for forvalterregistrering
er at dette er vanlig internasjonalt. Det hevdes å være
lite hensiktsmessig å opprettholde «særnorske» regler
i et internasjonalt kapitalmarked. Både Utvalget og høringsinstansene
erkjenner at det gjør seg gjeldende kryssende hensyn ved
vurderingen av om reell eier skal fremgå av registeret
eller ikke. Det er videre enighet om at de ulike hensyns relative
vekt bl.a. avhenger av hvilket instrument det er snakk om og om
investor er norsk eller utenlandsk. Det er imidlertid stor uenighet
om hvilken vekt de ulike hensyn skal gis i forhold til hverandre
i visse situasjoner, særlig i de situasjoner hvor investor
er norsk.
Et samlet Utvalg går inn for at utenlandske investorers
innehav av finansielle instrumenter skal kunne forvalterregistreres,
uavhengig av om det gjelder aksjer, obligasjoner eller andre instrumenter.
Ingen av høringsinstansene synes å gå imot
Utvalgets forslag på dette punkt. Departementet viser til
at kontrollhensyn isolert sett kan tilsi at reell eier fremgår
av registeret uavhengig av nasjonalitet. Det kan hevdes at dette
bl.a. ville kunne bidra til at registeret blir et mer effektivt
verktøy ved etterforskning av mulig innsidehandel mv. Departementet
slutter seg imidlertid til Utvalgets vurdering av at det vil kunne
fremstå som byrdefullt for utlendinger å orientere
seg i et fremmed marked og et fremmed rettssystem, og at registrering
gjennom en forvalter er en hensiktsmessig måte å løse
slike problemer på. Videre vil forvalterregistrering kunne
gi en utenlandsk investor som er aktiv i flere nasjonale markeder,
en bedre oversikt over sin totale portefølje. Adgangen
til forvalterregistrering antas derfor å kunne være
en av flere faktorer som avgjør hvorvidt utlendinger vil
velge å investere i et norsk verdipapir. Utenlandske investorer
har stor betydning for likviditeten i det norske finansmarkedet, og
de bidrar med viktig risikokapital til norsk næringsliv.
Departementet slutter seg derfor til Utvalgets forslag om å åpne
for forvalterregistrering av utenlandske investorer, uavhengig av
hvilket instrument det er snakk om.
Det er imidlertid stor uenighet i Utvalget og blant høringsinstansene
om det bør åpnes for forvalterregistrering for
norske investorer. Et sentralt spørsmål er om
norske aktører har et markedsmessig behov for forvalterregistrering.
I den grad et slikt behov foreligger, er spørsmålet
om det foreligger tilstrekkelige offentlige hensyn som tilsier at
markedsaktørenes valgfrihet på dette punktet bør
begrenses. Disse to spørsmål vil vurderes i det
følgende.
Det er etter departementets syn vanskelig å si noe sikkert
om norske aktørers markedsmessige behov for forvalterregistrering.
Generelt legger departementet til grunn at norske investorer på samme
måte som utenlandske investorer vil kunne velge å investere
i utlandet dersom norske regler på vesentlige punkter anses
som mer byrdefulle enn hva som er vanlig internasjonalt. Det understrekes
i den sammenheng at investors nasjonalitet bare er relevant i den
grad det aktuelle instrumentet er registrert i Norge. Det gjelder
i dag ingen rettslige begrensninger i adgangen for norske investorer
til å erverve utenlandske finansielle instrumenter, og
slike beholdninger vil ikke fremgå av et norsk register.
Det er m.a.o. ingen generell plikt for norske
investorer til å registrere sine beholdninger av finansielle
instrumenter i et norsk register.
Det foreligger visse forskjeller mellom norske og utenlandske
investorer, som kan anføres til støtte for ulike
regler basert på investors nasjonalitet. Argumentet om
at rettssystemet er fremmed og ordningen ukjent har liten relevans
i forhold til norske investorer. Samtidig gjør skattekontrollhensynet
seg gjeldende i større grad i forhold til norske investorer
enn i forhold til utenlandske investorer. På den annen
side vil trolig norske investorer kunne ønske å ha
valget mellom forvalterregistrering og direkte registrering, på lik
linje med utenlandske investorer. Hva den enkelte investor vil velge
er usikkert, og vil bero på en sammensatt vurdering. Det
er bl.a. anført at forvalterregistrering gir investor en
bedre oversikt over sin totale portefølje. Mindretallet
anfører imidlertid at investor kan være direkte
registrert samtidig som forvalter ivaretar investors behov for internasjonal
porteføljeoversikt, kontakt med ulike registre, orientering
om ulike selskapshendelser mv. Et annet vesentlig moment i investors
vurdering vil være kostnadene knyttet til de ulike registreringsformene.
Også her er det vanskelig å angi entydige svar.
Enkelte institusjonelle investorer vil muligens kunne foretrekke
forvalterregistrering pga. lavere transaksjonskostnader. Et annet
moment investor vil måtte ta i betraktning, er at forvalterregistrering
som hovedregel innebærer at de særskilte rettsvernsreglene
ved direkte registrering ikke får anvendelse. Hvorvidt
dette innebærer en fordel eller ulempe for investor og
hans suksessorer beror på en sammensatt vurdering, bl.a.
av hvilket lands regler som regulerer forvalters beholdning av instrumenter
og hva som følger av disse reglene.
Det kan trolig ikke utelukkes at fravær av valgfrihet
og fleksibilitet på sikt vil kunne påvirke likviditeten
i det norske markedet negativt, ved at norske investorer i større
grad vil investere i utenlandske instrumenter enn i en institusjon
hvor det ikke er tillatt med forvalterregistrering. En eventuell
negativ utvikling i likviditeten vil ytterligere forsterkes ved
de økte praktiske muligheter som foreligger for grensekryssende handel.
Både internettløsninger og samarbeidsløsninger
innen den finansielle infrastruktur (som for eksempel NOREX-samarbeidet)
tilsier at norske investeringer i utlandet vil øke i fremtiden.
Dagens forbud mot forvalterregistrering for norske investorer har
for øvrig vist seg å være vanskelig å praktisere,
siden det forutsetter et effektivt skille mellom norske og utenlandske
investorer. Et slikt skille vanskeliggjøres bl.a. ved at
norske investorer vil kunne etablere utenlandske datterselskaper
i et forsøk på å unngå norske
regler.
En isolert vurdering av dagens og fremtidige markedsforhold tilsier
derfor etter departementets vurdering at det som et prinsipielt
utgangspunkt ikke bør opprettholdes et skille mellom norske
og utenlandske investorer mht. adgangen til forvalterregistrering.
Etter departementets vurdering bør det derfor foreligge særlige
grunner av offentligrettslig art for å innskrenke valgfriheten
til norske investorer på dette punktet.
Det er anført flere relevante hensyn mot forvalterregistrering,
men deres vekt varierer i forhold til de ulike instrumentene.
Det er alminnelig antatt at de tyngste mothensynene gjør
seg gjeldende i forhold til forvalterregistrering av aksjer for norske investorer. Denne problemstillingen
falt imidlertid utenfor Utvalgets mandat, og en har etter departementets
syn ikke tilstrekkelig grunnlag for å behandle dette nå.
Forvalterregistrering av aksjer bør derfor utredes nærmere.
Videre bør en vurdere i hvilken grad eventuell forvalterregistrering
for norske investorer vil påvirke adgangen til å føre
et effektivt tilsyn med verdipapirmarkedet, og hvordan en eventuelt
kan ivareta hensynet til en effektiv skattekontroll. Utviklingen
internasjonalt går raskt på dette området, og
det er grunn til å tro at grensekryssende handel med aksjer
bare vil øke i omfang, bl.a. som følge av NOREX-samarbeidet.
Departementet vil derfor prioritere arbeidet med å få en
avklaring av spørsmålet, og eventuelt komme tilbake
med forslag til lovendringer dersom det finnes hensiktsmessig å åpne
for forvalterregistrering av aksjer for norske investorer.
Utvalget har foretatt en grundig vurdering av om det bør åpnes
for forvalterregistrering av obligasjoner som
innehas av norske subjekter. Etter departementets syn foreligger
det tilstrekkelig grunnlag for å behandle spørsmålet
nå. Både Utvalget og høringsinstansene
er delt i dette spørsmålet.
Hensynet til et effektivt tilsyn av verdipapirmarkedet kan tale
imot forvalterregistrering av obligasjoner. Departementet er i utgangspunktet
enig i at forvalterregistrering isolert sett vil kunne vanskeliggjøre etterforskning
av mulige brudd på innsidehandelforbudet, meldepliktsreglene,
forbudet mot markedsmanipulasjon mv. Disse lovforbudene har imidlertid
en langt større praktisk betydning i aksjemarkedet enn
i obligasjonsmarkedet. Mothensyn av tilsynsmessig art har derfor
begrenset vekt i denne sammenhengen. Departementet vil for øvrig
presisere at spørsmålet ikke er hvorvidt tilsynsmyndighetene
skal ha full tilgang til relevant informasjon om markedsaktørene,
men hvordan slik informasjon praktisk skal kunne fremskaffes. Dagens
hovedregel om registrering av eier gir en rask og effektiv tilgang
til relevant informasjon. Ved forvalterregistrering vil denne informasjonen
måtte fremskaffes av forvalter og eventuelle underforvaltere.
Dette vil være tidkrevende, noe som åpenbart kan være
uheldig i en etterforskning. På den annen side foreslås
skjerpede krav til forvalter i lovforslaget, jf. punkt 9.3 i proposisjonen.
Forvalter vil måtte godkjennes av Kredittilsynet. Det foreslås
lovfestet at forvalter skal ha samme opplysningsplikt overfor offentlige
myndigheter som et verdipapirregister. Mer spesifikke krav til forvalter
kan fastsettes som vilkår for godkjennelse. Et slikt vilkår
kan være at VPS skal fungere som et «kontaktpunkt» mellom
forvalterne og myndighetene, slik at forvalterne sender de relevante opplysningene
via VPS. Det foreslås også mer effektive sanksjoner
mot forvaltere som ikke oppfyller sin opplysningsplikt enn det som
gjelder i dag, jf. nedenfor om sperring av konti. Dette vil kunne
avhjelpe enkelte av de problemer Kredittilsynet peker på i
sin høringsuttalelse. Samlet sett må det derfor
kunne antas at forskjellen mellom direkte registrering og forvalterregistrering
mht. informasjonstilgang på sikt vil kunne reduseres.
Et annet hensyn imot forvalterregistrering av obligasjoner er
hensynet til effektiv skattekontroll. Etter gjeldende vpsl. § 2-15
plikter VPS å stille registrerte opplysninger til rådighet
for bl.a. skattemyndighetene. Verdien av slike opplysninger hentet
direkte ut fra registeret vil kunne reduseres dersom det åpnes
for forvalterregistrering for norske skatteytere. På den
annen side utelukker ikke forvalterregistrering at skattemyndighetene
får tilgang til slike opplysninger fra den aktuelle forvalteren.
Forvalters opplysningsplikt overfor myndighetene vil etter departementets
forslag være like omfattende som registerets opplysningsplikt.
Forskjellen vil i så fall være av praktisk snarere
enn prinsipiell art, jf. forslaget om å skjerpe reglene
i forhold til forvalterne. Det vises for øvrig til at skattemyndighetenes
behov for informasjon bare delvis ivaretas gjennom innsyn i norske
verdipapirregistre. Norske skatteytere har i økende grad
valgt å investere i utenlandske markeder, og det antas
at denne utviklingen vil fortsette i årene som kommer.
Slike investeringer vil verken være tilgjengelig hos norske
verdipapirregistre eller hos forvalterne.
Etter en helhetsvurdering kan ikke departementet se at det foreligger
offentlige hensyn som tilsier et forbud mot forvalterregistrering
av obligasjoner for norske investorer. Verken hensynet til effektivt
tilsyn av verdipapirmarkedet eller hensynet til effektiv skattekontroll
er av en slik vekt at det veier opp for de ulemper en fortsatt forskjellsbehandling
av norske og utenlandske investorer mht. forvalterregistrering vil
kunne innebære. Det foreslås derfor at norske
investorer gis anledning til å velge forvalterregistrering
av obligasjoner på lik linje med utenlandske investorer.
En slik løsning vil også avhjelpe eventuelle konkurranseulemper
knyttet til registreringsplikt for utstedere av norske obligasjoner,
jf. kapittel 8 i proposisjonen.
Departementet foreslår videre at det åpnes
for forvalterregistrering av derivater.
Generelt bemerkes at mothensynene knyttet til tilsyn og skattekontroll
neppe gjør seg mer gjeldende i forhold til derivater enn
i forhold til obligasjoner. Videre vises det til at det ikke foreslås
registreringsplikt for derivater.
Et særskilt spørsmål er om det bør åpnes
opp for forvalterregistrering av andeler i
verdipapirfond. Det gjelder ingen registreringsplikt i VPS
for verdipapirfondsandeler, jf. vpsl. § 1-3 første
ledd. Det følger imidlertid av vpfl. § 6-4
første ledd at andelseiere i verdipapirfond forvaltet av
norske forvaltningsselskaper plikter å la seg registrere
i eget navn i forvaltningsselskapets andelseierregister. Forvaltningsselskapet plikter
bl.a. å sende inn nærmere spesifiserte opplysninger
til ligningsmyndighetene om andelseieren. Hensynene for og imot
forvalterregistrering av verdipapirfondsandeler i et forvaltningsselskap
vil etter departementets syn være av samme art som hensynene for
og imot forvalterregistrering av obligasjoner. Det skal imidlertid
bemerkes at tilsynsmessige hensyn neppe gjør seg gjeldende
i forhold til verdipapirfondsandeler. Departementet foreslår
på denne bakgrunn at verdipapirfondloven endres slik at
det åpnes for forvalterregistrering av andeler i verdipapirfond. Det
må imidlertid vurderes nærmere hvilke bestemmelser
om forvalterregistrering i verdipapirregisterloven som skal få anvendelse
ved forvalterregistrering av fondsandeler. Det foreslås
derfor at de nærmere regler om slik forvalterregistrering
fastsettes i forskrift, jf. forslag til vpfl. § 6-4
nytt fjerde ledd.
Komiteen viser til at det foreslås
strenge regler om hvem som kan opptre som forvalter, forvalters opplysningsplikt
og hvilke sanksjoner som skal kunne anvendes overfor forvaltere
som ikke oppfyller sine forpliktelser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, viser til departementets vurderinger når det
gjelder forvalterregistrering og er enig med departementets forslag
om å tillate forvalterregistrering for utenlandske investorers
innehav av finansielle instrumenter og forvalterregistrering av
obligasjoner, derivater og andeler i verdipapirfond som innehas
av norske investorer.
Flertallet er videre enig med departementet i
at forvalterregistrering av aksjer for norske investorer bør
utredes nærmere. Flertallet vil imidlertid
vise til departementets prinsipielle utgangspunkt om at det ikke
bør opprettholdes et skille mellom norske og utenlandske
investorers adgang til forvalterregistrering, et syn flertallet deler.
Det bør derfor foreligge tungtveiende grunner mot forvalterregistrering
av aksjer for norske investorer for at det ikke skal åpnes for
dette.
Finner departementet at det foreligger tungtveiende grunner imot,
mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, at departementet bør overveie å innføre
et forbud mot all forvalterregistrering slik at det blir like rammevilkår.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet,
slutter seg for øvrig til departementets vurderinger og
til forslaget om nytt fjerde ledd i verdipapirfondloven § 6-4.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til at
Regjeringen foreslår å tillate at utenlandske
investorer fortsatt skal kunne registrere aksjer, obligasjoner og
andre finansielle instrumenter via en forvalter. Regjeringen foreslår
videre å åpne for at norske investorer kan registrere
obligasjoner, derivater og andeler i verdipapirfond gjennom en forvalter.
Regjeringen foreslår å videreføre forbudet
mot forvalterregistrering av aksjer, men vil utrede dette nærmere.
Disse medlemmer mener, i motsetning til Regjeringen,
at det er tungtveiende grunner for å gå imot
en utvidelse av muligheten for å registrere finansielle
instrumenter via en forvalter, og vil derfor gå imot Regjeringens
forslage om å utvide mulighetene for forvalterregistrering. Disse
medlemmer ønsker heller ikke å åpne
for at norske investorer skal kunne registrere aksjer via forvalter,
og mener derfor at det er unødvendig å utrede
dette nærmere.
Disse medlemmer merker seg likevel at Regjeringen
varsler en slik utredning. Disse medlemmer vil understreke
at det i den sammenheng vil være naturlig også å få en
utredning av hvorvidt utenlandske investorer fortsatt skal kunne
registrere aksjer via en forvalter, eller om denne muligheten bør
fjernes.
Disse medlemmer mener det er sterke demokratiske
hensyn som tilsier en avvisning av forvalterregistrering. For eiere
og ansatte i et selskap vil slik registrering gjøre det
vanskeligere å få oversikt over hvem som sitter
med innflytelse og verdier i selskapet. Dette gjelder selv om det
ikke åpnes for forvalterregistrering av aksjer. Obligasjonseiere
kan for eksempel ha stor faktisk makt, som eiere av gjeldssiden
i et selskap. Disse medlemmer vil også peke
på pressens viktige rolle i avsløringer av hvitvasking
og innsidehandel. Det er derfor viktig at det tilrettelegges for
best mulig innsyn for pressen. Disse medlemmer legger
stor vekt på at LO og Norsk Presseforbund har markert seg
mot forvalterregistrering, og registrerer med bekymring at Regjeringen
overser disse innvendingene.
Disse medlemmer vil peke på at det er
vesentlig å vite hvem som er reell eier for å ha
tilsyn med verdipapirmarkedet. Disse medlemmer vil
peke på at økt bruk av forvalter i registreringen
av finansielle instrumenter vil gjøre det vanskeligere å få oversikten
over eierforholdene i verdipapirmarkedet. Dette vil igjen gjøre
det vanskeligere å ha tilsyn med forbudet mot innsidehandel,
meldepliktsreglene, forbudet mot markedsmanipulasjoner, overholdelse av
flaggings- og tilbudsbestemmelser i verdipapirhandelloven, kontroll
med institusjoner under tilsyn som banker, forsikringsselskaper
og verdipapirforetak, eierbegrensningsregler og hvitvasking. Disse
medlemmer vil videre vise til at skattemyndighetenes muligheter
til å ha kontroll blir svekket, og at mulighetene for skatteunndragelser
derfor øker.
Disse medlemmer konstaterer at det tar tid å innhente
informasjon hos forvalter, og at mange forvaltere har problemer
med å holde oversikt over de reelle eierne. Disse
medlemmer vil peke på at i arbeidet til påtalemyndigheten
og Kredittilsynet er tidsfaktoren ofte vesentlig. Disse medlemmer mener at
Regjeringens forslag til innstramming i reglene for forvaltere ikke
er tilstrekkelig til å motvirke ulempen med å åpne
for mer forvalterregistrering. Disse medlemmer viser
her til høringsuttalelsen fra Økokrim (gjengitt
i proposisjonen side 76-77) der det heter at:
«Gjeldende forskrifter med direkte registrering
av eierskapet er med å gi en hurtig, effektiv og tilnærmet diskret
behandling av slike saker. ØKOKRIM stiller seg tvilende
til at dette vil kunne opprettholdes ved overgang til forvalterregistrering,
selv om forvalterne etter utvalgets syn skal pålegges plikt
til å opplyse om de reelle eiernes identitet.»
Disse medlemmer viser til at et argument for å tillate
forvalterregistrering er at det er byrdefullt for investorene å ikke
kunne registrere via forvalter. Disse medlemmer viser
til at det, i henhold til mindretallet i utvalget, ikke finnes noen
dokumentasjon på at registrering på navn i rettighetsregistre
er byrdefullt eller kostbart. Mindretallet i utvalget mener for øvrig
at eventuelle praktiske fordeler ved at en forvalter har oversikt
over investors portefølje, kan løses med dagens
regler.
Disse medlemmer vil vise til at det i proposisjonen
side 77 heter at: «Det sentrale argumentet for forvalterregistrering
er at dette er vanlig internasjonalt.»
Disse medlemmer mener at det i brev fra finansminister
Per-Kristian Foss til Arbeiderpartiets stortingsgruppe 24. april
2002 er godtgjort at forvalterregistrering i Norge og andre land
gjør det vanskeligere for landenes myndigheter å utveksle
informasjon som er nødvendig for å avdekke korrupsjon,
hvitvasking av penger og annen økonomisk kriminalitet. Disse
medlemmer vil videre vise til brev fra finansminister Per-Kristian
Foss til Arbeiderpartiets stortingsgruppe 6. mai 2002 der finansministeren
opplyser at Financial Action Task Force (FATF), der Norge er medlem,
nå reviderer sine anbefalinger og at ett av temaene er
at verdipapirmarkedet bør bli mer gjennomsiktig. Om dette
heter det i brevet:
«Ett av temaene under den pågående
revisjonen av anbefalingene er økt gjennomsiktighet i verdipapirregistreringen
og identifiseringen av reelle eiere av verdipapirer. FATF har funnet
at mangel på gjennomsiktighet vedrørende eierskap
og kontroll av ulike juridiske personer er et problem for etterforskningen
av mistanker om hvitvasking. FATF mener at slikt misbruk kan forhindres
ved å øke nivået av «transparens» (gjennomsiktighet).»
Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at Norge
bør støtte en utvidelse av FATF-anbefalingene
som vil bidra til økt klarhet i verdipapirmarkedet. Disse
medlemmer må imidlertid påpeke at det
er inkonsekvent av Regjeringen å støtte internasjonale regler
for å gjøre eierforholdene i verdipapirmarkedet mer
oversiktlige og klare, og samtidig foreslå nye regler i
Norge som kan tilsløre eierforholdene.
På bakgrunn av siste års internasjonale hendelser stiller disse
medlemmer seg uforstående til at Regjeringen ønsker å foreslå regler
som samtlige høringsinstanser som driver kriminalitetsbekjempelse har
gått imot.
I punkt 9.1 og 9.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Etter departementets syn bør en adgang til forvalterregistrering
motsvares av klare regler om forvalters forpliktelser og håndhevelsen
av disse.
Når det gjelder spørsmålet om hvem som bør ha adgang til å opptre
som forvalter, er det etter departementets syn av avgjørende
betydning at det på forhånd er vurdert om de aktuelle
foretak er egnet til å opptre som forvaltere. Departementet
slutter seg på denne bakgrunn til Utvalgets forslag om å videreføre
et krav om forhåndsgodkjennelse av forvaltere i norske
verdipapirregistre. I likhet med Utvalget foreslår departementet
at de nærmere regler om godkjennelse av forvalter bør
gis i forskrift. Slike regler vil kunne presisere nærmere
hvem som skal kunne opptre som forvalter, og hvilke plikter som
påhviler forvalteren. Det vil bl.a. kunne stilles nærmere
krav om hvilke opplysninger forvalter selv må registrere
om investor mv. Det antas at det i en slik forskrift vil kunne gis nærmere
regler om forvalters plikt til å fremskaffe opplysninger
om reell eier, jf. Skattedirektoratets merknad om dette.
Departementet slutter seg videre til Utvalgets omtale av adgangen
andre norske verdipapirregistre vil ha til å være
forvaltere i et norsk register. Opprettelsen av slike «delregistre» vil
legge til rette for at investorer skal kunne forholde seg til ett
rettighetsregister, uavhengig av hvilket register utstederen av
de finansielle instrumentene har valgt. De nærmere regler
om slike delregistre er ikke drøftet nærmere av
Utvalget, og departementet tilrår derfor at slike regler
fastsettes i forskrift. Departentetet legger for øvrig
til grunn at innsynsretten som følger av asal. § 4-5
ikke bør innskrenkes i et system med flere rettighetsregistre.
Det vises til forslaget til endring av asal. § 4-10
første ledd.
En utvidet adgang til forvalterregistrering nødvendiggjør
etter departementets syn klare regler om forvalters
opplysningsplikt. Departementet viser til at en effektiv tilgang
til registrerte opplysninger vil være av stor betydning
for offentlige myndigheters kontrollvirksomhet. Tilgangen til slike
opplysninger bør være den samme uavhengig av om
opplysningene finnes i registeret eller hos forvalter. Departementet
slutter seg derfor til Utvalgets forslag om at forvalterne skal
pålegges plikt til å opplyse om de reelle eiernes identitet.
Opplysningsplikten bør være av samme omfang som
registerets opplysningsplikt. Dette betyr at den som med hjemmel
i lov kan kreve opplysninger fra et verdipapirregister, vil kunne
kreve tilsvarende opplysninger fra en forvalter, jf. omtale i kapittel
12 i proposisjonen. Forslaget innebærer at kontohaver, panthavere
mv. og offentlige myndigheter vil kunne kreve opplysninger utlevert
av forvalteren. Det er videre foreslått at Kredittilsynet
skal kunne gi nærmere regler om utlevering av opplysningene.
Etter departementets syn er denne forskriftshjemmelen av stor prinsipiell
og praktisk betydning. Det vil bl.a. kunne gis nærmere
regler om hvor raskt og på hvilken måte de aktuelle
opplysningene skal gis. Etter departementets syn bør det
også vurderes å pålegge forvalter å sende
de relevante opplysningene til de innsynsberettigede via et norsk
register. Registeret vil da fungere som et «kontaktpunkt» mellom
forvalter og de ulike parter med innsynsrett. Ved utformingen av
slike regler vil til dels motstridende offentlige hensyn gjøre seg
gjeldende. Forskriftshjemmelen bør derfor tilligge departementet,
og ikke Kredittilsynet som foreslått av Utvalget.
Etter ligningsloven § 6-5 og forskrift om levering av
kontrolloppgaver fra forvaltningsselskaper og verdipapirsentralen
til ligningsmyndighetene, skal VPS ukrevet gi ligningsmyndighetene
beholdningsoppgaver som viser den enkelte investors samlede registrerte
beholdning av fondsaktiver (bl.a. aksjer og obligasjoner) pr. 31. desember.
Beholdningsoppgavene skal inneholde opplysninger om renter og utbytte
periodisert i inntektsåret. Videre skal det ukrevet gis
opplysninger som viser samtlige transaksjoner som medfører beholdningsendringer
gjennom inntektsåret. I forskriften § 7-13
reguleres nærmere hva oppgavene skal inneholde. Oppgavene
skal gis på magnetbånd eller annen maskinlesbart
medium. Skattedirektoratet kan også bestemme hvordan oppgavene
skal formes. Etter ligningsloven § 6-15 kan ligningsmyndighetene
i dag til enhver tid foreta kontroll bl.a. hos VPS. Bestemmelsen
hjemler både en plikt for VPS til å fremlegge og
utlevere bilag, kontrakter mv. og gi adgang til lokaler og arkiver
mv. Departementet legger til grunn at tilsvarende plikter skal kunne
pålegges forvaltere.
I Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) ble det foreslått endringer
i beskatningen av obligasjoner. Endringene er vedtatt, men trer
i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Endringene medfører
at det innføres en periodiseringsregel for renter knyttet
til overkurs eller underkurs, ved utstedelse eller omsetning, som
skal fordeles over obligasjonens gjenværende løpetid.
Avkastningen (renten) foreslås beregnet på grunnlag
av kjøpskurs, gjenstående løpetid og
innfrielseskurs. Ifølge forslaget er det VPS som skal beregne
og rapportere renteelementet til skattemyndighetene. Departementet legger
til grunn at de samme pliktene som var tenkt pålagt VPS
må kunne pålegges forvaltere ved forvaltningsregistrering
av obligasjoner.
Utvalget drøfter særlig om det bør
gjelde et unntak fra opplysningsplikten der forvalter er et utenlandsk verdipapirregister.
Departementet viser til at en ubetinget opplysningsplikt vil være
av stor betydning for offentlige myndigheters kontrollvirksomhet.
Videre vises til at Utvalget ikke har funnet konkrete holdepunkter
for at en ubetinget opplysningsplikt vil utgjøre noen avgjørende
hindring for samarbeid mellom verdipapirregistre i andre europeiske
land. I likhet med Utvalget vil derfor ikke departementet foreslå unntak
fra opplysningsplikten der forvalter er et utenlandsk verdipapirregister.
Forvalters plikter må etter departementets syn håndheves
gjennom effektive sanksjoner. I likhet
med Utvalget anser departementet at gjeldende regler ikke i tilstrekkelig
grad legger til rette for en effektiv håndhevelse av forvalterens
forpliktelser. Det foreslås derfor en innskjerpelse av
sanksjonsreglene som gjelder i forhold til forvalter. Ved overtredelse
av sine plikter, herunder opplysningsplikten, vil forvalter for
det første kunne miste sin rett til å opptre som
forvalter i det aktuelle verdipapirregisteret. Departementet vil
i forskrift kunne gi nærmere regler om tilbakekall av forvalters
tillatelse. Utvalget drøfter særskilt om det bør åpnes
for tvangssalg av aksjer når forvalter ikke oppfyller sine
forpliktelser, eller om det i stedet bør åpnes for å sperre
forvalters konto. Etter en helhetsvurdering finner Utvalget at sperring
av konti er et mer effektivt sanksjonsmiddel enn tvangssalg. Departementet
slutter seg til forslaget om at Kredittilsynet bør gis
hjemmel til å sperre konti som tilhører forvaltere
uten godkjennelse eller forvaltere som har mistet retten til å være
forvalter. Tilsvarende bør konti kunne sperres dersom forvalter
ikke oppfyller sin opplysningsplikt, uavhengig av om godkjennelsen
er trukket tilbake eller ikke. I likhet med Utvalget anser departementet
at sperring generelt vil være et mer hensiktsmessig sanksjonsmiddel
enn tvangssalg. Det vises til Utvalgets begrunnelse som departementet
i hovedsak slutter seg til. Etter departementets syn bør
imidlertid myndighetene ha mulighet til å innføre
regler om tvangssalg, i den grad dette skulle vise seg å være
hensiktsmessig. Det foreslås derfor at departementet skal
kunne gi forskrift om tvangssalg av finansielle instrumenter i de tilfeller
forvalter ikke oppfyller sine forpliktelser.
Etter ligningsloven § 10-6 kan ligningsmyndighetene
pålegge den som ikke oppfyller sine plikter etter bl.a.
ligningsloven §§ 6-5 og 6-15 å oppfylle
sin plikt under en daglig løpende tvangsmulkt. Det er etter
departementets syn viktig å legge til rette for at tilsvarende
sanksjonsmuligheter foreligger overfor forvaltere, både
norske og utenlandske, dersom de ikke oppfyller sine plikter overfor
ligningsmyndighetene.
Skattedirektoratet reiser spørsmål ved om forvalter
bør gjøres økonomisk ansvarlig dersom
det trekkes for lav kildeskatt pga. feil opplysninger om reell eier. Det
vises særlig til at forvalterkjeden kan bestå i
flere ledd. Departementet er enig i at forvalterregistrering i flere
ledd reiser særlige spørsmål om forvalterens plikt
til å ha tilgang til opplysninger om reell eier. Dette
er imidlertid spørsmål som vil kunne reguleres
nærmere i forskrift om forvalterens plikter, jf. ovenfor. Videre
vil forvalter kunne pådra seg straffe- og/eller erstatningsansvar
etter alminnelige regler om medvirkning til f.eks. skatteunndragelse.
Departementet ser derfor ikke behov for en slik særskilt
erstatningsplikt for forvalter ved siden av de alminnelige reglene om
tilbakekallelse av tillatelse, sperring av konti og forskriftshjemmel
om tvangssalg.
Komiteen viser til merknader i punkt
8.1.2 ovenfor, og slutter seg til departementets vurderinger og
forslaget til verdipapirregisterloven §§ 6-3
og 6-4. Komiteen viser også til omtale av § 6-3
under punkt 20.4 nedenfor.
I punkt 10.1 i proposisjonen er gjeldende rett omtalt. Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader til den generelle
tilnærming er omtalt i punkt 10.2 i proposisjonen. Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader knyttet til reguleringen
av innføring og registrering i verdipapirregister er omtalt
under de ulike emnene i punkt 10.3 til 10.5 i proposisjonen.
Departementet kan i det vesentlige slutte seg til Utvalgets generelle
utgangspunkt om at verdipapirregistere i større grad enn
i dag bør kunne fastsette de nærmere regler om
registreringsvirksomheten, og at loven kun bør angi de
mest grunnleggende regler. Den nærmere utforming av regelverket
for innføring og registrering vil i stor grad avhenge av
tekniske løsninger og de til enhver tid gjeldende strukturer
i markedet. Dette er forhold som vil være i kontinuerlig
utvikling, bl.a. som følge av økt konkurranse
i markedet for registertjenester. Det er derfor viktig å legge
til rette for fleksible løsninger. Etter departementets
syn bør derfor registeret i stor grad kunne fastsette de
nærmere regler for hvordan innføring og registrering
bør skje.
Det vil imidlertid foreligge en offentlig interesse i at registeret
fungerer hensiktsmessig. Dette hensynet vil etter departementets
syn ivaretas ved at Kredittilsynet etter forslaget skal godkjenne
registerets regelverk, og ved at Kredittilsynet i den forbindelse
vil kunne sette vilkår om regelverkets innhold.
Enkelte forhold bør imidlertid fortsatt nedfelles direkte
i lov eller forskrift. Dette drøftes nærmere under
de enkelte endringsforslag i proposisjonen.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 1-2.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at utsteder
skal treffe beslutningen om de aktuelle instrumentene skal innføres
i et norsk verdipapirregister, og eventuelt beslutningen om hvilket
register som skal benyttes. I enkelte tilfeller vil det være
tvil om hvem som skal anses som utsteder, bl.a. i relasjon til derivater.
I likhet med Kredittilsynet foreslår departementet at registeret
bør fastsette regler om hvem som skal anses som utsteder
i relasjon til beslutning om innføring i et verdipapirregister.
I relasjon til enkelte instrumenter (som aksjer og obligasjoner),
vil registerets regler måtte ta hensyn til særlovene
for slike instrumenter ved utpekelsen av utsteder.
For ordens skyld vil departementet presisere at utsteders valgfrihet
vil kunne være vesentlig begrenset, og i enkelte tilfelle
vil det foreligge en plikt til å beslutte at innføring
i et norsk register skal skje. Det vises i den forbindelse til omtalen
i punkt 8.3 i proposisjonen om registreringsplikt. En annen begrensning
i valgfriheten vil følge av reglene som begrenser adgangen
til å innføre instrumenter i ett register når
instrumentet allerede er registrert i et annet register, eller når instrumentet
allerede er utstedt i form av et dokument. Disse reglene er nærmere
omtalt i punkt 8.2 i proposisjonen
Komiteen viser til Finansdepartementets
svar på spørsmål 5 i brev til finanskomiteen
30. april 2002 (svaret er vedlagt innstillingen) vedrørende
blant annet forbindelse mellom norske og utenlandske verdipapirregistre. Komiteen slutter
seg til departementets kommentarer.
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger
og til forslaget til verdipapirregisterloven § 2-3 første
ledd.
Departementet foreslår i likhet med Utvalget at registeret
bør kunne begrense sitt virksomhetsområde i vedtektene.
Dersom det opprettes registre for spesielle typer finansielle instrumenter
(som f.eks. ulike typer varederivater), bør ikke slike
registre ha plikt til å registrere alle typer finansielle
instrumenter. Videre kan det ikke utelukkes at de mer generelle
registrene vil kunne ønske å nekte registrering
av spesielle typer finansielle instrumenter. Det vises til Utvalgets
vurdering, som departementet i det vesentligste slutter seg til.
Utvalget foreslår at departementet skal godkjenne registerets
vedtekter. Departementet tar sikte på å følge
opp dette forslaget. Ved vurderingen av om godkjennelse skal gis,
vil departementet kunne vurdere om eventuelle begrensninger i registerets
virksomhetsområde fremstår som nødvendige
og saklige. Det legges også til grunn at departementet
vil kunne stille vilkår for en slik godkjennelse. Når
det gjelder forholdet til registreringspliktige instrumenter, kan
ikke departementet se at det er nødvendig med en særskilt lovbestemmelse
som sørger for en registreringsmulighet for slike. Departementet
vil kunne nekte å godkjenne en vedtektsendring som innebærer
at registreringspliktige instrumenter ikke lenger skal kunne registreres.
I den grad registeret ikke har inntatt virksomhetsbegrensninger
i sine vedtekter, bør registeret etter departementets vurdering
i utgangspunktet ha en kontraheringsplikt. Denne plikten bør
imidlertid ikke være absolutt, og i likhet med Utvalget
foreslår departementet at registeret bør kunne
nekte innføring dersom det foreligger saklig grunn. Når
det gjelder hva som vil være saklig grunn, vises det til
Utvalgets drøftelse som departementet i det vesentligste
slutter seg til.
Når det gjelder Justisdepartementets høringsuttalelse
om usaklig forskjellsbehandling ved fastsettelse av pris mv., vises
til omtalen i punkt 10.5.8 i proposisjonen hvor det foreslås
en generell hjemmel for departementet til å fastsette nærmere
regler om det vederlaget verdipapirregisteret skal kunne
kreve for sine tjenester.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 2-3 annet
ledd.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at registeret
bør fastsette nærmere regler om innføring i
og slettelse fra registeret. Etter departementets vurdering er det
imidlertid ikke nødvendig med en lovregel om at reglene
skal sikre mot rettighetstap, siden slike regler uansett skal godkjennes
av Kredittilsynet, jf. utkastet § 1-2. Det vises
for øvrig til Utvalgets vurderinger, som departementet
i det vesentligste slutter seg til.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 2-4.
Etter departementets syn bør ikke lovgivningen legge
spesielle føringer på hvordan informasjonen i registeret
organiseres, f.eks. ved å kreve opprettelse av utsteder-
og investorkonti. Det sentrale offentlige hensyn er å sørge
for at registeret inneholder nødvendig informasjon, og
at denne informasjonen gjøres tilgjengelig og sammenstilles
på en hensiktsmessig måte.
Departementet slutter seg i hovedsak til innholdet i reglene
som er foreslått av Utvalget. Etter departementets syn
er imidlertid Utvalgets utkast til lovbestemmelser noe vanskelig
tilgjengelig. En lovregel om registerets innhold bør etter
departementets vurdering inneholde tre elementer. For det første
bør det kreves nærmere angitte opplysninger om
de finansielle instrumentene. For det andre bør det kreves
nærmere angitte opplysninger om innehaverne av rettigheter
til de finansielle instrumentene. Skillet mellom opplysninger om
instrumentene og om rettighetshaverne er relevant bl.a. i relasjon
til allmennhetens innsynsrett, jf. utkastet § 10-2
sjette ledd. For det tredje bør departementet kunne gi
nærmere regler om hva slags informasjon som skal fremgå av
registeret, og hvordan denne informasjonen skal sammenstilles. Det
anses nødvendig med en forskriftshjemmel om dette, siden det
er vesentlige offentlige interesser forbundet med utformingen av
de nærmere krav til informasjon som må foreligge
i registeret. Videre antas en forskriftshjemmel å ivareta
behovet for fleksibilitet mht. fremtidige tekniske løsninger
for hvordan informasjon skal gjøres tilgjengelig og sammenstilles.
Det foreslås en lovregel i tråd med det ovennevnte,
se lovforslaget § 6-8.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 6-8.
Gjeldende regler om kontoførerrollen er et resultat av
den organisasjonsmodell som ble valgt for registreringsvirksomheten
i VPS. En sto den gang overfor tre ulike alternativer: et sentralt
register der alle registreringer ble foretatt av registeret selv,
et fullstendig desentralt register (bare lokale registre) eller
et sentralt register hvor registreringen ble foretatt lokalt av
kontoførerne. Det første alternativet (sentralt
register) ble ansett som uhensiktsmessig, siden «...meldinger
må sendes til registreringsstedet for registrering, og
med dagens omsetningsvolum vil det være svært
vanskelig å behandle alle slike registreringer på ett
sted.», jf. Ot.prp. nr. 83 (1984-1985) s. 26. Den andre
løsningen (lokale registre) ble ansett som problematisk
siden lokale registre ville svekke oversikten i systemet, noe som
igjen ville kunne svekke omsetningen, jf. Ot.prp. nr. 83 (1984-1985)
s. 26. På denne bakgrunn ble det valgt et system basert
på et sentralt register og desentral saksbehandling (tredje
alternativ).
Det synes å være enighet i Utvalget og blant
høringsinstansene om at gjeldende organisering av virksomheten
i VPS basert på et sentralt register med desentralisert
registrering har fungert hensiktsmessig. Departementet slutter seg
til denne vurderingen.
Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng
er imidlertid om gjeldende ordning fortsatt bør være
nedfelt i lov. Lovregulering vil motvirke at registeret velger en
annen løsning i fremtiden, selv om utviklingen i verdipapirmarkedet
skulle medføre at en slik alternativ løsning er
mer hensiktsmessig. Sett på bakgrunn av den raske teknologiske
utviklingen og de betydelige endringer som vil kunne inntre i den
finansielle infrastruktur, er det vanskelig å utelukke
at alternative løsninger for organiseringen av registervirksomheten
vil kunne bli aktuelle. Etter departementets syn bør det derfor
foreligge særlige hensyn av offentligrettslig art for å innskrenke
registerets valgfrihet på dette punkt.
Utvalgets mindretall og enkelte høringsinstanser har
anført at alternative ordninger vil redusere kvaliteten
på registerets tjenester i forhold til investorer. Departementet
legger til grunn at kvaliteten på eventuelle alternative
systemer er et av de sentrale parametere som vil avgjøre
hvorvidt det vil være aktuelt å gjøre endringer
i dagens ordning. Departementet kan derfor ikke se at dette hensynet
i seg selv skulle tilsi at gjeldende ordning lovfestes. Etter lovforslaget § 6-5
skal verdipapirregisteret fastsette regler om bruk av eksterne registerførere.
Slike regler skal godkjennes av Kredittilsynet, jf. lovforslaget § 1-2.
Det vil således skje en offentlig kontroll av eventuelle
alternative ordninger, som bl.a. vil måtte sikre at organiseringen
synes hensiktsmessig og forsvarlig ut fra de offentlige hensyn som
gjør seg gjeldende. For så vidt gjelder anførselen
om at alternative løsninger vanskeliggjør investors
adgang til å holde oversikt over beholdninger i ulike registre,
viser departementet til at de ulike registrene etter forslaget vil
kunne ivareta dette hensynet ved å opprette forvalterkonti
hos hverandre. Det vises for øvrig til VPS" høringsuttalelse
på dette punkt.
De konkurranserettslige anførsler mot alternative løsninger
synes å være knyttet til muligheten for at registeret
selv skal kunne utføre kontoførertjenester. Det er
anført at registeret vil kunne misbruke sin markedsmakt
i markedet for registertjenester for å oppnå særlige
fordeler i markedet for kontoførertjenester. Departementet
går i kapittel 4 i proposisjonen inn for å oppheve
det rettslige monopolet for registreringsvirksomhet i Norge. Det
vil dermed være muligheter for nye aktører å tre
inn på dette markedet dersom en etablert aktør
søker å høste monopolfordeler. Dette
reduserer faren for at et etablert register vil kunne misbruke sin
markedsmakt i markedet for registertjenester i markedet for kontoførertjenester.
Etter departementets vurdering bør eventuelle konkurranseulemper knyttet
til alternative løsninger finne sin løsning i
henhold til konkurranselovgivningen, og ikke ved et lovfestet forbud
mot at registeret organiserer sin virksomhet på en annen
måte enn i dag.
Departementet kan således ikke se at det foreligger
offentlige hensyn av en slik art som tilsier at loven skal angi
hvordan registervirksomheten skal organiseres. Departementet vil
derfor ikke foreslå å videreføre en lovfestet
plikt til å benytte kontoføreren.
Den nærmere utforming av reglene for virksomhetens organisering
bør imidlertid være underlagt offentlig kontroll.
Departementet slutter seg derfor til flertallets forslag om at Kredittilsynet
skal godkjenne de nærmere reglene for virksomheten. I forbindelse med
en slik godkjennelse vil Kredittilsynet kunne sette særskilte
vilkår om reglenes utforming. Det antas at en slik adgang
til å sette vilkår følger av alminnelige forvaltningsrettslige
prinsipper, og at det således er overflødig å lovfeste
dette. Reglene vil bl.a. måtte sikre en tilstrekkelig kvalitet
på registerets tjenester, og tjenestene må være
allment tilgjengelige. Videre må reglene utformes og praktiseres
på en objektiv og ikke-diskriminerende måte. Som
nevnt ovenfor, vil også konkurransehensyn kunne være
relevant i den sammenheng. Departementet antar for eksempel at forsøk
på å utforme reglene slik at det skapes et monopol
i tilgrensende produktmarkeder ikke vil godkjennes av Kredittilsynet.
Flertallet i Utvalget legger til grunn at departementet skal
vurdere hvorvidt hvitvaskingsbestemmelsene i finansvl. § 2-17
skal gjøres gjeldende overfor verdipapirregistre. Etter
gjeldende regler er ikke VPS underlagt reglene om tiltak mot hvitvasking
av penger. Bakgrunnen for dette er at all kontakt mellom den enkelte
investor og VPS skjer gjennom en kontofører. Dersom et
verdipapirregister eventuelt skulle ha direkte kontakt med investorer
er det departementets foreløpige vurdering at hvitvaskingsreglene
bør gjelde.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 6-5.
Kretsen av de som er berettigede til å anmelde registreringer
bør etter departementets syn fremgå av loven,
sett i lys av den betydning slike regler har for forskjellige rettighetshaveres
rettsstilling.
Departementet slutter seg i hovedsak til Utvalgets forslag. I
likhet med Fondsmeglerforbundet mener imidlertid departementet at
kretsen av registreringsberettigede også bør omfatte
de som godtgjør at retten er gått over til seg
på annen måte enn ved opprinnelig rettighetshavers
død. Registeret vil måtte fastsette nærmere
regler til dokumentasjon, jf. Utvalgets utkast til § 7-5.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 6-1.
Investor vil være avhengig av å kunne opprette konto
eller et annet kundeforhold i registeret for å kunne erverve
finansielle instrumenter innført i registeret. Utgangspunktet
bør derfor være at registeret pålegges
en kontraheringsplikt i forhold til investor, jf. lovforslaget § 6-2
første ledd annet punktum. Etter departementets syn foreligger
det ikke tilstrekkelige grunner til å fravike dette utgangspunktet.
Dersom investor ikke gjør opp for seg, bør registeret
søke å inndrive kravet på normal måte.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 6-2.
Etter departementets vurdering bør registerets rolle
være begrenset til å sørge for en effektiv
og forsvarlig registrering av finansielle instrumenter. Dette forutsetter
bl.a. at registeret eller den som handler på vegne av registeret
kontrollerer at overføringer og registrering av heftelser
blir foretatt av registreringsberettigede, og at de nærmere
krav til identifikasjon mv. i den aktuelle transaksjonen er oppfylt.
På den annen side vil kontroll av det underliggende rettsforhold som
initierer transaksjonen etter departementets syn falle utenfor de
oppgaver som naturlig hører under registeret. Dette er
en oppgave som det i siste instans tilligger domstolene å prøve.
Departementet slutter seg derfor ikke til Utvalgets forslag om å gi
registeret anledning til å utsette registreringer, sperre
konti eller stille krav om sikkerhet dersom det oppstår
tvist om det underliggende rettsforhold. Det vises i den forbindelse
til Justisdepartementets, Fondsmeglerforbundets og VPS" høringsuttalelser
som departementet i det vesentligste slutter seg til.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Departementet foreslår i likhet med Utvalget at registeret
bør kunne rette feil i registeret, og at de som blir berørt
av rettingen gis melding om dette umiddelbart etter at rettingen
har skjedd. Verdipapirregisteret er etter lovforslaget erstatningsansvarlig
for feil i registeret. Dersom registeret foretar en feilaktig retting, vil
dette kunne utløse erstatningsansvar. Likeledes vil en
unnlatelse av å rette etter omstendighetene kunne utløse
erstatningsansvar for registeret.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 6-6 første
ledd.
Departementet foreslår i likhet med Utvalget at registeret
bør kunne slette opplysninger dersom de åpenbart
er uten betydning. Det vises til Utvalgets begrunnelse som departementet
i det vesentligste slutter seg til.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 6-6 annet
ledd. Videre slutter komiteen seg til forslaget til § 6-6
tredje ledd om oppbevaringsplikt.
For å legge til rette for tillit til et dokumentløst
rettighetsregister, er det av stor betydning at eiere og rettighetshavere
mottar relevant informasjon om foretatte transaksjoner på en
effektiv og hensiktsmessig måte. Registeret bør
derfor etter departementets syn pålegges en lovbestemt
plikt til å sende ut endringsmeldinger. Det reelle behovet
for slik informasjon vil imidlertid variere for de ulike investorene
og rettighetshaverne. Det synes derfor uhensiktsmessig å lovfeste
en ordning som skal gjelde i alle tilfeller. Departementet slutter
seg derfor til utvalgets tilnærming om å lovfeste
en vidtgående plikt til å sende ut endringsmeldinger,
kombinert med en adgang for partene til å avtalefeste en
avvikende ordning. Registeret bør kunne fastsette de nærmere
reglene for utsendelse av endringsmeldinger, herunder legge til
rette for elektronisk utsendelse, jf. Justisdepartementets uttalelse
om dette.
Videre slutter departementet seg til utvalgets forslag om at
registeret skal sende ut en årlig beholdningsoversikt,
uavhengig av om det har skjedd endringer i den aktuelle kontoen.
Registeret bør selv kunne fastsette nærmere regler
om slike utsendelser.
Etter forslaget vil konto- og rettighetshavere selv kunne påvirke
hvor mye informasjon de skal motta og i hvilken form informasjonen
skal gis. Kostnadene knyttet til de ulike løsningene vil
kunne variere. Etter departementets syn er det derfor rimelig at
den enkelte konto- og rettighetshaver betaler et vederlag til registeret
for utsendelse av slik informasjon, fremfor at kostnadene fordeles
på samtlige brukere. Etter departementets syn bør
registeret også kunne kreve et rimelig vederlag for å sende
ut en årlig beholdningsoversikt.
Ovennevnte vederlag bør begrenses til registerets faktiske
kostnader knyttet til utsendelse. Departementet legger til grunn
at vederlaget vil kunne vurderes av Kredittilsynet i forbindelse
med godkjennelsen av registerets regler om utsendelse av hhv. endringsmeldinger
og beholdningsoversikter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til departementets vurderinger
og til forslaget til verdipapirregisterloven § 6-7.
Komiteenviser
til at forslaget forutsetter at en rettighetshaver kan reservere
seg mot å motta endringsmeldinger. Komiteen mener
at dette er en riktig løsning, særlig når
det er foreslått at verdipapirregistre skal kunne kreve
vederlag for endringsmeldinger.
Komiteen viser til at kopi av beholdningsoversikten
til ligningsmyndighetene fra registrene fortsatt skal sendes ut
som årsoppgave til investorene og at denne fortsatt skal
være gebyrfri.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
videre til at Verdipapirsentrallovutvalget la til grunn at rettighetshavere «har
behov for en årlig beholdningsoversikt for å få oversikt over
formuen». Departementet foreslår en regel om at årlig
beholdningsoversikt skal sendes ut, uavhengig av rettighetshavers ønske,
og med rett for verdipapirregisteret til å kreve vederlag. Disse
medlemmer viser til at ligningsloven bestemmer at skattyter
skal ha kopi av de opplysninger som verdipapirregisteret sender
ligningsmyndighetene. Disse medlemmer antar at dette
er tilstrekkelig for det store flertallet av investorer, og mener
at det bør være frivillig om man skal motta årlig
beholdningsoversikt utover det som følger av ligningsloven.
Dette gjelder enda mer når det er snakk om å måtte
betale for oppgaven.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«Lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven)
§ 6-7 annet ledd første punktum skal
lyde:
Verdipapirregisteret skal én gang i året sende
rettighetshavere en oversikt over deres beholdning av eller rettigheter
i registrerte finansielle instrumenter, med mindre noe annet er
avtalt.»
Disse medlemmer slutter seg for øvrig
til forslaget til verdipapirregisterloven § 6-7.
Disse medlemmer understreker at det må legges
til rette for elektronisk utsendelse av opplysninger til rettighetshaverne,
jf. Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) og Innst. O. nr. 6 (2001-2002).
Utvalget har foreslått enkelte bestemmelser som i visse
tilfeller gir myndighetene mulighet til å kontrollere det
vederlaget verdipapirregistre skal kunne kreve for tjenester, jf.
ovenfor om utsendelse av endringsmeldinger og beholdningsoversikt.
Etter departementets vurdering bør dette lovteknisk
heller utformes som en generell hjemmel for kontroll med de priser
verdipapirregistre krever for sine tjenester. Registeret vil etter
forslaget ha en kontraheringsplikt i forhold til den enkelte investor.
En slik kontraheringsplikt vil undergraves dersom registeret setter
et prisnivå som er prohibitivt. Videre må det
tas i betraktning at registeret, i hvert fall i en overgangsperiode,
vil kunne ha en meget sterk markedsposisjon. I den grad registeret
søker å høste monopolfordeler i form
av høyere priser, bør myndighetene kunne ha eksplisitt
hjemmel til å gripe inn. Det foreslås derfor at departementet
gis hjemmel til å fastsette nærmere regler om
det vederlag verdipapirregisteret skal kunne kreve for sine tjenester,
jf. lovforslaget § 6-9.
Komiteen er enig i at departementet
får hjemmel til å fastsette nærmere regler
om det vederlag verdipapirregistre skal kunne kreve for sine tjenester.
Komiteen viser til brev fra Finansdepartementet
til finanskomiteen 19. april 2002 hvor det fremgår at § 6-9
skal omfatte også vederlag som kan kreves etter § 8-3. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteen viser til finanskomiteens merknader i
Innst. O. nr. 101 (1984-1985) om at det ikke må bli dyrere
for småinvestorene å erverve og eie verdipapirer
ved opprettelsen av VPS. Dette er det da også blitt tatt
hensyn til når gebyrene ble fastsatt. Komiteen vil
vise til at de samme hensyn som den gang lå bak finanskomiteens
uttalelse gjør seg gjeldende også nå. Komiteen ber
derfor departementet ta hensyn til småinvestorerene ved
fastsettelse av reglene for betaling.
Komiteen slutter seg for øvrig til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 6-9.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at endringsmeldinger ikke nødvendigvis foranlediges
av transaksjoner gjort av konto-/rettighetshavere, og at
det er ikke er rimelig å belaste disse i slike tilfeller.
I punkt 11.1 i proposisjonen er omtalt gjeldende regler om erververs
rettsstilling i forhold til andre rettighetshavere som avleder en
konkurrerende rettighet fra samme avhender («dobbeltsuksesjon»)
og om erververs rettsstilling i forhold til avhenders hjemmelsmenn
(«hjemmelskonflikten»), mens en generell omtale
av rettsvernsspørsmål er gitt i punkt 11.2.
Komiteen tar dette til orientering.
I punkt 11.3 i proposisjonen er Utvalgets forslag og høringsinstansenes
merknader knyttet til dobbeltsuksesjon omtalt.
I det følgende vil departementet først vurdere
forslaget til regulering av forholdet mellom to omsetningserververe
som utleder sin rett fra samme avhender, og deretter vil forholdet
mellom en omsetningserverver og avhenders kreditorer omtales.
Ved regulering av konflikten mellom to omsetningserververe bør
det skilles mellom oppfyllelsesspørsmål og rettsvernsspørsmål,
jf. punkt 11.2 i proposisjonen om dette skillet.
Når det gjelder oppfyllelsesspørsmålet,
foreslår Utvalget særskilte «prioritetsregler» i
utkastet § 9-1 til § 9-3. Utvalget
finner det usikkert om vpsl. § 5-1 gir en regel
om oppfyllelse (prioritet), jf. NOU 2000:10 s. 127. Utvalget synes å være
enige i at det bør gjelde et generelt prinsipp om tidsprioritet
ved oppfyllelse, men det er uenighet om hvilke unntak som skal lovfestes fra
dette utgangspunktet. Departementet slutter seg i utgangspunktet
til Utvalgets vurdering av at regler om oppfyllelse vil være
av sentral betydning for et velfungerende oppgjørssystem.
Departementet er også enig i at utformingen av slike regler
vil måtte tilpasses de særlige forhold som gjør
seg gjeldende i det aktuelle oppgjørssystemet. Etter departementets
syn er det imidlertid ikke hensiktsmessig å gi lovregler
om rekkefølgen for oppfyllelse av ulike handler i en ny
verdipapirregisterlov. Det sentrale formål med lovreglene
bør være å sørge for klare rettsvernsregler.
Slike regler bør i størst mulig grad være
nøytrale i forhold til ulike oppgjørssystemer.
Regler om hvilke forpliktelser som ved manglende dekning skal oppfylles
først er i utgangspunktet et forhold som er verdipapirregisteret
uvedkommende. Oppfyllelsesregler bør derfor i sin helhet
fastsettes av oppgjørsystemet. Utvalgets mindretall legger
stor vekt på at oppgjørssystemets prioritetsregler
får virkning overfor aktører som ikke er en del
av avtalen som etablerer dette systemet. Etter departementets syn
er det imidlertid unaturlig å oppstille et utgangspunkt
om at konsekvensene av mislighold skal reguleres i lov eller avtale.
I samsvar med VPS" høringsuttalelse mener derfor
departementet at oppfyllelsesspørsmålet eventuelt
bør reguleres av oppgjørssystemet. I den grad
oppgjørssystemet ønsker at de særskilte
rettsvernsreglene i betalingsystemloven kapittel 4 skal få anvendelse,
må det først godkjennes av Kredittilsynet. Departementet
legger til grunn at Kredittilsynet i den forbindelse vil kunne sette
vilkår som sikrer tilstrekkelig offentlig regulering av
oppfyllelsesspørsmålet.
Rettsvernsspørsmålet reiser
problemer i flere retninger. Utvalget synes bare å foreslå rettsvernsregler ved
stiftelse av konkurrerende begrensede rettigheter. Etter departementets
syn bør det innføres en generell rettsvernsregel
ved konflikt mellom to omsetningserververe som utleder konkurrerende
rettigheter fra samme avhender, uavhengig av om det gjelder overføring
av eiendomsrett eller stiftelse av begrensede rettigheter.
Det kan hevdes at rettsvernsregler for overføringer
ikke vil være praktisk dersom man har særskilte prioritetsregler
for oppfyllelse av avhenders forpliktelser. Departementet foreslår
imidlertid ikke prioritetsregler for oppfyllelse, og det bør
derfor gis en rettsvernsregel som ikke forutsetter særskilte
oppfyllelsesregler for oppgjørsystemet. Dersom oppfyllelsesreglene
utformes på en måte som gjør at konflikter
vil unngås er dette positivt. Videre er det viktig å ha
rettsvernsregler for å oppstille et «køsystem» mellom
flere begrensede rettigheter.
Rettsvernsregler bør etablere en relevant rettsvernsakt
og rettsvirkninger av denne rettsvernsakten. Etter departementets
syn bør rettsvernsakten mellom to omsetningserververe være
den samme som gjelder i forholdet mellom en omsetningserverver og
avhenders kreditor. Når det gjelder rettsvirkninger av
rettsvernsakten, bør etter departementets syn den omsetningserverver
som først oppnår rettsvern slukke ut (ekstingvere)
konkurrerende rettigheter til en annen omsetningserverver, forutsatt
at de alminnelige vilkår for dette er oppfylt. Dette prinsippet
basert på tidsprioritet er i samsvar med alminnelige prinsipper
i norsk tingsrett.
Det følger av alminnelige tingsrettslige prinsipper at
det ikke er tilstrekkelig å gjennomføre en rettsvernsakt
for en omsetningserverver som vil ekstingvere en konkurrerende rettighet
(annen omsetningserverver eller kreditor). I tillegg må vedkommende
være i «god tro» om sin rett. Et samlet
Utvalg går inn for å oppheve dette generelle vilkåret
om god tro i relasjon til dobbeltsalg av registrerte finansielle
instrumenter. Utvalget begrunner dette med at en ekstinksjonsregel basert
på god tro vil være «lite meningsfylt» fordi
finansielle instrumenter (som f.eks. aksjer) er generiske ytelser.
Utvalget er delt i synet på om det bør beholdes et
god tro-krav for såkalte «individuelt bestemte» instrumenter.
Departementet slutter seg ikke til Utvalgets forslag, og mener
det bør beholdes et alminnelig vilkår om god tro
som vilkår for omsetningserververs ekstinksjon. For det
første vil det i en rekke tilfeller være aktuelt å operere
med et god tro-krav, bl.a. hvor erververen av en bestemt aksjepost
(f.eks. ved oppkjøp av selskaper) kjenner til en konkurrerende
erverver av denne aksjeposten. Det vises i den forbindelse til forslaget
fra den ene fraksjonen i Utvalget om å beholde et god tro-krav
for «individuelt bestemte» instrumenter. Departementet
er imidlertid enig med den andre fraksjonen i at det vil være
vanskelig å trekke grensen mellom «individuelt
bestemte» instrumenter og andre instrumenter. Etter departementets
syn er det imidlertid ikke nødvendig å trekke
en slik grense, siden det også bør gjelde et generelt
god tro-krav for generisk bestemte instrumenter. I tråd
med alminnelige tingsrettslige prinsipper bør det derfor
etter departementets syn gjelde et god tro-krav. Ved erverv av generisk
bestemte instrumenter vil riktignok god tro-kravet normalt være
oppfylt. Det faktum at avhender mangler de aktuelle instrumentene
på sin konto, er heller ikke i seg selv tilstrekkelig til å frata
erververens gode tro, dersom erverver kunne legge til grunn at avhender
ville kunne oppfylle sine forpliktelser med bl.a. innlånte instrumenter.
Ved børstransaksjoner og andre anonyme transaksjoner hvor
avhender er ukjent, vil erverver normalt ikke kunne kjenne til avhenders
dobbeltsalg. Det faktum at et vilkår om god tro normalt
vil være oppfylt, er etter departementet syn et svakt argument for å fjerne
god tro som ekstinksjonsvilkår. Det vises for øvrig
til Justisdepartementets og Verdipapirsentralens høringsuttalelse
som departementet i det vesentligste slutter seg til.
I samsvar med alminnelige tingsrettslige prinsipper og gjeldende
vpsl. § 5-2 foreslås å videreføre
at arvtakere ikke skal kunne ekstingvere kolliderende rettighetshavere.
Utvalget foreslår i utkastet § 9-3
annet ledd en bestemmelse om at registeret normalt skal kunne gjennomføre
anmeldte handler, uten å måtte vurdere erververs
gode tro. Justisdepartementet støtter også det prinsipp
bestemmelsen gir uttrykk for. Departementet slutter seg til Utvalgets
vurdering av at registeret skal kunne gjennomføre anmeldte
handler uten å måtte vurdere erververs gode tro.
Eventuell ond tro, det være seg om konkurrerende overførsler
eller begrensede rettigheter, bør være et forhold
som tas opp mellom de konkurrerende rettighetshaverne i ettertid.
Etter departementets syn er det imidlertid ikke nødvendig å lovregulere
dette. Fraværet av plikt for registeret på dette
området følger av at registeret ikke er pålagt å vurdere
erververs gode tro, jf. tilsvarende i utkastet § 7-6
om tvist om registrering. Det er således ikke nødvendig å gjøre
unntak fra en ikke-eksisterende plikt. Dette tilsvarer for øvrig
systemet i tinglysningsloven. Dersom et instrument som mangler rettsvern pga.
erververs onde tro blir solgt videre før forholdet blir
oppdaget, blir det spørsmål om den påfølgende
erverver kan ekstingvere avhenders manglende rett, jf. nærmere
om hjemmelmannskonflikten under punkt 11.4 i proposisjonen.
Det oppstår særlige spørsmål
dersom en omsetningserverver og en kreditor (utleggstaker eller
konkursbo) utleder konkurrerende rettigheter fra avhender. Utvalget
drøfter for det første når avtaleerververs rettsvern
skal anses for å ha inntrådt. For det andre drøftes
om konkurrerende rettigheter med rettsvern skal prioriteres etter
tidspunktet for når rettsvern oppsto, eller om det bør
videreføres særregler for utlegg og konkurs.
Ved vurderingen av det første spørsmålet
(rettsvernstidspunktet), er det nødvendig å sondre
mellom overføring av eiendomsrett og stiftelse av begrensede rettigheter
i et registrert instrument. Det er alminnelig antatt at overføring
av eiendomsrett ikke kan gis rettsvern før det aktuelle
formuesgodet er tilstrekkelig individualisert. Dette volder sjelden
problemer i forhold til fast eiendom (er individualisert etter sin
art) og løsøre (rettvernsakten forutsetter individualisering),
men det har skapt visse problemer i forhold til registrerte finansielle
instrumenter. Ved overføring av slike instrumenter vil
oppfyllelsen av forpliktelsen kunne skje med andre instrumenter
enn de som står på selgers konto ved anmeldelse
til registeret. De aktuelle instrumentene som skal tjene til oppfyllelse
av forpliktelsen vil først bli identifisert på et
senere tidspunkt, gjerne i forbindelse med dekningskontrollen. Det
vises til Utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 130. Tidspunktet for
når individualiseringen gir grunnlag for å anse
rettsvern som oppnådd, vil bl.a. være avhengig
av hvilke tekniske løsninger registeret til enhver tid
velger. Departementet slutter seg derfor til Utvalgets vurdering
av at rettsvernstidspunktet for overføringer bør
fastsettes av registeret selv, og ikke i lovtekst eller forskrift.
Det er imidlertid et behov for offentlig kontroll av dette tidspunktet,
siden det vil kunne berøre tredjemenns rettigheter. Etter
departementets syn bør kompetansen til å godkjenne
dette tidspunktet tilligge Finansdepartementet, og ikke Kredittilsynet.
Løsningen legger bedre til rette for at tidspunktet fastsettes
i samråd med Justisdepartementet som fagdepartementet for
alminnelig tingsrett. Rettvernstidspunktet som fastsettes av registeret
for overføringer, vil etter Utvalgets forslag bare gjelde
i forhold til avhenders kreditorer. Etter departementets syn bør
det samme rettsvernstidspunktet legges til grunn i forhold til konkurrerende
omsetningserververe, jf. ovenfor. Enkelte rettsstiftelser kan knyttes
til individualiserte instrumenter allerede ved anmeldelsen av rettsstiftelsen.
Dette er praktisk hvor rettsstiftelsen gjennomføres umiddelbart
etter anmeldelsen, bl.a. fordi det ikke skal gjennomføres
en dekningskontroll. Slike umiddelbare rettsstiftelser vil bl.a.
være panterettigheter, utlegg og konkurs. I likhet med
Utvalget mener departementet at rettsvernstidspunktet i slike tilfeller
bør være sammenfallende med anmeldelsestidspunktet,
jf. tilsvarende løsning i tinglysningsloven § 20.
Departementet legger i likhet med Utvalget også til grunn
at konkurs og utlegg må registreres i registeret for å oppnå rettsvern
mot konkurrerende omsetningserververe. Løsningen fraviker
prinsippet i tinglysningsloven § 23 mht. konkurs,
men innebærer en videreføring av gjeldende rett,
jf. vpsl. § 5-3. Det vises til Utvalgets begrunnelse
i NOU 2000:10 s. 129 som departementet i det vesentligste slutter
seg til.
Utvalget foreslår å oppheve de særskilte
reglene om kreditorekstinksjon i vpsl. § 5-1 annet
ledd og § 5-3 som innebærer at utleggstaker
og konkursbo kan ekstingvere konkurrerende omsetningserverver, selv
om utlegg og konkurs er registrert senere enn omsetningserververs
rettighet. Samtlige høringsinstanser slutter seg til forslaget.
Departementet slutter seg også til forslaget, og viser
til at gjeldende rett innebærer en vesentlig hindring for å gjennomføre
løpende registrering av overføringer, eventuelt
flere oppgjør om dagen. Det vises for øvrig til
Utvalgets begrunnelse i NOU 2000:10 s. 129 som departementet i det
vesentligste slutter seg til.
Et særlig spørsmål ved både
godtroerverv og kreditorekstinksjon er hvilken transaksjon som er
relevant ved vurderingen av erververs rettsvern. Ved handelstransaksjoner
vil instrumentene først gå fra selger til selgers
megler, deretter fra selgers megler til kjøpers megler
før papirene overføres fra kjøpers megler til
kjøper. Transaksjonene føres inn i daglig journal som
selvstendige transaksjoner. I likhet med Utvalget legger departementet
til grunn at hvert enkelt ledd i utgangspunktet må regnes
som separate omsetningsledd. Den konkurrerende erververen i forhold
til f.eks. avhenders konkursbo vil således i første
omgang være avhenders megler. Dette skaper neppe problemer
i forhold til rettsvernstidspunktet, idet instrumentene individualiseres
for levering på det samme tidspunktet i forhold til alle
tre transaksjoner. Ved vurderingen av erververs gode tro i forhold
til konkurrerende erverv eller kreditorbeslag, legger departementet
til grunn at erverver må være i god tro helt frem
til instrumentene har gått inn på vedkommendes
konto.
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger
og til forslaget til verdipapirregisterloven § 7-1. Komiteen viser
også til omtale av bestemmelsen under punkt 20.5 nedenfor.
I punkt 11.4 i proposisjonen er Utvalgets forslag og høringsinstansenes
merknader knyttet til hjemmelskonflikten omtalt.
Departementet slutter seg i hovedsak til Utvalgets forslag: Omsetningserverver
som har fått rettsvern bør kunne ekstingvere hjemmelsmannens
innsigelser dersom han på rettvernstidspunktet var i god
tro mht. avhenders manglende rett. Det synes lite hensiktsmessig å oppstille
et formelt krav om at avhender skal fremstå som legitimert,
all den tid registeret ikke er offentlig, jf. drøftelse
under kapittel 12 i proposisjonen. I likhet med Justisdepartementet
antar imidlertid departementet at det ligger en form for legitimasjon
i at registeret faktisk gjennomfører transaksjonen.
Utvalget legger til grunn at utkastet § 9-6
ikke regulerer dobbeltsuksesjonskonflikten, jf. NOU 2000:10 s. 179.
Departementet kan imidlertid ikke se at en slik begrensning fremgår
av bestemmelsens ordlyd. Avhenders manglende rett kan følge
av mangler i forhold til hjemmelsmann og som følge av et
allerede foretatt salg til en suksessor, jf. tilsvarende i gjeldsbrevloven § 14.
Det foreslås at dette presiseres i lovteksten.
I samsvar med gjeldende rett foreslås en bestemmelse
om at erverver som hovedregel vil kunne ekstingvere utsteders innsigelser,
dersom det gjelder «annet finansielt instrument enn egenkapitalinstrument».
Bestemmelsen bygger på tilsvarende bestemmelser i gjeldsbrevloven.
Departementet slutter seg i hovedsak til Utvalgets forslag. Departementet
kan ikke se at henvisningen til gjeldsbrevloven vil skape uklarheter
av en slik art at det er nødvendig å eksplisitt nevne
de innsigelser som ikke vil kunne ekstingveres ved godtroerverv.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag til regulering
av frigjørende betaling, jf. utkastet § 9-8. Bestemmelsen
er en videreføring av gjeldende rett, jf. vpsl. § 5-6.
Det vises til Utvalgets omtale i NOU 2000:10 s. 179. Departementet
ser ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå særlige
regler for det problemet Kredittilsynet peker på. I utgangspunktet
vil det være den materielt berettigede som skal motta renter
og utbytte mv. I enkelte tilfeller vil utsteder kunne utbetale renter
og utbytte mv. til feil person, siden avhenderen vil fremstå som
legitimert. Normalt vil det være VPS som foretar slike
utbetalinger på vegne av debitor, og departementet legger
til grunn at VPS selv bør sørge for å ha
rutiner som reduserer risikoen for at det utbetales til feil person.
I den grad slike rutiner svikter, bør imidlertid utsteder
slippe å utbetale en gang til. Den materielt berettigede
vil i så fall kunne rette eventuelle krav mot avhender
(som feilaktig mottok utbetalingen) eller VPS, dersom de alminnelige
vilkår for dette er til stede.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven §§ 7-2,
7-3 og 7-4.
I punkt 12.1 til 12.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Det bør etter departementets syn innledningsvis tas
stilling til om det bør gjelde begrensinger i innsynsretten
i verdipapirregistre. I rettsvernregistre for fast eiendom, skip
og luftfartøy gjelder en alminnelig innsynsrett. Justisdepartementet
mener at tilsvarende utgangspunkt bør gjelde i forhold
til verdipapirregistre.
I forarbeidene til gjeldende vpsl. § 2-15 vises
til at behovet for allment innsyn i Verdipapirsentralen ikke er
det samme som behovet for innsyn i andre rettsvernsregistre, se
bl.a. i Ot.prp. nr. 83 (1984-1985) s. 41.
I likhet med Utvalget mener departementet at det der nevnte synspunkt
fortsatt har en viss relevans, særlig i forholdet mellom
konkurrerende omsetningserververe. Departementet vil imidlertid
ikke utelukke at dobbeltsalg av aksjer er mulig, siden salgstidspunkt
i prinsippet vil ligge forut for rettvernstidspunktet. Innsyn på investorkonto
vil imidlertid ikke avhjelpe risikoen for dette, siden avtaleforpliktelsen
vil kunne oppfylles med andre aksjer enn de som finnes på konto
på avtaletidspunktet, og som f.eks. vil kunne være på vei
inn til selgers konto. Legitimasjonsvirkningene av innsyn på investorkonto
vil således være begrenset. Justisdepartementet
fremhever særlig at innsyn vil kunne være aktuelt
for kreditorer. Det er imidlertid et alminnelig tingsrettslig prinsipp
at kreditor ikke vil kunne påberope seg debitors legitimasjon
som grunnlag for ekstinksjon. Etter departementets syn vil derfor innsynsrett
i debitors investorkonto ha begrenset rettslig relevans for kreditor.
Dersom f.eks. kreditor gir et lån i tillit til opplysninger
på investorkonto om at debitor er eier av 1 million aksjer,
vil ikke kreditor kunne ta beslag i aksjene under henvisning til
dette, hvis det siden skulle vise seg at aksjene i realiteten tilhørte
en annen.
For øvrig vil en innsynsrett på investorkonti
kunne ha konkurransemessige konsekvenser det er vanskelig å overskue
konsekvensene av. For det første kan det ha vesentlige
konsekvenser for konkurransen mellom aktørene i finansmarkedet,
dersom aktørene til enhver tid vil kunne ha innsyn i hva
de andre aktørene faktisk eier. I tillegg til å se
hvem som eier enkeltposter i et foretak (som allerede følger
av den allmenne innsynsretten i aksjeeierregisteret), vil andre
investorer kunne få innsyn i den enkelte investors totale eierbeholdning.
Et slikt innsyn vil eksempelvis gå vesentlig lenger enn
innsynsretten i grunnboken for fast eiendom, hvor bare eierforholdene
til den enkelte eiendom fremgår. Grunnboken kan i så måte
sammenlignes med aksjeeierregisteret, som fortsatt skal være åpent
for offentlig innsyn, jf. asal. § 4-5. For det
andre vil allmenn innsynsrett på investorkonti kunne ha
negative konsekvenser for konkurranseevnen til det norske finansmarkedet
som sådan, siden dette ville gått vesentlig lenger
enn det som er vanlig internasjonalt.
Etter en helhetsvurdering slutter derfor departementet seg til
Utvalgets forslag om å videreføre gjeldende utgangspunkt
om begrenset innsynsrett i verdipapirregistre.
Når det gjelder taushetspliktens omfang, slutter departementet
seg til Utvalgets forslag om at ansatte, tillitsvalgte og revisor
i verdipapirregistere bør ha plikt til å hindre
at noen får adgang eller kjennskap til det som de i sitt
arbeid får vite om noens forretningsmessige eller personlige
forhold. Taushetsplikten bør også gjelde etter
at arbeidsforholdet mv. er avsluttet. Det vises for øvrig
til Utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 179-180 som departementet
i hovedsak slutter seg til. Departementet kan ikke se behov for
ytterligere presiseringer i lovteksten av taushetspliktens omfang.
Departementet kan ikke se at Utvalget drøfter hvorvidt
taushetsplikten bør gjelde i forhold til verdipapirregisterets
interne forhold. Etter departementets syn bør ikke taushetsplikt
om indre forhold lovfestes, siden registeret selv står
nærmest til å regulere dette i avtaler med sine
ansatte mv. En tilsvarende løsning gjelder for verdipapirfond,
verdipapirforetak, oppgjørssentraler, forsikringsselskap,
børser og autoriserte markedsplasser, jf. nærmere
omtale i Ot.prp. nr. 73 (1999-2000) s. 98-99.
Et annet spørsmål er hvilke unntak som skal
gjelde fra taushetsplikten, dvs. hvem som skal kunne kreve innsyn
i de opplysninger som finnes i registeret. For det første
oppstår spørsmålet om obligasjonsutstedere
bør ha innsyn i hvem som eier de utstedte obligasjonene.
Utvalget foreslår en slik innsynsrett under henvisning
til de praktiske fordeler en slik innsynsrett vil kunne ha for obligasjonsutstedere,
bl.a. i forbindelse med rentebetalinger og forhandlinger om tilbakekjøp.
Flere høringsinstanser mener imidlertid at utsteder kan
oppnå kontakt med obligasjonseierne ved andre måter
enn ved innsyn, bl.a. ved bruk av tillitsmenn eller registeret selv.
Eventuelle fordeler ved innsynsretten må avveies mot eventuelle
ulemper. Departementet vil i den sammenheng fremheve Utvalgets opplysning
om at enkelte investorer ikke vil ønske å ha direkte
kontakt med utsteder, og at innsynsrett i egen kreditormasse vil
kunne gi utstedere et visst konkurransefortrinn i forhold til andre
markedsaktører. Flere høringsinstanser fremhever
også at en slik innsynsrett ikke er vanlig internasjonalt,
og at det således vil kunne virke negativt for konkurranseevnen
til det norske verdipapirmarkedet. Etter departementets syn har
ikke Utvalget i tilstrekkelig grad redegjort for konsekvensene av å åpne
for en utvidet innsynsrett for obligasjonsutstedere. Det er derfor
vanskelig å vurdere om mulige fordeler ved en slik innsynsrett
oppveies av mulige ulemper. Departementet kan for øvrig
ikke se at sammenligningen med bilaterale lån eller verdipapirfondsandeler
er særlig relevant, siden den sentrale egenskap ved obligasjoner
er deres omsettelighet. Verken bilaterale lån eller verdipapirfondsandeler
er gjenstand for omsetning i samme grad som obligasjoner. Investors
forutsetning om omsettelighet kan således tilsi at innsynsretten
obligasjonsutsteder har overfor obligasjonseierne er snevrere enn
innsynsretten debitor har overfor långiver i et bilateralt
lån, eller innsynsretten forvaltningsselskapet har overfor
innehaver av en verdipapirfondsandel. Departementet vil på denne
bakgrunn ikke gå inn for en utvidet innsynsrett for obligasjonsutstedere
som foreslått av Utvalget. I samsvar med Utvalgets vurdering,
vil departementet heller ikke gå inn for en generell innsynsrett
i eierforholdene til visse obligasjoner.
For øvrig slutter departementet seg til hovedtrekkene
i Utvalgets øvrige forslag til unntak fra taushetsplikten.
Dette innebærer at faste opplysninger om utstederne bør
være offentlig tilgjengelig, og at innehavere av begrensede
rettigheter i samsvar med gjeldende rett bør ha innsyn
i de opplysninger som kan ha betydning for deres egne rettigheter.
Hvilke opplysninger som vil ha slik betydning vil bero på en
konkret vurdering. Det vises i den anledning til Utvalgets omtale
i NOU 2000: 10 s. 180 som departementet slutter seg til. Departementet
kan for øvrig ikke se særskilte grunner til at
registeret i sine egne regler skal kunne begrense innsynsretten.
Det vises i den forbindelse til Kredittilsynets høringsuttalelse.
Et viktig unntak gjelder imidlertid de tilfeller hvor noen med hjemmel
i lov har krav på registrerte opplysninger. Utvalget foreslår
i samsvar med gjeldende rett at de som har krav på slike
opplysninger i sitt arbeid skal få innsyn, uavhengig av
om særloven gir eksplisitt hjemmel til å kreve
opplysningene fra verdipapirregisteret. Departementet slutter seg
til dette, og vil ikke foreslå en slik innskrenkning i
innsynsretten som foreslått av VPS. Dersom innsyn gjøres
avhengig av en eksplisitt henvisning til VPS i særlov,
kreves en uttømmende gjennomgang av mulige innsynshjemler
i særlov. Verken Utvalget eller høringsinstansene
har foretatt en slik gjennomgang, og en risikerer dermed at en innsnevring
får utilsiktede virkninger. Bestemmelsen vil få særlig
betydning for institusjoner med tilsyns- og kontrolloppgaver, men
er ikke begrenset til slike. Det vises for øvrig til Utvalgets
omtale i NOU 2000: 10 s. 140 og s. 180-181 som departementet i hovedsak
slutter seg til. For øvrig kan ikke departementet se at
det er grunn til å begrense innsynsretten til personer
som har bruk for opplysningene «i sitt arbeid».
En slik begrensning bør i så fall følge
av særloven som eventuelt gir hjemmel til innsyn.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at verdipapirregistre
skal kunne kreve vederlag for utlevering av opplysninger, med mindre
det dreier seg om opplysninger offentlige myndigheter har krav på etter
lov eller forskrift. Det vises til Utvalgets omtale i NOU 2000:
10 s. 181 som departementet i hovedsak slutter seg til.
Komiteen viser til at det er blitt
større åpenhet i finansmarkedet den siste tiden,
og at det kan være gode grunner til at allmennheten bør
kunne få vite hvem som eier viktige verdier i samfunnet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, vil imidlertid peke på at full innsynsrett
ikke er vanlig internasjonalt og kan således bli en konkurranseulempe
for det norske verdipapirmarkedet.
Flertallet er enig med departementet i at det
er vanskelig å vurdere mulige fordeler og ulemper ved større
grad av innsyn enn det som departementet foreslår. Flertallet vil
imidlertid be departementet utrede nærmere spørsmål
knyttet til innsyn for obligasjoner både for allmennheten
og obligasjonsutsteder.
Flertallet viser også til merknader i
punkt 9.4.8 ovenfor, herunder om at § 6-9 vil
gjelde for vederlag som kan kreves etter § 8-3.
Flertallet slutter seg for øvrig til
departementets vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven §§ 8-1,
8-2 og 8-3.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet mener at det
i et demokratisk samfunn er viktig med åpenhet om eierforholdene
i samfunnet, herunder hvem som eier hvilke verdipapirer. Disse
medlemmer mener derfor at det bør åpnes
for offentlig innsyn i verdipapirregistrene. Det er behov for nærmere
regler om hvordan dette skal fungere, og disse medlemmer ber
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til regler for
offentlig innsyn i verdipapirregistre. Disse medlemmer minner
om at det i Ot.prp. nr. 23 (1996-1997) s. 99 ble lagt til grunn
at det fortsatt bør være full åpenhet
omkring eierforholdene i norsk næringsliv. Det ble framhevet
at en slik åpenhet hører naturlig hjemme i et
demokratisk samfunn og at dette er en viktig forutsetning for at
pressen skal kunne avdekke kritikkverdige forhold i næringslivet.
Dessuten er bedret informasjonsflyt som oftest gunstig for markedets
samfunnsøkonomiske effektivitet. En samlet justiskomité sluttet
seg til dette synet i Innst. O. nr. 80 (1996-1997) s. 25. Disse
medlemmer minner om at det i Ot.prp. nr. 23 (1996-1997)
s. 99 ble lagt til grunn at det fortsatt bør være
full åpenhet omkring eierforholdene i norsk næringsliv.
Det ble framhevet at en slik åpenhet hører naturlig
hjemme i et demokratisk samfunn, og at dette er en viktig forutsetning
for at pressen skal kunne avdekke kritikkverdige forhold i næringslivet.
Dessuten er bedret informasjonsflyt som oftest gunstig for markedets
samfunnsøkonomiske effektivitet. En samlet justiskomité sluttet
seg til dette synet i Innst. O. nr. 80 (1996-1997) s. 25.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om regler
som gir offentligheten innsyn i verdipapirregistre.»
I punkt 13.1 til 13.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Etter departementets syn er registeret nærmere enn skadelidte
til å identifisere hvor feilen er oppstått. Det
synes derfor naturlig at erstatningskrav rettes mot registeret,
uavhengig av hvor feilen faktisk har oppstått. Departementet
slutter seg derfor til Utvalgets forslag til regulering av ansvarssubjektet.
Forslaget innebærer for eksempel at en investor vil kunne
rette sitt erstatningskrav mot registeret, selv om feilen er begått
av en kontofører. Registeret vil imidlertid kunne søke
regress hos den faktiske skadevolder.
Utvalgets forslag om å lovfeste tre ulike ansvarsgrunnlag
fremstår etter departementets vurdering som unødig
komplisert. Det er etter departementets syn ikke nødvendig å skille
mellom et objektivt ansvar og et kontrollansvar (objektivt ansvar
med visse unntak). Etter departementets syn bør det gjelde
et generelt kontrollansvar for all virksomhet som skjer i tilknytning
til registreringsvirksomheten, slik at ovennevnte skille ikke vil
måtte foretas. Departementet viser til at de handlinger
som etter Utvalgets forslag skal omfattes av et objektivt ansvar,
normalt vil være handlinger som uansett er innenfor registerets
kontrollsfære. Dette gjelder bl.a. registrering av opplysninger
som ikke stemmer overens med det som er anmeldt, og registrering
av anmeldelse foretatt av noen som ikke er berettiget. Departementets
forslag innebærer derfor i liten grad en realitetsendring
i forhold til Utvalgets forslag.
Departementet slutter seg i hovedsak til Utvalgets drøftelse
av hva som skal anses å ligge innenfor eller utenfor registerets
kontroll. Utvalget legger eksempelvis til grunn at tap som følge
av at registerets innhold ikke stemmer overens med de reelle rettsforhold
bare skal kunne kreves erstattet av registeret i den grad registeret
kan klandres for feilregistreringen. I likhet med Utvalget finner
departementet at et slikt forhold faller utenfor registerets kontrollsfære,
og at det bare bør gjelde et skyldansvar i slike tilfeller.
Det er etter departementets syn verken nødvendig eller
hensiktsmessig å presisere dette i lovteksten. For øvrig
presiseres at registerets kontrollansvar også omfatter
feil hos eventuelle kontraktsmedhjelpere (som f.eks. kontoførere),
i den grad feilen skjer i tilknytning til registreringsvirksomheten
og er innenfor registerets kontroll.
Når det gjelder det nærmere omfanget av kontrollansvaret,
vil departementet foreslå enkelte endringer i forhold til
Utvalgets forslag. Utvalget foreslo en positiv oppregning av de
situasjoner som skulle omfattes av kontrollansvaret (driftsavbrudd
mv.). Etter departementets syn er en slik løsning lite
hensiktsmessig, siden det vil kunne oppstå vanskelige avgrensningsspørsmål.
Det foreslås derfor at kontrollansvaret generelt bør
gjelde feil som har tilknytning til registreringsvirksomheten.
Begrepet «feil» er i denne sammenheng en objektiv
betegnelse på at registrering ikke skjer som forutsatt,
og skal ikke forstås som et vilkår om at registeret
skal kunne klandres før ansvar blir aktuelt. En viktig
avgrensning ligger i krav om tilknytning til registreringsvirksomheten.
I utgangspunktet vil kontrollansvaret bare omfatte feil som oppstår
i tilknytning til registerets kjernevirksomhet. For feil som ikke
har skjedd i tilknytning til registreringsvirksomheten vil det kunne
være aktuelt med skyldansvar. Et viktig spørsmål
er om handlinger eller unnlatelser i tilknytning til oppgjørsfunksjonen
skal reguleres av skyldansvaret eller kontrollansvaret. Det synes
som om Utvalget legger til grunn at lovutkastet ikke regulerer ansvar
for feil i tilknytning til oppgjørsfunksjonen. I NOU 2000:
10 s. 181 uttales at de lovregulerte ansvarsgrunnlagene «får
virkning for virksomhet som består i registrering av finansielle
instrumenter i et rettighetsregister». Departementet viser
i den forbindelse til at det bare er registreringsfunksjonen som
reguleres av lov om registrering av finansielle tjenester, jf. nærmere
om forholdet til oppgjørsfunksjonen i punkt 11.3 i proposisjonen.
Etter departementets syn er det derfor naturlig at det særskilte
kontrollansvaret begrenser seg til å omfatte forhold som
har tilknytning til den konsesjonspliktige registreringsvirksomheten.
Det legges derfor til grunn at forhold som har tilknytning til oppgjørsfunksjonen
ikke vil omfattes av kontrollansvaret. I slike tilfeller vil imidlertid skyldansvaret
kunne være aktuelt.
Etter departementets syn er det for øvrig lite hensiktsmessig å innføre
en særregel om erstatningsplikt uavhengig av skyld i de
tilfeller opprinnelig rettighetshaver lider tap som følge
av ekstinksjonsreglene, jf. Justisdepartementets forslag om dette.
Det vises til at opprinnelig rettighetshaver (H) etter omstendighetene vil
kunne kreve eventuelt tap som skyldes at erverver (B) har ekstingvert
Hs rettigheter erstattet av avhender (A). Videre anses det lite
hensiktsmessig å innføre et skille mellom svake
og sterke ugyldighetsgrunner i relasjon til erstatningsreglene,
når det ikke gjelder et slikt skille i relasjon til ekstinksjonsreglene.
Verdipapirregistre håndterer store verdier, og kan i
prinsippet gjøres ansvarlige for svært store tap.
Det sentrale virkemiddel for å unngå slike krav
vil være å unngå feil som ligger innenfor
registerets kontroll. Av praktiske hensyn, som bl.a. hensynet til å oppnå en forsikringsdekning
for registeret, synes det imidlertid nødvendig å fastsette
en øvre grense for registerets ansvar. Departementet slutter
seg derfor til Utvalgets forslag om en ansvarsbegrensning for forhold
som faller inn under kontrollansvaret. Det legges også vekt
på at ingen høringsinstanser har hatt innvendinger
mot en ansvarsbegrensning, og at en tilsvarende begrensning gjelder
i andre nordiske land. Etter en skjønnsmessig vurdering
slutter departementet seg til Utvalgets forslag om en beløpsgrense
på 500 mill. kroner. Etter departementets vurdering synes
det noe tungvint å innføre en egen inflasjonsjusteringsmekanisme
i loven, jf. Justisdepartementets høringsuttalelse. I den
grad det fastlagte beløp over tid blir for lavt, bør
justeringen skje i form av en lovendring.
Kontrollansvaret er et tilnærmet objektivt ansvar, og
etter departementets syn er det derfor i slike situasjoner naturlig å begrense
registerets ansvar til å omfatte den skadelidtes direkte
tap. Departementet slutter seg derfor til Utvalgets forslag om at
registeret ikke bør svare for skadelidtes indirekte tap
dersom ansvaret er basert på kontrollansvaret. Utvalget
foreslår imidlertid at registeret bare skal svare for skadelidtes
direkte tap, selv om tapet skyldes uaktsomhet fra registerets side.
Etter departementets syn er det ikke holdepunkter for å gjøre
begrensninger i skadelidtes erstatningskrav i de tilfeller tapet
skyldes uaktsomhet fra registerets side (det foreslås kun
ansvar for slikt ansvar ved forsett eller grov uaktsomhet). Det
vises til at en tilsvarende begrensning ikke gjelder i kjøpsloven,
og heller ikke er gjort gjeldende i svensk rett. Departementet slutter
seg derfor ikke til Utvalgets forslag om å begrense ansvaret
til direkte tap ved uaktsomhetsansvar. I slike tilfeller vil imidlertid
de alminnelige krav om adekvat årsakssammenheng kunne virke
begrensende på ansvarets omfang.
Departementet slutter seg for øvrig til Utvalgets forslag
til regler om forsikring eller annen garantistillelse, lemping og
behandling av erstatningssaker. Ingen høringsinstanser
har hatt merknader til disse forslagene. Det vises for øvrig
til Utvalgets begrunnelse som departementet i det vesentligste slutter
seg til.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven §§ 9-1,
9-2, 9-3 og 9-4.
I punkt 14.1 og 14.2 i proposisjonen er gjeldende rett og Utvalgets
forslag omtalt.
Departementet er enig med Utvalget i at det kan være
hensiktsmessig med en særskilt klageordning, og slutter
seg til Utvalgets begrunnelse. Etter departementets syn synes den
gjeldende klageordning å ha fungert tilfredsstillende.
Departementet kan derfor ikke se at det er behov for vesentlige
endringer i klagereglene.
Departementet viser til at det er avgjørende for klageordningens
troverdighet at klagenemnda er oppnevnt og opptrer uavhengig av
verdipapirregisteret. Departementet foreslår derfor at
det tas inn et krav om at verdipapirregistre skal ha en uavhengig
klagenemnd. Kontroll av at et verdipapirregisters regler for oppnevning
og sammensetning tilfredsstiller uavhengighetskravet skal etter
forslaget utføres av Kredittilsynet. Det vises til forslaget § 9-5.
Departementet bør imidlertid kunne dispensere fra kravet
om en klagenemnd. Det vises til at lovforslaget åpner for
mer spesialiserte registre i tillegg til en omdannet VPS. Behovet
for en uavhengig klagenemnd for slike registre bør i tilfelle
vurderes konkret, og ikke fastsettes som et absolutt lovbestemt
krav.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 9-5.
Komiteen vil påpeke viktigheten av at
det legges opp til en rask og effektiv klagebehandling.
I punkt 15.1 til 15.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Verdipapirregistre innehar en viktig funksjon i finansmarkedets
infrastruktur, og avvikling av slike institusjoner vil ha betydning
for en langt videre krets enn institusjonens aksjonærer
og kreditorer. Departementet slutter seg på denne bakgrunn
til Utvalgets vurdering av at det er nødvendig med særregler
ved avvikling av verdipapirregistre.
Når det gjelder vedtak om frivillig avvikling, foreslår
departementet i likhet med Utvalget at et slikt vedtak må treffes
av generalforsamlingen med flertall som for vedtektsendring. Videre
må vedtaket godkjennes av departementet, som vil kunne
sette vilkår. Det vises for øvrig til Utvalgets
omtale i NOU 2000:10 s. 153-154 som departementet i det vesentligste
slutter seg til.
Ved tvungen avvikling bør registeret etter departementets
syn pålegges en plikt til å melde fra til Kredittilsynet
dersom det er grunn til å frykte at registeret vil få betalings-
og/eller soliditetsvansker, jf. tilsvarende bestemmelse
i banksikringsloven § 3-1. En slik meldeplikt
vil øke mulighetene for å håndtere problemene
på et tidlig stadium og begrense eventuelle skadevirkninger.
Forslaget er basert på Utvalgets forslag, og dette er nærmere
omtalt i NOU 2000:10 s. 154.
Utvalget foreslår at de alminnelige konkursregler skal
få anvendelse i forhold til verdipapirregistre. Det foreslås
imidlertid lovfestet en særlig plikt for styret, avviklingsstyret
eller bostyret til å søke løsninger som vil
kunne bidra til at registerets virksomhet videreføres.
Departementet viser til at reglene om offentlig administrasjon
i banksikringsloven kapittel 4 innebærer at det ikke kan åpnes
gjeldsforhandling eller konkurs i banker eller forsikringsselskaper.
Reglene er særlig begrunnet i at de alminnelige reglene
i konkursloven ikke i tilstrekkelig grad ivaretar de særskilte
hensyn som gjør seg gjeldende ved avvikling av slike institusjoner.
I NOU 1995:25 s. 54 gjør Banklovkommisjonen rede for sin
vurdering av dette.
Denne vurderingen fikk tilslutning i Ot.prp. nr. 63 (1995-1996)
og i Innst.O. nr. 3 (1996-1997). Etter departementets syn gjør
de samme hensyn seg gjeldende ved betalings- eller soliditetsproblemer
i et verdipapirregister. Avvikling av virksomheten vil kunne ha negative
konsekvenser for stabiliteten i det finansielle system, og verdier
kan gå tapt dersom ikke virksomheten videreføres
på en hensiktsmessig måte. Det vises i den anledning
til registerets funksjon som eierregister. Etter departementets
syn vil ikke Utvalgets forslag om at bostyret mv. skal søke
løsninger som innebærer en videreføring
av virksomheten i tilstrekkelig grad, ivareta de særskilte
hensyn som gjør seg gjeldende ved avvikling av et verdipapirregister.
Det foreslås derfor at reglene i banksikringsloven kapittel 4
om offentlig administrasjon får anvendelse så langt de
passer i forhold til verdipapirregistre.
Justisdepartementet reiser spørsmålet om et
verdipapirregister bør kunne underlegges offentlig administrasjon
dersom registeret ikke i tilstrekkelig utstrekning ivaretar hensynet
til rettighetshaverne eller andre brukere av registeret.
Etter departementets syn er ikke en slik bestemmelse hensiktsmessig.
Et verdipapirregister vil være underlagt tilsyn. Dersom
registeret ikke oppfyller lov- eller konsesjonskrav vil Kredittilsynet
med hjemmel i kredittilsynsloven § 4 bl.a. kunne
pålegge registeret å rette forholdet. For øvrig
bemerkes at opphevelsen av eneretten vil åpne for konkurranse
i markedet for verdipapirregistertjenester. I den grad et register
ikke tilbyr tjenester av tilstrekkelig god kvalitet, må det
antas at registeret forholdsvis raskt vil møte en konkurrent
i det samme produktmarkedet som søker å tilby
bedre tjenester.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget til
verdipapirregisterloven §§ 11-1, 11-2
og 11-3.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
I punkt 16.1 og 16.2 i proposisjonen er gjeldende rett og Utvalgets
forslag omtalt.
Departementet slutter seg til Utvalgets vurdering av at verdipapirregistre
bør underlegges tilsyn, og til at slikt tilsyn bør
foretas av Kredittilsynet. Det vises til Utvalgets begrunnelse som
departementet slutter seg til. Utvalget foreslår at det
tas inn regler om tilsyn i verdipapirregisterloven, samtidig som
det foreslås at kredittilsynsloven endres. Som påpekt
av Utvalget vil dette medføre en «dobbeltregulering».
Departementet er imidlertid enig med Utvalget i at dette kan være
nyttig av informative grunner. Det vises også til at en
slik tilnærming er valgt for tilsynet med børser
og autoriserte markedsplasser i børsloven.
Utvalget har ikke sett behov for at det i verdipapirregisterloven
inntas regler om opplysningsplikt overfor Kredittilsynet og adgangen
for tilsynet til å gi pålegg om retting. Ifølge
Utvalget følger slike regler allerede av bestemmelser i
kredittilsynsloven. Departementet antar imidlertid at det kan være
hensiktsmessig at slike regler inntas i verdipapirregisterloven.
Departementet viser i den forbindelse til at regler om opplysningsplikt
og pålegg er inntatt i børsl. §§ 8-2
og 8-4. Når det gjelder opplysningsplikt, antar departementet
at det er hensiktsmessig at også selskap som inngår
i samme konsern som et verdipapirregister pålegges opplysningsplikt.
Det vises bl.a. til at Kredittilsynet i medhold av kredittilsynsloven § 1
skal føre tilsyn med andre foretak som inngår
i konsernet. Det vises til lovforslaget § 10-2.
Departementet foreslår videre å innta hjemmel
i verdipapirregisterloven for Kredittilsynet til å gi verdipapirregister
pålegg om retting dersom foretaket opptrer i strid med
lov eller egne regler og forretningsvilkår, jf. lovforslaget § 10-3.
Tilsvarende vil gjelde dersom foretakets ledelse eller styremedlemmer
ikke oppfyller kravene til hederlig vandel og erfaring som fastsatt
i § 4-1. Det vises til at en lignende bestemmelse
fremgår av vphl. § 12-4 første
ledd og i børsl. § 8-4 første
ledd. Departementet legger til grunn at et verdipapirregisters egne
regler etter § 6-5 også vil omfattes.
Utvalget foreslår i hovedsak å videreføre
straffebestemmelsen i vpsl. § 8-1, med enkelte
mindre tekniske endringer. Departementet viser til at Utvalget ikke
har sett behov for materielle endringer i bestemmelsen, og til at
ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette.
Det vises til lovforslaget § 10-4.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven §§ 10-1,
10-2, 10-3 og 10-4.
Komiteen viser til merknad til verdipapirregisterloven § 13-1
nr. 2 i punkt 20.7 nedenfor når det gjelder utligning av
utgifter ved tilsynet, jf. kredittilsynsloven § 9
annet ledd.
I punkt 17.1 til 17.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Komiteen tar dette til orientering.
Departementet foreslår i tråd med Utvalgets
forslag at omdannelsen gjennomføres ved at VPS stifter et
allmennaksjeselskap og overfører eiendeler og forpliktelser
til dette selskapet. Det nystiftede selskapet skal videreføre
VPS" virksomhet, mens den selveiende institusjonen i utgangspunktet
skal eie samtlige aksjer i selskapet. Aksjene forutsettes videresolgt
i sammenheng med stiftelsen av allmennaksjeselskapet. Departementet
viser til at Oslo Børs ved omdannelsen valgte en modell
der den operative børs ble eid av et holdingselskap. Det
var siden aksjene i holdingselskapet som ble solgt. Denne fremgangsmåten
ble ansett for å være i samsvar med reglene i
børsloven. Departementet foreslår at en slik fremgangsmåte
bør være et alternativ også ved omdanningen
av VPS. Departementet foreslår at dette kommer direkte
til uttrykk i lovteksten. Departementet viser til at VPS" aktiva
vil bestå i foretaket etter omdannelsen til aksjeselskap.
I den grad foretaket i forbindelse med omdanningen har behov for
ytterligere kapital vil det kunne dekke dette ved låneopptak
eller emisjon av aksjer. En tilsvarende fremgangsmåte er
valgt for omdannelse av Oslo Børs, jf. børsl. § 10-2
annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre slutter seg til departementets vurderinger
og til forslaget til verdipapirregisterloven § 12-2
første ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke se at det er nødvendig å sette en så lang
frist som to år for å omdannes. Disse medlemmer mener
at det må åpnes for andre aktører så snart
som mulig, og at VPS tilsvarende bør omdannes slik at konkurransen
blir på like vilkår. Disse medlemmer foreslår
følgende;
«Lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) § 12-2
første ledd skal lyde:
Verdipapirsentralen skal innen tolv måneder fra ikrafttredelsen
av loven her omdannes til allmennaksjeselskap, jf. lov
13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper.»
Disse medlemmer mener videre at tidspunktet for
salg av aksjene må gjøres etter vurderinger av når
høyest pris kan oppnås, jf. disse medlemmers syn
på at hele salgsprovenyet skal tilføres finansmarkedsfondet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til departementets vurderinger og til forslaget
til § 12-2 annet ledd.
Aksjene i det nystiftede allmennaksjeselskapet forutsettes videresolgt.
Dette reiser spørsmål om det skal stilles begrensninger
på hvem som skal kunne kjøpe aksjer i første
omgang, eventuelt om dette skal kombineres med en bindingstid for
de initielle eiere. Utvalget og høringsinstansene har vært
delt i synet på om enkelte særskilte egnede eiere
skal gis fortrinn ved aksjesalget. Etter departementets syn kan «fortrinnsrettsmodellen» bl.a.
medføre at enkelte grupper gis tilfeldige og urimelige
fordeler på bekostning av et større fellesskap.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at ved å begrense
gruppen av potensielle eiere er det grunn til å tro at
prisen som kan oppnås kan bli lavere enn om aksjene er
gjenstand for et fritt salg. Den merverdien som i tilfelle ikke
gjenspeiles i aksjekursen, vil i så fall tilfalle denne
utvalgte gruppen av eiere, som vil kunne ha muligheter til å oppnå transaksjonsgevinster.
Etter departementets syn må det kunne antas at de beste
eierne for fremtiden må forventes å være
de samme som er villige til å by mest for aksjene ved salget.
Disse vil ha størst interesse av at det utvikles et effektivt,
velfungerende og sikkert verdipapirregister. Et åpent salg
innebærer heller ikke at eksisterende brukergrupper vil
være forhindret fra å komme inn på eiersiden.
Endelig vil en løsning med et åpent salg innebære at
det ikke er nødvendig å ta stilling til en rekke
spørsmål med hensyn til den innbyrdes fordelingen
mellom brukergruppene. Det vil heller ikke være samme behov
for bindingstid for de første aksjeeiere, idet prisen må antas å reflektere
den reelle verdi av aksjen.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
det ikke fastsettes begrensninger med hensyn til hvem som kan kjøpe
aksjer ved første gangs salg. Departementet finner det
da heller ikke naturlig å foreslå noen bindingstid
for de første aksjonærenes aksjeeie. Departementet
forutsetter at det anvendes profesjonelle rådgivere i forbindelse
med salget, bl.a. for å få en riktig prisfastsettelse,
men foreslår ikke nærmere regler om dette i loven.
Nærmere regler om salget kan eventuelt gis i medhold av
den foreslåtte hjemmelen i § 12-2. Departementets
forslag er i tråd med hva som ble vedtatt for omdannelse
av Oslo Børs.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, er enig med departementet i at aksjene i det nystiftede
selskapet selges og slutter seg til forslaget til § 12-2
tredje ledd første punktum.
Flertallet har merket seg at enkelte av høringsinstansene
mener at salget av aksjene bør skje på en måte
som sikrer stabile eiere og egnede eiere. Flertallet ser
den betydning brukerne har hatt for VPS" virksomhet og
også behovet for langsiktige og stabile eiere.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre vil imidlertid påpeke at
det må kunne antas at de beste eierne for fremtiden må forventes å være
de samme som er villig til å by mest for aksjene ved salget. Disse medlemmer er
derfor enig med departementet i at det ikke fastsettes begrensninger
med hensyn til hvem som kan kjøpe aksjer ved første
gangs salg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader under
punkt 3.1.2 og 4.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke se at prisingen av aksjene i allmennaksjeselskapet har en slik
sammenheng med hvilke investorer som tilbys aksjer som Kredittilsynet og
departementet gir uttrykk for. I brev til finanskomiteen 19. april
2002 har departementet beskrevet hvordan prisfastsettelsen fant
sted ved salget av aksjene i Oslo Børs Holding ASA. Disse
medlemmer mener at samme mekanisme kan brukes ved salget
nå.
Disse medlemmer er ikke uten videre enig med departementet
i at «de beste eierne for fremtiden må forventes å være
de samme som er villige til å by mest for aksjene ved salget».
Etter disse medlemmers oppfatning er det grunn til å legge
opp til at investorer som har interesse av og kompetanse til å videreutvikle
virksomheten, tildeles aksjer i større grad enn i enn andre. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til at aksjonærlisten
for Oslo Børs Holding ASA nå viser at investorer
som i stor grad må regnes som strategiske, i ettertid har
kjøpt seg opp i selskapet.
Disse medlemmer foreslår etter dette
at tildelingskriteriene i aksjesalget utformes slik at man søker å finne
frem til en aksjonærstruktur som i større grad
enn den modellen departementet legger opp til, ivaretar selskapets
behov for kompetent eierskap. Disse medlemmer viser
til at det er forutsatt at det skal anvendes profesjonelle rådgivere
i forbindelse med salget, og at disse neppe har vansker med å foreslå relevante
tildelingskriterier.
Disse medlemmer mener for øvrig at i
en eventuell emisjon i forbindelse med aksjesalget, må det
være opp til selskapets styre å foreslå hvordan
aksjene skal tilbys.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, viser også til merknader til § 12-2
tredje til femte ledd i punkt 20.6.
Utvalget og høringsinstansene er delt i synet på hvordan
salgsprovenyet etter omdannelsen av VPS skal benyttes.
En fraksjon i Utvalget har foreslått at salgsprovenyet
plasseres i en stiftelse som bl.a. skal kunne tjene som et erstatningsfond
for verdipapirregistre. Departementet kan ikke se at det er godtgjort
et behov for en slik særlig erstatningsordning.
En annen fraksjon i Utvalget har foreslått at kapitalen
videreføres i det omdannede selskapet som en bunden del
av egenkapitalen. Dette tilsvarer den modellen som ble benyttet
ved omdannelsen av det danske verdipapirregisteret - VP - og også den
danske børsen. Etter departementets syn vil en slik løsning
i realiteten kunne innebære en overføring av verdier
til foretakets eiere. Videre vil en slik løsning kunne
medføre at VPS får et uheldig konkurransefortrinn
i forhold til eventuelle nyetableringer. Dette vil videre kunne
reise problemer i forhold til våre EØS-forpliktelser.
En slik løsning vil dessuten måtte medføre
særregulering av fordeling av overskuddet mellom bundet
og ubundet del av egenkapitalen. Departementet er videre enig med
den fraksjonen i Utvalget som mener at en bundet del av egenkapitalen
kan legge hindringer for ellers ønskelige strukturendringer.
En tredje fraksjon har foreslått at salgsprovenyet ved
omdanningen skal tilfalle den norske stat.
Spørsmål knyttet til omdanningen av Verdipapirsentralen
har klare likhetstrekk med spørsmål som var aktuelle
ved omdannelsen av Oslo Børs til et allmennaksjeselskap.
I Ot.prp. nr. 73 (1999-2000) foreslo departementet at vederlaget
for aksjene skulle overføres til statskassen.
I innstillingen til børsloven (Innst.O. nr. 3 (2000-2001))
har Stortinget vurdert hvorvidt salgsprovenyet i sin helhet skulle
gå til et fond eller en stiftelse med formål knyttet
til fremme av et velfungerende norsk marked for finansielle instrumenter,
eller om provenyet skulle gå inn i statskassen. Fremskrittspartiet,
Høyre og Steinar Bastesen (mindretallet) mente at midlene i
sin helhet skulle gå til et fond eller en stiftelse. Flertallet,
som gikk for at midlene skulle inn i statskassen, var delt i to.
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mente midlene skulle
inn i statskassen uten forbehold. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre mente at Regjeringen på et senere tidspunkt
skulle komme med forslag om opprettelse av et slikt fond, herunder
størrelsen på fondet «når salgssummen
er avklart». Det var denne «mellomløsning» som
ble valgt.
Salget av aksjene i Oslo Børs i mai 2001 ga et nettoproveny
på kr 450 196 723. I St.prp.
1 (2001-2002) ble det lagt opp til at ca. en femtedel av provenyet,
90 mill. kroner, skulle avsettes til et fond (finansmarkedsfondet).
Stortinget sluttet seg til dette forslaget ved vedtak 14. desember
2001, jf. Budsjett-innst. S. nr. 6 (2001-2002).
Det er i St.prp. nr. 1 (2001-2002) lagt til grunn at formålet
med fondet skal være å bidra til økt
kunnskap om og forståelse for finansielle markeders virkemåte, herunder
regulering av markeder og markedsaktører, samt fremme innsikt
og øke bevissthet mht. næringslivsetikk på finansmarkedsområdet.
Det antas at formålet bl.a. vil kunne oppnås ved
at det opprettes professorater ved egnede læresteder, ved
bidrag til forskningsprosjekter, ved tilbud om kurs/etterutdannelse
til ulike aktører og ved bidrag til allmennopplysning om finansmarkedets
virkemåte og betydning. Når det gjelder nærmere
organisering, ble det ansett hensiktsmessig at den årlige
avkastning av fondet disponeres av et råd bestående
av minst tre personer oppnevnt av Finansdepartementet.
Det vil senere bli utarbeidet mer konkrete retningslinjer for
fondet, bl.a. etter kontakt med aktuelle berørte institusjoner.
I lys av behandlingen av spørsmålet i forbindelse med
vedtakelsen av børsloven, kan det reises spørsmål
ved om en tilsvarende løsning bør vurderes ved omdannelsen
av VPS.
Departementet viser til at størrelsen på salgssummen
ved en omdannelse av Verdipapirsentralen er uviss, men det antas
at beløpet kan være betydelig. Det vises i denne
sammenheng til at Utvalget har opplyst at 75 pst. av aksjene i svenske
VPC ble solgt i juli 1999 for 900 mill. SEK.
Grunnloven § 105 innebærer således
at en del av salgsprovenyet som tilsvarer VPS" eiendeler
fratrukket dens forpliktelser overføres et fond (finansmarkedsfondet),
mens det overskytende kan overføres til statskassen.
Finansdepartementet har i brev 7. mars 2001 bedt Justisdepartementet
foreta en vurdering av hvorvidt salgsprovenyet kan overføres
til statskassen uten å komme i strid med Grunnloven § 105.
Justisdepartementet v/Lovavdelingen har gitt sin vurdering
i brev 9. november 2001. Etter Justisdepartementets vurdering
vil ikke hele salgsvederlaget kunne overføres til statskassen
uten at det ytes erstatning etter Grunnloven § 105.
Justisdepartementet kom til et annet resultat enn ved vurderingen
av det tilsvarende spørsmålet i forbindelse med
omdannelsen av Oslo Børs. Dette skyldes at private interesser
i større grad bidro med finansiering ved opprettelsen av
VPS enn tilfellet var ved opprettelsen av Oslo Børs. Justisdepartementet mener formålet med institusjonen VPS
i seg selv vil ha et ekspropriasjonsrettslig vern, og formålet
vil således måtte tilføres et vederlag.
Ifølge Justisdepartementet bør dette vederlaget
utmåles til «summen av verdien av VPS" enkelte
eiendeler isolert sett, fratrukket sentralens forpliktelser».
Denne erstatningen må brukes til et formål med
tilknytning til det opprinnelige formålet bak opprettelsen
av VPS. Ifølge Justisdepartementet kan det imidlertid ikke
stilles strenge krav til tilknytningen. Justisdepartementet har
i denne sammenheng vist til at det opprinnelige formålet
med VPS vil bli ivaretatt av det nye allmennaksjeselskapet, og til
at sentralen har dekket behov som er tett sammenvevd med interessene
til næringslivet generelt.
Finansdepartementet antar at en erstatningsutbetaling basert
på en utmåling som antydet av lovavdelingen til
finansmarkedsfondet vil ligge innenfor for formålet til
stiftelsen VPS. Det vises til omtalen av finansmarkedsfondet ovenfor
som må antas å ivareta formålet bak det
opprinnelige VPS. Dette innebærer at erstatning etter Grunnloven § 105
kan ytes til dette fondet. Ved at midler fra omdanningen av Verdipapirsentralen
tilføres samme fond som det som ble opprettet etter omdanningen
av Oslo Børs, vil administrasjonskostnadene reduseres i
forhold til om det skulle opprettes to fond med likeartet formål.
Et første spørsmål er om Grunnloven § 105
setter rettslige skranker for disponeringen av salgsprovenyet. En
slik løsning harmoniserer med den løsning som ble
valgt ved omdanningen av Oslo Børs. Etter departementets
syn vil dette også være en hensiktsmessig løsning
for VPS. Det vises til lovutkastet § 12-2.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre støtter Justisdepartementets
vurdering at ikke hele vederlaget for salg av VPS kan overføres statskassen,
og at formålet med institusjonen VPS i seg selv vil ha
et ekspropriasjonsrettslig vern og at formålet således
må tilføres et vederlag. Disse medlemmer er
enig i at dette vederlaget bør utmåles til «summen
av verdien av VPS" enkelte eiendeler isolert sett, fratrukket
sentralens forpliktelser». Resten av salgssummen kan etter disse
medlemmers mening overføres statskassen.
Disse medlemmer anser at et finansmarkedsfond
må antas å ivareta formålet bak det opprinnelige
VPS og er enig i at et felles fond for vederlaget for VPS og en
andel av nettoprovenyet fra salget av Oslo Børs (90 mill.
kroner) opprettes.
Disse medlemmer slutter seg til forslaget til § 12-2
tredje ledd annet til fjerde punktum.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke
at midlene skal anvendes til forskning, utdanning og allmenn informasjon
knyttet til finansmarkedsspørsmål. Flertallet viser
til at Finansdepartementet i brev 22. mars 2002 til en
rekke institusjoner har foretatt en nærmere vurdering av
hvilke formål som bør kunne tilgodesees med midler
fra fondet.
Flertallet er enig med departementets vurderinger
i nevnte brev, men vil understreke at det er behov for økt
kunnskap om aksjemarkedet generelt og aksjesparing spesielt, og
ber departementet ta hensyn til det ved utforming av fondets vedtekter.
Flertallet viser til at det i St.prp. nr. 1 (2001-2002)
ble opplyst at det ble ansett hensiktsmessig at den årlige
avkastningen av fondet skulle disponeres av et råd med
minst 3 personer oppnevnt av Finansdepartementet. I ovenfor nevnte
brev fra Finansdepartementet uttaler departementet at fondets styre
bør bestå av 11 medlemmer, hvorav 5 fra universiteter
og høyskoler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
stiller seg tvilende til om en så stor andel av styret
bør komme fra de grupper som har en særlig interesse
i å få seg tildelt midler fra fondet. Flertallet viser
også til at verken de store aktørene på markedet
eller foreninger for aksjesparing og lignende synes å ha
fått plass. Flertallet ber departementet
ta hensyn til dette når vedtektene utformes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti tar til etterretning at Justisdepartementet
har vurdert loven slik at ikke hele vederlaget for salg av VPS kan
overføres statskassen. Disse medlemmer understreker
at Sosialistisk Venstreparti ville foretrukket en slik løsning
framfor tilføring av et vederlag og opprettelse av et finansmarkedsfond.
Disse medlemmer mener det er viktig at et eventuelt
finansmarkedsfond ikke kontrolleres av de store aktørene
i markedet.
Disse medlemmer er opptatt av at vedtektene ikke
må gi et for snevert grunnlag for tildeling av midler fra
fondet. For eksempel mener disse medlemmer at spørsmål
som vedrører tiltak for å fremme stabilitet i
finansmarkedene bør komme innunder fondets tildelingskriterier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til Innst. O. nr. 3 (2000-2001), om
børsloven, hvor medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre
og representanten Steinar Bastesen mente at midlene i forbindelse
med salgsprovenyet fra Oslo Børs Holding ASA i sin helhet
skulle gå til et fond eller en stiftelse. Justisdepartementets
lovavdeling foretok i forbindelse med børsloven en vurdering
av hvorvidt man kunne overføre salgsprovenyet til statskassen
eller ikke. Disse medlemmer registrerer at lovavdelingen
har kommet til en annen konklusjon når det gjelder tilsvarende spørsmål
knyttet til salgsprovenyet ved omdannelsen av VPS. Disse
medlemmer er fortsatt av den oppfatning at det er urimelig
at staten tildeles deler av salgsprovenyet for en virksomhet som
i sin helhet har vært bygget opp og finansiert av brukerne. Disse medlemmer mener
det heller ikke er noe relevant argument at det kan synes problematisk å finne
frem til rettferdige modeller for å fordele salgsprovenyet tilbake
til brukerne, og derved mer hensiktsmessig å gi midlene
til staten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietfremmer derfor følgende forslag:
«Lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) § 12-2
tredje ledd annet og tredje punktum skal lyde:
Vederlaget skal i sin helhet overføres et finansmarkedsfond.
Verdipapirsentralen skal deretter avvikles.»
Disse medlemmer viser under enhver omstendighet
til at departementets forslag om beregning av det som skal overføres
ikke ser ut til å hensynta blant annet de betydelige verdier
som ligger i VPS" markedsposisjon og merkenavn. Disse
medlemmer kan heller ikke se - ut fra forklaringen i proposisjonen
- at forslaget gjenspeiler Justisdepartementets vurdering, som ikke
viste til bokførte verdier.
Komiteen viser også til merknader
under punkt 16.3 ovenfor.
Verdipapirsentralen er i dag skattefri etter skatteloven § 2-30
første ledd bokstav j. En overdragelse av eiendeler og
gjeld til et allmennaksjeselskap vil ikke medføre skatteplikt
for Verdipapirsentralen.
Komiteen viser til at det i proposisjonen
er foreslått at skatteloven § 2-30 bokstav
j skal endres slik at verdipapirregistre blir skattefrie institusjoner. Komiteen går
mot forslaget til lovendring idet det ikke er noen grunn til slik
skattefrihet. Komiteen viser i denne sammenheng til
brev fra Finansdepartementet til finanskomiteen 19. april
2002 der det fremgår at heller ikke departementet har ment
at skatteloven § 2-30 bokstav j skal endres. Komiteen mener at
lovteksten skal forbli uendret, slik at Verdipapirsentralen består
som skattefri institusjon inntil den er avviklet. Virksomheten som
vil bli drevet i det nyetablerte allmennaksjeselskapet vil således
være skattepliktig.
I punkt 18.2 i proposisjonen er gjeldende rett, Oslo Børs" forslag
og høringsinstansenes merknader omtalt.
Departementet slutter seg til Oslo Børs" forslag om å senke
den nedre terskelen for flaggegrensen til 5 pst. Departementet er
enig i Oslo Børs" vurdering av at en lavere flaggeterskel
vil øke gjennomsiktigheten i markedet og legger til rette
for at markedsaktørene i størst mulig grad gis
tilgang på lik informasjon om identitet mv. om de aksjonærer
som eier mer enn 5 pst. For øvrig vises til at en lavere
flaggegrense enn 10 pst. er vanlig i andre EØS-land, herunder
andre nordiske land.
Det foreslås i samsvar med forslaget fra Oslo Børs at
flaggeplikt inntrer når erververens andel av aksjer passerer
5 pst. (1/20) av aksjekapitalen eller en tilsvarende andel
av stemmene i selskapet, jf. vphl. § 3-2 første
ledd. Dette gjelder tilsvarende for den som ved avhendelse endrer
sin andel av aksjer slik at andelen reduseres til eller passerer
denne grensen, jf. vphl. § 3-2 annet ledd. De øvrige
terskelverdiene i vphl. § 3-2 første
ledd videreføres.
Departementet mener i likhet med Norges Fondsmeglerforbund og
Kredittilsynet at en lavere flaggeterskel medfører behov
for særlige regler for verdipapirfortak. Formålet
med flaggereglene er i hovedsak å gi selskapet og markedet
informasjon om erverv som kan påvirke eierstrukturen i
selskapet. Dette hensynet er i varierende grad relevant ved reguleringen
av verdipapirforetaks handel på vegne av kunder. Det vises for øvrig
til EØS-reglene som svarer til rådsdirektiv 2001/34/EF
art. 94 (tidligere rådsdirektiv 88/627/EF art.
9), der det åpnes for å gjøre unntak
fra flaggeplikten for investeringstjenestevirksomhet. Etter departementets
syn reiser imidlertid utformingen av et slikt unntak særskilte
problemer. Et generelt unntak knyttet til handel «som ledd» i
investeringstjenestevirksomheten vil kunne favne for vidt, særlig
i forhold til situasjoner hvor foretaket fremstår utad
som reell eier av aksjer, og kan utøve aksjonærrettigheter
etter allmennaksjeloven § 4-4. Et alternativ vil
kunne være å knytte unntaket til foretakets rett
til å utøve aksjonærrettigheter. Departementet
viser i den forbindelse til at en lignende løsning synes å være
valgt i Danmark, jf. Fondsmeglerforbundets høringsuttalelse.
Etter departementets syn krever spørsmålet nærmere
utredning enn det de inngitte høringsuttalelser gir grunnlag
for å foreta. Videre synes et begrenset unntak fra flaggeplikten
for verdipapirforetak å kreve en regulering på et
detaljnivå som gjør det unaturlig å regulere
forholdet i lovtekst. For øvrig viser departementet til
at det er viktig av hensyn til håndhevelse av flaggereglene å unngå uklarheter
i rekkevidden av et eventuelt unntak fra flaggeplikten. Departementet
foreslår på denne bakgrunn at det gis hjemmel
for at departementet kan gi nærmere regler om dette i forskrift,
jf. forslag til vphl. § 3-2 nytt åttende
ledd.
Det er også reist spørsmål om det
bør innføres unntak for flaggeplikten for forsikringsselskap.
Departementet kan imidlertid ikke se at hensynene bak flaggereglene
gjør seg gjeldende i mindre grad ved forsikringsselskapers
handel og vil ikke foreslå et slikt unntak. Det må kunne
legges til grunn at forsikringsselskapers og andre finansinstitusjoners
handel vil oppfattes som relevant i markedet. Slike institusjoner vil
også kunne utøve betydelig aksjonærmakt.
Der det er grunnlag for konsolidering, påligger flaggeplikten
den som foretar det siste ervervet som utløser plikten.
Det legges til grunn at denne regelen videreføres uten
endringer.
Kredittilsynet har i sin høringsuttalelse vist til at grunnfondsbevis
ikke er omfattet av flaggereglene. Det følger av forskrift
7. februar 2001 nr. 108 § 15 at eierbegrensningsreglene
i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 gjelder
for grunnfondsbevis, slik at ingen kan eie mer enn 10 pst. av grunnfondsbevisene.
Det er tidligere antatt at det derfor ikke er hensiktsmessig å pålegge
flaggeplikt for erverv og avhendelse av grunnfondsbevis, jf. Verdipapirhandellovutvalgets
uttalelser i NOU 1996:2 s. 91. På bakgrunn av at den nedre
terskelen senkes til 5 pst., foreslår departementet at
flaggereglene gjøres gjeldende for grunnfondsbevis, jf.
forslag til vphl. § 3-2 nytt sjuende ledd.
Det legges til grunn at vphl. § 14-3 tredje
ledd om straff for overtredelse av flaggeplikten videreføres, slik
at påtalespørsmålet og straffeutmålingen
på vanlig måte vil måtte vurderes på bakgrunn
av overtredelsens karakter, herunder om overtredelsen kan anses forsettlig
eller uaktsom, se nærmere om dette i Ot.prp. nr. 29 (1996-1997)
s. 149.
Komiteen er enig med departementet
i å innføre en flaggegrense på 5 pst.
i verdipapirhandelloven § 3-2 og at flaggegrensen
gjøres gjeldende også for grunnfondsbevis. Komiteen er
også enig med departementet i at en lavere flaggegrense
enn i dag medfører behov for særlige regler for
verdipapirforetak, og at departementet får hjemmel til å gi
nærmere regler om dette i forskrift. Komiteen viser
i denne forbindelse til høringsuttalelser fra FNH og Oslo
Børs til Finansdepartementet 21. mars 2001.
I brev fra Finansdepartementet til finanskomiteen 19. april
2002 fremgår det at grensen på 10 pst. har falt ut
av forslaget til endret lovtekst.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter
seg til at vphl. § 3-2 første ledd bør
lyde som følger:
«Fører et erverv til at erververens andel av
aksjer og/eller rettigheter til aksjer som er notert på norsk børs
når opp til eller passerer 1/20, 1/10,
1/5, 1/3, 1/2, 2/3 eller 9/10
av aksjekapitalen eller en tilsvarende andel av stemmene i selskapet,
skal erververen melde ervervet til børsen.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet peker dessuten på at
Norge, selv etter innføringen av en flaggingsgrense på 5
pst., har flaggingsregler som er mer liberale enn mange europeiske land.
Italia har første flaggegrense på 2 pst. eierandel, mens
England har 3 pst. I tillegg er det en rekke land som har flaggegrenser
for hver femte prosent opp til 95 pst. I Norge vil det selv etter
denne endringen være store hopp mellom enkelte flaggegrenser.
Disse medlemmer vil ikke i denne omgang foreslå en
lavere flaggegrense enn 5 pst., men mener hensynet til
transparens i markedet vil tilsi at det er nødvendig med
mindre sprang mellom flaggegrensene. Disse medlemmer vil
derfor foreslå nye flaggegrenser på 15 pst., 25
pst. og 40 pst., og fremmer følgende forslag:
«I lov 19. juni 1997 nr. 79 om
verdipapirhandel gjøres slik endring:
§ 3-2 første ledd skal
lyde:
Fører et erverv til at erververens andel av aksjer og/eller
rettigheter til aksjer som er notert på norsk børs
når opp til eller passerer 1/20, 1/10,
3/20, 1/5, 1/4, 1/3, 2/5,
1/2, 2/3, eller 9/10 av aksjekapitalen
eller en tilsvarende andel av stemmene i selskapet, skal erververen
melde ervervet til børsen.»
Komiteen slutter seg for øvrig
til departementets vurderinger og til forslaget i verdipapirregisterloven § 13-1
nr. 16 om verdipapirhandelloven § 3-2 nytt syvende
ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg også til forslaget om
nytt åttende ledd i § 3-2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at departementet ikke finner grunn til å foreslå unntak
for flaggeplikten for forsikringsselskap. Disse medlemmer kan
ikke se at dette er tilstrekkelig begrunnet og viser til blant annet
høringsuttalelsene 21. mars 2001 om de særlige forhold
som gjelder livsforsikringsselskap. Disse medlemmer mener
det er gode grunner for å regulere særlig livsforsikringsselskapers
flaggeplikt i tillegg til vedipapirforetaks. Disse medlemmer foreslår å inkludere
en forskriftshjemmel for dette i nye vphl. § 3-2 åttende
ledd:
«I lov 19. juni 1997 nr. 79 om
verdipapirhandel gjøres slik endring:
§ 3-2 nytt åttende ledd
skal lyde:
Departementet kan i forskrift gjøre unntak fra reglene
i denne paragrafen for verdipapirforetak og livsforsikringsselskaper.»
Komiteen viser til merknad til verdipapirregisterloven § 13-1
nr. 16 i punkt 20.10 nedenfor når det gjelder den lovtekniske
plasseringen av vedtaket.
I punkt 18.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Norsk Oppgjørssentral
ASAs (NOS) forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Departementet slutter seg til forslaget fra NOS om å utvide
virkeområdet til vphl. § 1-5 (tidligere § 1-6), slik
at definisjonen av oppgjørsvirksomhet utvides til å omfatte
oppgjørsvirksomhet med andre finansielle instrumenter enn
de som er nevnt i vphl. § 1-2 annet ledd nr. 4
- 7 (derivatkontrakter).
Etter departementets syn vil oppgjørsvirksomhet i tilknytning
til andre finansielle instrumenter enn derivater, trolig kunne anses å være
tilknyttet virksomhet til konsesjonspliktig oppgjørsvirksomhet
etter gjeldende rett, jf. vphl. § 6-1 og § 6-3.
Det er således neppe nødvendig med en lovendring
for at NOS lovlig skal kunne drive slik virksomhet som beskrevet
i forslaget. Departementet vil likevel foreslå en lovendring i
samsvar med forslaget, siden oppgjørsvirksomhet i tilknytning
til bl.a. aksjer etter departementets syn bør være
konsesjonspliktig. Konsesjonsplikt vil sikre at aktørene
kan legge til grunn at oppgjørsvirksomheten er av en viss
kvalitet, uten at aktørene hver for seg må vurdere
oppgjørvirksomhetsaktørenes kvalitet i detalj. Etter
departementets syn vil konsesjonsplikt knyttet til virksomhet som
består i å tre inn i som part eller på annen
måte garantere for oppfyllelse av avtaler som gjelder handel
i bl.a. aksjer, legge forholdene til rette for rasjonell markedsadferd
på lik linje med tilsvarende virksomhet i tilknytning til
derivater.
Departementet legger i likhet med Kredittilsynet til grunn at
ytelse av investeringstjenester faller utenfor definisjonen av oppgjørsvirksomhet,
jf. tilsvarende i NOU 1996:2 s. 181.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 13-1
nr. 16 om endring av verdipapirhandelloven § 1-5.
Komiteen viser til merknad til verdipapirregisterloven § 13-1
nr. 16 i punkt 20.10 nedenfor når det gjelder den lovtekniske
plasseringen av vedtaket.
I punkt 18.4 i proposisjonen er gjeldende rett, Kredittilsynets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets vurdering av at
kjøpsretter (warrants) faller inn under vphl. § 1-2
annet ledd nr. 7, slik at handel i disse instrumenter i utgangspunktet
skal foretas under medvirkning av oppgjørssentral.
Det foreligger etter departementets vurdering ikke tilstrekkelige
grunner for å opprettholde et pliktig krav om clearing
ved omsetning av «warrants». Det hersker imidlertid
usikkerhet i forhold til dette markedets videre utvikling, og hvorledes
et slikt unntak skal utformes. Departementet slutter seg derfor
til Kredittilsynets forslag om at det gis unntak fra clearingplikten der
utstedelsen oppfyller nærmere vilkår fastsatt
i forskrift av departementet.
Oslo Børs har i sin høringsuttalelse foreslått
at unntaket fra clearingplikt i vphl. § 9-4 tredje
ledd annet punktum gjøres gjeldende for salgsretter. Etter
departementets syn bør dette spørsmålet
utredes nærmere. Denne vurderingen kan foretas i forbindelse
med fastsettelse av forskriftsbestemmelser.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Komiteen viser til merknad til verdipapirregisterloven § 13-1
nr. 16 i punkt 20.10 nedenfor når det gjelder ordlyden
i vphl. § 9-4 tredje ledd annet punktum og den
lovtekniske plasseringen av vedtaket.
Lov om betalingssystemer mv. § 4-2 gir en regel om
rettsvern for avregnings- og oppgjørsavtaler i interbanksystemer
og verdipapiroppgjørssystemer. Hovedregelen er at avtaler
om avregning og oppgjør kan gjøres gjeldende etter
sitt innhold selv om det innledes insolvensbehandling hos en deltaker
i systemet, når oppdraget er lagt inn i systemet før
det er innledet insolvensbehandling, jf. § 4-2
første ledd. I tredje ledd gis en særregel om
rettsvern for oppdrag som blir lagt inn i systemet etter at insolvensbehandling
er innledet. Bestemmelsene gjennomfører forpliktelser i
henhold til EØS-regler som svarer til Rådsdirektiv
98/26/EF om endeleg oppgjer i betalingssystem
og i oppgjerssystem for verdipapir.
I brev fra Finansdepartementet til finanskomiteen 1. november
1999 ble § 4-2 på enkelte punkter foreslått
endret for å få bedre samsvar mellom direktivets bestemmelser
og lovteksten. Det vises til brevets punkt 3.2 og 3.3 på side
29-30 i Innst. O. nr. 13 (1999-2000). Finanskomiteen sluttet seg
til finansministerens vurderinger i brevet og gikk inn for å fremme
forslag til § 4-2 i samsvar med dette, jf. side
15 og 22 i innstillingen. Ved en inkurie ble likevel ikke endringene
tatt inn på alle punkter i den endelige lovteksten. Det
foreslås at dette nå rettes opp. For så vidt
gjelder § 4-2 tredje ledd er det i nevnte brev
punkt 3.3 vist til at bestemmelsen må forstås
slik at avregningssentral, sentral motpart eller oppgjørsbank
må kunne godtgjøre at de har vært i god
tro på det tidspunktet da oppdraget ble lagt inn i systemet.
Det foreslås at tidspunktet for god tro også presiseres
i lovteksten i § 4-2 tredje ledd.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven § 13-1
nr. 19 om endring av betalingssystemloven § 4-2.
Komiteen viser til merknad til verdipapirregisterloven § 13-1
nr. 19 i punkt 20.10 nedenfor når det gjelder den lovtekniske
plasseringen av vedtaket.
Etter departementets syn vil forslaget til verdipapirregisterlov
bidra til en effektivisering av det norske verdipapirmarkedet. I
forslaget oppheves Verdipapirsentralens lovbestemte monopol, og
dermed åpnes det for konkurranse i markedet for registreringstjenester. Videre
legger forslaget til rette for integrering av de ulike deler av «verdipapirkjeden».
Etter departementets syn vil forslaget kunne komme utstedere og
investorer til gode i form av bedre tjenester og lavere pris.
Det er i punkt 20.2 og 20.3 i proposisjonen gjort rede for de økonomiske
og administrative konsekvenser for hhv. det offentlige og det private.
Komiteen tar dette til orientering.
Verdipapirregister er definert i bestemmelsen.
Komiteen slutter seg til forslaget
til verdipapirregisterloven § 1-3.
Forslaget tilsvarer Utvalgets forslag til § 3-5.
Komiteen viser til Utvalgets uttalelser
i NOU 2000:10 på side 171-172 om behovet for at verdipapirregistre
bør melde virksomhet i utlandet til Kredittilsynet. Komiteen slutter
seg til departementets forslag til verdipapirregisterloven § 3-4.
Femte og sjette ledd gir regler om
nedsalg av aksjer eid i strid med eierbegrensningsreglene. Dette
er i samsvar med tilsvarende regler som gjelder for børser.
Komiteen slutter seg til forslaget
til verdipapirregisterloven § 5-2 femte og sjette
ledd om tvangssalg og utøvelse av aksjeeierrettigheter.
I fjerde ledd fastsettes at annen
lov kan gi særskilte regler om hvordan opplysningene skal
oversendes fra verdipapirregisteret, jf. nærmere omtale
i punkt 9.3 i proposisjonen. Tilsvarende regler vil gjelde i forhold til
forvalter. Forvalter vil også ha en plikt til å oppbevare
historisk informasjon etter regler gitt av departementet. Forslaget
tilsvarer Utvalgets forslag til § 7-3.
Komiteen slutter seg til dette.
Det fremgår av første ledd at registrerte rettigheter skal
gå foran rettigheter som ikke er registrert. Med «rettigheter» menes
rettigheter ervervet ved avtale mv., og kreditorkrav i forbindelse
med konkursbeslag og utlegg. Dette innebærer bl.a. at konkursåpning
i seg selv ikke vil være tilstrekkelig for at boet skal
ekstingvere andre rettighetshavere, men at slik åpning
i samsvar med gjeldende rett må registreres i registeret.
Registeret fastsetter nærmere regler om når slik
rettighet skal anses registrert, jf. fjerde ledd.
Ved salg av finansielle instrumenter kan det ved oppgjørstidspunktet
vise seg at det ikke foreligger tilstrekkelige finansielle instrumenter
til å oppfylle inngåtte avtaler. Det følger
av det ovennevnte at slike situasjoner normalt vil løses
av registerets oppfyllelsesregler. Dels fordi slike konflikter sjelden
vil være en rettsvernskonflikt, og dels fordi kravet om
god tro ofte vil være oppfylt.
Avgjørelser som verdipapirregistre treffer, vil etter
departementets syn ikke anses som et vedtak i forvaltningslovens
forstand. Departementets godkjennelse av regler som verdipapirregistre
fastsetter, vil imidlertid anses som et vedtak.
Komiteen slutter seg til dette.
I tredje ledd annet og tredje punktum
fastsettes at formuen som oppstår ved salg av aksjer skal
dels overføres til et finansmarkedsfond og dels til statskassen. Aksjene
skal legges ut til offentlig salg til høystbydende. Overføringen
til finansmarkedsfondet anses som erstatning, jf. Grunnloven § 105,
og antas å ivareta det antatte formålet bak den
opprinnelige Verdipapirsentralen.
I fjerde ledd gis nærmere
regler for hva som skal regnes som «bokført egenkapital» etter
tredje ledd. Det foreslås at egenkapital som fremgår
av stiftelsens avslutningsbalanse skal legges til grunn. Avslutningsbalansen
skal godkjennes av revisor og av departementet, og utarbeides tidligst
4 uker før overdragelsen av VPS" eiendeler og
forpliktelser. Prinsippene for avslutningsbalansen skal utarbeides
etter samme prinsipper som VPS" siste årsregnskap.
Prinsippene for dette årsregnskapet skal være
de samme som for forrige års årsregnskap, jf.
også regnskapsloven § 4-4.
Departementet kan etter femte ledd gi
nærmere regler om omdannelsen og salg av aksjene.
Det kan i den anledning også gis regler om fordeling av
kostnader knyttet til salg av aksjer og omdannelse av VPS.
Komiteen viser til merknader under
kapittel 16 ovenfor.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre slutter seg til departementets forslag
til § 12-2 tredje ledd annet og tredje punktum
og fjerde ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til forslaget til § 12-2
femte ledd.
Komiteen viser til at kredittilsynsloven § 9
annet ledd er vedtatt endret i forbindelse med behandlingen av Ot.prp.
nr. 33 (2001-2002) og Innst. O. nr. 35 (2001-2002), etter at foreliggende
proposisjon ble fremmet. Komiteen viser til Finansdepartementets svar
på spørsmål 3 i brev til finanskomiteen
30. april 2002 (svaret er vedlagt innstillingen) og foreslår
at endringen av kredittilsynsloven § 9 annet ledd
i verdipapirregisterloven § 13-1 nr. 2 skal lyde:
«Fordelingen innen de gruppene som er nevnt i § 1
første ledd nr. 1, 2, 6, 8 og 15 skjer
på grunnlag av størrelsen av institusjonenes forvaltningskapital
ved begynnelsen av året eller på det
tidspunkt institusjonen kommer under tilsyn, likevel slik
at departementet for hvert år fastsetter et minste og et
høyeste beløp som kan utliknes på den
enkelte institusjon innen hver gruppe. For en forretningsbank som
er stiftet etter forretningsbankloven § 4 tredje
ledd, kan det fastsettes et særskilt beløp etter
omfanget av tilsynsarbeidet. Fordelingen innen de gruppene som er
nevnt under § 1 første ledd nr. 3, 4,
og 12 skjer på grunnlag av størrelsen
av premieinntekt for direkte forsikring avsluttet i Norge. Departementet
kan likevel for hvert år fastsette et minste og et høyeste
beløp som kan utliknes på den enkelte institusjon
innen hver gruppe. Fordelingen innen de grupper som omfattes av § 1
første ledd nr. 5, 7, 9, 10, 11, 13 og 14 skjer etter regler som fastsettes av
departementet. Når tilsynet følger av § 1
annet ledd eller annen særskilt lovhjemmel, jf. § 1
første ledd nr. 16, skjer fordelingen
innen den enkelte gruppe etter regler som fastsettes av departementet.
Utlikningen skal utføres av tilsynet, men skal godkjennes
av departementet.»
Komiteen foreslår at vedtaket
om endring av ligningsloven § 6-16 skal lyde:
«I § 6-16 bokstav c skal «Verdipapirsentralen» endres
til «verdipapirregistre».»
Komiteen viser til brev fra Finansdepartementet
til Fremskrittspartiets stortingsgruppe 22. april 2002
der det gjøres oppmerksom på at det er gjort endringer
i tvangsfullbyrdelsesloven som gjør at forslaget til verdipapirregisterloven § 13-1
nr. 12 kan utgå. Komiteen går etter
dette imot forslaget til verdipapirregisterloven § 13-1
nr. 12 om endring av lov nr. 83/1993.
Komiteen foreslår at endringene
som er foreslått i proposisjonen kapittel 18 (verdipapirhandelloven)
og 19 (betalingssystemloven) skilles ut som egne lovvedtak. Komiteen foreslår
at verdipapirregisterloven gis romertall I i lovvedtaket, at endringene
knyttet til flaggereglene, definisjonen av oppgjørsvirksomhet
og clearing gis romertall II, at opprettingen av betalingssystemloven
gis romertall III og at ikraftredelsesbestemmelsen gis romertall
IV. Tilsvarende tas disse vedtakene ut av verdipapirregisterloven § 13-1 nr.
16 og 19.
Komiteen viser videre til Finansdepartementets
brev til finanskomiteen 30. april 2002 med omtale av forslaget
om endring av clearingreglene i vphl. § 9-4 tredje
ledd. Etter komiteens oppfatning bør ordlyden
justeres noe for å bli mer presist, jf. forslaget nedenfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, foreslår etter dette at følgende
vedtak treffes som romertall II, III og IV:
«II
I lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel gjøres
følgende endringer:
§ 1-5 skal lyde:
Med oppgjørsvirksomhet menes yrkesmessig virksomhet
som består i å tre inn som part eller på annen
måte garantere for oppfyllelse av avtaler som gjelder handel
med finansielle instrumenter som nevnt i § 1-2
annet ledd og forpliktelser vedrørende
lån av finansielle instrumenter.
§ 3-2 første ledd skal
lyde:
Fører et erverv til at erververens andel av aksjer og/eller
rettigheter til aksjer som er notert på norsk børs
når opp til eller passerer 1/20,
1/10, 1/5, 1/3, 1/2, 2/3
eller 9/10 av aksjekapitalen eller en tilsvarende andel
av stemmene i selskapet, skal erververen melde ervervet til børsen.
§ 3-2 nytt sjuende ledd skal lyde:
Første til sjette ledd gjelder
tilsvarende for grunnfondsbevis.
§ 3-2 nytt åttende ledd
skal lyde:
Departementet kan i forskrift gjøre
unntak fra reglene i denne paragrafen for verdipapirforetak.
§ 9-4 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Denne bestemmelsen gjelder ikke for tegningsretter eller
kjøpsretter som utstedes på like vilkår,
samtidig og i en gitt mengde dersom utsteder eier de underliggende
verdipapirene, eller der utstedelse av kjøpsretter
eller salgsretter oppfyller nærmere vilkår fastsatt
i forskrift av departementet.
III
I lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer
mv. gjøres følgende endringer:
§ 4-2 skal lyde:
§ 4-2 Rettsvern for avtaler om
avregning og oppgjør
Avtaler om avregning og oppgjør kan gjøres
gjeldende etter sitt innhold selv om det innledes insolvensbehandling
hos en deltaker i systemet når oppdraget er lagt inn i
systemet før det er innledet insolvensbehandling.
Tidspunktet for når et oppdrag skal anses lagt inn i systemet skal avtales mellom
deltakerne i systemet. Det samme gjelder tidspunktet for når
retten til å tilbakekalle ordrer er bortfalt. Norges Bank
kan for interbanksystemer fastsette nærmere regler om når
oppdrag skal anses lagt inn i systemet etter
første ledd. Kredittilsynet kan fastsette slike regler
for verdipapiroppgjørssystemer.
Dersom et oppdrag blir lagt inn i systemet etter at det
er innledet insolvensbehandling etter første ledd, og oppdraget
gjennomføres samme dag som insolvensbehandling innledes,
gjelder første ledd tilsvarende dersom avregningssentralen,
sentral motpart eller oppgjørsbanken etter
oppgjørstidspunktet kan godtgjøre at de
ikke hadde eller burde hatt kunnskap om at insolvensbehandling var
innledet da oppdraget ble lagt inn i systemet.
IV
Endringene under II og III trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene skal tre i kraft
til ulik tid. Kongen kan gi overgangsbestemmelser.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader og forslag
i punkt 17.1.2 ovenfor om vphl. § 3-2 første
ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader og forslag i punkt 17.1.2 ovenfor om vphl. § 3-2 åttende
ledd.
Komiteen viser til at betegnelsen «fondsaktiver» i
verdipapirsentralloven ikke er foreslått videreført
i forslaget til verdipapirregisterlov, og at betegnelsen heller
ikke har fått gjennomslag i daglig språkbruk. Komiteen foreslår
derfor at «fondsaktiver» erstattes med «finansielle
instrumenter» når verdipapirsentralloven oppheves.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet synes
det er overraskende at departementet ikke har foreslått
en slik endring.
Komiteen fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I verdipapirregisterloven § 13-1
nr. 5 skal forslaget til endring i lov 8. februar 1980
nr. 2 om pant § 1-1, overskriften til § 4-2
a, § 4-2 a og § 5-7 tredje ledd ikke
endres.
For øvrig skal forslaget om endring av § 1-6
annet ledd første punktum lyde:
Den som har pant i verdipapirer, finansielle
instrumenter registrert i et verdipapirregister,
innløsningspapirer eller enkle pengekrav, kan kreve og
motta renter, utbytte og avdrag som forfaller mens panteretten består.
Overskriften til kapittel 4 skal lyde:
Kap. 4. Avtalepant i verdipapirer, finansielle
instrumenter registrert i etverdipapirregister, aksjer, enkle pengekrav
m.m.
Overskriften til § 4-1 skal lyde:
Verdipapir og finansielle instrumenter registrert
i et verdipapirregister
§ 4-1 tredje ledd skal lyde:
(3) Finansielle instrumenter registrert
i et verdipapirregister kan pantsettes
ved registrering i verdipapirregisteret,
jf verdipapirregisterloven.
§ 4-4 annet ledd skal lyde:
(2) Som enkelt pengekrav regnes pengekrav som ikke er knyttet
til verdipapir, finansielle instrumenter registrert
i et verdipapirregister eller innløsningspapir.
Overskriften til § 5-7 skal lyde:
Utlegg i verdipapir, finansielle instrumenter registrert
i et verdipapirregister, innløsningspapir,
aksjer eller enkle krav
§ 5-7 sjette ledd skal lyde:
(6) Utleggspant i finansielle instrumenter registrert
i et verdipapirregister får
rettsvern ved registrering i verdipapirregisteret,
jf verdipapirregisterloven.
I verdipapirregisterloven § 13-1 nr. 6 skal
forslaget til endring i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltningen
(ligningsloven) §§ 6-5 nr. 2 og 6-16 ikke
endres. For øvrig skal forslaget om endring av § 6-5
nr. 1 lyde:
1. Verdipapirregistre skal
ukrevet gi ligningsmyndighetene oppgave som viser den enkelte investors
samlede beholdning av finansielle instrumenter pr
1. januar og 31. desember siste år, eller
ved opprettelsen eller oppgjør av kontoen i løpet
av året. Oppgaven skal også vise årlig
avkastning på finansielle instrumenter.
Verdipapirregisterloven § 13-1
nr. 9 skal lyde:
I lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av
foretak skal § 5-3 første ledd tredje
punktum lyde:
Gjelder registerførerens vedtak emisjon av finansielle instrumenter, skal også verdipapirregisteret underrettes.
I verdipapirregisterloven § 13-1 nr. 11 skal
forslaget til endring i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse
og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) §§ 1-8,
7-20 femte ledd og 15-9 ikke endres. For øvrig skal forslaget
om endring av § 7-13 lyde:
Det samme gjelder realregistrerte formuesgoder, finansielle
instrumenter registrert i et verdipapirregister,
aksjer og adkomstdokumenter til leierett til husrom som saksøkte
er registrert eller meldt som eier av.
§ 7-14 annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder realregistrerte formuesgoder, finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister, aksjer og adkomstdokumenter
til leierett til husrom som en tredjeperson er registrert eller
meldt som eier av.
§ 7-20 fjerde ledd skal lyde:
Ved utlegg i finansielle instrumenter som
er registrert i et verdipapirregister,
registrerer namsmannen omgående at bare namsmannen kan
disponere kontoen.
Overskrift til kapittel 10 skal lyde:
Tvangsdekning i finansielle instrumenter,
pengekrav m m
§ 10-3 første ledd tredje
punktum skal lyde:
Ved begjæring om dekning i finansielle
instrumenter som er registrert i et verdipapirregister eller immaterialrettigheter
som kan registreres i særskilt register, skal utskrift
fra vedkommende register legges ved begjæringen istedenfor
utskrift fra Løsøreregisteret.
Overskrift til kapittel 10 II skal lyde:
Tvangsdekning i finansielle instrumenter
§ 10-4 første ledd første
punktum skal lyde:
Tvangsdekning i omsettelige verdipapirer som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2
tredje ledd og i finansielle instrumenter som
er registrert i et verdipapirregister,
skjer ved salg av formuesgodet gjennom medhjelper.
§ 10-5 første ledd skal
lyde:
Når tvangssalg av finansielle
instrumenter er besluttet, skal namsmannen registrere at bare
namsmannen kan disponere kontoen hvis dette ikke allerede er gjort.»
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om regler
som gir offentligheten innsyn i verdipapirregistre.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet:
Forslag 2
I lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven)
skal § 2-1 første ledd lyde:
Følgende finansielle instrumenter skal innføres
i et verdipapirregister som nevnt i § 3-1:
1. aksjer og tegningsrettigheter i norske
allmennaksjeselskaper,
2. opsjons- eller terminkontrakter eller tilsvarende rettigheter
som ikke er notert på norsk børs og som er knyttet
til finansielle instrumenter notert på norsk børs,
og
3. norske ihendehaverobligasjoner.
Forslag 3
I lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel gjøres
slik endring:
§ 3-2 første ledd skal
lyde:
Fører et erverv til at erververens andel av aksjer og/eller
rettigheter til aksjer som er notert på norsk børs
når opp til eller passerer 1/20, 1/10,
3/20, 1/5, 1/4, 1/3, 2/5,
1/2, 2/3 eller 9/10 av aksjekapitalen
eller en tilsvarende andel av stemmene i selskapet, skal erververen
melde ervervet til børsen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
I lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven)
skal følgende bestemmelser lyde:
§ 6-7 annet ledd første
punktum:
Verdipapirregisteret skal én gang i året
sende rettighetshavere en oversikt over deres beholdning av eller
rettigheter i registrerte finansielle instrumenter, med mindre noe
annet er avtalt.
§ 12-2 første ledd:
Verdipapirsentralen skal innen tolv måneder fra ikrafttredelsen
av loven her omdannes til allmennaksjeselskap, jf. lov 13. juni
1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper.
§ 12-2 tredje ledd annet og tredje
punktum skal lyde:
Vederlaget skal i sin helhet overføres et finansmarkedsfond.
Verdipapirsentralen skal deretter avvikles.
Forslag 5
I lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel gjøres
slik endring:
§ 3-2 nytt åttende ledd
skal lyde:
Departementet kan i forskrift gjøre unntak fra
reglene i denne paragrafen for verdipapirforetak og livsforsikringsselskaper.
Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) og endringer i enkelte andre lover
I
Lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven)
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1-1 Lovens formål
Lovens formål er å legge til rette for sikker, ordnet og effektiv registrering av finansielle instrumenter og rettigheter i slike instrumenter med de rettsvirkninger som er bestemt i denne lov.
§ 1-2 Verdipapirregisterets utfyllende regler
Et verdipapirregister skal fastsette regler for virksomheten i henhold til bestemmelsene i denne loven. Reglene skal godkjennes av Kredittilsynet.
§ 1-3 Definisjoner
Med verdipapirregister menes i denne lov foretak med tillatelse etter denne lov til å drive registrering av finansielle instrumenter.
Kapittel 2. Rett og plikt til registrering i et verdipapirregister
§ 2-1 Finansielle instrumenter som skal innføres i verdipapirregister
Følgende finansielle instrumenter skal innføres i et verdipapirregister som nevnt i § 3-1:
1. aksjer og tegningsrettigheter i norske allmennaksjeselskaper, og
2. norske ihendehaverobligasjoner.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om plikt til å innføre finansielle instrumenter i et verdipapirregister, herunder regler som presiserer, utvider og innskrenker plikten etter første ledd.
§ 2-2 Finansielle instrumenter som kan innføres i verdipapirregister
Andre finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd kan innføres i et verdipapirregister, med de rettsvirkninger som følger av denne lov. Departementet kan bestemme at registrering av rettigheter i enkelte finansielle instrumenter ikke skal gis de rettsvirkninger som følger av denne lov. Departementet kan i forskrift fastsette at andre formuesobjekter kan innføres i et verdipapirregister.
Innføring etter første ledd kan ikke skje dersom det allerede er utstedt et dokument som representerer det finansielle instrumentet på en måte som kan komme i strid med det som følger av denne loven. Innføring etter første ledd kan likevel skje dersom slikt dokument makuleres, legges i sikker forvaring eller på annen måte sikres mot å komme i omsetning. Når det finansielle instrumentet er innført i et verdipapirregister, har ikke lenger dokument som nevnt i første punktum rettsvirkninger som kan komme i strid med denne loven. Departementet kan gi nærmere regler om innkalling av dokumenter ved overgang til innføring i et verdipapirregister.
Innføring etter første ledd kan ikke skje dersom det finansielle instrumentet allerede er innført i et annet norsk verdipapirregister, eller i et utenlandsk register med rettsvirkninger som kan komme i strid med det som følger av denne loven. Innføring i strid med bestemmelsen i første punktum er uten rettsvirkninger etter kapittel 7.
§ 2-3 Beslutning om innføring i verdipapirregister
Dersom annet ikke er bestemt i eller i medhold av lov, beslutter utstederen av finansielle instrumenter om disse skal innføres i et verdipapirregister. Verdipapirregistre skal fastsette nærmere regler om hvem som skal anses som utsteder.
Et verdipapirregister kan ikke nekte innføring med mindre registerets virksomhetsområde ifølge vedtektene er begrenset eller registeret for øvrig har saklig grunn for nektelse.
§ 2-4 Nærmere regler om innføring
Verdipapirregisteret fastsetter regler om innføring i registeret og om fremgangsmåten der et finansielt instrument ikke lenger skal være innført i verdipapirregisteret.
Kapittel 3. Krav om tillatelse mv.
§ 3-11 Vilkår for å drive virksomhet som verdipapirregister
Virksomhet som består i registrering av finansielle instrumenter med de virkninger som bestemt i denne lov, kan bare drives av foretak med tillatelse fra departementet.
Et verdipapirregister skal være organisert som allmennaksjeselskap, og skal oppfylle de krav som følger av denne lov.
Annet ledd gjelder ikke utenlandske verdipapirregistre som oppfyller krav i regler gitt av departementet.
§ 3-2 Søknad om tillatelse
Søknad om tillatelse skal inneholde de opplysninger som er av betydning for behandling av søknaden og som viser at de lovbestemte krav er oppfylt. Departementet kan be om ytterligere opplysninger.
Vedtak om tillatelse skal meddeles søkeren snarest mulig og senest seks måneder etter at søknaden ble mottatt. Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre om tillatelse skal gis, regnes fristen fra det tidspunkt da slike opplysninger ble mottatt.
§ 3-3 Endring og tilbakekall av tillatelse
Departementet kan helt eller delvis endre, herunder sette nye vilkår for, eller tilbakekalle tillatelse til å drive verdipapirregister dersom:
1. verdipapirregisteret ikke gjør bruk av tillatelsen innen tolv måneder, gir uttrykkelig avkall på tillatelsen, eller har opphørt å drive registeret i mer enn seks måneder,
2. verdipapirregisteret har fått tillatelsen ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter,
3. verdipapirregisteret ikke lenger oppfyller de vilkår som kreves for tillatelsen,
4. verdipapirregisteret foretar alvorlige eller systematiske overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov,
5. mislige forhold hos verdipapirregisteret gir grunn til å frykte at en fortsettelse av virksomheten kan skade allmenne interesser, eller
6. verdipapirregisteret ikke etterkommer pålegg gitt av Kredittilsynet.
§ 3-4 Virksomhet i utlandet
Et verdipapirregister som skal utøve virksomhet i utlandet ved etablering av datterselskap eller filial, skal melde dette til Kredittilsynet.
Kapittel 4. Selskapsrettslige bestemmelser
§ 4-1 Styre og ledelse
Et verdipapirregister skal ha et styre med minst fem medlemmer. Daglig leder kan ikke være medlem av styret.
Styremedlemmer, daglig leder og andre som faktisk deltar i ledelsen av verdipapirregisteret skal ha relevante kvalifikasjoner og yrkeserfaring, ha en hederlig vandel og for øvrig ikke ha utvist utilbørlig adferd som gir grunn til å anta at stillingen eller vervet ikke vil kunne ivaretas på forsvarlig måte.
Verdipapirregisteret skal gi Kredittilsynet melding ved endring av styrets sammensetning, skifte av daglig leder eller andre personer som faktisk deltar i ledelsen av virksomheten. Meldingen skal så vidt mulig gis på forhånd, og inneholde nødvendige opplysninger om kvalifikasjoner, yrkeserfaring, vandel, samt verv eller stilling i annen virksomhet. Kredittilsynet kan gi pålegg om at endringen ikke skal iverksettes dersom endringen kan antas å medføre at kravene i annet ledd ikke oppfylles.
§ 4-2 Kontrollkomité
Verdipapirregister skal ha kontrollkomité på minst tre medlemmer som velges av generalforsamlingen. Kontrollkomiteen skal føre tilsyn med at foretaket følger lover, forskrifter og konsesjonsvilkår, samt vedtekter og vedtak truffet av foretakets organer, og skal vurdere sikkerhetsmessige forhold ved virksomheten. Generalforsamlingen skal fastsette instruks for kontrollkomiteen. Instruksen skal godkjennes av Kredittilsynet. Kontrollkomiteen skal gi melding til generalforsamlingen og Kredittilsynet om sitt arbeid. Kredittilsynet kan gi nærmere forskrift om sammensetningen av og virksomheten til verdipapirregistres kontrollkomité.
§ 4-3 Vedtekter
Verdipapirregisterets vedtekter og endringer i disse skal godkjennes av departementet. Departementet kan gi forskrift om vedtektenes innhold.
§ 4-4 Internkontroll mv.
Styret skal fastsette retningslinjer for internkontroll og forvisse seg om at internkontrollen etableres, gjennomføres og dokumenteres på en forsvarlig måte i samsvar med styrets retningslinjer og pålegg. Kredittilsynet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om internkontroll.
Daglig leder skal sørge for at internkontroll etableres og gjennomføres i henhold til lov og forskrifter. Det samme gjelder for styrets vedtatte retningslinjer og pålegg.
Styret skal fastsette retningslinjer for ansattes og tillitsvalgtes handel med finansielle instrumenter og for ansattes og tillitsvalgtes habilitet. Styret skal også fastsette retningslinjer for ansattes og tillitsvalgtes adgang til å inneha verv i selskaper som har innført finansielle instrumenter i verdipapirregisteret.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om de forhold som nevnt i annet og tredje ledd.
§ 4-5 Kapitalforhold
Et verdipapirregister skal til enhver tid ha en ansvarlig kapital som er forsvarlig ut fra omfanget og risikoen ved foretakets virksomhet. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om hva som skal regnes som foretakets ansvarlige kapital, samt om minstekrav til ansvarlig kapital.
§ 4-6 Vedtak om sammenslåing, deling og avhendelse av virksomhet
Vedtak om avhendelse av en vesentlig del av foretakets konsesjonspliktige virksomhet skal treffes av generalforsamlingen med flertall som for vedtektsendring. Departementet avgjør i tvilstilfelle om en avhendelse omfatter en vesentlig del av den konsesjonspliktige virksomheten.
Vedtak som nevnt i første ledd og vedtak om fusjon og fisjon av foretaket etter allmennaksjeloven skal meddeles departementet. Departementet kan innen tre måneder fra den dag melding er mottatt nekte sammenslåing, deling eller avhendelse, samt sette vilkår for gjennomføringen av transaksjonen eller endre den konsesjon som foreligger. Vedtak som nevnt i første punktum kan ikke gjennomføres før utløpet av perioden nevnt i annet punktum.
Kapittel 5. Virksomhets- og eierbegrensningsregler mv.
§ 5-1 Virksomhetsbegrensninger
I tillegg til verdipapirregistrering kan et verdipapirregister bare drive annen virksomhet som har naturlig sammenheng med verdipapirregistrering og som ikke svekker tilliten til verdipapirregisterets integritet og uavhengighet. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler og treffe enkeltvedtak om hvilken virksomhet et verdipapirregister kan drive.
Kredittilsynet kan pålegge foretaket å drive tilknyttet virksomhet som nevnt i første ledd i eget foretak. Annen konsesjonspliktig virksomhet skal alltid drives i eget foretak.
Et verdipapirregister kan ikke være deltaker i annet foretak med ubegrenset ansvar for foretakets forpliktelser, ha eiendeler i annen næringsvirksomhet eller ha slik innflytelse som nevnt i allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd, dersom dette svekker verdipapirregisterets integritet og uavhengige stilling.
§ 5-2 Eierbegrensninger
Ingen kan eie aksjer som representerer mer enn ti prosent av aksjekapitalen eller stemmene i et verdipapirregister. Likestilt med aksjeeie regnes erverv av rett til å bli eier av aksjer når dette må anses som reelt erverv av aksjene.
Departementet kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra første ledd, og sette vilkår for slikt vedtak.
Begrensningene i første ledd er ikke til hinder for at et verdipapirregister eies 100 prosent av et foretak med hovedkontor i Norge som ikke driver annen virksomhet enn å forvalte eierinteresser i datterselskaper, når datterselskapene ikke driver annen virksomhet enn verdipapirregistrering eller virksomhet som har naturlig sammenheng med dette. Første ledd gjelder tilsvarende for foretak som eier verdipapirregisteret.
Departementet kan gi tillatelse til at et norsk eller utenlandsk verdipapirregister eller et annet foretak kan ha eierandeler som representerer inntil 25 prosent av aksjekapitalen eller stemmene i et verdipapirregister som ledd i en strategisk samarbeidsavtale mellom foretakene vedrørende verdipapirregistrering. Avtalen må være vedtatt av generalforsamlingen i det eide verdipapirregisteret med flertall som for vedtektsendring, så lenge avtalen gjelder.
Dersom en aksjeeier besitter aksjer i strid med reglene i paragrafen her, kan departementet fastsette en frist for å bringe eierforholdet i overensstemmelse med loven. Dersom denne fristen overskrides, kan departementet selge aksjene etter reglene om tvangssalg av omsettelige verdipapirer så langt de passer. Tvangsfullbyrdelsesloven § 10-6 jf. § 8-16 kommer ikke til anvendelse. Vedkommende aksjeeier skal varsles om at tvangssalg vil bli foretatt to uker før salg foretas.
Inntil eierforholdet er brakt i orden etter femte ledd kan aksjeeieren for den del av aksjene som overstiger tillatt nivå, ikke utøve andre rettigheter i selskapet enn retten til å heve utbytte og til å utøve fortrinnsrett ved kapitalforhøyelse.
§ 5-3 Stemmerettsbegrensninger
På generalforsamlingen i et verdipapirregister kan ingen stemme for mer enn 10 prosent av stemmene i foretaket eller for mer enn 20 prosent av de stemmene som er representert på generalforsamlingen.
Reglene i denne paragraf gjelder ikke på generalforsamling i verdipapirregister som omfattes av bestemmelsene i § 5-2 annet, tredje og fjerde ledd.
§ 5-4 Konsolidering av eierandeler
Likt med aksjeeierens egne aksjer regnes i forhold til reglene i § 5-2 og § 5-3 de aksjer som eies eller overtas av:
a) aksjeeierens ektefelle eller en person som aksjeeieren bor sammen med i ekteskapslignende forhold,
b) aksjeeierens mindreårige barn samt mindreårige barn til en person som nevnt i bokstav a som aksjeeieren bor sammen med,
c) selskap hvor aksjeeieren har slik innflytelse som nevnt i allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd,
d) selskap innen samme konsern som aksjeeieren, og
e) noen som det må antas aksjeeieren har forpliktende samarbeid med når det gjelder å gjøre bruk av rettighetene som aksjeeier.
Departementet avgjør i tvilstilfelle om aksjer som aksjeeieren ikke eier skal likestilles med egne aksjer etter reglene i første ledd.
Kapittel 6. Registrering av rettigheter til finansielle instrumenter
§ 6-1 Registreringsberettigede
Berettiget til å melde registrering er den som ifølge registeret fremstår som berettiget, eller den som godtgjør at retten er gått over til ham.
Berettiget til å melde slettelse av panterett eller annen heftelse er den berettigede etter heftelsen. Slik slettelse kan også skje dersom det godtgjøres at rettigheten er falt bort.
Utstederen av et finansielt instrument er berettiget til å melde slettelse av instrumentet fra registeret, dersom det godtgjøres at det finansielle instrumentet er opphørt å eksistere på grunn av innfrielse eller annet forhold.
Berettiget til å melde registrering er videre enhver som etter annen lovgivning har rett eller myndighet til å stifte eller overføre rettigheter i eller til finansielle instrumenter uten samtykke av den som er nevnt i første ledd.
§ 6-2 Enkeltkonti og forvalterkonti
Med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov, kan finansielle instrumenter registreres på enkeltkonti som tilhører de enkelte investorer, eller på forvalterkonti for to eller flere investorer. Registeret plikter å opprette investor- eller forvalterkonti til registrering av finansielle instrumenter som er innført i registeret.
Verdipapirregisteret kan i sine regler bestemme at visse typer finansielle instrumenter bare skal kunne registreres på enkeltkonti, og at det må opprettes egne konti for bestemte formål.
§ 6-3 Forvalterkonti
Det skal fremgå av registeret at en konto er en forvalterkonto, og hvem som forvalter kontoen. Forvalteren må være godkjent av Kredittilsynet. Departementet kan gi forskrift om godkjennelse og tilbakekall av godkjennelse av forvalter.
Forvalteren har fullmakt til å råde over beholdninger på kontoen med bindende virkning for investor, og for øvrig med slike rettsvirkninger som er bestemt i kapittel 7.
Finansielle instrumenter som tilhører forvalteren, kan ikke være registrert på forvalterkonto som forvaltes av vedkommende. I forhold til reglene i § 6-8 og § 8-2 regnes forvalteren som innehaver av finansielle instrumenter på forvalterkonto. På en forvalterkonto kan det ikke registreres finansielle instrumenter som tilhører forvalteren selv.
Forvalter plikter å gi opplysninger om de reelle eierne i samme omfang og på samme måte som verdipapirregisteret plikter å gi opplysninger etter § 8-2 eller annen lov. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om forvalterens opplysningsplikt og plikt til oppbevaring av opplysningene.
Dersom et norsk verdipapirregister er forvalter av en forvalterkonto i et annet norsk verdipapirregister, gjelder reglene i kapittel 7 ved overføringer mellom forskjellige beholdninger på forvalterkontoen. Departementet kan gi nærmere regler om dette. For øvrig har overføringer av finansielle instrumenter mellom forskjellige beholdninger på samme forvalterkonto ikke rettsvirkninger etter kapittel 7.
§ 6-4 Sanksjoner ved brudd på reglene i § 6-3
Dersom noen forvalter en forvalterkonto uten godkjennelse etter § 6-3 første ledd, eller godkjennelsen trekkes tilbake, kan Kredittilsynet kreve kontoen sperret. Ved sperring mister forvalteren retten til å disponere over de finansielle instrumentene som er registrert på kontoen, herunder til å motta utbetalinger knyttet til de finansielle instrumentene med frigjørende virkning for betaleren. Sperringen er ikke til hinder for gjennomføringen av transaksjoner som er godkjent av Kredittilsynet.
Første ledd gjelder tilsvarende dersom en forvalter ikke oppfyller sin plikt til å gi opplysninger etter § 6-3 fjerde ledd.
§ 6-5 Organisering av registreringsvirksomheten
Verdipapirregisteret fastsetter regler om organiseringen av registreringsvirksomheten, bruk av eksterne registerførere, adgang til å foreta registreringer direkte i registeret, krav til dokumentasjon av identitet, og fullmaktsforhold.
§ 6-6 Retting og sletting av opplysninger fra rettighetsregisteret
Registeret skal rette feil i en registrering dersom det finner at registreringen er uriktig.
Verdipapirregisteret kan slette opplysninger fra rettighetsregisteret dersom de åpenbart er uten betydning.
Opplysninger som er slettet fra rettighetsregisteret skal oppbevares i minst ti år.
§ 6-7 Endringsmeldinger og beholdningsoversikter
Verdipapirregisteret skal sende melding til rettighetshavere ved enhver endring i registeret som kan ha betydning for deres rettigheter, med mindre noe annet er avtalt. Tilsvarende gjelder andre som har meldt en registrering.
Verdipapirregisteret skal én gang i året sende rettighetshavere en oversikt over deres beholdning av eller rettigheter i registrerte finansielle instrumenter. Det skal framgå av oversikten også andre opplysninger som kan ha betydning for deres rettigheter.
Verdipapirregisteret fastsetter nærmere regler om endringsmeldinger og beholdningsoversikter.
§ 6-8 Opplysninger som skal fremgå av registeret
Registeret skal inneholde opplysninger om de finansielle instrumentene og om innehavere av rettigheter til disse.
Departementet gir forskrift om hvilke opplysninger etter første ledd som skal fremgå av registeret, og om hvordan opplysningene skal sammenstilles.
§ 6-9 Vederlag for registeringstjenester
Departementet kan i forskrift gi regler om verdipapirregisterets vederlag for registreringstjenester.
Kapittel 7. Rettsvirkninger av registrering
§ 7-1 Kolliderende rettigheter
En registrert rettighet går foran en rettighet som ikke er registrert eller som er registrert på et senere tidspunkt.
En eldre rettighet går uten hensyn til første ledd foran en yngre rettighet, dersom den yngre rettigheten er ervervet ved avtale og erververen av den yngre rettigheten ved registreringen kjente eller burde kjent til den eldre rettigheten.
En eldre rettighet går uten hensyn til første ledd foran en yngre rettighet, dersom den yngre rettigheten er ervervet ved arv.
Rettighetsregisteret skal fastsette regler for når en rettighet er registrert. Reglene skal godkjennes av departementet.
§ 7-2 Mangler ved avhenderens rett
Når en rettighet som er ervervet ved avtale er registrert etter § 7-1, kan det ikke gjøres gjeldende mot erververen at avhenderens rett ikke var i samsvar med registerets innhold. Dette gjelder ikke dersom erververen var eller burde ha vært kjent med avhenderens manglende rett da rettigheten ble registrert. Første punktum gjelder ikke konflikter mellom kolliderende rettigheter som nevnt i § 7-1.
§ 7-3 Utstederens innsigelse
Når en rettighet som er ervervet ved avtale er registrert etter § 7-1, kan ikke utstederen av andre finansielle instrumenter enn aksjer og grunnfondsbevis gjøre gjeldende mot erververen innsigelser som nevnt i gjeldsbrevloven § 15. Innsigelsen kan likevel gjøres gjeldende dersom erververen var eller burde ha vært kjent med utstederens innsigelse da rettigheten ble registrert. Gjeldsbrevloven § 18 gjelder tilsvarende.
Utstederen kan i alle tilfelle gjøre gjeldende innsigelser som nevnt i gjeldsbrevloven §§ 16 og 17.
§ 7-4 Frigjørende betaling
Utbetaling fra en skyldner til den som etter registeret er berettiget til å motta betaling på forfallstidspunktet i henhold til registerets innhold er frigjørende for skyldneren, selv om mottakeren ikke hadde rett til å ta imot betaling. Dette gjelder ikke dersom skyldneren var eller burde ha vært kjent med betalingsmottakerens manglende rett da utbetalingen fant sted.
Kapittel 8. Taushetsplikt og innsynsrett
§ 8-1 Taushetsplikt
Tillitsvalgte, ansatte og revisor i et verdipapirregister plikter å hindre at noen får adgang eller kjennskap til det som de i sitt arbeid får vite om noens forretningsmessige eller personlige forhold, hvis ikke noe annet følger av denne eller annen lov. Det samme gjelder andre som utfører arbeid eller oppdrag på vegne av et verdipapirregister.
Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten, oppdraget eller vervet.
§ 8-2 Innsynsrett
Uten hinder av taushetsplikten etter § 8-1 gjelder følgende om rett til å få opplysninger fra et verdipapirregister:
1. En kontohaver har rett til å få alle opplysninger som er registrert på kontoen.
2. En panthaver eller rettighetshaver til en annen begrenset rettighet registrert på en konto, har rett til å få alle opplysninger som er registrert på kontoen som kan ha betydning for rettigheten.
3. Skifteretten, namsmyndighetene og vergemålsretten har rett til å få opplyst hvilke registrerte finansielle instrumenter som tilhører en saksøkt, en skyldner eller en umyndiggjort, og om det er øvrige begrensede rettigheter i disse. Skifteretten, bostyrer og leder av gjeldsnemnd som er oppnevnt av skifteretten, har rett til å få alle opplysninger som er registrert om en konkursskyldner eller en skyldner som er under gjeldsforhandling, eller om en avdød ved skifte av insolvent dødsbo, herunder alle opplysninger om finansielle instrumenter som er innført i verdipapirregisteret. Tilsvarende gjelder for leder av administrasjonsstyret for finansinstitusjon oppnevnt av Finansdepartementet eller Kredittilsynet.
4. Enhver har rett til å få opplysninger som er registrert om et finansielt instrument, med mindre noe annet følger av lov eller forskrift.
5. Dersom noen med hjemmel i lov har krav på opplysninger og opplysningene finnes i et verdipapirregister, har vedkommende rett til å få disse opplysningene fra verdipapirregisteret.
§ 8-3 Vederlag
Verdipapirregisteret kan kreve vederlag for utlevering av opplysninger til kontohavere, rettighetshavere og andre, herunder ved utlevering av endringsmeldinger og beholdningsoversikter. Dette gjelder likevel ikke for opplysninger offentlige myndigheter har krav på i medhold av lov eller forskrift.
Kapittel 9. Erstatningsansvar, sikkerhetsstillelse, klage
§ 9-1 Registerets erstatningsansvar
Verdipapirregisteret er ansvarlig for økonomisk tap noen påføres som følge av feil som er oppstått i tilknytning til registreringsvirksomheten. Dette gjelder ikke dersom registeret godtgjør at feilen skyldes forhold utenfor registerets kontroll som registeret ikke med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne følgene av.
For annet økonomisk tap er verdipapirregisteret ansvarlig dersom tapet skyldes uaktsomhet fra registerets side eller hos noen registeret svarer for.
Erstatningsansvar som nevnt i første ledd omfatter kun direkte tap, og slikt ansvar er i alle tilfelle begrenset til 500 millioner kroner for samme feil.
§ 9-2 Sikkerhetsstillelse
Verdipapirregisterets erstatningsansvar etter § 9-1 skal til enhver tid være dekket av forsikring eller annen garantistillelse til fordel for tredjemann. Sikkerhetsstillelsen skal være godkjent av Kredittilsynet.
§ 9-3 Skadelidtes medvirkning
Har skadelidte selv forsettlig eller uaktsomt forårsaket eller medvirket til skaden, kan erstatningen nedsettes eller bortfalle.
§ 9-4 Behandling av erstatningskrav
Krav om erstatning skal behandles etter reglene i § 9-5. Erstatningskrav skal fremsettes overfor verdipapirregisteret. Oppnås det ikke enighet mellom partene om kravet, bringes saken inn for klagenemnden.
§ 9-5 Klage
Verdipapirregisteret skal opprette en uavhengig klagenemnd som behandler klager over avgjørelser som er truffet av verdipapirregisteret eller en representant for registeret. Klagen skal fremsettes overfor verdipapirregisteret. Verdipapirregisteret kan selv ta klagen til følge eller fremsette forslag til løsning overfor klageren.
Regler om klagenemndens oppnevning og sammensetning skal fastsettes av verdipapirregisteret.
Klagenemnden skal avvise klagen dersom saken klagen gjelder er brakt inn for domstolene.
Enhver med rettslig klageinteresse kan klage. Klagenemnden kan beslutte at en klage ikke skal tas under behandling, dersom den finner at det spørsmålet klagen reiser bør fremmes til avgjørelse for domstolene.
Klagen må fremsettes innen tre uker fra den dag klageren har eller burde ha fått kjennskap til det forhold klagen gjelder.
Klagenemnden kan etter begjæring fra klageren beslutte at klagen skal registreres på samme måte som en begrenset rettighet.
Dersom noen har opptrådt som motpart eller kan betraktes som motpart i klagesaken, skal vedkommende så vidt mulig gis anledning til innen rimelig tid å uttale seg før klagenemnden treffer avgjørelse i klagesaken.
Melding om at en avgjørelse er påklaget skal sendes til alle med registrerte rettigheter i de finansielle instrumentene klagen gjelder dersom klagen kan ha betydning for vedkommendes rettigheter. Tilsvarende melding skal sendes registrerte rettighetshavere og de som har opptrådt som part i klagesaken når denne er avgjort.
Bringes klagenemndens avgjørelse inn for domstolene skal megling i forliksrådet ikke finne sted.
Kapittel 10. Tilsyn og straff
§ 10-1 Tilsyn
Foretak som driver verdipapirregister er underlagt tilsyn av Kredittilsynet etter lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv.
§ 10-2 Opplysningsplikt overfor Kredittilsynet
Verdipapirregister og selskap i samme konsern har plikt til å gi de opplysninger som Kredittilsynet krever om forhold som angår foretakets virksomhet, samt til å fremvise og utlevere til Kredittilsynet dokumentasjon som angår virksomheten. Tilsvarende gjelder overfor den som handler på vegne av verdipapirregisteret.
§ 10-3 Pålegg fra Kredittilsynet
Kredittilsynet kan gi verdipapirregister pålegg om retting dersom foretaket opptrer i strid med lov, bestemmelser gitt med hjemmel i lov eller egne regler og forretningsvilkår. Tilsvarende gjelder overfor den som handler på vegne av verdipapirregisteret. Tilsvarende gjelder også dersom foretakets ledelse eller styremedlemmer ikke oppfyller kravene til hederlig vandel og erfaring som fastsatt i § 4-1.
§ 10-4 Straff
Tillitsvalgte, ansatte og revisor i foretak som driver verdipapirregister og som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i denne lov eller i forskrifter gitt med hjemmel i loven, eller som medvirker til slik overtredelse, straffes med bøter og under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel inntil tre måneder, hvis handlingen ikke går under noen strengere straffebestemmelse.
Kapittel 11. Avvikling mv.
§ 11-1 Avvikling
Vedtak om å oppløse eller avvikle virksomheten i et verdipapirregister treffes av generalforsamlingen med flertall som for vedtektsendring, med mindre noe annet følger av lov. Vedtaket skal godkjennes av departementet, som kan sette vilkår for godkjennelsen.
Vedtak om oppløsning eller avvikling av et verdipapirregister skal offentliggjøres i Norsk lysingsblad og minst to riksdekkende aviser.
§ 11-2 Meldeplikt
Styret og daglig leder i et verdipapirregister har hver for seg plikt til å melde fra til Kredittilsynet hvis det er grunn til å frykte at:
1. det vil kunne oppstå svikt i verdipapirregisterets evne til å oppfylle sine forpliktelser etterhvert som de forfaller,
2. det er inntrådt forhold som kan medføre alvorlig tillitssvikt eller tap som vesentlig vil svekke eller true soliditeten,
3. verdipapirregisteret ikke vil være i stand til å utføre konsesjonspliktige registreringsfunksjoner.
Hvis verdipapirregisterets revisor blir kjent med forhold nevnt i første ledd, skal denne gi slik melding til Kredittilsynet som nevnt i første ledd, med mindre vedkommende har fått bekreftelse fra Kredittilsynet på at slik melding allerede er gitt.
Meldingen skal inneholde opplysninger om institusjonens likviditets- og kapitalsituasjon, og gjøre rede for grunnen til vanskelighetene.
§ 11-3 Offentlig administrasjon
Reglene i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig adminstrasjon m.v. av finansinstitusjoner kapittel 4 gjelder så langt de passer.
Kapittel 12. Ikrafttredelses- og overgangsregler
§ 12-1 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. På samme tid oppheves lov 14. juni 1985 nr. 62 om Verdipapirsentral. Verdipapirsentralen må innen ett år fra lovens ikrafttredelse søke om tillatelse etter denne lovs kapittel 3. Departementet kan gi nærmere overgangsregler.
§ 12-2 Omdannelse av Verdipapirsentralen
Verdipapirsentralen skal innen to år fra ikrafttredelsen av loven her omdannes til allmennaksjeselskap, jf. lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper.
Omdannelse skal skje ved at Verdipapirsentralens eiendeler og forpliktelser overdras til et nystiftet allmennaksjeselskap mot at Verdipapirsentralen får aksjene i selskapet som vederlag. Kreditorer etter de overførte forpliktelser kan ikke kreve dekning på grunn av omdannelsen eller motsette seg omdannelsen.
Aksjene i det nystiftede selskapet eller i foretak som nevnt i § 5-2 tredje ledd, skal selges. Den del av vederlaget ved salget som svarer til bokført egenkapital i Verdipapirsentralen skal overføres til et finansmarkedsfond. Den overskytende del av vederlaget overføres til staten. Verdipapirsentralen skal deretter avvikles.
Bokført egenkapital som nevnt i tredje ledd skal fremgå av en avslutningsbalanse utarbeidet av Verdipapirsentralen tidligst fire uker før overdragelse som nevnt i annet ledd. Avslutningsbalansen skal utarbeides etter de samme prinsipper som siste årsregnskap til Verdipapirsentralen, og være godkjent av en revisor. I tillegg skal avslutningsbalansen godkjennes av departementet.
Verdipapirsentralen skal utarbeide en plan for omdannelsen som skal godkjennes av departementet. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om omdannelsen og salg av aksjene.
Kapittel 13. Endringer i andre lover
§ 13-1 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trår i kraft gjøres følgende endringer i andre lover:
1. I lov 17. juli 1953 nr. 2 om erstatning for krigsskade på eiendom og interesse skal § 3 tredje ledd tredje punktum lyde:
Departementet kan også gi samtykke til at det for lånet utstedes ihendehaverobligasjoner eller obligasjoner registrert i et verdipapirregister.
2. I lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) gjøres følgende endringer:Ny § 1 første ledd nr. 11 skal lyde:
verdipapirregistre
§ 1 første ledd nr. 11 til 15 blir ny nr. 12 til 16.
§ 7 første ledd tredje punktum skal lyde:
Taushetsplikten etter denne bestemmelse og forvaltningslovens bestemmelser gjelder ikke overfor Norges Bank eller tilsynsmyndigheter i andre EØS-land som fører tilsyn som nevnt i § 1 første ledd nr. 1-6 eller nr. 14, eller tilsyn med forvaltningsselskap for verdipapirfond.
§ 7 første ledd fjerde punktum skal lyde:
Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at Kredittilsynet gir opplysninger til børs med tillatelse etter børsloven § 1-2, et verdipapirregister eller oppgjørssentral som nevnt i verdipapirhandelloven §§ 2-3 eller 4-8, om forhold som er nødvendig for utførelsen av disse institusjonenes lovbestemte oppgaver.
§ 9 annet ledd skal lyde:
Fordelingen innen de gruppene som er nevnt i § 1 første ledd nr. 1, 2, 6, 8 og 15 skjer på grunnlag av størrelsen av institusjonenes forvaltningskapital ved begynnelsen av året eller på det tidspunkt institusjonen kommer under tilsyn, likevel slik at departementet for hvert år fastsetter et minste og et høyeste beløp som kan utliknes på den enkelte institusjon innen hver gruppe. For en forretningsbank som er stiftet etter forretningsbanklovens § 4 tredje ledd, kan det fastsettes et særskilt beløp etter omfanget av tilsynsarbeidet. Fordelingen innen de gruppene som er nevnt under § 1 første ledd nr. 3, 4 og 12 skjer på grunnlag av størrelsen av premieinntekt for direkte forsikring avsluttet i Norge. Departementet kan likevel for hvert år fastsette et minste og et høyeste beløp som kan utliknes på den enkelte institusjon innen hver gruppe. Fordelingen innen de grupper som omfattes av § 1 første ledd nr. 5, 7, 9, 10, 11, 13 og 14 skjer etter regler som fastsettes av departementet. Når tilsynet følger av § 1 annet ledd eller annen særskilt lovhjemmel, jf. § 1 første ledd nr. 16, skjer fordelingen innen den enkelte gruppe etter regler som fastsettes av departementet. Utlikningen skal utføres av tilsynet, men skal godkjennes av departementet.
3. I lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene skal § 15 lyde:
Kongen kan ved forskrift bestemme at lån mot utstedelse av ihendehaverobligasjoner eller obligasjoner registrert i et verdipapirregister, eller lån som ellers gis av flere långivere sammen, ikke skal kunne tas opp uten etter samtykke fra Kongen.
4. I lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer skal § 5 nr. 1 lyde:
1. Når det er utstedt gjeldsbrev for en fordring, eller fordringen er registrert i et verdipapirregister, er foreldelsesfristen 10 år, bortsett fra senere forfalt rente eller selskapsutbytte og senere forfalte terminytelser som omhandlet i § 6.
5. I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres følgende endringer:§ 1-1 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Verdipapirregistre og Løsøreregisterets motorvognregister regnes ikke som realregistre.
§ 1-6 annet ledd første punktum skal lyde:
Den som har pant i verdipapirer, finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister, innløsningspapirer eller enkle pengekrav, kan kreve og motta renter, utbytte og avdrag som forfaller mens panteretten består.
Overskriften til kapittel 4 skal lyde:
Kap. 4. Avtalepant i verdipapirer, finansielle instrumenter registrert i etverdipapirregister, aksjer, enkle pengekrav m.m.
Overskriften til § 4-1 skal lyde:
Verdipapir og finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister
§ 4-1 tredje ledd skal lyde:
(3) Finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister kan pantsettes ved registrering i verdipapirregisteret, jf verdipapirregisterloven.
Overskriften til § 4-2a skal lyde:
Aksjer som ikke er registrert i et verdipapirregister
§ 4-2a første ledd skal lyde:
(1) Aksjer som ikke er registrert i et verdipapirregister, kan pantsettes med mindre noe annet er fastsatt i selskapets vedtekter.
§ 4-4 annet ledd skal lyde:
(2) Som enkelt pengekrav regnes pengekrav som ikke er knyttet til verdipapir, finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister eller innløsningspapir.
Overskriften til § 5-7 skal lyde:
Utlegg i verdipapir, finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister, innløsningspapir, aksjer eller enkle krav
§ 5-7 tredje ledd skal lyde:
(3) Utleggspant i aksjer som ikke er registrert i et verdipapirregister, får rettsvern etter reglene i § 4-2a annet ledd.
§ 5-7 sjette ledd skal lyde:
(6) Utleggspant i finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister får rettsvern ved registrering i verdipapirregisteret, jf verdipapirregisterloven.
6. I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-5 nr. 1 skal lyde:
1. Verdipapirregistre skal ukrevet gi ligningsmyndighetene oppgave som viser den enkelte investors samlede beholdning av finansielle instrumenter pr 1. januar og 31. desember siste år, eller ved opprettelsen eller oppgjør av kontoen i løpet av året. Oppgaven skal også vise årlig avkastning på finansielle instrumenter.
§ 6-5 nr. 2 skal lyde:
2. Departementet kan ved forskrift bestemme at verdipapirregistre ukrevet eller etter ligningsmyndighetenes anmodning skal gi oppgave som viser registrerte transaksjoner på en eller flere av investors verdipapirkonti i en bestemt periode.
I § 6-16 bokstav c skal "Verdipapirsentralen" endres til "verdipapirregistre".
7. I lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond gjøres følgende endringer:§ 1-2 første ledd nr. 4 skal lyde:
depotmottaker: foretak under offentlig tilsyn som oppbevarer verdiene som inngår i et verdipapirfond og mottar innbetalinger og forestår utbetalinger for fondets regning.
§ 5-1 første ledd første punktum skal lyde:
Alle finansielle instrumenter, likvider og andre aktiva som inngår i et verdipapirfond, skal oppbevares eller føres på konti i et verdipapirregister av én depotmottaker.
§ 6-4 nytt fjerde ledd skal lyde:
En forvalter kan føres inn i den fortegnelse som er nevnt i første ledd i stedet for andelseier etter nærmere regler gitt av Kongen.
8. I lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) gjøres følgende endringer:§ 36 første ledd nr. 3 skal lyde:
3) et verdipapirregister, dersom det er registrert rettigheter der som gjeldsnemnda mener tilhører skyldneren, og
§ 79 tredje ledd nr. 2 skal lyde:
2) et verdipapirregister, dersom det er registrert rettigheter der som bostyreren mener er omfattet av boets beslagsrett.
9. I lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak skal § 5-3 tredje punktum lyde:
Gjelder registerførerens vedtak emisjon av finansielle instrumenter, skal også verdipapirregisteret underrettes.
10. I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner skal § 2-15 første ledd bokstav b lyde:
b) pant i bankinnskudd, ihendehaverobligasjoner eller obligasjoner registrert i et verdipapirregister,
11. I lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) gjøres følgende endringer:§ 1-8 første ledd annet punktum skal lyde:
Verdipapirregistre og Løsøreregisterets motorvognregister regnes ikke som realregistre
§ 7-13 første ledd annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder realregistrerte formuesgoder, finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister, aksjer og adkomstdokumenter til leierett til husrom som saksøkte er registrert eller meldt som eier av.
§ 7-14 annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder realregistrerte formuesgoder, finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister, aksjer og adkomstdokumenter til leierett til husrom som en tredjeperson er registrert eller meldt som eier av.
§ 7-20 fjerde ledd skal lyde:
Ved utlegg i finansielle instrumenter som er registrert i et verdipapirregister, registrerer namsmannen omgående at bare namsmannen kan disponere kontoen.
§ 7-20 femte ledd første punktum skal lyde:
Ved utlegg i aksjer som ikke er registrert i et verdipapirregister, underretter namsmannen snarest selskapet og forbyr selskapet å betale eller yte til saksøkte.
Overskrift til kapittel 10 skal lyde:
Tvangsdekning i finansielle instrumenter, pengekrav m m
§ 10-3 første ledd tredje punktum skal lyde:
Ved begjæring om dekning i finansielle instrumenter som er registrert i et verdipapirregister eller immaterialrettigheter som kan registreres i særskilt register, skal utskrift fra vedkommende register legges ved begjæringen istedenfor utskrift fra Løsøreregisteret.
Overskrift til kapittel 10 II skal lyde:
Tvangsdekning i finansielle instrumenter
§ 10-4 første ledd første punktum skal lyde:
Tvangsdekning i omsettelige verdipapirer som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 tredje ledd og i finansielle instrumenter som er registrert i et verdipapirregister, skjer ved salg av formuesgodet gjennom medhjelper.
§ 10-5 første ledd skal lyde:
Når tvangssalg av finansielle instrumenter er besluttet, skal namsmannen registrere at bare namsmannen kan disponere kontoen hvis dette ikke allerede er gjort.
§ 15-9 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Tilsvarende gjelder for rettigheter registrert i et verdipapirregister eller i et særskilt register for immaterialrettigheter.
12. ......13. I lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner skal § 4-5 tredje ledd annet punktum lyde:
Vedtaket skal meldes til Foretaksregistret, registreres i et verdipapirregister og tinglyses i de rettskretser der institusjonen har fast eiendom.
14. I lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) gjøres følgende endringer:§ 2-2 første ledd nr. 9 skal lyde:
9. om selskapets aksjer skal registreres i et verdipapirregister.
Overskriften til § 4-4 skal lyde:
Registrering av aksjer i et verdipapirregister
§ 4-4 skal lyde:
Er selskapets aksjer registrert i et verdipapirregister, gjelder reglene i lov om allmennaksjeselskaper om slik registrering for aksjene.
Overskriften til § 4-11 skal lyde:
Overgang fra aksjeeierbok til aksjeeierregistrering i et verdipapirregister og omvendt
§ 4-11 første ledd første punktum skal lyde:
Dersom et aksjeselskap har besluttet at selskapets aksjer skal registreres i et verdipapirregister, skal selskapet varsle om at den som aksjeeierboken angir som aksjeeier, vil bli registrert som eier for det antall aksjer aksjeeierboken viser, med mindre det godtgjøres at en annen er aksjeeier.
§ 4-11 tredje ledd første punktum skal lyde:
Dersom et aksjeselskap har besluttet at selskapets aksjer ikke lenger skal være registrert i et verdipapirregister, skal selskapet varsle om at den som er angitt som aksjeeier i aksjeeierregisteret, vil bli innført i aksjeeierboken som eier for det antall aksjer aksjeeierregisteret viser, med mindre det godtgjøres at en annen er aksjeeier.
§ 4-11 tredje ledd fjerde punktum skal lyde:
Rettigheter i en aksje som er registrert i et verdipapirregister, anses ved overgangen til aksjeeierboken som meldt til selskapet med den prioritet rettighetene har etter registreringen i verdipapirregisteret.
§ 4-11 fjerde ledd skal lyde:
Kongen kan gi forskrift om fremgangsmåten ved overgang fra aksjeeierbok til aksjeeierregister i et verdipapirregister og ved overgang fra aksjeeierregister i et verdipapirregister til aksjeeierbok.
15. I lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) gjøres følgende endringer:§ 4-4 første ledd skal lyde:
Når et allmennaksjeselskap er stiftet, skal styret uten opphold sørge for at det opprettes et aksjeeierregister for selskapet i et verdipapirregister. Opprettes aksjeeierregisteret før selskapet er registrert i Foretaksregisteret, skal dette angis. Når registrering i Foretaksregisteret er foretatt, skal styret straks melde dette til verdipapirregisteret.
§ 4-7 skal lyde:
Tidligere eier skal sørge for at det straks etter eierskifte sendes melding til verdipapirregisteret om dette.
§ 4-8 annet ledd annet punktum skal lyde:
Når registrering i Foretaksregisteret er foretatt, skal styret straks melde dette til verdipapirregisteret.
§ 4-10 første ledd nye tredje og fjerde punktum skal lyde:
Et annet norsk verdipapirregister kan etter forskrift gitt av Kongen opprette et delregister som føres inn i aksjeeierregisteret på vegne av aksjeeier. § 4-5 gjelder tilsvarende for delregisteret.
§ 4-11 første ledd skal lyde:
(1) Selskapet skal ha et tegningsrettsregister i det verdipapirregisteret selskapets aksjer er registrert i.
§ 4-11 tredje ledd første punktum skal lyde:
Tegningsrett som nevnt skal også registreres på konto som rettighetshaveren har i et verdipapirregister.
§ 4-13 første ledd skal lyde:
Om rettsvirkninger av registrering i et verdipapirregister gjelder reglene i verdipapirregisterloven §§ 7-1, 7-2 og 7-4.
§ 4-13 annet ledd annet punktum skal lyde:
Annen utdeling enn utbytte er likevel bare frigjørende i forhold til en senere godtroende erverver dersom den er registrert på aksjeeierens konto i et verdipapirregister.
§ 4-13 tredje ledd annet punktum nr. 2 skal lyde:
2. unnlatt registrering skyldes feil i et verdipapirregister.
§ 4-16 første ledd annet punktum skal lyde:
Styret skal snarest mulig etter at ervervet er meldt til verdipapirregisteret, avgjøre om samtykke skal gis.
§ 4-16 fjerde ledd skal lyde:
(4) Er erververen ikke underrettet om at samtykke er nektet innen to måneder etter at melding om ervervet kom inn til verdipapirregisteret, anses samtykke å være gitt.
§ 4-20 første punktum skal lyde:
Når verdipapirregisteret mottar melding etter § 4-7, skal det straks varsle selskapet.
§ 4-23 første ledd annet punktum skal lyde:
Meldingen må være kommet frem til selskapet senest to måneder etter at verdipapirregisteret eller i tilfelle selskapet fikk melding om eierskiftet som nevnt i § 4-20.
§ 10-6 skal lyde:
Fortrinnsrett til å tegne nye aksjer skal innføres i tegningsrettsregisteret i verdipapirregisteret etter reglene i § 4-11.
§ 12-6 nr. 4 annet punktum skal lyde:
Utdelinger som skjer i forbindelse med kapitalnedsettingen, skal registreres på aksjeeierens konto i verdipapirregisteret.
§ 13-18 tredje ledd skal lyde:
(3) Utbetaling av vederlag i annet enn aksjer til aksjeeiere i selskap som er registrert i et verdipapirregister, skal registreres på aksjeeierens konto i verdipapirregisteret.
§ 13-18 fjerde ledd tredje punktum skal lyde:
Har det eller de overdragende selskapenes aksjer vært registrert i et verdipapirregister, skal det overtakende selskapet også oppbevare en utskrift av aksjeeierregisteret, slik dette er ved registreringen av fusjonen i Foretaksregisteret.
§ 16-9 tredje ledd skal lyde:
(3) Utdelingen skal registreres på aksjeeierens konto i verdipapirregisteret.
16. I lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel gjøres følgende endringer:Overskriften til § 9-6 skal lyde:
Handel i finansielle instrumenter som er registrert i et verdipapirregister
§ 9-6 skal lyde:
Verdipapirforetak skal registrere handler med registrerte finansielle instrumenter i et verdipapirregister samme dag som avtale inngås.
§ 12-2 fjerde ledd skal lyde:
Kredittilsynet kan uten hinder av taushetsplikt kreve å få de opplysninger det finner påkrevet i sin kontrollvirksomhet fra et verdipapirregister på den måten Kredittilsynet finner hensiktsmessig.
17. I lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) skal § 2-4 annet ledd nr. 4 lyde:
4. oppgaver fra et verdipapirregister over verdipapirbeholdning.
18. I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:Overskriften til § 4-14 skal lyde:
Ihendehaverobligasjon, obligasjon registrert i et verdipapirregister og lignende verdipapir
§ 4-14 skal lyde:
Ihendehaverobligasjon, obligasjon registrert i et verdipapirregister og lignende verdipapir verdsettes til kursverdien, eller til antatt omsetningsverdi dersom kursen ikke er notert.
§ 10-34 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Er selskapet registrert i et verdipapirregister, jf. verdipapirregisterloven §§ 2-1 og 2-2, kan melding sendes av verdipapirregisteret.
19. I lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. gjøres følgende endringer:§ 4-4 annet ledd skal lyde:
Dersom finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd er stilt som sikkerhet etter første ledd, og retten til de finansielle instrumentene er registrert i et register, en konto eller i et verdipapirregister i en EØS-stat, skal lovgivningen i dette landet være bestemmende for rettighetene til innehaver av sikkerhetsstillelsen.
20. I lov 17. november 2000 nr. 80 om børsvirksomhet m.m. (børsloven) gjøres følgende endringer:§ 3-6 fjerde ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift eller ved enkeltvedtak gjøre unntak fra taushetsplikten overfor annen børs, verdipapirregister, oppgjørssentral, autorisert markedsplass og utenlandske tilsynsmyndigheter.
§ 5-11 annet ledd første punktum skal lyde:
Børs kan kreve at verdipapirregistre og oppgjørssentral uten hinder av taushetsplikt gir slike opplysninger som er nødvendige for at børsen skal kunne oppfylle sine plikter etter første ledd.
II
I lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel gjøres følgende endringer:
§ 1-5 skal lyde:
Med oppgjørsvirksomhet menes yrkesmessig virksomhet som består i å tre inn som part eller på annen måte garantere for oppfyllelse av avtaler som gjelder handel med finansielle instrumenter som nevnt i § 1-2 annet ledd og forpliktelser vedrørende lån av finansielle instrumenter.
§ 3-2 første ledd skal lyde:
Fører et erverv til at erververens andel av aksjer og/eller rettigheter til aksjer som er notert på norsk børs når opp til eller passerer 1/20, 1/10, 1/5, 1/3, 1/2, 2/3 eller 9/10 av aksjekapitalen eller en tilsvarende andel av stemmene i selskapet, skal erververen melde ervervet til børsen.
§ 3-2 nytt sjuende ledd skal lyde:
Første til sjette ledd gjelder tilsvarende for grunnfondsbevis.
§ 3-2 nytt åttende ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gjøre unntak fra reglene i denne paragrafen for verdipapirforetak.
§ 9-4 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Denne bestemmelsen gjelder ikke for tegningsretter eller kjøpsretter som utstedes på like vilkår, samtidig og i en gitt mengde dersom utsteder eier de underliggende verdipapirene, eller der utstedelse av kjøpsretter eller salgsretter oppfyller nærmere vilkår fastsatt i forskrift av departementet.
III
I lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer mv. gjøres følgende endringer:
§ 4-2 skal lyde:§ 4-2 Rettsvern for avtaler om avregning og oppgjør
Avtaler om avregning og oppgjør kan gjøres gjeldende etter sitt innhold selv om det innledes insolvensbehandling hos en deltaker i systemet når oppdraget er lagt inn i systemet før det er innledet insolvensbehandling.
Tidspunktet for når et oppdrag skal anses lagt inn i systemet skal avtales mellom deltakerne i systemet. Det samme gjelder tidspunktet for når retten til å tilbakekalle ordrer er bortfalt. Norges Bank kan for interbanksystemer fastsette nærmere regler om når oppdrag skal anses lagt inn i systemet etter første ledd. Kredittilsynet kan fastsette slike regler for verdipapiroppgjørssystemer.
Dersom et oppdrag blir lagt inn i systemet etter at det er innledet insolvensbehandling etter første ledd, og oppdraget gjennomføres samme dag som insolvensbehandling innledes, gjelder første ledd tilsvarende dersom avregningssentralen, sentral motpart eller oppgjørsbanken etter oppgjørstidspunktet kan godtgjøre at de ikke hadde eller burde hatt kunnskap om at insolvensbehandling var innledet da oppdraget ble lagt inn i systemet.
IV
Endringene under II og III trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene skal tre i kraft til ulik tid. Kongen kan gi overgangsbestemmelser.
Det vises til Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) om lov om registrering
av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) som ble fremmet
for Stortinget 8. mars 2002. I ettertid har departementet blitt
oppmerksom på enkelte inkurier i proposisjonsteksten som
vil bli omtalt nærmere i det følgende.
I kapittel 18.2 drøftes et forslag om å innføre
en flaggegrense på 5 pst. i verdipapirhandelloven § 3-2. Høringsuttalelsen
til Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) er ikke omtalt
i avsnitt 18.2.3 om høringsinstansenes merknader. Høringsuttalelsen
endrer imidlertid ikke departementets vurderinger. Høringsuttalelsen
følger vedlagt. FNHs høringsmerknad er nærmere
omtalt i vedlegg til dette brev.
I kapittel 18.3 drøftes et forslag om å endre
definisjonen av oppgjørsvirksomhet i verdipapirhandelloven § 1-5.
Høringsuttalelsen til Oslo Børs er ikke omtalt
i avsnitt 18.3.3 om høringsinstansenes merknader. Høringsuttalelsen
endrer imidlertid ikke departementets vurderinger. Høringsuttalelsen
følger vedlagt. Oslo Børs’ høringsuttalelse
er nærmere omtalt i vedlegg til dette brev.
Departementet har for øvrig blitt gjort oppmerksom på enkelte
henvisningsfeil og skrivefeil i proposisjonsteksten som for ordens
skyld nevnes i det følgende:
På side 53 høyre
spalte skal henvisningen til lovforslaget § 5-1
annet ledd være til lovforslaget § 5-2
annet ledd.
På side 79 venstre spalte skal henvisningen til
verdipapirhandelloven (vphl.) § 2-15 være
til verdipapirsentralloven (vpsl.) § 2-15.
På side 157 skal omtalen av § 4-1
første, annet og tredje ledd forstås som omtale
av § 4-1 tredje ledd første, annet og
tredje punktum.
På side 157 skal omtalen av fjerde og femte ledd forstås
som omtale av femte og sjette ledd. For øvrig er det vist
til at børs under nærmere omstendigheter kan eie
25 pst. av aksjene i et verdipapirregister under omtalen av tredje
ledd. Det riktige skal være at et verdipapirregister i
slike tilfeller skal kunne eie inntil 25 pst. av aksjene i et annet verdipapirregister.
På side 161 under omtalen av endringen i verdipapirhandelloven § 9-4
uttales at det foreslås en endring i fjerde ledd. Det foreslås
imidlertid en endring i tredje ledd.
I Ot.prp. nr. 33 (2001-2002) ble kredittilsynsloven § 9
annet ledd foreslått endret. Forslaget ble vedtatt av Stortinget
9. april 2002, jf. Innst. O. nr. 35 (2001-2002) og Besl. O. nr.
43 (2001-2002). Disse endringene må således hensyntas
i forbindelse med de foreslåtte endringer i kredittilsynsloven
i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002).
Det fremgår av kredittilsynsloven § 9
annet ledd femte punktum er fordelingen at tilsynsutgiftene innen
visse angitte grupper skjer etter regler fastsatt av departementet.
I Ot.prp. nr. 33 (2001-2002) ble det foreslått en tilføyelse
slik at de grupper av institusjoner som er angitt i kredittilsynsloven § 1
første ledd nr. 9 og 10, dvs. revisorer og revisjonsselskaper,
samt børser og autoriserte markedsplasser, omfattes av
bestemmelsen. Disse gruppene var tidligere omfattet av kredittilsynsloven § 9
annet ledd sjette punktum, der det fremgår at utgiftene
fordeles ved at departementet fastsetter et særskilt beløp.
Kredittilsynsloven § 9 annet ledd sjette punktum
ble foreslått opphevet. Det vises til nærmere
omtale i Ot.prp. nr. 33 (2001-2002) s. 30-31.
I Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) foreslås at verdipapirregistre
blir ny § 1 første ledd nr. 11 i kredittilsynsloven.
Det foreslås at utgiftene for verdipapirregistre fordeles
etter bestemmelsene i kredittilsynsloven § 9 annet ledd
sjette punktum, dvs. at departementet fastsetter et særskilt
beløp. Denne bestemmelsen skal imidlertid oppheves, jf.
ovenfor.
Av konsekvenshensyn bør derfor fordeling av utgifter
knyttet til tilsyn med verdipapirregistre skje på samme
måte som fordeling av utgifter knyttet til tilsyn med børser
og autoriserte markedsplasser, dvs. etter regler fastsatt av departementet.
Det bør således foretas en tilføyelse
til kredittilsynsloven § 9 annet ledd femte punktum
slik at verdipapirregistre som angitt i kredittilsynsloven § 1
første ledd nr. 11 omfattes av denne bestemmelsen.
Hensyntatt endringer som følger av forslag i Ot.prp.
nr. 33 (2001-2002) og Ot.prp. nr. 39 (2001-2002), jf. Innst. O.
nr. 35 (2001-2002) og Besl. O. nr. 43 (2001-2002), bør
således kredittilsynsloven § 9 annet ledd lyde
som angitt i spørsmålet.
(…)
I notat til finanskomiteen datert 10. april 2002, fremgår
det at VPS legger til grunn at det etter forslaget fortsatt skal
være «adgang for norske verdipapirregistre til å etablere
både direkte og indirekte forbindelser til utenlandske
verdipapirregistre, slik at norske investorer i likhet med utenlandske
investorer har mulighet til å samle sine finansielle instrumenter
på en verdipapirkonto i hjemlandet». Departementet
vil for ordens skyld presisere at lovforslaget ikke vil hindre denne
form for forbindelser mellom et norsk og et utenlandsk verdipapirregister.
Det vises i den forbindelse til omtalen i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002)
s. 30-31, hvor det uttales:
«Etter departementets syn bør et norsk
verdipapirregister organiseres på en måte som
gjør det mulig å tilby oppgjørs- og registreringstjenester
som tilfredsstiller de behov som handel over landegrensene vil medføre.
Dette innebærer bl.a. at registeret bør kunne tilby
tjenester som gjør det enkelt for investorer å være eksponert
i de forskjellige nasjonale markedene. Slike tjenester kan for eksempel
være konti som dekker en investors totale beholdning, uavhengig
av hvor de finansielle instrumentene er omsatt og uavhengig av utsteders
hjemhørighet.»
Utenlandske instrumenter som registeres i et norsk register etter
tilknytning til et utenlandsk register som nevnt ovenfor, vil ikke
regnes som «innføring» i verdipapirregister
som nevnt i forslaget § 2-3, men som tilknyttet
virksomhet registeret må fastsette utfyllende regler om
etter forslaget § 1-2. Slike regler vil måtte
godkjennes av Kredittilsynet.
(…)
Oslo, i finanskomiteen, den 8. mai 2002
Siv Jensen |
Heidi Larssen |
Ingebrigt S. Sørfonn |
leder |
ordfører |
sekretær |