En pågrepet person skal etter gjeldende rett "snarest
mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen" fremstilles
for forhørsretten. Hvis fristen ikke holdes, skal grunnen
til det opplyses i rettsboken. Utløper fremstillingsfristen
på en lørdag eller en helligdag, forlenges den
til nærmeste virkedag. Loven stiller ikke opp noen absolutt
lengstefrist for å fremstille pågrepne personer
for retten.
Etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 5
nr. 3 har den som er arrestert rett til "promptly" å bli
fremstilt for en domstol. Praksis fra Menneskerettsdomstolen taler
for at en fremstilling eller løslatelse fire dager etter
pågripelse vil være helt i ytterkant av hva som
kan godtas i forhold til bestemmelsen. Grensen for hva som regnes
som "promptly", vil imidlertid variere fra sak til sak.
I proposisjonen pkt. 4.1.3 gjennomgås reglene i Sverige,
Danmark, Nederland og England. Fremstillingsfristen i disse landene
varierer fra 24 timer til 3 dager og 15 timer.
Arbeidsgruppe I foreslår at fremstillingsfristen for varetekt
forlenges til fire dager fra pågripelsen i en prøveperiode
på tre år. Tanken bak forslaget er at en lengre
frist for fremstilling totalt sett vil medføre færre fengslinger
og færre døgn i arrest/fengsel. Sverige
har tilsvarende regler. Arbeidsgruppen mener at praktiseringen av
reglene bør følges opp med enkelte kontrolltiltak.
Målinger bør foretas for å undersøke
hvordan ordningen praktiseres. Videre bør den siktede ha
krav på forsvarer når han ikke blir løslatt
senest dagen etter pågripelsen.
Departementet var i høringsnotatet enig i at en lengre
fremstillingsfrist kan bidra til å redusere den samlede
varetektstiden og gikk inn for en utvidelse i en prøveperiode
på 3 år. Departementet var i tvil om hvor lang
fremstillingsfristen burde være, men foreslo at den utvides
til 72 timer. Hensynet til EMK artikkel 5 nr. 3 tilsier at man i
tillegg til den absolutte fristen viderefører kravet om
at fremstilling må skje "snarest mulig". Fengsling ut over
72 timer, for eksempel hvis fristen løper ut på lørdag
eller helligdag, skulle bare helt unntaksvis være tillatt.
Høringsinstansene er delt i synet på om fremstillingsfristen
bør forlenges eller ikke. Et flertall av instansene støtter
forslaget, og de aller fleste av disse er enig i at lengstefristen
skal være 72 timer/tre dager. De fleste av de
høringsinstanser som går imot å forlenge fremstillingsfristen,
fremhever at en slik utvidelse er rettssikkerhetsmessig betenkelig.
Departementet viser til at høringsinstansene er delt
i troen på om den totale bruken av frihetsberøvelse
under etterforskningen vil bli redusert hvis fremstillingsfristen
utvides. På bakgrunn av en totalvurdering av uttalelsene
og erfaringene fra Sverige, holder departementet fast ved at man
bør kunne regne med en slik reduksjon.
Bestemmelsen i gjeldende lov om at grunnen til forsinkelsen må opplyses
i rettsboken hvis fremstilling skjer senere enn dagen etter pågripelsen
videreføres. Departementet forutsetter for øvrig
at det bare unntaksvis er aktuelt å vente med å fremstille
den siktede til lengstefristen løper ut.
Departementet drøfter om utvidelsen av lengstefristen
bør gjelde generelt, eller bare for noen typer av forbrytelser
avhengig av hvor alvorlig saken er, men foreslår ingen
slik sondring.
Det foreslås i proposisjonen at fremstillingsfristen utvides
til 3 dager etter pågripelsen, og at fristen skal være
absolutt, jf. lovutkastet til straffeprosessloven § 183.
Den siktede skal straks løslates hvis fremstilling ikke
kan skje innen den absolutte fristen. Det presiseres videre i loven
at kjæremål over kjennelser om varetektsfengsling
skal behandles snarest mulig.
Departementet holder fast ved at en endring i reglene om fremstillingsfristen
bør etterkontrolleres, men mener det ikke er nødvendig å gjøre
lovendringen tidsbegrenset.
Komiteen har merket seg at departementet går
inn for å utvide fremstillingsfristen for varetekt til
tre dager etter pågripelsen. Etter departementets vurdering kan
dette bidra til å redusere den totale bruken av frihetsberøvelse
under etterforskningen. Slik komiteen ser det vil en utvidet fremstillingsfrist
gi politiet bedre tid til å etterforske, herunder å sikre
bevis, eller sjekke den mistenkte ut av saken slik at varetekt blir
unødvendig. I tillegg vil retten få et bedre grunnlag
for å vurdere fengslingsspørsmålet.
Komiteen slutter seg til forslaget om at denne fristen skal være
absolutt, og at det fremdeles skal stå i loven at fremstilling
må skje snarest mulig. Dette er etter komiteens mening
nødvendig i forhold til EMKs regler, og komiteen vil understreke
at det bør utvises varsomhet med å vente med fremstilling
i så lang tid som den nye fristen åpner for. Fristen
bør først og fremst være forbeholdt de
saker der etterforskningen er spesielt komplisert.
Komiteen støtter departementets forslag om etterkontroll
av endringen i fremstillingsfristen for å vurdere om endringen
har virket etter intensjonene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti vil vise til at en utvidelse av tidsfristen for fremstilling
ligger i yttergrensen av det EMK tillater. Disse medlemmer vil likevel
støtte forslaget om utvidelse til 3 dager fordi denne bestemmelsen
gjøres absolutt og den sannsynligvis vil medføre at
behovet for varetektsfengsling blir redusert. Disse medlemmer forutsetter
at det foretas en etterkontroll som sluttføres to år
etter lovens ikrafttredelse, og som gir dokumentasjon på om
behovet for frihetsberøvelse under etterforskningen er
blitt mindre. Disse medlemmer er innstilt på at dersom
det viser seg at utvidelsen av fremstillingsfristen ikke vil redusere
behovet for varetekt, vil det være naturlig å gå tilbake
til den opprinnelige fristen på 24 timer.
En pågrepet person har i dag som hovedregel ikke krav
på forsvarer på det offentliges bekostning før
han eventuelt fremstilles for varetektsfengsling. Bare dersom "særlige
grunner taler for det", kan retten oppnevne en forsvarer til å bistå den
siktede før fremstilling, for eksempel under politiavhør.
Arbeidsgruppen foreslår at den siktede skal ha krav
på forsvarer på det offentliges bekostning dersom han
ikke er løslatt senest dagen etter pågripelsen.
I høringsnotatet støttet departementet arbeidsgruppens
forslag. En slik ordning kan imidlertid by på enkelte praktiske
problemer. Dette taler for at forsvarer bør kunne oppnevnes
av andre enn retten hvis det vil forsinke saken å vente
på rettens beslutning. Departementet foreslo at politiet
burde få en generell kompetanse til å oppnevne
forsvarer for pågrepne personer. Begrensningen i dagens
lov om at forsvarer for forhørsretten skal oppnevnes "så vidt
mulig", videreføres. Det ble ikke foreslått noen
særregler om forsvarers rett til å få innsyn
i, eller til å få kopi av saksdokumentene.
Under forutsetning av at fremstillingsfristen utvides, støtter
alle høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet
forslaget om å gi den siktede rett til offentlig forsvarer
dersom han ikke er fremstilt for varetektsfengsling - eller løslatt
- innen 24 timer etter pågripelsen. Ingen mener at retten
bør inntre senere enn etter 24 timer, mens noen mener at
den bør inntre før. De fleste høringsinstansene
enten støtter uttrykkelig eller har ikke innvendinger mot
at politiet gis rett til å oppnevne forsvarer.
Departementet foreslår i proposisjonen at forsvareren
så vidt mulig skal oppnevnes straks det er klart at den
pågrepne skal holdes i mer enn 24 timer. Både politiet
og retten bør ha kompetanse til å oppnevne forsvarer
for personer som er pågrepet, men politiet bør
overlate dette til retten med mindre det er vanskelig å trekke
inn domstolen på det aktuelle stadiet i saken. Har den
siktede ikke ønske om noen bestemt forsvarer bør
en fast forsvarer oppnevnes hvis det er mulig. Forsvareren bør
velges ut etter tilfeldighetsprinsippet. Retten skal fortsatt kontrollere og
honorere salærregningen for forsvareren.
Komiteen støtter forslaget om at siktede
skal ha krav på forsvarer på det offentliges bekostning
dersom han ikke er løslatt senest dagen etter pågripelsen.
Dette vil utgjøre en viktig kontrollfunksjon så lenge
siktede ikke har vært fremstilt for retten. At den pågrepne får
oppnevnt en forsvarer tidligere, vil være en motvekt til
de negative sidene ved en utvidet fremstillingsfrist. Forsvareren
kan virke som en pådriver overfor politi- og påtalemyndighet
og til en viss grad få innsikt i etterforskningen. Av effektivitetshensyn
er komiteen enig i forslaget om at det bør være
adgang for påtalemyndigheten til å oppnevne forsvarer.
Prinsippet om fritt forsvarervalg vil ellers bli lagt til grunn.
Gjeldende rett har ingen regler om når fengslingsbegjæringer
skal sendes retten. Arbeidsgruppen viser til at i Sverige skal begjæringen
leveres retten dagen før fengslingsmøtet, og mener
denne regelen bør kopieres. Siden departementet går
inn for at fremstillingsfristen skal være tre dager, og
ikke fire slik arbeidsgruppen gikk inn for, foreslås det
ikke noen regel om når fengslingsbegjæringen skal
sendes retten. Ingen av høringsinstansene har gått
inn for at det lovfestes en slik regel.
Er den siktede varetektsfengslet når det avsies ubetinget
dom på frihetsstraff, kan han fortsatt holdes fengslet
i fire uker hvis ikke retten bestemmer noe annet (straffeprosessloven § 187).
Etter arbeidsgruppens syn bør § 187 endres til
også å omfatte pågrepne hvis fremstillingsfristen
utvides. Departementet peker på at saker hvor den siktede
bare har vært pågrepet, skiller seg fra sakene
hvor han er varetektsfengslet. Bare i de sistnevnte sakene har retten
tidligere behandlet spørsmålet om fengsling. Etter
departementets syn skulle det ikke være behov for en særregel
i § 187 slik arbeidsgruppen foreslår.
Siktede som er fengslet når hovedforhandlingen begynner,
kan videre holdes fengslet til dom er avsagt selv om fengslingstiden
i mellomtiden løper ut. Hensynene mot å endre § 187 gjelder
også i forhold til denne regelen.
De fleste høringsinstansene enten støtter uttrykkelig
departementets syn eller har ingen innvendinger. Enkelte høringsinstanser
mener at fengslingsbegjæringen bør kunne fremmes
direkte under hovedforhandling. Departementet holder fast ved at
det praktiske behovet er så lite at det ikke er grunn til å foreta
lovendring, men vil holde spørsmålet under oppsikt.
Arbeidsgruppen fremhever at en eventuell endring av fremstillingsfristen
ikke må lede til at siktede kan holdes lengre i politiarrest
enn nå. Høringsinstansene gir gjennomgående
uttrykk for at de er enige i at bruken av politiarrest ikke skal øke,
men noen instanser peker på en rekke praktiske problemer.
Departementet understreker at det er en klar forutsetning for
forslaget om å utvide fremstillingsfristen at bruken av
politiarrest ikke skal øke i forhold til i dag. For å sikre
dette, har departementet i utkastet til § 183 i
straffeprosessloven tatt inn en hjemmel for Kongen til å fastsette
forskrift om bruken av politiarrest. Totalt sett er det ikke grunn
til å vente noen økning i behovet for fengselsplasser
hvis alle departementets forslag blir vedtatt - heller tvert imot.
Eventuelt praktiske problemer med å overføre en
pågrepet person fra politiarrest før han fremstilles
for varetektsfengsling, kan reduseres ved å heve standarden
i noen politiarrester.
Komiteen viser til at det fra flere hold, bl.a. fra FNs
torturkomité, har blitt reist kritikk av bruken av politiarrest,
som i flere tilfeller har strukket seg over urimelig lang tid. Komiteen
imøteser forskrifter om bruken av politiarrest, og mener
det her er et behov for klare retningslinjer.
Gjeldende rett har ingen maksimumsgrense for hvor lenge en person
kan holdes i varetekt. EMK artikkel 5 nr. 3 har heller ingen slik
maksimumsgrense. Ut fra praksis synes det som om maksimumsgrensen
i forhold til EMK går ved om lag fire år.
Arbeidsgruppen anbefaler ikke at det innføres maksimumsgrenser
for hvor lenge en person kan holdes i varetekt. Variasjonen mellom
sakene er stor, og selv om man kan tenke seg frister med ulik lengde
for ulike sakstyper, er det problematisk å fastsette frister som
gir den riktige balanse.
Under høringen gikk de fleste av de instansene som uttalte
seg om dette imot at det innføres maksimumsgrenser for
varigheten av varetekt.
Departementet ser godt argumentene for å innføre en
lengstefrist for varetekt. Men som arbeidsgruppen og det store flertallet
av høringsinstanser, mener departementet at ulempene likevel
er så store at det ikke bør innføres
en slik frist. Særlig legges det vekt på at lengden
av varetektstiden i stor grad ligger utenfor politiet og påtalemyndighetens
kontroll.
Komiteen merker seg at departementet ikke ønsker å innføre
en maksimumsgrense for varetekt. Komiteen er enig i de betraktninger
som gjøres, og understreker at behovet for fortsatt varetekt
vil være gjenstand for rettslig prøving med jevne
mellomrom, i tillegg til at praksis ved Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen
(EMD) vil sette grenser for varetektstidens lengde. Dersom man innfører
en absolutt lengstefrist, mener komiteen man vil binde seg opp i for
stor grad med tanke på spesielt komplekse saker som kan
oppstå fra tid til annen. Dette vil særlig være aktuelt
i alvorlige narkotikasaker hvor siktede har liten eller ingen tilknytning
til Norge, og unndragelsesfaren er stor.
Komiteen viser til Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) om lovtiltak mot
terrorisme og de store utfordringene verdenssamfunnet står
overfor i kampen mot terror og de trusler dette medfører.
På denne bakgrunn er det også viktig at norsk
politi har et så fleksibelt regelverk som de grunnleggende
menneskerettigheter tillater for å etterforske og hindre
mulige terroranslag i Norge. Her vil muligheten til å holde
personer mistenkt for å være involvert i terrorvirksomhet
i varetekt, være av avgjørende betydning, og en
absolutt lengstefrist kan være uheldig i denne typen saker.
Beslutter retten å fengsle den siktede, skal den etter
gjeldende regler fastsette en tidsfrist for fengslingen. Fristen
skal være så kort som mulig og må ikke overstige
4 uker. Retten kan forlenge fengslingen med inntil 4 uker av gangen.
Dersom etterforskningens art eller andre særlige forhold
tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være
uten betydning, kan retten sette en lengre frist. Straffeprosessloven
(Strpl) § 170 a fastsetter at fengsling ikke må være
et uforholdsmessig inngrep.
EMK artikkel 5 nr. 4 krever at enhver som er pågrepet
eller berøvet sin frihet skal ha rett til å anlegge sak
slik at lovligheten av frihetsberøvelsen raskt kan bli
avgjort av en domstol. Det er innfortolket et krav om regelmessige
prøvinger av fengslingsgrunnlaget.
Arbeidsgruppe I viser til at i Sverige er "normalfristen" for
varetektsfengsling 14 dager. Gruppen mener gode grunner kan tale
for å erstatte den någjeldende fire-ukersfrist
med en frist på to uker selv om en slik ordning vil føre
til merarbeid ved hyppigere rettsmøter. En normalfrist
på to uker kan eventuelt innføres for en prøveperiode
på tre år.
Det er ulike syn blant høringsinstansene. Et flertall
advarer mot forslaget. Hovedinnvendingen er at en slik endring vil
være ressurskrevende og føre til en tregere saksbehandling.
Etter departementets mening gir dagens ordning et fleksibelt
system, og departementet går ikke inn for å redusere
fristen. Departementet understreker betydningen av at retten tar
sitt ansvar alvorlig, og at fristen skal settes til 4 uker bare
hvis forholdene i den konkrete saken tilsier det. Det pekes på at
en mellomløsning kunne være å redusere
fristen bare i saker der det er bevisforspillelsesfare, eller å forkorte
normalfristen til 2 uker bare ved første gangs fengslinger,
men departementet går under noe tvil ikke inn for dette.
I Sverige er det slik at retten, når den mener å ha tilstrekkelig
oversikt over saken, fastsetter et tidspunkt for når eventuell
tiltale skal være tatt ut. Konsekvensen av at tiltale ikke
foreligger innen fristen, er at retten løslater siktede
med mindre påtalemyndigheten kan anføre gode grunner
for forsinkelsen. Arbeidsgruppen mener at tilsvarende regler neppe
passer i Norge, og at tiltale fortsatt eksklusivt bør høre
under påtalemyndigheten. De aller fleste høringsinstanser går
enten imot å innføre en slik ordning eller har
ikke uttalt seg om det. Departementet finner etter dette at det
ikke bør innføres en slik ordning i Norge. Derimot er
departementet enig med arbeidsgruppen i at retten bør være
mer aktiv i sin kontroll med fremdriften i etterforskningen.
Arbeidsgruppen er videre opptatt av at rettens grunnlag for å avgjøre
spørsmålet om fortsatt fengsling bør
bli bedre. I tillegg til informasjon om når saken ventes
ferdig etterforsket, bør det kreves at begjæringen
gir en kortfattet redegjørelse for den etterforsking som
er foretatt siden forrige rettsmøte, og hvilken etterforsking
som gjenstår. De fleste høringsinstanser er positive
til en slik ordning, men er delt i synet på om ordningen
bør lovfestes eller ikke. Etter departementets syn er det
viktig at retten får best mulig grunnlag for å føre
kontroll med fremdriften i etterforskningen. Departementet foreslår
etter dette å ta inn en bestemmelse som nevnt i straffeprosessloven § 185
annet ledd.
Komiteen viser til at normalfristen for varetektsfengsling
i Sverige er 14 dager, og at dette gjelder også for forlengelser.
I proposisjonen drøftes mulighetene for å innføre
en slik frist også i Norge, blant annet fordi dette kan
sikre en bedre fremdrift i politiets etterforskning. Departementet,
i likhet med en rekke høringsinstanser, ønsker
likevel ikke å innføre en slik frist.
Komiteen støtter flertallet av høringsinstansene som
mener dette vil påføre både domstolene,
politiet og påtalemyndigheten merarbeid. Antallet fremstillinger
vil øke og legge beslag på store ressurser både
hos politi, påtalemyndighet og rettssystemet. Dagens system
har den fleksibilitet man ofte er avhengig av under etterforskningen
av kompliserte saker, men komiteen vil understreke at adgangen til å sette
fristen til 4 uker bør brukes med varsomhet, og kun benyttes
hvis forholdene i den konkrete saken tilsier det. Komiteen mener
rettssikkerheten til den siktede blir ivaretatt i tilstrekkelig
grad gjennom straffeprosessloven § 170 a
som fastsetter at fengslingen ikke må være et uforholdsmessig
inngrep.
For å sikre at retten får opplysninger om etterforskningen
og fremdriften i denne, foreslår departementet at det tas
inn en regel i § 185 som pålegger påtalemyndigheten å ta
inn dette i begjæring om forlengelse av varetektstiden.
Komiteen mener dette ikke pålegger påtalemyndigheten
vesentlig ekstraarbeid, men tvert om kan være en nyttig
gjennomgang av etterforskningen og status i saken. Dette vil også gi retten
et bedre grunnlag for å vurdere behovet for fortsatt fengsling.
Retten kan i den utstrekning hensynet til etterforskningen i
saken tilsier det, bestemme at den fengslede skal ilegges brev-
eller besøksrestriksjoner (straffeprosessloven § 186
annet ledd). Det samme kan bestemmes for tilgang til aviser og kringkasting.
Nektelse av samvær med andre innsatte reguleres i fengselsreglementet:
Varetektsinnsatte som av retten er ilagt brev- og besøksrestriksjoner,
skal bare ha adgang til samkvem med andre innsatte hvis politiet samtykker.
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 om forbud
mot tortur vil kunne begrense adgangen til å isolere varetektsinnsatte.
Bruk av isolasjon er i seg selv ikke i strid med reglene i EMK.
Derimot vil bruken av isolasjon i en konkret sak kunne være
konvensjonsstridig.
Arbeidsgruppe I uttaler bl.a. at det er åpenbart at restriksjoner
- og særlig isolasjon - kan innebære en betydelig
belastning for den fengslede. På den annen side medfører
hensynet til kriminalitetsbekjempelsen at man ikke kan gi avkall
på bruk av restriksjoner.
Justisdepartementets varetektsstatistikk for 1999 viser at restriksjoner
ble brukt ved 41 pst. av førstegangsfengslingene.
I mer enn halvparten av tilfellene varte restriksjonene mindre enn
15 dager. Riksadvokaten har også innskjerpet rutinene for å begjære
restriksjoner.
Arbeidsgruppen viste til et dansk lovforslag om endrede frister
ved bruk av varetektsfengsling med isolasjon. Etter arbeidsgruppens
syn burde tilsvarende lovendring vurderes her i landet. De danske
reglene inneholder dels generelle vilkår for å beslutte
fengsling med isolasjon, dels er det fastsatt maksimumsgrenser for
hvor lenge slik fengsling kan vare. Fordi varetektsfengsling med
isolasjon er svært inngripende, foreslås et ekstra
fradrag i varetektstiden på én dag for hvert påbegynte
tredje døgn den domfelte har sittet isolert.
Departementet ga i høringsnotatet sin tilslutning til
arbeidsgruppens vurderinger. Etter det danske forslaget kan isolasjon
besluttes bare når den arresterte er fengslet pga. fare
for bevisforspillelse. Dessuten gjelder det et særlig forholdsmessighetskrav
ut over det alminnelige kravet. Det er understreket at man må være
meget tilbakeholden med å bruke isolasjon overfor unge
lovbrytere.
Etter departementets syn bør den norske straffeprosessloven
få en bestemmelse om isolasjon etter mønster av
dansk rett. Rettssikkerhetshensyn tilsier at retten tar uttrykkelig
standpunkt til spørsmålet om isolasjon, og at
loven fastsetter vilkår for når isolasjon skal
besluttes. Isolasjon bør brukes bare når fengslingsgrunnen
er bevisforspillelsesfare, og når varetektsfengsling i
seg selv ikke er nok til å hindre at den siktede forspiller
bevis. Departementet foreslår ikke at det lovfestes et
særskilt proporsjonalitetskrav. Det vises til at straffeprosessloven § 170 a
på generelt grunnlag stiller opp et proporsjonalitetskrav:
Jo mer inngripende et tvangsmiddel er, desto mer skal det til for å bruke
det. Adgang til å benytte isolasjon skal gjelde også overfor
siktede som er under 18 år, men bare når det er
særlig påkrevd.
Delvis isolasjon vil si at den fengslede ikke får ha samvær
med bestemte andre innsatte. Slik isolasjon er langt mindre inngripende
enn fullstendig isolasjon, og departementet går inn for
at en ny bestemmelse om isolasjon bare skal gjelde for fullstendig
isolasjon.
Departementets forslag får i hovedsak massiv støtte
under høringen. Bare noen få instanser har innvendinger
mot enkelte deler av forslaget. Ny bestemmelse om fullstendig isolasjon
gis i § 186 a.
Det danske forslaget har bl.a. tidsbegrensninger for sammenhengende
isolasjon som varierer fra 4 uker til 3 måneder avhengig
av strafferammen på det aktuelle lovbruddet. Unntaksvis
kan isolasjon forlenges ut over 3 måneder i de alvorligste
sakene. Hvis arrestanten er under 18 år, gjelder imidlertid
en absolutt maksimalfrist for sammenhengende isolasjon på 8
uker.
Justisdepartementet foreslo i høringsnotatet at det i
Norge innføres fristregler for isolasjon etter mønster av
dansk rett, men med visse justeringer. Forslaget fikk bred støtte
under høringen. Departementet legger også stor
vekt på at internasjonale kontrollorganer har anbefalt
Norge å sette i verk tiltak for å redusere bruken
av isolasjon.
I høringsbrevet ble det foreslått at isolasjon
ved første gangs fastsettelse ikke kan besluttes for mer
enn 2 uker, og at isolasjonen deretter kan forlenges for inntil
4 uker av gangen, men likevel bare for inntil 2 uker dersom den
siktede er under 18 år. Det foreslås i proposisjonen
at begge fristene som hovedregel settes til 2 uker. Bare dersom
særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving
etter 2 uker er uten betydning - og den siktede er fylt 18 år
- kan isolasjon besluttes for inntil 4 uker av gangen.
Høringsinstansene er noe mer delt i synet på hvor lange
lengstefristene for den totale bruken av isolasjon skal være,
og på om fristene skal være absolutte eller ikke.
I høringsnotatet var det angitt 3 kategorier av frister.
Under høringen er det antydet at lovteksten ved dette blir
unødvendig komplisert.
Departementet går inn for at strafferammene anvendes
som avgrensningskriterium for isolasjonsperiodene. Det foreslås
i proposisjonen to kategorier av frister for sammenhengende isolasjon:
en frist på 6 uker for saker med en strafferamme inntil
6 år og en frist på 12 uker for saker med en høyere
strafferamme. Fristene er ikke absolutte, men unntaksreglene er snevre.
For ungdom under 18 år foreslås likevel en maksimalgrense
på 8 uker.
Kjennelser om isolasjon skal etter dagens regler angi på hvilken
måte etterforskningen vil bli skadelidende hvis ikke den
fengslede blir underlagt forbud og kontroll. Det skal også gå frem
av kjennelsen at bruken av forbud eller kontroll ikke er et uforholdsmessig inngrep.
Tilsvarende regler bør gjelde ved fullstendig isolasjon
etter den nye § 186 a.
Straffeprosessloven § 187 a foreskriver
at den som er fengslet skal løslates så snart
grunnen til fengslingen er falt bort, eller når fengslingsfristen
har løpt ut. En tilsvarende regel gis også for
isolasjon og restriksjoner.
Ved den danske revisjonen ble det innført særregler
om varetektsfradrag i saker hvor den fengslede har vært
underlagt isolasjon. Straffen blir etter reglene redusert med en
dag ekstra for hvert 3. døgn den dømte har vært
isolert. Høringsinstansene er delt i synet på om
en tilsvarende bestemmelse bør innføres i norsk rett,
og hvor stort et ekstra fradrag eventuelt bør være.
Etter departementetssyn er det rimelig å gi
et ekstra varetektsfradrag ved fullstendig isolasjon ettersom varetekt
i isolasjon er vesentlig mer byrdefullt enn annen varetekt. Departementet
foreslår at to dager i varetekt skal gi krav på én
dags ekstra fradrag, jf. lovutkastet til straffeloven § 60.
Komiteen mener hensynet til en effektiv
kriminalitetsbekjempelse i noen tilfeller må veie tyngre
enn den belastningen restriksjoner kan medføre for den fengslede.
Komiteen ønsker derfor at det fremdeles skal være
adgang til å ta i bruk restriksjoner når dette er
påkrevd av hensyn til etterforskningen.
Komiteen viser til sine merknader under pkt. 2.2 og den kritikken
som har kommet fra internasjonale kontrollorganer vedrørende
norske bestemmelser om isolasjon. Komiteen ser på bakgrunn
av dette, samt det inngrep isolasjon kan være for den enkelte,
et klart behov for å foreta visse endringer i bestemmelsene
om den mest inngripende form for varetekt.
Departementets forslag om innføring av isolasjonsfrister
vil etter komiteens mening føre til at reglene samsvarer
med EMK.
På bakgrunn av det inngrep total isolasjon er for den
enkelte, synes komiteen det er rimelig at det gis et ekstra varetektsfradrag
ved fullstendig isolasjon, som foreslått i proposisjonen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti stiller
spørsmål ved om bruk av full isolasjon i forbindelse
med straffesaker i det hele tatt er nødvendig, da delvis
isolasjon med brev- og besøkskontroll synes som en mer
hensiktsmessig ordning. Isolasjon kan innebære betydelig
psykisk belastning for den som isoleres fra omverdenen. Dette medlem
vil fremheve at selv etter kortvarig full isolasjon får
enkelte alvorlige psykiske plager, herunder svært aggressiv
adferd. Dette medlem vil også fremheve at norsk praksis
med isolasjon under varetekt synes å ha gått for
langt, jf. flere kritiske rapporter om dette fra FNs torturovervåkningskomité.
Norge er dessuten ett av svært få land som praktiserer
full isolasjon. Dette medlem er usikker på om de landene
som ikke praktiserer full isolasjon har større problemer
enn norsk politi med å oppklare forbrytelser.
Dette medlem vil med dette fremheve at den fremlagte proposisjonen
med fordel kunne redegjort nærmere for det konkrete behovet
for isolasjon. Dette medlem vil videre fremheve at isolasjon ikke
skal kunne brukes for å hindre siktede i å tilpasse
sin egen forklaring til de øvrige bevis i saken, da dette
etter høyesterettspraksis ikke faller inn under begrepet
"bevisforspillelse", jf. Rettstidende 1996 side 1089. Fare for gjensidig
samordning mellom flere siktede må stå i samme
stilling. Dette medlem er videre av den oppfatning at det må konkret
påvises hvilke bevisforspillelsesmuligheter som skal forhindres
ved bruk av isolasjon. En unnlatelse av en slik nærmere
påvisning vil lett være i strid med EMK.
Dette medlem vil fremheve at de foreslåtte endringer
om isolasjon går i riktig retning, da de gir et noe bedre
vern for den siktede. Dette medlem vil av disse grunner støtte
de fremlagte forslag om isolasjon, men presiserer at forslagene
med fordel kunne gått adskillig lengre i den siktedes favør.